2 Bakgrunn om samene og samenes helse

2.1 Innledning

Dette kapittelet gir en overordnet framstilling av forhold som er relevante for å forstå helse, levekår og tjenestebehov blant samer samt implikasjoner for utforming og tilpassing av helsetjenester. Samenes situasjon må ses i lys av at samene er urfolk i Norge, med egne språklige, kulturelle og historiske forutsetninger. Samtidig er den samiske befolkningen sammensatt og mangfoldig, med variasjon i språk, tilhørighet, bosetting, næringstilknytning og erfaringer. Det er derfor viktig å unngå generaliseringer, og det må legges til grunn at det finnes betydelige forskjeller innad i den samiske befolkningen.

2.2 Om samene

2.2.1 Samene som urfolk

Samene er Norges urfolk.11 Det finnes ikke én generell og internasjonalt akseptert definisjon av begrepet «urfolk», men ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater definerer urfolk i artikkel 1 nr. 1 bokstav b:

«Folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hører til da erobring eller kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som – uansett deres rettslige stilling – har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.»

Lenge før etableringen av Norge som nasjonalstat eksisterte samene som et folk med egne språk, tradisjoner og næringer. Grunnloven § 108 sier at det «påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at det samiske folk, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv». Bestemmelsen må ses i sammenheng med at samene er anerkjent som urfolk i Norge, og med det grunnleggende utgangspunktet at staten Norge er etablert på territoriet til to folk – nordmenn og samer. ILO-konvensjon nr. 169 ble vedtatt 27. juni 1989 og trådte i kraft 5. september 1991. Norge ratifiserte konvensjonen 20. juni 1990 som det første land i verden og har vært part i konvensjonen fra ikrafttredelsen.12

2.2.2 Mangfold og samisk identitet

Samene anses som én nasjon, selv om det finnes et stort mangfold av samer, blant annet når det gjelder bosetting, næring og språk. I likhet med andre befolkningsgrupper er også den samiske befolkningen en heterogen gruppe.13

Samisk identitet kommer til uttrykk på ulike måter og utvikler seg kontinuerlig. Den formes i samspillet mellom tradisjon og modernitet, mellom samiske og fleretniske fellesskap og mellom lokale, nasjonale og globale påvirkninger. I enkelte områder er samisk kultur og tilhørighet en naturlig del av hverdagen. I andre områder arbeides det fortsatt aktivt for anerkjennelse og synliggjøring av samisk tilstedeværelse.14 Mange samer har på grunn av fornorskingspolitikken begrenset kunnskap om samisk historie og samfunnsforhold, noe som skaper visse spenninger internt i de samiske samfunnene. Mange steder har befolkningen både samisk, kvensk/norskfinsk og norsk bakgrunn.15 Mange samer oppfatter seg som flerkulturelle og mestrer flere kulturer.

2.2.3 Befolkningsstørrelse og geografisk utbredelse

Det finnes ikke data over hvor mange samer som bor i Norge i dag eller hvor de er bosatt. Mangelen på nøyaktige tall skyldes at det ikke registreres hvem som er samer. Offentlig registre oppgir ikke etnisitet. Antallet samer i Norge vil variere etter hvilke kriterier som legges til grunn, enten det er egen identifisering, familiehistorikk eller førstespråk/språkkunnskaper. Det er heller ikke slik at alle samer bor samlet på ett geografisk område, så det er på ingen måte selvsagt hvilke deler av landet som kan eller bør benyttes som geografisk ramme for samisk statistikk.

Tradisjonelle områder

Samenes tradisjonelle bosettingsområde er et sammenhengende område som strekker seg gjennom deler av Norge, Sverige, Finland og Russland. Området har ingen formelle grenser, men framstilles gjerne som mer eller mindre identisk med den historiske utbredelsen av samiske språk.16 På sørsamisk kalles det historiske bosettingsområdet «Saepmie», på lulesamisk «Sábme» og på nordsamisk «Sápmi». Navnet kommer av samenes egen betegnelse på seg selv.17 De tradisjonelle samiske bosettingsområdene i Norge strekker seg fra Eengerdaelie/Engerdal og Trollheimen i sør til Finnmark i nord. Kautokeino kommune og Karasjok kommune er i en særstilling, der samer antas å utgjøre omkring 90 prosent av innbyggerne, og det nordsamiske språket står sterkt. Også i kommunene Tana, Nesseby og Porsanger er en betydelig andel av innbyggerne samer.18

STN-området

STN-området er avgrenset med utgangspunkt i virkeområdet for Sametingets tilskuddsordninger til næringsutvikling (STN).19 Statistisk sentralbyrå (SSB) tar utgangspunkt i dette området for å fange opp utviklingen i noen samiske områder, siden det ikke finnes befolkningsdata som kan benyttes til å skille mellom samer og ikke-samer. Området omfatter 21 hele kommuner og ti delkommuneområder (2025). Alle disse kommunene ligger i Nord-Norge nord for Saltfjellet, de fleste i Finnmark og Nord-Troms.20 Ved inngangen til 2025 bodde det 53 073 personer i de samiske områdene etter denne definisjonen.21

Statistisk Sentralbyrås (SSB) hovedargument for å la STN-området være den geografiske rammen for samiskrelatert statistikk, er at dette er lokalsamfunn som Sametinget anser som så betydningsfulle for å bevare og videreutvikle samisk kultur og næringsliv at de bør omfattes av Sametingets særskilte virkemidler. For å kunne planlegge bruken og evaluere effekten av disse virkemidlene, har Sametinget selv behov for data som kan belyse så vel dagens tilstand som endringer over tid. STN-virkemidlenes målgruppe er hele befolkningen i det aktuelle virkeområdet, og tilskuddene er ikke knyttet til mottakernes etnisitet eller bakgrunn. Ulempen med å avgrense det geografiske grunnlaget for samisk statistikk på denne måten er at hele det sørsamiske bosettingsområdet faller utenfor. Dessuten gjør bruken av STN-området som geografisk ramme at samisk bosetting i de fleste byer og mange større tettsteder ikke fanges opp.22 Mange samer er bosatt utenfor det tradisjonelle bosettingsområdet, og mange ikke-samer er bosatt innenfor.

Språkforvaltningsområdet

En annen måte å fange opp hvor i landet samer er bosatt og befolkningsstørrelse er å følge det såkalte forvaltningsområdet for samiske språk.23 Dette er et geografisk avgrenset område der offentlige myndigheter har et særlig ansvar for å legge til rette for bruk av samiske språk, jf. sameloven. Forvaltningsområdet består av disse kommunene: Karasjok (2518), Kautokeino (2903), Nesseby (864), Tana (2807), Porsanger (3894), Kåfjord (1917), Lavangen (1009), Tjeldsund (4177), Hattfjelldal (1249), Hamarøy (2804), Røyrvik (444), Røros (5649), Snåsa (2117), Saltdal (4806).24 I tillegg består forvaltningsområdet av Troms fylkeskommune/Romssa fylkkagielda, Finnmark fylkeskommune/Finnmárkku fylkkagielda, Nordland/Nordlánda/Nordlaante/Nordlánnda fylkeskommune og Trøndelag fylkeskommune/Trööndelagen fylhkentjïelte. Tall fra Statistisk sentralbyrå per 2. kvartal 2026 viser at det bor totalt 37 158 personer i de samiske områdene etter denne definisjonen.25

Dette området sier noe om hvor det tradisjonelt har vært sterke samiske språk- og kulturmiljøer, og hvor det er politisk prioritert å sikre samisk språk. Men det gir ikke et fullstendig bilde av hvor samer bor fordi mange samer bor utenfor forvaltningsområdet, for eksempel i byer som Oslo, Trondheim, Tromsø og Bodø. Forvaltningsområdet viser altså hvor samisk språk har særskilt vern og rettigheter, men ikke hele utbredelsen av samisk bosetting i Norge.

Frivillig registrering i Folkeregisteret av språkbrukere

Fra 2019 ble det åpnet for frivillig registrering av samisk språk i Folkeregisteret, herunder nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk.26 Formålet med registreringen er å legge til rette for statistikk over brukere av samiske språk. Bakgrunnen er et mål om å beskytte og ivareta samiske språk som truede språk. Opplysninger fra Folkeregisteret kan dermed bidra til et bedre kunnskapsgrunnlag ved å gi en viss indikasjon på omfanget av registrerte språkbrukere. Ordningen med frivillig registrering er imidlertid lite kjent, og kan ikke benyttes som et fullstendig mål på antallet samiskspråklige.27 Dersom flere visste om ordningen, kunne den gitt en indikasjon på hvor språk brukes, men registreringen måler kun språk, ikke identitet. Mange samer har tapt språket gjennom fornorsking, og alle samer snakker ikke samisk. Dessuten vil ikke alle som kjenner til ordningen, registrere seg, og dermed blir grunnlaget uansett ikke fullstendig.

Sametingets valgmanntall

Sametingets valgmanntall kan være en mer hensiktsmessig kilde til kunnskap om hvor stor den samiske befolkningen i Norge er og hvor samene bor. Per 17. juli 2025 utgjorde manntallet 25 676 personer.28 Fra 2021 til 2025 har Sametingets valgmanntall økt med 5 131 personer.

Sametingets valgmanntall består av alle som har registrert seg i valgmanntallet. Alle samer fra Norge som er over 18 år eller fyller 18 år i valgåret, har rett til å registrere seg i Sametingets valgmanntall. Innføring i manntallet forutsetter at personen identifiserer seg som same og enten a) har samisk som hjemmespråk, eller b) har eller har hatt forelder, besteforelder eller oldeforelder med samisk som hjemmespråk, eller c) er barn av person som står eller har stått i manntallet.

De største kommunene i valgmanntallet er Tromsø (2355), Alta (2310), Kautokeino (1661), Oslo (1574), Karasjok (1390), Hammerfest (1072), Porsanger (974), Tana (906), Sør-Varanger (735) og Trondheim (559). Ifølge tall fra 2023 er valgmanntallet fordelt på de sju valgdistriktene slik: Østre (2761), Ávjovári (3904), Nordre (3882), Gáisi (3542), Vesthavet (2404), Sørsamisk (1727) og Sør-Norge (5268).29

En begrensning ved å bruke Sametingets valgmanntall som kilde til kunnskap om størrelsen på den samiske befolkningen i Norge er blant annet at manntallet ikke inkluderer barn og unge under 18 år, og heller ikke samer som av en eller annen grunn ikke oppfatter seg som same eller ikke ønsker å registrere seg i Sametingets valgmanntall. Likevel gir valgmanntallet noe informasjon om hvor samer bor i Norge i dag, og slik bidrar det til å belyse hvilke områder som har størst samisk bosetting.

2.2.4 Samfunnsutvikling og levekår

Levekår i den samiske befolkningen påvirkes av en rekke forhold, herunder utdanning, arbeid, språk, geografi og historiske erfaringer. Urbanisering blant samer innebærer at mange samer i dag bor i byer og tettsteder, også utenfor de tradisjonelle samiske bosettingsområdene. Denne utviklingen henger sammen med utdanning, arbeid, velferdstilbud og økt mobilitet, men også med historiske forhold som fornorskingspolitikken og endrede vilkår for samiske næringer.30 Det å bo i by innebærer ikke nødvendigvis en svakere samisk identitet. Tvert imot har det vokst fram samiske nettverk, kulturarenaer og institusjoner i urbane områder, og samisk språk og kultur uttrykkes i dag også i bysamfunn. Samtidig kan samer i byer ha større avstand til tradisjonelle lokalsamfunn.

Tall fra den samiske helse- og levekårsundersøkelsen SAMINOR fra kommuner med betydelig samisk bosetting viser at det er lavere utdanningsnivå i den eldre delen av den samiske befolkningen (65+) sammenlignet med den norske befolkningen. Blant samiske menn i aldersgruppen 36–64 år er også utdanningsnivået lavere enn hos ikke-samer, særlig blant dem med samisk som førstespråk. Derimot er utdanningsnivået høyere blant samiske kvinner i aldersgruppen 36–49 år sammenlignet med ikke-samer, og dette gjelder særlig dem som har samisk som førstespråk.31

Samisk næringsliv omfatter både tradisjonelle og moderne yrker. Tradisjonelle næringer som reindrift, fiske, jakt og jordbruk har historisk sett hatt stor betydning, særlig i kyst- og utmarksområder.32 De fleste samer er i dag sysselsatt i de samme sektorene som befolkningen for øvrig, herunder offentlig sektor, tjenesteyting og kunnskapsbaserte yrker.33 De fleste samer har likevel en tilknytning til sine tradisjonelle bruksområder, og anser meahcástallan/miehtjiesjieleme (å høste goder fra meacchi) som viktig for sin samiske kulturutøvelse.34 Reindrift har en særskilt kulturell og økonomisk betydning, men sysselsetter relativt få personer. I dag er om lag 3 000–3 300 personer tilknyttet den samiske reindriften i Norge.35 Mange samer har likevel tilknytning til reindriften gjennom slektskap og verddevuohta/guessievïenevoete (venner, gjestevenner).36 Reindriften har derfor også stor betydning både som kulturbærer og for samisk identitet og for lokalsamfunn.37

Mange samer møter begrenset kunnskap om hva det vil si å være same, og de må derfor forklare sin annerledeshet eller tilpasse seg norske normer for sosial samhandling. Når det samiske oppleves som fremmed i møte med omgivelsene, kan det medføre et sosialt merarbeid knyttet til å håndtere situasjoner der samisk identitet eller bakgrunn blir gjort relevant. Det å være same i en norsk hverdag innebærer ofte det sosiolog og forsker Astri Dankertsen omtaler som «minoriseringens merarbeid».38

2.2.5 Samiske politiske institusjoner og internasjonalt samarbeid

Samisk organisering på tvers av landegrensene har røtter tilbake til det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917. Dette møtet regnes gjerne som starten på den moderne samiske politiske mobiliseringen. Møtet samlet samer fra Norge og Sverige og satte felles samiske rettigheter og levekår på dagsordenen. I tiårene som fulgte, vokste det fram samiske organisasjoner i de ulike landene, samtidig som kontakten over grensene ble styrket.39

En viktig milepæl kom i 1956 med etableringen av Nordisk Sameråd, i dag Samerådet. Organisasjonen samlet samiske representanter fra Norge, Sverige og Finland, og senere også Russland. Gjennom dette samarbeidet uttrykte samene en forståelse av seg selv som ett folk eller én nasjon, selv om Sápmi/Sábme/Saepmie var delt mellom fire stater. Samerådet ble en viktig arena for å fremme felles samiske interesser og styrke samarbeidet på tvers av landegrenser.40

Fra 1970- og 1980-tallet fikk samisk politisk organisering økt betydning gjennom blant annet mobiliseringen i forbindelse med Alta-saken. I 1989 ble Sametinget etablert som det samiske folkets folkevalgte parlament i Norge. Sametinget er et folkevalgt organ for samene i Norge. Sametinget består av 39 representanter som velges fra sju valgkretser hvert fjerde år. I 1989 ble det første sametingsvalget avholdt, og det første offisielle Sametinget ble åpnet av kong Olav V.41

I 1993 ble det svenske Sametinget opprettet, mens det finske Sametinget ble etablert i 1996. Sametinget i Norge og Sametinget i Finland etablerte 2. mars 2000 et felles organ: Samisk parlamentarisk råd (SPR).42 Sametinget i Sverige tiltrådte samarbeidet i 2002, og samiske organisasjoner fra russisk side deltar på plenumsmøtene med tale- og forslagsrett. Samisk parlamentarisk råd består av parlamentarikere fra sametingene. Arbeidsområdet er alle saker som etter rådets oppfatning berører eller kan berøre samene som ett folk.43

Samisk parlamentarisk råd (SPR) uttalte under sameparlamentarikerkonferansen i Trondheim i 2017 at: «Vi understreker at samene er ett folk bosatt i statene Finland, Norge, Russland og Sverige.»

Arktisk råd ble etablert i 1996 gjennom Ottawa-erklæringen. Rådet er sammensatt av åtte medlemsland: Canada, Danmark, Finland, Island, Norge, Russland, Sverige og USA. Seks internasjonale urfolksorganisasjoner har status som permanente deltakere. Rådet er et viktig forum for samarbeid om arktiske spørsmål. Rådet har en rekke initiativer og prosjekter på tvers av landene. Rådet har også etablert arbeidsgrupper som fokuserer på ulike temaer, blant annet urfolkshelse. Siden Russlands invasjon av Ukraina i 2022 har det vært begrensninger på fysiske møter, noe som har påvirket samarbeidet. Arktisk råd har fortsatt arbeidet for å ivareta dialog og samarbeid mellom medlemslandene.44

2.2.6 Samiske språk

Samiske språk er urfolksspråk i Norge. Samiske språk og norsk er likeverdige språk som er likestilt etter sameloven kapittel 3.45

Det er ulike samiske språkområder i Norge, men grensene mellom dem er ikke skarpt avgrenset, og de overlapper flere steder. De samiske «nabospråkene» er ofte så like at man kan forstå hverandre delvis. Språkene som er mer geografisk atskilt, er imidlertid så forskjellige at man vil ha vanskeligheter med å kommunisere med hverandre. Tradisjonelt finnes det elleve samiske språk. Seks av disse snakkes eller har blitt snakket i Norge: sørsamisk, pitesamisk, umesamisk, lulesamisk, nordsamisk og skoltesamisk. Nordsamisk er det største samiske språket både i Norge og globalt.46

Nordsamisk og sørsamisk er veldig forskjellige språk, mens lulesamisk har noen likheter med både nordsamisk og sørsamisk.

Det finnes flere varianter av samisk språk med ulik utbredelse og antall brukere. Det er ingen offisiell registrering av morsmål, første- eller andrespråk, men forskningsanslag og Sametingets kilder gir et bilde av språksituasjonen.48

Nordsamisk (davvisámegiella) er det største samiske språket med anslagsvis 20 000–30 000 brukere.49 Rundt 70 prosent av brukerne av nordsamisk bor i Norge, og resten bor i Sverige og Finland. Omtrent 90 prosent av alle samisktalende snakker nordsamisk. Språket er mest utbredt i Troms og Finnmark samt enkelte kommuner i Nordland. UNESCO klassifiserer nordsamisk som truet, men det har en relativt robust posisjon sammenlignet med de andre samiske språkene. Nordsamisk er offisielt språk i flere kommuner i forvaltningsområdet for samisk språk i Finnmárku/Finnmark og Davvi-Romsa/Nord-Troms.50

Lulesamisk (julevsámegiella) snakkes tradisjonelt i Divtasvuotna/Tysfjord-området og Nuortta-Sálto/Nord-Salten (Hamarøy, Sørfold). UNESCO klassifiserer lulesamisk som et alvorlig truet språk. Språket har en egen grammatikk som skiller det fra nordsamisk, men det er også likheter.51

Sørsamisk (åarjelsaemien gïele) er utbredt fra Saltfjellet i Nordland til Hedmark (Innlandet), inkludert Trøndelag. UNESCO klassifiserer sørsamisk som alvorlig truet, og språkoverføring mellom generasjoner er svak – under halvparten av sørsamene behersker språket.52

Mange med samisk bakgrunn har mistet språket som følge av fornorskingspolitikken. Det innebærer at antallet som faktisk har samisk som førstespråk, er lavere enn antallet som identifiserer seg som samer. Resultater fra SamBa-undersøkelsen, som er forankret i Den norske mor, far og barn-undersøkelsen (MoBa), viser en positiv utvikling i den samiske språkoverføringen mellom generasjoner. Overføringen av samisk språk fra foreldre til barn er i dag høyere enn den var fra besteforeldre til foreldre. Tendensen er sterkest i de samiskdominerte områdene og blant samisktalende mødre. Undersøkelsen viser videre at også barn uten samisktalende foreldre tilegner seg samisk språk, blant annet gjennom samisk barnehagetilbud.53

2.2.7 Fornorskingspolitikken

Over lang tid har samene levd under statlig assimileringspolitikk. Tiltakene som hadde som mål å assimilere samene i det norske storsamfunnet, omtales gjerne som fornorskingspolitikken.54 Sannhets- og forsoningskommisjonen dokumenterte at norske myndigheter førte en målrettet fornorskingspolitikk overfor samene fra midten av 1800-tallet og langt inn på 1900-tallet. Fornorskingspolitikken var systematisk og rettet mot å assimilere samene i majoritetskulturen. Fornorskingsprosessen inkluderte blant annet fremming av norske bosettinger i tradisjonelle kystsamiske områder slik at samene ble minoritet i egne historiske bosettingsområder. Det ble også innført forbud mot å bruke samisk språk i skolene.55

Sannhets- og forsoningskommisjonen dokumenterte at historiske prosesser har skapt strukturelle ulikheter som fortsatt preger helse- og omsorgstjenesten.56 Helseutfordringene må forstås i lys av tap av språk, kultur og identitet samt vedvarende diskriminering og marginalisering. Samene er en minoritet som har vært utsatt for en fornorskingsprosess som har preget og fortsatt preger samfunnsliv, relasjoner, familie og helse. Diskriminering og manglende kunnskap om samisk språk, historikk og kultur i tjenestene påvirker samers helse også i dag. Tap av språk og kulturell tilhørighet har hatt direkte og indirekte helseeffekter. Mange samer opplevde skam og sosial stigmatisering, noe som har bidratt til psykiske belastninger og redusert livskvalitet. Effekten av fornorskingspolitikken har påvirket mange generasjoner og har hatt negativ effekt på grupper og enkeltindivider helt fram til i dag. Forskningen peker på dette som historiske eller intergenerasjonelle traumer.57 Sannhets- og forsoningskommisjonen viste at denne historiske uretten har skapt et grunnlag for mistillit til offentlige institusjoner, inkludert helsetjenesten.

I dag har samenes og de nasjonale minoritetenes rettigheter i all hovedsak bred støtte i befolkningen. Samtidig er det mange som har liten kunnskap om samer og nasjonale minoriteter, og negative og stereotypiske holdninger mot disse gruppene er relativt utbredt.58 Sannhets- og forsoningskommisjonen peker også på at kunnskapen om samer er generelt lav i Norge.59

2.3 Samenes helse

2.3.1 Kunnskapsgrunnlaget

Kunnskapsgrunnlaget om samisk helse preges av at det ikke utføres offentlig registrering av hvilket språk innbyggerne snakker, deres kulturelle praksiser eller etnisk tilhørighet. Det finnes ikke noe datagrunnlag som gjør det mulig å utarbeide statistikk over personer med samisk etnisk tilhørighet.60 Dette omfatter også offentlige helseregistre, både innenfor spesialisthelsetjenesten og kommunale helse- og omsorgstjenester.

Personvernhensyn og hensyn til minoritetsrettigheter er blant begrunnelsene for at etnisk tilhørighet ikke registreres. Statistikk der etnisk tilhørighet inngår som en variabel oppleves for mange minoritetsgrupper som krevende. Etnisk baserte registre har gjennom historien blitt brukt som utgangspunkt for sosiale og kulturelle særtiltak der målet har vært assimilering og rasehygienisk motiverte overgrep. Det er grunn til å anta at dagens situasjon, preget av internasjonale konflikter, usikkerhet og økende polarisering, kan bidra til økt skepsis blant minoritetsgrupper mot å utarbeide statistikk der etnisk tilhørighet registreres.61 Samtidig er det mange som peker på at mangelen på datagrunnlag i offentlige registre påvirker kunnskapsgrunnlaget om forekomsten av sykdom, skader og behov for helsehjelp. Det finnes lite forskning på samiske pasientforløp. Det er også vanskelig å måle tjenestebruk og -behov. Det er krevende å planlegge og tilrettelegge for gode helse- og omsorgstjenester for samene når behovene ikke er godt nok kjent.62

På grunn av mangelen på forskningsbasert kunnskap om samers helsesituasjon ble Senter for samisk helseforskning (SSHF) etablert i 2001 som et selvstendig senter ved Institutt for samfunnsmedisin ved UiT Norges arktiske universitet. Senteret har gjennomført helse- og levekårsundersøkelsen SAMINOR i områder med samisk og norsk bosetting for å kartlegge eventuelle forskjeller i helse mellom den samiske og den ikke-samiske befolkningen. SAMINOR-undersøkelsene er ulike i geografisk og tematisk omfang, metode og bredde. SAMINOR 1 la grunnlaget med basisdata om helse og levekår, SAMINOR 2 utvidet til livsstil og mental helse, mens SAMINOR 3 har et helhetlig samisk perspektiv som også omfatter historiske traumer knyttet til fornorskingspolitikken, psykisk helse og helsetjenestebruk.

SAMINOR 1, som ble gjennomført i 2003–2004, var den første store helsekartleggingen. Undersøkelsen omfattet rundt 17 000 deltakere fra 24 kommuner og inkluderte spørreskjema, kliniske målinger og blodprøver. Aldersgruppen var 30 år og 36–78/79 år. Datainnsamlingen skjedde via feltstasjoner og helsebusser i utvalgte distriktskommuner. Temaet var grunnleggende helse og levekår.63

SAMINOR 2 ble gjennomført i 2012–2014 og besto av to trinn. Det første trinnet var en ren spørreskjemaundersøkelse i 25 kommuner med rundt 11 600 deltakere i alderen 18–69 år. Det andre trinnet inkluderte både spørreskjema og kliniske målinger i ti kommuner, med rundt 6 000 deltakere i alderen 40–79 år. I denne runden ble temaene utvidet til å omfatte livsstil, mental helse og bruk av helsetjenester.64

SAMINOR 3 ble gjennomført i 2023–2025 og er en storskala befolkningsundersøkelse om helse og levekår i områder med samisk, kvensk/norskfinsk og norsk bosetting i Nord- og Midt-Norge samt sørsamiske områder i Innlandet. Formålet er å frambringe oppdatert epidemiologisk kunnskap om sykdomsforekomst, risikofaktorer og årsaksforhold blant samene som urfolk, sammenlignet med den øvrige befolkningen i de samme geografiske områdene. Undersøkelsen har et bredt metodisk design som kombinerer kvalitative intervjuer med en omfattende folkehelseundersøkelse blant innbyggere i alderen 40–79 år i 49 kommuner. Datainnsamlingen omfatter spørreskjema, biologiske prøver (blod, urin og hår) samt kliniske målinger som blodtrykk, EKG, lungefunksjon og gripestyrke, supplert med kognitiv testing og balanseprøver for deltakere over 70 år. I tillegg til somatisk helse og helsetjenestebruk legger SAMINOR 3 særskilt vekt på historiske determinanter for helse, herunder konsekvenser av fornorskingspolitikken, internatskoleoppvekst, tap av språk og kultur, historiske traumer samt motstandskraft og mestringsfaktorer i befolkningen.

Ungdomsundersøkelsen Ung i nord ble gjennomført som en spørreundersøkelse blant elever i 10. klasse i Nord-Norge i tidsrommet 2002–2005. Dette var den andre befolkningsundersøkelsen som hadde som formål å kartlegge psykisk og fysisk helse og levekår hos samisk og ikke-samisk ungdom relatert til kulturelle forhold og etnisk tilhørighet. Undersøkelsen hadde om lag 4 700 deltakere i aldersgruppen 15–16 år. Tverrsnittsdataene er koblet til registerdata for å undersøke utviklingsforløp fra ungdomstiden til ung voksen alder.65

Ungdata er en nasjonal spørreskjemaundersøkelse som kartlegger hvordan ungdom i Norge har det og hvordan de lever. Undersøkelsen gjennomføres hovedsakelig i ungdomsskolen og videregående skole hvert tredje år. Den omfatter temaer som helse, trivsel, skole, fritid, rus, familie og venner. Ungdata gir kunnskap om ungdoms livssituasjon og utvikling over tid som kan brukes til å utforme tiltak og tjenester for barn og unge. I 2024 og 2025 var samisk etnisitet rapportert for ungdom i Finnmark, Troms, Nordland og Trøndelag.66 Om lag 1 800 samiske ungdommer svarte på et bredt utvalg spørsmål om blant annet psykisk og fysisk helse, livskvalitet, diskriminering, rusbruk og bruk av helsetjenester.

Det finnes altså noe kunnskap om samisk helse og tjenestebruk i dag, men kunnskapen er mangelfull. Videre i dette kapittelet beskrives samisk helse i dag, basert på tilgjengelige kilder. Deretter presenteres betydningen av språk og kultur i samisk helse. Videre gis en kort oversikt over den historiske utviklingen av spesialisthelsetjenester til den samiske befolkningen i Norge og en oversikt over kunnskap om samers bruk av helse- og omsorgstjenester, og kunnskap om hva som er viktig i helsetjenesten.

2.3.2 Generelt sykdomsbilde – somatikk

Samer har i stor grad de samme somatiske helseutfordringer som majoritetsbefolkningen.67 De fleste store folkehelseutfordringene i befolkningen generelt finnes også i den samiske befolkningen. Forskjeller i somatisk og psykisk helse mellom samer og øvrig befolkning ble gjennomgått i 2020.68 Oppsummeringen konkluderer med at helseindikatorer for samer i de nordiske landene skiller seg lite fra det som gjelder for den øvrige befolkningen. Internasjonal forskning viser at de fleste urfolk har dårligere helse enn den øvrige befolkningen.69 På dette området er altså situasjonen for samer forskjellig fra andre urfolk i Arktis og i verden ellers. Det er viktig å understreke at kunnskapsgrunnlaget er begrenset når det gjelder eventuelle forskjeller mellom samer og majoritetsbefolkningen for mange sykdommer og helserelaterte forhold.

Foreløpige tall fra SAMINOR 3 understøtter i hovedsak dette bildet. Andelen som vurderer egen helse som god eller svært god, er noe lavere blant samer enn blant ikke-samer, for både kvinner og menn, men forskjellene er små. For tannhelse er forskjellen tydeligere: Færre samer vurderer egen tannhelse som god eller svært god, og forskjellen er størst for samiske menn. For hjerte- og karsykdom er det små forskjeller mellom samer og ikke-samer. Samiske kvinner og menn rapporterer i noe mindre grad atrieflimmer. For andre hjerte- og karsykdommer ligger samene likt med eller noe over ikke-samer. Høyt blodtrykk forekommer hyppigere blant menn enn blant kvinner, men det er ingen forskjeller mellom samer og ikke-samer. Flere menn enn kvinner har lav lungekapasitet, og blant samer er det en litt lavere andel enn blant ikke-samer, men forskjellen er liten. Målingene av langtidsblodsukker som kan indikere prediabetes, skiller seg ut. Menn har høyere andel med høyt langtidsblodsukker enn kvinner, og andelen er høyest blant samiske menn. Om lag ti prosent av deltakerne oppgir at de røyker daglig, uten kjønnsforskjell. Andelen som røyker eller har røykt tidligere, er noe høyere blant samiske kvinner og menn. Dette forklares i større grad av geografi enn av etnisk bakgrunn ettersom røyking er mer utbredt i nord enn i sør. Samlet understøtter de foreløpige resultatene bildet av at det er små somatiske helseforskjeller mellom samer og øvrig befolkning. De to funnene som peker seg ut, selvvurdert tannhelse og høyt langtidsblodsukker, er begge tydeligst blant samiske menn.

Det er rapportert og funnet forskjeller på noen helseindikatorer i enkelte områder. For eksempel ser man at gjennomsnittlig forventet levealder for menn i Kautokeino er 77 år, tre år kortere enn i Oslo og landsgjennomsnittet. For kvinner er forventet levealder 83,9 år.70 Dette er som landsgjennomsnittet. Mens samiske kvinner tar utdanning, er en betydelig andel av menn i Indre Finnmark tilknyttet reindriften, der de utsettes for skader, ulykker og slitasje. De benytter også helsetjenester i mindre grad enn behovet tilsier.71 Reindriftsnæringen innebærer fysisk krevende arbeid, og forskning fra samiske og nordlige områder viser sammenheng mellom høy fysisk arbeidsbelastning og muskel- og skjelettplager, særlig i rygg, nakke og skuldre.72 Også risikoen for alvorlige arbeidsulykker er høy.73 Sannhets- og forsoningskommisjonen påpekte at endringer i tradisjonelle næringsformer har påvirket kosthold og livsstil. Begrenset tilgang til helsetjenester i samiske områder forsterker utfordringene.74

Selv om forskningsresultatene viser få forskjeller i somatisk helse, understrekes det at samer er en mangfoldig gruppe med ulike behov. Derfor er individuell tilrettelegging, kulturell kompetanse og lokalt tilpassede tiltak særlig viktig.75 Og selv om det ser ut til å være små forskjeller i somatisk helse, må fysisk og psykisk helse ses i sammenheng.

2.3.3 Hets, diskriminering og minoritetsstress

Hets og diskriminering av samer er et betydelig samfunnsproblem. Mange samer bærer med seg historiske erfaringer med fornorsking og marginalisering. De opplever fortsatt fordommer, hets og diskriminering fra majoritetsbefolkningen og til dels også innad i samiske miljøer. Forskning viser at diskriminering henger sammen med svekket fysisk og psykisk helse blant samer.76 «Samehets spiser opp sjela» har sametingspresident Silje Karine Muotka uttalt.77

En studie viste at samer bosatt i norskdominerte områder hadde mer enn dobbelt så høy forekomst av hjerte- og karsykdom som samer i samiske majoritetsområder. Etablerte risikofaktorer forklarte bare en begrenset del av forskjellen, noe som tyder på at livsstilsfaktorer alene ikke kan forklare den økte risikoen. En viktig medvirkende årsak kan være kronisk stress knyttet til marginalisering.78

Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport dokumenterer at opplevelser av diskriminering i møte med helse- og omsorgstjenesten fortsatt forekommer. Dette kan svekke tilliten til offentlige tjenester og bidra til at enkelte unngår å søke hjelp. Kommisjonen pekte på behovet for økt kulturkompetanse og styrket medvirkning.79

Minoritetsstress er et begrep fra psykologisk og samfunnsvitenskapelig forskning som beskriver den vedvarende belastningen som kan oppstå som følge av stigma, diskriminering og negative erfaringer knyttet til det å tilhøre en minoritetsgruppe.80 Samehets kan forstås som ytringer som er stigmatiserende, nedverdigende, trakasserende eller truende, rettet mot samer som gruppe eller enkeltpersoner. Netthets utgjør en særlig utfordring.81 En rapport fra Amnesty International Norge viser at om lag hver fjerde ytring om samiske temaer i sosiale medier er negativ eller preget av fordommer. Slike ytringer er ofte basert på stereotypier og kan bidra til at samer vegrer seg for å delta i offentlig debatt, noe som også kan svekke den demokratiske samtalen.82

Myndighetene og samiske institusjoner har iverksatt flere tiltak for å forebygge og bekjempe samehets og diskriminering, blant annet handlingsplaner både fra Sametinget og regjeringen og informasjons- og rapporteringsløsninger, som samehets.no.83 Ordninger som Samiske veivisere og tiltak som Suodji har som formål å øke kunnskap, forebygge fordommer og gi støtte til personer som utsettes for hets og trakassering.84Det finnes en rekke hjelpetjenester for barn, unge og voksne, men tilgjengeligheten og graden av samisk språk- og kulturkompetanse varierer.85

2.3.4 Psykisk helse

2.3.4.1 Psykisk helse i samiske samfunn

Psykisk helse må ses i sammenheng med språk, kultur, identitet og tilhørighet. Forskning og offentlige utredninger peker på at historiske erfaringer med fornorsking, diskriminering og tap av språk og kultur samt samtidige belastninger kan ha betydning for både fysisk og psykisk helse og livskvalitet i samiske samfunn. Dette stiller krav til kulturelt tilpassede tjenester.

Psykiske plager som engstelse, nedstemthet og uro måles ofte ved hjelp av spørreskjema. Resultater fra SAMINOR 2 tyder på at både kvinner og menn med samisk bakgrunn rapporterer om mer psykiske plager og flere symptomer på posttraumatisk stress enn personer i majoritetsbefolkningen.86 Diskriminering, historiske traumer og hatytringer trekkes fram som sentrale risikofaktorer.87

SamBa-studien (Samiske Barn) belyser emosjonelle og atferdsmessige vansker blant samiske førskolebarn. Studien viser ingen generelle forskjeller i forekomst mellom samiske (n = 332) og ikke-samiske (n = 4 777) barn ved 1,5 år, 3 og 5 års alder. Samtidig peker studien på at samspillet mellom etnisitet, kjønn og bosted påvirker utagerende atferd. Monoetnisk samiske gutter i norskdominerte områder skåret høyere enn samiske gutter i samiskdominerte områder og gutter med multietnisk bakgrunn. Det ble ikke påvist tilsvarende mønstre for jenter eller for forekomst av innadvendte vansker. Resultatene underbygger betydningen av lokalsamfunnskontekst og minoritetsposisjon, og forfatterne framhever behovet for kultursensitiv oppfølging i helse- og oppveksttjenestene.88

Ung i Sápmi fra 2024–2025 viser at samiske ungdommer er mindre fornøyde med sin egen psykiske og fysiske helse. De er også mer ensomme, føler seg mer mobbet/diskriminert, stresset og har flere selvrapporterte helseplager enn ikke-samisk ungdom. Undersøkelsene viser at de etniske forskjellene er minst eller ikke til stede i Finnmark, sammenlignet med de øvrige fylkene. Samisk ungdom bruker også helsetjenester som helsesykepleier, helsestasjon for ungdom og psykolog i større grad enn ikke-samisk ungdom.89

Forskning peker på at samer i den voksne befolkningen i noe større grad enn majoritetsbefolkningen rapporterer om psykiske plager.90 Samtidig er det betydelige variasjoner i forekomsten av psykiske plager og lidelser innad i den samiske befolkningen. Studier viser at samer bosatt i samiskdominerte områder har bedre psykisk helse enn samer som bor i områder der samer utgjør en minoritet.91

Sannhets- og forsoningskommisjonen viste til at forekomsten av psykiske plager er høyere blant samer enn i majoritetsbefolkningen. Angst, depresjon og traumer ble knyttet til erfaringer med marginalisering og intergenerasjonelle traumer. Kommisjonen framhevet videre at fornorskingspolitikken har bidratt til et mønster der psykiske belastninger kan overføres mellom generasjoner, og at samtidig diskriminering og rasisme forsterker utfordringsbildet. Kommisjonen vurderte at psykisk helse bør prioriteres i samiske områder, og den pekte på behovet for kulturtilpassede tjenester og kompetanse om traumer knyttet til historisk urett.92

I mange samiske samfunn er det fortsatt tabubelagt og stigmatiserende å snakke om sykdom, spesielt om psykisk helse. Det samiske språket og den samiske kulturen har ikke mange ord som beskriver psykisk uhelse. Sametinget har pekt på at det bør arbeides med å øke aksepten for å snakke om psykiske vansker, for å få mer åpenhet og økt bruk av hjelpeapparatet.93

Samisk reindrift utgjør livsgrunnlaget for mange samer og har stor betydning som næring, kulturuttrykk og grunnlag for samisk identitet. Reindriften bygger på sesongmessige vandringer mellom ulike beiteområder og er avhengig av tilgang til sammenhengende arealer, tradisjonelle flyttleier og fungerende økosystemer. Klimaendringer og endret arealbruk skaper økende utfordringer for næringen. Mer uforutsigbare vintre, hyppigere mildvær, ising og ustabile snø- og beiteforhold kan gjøre både beiting og forflytning mer krevende. Samtidig kan utbygging, ferdsel, turisme og andre arealinngrep redusere mulighetene for tilpassing.94 Økt usikkerhet om naturgrunnlaget, press på tradisjonelle livsformer, økonomiske rammer og tap av forutsigbarhet kan bidra til stress, uro, angst og andre psykiske belastninger. Når klimaendringer og naturinngrep svekker grunnlaget for kulturutøvelse, kan dette også påvirke kunnskapsoverføring, tilhørighet og opplevelsen av framtidstro.95

2.3.4.2 Rus og avhengighet

Rusmiddelbruk blant samer må forstås i lys av historiske, kulturelle og sosiale forhold. I mange samiske miljøer er rusproblemer forbundet med skam og tabu, og de kan oppfattes som uttrykk for moralsk svikt snarere enn som en helsetilstand.96 Det er behov for mer kunnskap om alkohol og rusbruk i det samiske samfunnet.97

Flere undersøkelser viser at samer jevnt over har lavere alkoholforbruk enn den øvrige befolkningen. SAMINOR 2-undersøkelsen fant lavere alkoholinntak blant voksne samer, og fylkeshelseundersøkelser fra Troms og Finnmark (2019) og Nordland (2020) viser at en lavere andel samer enn ikke-samer drikker alkohol hyppig. Andelen som rapporterer høyt alkoholinntak ved enkeltanledninger, er ikke lavere enn den er i den øvrige befolkningen.98

Kulturelle og religiøse forhold har stor betydning for rusmiddelbruk. Læstadianismen har bidratt til restriktive holdninger til alkohol og framstår som en viktig beskyttelsesfaktor. Også sterk samisk identitet, tilknytning til tradisjonell kultur og nære familie- og slektsbånd kan ha en forebyggende effekt. Samtidig kan fornorskingsprosesser, kulturell marginalisering og svekket identitet bidra til økt sårbarhet for rusproblemer.

Undersøkelser blant ungdom på 1990-tallet viste lavere alkoholbruk blant samisk enn blant norsk ungdom.99 Det er imidlertid lite oppdatert kunnskap om rusmiddelbruk blant samisk ungdom i dag.100

Bruk av andre rusmidler, herunder illegale rusmidler og vanedannende legemidler, utgjør en mindre del av den samlede rusmiddelbruken. Kunnskapen om omfanget blant samer er begrenset.101

2.3.4.3 Selvmord og selvmordsforebygging

Selvmord utgjør et alvorlig samfunns- og folkehelseproblem. I 2024 ble det registrert 739 selvmord i Norge, om lag tre av fire var blant menn. Selv om selvmordsraten har gått noe ned siden 1990, er den fortsatt høyere enn på 1950- og 1960-tallet. Selvmord har store konsekvenser for etterlatte og nærstående, og det anslås at om lag 7 000 personer berøres hvert år. I små og tett sammenvevde samfunn kan konsekvensene være særlig omfattende.102 Sannhets- og forsoningskommisjonen framhevet at nære slektskapsbånd, arbeidsfellesskap og små lokalsamfunn kan medføre at mange berøres når selvmord skjer.103

Nyere kunnskapsgrunnlag om selvmord og selvmordsatferd i samiske sammenhenger er begrenset. En studie med utgangspunkt i folketellingen fra 1968, hvor samisk etnisitet ble registrert, fant en noe høyere forekomst av selvmord blant samer enn i befolkningen for øvrig i perioden 1970–1998. Den økte forekomsten gjaldt både kvinner og menn, men den var særlig tydelig blant menn.104 Hvordan situasjonen er etter denne undersøkelsen, finnes det ikke sikker kunnskap om. Internasjonal forskning peker imidlertid på at selvmord er et betydelig folkehelseproblem blant urfolk, særlig i arktiske områder.105 Studier har ikke påvist signifikante forskjeller i forekomsten av selvmordsforsøk mellom samiske ungdommer og ungdom i majoritetsbefolkningen i arktisk Norge, men risikofaktorene kan variere.106

Den hittil eneste norske studien som har undersøkt selvmord blant samer over tid, viser at forekomsten var høyest blant samiske menn bosatt i samiskdominerte områder, særlig blant dem som sto utenfor reindriften.107 Forskning tyder på at selvmord i denne gruppen i stor grad kan være knyttet til sosiale og kontekstuelle forhold, snarere enn til psykisk helse alene.108

Selvmordsproblematikk må forstås i lys av både individuelle forhold og historiske, kulturelle og samfunnsmessige belastninger. Det er etablert nasjonale strategier for forebygging av selvmord, herunder Nasjonal handlingsplan for forebygging av selvmord(2020–2025), som også omfatter tiltak for den samiske befolkningen.109 Planen vektlegger behovet for å ivareta samiske perspektiver i forebyggingsarbeidet, blant annet gjennom økt kunnskap og kulturelt tilpassede tilnærminger.

2.3.4.4 Vold og overgrep

Vold og overgrep utgjør et alvorlig samfunns- og folkehelseproblem også i de samiske områdene.110 En betydelig andel samiske kvinner og menn har erfaring med vold, og mange har også vært utsatt for vold i barndommen.111 Personer med samisk bakgrunn kan møte særskilte barrierer i kontakt med hjelpeapparatet. Slike barrierer er knyttet til kulturelle og sosiale forhold som tabuer, sterke slektsbånd og frykt for sanksjoner. Det kan også være forhold ved tjenestene, som manglende tillit, utilstrekkelig språk- og kulturtilpassing og erfaringer med diskriminering.112

SAMINOR 2-undersøkelsen viser en høyere forekomst av voldsutsatthet blant samer enn blant ikke-samer i de samme geografiske områdene, særlig blant kvinner.113 Funnene indikerer at samisk bakgrunn kan være forbundet med økt risiko for å bli utsatt for vold. Samtidig er kunnskapen om underliggende årsaker begrenset.114

Studier fra samiske områder indikerer at personer med samisk bakgrunn kan ha økt risiko for livslang mellommenneskelig vold, og at vold i barndommen henger sammen med psykiske helseplager og kroniske smerter i voksen alder.115

Nyere forskning understreker betydningen av historiske og strukturelle forhold. En studie fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) og Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og rus (SANKS) fra 2026 beskriver et sammensatt voldsbilde i reindriftssamiske samfunn. Voldsbildet omfatter både strukturell vold, diskriminering, vold i arbeidssammenheng, vold i nære relasjoner og seksuelle krenkelser. Studien peker på at vold utenfra og vold innad i samiske samfunn må forstås i sammenheng og i lys av fornorskingspolitikkens historiske og pågående konsekvenser.116

Også Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) viser i en rapport fra 2018 at vold og overgrep i samiske samfunn må ses i sammenheng med historiske og samfunnsmessige forhold som fornorsking, marginalisering og tap av språk og kultur. Slike erfaringer kan bidra til mistillit til offentlige myndigheter og gjøre det vanskeligere å avdekke, forebygge og følge opp vold og overgrep.117

2.3.5 Helsesituasjonen i ulike grupper

2.3.5.1 Barn og unge

Mange unge samer er stolte av sin samiske identitet og opplever sterk tilknytning til språk, kultur og felleskap. Samisk revitalisering, som blant annet innebærer å styrke språk, kultur og identitet, har hatt særlig betydning for yngre generasjoner. Samtidig kan det være krevende å være samisk i det norske majoritetssamfunnet.118

Den demografiske utviklingen med et økende antall samer i bysamfunn har resultert i at flere barn og unge vokser opp som primært samisktalende med samisk som hjemme-, barnehage- og skolespråk. Mange av disse barna har ingen helsetilbud på samisk språk i sine lokalsamfunn.119

Forskning viser at samiske barn og unges psykiske helse påvirkes av både beskyttelses- og risikofaktorer. Mihá-studien dokumenterer at mange unge samer opplever hets og mobbing, og viser at diskriminering, historiske traumer, vold og manglende kultursensitive tjenester kan påvirke den psykiske helsen negativt. Samtidig framheves språk, kultur, tilhørighet og identitet som viktige beskyttelsesfaktorer. Naturen beskrives både som en kilde til mestring og terapi, men også som en stressfaktor når tradisjonelle samiske næringer står under hardt press.120

Også andre studier viser at samiske barn og unge kan møte fordommer og diskriminering på skolen, i fritiden og på digitale arenaer. Enkelte velger å skjule sin samiske identitet av frykt for negative reaksjoner.121

Forskning viser også at en trygg kulturell identitet og stolthet over egen bakgrunn kan bidra til bedre mestring av psykiske helseutfordringer. Storfamilie, nære sosiale nettverk og tilknytning til tradisjonelle aktiviteter kan virke beskyttende. Dette gjelder samiske unge i lokalsamfunn hvor samer er en majoritet. Erfaringer med praktisk arbeid, for eksempel innen reindrift, kan styrke både selvfølelse og mestring.122

2.3.5.2 Eldre

Mange samiske eldre har samisk som førstespråk, og en betydelig andel har begrenset norskkompetanse. Språkbarrierer kan påvirke både tilgang til og kvaliteten på helsehjelpen. Eldre med kognitiv svikt mister ofte andrespråket først og vender tilbake til morsmålet. Dette understreker behovet for helsepersonell med samisk språk- og kulturkompetanse. Demens og kognitiv svikt reiser særskilte problemstillinger. Språk og kultur kan påvirke både diagnostikk og oppfølging, og mange vil derfor ha behov for tjenester som tar hensyn til samisk språk og kulturell bakgrunn. I enkelte miljøer kan demens fortsatt være forbundet med tabu, noe som kan føre til at hjelp søkes sent.

Geografiske forhold har også betydning. Samiske eldre bor i større grad enn majoritetsbefolkningen i distriktskommuner med lange avstander til spesialisthelsetjenester, noe som kan begrense tilgjengeligheten til helsehjelp.123 I en rapport om aldring i samiske samfunn fra 2021 oppgir enkelte informanter at avstanden til sykehus er den eneste bekymringen de ser ved å fortsette å bo i kommunen. Andre oppgir mangel på venterom å oppholde seg i til bussen kommer og dårlige kommunikasjonsmidler som en utfordring.124 Dette samsvarer med innspill til utvalget fra Sametingets eldreråd. Rådet har pekt på at tilgjengelighet til tjenestene og gode løsninger for pasienttransport er sentrale forutsetninger for at samiske eldre skal kunne få et likeverdig helse- og omsorgstilbud.125

2.3.5.3 Kvinner

Kvinner i urfolkssamfunn har tradisjonelt hatt sentrale roller i omsorg, kunnskapsoverføring og opprettholdelse av sosiale og kulturelle fellesskap. Samtidig kan de møte særlige utfordringer knyttet til diskriminering, vold og tilgangen til tjenester.126

Forskning viser at samiske kvinners levekår må forstås i lys av både kjønn og minoritetsstatus.127 Undersøkelser viser også at samiske kvinner i større grad enn både samiske menn og ikke-samiske kvinner er utsatt for vold.128 Kunnskapsgrunnlaget om samiske kvinners helse er imidlertid begrenset, blant annet når det gjelder forekomst av sykdommer, symptombilde og behandling.

I Kvinnehelseutvalgets utredning (2023) er det et eget kapittel om samiske kvinners helse.129 Utvalget pekte på en rekke tiltak for å legge til rette for god og likeverdig helse i den samiske befolkningen generelt, og for å løfte samiske kvinners helse spesielt. Utvalget mente det var nødvendig å peke på tiltak som retter seg mot sårbare grupper i den samiske befolkningen, som voldsutsatte og personer med demens. Kvinnehelseutvalget viste til at det er for lite kunnskap om forekomsten av sykdom blant samiske kvinner, og om sykdommer kan komme til uttrykk på andre måter hos samiske kvinner enn hos andre kvinner, samt hvilke behandlinger som er mest effektive.

2.3.5.4 Menn

Samiske menn rapporterer generelt færre psykiske plager enn kvinner, men har høyere forekomst av voldserfaringer i barndommen enn både ikke-samiske menn og samiske kvinner.130 Overgrep mot menn i samiske samfunn er forbundet med tabu, noe som kan bidra til barrierer for å søke hjelp.131

Flere studier viser også tydelige kjønnsforskjeller i utdanningsnivå. Samiske menn har gjennomgående kortere utdanning enn både samiske kvinner og ikke-samiske menn, noe som kan bidra til å forsterke sosiale ulikheter og påvirke både levekår og helse.132

Mannlige reindriftsutøvere har en økende forekomst av muskel- og skjelettplager sammenlignet med andre yrker med høy fysisk arbeidsbelastning, i tillegg til en betydelig forhøyet risiko for alvorlige ulykker i arbeidet.133

2.3.5.5 Funksjonsvariasjon

I samiske sammenhenger har funksjonsvariasjon tradisjonelt i mindre grad vært forstått i diagnostiske termer, og personer med funksjonshindringer har ofte blitt sett som en del av den naturlige variasjonen i samfunnet.

Sannhets- og forsoningskommisjonen viste at samer med funksjonsvariasjoner i stor grad har vært lite synlige, og kan oppleve mobbing og diskriminering både på grunn av sin samiskhet og sin funksjonshindring.134

Flere forhold ved tjenestene kan bidra til at personer med samisk bakgrunn og funksjonshindringer ikke får likeverdige tilbud. Det gjelder blant annet manglende tilpassing til språk og kultur og begrenset kompetanse om samiske kommunikasjonsformer og forståelser av sykdom og funksjon.135

Et av tiltakene i Sametingets handlingsplan for realisering av samiske funksjonshindredes rettigheter (2024–2026) er å etablere et eget råd for samer med normbrytende funksjonsvariasjon.136 I møte med utvalget pekte dette brukerrådet blant annet på at personer med komplekse og sammensatte behov kan møte utfordringer ved flytting til nye kommuner, særlig når de er avhengige av brukerstyrt personlig assistanse (BPA). I møte med helsetjenesten opplever samiske pasienter og brukere manglende kompetanse og forståelse for deres situasjon. Dette understreker behovet for helsepersonell som kan samisk språk og for økt kulturkompetanse blant helsepersonell.

2.3.5.6 Personer med ulik seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk

Kunnskapsgrunnlaget om levekår og helse blant skeive samer er begrenset.137 Studier tyder på at denne gruppen kan møte særskilte utfordringer knyttet til samspillet mellom minoritetsstatus, kulturelle normer og geografiske forhold. Skeive med samisk bakgrunn i Sápmi/Sábme/Saepmie opplever taushet rundt seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og kjønnskarakteristika, noe som blant annet knyttes til tradisjonelle kjønnsroller, heteronormative forventninger og læstadianismens posisjon.138

I mange samiske lokalsamfunn står slektskap, fellesskap og kollektive identiteter sterkt. Dette kan gi tilhørighet og trygghet, men også gjøre avvik fra etablerte normer mer synlige. Heteronormative forventninger og tradisjonelle kjønnsroller kan dermed skape et krysspress for skeive samer. I Mihá-studien beskriver Petter (22) hvordan det å være homofil same kan innebære et «dobbelt» eller «trippelt» stigma. I byen blir han «den homofile samen», mens han på hjemplassen blir «den som er veldig annerledes». I tillegg opplever han at det å komme fra et minoritetsområde i Sápmi/Sábme/Saepmie utgjør en tredje dimensjon. Erfaringen illustrerer hvordan etnisitet, seksuell orientering og geografi kan virke sammen og forsterke hverandre, og hvordan skeive samer kan oppleve å stå mellom ulike fellesskap uten fullt ut å kjenne tilhørighet verken i samiske miljøer eller i majoritetssamfunnets lhbt+-miljøer.139

Forskning peker på at skeive samer kan oppleve stigma og marginalisering både i samiske og i majoritetssamfunnets kontekster, og at dette kan påvirke helse og livskvalitet. Samtidig tyder utviklingen på økt åpenhet og større synlighet, men kunnskapsgrunnlaget er fortsatt begrenset.

2.3.6 Kulturforståelse i samisk helse

2.3.6.1 Språk, kulturforståelse og kompetanse

«Jeg føler at jeg bærer på en ryggsekk – som mine forfedre bar før meg – men helsevesenet forstår ikke noe av dette.

Jeg skulle ønske jeg slapp å forklare for dem hva det vil si å være same. Jeg vil bare snakke om det som opptar meg».

(Kvinne 18 år)140

Forskning viser at kulturelle normer og kommunikasjonsformer kan påvirke samhandling mellom samiske pasienter og helse- og omsorgstjenesten.141 Manglende kunnskap om samisk språk, kultur, historie og levesett kan føre til misforståelser, redusert tillit til tjenestene og i verste fall feilvurderinger og feilbehandling.

Kommunikasjonsformer kan variere mellom kulturer og mellom personer. I samisk kontekst kan kollektive perspektiver («vi») ha større betydning enn individualiserte uttrykk. Indirekte kommunikasjon, nærhet og praktisk omsorg kan være mer sentrale uttrykksformer enn verbal bearbeiding av problemer. Slike forskjeller kan skape misforståelser, dersom de ikke forstås av helsepersonell.142

I samisk kontekst kan stillhet signalisere manglende enighet, noe som er motsatt av hvordan mange i majoritetsbefolkningen tolker dette. Samisk kommunikasjon preges ofte av et fellesskaps-»vi» framfor «jeg».143

Forholdet til taushet er blant de kulturelle forskjellene mellom norsk og samisk kultur som kan skape misforståelser og hindre god kommunikasjon. I samisk kultur er taushet ofte et uttrykk for at man ikke samtykker, eller er ubekvem med hva som skjer i en situasjon. I norsk sammenheng blir taushet ofte tolket som bifall eller samtykke. Spesielt blant samiske eldre kan taushet være et uttrykk for ubehag, for misnøye og for at de føler seg ille til mote med det som skjer.144

I samisk kultur er det ikke vanlig å vise fram det triste eller konfliktfylte, og ofte bruker man humor istedenfor å gå inn i følelsene. Berit Andersdatter Bongo viser i doktoravhandlingen sin at samer ofte nærmer seg helse og sykdom på tause og indirekte måter.145 Problemene skal få være i fred, og man skal ikke plage andre med dem. Man må være sterk nok til å bære dem selv. Hjelp og omsorg for andre er noe som gjerne tilbys indirekte, siden det å spørre åpent ofte oppfattes som upassende.146

I samiske miljøer står verdier som selvstendighet, å ikke vise svakhet og å gi omsorg gjennom nærhet framfor direkte samtaler sterkt. Å snakke åpent om sykdom eller benytte diagnostiske betegnelser kan oppleves som lite passende, mens samiske beskrivelser av helsetilstander ofte oppfattes som mildere og mindre stigmatiserende.147 Dette kan påvirke hvordan helseutfordringer forstås, uttrykkes og møtes.

Helsepersonell må også ha innsikt i og kunnskap om hvordan fornorskingsprosessen kan påvirke kommunikasjonen med samiske pasienter og pårørende. Tap av identitet, asymmetriske maktforhold og kulturelle tabuer kan påvirke dialogen. Kunnskap om indirekte kommunikasjon og om ulike forståelser og begreper knyttet til sykdom og helse er viktig for å legge til rette for trygg dialog, sikre presise vurderinger og forebygge krenkelser.148

En annen verdi i samisk kultur, er birgejupmi/birget/bierggim/bïerkenimmie/bïerkenidh jallh vuastalimmiefaamoe (å klare seg, berges og mestre). Dette er et begrep som beskriver en kompleks kulturell beskyttelse, som inneholder faktorer som natur, oppdragelse, familie og slekt og fortellertradisjon.149

Samisk kultur handler altså ikke bare om væremåte og ulike måter å uttrykke følelser på. Kulturtilpassede helse- og omsorgstjenester handler om mer enn språk. Servering av samiske matretter, tilrettelegging for bruk av naturen i alle årstider, mulighet for høsting av lokale naturressurser, synliggjøring av samisk kunst og duodji/duodje/duedtie/vætnoe (samisk håndverk) samt involvering av storfamilien er viktige elementer i samisk kultur. Slike forhold kan bidra til økt trygghet, tilhørighet og bedre tjenester for samiske pasienter og brukere. I samisk tradisjon forstås helse ofte helhetlig. Storfamilien og slekten har tradisjonelt hatt, og har fortsatt, stor betydning for identitet, rettigheter, forpliktelser og sosial organisering blant samer. Sykehus må være forberedt på at storfamilien stiller opp ved akutt sykdom, ved oppfølging av syke pasienter og i livets siste fase. Eldre har ofte en sentral rolle som kunnskapsbærere, og nærhet til naturen, reindrift og idealer om selvberging står sterkt i mange samiske miljøer. Åndelige tradisjoner, skjebneforståelser og folkemedisinske praksiser kan også ha betydning for hvordan helse og sykdom forstås.

Kulturtilpassing handler også om at tjenestene må tilpasses samenes livssituasjon. For eksempel kan reindriftssamenes kalender passe dårlig med norske forløpsstandarder og forløpstider, og dette kan kreve større grad av fleksibilitet i tjenestene.

Forståelsen av hva som er nødvendig samisk kulturkompetanse vil variere etter hvordan kulturbegrepet defineres. I utvalgets arbeid omfatter kulturbegrepet både en forståelse av kultur som noe som i stor grad formes av verdier, normer, kunnskap og erfaringer som overføres innenfor ens egen gruppe.150 Kultur forstås også som et grunnlag for felles forståelse som formes og endres i samhandling mellom mennesker.151 Dette innebærer at kompetanse i samisk kultur ikke bare omfatter kunnskap om samiske væremåter og forestillinger, men også forståelse for at disse varierer mellom steder, familier og slekter. Slike kulturelle uttrykk er dessuten i kontinuerlig endring i møte med majoritetssamfunnet og som følge av bredere samfunnsendringer. Fornorskingsprosessen og kolonialiseringen har samtidig hatt stor betydning for disse forestillingene.

Samisk kulturkompetanse i helsesammenheng handler også om å forstå at smerteuttrykk varierer, at det er ulike holdninger til hva en selv skal ordne opp i og hva som kan søkes hjelp til, forståelse av fornorskingsprosessens konsekvenser, forståelse for tenkning og holdninger til næring og arbeid, høsting og annen bruk av og ferdsel i natur, syn på og forståelse av tid, relasjoner og samkvem i familie og nærmiljø, mat, religion, hva det snakkes åpent om og hva en er taus om samt kommunikasjonsformer.

Samisk språk er selvsagt også viktig både for dem som behersker samisk språk, og for dem som ikke gjør det. Det historiske bakteppet med mange år med fornorskingspress og det å være i en minoritetssituasjon virker inn. Også hvilken del av den samiske kulturen og språket en er knyttet til, har betydning.

Hva som er samisk kulturkompetanse, er knyttet til lokale forhold og lokal historie, tradisjoner, dels språk, næring og skikker. Kultur har med levemåte, tankesett og verdisett å gjøre, hva som oppfattes som viktig, og det usagte som kan tas for gitt. Det finnes altså ikke én felles definisjon av hva samisk kultur er. Kulturforståelsen må ta utgangspunkt både i det som er felles og som samler samene, og lokale forhold og variasjoner. Kulturkompetanse må derfor forstås som et bredt og kontekstavhengig kunnskapsgrunnlag, nært knyttet til lokal historie, språk, næringsliv og tradisjoner.

Kunnskap om samisk språk, kultur og levesett er viktig for at helsepersonell skal kunne forstå og tolke pasienters utsagn, væremåte og handlinger på en god måte. Slik kompetanse bidrar til bedre forståelse av samhandling og relasjoner, mer presis innhenting og vurdering av symptomer, identifisering av risikofaktorer og alvorlighetsgrad samt riktigere diagnostisering og tilpassing av behandlingen. Kunnskap om samisk kultur kan dermed være avgjørende både for kliniske vurderinger og valg av tiltak152

2.3.6.2 Samisk tradisjonsmedisin og metoder

Samisk folkemedisin har utviklet seg gjennom flere tusen år i nær kontakt med naturen. Tradisjonen kombinerer naturmedisin, tro, magi og religiøse forestillinger. Den bygger på erfaring, prøving og feiling og omfatter behandling av både kroppslige og psykiske plager. Et viktig samisk prinsipp er at sykdom er noe man kjemper med – ikke mot – og fra sammenbrudd går veien til gjennombrudd.153

Historisk sett har tradisjonell kunnskap om naturmedisin, helbredelsesritualer og joik som terapi vært en del av samisk helsepraksis.154 Tidlige skildringer av joik og samisk kultur viser at joiken lenge har hatt en viktig plass i åndelige og seremonielle sammenhenger. Også i dag beskriver mange joikere joikens verdi som betydningsfull for helse, trivsel, lykke og hell. Joiken er en viktig uttrykksform for kommunikasjon og følelser, den bidrar til å styrke identitet og tilhørighet og brukes både for å bygge fellesskap, gi trøst og for å lindre smerte. Forskning viser at kjent og personlig musikk kan bidra til å gjenopprette minner, styrke orienteringsevnen og skape trygghet. Musikk kan også redusere aggresjon og uro hos personer med for eksempel demens. Joik kan derfor ha et særlig potensial i helsefremmende arbeid som en kulturelt forankret musikkform.155

Helsepersonell i samiske områder kan i noen tilfeller legge til rette for pasienters bruk av tradisjonell helbredelse, som «lesing». Det gjelder særlig når dette er viktig for pasienten, og når det kan bidra til mer tilpassede og helhetlige tjenester.156 Enkelte søker hjelp hos guvllár/låhkke/dåvvoje (folkemedisinere) før de oppsøker helsetjenesten.157

Internasjonalt arbeid, blant annet i regi av Verdens helseorganisasjon (WHO), understreker betydningen av å anerkjenne urfolks tradisjonelle medisinske systemer og kunnskap som en del av helsetjenesten, og betydningen av mer helhetlige og interkulturelle tilnærminger til helse.158

2.3.7 Utvikling og bruk av helse- og omsorgstjenester til samene

2.3.7.1 Utviklingen av spesialisthelsetjenester til samene – historikk

De siste tiårene har utviklingen av spesialisthelsetjenester til samene vært preget av gradvis økende politisk oppmerksomhet, faglig mobilisering og utvikling av institusjoner. I mer enn 40 år har samiske fag- og forskningsmiljøer arbeidet for å nå målet om et likeverdig spesialisthelsetjenestetilbud til samiske pasienter.159

Fram til 1980-tallet var det begrenset offentlig oppmerksomhet om samiske pasienters behov i spesialisthelsetjenesten. Flere studier og brukerfortellinger dokumenterte manglende språkkompetanse, lav kulturell forståelse og lite systematisk tilrettelegging. Dette bidro til lav tillit til tjenestene og underforbruk av helsehjelp blant deler av den samiske befolkningen.160 På 1980- og 1990-tallet vokste det fram en tydeligere faglig og politisk bevissthet om behovet for kunnskap og tiltak. Et viktig uttrykk for dette var etableringen av de samiske helse- og sosialfaglige organisasjonene. Sámi buohccidivssáriid searvi/Samisk sykepleierforening, Sámi doaktáriid searvi/Samisk legeforening og Sámi sosialbargiid searvi/Samisk sosialarbeiderforening ble alle stiftet på 1980-tallet. Dette var frivillige og uavhengige organisasjoner som arbeidet for å bedre helsetilbudet til samiske pasienter, og for å fremme helseopplysning på samisk.

Samisk legeforening har siden 1984 vært en viktig bidragsyter i å utvikle helsetjenester til samer og i utdanning av samisk helsepersonell. Sammen med Samisk sosialarbeiderforening er de fortsatt viktige kunnskaps- og premissleverandører i dette arbeidet.

Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk ble opprettet i Karasjok i 1984. Dette var den første institusjonen med et eksplisitt mål om å utvikle og tilby tjenester til den samiske befolkningen.161 Samisk spesialistlegesenter i Karasjok åpnet i 1987. Senteret ble drevet som privat praksis fram til 1995, deretter overtok Finnmark fylkeskommune ansvaret for driften, som delvis ble finansiert med øremerkede statlige midler. Utredningsarbeidet på 1990-tallet, blant annet gjennom NOU 1995: 6 Plan for helse- og sosialtjenester til den samiske befolkning i Norge, bidro til å synliggjøre manglende kunnskap om samisk helse og strukturelle barrierer i helsetjenesten. Utredningene pekte på behovet for systematisk kompetansebygging i samisk språk og kultur, bedre geografisk tilgjengelighet, styrket samisk medbestemmelse og utvikling av egne fagmiljøer med samisk forankring. På slutten av 1990-tallet ble det opprettet et utvalg som konkluderte med at det var for lite samisk helseforskning. På bakgrunn av dette ble Senter for samisk helseforskning/Sámi dearvvasvuodadutkama guovvdas ved Universitetet i Tromsø opprettet i 2001.

På 2000-tallet ble det gjort flere strukturelle grep for å styrke helsetjenestetilbudet. Et viktig tiltak var utviklingen av Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og rus (SÁNÁG/SANKS), som etter hvert fikk nasjonale funksjoner. SANKS ble i 2001 etablert som et tverrfaglig miljø med ansvar for kliniske tjenester innen psykisk helse og rus, kompetanseutvikling og veiledning, forskning og kunnskapsformidling samt samarbeid med kommuner, helseforetak og samiske institusjoner. I 2014 ble SANKS godkjent som nasjonal kompetansetjeneste. I 2019 vedtok styret i Finnmarkssykehuset HF/Finnmárkku buohccevissui å etablere Sámi klinihkka for å styrke det samiske spesialisthelsetilbudet. SANKS og spesialistlegesenteret ble samordnet i én klinikk, som også rommer lærings- og mestringssenter og tolketjenesten.

I Nasjonal helse- og sykehusplan (2016–2019) fikk Helse Nord RHF et særskilt nasjonalt ansvar for strategisk utvikling av spesialisthelsetjenester til den samiske befolkningen. Som del av dette arbeidet utarbeidet Helse Nord RHF, i nært samarbeid med de andre regionale helseforetakene, strategidokumentet Spesialisthelsetjenester til den samiske befolkningen i 2020. Strategidokumentet pekte på behovet for å styrke samisk språk- og kulturkompetanse i spesialisthelsetjenesten, forbedre tilgjengeligheten til samisktilpassede helsetjenester og sikre en mer likeverdig helsetjeneste for den samiske befolkningen. Strategidokumentet ble behandlet som en felles styresak i de regionale helseforetakene høsten 2020. Styrene i de regionale helseforetakene prioriterte økt kvalitet og kompetanse i første fase. De anbefalte å videreutvikle dagens organisering og opprettet en interregional arbeidsgruppe ledet av Helse Nord RHF som skulle følge opp strategien. I 2022 la de fire regionale helseforetakene fram en rapport med tiltaksplaner for implementering av strategien: Spesialisthelsetjenester til den samiske befolkningen – interregional rapport 2023–2027. Planene inneholder nåværende og framtidige tiltak for hver region, som for eksempel opplæringsressurser, rekrutteringstiltak, strukturer for samarbeid og informasjonsmateriell på de tre største samiske språkene. Disse dokumentene utgjør den mest helhetlige nasjonale planleggingen av samiske spesialisthelsetjenester som er gjennomført så langt.162

2.3.7.2 Samers bruk av helsetjenester

Samer bruker helsetjenester i omtrent samme grad som resten av befolkningen, men de rapporterer om lavere tilfredshet med tilbudet. Forskning viser at mange samiske pasienter opplever helsetjenestene som lite tilpasset deres språk og kultur, til tross for lovfestede rettigheter. Misnøyen er også knyttet til geografisk plassering av tjenestene.163 Foreløpige resultater fra SAMINOR 3 bekrefter dette bildet, og viser at en mindre andel samer enn ikke-samer oppgir lavere tillit til helsetjenesten. Dette gjelder både kvinner og menn.

En studie viser at det ikke er forskjeller i henvisninger til spesialisthelsetjenesten for somatiske plager og lidelser mellom befolkningen i samiske og ikke-samiske språkkommuner.164 En annen studie undersøker forskjeller mellom samer og ikke-samer i bruk av fastlege og legevakt i perioden 2012–2019. Bruken av fastlege var relativt lik, men samer benyttet i større grad legevakt og akutte primærhelsetjenester. Forskjellene kan ha sammenheng med flere forhold, blant annet sykdomsbelastning, tillit til helsetjenesten og språk- og kulturbarrierer, men det er behov for mer kunnskap om årsakene.165

En studie viser at samiskspråklige pasienter var mindre fornøyde med den kommunale fastlegetjenesten samlet sett, enn norskspråklige pasienter var. De var også mindre tilfredse med legenes språkkompetanse og opplevde oftere at språkproblemer førte til misforståelser mellom lege og pasient. En tredjedel oppga dessuten at de ikke ønsket å benytte tolk.166

Flere studier tyder på at samiske pasienter i større grad enn andre opplever diskriminering i møte med helsetjenesten, og de har lavere tillit til tjenestene. I SAMINOR-undersøkelsene oppga en betydelig andel samiske pasienter at de var mindre fornøyde med helsetilbudet.167

Geografiske avstander gjør at mange samiske pasienter er avhengige av pasientreiser for å få tilgang til spesialisthelsetjenester. Utvalget har mottatt innspill om at reisebelastning, praktiske forhold ved gjennomføring av reisene og begrensede muligheter for pårørendedeltakelse kan gjøre tilgangen til helsetjenester mer krevende. For pasienter som bor langt fra sykehus og spesialiserte tilbud, kan behandling ofte innebære lange reiser og fravær fra hjem og arbeid. Regler, bestillingsordninger og refusjonsordninger oppleves ofte som kompliserte. Belastningen kan påvirke om pasienter oppsøker eller fullfører behandlingen. Selv om utfordringene varierer mellom områder og pasientgrupper, illustrerer innspillene hvordan reiserelaterte forhold kan påvirke den reelle tilgjengeligheten til spesialisthelsetjenester.

Språkbarrierer framstår som en sentral utfordring. Helse- og omsorgstjenesten har plikt til å benytte kvalifisert tolk ved behov, men det er begrenset dokumentasjon om faktisk bruk av tolketjenester.168 Det er få kvalifiserte samiskspråklige tolker, særlig for lulesamisk og sørsamisk.169 Samlet sett er kunnskapen om behov og kapasitet mangelfull. Tilgjengeligheten til tolketjenester varierer, og tolking benyttes ikke alltid i situasjoner der det er behov.170 Det er også påpekt at det ikke bare er pasienten som «trenger» tolk når samiskspråklige pasienter møter norsktalende helsepersonell. Behovet kan i like stor grad ligge på system- og tjenestesiden. Dette gjelder også der både pasient og personell snakker norsk, men har ulik kulturell bakgrunn. Samtidig uttrykker enkelte også at de ikke ønsker å benytte tolk.171

«Vi burde snakke mer om dette slik at stigma som følger med å be om tolk vil kunne forsvinne. Noen vegrer seg for å bestille tolk fordi de er redde for at andre vil anse dem for a være en «bazu» [noe tilbakestående] når man ikke kan norsk. Det er overhodet ikke snakk om, om man kan norsk eller ikke, det er snakk om at uansett hvor gode norskkunnskapene er, så er samisk morsmålet. I en fagartikkel leste jeg at morsmålet er kjernen og andre språk er skallet rundt kjernen. Og om du får reduserte kognitive evner på noen som helst måte, så faller skallet av og det er bare kjernen som blir igjen.»172

Samlet sett tyder kunnskapsgrunnlaget på at selv om samers bruk av helsetjenester er på nivå med befolkningen for øvrig, oppleves tjenestene i mindre grad som tilgjengelige og tilpasset samiske pasienters behov. Den lavere rapporterte tilliten understreker behovet for målrettede tiltak som kan bidra til reell kulturell trygghet i helse- og omsorgstjenesten.

2.3.7.3 Tilgang, kulturell trygghet, kvalitet og likeverdige tjenester

Sannhets- og forsoningskommisjonen pekte på at geografiske avstander og manglende samisk språkkompetanse i helse- og omsorgstjenesten utgjør sentrale barrierer for å få tilgang til helsehjelp. Særlig innen psykisk helsevern og rusomsorg er tilretteleggingen for samiske pasienter vurdert som mangelfull. Manglende kulturforståelse kan føre til misforståelser i kommunikasjonen og bidra til redusert kvalitet på behandling og oppfølging. Kompetansemangelen kan påvirke tillit til tjenestene og pasientenes bruk av helsetilbudet. Historiske erfaringer og strukturelle forhold kan forsterke slike barrierer. Kommisjonen understreket at helseutfordringer blant samene må forstås i lys av historisk urett og dagens strukturelle rammevilkår.

Forskning og innspill fra ulike aktører peker på betydningen av å forstå historiske traumer og deres konsekvenser i utviklingen av helsetjenester for samiske pasienter.

Samlet tyder kunnskapsgrunnlaget på at likeverdige tjenester for samiske pasienter ikke bare handler om formell tilgang, men om i hvilken grad tjenestene oppleves som språklig og geografisk tilgjengelige, kulturelt trygge og faglig tilpasset den enkeltes bakgrunn og behov.