Reindrift

Reindrift er en liten næring i nasjonal målestokk, men i samisk og lokal sammenheng har den stor betydning for økonomi, sysselsetting og kultur.

I Norge har reindriften sitt opphav hos den samiske befolkningen. I dag utøves samisk reindrift hovedsakelig i fjell- og utmarksområder i Finnmark, Troms, Nordland og Nord-Trøndelag, samt deler av Sør-Trøndelag, Møre- og Romsdal og Hedmark.

Litt over 3000 mennesker er tilknyttet den samiske reindriften, 2200 av dem bare i Finnmark, som er det største reinfylket.

Det drives også reindrift gjennom fire tamreinlag i Sør-Norge: Lom, Vågå, Fram og Filefjell reinlag. I tillegg utøver Rendal Renselskap en særegen reindrift, basert på slakt av privateide dyr i Rendalen, Engerdal og Trysil.

Antallet rein varierer fra år til år, men det finnes i dag om lag 250.000 tamrein i Norge, mer enn 185.000 av dem i Finnmark. Sammensetningen av flokken er om lag 74 prosent simler, 20 prosent fjorårskalv og 6 prosent okser.   

Arealavhengig næring

Lønnsom reindrift krever store arealer – fordi det bare er livsgrunnlag for et begrenset antall rein i et gitt beiteområde, og fordi reinen benytter åtte ulike årstidsbeiter.

Det samiske reinbeiteområdet utgjør om lag 40 prosent av Norges areal - et område der de særlige reglene for samisk reindrift får anvendelse. Det er ikke riktig å legge til grunn at 40 prosent er tilgjengelig for bruk for reindriften. Innenfor det samiske reindriftsområdet er det omfattende områder som reinen ikke har tilgang til. Det er byer og tettsteder, landbruksområder, veier, industrianlegg og turistanlegg. Reindriften har innenfor det samiske reindriftsområdet bare rett til beite i fjell og utmark. Mye av denne utmarken har gjennom årene gått tapt gjennom by- og tettstedutvidelse. Også i områder som fortsatt regnes som utmark mister reinen beite ved utbygging av veier, vannkraft, vindkraft, bergverk m.v. Reinen vil ikke bare miste areal når en vei, vindturbin eller kraftmast bygges i utmark; reinen vil også trekke seg unna slike installasjoner. Hvor mye vil være ulikt. Arealene der reinen kan beite er derfor langt mindre enn 40 prosent. Sikring av reindriftens arealer er et sentralt arbeidsområde for reindriftsmyndighetene. Øvrig næringsliv, friluftsliv og reindrift har av og til motstridende interesser i reindriftsområdene, noe som gjerne fører til heftig debatt.

Tradisjonelle driftsgrupper

Det samiske reinbeiteområdet er delt inn seks regionale beiteområder, som igjen er delt inn i 82 distrikter.

Innenfor hvert distrikt har grupper av reineiere dyrene i en eller flere felles flokker, og samarbeider om den praktiske driften. Reinen er merket med eier.

Driftsgruppene kalles ”siida” og ”sijte” på henholdsvis nord- og sørsamisk. I senere år har det vært om lag 100 ulike sommersiidaer og om lag 150 ulike vintersiidaer.

Lovverk og forvaltning

Forvaltningen av reindriften er lagt til Landbruksdirektoratet, avdeling reindrift, i Alta.

I 1976 fikk reindriften i Norge sin første Reindriftsavtale, som reforhandles årlig, med utgangspunkt i de behov og utfordringer næringen til enhver tid har. Gjeldende reindriftslov er fra 2007.

Sammen utgjør Reindriftsavtalen og Reindriftsloven direktoratets viktigste virkemidler for å følge opp mål og retningslinjer i reindriftspolitikken.

Reindrift var et faktum lenge før nasjonale grensene ble trukket i nordområdene. Samarbeid over landegrensene er derfor viktig. Svenske reineiere har for eksempel bruksrett i enkelte beiteområder i Norge.