Forslag til forskrifter til ny tvistelov

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist: 01.10.2007

Vår ref.:

Høringsinstanser i følge vedlagte liste

 

Deres ref. Vår ref.
200701085
Dato
28.06.2007

  
  

Høring: forslag til forskrifter til ny tvistelov

Vedlagt følger Justisdepartementets høringsnotat om forslag til forskrifter til ny tvistelov.

Lov 2005-06-17-90 Lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) vil tre i kraft 1. januar 2008. Ikrafttredelse av tvisteloven nødvendiggjør en del nye forskrifter, samtidig som det må foretas enkelte endringer i eksisterende forskrifter etter den någjeldende tvistemålsloven.

Justisdepartementet sender på høring forslag til nye forskrifter etter tvisteloven og forslag til endringer i forskrifter som i dag er gitt etter tvistemålsloven av 1915. I høringsnotatet er også forslag til forskrift om gruppesøksmål som er utarbeidet av Domstoladministrasjonen etter hjemmel i tvisteloven § 35-6 og § 35-7. Forskriftsarbeidet har vært et samarbeid mellom Justisdepartementet og Domstoladminsitrasjonen.

Justisdepartementet foreslår å lage én felles forskrift til tvisteloven, tvistelovforskriften. I høringsnotatet foreslås det tre nye forskrifter med hjemmel i tvisteloven: En tvistelovsforskrift, en gruppesøksmålsforskrift og en endringsforskrift.

Nye forskrifter og forskriftsendringer som følge av ny tvistelov, vil tre i kraft fra samme tidspunkt som tvisteloven, 01.01.2008.

Det bes om at høringsinstansene vurderer behovet for og sørger for foreleggelse av
høringsnotatet for eventuelle underliggende enheter.

Høringsnotatet sendes til alle instanser som hadde tvisteloven på høring.

Departementet ber om merknader til høringsnotatet innen 1. oktober 2007.


Med hilsen


Håvard Bekkelund
avdelingsdirektør                      Linn Krogsveen
                                              rådgiver

                                               

 

 

 

FORSLAG TIL FORSKRIFTER TIL NY TVISTELOV
1. Hovedinnhold i høringsnotatet 2
2. Gjeldende forskrifter til tvistemålsloven 3
3. Behovet for nye forskriftsbestemmelser 3
3.1 Mekling 3
3.1.1 Tvistelovens bestemmelser om mekling 4
3.1.1.1 Utenrettslig mekling 4
3.1.1.2 Rettsmekling 4
3.1.2 Forslagets innhold 5
3.1.2.1 Meklerens godtgjørelse 5
3.1.3 Rettens utvalg av meklere 6
3.2 Fjernavhør og fjernmøter 8
3.2.1 Innledning 8
3.2.2 Tvistelovens bestemmelser om fjernmøter og fjernavhør 9
3.2.2.1 Fjernmøter 9
3.2.2.2 Fjernavhør 10
3.2.3 Forslagets innhold 11
3.3 Gruppesøksmål 11
3.3.1 Tvistelovens regler om gruppesøksmål 11
3.3.2 Behovet for forskrift om gruppesøksmål 13
3.3.3 Grupperegisteret i gruppesøksmål etter tvisteloven § 35-6 14
3.3.3.1 Påmelding til gruppesøksmålet 14
3.3.3.2 Registrering i grupperegisteret: 15
3.3.3.3 Innsyn i grupperegisteret 16
3.3.4 Uttreden som gruppemedlem 16
3.3.4.1 Uttreden som gruppemedlem i gruppesøksmål etter tvisteloven § 35-6 16
3.3.4.2 Uttreden som gruppemedlem i gruppesøksmål etter tvisteloven § 35-7 17
3.3.4.3 Føring av utmeldingsregisteret: 17
3.3.5 Undergrupperegister 18
3.4 Endringer i øvrige forskrifter 19
3.4.1 Forskrift 6. juli 2001 nr. 757 om offentlighet i rettspleien  (offentlighetsforskriften) 19
4. Valg av forskriftsstruktur 20
5. Økonomiske og administrative kostnader 20
6. Forslag til tvistelovforskrift, gruppesøksmålsforskrift og endringsforskrift 20
6.1 Forslag til forskrift til tvisteloven (tvistelovforskriften) 20
6.2 Forslag til forskrift om gruppesøksmål 26
6.3 Forslag til endringsforskrift 27


1. Hovedinnhold i høringsnotatet
Lov 17. juni 2005 nr. 90 Lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) trer i kraft 1. januar 2008. Ikraftredelsen nødvendiggjør at en del forskrifter er på plass til samme tid. Justisdepartementet sender på høring de forskrifter og forskriftsendringer det anses nødvendig å ha klart når tvisteloven tre i kraft.

Utarbeidelsen av forskriftene har vært et samarbeid mellom Domstoladministrasjonen og Justisdepartementet.

Høringsnotatet inneholder også Domstoladministrasjonens vurderinger og forslag til forskrift om gruppesøksmål. Forskriftskompetanse til å fastsette forskrift om gruppesøksmål er lagt til Domstoladministrasjonen, jf. tvisteloven § 35-6 og § 35-7. 

Justisdepartementet foreslår å lage én felles forskrift til tvisteloven, tvistelovforskriften.

Justisdepartementet legger opp til at følgende forskrifter skal fastsettes med hjemmel i tvisteloven og bare gjelde for sivile tvister:

· Gjeldende forskrift om utgifter til rettstolker i sivile saker
· Gjeldende forskrift om forliksrådene (forliksrådforskriften)
· Ny forskrift om mekling
· Ny forskrift om fjernavhør og fjernmøter
· Ny forskrift om gruppesøksmål.

Med unntak av forskrift om gruppesøksmål, kan forskriftene slås sammen og utformes som én forskrift. Gruppesøksmålsforskriften holdes utenfor, idet forskriftskompetansen ligger hos Domstoladministrasjonen, jf. tvisteloven § 35–6, mens kompetansen til å fastsette de andre forskriftene ligger hos Justisdepartementet eller Kongen, jf. tvisteloven §§ 6–7, 6–13, 7–2, 7–4, 8–4, 13–1 og 21–10, § 35–6 og rettsgebyrloven § 6.

I høringsnotatet foreslås det således tre nye forskrifter med hjemmel i tvisteloven: En tvistelovsforskrift, en gruppesøksmålsforskrift og en endringsforskrift.

Nye forskrifter og forskriftsendringer som følge av ny tvistelov, vil tre i kraft fra samme tidspunkt som tvisteloven, 01.01.2008.


2. Gjeldende forskrifter til tvistemålsloven
Følgende forskrifter er gitt av Justisdepartementet med hjemmel i nåværende lov 13. august 1915 nr. 6 (tvistemålsloven):

· 2005.12.16 nr 1521: Forskrift om forliksrådene (forliksrådsforskriften).

· 2001.07.06 nr 0757: Forskrift om offentlighet i rettspleien.

· 1996.12.20 nr 1161: Forskrift til domstolloven kapittel 11 (Advokatforskriften).

· 1996.12.13 nr 1144: Forskrift om forsøksordning med rettsmekling.

· 1993.07.23 nr 0768: Forskrift om maksimalsatser for utmåling av sakskostnader i forliksrådet.

· 1991.11.08 nr 0727: Forskrift om fjernavhør av vitner og sakkyndige.

· 1988.06.24 nr 0498: Forskrift om utgifter til rettstolker i sivile saker.

· 1964.02.28 nr 0001: Forskrift om lydopptak av rettslige forklaringer i sivile saker og straffesaker.

Av eksisterende forskrifter til tvistemålsloven foreslår Justisdepartementet å videreføre forskrift 24. juni 1988 nr. 498 om utgifter til rettstolker i sivile saker og forskrift 16. desember 2005 nr. 1521 om forliksrådene (forliksrådforskriften). De øvrige forskrifter som har hjemmel i tvistemålsloven, vil enten oppheves eller etter ikraftsettingen av tvisteloven bare gjelde for straffesaker: Forskrift 8. november 1991 nr. 727 om fjernavhør av vitner og sakkyndige vil bare gjelde for straffesaker, forskrift 28. februar 1964 nr. 1 om lydopptak vil bare gjelde for straffesaker, forskrift 13. desember 1996 nr. 1144 om forsøksordning om rettsmekling oppheves som følge av nye forskriftsbestemmelser om mekling, forskrift 23. juli 1993 nr. 768 om maksimalsatser for utmåling av sakskostnader i forliksrådet oppheves som følge av at utmåling av slike sakskostnader reguleres i tvisteloven 6–13.

3. Behovet for nye forskriftsbestemmelser

3.1 Mekling
Tvisteloven har regler om utenrettslig mekling i kapittel 7 og rettsmekling i kapittel 8 II.
I begge kapitler er det gitt hjemmel for forskrifter om meklerens godtgjørelse. I kapittel 8 II er det gitt hjemmel for forskrift om rettens utvalg av meklere, herunder krav til meklernes kvalifikasjoner. Forskriftskompetansen er i begge kapitler lagt til Kongen.

I forbindelse med ny tvistelov forslår departementet forskriftsbestemmelser som regulerer meklernes godtgjøring, samt rettens utvalg av meklere.

En forsøksordning med utvidet mekling ble etablert ved forskrift 13. desember 1996 nr 1144 Forskrift om forsøksordning med rettsmekling. Hoveddelen av reglene i denne forskriften videreføres i ny tvistelovs kapittel 8 II. Forskriften inneholder ikke bestemmelser om utvalg av rettsmeklere, da denne ordningen er ny i tvisteloven.

Det finnes i dag ingen lovregulert ordning med utenrettslig mekling tilsvarende tvistelovens kapittel 7.

3.1.1 Tvistelovens bestemmelser om mekling
3.1.1.1 Utenrettslig mekling
Partene kan avtale utenrettslig mekling for en rettslig tvist i medhold av tvistelovens regler, jf. tvistelovens § 7-1 første ledd. Partene skal selv delta i meklingen, eller være representert ved en person som har fullmakt til å inngå avtale om minnelig løsning, jf. § 7-3 første ledd.

Partene kan avtale hvordan meklingen skal foregå, jf. § 7-3 tredje ledd. Mekleren skal følge denne avtalen så langt det gir en forsvarlig behandling, jf. § 7-3 andre ledd. I mangel av avtale bestemmer mekleren framgangsmåten ved meklingen i samråd med partene, jf. tredje ledd.

Partene kan avtale hvem som skal være mekler eller hvordan mekleren skal oppnevnes, jf. § 7-2 første ledd første punktum. Etter begjæring fra partene skal retten oppnevne en mekler fra rettens utvalg av rettsmeklere, jf. andre punktum. Med samtykke fra partene kan mekleren benytte en hjelper, jf. § 7-2 tredje ledd. Partene kan også kreve at tingretten oppnevner hjelperen, som ikke behøver å tas fra domstolens utvalg av rettsmeklere.

Mekleren og hjelperen har krav på godtgjørelse for sitt arbeid, jf. § 7-4 første ledd. Dersom ikke annet er avtalt, er partene ansvarlige for like deler av kravene på godtgjøring. For meklere og hjelpere som er oppnevnt av retten, kan det kreves at godtgjøring skal fastsettes av retten, jf. § 7-4 andre ledd. Meklere og hjelpere ved utenrettslig mekling kan kreve forskudd eller sikkerhetsstillelse for godtgjøringen, jf. tvistelovens § 7-2 fjerde ledd.

3.1.1.2 Rettsmekling
Retten kan beslutte at det skal foretas rettsmekling i en sak, jf. § 8-3 første ledd. I paragrafens andre ledd er det gitt retningslinjer for rettens vurdering av hvorvidt rettsmekling skal gjennomføres.

Rettsmekling foregår utenfor rettsmøte, jf. § 8-5 første ledd. Rettsmekleren bestemmer framgangsmåten i samråd med partene. Partene skal møte selv under rettsmeklingen, og kan ha med prosessfullmektig, jf. § 8-5 andre ledd.

Rettsmekleren kan være forberedende dommer i saken, en annen dommer ved domstolen, eller en person fra domstolens utvalg av rettsmeklere, jf. § 8-4 første ledd. Dersom partene samtykker kan retten oppnevne en rettsmekler utenfor rettens utvalg av rettsmeklere, jf. annet punktum. Med samtykke fra partene kan retten også oppnevne en hjelper for rettsmekleren, jf. tredje punktum.

En rettsmekler eller hjelper som ikke er dommer ved domstolen, skal ha en godtgjøring som fastsettes etter satsene for fri sakførsel med mindre retten, partene og rettsmekleren eller hjelperen har blitt enig om annet, jf. § 8-4 tredje ledd. Det kan fastsettes nærmere forskrift om godtgjøringen, jf. § 8-4 tredje ledd siste punktum.

Domstolleder skal sette opp et utvalg av rettsmeklere, jf. § 8-4 fjerde ledd. Domstoler kan ha felles utvalg. Medlemmene av utvalget bør samlet dekke den fagkyndighet som trengs ved rettsmekling for domstolen. Rettsmeklere i utvalget skal ha nødvendig kompetanse som mekler. Det kan fastsettes nærmere forskrifter om utvalg av rettsmeklere, herunder krav til kvalifikasjoner, jf. § 8-4 fjerde ledd siste punktum.

3.1.2 Forslagets innhold

3.1.2.1 Meklerens godtgjørelse
Utenrettslig mekling
Når det gjelder meklere oppnevnt av retten og deres hjelpere, er Kongen gitt fullmakt til å gi forskrift om godtgjøringen, jf. § 7-4, annet ledd. Verken Ot. prp. 51 eller NOU 2001 nr. 32 inneholder føringer om hvordan godtgjørelsen til meklere utpekt av retten bør fastsettes.

Ved rettsmekling vil godtgjøring til en hjelper og rettsmekler, som ikke er dommer ved domstolen, fastsettes etter satsene for fri sakførsel. Unntak gjelder der retten, partene og rettsmekleren er blitt enige om noe annet, jf § 8-4 tredje ledd. Det vil være et naturlig utgangspunkt å ha samme regler for godtgjøring til utenrettslige meklere og hjelpere, som for rettsmeklere og deres hjelpere der denne fastsettes av retten. For rettsmekling synes salærfastsettelse i medhold av salærforskriften å ha fungert godt, og denne ordningen er også videreført i tvisteloven.

Forskriftshjemmelen i tvistelovens § 7-2 gjelder forskudd og sikkerhetsstillelse for mekleren og hjelperens krav på godtgjøring i de tilfellene hvor de er utpekt av retten, jf. § 7-2 fjerde ledd, Ot. prp nr. 51 (2004-05) side 387 og NOU 2001 nr. 32 side 718.

Utenrettslig mekler og eventuelle hjelpere oppnevnt av retten kan ha behov for å kreve forskudd og sikkerhetsstillelse. Det vises her til at domstolen kun formidler oppdraget slik at betalingen skal skje direkte til mekleren og eventuelle hjelpere, og ikke til retten. Det foreslås derfor at der retten oppnevner utenrettslig mekler eller hjelper, og denne krever det, kan retten beslutte slik sikkerhetsstillelse. Dette vil først og fremst være aktuelt i store og kompliserte meklinger som vil gå over lang tid, og som vil kreve et betydelig arbeid fra mekleren og hjelperen, jf Ot.prp. nr 51 (2004-2006) side 387. Sikkerhetsstillelsen skal fastsettes slik at den sikrer meklerens eller hjelperens antatte krav på godtgjøring etter § 7-4.

Der retten beslutter sikkerhetsstillelse skal partene stille sikkerhet med en halvpart hver.

Etter departementets oppfatning bør meklers eller hjelpers godtgjøringskrav sikres ved forskuddsbetaling. I særlige tilfeller bør forskuddsbetaling kunne erstattes av annen tilfredsstillende sikkerhet, som for eksempel en bankgaranti.

Rettsmekling
Forskriftshjemmelen i tvistelovens § 8-4 tredje ledd gir hjemmel for bestemmelser om fastsettelse av godtgjøring til rettsmekler og hjelper som er oppnevnt av retten. Godtgjøringen skal fastsettes etter salærforskriftens regler, med mindre retten, partene, rettsmekleren og hjelperen har blitt enige om annet, jf. bestemmelsens andre punktum.

Hjemmelen til å fastsette forskrifter om godtgjøring til rettsmeklere og deres hjelpere gir ikke kompetanse til å gi regler om forskudd og sikkerhetsstillelse for godtgjøringen. Dette i motsetning til ved utenrettslig mekling. Departementet vises her til at en ekstern rettsmekler til bruk i domstolen etter kap 8 II ikke har det samme behovet for forskudd og sikkerhetsstillelse fordi godtgjøring til vedkommende vil skje fra retten og ikke til mekleren eller hjelperen direkte fra partene.

3.1.3 Rettens utvalg av meklere
Domstollederen skal sette opp et utvalg av rettsmeklere, jf. tvistelovens § 8-4 fjerde ledd første punktum. Domstoler kan ha felles utvalg. Plikten til å sette opp et utvalg av rettsmeklere gjelder ikke for Høyesterett, jf. andre punktum. Medlemmene av utvalget skal samlet dekke den fagkyndigheten som trengs ved rettsmekling for domstolen, jf. tredje punktum. Rettsmeklerne skal ha nødvendig kompetanse som mekler, jf. fjerde punktum. Kongen kan gi forskrift om utvalg av rettsmeklere, herunder krav til kvalifikasjoner, jf. § 8-4 i f.

I Ot. prp. nr. 51 (2004-05) side 389 uttales følgende om forskriftshjemmelen i merknadene til tvistelovens § 8-4:

” Forskrifter kan være aktuelt for oppretting og supplering av utvalg, framgangsmåte ved oppnevning av rettsmeklere og fastsetting av kvalifikasjonskrav til meklere i utvalget. Det vises for øvrig til 10.4.6.5 om krav til eksterne meklere i utvalget.”

I proposisjonens kapittel 10.4.6.5 uttales følgende om kvalifikasjonskrav til rettsmeklere (på side 123):

”Departementet er enig med Oslo tingrett i at det må oppstilles visse formelle kvalifikasjonskrav i form av opplæring og erfaring i rettsmekling for utvalg av rettsmeklere, og foreslår en forskriftshjemmel for dette formål.”

I NOU 2001 nr. 32 drøftes spørsmålet om hvem som kan være rettsmekler i kapittel 7.7.3, på side 227 flg. Her uttales blant annet:

”Men det er avgjort ikke grunn til å begrense kretsen av rettsmeklere til domstolens dommere. Også andre, både personer ned juridisk utdannelse og personer med annen bakgrunn, vil alt etter sakstype og sakens karakter, kunne være velegnet som rettsmeklere. (…) Som eksempler på sakstyper hvor utenforstående kan være velegnet som rettsmeklere kan nevnes tvister i forretningsforhold, hvor for eksempel en forretningsadvokat eller en bedriftsleder meget vel vil kunne rettsmekle. Et annet eksempel er byggesaker. Her vil det kunne være hensiktsmessig å bruke en bygningskyndig som rettsmekler.”

Om meklerkvalifikasjonene uttales følgende (på side 228):

”Evnen til å være en god rettsmekler vil i betydelig grad være personavhengig, avhengig av personlighet og personlige kunnskaper. Men for alle vil det være av betydning å være skolert i forhandlinger og i den spesielle rollen det medfører å være rettsmekler. De som skal brukes som rettsmeklere, bør ha innsikt i mekling og forhandlinger. Det er viktig at det legges opp til en adekvat opplæring.” 

I NOU 2001 nr. 32 er reglene om rettsmekleren inntatt i lovutkastets § 7-4. I spesialmotivene til utkastet framkommer følgende (på side 722):

”Det vil være hensiktsmessig at utvalget av rettsmeklere oppnevnes av domstollederen. Domstolen har detaljoversikt over sammensetningen av sakstypene, og domstolens dommere vil gjennom den personkontakt de gjennom år har med sakkyndige på forskjellige felt, med distriktets advokater mv., få innsikt i hvilke personer som har den faglige og ikke minst de særlige personlige egenskaper som en rettsmekler bør ha. Domstolleder vil også best kunne vurdere antallet rettsmeklere som utvalget bør inneholde.”

Alle tingretter og lagmannsretter skal ha et utvalg av rettsmeklere. Flere domstoler kan ha felles utvalg. Det er domstollederen som er ansvarlig for at utvalg opprettes, og som beslutter hvem som skal inngå i utvalget. Der det opprettes felles utvalg for flere domstoler, finner departementet det mest hensiktsmessig at lederen for den ene domstolen gis ansvar for føringen av utvalget og for å utpeke medlemmene.

Departementet er av den oppfatning at domstolenes utvalg av rettsmeklere bør være offentlige. Offentligheten har en legitim interesse i å bli kjent med hvem som utfører mekleroppdrag for domstolene. Utvalgene bør imidlertid ikke publiseres samlet, for eksempel på domstolens internettsider. Dette kan være betenkelig både av personvernhensyn og fordi en slik publiseringsordning lett kunne blitt oppfattet som en ”autorisasjonsordning” for meklere.

Departementet foreslår videre at meklere fritt kan føyes til registeret eller tas ut av registeret. Det å stå i rettens utvalg av rettsmeklere bør ikke framstå som en rettighet for mekleren, da utvalgene er opprettet for å fylle rettens behov for eksterne meklere.

Utvalget må ha et så stort omfang og så stor spredning når det gjelder medlemmenes erfaring og kompetanse, at utvalget sammen med domstolens egne meklerressurser samlet dekker behovet for rettsmeklere i domstolen.

I forarbeidene er det forutsatt at det i forskrift bør stilles krav til meklernes kompetanse. Departementet har funnet det vanskelig å formulere konkrete krav til meklerkompetanse. Dette har blant annet sammenheng med at det ikke finnes noe samlet opplegg for utdanning av rettsmeklere, og at det heller ikke eksisterer noen autorisasjonsordning. 

Departementet foreslår en forskriftsbestemmelse hvor det stilles et krav om personlig egnethet og erfaring fra rettsmekling eller tilsvarende meklingssituasjon. I tillegg må vedkommende enten ha gjennomgått kompetansebyggende tiltak innenfor mekling i form av kurs eller liknende, eller inneha særlig fagkyndighet.

Departementet ber om høringsinstansenes syn på om det bør være krav for alle om gjennomgått kurs/opplæring i regi av for eksempel DA eller Den Norske Advokatforeningen for å kunne bli tatt med i domstolens utvalg.

3.2 Fjernavhør og fjernmøter

3.2.1 Innledning
Tvisteloven § 13-1 og § 21-10 gir bestemmelser om henholdsvis fjernmøter og fjernavhør. I tvisteloven § 13-1 fjerde ledd og § 21-10 annet ledd siste punktum er det gitt forskriftskompetanse til Kongen.

I forbindelse med tvistelovens ikrafttredelse, foreslår departementet en ny forskrift om bruk av fjernmøter og fjernavhør. Samtidig foreslår departementet at forskrift om prøveordning med bruk av fjernmøteteknologi i domstolene 21. desember 2005 nr. 1611 og forskrift 8. november 1991 nr. 727 om fjernavhør av vitner og sakkyndige endres slik at de kun regulerer saker etter straffeprosessloven.

Den nye forskriften omhandler bruk av fjernmøteteknologi i rettsmøter. Departementet presiserer at bruk av fjernmøteteknologi ikke er begrenset til rettsmøter.

Det pågår for tiden en forsøksordning med bruk av fjernmøteteknologi i straffesaker og sivile saker. Forsøksordningen skal avsluttes 30. juni 2007, og deretter evalueres. Etter departementets syn er det ikke nødvendig å avvente denne evalueringen før det utarbeides en ny forskrift, ettersom tvisteloven allerede gir nødvendig hjemmel for bruk av fjernmøter og fjernavhør i sivile saker. Det antas dessuten at evalueringen i hovedsak vil fokusere på bruk av fjernmøter og fjernavhør i straffesaker. Departementet vil under enhver omstendighet kunne gjøre endringer i forskriften dersom evalueringen skulle tilsi det. 

Tvisteloven § 13-7 første ledd gir bestemmelser om opptak av parts- og vitneforklaringer, og i § 13-7 sjette ledd er det gitt forskriftskompetanse til Kongen. Tvisteloven regulerer de mest praktiske forhold ved opptak, og departementet har derfor ikke funnet det nødvendig eller hensiktsmessig å gi noen ny forskrift om opptak av parts- og vitneforklaringer foreløpig.

På sikt kan det være hensiktsmessig å utarbeide en felles teknisk forskrift for fjernmøter, fjernavhør og opptak av forklaringer i både sivile saker og straffesaker. Etter departementets syn bør dette arbeidet avventes inntil man har et bredere erfaringsgrunnlag og installert de nødvendige tekniske løsninger i domstolene.

Departementet legger til grunn at domstolene etablerer egne rutiner for bruk av fjernmøteteknologi i forbindelse med tvistelovens ikrafttredelse.

3.2.2 Tvistelovens bestemmelser om fjernmøter og fjernavhør

3.2.2.1 Fjernmøter
I henhold til tvisteloven § 13-1 tredje ledd kan rettsmøter i visse tilfeller gjennomføres som fjernmøter. Med fjernmøte menes et møte der deltakerne ikke fysisk befinner seg på samme sted, men deltar i møtet fra forskjellige steder. Et slikt møte avvikles ved at aktørene deltar ved bruk av telefon, videokonferanseteknikk eller annen teknisk innretning, jf Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) side 229. Forutsetningen for at rettsmøter kan gjennomføres som fjernmøter er enten at det er særskilt bestemt eller at partene samtykker til det.

Rettsmøter under saksforberedelsen kan holdes som fjernmøter, jf. tvisteloven § 9-4 tredje ledd og § 9-5 tredje ledd. Reglene kommer til anvendelse også under saksforberedelsen i ankesaker etter henvisning i tvisteloven § 29-14 tredje ledd og § 30-8 tredje ledd. Normalt vil bruk av lyd være tilstrekkelig, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) side 230. Det er lagt til grunn at samtlige domstoler har tilgjengelig utstyr for å gjennomføre fjernmøte ved lyd ved lovens ikrafttredelse. Bildeoverføring kan være ønskelig dersom retten under saksforberedelsen ønsker å få avklart om saken kan løses ved forlik, ettersom bildeoverføring normalt gir et bedre forhandlingsklima.

Hele eller deler av hovedforhandlingen kan holdes som fjernmøter når partene samtykker, jf. tvisteloven § 13-1 tredje ledd litra b. Hovedregelen er således fortsatt aktørenes fysiske tilstedeværelse under hovedforhandling. Når det foreligger et bedre erfaringsgrunnlag, vil det kunne bli aktuelt å åpne mer for å avholde hovedforhandling som fjernmøte, jf Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) på side 231.

I småkravprosessen åpnes det i større grad for bruk av fjernmøte, jf. tvisteloven § 10-3 annet ledd. Årsaken til at det ikke oppstilles noe krav om samtykke fra partene i slike saker, er at fjernmøter antas å gi en forenklet og rimelig forsvarlig behandling av saken som er i tråd med intensjonen bak småkravsprosessen.

3.2.2.2 Fjernavhør
I henhold til tvisteloven § 21-10 kan parter, vitner og sakkyndige avhøres ved fjernavhør. I dag reguleres fjernavhør av tvistemålsloven §§ 199 og 248a, herunder forskrift 8. november 1991 nr. 727 om fjernavhør av vitner og sakkyndige for de sivile sakene.

Med fjernavhør menes et avhør av part, vitne eller sakkyndig der den som avhøres ikke er fysisk til stede i rettssalen. Et fjernavhør av vitne eller sakkyndig kan skje under et rettsmøte der partene er fysisk til stede sammen med dommeren, men også under et rettsmøte som gjennomføres som fjernmøte, jf Ot.prp. nr. 51 side 231.

Forutsetningen for å gjennomføre fjernavhør er at direkte avhør ikke lar seg gjennomføre, er spesielt byrdefullt eller kostnadskrevende. Retten må blant annet se hen til utgiftene med at vitnet må møte i rettssalen. Retten kan også ta i betraktning ulempene for vitnet ved fysisk oppmøte. Det bør likevel ikke foretas fjernavhør dersom forklaringen kan være særlig viktig eller hvor andre forhold gjør det betenkelig. Retten må vurdere dette konkret. Dersom retten bare har utstyr for lydavhør tilgjengelig, kan dette i enkelte tilfeller tilsi at fjernavhør ikke bør benyttes, også om vitnet ikke er særlig viktig. Fjernavhør kan alltid foretas dersom kostnadene eller ulempene med forklaringen direkte for den dømmende rett er store i forhold til den betydning tvisten har for partene.
 
Fjernavhør skal som hovedregel gjennomføres ved lyd og bilde, men dersom slikt utstyr ikke er tilgjengelig, herunder ved teknisk svikt, kan lydavhør brukes. Forutsetning for lydavhør er at retten finner dette forsvarlig og hensiktsmessig.

Tvisteloven har ingen egen bestemmelse om tolkers adgang til å delta i rettsmøter gjennom fjernmøteteknologi, men det følger av Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) side 233 at dersom tolker kan delta gjennom lyd- eller bildeavhør, vil det kunne bli både enklere og mindre tidkrevende å gjennomføre vitneforklaringer som krever tolk.

3.2.3 Forslagets innhold
I forskriften gis det nærmere bestemmelser om hvor deltakerne i fjernmøter skal kunne møte, og om krav til identifikasjon av deltakerne. Videre gir forskriften en mer systematisk oppregning av hvilke typer rettsmøter som kan avholdes som fjernmøter enn det som følger av tvisteloven. Det er også presisert at retten ved vurderingen av om fjernmøte eller fjernavhør skal gjennomføres, bør ta hensyn til partenes syn på spørsmålet. I motsetning til i tvisteloven fremgår det direkte av forskriften at tolker kan delta gjennom fjernavhørteknologi.

Forskriften regulerer ikke innkallingen til fjernmøter og fjernavhør og aktørenes møte- og vitneplikt nærmere, men henviser i stedet til de aktuelle bestemmelsene om dette i tvisteloven. Departementet antar at dette vil lette tilnærmingen til de nye reglene i tvisteloven for så vidt gjelder fjernmøteteknologi.

Når det gjelder spørsmålet om hvor deltakerne i fjernmøtet skal kunne møte, legger departementet til grunn at solennitetshensynet best ivaretas når en part deltar via fjernmøteteknologi fra en annen domstol. Parten antas i større grad å ta ”stundens alvor” inn over seg enn om han eller hun skulle avgi en forklaring fra et stedlig studio hos eksempelvis Telenor Videokonferanse. Dette gjelder spesielt under hovedforhandling med bevisføring, hvor retten ikke bør være for fleksibel i hva som aksepteres av lokaler.

Dersom retten finner det ubetenkelig, kan deltakelse i fjernmøtet skje fra annet sted enn offentlig kontor. Ved vanlige saksforberedende møter, der ofte bare de profesjonelle parter, dommeren og prosessfullmektigene vil delta, kan det neppe være grunn til å kreve at deltakelse skal skje fra et offentlig kontor eller tilsvarende. På sikt må det antas at mange advokatkontorer vil ha det nødvendige videokonferanseutstyret. Både praktiske hensyn og kostnadshensyn tilsier da at vedkommende advokat må kunne delta i saksforberedende møter derfra.

3.3 Gruppesøksmål

3.3.1 Tvistelovens regler om gruppesøksmål

I tvisteloven § 35-1 annet ledd er gruppesøksmål definert slik:

”Gruppesøksmål er søksmål som føres av eller mot en gruppe på samme eller vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag, og som er godkjent av retten som gruppesøksmål.”

Et av formålene med å åpne for at det kan anlegges søksmål på vegne av en avgrenset gruppe personer som har krav på samme eller vesentlig likt faktisk eller rettslig grunnlag, er å muliggjøre at flere kan få rettslig behandling av sine småkrav.

Gruppesøksmål kan reises av enhver som fyller vilkårene for å være gruppemedlem hvis søksmålet fremmes, eller av foreninger, stiftelser eller offentlige organer med oppgave å fremme særskilte interesser når søksmålet ligger innenfor deres formål og naturlige virksomhet, jf. tvisteloven § 35-3 første ledd. I tilegg til at flere rettsubjekter har krav eller forpliktelser på samme eller vesentlig likt faktisk eller rettslig grunnlag, oppstiller tvisteloven § 35-2 som vilkår for gruppesøksmål at kravene kan behandles av retten med samme sammensetning og etter hovedsakelig samme saksbehandlingsregler, at gruppeprosess er den beste behandlingsmåten, og at det er grunnlag for å utpeke en grupperepresentant.

Stevning kan tas ut for en tingrett hvor en som kan være gruppemedlem kunne reist vanlig søksmål, jf. tvisteloven § 35-3 annet ledd.

Retten skal så tidlig som mulig avgjøre om gruppesøksmålet skal fremmes eller avvises, jf. § 35-4 første ledd. Fremmes gruppesøksmålet skal retten etter § 35-4 annet ledd blant annet også avgjøre om gruppesøksmålet skal fremmes etter § 35-6 (påmeldingsalternativet) eller § 35-7 (utmeldingsalternativet). I gruppesøksmål etter § 35-6 fastsetter retten en frist for registrering i grupperegisteret, jf. § 35-4 annet ledd bokkstav c.

Når et gruppesøksmål er godkjent, skal retten gjennom varsel, kunngjøring eller på annen måte sørge for at gruppesøksmålet gjøres kjent ovenfor dem som kan slutte seg til det, eller som er gruppemedlemmer, jf tvisteloven § 35-5 første ledd.

Det er to alternativer for gruppedeltakelse:

A: Gruppesøksmålet omfatter bare dem som er registrert som gruppemedlemmer. Den enkelte som har krav innenfor gruppen får anledning til å melde seg på innen den frist som er satt for påmelding. (Påmeldingsalternativet)

B: Alle som har krav innenfor rammen av gruppesøksmålet er automatisk gruppemedlem, men får anledning til å melde seg ut (Utmeldingsalternativet).

I tvisteloven er hovedregelen påmeldingsalternativet, jf tvisteloven § 35-6 første ledd.

Det følger av tvisteloven § 35-7 første ledd at i saker som gjelder krav som enkeltvis er så små at de i praksis ikke blir eller kan bli forfulgt av domstolene (ikke individuelt prosessbare krav), kan retten beslutte å fremme gruppesøksmål etter utmeldingsalternativet.

Etter tvisteloven § 35-9 tredje ledd skal retten utpeke en grupperepresentant. Grupperepresentanten har plikt til å påse at gruppemedlemmene holdes forsvarlig orientert om gruppesøksmålet. Grupperepresentanten har rett og plikt i forhold til saksomkostninger knyttet til gruppesøksmålet, jf. tvisteloven § 35-12 første ledd.

Enhver kan tre ut som gruppemedlem, jf. tvisteloven § 35-8 første ledd. Det gjøres ved sletting i grupperegisteret, eller for gruppesøksmål etter utmeldingsalternativet ved at det innføres i utmeldingsregisteret at vedkommende ikke skal være gruppemedlem.

Det framgår av tvisteloven § 35-6 fjerde ledd første punktum at retten ved gruppesøksmål etter § 35-6 (påmeldingsalternativet) skal føre et grupperegister. Etter § 35-6 fjerde ledd annet punktum kan Domstoladministrasjonen gi nærmere regler om grupperegisteret ved forskrift.

I gruppesøksmål etter tvisteloven 35-7 (utmeldingsalternativet) skal det føres et utmeldingsregister, jf. tvisteloven § 35-7 annet ledd annet punktum. Det følger av tvisteloven § 35-7 annet ledd tredje punktum at Domstoladministrasjonen kan gi nærmere regler om utmeldingsregisteret.

3.3.2 Behovet for forskrift om gruppesøksmål

Retten skal føre grupperegister og utmeldingsregister for gruppesøksmålene som reises. Loven har ingen bestemmelser om hvordan disse skal føres, dette er noe Domstoladministrasjonen kan gi bestemmelser om ved forskrift. Det må vurderes hvorvidt det er behov for å gi en slik forskrift. Fra utenlandsk rett kan det nevnes at man i Sverige ikke har gitt nærmere regler om grupperegister, jf. nedenfor i dette punkt siste avsnitt.

Innholdet i en del av bestemmelsene det kan være aktuelt å gi i en forskrift om gruppesøksmål, vil det være mulig å slutte seg til ved en tolkning av lovens regler og sammenhengen i regelverket. Forskriftsbestemmelsene vil heller ikke utfylle særlig store områder sammenlignet med tvistelovens regulering. Dette er imidlertid ikke i seg selv tilstrekkelig til å unnlate å bruke kompetansen.

Gruppesøksmål er en ny type sak i norsk rett, og det føres ikke registre i domstolene i dag som er sammenlignbare med grupperegistrene verken når det gjelder form eller funksjon. Det vil også være en pedagogisk fordel å ha en samlet forskriftsregulering av registrene, slik at man i det enkelte tilfellet slipper å ”tolke” seg fram til løsningene. Dette taler for å bruke forskriftskompetansen.

Erfaringer fra utlandet viser at gruppesøksmål er relativt lite brukt, slik at hver domstol sannsynligvis ikke vil behandle mange slike saker. Også dette taler for å etablere et tydelig regelverk.

Domstolenes saksbehandlingssystemer må dessuten tilpasses reglene om gruppesøksmål, og i denne sammenheng vil føring av grupperegisteret være et sentralt element. Å sikre tilstrekkelig og klar hjemmel i regelverket for de kravene saksbehandlingssystemet stiller til partene blant annet når det gjelder hvilke opplysninger som må gis, vil derfor være nødvendig. Her må det også tas hensyn til at saksbehandlingssystemet på lengre sikt kan bli ytterligere endret eller utskiftet. Et IKT-system er prinsipielt sett et uegnet styringssystem som alternativ til et regelverk.

Reguleringsbehovet og utkastene til regelverk som gjennomgås i det følgende, viser etter vår oppfatning at det er et behov for samlet forskriftsregulering av registrene som opprettes i medhold av tvisteloven kapittel 35.

Som nevnt følger det av tvisteloven § 35-6 fjerde ledd og § 35-7 annet ledd at grupperegister og utmeldingsregister skal føres av retten. Det som kan reguleres i forskrift er hvordan registreringen i retten skal skje i praksis.

Det er ikke nærmere behandlet i forarbeidene hvordan føringen av registrene skal skje.

I Sverge er det innført regler om gruppesøksmål, hvor avgjørelsen i gruppesøksmålet i utgangspunktet bare blir bindende for de gruppemedlemmene som positivt har sluttet seg til søksmålet. Det følger av lag (2002-599) om grupprättegång § 9 at stevningen i et gruppesøksmål blant annet skal inneholde navn og adresse på samtlige gruppemedlemmer. Videre følger det av § 14 i den svenske loven at utmelding av gruppen må skje skriftlig. Sverige har ikke regler i forskrift som utfyller disse reglene i den svenske loven om gruppesøksmål.

3.3.3 Grupperegisteret i gruppesøksmål etter tvisteloven § 35-6

3.3.3.1 Påmelding til gruppesøksmålet

Begjæringen om registrering som gruppemedlem etter § 35-6 må settes fram innen den frist som er satt for registrering i grupperegisteret etter tvisteloven § 35-4 annet ledd bokstav c, jf tvisteloven § 35-6 annet ledd første punktum. Inntil hovedforhandlingen kan retten i særlige tilfeller godkjenne en forsinket registrering når ikke hensynet til de øvrige partene i vesentlig grad taler imot det, jf. tvisteloven § 35-6 annet ledd annet punktum.

Tvistemålsutvalget har i NOU 2001:32 s. 994 vist til at påmeldingen til registeret bør skje så lettvint som mulig, og at det kan være hensiktsmessig at det utarbeides et skjema for registrering hvor parten gjennom avkrysning samt opplysninger om navn og adresse gir retten den tilstrekkelige informasjon for registrering.

Domstoladministrasjonen er enig med Tvistemålsutvalget i at det kan være hensiktsmessig å ha et slikt skjema, som kan gjøres tilgjengelig elektronisk for eksempel på internett. Det kan ikke være obligatorisk å bruke et slikt skjema.

Uavhengig av om det benyttes et fast skjema eller annen innmeldingsform, må en del opplysninger med. For det første må søkerens navn og adresse oppgis. Med søkeren menes i forskriftsutkastet den som begjærer seg registrert i gruppesøksmålsregisteret. I tillegg må det gis opplysninger som sikkert identifiserer søkeren, dette vil i praksis si organisasjons- eller personnummer. I dag krever saksbehandlingssystemet slik identifikasjon, men partene oppgir det sjelden slik at domstolene selv må søke opp i foretaks- og folkeregisteret. For det annet må gruppesøksmålet og den saksøkte identifiseres.

Det er kun personer som har krav innenfor rammen av gruppesøksmålet som kan bli medlem av gruppesøksmålet, jf. § 35-6 første ledd annet punktum. Spørsmålet om registrering må avgjøres ut fra partenes pretensjoner om krav og grunnlag som settes fram.  Retten må også prøve hvorvidt søkeren fyller de alminnelige prosessuelle vilkår for å delta i søksmål, jf. Ot. prp nr. 51 (2004-05) s. 495. Dette innebærer at begjæringen om registrering må inneholde tilstrekkelige opplysninger til at retten kan vurdere om søkeren oppfyller vilkårene for å delta i gruppesøksmålet.

Hvis vilkårene for registrering i grupperegisteret ikke er oppfylt, må begjæringen avvises ved beslutning, som bare kan ankes etter den begrensede adgangen i § 29-3 tredje ledd, jf. Ot. prp nr. 51 (2004-05) s. 495. Den som blir avvist, står fritt til å reise individuelt søksmål.

Domstoladministrasjonen har hjemmel til å gi forskrifter om grupperegisteret og utmeldingsregisteret. Bestemmelsen gir ikke hjemmel for forskrifter om innholdet i begjæringen.

Forskriftshjemmelen må omfatte en angivelse av hvilke opplysninger som skal inn i registeret. Innholdet i begjæringen følger av bestemmelsene i tvisteloven kapittel 35. For å bli registrert må nødvendige opplysninger oppgis i begjæringen om registrering.  Forslaget til forskrift § 1 kan anses som en ordensforskrift.

3.3.3.2 Registrering i grupperegisteret:

Etter at begjæringen om registrering har kommet inn til retten, må retten vurdere om søkeren tilfredsstiller vilkårene for å være gruppemedlem.

Søkerens behov for avklaring, jf. blant annet spørsmål om foreldelse, tilsier at vurderingen av om begjæringen om registrering skal innvilges bør foretas så raskt som mulig etter at begjæringen har kommet inn til retten. Søkeren må deretter så raskt som mulig bli varslet om hvorvidt begjæringen er tatt til følge og søkeren er innført i registeret.

Det vil etter Domstoladministrasjonens oppfatning ikke være naturlig å sette en bestemt frist for innføring i registeret og varsel til søkeren om resultatet av prøvingen. De generelle kravene til saksframdrift i tvisteloven vil komme til anvendelse også på gruppesøksmål, og disse vil gi en ytre ramme for hvor lang tid behandlingen av søksmålet totalt kan ta. Det er likevel naturlig å innta en bestemmelse om at varsel skal gis så snart som mulig. Det kan være viktig for søkerens rettsstilling at vedkommende raskt får underretning om begjæringen om registrering er tatt til følge.
 
Grupperegisteret bør føres elektronisk i domstolen og lagres på saken i saksbehandlingssystemet Lovisa.

3.3.3.3 Innsyn i grupperegisteret

Domstoladministrasjonen foreslår at det gis regler i forskrift om innsyn og offentlighet omkring gruppesøksmålsregistrene.

Adgangen til innsyn bør begrenses til de aktørene som har behov for innsyn i grupperegisteret.

Gruppens rettigheter og plikter ved gruppesøksmål skal ivaretas av grupperepresentanten, jf. tvisteloven § 35-9 første ledd. Grupperepresentanten har plikt til å påse at gruppemedlemmene holdes forsvarlig orientert om gruppesøksmålet. For grupperepresentanten vil det derfor være nødvendig å ha kontinuerlig innsyn i grupperegisteret. Vi antar at også prosessfullmektigen for gruppesøksmålet, jf. tvisteloven § 35-9 fjerde ledd, normalt vil ha behov for å holde seg løpende orientert om antallet medlemmer av grupperegisteret.

I et gruppesøksmål vil det videre være av interesse for de enkelte medlemmer hvem og hvor mange andre registrerte gruppemedlemmer som finnes, eventuelt hvor mange som har meldt seg ut av gruppesøksmålet. En slik innsynsrett kan være nødvendig for at den registrerte skal kunne ivareta sine interesser fullt ut. Videre vil saksøkte ha behov for innsyn.

Grupperepresentantens og prosessfullmektigens behov for å ha kontinuerlig oversikt over antallet medlemmer av gruppesøksmålet, taler etter Domstoladministrasjonens oppfatning for at det bør oppstilles en plikt for domstolen til å legge ut grupperegisteret tilgjengelig på lukket side på internett. Det foreslås at registeret skal oppdateres fortløpende når noen melder seg på eller trer ut av gruppesøksmålet.

Personvernhensyn tilsier at medlemmenes personnummer ikke bør legges ut på internett. Det bør derfor framgå av forskriften at domstolene skal utelate personnummer når de legger grupperegisteret ut på internett. Harmonihensyn tilsier at det samme bør gjelde for organisasjonsnummer.

3.3.4 Uttreden som gruppemedlem

3.3.4.1 Uttreden som gruppemedlem i gruppesøksmål etter tvisteloven § 35-6
Det følger av tvisteloven § 35-8 første ledd at enhver kan tre ut av gruppesøksmålet. Dette gjøres ved sletting i grupperegisteret. Utmeldingen er virksom fra det tidspunktet retten mottar meldingen om utmelding. Utmelding kan ikke skje etter at gruppemedlemmets krav er rettskraftig avgjort.

Også for uttreden kan det etter Domstoladministrasjonens oppfatning være hensiktsmessig å utarbeide et standardskjema, som kan gjøres elektronisk tilgjengelig på internett. På samme måte som for innmelding, kan imidlertid ikke bruken av et slikt skjema gjøres obligatorisk.

3.3.4.2 Uttreden som gruppemedlem i gruppesøksmål etter tvisteloven § 35-7

Ved gruppesøksmål etter tvisteloven § 35-7 blir alle som har krav innenfor rammen for gruppesøksmålet, og som oppfyller vilkårene i § 35-7 første ledd a og b, automatisk gruppemedlemmer. De som ikke vil delta i gruppesøksmålet kan tre ut av gruppesøksmålet etter § 35-8. Dette kan skje helt fram til det er avsagt dom i saken uten at vedkommende taper det materielle kravet som ble fremmet, jf. tvisteloven § 35-8 annet ledd.

Uttreden som gruppemedlem foreslås regulert i § 3 i forskriften for begge former for gruppesøksmål.

3.3.4.3 Føring av utmeldingsregisteret:

Retten skal føre et utmeldingsregister over dem som har trådt ut av gruppesøksmålet, jf. tvisteloven § 35-7 annet ledd annet punktum.

På samme måte som grupperegister ved gruppesøksmål etter tvisteloven § 35-6, bør utmeldingsregister ved gruppesøksmål etter § 35-7 føres elektronisk i domstolen og lagres på saken i saksbehandlingssystemet Lovisa.

Også for utmeldingsregister oppstår det spørsmål om innsyn og offentlighet. Domstoladministrasjonen anser ikke at det er like stort behov for å legge utmeldingsregister som grupperegister ut på internett. Det skyldes at gruppesøksmål etter utmeldingsalternativet bare vil omfatte krav som enkeltvis gjelder så små verdier eller interesser at et betydelig flertall av dem ikke kan forventes fremmet ved individuelle søksmål, og at disse gruppesøksmålene ikke antas å reise spørsmål som krever individuell behandling, jf. tvisteloven § 35-7 annet ledd. For denne typen gruppesøksmål vil det ikke være nødvendig for grupperepresentanten og prosessfullmektigen å holde seg kontinuerlig orientert om hvem som er medlemmer av søksmålet. Domstoladministrasjonen foreslår derfor ikke å innføre en plikt for domstolen til å legge utmeldingsregister ut på internett.

Både grupperepresentanten, prosessfullmektigen for gruppesøksmålet, den som har krav innenfor rammen av gruppesøksmålet og saksøkte vil imidlertid ha en interesse i å vite hvor mange som har meldt seg ut av gruppesøksmålet. De bør derfor gis rett til innsyn i utmeldingsregisteret. Domstoladministrasjonen anser det ikke betenkelig å gi de nevnte aktørene innsynsrett i utmeldingsregisteret fra det tidspunktet gruppesøksmålet er fremmet.

3.3.5 Undergrupperegister

I henhold til tvisteloven § 35-10 annet ledd første punktum kan retten bestemme at det skal opprettes undergrupper i gruppesøksmålet. Dette kan gjøres i gruppesøksmål hvor gruppen består av et stort antall gruppemedlemmer, og det for flere av disse oppstår samme eller vesentlig like rettslige eller faktiske spørsmål som skiller seg fra de spørsmålene som er felles for gruppen som helhet. I § 35-10 annet ledd annet punktum går det fram at for opprettelse av undergrupper og behandlingen av særspørsmålene for dem, gjelder de øvrige reglene i tvisteloven kapittel 35 om gruppesøksmål tilsvarende.

Det skal blant annet oppnevnes grupperepresentant og foretas en registrering av medlemmene, se Ot. prp. nr 51 (2004-2005) hvor det står om § 35-10 annet ledd:

"Annet ledd første punktum åpner for at det kan oppnevnes undergrupper når gruppen i utgangspunktet består av mange medlemmer. Undergruppene kan da opprettes for medlemmer med krav som har samme eller vesentlig like faktiske eller rettslige spørsmål som skiller seg fra spørsmål som er felles for hele gruppen. Det følger av annet punktum at gruppeprosessreglene får tilsvarende anvendelse for etablering av undergrupper og behandlingen av tvistepunktene som knytter seg til undergruppene. Det må blant annet utpekes grupperepresentant for undergruppen og registrering av undergruppemedlemmer".

Vi mener at angivelsen i loven med forarbeider om at det skal skje registrering av undergruppene og at gruppeprosessreglene skal gjelde tilsvarende for undergruppene, tilsier at det lages egne regler om registre for undergruppene. Egne registre for undergruppene vil trolig skape bedre notoritet og oversikt over hvem som er medlemmer av undergruppene, enn om dette skulle avmerkes i det samme registeret som gruppesøksmålet for øvrig.

Ettersom medlemmene av undergruppene er en del av det samme gruppesøksmålet, bør imidlertid saksbehandlingssystemet i domstolene utformes på en slik måte at registrene for undergruppene står i sammenheng med grupperegisteret for gruppesøksmålet.

Reglene i denne forskriften § 2 og § 3 om føring av grupperegister, innsyn og uttreden av grupperegister bør gjelde tilsvarende for undergrupperegistrene. Vi anser derimot at det ikke er nødvendig å med egen påmelding til undergruppene etter forskriften § 1, ettersom de potensielle medlemmene av gruppesøksmålet allerede er registrert som medlemmer av gruppesøksmålet. Det blir opp til retten i den konkrete saken å avgjøre hvordan fordelingen av medlemmer til den enkelte undergruppe skal skje.

3.4 Endringer i øvrige forskrifter

3.4.1 Forskrift 6. juli 2001 nr. 757 om offentlighet i rettspleien (offentlighetsforskriften)
Tvistemålsloven har regler om rett til utskrift av rettsavgjørelser og rettsbøker i § 135, annet til sjette ledd. Reglene i tvistemålsloven § 135 blir erstattet av reglene i tvisteloven kapittel 14.

Tvisteloven § 14-1 første ledd har regler om rett til utskrift for partene i saken. Partene har rett til innsyn hos domstolen i prosesskriv, rettsbøker, rettsavgjørelser og andre dokumenter i saken og ”kan forlange kopi av dem eller få dem tilsendt elektronisk”.

Når det gjelder allmennhetens innsynsrett, jf. tvisteloven § 14-2 til § 14-5 har ikke tvisteloven tilsvarende regler om utskrift, utover at det følger av tvisteloven § 14-7 at det ved forskrift kan gis bestemmelser om gjennomføring av innsynsretten.

Inntil de tekniske forutsetningene for utlegging av dokumentene på internett er på plass, må innsynsretten på samme måte som etter tvistemålsloven derfor gjennomføres ved at partene gis utskrift av dokumentene. Justisdepartementet foreslår derfor at det inntas regler i offentlighetsforskriften kapittel 4 om allmennhetens rett til utskrift av dokumenter i sivile saker.

Retten til utskrift bør etter departementets oppfatning omfatte de samme dokumentene som allmennheten har rett til innsyn i etter tvisteloven kapittel 14. Reglene om rett til utskrift i offentlighetsforskriften kan derfor henvise til reglene i tvisteloven § 14-2 til § 14-4.

Reglene om innsyn i tvisteloven kapittel 14 med tilhørende regler om rett til utskrift i offentlighetsforskriften, vil innebære en utvidet rett til utskrift. Dette vil trolig skape noe merarbeid for domstolene. Dette bør imidlertid ikke stå i veien for en utvidet innsynsrett. Det vises i den forbindelse til Justisdepartementets uttalelse i Ot. prp. nr. 51 (2004-2005) i kapittel 18-5 siste avsnitt på side 222:

”Utlegging på internett er etter departementets mening ingen avgjørende forutsetning for å utvide allmennhetens rett til dokumentinnsyn i sivile saker. Dersom prosesskrift med bilag overføres elektronisk til retten, vil det kreve lite arbeid å etterkomme innsynsbegjæringer ved videre elektronisk postoverføring til den som ber om innsyn. Det bør vurderes nærmere om ikke dette bør bli det vanligste innsynsmediet for en lang rekke dokumenter som departementet foreslår at det skal være innsyn i. Inntil elektronisk kommunikasjon med domstolene er gjennomført, bør domstolene være pålagt byrden med å etterkomme innsynsbegjæringer på annen måte. Også det vil trolig innebære et begrenset merarbeid.”

Sammenhengen i regelverket tilsier at reglene om allmennhetens rett til utskrift i sivile saker tas inn i offentlighetsforskriften § 9, som regulerer utskrift av rettsavgjørelser. Forslaget innebærer at § 9 vil omhandle både utskrift av rettsavgjørelser i straffesaker og sivile saker, samt utskrift av saksdokumenter i sivile saker.

4. Valg av forskriftsstruktur

Hensynet til et enkelt og oversiktlig regelverk for domstolens behandling av sivile tvister tilsier at forskrifter som gis eller videreføres med hjemmel i tvisteloven, og som bare gjelder sivile tvister, så langt mulig bør samles i en fellesforskrift.

Det faktum at gruppesøksmålsforskriften må reguleres i en egen forskrift, kan tale mot å utforme en fellesforskrift, idet denne ikke vil være fullstendig.

Justisdepartementet mener likevel en fellesforskrift er den beste løsningen. For det første er det i tråd med det pågående arbeidet med å rydde opp i forskriftsverket for å gjøre det mer oversiktlig og enkelt å bruke for rettsanvenderne og andre. På sikt vil det trolig komme flere forskriftsbestemmelser til utfylling av regler i tvisteloven, slik at man uten en fellesforskrift vil kunne få et større antall enkeltforskrifter enn det som er foreslått i utkastet til høringsnotat.

Forslag om endringer i og opphevelse av enkelte forskrifter til tvistemålsloven, bør samles i én felles endringsforskrift.

5. Økonomiske og administrative kostnader

Justisdepartementet forutsetter at forslagene i høringsnotatet ikke medfører ytterligere økonomiske og administrative konsekvenser utover det som allerede følger av ikrafttredelse av ny tvistelov.

6. Forslag til tvistelovforskrift, gruppesøksmålsforskrift og endringsforskrift

6.1 Forslag til forskrift til tvisteloven (tvistelovforskriften)
Forskrift til tvisteloven (tvistelovforskriften)

Fastsatt ved kgl.res. XXX med hjemmel i lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) §§ 6–7, 7–2, 7–4, 8–4, 13–1, 21–10 og 35–6, lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven) § 27 og lov 17. desember 1986 om rettsgebyr (rettsgebyrloven) § 6. Fremmet av Justis- og politidepartementet.

Kapittel 1 Forliksrådene

§ 1 Forholdet mellom forliksrådet og sekretariatet

Forliksrådet driver mekling og avsier dom i saker hvor forliksrådet har domsmyndighet.

Sekretariatsfunksjonen for forliksrådet utføres av politiet som en sivil oppgave. I lensmannsdistrikt er lensmannen sekretariat for forliksrådet, i politistasjonsdistrikt med sivile rettspleieoppgaver er politistasjonen sekretariat for forliksrådet, og i namsfogddistrikt er namsfogden sekretariat.

Sekretariatet skal utføre oppgaver og støttefunksjoner som naturlig er en del av sekretariatsoppgavene for en domstol. Forliksrådets leder kan innenfor dette saklige området instruere sekretariatet. Typiske sekretariatsoppgaver vil være:

a) motta forliksklager og tilsvar, herunder nedtegne muntlige forliksklager og tilsvar og veilede publikum, 
b) journalføring, berammelse, innkalling av parter, forkynnelse av avgjørelser, arkivering og tilsvarende, 
c) deltakelse i forliksrådets møter for å ordne sakens dokumenter og renskrive avgjørelser og forlik, 
d) lage utkast til uteblivelsesdommer og dommer avsagt på grunnlag av at innklagede i tilsvar har godtatt klagerens påstand.

Sekretariatet fører regnskap for forliksrådet og skal attestere og besørge anvisning av utbetalinger til forliksrådets medlemmer.

§ 2 Godtgjøring til forliksrådets medlemmer

Det utbetales full godtgjøring for hver sak der partene innkalles til møte i forliksrådet. For andre saker utbetales en sjettedel av full godtgjøring. Full godtgjøring tilsvarer den offentlige salærsats for advokater mv. Forliksrådet skal uansett saksmengde hvert kalenderår ha en minste godtgjøring til f ordeling på kr 20.000. Det utbetales ikke godtgjøring etter første og annet punktum før dette beløpet er oversteget. Maksimal godtgjøring for forliksrådet til fordeling er kr 600.000 pr. kalenderår med mindre annet er fastsatt i medhold av tredje ledd.

I særlige tilfeller kan det utbetales erstatning for tapt arbeidsfortjeneste mv. til forliksrådets medlemmer og varamedlemmer. Slik erstatning er begrenset til kr 750 pr. dag.

Departementet kan fastsette at det for enkelte forliksråd skal utbetales en fast årlig godtgjøring i stedet for godtgjøring per sak.

Dersom forliksrådets medlemmer og varamedlemmer ikke er enige om noe annet, skal godtgjøringen etter første ledd fordeles med en halvpart til forliksrådets leder, og en halvpart til fordeling mellom forliksrådets to medlemmer, eventuelt til varamedlem som deltar i behandlingen av saken. Bestemmelser om en annen fordeling av godtgjøringen mellom forliksrådets medlemmer skal oversendes forliksrådets sekretariat som grunnlag for anvisning etter § 1.

§ 3 Utvalg av faste møtefullmektiger

Ved hvert forliksråd skal det være et utvalg av faste møtefullmektiger for forliksrådet. Medlemmene av utvalget oppnevnes av kommunen for inntil fire år av gangen. Antall medlemmer i utvalget må tilpasses saksmengden i forliksrådet og kommunens innbyggertall. Som et minimum skal det være 3 medlemmer i utvalget. I kommuner med mer enn 25.000 innbyggere skal det være minst 5 medlemmer i utvalget. Kommuner med mer enn 50.000 innbyggere skal ha et utvalg med minst 7 medlemmer, og i kommuner med mer enn 90.000 innbyggere skal utvalget ha minst 10 medlemmer.

Som fast møtefullmektig kan oppnevnes enhver person som er over 25 år med alminnelig god samfunnsmessig kunnskap og som godt behersker skriftlig og muntlig norsk språk. Medlemmer i utvalget skal i forbindelse med oppnevningen gjøres kjent med at de i den enkelte sak skal være uavhengig av andre interesser enn partens, slik at deres handlinger ikke påvirkes av uvedkommende hensyn, herunder egne interesser.

Maksimal godtgjøring til møtefullmektig tilsvarer maksimalsatsen for møtegodtgjøring i henhold til tvisteloven § 6–13 første ledd bokstav c og bokstav e. Godtgjøringen dekkes av vedkommende part.

Kapittel 2 Utenrettslig mekling og rettsmekling

§ 4 Godtgjøring til meklere, rettsmeklere, hjelpere, vitner mv.

Godtgjøring til rettsmekler og hjelper ved rettsmekling fastsettes etter tvistelovens § 8–4 tredje ledd. Det samme gjelder godtgjøring til mekler og hjelper som oppnevnes av retten ved utenrettslig mekling etter tvistelovens § 7–2, hvis partene, mekleren eller hjelperen krever at retten fastsetter godtgjøringen.

Godtgjøring til vitner mv. under rettsmekling fastsettes etter lov 21. juli 1916 nr. 2 om vitnegodtgjørelse.

§ 5 Forskudd eller sikkerhetsstillelse for utenrettslig mekler

Dersom en mekler eller hjelper som er oppnevnt av retten ved utenrettslig mekling etter tvisteloven § 7–2, krever forskudd eller sikkerhet for sitt krav på godtgjøring, kan retten pålegge partene å stille sikkerhet for meklerens eller hjelperens krav på godtgjøring i samsvar med § 6 med en halvpart på hver.

§ 6 Sikkerhetsstillelsens omfang og form

Retten skal fastsette sikkerhetsstillelsens størrelse slik at den sikrer meklerens og hjelperens antatte krav på godtgjøring.

Retten skal fastsette sikkerhetsstillelsens form. Sikkerhetsstillelsen skal som hovedregel skje ved forskuddsbetaling, som retten setter en rimelig frist for. Dersom retten finner det mer hensiktsmessig, kan den beslutte at det skal stilles annen betryggende sikkerhet for kravet på godtgjøring.

§ 7 Domstolens utvalg av rettsmeklere

Enhver tingrett og lagmannsrett skal ha et utvalg av rettsmeklere. Domstolleder skal sørge for at utvalget opprettes, og utpeke dets medlemmer. Dersom domstolleder finner grunn til det, kan medlemmer tas ut av utvalget.

Domstoler kan ha felles utvalg av rettsmeklere. Opprettelse av felles utvalg skjer etter avtale mellom domstollederne. Blir felles utvalg opprettet, skal den ene domstolens leder være ansvarlig for føringen av utvalget og utpeke dets medlemmer. De øvrige domstollederne skal likevel påse at utvalget oppfyller kravene i § 8.

Domstolenes utvalg av rettsmeklere er offentlig.

§ 8 Krav til utvalget av rettsmeklere

Domstolens utvalg av rettsmeklere skal sammen med domstolens egne dommere dekke domstolens samlede behov for meklere og særlig fagkompetanse ved rettsmekling.

§ 9 Krav til rettsmekleren

Personer som utpekes til rettens utvalg av rettsmeklere, må være godt personlig egnet som mekler og ha erfaring fra rettsmekling eller annen tilsvarende meklingssituasjon. Vedkommende må i tillegg ha

a) særlig meklingsfaglig kompetanse, eller
b) særlig innsikt innenfor fag- og livsområder som domstolen har behov for fagkompetanse innenfor ved rettsmekling.

Kapittel 3 Fjernmøter og fjernavhør

§ 10 Gjennomføring av fjernmøte

Fjernmøter gjennomføres ved at de aktørene som ikke er fysisk til stede i domstolen, deltar i rettsmøtet ved bruk av telefon, videokonferanseteknikk eller annen teknisk innretning fra det stedet der vedkommende er pålagt å befinne seg.

Når hele eller deler av hovedforhandlingen holdes som fjernmøte, skal deltakelse fortrinnsvis skje fra domstol, politikammer, lensmannskontor eller advokatkontor. Deltakelse kan også foregå fra sykehus, sykehjem, pleiehjem eller aldershjem dersom det er nødvendig av helsemessige årsaker og finnes hensiktsmessig. Når retten finner det ubetenkelig, kan deltakelse skje fra annet sted.

Før retten treffer beslutning om fjernmøte, bør partene gis anledning til å uttale seg.

De alminnelige reglene om rettsmøter gjelder tilsvarende.
                                                                             
§ 11 Gjennomføring av fjernavhør

Fjernavhør skjer ved bildeavhør av aktørene som ikke er fysisk til stede i rettsmøtet. Er utstyr for bildeavhør ikke tilgjengelig, kan det i stedet foretas lydavhør hvis vilkårene for fjernavhør ellers er oppfylt, jf. tvisteloven § 21–10. Rettene bestemmer hvor avhøret skal foretas.

Retten kan på samme vilkår som i tvisteloven § 21-10 første ledd beslutte at bruk av tolk i avhør kan skje ved hjelp av fjernmøteteknologi.

Før retten treffer beslutning om fjernavhør, bør partene gis anledning til å uttale seg.

§ 12 Innkalling til fjernavhør og fjernmøte og partenes møteplikt mv.

Reglene om innkalling av parter, vitner og sakkyndige, samt deres møte- og forklaringsplikt, gjelder tilsvarende ved fjernavhør og fjernmøte, jf. tvisteloven kapittel 13, 23, 24 og 25.

Retten kan beslutte at partene skal ta med legitimasjon. Et pålegg om å ta med legitimasjon skal fremgå av innkallingen.

En part som møter på oppgitt sted for fjernmøtet, skal anses å ha møtt til rettsmøtet.

Ved fjernmøter kan partens prosessfullmektig delta i rettsmøtet i domstolen eller sammen med parten på oppgitt sted for fjernmøtet, med mindre retten finner det betenkelig at advokaten ikke møter sammen med parten på oppgitt sted for fjernmøtet. Dersom advokaten møter i domstolen, skal det legges til rette for at han kan kontakte parten for fortrolige samtaler.

Kapittel 4 Dekning av utgifter til rettstolk

§ 13 Dekning ved oppnevning etter domstolloven § 135

Når retten i medhold av domstolloven § 135 har funnet det nødvendig med bruk av rettstolk fordi en eller flere av partene ikke kan norsk, dekkes utgiftene til rettstolk av det offentlige, såfremt parten er norsk statsborger eller utenlandsk statsborger med fast bopel i Norge.

Når retten har funnet det nødvendig med bruk av rettstolk fordi ett eller flere av vitnene eller sakkyndige ikke kan norsk, eller fordi en eller flere av partene ikke kan norsk og er utenlandsk statsborger uten fast bopel i Norge, dekkes utgiftene til rettstolk av det offentlige når retten finner det rimelig.

§ 14 Utgifter til oversettelse av prosesskriv mv.

Utgifter til oversettelse av prosesskriv, bilag eller skriftlig bevis som er påløpet etter bestemmelsene i domstolloven § 136, dekkes av det offentlige etter reglene i § 18 første og annet ledd.

Dekkes utgiftene til rettstolk av det offentlige fordi en eller flere av partene ikke kan norsk, bærer det offentlige også utgiftene med å få avgjørelsen som avslutter saken oversatt.

§ 15 Dekning ved oppnevnelse etter domstolloven § 137

Oppnevner retten tolk i medhold av domstolloven § 137 fordi en part, et vitne eller en sakkyndig er betydelig tale- eller hørselshemmet, dekker det offentlige utgiftene til rettstolk.

§ 16 Overgangsregler

Denne forskriften gjelder for saker som:
a) er brakt inn for forliksrådet etter 31. desember 2007,
b) er brakt inn for tingretten etter 31. desember 2007, 
c) er brakt inn for annen førsteinstansdomstol eller namsmyndighet etter 31. desember 2007, 
d) er anket eller begjært overprøvd etter 31. desember 2007, 
e) blir begjært gjenåpnet etter 31. desember 2007.

Denne forskriften gjelder for tvister som er reist under tvangsfullbyrdelse eller bobehandling etter 31. desember 2007.

Opphever retten en avgjørelse etter 31. desember 2007, skal en fortsatt behandling skje etter denne forskriften når ikke retten selv opptar saken til hovedforhandling etter tvistemålsloven § 388.

§ 17 Ikraftsetting

Forskriften trer i kraft 1. januar 2008.

6.2 Forslag til forskrift om gruppesøksmål

Forskrift om gruppesøksmål

Fastsatt av Domstoladministrasjonen med hjemmel i lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) §§ 35–6 og 35–7.

§ 1 Påmelding til gruppesøksmål etter tvisteloven § 35-6

Begjæring om registrering som gruppemedlem i et gruppesøksmål etter tvisteloven § 35-6, settes fram for den domstolen som behandler gruppesøksmålet.

Begjæringen kan være skriftlig eller muntlig. Muntlig begjæring inngis ved personlig oppmøte i den domstolen som behandler gruppesøksmålet. Begjæringen må angi de opplysningene som er nødvendig for å avgjøre om vilkårene for registrering som gruppemedlemmer er oppfylt:

a) søkerens navn, adresse og person- eller organisasjonsnummer
b) gruppesøksmålet begjæringen gjelder og
c) det krav som gjøres gjeldende, og det faktiske grunnlaget for kravet

§ 2 Grupperegisteret

Retten skal så snart den har avgjort begjæringen om registrering varsle søkeren om resultatet og føre vedkommende inn i grupperegisteret dersom begjæringen blir tatt til følge.

Grupperegistret føres elektronisk av domstolen, og skal så snart det er opprettet, legges ut på lukket nettside for gruppemedlemmene, grupperepresentanten, prosessfullmektigen for gruppesøksmålet og saksøkte og dens prosessfullmektig. Medlemmenes person- eller organisasjonsnummer skal ikke legges ut på nettsiden. Grupperegisteret skal oppdateres når noen melder seg på eller trer ut av gruppesøksmålet.

§ 3 Uttreden som gruppemedlem i gruppesøksmål

Enhver kan tre ut som gruppemedlem. Det gjøres ved sletting i grupperegisteret for medlemmer i gruppesøksmål etter § 35-6 og ved innføring i utmeldingsregisteret for medlemmer i gruppesøksmål etter § 35-7. Begjæring om utmelding framsettes for den domstolen som behandler gruppesøksmålet. Kravene i § 1 annet ledd første, annet og tredje punktum bokstav a og b gjelder tilsvarende. Utmeldingen er virksom fra det tidspunkt retten mottar begjæringen.

Straks etter mottak av en begjæring om uttreden, skal retten sørge for at gruppemedlemmet slettes fra grupperegisteret eller innføres i utmeldingsregistret.

§ 4 Utmeldingsregister

Utmeldingsregisteret føres elektronisk av domstolen.

Gruppemedlemmene, grupperepresentanten, prosessfullmektigen for gruppesøksmålet og saksøkte og dennes prosessfullmektig har rett til innsyn i utmeldingsregisteret fra det tidspunktet gruppesøksmålet er fremmet.

§ 5 Undergrupperegister

I saker hvor retten etter tvisteloven § 35–10 annet ledd bestemmer at det skal være undergrupper, skal det opprettes undergrupperegistre som er knyttet til grupperegisteret for gruppesøksmålet. Bestemmelsene i §§ 2 og 3 gjelder tilsvarende for undergrupperegister.

§ 6 Ikraftsetting

Forskriften trer i kraft 1. januar 2008.

6.3 Forslag til endringsforskrift
Forskrift om endringer i forskrifter til lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergang i sivile saker (tvistemålsloven) og lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven) mv.

Fastsatt ved kgl.res XXX med hjemmel i lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven) § 122, lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) §§ 13-1 fjerde ledd, 14–7 og 21-10 annet ledd og lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr (rettsgebyrloven) § 6. Fremmet av Justis- og politidepartementet.

I
I forskrift av 8. november 1991 nr. 727 om fjernavhør av vitner og sakkyndige gjøres følgende endringer:

Forskriftens tittel skal lyde:
Forskrift om fjernavhør av vitner og sakkyndige i straffesaker.

Hjemmelshenvisningen skal lyde:

Fastsatt ved kgl.res. 8. november 1991 med hjemmel i lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker § 109a og § 149a.

§ 2 annet ledd skal lyde:

Reglene om vitnets møteplikt gjelder tilsvarende ved fjernavhør når det gjelder avstanden mellom der vitnet oppholder seg og stedet hvor forklaringen skal avgis, jf. straffeprosessloven § 109.

II
Forskrift 23. juli 1993 nr. 768 om maksimalsatser for utmåling av sakskostnader i forliksrådet oppheves.

III
Forskrift 13. desember 1996 nr. 1144 om forsøksordning om rettsmekling oppheves.

IV
I forskrift 20. desember 1996 nr. 1161 (advokatforskriften) gjøres følgende endringer

Hjemmelshenvisningen skal lyde:

Fastsatt ved kgl.res. 20. desember 1996 med hjemmel i lov av 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven) § 218, § 219, § 220, § 222, § 224, § 225, § 226, § 227, § 228, § 229, § 231 og § 235, lov17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) § 3-3 nr. 6, og lov av 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) § 95. Jf. EØS-avtalen vedlegg VII punkt 1 (Europaparlaments- og Rdir. 1998/5/EF). Fremmet av Justis- og politidepartementet.

V
I forskrift 6. juli 2001 nr. 757 om offentlighet i rettspleien gjøres følgende endringer:

Hjemmelshenvisningen skal lyde:

Fastsatt ved kgl.res. 6. juli 2001 med hjemmel i lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven) § 122, lov 17. juni 2005 nr. 90 (tvisteloven) § 14-7 og lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) § 28. Fremmet av Justis- og politidepartementet.

§ 9 skal lyde:

§ 9. Enhver som har krav på utskrift av en rettsavgjørelse eller som har rett til innsyn i saksdokumenter i sivile saker etter tvisteloven § 14-2 til § 14-4, skal på anmodning få tilsendt utskrift via post, telefaks, elektronisk post eller liknende.

VI
Forskrift 16. desember 2005 nr. 1521 om forliksrådene (forliksrådsforskriften) oppheves.

VII
I forskrift 21. desember 2005 nr. 1611 om prøveordning med bruk av fjernmøteteknologi i domstolene gjøres følgende endringer:

Forskriftens hjemmelshenvisning skal lyde:

Fastsatt ved kgl.res. av 21. desember 2005 med hjemmel i lov 13. august 1915 om domstolene (domstolloven) § 143. Fremmet av Justis- og politidepartementet.

§ 1 første ledd skal lyde:

Forskriften har til formål å gi regler for en prøveordning med å avholde rettsmøter som fjernmøter og fjernavhør i straffesaker.

§ 2 skal lyde:

Med fjernmøte menes et møte der ikke alle deltakerne er til stede, men deltar ved hjelp av fjernmøteteknikk i form av lyd og bilde eller bare lyd.

Rettsmøter kan helt eller delvis holdes som fjernmøter i saker om fengslingsforlengelse etter straffeprosessloven § 185 tredje ledd og i saker om tilståelse etter straffeprosessloven § 248, når
a) siktede samtykker,
b) retten finner det ubetenkelig tatt i betraktning formålet med rettsmøtet og de øvrige omstendigheter og
c) rettsmøtet ellers ville medført omkostninger eller vanskeligheter, som ikke står i rimelig forhold til betydningen av at siktede møter.

Før beslutning om fjernmøte tas, bør siktede ha anledning til å uttale seg.

§ 4 første ledd skal lyde:

Reglene for siktedes møteplikt gjelder tilsvarende ved fjernmøte, jf. straffeprosessloven § 85.

§ 4 sjette ledd skal lyde:

En siktet som møter på oppgitt sted for fjernmøte, skal anses å ha møtt til rettsmøtet.

§ 5 skal lyde:

Fjernmøtet gjennomføres ved at retten kontakter siktede ved bruk av fjernmøteteknologi der vedkommende er pålagt å befinne seg. For øvrig gjelder de alminnelige regler om å avholde rettsmøte.

§ 7 skal lyde:

Reglene for vitnets møteplikt gjelder tilsvarende ved fjernavhør når det gjelder avstanden mellom der vitnet oppholder seg og stedet hvor forklaringen skal avgis, jf. straffeprosessloven § 109.

VIII
Denne forskriften gjelder for saker som:
a) er brakt inn for forliksrådet etter 31. desember 2007, 
b) er brakt inn for tingretten etter 31. desember 2007, 
c) er brakt inn for annen førsteinstansdomstol eller namsmyndighet etter 31. desember 2007, 
d) er anket eller begjært overprøvd etter 31. desember 2007, 
e) blir begjært gjenåpnet etter 31. desember 2007.

Denne forskriften gjelder for tvister som er reist under tvangsfullbyrdelse eller bobehandling etter 31. desember 2007.

Opphever retten en avgjørelse etter 31. desember 2007, skal en fortsatt behandling skje etter denne forskriften når ikke retten selv opptar saken til hovedforhandling etter tvistemålsloven § 388.

IX
Forskriften trer i kraft 1. januar 2008.

Høringsinstanser

Departementene
Høyesterett
Agder lagmannsrett
Borgarting lagmannsrett
Eidsivating lagmannsrett
Frostating lagmannsrett
Gulating lagmannsrett
Hålogaland lagmannsrett
Asker og Bærum tingrett
Bergen tingrett
Drammen tingrett
Halden tingrett
Hedemarken tingrett
Indre Finnmark tingrett
Kristiansand tingrett
Nedre Romerike tingrett
Nord-Troms tingrett
Oslo tingrett
Oslo byfogdembete
Oslo skifterett og byskriverembete
Salten tingrett
Stavanger tingrett
Sunnmøre tingrett
Trondheim tingrett
Øst-Finnmark tingrett
Arbeidsretten
Akershus og Oslo jordskifterett
Nord- og Midhordland jordskifterett
Ofoten og Sør Troms jordskifterett
Forliksrådet i Bergen
Drammen forliksråd
Forliksrådene i Oslo
Stavanger forliksråd
Tromsø forliksråd
Trondheim forliksråd
Domstoladminstrasjonen
Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitner i byene (SFH)
Regjeringsadvokaten
Riksadvokaten
Politidirektoratet
Bankklagenemnda
Barneombudet
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
Brønnøysundregistrene
Forbrukerombudet
Forbrukertvistutvalget
NKK Forbund for kommunal økonomiforvaltning og skatteinnfordring
Forsikringsklagekontoret
Husleietvistutvalget
Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker
Kredittilsynet
Likestillingsombudet
Norges Bank
Patentstyret
Rikstrygdeverket
Skattedirektoratet
Statens Innkrevingssentral
Statens lånekasse for utdanning
Statens nærings- og distriktsutviklingsfond
Stortingets ombudsmann for forvaltningen
Tilsynsrådet for advokatvirksomhet
Trygderetten
Verdipapirsentralen
Aksjonærforeningen i Norge
Assuranceforeningen Gard Oslo
Debitorforeningen
Nordenfjeldske Creditreform
Den Norske Advokatforening
Den norske Dommerforening
Det juridiske fakultet, Bergen
Det juridiske fakultet, Oslo
Det juridiske fakultet, Tromsø
Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB), institutt for landskapsplanlegging
BI Handelshøyskolen, institutt for regnskap, revisjon og juss
Finansieringsselskapenes Forening
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Forbrukersamvirket – NKL
Forsvarergruppen av 1977
Fylkesnemndsledernes arbeidsutvalg
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon
Husbanken
Juridisk rådgivning for kvinner
Juss Hjelpa i Nord-Norge
Juss-Buss
Jussformidlingen i Bergen
Kommunalbanken AS
Kommunenes Sentralforbund
Kommuneadvokaten i Oslo
Kreditorforeningen i Oslo
Landsorganisasjonen i Norge
Mediebedriftenes landsforening
Nordisk skibsrederforening
Norges Bilbransjeforbund
Norges Eiendomsmeglerforbund
Norges Huseierforbund
Norges Juristforbund
Norges Kreditorforbund
Norges lensmanns- og politilederlag
Norges Rederiforbund
Norsk Presseforbund
Norsk Redaktørforening
Norsk Rikskringkasting
Norske Boligbyggelags Landsforbund
Norske Inkassobyråers Forening
Næringslivets Hovedorganisasjon
Politiets Fellesforbund
Rederienes Landsforening
Rettspolitisk forening
Skattefogdenes Landsforening
Sparebankforeningen i Norge
Transportbrukernes Fellesorganisasjon

Til toppen