5 Dagens organisering og andre lands organisering

5.1 Dagens organisering av spesialisthelsetjenester til den samiske befolkningen

5.1.1 Nasjonalt ansvar

Det slås fast i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 at staten har det overordnede ansvar for at befolkningen gis nødvendige spesialisthelsetjenester.

Spesialisthelsetjenesten er organisert under fire regionale helseforetak (RHF): Helse Nord, Helse Midt-Norge, Helse Vest og Helse Sør-Øst. Disse har ansvar for å tilby spesialisthelsetjenester til hele befolkningen i sine områder, inkludert den samiske delen av befolkningen.

Staten skal fastsette overordnede helsepolitiske mål og sette de regionale helseforetakene i stand til å oppfylle sine plikter. Det er staten som har ansvar for at de regionale helseforetakene oppfyller sine rettslige forpliktelser. Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027 løfter samisk medbestemmelse og forplikter regjeringen til å sikre at samiske perspektiver ivaretas i helsepolitiske satsinger, nasjonale planer og strategier.

Som lovgivende og bevilgende myndighet er det Stortinget som vedtar helselovgivningen og andre lover, og som vedtar de overordnede ressursrammene. Stortinget styrer også gjennom vilkår ved behandlingen av statsbudsjettet og signaler til statsråden i det øvrige stortingsarbeidet.

Helse- og omsorgsdepartementet har det overordnede ansvaret for at helsetjenester ytes på en likeverdig måte. Departementet styrer i hovedsak gjennom de årlige oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene (se kapittel 5.1.2), og gjennom foretaksmøter. Staten ved departementet oppnevner styrer i de regionale helseforetakene. Det er bare styret i Helse Nord RHF som har samisk representasjon.

Helsedirektoratet koordinerer nasjonale retningslinjer for å bidra til likeverdige helse- og omsorgstjenester til den samiske befolkningen.

Sametinget har en formell rådgivende rolle om språk og kultur i helsetjenestene. Sametinget har særlig tett samarbeid med Helse Nord RHF og Helse Midt-Norge RHF. Sametinget har også samarbeidsavtaler med bykommuner som har en større samisk befolkning, som Alta, Tromsø og Bodø.

Samisk nasjonal kompetansetjeneste (SÁNÁG/SANKS) er en del av Sámi klinihkka i Karasjok og har et nasjonalt ansvar for oppgaver innen forskning, utvikling og kompetanseheving innen psykisk helsetjeneste for den samiske befolkningen, jf. kapittel 5.1.3.4.

5.1.2 Regionalt ansvar

5.1.2.1 Sørge-for-ansvaret

De regionale helseforetakene har det overordnede ansvaret for å iverksette den nasjonale helsepolitikken i helseregionene, jf. helseforetaksloven § 2 a. De har ansvar for å «sørge for at personer med fast bopel eller oppholdssted innen helseregionen tilbys spesialisthelsetjeneste», jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2 a første ledd. Dette omtales som sørge-for-ansvaret.

Sørge-for-ansvaret innebærer altså et overordnet ansvar for at befolkningen til enhver tid har tilgang til nødvendige spesialisthelsetjenester, uavhengig av hvor og av hvem tjenestene ytes. Ansvaret omfatter hele bredden av spesialisthelsetjenester, herunder somatikk, psykisk helsevern, rusbehandling, prehospitale tjenester og akuttmedisin. Ansvaret gjelder kontinuerlig – hele døgnet og gjennom hele året. Det innebærer at det må foreligge tilstrekkelig kapasitet i form av personell, kompetanse, bygg, utstyr og IKT-systemer til å håndtere både planlagt behandling og øyeblikkelig hjelp. Sørge-for-ansvaret er samtidig et systemansvar og ikke begrenset til egen drift. De regionale helseforetakene skal sikre befolkningens behov gjennom en kombinasjon av egne helseforetak, private ideelle aktører, avtalespesialister og i noen tilfeller kjøp av tjenester fra kommersielle leverandører. Dette innebærer ansvar for å etablere, følge opp og samordne et betydelig antall aktører, som samlet skal framstå som én sammenhengende tjeneste for pasientene. En sentral del av ansvaret er derfor å sikre at det ikke oppstår uønsket overlapp eller kapasitetsmangel, verken geografisk eller faglig, men et helhetlig og dekkende tilbud. Ansvar for pasientforløp er en integrert del av sørge-for-ansvaret. Dette innebærer å sikre at pasienter – også de med sammensatte og komplekse behov – mottar koordinerte og sammenhengende tjenester på tvers av enheter og nivåer, i nært samarbeid med kommunale helse- og omsorgstjenester. Det forutsetter at det finnes systemer for informasjonsdeling, klare ansvarsforhold og etablerte samarbeidsstrukturer mellom aktører i og utenfor egen region. Videre omfatter sørge-for-ansvaret et omfattende beredskapsansvar. Tjenestene skal være robuste nok til å håndtere både daglig drift og ekstraordinære situasjoner, herunder større ulykker, masseskader, pandemier og langvarige kriser. Dette krever fleksible systemer, reservekapasitet og samarbeid med andre regioner og nasjonale myndigheter. Dersom en egen samisk enhet skulle ha sørge-for-ansvaret for den samiske befolkningen i Norge, ville dette vært oppgaver enheten hadde hatt ansvaret for, enten ved å drifte tjenestene selv eller sørge for gjennom avtaler.

5.1.2.2 Oppgavene som skal løses i spesialisthelsetjenesten

5.1.2.2.1 Spesialisthelsetjenesteloven

Spesialisthelsetjenesteloven § 3‑8 angir fire hovedoppgaver for spesialisthelsetjenesten: pasientbehandling, utdanning av helsepersonell, forskning og opplæring av pasienter og pårørende.

For samiske pasienter innebærer disse oppgavene særskilte krav til språk, kulturforståelse og tilgjengelighet. Utvalget legger derfor til grunn følgende oppgavestruktur for samiske spesialisthelsetjenester:

• pasientbehandling
• språkutvikling, tolking og oversetting
• forskning, utvikling og utdanning av helsepersonell
• opplæring av pasienter og pårørende

5.1.2.2.2 Pasientbehandling

Likeverdig og forsvarlig pasientbehandling

Spesialisthelsetjenesten skal tilby et likeverdig og faglig forsvarlig tilbud innen somatikk, psykisk helsevern (både voksenpsykiatri og barne- og ungdomspsykiatri), tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) og prehospitale tjenester.

Samhandling med kommunale helse- og omsorgstjenester er en integrert del av sørge-for-ansvaret.

Spesialisthelsetjenesten omfatter et stort antall diagnoser og tilstander som opptrer med varierende hyppighet, og ofte i kombinasjon. Dette innebærer at ikke alle enheter kan tilby alle tjenester. For å sikre tilstrekkelig pasientgrunnlag og nødvendig faglig kompetanse er oppgaver fordelt mellom sykehus innen regionene, og det er etablert nasjonale behandlingstjenester der pasientvolumet er lavt.

Aktøren med sørge-for-ansvar må derfor etablere systemer og avtaler som sikrer at pasienter får tilgang til behandling, også når tilbudet ikke gis lokalt. For mindre befolkningsgrunnlag vil en større andel av tjenestene måtte ivaretas av andre enheter med tilstrekkelig volum og kompetanse. Organiseringen av tjenestene innebærer en kontinuerlig avveining mellom behovet for å samle kompetanse og pasientgrunnlag for å sikre kvalitet og spesialisering, og hensynet til tilgjengelighet, nærhet og likeverdig tilgang til helsetjenester i hele landet.

For samiske pasienter innebærer likeverdighet og forsvarlighet at tjenestene må være tilgjengelige på samiske språk, være kulturelt tilpasset og ha kompetanse om samiske livsformer og sykdomsforståelser.

Helsefaglig personell og kompetanse

Spesialisthelsetjenesten omfatter et bredt spekter av helsepersonell. De største gruppene er:

• leger innen ulike spesialiteter (inkludert LIS), både kirurgiske, indremedisinske og psykiatriske fag
• psykologer med ulike spesialiseringer
• sykepleiere, herunder spesialsykepleiere (operasjon, anestesi, intensiv, kreft, psykiatri mv.)
• radiografer og stråleterapeuter
• fysioterapeuter
• bioingeniører
• sosionomer
• personell knyttet til opplæring av pasienter og pårørende

I tillegg kommer medisinske støttefunksjoner som radiologi, patologi, laboratoriefag og nukleærmedisin samt kontorfaglig personell som legesekretærer og annet personell som møter pasienter.

For samiske tjenester stilles det i tillegg krav til samisk språkkompetanse og kulturforståelse samt kunnskap om samiske forhold.

Pasientbehandling til hvilke pasienter?

Opptaksområder for de enkelte sykehusene og klinikkene har ikke skarpe grenser. Det er betydelige forskjeller avhengig av om det dreier seg om øyeblikkelig hjelp, planlagt behandling og i hvilken grad ulike spesialiteter og tilbud faktisk finnes på det enkelt sykehus, samt hvilke deler av pasientforløpet det dreier seg om. Ved elektive tilbud gjelder fritt sykehusvalg. Det er derfor ikke gitt at alle aktuelle pasienter innenfor et geografisk område vil komme til «sitt» lokale sykehus, og det kan komme pasienter fra andre områder som man enten ønsker å ta imot, eller som man ikke kan avvise. Man kan dermed få ganske varierende opptaksområder, og grensedragning mellom ulike opptaksområder er derfor ikke faste linjer på et kart.

I dag er tilbudet ved Sámi klinihkka primært til samiske pasienter i hele landet og pasienter (både samer og ikke-samer) fra de fem kommunene i samisk språkområde (Kautokeino, Porsanger, Karasjok, Tana og Nesseby).

5.1.2.2.3 Språkutvikling, tolking og oversetting

Retten til språk- og kulturtilpassing er en sentral del av retten til likeverdige helsetjenester. Selv om det varierer i hvor stor grad samiske pasienter har behov for eller ønsker et tilbud på samisk eller som er kulturtilpasset, skal de ha et tilbud. Spesialisthelsetjenestens oppgaver omfatter blant annet samisk tolketjeneste, oversettelse av pasientinformasjon og fagmateriell og utvikling av terminologi innen medisinske og psykologiske fag, som skal bidra til likeverdig utredning og behandling av samiske pasienter.

5.1.2.2.4 Forskning og fagutvikling

Helseforskning er et viktig grunnlag for utvikling og tilrettelegg av helsetjenester. Selv om samisk helseforskning har økt betydelig de siste tiårene, er det fortsatt stor kunnskapsmangel. Dette gjelder spesielt for klinisk forskning, helsetjenesteforskning og forskning på samiske barn og unges fysiske og psykiske helse.

SANKS FoU skal bidra til likeverdige tjenester innen psykisk helse, rus og avhengighet og somatisk helse til den samiske befolkningen. Dette gjøres gjennom forskning, kunnskapsutvikling, undervisning og formidling om samisk kulturforståelse i samarbeid med de kliniske enhetene, og samarbeid med fag- og forskningsmiljøer nasjonalt og internasjonalt.

SANKS har i dag særskilt oppmerksomhet på forskning og utvikling innen psykisk helse og avhengighet for samiske pasienter, men med begrensede midler over flere år. FoU-styret i Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og rus (SANKS) bevilger årlig inntil 2 millioner kroner til forsknings- og utviklingsprosjekter innen psykisk helse, rus og avhengighet for den samiske befolkningen i Norge.220

Relevant helseforskning foregår også ved andre institusjoner, som Senter for samisk helseforskning, andre institutter ved Helsefakultetet ved UiT, Nord universitet, NTNU, Ungdata, OsloMet og NKVTS. Det er flere finansieringskilder. Helse Nord RHF har en egen satsing på samisk helseforskning. Norges forskningsråd har et eget program for samisk forskning, men det er ikke spesielt rettet mot helseforskning.

Flere aktører peker på behov for bedre koordinering, oversikt og samarbeid samt økt finansiering og oppmerksomhet på samiske tema i prosjekter hvor samisk etnisitet er registrert. Manglende registrering av samisk etnisitet i helseregistre hindrer statistikk og data om samers helse og bruk av helsetjenester.

5.1.2.2.5 Opplæring av pasienter og pårørende

I dag har SANKS ansvar for opplæring av pasienter og pårørende i den samiske befolkningen, og de regionale helseforetakene har ansvar innenfor sine opptaksområder.

Samisk lærings- og mestringssenter (LMS) er en del av SANKS. Senteret tilbyr lærings- og mestringskurs for pasienter og pårørende med kronisk og langvarig sykdom, funksjonshindringer, rus- og avhengighetslidelser og somatisk og psykisk sykdom. Pasienter og pårørende lærer om sykdommen/lidelsen, endring av levevaner og om hvordan de kan mestre hverdagen.

5.1.2.3 RHF-styrene

Styrene i de regionale helseforetakene (RHF-ene) har en sentral rolle i gjennomføringen av nasjonal helsepolitikk. De er statlig eide virksomheter som har ansvar for å planlegge, organisere, styre og samordne spesialisthelsetjenesten i sine regioner. RHF-ene skal iverksette de mål, prioriteringer og styringssignaler som fastsettes av Stortinget, regjeringen og Helse- og omsorgsdepartementet gjennom lovverk, budsjettvedtak, foretaksmøter og årlige oppdragsdokumenter.

Styrene er ikke politiske organer, men virksomhetsstyrende organer. Deres oppgave er ikke å fastsette nasjonal helsepolitikk, men å sørge for at den nasjonale helsepolitikken gjennomføres i helseregionen. Styrene har derfor stor betydning for hvordan nasjonale mål omsettes til konkrete tjenester, organisasjonsmodeller og prioriteringer i praksis.

Styrene i de regionale helseforetakene har også ansvar for å sikre at nasjonale mål og rettslige forpliktelser knyttet til samiske pasienters språk-, kultur- og urfolksrettigheter blir ivaretatt gjennom planlegging, organisering og utvikling av tjenestene i egen region.

Styrene i de regionale helseforetakene er oppnevnt av Helse- og omsorgsdepartementet og gjennomfører den nasjonale helsepolitikken, mens styrene i de lokale helseforetakene har ansvar for å sikre befolkningen spesialisthelsetjenester. Når de regionale helseforetakene utnevner styrer i de lokale helseforetakene, legges det som regel vekt på at flertallet av styremedlemmene har kjennskap og tilknytning til området helseforetaket betjener, selv om helseforetaksloven ikke stiller krav om regional tilhørighet. Både Helse Nord RHF og Helse Midt-Norge RHF har samarbeidsavtaler som innebærer at Sametinget inviteres til å foreslå styrerepresentanter til helseforetakenes styrer.

5.1.2.4 RHF-enes oppdrag

De regionale helseforetakene har ansvar for å sikre at samiske pasienter får et likeverdig tilbud innenfor sitt område. I oppdragsdokumentet fra departementet til RHF-ene for 2026 står følgende:

«Samiske pasienters rett til og behov for tilrettelagte tjenester må etterspørres og synliggjøres gjennom hele pasientforløpet. Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport skal følges opp gjennom en styrking av samiske språk i spesialisthelsetjenesten.»221

Videre har de regionale helseforetakene fått i oppdrag å «gjøre e-læringsverktøy om samisk språk og kultur tilgjengelig og utvide tolketjenesten. Som en oppfølging av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport skal de regionale helseforetakene sørge for å gjøre nytt e-læringsprogram om samisk språk og kultur tilgjengelig i spesialisthelsetjenesten, samt utvide samisk tolketjeneste i tråd med anbefalinger i sluttrapporten Nasjonalt prosjekt for tolking av samiske språk. De regionale helseforetakene skal i årlig melding rapportere på antall utførte tolkeoppdrag på samisk (nord-, lule- og sørsamisk)».

Helse Nord RHF har som eget oppdrag for 2026 at de «skal sikre at Sámi klinihkka opprettholder sitt helhetlige tjenestetilbud og eksisterende organisasjonsstruktur inntil ekspertutvalget for samiske spesialisthelsetjenester har levert sin rapport, og nødvendige beslutninger om framtidig organisering er tatt».

5.1.2.5 Helse Nord/Davvidearvvašvuohta/Varresvuohta nuortta/Healsoe noerhte

Nedslagsfeltet til Helse Nord RHF omfatter deler av forvaltningsområdet for samiske språk, herunder fylkene Troms og Nordland samt kommunene Kåfjord, Lavangen, Kautokeino, Karasjok, Tana, Nesseby, Porsanger, Tjeldsund, Hamarøy, Hattfjelldal og Saltdal. Helse Nord omfatter Helse Nord RHF, Helgelandssykehuset HF, Nordlandssykehuset HF, Universitetssykehuset i Nord-Norge HF, Finnmarkssykehuset HF, Sykehusapotek Nord HF og Helse Nord IKT HF.

Helse Nord RHF har et særskilt ansvar for den samiske befolkningen i Norge. Helse Nord RHF leder den interregionale arbeidsgruppen som arbeider med strategisk videreutvikling av spesialisthelsetjenestetilbudet til den samiske befolkningen. Helse Nord RHF har også opprettet en spesialrådgiverstilling for samiske helsetjenester og inngått samarbeidsavtaler med de andre regionale helseforetakene.

Helse Nord RHF har ansvar for å videreutvikle og styrke spesialisthelsetjenester som ivaretar samisk språk og kultur, samt å sikre at samiske perspektiver integreres i regionale og nasjonale prosesser. Dette skjer gjennom samarbeid med Sametinget og de andre regionale helseforetakene. Finnmarkssykehuset HF ved Sámi klinihkka/SANKS (Samisk nasjonalt kompetansesenter – psykisk helsevern og rus) har nasjonale kompetansetjenestefunksjoner innen psykiatri og rus, tolketjenesten og en egen samisk klinikk.222 SANKS er en nasjonal kompetansetjeneste som har ansvar for kunnskapsutvikling, forskning, kompetansespredning og direkte tjenesteyting for samiske pasienter innen psykisk helsevern og rus. SANKS har siden 2014 hatt et tydelig nasjonalt mandat til å bygge opp samisk fagkompetanse gjennom forskning og utvikling og formidle og spre kompetanse gjennom undervisning, veiledning og fagnettverk. SANKS har også et nasjonalt behandlingsansvar, herunder øremerkede døgnplasser for samiske pasienter og videre utvikling av desentraliserte tjenester gjennom utekontorer i andre deler av landet. Det finnes ingen nasjonal kompetansetjeneste med ansvar for samisk språk- og kulturkompetanse for pasientbehandling innen somatisk helsetjeneste.

Helse Nord RHF og Sametinget har samarbeidet om spesialisthelsetjenester til den samiske befolkningen i mange år. Samarbeidet ble formalisert i en samarbeidsavtale i mars 2018. Avtalen ble siste gang fornyet våren 2026. Den legger til rette for tett og regelmessig dialog samt økt samisk medvirkning i styring og utvikling av tjenestene. Dette omfatter blant annet innspill til styrekandidater, deltakelse i råd og utvalg, faste møteplasser og felles konferanser for å styrke kvalitet og kompetanse.

Helse Nord RHF har gjennom Finnmarkssykehuset HF også inngått samarbeidsavtaler med finske og svenske myndigheter om spesialisthelsetjenester til den samiske befolkningen.

Helse Nord RHF har sikret samisk representasjon i styrene til Finnmarkssykehuset HF, Universitetssykehuset Nord-Norge HF, Nordlandssykehuset HF, Helgelandssykehuset HF og Sykehusapotek Nord HF. Gjennom samarbeidsavtalen har Sametinget forslagsrett til alle helseforetakene i Helse Nord som omhandler pasienter. Det er også samisk representasjon i det regionale brukerutvalget.223

5.1.2.6 Helse Midt-Norge

Helse Midt-Norge omfatter Helse Midt-Norge RHF, Helse Nord-Trøndelag HF/healsoegïehtelimmie, St. Olavs hospital HF, Helse Møre og Romsdal HF, Sykehusapotekene i Midt-Norge HF og Hemit HF.

I Helse Midt-Norge RHF sitt geografiske område er det hovedsakelig sørsamisk befolkning i Trøndelag. Det er samisk befolkning særlig i fjellområdene, fra Røros i sør til Røyrvik i nord. Bosettingene strekker seg utover mot kysten, og særlig på Fosen finnes samisk befolkning. I disse områdene er samene i stor grad knyttet til reindrift. Midt-Norge har også samisk befolkning i Trondheim og i andre mindre tettsteder. Dette kan være knyttet til jobbmarkedet, men også studiestedene. I Møre og Romsdal er det veldig liten samisk bosetting. Samiske språkforvaltningskommuner i Helse Midt-Norge er Snåsa, Røros og Røyrvik.

Helse Midt-Norge har samarbeidet med Sørsamisk helsenettverk om prosjektet Saemien healsodåehkie/Samisk helseteami sørsamisk område. Dette er et samarbeid mellom Røros kommune og St. Olavs Hospital HF. Helseteamet har arbeidet med pasientbehandling og kompetanseheving i sørsamiske områder. St. Olavs hospital har vært involvert gjennom frikjøp av sykepleier i 20 prosent stilling. Røros sykehus har også vært involvert.224 Samisk helseteam yter spesielt tilrettelagte tjenester både før, under og etter poliklinisk kontakt/innleggelse i spesialisthelsetjenesten. Helse Midt-Norge RHF har også inngått samarbeidsavtale med Helse Nord RHF om nasjonale kompetansetjenester utført av SANKS for samiske pasienter med psykiske lidelser og/eller rusavhengighet og deres pårørende. SANKS har to utekontorer for nasjonalt team i Helse Midt-Norge, ett på Røros og ett i Trondheim (tidligere på Snåsa). Teamet yter spesialisthelsetjenester innen psykisk helsevern og avhengighetsmedisin til barn og voksne. De er representert i Samisk helseteam.

I Helse Midt-Norge ble det etablert en arbeidsgruppe for å utarbeide tiltak for å sikre kvalitet og utvikle kompetanse om samisk språk og kultur i henhold til strategidokumentet Spesialisthelsetjenester til den samiske befolkningen. Arbeidsgruppen hadde representanter fra kommuner (Røros og Snåsa), Helse Nord-Trøndelag HF, St. Olavs hospital HF og Samisk helseteam i Røros kommune. Det er utarbeidet en rapport som beskriver tiltak som skal gjennomføres i en fireårsperiode. Her er det viktigste tiltaket å øke de ansattes kompetanse om samisk språk, samisk kultur og historie. Regional utviklings- og samhandlingsplan, ny regional plan for pasient- og pårørendeopplæring og ny plan for samhandling med kommunene inneholder også tiltak som spesielt handler om tilrettelegging for den samiske befolkningen. Helseforetakene har fulgt opp med egne tiltaksplaner. I 2025 ble tiltaksplanen i den regionale handlingsplanen revidert i samarbeid med oppnevnte ressurser fra språkforvaltningskommunene Røros og Snåsa, Sørsamisk helsenettverk, brukerrepresentant, ressurspersoner på helseforetakene, en observatør fra Helgelandssykehuset HF og ansatte i ulike avdelinger. Helse Midt-Norge RHF søker i økende grad samarbeid med Helgelandssykehuset HF om de sørsamiske pasientene for å nå ut til flere samiske pasienter.225

Helse Midt-Norge RHF har i likhet med Helse Nord RHF formell samarbeidsavtale med Sametinget (fra juni 2023). Formålet er å bidra til likeverdige spesialisthelsetjenester for den samiske befolkningen. Avtalen skal også bidra til at avtalepartene holder hverandre orientert om prosesser og saker av betydning. Det er avtalt et årlig samarbeidsmøte mellom Sametinget og Helse Midt-Norge RHF. Sametinget inviteres til styremøte eller styreseminar når nytt styre for Helse Midt-Norge RHF er i funksjon. Temaet er status og spesialisthelsetjenester til den samiske befolkningen. Andre møter avvikles ved behov og når en av partene ber om det. I avtalen inviteres Sametinget til å gi innspill på kandidater til styrene i Helse Midt-Norge for å sikre kompetanse på samisk språk, historie og kultur.226 Sametinget blir forespurt om samisk representasjon i HF-styrene ved St. Olavs hospital og Helse Nord-Trøndelag.

5.1.2.7 Helse Sør-Øst

Helse Sør-Øst omfatter Helse Sør-Øst RHF, Sørlandet sykehus HF, Sykehuset Telemark HF, Sykehuset i Vestfold HF, Vestre Viken HF, Oslo universitetssykehus HF (OUS), Sykehuset Østfold HF, Akershus universitetssykehus HF (Ahus), Sykehuset Innlandet HF (SI), Sunnaas sykehus HF, Sykehusapotekene HF og Sykehuspartner HF. Helse Sør-Øst RHF har også et forpliktende samarbeid med fem private ideelle sykehus: Lovisenberg Diakonale Sykehus AS og Diakonhjemmet sykehus som er lokalsykehus for hver sine deler av Oslo. I tillegg yter Betanien Hospital, Martina Hansens hospital og Revmatismesykehuset spesialisthelsetjenester på vegne av Helse Sør-Øst RHF.

I Helse Sør-Øst har de fleste kommuner innbyggere som har meldt seg inn i Sametingets valgmanntall, og som dermed identifiserer seg som en person med samisk språk- og/eller kulturbakgrunn. I tillegg kommer de som ikke har meldt seg inn i valgmanntallet.227 Det er rimelig å anta at mange med samisk språk- og kulturbakgrunn bor i Oslo, og mottar sykehustjenester ved sykehusene i hovedstadsområdet. En del av det sørsamiske området ligger i Sykehuset Innlandets opptaksområde. Oslo universitetssykehus har mange nasjonale tjenestetilbud som også omfatter pasienter med samisk bakgrunn fra resten av landet. Det samme gjelder landsfunksjonene ved Sunnaas sykehus HF.

Også Helse Sør-Øst RHF har inngått samarbeidsavtale med Helse Nord RHF om nasjonale kompetansetjenester levert av SANKS for samiske pasienter med psykiske lidelser og/eller rusavhengighet og deres pårørende. Avtalen omfatter spesialisthelsetjenestetilbud til barn, unge og voksne. SANKS har et utekontor i Oslo-området for nasjonalt team i Helse Sør-Øst.

Tolkesentralen ved Oslo universitetssykehus har avtale med en nordsamisk tolk. Tolkesentralen drives av sykehuset og leverer også tolketjenester til Akershus universitetssykehus og Sunnaas sykehus.

Helse Sør-Øst RHF har laget en regional tiltaksplan der tiltakene er delt inn i to hovedkategorier:

1. Tiltak for ansatte: kurs, opplæring og generell informasjon om betydningen av samisk språk- og kulturkompetanse (e-læringskurs, kurspakker, informasjon om behandlingstilbud, bruk av tolketjenester og oversatt informasjon).
2. Tiltak for pasienter/befolkningen: informasjon om tilgjengelige behandlingstilbud, markering av samenes nasjonaldag, bilder/kunst i sykehusenes inngangsparti. Det legges vekt på at symbolikk uten språk (for eksempel bilder og flagg) vil ha stor symbolsk verdi og nå fram til samer uansett hvilket språk de snakker.

Samisk helsenettverk i Oslo og omegn er under etablering ved Samisk Hus Oslo.228 Målgruppen er samisk helsepersonell i Oslo kommune, Helse Sør-Øst RHF og nærliggende kommuner. Formålet med helsenettverket er å etablere en faglig arena for kontakt, samarbeid og kompetansedeling mellom helsepersonell med samisk språk- og kulturkompetanse. Nettverket ønsker å bidra til mer likeverdige helse- og omsorgstjenester til den samiske befolkningen i Oslo-regionen.

5.1.2.8 Helse Vest

Helse Vest omfatter Helse Vest RHF, Helse Stavanger HF, Helse Bergen HF, Helse Fonna HF og Helse Førde HF. Disse driver de største sykehusene i regionen, inkludert Stavanger universitetssjukehus, Haukeland universitetssjukehus, Haugesund sjukehus og Førde sentralsjukehus. Helse Vest RHF omfatter også Sjukehusapoteka Vest, ansvarlig for sykehusapotekene i regionen, og Helse Vest IKT AS, aksjeselskapet som leverer felles IKT-tjenester til alle helseforetakene i foretaket. Helse Vest RHF har driftsavtaler med flere private ideelle institusjoner, herunder Haraldsplass Diakonale Sykehus, Betanien sykehus, Haugesund Sanitetsforenings Revmatismesykehus og flere virksomheter innen psykisk helsevern som NKS Olaviken alderspsykiatriske sykehus, Solli DPS, Voss DPS NKS Bjørkeli og NKS Jæren DPS.

Også Helse Vest RHF har inngått samarbeidsavtale med Helse Nord RHF om nasjonale kompetansetjenester utført av SANKS. SANKS har ingen utekontor i dette området.

Helse Vest er regionen med minst samisk befolkning som har behov for tilpassinger. Samtidig må helsepersonell ha tilstrekkelig kunnskap om samisk språk og kultur for å kunne tilby likeverdige helsetjenester etter behov. Ifølge den interregionale rapporten er det behov for og vedtatt en rekke tiltak.229

5.1.3 Lokalt ansvar og samhandling

5.1.3.1 Lokalt ansvar i spesialisthelsetjenesten

De lokale helseforetakene er det utøvende leddet som tilbyr behandling, driver poliklinikker og sykehusavdelinger og samordner tjenestene med kommunene. Helseforetakene har ansvar for den daglige driften av sykehusene og andre institusjoner og er arbeidsgiver for de ansatte.

5.1.3.2 Helseforetakene

Helseforetakene utgjør det operative nivået i spesialisthelsetjenesten og er de regionale helseforetakenes viktigste virkemiddel for å oppfylle sørge-for-ansvaret. I praksis står helseforetakene for hovedtyngden av diagnostikk og behandling i spesialisthelsetjenesten, og de har en særlig sentral rolle i akuttmedisin, prehospitale tjenester og behandling av kompliserte og sammensatte tilstander. Samtidig er de en del av et større system, der de må samarbeide tett med andre helseforetak, private aktører og kommunale tjenester for å sikre helhetlige pasientforløp.

Helseforetakene er organisert som egne rettssubjekter etter helseforetaksloven og eies av de regionale helseforetakene. Virksomheten styres gjennom vedtekter, oppdragsdokumenter, styringskrav og økonomiske rammer fastsatt av regionalt helseforetak og staten. Helseforetakene har ansvar for å planlegge, organisere og levere spesialisthelsetjenester innenfor disse rammene. Helseforetakene har egne styrer og ledelse, men inngår i en samlet regional og nasjonal spesialisthelsetjeneste. De opererer innenfor rammer fastsatt gjennom lovgivning, nasjonale mål, faglige retningslinjer og økonomiske rammer, og har ansvar for at virksomheten drives faglig forsvarlig.

Helseforetakene forvalter en kompleks virksomhet som kombinerer pasientbehandling, utdanning, forskning og opplæring med omfattende støttefunksjoner. Virksomheten forutsetter et bredt spekter av helsepersonell og administrative ressurser, døgnkontinuerlig drift og beredskap samt avansert infrastruktur som bygg, medisinsk-teknisk utstyr, legemiddel- og forsyningssystemer og IKT-løsninger.

Helseforetakene inngår i et koordinert nettverk der oppgaver fordeles mellom enheter for å sikre tilstrekkelig pasientvolum og faglig kvalitet, samtidig som befolkningen gis tilgang til tjenester så nær bostedet som mulig. For behandlinger som krever høy grad av spesialisering eller stort pasientvolum, vil tjenestene være sentralisert regionalt eller nasjonalt, mens mer vanlige og mindre ressurskrevende tjenester i større grad ytes lokalt. Dette forutsetter etablerte samarbeidslinjer, gode transportløsninger og systemer som sikrer at pasienter kan overføres mellom nivåer på en forsvarlig måte.

5.1.3.3 Finnmarkssykehuset HF/Finnmárkku buohccevissui

Finnmarkssykehuset HF har ansvar for spesialisthelsetjenestene i fylket med landets største areal. Fylket hadde i 2025 en befolkning på 75 060 innbyggere. Finnmarksykehuset har et lite opptaksområde befolkningsmessig, men et stort opptaksområde arealmessig. Helseforetaket har ansvar for Sámi klinihkka som i tillegg til å gi et tilbud til pasienter i Finnmark, også behandler samiske pasienter fra hele landet.

Administrasjonen ligger i Hammerfest. Finnmarkssykehuset HF sitt øverste organ er foretaksmøtet, hvor Helse Nord RHF utøver eierstyring gjennom oppdragsdokument og oppnevning av styre. Styret består av elleve medlemmer, inkludert fire som er valgt av de ansatte, og en samisk representant. Finnmarkssykehuset har et rådgivende brukerutvalg, og to av brukerrepresentantene sitter i styret i Finnmarkssykehuset med møte- og talerett. Brukerutvalget representerer brukerorganisasjoner i fylket. Ett medlem skal representere den samiske befolkningen.

Finnmarkssykehuset har fire behandlende klinikker: Hammerfest sykehus, Kirkenes sykehus, Klinikk Alta og Sámi klinihkka, og en rekke administrative og faglige støttefunksjoner: Klinikk prehospitale tjenester, Klinikk psykisk helsevern og avhengighet, Service, drift og eiendom, Beredskap og samhandling, Fagstab, Økonomi, analyse og regnskap, Personal og organisasjon, Foretakssekretariatet, og Kommunikasjon og samfunnskontakt.230

Helse Nord RHF har gitt Finnmarkssykehuset nasjonalt ansvar for å ivareta spesialisthelse-tjenestetilbudet til den samiske befolkningen. Styret vedtok i 2019 å opprette en egen samisk klinikk. Da ble SANKS og spesialistlegesenteret samlet i én klinikk for å styrke tjenesten.

5.1.3.4 Sámi klinihkka

Sámi klinihkka i Karasjok har et særskilt ansvar for å utvikle og tilby helhetlige og likeverdige spesialisthelsetjenester til den samiske befolkingen. Klinikken er det eneste spesialisthelsetjenestetilbudet som er spesielt tilrettelagt for samiske pasienter. Klinikken åpnet i januar 2020 og tilbyr tjenester innen somatikk, psykisk helsevern og behandling av rusavhengighet. Tilbudet er primært til pasienter fra de fem kommunene i samisk språkområde Kautokeino, Porsanger, Karasjok, Tana og Nesseby. Klinikken har også nasjonale kompetansetjenester SÁNÁG/SANKS, lærings- og mestringstjenester og samisk tolketjeneste, i tillegg til spesialistlegesenteret. Samisk språk- og kulturkompetanse er sentralt for tilbudet ved hele Sámi klinihkka. Sámi klinihkka hadde per 1. mars 2025 totalt 144,2 årsverk. Antall budsjetterte årsverk i 2026 er 155,2 årsverk.

Klinikken er organisert i ti enheter (se figur 5.1), der flere enheter er en del av Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og avhengighet (SÁNÁG/SANKS-PHV/TSB), som har tilbud til barn, unge og voksne innen psykisk helsevern og rus, samt kompetansetjenesteoppdrag. Disse enhetene er voksenpsykiatrisk poliklinikk (VPP), barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), familieenheten og ungdomsenheten (UPA) samt døgnenheter for voksne innen psykisk helsevern og rus. I denne enheten ligger også poliklinisk tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). SÁNÁG/SANKS har også et nasjonalt team organisert med utekontorer i Tromsø, Kautokeino, Hamarøy, Røros, Trondheim og Oslo, som også yter tjenester til samiske pasienter i Sverige og Finland. Teamet kombinerer pasientbehandling på spesialistnivå med aktiv kompetansespredning gjennom undervisning, veiledning og fagutvikling, særlig knyttet til kulturforståelse. SÁNÁG/SANKS har etablert egne ordninger for brukermedvirkning, blant annet gjennom et eget brukerråd. I tillegg inngår en erfaringskonsulent (Ofelaš/veiviser) i lederteamet.

Figur 5.1 Organisering av Sámi klinihkka

Samisk nasjonal kompetansetjeneste – forskning og utvikling (SÁNÁG/SANKS-FOU enheten) har nasjonalt ansvar for oppgaver innen forskning, utvikling og kompetanseheving innen psykisk helsetjeneste for den samiske befolkningen. I denne enheten inngår også lærings- og mestringstilbud (LMS) som skal ivareta samiske perspektiver i pasient- og pårørendeopplæring. Senteret har helsepedagogikk som fagområde og er en ressurs for de kliniske avdelingene. Hovedaktiviteten ved LMS-tilbudet er å utvikle, koordinere, arrangere og evaluere gruppebaserte opplæringstilbud for pasienter og pårørende.

Enhet for samisk tolketjeneste er også en del av SÁNÁG/SANKS. Samisk tolketjeneste er lokalisert ved Finnmarkssykehuset. Tjenesten tilbyr tolking på nordsamisk hver dag kl. 8–22, via oppmøte, telefon eller video. Tilbudet gjelder for spesialisthelsetjenesten i Helse Nord RHF, men skal utvides til en nasjonal tjeneste som også skal gi tilbud på sør- og lulesamisk.231

Spesialistlegesenteret/Spesialistadoavtterguovddaš, som tilbyr somatiske spesialisthelsetjenester gjennom poliklinisk virksomhet og dagbehandling, er ikke en del av samisk nasjonal kompetansetjeneste. Hovedopptaksområdet er kommunene Nesseby, Tana, Kautokeino, Porsanger og Lebesby, men senteret tar imot pasienter fra hele fylket. Det tilbys tjenester innen flere fagområder, herunder øre-nese-hals, gastroenterologi, kardiologi, revmatologi, gynekologi, barnesykdommer, lungesykdommer og hudsykdommer. Det er også infusjonspoliklinikk for biologiske legemidler ved spesialistpoliklinikken samt tilbud om enkel radiologi. Senteret har ikke egne laboratorietjenester.

Det er også under oppbygging et geriatrisk tilbud for samiske pasienter, med mål om å etablere et tverrfaglig team som kan tilby utredning og oppfølging i tett samarbeid med kommunene, blant annet ved ambulering.

5.1.3.5 Kommunale tjenester og samhandling

Kommunene og fastlegene har primæransvaret for allmennhelsetjenesten og fungerer som førstelinje og koordinator overfor spesialisthelsetjenesten.

Samhandling mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten skjer i dag på ulike måter. Sykestuer, lokalmedisinske og distriktsmedisinske sentre er eksempler på modeller for desentraliserte spesialisthelsetjenester, der kommuner og helseforetak samarbeider. Dette er måter å organisere helse- og omsorgstjenester på som innebærer at en eller flere kommuner samarbeider om tjenester til pasienter før, etter, eller istedenfor innleggelse i sykehus. Spesialisthelsetjenesten kan også være en del av dette samarbeidet.

En kartlegging viser at organisering, tjenestetilbud og finansiering varierer. Tydelige avtaler, godt samarbeid og lokal tilpassing er fellestrekk ved enhetene som peker seg ut som særlig vellykkede. Tilbudene oppleves som nyttige for pasientene. De bidrar til å styrke den medisinskfaglige beredskapen lokalt, ifølge kartleggingen. Samtidig peker flere på at det er utfordringer knyttet til økonomisk bærekraft og risiko for uklar ansvarsdeling.232

Et annet konkret tiltak for å bedre koordineringen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunale helse- og omsorgstjenester er ordningen med helsefellesskap som ble etablert gjennom Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023. Helsefellesskap er et formalisert samarbeid mellom kommuner, fastleger, brukere og helseforetak med mål om å skape mer sammenhengende, bærekraftige og pasientorienterte tjenester. Helsefellesskapene skal særlig styrke tilbudet til fire prioriterte grupper: barn og unge, personer med alvorlige psykiske lidelser, pasienter med flere kroniske sykdommer, og skrøpelige eldre. Det er 19 helsefellesskap i Norge som hver er knyttet til et helseforetak og kommunene i opptaksområdet. Samarbeidet bygger på prinsippet om at kommuner og sykehus ikke bare skal forhandle om ansvar og oppgaver, men utvikle tjenester sammen. Det skal være tydelig involvering av politisk og administrativ ledelse, fastleger og brukere.233

Andre modeller, avtaler og samarbeidsformer for å få tjenestene til å henge bedre sammen er pakkeforløp234, primærhelseteam235 og tverrfaglige ambulante team, for eksempel FACT-team (Flexible Assertive Community Treatment) innen psykisk helse og rus, som jobber på tvers av kommune- og spesialisthelsetjeneste.

For mer informasjon om arbeids- og oppgavefordelingen mellom den kommunale og fylkeskommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten, se Helsereformutvalgets rapport.236

5.1.3.6 Samiske helseteam

Sørsamisk helsenettverk tok i 2019 initiativ til å utvikle en ny modell for helsetjenester til sørsamisk befolkning i samarbeid med Røros kommune og Snåsa kommune, St. Olavs hospital HF og Helse Midt-Norge RHF. Modellen kalt Samiske helseteam, ble utviklet av samisk helsepersonell med utgangspunkt i lokale behov, erfaringer fra klinisk praksis og internasjonal kunnskap om urfolkshelse. Teamene skal sikre tilpassede, men også mer sammenhengende og helhetlige tjenester til samiske pasienter, på tvers av nivåer og fagområder. Modellen bygger på urfolksprinsipper som helhetlig tilnærming, kontinuitet og tett samarbeid med pasient og familie – inspirert av internasjonale erfaringer, særlig fra South Central Foundation i Alaska, samt nasjonale satsinger på primærhelseteam og helsefellesskap.

Dette er en modell der samisk helsepersonell jobber med samiske pasienter på tvers av virksomheter, kommuner, forvaltningsnivå og fylkesgrenser. Teamet er tverrfaglig og kan bestå av ulike profesjoner som lege, sykepleier, helsefagarbeider, familieterapeut, fysioterapeut, helsesykepleier, psykolog, vernepleier, sosionom og andre. De har samisk kompetanse og er delvis frikjøpt fra sine stillinger slik at de kan stille opp for samiske pasienter, og veilede andre helsearbeidere som jobber med samiske pasienter. I 2025 ble det bevilget midler over statsbudsjettet for å videreføre og spre ordningen i flere deler av Sápmi/Sábme/Saepmie. I Iulesamisk område er et samisk helseteam under etablering i Hamarøy kommune.

5.1.4 Noen utfordringer ved dagens organisering

Det er beskrevet at dagens organisering av spesialisthelsetjenester til den samiske befolkningen fører til fragmenterte tjenester og manglende prioritering. Til tross for etablerte institusjoner som Sámi klinihkka er det flere strukturelle og systemiske utfordringer som bidrar til å svekke tjenestenes kvalitet, tilgjengelighet og tillit blant samiske brukere. Det er særlig fem utfordringer som er påpekt i innspill til utvalget:

• Dagens organisering har mangelfull samisk innflytelse i utforming og styring av helsetjenestene

Sametinget har ved en rekke anledninger påpekt at dagens organisering ikke i stor nok grad ivaretar samenes rett til selvstyre og medbestemmelse i helsetjenestene. Sametinget har begrenset innflytelse på organisering og ressursbruk til tross for at Norge er forpliktet gjennom ILO-konvensjon nr. 169 til å sikre urfolk reell innflytelse over tjenester som angår dem.

I dag styres spesialisthelsetjenestene til den samiske befolkningen av regionale helseforetak og helseforetak. Det er bare noen få av styrene som har samiske representanter og brukerrepresentanter. Helse Nord RHF er det eneste regionale helseforetaket som har samisk representasjon i alle sine helseforetak. Det er etterlyst sterkere samisk representasjon i styrene for å sikre samisk kompetanse og prioritering.237 Det er også foreslått at Sametinget burde ha en tydeligere og mer konkret rådgivende rolle. Dette forutsetter at Sametinget får utvidet kapasitet og kompetanse på helsefeltet.238

Det er en gjennomgående bekymring i samiske miljøer for at samiske spesialisthelsetjenester nedprioriteres som en liten del av et helseforetak. Små enheter som organisatorisk ligger langt nede i linjen, kan være sårbare når foretakene står overfor økonomiske innstramminger eller behov for omprioritering. Det er stor bekymring for at tilbudet ved Sámi klinihkka skal svekkes. Manglende fornyelse av medisinsk utstyr trekkes fram som et eksempel på hvordan Sámi klinihkka som en liten enhet blir hengende etter i investeringsprioriteringer. Sámi klinihkka er riktignok skjermet fra den pågående omorganiseringsprosessen i Finnmarkssykehuset HF i påvente av ekspertutvalgets rapport og departementets oppfølging av den. Bekymringen handler i stor grad om strukturell risiko og om historiske erfaringer med marginalisering, og dette preger tilliten. Selv om flere små klinikker i Norge opplever liknende sårbarhet, forsterkes opplevelsen for samiske tjenester av et særlig behov for forutsigbarhet, språkkompetanse og kulturforankring.

De samiske spesialisthelsetjenestene har i liten grad formalisert selvstendig status sammenlignet med autonome samiske institusjoner som Samisk høgskole, de samiske videregående skolene og enkelte helseinstitusjoner for urfolk, som i New Zealand og Australia, jf. kapittel 5.2.

• Dagens organisering sikrer ikke at samiske pasienter i Norge har et likeverdig tilbud om kulturtilpassede helsetjenester

Tjenestene er organisert regionalt, og det er store forskjeller mellom helseforetakene. Dette fører til ulik tilgang og kvalitet på tilbudene, avhengig av hvor i landet pasienten bor. Samiske pasienter utenfor Finnmark har begrenset tilgang til samisktilpassede tjenester. Det finnes heller ikke gode mekanismer for å sikre likeverdig behandling på tvers av regionene. Samisk kompetanse er for fragmentert og personavhengig, slik at tilbudet blir tilfeldig og svakt. Videre er det pekt på at det er en utfordring at det ikke finnes en nasjonal modell eller felles struktur for samiske spesialisthelsetjenester, og at det i liten grad er konkrete nasjonale føringer og kapasitet til oppfølging i dagnes tjenester.239 Det er påpekt at silotenkning og manglende helhetsperspektiv svekker pasienttilbudet, og for lite detaljerte beskrivelser i oppdragsdokumentet gir svak gjennomføring. Det er også pekt på at det er manglende samsvar mellom nasjonale funksjoner og regionale/lokale enheter. Sametinget har etterlyst en oppdatert nasjonal samisk strategiplan.240

Sámi klinihkka er organisatorisk plassert under Finnmarkssykehuset HF, og per i dag er det vanskelig for pasienter å bli henvist direkte til Sámi klinihkka. Dette begrenser klinikkens funksjon som nasjonalt tilbud og gjør det vanskelig for samiske pasienter å få tilgang til samisktilpasset spesialistbehandling.

Plasseringen under Finnmarkssykehuset HF fører til at hovedfokuset ligger på befolkningen i Finnmark, mens det nasjonale behovet til samer utenfor Finnmark blir mindre vektlagt. Tilbudet ved den nasjonale delen av Sámi klinihkka/SANKS er mindre kjent i spesialist- og primærhelsetjenesten utenfor Finnmark, og dermed blir oppfølgingen av samiske brukere tilfeldig. Samiske pasienter og pårørende må selv gjøre fastleger og annet helsepersonell oppmerksomme på at det finnes et tilbud som er spesielt tilrettelagt for samer.241

• Dagens organisering av spesialisthelsetjenester til samene har ikke rammer som legger til rette for kulturtilpassede tjenester

Helsetjenester til samiske pasienter leveres innenfor majoritetssamfunnets foretakssystem, og behovet for kulturell tilrettelegging kan kollidere med rammene i helseforetaket. Finansieringssystemene premierer høy aktivitet og fastsatte prosedyrer. Rigide tidsrammer og krav til inntjening begrenser klinikernes mulighet til å drive kultursensitiv utredning og behandling. Det vil i mange tilfeller være til hinder for faglig frihet. Særlig innenfor psykisk helse og rus er dagens praksis med forventet forløp og forløpstider ikke i samsvar med samiske pasienters behov for mer tid til innledende samtaler, kartlegging og videre oppfølging. Det er pekt på at dagens system ikke gir rom for kulturtilpasset oppfølging i samsvar med pasientens livssituasjon, ønsker og behov.

• Dagens organisering sikrer ikke systematikk i tjeneste- og kunnskapsutvikling om helsetjenester til samene

Det er mangel på helsepersonell med samisk språk- og kulturkompetanse. Det finnes få strukturerte tiltak for å rekruttere, stabilisere og bygge opp kompetanse i tjenestene. Dette gjelder både klinisk personell og ledelse.

SANKS har nasjonale funksjoner innen psykisk helse og rus, men er ikke formelt organisert som en nasjonal enhet med selvstyre over eget budsjett og egne styringslinjer. Dette skaper uklarhet om ansvar og prioriteringer og begrenser tjenestens utviklingsmuligheter. Riktignok er det ikke uvanlig at nasjonale funksjoner ligger til lokale enheter, tvert imot er det slik modellen for nasjonale kompetansetjenester er i dag. Likevel oppleves det som at det er et misforhold mellom de nasjonale oppgavene SANKS har og dagens organisering som del av et lokalt helseforetak.

• Dagens organisering sikrer ikke helhetlige pasientforløp gjennom god samhandling på tvers av kommune- og spesialisthelsetjenester

Tilstrekkelig kompetanse om samisk språk, historie, kultur og levesett er generell kunnskap, men lokal kunnskap er også nødvendig for å sikre gode og trygge tjenester. Samhandling med kommunene er derfor helt sentralt for å sikre et helhetlig og forutsigbart behandlings- og oppfølgingstilbud til samene. Strukturer og verktøy for samhandling er ikke godt nok implementert i dag.

5.2 Andre lands organisering

5.2.1 Innledning

Det kan være hensiktsmessig å se på hvordan andre land har organisert helsetjenestene til den delen av befolkningen som tilhører urbefolkningen. Modellene er ikke nødvendigvis direkte overførbare til Norge, men det kan være aktuelt å se på enkelte elementer og tiltak. Beskrivelsene under er basert på tilgjengelige kilder, ikke informasjon fra statlige myndigheter.

5.2.2 Sverige

Det anslås at det er omkring 60 000 samer i Sverige, og at mindre enn halvparten kan snakke samisk.242 Mange har mistet morsmålet sitt som følge av statens assimileringspolitikk på 1900-tallet.243

Sverige har ennå ikke ratifisert ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk. Sverige har iverksatt to parallelle, men separate statlige utredninger for å kartlegge historiske overgrep og assimileringspolitikk overfor nasjonale minoriteter og urfolk. Den første kommisjonen Sannings- ochförsoningskommissionenförtornedalingar, kvänerochlantalaiset leverte sin rapport i november 2023. Den andre kommisjonen Sanningskommissionenför det samiska folket ble oppnevnt i 2021, og skal levere sluttrapport høsten 2026.

Sverige har ikke en egen spesialisthelsetjeneste for samer, men enkelte regioner har utviklet noen prosjekter. Regionene Norrbotten, Västerbotten, Jämtland Härjedalen og Dalarna har etablert et Kunskapsnätverkför samisk hälsa i samarbeid med Sametinget. Sametinget har også opprettet en Nämnd for hälsa, äldrefrågorochidrott som arbeider med strategier for samisk helse. Det finnes store regionale forskjeller, og minoritetslovens bestemmelser tolkes ulikt av kommuner og helsepersonell. Det er mangel på språk- og kulturkompetanse, og det er få ansatte med samisk bakgrunn.244 Svenske myndigheter og samiske institusjoner har pekt på betydningen av språk, kulturkompetanse og tilpassede tjenester i møte med samiske pasienter.245

Finnmarkssykehuset HF/SANKS og Region Jämtland Härjedalen, Region Västerbotten, Region Dalarna og Region Norrbotten har inngått samarbeidsavtaler. Avtalene omfatter kunnskapsutveksling, konsultasjoner og pasientrelatert veiledning, etterutdanning/opplæring og praksisplasser og turnustjeneste. I avtalene inngår poliklinisk behandling og døgnbehandling for barn, unge og voksne med psykiske lidelser og/eller avhengighetsproblemer.

5.2.3 Finland

Sametinget i Finland anslår at det er omtrent 10 000 samer i Finland.246 Heller ikke Finland har ratifisert ILO-konvensjon nr. 169, men samene er anerkjent som urfolk og samenes rettigheter er forankret i finsk lovgivning når det gjelder språk og kultur.247 I desember 2025 leverte den finske Sannhets- og forsoningskommisjonen sin rapport. Ett forslag er at ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk ratifiseres. Andre anbefalinger i rapporten er innføring av samisk perspektiv i helsesektoren.248

5.2.4 Danmark/Grønland

Danmark har ikke et urfolk i fastlandsdelen, men har ansvar for Grønland, der inuitter utgjør majoriteten. Danmark har ratifisert ILO-konvensjon nr. 169, men grad av implementering varierer.249

Grønland har et offentlig finansiert og universelt helsevesen som er organisert under selvstyrets ansvar. Alle innbyggere har rett til nødvendige helsetjenester uten egenbetaling, inkludert transport til behandlingssted ved behov. Tjenestene organiseres i en regional struktur med et nasjonalt sykehus i Nuuk og flere regionsykehus, supplert med lokale helsetjenester av ulik størrelse og omfang.250

Helsetjenestene er preget av et nært samarbeid mellom ulike nivåer og sektorer, blant annet gjennom etablerte tverrfaglige og tverrsektorielle samarbeidsstrukturer. Ressurstilgangen er imidlertid begrenset, og tjenestene er i perioder avhengig av innleid personell, noe som kan påvirke kontinuitet og kapasitet. Organiseringen av tjenestene er i stor grad tilpasset geografiske forhold og befolkningsgrunnlag. Helsetilbudet er differensiert etter størrelse på bosettingene, fra enkle konsultasjonstilbud i de minste bygdene til helsesentre og sykehus i større byer. I mindre lokalsamfunn bemannes tjenestene av helsepersonell deler av uken, og spesialistkompetanse tilføres blant annet gjennom regelmessige tilsyn og bruk av telemedisinske løsninger.

Store geografiske avstander, klimatiske forhold og begrensede transportalternativer stiller betydelige krav til organisering av akuttmedisin, pasienttransport og oppfølging. Telemedisin er en integrert del av tjenestetilbudet og benyttes systematisk for å koble mindre enheter til mer spesialiserte fagmiljøer, både internt i Grønland og mot Danmark.

5.2.5 USA/Alaska

USA har et omfattende system gjennom Indian Health Service (IHS), som er en føderal helsemyndighet som tilbyr helsetjenester til registrerte medlemmer av amerikanske urfolk. Tjenestene er gratis, men underfinansiert og geografisk begrenset. Det er også «tribal-run»-klinikker, som gir større grad av selvstyre og lokal tilpassing.251

I Alaska er helsetjenester til urfolk i stor grad organisert gjennom egne institusjoner som er eid og styrt av urbefolkningen selv, innenfor rammen av det føderale helsevesenet. Alaska Area Indian Health Service administreres gjennom et partnerskap mellom føderale myndigheter og urfolksstyrte organisasjoner. Den dekker 163 835 Alaska Natives, og nesten alle helsetjenester drives av stammeorganisasjoner gjennom egne avtaler. Alaska Native Medical Center (ANMC) i Anchorage fungerer som sentralt sykehus og henvisningspunkt.

Et eksempel er South Central Foundation, en ideell organisasjon som eier og driver både primær- og spesialisthelsetjenester for urfolk i området rundt Anchorage. Organisasjonen betjener nærmere 5 000 personer og er eid av urfolksorganer i regionen. Tjenestene er organisert etter en modell der brukerne omtales som «customer-owners», noe som reflekterer at urbefolkningen selv har kontroll over styring, prioriteringer og utvikling av tjenestene. Urfolksperspektivet er integrert i organisasjonens vedtekter, styringsstruktur og behandlingsfilosofi. Dette innebærer blant annet at tjenestene er tilpasset språklige og kulturelle forhold, og at det inngår tilbud knyttet til tradisjonell praksis og særskilte helseutfordringer i befolkningen. Blant South Central Foundations viktigste nøkkelbegrep for urfolkshelsetjenester er «urfolk mot urfolk», «holistic care», og «microteams/team» rundt pasienten og familien.252 Modellen har blitt utviklet over tid gjennom omfattende bruker- og samfunnsdialog etter en periode med lav kvalitet og tilfredshet. I dag er South Central Foundation kjent for høy brukertilfredshet og gode resultater, og trekkes ofte fram som et eksempel på brukerstyrte og kulturelt tilpassede helsetjenester. Modellen har også fått betydelig oppmerksomhet internasjonalt.253

5.2.6 New Zealand

New Zealand har etablert Te AkaWhai Ora – Māori Health Authority, en egen statlig enhet for urfolkshelse med en rolle likestilt med nasjonale helsemyndigheter. Modellen bygger på prinsippet «by Māori, for Māori» og skal sikre medbestemmelse og kulturelt tilpassede tjenester. Maorimyndigheten har ansvar for strategi, finansiering og kulturtilpassing, men ikke for drift av sykehus. Modellen gir altså selvbestemmelse uten full driftsbyrde. Evalueringer viser økt tillit og bedre tilgang til tjenester.

Organiseringen av helsetjenestene til maoriene må ses i sammenheng med betydelige helseforskjeller mellom maorier og øvrig befolkning. Myndighetene har derfor etablert egne strategier med konkrete mål for å redusere disse forskjellene. Helsevesenet er organisert med et nasjonalt nivå som gir overordnede føringer, og regionale enheter som har ansvar for gjennomføring. Samtlige regionale organer har et særskilt ansvar for å bedre maorienes helsetilstand og skal utarbeide egne planer for dette arbeidet.

Maoriene er representert i de regionale styringsorganene, og det er etablert egne ordninger for å sikre at tjenestene tilpasses språklige og kulturelle forhold. Dette omfatter blant annet særskilte anskaffelsesordninger der tilbydere må oppfylle kriterier for kulturtilpassing for å kunne levere tjenester som såkalte «Māori health providers». Det føres også systematisk statistikk over etnisitet, noe som gir myndighetene et godt grunnlag for målrettet styring og oppfølging.254

5.2.7 Canada

Canada har et særskilt og sammensatt system for helsetjenester rettet mot urfolk, som omfatter First Nations, Inuit og Métis. Urfolkshelsetjenestene inngår dels i det ordinære offentlige helsevesenet og dels i særskilte ordninger som er finansiert og administrert av føderale myndigheter og urfolksledede organisasjoner.255

Det føderale nivået kalles Indigenous Services Canada og finansierer og koordinerer helsetjenester for urfolk. Urfolksstyrte helseorganisasjoner leverer tjenester lokalt og regionalt. I British Columbia er First Nations Health Authority (FNHA) en slik regional organisasjon. FNHA er styrt av urfolk selv, med ansvar for planlegging, finansiering og levering av helsetjenester til First Nations-befolkningen. FNHA samarbeider med provinsielle og nasjonale myndigheter, og har eget budsjett og mandat. Nunavut Departement of Health er et annet eksempel, det er et Inuit-majoritetsstyrt helsesystem.

I Canada deles altså ansvar og myndighet mellom statlige organer og urfolksledede institusjoner, og økt selvstyre har vært et sentralt mål i utviklingen av tjenestene og systemene.

5.2.8 Australia

Australia har utviklet et omfattende system av urfolksstyrte primærhelsetjenester, kjent som AboriginalCommunityControlled Health Services (ACCHS). Det finnes over 140 slike helsesentre, som eies og drives av Aboriginal- og Torres Strait Islander-samfunnene selv, og som er samlet under paraplyorganisasjonen NACCHO (National Aboriginal Community Controlled Health Organisation).256

Tjenestene tilbyr et bredt spekter av primærhelsetjenester, inkludert forebygging, behandling, rehabilitering og helsefremmende arbeid. Modellen bygger på prinsippet om «community control», der lokale styrer med representasjon fra urfolk har ansvar for prioritering, organisering og utvikling av tjenestene. Dette skal bidra til at tilbudet er kulturelt tilpasset og bygger på befolkningens behov.257

De urfolksstyrte tjenestene inngår samtidig i det nasjonale helsevesenet og samarbeider med statlige sykehus og spesialisthelsetjenester. De fungerer som første kontaktpunkt for mange pasienter og har en sentral rolle i å koordinere pasientforløp og sikre tilgang til øvrige helsetjenester. Myndighetene har egne akkrediteringsstandarder som spesialisthelsetjenesten må oppfylle for at helsetjenestene skal tilfredsstille kravet om kulturelt trygge helsetjenester for urfolk.258

I spesialisthelsetjenesten er det ingen egne, frittstående institusjoner i stor skala, men integrerte løsninger i den ordinære spesialisthelsetjenesten. Disse er enten liaison-tjenester inne i det ordinære sykehussystemet eller ambulerende team av spesialister som samarbeider med primærhelsetjenesten i spredtbygde områder. De aller fleste offentlige sykehus har egne Aboriginal (and Torres Strait Islander) Hospital Liaison Officers (AHLOs), som fungerer som en kulturell lenke mellom helsepersonell og aboriginske/Torres Strait Islander-pasienter og deres familier, og bidrar til å bryte ned kommunikasjonsbarrierer. De besøker pasienter i akuttmottak, på sengeposter og ved spesialistpoliklinikk, og gir emosjonell, praktisk og kulturell støtte, og de har kontakt med sykehuspersonalet. Disse rollene er ofte forbeholdt personer som selv identifiserer eller er anerkjent som aboriginsk og/eller Torres Strait Islandere.

Ambulering drives etter Outreach-modellen der spesialister reiser ut til de aborginske lokalsamfunnene for å sikre lik tilgang til medisinske tjenester uansett bosted. Spesialistene samarbeider tett med den lokale aborginske primærhelsetjenesten (ACCHO) på stedet.

Kultursikkerhet («cultural safety») er et gjennomgående prinsipp, ikke bare et tillegg. Det praktiseres blant annet gjennom:

• aborginske helsefagarbeidere i helsevesenet
• tolketjenester
• målt kultursikkerhet ved helsetjenesten
• registrering av urfolkstilhørighet ved innleggelse

Modellen er utviklet som svar på betydelige helseforskjeller mellom urfolk og øvrig befolkning, og har som mål å styrke tilgjengelighet, tillit og kvalitet i tjenestene.

5.2.9 Oppsummering av erfaringer fra andre land

Sverige og Finland, som også har landområder som er en del av Sápmi/Sábme/Saepmie, ser ikke ut til å ha utviklet modeller for helsetjenester til samer som Norge kan dra nytte av.

Erfaringene fra Grønland viser hvordan helsetjenester til en spredt befolkning kan organiseres gjennom en tydelig differensiert tjenestestruktur, der omfang og kompetanse dimensjoneres etter befolkningsgrunnlag og geografiske forhold. Modellen kombinerer små, lokalt forankrede enheter med sterk bruk av telemedisin og tilknytning til regionale og nasjonale fagmiljøer. Samtidig er transport, samhandling mellom nivåer og tverrfaglige samarbeidsstrukturer integrert i tjenestetilbudet. Dette illustrerer alternative måter å sikre tilgjengelige og sammenhengende tjenester på i områder med store avstander og begrenset befolkningsgrunnlag.

Modellene fra land som Canada, USA/Alaska, New Zealand og Australia viser at det er praktisk mulig med urfolksstyrte helsetjenester, og at dette gir bedre tillit, tilpassing og kvalitet. Et felles trekk for disse landene er en betydelig urfolkspopulasjon, urfolksstyring/urfolksmedbestemmelse i styring, urfolksenheter med strategisk ansvar, egen finansiering og administrasjon, kulturell og språklig kompetanse og samarbeid med nasjonale myndigheter.

Modellene illustrerer samtidig ulike tilnærminger til selvstyre, medbestemmelse og organisering. Erfaringene fra Alaska viser betydningen av omfattende urfolkskontroll, der eierskap og styring er lagt til urfolk selv. New Zealand-modellen illustrerer hvordan medbestemmelse kan ivaretas gjennom egne styrings- og finansieringsstrukturer innenfor det nasjonale systemet. Her institusjonaliseres urfolksmedbestemmelse gjennom egne styrings- og finansieringsstrukturer uten at dette innebærer fullt driftsansvar. Erfaringene fra Canada viser hvordan statlig ansvar kan kombineres med urfolksstyrte organisasjoner og integrerte løsninger i ordinære helsetjenester, både på systemnivå og i konkrete tjenester. Modellen illustrerer særlig betydningen av institusjonalisert medbestemmelse, både gjennom egne organisasjoner med ansvar for planlegging og finansiering og gjennom integrerte løsninger i ordinære helseinstitusjoner. Spesielt sykehusprogrammene i First Nations Health Program (FNHP) er et interessant eksempel jf. boks 5.4. Det samme gjelder Australias liaisontjenester i det ordinære sykehussystemet og ambulerende spesialistteam.

Overførbarheten kan muligens avhenge av faktorer som forekomst av generelle systemer for universelle velferdstjenester eller private og forsikringsbaserte systemer, befolkningsstørrelse og bosettingsmønstre. Urfolkenes situasjon varierer også betydelig, blant annet når det gjelder helsesituasjon og behov for tjenester, grad av geografisk konsentrasjon og integrasjon med andre folk, språklig og kulturelt mangfold og institusjonell kapasitet.

Det er knyttet noen fundamentale utfordringer til å bygge gode spesialisthelsetjenester for den samiske befolkningen i Norge. Det handler blant annet om at samer bor spredt over hele landet, noen i majoritetsområder, men de fleste er i minoritet i sine områder. Det er ofte lange geografiske avstander og betydelige kulturelle og språklige forskjeller mellom de samiske områdene. Det er også begrenset kunnskapsgrunnlag og tilgang til data om samers helse.259 Noen av disse utfordringene finnes i stor grad også i andre land.

Internasjonale erfaringer gir ikke grunnlag for å anbefale én bestemt form for organisering av spesialisthelsetjenesten til samene i Norge. Men det finnes erfaringer og eksempler som bør være med i vurderingene når spesialisthelsetjenestene til samer i Norge skal styrkes. Dette gjelder særlig betydningen av formalisert urfolksinnflytelse, tilpassing til geografiske forhold, kulturell og språklig tilrettelegging, samarbeidsmodeller og tydelig ansvarsfordeling.