Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Rapporter og vurderinger i forbindelse med høringsbrev om vilkår for familiegjenforening med ektefelle

Kommunal- og regionaldepartementet har utarbeidet høringsbrev av 4. november 2003 om forslag til endringer i forskrift 21. desember 1990 nr. 1028 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften).

Forslaget er fremsatt på bakgrunn av to anmodningsvedtak av 19. juni 2003 fra Stortinget til Regjeringen om endringer i utlendingsforskriften § 23 første ledd bokstav a. Bakgrunnen for anmodningsvedtakene er et privat lovforslag om endringer i lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap og om endringer i utlendingsforskriften, jf. Dokument 8:122 (2002-2003).

Anmodningsvedtaket og det private lovforslaget har lik ordlyd.

Stortingets anmodningsvedtak nr. 611, og det private lovforslagets punkt C, lyder:

”Stortinget ber Regjeringen om å vurdere muligheten for et nytt tillegg i utlendingsforskriften der det kreves dokumentert skilsmisse fra utenlandsk inngått ekteskap, før det innvilges familiegjenforening på bakgrunn av ny ekteskapsinngåelse”.

Stortingets anmodningsvedtak nr. 612, og det private lovforslagets punkt D, lyder:

”Stortinget ber Regjeringen, så raskt som mulig, endre utlendingsforskriften § 23, slik at den setter som vilkår at ekteskapskontrakter skal gi begge kjønn like, religiøse som lovmessige, retter til skilsmisse”. 

Kommunal- og regionaldepartementet har på bakgrunn av ovennevnte bedt om følgende utredninger:

I

Kommunal- og regionaldepartementet har bedt Justisdepartementet vurdere de juridiske sidene ved forslaget. Lovavdelingens svar er datert 17.06.03 (vedlegg 1).

 

II

Kommunal- og regionaldepartementet har bedt om to uavhengige utredninger fra Universitetet i Oslo:

 

III

Kommunal- og regionaldepartementet har gitt utvalgte utenriksstasjoner følgende spørsmål:

  1. Anerkjennes norske skilsmisser?
  2. Hvilken adgang gis til å avtale lik lovmessig og religiøs rett til skilsmisse i ekteskapskontrakten? Dersom retten til skilsmisse er lovfestet, gis det adgang til å supplere loven med en slik avtale?
  3. Hvilken virkning vil et avtalevilkår som beskrevet ha?

Departementet har mottatt svar fra utenriksstasjonene i:

New Dehli (India)

  1. Norske skilsmisser anerkjennes i India
  2. Rett til skilsmisse er lovfestet og begge parter er likestilt overfor loven uansett religion. Det er ikke adgang til å avtale annet eller supplere instituttet
  3. En avtale som likevel blir inngått skal i prinsippet ikke få rettskraft, men kulturelle forhold kan føre til at den etterleves

Rabat (Marokko)

  1. Norsk skilsmisse anerkjennes ikke i Marokko. Menn vil imidlertid etter en enkel prosedyre kunne ta ut marokkansk skilsmisse (dvs. forstøte sin kone) som endelig oppløser ekteskapet etter tre måneder. Kvinner må gå til retten dersom de ikke får mannens samtykke, og det er svært tidkrevende og vanskelig å nå frem selv når en av de godkjente grunner for skilsmisse foreligger. Det kan tenkes - uten at ambassaden konkret har sett eksempler på dette - at en kvinne som er blitt skilt i Norge kan bruke de norske skilsmissedokumentene som støtte i en evt. skilsmissesak for en marokkansk domstol for bl.a. å bevise at ektefellene ikke lenger lever sammen.
  2. Det er etter marokkansk familielov (moudawana) i prinsippet adgang til å avtale i en ekteskapskontrakt at begge kjønn i praksis gis adgang til å oppløse ekteskapet på sitt initiativ, men det gir ikke like lovmessige rettigheter til skilsmisse (når det gjelder religiøse rettigheter blir dette kun et tolkningsspørsmål som avhenger av den enkelte imam, selv om marokkansk familie- og arverett er direkte utledet av sharia/islamsk rett og bare i liten grad influert av vestlige sivilrettslige regler, slik rettsystemet forøvrig er). Ekteskapskontrakten er en sivil kontrakt som ikke er overordnet generelle rettsregler. Retten for en mann til å frastøte sin kone er gitt ham etter lov og er overordnet ekteskapskontrakten. Å skrive i ekteskapskontrakten at mannen ikke har rett til å frastøte sin ektefelle, vil virke støtende på marokkansk rettsorden (ordre public) og vil derfor ikke gjelde. En har imidlertid anledning til å ta inn at mannen må betale et forhåndsbestemt beløp i kompensasjon hvis han forstøter ektefellen og at hun kan kreve at mannen forstøter henne mot at hun betaler ham et visst forhåndsbestemt beløp i kompensasjon (khol). Lik rett til skilsmisse foran en domstol vil imidlertid kreve lovendring.
  3. Når det gjelder hvilken virkning et avtalevilkår som beskrevet i foregående spørsmål vil ha i Marokko, betyr det at kvinnen med ekteskapskontrakten i hånden faktisk kan tvinge mannen til å oppløse ekteskapet når hun ønsker det.

Merk: Familieloven 'Moudawana' gjelder kun for muslimer (marokkanske og utenlandske). For marokkanske jøder gjelder egne religiøse lover, og for andre gjelder personretten i det land de er statsborger av (en norsk kristen kvinne som gifter seg med en marokkaner og som ikke konverterer vil med den norske loven i hånd, i prinsippet, kunne gjøre gjeldende at hun har rett på skilsmisse i Norge). Familieloven tar ikke høyde for at en marokkansk statsborger som ikke er jøde kan være noe annet enn muslim. Alle barn av muslimske marokkanske menn blir også marokkanske muslimer etter landets definisjon og det er i praksis ikke mulig å si fra seg marokkansk statsborgerskap når man oppnår norsk statsborgerskap.

Islamabad (Pakistan)

  1. Noen norske skilsmisser vil (trolig) anerkjennes mens andre vil ikke anerkjennes i Pakistan. Muslim Family Law Ordinance (MFLO) av 1961 regulerer i prinsippet ekteskap og skilsmisse. Loven gjelder for alle muslimske borgere, uansett hvor de bor. Loven gjelder således også for pakistanske borgere bosatt i Norge. Pakistanske borgere er pålagt å registrere sine ekteskap og skilsmisser i Pakistan, selv om ekteskapet og/eller skilsmissen en inngått i Norge. Pakistansk familielov anerkjenner mannens domisil. I henhold til praktiseringen av internasjonal privatrett i Pakistan, vil en kvinne følge sin ektefelles domisil. Dette følger av Succession Act av 1925, § 16. Domisilen til en person er ikke nødvendigvis der hvor han er bosatt, bor eller har statsborgerskap. Han må fysisk bo på stedet, og ha en nåværende og kontinuerlig intensjon om å lage et permanent hjem på stedet. Hvis en mann har sitt domisil i Norge, og partene får en gyldig norsk skilsmisse, vil denne skilsmissen i utgangspunktet også bli ansett som gyldig av pakistansk domstol, siden både mannen og kvinnen vil være ansett til å ha sitt domisil i Norge. Det er imidlertid viktig å merke at pakistanske advokater ikke kan garantere at alle slike skilsmisser vil bli anerkjent i Pakistan selv om domisilkravet er oppfylt. De påpeker at enkelte rettsavgjørelser fra Pakistan har uttalt at internasjonal privatrett har effekt i Pakistan kun hvis Pakistan ikke selv har egne lover som gir bestemmelser om det samme forholdet. Det kan derfor ikke utelukkes av pakistansk rettsapparat vil avgjøre av MFLO vil gjelde uavhengig av mannens domisil. Hvis en kvinne flytter fra Pakistan til Norge sammen med sin mann, anerkjenner pakistansk lov mannens domisil. Hvis mannen er norsk og kvinnen er fra Pakistan, men bor i Norge, og hun søker skilsmisse så følger reglene i utgangspunktet norsk lov. Hvis kvinnen flytter tilbake til Pakistan bør hun registrere skilsmissen i Pakistan, slik at hun har bevis for at hun er skilt. Særlig bør hun gjøre dette hvis hun ønsker å inngå nytt ekteskap. Hvis det lokale registreringskontoret nekter å registrere den norske skilsmissen kan rettsapparatet (High Court) anerkjenne skilsmissen. Hvis mannen er pakistansk og kvinnen er norsk må ekteskapet registreres i Pakistan. Islamsk lov er her superior. Hvis disse blir skilt i Norge vil skilsmissen være effektiv ift norsk lov og ift internasjonal lov. Men skilsmissen vil ikke være effektiv ift islam. Kvinnen må derfor også søke skilsmisse i Pakistan, via Khula eller Mubarat. En eventuell skilsmissetvist må avklares ift pakistansk domstol/rett og saken kan tas til High Court. Kvinnen må selv ikke møte i retten. Retten kan også avsi dom i kvinnens fravær. Det er viktig å være oppmerksom på at en rettssak kan ta flere år.
  2. Etter loven, og etter majoritetsoppfatning av islamsk lov, er at det bare er mannen som har en egen, selvstendig rett til å kreve/ta ut skilsmisse (talaq). Det er ingen bestemmelse i islamsk lov eller i islamsk rettsvitenskap som autoriserer eller legaliserer en avtale som gir lik rett til skilsmisse til kvinnen og mannen. Etter islamsk lov er en slik avtale, som er i strid med uttalte islamske prinsipper, en nullitet (og følgelig heller ikke gyldig). En slik avtale vil heller ikke være juridisk bindende. En mann kan gi sin hustru (eller en annen tredjeperson) en delegert rett til skilsmisse. Hvis hun gjør bruk av denne retten er det imidlertid fortsatt ansett at kvinnen bare har handlet på vegne av ektemannen. En delegert rett til skilsmisse kan avtales i ekteskapskontakten (Nikah nama) og kan også avtales i ettertid. En delegert rett til skilsmisse må være skriftlig og ordentlig notorisert (eks ha vitner) for å ha en bindende effekt. En etterfølgende delegert rett til skilsmisse kan ikke innskrives  i Nikah Nama'en, men blir likevel gyldig hvis den er inngått juridisk bindende, og avtalen blir ansett som en del av Nikah Nama'en. Det skal bemerkes at en slik delegert rett til skilsmisse er svært sjelden. Ambassaden har fått opplyst at det siden 1961 kun er et dusin ekteskap i hele Pakistan som har fått skilsmisse på slikt delegert rettsgrunnlag. Ambassaden har 'i manns minne' ikke sett noen Nikah Nama med delegert rett til skilsmisse.
  3. En avtale som gir lik religiøs rett til skilsmisse vil ikke være gyldig, og således ikke ha noen effekt. En avtale som gir lik juridisk rett til skilsmisse vil heller ikke være juridisk bindende. Men en mann kan delegere retten til å kreve skilsmisse til sin ektefelle eller til en tredjeperson. Ved en eventuell skilsmisse handler kvinner kun på vegne av mannen og ikke på vegne av seg selv. Mannen kan delegere med eller uten betingelser og vilkår. Hva som avtales, og delegeres, kan derimot ikke være i strid med befalingene fra islam eller juridiske lover. Virkningen av en slik avtale, under forutsetningen at den er juridisk gyldig inngått, vil avhenge av dens vilkår. Får kvinnen en ubetinget rett til å kreve skilsmisse så har hun en ubetinget rett juridisk. Ambassaden vil bemerke at det er viktig å ha in mente at i et land som Pakistan kan rettigheten og realiteten være to forskjellig ting. Et pakistansk inngått ekteskap vil følgelig etter ambassadens skjønn ikke kunne fylle vilkår om lik religiøs rett til skilsmisse, men den vil i visse tilfeller kunne innfri den lovmessige rett. Å kontrollere at en avtale om delegert rett til skilsmisse er juridisk bindende inngått vil under enhver omstendighet medføre praktiske verifiseringsproblemer.