Meld. St. 26 (2011–2012)

Den norske idrettsmodellen

Til innholdsfortegnelse

7 Idrett og næring

Idretten er Norges største frivillige bevegelse. Som vist i kapittel 5 er det gjennomsnittlige norske idrettslag nesten utelukkende drevet ved frivillig, ubetalt innsats.

Samtidig utgjør idretten en økonomisk virksomhet av betydelig omfang, og det knytter seg store kommersielle interesser til deler av idretten. Idretten i Norge tiltrekker seg betydelige sponsormidler, og det er en tett kobling mellom idrett og næring i idretter med et stort økonomisk omfang.

Koblingen mellom idrett og næring finner man også ved organisering av store idrettsarrangementer, både toppidrettsarrangementer og mosjonsarrangementer. De siste årene har det også vært økt fokus på samarbeid mellom kommuner/idrettslag og næringsliv for å realisere større anleggssatsinger.

For NIF er det et mål å oppnå en effektiv utnyttelse av idrettens kommersielle verdier uten at dette går på bekostning av idrettens særtrekk og verdigrunnlag.

For den statlige idrettspolitikken er det viktig å kunne klargjøre grensegangen mellom den frivillige, medlemsbaserte idretten og kommersielle interesser. Det er et grunnleggende prinsipp at spillemidler til idrettsformål ikke skal danne grunnlag for fortjenestebasert virksomhet. Dette prinsippet vil videreføres.

7.1 Avtaler og samarbeid mellom idrettens organisasjonsledd og næringslivet

NIFs lov kapittel 13 omhandler avtaler og samarbeid mellom idrettens organisasjonsledd og næringslivet. Formålet er å regulere vilkårene for samarbeid mellom idretten og næringslivet og samtidig ivareta idrettens særtrekk og ideelle verdigrunnlag. Ved inngåelse av avtaler og samarbeid med næringslivet skal NIF og tilsluttede organisasjonsledd ta vare på sin frie stilling, herunder opprettholde sin posisjon som selveiende og frittstående rettssubjekt.

Organisasjonsleddene skal beholde bestemmende myndighet over alle forhold knyttet til medlemskapet og den idrettslige aktiviteten. Avtaler og samarbeid mellom idretten og næringslivet skal være i overensstemmelse med idrettens regelverk og etiske grunnverdier.

Ved inngåelse av avtaler og etablering av samarbeid hvor et idrettslag lar andre forvalte hele eller deler av idrettslagets kommersielle virksomhet, skal idrettslaget opprettholde sin posisjon som et selveiende og frittstående idrettslag. Idrettslaget skal verken direkte eller indirekte overføre rettigheter eller beslutningsmyndighet over lagets idrettslige virksomhet til avtaleparten.

7.1.1 Sponsoravtaler og idrettens markedsinntekter

Idretten har et betydelig markedspotensial. Det er også et mål for norsk idrett å styrke finansieringen lokalt og sentralt gjennom samarbeid med næringslivet. Det er også en forventning fra statens side at norsk idrett på sentralt nivå har andre inntektskilder enn spillemidlene.

Tendensen de siste årene har vært at sponsorer stiller stadig større krav til hva de skal få igjen for avtalene de inngår med for eksempel idretten. Sponsoravtaler i dag er derfor mer sammensatte og i større grad preget av gjensidige forpliktelser enn hva som tidligere var tilfellet.

Figur 7.1 Sponsorinntekter 2009 fordelt på hovedkategorier

Figur 7.1 Sponsorinntekter 2009 fordelt på hovedkategorier

Kilde: Sponsor Insight AS, 2010

Tallene fra Sponsor Insights rapport om sponsormarkedet 2009/2010 viser at den totale verdien av sponsormarkedet i Norge i 2009 var på 3 284 mill. kroner. Idretten står for hele 71 % (2 348 mill. kroner) av dette markedet.

Norsk fotball alene hadde 1 223 mill. kroner i sponsorinntekter i 2009, noe som utgjorde over halvparten av idrettens sponsorinntekter. Tallene inkluderer ikke fotballens medieinntekter. Norsk fotball har som kjent betydelige inntekter fra sine medieavtaler. (Sponsor Insight 2010).

Figur 7.2 Sponsorinntekter idrett 2009 – fordelt på kategorier

Figur 7.2 Sponsorinntekter idrett 2009 – fordelt på kategorier

Kilde: Sponsor Insight AS, 2010

Tallene fra Sponsor Insight viser at de øverste ligaene i fotball, håndball og ishockey sto for 39 % (915 mill. kroner) av idrettens sponsorinntekter i 2009. Med unntak av én klubb, har alle klubbene i disse ligaene sponsorinntekter. Klubbene i Tippeligaen står for 523 mill. kroner av disse inntektene.

Særforbundene sto for 20 % (476 mill. kroner) av idrettens sponsorinntekter i 2009. Norges Fotballforbund (NFF) sto alene for 245 mill. kroner av sponsorinntektene. På de neste plassene kommer Norges Skiforbund og Norges Håndballforbund. Blant alle særforbundene var det 8 mindre forbund som ikke hadde sponsorinntekter.

Breddeidretten i Norge sto for 30 % (ca 706 mill. kroner) av idrettens sponsorinntekter i 2009. Under halvparten (44 %) av breddeidretten har sponsorinntekter.

Tallene viser at det er store forskjeller mellom idrettene når det gjelder omfanget av sponsorinntekter. Disse forskjellene bekreftes gjennom NIFs nøkkeltallsrapportering for 2010. Denne viser at samlede markedsinntekter for særforbundene beløp seg til 755 mill. kroner i 2010. NFF står for 484 mill. kroner av disse inntektene. Nest størst er Norges Skiforbund med 111 mill. kroner, mens markedsinntektene til Norges Håndballforbund beløp seg til 60 mill. kroner. Disse tre forbundene stod i 2010 for 87 % av de samlede markedsinntektene til særforbundene.

For NFF utgjør markedsinntektene 71,5 % av forbundets samlede inntekter, mens gjennomsnittet for resten av forbundene er 22 %. Det er åtte av særforbundene som ikke har markedsinntekter i det hele tatt. Forskjellene mellom idrettene når det gjelder markedsinntekter gir ulike muligheter til å utvikle idretten videre.

7.1.2 Avtaler om forvaltning av idrettslags kommersielle virksomhet

Innenfor enkelte idretter lar flere idrettslag et samarbeidende aksjeselskap håndtere hele eller deler av sin kommersielle virksomhet. Dette gjelder i særlig grad toppklubber innen fotball, håndball og ishockey.

Årsakene til opprettelse av slike samarbeidende selskaper vil være flere. Det vil for det første kunne være et ønske om å optimalisere inntektspotensialet gjennom bruk av profesjonelle aktører på et område hvor idrettslaget ikke har egen kompetanse. For det andre gir en slik modell muligheten til å innhente kapital til å gjøre investeringer i anlegg, spillergruppe og støtteapparat. For det tredje reduserer man den økonomiske risikoen ved idrettslagets egen drift.

En rekke toppklubber har inngått samarbeidsavtaler med aksjeselskap, hvor selskapet håndterer eksempelvis sponsoravtaler, medieavtaler, salg av supporterutstyr, kioskdrift etc. I en del tilfeller vil det samarbeidende selskapet også gis rett til inntekter fra kjøp/salg/leie/utleie av spillerrettigheter. Motytelsen vil være at selskapet skal dekke hele eller bestemte deler av kostnadene for klubbens drift. I tillegg er driften av flere av stadionanleggene organisert gjennom aksjeselskaper.

Etableringen av samarbeidende selskaper er særlig utbredt innenfor toppfotballen. Samarbeidsavtaler mellom fotballklubber og aksjeselskaper er regulert gjennom NFFs bestemmelser om kommersielt og/eller administrativt samarbeid mellom klubb/idrettslag og selskap. Klubben kan la hele eller deler av sin kommersielle virksomhet bli drevet av selskapet. Klubben skal imidlertid være fri til å fatte selvstendige beslutninger i alle spørsmål knyttet til medlemskapet i NFF og NIF og den idrettslige aktiviteten. Spillere og trenere skal være ansatt i klubben, og klubben har avgjørende myndighet i forhold til spillernes rettigheter og plikter.

Spillemidler til idrettsformål skal ikke danne grunnlag for fortjenestebasert virksomhet. Idrettslag kan derfor ikke overføre mottatte spillemidler til samarbeidende selskaper. Dette prinsippet er også ivaretatt gjennom NIFs lov § 13-4 (2) hvor det blant annet heter at idrettslaget skal «beholde alle de inntekter idrettslaget oppebærer som er knyttet til idrettslagets medlemskap i NIF».

7.1.3 Bygging og drift av store idrettsanlegg

For mange kommuner og idrettslag er det et stort økonomisk løft å sette i gang utbygging av idrettsanlegg, og flere opplever økonomiske utfordringer knyttet til driften av sine anlegg. Disse utfordringene reiser i en del tilfeller spørsmål om samarbeid med kommersielle aktører og etablering av alternative eier- og driftsforormer.

7.1.3.1 Etablering av selskaper som eiere av idrettsanlegg

Tradisjonelt har de fleste idrettsanlegg blitt bygget med enten kommuner eller idrettslag som eiere. Flere kommuner og idrettslag etablerer i dag alternative eierformer ved bygging av idrettsanlegg. Den vanligste løsningen er dannelse av aksjeselskaper.

Et viktig formål med å opprette selskap som skal stå som eiere av idrettsanlegg er å skaffe risikokapital og å begrense den økonomiske risikoen i forbindelse med bygging og drift av anlegget. De siste årene har også ønsket om å oppnå fradrag for inngående merverdiavgift i stor grad påvirket valg av organisasjonsform ved bygging av idrettsanlegg.

Det er for tidlig å si om etableringen av den nye ordningen for kompensasjon av merverdiavgift ved bygging av idrettsanlegg vil ha innvirkning på hvordan idrettslag velger å organisere byggingen av nye idrettsanlegg.

Mange av selskapene som i dag etableres ved bygging av idrettsanlegg er heleid av enten kommuner eller idrettslag. I slike tilfeller er det ikke snakk om noe samarbeid med næringslivet. I andre selskaper går imidlertid idretten og/eller det offentlige sammen med næringslivet som eiere av anlegget. I tillegg finnes det en del idrettsanlegg som eies av private næringsinteresser.

For at et selskap skal kunne motta spillemidler til idrettsanlegg må mer enn 50 prosent av aksjene i selskapet være eid av idrettslag/organisasjonsledd i NIF og/eller kommuner/fylkeskommuner. Et eventuelt overskudd skal anvendes til det idrettslige formålet, og det skal ikke utbetales utbytte fra selskapet.

7.1.3.2 Samarbeid med kommersielle aktører på driftssiden

Samarbeidet med næringslivet skjer ikke bare gjennom eierskapet til idrettsanleggene. I flere tilfeller vil eiere av idrettsanlegg inngå ulike former for samarbeid med næringsaktører gjennom driften av anleggene.

En del anleggseiere satser for eksempel på utleie av lokaler til næringsaktører, det være seg kommersielle idrettsaktiviteter eller andre næringsaktiviteter. Det kan her dreie seg om utleie av selve idrettslokalet, eller utleie av lokaler som ligger i tilknytning til idrettsdelen av anlegget.

Anleggseiere som har mottatt spillemidler kan i utgangspunktet ikke leie ut anlegget til, eller inngå bruksavtaler med private fortjenestebaserte aktører. Anlegget kan imidlertid leies ut i en kortere periode eller for avvikling av kortere enkeltarrangement. Anleggseier kan fritt disponere over de delene av anlegget som ikke har mottatt spillemidler.

7.2 Markeds- og rettighetsbestemmelser

En viktig problemstilling for den frivillige, medlemsbaserte idretten er hvordan den best kan forvalte sine markeds- og rettighetsbestemmelser til beste for hele organisasjonen, samtidig som både kommersielle samarbeidspartnere og enkeltutøveres interesser skal ivaretas.

7.2.1 Rettigheter til og samarbeid om idrettsarrangement

Norsk idrett er opptatt av at eierskapet til idrettsarrangementer skal være hos idrettsorganisasjonene. I Idrettspolitisk dokument for perioden 2011–2015, som inneholder norsk idretts sentrale mål og prioriteringer for nevnte periode, heter det at kontroll med idrettsarrangementene er viktig for framtidig idrettsutøvelse.

En av to hovedutfordringer som skisseres i Idrettspolitisk dokument er å opprettholde en åpen og inkluderende idrett. Et av målene som må nås for å kunne oppnå dette er i følge NIF at den organiserte idretten har kontroll med idrettsarrangementene.

Det argumenteres med at arrangementer og konkurranser er viktige rammer for fremtidig idrettsutøvelse. NIF mener at eierskap til idrettsarrangementer er viktig fordi det vil sikre at alle konkurranser følger idrettens regelverk, at de gjenspeiler idrettens verdigrunnlag, fair play og idrettsglede, og at overskuddet tilbakeføres til det frivillige, medlemsbaserte virket.

Idrett og fysisk aktivitet har i økende grad blitt kommersielt interessant. Det har lenge vært slik at det finnes et omfattende trenings- og aktivitetstilbud i regi av fortjenestebaserte aktører. Det kan derfor ses som en naturlig konsekvens at idrettens tradisjonelle konkurransemonopol også utfordres.

I Norge finnes per i dag ikke mange eksempler på at fortjenestebaserte aktører organiserer konkurranser eller andre arrangementer innenfor aktiviteter som tradisjonelt har vært den organiserte idrettens domene.

Internasjonalt er det tilfeller der aktiviteter som vanligvis forbindes med idretten nå tilbys av private selskaper. Ett eksempel er det britiske selskapet Goals Soccer, som tilbyr treningsbaner, turneringer og egne serier for alle som ønsker å spille 5-manns fotball i Storbritannia.

Goals Soccer bygger, eier og drifter sine egne baneanlegg. Her kan i utgangspunktet alle bestille treningstid. Selskapet henvender seg i første rekke til voksne. Det som skiller dette tilbudet fra kommersielle treningssentre er for det første at det arrangeres konkurranser, og for det andre at aktiviteten det er snakk om er en bestemt særidrett. Det er opprettet et alternativt og muligens konkurrerende fotballtilbud.

Innenlands finnes det en rekke eksempler på arrangementer som innebærer et samarbeid mellom idretten og ulike kommersielle interesser. Her vil det imidlertid som regel være en idrettsorganisasjon som eier arrangementet, og idrettens regelverk vil dermed regulere arrangementet.

Det er i utgangspunktet ikke problematisk for departementet at det utvikles aktivitetstilbud utenfor den organiserte idretten. Særlig gjelder dette i forholdet til den voksne delen av befolkningen. Det må anses som positivt at det er et omfattende aktivitetstilbud som omfatter både frivillig, medlemsbasert idrett, egenorganisert aktivitet, og kommersielle tilbud.

Samtidig er det viktig for staten at utøvelse av idrett og fysisk aktivitet foregår innenfor etiske og faglig forsvarlige rammer. Det vil for eksempel være uheldig dersom det utvikles et konkurransetilbud fra kommersielle aktører som ikke ivaretar kjerneverdier som fair play og antidoping på en forsvarlig måte.

Utgangspunktet for den statlige idrettspolitikken er å legge til rette for idrett og egenorganisert fysisk aktivitet. Det er viktig både for å stimulere til en levedyktig frivillighetskultur og for å sikre at alle skal ha mulighet til å drive fysisk aktivitet. Det anses ikke som en statlig oppgave å understøtte fortjenestebaserte aktører på idrettsområdet.

7.2.2 Idrettens markedsavtaler

Retten til å inngå markedsavtaler tilhører idrettens organisasjonsledd, jf. NIFs lov § 14-4. Til grunn for denne retten ligger solidaritetstankegangen i den norske idrettsmodellen, hvor samspillet mellom eliteidretten og breddeidretten står sentralt.

Samtidig har idretten hatt et ønske om å gi utøvere et inntektspotensial i den grad det ikke påvirker særforbundenes eller idrettslagenes egne markedsinntekter. På denne bakgrunn har NIF sett behov for å kunne avgi markedsrettigheter til enkeltutøvere innenfor forsvarlige og definerte rammer.

I NIFs lov § 14-4 framgår det derfor at et organisasjonsledd kan tillate at en utøver gis rett til å inngå egne markedsavtaler innenfor de rammer som er fastsatt av særforbundet. Dette gjelder både utøvere som er medlem i et idrettslag og utøvere som deltar på landslag eller har andre representasjonsoppgaver.

7.2.3 Private team innenfor idretten

Innenfor enkelte idretter har man de siste årene sett et økende omfang av private team. Langrenn og sykkel er blant idrettene hvor denne utviklingen er mest merkbar. Det finnes ulike varianter av slike team, men felles for dem er at de ikke utgjør medlemsorganisasjoner innenfor idretten.

Problemstillinger knyttet til team er regulert gjennom de aktuelle særforbundenes egne bestemmelser. Bestemmelsene regulerer blant annet representasjonsberettigelse og rett til markedsføring av teamet og dets utøvere i forbindelse med konkurranser. Den videre utviklingen vil vise hvordan den frivillige, medlemsbaserte idretten velger å håndtere problemstillingene på dette området.

7.2.4 Idrettsbegivenheter av samfunnsmessig betydning

Idrett er omfattet av stor interesse i befolkningen. Enkelte store idrettsbegivenheter er omfattet av stor interesse og engasjement. Digitaliseringen av tv-mediet har ført til en økning i antallet betal-tv kanaler i Norge. På stadig flere områder, spesielt innenfor idrett, er det økt risiko for at tv-seerne utelukkes fra å ta del i større arrangementer fordi de ikke abonnerer på betal-tv-kanaler. Regjeringen har derfor besluttet å listeføre viktige begivenheter i henhold til fjernsynsdirektivet artikkel 3a. Målet er å legge til rette for at viktige begivenheter også i framtiden kan bli vist på vederlagsfritt fjernsyn som når en betydelig andel av befolkningen. Listen omfatter begivenheter som er viktige for norsk identitet og kultur og som spiller en sentral rolle for opplevelsen av fellesskap i samfunnet. Forbrukernes interesse av å kunne følge disse begivenhetene bør veie tyngre enn de eventuelle ulempene en regulering vil innebære.

Regjeringen har besluttet at følgende begivenheter skal listeføres:

  • OL, sommer- og vinterlekene

  • VM og EM i fotball for menn, herunder kvalifiseringskamper med norsk deltakelse

  • VM og EM i håndball for kvinner, samt kvalifiseringskamper med norsk deltakelse

  • Cupfinalen i fotball for menn

  • VM på ski, nordiske grener

  • VM i alpint

  • Holmenkollen FIS world cup nordisk (Holmenkollen skifestival)

  • VM i skiskyting

Fjernsynskanaler som kan klassifiseres som vederlagsfrie og som mottas av en betydelig del av befolkningen kan kreve å få kjøpe rettigheter til begivenhetene på listen fra andre fjernsynskanaler til markedspris. Mange land i Europa har innført slike lister, for eksempel Storbritannia, Frankrike og Tyskland.

Listen må godkjennes av EFTAs overvåkningsorgan før den kan tre i kraft.

Listeføringen medfører ikke et krav om at vederlagsfrie kringkastere som når ut til en betydelig andel av seerne (kvalifiserte kringkastere) må erverve rettighetene til, og sende, listeførte begivenheter. Listen gir imidlertid disse kringkasterne en mulighet til å kjøpe senderettigheter fra en ikke-kvalifisert kringkaster (dvs. en kringkaster som ikke når en betydelig del av seerne på vederlagsfritt fjernsyn) som har ervervet enerettigheter til en begivenhet på listen.

7.3 EØS-loven – statsstøttereglene

Tilskudd til idrettsrelaterte aktiviteter kan reise støtterettslige problemstillinger. Det har forekommet enkelte tilfeller der spillemiddelfinansierte anlegg delvis er drevet i konkurranse med private, fortjenestebaserte aktører.

Det er derfor viktig at anleggseiere som mottar offentlig støtte, sikrer at bruken av midlene ikke kommer i konflikt med statsstøttereglene.

Gjennom EØS-loven (om gjennomføring av EØS-avtalen i norsk rett) er Norge forpliktet til å sikre fri utveksling av varer, tjenester, personer og kapital innenfor det indre marked. EØS-loven innebærer felles regler og tolkning av disse i EU og EØS-området. EFTAs overvåkingsorgan, ESA, skal påse at de tre EFTA-landene som har sluttet seg til EØS-avtalen, herunder Norge, etterlever EØS-avtalen og dermed statsstøttereglene.

EØS-avtalen lyder i art. 61.1:

Med de unntak som er fastsatt i denne avtale, skal støtte gitt av EFs medlemsstater eller EFTA-statene eller støtte gitt av statsmidler i enhver form, som vrir eller truer med å vri konkurransen ved å begunstige enkelte foretak eller produksjonen av enkelte varer, være uforenlig med denne avtales funksjon i den utstrekning støtten påvirker samhandelen mellom avtalepartene.

Ifølge art. 61.1 er hovedregelen at offentlige midler gitt i enhver form er ulovlig, dersom de øvrige vilkårene i artikkelen er oppfylt. Videre er hovedregelen at all støtte må notifiseres til ESA.

Begrepet statsstøtte omfatter støtte fra både statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter. I likhet med annen økonomisk virksomhet er idretten, i den grad den utgjør økonomisk aktivitet, omfattet av statsstøttereglene. Det er derfor viktig at både offentlige myndigheter og idrettens organisasjoner har et bevisst forhold til regelverket. Beslutninger om offentlige tilskudd og bruk av slike tilskudd skal ledsages av vurderinger av om tilskuddet utgjør offentlig støtte, og om støtten eventuelt er forenlig med EØS-avtalen i henhold til en av avtalens unntaksbestemmelser.

EØS-avtalens artikkel 61.1 oppstiller følgende 6 kumulative vilkår for at et tiltak skal utgjøre offentlig støtte:

  • Tiltaket må innebære en økonomisk fordel

  • Den økonomiske fordelen må stamme fra offentlige midler (statlige, kommunale og fylkeskommunale midler)1

  • Tiltaket må begunstige enkelte foretak eller produksjon av enkelte varer eller tjenester (selektivitet)

  • Den økonomiske fordelen må tilfalle utøvelsen av en økonomisk aktivitet

  • Tiltaket må vri eller true med å vri konkurransen

  • Tiltaket må være egnet til å påvirke samhandelen innenfor EØS-området

Dersom ett av vilkårene ikke er oppfylt, er tiltaket ikke omfattet av regelverket om offentlig støtte. Er alle vilkårene oppfylt, er tiltaket omfattet, og i utgangspunktet ulovlig.

Fra hovedregelen er det gjort enkelte unntak, blant annet: 1) Dersom det allerede foreligger en godkjent støtteordning eller en støtteordning som var iverksatt før ikrafttreden av EØS-avtalen 1.1.1994. 2) Dersom støtten omfattes av forordningen om bagatellmessig støtte. 3) Dersom støtten omfattes av gruppeunntaksforordningen eller ESAs retningslinjer, for eksempel om miljøstøtte og forsknings- og utviklingsstøtte.

Departementet framhever at spillemiddelordningen utgjør en ordning som er forenlig med statsstøttereglene. Ordningen har som mål å bidra til bygging og rehabilitering av infrastruktur, slik at flest mulig kan drive idrett og fysisk aktivitet. Breddeidrett som hovedsakelig retter seg mot barn og unge anses normalt ikke som økonomisk aktivitet, og tilskudd til slike aktiviteter er derfor ikke å regne som offentlig støtte.

Spillemidlene går til investeringer i generell infrastruktur som skal sikre hele befolkningen mulighet til å drive idrett og fysisk aktivitet. Spillemidler tildelt kvalifiserte søkere til bygging og rehabilitering av slike idrettsanlegg, oppfyller normalt ikke vilkårene i EØS-avtalens artikkel 61.1 og utgjør derfor ikke ulovlig offentlig støtte.

Fotnoter

1.

Også spillemidler må anses som offentlige midler
Til forsiden