Høring - Vilkår for familiegjenforening - forslag til endring i utlendingsforskriften

Høringsbrev om vilkår for familiegjenforening - forslag til endring i utlendingsforskriften

Kommunal- og regionaldepartementet sender med dette på høring forslag til endring i forskrift 21. desember 1990 nr. 1028 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften).

På bakgrunn av anmodningsvedtak nr. 517 av 17. juni 2004 fra Stortinget til Regjeringen har departementet utarbeidet endring i utlendingsforskriften § 23 første ledd bokstav a. Endringsforslaget gjelder vilkårene for oppholdstillatelse på grunnlag av familiegjenforening med ektefelle, og innebærer at det ved slike søknader må dokumenteres at ekteskapskontrakten gir ektefellene lik rett til skilsmisse.

Liste over høringsinstanser følger vedlagt.

Instansene bes vurdere om forslaget skal forelegges eventuelle underordnete organer, inkludert relevante utenriksstasjoner. Uttalelse til forslaget bes sendt Kommunal- og regionaldepartementet, Integrerings- og mangfoldsavdelingen, Postboks 8112 Dep, 0032 Oslo innen 1. november 2005. Om mulig bes uttalelsen også sendt pr e-post til eli.ferrari-de-carli@krd.dep.no.

1. Bakgrunn for forslaget

Anmodningsvedtak av 17. juni 2004 fra Stortinget til Regjeringen er fattet i henhold til Stortingets forretningsorden § 12 nr. 8, jf. vedtak nr. 517. Vedtaket lyder:

”Stortinget ber Regjeringen snarest utrede og endre regelverket slik at det er et vilkår for familiegjenforening til Norge at kvinnen er sikret lik rett til skilsmisse i ekteskapskontrakten.”

Bakgrunnen for dette vedtaket knytter seg til tidligere anmodningsvedtak nr. 612 av 19. juni 2003 som ble fattet på bakgrunn at et privat lovforslag. Regjeringen ga sin tilbakemelding til Stortinget i Ot. prp. nr. 51 (2003-2004), som ble behandlet i Stortinget 10. juni 2004. Det ble fra Regjeringens side gjort utførlig rede for hvorfor en forskriftsendring som foreslått i anmodningsvedtak nr. 612 ville være uheldig. Regjeringens begrunnelse bygget blant annet på en rekke utredninger og betenkninger som ble innhentet som en del av grunnlagsarbeidet. Dokumentene er tilgjengelige på departementets sider: http://www.regjeringen.no/nb/dep/aid.html?id=481679

Etter Stortingets behandling av vedtakene nr. 611 og 612 ble førstnevnte utkvittert, mens Stortinget på bakgrunn av vedtak nr. 612 fattet et nytt vedtak med en modifisert ordlyd (jf. over). Stortinget har basert vedtak nr. 517 på Kommunalkomiteens innstilling. Komiteen ga i sin innstilling, jf Inst. O. nr. 93 (2003-2004), følgende begrunnelse:

”Komiteen tar Regjeringens tilbakemelding til orientering, men mener at intensjonene i Dok.nr.8:122 (2002-2003), som et enstemmig Storting sluttet seg til, fortsatt er uløste. Komiteen ser at det kan være problematisk i forhold til land og religioner hvor kvinners skilsmisserettigheter ikke er stadfestet. Derimot mener komiteen at vi kan stille krav til ekteskapskontraktene for å få familiegjenforening i de land hvor lik skilsmisserett er lovfestet. I land som f.eks. Pakistan har kvinner en lovfestet lik skilsmisserett. Kvinnen har imidlertid en mulighet til å frasi seg alle sine rettigheter i den konkrete ekteskapskontrakten gjennom å sette en strek over sine rettigheter i kontrakten. Komiteen mener at dette kan forhindres gjennom å ikke godkjenne framtidige ekteskapskontrakter hvor kvinnen har frasagt seg sine rettigheter. Komiteen viser i den forbindelse til behandlingen av Innst.O.nr.17 (2002-2003) der et samlet Storting sluttet seg til Regjeringens forslag om en obligatorisk offentlig prøving av ekteskapsvilkårene. Komiteen viser til at vielser uten en slik offentlig prøving av vilkårene vil være ugyldige. Komiteen viser videre til at det er Folkeregisteret (norsk utenrikstjeneste i utlandet) som skal gjennomføre prøvingen. Komiteen er kjent med at dersom Folkeregisteret/Utenrikstjenesten finner at vilkårene for ekteskapsinngåelse er i orden, utstedes en attest. Komiteen mener det er en forutsetning for å få familiegjenforening til Norge, at kvinnen er sikret lik rett til skilsmisse i ekteskapskontrakten. Komiteen ber derfor om at Regjeringen snarest må utrede og endre regelverket i samsvar med dette.

Komiteen vil understreke at den norske stat har ratifisert FNs menneskerettskonvensjon, som blant annet skal beskytte kvinner mot diskriminering. Dette gjelder artikkel 16 hvor det bl.a. heter:

«Voksne menn og kvinner (...) uten noen begrensning som skyldes rase, nasjonalitet eller religion (...) krav på like rettigheter ved inngåelse av ekteskapet (...) og ved dets oppløsning. »

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, kan ikke se at Regjeringen har vurdert oppfyllelse av denne forpliktelsen opp mot andre internasjonale forpliktelser. Dette er altså ikke en særnorsk rettighet, men et internasjonalt anerkjent prinsipp som Norge har gitt tilslutning til.

Flertallet vil påpeke at i praksis brytes denne forpliktelsen ved at ekteskapskontrakter som godkjennes i Norge ikke sikrer like rettigheter til skilsmisse.

Flertallet kan ikke se at det er noe til hinder for å ha en forskrift som slår fast som prinsipp at et ekteskap som inngås, skal gi lik rett til skilsmisse både til mann og kvinne, parallelt med at man har andre ordninger som gjør at man kan ta foreldreansvaret sitt for barn.

Flertallet vil påpeke at Regjeringen i denne proposisjonen som nå behandles vil gi strengere regler for utvisning av utlendinger og at den konflikten Regjeringen selv stiller opp mellom forslagene i Innst.O.nr.132 (2002-2003) og retten til familieliv og barnekonvensjonen, er i minst like stor grad til stede når det gjelder Regjeringens forslag til strengere praksis for utvisning på grunnlag av kriminelle handlinger.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er ikke tilfreds med at Regjeringen ikke har funnet noen egnede tiltak som kunne bidratt til å sikre lik rett til skilsmisse og hindret at personer som får familiegjenforening ved ekteskap, fremdeles er gift med en annen enn den familiegjenforeningen gjelder. Dette flertallet ber om at Regjeringen intensiverer dette arbeidet.

Dette flertallet er også kritisk til at Regjeringen heller ikke har sikret de krisetiltak som kunne hjulpet dem som velger å bryte ut av ekteskap. Dette flertallet påpeker at Regjeringen ikke har sikret finansieringen av krisesentrene og at Oslo Krisesentres bokollektiv nettopp til denne utsatte gruppen nå blir lagt ned. Dette flertallet mener dette er uakseptabelt og at det viser at Regjeringen ikke tar kampen for likestilling og kampen mot vold mot kvinner på alvor.

Dette flertallet viser til merknader og forslag om dette under behandlingen av Dok.nr.8:17 (2003-2004).

Dette flertallet vil påpeke at det er viktig å sikre det formelle grunnlaget for lik rett til skilsmisse og nok hjelpetiltak, men at det også er viktig at alle miljøer og religiøse trossamfunn anerkjenner enkeltpersoners integritet og rettigheter og respekterer retten til skilsmisse. Uten slike holdningsendringer som gir rom for større forståelse for de vanskeligheter som enkeltpersoner kan komme opp i i livet sitt, vil problemene i realiteten fortsatt være store for de som blir utsatt for ekskludering, sosialt press og tvang.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil hevde at premissene som legges til grunn er feilaktige. Norge har oppfylt sine forpliktelser etter Menneskerettighetskonvensjonen, og likestillingsperspektivet er ivaretatt gjennom at partene gis like rettigheter til ekteskap og skilsmisse i norsk lov. Disse medlemmer vil påpeke at Regjeringen har utredet spørsmålet om våre menneskerettighetsforpliktelser angående forholdet til skilsmisse. Disse medlemmer viser til at departementet i forbindelse med Stortingets anmodningsvedtak har innhentet bistand fra Justisdepartementets lovavdeling, Norsk senter for menneskerettigheter og Institutt for kulturstudier ved Universitetet i Oslo. Disse medlemmer viser også til at flertallets synspunkter om dette klart blir motsagt i rapporten som er omtalt i proposisjonen. Disse medlemmer vil påpeke at Norge bare kan ivareta eget lovverk og ikke intervenere i andre lands privatrettslige forhold. Disse medlemmer vil selvfølgelig presisere at Norge kun anerkjenner én ektefelle og støtter derfor tiltak som kan forhindre bigami/polygami. For land hvor det praktiseres ekteskapskontrakter som gir rett til skilsmisse må det ved søknad om familiegjenforening derfor tas hensyn til at denne retten er ivaretatt for begge parter.”

2. Departementets vurdering av forslaget

Komiteens flertall uttaler at kravet om lik rett til skilsmisse som vilkår for familiegjenforening skal begrenses til de land der en slik rett er lovfestet, og at det skal kreves at kvinnen ikke har frasagt seg denne retten i ekteskapskontrakten. Forbeholdet eksemplifiseres med praksis i Pakistan, og flertallet legger til grunn at kvinnen sier fra seg sine rettigheter ved å sette en strek over dem i kontrakten.

Kvinner i Pakistan har rett til skilsmisse både i henhold til islam (og sharia) og til pakistansk lovgivning 1Dette anføres fra flere hold, blant andre av den pakistanske juristen Shaheen Sardar Ali, professor ved University of Warwick i Storbritannia.. Situasjonen slik at det i den pakistanske ekteskapskontrakten (Nikahnama) finnes et punkt hvor det kan fylles ut om mannen har delegert kvinnen rett til skilsmisse, og i så tilfelle på hvilke betingelser. At dette punktet ikke er utfylt, eventuelt er streket ut, er ikke ensbetydende med at kvinnen har frasagt seg sin rett til skilsmisse etter loven. Uavhengig av om punktet i ekteskapskontrakten er utfylt eller ikke, vil kvinnen etter pakistansk sivil lovgivning alltid ha rett til å kreve skilsmisse. I praksis kan dette imidlertid være en tung og vanskelig prosess. Hvorvidt mannen har delegert skilsmisserett til kvinnen får betydning for hvilken prosedyre for skilsmisse som gjøres gjeldende 2Det finnes flere typer skilsmisse. For nærmere beskrivelse se blant andre Kari Vogt: ”Å være som en kledning for hverandre. Ekteskap og rettspraksis i islamsk tradisjon” i Berit Thorbjørnsrud (red): ”Evig din? Ekteskaps- og samlivstradisjoner i det flerreligiøse Norge” (Abstrakt forlag 2005) og Anne Sofie Roald: ”Er muslimske kvinner undertrykt?” (Pax 2005), noe som vil ha en del praktiske konsekvenser.

Det er når en kvinne er skilt etter norsk lov, men fortsatt gift etter islamsk lov, at det kan oppstå problemer. Såkalt ”haltende ekteskap” innebærer at en kvinne som er skilt etter norsk lov fortsatt kan være gift etter islamsk lov. Mange ønsker en islamsk skilsmisse, men land som Pakistan anerkjenner en norsk sivilrettslig skilsmisse. Om kvinnen for eksempel skulle ønske å inngå et nytt ekteskap i opprinnelseslandet, er det avgjørende at den norske skilsmissen også er registrert der.

I Stortingets vedtak av 17. juni 2004, som bygger på Kommunalkomiteens innstilling, er det er foretatt en presisering i forhold til at kravet kun skal gjelde de land som har en ekteskapskontrakt. Det fremgår videre av innstillingen at det også skal være en forutsetning at de aktuelle land har lovfestet lik rett til skilsmisse. I praksis innebærer dette at kravet nå avgrenses til å gjelde muslimer, da det primært er denne gruppen som har en ekteskapskontrakt. Riktignok har også jødene en ekteskapskontrakt, men i henhold til ortodoks jødedom (med andre ord på religiøst grunnlag) vil det foreligge barrierer for skilsmisse initiert av kvinnen.

Et ekteskap innen islam anses å være en religiøs plikt, men ikke en religiøs handling. Det muslimske ekteskapet inngås derfor ved å undertegne en sivilrettslig kontrakt. Kvinnen kan fremsette ulike krav som vil bli anført i kontrakten, herunder betingelser for skilsmisse. Dette innebærer både spørsmålet om hvorvidt mannen har delegert skilsmisserett til kvinnen, men også hvorvidt mannens skilsmisserett er begrenset/innskrenket. Norsk utlendingsforvaltning ser i praksis få kontrakter hvor disse punktene er utfylt.

I sin innstilling bemerker Kommunalkomiteens flertall at Regjeringen ikke har utredet Norges internasjonale forpliktelser i forhold Stortingets vedtak. I forbindelse med departementets vurdering av vedtak nr. 612 av 2003 ble Norsk senter for menneskerettigheter bedt om å utrede spørsmål knyttet til Norges internasjonale forpliktelser. I sin betenkning 3Marius Emberland: Notat av 15. juli 2003 konkluderer senteret med at man i denne sammenheng i realiteten søker å begrense muslimske kvinners adgang til familiegjenforening, og at i den grad lovforslaget bare rammer muslimske kvinners rett til opphold eller arbeid i riket, kan lovforslaget i visse tilfeller støte mot det grunnleggende diskrimineringsforbudet i internasjonale konvensjoner Norge er bundet av.

Komiteens flertall viser til at Regjeringen ikke har vurdert Norges forpliktelser i forhold til FNs menneskerettighetskonvensjon art. 16. Departementet legger til grunn at det her refereres til Verdenserklæringen om menneskerettigheter av 1948. Artikkel 16 i Verdenserklæringen omhandler like rettigheter mellom ektefeller, men oppstiller ingen rettslige forpliktelser. Varianter av denne politiske programerklæringen er gjort folkerettslig bindende i Den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) art. 23(4) og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) P7 art. 5. Norge oppfyller sine forpliktelser ettersom norsk lovgivning gir ektefeller lik rett til skilsmisse. Norsk senter for menneskerettigheter har også konkludert med at internasjonale menneskerettighetsnormer ikke pålegger norske myndigheter en plikt til å vedta regelendringer som foreslått.

For øvrig har departementet fått inn uttalelser fra relevante utenriksstasjoner, det er innhentet betenkninger fra tre ulike advokater i Pakistan, Justisdepartementet har vurdert de rettslige sidene og det har vært gitt omfattende høringsuttalelser i forbindelse med Stortingets vedtak fra 2003. Alle omtalte dokumenter ligger på departementets nettadresse.

Samlet sett er tidligere innkomne innspill til departementet, jf. høringsbrev av 04.11.03, overveiende negative til regelendringen.

3. Gjeldende rett/praksis

Ved en søknad om familiegjenforening med ektefelle må gyldig vigselsattest fremlegges. Dersom ekteskapet er inngått i utlandet må vigselen være gyldig inngått der. Etter norsk internasjonal privatrett på ekteskapslovgivningens område anerkjennes ekteskap inngått i utlandet etter gjeldende lands regelverk, med mindre det strider mot norsk rettsfølelse (såkalt ”ordre public”).

Dersom det er gitt skilsmissebevilling i Norge, uavhengig av hvor ekteskapet er inngått, anses vedkommende skilt etter norsk rett selv om skilsmissen ikke er registrert i opprinnelseslandet. Den norske skilsmisseattesten vil således legges til grunn ved en søknad om familiegjenforening på bakgrunn av en ny ekteskapsinngåelse. Det kreves ikke at vedkommende kan dokumentere at han/hun er skilt i henhold til hjemlandets lovgivning.

4. Departementets forslag til innarbeiding av Stortingets anmodning

Det fremgår av Stortingets vedtak at bakgrunnen for forslagene er å sikre kvinners rett til skilsmisse. Det er tatt forbehold i vedtaket om at kravet kun skal gjelde for de land som har et lovverk som gir ektefeller lik rett til skilsmisse, og som praktiserer en ordning med ekteskapskontrakt. I praksis vil Stortingets vedtak derfor innebære at vilkårene for familiegjenforening særlig kommer til å omfatte ekteskapsinngåelser fra muslimske land. Dersom forslaget kun skal avgrenses til ett kjønn eller bestemte etniske og/eller religiøse grupper, vil dette lett kunne komme i konflikt med Norges internasjonale forpliktelser. Departementet vil derfor understreke at et forslag til endringer i utlendingsforskriften i prinsippet skal gjelde ale og uavhengig av religiøs tilknytning.

For å gjennomføre Stortingets anmodningsvedtak nr. 517, foreslår Kommunal- og regionaldepartementet at utlendingsforskriften § 23 første ledd bokstav a endres slik at det stilles som vilkår for familiegjenforening at ekteskapskontrakten gir ektefellene lik rett til skilsmisse. Kravet vil kun gjelde der lik rett til skilsmisse er lovfestet etter inngåelseslandets rett, og ekteskapskontrakt praktiseres. Forslaget reiser særlige spørsmål rundt hensynet til familiegjenforening med personer som har flyktningstatus i Norge, eller som er vernet mot forfølgelse etter utlendingsloven § 15 første ledd, og hvor det kan by på problemer å fremskaffe de nødvendige dokumenter. Det vises til at ektefellene i slike tilfeller vanskelig kan velge å utøve samlivet i hjemlandet. Det må vurderes hvorvidt det skal gjøres unntak for familiegjenforening med denne gruppen personer. Departementet ber høringsinstansene om å uttale seg om problemstillingen.

Videre ser departementet at endringsforslaget kan reise en rekke andre problemstillinger, og at det er en risiko for at endringene får utilsiktede virkninger. Høringsinstansene bes derfor uttale seg om det bør innføres en unntaksbestemmelse også for enkelte andre grupper, samt hvordan en slik unntaksbestemmelse eventuelt bør utformes. Departementet har ikke foreslått en unntaksbestemmelse i dette høringsbrevet, fordi en vid unntaksbestemmelse kan undergrave forslagets formål.

5. Administrative og økonomiske konsekvenser

Forslagene til endringer i utlendingsforskriften § 23, vil sannsynligvis medføre lengre behandlingstider ved søknader om familiegjenforening. Endringene vil antagelig også medføre økte utgifter til verifiseringsarbeid ved enkelte utenriksstasjoner.

FORSLAG TIL ENDRING I FORSKRIFT 21. DESEMBER NR. 1028 OM UTLENDINGERS ADGANG TIL RIKET OG DERES OPPHOLD HER (UTLENDINGSFORSKRIFTEN)

§ 23 første ledd bokstav a skal lyde:

a) ektefelle. Begge parter må være over 18 år, med mindre ekteskapet er inngått i Norge. Det er et vilkår at ektefellene skal bo sammen. Dersom ekteskapet er inngått i annet land der begge parter har en lovfestet rett til skilsmisse, og der vilkår eller prosedyrer for skilsmisse kan reguleres ved ekteskapskontrakt, er det et vilkår at ekteskapskontrakten gir ektefellene lik rett til skilsmisse. Den som får opphold i riket etter å ha inngått lovlig ekteskap med flere, kan bare regne én som ektefelle. Den som har opphold i riket og inngår lovlig ekteskap i utlandet med mer enn én, kan bare regne den først ektede som ektefelle. Den som har opphold i riket og inngår lovlig ekteskap i utlandet med en som er gift, kan ikke regne vedkommende som ektefelle.

Med hilsen

Stephan Mo e.f.
fung. Ekspedisjonssjef

Eli Ferrari de Carli
seniorrådgiver

Kommunal- og regionaldepartementet har utarbeidet høringsbrev av 4. november 2003 om forslag til endringer i forskrift 21. desember 1990 nr. 1028 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften).

Forslaget er fremsatt på bakgrunn av to anmodningsvedtak av 19. juni 2003 fra Stortinget til Regjeringen om endringer i utlendingsforskriften § 23 første ledd bokstav a. Bakgrunnen for anmodningsvedtakene er et privat lovforslag om endringer i lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap og om endringer i utlendingsforskriften, jf. Dokument 8:122 (2002-2003).

Anmodningsvedtaket og det private lovforslaget har lik ordlyd.

Stortingets anmodningsvedtak nr. 611, og det private lovforslagets punkt C, lyder:

”Stortinget ber Regjeringen om å vurdere muligheten for et nytt tillegg i utlendingsforskriften der det kreves dokumentert skilsmisse fra utenlandsk inngått ekteskap, før det innvilges familiegjenforening på bakgrunn av ny ekteskapsinngåelse”.

Stortingets anmodningsvedtak nr. 612, og det private lovforslagets punkt D, lyder:

”Stortinget ber Regjeringen, så raskt som mulig, endre utlendingsforskriften § 23, slik at den setter som vilkår at ekteskapskontrakter skal gi begge kjønn like, religiøse som lovmessige, retter til skilsmisse”. 

Kommunal- og regionaldepartementet har på bakgrunn av ovennevnte bedt om følgende utredninger:

I

Kommunal- og regionaldepartementet har bedt Justisdepartementet vurdere de juridiske sidene ved forslaget. Lovavdelingens svar er datert 17.06.03 (vedlegg 1).

 

II

Kommunal- og regionaldepartementet har bedt om to uavhengige utredninger fra Universitetet i Oslo:

• Norsk senter for menneskerettigheter v/Marius Emberland har vurdert menneskerettighetsperspektivet og Norges internasjonale forpliktelser
  (vedlegg 2, PDF-format)
• Institutt for kulturstudier v/Berit Thorbjørnsrud har gjennomgått aktuelle religioner og foretatt en kultursensitiv analyse (vedlegg 3, PDF-format)

 

III

Kommunal- og regionaldepartementet har gitt utvalgte utenriksstasjoner følgende spørsmål:

1. Anerkjennes norske skilsmisser?
2. Hvilken adgang gis til å avtale lik lovmessig og religiøs rett til skilsmisse i ekteskapskontrakten? Dersom retten til skilsmisse er lovfestet, gis det adgang til å supplere loven med en slik avtale?
3. Hvilken virkning vil et avtalevilkår som beskrevet ha?

Departementet har mottatt svar fra utenriksstasjonene i:

New Dehli (India)

1. Norske skilsmisser anerkjennes i India
2. Rett til skilsmisse er lovfestet og begge parter er likestilt overfor loven uansett religion. Det er ikke adgang til å avtale annet eller supplere instituttet
3. En avtale som likevel blir inngått skal i prinsippet ikke få rettskraft, men kulturelle forhold kan føre til at den etterleves

Rabat (Marokko)

1. Norsk skilsmisse anerkjennes ikke i Marokko. Menn vil imidlertid etter en enkel prosedyre kunne ta ut marokkansk skilsmisse (dvs. forstøte sin kone) som endelig oppløser ekteskapet etter tre måneder. Kvinner må gå til retten dersom de ikke får mannens samtykke, og det er svært tidkrevende og vanskelig å nå frem selv når en av de godkjente grunner for skilsmisse foreligger. Det kan tenkes - uten at ambassaden konkret har sett eksempler på dette - at en kvinne som er blitt skilt i Norge kan bruke de norske skilsmissedokumentene som støtte i en evt. skilsmissesak for en marokkansk domstol for bl.a. å bevise at ektefellene ikke lenger lever sammen.
2. Det er etter marokkansk familielov (moudawana) i prinsippet adgang til å avtale i en ekteskapskontrakt at begge kjønn i praksis gis adgang til å oppløse ekteskapet på sitt initiativ, men det gir ikke like lovmessige rettigheter til skilsmisse (når det gjelder religiøse rettigheter blir dette kun et tolkningsspørsmål som avhenger av den enkelte imam, selv om marokkansk familie- og arverett er direkte utledet av sharia/islamsk rett og bare i liten grad influert av vestlige sivilrettslige regler, slik rettsystemet forøvrig er). Ekteskapskontrakten er en sivil kontrakt som ikke er overordnet generelle rettsregler. Retten for en mann til å frastøte sin kone er gitt ham etter lov og er overordnet ekteskapskontrakten. Å skrive i ekteskapskontrakten at mannen ikke har rett til å frastøte sin ektefelle, vil virke støtende på marokkansk rettsorden (ordre public) og vil derfor ikke gjelde. En har imidlertid anledning til å ta inn at mannen må betale et forhåndsbestemt beløp i kompensasjon hvis han forstøter ektefellen og at hun kan kreve at mannen forstøter henne mot at hun betaler ham et visst forhåndsbestemt beløp i kompensasjon (khol). Lik rett til skilsmisse foran en domstol vil imidlertid kreve lovendring.
3. Når det gjelder hvilken virkning et avtalevilkår som beskrevet i foregående spørsmål vil ha i Marokko, betyr det at kvinnen med ekteskapskontrakten i hånden faktisk kan tvinge mannen til å oppløse ekteskapet når hun ønsker det.

Merk: Familieloven 'Moudawana' gjelder kun for muslimer (marokkanske og utenlandske). For marokkanske jøder gjelder egne religiøse lover, og for andre gjelder personretten i det land de er statsborger av (en norsk kristen kvinne som gifter seg med en marokkaner og som ikke konverterer vil med den norske loven i hånd, i prinsippet, kunne gjøre gjeldende at hun har rett på skilsmisse i Norge). Familieloven tar ikke høyde for at en marokkansk statsborger som ikke er jøde kan være noe annet enn muslim. Alle barn av muslimske marokkanske menn blir også marokkanske muslimer etter landets definisjon og det er i praksis ikke mulig å si fra seg marokkansk statsborgerskap når man oppnår norsk statsborgerskap.

Islamabad (Pakistan)

1. Noen norske skilsmisser vil (trolig) anerkjennes mens andre vil ikke anerkjennes i Pakistan. Muslim Family Law Ordinance (MFLO) av 1961 regulerer i prinsippet ekteskap og skilsmisse. Loven gjelder for alle muslimske borgere, uansett hvor de bor. Loven gjelder således også for pakistanske borgere bosatt i Norge. Pakistanske borgere er pålagt å registrere sine ekteskap og skilsmisser i Pakistan, selv om ekteskapet og/eller skilsmissen en inngått i Norge. Pakistansk familielov anerkjenner mannens domisil. I henhold til praktiseringen av internasjonal privatrett i Pakistan, vil en kvinne følge sin ektefelles domisil. Dette følger av Succession Act av 1925, § 16. Domisilen til en person er ikke nødvendigvis der hvor han er bosatt, bor eller har statsborgerskap. Han må fysisk bo på stedet, og ha en nåværende og kontinuerlig intensjon om å lage et permanent hjem på stedet. Hvis en mann har sitt domisil i Norge, og partene får en gyldig norsk skilsmisse, vil denne skilsmissen i utgangspunktet også bli ansett som gyldig av pakistansk domstol, siden både mannen og kvinnen vil være ansett til å ha sitt domisil i Norge. Det er imidlertid viktig å merke at pakistanske advokater ikke kan garantere at alle slike skilsmisser vil bli anerkjent i Pakistan selv om domisilkravet er oppfylt. De påpeker at enkelte rettsavgjørelser fra Pakistan har uttalt at internasjonal privatrett har effekt i Pakistan kun hvis Pakistan ikke selv har egne lover som gir bestemmelser om det samme forholdet. Det kan derfor ikke utelukkes av pakistansk rettsapparat vil avgjøre av MFLO vil gjelde uavhengig av mannens domisil. Hvis en kvinne flytter fra Pakistan til Norge sammen med sin mann, anerkjenner pakistansk lov mannens domisil. Hvis mannen er norsk og kvinnen er fra Pakistan, men bor i Norge, og hun søker skilsmisse så følger reglene i utgangspunktet norsk lov. Hvis kvinnen flytter tilbake til Pakistan bør hun registrere skilsmissen i Pakistan, slik at hun har bevis for at hun er skilt. Særlig bør hun gjøre dette hvis hun ønsker å inngå nytt ekteskap. Hvis det lokale registreringskontoret nekter å registrere den norske skilsmissen kan rettsapparatet (High Court) anerkjenne skilsmissen. Hvis mannen er pakistansk og kvinnen er norsk må ekteskapet registreres i Pakistan. Islamsk lov er her superior. Hvis disse blir skilt i Norge vil skilsmissen være effektiv ift norsk lov og ift internasjonal lov. Men skilsmissen vil ikke være effektiv ift islam. Kvinnen må derfor også søke skilsmisse i Pakistan, via Khula eller Mubarat. En eventuell skilsmissetvist må avklares ift pakistansk domstol/rett og saken kan tas til High Court. Kvinnen må selv ikke møte i retten. Retten kan også avsi dom i kvinnens fravær. Det er viktig å være oppmerksom på at en rettssak kan ta flere år.
2. Etter loven, og etter majoritetsoppfatning av islamsk lov, er at det bare er mannen som har en egen, selvstendig rett til å kreve/ta ut skilsmisse (talaq). Det er ingen bestemmelse i islamsk lov eller i islamsk rettsvitenskap som autoriserer eller legaliserer en avtale som gir lik rett til skilsmisse til kvinnen og mannen. Etter islamsk lov er en slik avtale, som er i strid med uttalte islamske prinsipper, en nullitet (og følgelig heller ikke gyldig). En slik avtale vil heller ikke være juridisk bindende. En mann kan gi sin hustru (eller en annen tredjeperson) en delegert rett til skilsmisse. Hvis hun gjør bruk av denne retten er det imidlertid fortsatt ansett at kvinnen bare har handlet på vegne av ektemannen. En delegert rett til skilsmisse kan avtales i ekteskapskontakten (Nikah nama) og kan også avtales i ettertid. En delegert rett til skilsmisse må være skriftlig og ordentlig notorisert (eks ha vitner) for å ha en bindende effekt. En etterfølgende delegert rett til skilsmisse kan ikke innskrives  i Nikah Nama'en, men blir likevel gyldig hvis den er inngått juridisk bindende, og avtalen blir ansett som en del av Nikah Nama'en. Det skal bemerkes at en slik delegert rett til skilsmisse er svært sjelden. Ambassaden har fått opplyst at det siden 1961 kun er et dusin ekteskap i hele Pakistan som har fått skilsmisse på slikt delegert rettsgrunnlag. Ambassaden har 'i manns minne' ikke sett noen Nikah Nama med delegert rett til skilsmisse.
3. En avtale som gir lik religiøs rett til skilsmisse vil ikke være gyldig, og således ikke ha noen effekt. En avtale som gir lik juridisk rett til skilsmisse vil heller ikke være juridisk bindende. Men en mann kan delegere retten til å kreve skilsmisse til sin ektefelle eller til en tredjeperson. Ved en eventuell skilsmisse handler kvinner kun på vegne av mannen og ikke på vegne av seg selv. Mannen kan delegere med eller uten betingelser og vilkår. Hva som avtales, og delegeres, kan derimot ikke være i strid med befalingene fra islam eller juridiske lover. Virkningen av en slik avtale, under forutsetningen at den er juridisk gyldig inngått, vil avhenge av dens vilkår. Får kvinnen en ubetinget rett til å kreve skilsmisse så har hun en ubetinget rett juridisk. Ambassaden vil bemerke at det er viktig å ha in mente at i et land som Pakistan kan rettigheten og realiteten være to forskjellig ting. Et pakistansk inngått ekteskap vil følgelig etter ambassadens skjønn ikke kunne fylle vilkår om lik religiøs rett til skilsmisse, men den vil i visse tilfeller kunne innfri den lovmessige rett. Å kontrollere at en avtale om delegert rett til skilsmisse er juridisk bindende inngått vil under enhver omstendighet medføre praktiske verifiseringsproblemer.

Departementene
Utlendingsdirektoratet
Utlendingsnemnda
Politidirektoratet
Riksadvokaten
Regjeringsadvokaten
Politiets sikkerhetstjeneste
Datatilsynet
Stortingets ombudsmann for forvaltningen
Den norske advokatforening
Barneombudet
Likestillingsombudet
Likestillingssenteret
Norges Juristforbund
Den norsk dommerforening
Politiembetsmennenes Landsforening
Politiets Fellesforbund
Norges lensmannslag
Juridisk rådgivning for kvinner
Kontoret for fri rettshjelp
Juss-Buss, Innvandrergruppa
Jussformidlingen
Selvhjelp for innvandrere og flyktninger
Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene
Senter mot etnisk diskriminering
Antirasistisk senter
MiRA Ressurssenter for innvandrekvinner
Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering
Innvandrernes Landsorganisasjon
Utenlandsforum
IASTE Norge
Faglig forum for kommunalt flyktningarbeid
Ressurssenter for pakistanske barn
Human Rights Service
Norsk Organisasjon for Asylsøkere
UNHCR, Stockholm
Flyktningerådet
Amnesty International Norge
Redd Barna
Norsk Folkehjelp
Norges Røde Kors
Krisesentersekretariatet
Kirkerådet
Biskopene
Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn
Islamsk Råd
Mosaiske trossamfunn i Oslo
Mosaiske trossamfunn i Trondheim
Den Katolske kirke
Landsorganisasjonen i Norge
Næringslivets Hovedorganisasjon
HSH (Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon)
Norges Rederiforbund
Landbrukets arbeidsgiverforening
Akademikerne
YS (Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund)
Norsk Kommuneforbund
Kommunenes Sentralforbund
Det norske Arbeiderparti
Kristelig Folkeparti
Sosialistisk Venstreparti
Fremskrittspartiet
Høyre
Senterpartiet
Venstre
Kystpartiet