I-0976 B

Publisert under: Regjeringen Bondevik I

Utgiver: Sosial- og helsedepartementet

Utjamningsmeldinga. Om fordeling av inntekt og levekår i Norge. Kortutgave av Stortingsmelding nr. 50 (1998-99)

Kortutgave St.meld. nr. 50 (1998-1999)

Utjamningsmeldinga

Om fordeling av inntekt og levekår i Norge

Innhold

Kap 1. BAKGRUNN OG FORMÅL

Kap 2. VERDIER OG MÅL

Kap 3. FORDELING AV INNTEKTER OG LEVEKÅR

3.1 Inntekt 3.2 Utdanning og arbeid 3.3 Helse 3.4 Bolig 3.5 Regional fordeling – levekår i storbyene 3.6 Hoping av levekår

Kap 4. MÅL OG STRATEGIER

4.1 En rettferdig og effektiv skattlegging 4.2 Arbeids- og aktiviseringstiltak - En mykere arbeidslinje 4.3 Mer målrettede sosial- og helsetjenester 4.4 Mer sosial boligpolitikk 4.5 Et mer finmasket sosialt sikkerhetsnett 4.6 Et enklere, mer brukerrettet og bedre samordnet hjelpeapparat Lagt inn 18. november 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen

1. Bakgrunn og formål

en ny fordelingspolitisk offensiv

Med Utjamningsmeldinga ønsker regjeringen Bondevik å gjenreise sosial fordeling som et sentralt mål i politikken. Det siste tiåret før regjeringsskiftet fikk de fleste bedre velstand. De rikeste har hatt den største velstandsøkningen, mens de svakeste er blitt hengende etter slik at forskjellene har økt. Denne utviklingen vil Regjeringen snu, ved å slå ring om solidaritetsverdiene, gi bedre tjenester og ytelser til de svakeste og ved mer rettferdige skatter.

Sentrumspartiene satt i Voksenåsen-erklæringa som mål å skrive en slik melding: "Forskjellene i økonomisk levekår har økt på 1990-tallet… En sentrumsregjering vil ta de økte forskjellene på alvor og vil legge frem en stortingsmelding for å få belyst problemet i hele sin bredde. Det vil bli fremmet forslag om nødvendige tiltak for å motvirke utviklingen av et samfunn med økte forskjeller."

Meldingen dekker i hovedsak utviklingen i perioden 1986 – 1997, og har en bred tilnærming med fokus på at alle skal få en rimelig del av de materielle ressursene i samfunnet, og at disse ressursene må fordeles mer rettferdig enn i dag. Den handler om å skape gode og trygge arbeidsplasser, gode boforhold og boliger av god kvalitet, om retten til fullverdig utdanning, nødvendige helse- og sosiale tjenester, og et sosialt sikkerhetsnett for alle. Meldingen er et viktig ledd i Regjeringens politikk for utjevning.

innhold

Lagt inn 18. november 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen

2. Verdier og mål

Et hovedmål i Regjeringens velferdspolitikk er å gi sikkerhet til de gruppene som har det vanskeligst i samfunnet. Regjeringen ønsker med Utjamningsmeldinga å målrette vårt sosiale trygghets- og velferdssystem bedre mot de som er dårligst stilt i samfunnet.

Regjeringen går inn for et velferdssamfunn som gir

• Trygghet for alle
• Bedre fordeling av inntekter og levekår
• Like retter og plikter for alle
• Likeverdige tjenestetilbud av høy kvalitet
• Bedre mulighet til arbeid for vanskelig stilte
• Et mer finmasket sosial sikkerhetsnett

Regjeringen vil opprettholde et sterkt offentlig ansvar for velferdssystemet, men samtidig føre en politikk som støtter opp under familien og de frivillige organisasjonene.

innhold

Lagt inn 18. november 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen

3. Fordeling av inntekter og levekår

De fleste har fått det bedre…
• Det store flertallet i befolkningen har gode levekår, og de fleste har hatt en positiv utvikling på de viktigste levekårsområdene i 1980- og 1990-årene. Det har vært vekst i inntekter og formue, og klare bedringer i materiell standard.
• Utdanningsnivået i befolkningen har blitt vesentlig høyere, det har vært en kraftig vekst i sysselsettingen, arbeidsledigheten er lav og har gått ned, og den generelle helsetilstanden er blitt bedre. De fleste har en god bolig.
• Andelen i befolkningen som har gode og svært gode samlede levekår har økt.

Men…
• Ulikheten i inntekt i Norge har økt i perioden 1986 til 1997. Inntektsforskjellene ser ut til å ha økt noe mer i Norge enn i de fleste andre land, men grunnlagsmaterialet for sammenlikningen er noe usikker.
• Tallet på personer med lav inntekt 1 har holdt seg stabilt eller har økt svakt.
• Utviklingen har gått i retning av marginalisering blant enkelte grupper i befolkningen, der svak økonomi i større eller mindre grad faller sammen med lav utdanning, svak tilknytting til arbeidsmarkedet, dårlig helse og relativt dårlige boforhold
• Enkelte har mer varig, lav inntekt 1 og dårlige levekår på flere av de viktigste levekårsområdene.
• Fordelingen av formue, arv og boliginntekt er enda skjevere fordelt enn inntekt og forskjellene her har også økt.

1)Lav inntekt er regnet som mindre enn halvparten av inntekten (per forbruksenhet) til det husholdet som har like mange med høyere inntekt enn seg, som lavere inntekt enn seg (medianinntekt). Hvem som har lav inntekt avhenger også av valg av ekvivalensskala (omregning av husholdsinntekt til inntekt pr person i husholdet)

3.1 Inntekt

Gjennomsnittsinntektene (etter skatt) i befolkningen økte reelt med 13 pst fra 1986 til 1997. Inntekten for tidelen i befolkningen med høyest inntekt økte med 34 pst, mens inntekten for tidelen med lavest inntekt økte med 5-6 pst ( ekskl. studenter ). Andelen personer med lav inntekt1 har økt fra 3,1 til 4,7 pst i perioden.

Par med yngste barn 0-6 år, par over 45 år uten barn og enslige over 65 år har hatt den sterkeste inntektsøkningen (20-25 pst.), mens enslige under 45 år og barnefamilier med større barn har hatt den svakeste utviklingen(vel 9 pst). Husholdstypene ellers, medregnet enslige forsørgere, har hatt en realinntektsvekst på mellom 10 og 14 pst.

Lønn er den klart viktigste inntektskilden til de aller fleste husholdninger, og lønnsutviklingen blir derfor viktig for hvordan de økonomiske vilkårene varierer mellom ulike grupper i befolkningen. Lønnsinntekt som del av samlet inntekt er minst for de med lavest inntekt og størst for de med midlere inntekt. De gjennomsnittlige lønnsforskjellene i befolkningen er redusert på 1980- og 1990- tallet, blant annet som følge av at lønnsforskjellene mellom menn og kvinner i gjennomsnitt har blitt mindre.

Figur 1Inntektsfordeling 1986-1997. Gjennomsnittlig husholdsinntekt i tideler i befolkningen.

Hvorfor har forskjellene økt ?
• Fra 1986 til 1997 har økningen vært relativt sett klart størst for de med de høyeste inntektene, jf. fig. 1. Den viktigste årsaken til at de med høyest inntekt har dradd i fra, er at kapitalinntektene har økt relativ mer enn andre inntekter og er blitt skjevere fordelt på 1990-tallet. Dette skyldes i særlig grad en kraftig økning i aksjeutbytte og gevinster ved salg av aksjer og liknende.
• Yrkesdeltakelsen har gått ned i visse grupper, og tallet på stønadsmottakere har økt sterkt i perioden. Flere er blitt avhengige av offentlige overføringer som hovedinntektskilde. Yrkesaktive har generelt sett høyere inntekt og bedre samlede levekår enn de som ikke er i arbeid. Manglende tilknytning til arbeid er derfor den viktigste grunnen til lav inntekt.
• Det har skjedd endringer i familiestruktur og forsørgelsesmønster, særlig ved en sterk økning i tallet på enpersonhushold og enslige forsørgere.

Nærmere om personer med høy inntekt
Den øverste inntektsklassen omfatter hovedsakelig personer i hushold som ikke har barn, der to voksne er i arbeid. Personer med svært høye inntekter og sterk inntektsvekst får en mye større del av inntekten sin fra kapitalinntekter enn andre. De med høy inntekt har også hatt sterkest økning i formue, arv og inntekt fra bolig.

Hvem har lav inntekt?
Enslige under 45 år og enslige forsørgere er klart overrepresentert blant de med lav inntekt per husholdsenhet. Det er relativt sett litt flere kvinner enn menn blant de med lav inntekt. Det har vært en økning i tallet på menn med lav inntekt siden 1986, mens tallet på kvinner har holdt seg mer stabilt over perioden.

Hvem som har lav inntekt har endret seg i perioden, blant annet ved en aldersforskyving fra eldre i 1986 til en stor del relativt unge personer i 1997.

Ikke-vestlige innvandrere og personer som får ulike offentlige stønader til livsopphold er overrepresentert blant de med lav inntekt. Dette gjelder personer som mottar økonomisk sosialhjelp, enslige forsørgere med overgangsstønad, arbeidsledige, langtidssyke med attførings-/rehabiliteringspenger og visse grupper av uførepensjonister. Funksjonshemmede og alderspensjonister er i mindre grad representerte blant personer med lav inntekt, men mange av disse har inntekter som ligger like over grensen for lavinntekt.

Enkelte har varig lav inntekt
I størrelsen 50-100 000 personer eller om lag 1-2 prosent av befolkningen i Norge er fattige i den forstand at de har relativt lav inntekt over lang tid:

Om lag 2 pst av befolkningen – ca 90 000 personer – har lavere samlet 5-års inntekt (etter skatt) enn halvparten av medianinntekten i befolkningen. Det er særlig enslige under 45 år og i noen mindre grad par med små barn som er overrepresenterte blant de med lav inntekt i femårs fordelingen (med den ekvivalensskalaen som her er brukt).

Om lag 1,5 pst av befolkningen – ca 60 000 personer – har lavere samlet 10-årsinntekt (etter skatt) enn halvparten av medianinntekten i befolkningen. Småbarnsforeldre (par med barn og enslige forsørgere) og enslige under 45 år er overrepresenterte blant personer med lav tiårsinntekt. I tillegg utgjør sosialhjelpsklienter og i hovedsak innvandrere fra ikke-vestlige land, store grupper blant de med vedvarende lav inntekt.

Den viktigste årsaken til lav inntekt er først og fremst svak tilknytning til arbeidsmarkedet, ofte på grunn av lav utdanning eller manglende godkjent kompetanse, dårlig helse eller sosiale problemer.

Økonomisk sosialhjelp
Langvarig mottak av økonomisk sosialhjelp er en annen indikator på et vedvarende inntektsproblem. Enslige menn, innvandrere og særlig flyktninger, enslige forsørgere med overgangsstønad og dessuten enkelte andre grupper som må supplere trygdeytelser med sosialhjelp, er overrepresentert blant langtidsmottakere av økonomisk sosialhjelp. Om lag 0,75 pst av befolkningen – ca 35 000 personer – har mottatt økonomisk sosialhjelp i minst 3 av de siste 7 årene. Tallet på personer som mottar økonomisk sosialhjelp over lang tid og gjennomsnittlig stønadstid for disse har økt.

Figur 2Utgifter til økonomisk sosialhjelp i millioner 1997-kroner og antall sosialhjelpsmottakere

Tjenester
Tilgang på offentlig finansierte tjenester (f.eks helse- og sosiale tjenester) kan i en viss forstand "kompensere" for lav inntekt, og det har vært en sterk utbygging av offentlige tjenester på 1980- og 1990-tallet . Pleie- og omsorgstjenester er et eksempel på tjenester som virker sterkt omfordelende. Den offentlige subsidieringen minker med økende inntektsnivå, og det er en overvekt av lavinntektsgrupper som mottar slike tjenester. Et annet eksempel er barnehagetjenester, som gjør det lettere for kvinner å være i arbeid, ha egen inntekt, og som dermed virker inn på inntektsfordelingen mellom kjønnene.

3.2 Utdanning og arbeid

Et av de mest markante trekkene ved samfunnsutviklingen de siste 10 til 15 årene er økningen i befolkningens utdanningsnivå. En hovedtendens i utdanningsmønsteret i løpet av denne perioden, er den sterke økningen i tallet på kvinner som tar høyere utdanning. Det er nå flere kvinner enn menn som tar høyere utdanning, men kvinner avslutter ofte utdanningen på et lavere nivå. Den sterke utdanningsveksten på 1980- og 1990-tallet har ført til store ulikheter mellom generasjonenes utdanningsnivå, da eldre gjennomgående har lavere formell utdanning enn yngre. Også enkelte andre grupper har lav utdanning i forhold til resten av befolkningen. Dette gjeld blant annet ikke-vestlige innvandrere, enslige forsørgere og en del personer med sosiale- eller helseproblem. Sosial bakgrunn er fremdeles viktig for den enkeltes utdanningsvalg og gjennomføring.

Utdanning øker sjansene til å kunne realisere gode levekår på andre levekårsområder. Personer med høy utdanning har klart høyere yrkesdeltaking og høyere inntekt enn personer med lite formell utdanning.

De siste årene har det også vært en klar vekst i arbeidsstyrken. Fra 1993 til 1998 økte sysselsettingen med om lag 225 000 personar. 8 av 10 i yrkesaktiv alder (25-66 år) er nå i arbeid (1998). Et sentralt trekk ved utviklingen de siste 10-20 årene er økt sysselsetting og økt arbeidstid blant kvinner, spesielt blant småbarnsmødre.

Likevel er det fremdeles klare forskjeller mellom menn og kvinner , særlig når det gjelder arbeidstid. Det er også forskjeller mellom menn og kvinner når det gjelder yrkesvalg, og valg som blir gjort i dag avviker i liten grad fra det tradisjonelle mønsteret.

Parallelt med den sterke økningen i sysselsettingen utover i 1990-årene har tallet på arbeidsledige gått ned, etter at arbeidsledigheten økte i slutten av 1980-årene og nådde en topp i 1993. Langtidsarbeidsløshet har og gått kraftig ned de senere årene.

Figur 3:Sysselsetting og arbeidsledighet

Yrkesdeltakelsen er likevel lavere og arbeidsledigheten høyere blant unge enn gjennomsnittet for befolkningen i yrkesaktive alder. Tilsvarende gjelder også for funksjonshemmede, flyktninger og innvandrere fra ikke-vestlige land. Det har også vært en økning i tallet på personer som har problemer på arbeidsmarkedet av helsemessige og/eller sosiale grunner. Tallet på uførepensjonister har økt langt sterkere enn aldringen i befolkningen skulle tilsi. Gjennomsnittsalderen blant de nye uførepensjonistene har gått ned. Det har videre vært en økning i sykefraværet og i tallet på personer som er under rehabilitering. Det har også vært en tiltakende tidligpensjonering på ikke-medisinsk grunnlag blant eldre arbeidstakere utover i 1990-årene. Dette henger sammen med bedre mulighet til slik pensjonering, men kan også være et tegn på at kravene i arbeidslivet har blitt for harde for enkelte eldre arbeidstakere.

Forskjellene i sysselsetting blant personer med lav og høy utdanning ser ut til å ha økt på 1980- og 1990-tallet . Personer med lav utdanning er mer utsatt under lavkonjunkturer og for omstillinger i arbeidslivet. Mye tyder på at personer med lav formell utdanning nå faller ut av arbeidslivet og blir stønadsmottakere i en tidligere fase i livet enn det som var vanlig før.

3.3 Helse

I et langt tidsperspektiv har det skjedd store bedringer i befolkningens helse. Levealderen har økt i hele etterkrigstiden. Dette gjelder for både menn og kvinner. Andre mål på helsetilstanden i befolkningen som selvopplevd helse, funksjonsnivå og egenvurdering av helse, viser derimot et relativt stabilt bilde fra 1985 til 1995.

Muskel- og skjelettsykdommer og psykiske lidelser er de to dominerende sykdomsgruppene i befolkningen.

Det er klare kjønnsulikheter i helse. Mens kvinner lever lenger enn menn, oppgir kvinner hyppigere at de har helseproblemer, og flere kvinner enn menn oppgir at de har varige sykdommer som reduserer livskvaliteten. Kvinner, særlig i de yngre aldersgruppene, blir oftere uførepensjonerte enn menn, de har høyere sykefravær, høyere medisinforbruk og større bruk av helsetjenester.

Undersøkelser kan tyde på at den sosiale ulikheten i helse på visse områder kan ha økt i 1980- og 1990-årene. Forskjellene synes å ha blitt mindre blant yrkesaktive, men har økt mellom yrkesaktive og yrkespassive.

Yrkespassive som mottar offentlige stønader til livsopphold (langtidsledige, sosialhjelpsmottakere m.fl.), og særlig personer som mottar sykdomsrelaterte trygdeytelser, rapporterer om dårligere helse enn yrkesaktive. De yrkesaktive har hatt en positiv utvikling i helse, mens de yrkespassive har hatt ingen eller negativ utvikling i helsetilstanden. rsaksbildet er komplisert, men mulige forklaringer kan være ulik helseatferd og tøffere krav i arbeidslivet som gjør at terskelen for arbeidsdeltakelse er blitt høyere.

3.4 Bolig

Utviklingen innenfor boligsektoren på 1980- og 1990-tallet har ført til at de fleste har fått gode boforhold. Særlig har bostandarden blitt bedre. De fleste bor også i trygge nærmiljø.

Enkelte har klart dårligere boforhold enn andre på ett eller flere områder, ofte knyttet til høye boutgifter og lave inntekter.

Enslige og enkelte enslige forsørgere har i større grad dårligere boforhold enn par med og uten barn. Enslige forsørgere er den husholdstypen som har de klart høyeste boutgiftene i forhold til inntekten sin, noe som primært skyldes at de har relativt lave inntekter. Småbarnsfamilier har jevnt over den høyeste boliggjelden, og disse familiene har også hatt den største økningen av boliggjeld på 1990-tallet.

Sosialhjelpsmottakere og langtidsledige skiller seg ut med relativt dårlige boforhold, og ikke-vestlige innvandrere har dårligere samlede boforhold enn resten av befolkningen. For innvandrere kan boligproblemene skyldes diskriminering på boligmarkedet og/eller at de er bosatt i visse bydeler med lav standard på boligmassen. Yngre enslige uførepensjonister som ikke bor hos familie har dårligere bostandard enn ikke-uføre i samme aldersgruppe. Problemene til funksjonshemmede i forhold til bolig er i første rekke knyttet til mangel på tilgjengelighet til og tilpassing av boligen. Om lag 6 200 personer ble i 1997 regnet som bostedsløse.

3.5 Regional fordeling – levekår i storbyene

Inntektsnivået i befolkningen er klart lavere i utkantstrøk enn i byer og sentrale strøk, mens boligsituasjonen ofte er bedre i utkantdistriktene. Det er små ulikheter mellom distriktene og byer/sentrale strøk når det gjelder sysselsetting og arbeidsledighet. Det kan se ut til at det har vært en utjevning i samlede levekår mellom by og land, selv om inntektsforskjellene har økt noe i favør av sentrale strøk.

Det er i de større byene, og særlig i Oslo, at en finner både de med dårligst og de med best levekår. Boligproblemene i Norge er også særlig konsentrert her.

De største geografiske forskjellene i inntekter og levekår finn en innenfor de større byene og særlig mellom Oslo indre øst og vest. Oslo indre øst har en høy del med lav inntekt, arbeidsledige, mange sosialhjelpsmottakere, uføretrygdede, enslige forsørgere med overgangsstønad, barn under omsorg og konsentrasjon av innvandrere. Forskjellene i inntekt har økt sterkere innen de større byene (og særlig i Oslo), enn på landsbasis.

3.6 Hoping av levekår

Gode og dårlige levekår har en tendens til å hope seg opp i deler av befolkningen. Andelen med samlede gode levekår har økt litt på 1980- og 1990-tallet. Andelen med samlede dårlige levekår har holdt seg konstant eller hatt en svak vekst i enkelte grupper i perioden.

Personer med samlede dårlige levekår har sammensatte problemer og lidelser. De har lav inntekt og er ofte marginalisert i forhold til arbeidsmarkedet . De har også lav utdanning, relativt dårlig bolig og stiller ofte svakt på andre område. Typisk for levekårsbildet på 1990-tallet er at dårlige levekår og marginalisering ikke omfatter hele sosiale grupper, men gjelder for et lite og varierende mindretall innen ulike grupper.

innhold

Lagt inn 18. november 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen

4. Mål og strategier

Et samfunn uten store økonomiske og sosiale forskjeller er en verdi i seg selv, og kan medvirke til å forebygge sosial konflikter. Regjeringen er uroet over de økte forskjellene, og at et mindretall er blitt hengende etter i velstandsutviklingen og har dŒrlige levekår. Regjeringen vil derfor gjennomføre tiltak som kan gi de svakest stilte i samfunnet et løft, gjennom en omfordeling fra personer med de høyeste inntektene.

Regjeringen vil med Utjamningsmeldinga varsle strategier og tiltak med sikte på å redusere uønskede forskjeller i økonomiske ressurser og levekår, med særlig vekt på å bedre forholdene til de dårligst stilte.

Gjennom tiltakene som er varslet i meldingen, ønsker Regjeringen å gjøre noe med årsakene til problemene. Regjeringen vil derfor prioritere tiltak som kan føre til bedre tilknytning til arbeidslivet, og tjenester som kan støtte opp under målet om at den enkelte på litt sikt kan bli selvforsørget i størst mulig grad. Regjeringen har også som mål å sikre alle gode boforhold fordi det er en viktig forutsetning for gode levekår og livskvalitet. For en del personer vil deltakelse i arbeidslivet og bedre tjenestetilbud være en lite realistisk løsning på problemene. Regjeringen går derfor inn for å gjøre det sosiale sikkerhetsnettet mer finmasket med sikte på å gi disse en bedre inntektssikring enn de har i dag.

Den største utfordringen i fordelingspolitikken er å snu en utvikling som fører til at visse grupper i samfunnet blir varig marginalisert. Disse gruppene er de primære målgruppene for Regjeringens strategier og tiltak i fordelingspolitikken.

Målgrupper for forbedringstiltak
Felles for målgruppene er at de har mer eller mindre langvarige levekårsproblemer, ofte på flere levekårsområder samtidig.

Mange i gruppene har vedvarende lav inntekt og økonomiske problem, og lav inntekt gjør at en del har problemer på boligmarkedet. Dette er grupper med svak eller ingen tilknytning til arbeidsmarkedet og mange har helsemessige eller sosiale problemer i tillegg. Gruppene er ikke gjensidig utelukkende, men overlapper hverandre i større eller mindre grad.

•Hushold med varig, lav inntekt
•Vanskelig stilte barnefamilier
•Vanskelig stilte innvandrere
•Mennesker med psykiske problemer
•Mennesker med rusproblemer
•Boligløse
•Langtidsarbeidsløse og yrkeshemmede
•Vanskelig stilte uførepensjonister og funksjonshemmede

Strategier og tiltak i fordelingspolitikken
Regjeringens hovedstrategier for å redusere forskjeller i inntekter og levekår , og for å bedre forholdene for de dårligst stilte, er først og fremst å videreutvikle den sosial tryggheten og velferden ved

•En rettferdig og effektiv skattlegging
•En mykere arbeidslinje
•En mer sosial boligpolitikk
•Bedre offentlige tjenester
•Et mer finmasket sosialt sikkerhetsnett

Regjeringen vil også gå inn for et enklere, mer brukerrettet og bedre samordnet hjelpeapparat.

En stabil og sunn økonomi er en nødvendig forutsetning for at disse strategiene skal lykkes. Den økonomiske politikken må støtte opp under en stabil økonomisk utvikling, målet om arbeid til alle og gode og stabile rammevilkår for enkeltmennesker og bedrifter. Regjeringen legger særlig vekt på å sikre et grunnlag for varig høy sysselsetting og lav arbeidsledighet.

4.1 En rettferdig og effektiv skattlegging

Regjeringen legger vekt på skatt etter evne som prinsipp for skattereglene. Analysene i Utjamningsmeldinga viser at dette prinsippet ikke gjelder fullt ut i dag. Regjeringen vil vurdere endringer i skattesystemet, blant annet i lys av disse analysene og NOU 1999:7 om flatere skatt. Regjeringen vil legge vesentlig vekt på fordelingsvirkningene av skattereglene.

Regjeringen vil arbeide for skatteregler som gir ei bedre fordeling mellom de som har høye og de som har lave inntekter.

4.2 Arbeids- og aktiviseringstiltak - En mykere arbeidslinje

Regjeringens mål er at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet, få utdanning og opplæring slik at de kan forsørge seg selv gjennom eget arbeid. Retten til fullverdig utdanning skal være lik for alle uansett sosial bakgrunn, hjemsted, kjønn og økonomisk evne. En politikk som fremmer utdanning, høy sysselsetting og gode og trygge arbeidsplasser for alle er en grunnleggende strategi for utjevning og gode levekår.

Regjeringen vil i samarbeid med partene i arbeidslivet føre videre og forsterke den gode tendensen i sysselsettingsutviklingen de siste årene. For å klare dette er det blant annet viktig at arbeidsmarkedstiltakene har et omfang og innhold som er i samsvar med behovet blant de som fremdeles har problemer på arbeidsmarkedet . Tiltaksnivået må hele tiden vurderes i lys av utviklingen på arbeidsmarkedet .

Overfor arbeidsledige som har sammensatte problemer, er det viktig med koordinert innsats fra flere instanser. Grupper som har problem med å få innpass på arbeidsmarkedet er blant annet visse grupper av unge og langtidsledige. Dette gjelder også ikke- vestlege innvandrere/flyktninger, blant annet på grunn av manglende norskkunnskaper og kompetanse, eller som følge av diskriminering i arbeidslivet. Regjeringen vil videreføre prioriteringen av og innsatsen mot disse gruppene slik at flere kan komme i arbeid.

Arbeidslinja i velferdspolitikken legger til grunn at arbeid skal være det naturlige førstevalget for personer i yrkesaktiv alder. Slik Regjeringen ser det, er arbeidslinja i hovedsak et rett valg fordi den gir signaler om at retten til arbeid også skal gjelde grupper som av ulike årsaker har problem på arbeidsmarkedet . Høy yrkesdeltakelse er også en forutsetning for å kunne finansiere økte framtidige pensjonsutgifter og gi nødvendige helse- og omsorgstjenester av god kvalitet uten at skattebyrden blir for stor.

Det viser seg likevel at mange personer i yrkesaktiv alder i dag ikke kan yte full innsats eller delta i arbeidslivet på heltid på grunn av helseplager eller sosiale problemer. En del av disse er såpass arbeids-føre at de ikke har rett til uførepensjon. Mange havner til slutt likevel på uførepensjon, ofte etter en lang periode med vandring mellom ulike korttidsstønader. Analysene i Utjamningsmeldinga viser også at sysselsettingen blant funksjonshemmede har gått ned på 1990-tallet .

Regjeringen vil at arbeidslivet i større grad enn i dag skal gi rom for personer som har varig helseproblem eller yrkeshemming av ulike slag og grad, og vil legge til rette for et mer fleksibelt og varig tilbud slik at flere kan være i arbeid.

Regjeringen ønsker en mykere arbeidslinje, og vil derfor sette i verk en rekke målrettede tiltak overfor grupper som i dag har vansker med å få varig fotfeste på arbeidsmarkedet :

•Varig lønnstilskudd for personer med redusert og variabel arbeidsevne
Regjeringen vil sette i gang et 5-årig forsøk med lønnssubsidiering med sikte på varig integrering i ordinært arbeidsliv. Målgruppa for tiltaket er yrkeshemmede arbeids-søkere med redusert og variabel yteevne på grunn av kroniske muskel-/skjelettsmerter og psykiske lidelser, med små utsikter til varig bedring.

•Lavere uføregrad som vilkår for uførepensjon
Regjeringen vil sette i gang et 3-årig forsøk med uføregrad ned til 30 pst uførhet. Forsøket skal i første omgang gjelde for en avgrenset periode på tre år og omfatte et fåtall fylker. Målet er at flere skal få mulighet til å bruke mer av arbeidsevnen sin og samtidig ha økonomisk sikkerhet i forhold til den reduserte arbeidsevnen.

Med bakgrunn i blant annet den sterke veksten i tallet på nye uførepensjonister de senere årene vil Regjeringen ikke gå inn for en generell liberalisering av de medisinske vilkårene i uførepensjonsordningen.

•Nettverksprosjekt for reaktivisering av uførepensjonister
Målet er at de uføre skal støtte og motivere hverandre til å bli selvforsørget gjennom eget arbeid. Regjeringen vil sette i verk forsøk med slike nettverksprosjekter/selvhjelpsgrupper i 3-4 fylker.

•Kommunalt ansvar for arbeidsrettet tilbud til langtids sosialhjelpsmottakere
Regjeringen vil sette i gang forsøk der forsøkskommunene får et helhetlig ansvar for å sikre alle former for aktiv hjelp til sosialhjelpsmottakere. Siktemålet med forsøket er å knytte inntektssikring og aktivisering nærmere sammen for å få flere ut i arbeidslivet. Forsøkskommunene vil få et koordinerende ansvar for å sikre alle former for aktiv bistand til sosialhjelpsmottakere som trenger hjelp for å komme i arbeid. Det er en forutsetning at vilkår for tildeling av sosialhjelpen skal kunne brukes aktivt i forsøket.

•Introduksjonsstønad for innvandrere
For å bedre arbeids-markedstilknytningen for innvandrere, er det nødvendig å styrke bindeleddet mellom offentlige ytelser og deltakelse i kvalifisering i arbeidslivet. Regjeringen vil derfor innføre en særskilt stønad som skal utbetales av kommunene som økonomisk godtgjørelse til denne gruppa for deltakelse i et avtalt kvalifiseringsopplegg. Regjeringen vil sette ned et utvalg som skal lage utkast til en ny lov om stønad til nyankomne innvandrere.

•Offentlig utvalg til å utrede om sykefravær og uføretilgang
For å bremse tilgangen til sykdomsrelaterte stønader, og helst snu denne utviklingen, har Regjeringen satt ned et bredt offentlig utvalg som blant annet skal utrede årsaker til økningen i sykefraværet og uføretilgangen, og drøfte og vurdere eventuelle tiltak som kan medvirke til å redusere sykefraværet og uføretilgangen. Utvalget skal levere innstilling innen juni 2000.

I Rehabiliteringsmeldinga (St meld nr 21 (1998-99)) er kommunenes ansvar for helsemessig rehabilitering for den enkelte understreket, og i Handlingsplan for funksjonshemma (St meld nr 8 (1998-99)) har Regjeringen lagt opp til konkrete tiltak for at flere funksjonshemmede kan komme i arbeid.

Regjeringen ser det også som viktig å satse på utdanningstiltak, slik at flere kan kvalifisere seg for arbeidslivet. Regjeringen foreslår

•Bedre mulighet til yrkesrettet utdanning for enslige forsørgere
Regjeringen vil liberalisere kravet til nødvendig utdanning for rett til utdanningsstønad , slik at flere enslige forsørgere skal få mulighet til å sikre seg en fullverdig yrkeskompetanse utover videregående skole.

•Bedre videregående opplæring for funksjonshemmet ungdom
Regjeringen ønsker å legge til rette for at funksjonshemmet ungdom skal få en bedre overgang til yrkesdeltakelse og inntektsgivende arbeid etter videre-gående opplæring. Dette ble også tatt opp i St meld nr 32 (1998-99) Videregående opplæring. Regjeringen vil derfor sørge for at det blir utarbeidet en samlet plan for funksjonshemmet ungdom som har behov for bistand fra flere etater, med sikte på å gi de et samordnet, planlagt opplærings-/rehabiliteringsbeløp.

•Oppfølging av Kompetansereformen
Langtidsledige og personer som har vansker med å få varig tilknytning til arbeidslivet har ofte et lavt utdanningsnivå, og havner ofte permanent utenfor arbeidsstyrken lenge før nådd ordinær pensjonsalder. Regjeringen vil følge opp Kompetansereformen (St.meld. nr. 42 (1997-98), med særlig fokus på personer med lav utdanning. Regjeringen vil fremme lovforslag om rett til gratis grunnskoleopplæring og fylkeskommunal plikt til å gi videregående opplæring til voksne med behov for det.

4.3 Mer målrettede sosial- og helsetjenester

Regjeringen vil sikre alle et godt og likeverdig tilbud av offentlige tjenester, uavhengig av bolig, alder, inntekt og sosial bakgrunn.

Sosialtjenesten
Det overordnede målet for sosialtjenesten er å fremme økonomisk og sosial trygghet, bedre levekårene for de som har det vanskelig, medvirke til økt likeverd og likestilling, og forebygge sosiale problemer. Det er et mål å vri innsatsen fra passiv inntektsoverføring til aktive tiltak med sikte på hjelp til sjelvhjelp.

For å bedre kvaliteten i sosialtjenesten vil Regjeringen blant annet:

•Øke kompetansen og kvaliteten til sosialtjenesten
Som oppfølging av handlingsplanen "Kunnskap og brubygging" (1998-2001) vil Regjeringen sette i verk tiltak som skal styrke kompetansen i sosialtjenesten, redusere tilfeldig forskjellsbehandling, gjøre sosialtjenesten mer brukervennlig og tilgjengelig og styrke arbeidet med personer som har sammensatte problemer.

•Bedre kvaliteten på tiltak for rusmiddelmisbrukere
Regjeringen vil prøve ut nye, mer omsorgsprega tiltak for de som ikke kan nytte andre tilbud, og dessuten stimulere til forsøk med nye etterverntiltak. Videre er det viktig å vurdere tiltak som kan være med på å redusere skader og dødsfall hos de tyngste misbrukerene. Regjeringen vil og styrke det generelle forebyggende arbeidet mot rusmisbruk, blant annet i samband med handlingsplanen for redusert rusmiddelbruk (1998-2000).

Helsetjenester
Et godt utbygd helsetilbud med særlig vekt på helse-fremmende og forebyggende tiltak er nødvendig for å oppnå en god allmennhelse i befolkningen og er viktig i forhold til målet om utjevning av levekår. Regjeringen vil sikre alle et godt og likeverdig helsetilbud.

•Bedre økonomi for pasienter i psykiatriske sjukehus
Regjeringen vil lempe på vilkåret om at langtidsopphold i psykiatriske sykehus ut over fem måneder fører til redusert uførestønad fra og med den andre kalendermåneden. Regjeringen går inn for at stønaden bare blir redusert dersom oppholdet varer i mer enn et år. Regjeringen vil også øke fribeløpet, slik at det blir på linje med det pensjonister som bor i kommunale institusjoner får beholde.

•Bedre helsetjenester for funksjonshemmede
Regjeringen sikte på å bedre levekårene for funksjonshemmede med de dårligste levekårene blant annet ved utprøving av tiltak for å bedre oppfølging av funksjonshemmede som ikke selv oppsøker helsetjenesten, og utviklingsarbeid for å gjøre helsetjenestene bedre fysisk tilgjengelige.

Regjeringen vil etablere en fastlegeordning fra år 2001 som skal bidra til bedre tilgang og fordeling av gode legetjenester. Dette vil gi bedre helsetjenester særlig for personer med lang-varige og kroniske sykdommer. En fastlegeordning vil også gi et bedre tilbud til personer som har sammensatte hjelpebehov.
Opptrappingsplanen for Psykisk helse 1999-2006 som Regjeringen la fram våren 1998, vil gi en betydelig opprustning av tilbudet til mennesker med psykiske lidelser de kommende årene.

Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om verdigrunnlaget for helsetjenesten omkring årsskiftet 1999/2000. Meldingen vil ha hovedfokus på hvordan helsetjenesten kan være med på å sikre et likeverdig og forsvarlig tjenestetilbod til alle i landet i årene framover.

Pleie- og omsorgstjenester
Regjeringens overordnede mål for pleie- og omsorgstjenestene er å gi den enkelte sikkerhet for nødvendige tjenester etter behov, styrke omfang og kvalitet på tjenestene, gi mer fleksible og likeverdige tilbud til alle og gi større rom for brukermedvirkning og personlig valgfrihet.

De kommunale pleie- og omsorgstjenestene skal ivareta behovene for pleie- og omsorg for eldre og funksjonshemmede, blant andre psykisk utviklingshemmede og personer med psykiske lidelser. Rekruttering av personell med rett kompetanse, effektiv ressursutnytting og bedre kvalitet på tjenestene er viktige satsingsområder i forbindelse med dette. Dette skal følges opp gjennom handlingsplanen for helse- og sosialpersonell (1998-2001).

I forbindelse med oppfølgingen av St. meld. nr. 50 (1996-97) Handlingsplan for eldreomsorg er det lagt opp til omfattende utbygging av sykehjemsplasser og omsorgsboliger og styrking av hjemmetjenestene for eldre og funksjonshemmede i kommunene.

Regjeringen har lagt fram en handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2000 (St.meld. nr 8 1998-99) som omtaler mål, strategier og tiltak for å bedre forholdene for mennesker med funksjonshemming. Sosial- og helsedepartementet vil blant annet legge fram en lovproposisjon om brukerstyrt personlig assistanse, slik at dette blir en tjeneste kommunen skal ha på lik linje med andre former for praktisk hjelp og støtte.

Brukerbetaling blir i en viss grad benyttet for ulike offentlige tjenester, blant annet innen helse, pleie- og omsorgssektoren. Regjeringen har startet en gjennomgang av bruken av egenbetaling for å finne fram til ordninger som bedre skjermer kronikerene.

Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding "Omsorg 2000" ved årsskiftet 1999/2000 som skal drøfte viktige verdi- og vegval i omsorgsarbeidet når det gjelder kvalitet på tjenestene, kompetanse, rekruttering og brukermedvirkning.

4.4 Mer sosial boligpolitikk

Det overordnede målet i boligpolitikken er å skape gode og rimelige boliger i et godt boligmiljø. Regjeringen har videre som mål å støtte opp under at den enkelte kan eie sin egen bolig, alene eller sammen med andre, og bidra til et differensiert utleiemarked i samsvar med behovet i befolkningen. Det er Regjeringens mål at boligfordeling skal være bedre enn formue- og inntektsfordelingen alene kan føre til. Det er et viktig mål for Regjeringen at alle skal ha mulighet til å skaffe seg en bolig som er funksjonell og sunn med nok plass.

•Bedre bostøtte for vanskelig stilte barnefamilier
Regjeringen går inn for ytterligere forbedringer i bostøtten for barnefamilier. Regjeringen vil i første omgang tilpasse bostøtten bedre til de særlige utfordringene i storbyene, blant annet gjennom å heve boutgiftstaket for barnefamilier i de fire største byene.

•Bedre bostøtte for enslige sosialhjelpsmottakere
Regjeringen vil også vurdere å gi flere enslige rett til bostøtte. Dette vil særlig kunne hjelpe enslige mottakere av sosialhjelp. Regjeringen vil se nærmere på sammenhengen mellom bostøtte og sosialhjelp, og hvilke konsekvenser en utvidelse av de statlige bostøtteordningene vil kunne få for sosialhjelpen.

•Bedre bostøtte for unge uføre
Regjeringen tar sikte på en bedring av bostøtten for unge uføre, ved å øke boutgiftstaket i de fire største byene.

•Spesielle tiltak for bostedsløse
Regjeringen vil prioritere tiltak som kan forebygge bostedsløshet og tiltak som skal hjelpe de som er bostedsløse. Som ledd i dette vil de største byene bli invitert til et utviklingsarbeid med sikte på å gi de bostedsløse et bedre samordnet tilbud. For å styrke innsatsen overfor de bostedsløse, vil Regjeringen
- Øke tilskuddsrammene i Husbanken til bruk for kommunene i deres arbeid med de særlig vanskelig stilte på boligmarkedet.
- Legge økt vekt på utvikling av alternativ til hospitsbruk.
- Sette i verk forsøk med bokollektiv for bostedsløse, og se dette i sammenheng med opptrappingsplanen for psykisk helse.
- Utvikling av gode modeller for faglig oppfølging av den enkelte bruker og system for kvalitetssikring av driften ved hospitsene.
- Styrke innsatsen når det gjelder tilrettelagte aktiviseringstiltak på dagtid for personer med liten boevne, og styrke samarbeidet mellom ulike deler av hjelpeapparatet på dette området.

Regjeringen ønsker et mer omfattende og bedre organisert skjermet boligtilbud for vanskeligstilte, og vil blant annet følge opp St.meld. nr. 49 (1997-98) "Om boligetablering for unge og vanskelig stilte. Regjeringen vil videre sette i gang en bred offentlig utredning om boligpolitikk og følge opp denne med en stortings-melding.

4.5 Et mer finmasket sosialt sikkerhetsnett

Overføringene i velferdssystemet har i hovedsak god utjevningseffekt, og utgjør en stor del av inntektene til grupper med lav inntekt.

Folketrygden
Folketrygden gir økonomisk sikkerhet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved arbeidsledighet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall. Folketrygden bidrar videre til omfordeling og hjelp til selvhjelp.

Reguleringen av grunnbeløpet skal gi pensjonister med folketrygdpensjon en inntektsutvikling om lag på linje med ventet utvikling for yrkesaktive, og i tråd med de prinsipp og mål som ligger til grunn for gjennomføringen av det inntektspolitiske opplegget ellers.

Regjeringen legger til grunn at folketrygden fremdeles skal være det bærende elementet i det samlede pensjons- og stønadssystemet, fordi den gir sikkerhet for den enkelte og er med å jevne ut inntektene i samfunnet. Regjeringen vil opprettholde hovedtrekkene i det offentlige pensjonssystemet.

Økt minstepensjon 1998
Etter forslag fra Regjeringen ble minstepensjonen i folketrygden økt med 12 000 kroner per år fra 1. mai 1998. Denne økningen har hevet grunnsikringen i folketrygden betydelig, og bedret inntekts-forholdene for en stor gruppe pensjonister med relativt lave inntekter. Til sammen 330 000 minstepensjonister har i varierende grad fått bedret inntektssituasjonen sin som følge av tiltaket. Inntektsøkningen har vært klart størst for pensjonister som i utgangspunktet hadde de laveste inntektene, og særlig har de 20 pst. av pensjonistene med lavest inntekt og enslige pensjonister fått et stort løft. Dette gjelder særlig kvinner. Økningen i minstepensjonen er dermed et målrettet og godt tiltak.

Selv om hovedlinjene i trygde- og stønadsordningene ligger fast, er det behov for å bedre inntektssikringen for enkelte grupper.

•Øke det inntektsprøvde barnetillegget i folketrygd-pensjonen
En del uføre, særlig yngre uførepensjonister med forsørger-ansvar for barn har økonomiske problemer og mottar økonomisk sosialhjelp over lang tid i til-legg til pensjonen. Regjeringen vil derfor øke det inntektsprøvde barnetillegget til alders- og uførepensjonister med svak økonomi og forsørgeransvar for barn.

•Bedre uttelling for deltids-arbeidende kvinner ved uførepensjonering.
Gifte og samboende som arbeider deltid får i dag ofte i liten grad uttelling i forhold til tidligere inntekt ved søknad om uførepensjon, fordi de blir vurdert både i forhold til yrkeslivet og mot arbeidet i hjemmet. Regjeringen vil endre dette , og ønsker å se bort fra vurdering mot arbeid i hjemmet ved tilståelse av uførepensjon til deltidsarbeidende kvinner.

•Tidsavgrenset stønad for gifte, tidligere familiepleiere
Gifte kvinner som i mange år har utført tyngende omsorgsarbeid for syke familiemedlemmer, kan få det vanskelig når omsorgsmottakaren dør eller flytter ut, fordi de har svak tilknytning til arbeidslivet. De faller i dag utenfor stønadsordninger som gir adgang til omstillingstid etter at omsorgsarbeidet er slutt. Regjeringen vil derfor innføre en tidsavgrenset stønadsordning for denne gruppa, liksom for enslige forsørgere .

•Bedre etterlatte-ytelser fra folketrygden til skilte etterlatte
Regjeringen ønsker med dette å bedre den økonomiske situasjonen til eldre skilte kvinner når den fraskilte ektefellen dør mer enn 5 år etter skilsmissen. Skjer dødsfallet før, kan de få overgangsstønad. Dette bør også gjelde etter langvarige ekteskap, der den gjenlevende har vært økonomisk avhengig av bidrag fra avdøde.

•Bedre stønad til barnetilsyn til enslig forsørger med syke/funksjonshemmede barn
Enslige forsørgere med langvarig syke eller funksjonshemmede barn får i dag redusert stønaden til barnetilsyn dersom han eller hun også mottar forhøyet hjelpestønad fra folketrygden. Regjeringen ønsker å endre på dette, slik at enslige forsørgere med forhøyet hjelpestønad også kan motta stønad til barnetilsyn.

Stønadsordningene for enslige forsørgere ble vesentlig endret fra 1998, blant annet med kortere stønadstid, høyere stønadsbeløp og større krav til yrkesrettet aktivitet. Regjeringen vil vurdere mulige endringer i stønadstiden for overgangsstønaden i forbindelse med at hele reformen skal evalueres i løpet av 2001.

•Bedre grunnstønad ved bruk av trygdefinansiert bil.
Grunnstønaden som den funksjonshemmede har rett til når de har bil som er finansiert over folketrygden, viser seg ofte ikke å dekke de faktiske utgiftene. Regjeringen ønsker å gi en bedre dekning av bilutgifter gjennom en mer målrettet grunnstønad.

Økonomisk sosialhjelp mv.

Regjeringen går inn for at den økonomiske sosialhjelpen fremdeles skal være en subsidiær ordning underlagt kommunalt ansvar, og at det individbaserte systemet fremdeles skal ligge til grunn.

Regjeringen ønsker likevel å gjøre visse endringer i den økonomiske sosialhjelpen, for å skape større likhet og en mer rettferdig ordning:

•Sterkere normering av den økonomiske sosialhjelpen
Regjeringen går inn for å innføre rettledende statlige normer for utmåling av økonomisk sosialhjelp. Hensyn til den kommunale selvråderetten, og fordi lokale tilpasninger ofte vil være gode løsninger, gjør at statlige normer bør være rettledende, og ikke bindende.

Regjeringen vil ved tildeling av stønad stimulere til mer bruk av vilkår, for å få den enkelte sosialhjelpsmottakeren ut i aktivitet.

•Sosialhjelp og barnetrygd
Etter prinsippene som ligger til grunn for den økonomiske sosialhjelpen regnes barnetrygd som inntekt ved vurdering av hjelpebehovet til barnefamilier, men det er ulik praksis mellom kommuner. Regjeringen tilrår kommunene å behandle barnetrygd som en del av inntektsgrunnlaget for tilståelse av økonomisk sosialhjelp. Regjeringen tilrår at en tar hensyn til utgifter til livsopphold for barn og utgiftene som følger av forsørgeransvaret for barn, når de rettledende normene skal utformas.

•Sosialhjelp og kontantstøtte
Kontantstøtten til småbarnsfamilier har til formål å gi småbarnsforeldre bedre økonomi slik at den får mer tid til omsorg for egne barn og gi større valgfrihet når det gjelder omsorgsløsning. For å gjøre denne valgfriheten reell for alle, tilrår Regjeringen kommunene å holde kontantstøtten utenfor inntektsgrunnlaget ved utmåling av økonomisk sosialhjelp. Kontant-støtten skal evalueres.

Regjeringen ønsker en bedre inntektssikring for personer som er varige mottakere av sosialhjelp:

•Bedre stønader for personer med kort botid i landet
Regjeringen vil innføre en ny, supplerende stønadsordning for personer som ikke har full botid eller opptjening av pensjon i Norge. Ordningen skal gjelde for personer som bor i Norge og som fyller vilkårene for langtidsytelser i folketrygden (når en ser bort fra kravet om tidligere botid). Ordningen bør gi inntektsprøvde ytelser med sikte på å sikre en samlet inntekt tilsvarende minstepensjon i folketrygden, og kan bli administrert av trygdeetaten.

•Garantert minsteinntekt.
Regjeringen vil sette ned et utvalg som skal utrede spørsmål omkring garantert minsteinntekt. Utredningen skal knyttes til de sosiale ordningene som er etablerte i dag og til forslaget i Utjamningsmeldinga om normering av sosialhjelpen, og skal ut fra dette blant annet vurdere en bedre samordning og forenkling av stønadsordningene.

4.6 Et enklere, mer brukerrettet og bedre samordnet hjelpeapparat

Det offentlige hjelpeapparatet er i hovedsak organisert etter sektorprinsippet. Mange offentlige etater har ansvar for ulike sider av folks levekår, for eksempel trygdeetaten, arbeidsmarkedsetaten, helsetjenesten, sosialetaten og oppfølgingstjenesten for videregående skole. Sammensatte problemer krever koordinering og samarbeid. En vanskelig tilgjengelig og lite koordinert forvaltning vil særlig gå utover de svakeste i samfunnet, slik som brukere med sammensatte problemer og behov.

Regjeringen har satt i verk en rekke tiltak for å gjøre det offentlige hjelpeapparatet enklere og mer brukerrettet for å hjelpe grupper som har problemer i forhold til stønadsapparatet. Viktige tiltak er bedre samordning mellom offentlige tjenester og bedre brukerservice. Bruker-deltakelse innebærer både en rett og en plikt for brukeren. Regjeringen vil i større grad enn i dag sette brukerene i sentrum for de offentlige tjenestene. Informasjon og service er to viktige stikkord i denne sammenhengen. Det skal bli lettere for brukerne å vite hvor de skal henvende seg for å få hjelp.

Regjeringen vil blant annet:
-Sette i verk forsøk med brukerkontor
-Bedre servicen ovenfor brukere ved hjelp av offentlige servicekontor
-Innføre serviceerklæringer ved alle offentlige etater
-Satse videre på utbygging og styrking av frivillighetssentraler

innhold

Lagt inn 18. november 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen