Høring – Utkast til forskrift om delvis allmenngjøring av landsoverenskomsten for elektrofagene

Utkast til forskrift om delvis allmenngjøring av landsoverenskomsten for elektrofagene.

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist: 08.12.2008

Vår ref.: TN-200800812

Med hjemmel i lov 4. juni 1993 nr. 58 om allmenngjøring av tariffavtaler m.v. legger
Tariffnemnda med dette utkast til forskrift om delvis allmenngjøring av tariffavtale ut på høring. Krav om allmenngjøring er fremmet av Landsorganisasjonen i Norge (LO) og gjelder Elektrofagsoverenskomsten 2008 - 2010.

Høringsnotatet er lagt ut på internett: www.regjeringen.no/nb/dep/aid/dep/tilknyttede_virksomheter/tariffnemnda

Høringsnotatet kan også fås ved henvendelse til nemndas sekretærer Helen Remman (22 24 69 48) eller Bodil Stueflaten (22 24 69 31).

Skriftlige merknader til Tariffnemndas forslag kan sendes på e-post eller vanlig post til nemnda innen mandag 8. desember 2008.


Med hilsen

Ellen Mo
leder

Tariffnemndas utkast til forskrift om delvis allmenngjøring av Landsoverenskomsten for elektrofagene 2008 – 2010 – elektrofagene  

 

 

1.      Innledning

Lov 4. juni 1993 nr. 58 om allmenngjøring av tariffavtaler m. v. (allmenngjøringsloven) trådte i kraft samtidig med EØS-avtalen i 1994. Formålet med loven er:

”…å sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har. Dette for å hindre at arbeidstakere utfører arbeid på vilkår som samlet sett er påviselig dårligere enn hva som er fastsatt i gjeldende landsomfattende tariffavtaler for vedkommende fag eller bransje, eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”, jf. § 1-1.

I henhold til forarbeidene til loven er formålet også å hindre konkurransevridning til ulempe for norske virksomheter og arbeidstakere.

Krav om allmenngjøring må gjelde en landsomfattende tariffavtale og fremsettes av en arbeidstaker- eller arbeidsgiverorganisasjon som er part i avtalen og som har innstillingsrett etter arbeidstvistloven § 11 nr. 1 (arbeidsgiverorganisasjon som omfatter minst 100 arbeidsgivere som sysselsetter minst 10 000 arbeidstakere og arbeidstakerorganisasjon med minst 10 000 medlemmer). Det følger av allmenngjøringsloven § 3 første ledd siste punktum at også andre kan fremme krav om allmenngjøring, men disse kan ikke kreve at nemnda tar saken opp til realitetsbehandling. Dersom allmenne hensyn tilsier det, kan Tariffnemnda treffe vedtak om allmenngjøring av eget tiltak.

Tariffnemndas vedtak vil gjelde som minstevilkår for alle som utfører arbeid innenfor vedtakets virkeområde, både for norske organiserte og uorganiserte arbeidstakere og for utenlandske arbeidstakere ansatt i norske virksomheter og midlertidig utsendte i forbindelse med tjenesteyting..

Forskrift 16. desember 2005 nr. 1566 om utsendte arbeidstakere er gitt med hjemmel i arbeidsmiljøloven § 1-7. I henhold til forskriften § 2 skal utsendte arbeidstakere sikres vertslandets vilkår når det gjelder nærmere angitte arbeids- og ansettelsesvilkår. Dette gjelder bl.a. helse, miljø og sikkerhet, lønn og arbeidstid. Dersom utsendte arbeidstakere faller inn under virkeområdet til et vedtak etter allmenngjøringsloven, skal de allmenngjorte bestemmelser om lønns- og arbeidsforhold også gjelde for de utsendte arbeidstakerne, jf. forskriften § 2 andre ledd. Dette regelverket implementerer utsendingsdirektivet[1] i norsk rett.

Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet fører tilsyn med at allmenngjøringsvedtak etterleves, jf. allmenngjøringsloven § 8. Tilsynsmyndighetene skal uten hinder av eventuell taushetsplikt ha tilgang til all nødvendig informasjon, og skal gi pålegg og treffe de vedtak som ellers er nødvendige for gjennomføring av allmenngjøringsvedtak. Eventuell oppdragsgiver skal også gjøres kjent med pålegg og andre vedtak fattet av tilsynsetatene. Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet kan anmelde overtredelser til politiet.

Ifølge forskrift om informasjons- og påseplikt og innsynrett har bestillere, entreprenører og leverandører som inngår kontrakter med underleverandører plikt til å informere om lønns- og arbeidsvilkår etter allmenngjøringsforskrifter. Etter forskriften har hovedleverandør dessuten plikt til å påse at arbeidstakere hos oppdragstakere/underleverandører har lønns- og arbeidsvilkår i overensstemmelse med allmenngjøringsforskrifter. Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet skal føre tilsyn med at påseplikten etterleves. Videre har tillitsvalgte hos hovedleverandør rett til innsyn i lønns- og arbeidsvilkårene til arbeidstakere som arbeider hos oppdragstakere/underleverandører for å undersøke om allmenngjøringsforskrifter etterleves. Opplysninger om manglende etterlevelse skal overlevers til Arbeidstilsynet eller Petroleumstilsynet. Den tillitsvalgte har taushetsplikt om opplysningene unntatt overfor tilsynsmyndighetene.

Partene i en allmenngjort tariffavtale har en utvidet adgang til å iverksette boikott dersom et vedtak om allmenngjøring ikke etterleves i virksomhetene. Arbeidsgiver eller den som leder virksomheten i arbeidsgivers sted, kan også straffes med bøter dersom vedtaket ikke overholdes. I tillegg kan berørte arbeidstakere eller deres fagforeninger reise privat straffesak.

Særlig om forholdet til EØS-retten
Forholdet til EØS-retten har vært drøftet flere ganger etter at allmenngjøringsloven ble vedtatt, også av Tariffnemnda. Departementet har hele tiden lagt til grunn at allmenngjøringsloven ikke er i strid med EØS-retten, se blant annet Arbeids- og sosialdepartementets evalueringsrapport fra 2005 som inneholder en omfattende vurdering av forholdet til EØS-retten basert på innspill fra partene i arbeidslivet, Utenriksdepartementet, Justisdepartementet og andre. I rapporten konkluderte departementet med at det etter en helhetsvurdering må legges til grunn at allmenngjøringsloven som sådan er innenfor EØS-rettens rammer. I Tariffnemndas vedtak om allmenngjøring av tariffavtale på byggeplasser (sak 4/2006) viste nemnda til at hensynet til vern av arbeidstakere i henhold til rettspraksis fra EF-domstolen er et lovlig hensyn som kan begrunne restriksjoner i den frie adgangen til å yte tjenester. I denne saken viste nemnda for øvrig også til det som er uttalt om dette spørsmålet i forarbeidene til allmenngjøringsloven (Ot. prp. nr. 26 (1992-93).

I den senere tid har EF-domstolen kommet med enkelte avgjørelser vedrørende fortolkning av utsendingsdirektivet og grensen mellom direktivet og de generelle reglene om fri bevegelse av tjenester, bl.a. Laval-saken[2] og Dirk Rüffert-saken[3] og Kommisjonen mot Luxemburg[4]. Dommene har ført til ny debatt om allmenngjøringsordningen, særlig om forholdet til Tariffnemndas kompetanse og hvorvidt allmenngjøringsforskriftene er i samsvar med EØS-retten. Nemnda er også kjent med at Norsk Teknologi har brakt loven inn for EFTAs overvåkingsorgan ESA som EØS-stridig.

Blant annet på bakgrunnen av dommene ba Tariffnemnda, i brev 27. juni 2008, Lovavdelingen i Justisdepartementet om en EØS rettslig vurdering av selve allmenngjøringsordningen, og en avklaring av grensene for nemndas kompetanse når vedtak skal fattes. Lovavdelingen svarte i brev 5. september 2008.[5]

Lovavdelingen tar for det første utgangspunkt i Tariffnemndas påpeking av at allmenngjøringslovens formål i henhold til forarbeidene også er å motvirke konkurransevridning til ulempe for norske arbeidstakere. I følge EF-domstolen kan økonomiske formål, som f.eks. beskyttelse av nasjonale virksomheter, ikke begrunne restriksjoner på retten til fri tjenesteutveksling. Allmenngjøringslovens formål er relevant ved vurderingen opp mot EØS-avtalen og utsendingsdirektivet, men ifølge Lovavdelingen følger det av EF-domstolens praksis at uttalelser i forarbeidene ikke er avgjørende for hvilket formål reglene anses å tilgodese. Av praksis følger at det må foretas en konkret vurdering av de konsekvensene allmenngjøringsinstituttet faktisk innebærer for utsendte arbeidstakere.

Om nemndas kompetanse uttaler Lovavdelingen dessuten: Det faktum at loven tillegger Tariffnemnda en vid kompetanse til å allmenngjøre tariffavtaler, og dermed etter ordlyden også gir nemnda kompetanse til å treffe vedtak som går lenger enn det utsendingsdirektivet tillater, medfører ikke at allmenngjøringsloven som sådan er i strid med EØS-avtalen.

Videre uttales det: Tariffnemndas kompetanse etter allmenngjøringsloven må anvendes innenfor de rammer som følger av EØS-avtalens hoveddel, jf. EØS-loven § 1, og rettsakter som er gjennomført i norsk rett. Nemnda har et selvstendig ansvar på dette punktet.

Tariffnemnda legger disse uttalelsene til grunn for sine vurderinger.

 

2.      Begjæringen fra LO

Saken behandles etter krav fra Landsorganisasjonen i Norge (LO) datert 27. september 2007 og gjelder delvis allmenngjøring av Landsoverenskomsten for elektrofagene 2008 – 2010 (LOK) mellom LO og EL & IT Forbundet (EL & IT) på den ene siden og NHO og Norsk Teknologi på den annen side. Begjæringen gjelder allmenngjøring for hele landet, men er avgrenset mot virksomhet som foregår offshore og som er omfattet av Offshoreavtalen 2008 – 2010 mellom Norsk Teknologi og EL & IT.

LO har lagt til grunn at det er hensiktsmessig at et vedtak om allmenngjøring for hele landet, med unntak for offshore som angitt ovenfor, innholdsmessig bygger på de samme bestemmelsene som i tidligere vedtak hvor LOK er delvis allmenngjort, jf. forskriftene av 6. oktober 2008 nr. 1122 og 1123.

LO foreslår likevel visse forenklinger i tråd med det som lå til grunn for forskrift 6. oktober 2008 nr. 1121 om allmenngjøring av tariffavtale for byggeplasser i Norge. Det innebærer blant annet at bestemmelsen om bevegelige helligdager, 1. og 17. mai samt bestemmelsene om tillegg til minste timefortjeneste og annen godgjøring ikke er krevd allmenngjort.

I tillegg ønsker LO inntatt tilsvarende bestemmelser som i forskriften for byggeplasser § 6 Utgifter til reise, kost og losji, § 7 Krav til spise- og hvilerom og innkvartering og § 8 Arbeidstøy.

LO viser til at det i motsetning til i bygg- og anleggssektoren ikke er uvanlig med ulike skiftordninger, og at skifttillegg og bruk av omregningsfaktor ved overgang fra normal arbeidstid, der dette er aktuelt, vil utgjøre betydelige lønnselementer for den enkelte arbeidstaker. Gjeldende bestemmelser om dette ønskes derfor beholdt.

Når det gjelder bestemmelsen om arbeidstid, mener LO at Tariffnemnda ikke bør endre den normale arbeidstid fra 37,5 til 40 t/uke, slik det ble gjort for byggenæringen.

 

3.      Tariffnemndas arbeid

Tariffnemnda oppnevnes og settes sammen etter reglene i allmenngjøringsloven § 2. Nemnda oppnevnes av Kongen for en periode på tre år og har fem faste medlemmer; en leder og ytterligere to nøytrale medlemmer, ett medlem fra LO og ett fra NHO. Tariffnemnda ble sist oppnevnt for perioden 1. januar 2006 til 31. desember 2008 og har i saken hatt følgende sammensetning:

  • Lagdommer Ellen Mo (leder)
  • Lagdommer Anne Austbø
  • Cand. oecon. Tore Lindholt
  • 1. sekretær i LO Ellen Stensrud/ avdelingsleder i LO Knut Bodding
  • Advokat i NHO Nina Melsom

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har ansvaret for Tariffnemndas sekretariat, og sekretærer i saken er avdelingsdirektør Eli Mette Jarbo og seniorrådgiverne Bodil Stueflaten og Helen Remman.

Tariffnemnda er et uavhengig forvaltningsorgan, og nemndas saksbehandling er omfattet av reglene i forvaltningsloven, jf. allmenngjøringsloven § 6. Et vedtak om allmenngjøring vil nesten uten unntak være en forskrift, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav c). I tillegg til forvaltningslovens generelle bestemmelser vil det være lovens spesielle bestemmelser for forskrifter som kommer til anvendelse, særlig dens kap. VII. Kravet til sakens opplysning i forvaltningsloven § 37 innebærer at det stilles krav om høring før en forskrift kan fastsettes.

Det forutsettes i allmenngjøringslovens forarbeider at Tariffnemnda kun skal treffe vedtak om allmenngjøring i den utstrekning det er nødvendig for å oppfylle formålet med loven (Ot.prp.nr. 26 (1992-93) s. 22). For øvrig pålegger ikke loven eller forarbeidene nemnda å trekke inn andre hensyn i sin vurdering.

 

4.      Kravet til dokumentasjon

4.1 Generelt

Etter allmenngjøringsloven § 1-1 kan Tariffnemnda treffe vedtak hvis utenlandske arbeidstakere samlet sett har påviselig dårligere lønns- og arbeidsvilkår sammenlignet med hva norske arbeidstakere har. Etter lovens forarbeider er påviselig ikke et kvalifikasjonskrav, men et beviskrav for å hindre unødvendige saker. Tariffnemnda tolker dette som et vilkår om at det må dokumenteres at det i Norge utføres arbeid av utenlandske arbeidstakere på lønns- og arbeidsvilkår som ikke er likeverdige med hva norske arbeidstakere har. Det er den part som begjærer en tariffavtale allmenngjort som i utgangspunktet må fremskaffe tilstrekkelige opplysninger til at nemnda finner grunnlag for å igangsette egne undersøkelser. Det må etter loven være tilstrekkelig at det gjøres overveiende sannsynlig at det innenfor vedkommende tariffområde finnes utenlandske arbeidstakere som arbeider på vilkår som ikke er likeverdige med hva norske arbeidstakere har. Det kan ikke legges til grunn noe krav om kvalifisert sannsynlighet. Det kreves at det for nemnda fremstår som mer sannsynlig enn det motsatte at lovens vilkår er oppfylt. Nemndas vurdering må imidlertid være bygget på konkrete opplysninger som nemnda etter en helhetsvurdering finner å kunne legge til grunn.

Det er etter loven ikke noe krav eller forutsetning om at de utenlandske arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår skal være vesentlig dårligere enn de norske, at forskjellen skal være urimelig, eller at forskjellsbehandlingen skal gjelde et større antall arbeidstakere. Dersom problemet fremstår som lite, kan imidlertid nemnda etter en helhetsvurdering finne at et vedtak om allmenngjøring ikke fremtrer som nødvendig for å fremme lovens formål.

Dokumentasjonskravet er ikke ytterligere omtalt i forarbeidene. Det legges imidlertid til grunn i Ot.prp.nr. 26 (1992-93) at det ikke bare er i de tilfellene der det kan påvises konkrete eksempler på at problemer har oppstått at Tariffnemnda kan fatte vedtak, men også i de tilfellene der det kan antas at problemer er nært forestående. Det vil i tilfelle være tilstrekkelig at en slik utvikling fremtrer som overveiende sannsynlig.

Som et utgangspunkt må tvilsrisikoen påhvile den part som fremmer krav om allmenngjøring etter loven, og som etter loven forutsettes å underbygge dette kravet med dokumentasjon. Dette innebærer at dersom nemnda er i tvil om kravet til sannsynliggjøring er oppfylt, må tvilen føre til at kravet ikke tas til følge. Dette kan imidlertid ikke være annet enn et utgangspunkt. Det vil i praksis nesten uten unntak være arbeidsgiverne som er i besittelse av den dokumentasjon som er relevant. Arbeidstakerne og deres organisasjoner har ikke innsyn i opplysninger om andres lønns- og arbeidsvilkår, og er avhengig av medvirkning fra arbeidsgiverne for å fremskaffe disse opplysningene. Dersom arbeidsgiver ikke medvirker, vil arbeidstakerorganisasjonen ikke ha mulighet til å underbygge de opplysninger man måtte ha mottatt muntlig med skriftlig dokumentasjon.

Arbeidsgiver og ”den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten” er pålagt opplysningsplikt overfor nemnda, jf. allmenngjøringsloven § 7. Denne plikten er straffesanksjonert, jf. allmenngjøringsloven § 10. Nemnda legger til grunn at unnlatelse av å gi nødvendige opplysninger til nemnda kan føre til at tvilsrisikoen i det enkelte tilfellet må legges på arbeidsgiveren. Om mangelfull dokumentasjon skal få en slik betydning i det enkelte tilfellet, må bero på en konkret helhetsvurdering.

Tariffnemnda legger til grunn at det er registrert et stadig økende antall utenlandske arbeidstakere på tjenesteoppdrag i Norge. Dette gjelder særlig arbeidstakere fra Polen og de baltiske landene. Det vises for øvrig til at det allerede gjelder forskrifter om allmenngjøring i byggebransjen for hele landet, elektrofagene i Oslo og Akershus og på 7 petroleumsanlegg på land. I tillegg har LO også begjært allmenngjøring av Verkstedsoverenskomsten for hele landet.

  

4.2 Dokumentasjonen fremlagt med begjæringen

I LOs begjæring er det lagt frem opplysninger som lokalavdelinger i EL & IT har innhentet om 10 virksomheter fra forskjellige steder i landet. LO og EL & IT opplever i økende grad at sosial dumping også har blitt et problem i forhold til arbeidsoppdrag som krever elektropersonell. Det legges til grunn i begjæringen at det stadig oftere avdekkes at utenlandske arbeidstakere arbeider på lønns- og arbeidsvilkår som samlet sett ligger langt lavere enn det som er vanlig innenfor bransjen og i forhold til overenskomstens minstebestemmelser.

LO viser til at de polske elektrikerne ved en av virksomhetene avlønnes med kr 70,69 pr time, at betalingen ved overtidsarbeid ikke er i samsvar med Landsoverenskomsten for Elektrofagene, og at omstendighetene rundt avlønning for reiser til og fra anlegget ikke er avklart. I et bemanningsforetak lønnes polske elektrikere med kr 121,- pr time. Flere av de polske arbeiderne blir trukket for innkvarteringskostnader I to andre foretak som formidler polsk arbeidskraft, tilbys timerater fra kr 90,- eksklusiv innkvartering. Ett foretak som formidler polske håndverkere uten fagbrev, som registreres i Brønnøysundregistret som enkeltmannsforetak, reklamerer med et pristilbud som normalt ligger på halv pris av konkurrentenes. Ett av foretakene reklamerer med polske elektrikere til ”ytterst attraktive priser” gjennom sitt datterselskap i Polen, mens et annet skal ha uttalt muntlig at lønnen ligger betydelig under det tilsvarende norske arbeidstakere mottar. LO viser også til at et selskap formidler rimelige elektrikere fra Polen og reklamerer med at norske håndverkere kvalitetssikrer arbeidene der dette er nødvendig. Et firma bruker estiske elektromontører, som opplyser at de tjener ca. 11 Euro i timen, noe som tilsvarer ca. kr 89,- pr. time. Dette er etter at bedriften har betalt skatt. I henhold til avisartikkelen det henvises til mener daglig leder at arbeidstakerne egentlig tjener over 200 kroner timen med mat, bolig og skatt. LO viser også til oppslag i NRK Rogaland, der det fremgår at 216 thailandske arbeidstakere arbeidet for kr 30 per time. Noen av arbeidstakerne skal i følge LO ha opplyst til lokalavisen at de bare hadde 15 kroner timen. Flere av de thailandske arbeidstakerne var elektrikere.

LO viser også til to artikler i media, herunder en artikkel som viser til en undersøkelse der det fremgår at 32 prosent av bedriftslederne i Rogaland mener det er uproblematisk at gjestearbeidere ikke har tarifflønn, mens 53 prosent syns det er problematisk. I følge en annen undersøkelse blant nordmenn over 18 år, mener halvparten at det er uproblematisk at gjestearbeidere får dårligere vilkår enn nordmenn. I den andre artikkelen som er vedlagt vises det til at 68 prosent av tilsynene i forbindelse med Arbeidstilsynets nasjonale storaksjon mot sosial dumping i byggebransjen resulterte i stansing. Arbeidstilsynet uttaler i artikkelen at dette ikke er overraskende, og at sikkerheten blant arbeidsinnvandrere i byggebransjen er altfor dårlig.

  

4.3 Tariffnemndas behandling av begjæringen

Hver enkelt av virksomhetene som er omtalt i begjæringen ble tilskrevet i oktober 2007 og bedt om å kommentere dokumentasjonen som er fremlagt om virksomheten, samt svare på følgende spørsmål:

  1. Hvilken nasjonalitet har arbeidstakerne som enten er ansatt i virksomheten, som blir formidlet av virksomheten eller som på annen måte arbeider for virksomheten?
  2. Hvilke lønns- og arbeidsvilkår gjelder for arbeidstakerne som enten er ansatt i virksomheten, som blir formidlet av virksomheten eller som på annen måte arbeider for virksomheten?

I brevet ble virksomhetene gjort oppmerksomme på plikten til å gi opplysninger og at sensitive opplysninger vil bli behandlet konfidensielt. De ble samtidig gjort oppmerksomme på at de fremlagte opplysningene i LOs dokumentasjon ville bli lagt til grunn som korrekte dersom Tariffnemnda ikke mottok svar innen den fristen som ble satt.

Av de 10 virksomhetene som ble tilskrevet har Tariffnemnda mottatt svar fra 7. En av disse hadde gått konkurs. En virksomhet svarer at de driver med markedsføring av håndverkere og formidling av mulige arbeidsoppdrag mot i all hovedsak privatmarkedet. De opplyser at de verken markedsfører eller formidler noe innen elektro- eller rørleggertjenester, og at de ikke ansetter og heller ikke forhandler kontrakter for sine kunder.

I svarene opplyser en av virksomhetene at deres lønnsrater siden 22. januar 2007 har vært kr 123 for ufaglærte og kr 132,25 for faglærte. På et av prosjektene har arbeidstakerne i tillegg hatt gratis kost, losji og dekning av reiseutgifter ved oppstart og avslutning av oppdraget og i forbindelse med friperioder hver 6. uke. Overtid betales i henhold til polske regler. Virksomheten som oppgir å ha bare polske arbeidstakere, ba Tariffnemnda sende LOK og informasjon om norske regler for overtidsbetaling.

Et selskap opplyser at deres arbeidstakere innenfor EL & IT hovedsakelig er polske statsborgere som har meldt flytting til Norge og er ansatt i det norske selskapet. Disse er lønnet iht. Landsoverenskomsten for Elektrofagene § 3 som arbeidstaker uten fagbrev ved oppstart, men lønnes som fagarbeidere så snart de har mottatt norsk godkjenning fra DSB. Arbeidstakeren i eksempelet fra LO var på det tidspunktet ikke faglært, og mottar nå en lønn på kr 148 per time. Når det gjelder dekning av husleie, viser virksomheten til at alle arbeidstakerne har arbeid og oppholdstillatelse, er skattepliktig til Norge og har meldt flytting til Norge. Dette er forutsetning for å bli ansatt. Arbeidstakerne må betale for egen bolig på lik linje med andre ansatte, men ettersom det har vist seg å være vanskelig for utenlandske ansatte å komme inn på boligmarkedet, har virksomheten leid boliger som fremleies til de ansatte til kostpris.

En tredje virksomhet stiller seg undrende til at deres arbeidstakere omfattes av dokumentasjon for sosial dumping. Virksomheten opplyser at den kun beskjeftiger seg med utleie av personell; hovedsakelig sveisere, rørleggere platearbeidere og skipselektrikere. Virksomheten viser til at det er umulig å etablere et skille i timelønn mellom yrkesgruppene, som for en stor del arbeider side ved side på samme skipsbygg, og at samtlige arbeidstakere har en lønn på kr. 90 (95,- fra 01.08.07). De har ansatt en del ledende ansatte/formenn som får kr 130 per time. Arbeidstakerne går i hovedtrekk i turnusordninger som er godkjent av Arbeidstilsynet (6 uker á 54 timer, turnusfri 15 dager), og det er i hovedsak ikke aktuelt med overtid ut over dette. For øvrig får arbeidstakerne dekket diett, matpenger, hjemreise, språkkurs mv, og virksomheten mener arbeidstakerne samlet sett tjener bedre enn lokalt ansatte arbeidstakere på minste tarifflønn. Det vises til at flere polske arbeidstakere ønsker seg over til denne virksomheten fra lokale selskaper fordi deres ordninger totalt sett faller gunstigere ut økonomisk. På denne bakgrunn mener virksomheten at det ikke kan være tale om sosial dumping.

Ett selskap opplyser at de har utenlandske arbeidstakere fra Tyskland, Sverige, Polen og Slovakia, og at det er samme lønns- og arbeidsforhold for alle ansatte. Alle de utenlandske ansatte unntatt en er organisert i EL og IT-forbundet, og har en timelønn på mellom kr 134,08 og kr 199,87. Det arbeides på dagtid med unntak av arbeidstopper, f.eks. i forbindelse med testing og overlevering av nye byggeprosjekter.

En virksomhet viser til at personellet i selskapet innefor angjeldende fagområde i hovedsak er norske statsborgere. I perioder med stor arbeidsbelastning benyttes innleid personell fra Norge, samt Danmark, Sverige, England, Irland og Tyskland. Bedriften er bundet av Landsoverenskomsten for Elektrofagene, og alt eget ansatt personell har således lønns- og arbeidsvilkår i henhold til denne. Dette gjelder også for innleid personell, som også har dekket reiseutgifter og bor kostnadsfritt på brakker med full forpleining på lik linje med selskapets egne ansatte. Utenlandske ansatte følger den alminnelige arbeidsrotasjonen. Virksomheten har lagt ved dokumentasjon på lønns- og arbeidsvilkår for innleid arbeidskraft, som sier at disse skal ha betalt i henhold til LOK.

Etter en gjennomgang av den fremlagte dokumentasjonen og virksomhetenes svar, kom nemnda i møte 14. november 2007 til at den ”vurderer å ikke etterkomme LOs begjæring om allmenngjøring”. I nemndas brev 15. november 2007 til LO heter det ”Med de opplysninger nemnda foreløpig har mottatt, synes det tvilsomt om en forskjellsbehandling på dette området har et omfang som gjør allmenngjøring nødvendig og forholdmessig.” Nemnda ønsket LOs kommentarer og synspunkter og åpnet i brevet for at LO kunne legge frem ytterligere dokumentasjon innen 14. desember 2008.

 

4.4 Fremleggelse av ytterligere dokumentasjon

I forsendelse 12. desember 2007 mottok nemnda ytterligere dokumentasjon om 7 ulike virksomheter, fremskaffet av LO i tiden etter den opprinnelige begjæringen. Noen av virksomhetene var også omtalt i den opprinnelige begjæringen.

I det første selskapet ble det vist til arbeidskontrakter hvor lønnen fremstår som ”akseptabel”, men hvor forretningsideen var å la de utenlandske arbeidstakerne arbeide lange dager/uker, uten full godtgjørelse for overtid. I følge arbeidskontraktene må arbeidstakerne betale ”bot” på kr 100 000 dersom de bryter arbeidsavtalene og tar fast arbeid i en av bedriftene de har vært utleid til. I ett av selskapene hevder LO at polske arbeidstakere i Norge lønnes i henhold til arbeidsavtaler som er inngått med utgangspunkt i at arbeidet skal foregå i Polen. Kontrakten viser 15 zloty per time (ca. kr 33). De samme arbeidstakerne har også kontrakter som viser timelønn på 13 euro per time (ca. kr 102). Ingen av arbeidstakerne hadde bosted i Norge og skulle dermed også ha dekket reiseutgifter, kost- og losji, samt utenbystillegg. Også i en av de andre virksomhetene ble arbeid i Norge lønnet i henhold til polske arbeidskontrakter som viser 1 500 zloty per måned (ca. kr 3 300). Med tillegg av 8 euro (ca. kr 65) i bonus per dag vil det innebære en brutto timelønn på ca. kr 76 per time. For en annen virksomhet opplyses det om timelønn (etter 22. januar 2007) for ufaglærte på kr 123 og for faglærte kr 132,25. De tilsvarende timesatsene etter LOK var kr 120,51 for ufaglærte og kr 142,09 for faglærte. I tillegg ville det i henhold til LOK blitt betalt utenbystillegg for samtlige arbeidstakere uten nattkvarter i eget hjem. Arbeidstakerne i denne virksomheten var alle bosatt i Polen. I en av virksomhetene som ansetter arbeidstakerne har LO avdekket at en av arbeidstakerne hadde samme bostedsadresse som firmaets forretningsadresse. I følge LO er dette for å unngå å betale 15 % utenbystillegg. For ett av selskapene er det vist til at selskapet selv oppgir at de betaler sine arbeidstakere kr 95 per time. Ledende ansatte/formenn får kr 130 per time. Virksomheten oppgir selv at arbeidstakerne i tillegg får dekket diett, matpenger, hjemreise, språkkurs mv. og at de samlet sett tjener bedre enn lokalt ansatte på minste tarifflønn. I følge LOs lokale tillitsvalgte, som har hatt samtaler med de polske arbeidstakerne, er dette ikke riktig.

Et av selskapene var allerede konkurs, mens resten ble tilskrevet og fikk anledning til å kommentere de opplysningene som ble lagt frem om dem. Nemnda har mottatt svar fra 4 av virksomhetene samt et innspill fra Norsk Teknologi.

I svarene til Tariffnemnda oppgir en av virksomhetene at de betaler kr 135 per time for fagarbeidere (kommunikative gruppeledere) og kr 100 per time for hjelpearbeidere/kabeltrekkere. I tillegg betales overtid (ved arbeid utover 54 timer per uke), feriepenger, diettgodtgjørelse, losji, hjemreiser, språkkurs samt at arbeidsgiver stiller biler til disposisjon, organiserer fisketurer mv. Det fremgår av virksomhetens uttalelse: ”Det er helt på det rene at NN tilbyr en nominell (brutto) timelønn som er noe lavere enn de satsene EL & IT opererer med. Det er imidlertid ingen arbeidstaker som lever av sin bruttolønn. Det interessante er hva en arbeidstaker sitter igjen med, totalt sett. NN har innrettet seg slik at selskapet tilbyr en rekke tilleggsgoder som samlet sett medfører at arbeidstakeren kommer bedre ut enn vedkommende ville gjort ved å ta lokal ansettelse i en norsk virksomhet til en høyere (brutto) timelønn, men hvor arbeidstakeren selv vil måtte dekke egne kost- og losjikostnader, hjemreiser i friperioder etc.”

Et annet firma oppgir at de betaler kr 33 per time for arbeid i Polen, men at de betaler en ”utenlandslønn” på kr 104 per time for arbeid som utføres i Norge. I tillegg dekkes reiseutgifter, losji og diett (kr 180 per døgn). Virksomheten uttaler videre at det er på det rene at nåværende arbeidsavtaler ikke fullt ut tilfredsstiller kravene i henhold til norsk lovgivning, men at virksomheten i samarbeid med sine oppdragsgivere har innrettet seg slik at selskapet tilbyr en rekke tilleggsgoder som samlet sett medfører at arbeidstakeren kommer bedre ut enn det vedkommende ville gjort ved å ta lokal ansettelse i en norsk virksomhet.

En virksomhet oppgir at de rekrutterer utenlandske arbeidstakere, men at disse ansettes i Norge. Firmaet oppgir å betale fagarbeiderlønn så snart arbeidstakeren er godkjent av DSB.

Norsk Teknologi informerte om at de hadde sendt en forespørsel til 175 bedrifter som kunne antas å benytte innleid arbeidskraft. Av disse oppga 47 at de benytter utleiebedrifter. Et flertall av bedriftene opplyste at de leier inn maks 10 personer per år, og at kontrakter på 0 – 6 måneder er mest vanlig. Norsk Teknologis samlede inntrykk av skipsbransjen er at det er meget ryddige og ordnede forhold.

I Tariffnemndas møte 22. april 2008 konkluderte nemnda med at det fortsatt var tvilsomt om en forskjellsbehandling på dette området har et omfang som gjør allmenngjøring nødvendig og forholdmessig. Nemnda besluttet derfor å innkalle noen av de omtalte virksomhetene, samt partene til en muntlig høring.

 

4.5 Muntlig høring

Tariffnemnda gjennomførte den muntlige høringen 10. juni 2008 hvor både arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden fikk fremlegge synspunkter og dokumentere forholdene i bransjen, samt at nemndas medlemmer fikk stille spørsmål.

Representanter for tre utenlandske virksomheter med et stort antall arbeidstakere på prosjekter i Norge ga uttrykk for at selv om disse selskapenes arbeidstakeres nominelle lønn er under tarifflønn for norske arbeidstakere, så kommer arbeidstakerne totalt sett likt eller bedre ut i en sammenlikning med lokal ansettelse i Norge; selskapenes arbeidstakere har en inntekt som samlet sett overstiger det nivået norske myndigheter selv har fastsatt som tilstrekkelig for å forsørge en familie i Norge. Disse arbeidstakere er ikke utsatt for sosial dumping. Grunnlaget for allmenngjøring er derfor, i følge disse virksomhetene, ikke til stede.

Også fra oppdragsgiverne ble det gitt uttrykk for at de utenlandske arbeidstakerne kommer bedre ut økonomisk ved å være innleid enn ved å være ansatt.

Norsk Teknologi la vekt på at det er stor internasjonal konkurranse om denne arbeidskraften, og at prisene på innleie har gått opp. Prisen varierer nå fra kr 105 til kr 160 per time. 

Representantene fra arbeidstakersiden stilte seg uforstående til at de fleste utenlandske arbeidstakerne i Norge ikke ønsker fast ansettelse. Ifølge fagforeningenes erfaringer ønsker utenlandske arbeidstakere ansettelse i norske virksomheter fremfor i utenlandske. Det ble vist til at en av virksomhetene som leier ut arbeidstakere til norske virksomheter har en klausul om at arbeidstakerne må betale kr 100 000 i ”bot” dersom de tar arbeid i en av bedriftene de er utleid til. Under høringen stilte de seg også uforstående til det ”glansbildet” arbeidsgiversiden har gitt av bransjen. Det ble vist til konkrete saker hvor timelønnen skal ha vært fra kr 40 til kr 77.

 

4.6 Tariffnemndas vurdering og konkusjon

Tariffnemnda er opptatt av at allmenngjøring ikke skal brukes i større utstrekning enn nødvendig for å oppfylle formålet med allmenngjøringsloven og holde seg innenfor rammene av EØS-retten.

Tariffnemnda legger til grunn at bruken av utenlandsk arbeidskraft innenfor elektrobransjen i stor grad skyldes at det er mangel på norske arbeidstakere i bransjen, og ikke først og fremst et ønske om billig arbeidskraft. Dette illustreres ved at mange av oppdragsgiverne kan dokumentere at de betaler en pris for oppdraget som skal kunne dekke akseptable lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakerne. På den annen side behøver det faktum at oppdragsgiverne kan dokumentere at de betaler en akseptabel pris for oppdragene, ikke bety at de enkelte arbeidstakerne faktisk sitter igjen med en lønn som kan anses som likeverdig med hva norske arbeidstakere har.

Fordi den dokumentasjonen som foreligger til dels fremstår som motstridene, har Tariffnemnda ikke tatt endelig stilling til om det foreligger grunnlag for allmenngjøring i denne saken.

Nemndas flertall mener likevel det er grunnlag for å sende et utkast til forskrift om allmenngjøring av Landsoverenskomsten for elektrofagene på bred høring. Nemnda legger til grunn at høringsrunden vil kunne gi mer dokumentasjon og dermed gi nemnda et bedre grunnlag før det eventuelt treffes vedtak om allmenngjøring i saken.

Tariffnemndas mindretall, medlemmet Nina Melsom, vil bemerke:

Etter dette medlemmets syn er den dokumentasjonen som er lagt ved begjæringen om allmenngjøring, lite egnet til å skape et inntrykk av virkeligheten i bransjen. Mindretallet finner grunn til å vise nærmere til høringsuttalelse fra professor Stein Evju i saken som gjelder allmenngjøring av verkstedsoverenskomsten for skips- og verftstedsindustrien hvor han fremholder at dokumentasjonskravet har en kvantitativ side – mao. at det må sees hen til i hvor stor grad dårligere lønns- og arbeidsvilkår er et problem i bransjen, og at det forhold at dokumentasjonen ligger langt tilbake i tid i så måte er av betydning. De opplysninger som er innhentet er motstridende. Det er ikke gjort noe forsøk på å kartlegge hvorvidt det skulle være et bransjeproblem at det ikke skulle være ”ordnede lønns- og arbeidsforhold”. Slik saken er opplyst foreligger det ikke tilstrekkelig dokumentasjon til å sende et utkast til allmenngjøring ut på høring, og et forslag til vedtak bør uansett ikke legges ut på høring i ren informasjonsinnsamlingshensikt. Vurderingen av en eventuell allmenngjøring for hele LOK – området må dessuten foretas på grunnlag av dokumentasjon og informasjon fra all landbasert virksomhet innen bransjen. Den dokumentasjonen som er innhentet knytter seg primært til et område (skipsbygging), mens allmenngjøring er foreslått for hele bransjen (med unntak for virksomhet som foregår offshore).

Subsidiært gjøres gjeldende at et vedtak må begrenses i forhold det forslag som er sendt ut på høring. Flertallet har foreslått en normalarbeidstid på 37, 5 timers arbeidsuke, 50 % overtidstillegg samt egne bestemmelser for skift. Dette medlem reiser spørsmål om det er nødvendig å ta inn bestemmelsene i utkastets §§ 3 tredje ledd følgende og §§ 5 og 6. Den alminnelige arbeidstiden er fastsatt av hensyn til vern av arbeidstakerne, og både 40-timersgrensen og arbeidsmiljølovens overtids- og skiftbestemmelser er allment politisk akseptert. Mindretallet kan ikke se at en kortere normalarbeidstid eller avvikende skift- og overtidsbestemmelser er nødvendig av hensynet til vern av arbeidstakerne. Mindretallet legger i sin vurdering vesentlig vekt på å ikke gå lenger enn nødvendig når det fattes vedtak om allmenngjøring. Dette er også i overensstemmelse med det EØS-rettslige proporsjonalitetsprinsippet. Et vedtak om allmenngjøring av 37,5 timers uke vil ikke være nødvendig ut i fra hensynet til de utenlandske arbeidstakerne, ettersom disse allerede er beskyttet av arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser, som nettopp er gitt for å beskytte arbeidstakerne. Flertallets standpunkt må innebære at arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser er en sosialt uakseptabelt standard. Dette medlem er ikke enig i det.

Mindretallet legger også vekt på at det må være viktig å forenkle forskriften, slik at denne blir enklere å praktisere for virksomhetene. Det vises til at forskriften er foreslått å gjelde for elektrobransjen for hele landet. Mindretallet anser det også som hensiktsmessig at tilsynsmyndighetene skal kunne forholde seg til ett sett med arbeidstidsbestemmelser. Det vises til at både Petroleumstilsynet og Arbeidstilsynet i tidligere høringsuttalelser særlig har stilt seg positive til et forenklet regelsett, ettersom det vil være enklere å kontrollere og håndheve. Ved fastsettelse av forskriften vil det være riktig å ta utgangspunkt i den samme ”mal” som gjelder allmenngjøringsvedtaket for bygg.

I forskriftsutkastets § 3 annet ledd er det foreslått et overnattingstillegg for de tilfeller overnatting utenfor hjemmet er nødvendig. Tilsvarende tillegg er ikke tatt inn i forskriften som gjelder allmenngjøring av byggoverenskomsten for hele landet (forskrift av 6. oktober 2008). Det reises spørsmål ved om det er behov for et annet beskyttelsesnivå for arbeidstakere innfor elektroinstallasjon enn for arbeidstakere i byggeindustrien.

 

5. Høring

Tariffnemnda har valgt å sende ut brev om høringen til alle virksomhetene som tidligere har blitt tilskrevet av nemnda, partene i de aktuelle tariffavtalene, øvrige parter i arbeidslivet, enkelte berørte departementer og andre som kan tenkes å ha interesse i å komme med innspill til forslaget. I brevet orienteres det om at Tariffnemndas forslag er tilgjengelig på internett. Høringsnotatet er tilgjengelig på www.regjeringen.no/nb/dep/aid/dep/tilknyttede_virksomheter/tariffnemnda.

Skriftlige merknader til Tariffnemndas forslag sendes til nemndas sekretariat innen 8. desember 2008.

 

6. Utkast til forskrift om allmenngjøring

6.1 Nærmere om forskriftsutkastet

Tariffnemnda har i hovedsak lagt LOs begjæring til grunn for forskriftsutkastet. Det innebærer at utkastet i store trekk er gitt tilsvarende utforming som tidligere allmenngjøringsforskrifter. Forslaget her inkluderer derfor bestemmelser om både skiftarbeid, arbeidstid og overtid. Tariffnemnda ber om høringsinstansenes syn på utformingen.

Nemnda finner grunn til å understreke at det vil være naturlig å se hen til de bakenforliggende tariffavtalebestemmelsene dersom det skulle oppstå tvil eller uklarheter med hensyn til hvordan forskriften her er å forstå.

En eventuell vedtakelse av en forskrift om allmenngjøring av Landsoverenskomsten for elektrofagene for hele landet vil erstatte forskriften om allmenngjøring av tariffavtale for byggeplasser i Osloregionen. Det samme vil gjelde de bestemmelsene som har sin bakgrunn i Landsoverenskomsten for elektrofagene i forskriften om allmenngjøring av tariffavtaler for enkelte petroleumsanlegg på land.

 

6.2 Merknader til de enkelte paragrafene

Kap. I Innledende bestemmelser

Til § 1 Grunnlaget for allmenngjøring
I samsvar med LOs begjæring foreslås det at forskriften fastsettes på grunnlag av Landsoverenskomsten for elektrofagene 2008 – 2010 (LOK). Forskriften omfatter ikke mange konkrete avtalebestemmelser, men bestemmelsene i den er allikevel basert på avtalen.

 

Til § 2 Hvem forskriften gjelder for
Bestemmelsen skal favne alle arbeidstakergrupper og alle typer virksomhet som hører inn under tariffavtalens virkeområde, men er avgrenset mot virksomhet som foregår offshore og som er omfattet av Offshoreavtalen 2008 – 2010 mellom Norsk Teknologi og EL & IT Forbundet. I forhold til tariffavtalens egen omfangsbestemmelse er det gjort betydelige forenklinger, begrunnet i hensynet til å få regler som skal være enkle å forholde seg til. Ved tvil om hvorvidt konkrete arbeidstakere faller inn under forskriften, bør likevel avtalens egen omfangsbestemmelse kunne gi veiledning, jf. LOK § 1.

For fagarbeidere er det krav om offentlig godkjent fagbrev. ”Tilsvarende formell utdannelse” skal dekke andre godkjenningsordninger for fagbrev. Poenget er at det skal være en dokumentert fagutdannelse.

En faglært arbeidstaker skal i utgangspunktet ha formell fagutdanning med fag-, svennebrev eller tilsvarende innen det fagfelt arbeidstaker utfører arbeid. Når det gjelder utdannelse fra et annet EØS-land er dette fastsatt i direktiv 99/42/EF (det 3. generelle direktiv). Dette direktivet finnes på alle medlemslandenes språk og gjelder for alle landene i EU/EØS. Reglene er av den grunn tilgjengelige for alle som vil søke godkjenning i Norge. Den som skal godkjennes i Norge som elektroinstallatør/ - montør fremgår av §§ 17 til 22 i Forskrift om kvalifikasjoner for elektrofagfolk (FKE)(For 1993-12-14 nr 1133).

Forskriften gjelder ikke for lærlinger og personer på arbeidsmarkedstiltak. Disse gruppene vil ofte være omfattet av særlige ordninger.

Bestemmelsen klargjør at det er den enkelte virksomhet som har ansvaret for at egne arbeidstakere får lønns- og arbeidsvilkår i henhold til bestemmelsene i forskriften her. Bestemmelsen gjør ingen endring i eventuelle avtaler som avklarer ansvarsforholdene mellom f.eks. hoved- og underleverandører.

 

Kap. II Lønns- og arbeidsvilkår

Til § 3 Lønnsbestemmelser
Bestemmelsene i § 3 om lønn må ses på bakgrunn av § 10 der det fremgår at det er de samlede lønns- og arbeidsvilkår som avgjør om bestemmelsene i forskriften kommer til anvendelse.

Til første ledd: Satsene tilsvarer minstelønnssatsene i tariffavtalen.

Til andre ledd: Dette tillegget tilsvarer 15 % av lønnssatsene i hht. første ledd og skal kompensere for ulempen ved å måtte bo borte fra hjemmet. Tillegget skal bare gis når det er virksomhetens behov som er årsaken til at arbeidstaker må bo borte fra hjemmet. Se også LOK § 9.

Tillegget skal ikke betales til arbeidstakere som ansettes direkte for å gjøre en jobb på en byggeplass, selv om arbeidstakers bosted er et annet enn arbeidsstedet, jf. også merknader til § 7.

Bestemmelsene som skal gjelde ved skiftarbeid, er hentet fra LOK § 8 D og E.

 

Til § 4 Regulering av lønn i forskriftens virketid
Bestemmelsen klargjør at lønnssatsene i forskriften skal endres i tråd med eventuelle endringer som følge av revisjon av den underliggende tariffavtalen i løpet av allmenngjøringsforskriftens løpetid.

 

Til § 5 Arbeidstid
Bestemmelsen slår fast tariffavtalens hovedregel om at den ordinære ukentlige arbeidstid skal være 37,5 timer i gjennomsnitt. Det presiseres videre at adgangen til å gjennomsnittsberegne arbeidstiden etter kap. 10 i arbeidsmiljøloven også gjelder for arbeidsforhold som er omfattet av forskriften her. Formålet er å ivareta muligheten for virksomheter som omfattes av forskriften, til å inngå i de ordinære arbeidstidsordningene på anlegget eller byggeplassen. Det understrekes at det ved slik gjennomsnittsberegning skal tas utgangspunkt i en ukentlig arbeidstid på 37,5 timer.

 

Til § 6 Godtgjøring for overtid
Bestemmelsen innebærer at det skal betales overtidsgodtgjøring for arbeid utover den gjennomsnittlige ukentlige arbeidstid på 37, 5 timer. Det vil være eventuelle avtalte arbeidstidsordninger som må ligge til grunn for når den enkelte faktisk vil ha krav på overtidsgodtgjøring.

 

Til § 7 Utgifter til reise, kost og losji
Tariffavtalen har mange detaljerte regler for kompensasjon for denne type utgifter. Tariffnemnda har valgt å foreslå en bestemmelse som ikke angir noe bestemt beløp eller nivå i forhold til dekning av utgifter. Den pålegger imidlertid arbeidsgiver å inngå avtale med arbeidstaker om at arbeidsgiver skal dekke slike kostnader. I forhold til reiseutgifter legges det til grunn at det ved arbeidsoppdrag som gjør overnatting utenfor hjemmet nødvendig, skal inngås avtale om dekning av nødvendige utgifter ved arbeidsoppdragets begynnelse og slutt, og om et rimelig antall hjemreiser forøvrig. Det understrekes at det er der virksomhetens behov gjør overnatting utenfor hjemmet nødvendig at forpliktelsen til å inngå avtale om utgiftsdekning inntrer. Bestemmelsen er ikke ment å dekke tilfeller der arbeidstakeren selv velger å bo i lang avstand fra sitt arbeidssted.

For utsendte arbeidstakere som i prinsippet er ansatt i et utenlandsk foretak, vil det vanlige være at bostedet er der virksomheten er lokalisert. Tariffnemnda legger til grunn at reisebestemmelsen innebærer dekning av faktiske utgifter til hjemreiser til arbeidstakers hjemsted, uavhengig av om hjemstedet befinner seg i Norge eller i utlandet, jf. Tariffnemndas uttalelse 20. oktober 2005.

Når det gjelder dekning av kost og losji i forbindelse med at arbeidstaker sendes på oppdrag utenfor sitt hjemsted, er det meningen at arbeidsgiver og arbeidstaker i forkant av oppdraget skal inngå avtale om dekning av slike utgifter. Som et utgangspunkt er det arbeidsgiver som skal sørge for kost og losji, men det kan også avtales dekning f.eks. ut fra dokumenterte utgifter, faste satser for kompensasjon, mv. Det kan for øvrig være naturlig å hente veiledning fra LOK § 9 (Arbeid utenfor bedriften) når det skal inngås nærmere avtaler.

 

Til § 8 Krav til spise- og hvilerom og innkvartering
Bestemmelsen i § 8 viser til arbeidsmiljøloven § 4-4 fjerde ledd og eventuelle forskriftsbestemmelser vedtatt i medhold av bestemmelsens femte ledd.

Ved håndhevelsen av arbeidsmiljøloven § 4-4 og de gjeldende allmenngjøringsforskriftene opererer Arbeidstilsynet med en landsomfattende standard eller praksis for de krav som stilles til arbeidsgivers innkvartering av arbeidstakere. Kravene gjelder både for norske og utenlandske arbeidstakere. I byggebransjen er det vanligvis brakkerigger og andre provisoriske oppholds- og overnattingsrom som blir benyttet, og Arbeidstilsynet stiller i disse situasjonene krav om:

1. Enkeltrom
2. Ved 2,4 meter takhøyde: min. 6,25 kvadratmeter flate pluss 15 kubikkmeter luftvolum
3. Minst 2 rømningsveier til sikkert sted, vindu
4. God tilgang til toalett, dusj og vaskested
5. Gulv, vegger og himling som er lette å holde rene

Dersom arbeidsgiver stiller innkvartering til rådighet i form av f. eks. leiligheter eller enebolig, er kravene i utgangspunktet identiske. I disse situasjonene foretas det imidlertid en helhetsvurdering av tilbudet, der det legges vekt på de grunnleggende behov for privatliv (antall beboere) og renslighet generelt. I enkelte tilfeller kan det derfor for eksempel godtas at to deler rom, dersom standarden for øvrig er meget god. Hovedregelen er imidlertid enkeltrom.

 

Til § 9 Arbeidstøy
Med nødvendig arbeidstøy menes vanlig arbeidstøy, varmetøy, regntøy og hansker. Arbeidstøy er bedriftens eiendom. Utlevering skal skje før arbeidet starter opp, og det forutsettes at arbeidstøyet byttes ut ved behov. Av sikkerhetsmessige hensyn kan det være naturlig å merke arbeidstøyet med firmanavn.

 

Kap. III Fravikelighet mm.

Til § 10 Fravikelighet
Bestemmelsen presiserer det som også følger av allmenngjøringsloven § 3 siste ledd, at lønns- og arbeidsvilkår som følger av forskriften her er minstevilkår. Dersom arbeidstakere som faller inn under forskriftens virkeområde allerede har bedre vilkår etter individuell avtale, tariffavtale eller annen lov eller forskrift som gjelder for arbeidsforholdet, vil det være disse vilkårene som skal legges til grunn. Videre presiseres det at det er lønns- og arbeidsvilkårene samlet sett som skal være i overensstemmelse med forskriften. Dette innebærer at arbeidsforhold med lønns- og arbeidsvilkår som på ett eller flere punkter avviker fra forskriften her, likevel kan være i overensstemmelse med den dersom man etter en konkret vurdering av alle sider av arbeidsforholdet kommer til at vilkårene samlet sett er minst like gunstige som de vilkårene som følger av forskriften her.

Til § 11 Lønns- og arbeidsvilkår i lov eller forskrift
Bestemmelsen er tatt med av opplysningshensyn og presiserer at bestemmelser av betydning for arbeidsforholdet i annen lov eller forskrift også kommer til anvendelse. Bestemmelsen angir de lovene som anses å være av særlig betydning, men er ikke uttømmende.

Etter arbeidsmiljøloven § 1-7, jf forskrift 16. desember 2005 nr. 1566 om utsendte arbeidstakere § 2 fjerde til sjette ledd kommer ikke reglene for utsendte arbeidstakere til anvendelse for enkelte arbeidstakere på særlig kortvarige oppdrag. Denne begrensningen følger også av allmenngjøringsloven § 3 første ledd. Det innebærer at forskriften her ikke vil gjelde for utsendte fag- eller spesialarbeidere på særlige arbeidsoppdrag hvor utsendingsperioden ikke overstiger åtte dager, se nærmere utsendingsforskriften § 2 fjerde til sjette ledd. Det antas at unntaket har en begrenset rekkevidde.

 

Kap. IV Ikrafttreden mm.

Til § 13 Ikrafttreden og opphør
Forskrifter kan som hovedregel tidligst gjøres gjeldende én måned etter det tidspunkt de kunngjøres i Norsk Lovtidend, jf. forvaltningsloven § 39.

Forskriften trer i kraft xx.xx.xx. Den får fra dette tidspunktet virkning for alle virksomheter og arbeidsforhold som faller inn under dens virkeområde, dvs. at slike virksomheter som har dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn det som gjelder etter forskriften her, er forpliktet til å lønne sine arbeidstakere etter de nye vilkårene fra og med denne dato.

Forskriften opphører å gjelde én måned etter at LOK 2008-20010 blir avløst av ny avtale, eller hvis Tariffnemnda treffer nytt vedtak om allmenngjøring på grunnlag av den samme avtalen.

Samtidig som denne forskriften trer i kraft oppheves forskriften om allmenngjøring av tariffavtale for byggeplasser i Osloregionen i sin helhet. Forskriften om allmenngjøring av tariffavtaler for enkelte petroleumsanlegg på land oppheves med hensyn til de bestemmer som har sin bakgrunn i LOK.

 

Utkast til Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for elektrofagene.

Fastsatt av Tariffnemnda …….med hjemmel i lov 4. juni 1993 nr. 58 om allmenngjøring av tariffavtaler m.v. § 3

Kap. I. Innledende bestemmelser

§ 1. Grunnlaget for allmenngjøring
Forskriften er fastsatt på grunnlag av Landsoverenskomsten for elektrofagene (LOK) 2008-2010 mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og Norsk Teknologi på den ene siden og Landsorganisasjonen i Norge og EL & IT Forbundet på den annen side.

§ 2. Virkeområde og gjennomføringsansvar
Forskriften gjelder for faglærte og ufaglærte arbeidstakere som utfører installasjon, vedlikehold og reparasjoner på elektro- og automatiseringsanlegg.

Med faglært arbeidstaker menes arbeidstaker med offentlig godkjent fagbrev eller tilsvarende formell utdannelse innenfor det fagfelt arbeidstaker utfører arbeid. Ufaglært arbeidstaker har ikke slikt fagbrev eller tilsvarende formell utdannelse.

Forskriften gjelder ikke for lærlinger og personer på arbeidsmarkedstiltak.

Arbeidsgiver og den som i arbeidsgivers sted leder virksomhet som utfører arbeidsoppdrag som nevnt i første ledd skal sikre at bestemmelsene i forskriften gjennomføres.

 

Kap. II. Lønns- og arbeidsvilkår

§ 3. Lønnsbestemmelser
Arbeidstakere som utfører installasjon, vedlikehold og reparasjoner på elektro- og automatiseringsanlegg, jf. § 2, skal minst ha en lønn pr. time på:
a) kr 150,56 for faglærte.
b) kr 128,07 for ufaglærte.

For arbeidsoppdrag hvor overnatting utenfor hjemmet er nødvendig skal det betales et tillegg til timelønnen på:
a) For faglærte: kr 22,58.
b) For ufaglærte: kr 19,21.

Ved skiftarbeid skal det betales et tillegg pr. time på:

Toskiftsordning (36,5 timer pr. uke)
Med toskiftsordning forstås at arbeidstiden skifter vekselvis mellom dag og kveld (en uke dag, en uke kveld) i en oppsatt skiftplan. Toskiftsordninger kan kun avtales innenfor tidsrammen kl. 06.00-24.00 på ukens vanlige virkedager.

Kompensasjon
Kompensasjonen beregnes av minste timelønn etter § 3 første ledd. Kompensasjonen dekker et ulempetillegg som utgjør 18,3 %. Kompensasjoner gis ikke for dagskift.

Treskiftsordning (35,5 timer pr. uke)
Med treskiftsordning forstås at arbeidstiden skifter mellom dag, kveld og natt (en uke dag, en uke kveld og en uke natt) i en oppsatt skiftplan. Treskiftsordninger kan kun avtales innenfor tidsrommet søndag kl. 22.00 til og med lørdag kl. 06.00.

Kompensasjon
Kompensasjon beregnes av minste timelønn etter § 3 første ledd. Kompensasjonen dekker et ulempetillegg som utgjør 18,3 % for andre skift. Tredje skift utgjør 29,3 %. Dagskiftet kompenseres ikke.

Helkontinuerlig skiftordning (33,6 timer pr. uke)
Helkontinuerlig skiftordning er arbeid som drives 24 timer i døgnet uten normal stans på søn- og helligdager, og som skifter mellom dag, kveld og natt i en oppsatt skiftplan.

Kompensasjon
Kompensasjon beregnes av minste timelønn etter § 3 første ledd. Kompensasjon gis ikke for dagskift. Andre skift dekker et ulempetillegg som utgjør 18,3 %. Tredje skift dekker et ulempetillegg som utgjør 29,3 %.

På lørdager etter kl. 13.00 og på dager før helligdager etter den ordinære arbeidstids slutt kompenseres for et ulempetillegg på 73,2 %.

På søn- og helligdager inntil kl. 22.00 betales med 73,2 %.

Omregningsfaktorer
Ved omregning fra normal arbeidstid, 37,5 timer pr. uke, til avvikende arbeidstidsordninger, brukes nedenstående tabell:
fra 37,5 timer – 36,5 timer     =          2,74 %
fra 37,5 timer – 35,5 timer     =          5,63 %
fra 37,5 timer – 33,6 timer     =          11,61 %

 

§ 4. Regulering av lønn i forskriftens virketid
Satsene i § 3 skal endres i samsvar med nye reguleringssatser som måtte følge av eventuelle tariffrevisjoner mv.

 

§ 5. Arbeidstid
Den ordinære arbeidstid må i gjennomsnitt ikke overstige 37,5 timer pr. uke.

Ved skiftarbeid gjelder følgende grenser:

  • Toskiftsordninger:      36,5 timer pr. uke i gjennomsnitt
  • Treskiftsordninger:     35,5 timer pr. uke i gjennomsnitt
  • Helkontinuerlig skift: 33,6 timer pr. uke i gjennomsnitt

Andre arbeidstidsordninger kan avtales i samsvar med reglene i lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. kap. 10.

 

§ 6. Godtgjøring for overtid
Det skal betales et tillegg for arbeid utover ordinær arbeidstid med 50 % av timesatsen. For arbeid utover ordinær arbeidstid i tidsrommet mellom kl. 21.00 og kl. 06.00 og på søndager og helligdager skal det betales et tillegg på 100% av timesatsen.

 

§ 7. Utgifter til reise, kost og losji
For arbeidsoppdrag hvor overnatting utenfor hjemmet er nødvendig, skal arbeidsgiver etter nærmere avtale dekke nødvendige reiseutgifter ved arbeidsoppdragets begynnelse og slutt, og for et rimelig antall hjemreiser.

Før arbeidsgiver sender arbeidstaker på oppdrag utenfor sitt hjemsted, skal det være avtalt ordninger vedrørende kost og losji. Arbeidsgiver skal som hovedregel sørge for kost og losji, men fast diettsats, betaling etter regning e.l. kan avtales.

 

§ 8. Krav til spise- og hvilerom og innkvartering
Når et arbeid igangsettes plikter virksomheten å skaffe rommelige spise- og hvilerom med tilfredsstillende oppvarming, for opphold i hviletiden.

For innkvartering gjelder arbeidsmiljøloven § 4-4 fjerde ledd og bestemmelser gitt i medhold av loven § 4-4 femte ledd.

 

§ 9. Arbeidstøy
Arbeidsgiver holder nødvendig arbeidstøy og vernefottøy tilpasset årstiden og arbeidsplassen.

 

Kap. III. Fravikelighet m.m.

§ 10. Fravikelighet
Forskriften kommer ikke til anvendelse dersom arbeidstaker samlet sett er omfattet av gunstigere lønns- og arbeidsvilkår i henhold til avtale eller etter det lands rett som ellers gjelder for arbeidsforholdet.

§ 11. Lønns- og arbeidsvilkår i lov eller forskrift
Bestemmelser i lov eller andre forskrifter som vanligvis gjelder for arbeidsforhold, kommer også til anvendelse for arbeidsforhold som omfattes av forskriften her, herunder

  • lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv.
  • lov 29. april 1988 nr. 21 om ferie og
  • lov 26. april 1947 nr. 1 om 1. og 17. mai som høgtidsdager.

Forskriften gjelder med de begrensninger som følger av lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. § 1-7.

 

Kap. IV. Ikrafttreden m.m.

§ 13. Ikrafttreden og opphør
Forskriften trer i kraft …

Forskriften opphører å gjelde 1 måned etter at Landsoverenskomsten for elektrofagene mellom LO og NHO 2008-2010 blir avløst av ny tariffavtale eller hvis Tariffnemnda treffer nytt vedtak om allmenngjøring av tariffavtalen.

Forskrift 6. oktober 2008 nr. 1122 om allmenngjøring av tariffavtaler for byggeplasser i Osloregionen oppheves.

I Forskrift 6. oktober 2008 nr. 1123 om allmenngjøring av tariffavtaler for enkelte petroleumsanlegg på land gjøres følgende endringer:
§ 1 nr. 2 oppheves
§ 6 oppheves
§ 17 andre ledd skal lyde:

Forskriften opphører å gjelde 1 måned etter at Verkstedsoverenskomsten mellom LO og NHO 2008-2010 blir avløst av ny tariffavtale eller hvis Tariffnemnda treffer nytt vedtak om allmenngjøring av denne tariffavtalen.

 

[1] Rådsdirektiv 96/71 om utsending av arbeidstakere i forbindelse med tjenesteyting

[2] C-341/05 (Laval)

[3] C-346/06 (Rüffert)

[4] C-319/06 (Luxemburg)

[5] Begge brevene er publisert på Tariffnemndas hjemmeside på Regjeringen.no

  • Adecco Norge AS
  • Akademikerne
  • Arbeidsgiverforening Spekter
  • Arbeidstilsynet
  • BA-HR v / adv. Tarjei Thorkildsen
  • Drammen Slip & Verksted Elektro AS
  • El & It Forbundet
  • Eletromontaz Gdansk s.a., c/o Novum Consulting
  • Fellesforbundet
  • Finansdepartementet
  • Fornyingsdepartementet
  • Henning Jakhelln
  • HSH
  • Justis- og politidepartementet
  • Kommunal- og regionaldepartementet
  • KS
  • Kvina Elektro AS
  • Landsorganisasjonen i Norge
  • Maskinentreprenørenes Forbund
  • MES Sp. Z.o.o., c/o KPMG Tax AS
  • NO-PO AS
  • Norges Rederiforbund
  • Norsk Teknologi
  • Nærings- og handelsdepartementet
  • Næringslivets Hovedorganisasjon   
  • Oljeindustriens Landsforening
  • Personalkraft LTD
  • Petroleumstilsynet
  • Polakkformidling AS
  • Proffjobb AS
  • Rederienes Landsforening RLF
  • Regjeringsadvokatembetet
  • Scan Con Administrasjon AS, v/ advokat Roald Lund Eriksen
  • SenCon AS, c/o KPMG Tax AS
  • Stein Evju
  • Time Personale, c/o KPMG Tax AS
  • Unio
  • Utenriksdepartementet
  • Vetco Aibel
  • Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund YS
Til toppen