Jnr. 118O/72 E

Publisert under: Regjeringen Bratteli I

Utgiver:

Lov 17 mars 1972 nr. 6 om endringer i lov 22 april 1927 nr. 3 om vergemål for umyndige m.m

Jnr. 118O/72 E.
Oslo 10 mai 1972
Til fylkesmennene

Lov 17 mars 1972 nr. 6 om endringer i lov 22 april 1927 nr. 3 om vergemål for umyndige m.m

Anvendelsen av forvaltningsloven på vedtak av overformyndere

1. Innleiende merknader. Tidspunktet for endringslovens ikraftsetting.

Ved nevnte endringslov ble flere av bestemmelsene i vergemålsloven endret.

Justisdepartementet sendte 17 april 1972 ut et rundskriv om enkelte bestemmelser i endringsloven, bl.a. for å få klarlagt en del spørsmål som har betydning for forskrifter som departementet skal gi etter loven. I det foreliggende rundskriv skal man gi en mer alminnelig orientering om de viktigste bestemmelser i endringsloven.

Som utgangspunkt vil endringsloven tre i kraft 1. juli 1972. De nye regler om vederlag m.m. til verger og overformyndere (lovens § 17 og § 23 tredje ledd) og om forvaltningsavgift til overformynderier med fast formann (§ 30 annet og tredje ledd) vil tre i kraft i januar 1973. For de nye regler for oppbevaring m.m. av verdipapirer i bank (§ 62 tredje ledd) og om overformyndernes og vergenes regnskapsforing og om revisjon m..m. (lovens kap. 7), er Justisdepartementet gitt fullmakt til å fastsette ikraftsettingstidspunktet. Justisdepartementet skal gi forskrifter i tilknytning til disse regler, og vil senere sende ut et rundskriv om dette og om ikraftsettingstidspunktet.

Nedenfor gis en oversikt over de viktigste endringer i loven.

II. Lovens 2. kapittel om verger.

a) Det er innført en betinget aldersgrense for oppnevnte verger, jfr. § 9 nytt fjerde ledd. Etter denne regel bør en oppnevnt verge i alminnelighet fratre når han fyller 70 år. Vergemålsfunksjonen vil imidlertid ikke uten videre falle bort når den oppnevnte verge fyller 70 år. For at vergemålsfunksjonen skal falle bort, kreves det også i disse tilfelle et vedtak av overformynderne og skifteforvalteren, eventuelt av overformynderiets faste formann istedenfor skifteforvalteren, om å frita vergen for vergemålet (§ 14). Det er forutsatt at en oppnevnt verge som har fylt 70 år, bør varsle overformynderne eller skifteforvalteren, og disse må da vurdere spørsmålet om vergeskifte. Det samme gjelder dersom de på annen måte får kunnskap om at vergen har fylt 70 år. Det har imidlertid ikke vært forutsatt at overformynderne eller skifteforvalteren skal ha noen selvstendig undersøkelsesplikt med hensyn til om de enkelte oppnevnte verger har nådd aldersgrensen. Det forutsettes heller ikke at disse skal føre noen fortegnelse over de oppnevnte vergers alder.

Oppnevningsmyndigheten (jfr. § 14) må vurdere i det enkelte tilfelle om den oppnevnte verge bør fortsette ut over fylte 70 år. Dersom oppnevningsmyndigheten har gått med på dette, er det forutsatt at den etter en tid bør ta spørsmålet om vergeskifte opp til ny vurdering. Både ved vedtak om at en oppnevnt verge skal fritas for vergemålet ved fylte 70 år, og vedtak om at han skal fortsette ut over denne alder, bør. en følge de alminnelige saksbehandlingsregler i vergemålslovens § 14 første og tredje ledd. En oppnevnt verge som mot sitt ønske ikke får adgang til å fortsette utover aldersgrensen, vil kunne påklage vedtaket til fylkesmannen etter § 18.

b) Det er foretatt enkelte mindre endringer i reglene om vilkår for d være verge, jfr. § 3 første ledd, § 7 nytt femte ledd, se også de formelle endringer i §§ 8 og 10.

c) Om saksbehandlingen for vedtak om oppnevning av verge og om å frata eller frita noen for vergemålsfunksjonen inneholder loven en del spesielle regler som til dels er utbygd ved endringsloven, se § 14. Adgangen til å påklage vedtak etter 2. kapittel til fylkesmannen er noe utvidd, jfr. § 18

d) Reglene i lovens § 17 om refusjon av utgifter og om vederlag til verger er nærmere presisert og til dels endret. På samme måte som tidligere har vergen krav på å få dekket nødvendige utlegg. Dette omfatter også reiseutgifter. I samsvar med hva som har vært antatt å gjelde også tidligere, er det gitt en uttrykkelig regel om at vergen har krav på å få dekket tapt arbeidsfortjeneste i den utstrekning det er rimelig. Kravet avgjøres av overformynderiet.

Reglene om vederlag for arbeidet som verge er også etter endringsloven temmelig restriktive. Det er en forutsetning at vergemålet har vært særlig arbeidskrevende, og overformynderne må være enig i avgjørelsen. Etter endringsloven kreves det ikke at også skifteforvalteren deltar i avgjørelsen i tilfelle hvor skifte pågår. Det vil imidlertid etter tilhøva være naturlig å innhente skifteforvalterens uttalelse i slike tilfelle. Reglene om vederlag i § 17 annet ledd omfatter etter endringsloven også fødte verger. Det er imidlertid forutsatt at det bare i de rene unntakstilfelle vil bli spørsmål om å tildele en født verge vederlag for arbeidet. Hvorvidt det gjelder en født eller oppnevnt verge, kan også få betydning for vederlagets størrelse, jfr. i denne sammenheng også paragrafens tredje ledd.

Utgiftene til verge skal etter tredje ledd som utgangspunkt dekkes av den umyndiges midler. Refusjon og vederlag til en oppnevnt verge kan imidlertid i noen utstrekning kreves dekket av kommunen. Vilkåret er at overformynderne enstemmig finner at den umyndiges midler er for ubetydelige til at han selv bør bære disse utgiftene.

Endringene i kapittel 2 trer i kraft i juli 1972, unntatt endringene i § 17 som trer i kraft i januar 1973.

Lovens 3. kapittel. Overformyndere.

a) Reglene i § 23 tredje ledd om refusjon og vederlag til valgte overformyndere er vesentlig endret. Utgangspunktet var tidligere at valgte overformyndere ikke hadde krav på vederlag for arbeid eller for reiser. Etter endringsloven har de krav på dekning av kommunen for nødvendige utlegg, herunder reiseutgifter. Dessuten kan kommunestyret, når forholdene tilsier det, vedta at de også skal ha dekning for tapt arbeidsfortjeneste og vederlag for sitt arbeid. Også disse krav dekkes av kommunen, og fastsettes i samsvar med de regler som ellers gjelder for kommunale tillitsmenn, jfr. lov 12 november 1954 nr. I om styret i herreds- og bykommunene § 49 og de satser som er fastsatt med heimel i denne paragraf.

De nye regler i § 23 tredje ledd trer i kraft i januar 1973.

b) Overformynderienes arbeid vil bli vesentlig berørt av de nye regler om oppbevaring m.m. av verdipapirer i bank, og om overføring av regnskapsføringen til kommunenes regnskapskontorer.

Ordningen med oppbevaring av verdi papirer i bank er fastsatt i § 62 nytt tredje ledd, jfr. en del supplerende bestemmelser bl.a. i § 24 og § 29 første ledd. Som nevnt i avsnitt I foran vil det bli sendt ut et nytt rundskriv om denne ordning når de nødvendige forskrifter er utarbeidd.

Overføring av overformynderienes regnskapsføring til kommunenes regnskapskontorer kan bestemmes av departementet i medhold av de nye bestemmelser i § 24 tredje ledd og § 29 første ledds fjerde punktum. Også denne ordning vil man komme tilbake til i et senere rundskriv når man har vurdert i hvilken utstrekning overføring bør skje og de nødvendige forskrifter om regnskapsføringen er gitt.

Av endringer i lovens kapittel 3 skal man her ellers peke på § 24 første ledd tredje punktum, hvoretter den forretningsførende overformynder i alle tilfelle alene kan kvittere for innkomne midler. Med heimel i kongelig resolusjon 17 mars 1972 har departementet bestemt at denne regel skal tre i kraft 1. juli 1972.

c) For så vidt angår saksbehandlingen ved overformynderiene og adgangen til klage, vises til lovens § 30 a, som i første punktum fastsetter at forvaltningsloven gjelder for overformyndernes avgjørelser etter vergemålsloven når ikke en annen regel framgår av loven. Denne regel ble innført ved lov 19 juni 1969 nr. 54 om ikraftsettelse av forvaltningsloven m.m., jfr. Justisdepartementets rundskriv 18 desember 1969 (jnr. 12966169 A-S). Ved sistnevnte lov ble departementet gjort til klageinstans for vedtak av overformynderne. Ved endringsloven er dette endret slik at fylkesmannen er blitt klageinstans. Paragraf 30 a tredje punktum inneholdt tidligere en bestemmelse om at forvaltningsloven ikke får anvendelse på avgjørelser av verger. Denne regel er opprettholdt ved endringsloven, men er overført til § 40 nytt tredje ledd.

Anvendelsen av forvaltningsloven på vedtak av overformynderne er nærmere omhandlet i avsnitt IV nedenfor.

d) I reglene om avgift (gebyr) for forvaltningen ved overformynderier med fast formann er det vedtatt ganske vesentlige endringer, jfr. § 30 annet ledd og Justisdepartementets rundskriv 17 april 1972.

Det er for det første foretatt endringer med hensyn til hvilken formue som det skal reknes forvaltningsavgift av. Mens det tidligere ble reknet avgift av alle midler som ble forvaltet av overformynderiet eller av vergene eller andre under overformynderiets tilsyn, skal avgift etter endringsloven bare reknes av de midler som forvaltes av overformynderiet etter § 62 første og annet ledd. Avgift skal altså ikke reknes av formue som etter loven forvaltes av vergen (kap. 5), eller av andre under overformynderiets tilsyn (§ 89). Det er videre bestemt at det ikke skal reknes avgift av verdipapirer og bankbøker som etter de nye regler i § 62 tredje ledd skal oppbevares m.m. i bank. For disse midler vil det bli spørsmål om å betale forvaltningsgebyr til banken.

Videre er det foretatt en endring med hensyn til avgiftsatsen. Mens denne tidligere ble fastsatt av departementet for hvert år, skal den etter endringsloven utgjøre en fast sats på 3 % av de midler som det skal betales forvaltningsavgift av, jfr. foran. Avgift til sikkerhetsfondet, jfr. § 73, skal som tidligere gå til fradrag i forvaltningsavgiften.

I medhold av kongelig resolusjon 17 mars 1972 har Justis departementet fastsatt at de nye regler om forvaltningsavgift skal tre i kraft 1. januar 1973. Fradraget for verdipapirer som oppbevares i bank, vil dog ikke få betydning før ordningen med slik oppbevaring trer i kraft.

  1. Anvendelsen av forvaltningsloven på vedtak av overformynderne.

Som nevnt i avsnitt III bokstav c foran får forvaltningsloven etter vergemålsloven § 30 a anvendelse på avgjørelser av overformynderne når ikke en annen regel framgår av loven. Et særtrykk av forvaltningsloven og en alminnelig orientering om loven som er utarbeidd av Justisdepartementet i februar 1970, følger som vedlegg til dette rundskriv og bes sendt ut sammen med dette. Om enkelte spesielle spørsmål som kan oppstå ved anvendelsen av forvaltningsloven på vedtak av overformynderne, bemerkes:

Bestemmelsen i vergemålslovens § 30 a om at forvaltningsloven gjelder for vedtak av overformynderne, avskjærer den tvil som ellers kunne gjøre seg gjeldende med hensyn til hvorvidt overformynderne handler på vegne av stat eller kommune, jfr. forvaltningslovens § 1. Forvaltningslovens regler om enkeltvedtak (kap. IV-VI) får såleis anvendelse på alle avgjørelser som gjelder den enkelte umyndiges rettsstilling. Man er her ikke avhengig av den nærmere definisjon av begrepet enkeltvedtak i forvaltningslovens § 2 første ledd bokstav b (orda "på det offentligrettslige område").

Reglene om enkeltvedtak får anvendelse uten hensyn til om saken hører under overformynderne alene, eller den primært hører under vergen men vedtak krever samtykke av overformynderne, eller det kreves enighet mellom vergen og overformynderne. Reglene om enkeltvedtak får derimot ikke anvendelse når overformynderne og skifteforvalteren treffer vedtak i fellesskap, jfr. vergemålslovens § 14 første ledd og § 26 annet ledd. Forutsetningen for at reglene om enkeltvedtak skal få anvendelse, må videre være at det gjelder vedtak vedrørende en bestemt umyndig. Gjelder det vedtak om anbringelse av midler under fellesforvaltningen, får reglene om enkeltvedtak som utgangspunkt ikke anvendelse.

Om habilitet (forvaltningslovens kap. II) inneholder vergemålsloven enkelte særregler i §§ 15 og 26.

De alminnelige regler om saksbehandlingen i forvaltningslovens kap. m vil også gjelde for overformynderiene.

Om bestemmelsene som bare gjelder enkeltvedtak (forvaltningslovens kap. IV-VI) bemerkes:

Den alminnelige regel i forvaltningslovens § 13 som pålegger forvaltningsorganet å påse at saken er sd godt opplyst som mulig før vedtak treffes, må iakttas også av overformynderne. Det vil være naturlig at overformynderne samarbeider med vergen, og eventuelt også med den umyndige selv for å skaffe de nødvendige opplysninger. Overformynderne har imidlertid en selvstendig plikt til å påse at saken er så godt opplyst som mulig, og må etter tilhøva selv innhente de nødvendige opplysninger.

Forvaltningslovens § 16 som pålegger forvaltningsorganet å oppbevare dokumenter m.m. som er under gitt taushets plikt på en betryggende måte, får ikke direkte anvendelse for overformynderiene, idet uttrykkelige bestemmelser om taushetsplikt ikke er gitt. Det vil imidlertid ofte være naturlig at dokumenter som inneholder opplysninger om den enkelte umyndiges personlige forhold eller om drifts- eller forretningsforhold som det er av vesentlig betydning å hemmeligholde. oppbevares på samme måte som verdipapirer, men dette kan ikke ubetinget kreves.

Forhåndsvarsel etter forvaltningslovens §17 før vedtak treffes, antas i stor utstrekning å kunne unnlates med heimel i paragrafens tredje ledds annet punktum. Det har vært forutsatt at det er tilstrekkelig etter denne bestemmelse at vergen på forhånd har kjennskap til saken. I så fall er det ikke nødvendig at den umyndige varsles. I enkelte tilfelle kan det likevel være grunn til å varsle den umyndige, f.eks. hvis det må antas å være et motsetningsforhold mellom vergen og den umyndige, eller det må antas at den umyndige er spesielt engasjert i saken. En uttalelse fra den umyndige vil for øvrig etter tilhøva være påkrevd for at saken skal bli tilstrekkelig opplyst, helt uavhengig av regelen om forhåndsvarsel (jfr. § 13, se også vergemålsloven § 40 første ledd).

Adgangen til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter etter forvaltningslovens §§ 18-20 må gjelde både for den umyndige selv og for vergen. Vergen vil etter tilhøva kunne ha rett til å bli kjent med sakens dokumenter selv om den umyndige ikke har det, jfr. § 19 annet ledd.

Reglene i forvaltningslovens § 22 om at vedtak skal treffes uten ugrunnet opphold, reiser ikke særlige spørsmål for overformynderiene. Reglene i lovens § 23 om at vedtak som hovedregel skal treffes skriftlig, må suppleres med reglene om protokollering m.m. etter de særlige forskrifter for overformynderiene.

Når det gjelder grunngivingsplikt etter forva1tningslovens § 24, vil det bare unntaksvis være plikt til å gi begrunnelse samtidig med at overformynderiets vedtak treffes (§ 24 første ledd). Selv om f.eks. vergen og den umyndige har motstridende oppfatninger, kan det neppe sies å foreligge en tvist mellom flere parter. I tilfelle vergen eller den umyndige har et bestemt standpunkt som er fraveket i overformynderiets vedtak, vil imidlertid begge disse kunne kreve begrunnelse etter at vedtak er truffet, jfr. § 24 annet ledd.

Begrunnelsens innhold, jfr. forvaltningslovens § 25, vil i tilfelle bero på vedtakets innhold og de nærmere forhold i den enkelte sak. Det vil på dette område kunne være spørsmål om skjønnsmessige avgjørelser som det kan være vanskelig å gi noen nærmere begrunnelse for. I enkelte tilfelle, f.eks. når det gjelder samtykke til gjeldsstiftelse, må det etter tilhøva være tilstrekkelig å vise til de retningslinjer som har vært fulgt i tidligere praksis.

Etter forvaltningslovens § 27 skal en part som hovedregel underrettes om vedtaket. Det må i alle høve sørges for at vergen blir gjort kjent med vedtaket. Det kan vanligvis ikke være nødvendig å underrette også den umyndige, men på samme måte som når det gjelder forhåndsvarsel etter § 17, kan det være grunn til å underrette også den umyndige i enkelte tilfelle. Er det spørsmål om felles vedtak av overformynderne og vergen, kan det ikke være grunn til å gi vergen noen særskilt underretning. Som utgangspunkt skal underretning gis skriftlig, men etter § 27 første ledds annet punktum kan det også i en del tilfelle gis muntlig underretning.

Sammen med underretning om vedtaket skal det etter § 27 tredje ledd alltid gis opplysning om klageadgang, klagefrist og den nærmere framgangsmåte ved klage. Slik opplysning kan gis ved at et eksemplar av statens fellesblankett nr. 73 (Melding om adgang til å klage over forvaltningsvedtak fylles ut og sendes med underretningen om vedtaket. Et eksemplar av blanketten følger som vedlegg til dette rundskriv. Ytterligere eksemplar kan rekvireres fra Statens trykksakekspedisjon.

Videre heter det i § 27 tredje ledd at det i tilfelle kan opplyses at klage til det overordnete forvaltningsorgan (det vil her si fylkesmannen) er et vilkår for at parten kan reise søksmål til rettslig overprøving av vedtaket, eller hvilken frist som gjelder for adgangen til slikt søksmål. Dette forutsetter at overformynderiet har truffet avgjørelse som nevnt i lov om rettergangsmåten for tvistemål § 437, som lyder:

"Vedkommende forvaltningsorgan kan bestemme at søksmål etter § 435 første ledd om lovmessigheten av en avgjørelse i offentlig tjeneste eller krav om erstatning som følge av slik avgjørelse ikke skal kunne reises uten at vedkommende part har nyttet den adgang han har til å klage over avgjørelsen og at klagen er avgjort av den høyeste klage instans som står åpen. Bestemmelse om dette må i tilfelle meddeles vedkommende samtidig som han får melding om avgjørelsen. Søksmål skal likevel i alle tilfelle kunne reises når det er gått 6 måneder fra det tidspunkt erklæringen om klage første gang ble framsatt, og det ikke skyldes forsømmelse fra klagerens side at klageinstansens avgjørelse ikke foreligger.

Vedkommende forvaltningsorgan kan bestemme at mulig søksmål må reises innen 6 måneder fra det tidspunkt da melding om fristfastsettingen kom fram til vedkommende part. Det kan gis oppreising mot oversitting av fristen. Fristfastsettingen gjelder ikke dersom avgjørelsen er eller kommer under klagebehandling eller for så vidt avgjørelsen blir endret.

Bestemmelsene i første og annet ledd er ikke til hinder for at erstatningssøksmål blir reist dersom det forvaltningsorgan som har truffet avgjørelsen, etter at klage lovlig var satt fram selv har endret avgjørelsen med den virkning at klageren helt ut er gitt medhold. Det samme gjelder dersom avgjørelsen før klageretten var gått tapt, men uten at klage var satt fram, er endret på tilsvarende måte - av vedkommende forvaltningsorgan selv eller av overordnet forvaltningsorgan -slik at det ikke lenger foreligger noe grunnlag for klage over avgjørelsen. Ny søksmålfrist kan fastsettes etter reglene i annet ledd."

I alminnelighet vil det ikke være grunn for overformynderiet til å treffe slik bestemmelse som nevnt i tvistemålslovens § 437 første eller annet ledd. I de unntakstilfelle hvor det kan være grunn til å vente at det vil bli reist rettslig søksmål i anledning av overformynderiets vedtak, kan det imidlertid være grunn til å vurdere spørsmålet.

Retten til d klage over overformynderiets vedtak reguleres av bestemmelsene i forvaltningslovens kap. VI.

Man vil peke på at retten til å klage over de vedtak som gjelder formueforvaltningen (vergemålslovens kap. 6), av forskjellige grunner vil få begrenset praktisk betydning. Dette har sammenheng med at overformynderiets avgjørelser som hovedregel har virkning fra det tidspunkt det er gitt underretning om vedtaket, uten hensyn til klageretten. I alminnelighet vil det ikke være riktig å utsette gjennomføringen av vedtaket av hensyn til muligheten for klage. Dette bør det bare bli spørsmål om når saken har vært tvilsom og man ikke kan se bort fra muligheten for klage (vergen har f.eks. hatt en annen oppfatning). Heller ikke i disse tilfelle bør overformynderiet utsette gjennomføringen av vedtaket dersom dette kan utsette den umyndige for tap. Det samme gjelder når vedtaket ikke vil få praktisk betydning med mindre det gjennomføres raskt. Selv om vedtaket blir påklaget, mister det ikke av den grunn sin virkning, med mindre det bestemmes av overformynderiet eller fylkesmannen som klageinstans at klagen skal ha oppsettende virkning. jfr. forvaltningslovens § 34. (Spørsmålet om hvorvidt fylkesmannen i klagesaken kan endre et vedtak som er gjennomført, vil bli tatt opp nedenfor.) Ved vurderingen av om en klage skal gis oppsettende virkning, bør det tas hensyn til tilsvarende forhold som ved vurderingen av om vedtaket bør gjennomføres uten hensyn til muligheten for klage.

Kompetent til å påklage et vedtak av overformynderiet vil i alle tilfelle være vergen. Den umyndige må også kunne utøve klageretten på egenhånd såframt han har en rimelig forståelse av hva saken gjelder. En eventuell medkontrahent (kjøper, låntaker m.v.) kan derimot ikke antas å ha selvstendig klagerett.

Klageinstans er fylkesmannen, jfr. vergemålslovens § 30 a.

Fristen for klage er etter forvaltningslovens § 29 tre uker fra det tidspunkt underretning om vedtaket er kommet fram til vedkommende part. Det avgjørende i forhold til denne bestemmelse må være når vedtaket er kommet fram til vergen. Om avbrytelse av, fristen, forlengelse, o'ppreisning og klagens form og innhold er det gitt regler i forvaltningslovens § 29 tredje og fjerde ledd og §§ 30-32.

Klageerklæringen skal framsettes overfor over formynderiet, jfr. forvaltningslovens § 32 bokstav a. Overformynderne kan selv oppheve eller endre vedtaket dersom de finner klagen begrunnet (eventuelt med medvirkning av vergen dersom dette kreves etter loven, og ikke endringen bare går ut på å samtykke i eller medvirke til den løsning vergen ønsker). I motsatt fall skal overformynderiet tilrettelegge saken og uten opphold sende klageerklæringen og sakens dokumenter til klageinstansen. Da det i de fleste tilfelle vil være spørsmål om en skjønnsmessig avgjørelse, vil det kunne være hensiktsmessig at overformynderiet selv gir en uttalelse i saken. Det vises for øvrig til forvaltningslovens § 33. Oversending til fylkesmannen skal skje selv om vedtaket faktisk er gjennomført, men fylkesmannen bør i tilfelle gjøres merksom på dette.

Fylkesmannen vil som utgangspunkt ha alminnelig kompetanse i klagesaken, dvs. at han kan foreta en fullstendig ny prøving av saken. Dersom vedtaket allerede er gjennomført. overfor en medkontrahent (f.eks. en låntaker), kan sterke rimelighetsgrunner tilsi at vedtaket ikke bør endres, eller at man foretar oppsiing med en rimelig frist istedenfor å endre vedtaket med tilbakevirkende kraft. Dersom overformynderiets vedtak i seg selv var gyldig, er det for øvrig mulig at medkontrahenten på grunnlag av legitimasjonssynspunkter i noen utstrekning må anses beskyttet mot en endring med tilbakevirkende kraft. Om omgjøring og om sakskostnader vises til Justisdepartementets alminnelige redegjørelse om forvaltningsloven side 21-22.

V. 4. kapittel. Den umyndiges handleevne.

Den mindreåriges egen handleevne er utvidd ved nye bestemmelser i §§ 33 a og 33 b. Man peker spesielt på § 33 b annet ledd, som gir mindreårige som har fylt 18 år, rett til på egenhånd å oppta utdanningslån i statlig låneinstitusjon. En mindreårig får selv råderetten over disse lånemidler, deres avkastning og hva som trer i deres sted. For mindreårige under 18 år er vergen gitt kompetanse til å oppta slike lån uten samtykke av overformynderiet, se § 55 annet ledd nr. 3 og tredje ledd (omtalt i avsnitt VI nedenfor).

Det er ikke gitt noen særregel om mindreåriges rett til å råde over stipendmidler. Det har vært antatt at den forvaltningsmyndighet som utdeler stipend (Statens lånekasse for utdanning) i medhold av vergemålslovens § 33 første ledd kan bestemme i hvilken utstrekning de mindreårige skal få råderetten over stipendmidler.

Endringene i lovens fjerde kapittel trer i kraft I juli 1972.

VI 5. kapittel. Vergers rådighet og plikter.

Den generelle regel i vergemållovens § 38 om vergens kompetanse er gitt en annen utforming, uten at det er tilsiktet noen realitetsendring. For så vidt angår forholdet mellom vergen og overformynderne, er det imidlertid tilføyd en generell bestemmelse i § 61 som pålegger vergen, utenom de tilfelle hvor loven krever medvirkning fra overformynderiet, å rådføre seg med overformynderiet når han er i tvil eller når det gjelder vedtak av særlig stor betydning for den umyndiges økonomi.

Også i de mer spesielle regler om vergens kompetanse er det gjennomført enkelte endringer, jfr. §§ 48, 50 annet ledd, 55, 56 og 58.

For så vidt angår de nye regler i § 55 annet ledd, jfr. tredje ledd, om vergens adgang til åstifte gjeld for den umyndige og pantsette hans eiendeler uten samtykke av overformynderiet, bemerkes:

Bestemmelsen i nr.1 som gjelder gjeldsstiftelse og pantsetting som er nødvendig av hensyn til den umyndiges underhold eller oppfostring, er forutsatt å ha en temmelig begrenset rekkevidde. Mer ekstraordinære utgifter, f.eks. til studieopphold i utlandet eller anskaffelse av kostbare gjenstander som etter en alminnelig oppfatning ikke kan anses som nødvendig, kan vergen ikke finansiere ved kreditt etter denne regel.

Mens mindreårige over 18 år på egenhånd kan oppta studielån i statlig låneinstitusjon etter den nye regel i § 33 b annet ledd, kan vergen etter § 55 første ledd nr. 3 oppta slike lån for mindreårige under 18 år uten samtykke av overformynderiet. Etter annet ledd er det vergen som skal råde over lånemidlene til fordel for den mindreårige, med mindre han lar den mindreårige selv få råderetten.

Den nye regel i § 58 annet punktum gjør det klart at overformynderiet også må samtykke i at vergen gjør gjeldende eller fra faller ektefellens rett til å få utlagt fast eiendom m.m. på skifte etter de paragrafer i henholdsvis ekteskapsloven og skifteloven som der er nevnt. Ekteskapslovens § 55 a ble innført ved endringslov 22 mai 1970 nr. 30, og har bl.a sammenheng med de nye regler i skifte lovens § 50 som kom til ved samme endringslov. Skiftelovens § 50 gjelder ektefelles rett til å få utlagt fast eiendom og andre eiendeler av felleseiet på skifte med den annen ektefelle. Etter ekteskapslovens § 55 a annet ledd har en ektefelle bl.a. en begrenset rett til å løse ut eiendeler som er omfattet av skiftelovens § 50 annet ledd, selv om de tilhører den annen ektefelles særeie. Skiftelovens § 63 gjelder den gjenlevende ektefelles rett til å få utlagt fast eiendom og andre eiendeler på dødsboskifte. Denne paragraf er endret ved lov 3 mars 1972 nr. 5 om arv m.m., som foreløpig ikke er trådt i kraft.

Endringene i femte kapittel vil tre i kraft 1. juli 1972.

VI. 6. kapittel. Overformynderiets forvaltning av umyndiges midler.

I dette kapittel er det gjort flere vesentlige endringer.

I § 62 første ledd om hvilke verdier som skal forvaltes av over formynderiet, er selskapsandeler tilføyd i opprekningen.

Når det gjelder størrelsen av den formue som overformynderiet plikter å forvalte, er grensen i § 63 forhøyd fra kr.500 til kr. 5 000. Dersom et overformynderi har midler til forvaltning for en umyndig som utgjør mindre enn kr.5000, kan de etter endringsloven utbetales til vergen.

Samtidig som beløpsgrensen for overformynderiforvaltningen er hevet, er det i § 63 tilføyd et nytt tredje ledd hvoretter beløp under kr.3 000 i alle tilfelle kan utbetales til vergen, selv om de ikke er å anse som inntekt. Bestemmelsen vil bl.a. få betydning for utbetaling av forsikringsbeløp under denne grense.

For så vidt angår forvaltningsformen, er det gjort den vesentlige endring at verdipapirer og bankbøker som hører under overformynderiets forvaltning, som hovedregel skal oppbevares i bank, som også skal overta enkelte andre funksjoner i forbindelse med forvaltningen, se for øvrig § 62 tredje ledd. Justisdepartementet vil senere komme tilbake til denne ordning når det er tatt standpunkt til hvilke overformynderier som skal fritas for bankoppbevaring, og når de nødvendige forskrifter er gitt.

I reglene om anbringelse av midler under overformynderiets forvaltning er det gjort enkelte endringer.

Utgangspunktet er fortsatt at midler som overformynderiet til forvaltning, skal anbringes mot pant i fast eiendom, jfr. § 64.

I § 65 om hvilke obligasjoner som er tillatte plasseringsobjekter, er det tilføyd regler som på visse vilkår gir adgang til å plassere midler i obligasjoner utstedt eller garantert av norske kommuner eller fylkeskommuner (nr. 2 og 3). Det er videre stilt et alminnelig vilkår om at obligasjoner må være notert på norsk børs.

Det er dessuten innført en begrenset adgang til d anbringe midler i aksjer, jfr. § 65 annet ledd. Tegningsretter som tilhører en umyndig, kan etter endringsloven nyttes til kjøp av aksjer for ham. Videre er det gitt adgang til å omplassere midler som tidligere har vært plassert i aksjer, i andre aksjer, men det er da et vilkår at de er børsnotert. Vilkåret for å anbringe en umyndigs midler i aksjer er - på samme måte som for anbringelse i obligasjoner -at overformynderne og vergen er enige.

For så vidt angår den subsidiære adgang overformynderne har til å plassere midlene i bank, er det etter endringsloven adgang til å nytte andre banker enn sparebank, jfr. § 66 og §71 tredje ledd, jfr. også § 53 for midler som forvaltes av vergen og § 88 annet ledd for midler som ikke kan utbetales ved et vergemåls opphør.

Når det gjelder adgangen til å beholde aksjer og andre verdipapirer som kommer inn til over formynderiet, er det etter endringsloven tilstrekkelig at overformynderne og vergen er enige, jfr. § 67 nr. 2. Det kreves ikke lenger at skifteforvalteren deltar i avgjørelsen.

I medhold av den nye bestemmelse i § 68 annet ledd har departementet gitt regler om påtegning om urådighet og om oppheving av urådighet. Reglene er tatt inn i vedlegg 2 til dette rundskriv.

Endringene i sjette kapittel vil tre i kraft 1. juli 1972, unntatt de nye regler om bankoppbevaring i § 62 tredje ledd.

VII. 7. kapittel. Regnskaper.

De vesentligste endringer i dette kapittel er de nye regler om at departementet kan bestemme at overformynderiets regnskaper skal overføres til kommunens regnskapskontor, jfr. § 24 tredje ledd og § 29 første ledd. Man vil komme tilbake til denne ordning når det er bestemt i hvilken utstrekning overføring skal skje, og de nødvendige endringer i regnskapsforskriftene er gitt.

Ellers finner man grunn til å peke på den nye regel i § 83 annet ledd hvoretter også vergeregnskapene og regnskapene for andre midler som står under overformynderiets tilsyn m.m.) skal revideres sammen med overformynderregnskapene.

Departementet vil utarbeide nye regler om regnskapsføring og revisjon m.m. Ikraftsettingstidspunktet for endringene i 7. kapittel er derfor ennå ikke fastsatt, unntatt for § 88 annet ledd som vil tre i kraft 1. juli 1972.

IX. 8. Kapittel . Forskjellige bestemmelser.

I dette kapittel er det gjort følgende realitetsendringer:

a) Vergemålslovens § 89 som gir arvelater eller giver adgang til å treffe særlige bestemmelser om forvaltningen m.m. av arve- og gavemidler, inneholdt tidligere en absolutt regel om at vergemålslovens regler om tilsyn av overformynderiet og om regnskapsplikt også skulle gjelde for slike midler. Ved endringsloven er det imidlertid gitt adgang til å bestemme at heller ikke disse regler skal gjelde. Selv om midlene står under overformynderiets tilsyn, skal det etter endringsloven ikke betales forvaltningsavgift etter § 30 annet ledd.

b) Reglene om hjelpevergemål i § 90 a er utbygd på en del punkter, først og fremst for å bedre kontrollen med hjelpevergene.

Etter endringer i annet ledd kreves overformynderiets sam tykke også til hjelpevergens disposisjoner etter §§ 50 og 51 (visse disposisjoner over fast eiendom og løsøre). Av endringen i § 83 annet ledd følger for øvrig at også hjelpevergens regnskap skal revideres av overformynderrevisjonen.

I tredje ledd er det gitt nye regler som innskrenker overformynderiets tilsyn m.m. når den sykes ekte felle er oppnevnt til hjelpeverge. Regelen svarer til regelen for verger i lov 28 november 1898 om umyndiggjørelse § 28 som er endret ved samme lov.

Etter den nye bestemmelse i fjerde ledd kan overformynderiet pålegge hjelpevergen å besørge den sykes bo registrert og vurdert og sende registreringsforretningen til overformynderiet. Dette kan gi overformynderiet grunnlag for bedre kontroll med hjelpevergen.

Endringene i 8. kapittel vil tre i kraft 1. juli 1972.

X. Endringer i andre lover.

a) Endringene i umyndiggjøringslovens § 28 er nevnt foran i avsnittet IX bokstav b.

b) I lov 4 juli 1927 om uskiftet bo er det foretatt endringer i § 5 tredje og fjerde ledd. Den tidligere regel i fjerde ledd om at overformynderne årlig skulle gjennomgå uskifteboene med vergene, er erstattet med en bestemmelse om at gjennomgåelse skal skje i den utstrekning det anses nødvendig. Disse endringer vil tre i kraft i juli 1972.

Loven om uskiftet bo er opphevd ved lov 3 mars 1972 nr. 5 om lov om arv m.m., som vil tre i kraft på et senere tidspunkt. Endringene i § 5 tredje ledd er foreslått innarbeidd i den nye arvelovs § 16, og endringen i § 5 fjerde ledd i vergemålslovens § 27 nytt fjerde ledd.

C) Lov 21 februar 1930 om skifte § 39 annet ledd er endret slik at skifteforvalteren skal sende utskrift av utloddingsprotokollen til vedkommende overformynderi i alle tilfelle når en umyndig har fått utlegg på skifte som i verdi overstiger det beløp som etter vergemålsloven kan utbetales til vergen (kr.3000, jfr. § 83 annet ledd). Også denne endring trer i kraft 1. juli 1972.

Rundskrivet sammen med vedlagte særtrykk av forvaltningsloven, av Justisdepartementets orientering februar 1970 om forvaltningsloven og av skjema for melding om adgang til å klage over forvaltningsvedtak bes fordelt til overformynderiene i fylkesmannens distrikt gjennom kommunene.

Videre vedlegges noen eksemplar av rundskrivet til fordeling til herreds- og byrettene, kommunene og psykiatriske sykehus i fylket.

Oslo 10. mai 1972

Stein Rognlien.

Vera Holmøy