Høyring - Forskrift om samordning av føresegner om kompensasjon for inndrivingskostnader etter inkassolova og forseinkingsrentelova

Status: Ferdigbehandlet

Høyringsfrist: 11.12.2012

Vår ref.: 12/5290 EP PSW/JEN/HEA/mk

Høyring – Forskrift om samordning av føresegner om kompensasjon for inndrivingskostnader etter inkassolova og forseinkingsrentelova


Innleiing
Justis- og beredskapsdepartementet sender med dette på høyring forslag om ei forskrift om samordning av føresegner om kompensasjon for inndrivingskostnader etter inkassolova og forseinkingsrentelova.

Justis- og beredskapsdepartementet la 21. september 2012 fram ein lovproposisjon for Stortinget med framlegg om endringar i forseinkingsrentelova mv. til gjennomføring av direktiv 2011/7/EU om kamp mot forseinka betaling i handelshøve, sjå Prop. 150 L (2012–2013) Endringar i forseinkingsrentelova mv. (gjennomføring av direktiv 2011/7/EU av 16. februar 2011 om kamp mot forseinka betaling i handelshøve). Proposisjonen er tilgjengeleg på http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/prop/2011-2012/prop-150-l-20112012.html?id=700167 Forskriftutkastet har bakgrunn i forslaget til ny § 3 a om kompensasjon for inndrivingskostnader i denne proposisjonen.

Vi ber om at adressatane sjølve gjer høyringsbrevet kjent for eventuelle underordna etatar og organ. Høyringsnotater er tilgjengeleg på internettadressa http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/hoeringer.html?id=1922

Høyringsfristen er 11. desember 2012. Vi ber om at høyringsfråsegnene fortrinnsvis blir sende elektronisk til lovavdelingen@jd.dep.no, eventuelt som vanleg post til Justis- og beredskapsdepartementet, Lovavdelinga, Postboks 8005 Dep, 0030 Oslo.

Hovudinnhaldet i proposisjonen
Justis- og beredskapsdepartementet gjer i proposisjonen framlegg om visse lovendringar til gjennomføring av direktiv 2011/7/EU om kamp mot forseinka betaling i handelshøve. I proposisjonen blir det gjort framlegg om endringar i forseinkingsrentelova og kjøpslova, slik at norsk rett kjem i samsvar med direktivet. Direktivet gjeld for avtalar om kjøp av varer og tenester mellom føretak og mellom føretak og offentlege styresmakter. Forbrukarar er ikkje omfatta av direktivet. Forbrukarar får difor ikkje endra rettsstillinga si som følgje av endringsforslaga, med unnatak av ei generell auke i forseinkingsrentesatsen.

Departementet gjer i lovproposisjonen framlegg om føresegner som har til føremål å korte ned kredittida i avtalar mellom føretak og i avtalar mellom føretak og det offentlege. Føresegnene rør ikkje ved høvet til å avtale betalingsplanar (avdrag). Det blir og gjort framlegg om ei auke i forseinkingsrentesatsen med eit prosentpoeng. For forbrukarar kan ein framleis fastsette i forskrift ein lågare sats enn den som føljer av lova, om det er ynskjeleg. Vidare blir det gjort framlegg om ein kompensasjon til fordringshavaren til dekning av inndrivingskostnader når det skal betalast forseinkingsrente etter lova. Det blir gjort klårt at visse avtalevilkår som rør ved retten til forseinkingsrenter og erstatning for inndrivingskostnader anten skal sjåast som urimelege eller forutsettast å vere urimelege. Departementet gjer i lovproposisjonen òg framlegg om at enkelte vilkår ikkje kan nyttast når ei offentleg styresmakt er skuldnar. Somme av føresegnene i lovforslaget er gjort ufråvikelege, slik at ein ikkje ved avtale kan fråvike dei til ulempe for fordringshavaren.

Kompensasjon for inndrivingskostnader
Direktivet artikkel 6 føreskriv at medlemsstatane skal sikre at fordringshavaren har krav på eit fast beløp på minst 40 euro når det skal betalast forseinkingsrenter i handelstransaksjonar. Departementet har i lovproposisjonen gjort framlegg om å gjennomføre føresegna i ein ny § 3 a i forseinkingsrentelova. Framlegget til § 3 a fjerde ledd gir departementet fullmakt til å fastsetje reglar om forholdet til inkassolova, mellom anna slik at kompensasjon etter forseinkingsrentelova § 3 a skal kome til frådrag i erstatning for utanrettslege inndrivingskostnader etter inkassolova.

Reglane om kva som kan krevjast erstatta etter reglane i inkassolova, er omtalt i lovproposisjonen punkt 7. Med heimel i inkassolova § 19 er det ved forskrift 14. juli 1989 nr. 562 til inkassoloven m.m. (inkassoforskriften), gitt nærare føresegner om rett til gebyrfastsett erstatning i forskrifta kapittel 1 og føresegner om maksimal erstatningsplikt for utanrettslege inndrivingskostnader i kapittel 2.

Direktivet om kamp mot forseinka betaling i handelshøve er eit minimumsdirektiv som berre kan fråvikast til gunst for fordringshavaren, jf. artikkel 12 nr. 3. Retten til standardkompensasjon etter direktivet og framlegget til ny § 3 a i forseinkingsrentelova oppstår når fordringshavaren får rett til forseinkingsrenter, mens retten til erstatning etter inkassolova ikkje har same føresetnad. Fordringshavaren vil difor så langt vilkåra i begge regelsetta er oppfylte, kunne krevje kompensasjon for inndrivingskostnader både etter føresegnene i inkassolova og framlegget til ny § 3 a i forseinkingsrentelova.

Siktemålet med framlegget i høyringsbrevet er ved ei samordning av dei to regelsetta å sikre at den samla kompensasjonen som fordringshavaren kan krevje ved forseinka betaling frå skyldnaren, vert tilstrekkeleg, men ikkje unødvendig høg.

Ved ein omrekningskurs på åtte norske kroner per euro vil ein standardkompensasjon på 40 euro etter framlegget til ny § 3 a i forseinkingsrentelova utgjere 320 norske kroner. Ved ein omrekningskurs på 7,5 norske kroner per euro vil standardkompensasjonen utgjere 300 kroner. Etter framlegget til ny § 3 a andre ledd kan departementet ved forskrift fastsetje standardkompensasjonen i norske kroner. Det er i lovproposisjonen lagt til grunn at standardkompensasjonen vil bli fastsett ved regelbundne intervall for å ta omsyn til utviklinga i kronekursen mot euro.

Til samanlikning følgjer det av inkassoforskrifta §§ 1-1 og 1-2 at fordringshavaren utan omsyn til dei faktiske kostnadene ved inndriving av kravet kan krevje gebyrfastsett erstatning:

  • For skrifteleg purring som er sendt tidlegast 14 dagar etter kravet sitt forfall: ein tidel av inkassosatsen. Beløpet utgjer i dag 62 kroner.
  • For inkassovarsel etter inkassolova § 9 som er sendt tidlegast 14 dagar etter forfall: ein tidel av inkassosatsen. Beløpet utgjer som nemnd i dag 62 kroner.
  • For betalingsoppmoding etter inkassolova § 10 og på vilkår som framgår av forskrifta: tre tidelar av inkassosatsen. Beløpet utgjer i dag 186 kroner.

Etter inkassoforskrifta § 1-3 første ledd kan det ved fleire varsel som nemnt ovanfor i tilhøve til same pengekrav til saman krevjast fem tidelar av inkassosatsen i kompensasjon. Beløpet utgjer i dag 310 kroner.

Er det gått meir enn seks månader sidan siste varsel det kan krevjast gebyrfastsett erstatning for, kan fordringshavaren krevje erstatning for nye varsel etter reglane i inkassoforskrifta kapittel 1, så langt inkassolova §§ 17 og 18 og kapittel 2 i forskrifta gir rett til det, jf. inkassoforskrifta § 1-3 andre ledd.

Ved inndriving av eigne pengekrav hjå advokat har inkassoforskrifta særlege føresegner i § 1-4. Når skuldnaren ikkje er av forbrukar, kjem dei aktuelle satsane fram av andre ledd andre punktum. Når vilkåra er oppfylte, kan det for dei lågaste krava til og med 2 500 kroner krevjast tre fjerdedelar av inkassosatsen, det vil i dag seie 465 kroner.

Har fordringshavaren hatt faktiske kostnader som satsane etter dei nemnde reglane ikkje dekker, kan ho eller han i staden krevje at dei faktiske kostnadene blir erstatta innanfor ramma av inkassolova §§ 17 og 18 og inkassoforskrifta kapittel 2, jf. inkassoforskrifta § 1-1 andre ledd.

Til vidare samanlikning følgjer det av inkassoforskrifta § 2-1 at fordringshavaren aldri kan krevje høgare samla erstatning av skuldnaren for kostnader ved å ha engasjert ein inkassator eller andre kostnader ved utanrettsleg inndriving av kravet enn det som følgjer av forskrifta §§ 2-2 til 2-5. Forskrifta §§ 2-2 til 2-4 fastset maksimalsatsar for erstatning for slike faktiske kostnader. Forksrifta § 2-5 fastset eit unnatak og opnar for at ein fordringshavar som har hatt utanrettslege inndrivingskostnader utover det ho eller han kan krevje erstatta etter §§ 2-2 til 24, i særlege tilfelle og i rimeleg mon kan krevje desse faktiske kostnadene dekt uavhengig av reglane i §§ 2-2 til 2-4.

Sidan kompensasjon etter forslaget til § 3 a i forseinkingsrentelova og erstatning etter føresegnene i inkassolova og inkassoforskrifta i det vesentlege skal dekkje det same tapet hos fordringshavaren – utgifter til inndriving av kravet – ser departementet det slik at ein utan ei samordning av reglane kan kome til å gje fordringshavaren ei samla dekning som ikkje står i høve til dei reelle kostnadene hos fordringshavaren. Beløpet vil også kunne bli urimeleg stort.

Departementet gjer etter dette framlegg om nye §§ 1-5 og 2-6 i inkassoforskriften om fradrag for kompensasjon etter forsinkelsesrentelova § 3 a som fastset at i dei tilfella fordringshavaren krev kompensasjon etter den foreslåtte føresegna i forseinkingsrentelova § 3 a, skal denne kompensasjonen kome til frådrag i erstatninga etter inkassolova og tilhøyrande forskrift. Framlegget her inneber at standardkompensasjon for inndrivingskostnader etter forseinkingsrentelova skal gå til frådrag i så vel gebyrfastsett erstatning etter inkassolova § 17, jf. inkassoforskrifta kapittel 1, som erstatning for utanrettslege inndrivingskostnadar etter inkassolova § 17, jf. inkassoforskrifta kapittel 2. Departementet kan ikkje sjå at det er grunn til å behandle dei to erstatningsformane ulikt kva gjeld tilhøvet til frådrag for standardkompensasjon.

På same vis vil det bli gjort frådrag i standardkompensasjonen etter forseinkingsrentelova § 3 a om fordringshavaren krev erstatning etter føresegnene i inkassolova og tilhøyrande forskrift fyrst. Frådraget vil bli avgrensa til eit beløp opp til standardkompensasjonen. Dette skal hindre at fordringshavaren skal kome betre ut ved å krevje kompensasjon etter inkassolova og inkassoforskrifta fyrst, for deretter å krevje standardkompensasjon ved forseinka betaling etter den nye føresegna i forseinkingsrentelova
§ 3 a.

Departementet tar sikte på at forskrifta og lovendringane setjast i verk den dagen direktivet har sin gjennomføringsfrist, det vil seie 16. mars 2013.

Med helsing

Per Sigvald Wang e.f.
lovrådgjevar

                                                                                    Hans Kaiser
                                                                                    rådgjevar

Høyringsinstansar:

Departementa

 

Domstoladministrasjonen

Finanstilsynet

Konkurransetilsynet

Skattedirektoratet

Toll- og avgiftsdirektoratet

 

Forbrukarrådet

Forbrukarombodet

Husbanken

Innovasjon Norge

Noregs Bank

Regjeringsadvokaten

Riksrevisjonen

Statens Innkrevjingssentral

Verdipapirsentralen

ØKOKRIM

 

Sivilombodsmannen

 

Bergen kommune

Oslo kommune

Stavanger kommune

Trondheim kommune

Tromsø kommune

 

Advokatforeningen

Arbeidsgiverforeningen for Skip og Offshorefartøyer

Bedriftsforbundet

COOP Norge SA

Finansklagenemnda

Den norske Aktuarforening

Den norske Dommerforening

Den norske Revisorforening

Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen

Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Det juridiske fakultet, Universitetet i Tromsø

Eiendomsmeglerforetakenes Forening

Finansforbundet

Finansnæringens Fellesorganisasjon

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon

Handelsbanken Liv

Handelshøyskolen BI

Huseiernes Landsforbund

Kommunalbanken AS

Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS)

Kreditorforeningen i Oslo

Landsorganisasjonen i Norge

Maskinentreprenørenes Forbund

Nei til EU

NKK – Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund

Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening

Norges Bilbransjeforbund

Norges Bondelag

Norges Eiendomsmeglerforbund

Norges Fiskarlag

Norges Fondsmeglerforbund

Norges Handelshøyskole

Norges Huseierforbund

Norges Juristforbund

Norges Kreditorforbund

Norges Lastebileierforbund

Norges Rederiforbund

Norsk Bergindustri

Norsk Bonde- og Småbrukarlag

Norsk Egeninkassoforening

Norsk olje og gass

Norsk senter for menneskerettigheter

Norske Boligbyggelags Landsforbund

Norske Finansanalytikeres Forening

Norske Forsikringsmegleres Forening

Norske Inkassobyråers Forening

Norske Kommunale Regnskapskontrollørers Forbund

Norske Kredittopplysningsbyråers Forening

Norske Siviløkonomers forening

NTL-Skatt

Næringslivets Hovedorganisasjon

Oslo Børs

Pensjonskasseforeningen

Private Barnehagers Landsforbund

Rettspolitisk foreining

Skatterevisorenes Forening

Sparebank 1 Livsforsikring

The Nordic Association of Marine Insurers (CEFOR)

Verdipapirfondenes forening

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund