Klage fra Miljøstiftelsen Bellona og Sandefjord Naturvern på SFTs vedtak av 15. juli 2002 vedrørende klager på "Opprydningsprosjektet" i Kamfjordkilen, Sandefjord

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Miljøverndepartementet

Klage fra Miljøstiftelsen Bellona og Sandefjord Naturvern på SFTs vedtak av 15. juli 2002 vedrørende klager på "Opprydningsprosjektet" i Kamfjordkilen, Sandefjord

Miljøstiftelsen Bellona
Sandefjord Naturvern

Deres ref

Vår ref

Dato

- F/LAV

05. aug. 2002

Ark:

Klage fra Miljøstiftelsen Bellona og Sandefjord Naturvern på SFTs vedtak av 15. juli 2002 vedrørende klager på "Opprydningsprosjektet" i Kamfjordkilen, Sandefjord

SFTs vedtak av 15. juli er et endelig klagevedtak og kan derfor ikke påklages. Saken behandles derfor ikke som en formell klage. Siden det reises spørsmål ved SFTs habilitet kommenteres dette. MD kan ikke se at SFT har vært inhabil i saken eller at tillatelsen til opprydningstiltaket skulle være ugyldig eller uhensiktsmessig.

Vi viser til Deres brev av 24. juli 2002 hvor De påklager SFTs klagevedtak av 15. juli 2002 i sak om mudring og deponering av forurensede sedimenter i Kamfjordkilen. SFTs klagevedtak er i utgangspunktet endelig og kan ikke påklages, jf forvaltningsloven § 28 første ledd. Saken behandles derfor ikke som en formell klage, men siden det reises spørsmål ved SFTs habilitet, vil vi likevel gi et svar med våre synspunkter på saken.

Bakgrunn

SFT har i vedtak av 20. juli 2001, 1. juli 2002 og 5. juli 2002 tildelt midler til Sandefjord kommune for opprydning i forurensede sedimenter i Kamfjordkilen i Sandefjord. Det er bevilget kr 9 mill for år 2001, 5 mill for 2002 og det er planlagt å bevilge kr 4 mill for år 2003.

I vedtak av 20. juli 2001 er det presisert at tilsagnet er gitt under forutsetning av at nødvendige tillatelser etter forurensningsloven avklares med Fylkesmannen i Vestfold som rette myndighet. I de to siste vedtakene vises det til vilkårene i det første vedtaket av 20. juli 2001.

Tillatelse etter forurensningsloven ble gitt av Fylkesmannen i Vestfold i vedtak av 15. mai 2002. Vedtaket ble påklaget av Bellona og Sandefjord Naturvern i brev av henholdsvis 12. og 17. juni 2002. Klagen ble den 25. juni 2002 oversendt fra Fylkesmannen til SFT for avgjørelse. SFT fattet vedtak i klagesaken den 15. juli 2002.

Kommentarer til inhabilitetsinnsigelsen i klagen

I klagen hevder Bellona og Sandefjord Naturvern at siden SFT allerede hadde fattet vedtak om tildeling av midler til opprydningsprosjektet, var SFT inhabil til, på et senere tidspunkt, å vurdere klagesak om tillatelse til prosjektet etter forurensningsloven. Det heter således i klagen:

"SFT har gjennom sin bevilgning av penger tatt standpunkt til hvilken løsning organet ønsker gjennomført."

Dette er ifølge klagerne et ”særegent forhold …som er egnet til å svekke tilliten” til at SFT kan behandle klagene på en upartisk måte, jf. forvaltningsloven av 10. februar 1967 (fvl) § 6 annet ledd.

Departementet viser til at SFT i vedtak om økonomisk støtte til oppryddingsprosjektet i Kamfjordkilen i Sandefjord har presisert at tildelingen ikke vil ha betydning for spørsmålet om tillatelse etter forurensningsloven til prosjektet og at nødvendige tillatelser etter forurensningsloven måtte avklares med Fylkesmannen i Vestfold som rette myndighet. Ved tildelingen av midler har SFT ikke tatt stilling til den nærmere gjennomføring av oppryddingen, eller vurdert de konkrete forurensningsmessige sider ved ulike alternative løsninger eller valg av metode for opprydding. I slike saker er det alltid tiltakshavers eget ansvar å vurdere metode for gjennomføring og sørge for innhenting av nødvendige tillatelser til dette.

Det er ikke uvanlig at fagmyndigheter på ulike områder vurderer og gir tilskudd til ulike typer aktivitet uten dermed å ta endelig stilling de nærmere tillatelser og vilkår som må stilles til den angjeldende aktivitet. Det er lang praksis for at forvaltningen kan være tilskuddsmyndighet uten å bli inhabil i senere rettslig behandling av samme sak.

SFTs tildeling av midler til opprydding i de forurensede sedimentene i Kamfjordkilen var basert på en vurdering av behovet for tiltak i det aktuelle området samt ønsket om å få gjennomført et pilotprosjekt for å få erfaring med gjennomføring av opprydding i et større område med ulike kilder til forurensningen og med ulike aktører involvert i oppryddingen. SFTs beslutning om å gi oppryddingsprosjektet i Kamfjordkilen økonomisk støtte medførte ikke at det ble tatt standpunkt til eller gitt føringer for den praktiske gjennomføring av oppryddingen. Etter departementets vurdering er derfor SFTs tidligere tildeling av økonomisk støtte til oppryddingsprosjektet ikke et slikt "særegent forhold … som er egnet til å svekke tilliten" jf. fvl. § 6 2. ledd til at SFT kan behandle klagesaken på en upartisk måte.

Kommentarer til de materielle sidene ved klagen

Klagerne har tre anførsler til tillatelsen til opprydningstiltaket.

Klagerne hevder at mudringen utelukkende har til formål å sikre seilingsdyp for det planlagte boligprosjektet i Kilen og at det ville være en langt bedre løsning å dekke til bunnsedimentene der de ligger (in situ) uten noen forutgående mudring. Mudringen vil medføre at arealet som det er behov for å dekke til vil bli betydelig mindre ved mudring. Videre vil en in situ tildekking på grunt vann (grunnere enn 3,5 meter) gjøre tildekkingsmassene svært utsatt for mekanisk påvirkning som bølgeerosjon, både fra båter og fra naturlige bølger.

Videre mener klagerne at dersom det først skal mudres, vil det være en mye bedre løsning å deponere muddermassene på Langøya. Til dette vil vi bemerke at SFT har vurdert ulike alternativer til den foreslåtte metoden, blant annet også deponering på Langøya. Deponering på Langøya vil være et betydelig mer kostbart alternativ enn det foreslåtte gruntvannsdeponiet, og SFTs vurdering er at deponering på Langøya ikke vil gi miljøgevinster som står i forhold til de økte kostnadene. Prosjektet er ikke direkte sammenlignbart med Oslo havn, som er et prosjekt med langt større mengde masse og større risiko for forurensning – og der også de berørte kommunene har bedt om at landdeponi utredes. SFT vurderer det også som hensiktsmessig å skaffe erfaring fra lokale deponeringsløsninger, noe Sandefjord-prosjektet er bedre egnet til enn prosjektet i Oslo havn.

Klagerne stiller også spørsmål ved prosessen for å komme fram til den valgte metoden og mener at SFT burde styre prosjektet bedre, blant annet ved å være med i en styringsgruppe for prosjektet. Det er ikke noen forutsetning at det organet som bevilger midler i form av støtte også har representant i styringsgrupper m.v. Ved å stille krav om innsyn og rapportering i vedtaket om tildeling av midler, har SFT sikret seg nødvendig kontroll over prosjektet.

De opplysningene Miljøverndepartementet har fått om saken, gir ikke grunn til å overprøve SFTs faglige vurderinger av prosjektet.

Konklusjon

Miljøverndepartementet kan ikke se at SFT har vært inhabil i saken eller at tillatelsen til opprydningstiltaket skulle være ugyldig eller uhensiktsmessig.

Med hilsen

Ellen Hambro e.f.
avdelingsdirektør

Lars Varden
førstekonsulent