I-43/99

Publisert under: Regjeringen Bondevik I

Utgiver: Sosial- og helsedepartementet

Ansvaret for å yte pleie- og omsorgstjenester til sterkt pleietrengende ved flytting mellom kommuner

Landets kommuner
Landets fylkesleger
Landets fylkesmenn
Statens helsetilsyn
Kommunenes Sentralforbund

Rundskriv I-43/99

Vår ref 99/05943
Dato 08.11.1999

Ansvaret for å yte pleie- og omsorgstjenester til sterkt pleietrengende ved flytting mellom kommuner

Bakgrunn

Bakgrunnen for dette rundskrivet er flere tilfeller der sterkt pleie- og/eller omsorgstrengende tjenestemottakere har ønsket å flytte til en annen kommune og i den forbindelse har søkt om tjenester i tilflyttingskommunen før de flytter. I de nevnte tilfellene har søkerne fått avslag, eller ikke fått behandlet søknaden, med den begrunnelse at vedkommende ikke bor eller oppholder seg i den kommunen det søkes om tjenester i.

Enkelte personer er avhengige av å motta omfattende pleie- og omsorgstjenester, slik at de ikke kan flytte uten at et tjenestetilbud står klart i den kommunen de ønsker å flytte til. For at disse personene skal ha en reell adgang til å flytte, er det en forutsetning at tilflyttingskommunen behandler søknaden og fatter vedtak om tjenester før de faktisk flytter eller tar opphold i kommunen.

En praksis som stiller krav om at søkere med omfattende pleie- og omsorgsbehov må bo eller oppholde seg innenfor kommunegrensen for å få behandlet en søknad om helse- eller sosialhjelp, medfører reelt sett en begrensning i disse personenes rett til å bosette seg hvor de vil. Departementet finner det på denne bakgrunn nødvendig å redegjøre nærmere for kommunenes ansvar for å behandle søknader og fatte vedtak om tjenester etter sosialtjenesteloven eller kommunehelsetjenesteloven før søkere med omfattende pleie- og omsorgsbehov har flyttet til eller tatt opphold i kommunen.

Ansvar for å behandle søknader fra persone med omfattende pleie- og omsorgsbehov før de har flyttet til kommunen

Det er klart at en kommune ikke har plikt til å yte helse- eller sosiale tjenester utenfor kommunens grenser. Dette er heller ikke aktuelt i de tilfellene dette rundskrivet omhandler, siden søker har til hensikt å bosette seg i den kommunen det søkes om tjenester i og følgelig vil bo/oppholde seg i kommunen på det tidspunkt tjenestene skal ytes.

Det fremgår av kommunehelsetjenesteloven § 1-1 at kommunen skal sørge for nødvendig helsehjelp til alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen. Etter lovens § 2-1 har enhver rett til nødvendig helsehjelp i den kommunen vedkommende bor eller midlertidig oppholder seg. Etter sosialtjenesteloven § 10-1 første ledd skal sosialtjenesten yte tjenester etter loven til alle som oppholder seg i kommunen.

Lovteksten løser ikke spørsmålet om en kommune kan avslå en søknad om tjenester fordi søker ikke bor/oppholder seg i kommunen på søknadstidspunktet eller vedtakstidspunktet, når det er på det rene at vedkommende vil fylle vilkårene på det tidspunktet tjenestene skal ytes.

Forarbeidene til lovene drøfter heller ikke dette spørsmålet direkte. Det er imidlertid klart at lovgiver ikke har ønsket å begrense muligheten til å flytte for personer med omfattende pleie- og omsorgsbehov. I forarbeidene til sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven er det uttrykkelig uttalt at det ikke skal være adgang til å henvise en søker til dennes bosteds- eller faste oppholdskommune.

Den enkeltes rett til å bosette seg hvor han eller hun selv ønsker, er et moment som veier tungt når kommunens ansvar skal fastsettes. For personer som har et så omfattende pleie- og omsorgsbehov at de ikke kan flytte uten at det står et tjenestetilbud klart for dem i tilflyttingskommunen, vil det innebære en begrensning i deres rett til å bosette seg der de ønsker hvis kommunen ikke har et ansvar for å behandle søknaden og fatte vedtak om tjenester før de tar opphold i kommunen.

Departementet har på dette grunnlaget kommet til at i de tilfeller hvor muligheten til å gjennomføre flyttingen forutsetter at tilflyttingskommunen behandler søknaden og fatter vedtak før søkeren faktisk flytter, kan en kommune ikke avvise eller avslå en søknad om tjenester med den begrunnelse at vedkommende ikke bor eller oppholder seg i kommunen på søknadstidspunktet.

Denne løsningen gir tilflyttingskommunen tid til å planlegge tjenestene og bidrar til at kommunen slipper å stille opp med et omfattende tjenestetilbud på kort varsel.

Søknad om tjenester sendes tilflyttingskommunen og behandles på ordinær måte. Helse- eller sosialtjenesten i tilflyttingskommunen må innen de rammer regelverket setter, vurdere om søkeren fyller vilkårene for rett til tjenester og tjenestenes form og omfang.

De vanlige reglene om økonomisk ansvar vil gjelde, jf. kommunehelsetjenesteloven § 5-1 og sosialtjenesteloven § 11-1 annet ledd. Etter disse reglene skal kostnadene til tjenestene dekkes av den kommunen som har ansvaret for å yte tjenestene.

Vi viser til at den viktigste delen av de statlige overføringene til kommunene skjer gjennom inntektssystemet til kommunene. Fordelingsnøkkelen i inntektssystemet bygger i vesentlig grad på demografiske data for kommunene, slik som antall innbyggere 16-66 år og eldre 80-89 år og 90 år og over. Fra og med 1998 er det også innført to kriterier som fanger opp antall psykisk utviklingshemmede i kommunen. Disse fordelingskriteriene fanger likevel ikke i tilstrekkelig grad opp utgiftsvariasjonen knyttet til særlig ressurskrevende brukere, spesielt i de mindre kommunene. I forutsetningene for det generelle skjønnstilskuddet på Kommunal- og regionaldepartementets budsjett er det derfor lagt til grunn at det fra 2000 gis kompensasjon knyttet til særlig ressurskrevende brukere av kommunale tjenester uavhengig av diagnose eller årsaken til det store hjelpebehovet. Ved tildelingen prioriteres små kommuner med svak økonomi høyere enn andre kommuner.

Med hilsen

Jo Flydal e.f.
avdelingsdirektør

Liv Telle
underdirektør

Lagt inn 12. november 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen