Høring - om fastsettelse av høyeste grunnlagsrente i private pensjonskasser og i private kollektive pensjonsordninger i livsforsikringsselskaper

Resultat: Forskrift av 24.11.2003 om endring av forskrift 15.09.1997 nr. 1005 om premier og forsikringsfond i livsforsikring

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist:

  • Høringsfrist: 1. august 2003
  • Høringsuttalelsene blir fortløpende publisert i pdf-format.

Vår ref.:

Høringsinstanser

Deres ref

Vår ref

Dato

03/1526 FM JTO

15.05.2003

Høring om fastsettelse av høyeste grunnlagsrente i private pensjonskasser og i private kollektive pensjonsordninger i livsforsikringsselskaper

Finansdepartementet sender med dette på høring et forslag om senkning av høyeste lovlige grunnlagsrente til 3 prosent p.a. i henholdsvis private pensjonskasser og kollektive pensjons­ordinger i livsforsikrings­selskaper (heretter pensjonsinnretninger). Vedlagte hørings­notat og utkast til forskrifter er i all hovedsak basert på utkast fra Kredittilsynet, og gir en nærmere fremstilling av forslagene. Behovet for å senke grunnlagsrenten ble også vurdert av Banklovkommisjonen i NOU 2001:24 Ny livsforsikringslovgivning, som departementet nå har til behandling. Kommisjonen konkluderer med at soliditetsvurderinger isolert sett taler for at grunnlags­renten harmoniseres på 3 prosent, jf. vedlegg 4 til dette brev.

Den såkalte grunnlagsrenten spiller blant annet en rolle som diskonteringssats ved beregning av løpende premier i pensjonskasser og livsforsikring. Premiene bør settes slik at avsatte premier gir god sikkerhet for at pensjonsinnretningen kan dekke sine fremtidige forpliktelser. Myndighetene har derfor fastsatt et tak på den grunnlags­renten som lovlig kan anvendes ved premie­beregning. Etter forskrift 15. september 1997 nr. 1005 om premier og forsikringsfond i livsforsikring § 2 første ledd, kan grunnlags­renten ikke settes høyere enn 3 prosent p.a.. Denne grensen gjelder imidlertid kun for kontrakter som er inngått etter at forskriften trådte i kraft ved årsskiftet 1993/94; jf. § 2 fjerde ledd i forskriften. Det er videre gjort unntak fra bestemmelsen for kontrakter som overføres til et annet livsforsikringsselskap eller pensjonskasse etter reglene i forsikringsvirk­somhets­loven § 7-8 med tilhørende forskrift. Vilkåret for unntaket er at kontrakten i det mottakende selskap får samme eller lavere grunnlagsrente som kontrakten har i avgivende selskap. Grunnlagsrenten kan allikevel ikke settes høyere enn 4 prosent p.a.. Særlig fordi den reduserte grunnlagsrenten kun er gjort gjeldende for kontrakter inngått fra og med 1994, sikres en vesentlig del av de forpliktelsene pensjonsinnret­ningene overtar fremdeles etter en grunnlagsrente på 4 prosent.

Grunnlagsrenten påvirker pensjonsinnretningenes evne til å håndtere vedvarende lave avkastnings­rater i obligasjons-, aksje- og eiendomsmarkedene. Som illustrasjon på uviklingen i aksjemarkedene har hovedindeksen på Oslo Børs beveget seg fra 100 i oktober 1998, via 225 i september 2000, og tilbake til rundt 100 inneværende år. I den siste tiden har indeksen igjen steget noe. Også på utenlandske børser har kursbeveg­elsene vært betydelige. Pensjons­innretningene var da toppen ble nådd høsten 2000, gjennomgående sterkt eksponert i aksjemarkedet, og ble hardt rammet av kursfallet i september 2001. Eksponeringen var gjennomgående lavere ved kursfallet fra mai 2002. Likevel ble finansavkastningen for de fleste innretningene også i fjor trukket sterkt ned av fallende aksjemarkeder. Departementet legger til grunn at pensjons­innretningene også fremover bør ta høyde for at volatiliteten i aksjemarkedet kan være betydelig. Mange pensjonsinnretninger har begrenset økonomisk evne til å påta seg den risikoen som plasseringer i aksje- og eiendoms­markedene representerer.

Rentebærende fordringer utgjør et svært viktig investerings­alternativ for pensjons­innretningene, jf. figuren i vedlegg 5 som viser utviklingen i liv­selskapenes obligasjons- og aksjebeholdning i perioden 1994 til 2002. En rentesats som skal tjene som grunnlag for beregning av forsvarlige premier, bør stå i forhold til det laveste nivået man med rimelighet kan vente at den risikofrie renten i sam­funnet kan bevege seg mot. Utviklingen i effektiv rente på norske statsobligasjoner med fem års løpetid, i perioden fra januar 1990 til april 2003, er illustrert i en figur i vedlegg 6. Renten falt i 1993 til det halve fra et nivå rundt 10 prosent. Bortsett fra et markert hopp til nærmere 9 prosent i 1994, har renten de siste 10 årene i hovedsak beveget seg mellom 5 og 7 prosent. Volatiliteten har vært betydelig, og renten har i løpet av perioden tre ganger vært klart under 5 prosent. Det er på dette nivået den ligger i dag, og det synes ikke rimelig å utelukke at renten kan falle ytterligere.

Et sentralt vurderingsmoment i forhold til grunnlagsrenten er om marginen til det langsiktige rentenivået bør økes. Økt margin vil bidra til økt sikkerhet for at pensjons­innretningene kan dekke sine fremtidige forpliktelser. Departementet vil videre peke på at soliditetshensyn taler for at den maksimale grunnlagsrenten for en pensjons­ordning fastsettes uavhengig av om ordningen ble opprettet før eller etter årsskiftet 1993/94.

Finansdepartementet finner det viktig å understreke livselskapenes og pensjons­kassenes selvstendige ansvar for å sikre pensjonsforpliktelsene gjennom premie­fastsettelse, valg av risiko­profil i forvaltningen (herunder aksjeporteføljen) som innretningene selv må tilpasse sin soliditet, tilskudd av egenkapital etc. Maksimal­grenser for grunnlagsrente og aksjeeksponering representerer således en absolutt øvre grense. En ukritisk tilpasning blant markeds­aktørene i forhold til regelverket, vil i seg selv kunne være uhensiktsmessig og vil dessuten kunne skape et behov for skjerpede reguleringer.

Som det fremgår av vedlagte høringsnotat har Kredittilsynet fremmet konkrete forslag til endringer i reguleringen av grunnlagsrenten. Kredittilsynet foreslår at premier fra 1. januar 2004 beregnes ut fra en grunnlagsrente på 3 prosent. For pensjonskassenes vedkommende foreslår Kredittilsynet i tillegg at kravet til premiereserver for pensjon opptjent før 1. januar 2004 gradvis rekalkuleres etter samme grunnlag.

Departementet ber om at høringsuttalelser som overskrider én side, i tillegg til å bli sendt i papirform, også sendes på diskett (elektronisk). Høringsuttalelser uten merknader leveres kun i papirform. Vi ber om uttalelser innen 1. august 2003.

Med hilsen

Jan Bjørland
ekspedisjonssjef

Per Øystein Eikrem
avdelingsdirektør

Vedlegg:
adressater for høringsinstanser
utkast til endringsforskrift – pensjonskasser og pensjonsfond
utkast til endringsforskrift – livsforsikring
utdrag fra NOU 2001:24 Ny livsforsikringslovgivning
figur som viser utviklingen i livselskapenes risikoeksponering
figur som viser avkastning på norske statsobligasjoner med 5 års løpetid
høringsnotat

Fastsatt av Finansdepartementet xx.yy 2003 med hjemmel i lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet § 1–1 annet ledd, jf. kgl.res. 25. august 1989 nr. 825.

I

I forskrift av 19. februar 1993 nr. 117 om forsikringsvirksomhetslovens anvendelse på pensjonskasser og pensjonsfond gjøres følgende endringer:

§ 11 nytt annet ledd skal lyde:

Premietariffen kan ikke fastsettes med grunnlagsrente høyere enn tre prosent.

§ 16 nytt tredje ledd skal lyde:

I en privat pensjonskasse med grunnlagsrente fire prosent pr. 31. desember 2002 skal premie­reservens størrelse fastsettes ut fra en grunnlagsrente på høyst 3,75 prosent pr. 31. desember 2003, 3,5 prosent pr. 31. desember 2004, 3,25 prosent pr. 31. desember 2005 og 3 prosent pr. 31. desember 2006.

II

Forskriften trer i kraft straks, likevel slik at § 11 nytt annet ledd først får virkning for premie­forfall etter 1. januar 2004.

Utkast til:

FORSKRIFT OM ENDRING AV FORSKRIFT 15. SEPTEMBER 1997 NR. 1005 OM PREMIER OG FORSIKRINGSFOND I LIVSFORSIKRING

Fastsatt av Finansdepartementet xx.yy 2003 med hjemmel i lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet § 7-6 annet ledd annet punktum og § 8-2 fjerde ledd. Jf. EØS-avtalens vedlegg IX pkt. 11 og 12a (Rdir. 79/267/EØF og Rdir. 92/96/EØF).

I

I forskrift av 15. september 1997 nr. 1005 om premier og forsikringsfond i livsforsikring gjøres følgende endringer:

§ 2 første ledd skal lyde:

Premien på livsforsikringskontrakter kan ikke beregnes på grunnlag av en avkastning av forvaltet kapital (grunnlagsrente) som er høyere enn 3 prosent p.a. Bestemmelsen gjelder også ved opp­tjening av fremtidige ytelser i kollektive pensjonsforsikrings­kontrakter med grunnlagsrente høyere enn 3 prosent p.a. Grunnlagsrenten skal settes til 60 prosent av effektiv rente på langsiktige statsobligasjoner, dersom dette gir en rentesats under 3 prosent p.a. Kredittilsynet fastsetter slik lavere grunnlagsrente innen 1. desember før det kalenderåret den gjøres gjeldende.

§ 2 fjerde ledd skal lyde:

Bestemmelsene i denne paragrafen gjelder livsforsikringskontrakter som inngås etter at forskriften er trådt i kraft. For livsforsikringskontrakter som overføres til annet livsforsikrings­selskap eller pensjonskasse etter reglene i forsikringsvirksomhetsloven § 7-8 og tilhørende forskrift, gjelder ikke reglene i denne paragrafen dersom livsforsikringskontrakten i mottakende selskap har samme eller lavere grunnlagsrente enn livsforsikringskontrakten i avgivende selskap, og denne grunnlags­renten ikke er høyere enn 4 prosent p.a. Kredittilsynet kan likevel fastsette at bestemmelsene om maksimal grunnlagsrente på 3 prosent p.a. skal gjelde ved opptak av nye medlemmer og ved økning av pensjonsytelsene i kollektive pensjonsforsikrings­kontrakter som følge av lønnsforhøyelse eller endring av folke­trygdens grunnbeløp, samt ved indeksregulering av premier eller forsikringsytelser i individuelle livsforsikringskontrakter.

II

Forskriften trer i kraft straks, med virkning for premieforfall etter 1. januar 2004.

Vedlagt følger utdrag fra NOU 2001:24 Ny livsforsikringslovgivning

14.3 Standardisering av beregningsrenter, premienivå og avsetningskrav

14.3.1 Beregningsrente og premienivå

Det fremgår foran i avsnitt 7.2.2 at lovutkastets regler om pristariffer er bygget på tre prinsipper:

  1. selskapet skal ha pristariffer som dekker selskapets samlede virksomhet (utkastet § 8a-3),
  2. selskapet kan endre sine pristariffer også med virkning for eksisterende kontrakter (utkastet § 8a-8),
  3. selskapet skal ved premieberegningen for samtlige kontrakter benytte de til enhver tid gjeldende tariffer (utkastet § 8a-9).

Det premienivå som reflekteres i de til enhver tid gjeldende pristariffer, skal altså etter utkastet § 8a-9 legges til grunn for samtlige kontrakter uavhengig av om kontrakten skriver seg fra tiden før eller etter at pristariffene ble satt i kraft. Kontraktsrettslig har dette prinsippet sin bakgrunn i at de kollektive pensjonsordninger er et løpende rettsforhold med begrenset rettslig bindingstid både for selskap og bedrift (foran i avsnitt 14.2.2). I offentligrettslig sammenheng er prinsippet begrunnet i hensynet til effektiv konkurranse i markedet, likebehandling av kunder innenfor kollektivområdet og andre samfunnsmessige hensyn (foran i avsnitt 7.2.2, jf. avsnitt 7.5.1). Kan prinsippet i utkastet § 8a-9 gjøres gjeldende for eksisterende kollektivordninger? Dette forutsetter standardisering av beregningsrentene i eksisterende kollektivbestand på et nivå som også passer for nye kollektivordninger.

Premienivået for en kollektiv pensjonsordning bestemmes i stor grad av den beregningsrente som ligger til grunn for gjeldende pristariffer. Premiens størrelse varierer omvendt proporsjonalt med beregningsrenten. I forhold til pensjonsordninger innenfor selskapenes bestående bestand innebærer dette at en pensjonsordning basert på beregningsrente på 3 prosent under ellers like forhold må betale en vesentlig høyere premie for sin arbeidstakere enn en pensjonsordning basert på 4 prosent grunnlag. Årsaken er at sparedelen av premien må settes høyere og gi et større bidrag til oppsparing av kapitalen frem til pensjonsalderen når premien baseres på at innbetalte sparemidler bare skal forrentes etter en rente på 3 prosent, jf. utkastet § 8a-19. Dette er det redegjort nærmere for foran i avsnitt 7.5.1, hvor det fremgår at forskjellene gjennomgående er meget betydelige. Detaljene fremgår av tabellene nedenfor avsnitt 14.3.2.

14.3.2 Kan beregningsrentene harmoniseres på 3 prosent nivå?

Etter forskrift 1997-09-15 nr. 1005 om premier og forsikringsfond i livsforsikring § 2 er høyeste tillatte beregningsrente for nye livsforsikringskontrakter 3 prosent, men for kontrakter inngått i 1993 eller tidligere kan det likevel fortsatt benyttes 4 prosent beregningsrente. Regelen i forskriften bygget på langsiktige soliditetshensyn, som fortsatt i hovedsak har gyldighet. Dersom en i dagens situasjon skulle legge til grunn at et selskap skulle benytte en og samme beregningsrente for så vel eksisterende som senere etablerte pensjonsordninger, vil det derfor være naturlig å ta utgangspunkt i 3 prosent nivået i gjeldende forskrift. Dette vil imidlertid få meget betydelige konsekvenser for premienivå og avsetningskrav for eksisterende bestand basert på 4 prosent grunnlag. Disse pensjonsordningene utgjør for tiden om lag 90 prosent av livselskapenes kollektivvirksomhet målt etter forsikringsfond, dvs. om lag 70 prosent av samlet virksomhet.

Beregninger foretatt av ett av de største norske livselskapene har gitt følgende resultat hva angår økning i eksisterende premienivå dersom en reduserer beregningsrenten fra 4 til 3 prosent:

For å belyse hvor stor betydning grunnlagsrenten har for premieberegningen, er det tatt utgangspunkt i følgende pensjonsplan:

  1. Pensjonsalder 67 år
  2. Livsvarig alderspensjon
  3. Livsvarig ektefellepensjon, 60 prosent av alderspensjon
  4. Barnepensjon til 21 år, 50 prosent av alderspensjon
  5. Uførepensjon 100 prosent av alderspensjon, 10 prosent barnetillegg
  6. Risikogrunnlag K1963 med uførepensjon IR1973.

Tabell 14.1 nedenfor viser netto engangspremie for denne dekningskombinasjonen for menn og kvinner med 3 prosent og 4 prosent grunnlagsrente. Årlig ytelse for alderspensjonen er satt til én krone. Med et lineært opptjeningsprinsipp vil forskjellene i engangspremie være det beste sammenligningsgrunnlaget for grunnlagsrentens betydning. Endring i årlig premie vil avvike noe for risikotunge dekninger. I og med at premien for alderspensjonen er dominerende, vil tabellen likevel gi et representativt bilde. For grunnlagsrenter mellom 3 prosent og 4 prosent har vi en tilnærmet lineær sammenheng, slik at forskjellene fra 4 prosent til 3,5 prosent vil være tabellverdiene multiplisert med 0,5 osv.

Tabell 14.1. Netto engangspremie for dekningskombinasjonen for menn og kvinner med 3 prosent og 4 prosent grunnlagsrente.

ight>

Kvinner

Menn

Alder

3 %

4 %

Forskjell

3 %

4 %

Forskjell

20

4,8424

3,0490

59 %

4,9426

3,1389

57 %

22

5,1059

3,2672

56 %

5,2245

3,3728

55 %

24

5,3817

3,4996

54 %

5,5167

3,6195

52 %

26

5,6696

3,7467

51 %

5,8171

3,8775

50 %

28

5,9695

4,0085

49 %

6,1238

4,1458

48 %

30

6,2812

4,2855

47 %

6,4354

4,4233

45 %

32

6,6043

4,5778

44 %

6,7511

4,7097

43 %

34

6,9383

4,8853

42 %

7,0707

5,0049

41 %

36

7,2825

5,2080

40 %

7,3951

5,3101

39 %

38

7,6360

5,5456

38 %

7,7261

5,6272

37 %

40

7,9982

5,8980

36 %

8,0643

5,9569

35 %

42

8,3684

6,2650

34 %

8,4099

6,3000

33 %

44

8,7459

6,6469

32 %

8,7636

6,6576

32 %

46

9,1305

7,0437

30 %

9,1263

7,0311

30 %

48

9,5214

7,4557

28 %

9,4987

7,4220

28 %

50

9,9183

7,8831

26 %

9,8824

7,8321

26 %

52

10,3208

8,3262

24 %

10,2789

8,2637

24 %

54

10,7285

8,7856

22 %

10,6907

8,7199

23 %

56

11,1412

9,2618

20 %

11,1208

9,2046

21 %

58

11,5654

9,7616

18 %

11,5783

9,7274

19 %

60

12,0472

10,3293

17 %

12,1062

10,3296

17 %

62

12,6117

10,9914

15 %

12,7350

11,0434

15 %

64

13,2836

11,7756

13 %

13,5004

11,9076

13 %

66

14,0952

12,7187

11 %

14,3947

12,9260

11 %

Merknad: Prosentvis økning er beregnet i forhold til premie basert på 4 prosent beregningsrente.

Beregninger foretatt av et annet av de største selskapene har gitt tilsvarende resultater. Tabellen, som ikke skiller mellom menn og kvinner, er imidlertid bygget opp med utgangspunkt i det antall år som gjenstår før en arbeidstaker har nådd pensjonsalder (N) og ikke arbeidstakerens faktiske alder. Faktoren K angir prosentvis endring ved et skifte fra 4 prosent til 3 prosent beregningsgrunnlag:

N = 5 år

K = 5,0 %

N = 10 år

K = 10,1 %

N = 15 år

K = 15,6 %

N = 20 år

K = 21,3 %

N = 25 år

K = 27,3 %

N = 30 år

K = 33,6 %

N = 35 år

K = 40,3 %

N = 40 år

K = 47,2 %

Ved sammenligning av disse to tabellene vil således N= 40 år tilsvare en arbeidstaker med en alder på 27 år. En vil se at økningen i premie for en slik arbeidstaker vil være om lag 50 prosent etter begge beregninger.

Legger en til grunn at gjennomsnittet for medlemmer av kollektive pensjonsordninger er om lag 25 år til pensjonsalderen, vil gjennomsnittlig økning i en bedrifts samlede årspremie være om lag 25 prosent dersom beregningsrenten ble satt ned fra 4 til 3 prosent for eksisterende pensjonsordninger. Ved reduksjon fra 4 til 3,5 prosent antas økningen å utgjøre halvparten.

Sammenholdes disse beregningene med virkningen for avsetningskravene av endret beregningsrente - slik dette er redegjort for foran i avsnitt 9.6 - vil det fremgå at en harmonisering av beregningsrentene for eksisterende og senere etablerte pensjonsordninger med utgangspunkt i 3 prosent beregningsrente, vil føre til en i hovedsak tilsvarende økning av kravene til avsetninger for selskapets forpliktelser under eksisterende bestand. Ett av selskapene har anslått økningen til å utgjøre om lag 25 prosent av nåværende avsetninger i forsikringsfondet. Forutsetningen er full omberegning av kravene til samtlige avsetninger med utgangspunkt i den nye og lavere beregningsrenten, jf. lov om forsikringsvirksomhet § 8-3, og ikke bare økningen av avsetninger for forpliktelser som oppstår etter endringen av beregningsrenten, jf. utkastet § 8a-18 annet ledd.

Disse forhold innebærer, for det første, at kostnadene ved en harmonisering av beregningsrentene i kollektiv forsikring på det 3 prosent nivå gjeldende forskrift fastsetter, omgående vil føre til en betydelig økning av premienivået for bedrifter med pensjonsordninger fra 1993 eller tidligere med 4 prosent beregningsrente. Dette vil som nevnt gjelde om lag 90 prosent av eksisterende pensjonsordninger målt etter forsikringsfond. Økningen i premienivået vil inntre uavhengig av hvordan en håndterer spørsmålet om rentereduksjonens virkninger for avsetningskravene når det gjelder eksisterende forpliktelser på endringstidspunktet.

For det annet vil det trenges betydelig kapital til å oppfylle økte krav til avsetninger til sikring av allerede opptjente pensjonsrettigheter, med mindre en slik endring av beregningsrenten gis virkning bare for avsetningene til sikring av rett til pensjon opptjent etter endringen. Dette skyldes at nåverdien av forsikringsforpliktelsene og dermed avsetningskravene vil øke når det benyttes lavere beregningsrente (foran i avsnitt 9.1 og 9.6). I dagens situasjon har livselskapene ikke tilgang til den betydelige kapital som en slik vesentlig økning (om lag 25 prosent) av de forsikringsmessige avsetninger for allerede foreliggende forpliktelser vil kreve. Også den kapital som er påkrevet for å styrke avsetningene som følge av redusert beregningsrente, vil derfor praktisk sett i hovedsak måtte skaffes til veie av bedriftene, enten direkte i form av økte premier over tid eller indirekte i form av redusert overskudd i en rekke år.

De økonomiske konsekvenser av en slik løsning antas derfor å ha et slikt omfang at Banklovkommisjonen viker tilbake fra å foreslå en slik fremgangsmåte selv om den isolert vil kunne anses vel begrunnet ut fra de soliditetsvurderinger som lå til grunn for tiltakene i 1993.

14.3.3 Kan beregningsrentene harmoniseres med utgangspunkt i 4 prosent nivået?

Det er tidligere påpekt at om lag 90 prosent av kollektive pensjonsordninger målt etter fonds i dag har premier beregnet på 4 prosent grunnlag, mens bare 10 prosent ordningene, dvs. ordninger etablert etter 1993, har 3 prosent grunnlag. En enkel løsning for å oppnå ensartet premienivå synes derfor å være harmonisering av beregningsrentene på 4 prosent nivået. En vil dermed oppnå at det fremtidige premienivå prinsipielt sett være det samme for samtlige pensjonsordninger. Det vil dessuten innebære at de 10 prosent av ordningene som hittil har betalt vesentlig høyere premier, får en tilsvarende premiereduksjon når det gjelder fremtidige premiebetalinger (foran i avsnitt 9.6). Det er likevel atskillige betenkeligheter ved en slik fremgangsmåte.

For det første, som følge av rentefallet i begynnelsen av 1990-årene ble det som ledd i soliditetstiltakene for livsforsikringsselskaper besluttet å senke høyeste tillatte beregningsrente fra 4 til 3 prosent. Det alminnelige rentenivå har senere holdt seg på et forholdsvis lavt nivå, og de soliditetsvurderinger som man foretok i 1993 har derfor i det store og hele fortsatt gyldighet. En beregningsrente på 4 prosent er således etter Banklovkommisjonens syn forholdsvis høy hvis vurdert ut fra hensynet til selskapenes soliditet og evne til å oppfylle sine forsikringsforpliktelser i et langsiktig perspektiv, jf. lov om forsikringsvirksomhet § 7-6 og utkastet § 8a-4. En er kjent med at andre europeiske land benytter vesentlig lavere beregningsrenter.

For det annet, en beregningsrente på 4 prosent ligger svært nær den høyeste rentesats som EU’s første livdirektiv art. 17 nr. 1 tillater benyttet ved beregning av forsikringsmessige avsetninger. Bestemmelsen understreker behovet for forsiktighet på dette området, og setter dessuten som hovedregel en grense for hvor høy beregningsrente som kan benyttes ved beregningen, på 60 prosent av renten på obligasjonslån opptatt av staten. Selv med dagens rentenivå knyttet til statlige obligasjonslån er det her ikke mye å gå på. Det må understrekes at minstekravene til forsikringsmessige avsetninger, beregnet på denne måten, gjelder for selskapets samlede forpliktelser til enhver tid. Det dreier seg om et soliditetskrav som norske selskaper normalt må oppfylle til enhver tid for å kunne inneha konsesjon og utøve virksomhet på grunnlag av hjemlandskonsesjon i samsvar med direktivet, jf. direktivet art. 24-26.

Hvilken høyeste rentesats som kan benyttes ved beregning av premier for nye kontrakter, er et annet spørsmål og angis ikke direkte i EU’s livdirektiver. Om premienivået for nye kontrakter krever EU’s tredje livdirektiv art. 19 kun helt generelt at premiene ved nytegning skal være betryggende, særlig i forhold til «å opprette tilstrekkelige forsikringstekniske avsetninger».

I forhold til EU-direktivets minstekrav til forsikringsmessige avsetninger blir derfor spørsmålet om kravet har vært og vil være oppfylt til enhver tid når avsetningene for selskapenes forpliktelser knyttet til 90 prosent av eksisterende bestand, blir beregnet ut fra en beregningsrente på 4 prosent, slik forskrift 1997-09-15 nr. 1005 om premier og premiefond i livsforsikring § 3 første ledd tillater. Ser en utviklingen i det alminnelige rentenivå etter høsten 1993 under ett, er det lett å fastslå at rentenivået periodevis har vært vesentlig lavere enn det er for tiden. En bør derfor nå søke å unngå å komme i en situasjon hvor selv et beskjedent fall i rentenivået vil utløse krav om styrking av livselskapenes avsetninger for å sikre at avsetningene oppfyller minstekravene i EU’s første livdirektiv.

Hensynet til livselskapenes renterisiko og soliditet i et langsiktig perspektiv taler derfor etter Banklovkommisjonens syn for at en bør søke å få redusert det gjennomsnittlige nivå på den reelle beregningsrente i norsk livsforsikring. En vil understreke at den reduksjon av høyeste tillatte beregningsrente som ble gjennomført i 1993, viste seg å få meget begrenset virkning som soliditetstiltak. Dette skyldtes først og fremst at man den gang lot samtlige eksisterende pensjonsordninger få videreføre beregningsrenter på 4 prosent, med den følge at både premienivå og avsetningsnivå ble tilsvarende lavt for det alt vesentligste av kollektivbestanden. Selv nær 10 år senere er det fortsatt kun 10 prosent av bestanden som er basert på 3 prosent nivået fra 1993. I den oppgangstid som deretter har fulgt, har et slikt soliditetsnivå praktisk sett vist seg i hovedsak å være tilstrekkelig, særlig som følge av oppbygningen av tilleggsavsetninger ved midler som ellers ville ha blitt fordelt som overskudd (foran i avsnitt 9.3). Etter Banklovkommisjonens oppfatning bør en imidlertid ha et betydelig lengere tidsperspektiv for øye når en vurderer hvilket nivå på beregningsrenter, premier og avsetninger som vil være forsvarlig.

Etter Banklovkommisjonens syn er det på den annen side vanskelig i lengden å godta at en mindre del av pensjonsordningene skal ha et vesentlig høyere premienivå enn det store flertall av pensjonsordninger. Dette premienivået og den konkurranseulempe det innebærer for en del bedrifter, vil i tilfelle også kunne ha negativ innvirkning på etableringen av nye pensjonsordninger. En viser for så vidt til avsnitt 7.2.2 og 7.5.1 foran. Det dreier seg her om omlag 10 prosent av samlet virksomhet, og det vil nok gå svært mange år før nyetableringer av pensjonsordninger kan tenkes å ha ført til vesentlig økning av denne andelen. De eksisterende pensjonsordninger vil fortsatt lenge stå for hovedtyngden av norsk kollektivvirksomhet. Ut fra soliditetshensyn vil det da neppe være verken påkrevet eller rimelig å videreføre en slik forskjellsbehandling. Isolert sett knytter det seg ikke avgjørende betenkeligheter til en løsning hvorved beregningsrentene i livsforsikring nå harmoniseres med utgangspunkt i det nivå på 4 prosent som gjelder for om lag 90 prosent av livselskapenes forpliktelser.

Banklovkommisjonen mener imidlertid at det samtidig med en slik standardisering av beregningsrentene vil være påkrevet å gjennomføre tiltak som på sikt vil innebære en generell styrking av selskapenes soliditet og evne til å oppfylle sine forpliktelser og minstekravene til avsetninger. Dette vil det også være grunn til å gjøre selv om en valgte å videreføre 3 prosent grunnlaget for den tidel av porteføljen som det i dag gjelder for. Det er de ni tideler av eksisterende portefølje med 4 prosent grunnlag som kan by på problemer i et langsiktig soliditetsperspektiv og i forhold til minstekravene til soliditet i EU’s direktiver. Dette gjelder i hovedsak selv om selskapene etter utkastet § 8a-8 nå gis adgang til endre sine pristariffer og dermed tilpasse fremtidige premier til utviklingen. Slike endringer vil i seg selv ikke nødvendigvis påvirke avsetningsnivået for allerede foreliggende forsikringsforpliktelser, men vil selvsagt på sikt kunne bringe et bedret gjennomsnitt når det gjelder avsetningsnivå. Avsetninger for forpliktelser under eksisterende pensjonsordninger som oppstår etter endringen, vil i tilfelle bli beregnet på grunnlag av den beregningsrente som ligger til grunn for det nye og høyere premienivå, jf. utkastet § 8a-18 annet ledd.

Banklovkommisjonen innser at det behov som i så måte foreligger, praktisk sett ikke vil kunne la seg imøtekomme ved engangstiltak, og en viser for så vidt til fremstillingen foran i avsnitt 14.3.2. Det er derfor nødvendig å ta utgangspunkt i en opptrappingsplan som lar seg gjennomføre over et antall år. Dette er viktig vurdert både ut fra virkningene for bedriftenes pensjonskostnader og ut fra livselskapenes kapitalsituasjon. En slik plan bør etter Banklovkommisjonens syn omfatte flere elementer:

  1. en bør i første omgang kreve at premiene for samtlige pensjonsordninger beregnes ut fra en beregningsrente på 3,75 prosent. Dette vil gi en viss økning av premienivået for bedriftene. Etter en viss tilpasningsperiode bør det senere kunne gjennomføres en tilsvarende reduksjon av beregningsrenten. Om ytterligere reduksjoner deretter vil være påkrevet bør i tilfelle vurderes ut fra den økonomiske utvikling både hos oss og i andre europeiske land,
  2. kravene til avsetninger tildekning av forpliktelser som oppstår etter reduksjon av beregningsrenten, beregnes på grunnlag av den nye beregningsrenten (utkastet § 8a-18 annet ledd),
  3. kravene til avsetninger til dekning av eksisterende forpliktelser på det tidspunkt den nye beregningsrenten settes i kraft, søkes dekket over tid ved overføring av eksisterende og nye tilleggsavsetninger. Selskapet selv kan ta initiativet til dette etter utkastet § 8a-16 annet ledd (foran i avsnitt 8.5). Styrking av nivået på avsetningene og tilleggsavsetningene kan imidlertid også gjennomføres ved generelle pålegg med hjemmel i utkastet § 8a-20 første ledd eller ved forskrift med hjemmel i utkastet § 8a-17 fjerde ledd.

Dette opplegget forutsetter at forskrift 1997-09-15 nr. 1005 om premier og forsikringsfond i livsforsikring §§ 2 og 3 blir endret og at det nye maksimum for beregningsrenten gjøres gjeldende for både eksisterende og nye kontrakter.

Vedlegg 5
Figur som viser utviklingen i livselskapenes risikoeksponering

Vedlegg 6
Figur som viser avkastning på norske statsobligasjoner med 5 års løpetid

Vedlegg 7
HØRINGSNOTAT OM FASTSETTELSE AV HØYESTE GRUNNLAGSRENTE I PRIVATE PENSJONSKASSER OG I PRIVATE KOLLEKTIVE PENSJONS­ORDNINGER I LIVSFORSIKRINGSSELSKAPER

Innledning

Dette høringsnotat omhandler problemstillinger knyttet til fastsettelse av grunnlagsrente i private pensjonskasser og private kollektive rente– og pensjonsordninger i livsforsikrings­selskaper, (omtales heretter også med samlebetegnelsen pensjonsinnretninger) og drøfter innføring av regler som fører til en gradvis redusert grunnlagsrente. Ved å benytte en lavere grunnlagsrente vil premiene og forsikringsfondet øke. På lang sikt vil imidlertid den faktiske kostnadsøkningen kunne bli vesentlig dempet fordi lavere grunn­lags­rente vil øke det årlige overskudd og dessuten gi en mer robust og stabil forvaltning, noe som igjen over tid øker mulighetene for høyere avkastning.

Alle kommunale pensjonskasser har vært pålagt å benytte en grunnlags­rente på høyst tre prosent siden tidlig på 1990–tallet. Tilsvarende gjelder alle kollektive pensjons­ordninger som er blitt opprettet fra og med 1994, som følge av regelverksendringer i desember 1993. I tillegg har enkelte private pensjonskasser etter eget valg nedjustert grunnlags­renten til tre prosent i løpet av de siste år. Av i alt 110 private pensjonskasser, benytter imidlertid fortsatt 99 pensjonskasser en grunnlagsrente på fire prosent.

I livsforsikringsselskapene ligger de gjennomsnittlige rente­garantiene på forsikringsfondet på mellom 3,3 og 3,8 prosent. Når det spesielt gjelder kollektiv pensjon, ligger om lag 90 prosent av forsikringskontraktene (målt etter oppsamlet kapital) med en grunnlagsrente på fire prosent, når vi ser bort fra Kommunal Landspensjonskasse der renten ligger på 3,4 prosent for kommunale ordninger.

Avkastning i private pensjonskasser og livsforsikringsselskaper

Regnskapsåret 2001 ble et år med meget svak avkast­ning på forvaltningskapitalen i de private pensjonskassene. Dette skyldtes sterkt fallende aksjekurser både nasjonalt og internasjonalt. For midlene i alle private pensjonskasser under ett kom kapitalavkastningen bare opp i tre prosent, mens verdijustert avkastning ble på 1,2 prosent.

Flertallet av de private pensjonskassene trenger normalt og over tid en kapitalavkastning på minst fire prosent. Sett på denne bakgrunn konstaterer man at den svake avkastning i 2001 medførte problemer for pensjons­kassene. I en del pensjonskasser måtte man trekke på tilleggsavsetninger og frigjorte midler fra sikkerhetsfond for å unngå regnskapsmessig underskudd og belastning av egen­kapitalen. Likevel ble pensjonskassens egen­kapital belastet i omlag hver fjerde private pensjonskasse for å dekke underskudd. I de fleste tilfeller var underskuddet forholdsvis beskjedent.

For pensjonskassene foreligger foreløpig ikke en samlet oversikt over situasjonen for året 2002. Sett på bak­grunn av at aksjekursene har falt kraftig både nasjonalt og internasjonalt også gjennom 2002, regner man imidlertid med svake avkastningstall i relativt mange pensjonskasser. Foreløpige tall fra enkelte pensjonskasser bekrefter dette inntrykket. Fordi tilleggsavsetningene i en del av pensjonskassene samtidig er blitt redusert, må man regne med at underskudd i økende grad må dekkes av pensjonskassenes egenkapital.

Når det gjelder de private livselskapene trenger et flertall normalt og over tid en kapitalavkastning på om lag 3,7 prosent. Den svake avkastningen de siste årene har derfor medført problemer også for livselskapene. I likhet med pensjonskassene har livselskapene måttet trekke på tilleggs­avsetninger for å unngå regnskaps­messig underskudd og belastning av egen­kapitalen. Også for livselskapene er tilleggsavsetningene i en del tilfeller nå blitt betydelig redusert, og man må regne med at eventuelle underskudd i økende grad må dekkes av selskapenes egenkapital.

Felles for pensjonsinnretningene er det at aksjeporteføljene for tiden gjennomgående ligger på et lavere nivå enn i 2001 og 2002. Dette har den fordel at et eventuelt ytterligere fall i aksjemarkedene i tiden fremover vil ha mindre negativ effekt for resultatet i 2003, enn i de to siste årene. På den annen side vil heller ikke gevinstene bli særlig store dersom aksjekursene igjen skulle stige. Rentenivået i Norge har falt i den senere tid, og man kan få en utvikling der det langsiktige rentenivået vil kunne falle ytterligere, jf. at det langsiktige rentenivå er lavere i mange andre land. Med en lang­siktig rente i størrelsesorden fem prosent eller lavere reduseres de sikkerhetsmarginene som bør være lagt inn i det forsikringstekniske beregningsgrunnlaget. Dette øker faren for at mange pensjonsinnretninger kan stå overfor betyd­elige problemer med å unngå vedvarende regnskapsmessig underskudd, spesielt dersom rente­ned­gangen skulle falle sammen med et verdifall på investeringer i aksjer og eiendom.

En mer vedvarende situasjon med årlige underskudd i en pensjonskasse vil kreve kontinuerlig tilføring av egenkapital fra foretaket. Tilsvarende vil en situasjon med hyppigere underskudd i et livselskap kreve gjentatte tilføringer av egenkapital fra eierne. For begge typer av pensjons­innretninger kan en slik utvikling også bidra til at innretningen foretar situasjons­bestemte nedsalg av aktiva med høy risikovekt for å redusere beregningsgrunnlaget for kapital­dekningen, noe som kan motvirke mulighetene for å oppnå en god langsiktig avkastning på pensjons­kapitalen.

Soliditetssikringssystemet i pensjonskasser og livsforsikring

Pensjonskassene og livsforsikringsselskapene bør av flere grunner være solide. Et hovedhensyn er at medlemmenes rettigheter skal være betryggende sikret under skiftende konjunkturer. God soliditet vil dessuten gi pensjonsinnretningene den handlefrihet som er nødvendig for at de skal kunne oppnå et avkastningsnivå tilstrekkelig til å hevde seg i konkurransen med alternative ordninger.

For at norske pensjonsinnretninger skal kunne hevde seg i konkurranse med andre norske og utenlandske tilbydere av spare– og pensjonsprodukter trengs det et regelverk for soliditet som gir muligheter for konkurransedyktig avkastning, det være seg i livsforsikringsselskaper eller pensjonskasser. På den annen side kan god soliditet – alt etter hvilket kapitalgrunnlag soliditeten grunner seg på – medføre

  • svekket egenkapital­avkastning og således være vanskelig å forene med de interesser eierne har som investorer i pensjonsinnretningen, eller
  • svekket konkurranseevne dersom krav til premie blir for høyt.

Soliditetssikringssystemet i livs– og pensjonsforsikring er komplisert, men inneholder følgende hoved­elementer:

  1. Tiltak som skal sikre at premienivået er betryggende i forhold til de forpliktelser pensjons­innretningen påtar seg. Viktigst er det forskriftsfastsatte maksimum for hvilket fremtidig avkastnings­nivå ved kapitalforvaltningen pensjonsinnretningen kan legge til grunn ved premie­beregningen (grunnlagsrenten). Premien for en og samme ytelse varierer omvendt proporsjonalt med grunnlagsrentens størrelse, f.eks. kreves det 25 til 30 prosent høyere premier dersom en bare kan påregne tre prosent avkastning hvert år i stedet for fire prosent. Grunnlagsrenten definerer nivået på pensjonsinnretningens egen kapital­forvalt­ningsrisiko, der risikoen øker med den rente, dvs. det avkastningskrav, som settes.
  2. Beregningen av pensjonsinnretningens forsikringsmessige avsetninger som uttrykk for kontantverdien av de forsikringsforpliktelser man har påtatt seg. Vesentlig for størrelsen av avsetningene er den grunnlagsrente som legges til grunn ved kontantverdi­beregningen, og størrelsen varierer omvendt proporsjonalt med grunnlagsrentens størrelse. I Norge benytter man samme rente både ved beregning av premier og ved beregning av premiereserven. I EUs regelverk er det gitt regler med henblikk på å sette et maksimum for den grunnlags­rente som kan benyttes ved beregningen av avsetningene til enhver tid.
  3. Eiendeler som motsvarer de forsikringsmessige avsetninger skal undergis forsvarlig forvalt­ning i henhold til utførlige regler som inneholder både kvantitative og kvalitative begrensninger når det gjelder risikoer knyttet til avkastnings– og verdinivå for ulike plasseringer.
  4. Minstekrav til pensjonsinnretningens kapitalreserver, dvs. kapital ut over den del av forvaltnings­kapitalen som medgår til dekning av forsikringsmessige avsetninger, reelt fastsatt som det høyeste av minstekrav til ansvarlig kapital og minstekrav til solvens­marginkapital. 1 Regler om solvensmargin er gjort gjeldende for norske livsforsikringsselskaper, ikke for pensjonskasser. Kapitalreserven vil kunne trekkes inn til dekning av underskudd mv. som truer pensjonsinnretningens evne til å oppfylle sine forsikringsforpliktelser. Et realistisk bilde av en pensjonsinnretnings kapitalreserver forutsetter realistisk beregning av forsikringsmessige avsetninger. I EUs regelverk for livsforsikringsselskaper er det bare gitt regler om minstekrav til solvensmarginkapital.
  5. Bufferkapital ut over minstekrav til pensjonsinnretningens kapitalreserver, som inkluderer ansvarlig kapital ut over minstekrav, kursreguleringsfond og tilleggsavsetninger til forsikringsmessige avsetninger. Det gjelder for tiden ikke minstekrav til pensjonsinnretningenes bufferkapital, og størrelsen vil bero på markedsutvikling og selskapets egne disposisjoner.

Etter bestemmelsene i forsikringsvirksomhetsloven § 7–6 første ledd skal Kredittilsynet føre kontroll med forsikringsselskaper for å påse at de premier som benyttes i forsikring gir sikker­het for oppfyllelse av de inngåtte forsikringsavtaler. Kredittilsynet skal også se til at premiene står i rimelig forhold til den risiko som overtas og i forhold til forsikringsselskapets økonomi.

Disse tilsynsoppgavene har Kredittilsynet også overfor de private pensjonskassene, jf. også § 3 i kredittilsynsloven. Det forsikringstekniske beregningsgrunnlag som anvendes i pensjons­kasser skal for øvrig i henhold til §§ 11 og 16 i pensjonskasseforskriften av 19. februar 1993 nr. 117 være godkjent av Kredittilsynet.

Tiltak som foreslås for å sikre soliditet

I det store flertallet av de private pensjonskassene og kollektive pensjonsordningene i liveselskapene, anvendes i dag en grunnlagsrente på fire prosent i premie– og premiereserveberegningene. Dersom resultatet av pensjonsinnretningenes kapital­forvalt­ning ikke minst ligger på et tilsvarende nivå svikter en viktig forutsetning for det premienivå som benyttes, og de premiemidler innretningene årlig tilføres vil da vise seg å være utilstrekk­elige i forhold til økningen i pensjonsforpliktelsene. Ved avvik av betydning vil en måtte vurdere om premien er i samsvar med forsikringsvirksomhetsloven § 7-6.

På bakgrunn av redegjørelsen ovenfor foreslås i dette høringsnotatet at pensjonsinnretninger som anvender en grunnlagsrente høyere enn tre prosent i premietariffen, må sette renten ned til høyst tre prosent med virkning fra 1. januar 2004. Dette tiltaket vil primært redusere risikoen for at det oppstår under­skudd i pensjonsinnretningen. Eksempelvis vil en pensjonsinnretning som i dag opererer med en grunn­lagsrente på fire prosent, gjennomgående fremvise et underskudd dersom avkastningen på innretningens midler er under fire prosent. Er grunnlagsrenten i innretningen tre prosent, vil underskudd gjennom­gående først inntre når avkastningen er under tre prosent. Med underskudd menes her en situasjon der en må trekke på tilleggsavsetninger eller egen­kapital for å innfri sine pensjonsforpliktelser.

Nærmere om pensjonskasser

Skal tiltaket ha full effekt må premiereserven for pensjonister og opptjent premiereserve for aktive medlemmer beregnes ut fra en grunnlagsrente på tre prosent og det må da innbetales en særskilt engangspremie på det tidspunkt grunnlagsrenten settes ned. Bakgrunnen er at en slik grunnleggende omregning vil medføre en økning i pensjonskassenes beregnede premiereserve sammen­liknet med en situasjon der en benytter fire prosent som grunnlagsrente. Det vil dreie seg om fra 15 til 20 prosentvis økning i premiereserven for de fleste pensjonskasser der grunn­lags­­renten i dag er fire prosent. Den årlige premie vil få et løft som trolig vil ligge i størrelses­orden 25–30 prosent for de fleste pensjonskasser der grunnlagsrenten i dag er fire prosent.

Den økonomiske effekt vil imidlertid på sikt bli betydelig mindre enn dette fordi det årlige resultatet i pensjonskassene blir langt bedre enn om man fortsatt hadde benyttet en grunnlags­rente på fire prosent. Det må antas at i enkelte tilfeller vil årlig netto premie, dvs. premie med fradrag for tilbakeført overskudd, etter få år bare øke relativt moderat i forhold til om en grunn­lagsrente på fire prosent blir beholdt.

En redusert grunnlagsrente vil for øvrig gi andre økonomiske fordeler for foretakene og pensjonskassene. Dette må dels ses på bakgrunn av at man får bedre muligheter i pensjons­kassene til å oppnå en mer optimal langsiktig forvaltning av pensjonsmidlene. I tillegg får en større mulighet til bygge opp bufferfond i form av tilleggsavsetninger i perioder med over­skudd.

Kredittilsynet antar at innføring av en lavere grunnlagsrente burde være relativt uproblematisk i pensjonskasser som har forholdsvis stort premiefond, eller der foretaket som har opprettet pensjons­kassen har økonomiske muligheter til å finansiere den særskilte engangspremien som følger av lavere grunnlagsrente.

For det tilfellet at en pensjonskasse ikke ser muligheten til å foreta fulle avsetninger etter et beregningsgrunnlag basert på tre prosent grunnlagsrente ved utgangen av 2003, vil Kredit­tilsynet legge til grunn at det blir benyttet en opptrappingsplan ut fra bestemmelsene i forsikrings­virk­somhetsloven § 8–3, jf. § 8–2. 2 § 8–2 (forsikringsfond i livsforsikring) <br >(1) Et livsforsikringsselskap skal i sin årsbalanse føre opp et forsikringsfond til dekning av selskapets forpliktelser etter livsforsikringsavtalene. Det skal også omfatte avsetninger med sikte på tilleggsytelser utover kontraktsforpliktelsene, jfr. § 8-1. <br >(2) Forsikringsfondet skal minst utgjøre forskjellen mellom kapitalverdien av selskapets fremtidige forpliktelser som nevnt i første ledd og kapitalverdien av de fremtidige nettopremier (prospektiv beregningsmetode). For forsikringer med investeringsvalg uten avkastningsgaranti, der beregninger etter en prospektiv metode ikke kan benyttes, skal avsetninger til forsikringsfondet utgjøre verdien av den investeringsporteføljen som forsikringen er tilordnet. <br >(3) Etter nærmere regler gitt av Kredittilsynet kan det gjøres fradrag for gjenforsikret risiko. <br >(4) Kongen kan gi nærmere forskrifter om forsikringsfondet. <br >§ 8–3 (endringer i reservegrunnlaget i livsforsikring) <br >Endrer selskapet grunnlaget for kapitalverdiens beregning slik at selskapet må foreta forhøyede avsetninger for tidligere overtatte forsikringer, kan Kredittilsynet gi selskapet en frist til å oppfylle et nytt reservekrav. Oppdekkingen skal da foretas etter en plan som det skal gis melding om til Kredittilsynet. Kredittilsynet mener at i så fall må pensjons­kassen foreta avsetninger til premiereserve basert på følgende opptrappingsplan:

  • Premiereserve avsettes ut fra en grunnlagsrente på høyst 3,75 prosent pr. 31. desember 2003
  • Premiereserve avsettes ut fra en grunnlagsrente på høyst 3,5 prosent pr. 31. desember 2004
  • Premiereserve avsettes ut fra en grunnlagsrente på høyst 3,25 prosent pr. 31. desember 2005
  • Premiereserve avsettes ut fra en grunnlagsrente på høyst 3 prosent pr. 31. desember 2006.

De soliditetsfremmende tiltak som er angitt over vil også innebære at pensjonskassen må øke premietariffen ut fra en antagelse om en grunnlagsrente på tre prosent med virkning fra 1. januar 2004. Det vises her til lovens § 7-6, hvor det fremgår at livsforsikringsselskapene skal benytte premier som står i rimelig forhold til den risiko som overtas og i forhold til selskapets økonomi, og hvor premiene skal være tilstrek­kelige til å gi sikkerhet for oppfyllelse av de inngåtte forsikringsavtaler. Det vises også til lovens § 7-7, hvor det fremgår at Kredittilsynet skal føre kontroll for å påse at de forsikrings­vilkår som benyttes er betryggende og rimelige.

Kredittilsynet antar at oppbyggingen av premiereserven i tiden frem til utgangen av 2006 kan skje ved en kombinasjon av følgende alternativer:

– pensjonskassen innfører et ekstra (øremerket) premietillegg i opptrappingsperioden

– pensjonskassen øker årets pliktige avsetninger (med en tilhørende reduksjon i det regnskapsmessige overskudd).

Utkast til forskrift om endring av pensjonskasseforskriften av 19. februar 1993 følger vedlagt. Utkastet bygger på det som er skissert ovenfor.

Kredittilsynet vil for det tilfellet at de økonomiske konsekvenser av forslaget for foretakene oppfattes å være for krevende skissere et subsidiært forslag. Dette tar utgangspunkt i en noe mer gradvis over­gang til et regime med grunnlagsrente på tre prosent. Forslaget går ut på at man krever en grunnlagsrente på 3,75 prosent ved premier som forfaller i 2004, 3,5 prosent i 2005, 3,25 prosent i 2006 og 3 prosent i 2007. En tenker seg da at avsetningene ved utgangen av 2004 avsettes på et 3,75 prosent–grunnlag, ved utgangen av 2005 på et 3,5 prosent–grunn­lag, ved utgangen av 2006 på et 3,25 prosent–grunnlag og ved utgangen av 2007 og senere på et 3 prosent–grunnlag. En vil da følge et opplegg hvor de pliktige avsetninger styrkes i til­svarende takt som premiene med hensyn til fastsettelse av grunnlagsrente.

Nærmere om livselskaper

Kredittilsynet foreslår i denne omgang ikke at premiereserven knyttet til allerede opptjente rettigheter (for pensjonister og aktive medlemmer) beregnes ut fra en grunnlagsrente på tre prosent. En slik grunnleggende omregning ville medført en økning i livselskapets beregnede premie­reserve på fra 15 til 20 prosent, sammen­liknet med en situasjon der en benytter fire prosent som grunnlagsrente.

Kredittilsynet foreslår derfor nå en mer gradvis tilnærming der de rettigheter som opptjenes etter 1. januar 2004 maksimalt skal beregnes ut fra en grunnlagsrente på tre prosent. I eksisterende kollektive pensjonsavtaler vil dette kravet altså gjelde for nye rettigheter som opptjenes av de ansatte, herunder lønnsøkinger, samt nye ansatte i foretaket. Den årlige premie vil få et løft som trolig vil ligge i størrelses­orden 25–30 prosent for de fleste pensjons­ordninger der grunnlagsrenten i dag er fire prosent.

Som for pensjonskasser blir den økonomiske effekten av det foreslåtte tiltak på sikt imidlertid betydelig mindre fordi det årlige resultatet i selskapet blir langt bedre enn om man fortsatt hadde benyttet en grunn­lags­rente på fire prosent. Det må antas at i enkelte tilfeller vil årlig netto premie, dvs. premie med fradrag for tilbakeført overskudd, etter få år bare øke relativt moderat i forhold til om en grunnlags­rente på fire prosent blir beholdt.

En redusert grunnlagsrente vil for øvrig gi andre økonomiske fordeler for foretakene og livselskapet. Dette må dels ses på bakgrunn av at man får bedre muligheter i selskapet til å oppnå en mer optimal langsiktig forvaltning av pensjonsmidlene. Dette skyldes ikke minst at en får en større mulighet til bygge opp bufferfond i form av tilleggsavsetninger i perioder med over­skudd.

Kredittilsynet antar at innføring av en lavere grunnlagsrente ikke bør reise store problemer i foretak som har forholdsvis stort premiefond eller der foretaket har økonomiske muligheter til å finansiere den høyere premien som følger av lavere grunnlagsrente. I en overgangsperiode vil det imidlertid kunne være en likviditetsmessig merbelastning i en del foretak.

De soliditetsfremmende tiltak som er beskrevet ovenfor vil altså innebære at livselskapet må beregne premietariffen ut fra en grunnlagsrente på maksimalt tre prosent med virkning fra 1. januar 2004. Det vises her til lovens § 7-6, hvor det fremgår at livsforsikringsselskapene skal benytte premier som står i rimelig forhold til den risiko som overtas og i forhold til selskapets økonomi, og hvor premiene skal være tilstrek­kelige til å gi sikkerhet for oppfyllelse av de inngåtte forsikringsavtaler. Det vises også til lovens § 7-7, hvor det fremgår at Kredittilsynet skal føre kontroll for å påse at de forsikrings­vilkår som benyttes er betryggende og rimelige.

Akademikerne
Aksjonærforeningen i Norge
AktuarKonsulenters Forum
Alle departementene
Arbeidsgiverforeningen for Skip og Offshorefartøyer
Banklovkommisjonen
Brønnøysundregistrene
Datatilsynet
De selvstendige kommunale pensjonskasser
Den norske Advokatforening
Den Norske Aktuarforening
Den norske Revisorforening
Det juridiske Fakultet, Universitetet i Bergen
Det juridiske Fakultet, Universitetet i Oslo
Det juridiske Fakultet, Universitetet i Tromsø
Eiendomsmeglerforetakenes Forening
Finansforbundet
Finansieringsselskapenes forening
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Folketrygdfondet
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Handels- og Servicenæringenes Hovedorganisasjon
Handelshøyskolen BI
Kommunenes Sentralforbund
Konkurransetilsynet
Kredittilsynet
Landslaget for Regnskapskonsulenter
Landsorganisasjonen i Norge
Likestillingsombudet
Nord Pool ASA
Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening
Norges Bank
Norges Bondelag
Norges Eiendomsmeglerforbund
Norges Fondsmeglerforbund
Norges Handelshøyskole
Norges Ingeniørorganisasjon
Norges Juristforbund
Norges Kommunerevisorforening
Norges Kooperative Landsforening
Norges Rederiforbund
Norges Røde Kors
Norges Skogeierforbund
Norsk Bedriftsforbund
Norsk Helse- og Sosialforbund
Norsk Investorforum
Norsk Tillitsmann ASA
Norske Boligbyggelags Landsforbund
Norske Finansanalytikeres Forening
Norske Finansmegleres Forening
Norske Forsikringsmegleres Forening
Norske Kredittopplysningsbyråers Forening
Norske Pensjonskassers Forening
Norske Privatskolers Landsforbund
Norske Siviløkonomers Forening
NOS Clearing ASA
Næringslivets Hovedorganisasjon
Oljeindustriens Landsforening
Oslo Børs
Premium Forvaltningssystemer AS
Regjeringsadvokaten
Riksadvokaten
Riksrevisjonen
Rikstrygdeverket
Sjøassurandørenes Centralforening
Skattebetalerforeningen
Skattedirektoratet
Skatterevisorenes Forening
Sparebankforeningen i Norge
Statistisk Sentralbyrå
Stortingets ombudsmann for forvaltningen
Verdipapirfondenes Forening
Verdipapirsentralen
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund
ØKOKRIM

Utkast til:

Til toppen