Høring - forslag til endringer i utlendingsloven

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist: 02.12.2011

Vår ref.: 201011385- /BMW

Høringsinstanser, jf. vedlagte liste

 

 

Deres ref.                                                Vår ref.                              Dato
                                                              201011385/BMW                07.10.2011

 

 

Høring – forslag til endringer i utlendingsloven

Justis- og politidepartementet sender med dette på høring forslag til endringer i lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven).

For det første foreslår departementet at en utlending som utvises etter lovens § 66 annet ledd bokstav a på grunn av oversittet utreisefrist, unntas fra retten til fritt rettsråd uten behovsprøving i utlendingsloven § 92 første ledd.

For det andre foreslås det en endring i utlendingsloven § 68 annet ledd for å tydeliggjøre grunnlaget for utvisning av utlendinger som har begått straffbare handlinger før innvilget førstegangs oppholdstillatelse, men der det straffbare forholdet ikke oppdages før etter at vedkommende har fått permanent oppholdstillatelse.

Liste over høringsinstanser følger vedlagt.

Høringsinstansene bes vurdere om forslaget også bør forelegges underliggende etater eller andre som ikke står på listen. Forslaget finnes også på departementets internettadresse www.regjeringen.no/jd.

Eventuelle merknader til forslaget bes sendt til Justis- og politidepartementet, Innvandringsavdelingen, Postboks 8005 Dep, 0030 Oslo, innen fredag 2. desember 2011.

Det bes om at ev. merknader i tillegg sendes på e-post til birgitte.weyde@jd.dep.no

Spørsmål kan rettes til førstekonsulent Birgitte M. Weyde på tlf. 22 24 71 32 eller på ovennevnte e-postadresse.

 

Med hilsen

 

 

Sissil Pettersen e.f.
ekspedisjonssjef

                                                                                   Nina E. D. Mørk 
                                                                                   avdelingsdirektør

 

Forslag til endring i utlendingsloven § 92 (unntak fra retten til fritt rettsråd uten behovsprøving ved utvisning som følge av oversittet utreisefrist)

 

1. Innledning

Etter utlendingsloven (utl.) § 92 første ledd har en utlending rett til fritt rettsråd (advokatbistand utenfor domstolsbehandling) uten behovsprøving i saker om bortvisning, utvisning, tilbakekall av tillatelse eller tilbakekall av oppholdsdokument. Retten til fritt rettsråd gjelder likevel ikke i utvisningssaker i henhold til utl. §§ 66 første ledd bokstav b og c, 67 første ledd bokstav a, b og c, 68 første ledd bokstav a og b og 122. Dette gjelder tilfeller hvor det objektive grunnlaget for utvisningen er at utlendingen har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon av domstolene, samt EØS-borgere som utvises når hensynet til offentlig orden eller sikkerhet tilsier utvisning.

Utl. § 66 annet ledd bokstav a trådte i kraft 24. desember 2010 som følge av gjennomføringen av Europaparlaments- og rådsdirektiv (2008/115/EF) om felles standarder og prosedyrer i medlemsstatene for retur av tredjelandsborgere med ulovlig opphold (returdirektivet). Etter bestemmelsen skal en utlending uten oppholdstillatelse utvises når utlendingen ikke har overholdt plikten til å forlate riket innen utreisefristen, med mindre det vil være et uforholdsmessig tiltak. Slik lovens § 92 første ledd i dag er utformet, vil en utlending som ikke overholder utreisefristen ha krav på fritt rettsråd i utvisningssaken i første og annen instans.

Departementet foreslår at en utlending som utvises som følge av oversittet utreisefrist skal unntas fra retten til fritt rettsråd. Videre foreslås en regelteknisk endring uten materiell betydning.

2. Bakgrunn for forslaget

Gjennomføringen av returdirektivet i norsk rett innebærer at utlendinger kan utvises ved oversittelse av utreisefristen. Returdirektivet er en videreutvikling av Schengenregelverket. Formålet er bl.a. å stimulere til økt bruk av frivillig retur, samt å bidra til å bekjempe ulovlig migrasjon og ulovlig opphold på Schengenterritoriet. Formålet er videre å ha et felles sett med regler i forbindelse med retur av tredjelandsborgere, dvs. utlendinger som ikke er EU-/Schengenborgere.

Direktivet gjelder for tredjelandsborgere som oppholder seg ulovlig på territoriet til en medlemsstat, og utgangspunktet er at medlemsstatene skal utferdige et returvedtak til tredjelandsborgere som oppholder seg ulovlig på deres territorium. Dette vedtaket skalinneholde en passende frist for frivillig utreise på mellom 7 og 30 dager. Det kan gjøres unntak fra regelen om frivillig utreiseperiode, f.eks. ved fare for unndragelse, slik at man kan unnlate å gi en frist for frivillig utreise, eller gi en kortere frist enn 7 dager.

Begrepet “returvedtak” benyttes ikke i norsk rett. I det norske vedtakssystemet anses et returvedtak fattet i og med avslaget på en søknad om tillatelse (asyl, arbeidstillatelse e.l.). Et slikt avslag stadfester at vedkommende ikke fyller vilkårene for en tillatelse og at det foreligger en plikt til å forlate riket. Fristen for frivillig utreise (utreisefristen) fastsettes samtidig med avslagsvedtaket.

“Returvedtaket” skal videre ledsages av et innreiseforbud dersom det ikke er gitt noen frist for frivillig utreise (bl.a. når det er fare for unndragelse) eller dersom utreiseplikten ikke er overholdt (oversittet utreisefrist). Innreiseforbudet medfører som hovedregel innmelding i Schengen Informasjonssystem (SIS), slik at utlendingen vil bli utestengt fra hele Schengenområdet.

Ved lov 17. desember 2010 nr. 88 fikk utl. § 66 et nytt annet ledd, som fastsetter at en utlending uten oppholdstillatelse skal utvises når utlendingen ikke har overholdt plikten til å forlate riket innen utreisefristen (bokstav a). Videre skal en utlending uten oppholdstillatelse utvises når utlendingen ikke er gitt en frist for frivillig utreise fordi det er fare for unndragelse, fordi en søknad er avslått som åpenbart grunnløs eller som følge av vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger, eller fordi utlendingen er funnet å utgjøre en trussel mot offentlig orden eller grunnleggende nasjonale interesser (bokstav b). Forutsetningen for å kunne utvise en utlending etter lovens § 66 annet ledd er, som i alle utvisningssaker, at utvisning ikke vil være et uforholdsmessig tiltak.

Av hensyn til saksflyt og effektivitet er det i utlendingsforskriften § 14-5 tredje ledd innført adgang til å kunne forhåndsvarsle om utvisning etter § 66 annet ledd bokstav a (oversittet utreisefrist) samtidig med vedtaket som fastsetter en frist for frivillig utreise. Av Justisdepartementets ikrafttredelsesrundskriv til forskriftsendringen (G-17/2010) fremgår det imidlertid at Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) inntil videre ikke skal gi et slikt samtidig forhåndsvarsel, men at man skal følge gjeldende praksis slik at det skal forhåndsvarsles først etter at utlendingen har oversittet utreisefristen.

3. Gjeldende rett

3.1 Forvaltningsloven og rettshjelploven

Etter forvaltningsloven § 12 har en part rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig på alle trinn av saksbehandlingen. Vedkommende må dekke utgiftene til dette selv, med mindre han eller hun har krav på fri rettshjelp etter rettshjelploven. De alminnelige regler i lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp (rettshjelploven) får anvendelse i utlendingssaker såfremt ikke særreglene i utl. § 92 kommer til anvendelse.

3.2 Utlendingsloven § 92

Bestemmelsen om rettshjelp i utl. § 92 første ledd lyder:

I saker om bortvisning, utvisning, tilbakekall av tillatelse eller tilbakekall av oppholdsdokument, jf. § 120 har utlendingen rett til fritt rettsråd uten behovsprøving. Det gjelder likevel ikke i utvisningssaker i henhold til §§ 66 [første] ledd bokstav b og c, 67 første ledd bokstav a, b og c, 68 første ledd bokstav a og b og 122.

Utl. § 92 første ledd første punktum innebærer at en utlending som utvises etter § 66 annet ledd bokstav a på grunn av oversittet utreisefrist, har krav på fritt rettsråd uten behovsprøving både i første instans i UDI og under en ev. klagebehandling i UNE.

Unntakene i første ledd annet punktum omfatter utvisningssaker i tilfeller hvor utlendingen utvises som følge av ilagt straff eller særreaksjon eller gjennomført straff for straffbare forhold, eller når en utlending som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen er utvist av hensyn til offentlig orden eller sikkerhet. 1 Utlendingen må i disse tilfellene betale for juridisk bistand selv, med mindre staten dekker utgiftene etter unntaksbestemmelsen i rettshjelploven § 11 tredje ledd.

3.3 Rettshjelploven § 11 tredje ledd

For tilfeller som faller utenfor utl. § 92 kan det søkes om fritt rettsråd etter rettshjelploven § 11 tredje ledd. Bestemmelsen lyder:

I andre saker kan det unntaksvis innvilges fritt rettsråd dersom det økonomiske vilkåret etter annet ledd er oppfylt og saken objektivt sett berører søker i særlig sterk grad. Ved vurderingen skal det legges vekt på om saken har likhetstrekk med saksfeltene i første og annet ledd.

Etter denne bestemmelsen kan det unntaksvis innvilges rettshjelp dersom saken objektivt sett berører søker i særlig sterk grad. Det er også inntekts- og formuesgrenser for rettshjelpen, og dersom det gis rettshjelp må det betales en egenandel med mindre utlendingen har en årlig inntekt under kroner 100 000. Bestemmelsen legger opp til at Fylkesmannen skal foreta en individuell vurdering av behovet for rettshjelp i den enkelte sak. I Justis- og politidepartementets rundskriv G-12/2005 om fri rettshjelp er det gitt nærmere veiledning om departementets syn på praktiseringen av bestemmelsen. I rundskrivet pkt. 5.5.2 heter det:

I utlendingssaker som ikke faller inn under § 11 første ledd nr. 1 kan fritt rettsråd i utgangspunktet innvilges etter unntaksbestemmelsen i tredje ledd. Det føres imidlertid en restriktiv praksis i slike saker.

3.4 Tidligere utredninger

Spørsmålet om i hvilke tilfeller en utlending bør ha rett til fritt rettsråd ble drøftet i NOU 2004: 20 Ny utlendingslov. Utvalget uttalte at det er rimelig at personer som blir utvist på grunn av ilagt straff ikke skal ha krav på fritt rettsråd. Dette var i samsvar med gjeldende rett den gang og er videreført i ny utlendingslov.

Etter utvalgets vurdering burde heller ikke utlendinger som utvises for brudd på utlendingsloven ha rett til fritt rettsråd, dvs. at også disse tilfellene skulle vurderes etter de alminnelige reglene i rettshjelploven. Utvalget uttalte imidlertid at situasjonen er annerledes der utvisning besluttes av hensyn til rikets sikkerhet, da det ikke nødvendigvis ligger en forutgående straffesaksbehandling til grunn for utvisningsvedtaket. Utvalget foreslo at retten til fritt rettsråd uten behovsprøving skulle bortfalle for bortvisningssaker, som er et mindre inngripende vedtak enn utvisning.

Utvalgets forslag om å videreføre at utlendinger som utvises på grunn av ilagt straff ikke har rett til fritt rettsråd uten behovsprøving, ble fulgt opp av departementet. I Ot. prp. nr. 75 (2006–2007) Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) ble det vist til at disse sakene ikke skal prioriteres høyere enn andre saker som omfattes av rettshjelploven og som underlegges behovsprøving. Det ble også lagt vekt på at grunnlaget for utvisning blir grundig vurdert og etablert gjennom en forutgående rettslig prosess i straffesaken. Videre ble det uttalt at dersom den som vurderes utvist har sterk tilknytning til riket eller er under 18 år, skal det legges til grunn en mer imøtekommende praksis med henblikk på innvilgelse av fritt rettsråd etter rettshjelploven enn i andre tilfeller. Departementet fulgte imidlertid ikke utvalgets forslag om å fjerne retten til fritt rettsråd uten behovsprøving i saker om utvisning for brudd på utlendingsloven, da utvisning i slike saker ville vedtas uten en forutgående straffesaksbehandling, og at særskilte rettssikkerhetsgarantier derfor burde gjelde. Departementet fulgte heller ikke forslaget om å unnta fritt rettsråd i bortvisningssaker. Stortinget støttet departementets syn, og lovens § 92 første ledd ble vedtatt slik bestemmelsen lyder i dag.

4. Departementets forslag

Departementet foreslår å gjøre unntak fra retten til fritt rettsråd for utlendinger som utvises som følge av oversittet utreisefrist med grunnlag i utl. § 66 annet ledd bokstav a. Det antas at hovedtyngden av de utlendinger som vil bli utvist etter gjennomføringen av returdirektivet vil bli utvist etter denne bestemmelsen.

Forslaget innebærer at når det reises utvisningssak for oversittet utreisefrist etter utl. § 66 annet ledd bokstav a, må utlendingen betale for juridisk bistand selv eller ev. søke om fri rettshjelp etter unntaksbestemmelsen i rettshjelploven § 11 tredje ledd.

Et utvisningsvedtak etter utl. § 66 annet ledd bokstav a vil bygge på en objektivt konstaterbar overtredelse av en fastsatt frist. Hvorvidt vilkårene for utvisning er oppfylt, vil i denne situasjonen ikke bero på et skjønn fra forvaltningens side. Det anses dermed ikke å være behov for samme adgang til fritt rettsråd uten behovsprøving som i andre tilfeller hvor utlendingen etter skjønnsmessige vurderinger utvises som følge av brudd på utlendingsloven. Utlendinger som utvises som følge av oversittet utreisefrist vil for øvrig ofte være asylsøkere som har fått endelig avslag på søknaden om beskyttelse. De vil da ha hatt fritt rettsråd i klageomgangen i asylsaken. Det vises for øvrig til at det heller ikke i utvisningssaker som opprettes fordi utlendingen er ilagt straff for straffbare forhold gis adgang til fritt rettsråd. Ved straffbare forhold vil det objektive  utvisningsgrunnlaget bygge på en forutgående straffesaksbehandling hvor utlendingens rettssikkerhet er ivaretatt gjennom en betryggende straffesaksbehandling etter straffeprosessloven. Utlendingsforvaltningen, som fatter vedtak om utvisning, vil da, på samme måte som ved overtredelse av en frist, ha et utvisningsgrunnlag som er objektivt konstaterbart, nemlig om utlendingen har sonet eller er ilagt straff.

Departementet vil presisere at det skal vurderes om utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak både ved spørsmålet om det skal utvises som følge av ilagt straff og ved  spørsmålet om det skal utvises som følge av en oversittet utreisefrist. Selv om det kan anføres at det uten fritt rettsråd vil være vanskelig for en utlending med begrensede norskkunnskaper å dokumentere og gjøre rede for omstendigheter som gjør at en utvisning vil være uforholdsmessig, har lovgiver allerede kommet til at fritt rettsråd ikke er nødvendig i saker som gjelder utvisning som følge av ilagt straff. Ved utvisning på grunn av straffbare forhold kan utlendingen oftere ha sterkere tilknytning til Norge enn i tilfeller hvor utlendingen utvises som følge av oversittet utreisefrist. Utlendinger som utvises som følge av oversittet utreisefrist vil som nevnt ofte ha vært asylsøkere. I asylsaken er det vurdert om det er grunnlag for å gi opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn eller fordi utlendingen har en særlig tilknytning til Norge(såkalt opphold på humanitært grunnlag). Vurderingen av om det er grunnlag for å gi oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i asylsaken innebærer i all hovedsak en vurdering av de samme faktiske forhold som er relevante ved vurderingen av om utvisning vil være forholdsmessig. Det er derfor i all hovedsak de samme hensyn som gjør seg gjeldende ved forholdsmessighetsvurderingen som i asylsaken, hvor utlendingen har hatt advokatbistand i klageomgangen.

Da utreisefristen skal fastsettes til mellom 7 og 30 dager etter avslaget, vil utlendingens individuelle situasjon (beskyttelsesbehovet, tilknytning til Norge, herunder om utlendingen har familie og/eller barn her, og ev. sterke menneskelige hensyn) nylig ha blitt vurdert i vedtaket hvor asyl eller oppholdstillatelse er avslått. Det vil også nylig være foretatt en vurdering av om utlendingen er vernet mot retur etter internasjonale forpliktelser Norge er bundet av. Det bør derfor ikke gjelde lempeligere regler for adgangen til fritt rettsråd der utvisning skyldes oversittet utreisefrist enn ved utvisning som følge av ilagt straff.

Dersom utlendingen pågripes først lang tid etter at utreisefristen er gått ut, kan det opprettes ny utvisningssak både på grunnlag av oversittet utreisefrist og på grunnlag av ulovlig opphold. Ved utvisning på grunnlag av langvarig ulovlig opphold, vil utlendingen ha rett til fritt rettsråd. Lovendringsforslaget her endrer ikke på dette.

Som nevnt i pkt. 3.3 over, kan det søkes om fritt rettsråd etter rettshjelploven § 11 tredje ledd for tilfeller som faller utenfor utl. § 92. Bestemmelsen legger opp til en konkret vurdering av behovet for rettshjelp i den enkelte sak. Bestemmelsen kan f.eks. vurderes anvendt i situasjoner hvor barnefamilier berøres i særlig grad.

Departementet bemerker videre at EØS-borgere som utvises fordi hensynet til offentlig orden eller sikkerhet tilsier det (noe som forutsetter skjønnsmessige vurderinger fra forvaltningens side), også er unntatt fra retten til fritt rettsråd uten behovsprøving, jf. utl. § 92 første ledd annet punktum og § 122.

Spørsmålet om retten til fritt rettsråd i saker der utlendinger utvises på grunn av oversittet utreisefrist ble naturlig nok ikke vurdert verken av utlendingsutvalget eller i Ot. prp. nr. 75 (2006–2007), da problemstillingen ble aktualisert først ved gjennomføringen av returdirektivet.

Spørsmålet om unntak fra fritt rettsråd for utlendinger som utvises på grunnlag av oversittet utreisefrist ble heller ikke drøftet i Prop. 3 L (2010–2011) Endringer i utlendingsloven (gjennomføring av returdirektivet). Etter direktivets artikkel 13 (4) skal medlemsstatene sørge for at det på anmodning gis nødvendig kostnadsfri juridisk bistand og/eller representasjon i samsvar med relevant nasjonal lovgivning eller regler om rettshjelp. Departementet anser at rettshjelploven med tilhørende retningslinjer tilfredsstiller denne forpliktelsen. Bestemmelsen gir ikke nærmere føringer for hva som er “nødvendig” bistand, men viser til at nødvendig bistand skal gis “i samsvar med relevant nasjonal lovgivning eller regler om rettshjelp”. Dette må forstås slik at det må foreligge nasjonal lovgivning om rettshjelp, men at bestemmelsen ikke pålegger noen klare forpliktelser, og at det i stor grad er opp til medlemsstatene å vurdere hva som er nødvendig rettshjelp. Dette støttes av pkt. 11 i fortalen til direktivet, hvor det fremgår at medlemsstatene “bør i sin nasjonale lovgivning fastsette i hvilke tilfeller rettshjelp skal anses nødvendig”. Videre uttales det at “nødvendig rettshjelp bør være tilgjengelig for dem som ikke selv har tilstrekkelige midler”. Etter departementets syn er det således rom for å begrense retten til fri rettshjelp i medhold av utl. § 92, jf. også at søkeren kan vurderes etter unntaksbestemmelsen i rettshjelploven § 11 tredje ledd.

Artikkel 12 (2) i direktivet fastslår at medlemsstatene på anmodning skal sørge for en “skriftlig eller muntlig oversettelse av hovedpunktene i vedtak” på et språk tredjelandsborgeren forstår eller med rimelighet kan antas å forstå. Etter utl. § 81 første ledd skal utlendingsmyndighetene sørge for at utlendingen får mulighet til å fremlegge sine synspunkter på et språk utlendingen kan kommunisere forsvarlig på. Dette skal skje så snart som mulig, og under enhver omstendighet før det treffes vedtak i saken. Utlendingen vil alltid få et forhåndsvarsel om at det er opprettet utvisningssak med en frist for å fremsette synspunkter. I praksis er det politiet som underretter utlendingen om forhåndsvarselet. Bestemmelsen i utl. § 81 innebærer ikke nødvendigvis at utlendingen har krav på å benytte sitt eget morsmål. Dersom utlendingen har tilstrekkelige norskkunnskaper, skal norsk benyttes, alternativt engelsk eller andre språk utlendingen kan kommunisere forsvarlig på. I praksis benytter politiet tolk når det er behov for det. Dette gjelder også ved underretning om at det er fattet et utvisningsvedtak.

Departementet foreslår ikke unntak fra retten til fritt rettsråd der utlendingen utvises etter utl. § 66 annet ledd bokstav b. Bokstav b regulerer når en utlending kan utvises i tilfeller der det ikke er en gitt en frist for frivillig retur. Dette omfatter tilfeller hvor det er fare for unndragelse, en søknad er avslått som åpenbart grunnløs eller som følge av vesentlige uriktige eller åpenbart villedende opplysninger, eller der utlendingen utgjør en trussel mot offentlig orden eller grunnleggende nasjonale interesser. Hvorvidt disse vilkårene for utvisning er oppfylt vil, i motsetning til bokstav a bero på skjønnsmessige vurderinger fra utlendingsforvaltningens side. Departementet finner det derfor ikke rimelig å unnta disse situasjonene fra retten til fritt rettsråd uten behovsprøving. Utlendinger som utvises etter bokstav b vil derfor fortsatt ha rett til fritt rettsråd uten behovsprøving i utvisningssaken i første og annen instans.

5. Lovendring av teknisk karakter

Det må foretas en henvisningsendring i utl. § 92 første ledd annet punktum. Da utl. § 66 fikk et nytt annet ledd ved gjennomføringen av returdirektivet (se lov 17. desember 2010 nr. 88, i kraft 24. desember 2010), ble det tilføyd en henvisning til § 66 første ledd i § 92 første ledd annet punktum. Tilføyelsen ble imidlertid utelatt da § 92 ble endret ved lov om endringar i politilova m.m. (lov 17. desember 2010 nr. 87, i kraft 1. januar 2011), fordi dette lovendringsforslaget ble behandlet tidligere enn det førstnevnte lovendringsforslaget. Det må derfor tilføyes en henvisning til første ledd i § 92 første ledd annet punktum.

6. Økonomiske og administrative konsekvenser

Ved å innføre et unntak fra fritt rettsråd uten behovsprøving for utlendinger som utvises etter utl. § 66 annet ledd bokstav a, vil det administrative arbeidet i politiet og UDI med tildeling/oppnevning av advokat reduseres. Det er imidlertid vanskelig å tallfeste den konkrete effekten av dette.

Etter gjeldende praksis forhåndsvarsles det om utvisning først etter at en utlending har oversittet utreisefristen. Det er i utlendingsforskriften innført hjemmel for å kunne forhåndsvarsle om utvisning på grunn av oversittet utreisefrist samtidig med det vedtaket som fastsetter utreisefristen. Inntil videre skal imidlertid slikt samtidig forhåndsvarsel ikke gis. Dersom det innføres et unntak fra rett til fritt rettsråd uten behovsprøving for utlendinger som utvises på grunn av oversittet utreisefrist, vil man se på ulike praktiske løsninger for å kunne gi forhåndsvarsel om utvisning samtidig med underretningen om det vedtaket som avslår en søknad om oppholdstillatelse. Det kan medføre at det blir behov for tolk ved underretningen om mulig utvisning til utlendingen.

I 2011-budsjettet er det lagt til grunn at antall utvisningssaker som følge av oversittet utreisefrist vil være om lag 850 i 2011. Utgiftene som knytter seg til fritt rettsråd for disse sakene er årlig anslått å utgjøre om lag 6,4 mill. kroner, inkludert utgifter til tolk. Dette er utgifter som vil falle bort med den foreslåtte lovendringen. Forslaget kan imidlertid medføre at det blir behov for tolk ved underretning til utlendingen om mulig utvisning. Det må derfor påregnes årlige merutgifter på inntil 1,9 mill. kroner hos politiet til bruk av tolk ved underretning om utvisningsvedtakene.

7. Forslag til lovendring

Utlendingsloven § 92 første ledd endres slik:

I saker om bortvisning, utvisning, tilbakekall av tillatelse eller tilbakekall av oppholdsdokument, jf. § 120, har utlendingen rett til fritt rettsråd uten behovsprøving. Det gjelder likevel ikke i utvisningssaker i henhold til §§ 66 første ledd bokstav b og c og annet ledd bokstav a, 67 første ledd bokstav a, b og c, 68 første ledd bokstav a og b og 122. 

 

1 Når utvisning besluttes på grunn av hensynet til offentlig orden eller sikkerhet, er det et vilkår at det antas å foreligge personlige forhold som innebærer en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel, jf. § 122. Henvisningen til § 122 i § 92 første ledd annet punktum ble inntatt ved lov 17. desember 2010 nr. 87 og rettet opp en utilsiktet endring (henvisningsfeil) i § 92 første ledd annet punktum ved innføring av ny utlendingslov, jf. Prop. 163 L (2009-2010) s. 11-12.

 

Forslag til endring i utlendingsloven § 68 (utvisning på grunnlag av straffbar handling begått før innvilgelse av førstegangstillatelse)

1. Innledning

Dersom en utlending begår en straffbar handling etter at han har fått sin første oppholdstillatelse, kan utlendingen utvises etter utlendingsloven §§ 67 og 68.

Departementet foreslår å endre utlendingsloven § 68 annet ledd for å tydeliggjøre grunnlaget for utvisning av en utlending som har begått en straffbar handling før han fikk innvilget førstegangstillatelse, men der det straffbare forholdet først oppdages etter at vedkommende har fått permanent oppholdstillatelse.

2. Bakgrunn for forslaget

Personer med permanent oppholdstillatelse har i utgangspunktet sterkere beskyttelse mot utvisning enn personer med midlertidige tillatelser. Dette fordi utlendinger med permanent oppholdstillatelse presumeres å ha en sterkere tilknytning til Norge. For utvisning på grunnlag av straffbare forhold innebærer det at det er høyere krav til strafferamme for utlending med permanent tillatelse enn for utlending med midlertidig tillatelse, før vedkommende kan utvises.

I forarbeidene til den aktuelle bestemmelsen, Ot. prp. nr. 75 (2006–2007), fremgår det at det avgjørende skjæringstidspunktet for om utlendingen er omfattet av den utvidede beskyttelsen mot utvisning, er tidspunktet for når den straffbare handlingen ble begått, ikke tidspunktet for når utlendingen ble ilagt straff. Det vises til s. 291 i proposisjonen, hvor det står:

Selv om utlendingen har fått innvilget permanent oppholdstillatelse, skal ikke vedkommende kunne påberope det utvidede utvisningsvernet dersom den straffbare handlingen fant sted forut for at permanent oppholdstillatelse ble innvilget.

Det presiseres at det likevel er et vilkår at utlendingen blir dømt for handlingen før utvisning kan vurderes.

Dagens regelverk er ikke tydelig nok når det gjelder utvisning av utlending med permanent oppholdstillatelse som har begått straffbare handlinger før vedkommende har fått innvilget midlertidig tillatelse.

3. Gjeldende rett

Regelverket om utvisning fremgår av utlendingsloven §§ 66–72. Utvisning av utlendinger med permanent oppholdstillatelse er regulert i lovens § 68. Bestemmelsens annet ledd regulerer tilfeller der den straffbare handlingen ble begått før utlendingen fikk permanent tillatelse. Da skal utvisning vurderes etter lovens § 67 første ledd bokstav a og b, som omhandler utvisning på grunnlag av straffbare forhold av utlending som har midlertidig oppholdstillatelse.

Dersom det kommer frem at en utlending med permanent tillatelse har begått en straffbar handling før vedkommende fikk midlertidig tillatelse, gir ikke gjeldende regelverk en klar anvisning på hvilken bestemmelse vedkommende skal vurderes etter. Gjeldende regelverk åpner for å tilbakekalle en innvilget permanent oppholdstillatelse dersom vedkommende har holdt tilbake opplysninger om dom for straffbare forhold ved søknad om permanent tillatelse. En utlending som er domfelt for straffbare forhold, plikter å opplyse om dette ved søknad om oppholdstillatelse. Dersom dette ikke er gjort, kan tillatelsen tilbakekalles på bakgrunn av at innvilgelsen er basert på uriktige opplysninger, jf. utlendingsloven § 63. Det kan så vurderes utvisning etter utlendingsloven § 66.

4. Departementets forslag

For at det skal komme tydelig frem at en utlending som har begått en straffbar handling før vedkommende fikk midlertidig tillatelse, men som ikke har blitt oppdaget før han eller hun har fått permanent tillatelse, ikke skal ha noen utvidet beskyttelse mot utvisning, foreslås det at regelverket tydeliggjøres på dette punktet.

Det vises til forarbeidene til utlendingsloven, Ot. prp. nr. 75 (2006–2007) s. 291, hvor det står:

Når en utlending med midlertidig oppholdstillatelse vet at han eller hun har begått en straffbar handling, kan vedkommende for øvrig ikke ha noen berettiget forventning om et utvidet vern mot utvisning, selv om vedkommende i ettertid får innvilget permanent oppholdstillatelse.

Den lovendringen som foreslås, er således i tråd med føringene i lovens forarbeider. Utvisning, og spesielt for personer som er innvilget permanent opphold, er en alvorlig forvaltningsreaksjon, og det tilsier at det er behov for en tydelig lovhjemmel.

Departementet foreslår å justere ordlyden i utlendingsloven § 68 annet ledd med å innta en henvisning til § 67 annet ledd, som igjen viser til § 66 som regulerer utvisning av utlendinger uten tillatelse.

5. Administrative og økonomiske konsekvenser

Forslaget innebærer ingen nevneverdige administrative eller økonomiske konsekvenser.

6. Forslag til lovendring

Utlendingsloven § 68 annet ledd endres slik:

Dersom en straffbar handling ble begått før utlendingen fikk permanent oppholdstillatelse, gjelder § 67 første ledd bokstav a og b og annet ledd tilsvarende.

 

 

 

Offentlige institusjoner

Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV)
Barneombudet
Datatilsynet
Departementene
Domstolsadministrasjonen
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi)
Likestillings- og diskrimineringsombudet
NID – Nasjonalt identitets- og dokumentsenter
Politidirektoratet (POD)
Politiets Sikkerhetstjeneste (PST)
Regjeringsadvokaten
Riksadvokaten
Stortingets ombudsmann for forvaltningen
Utlendingsdirektoratet (UDI)
Utlendingsnemnda (UNE)

Arbeidsgiverforeninger

Næringslivets hovedorganisasjon (NHO)
Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon (HSH)
KS – Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon
Arbeidsgiverforeningen Spekter

Fagforeninger

Advokatforeningen
Akademikerne
Fagforbundet
Den norske dommerforening
Landsorganisasjonen i Norge (LO)
Norsk Tjenestemannslag (NTL)
Norges Juristforbund
Politiets Fellesforbund
Unio – Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)

Innvandrerorganisasjoner/ fagorganisasjoner om innvandring

African Youth in Norway (AYIN)
Faglig forum for kommunalt flyktningarbeid
Grenseland – forum for asylsøkere og flyktninger
Innvandrernes Landsorganisasjon (INLO)
KIM – kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene
NOAS – Norsk organisasjon for asylsøkere
Norsk Innvandrerforum
Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF)

Menigheter/religiøse organisasjoner

Bispedømmene (11 stykker)
Den norske kirke – Kirkerådet
Islamsk Råd
Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA)
Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

NGOer og interesseorganisasjoner

Amnesty International Norge
Antirasistisk Senter
Flyktninghjelpen
Helsingforskomitéen
Human Rights Service (HRS)
Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU)
MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner
NORAD
Norsk Folkehjelp
OMOD – Organisasjonen mot offentlig diskriminering
Redd Barna
PRESS – Redd Barna Ungdom
Røde Kors
Seniorsaken
SOS Rasisme
UNHCR Stockholm

Politiske partier

Arbeiderpartiet
Det liberale folkepartiet
Demokratene
Fremskrittspartiet
Høyre
Kristelig Folkeparti
Kystpartiet
Miljøpartiet De grønne
Norges Kommunistiske Parti
Pensjonistpartiet
Rødt
Senterpartiet
Sosialistisk Venstreparti
Venstre

Juridiske organisasjoner/jussformidling

Juridisk Rådgivning for kvinner (JURK)
Juss-Buss
Jussformidlingen
Kontoret for fri rettshjelp
Rettspolitisk forening
Norsk senter for menneskerettigheter (SMR)

 

 

Til toppen