Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 33 (2012–2013)

Klimatilpasning i Norge

Til innholdsfortegnelse

3 Klimaendringenes konsekvenser for natur og samfunn

Klimaendringene vil berøre alle, men endringene vil ramme ulikt i ulike deler av verden. Også i Norge vil det være stor geografisk variasjon. Ulike samfunnsområder utsettes for klimaendringene i forskjellig grad. Store deler av vår infrastruktur er utsatt for vær og vind. Naturen er grunnlaget for alle produkter basert på biomasse (mat, fôr, brensel, fiber, kjemikalier og lignende) og bidrar med mange andre økosystemtjenester som vi er helt avhengige av.

Infrastruktur som vei, jernbane, havner og moloer, kraftnett og bygninger har lang levetid. Gjennomsnittlig levetid for bygninger i Norge er 78 år. Det betyr at mange av de bygningene som bygges i dag vil stå der mot slutten av dette århundret, og vil måtte tåle belastningene fra for eksempel økt nedbør. Hvordan samfunnet er organisert, hvilke ressurser, verktøy og data samfunnet besitter, og hvilken kunnskap som finnes om klimaendringene, er forhold som har stor betydning for kapasiteten til å møte et endret klima. Kapasiteten i samfunnet til å møte klimaendringene er også viktig for forstå klimaendringenes påvirkning, og ikke minst for å identifisere strategier og konkrete løsninger for å øke klimarobustheten.

De siste årene har det vært forsket mye på effektene og konsekvensene av den globale oppvarmingen. Vi har fått mer kunnskap om hvilke konsekvenser endringene kan få på ulike deler av naturen og samfunnet. De fleste analysene er bygget på at den globale gjennomsnittstemperaturen stiger 2–3 grader. Vi har mindre kunnskap om hva som vil skje om verden blir 4 eller 6 grader varmere i gjennomsnitt. Det er flere grunner til at det er slik. Først og fremst er usikkerheten rundt effekter og konsekvenser av en så dramatisk oppvarming stor. Konsekvensene vil bli mer alvorlige jo lenger vi tillater at konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren får øke. FNs klimapanel har advart mot en utvikling der togradersmålet ikke overholdes, med risiko for masseutryddelser av arter og økosystemer over hele kloden, flom og oversvømmelser i tett befolkede kystområder, langvarig tørke i stadig større områder og svekket global matproduksjon.

Etter hvert som temperaturen stiger vil klimaendringene utover i dette århundret blir stadig mer framtredende. Vi kan forvente flere uforutsette og ekstreme hendelser som mer intens nedbør, flom og skred. Samtidig er klimaendringenes påvirkning på samfunnet betinget av mange ulike forhold som er i kontinuerlige endring. Vi er i en tidlig fase i arbeidet med å tilpasse oss klimaendringene, og vi har et begrenset erfaringsgrunnlag å høste fra. Vi får stadig økt kunnskap om klimaendringene og hvilken effekt endringene har på natur og samfunn.

3.1 Naturmiljøet

Klimaendringer har stor innvirkning på økosystemer og artene som lever der. Samtidig virker klimaendringene sammen med mange andre påvirkningsfaktorer som nedbygging og fragmentering av leveområder, forurensning, høsting, fremmede arter, ferdsel og annen menneskelig aktivitet. Samlet kan dette skape et stort press på naturmiljøet. Flere store påvirkninger på samme sted og til samme tid innebærer større risiko for konsekvenser på økosystemet, som tap av naturmangfold. I dag er arealbruk den største trusselen mot naturmangfoldet, men klimaendringer er ventet å bli en stadig viktigere påvirkningsfaktor. I det marine miljøet er havforsuringen forventet å utvikle seg særlig raskt i de kalde nordområdene og vil medføre endrede livsbetingelser for marine organismer.

De funksjonene og leveransene naturen gir, kalles ofte for økosystemtjenester og består av fire forskjellige tjenester:

  • Forsyningstjenester: eksempelvis mat, energi, brensel, ferskvann, medisiner og byggeråstoff

  • Reguleringstjenester: eksempelvis vannrensing, luftrensing, flom og erosjonsbeskyttelse

  • Kulturelle tjenester: eksempelvis opplevelser, rekreasjon og helse

  • Støttende tjenester: eksempelvis jorddannelse, resirkulering av næringsstoffer og primærproduksjon

Velfungerende økosystemer kan være et førstelinjeforsvar mot konsekvenser av klimaendringer, for eksempel kan våtmarksområder på elvesletter ta opp vann og dermed bidra til å dempe flommer.1 Slike økosystemtjenester er derfor livsnødvendige for livet på jorda og et avgjørende grunnlag for helse, velferd og verdiskapning i vårt samfunn. I tillegg har naturen en egenverdi som vi er forpliktet til å ivareta.

Figur 3.1 Fiolett gullvinge (Lycaena helle). Rødlistet sommerfugl som krever gammelt kulturlandskap.

Figur 3.1 Fiolett gullvinge (Lycaena helle). Rødlistet sommerfugl som krever gammelt kulturlandskap.

Kilde: Foto: Ove Bergersen/Samfoto/NTBscanpix

Effekter av klimaendringer på naturen

Klimaet skaper forutsetningene for naturmiljøet og i utgangspunktet er naturen tilpasset klimatiske rammebetingelser som temperatur og nedbør. Naturen er i kontinuerlig tilpasning til naturlige variasjoner i disse variablene og tilpasningen skjer langsomt. Problemet med klimaendringene er at de skjer så raskt at mange arter ikke rekker å tilpasse seg endringene. Et mildere klima i Norge kan føre til at dyr blir tidligere kjønnsmodne, plantene blomstrer tidligere, vekstsesongen blir lenger, trekkende fugler ankommer tidligere og gyteområder for fisk forskyves. Samspillet i naturen kan på den måten komme ut av balanse. Eksempler på slike forstyrrelser kan være at trekkfugler ankommer hekkplassene før insektene de spiser forekommer i tilstrekkelige mengder om våren, og at plantene blomstrer før deres pollinerende insekter har blitt aktive. Med klimaendringene vil også vegetasjonssoner kunne forskyves, og arter knyttet til de ulike vegetasjonssonene vil derfor måtte forflytte seg for å overleve. I den forbindelse kan arealbruksendringer bli barrierer for at artene kan spre seg til nye leveområder.

En FN-rapport om økosystemers tilstand har konkludert med at det på verdensbasis forsvinner arter i et tempo som er langt raskere enn naturlig.2 Det er knyttet stor usikkerhet til disse tallene. Klimaendringene kan forsterke dette bildet. Ifølge FNs klimapanel vil mellom 20 og 30 prosent av artene som er vurdert, stå i fare for å forsvinne ved en temperaturøkning over 2 grader Celsius i løpet av dette århundre. Dette er blant hovedbegrunnelsene for økt innsats mot klimaendringene. Disse beregningene viser betydningen av å tilpasse seg til slike betydelige endringsprosesser, også for å kunne dra nytte av dem.

Klimaendringene er i gang og vil fortsette på grunn av de akkumulerte klimagassene i atmosfæren. Selv om graden av endring bestemmes av utslipp av klimagasser vil temperaturen stige og havforsuring og bresmelting vil finne sted selv om vi lykkes med å holde den globale temperaturstigningen under 2 grader Celcius. Kunnskap om disse endringene gjør det mulig å se dem i sammenheng med andre påvirkninger på naturen som arealendring og fragmentering av leveområder, høsting, spredning av fremmede organismer og forurensning. Gjennom en helhetlig naturforvaltning kan potensielle tap og skader fra klimaendringene på naturen minimeres.

Introduksjon av fremmede skadelige arter er en betydelig årsak til tap av naturmangfold i dag. Nye arter kommer inn i Norge ved naturlig vandring, mens andre blir introdusert gjennom menneskelig aktivitet. Disse kan fortrenge naturlig forekommende arter og føre til irreversible endringer i økosystemet.

Figur 3.2 Lupiner – fremmede arter

Figur 3.2 Lupiner – fremmede arter

Kilde: Foto: Marianne Gjørv/Miljøverndepartementet

Lengre vekstsesong og kortere og mildere vintre kan føre til gunstigere forhold ved introduksjon av fremmede arter som ennå ikke har etablert seg i norsk natur, samtidig som fremmede arter som allerede er her, kan få bedre muligheter til å etablere og spre seg. Økt sjøtemperatur har for eksempel ført til endringer for det marine naturmangfoldet. Stillehavsøstersen, som er klassifisert med svært høy risiko på norsk svarteliste, har allerede etablert seg flere steder langs kysten av Sør-Norge. Økt skipstrafikk i nordområdene vil også øke faren for introduksjon av fremmede arter fra Stillehavet, blant annet fordi ballastvann som brukes i fartøyene, kan inneholde fremmede arter. Rapporten «Fremmede arter i Norge – med norsk svarteliste 2012» inneholder en økologisk risikovurdering av arter som ikke er naturlig hjemmehørende i Norge. Blant de risikovurderte artene, er 134 såkalte dørstokkarter som ennå ikke er etablert i norsk natur, men som er en kjent økologisk risiko i andre land, og som kan etablere seg her ettersom klimaendringer kan gi dem gunstigere forhold.

Klimaendringer i ulike økosystemer

Økende temperatur, mer nedbør og ekstremvær påvirker alle økosystemer, fra høyfjell til dype havområder utenfor norskekysten. I tillegg påvirkes hav- og kystøkosystemene av havforsuring og havnivåstigning.

Alpine økosystemer er spesielt sårbare for økt temperatur fordi artene ikke har andre leveområder å forflytte seg til og fordi de ofte er tilpasset ekstreme og kalde klimatiske forhold. Klimaendringene fører til at tregrensen og vegetasjonssonene trekker oppover og konsekvensen for høyfjellsartene vil være at leveområdene skrumper inn. Dette rammer for eksempel fjellrev, villrein og høyfjellsplanter som i likhet med arter i arktiske økosystem, ikke har andre egnede leveområder. Konkurranse fra nye arter vil også være en trussel, for eksempel for fjellreven, som kan fortrenges av den konkurransesterke rødreven. Disse endringene skjer samtidig med et stadig økende arealpress i fjellområdene fra utbygging og annen menneskelig aktivitet. Villreinen, som Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for, er helt avhengig av store, sammenhengende arealer i høyfjellet og er spesielt sårbar for slike endringer.

Smågnagerne er nøkkelarter i fjellet, og en kollaps i syklusene som følge av endringer i snødekke og nedising, vil kunne ramme truete arter som fjellrev og snøugle. Rypebestandene vil også kunne påvirkes fordi de blir viktigere bytte for rovdyr når tilgangen på smågnagere er lav.

Klimaendringene i Arktis omtales nærmere i kapittel 9.

Boks 3.1 Villreinen trenger stabilt, kaldt vær

Gjennom den kalde vinteren graver villreinen seg gjennom snøen for å finne lav eller vintergrønne planter. Når gjennomsnittstemperaturen stiger, øker sjansen for gjentatt smelting og frysing av snøen. Da dannes det en hard isskorpe på overflaten som gjør det vanskeligere for reinen å komme ned til maten under snøen. Mindre tilgang på beite gjennom en lang og kald vinter, betyr lavere vekt og redusert levedyktighet på kalvene som fødes til våren. Dette er en av flere klimarelaterte utfordringer som villreinen står overfor, i tillegg til bl.a. endret sykdomsbilde og artssammensetning i beiteområder.

Figur 3.3 Villrein på vinterbeite i Åmotsdalen på Dovre

Figur 3.3 Villrein på vinterbeite i Åmotsdalen på Dovre

Kilde: Foto: Tore Wuttudal/Samfoto/NTB scanpix

Økt temperatur og endringer i nedbør fører også til smelting av isbreene i Norge. Overslag viser at volumet på breene kan bli redusert med 30–40 prosent innen 2100, og at kun de største breene vil bestå. I tillegg til at et viktig landskapselement blir borte, vil bresmeltingen føre til endret vannføring og vanntemperatur i breelver og dermed endrede leveforhold for en rekke ferskvannsarter.

For skogen er det ventet at vekstsesongen blir lengre, noe som medfører økt vekst, flere varmekjære arter og mulige endringer i treslagssammensetning. Temperaturstigning vil også kunne resultere i økt skogutbredelse både nordover og oppover mot fjellet. Ifølge FNs klimapanel vil de nordlige skogområdene være spesielt sårbare for klimaendringer på lang sikt, men også på kort sikt hvis klimaendringene øker omfanget av skogskader som stormer, angrep fra ulike skadegjørere, tørke og skogbrann. Dette kan være alvorlige trusler for skogens helse, vitalitet og produktivitet. Forskning viser at skog som består av et større artsmangfold, kan være bedre egnet til å levere både forsynende og regulerende økosystemtjenester, inkludert vannrensing og biologisk mangfold.3, 4

Norsk rødliste for arter 2010 viser at halvparten av de truede og nær truede artene er knyttet til skog. Det er ikke noe som tyder på at det totalt sett har vært en forverring i situasjonen for våre truete og nær truete arter fra 2006 til 2010. Ingen av hakkespettene er nå rødlistet, det vil si at alle er vurdert å ha livskraftige bestander i Norge. Hønsehauken er nedgradert en kategori fra sårbar i 2006 til nær truet i 2010. Kunnskapen om effekter av klimaendringer på rødlisteartene er svært begrenset. Generelt er det ventet at arter med sør/sørvestlig utbredelse vil få bedre livsvilkår med et varmere klima, mens arter i de nordligste skogene vil få dårligere vilkår.

Hjorteviltbestandene kan også påvirkes av klimaendringer. Høyere temperatur og tidligere vår fører for eksempel til at elgkalvene kan gå glipp av de mest næringsrike planteskuddene på grunn av tidligere vår. Dermed får kalvene lavere kroppsvekt, noe som igjen påvirker sannsynligheten for å overleve vinteren og for videre rekruttering.

Kulturlandskapet er i de mer marginale områdene hovedsakelig i Nord, kyststrøk og i fjellet, utsatt for gjengroing som skyldes manglende bruk og skjøtsel. Dette påvirker kulturlandskapet med for eksempel artsrike naturtyper som slåtteeng og beitemarker. Klimaendringene kan bidra til raskere gjengroing og vil derfor forsterke behovet for skjøtselstiltak.

Våtmarker har en rekke viktige funksjoner. De filtrerer og renser vann, lagrer store mengder karbon og har potensielt stor betydning for utslipp av andre klimagasser som lystgass og metan. Våtmarker på elvesletter verner også mot erosjon av elvebredder og virker flomdempende på mindre flommer. I tillegg er våtmarker viktige leveområder for en rekke arter, for eksempel trekkfugler som bruker områdene som rasteplasser. I Norge har våtmarker, spesielt myrer, vært utsatt for store inngrep gjennom drenering til landbruksformål, uttak til brensel eller annen nedbygging. Fordi slike områder har større vannføring, vil økt nedbør kunne føre til at mer masse fraktes bort, og dette kan igjen føre til mer erosjon. Videre kan utretting av elveleier medføre raskere vannføring og dermed kan økt nedbør og mer intense nedbørshendelser i slike elveleier øke risikoen for flom.

Endret klima kan påvirke både produksjonen av biomasse, livssyklus og sammensetning av arter i ferskvannsøkosystemer. Sammen med mer ekstremnedbør og flommer vil dette også medføre økt avrenning, utvasking av partikler og næringssalter og annen forurensning. Økt erosjon langs elvebredder og tilførsel av partikler og næringsstoffer fra landbruksarealer vil kunne bli en større utfordring, og det registreres allerede tendenser til slike effekter i små vassdrag på Østlandet. Partikler og forurensning føres videre med elvene ut i kystområdene og bidrar også til den totale miljøbelastningen på marine økosystemer.

For følsomme og viktige fiskearter som laks, ørret og røye kan temperaturer over 20 grader Celsius være kritisk. I deler av Norge forventes lengre perioder med sommertørke og liten vannføring. Dette øker sannsynligheten for høy vanntemperatur. Regulerte vassdrag med lav minstevannsføring kan være spesielt utsatt.

I havet vil klimaendringer føre til endret temperatur, og økt CO2-innhold i vannet vil føre til havforsuring. Havforsuring kan medføre betydelige konsekvenser for marine økosystemer. Store deler av de menneskeskapte utslippene av CO2 tas opp i havet, hvor gassen reagerer med vann og danner karbonsyre, og dermed endres surhetsgraden, pH, i havet. Endringene vil inntreffe først i de nordlige havområdene, fordi kaldt vann løser mer CO2 enn varmt vann. Dette kan ha flere effekter, i første rekke for organismer som har kalk som en bestanddel av skall og skjelett. Dette kan dreie seg om kalkalger, dyreplankton, krepsdyr, muslinger og koraller. Norge har blant annet verdens største kjente forekomst av kaldtvannskoraller. Disse revene utgjør noen av de mest artsrike naturtypene og er viktige leveområder for mange fiskeslag. Havforsuringen påvirker disse økosystemene og i løpet av dette århundret er det ventet at opptil 70 prosent av korallene vil være utsatt for tæring på kalkskallet. Planteplankton er grunnlaget for økosystemene i havet, og dyreplankton som beiter på planteplankton, er viktig føde for en rekke fiskearter. Noen planktonarter bruker kalk i sin struktur og disse vil stå i fare for å forsvinne når havet blir surere. Slike endringer på lavt nivå i nærigskjeden kan få store konsekvenser oppover i kjeden.

Varmere hav medfører også at nye arter kommer inn sørfra, samtidig som andre arter brer seg nordover. Når fiskelarvene klekkes, er de avhengig av tilgang til spesielle planktonarter. I Nordsjøen har mengden av den vanlige raudåta blitt betydelig redusert med høyere sjøtemperatur, samtidig som mengden av en mer varmekjær og mindre næringsrik planktonart har økt. Raudåtas gyting sammenfaller med tidspunktet for forekomsten av de viktigste kommersielle fiskeartene. En nedgang i forekomsten av raudåte og en økning i dyreplanktonarter med senere gytetidspunkt kan gi et misforhold mellom vårgytende fisk og deres byttedyr, samt sjøfugl og sjøpattedyr. Noen fiskebestander vil ved et endret klima øke sin utbredelse, samtidig som arter knyttet til det arktiske økosystemet, som lodde og polartorsk, kan forsvinne fra deler av Barentshavet på grunn av endret tilgang på dyreplankton som lever i tilknytning til iskanten. Totalt sett er det knyttet stor usikkerhet til hvordan endringene i utbredelse av fiskebestandene vil påvirke artssammensetningen og den totale produksjonen i havet.

Kystområdene i Norge vil berøres av det som skjer i de store havområdene når klimaet endres, i tillegg til påvirkninger fra landområdene. Bestandene av kysttorsk har flere steder blitt redusert de siste tiårene. Dette skyldes sannsynligvis flere faktorer, og det kan tenkes at klimaendringer også kan spille en rolle. Det er nå etablert en gjenoppbyggingsplan for kysttorsk. Høyere sjøtemperatur, overgjødsling og nedslamming med partikler er pekt på som årsaker til at sukkertaren, som er oppvekstområde blant annet for kysttorsken, forsvant mange steder i Sør-Norge. Ville bestander av anadrome laksefisk vil påvirkes på ulike måter som følge av klimaendringer, gjennom artenes livssykluser. Økt sjøtemperatur kan eksempelvis føre til endringer i forekomst og utbredelse av arter som er viktig for de anadrome laksefiskenes mattilgang i kystsona og i havet, og sykdommer som for eksempel lakselus. På den annen side vil økt nedbør føre til økt vannføring i vassdrag og økt ferskvannsinnhold i kystsona. Dette vil kunne bedre oppvekstvilkårene i elvene og redusere lakseluspåvirkningen. Det er viktig å opprettholde den genetiske diversiteten i villaksstammene, bl.a. ved å redusere genetisk interaksjon mellom oppdrettslaks og villaks, da dette gjør arten og de ulike bestandene mer robuste for endringer i levemiljø som følge av klimaendringer. Økt avrenning fra landområder som følge av mer nedbør, kan også føre til nedslamming og forurensning. Dette vil igjen kunne resultere i hyppigere algeoppblomstring, med tidvis giftige alger.

Sjøfuglene langs kysten er utsatt for en rekke menneskeskapte påvirkninger fra forurensning, miljøgifter, fiske, rovdyr, ferdsel, ødeleggelse av leveområder og fremmede arter, og mange av artene har hatt en dramatisk bestandsreduksjon de siste tiårene. Flere av sjøfuglene er også næringsspesialister, noe som gjør dem ekstra følsomme for endringer i klima og tilgangen på byttedyr som tobis, sild og lodde.

For friluftsliv vil en kortere snøsesong kunne redusere muligheten til å drive vintersport i enkelte sørlige og lavereliggende områder. Dette kan føre til at flere reiser til fjells for å finne gode snøforhold. Sommerstid kan lengre bade- og båtsesong langs kysten kan føre til større aktivitet i strandsonen. Samtidig som dette gir muligheter for friluftsliv, rekreasjon og næringsutvikling i disse områdene, vil økt aktivitet også kunne føre til økt press på naturen både i fjellområder, sårbare arktiske områder og i våre kystområder. Likeledes kan økt gjengroing av kulturlandskapet i et varmere og våtere klima påvirke mulighetene for friluftsliv, for eksempel ved gjengroing av stier. Stier og andre tilretteleggingstiltak for friluftsliv kan også bli mer utsatt for skader som følge av økte nedbørsmengder og mer intense nedbørshendelser. Klimaendringer vil også kunne påvirke friluftslivet gjennom bl.a. økt tørke og skogbrannfare og økt forekomst av flåttbærende sykdommer.

Boks 3.2 Vippepunkter i økosystemer

FN rapporten Global Biodiversity Outlook 3 advarer mot at endringene i økosystemene kan bli irreversible etter å ha nådd såkalte vippepunkter som fører til at økosystemene fullstendig endrer karakter. Det er vanskelig å forutsi økosystemers vippepunkt. En rekke arter kan forsvinne, noe som også rammer vårt eget matfat og biomasseproduksjon.

3.2 Matproduksjon

Verdens matproduksjon har økt mye de siste tiårene, i takt med en økende verdensbefolkning. I følge FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) er andelen av befolkningen som lider av sult og underernæring redusert de siste 40 årene, fra om lag 33 prosent av verdens befolkning omkring 1970 til i underkant av 15 prosent i dag.5 Nå kan det se ut som denne trenden har stoppet opp, blant annet som følge av tidvis høye matpriser og mer ustabile matmarkeder og ringvirkninger av den globale finanskrisen. Bakgrunnen for de ustabile og tidvis høye matvareprisene er sammensatt og skyldes blant annet høye oljepriser, at landbruksarealer brukes til andre formål enn matproduksjon og økt etterspørsel etter mat i framvoksende økonomier. Store matproduserende land har også innført eksportrestriksjoner. De siste årene har ekstreme værforhold i viktige produksjonsland medført reduserte avlinger. Det er fortsatt et stort potensial for å utvikle et mer effektivt og bærekraftig globalt fiskeri, havbruk og landbruk, men det er en stor utfordring for verdenssamfunnet å sikre nødvendig vekst i matproduksjonen framover.

Klimaendringene vil kunne medføre høyere gjennomsnittstemperaturer og økt risiko for ekstremvær som flom, oversvømmelser og tørke. I tillegg til påfølgende avlingsreduksjoner kan klimaendringene føre til økt forekomst av dyre- og plantesykdommer. Tørke og vannmangel er allerede en utfordring for landbruket i mange store matproduserende land. Områder der matsikkerheten allerede er utsatt, og der befolkningen er dårligst rustet til å tilpasse seg, er trolig også mest sårbare for klimaendringene. Samlet sett innebærer klimaendringene en risiko for at grunnlaget for verdens matproduksjon endres, og kan medføre ustabil produksjon og ustabile matmarkeder. Norge er i hovedsak selvforsynt med sjømat, kjøtt, egg og melk. Om lag halvparten av befolkningens næringsbehov er dekket av norskprodusert mat. Norge er en betydelig eksportør av sjømat med en eksportverdi på i overkant av 50 mrd. kroner i 2011 og 2012. I løpet av de siste ti årene er verdien av den årlige importen av jordbruksvarer fordoblet, og var i 2012 på ca. 43 mrd. kroner. Klimaendringer som påvirker matproduksjon i andre land, vil derfor få virkninger for Norge. Medregnet sjømat er Norge en betydelig netto eksportør av mat. Også i Norge vil klimaendringer, med blant annet temperaturøkninger i hav og på land, havforsuring, ustabilt vær og endrede nedbørsmengder påvirke matproduksjonen. En moderat temperaturøkning, kombinert med tilstrekkelig tilgang på vann, vil kunne øke matproduksjonen, særlig i nordlige og i høyereliggende områder. Samtidig vil økt temperatur og nedbør kunne gi større skadevirkninger forårsaket av eksisterende og nye planteskadegjørere som insekter, virus og sopp. Økt temperatur, fuktighet og lengre vekstsesong vil også kunne gi en mer variert ugressflora som også utnytter en lengre veksttid. Dette kan gi behov for økt bruk av kjemiske plantevernmidler. Klimaendringer kan også føre til endringer i nedbrytning og miljøeffekter av kjemiske plantevernmidler. Videre kan økt nedbør og ustabilt vær gjøre det vanskeligere å gjennomføre planteverntiltak til riktig tid.

I Norge er vekstsesongen kort, klimaet kaldt og landbruksarealene spredt. Vi har lite matjord i forhold til innbyggertallet, men store gras- og beiteressurser. Kostnadsnivået er høyt og det er stor konkurranse om kompetent arbeidskraft. Disse forholdene, sammen med bl.a. økonomisk utvikling og globale handelsavtaler, påvirker utviklingen av landbruket.

Et varmere klima vil trolig påvirke dyrehelse og -velferd både hos husdyr og vilt. Temperatureffekten er stor, og særlig vintertemperatur over en viss terskel kan føre til at flere organismer som så langt har vært fremmed i norsk natur etablerer seg. Økt fuktighet vil også fremme en slik utvikling for enkelte planter og dyr. Klimaendringer og globalisering kan føre til at det bryter ut nye dyresykdommer, herunder sykdommer som smitter mellom mennesker og dyr, eller at kjente sykdommer etablerer seg i nye områder. Ville dyr kan også bli infisert og medvirke til økt smittespredning og gjøre nedkjemping vanskeligere. Klimaendringene kan ha spesielt stor effekt på forekomst og spredning av vektorbårne sykdommer som kan smitte via blodsugere som flått og mygg.

Reindrift er en av de mest utsatte næringene som kan bli sterkt påvirket av klimaendringene. Beiteområdene kan bli utsatt for nedising med risiko for store reintap. Klimaendringene vil også kunne innebære økt risiko for stress på grunn av insekter. Økt gjennomsnittstemperatur kan bidra til forlenget sommerbeite. Økt nedbør kan også gi bedre næringstilgang som følge av økt tilvekst av lav, men dette forutsetter at lavet ikke utkonkurreres av andre arter.

Marint miljø, fiskeri, havbruk og kystinfrastruktur vil bli påvirket av klimaendringene. Havet blir varmere og forsures som følge av at havet tar opp store mengder CO2 fra atmosfæren. Generelt ser man tegn til at fiskebestandene brer seg lenger nord og at mer varmekjære arter trekker inn fra sør, blant annet som følge av høyere sjøtemperatur. Havforsuring kan gi omfattende konsekvenser for kalkdannende organismer, og dermed næringskjedene og tilgangen på ulike typer føde for arter på høyere nivåer. Det pågår omfattende forskning på feltet, men vi har fremdeles lite detaljert og sikker kunnskap om hvordan de marine økosystemene vil bli påvirket av disse endringene. Klimaendringene vil også kunne påvirke sjømattryggheten. Tilførsel og spredning av uønskede fremmedstoffer vil endres som resultat av økt nedbør og avrenning fra landsiden, større atmosfærisk avsetning, økt havnivå, økt lekkasje fra sedimenter og havis, samt større menneskelig aktivitet i Arktis. Videre vil temperaturøkning og forsuring av havet kunne virke inn på omdanningen/nedbrytningen og dermed giftigheten av fremmedstoffer.

Samfunnsøkonomiske konsekvenser for fiskerinæringen av klimaendringer er forbundet med stor usikkerhet, og det er derfor vanskelig å foreta beregninger på dette feltet.

Økt hyppighet av ekstremvær og havnivåstiging vil ha konsekvenser for infrastrukturen som benyttes i tilknytning til både fiske, havbruk og kystveien. Både båter, redskap, sikkerhetsinstallasjoner og infrastruktur for øvrig kan bli utsatt for større påkjenninger og må utformes og dimensjoneres i lys av disse. Dersom klimaendringene medfører økt hyppighet av polare lavtrykk og økt bølgehøyde kan dette skape utfordringer, spesielt for mindre fartøy.

Innen havbruk er temperatur av sentral betydning blant annet for veksthastighet, fôrutnyttelse, algeoppblomstring, sykdomssituasjonen med mer. Oppdrettsarter som er tilpasset et liv i kaldt vann vil få mindre optimale leve- og vekstvilkår med økende sjøtemperatur. Økning i sjøtemperatur vil på sikt kunne medføre endringer både hva angår arter i oppdrett, optimale områder for produksjon og lokaliseringsmønstre.

Risikobildet for smittsomme sykdommer hos akvakulturdyr vil også kunne bli endret ved økning i havtemperatur. Økt ferskvannsinnblanding i fjordene grunnet større nedbørsmengder vil kunne påvirke strømforholdene, noe som igjen kan føre til endring i spredningsmønsteret for patogener. Høyere temperatur i havet vil dessuten kunne ha konsekvenser for hvilken sammensetning fiskefôret bør ha.

Ekstremvær kan stille store tekniske krav til oppdrettsanleggene. Det er viktig å unngå at anlegg skades/havarerer, med den følge at fisk kan rømme.

Boks 3.3 Norsk sjømat bidrar til global matsikkerhet

FN-konferansen Rio+20 i juni 2012 slo fast at fiskeri og havbruk spiller en viktig rolle i arbeidet for global matsikkerhet. Norge er netto eksportør av matvarer. Dette skyldes i hovedsak Norges store produksjon av sjømat, hvor 95 pst. eksporteres. Norge er den nest største eksportør av sjømat i verden, og i 2012 ble det eksportert om lag 2,3 mill. tonn sjømat til en verdi av 51,6 mrd. kroner, til mer enn 150 land. Det er beregnet at norsk fiskeri- og havbruksnæring bidrar med 33 millioner sjømåltider hver dag. Bærekraftig ressurs- og havbruksforvaltning og norsk fiskeri- og havbruksteknologi bidrar også indirekte til global matsikkerhet, og norsk forvaltningskompetanse er i stor grad etterspurt internasjonalt. FNs organisasjon for landbruk og matproduksjon (FAO) anslår at fiske og havbruk i dag dekker om lag 8 pst. av matbehovet globalt.

Figur 3.4 Norsk laks

Figur 3.4 Norsk laks

Kilde: Foto: Richard Hauglin/NTBscanpix

3.3 Liv og helse

Den norske befolkningen har generelt god helse. Dette gjør at vi har et godt utgangspunktet for å tåle endrede helsemessige påkjenninger. Klimarelaterte forhold påvirker folks helse også i dagens klima, og utgjør en del av det samlede norske risikobildet.

Et varmere klima vil kunne påvirke folkehelsen på flere områder og først og fremst forsterke de helsemessige påkjenningene dagens klima gir. Kvaliteten på drikkevann kan bli redusert og øke risikoen for vannbårne infeksjoner. Forekomsten av infeksjonssykdommer som følge av at smittebærere som flått og mygg trives bedre, kan også øke. En forlenget og forsterket pollensesong kan gi økte plager for allergikere. Indirekte virkning på helse kan forekomme ved at medisinsk transport hindres som følge av brudd i transport eller annen kritisk infrastruktur ved ekstremværhendelser. Det er imidlertid ikke ventet at klimaendringene vil medføre store endringer i dødelighet i Norge.

Klimaendringer vil kunne medføre negativ utvikling for drikkevannskvaliteten. I hovedsak kan virkningene inndeles i to kategorier, virkninger for råvannet og behandlingsanlegget, og virkninger på fordelingsnettet. Omlag 90 prosent av den norske befolkning henter sitt drikkevann fra overflatevannkilder. Klimaendringer vil antakelig medføre høyere gjennomsnittlig vanntemperatur, kraftigere nedbør og hyppigere flom i slike vannkilder. Dette øker i sin tur muligheten for økt forekomst av mikroorganismer, organisk stoff, næringsstoffer og kjemiske forurensninger i vannkildene. De 48 største vannverkene (vannverk som hver forsyner flere enn 20 000 personer, og til sammen 2,6 millioner personer) er i dag utbygget slik at de kan håndtere en slik forverring av råvannskvaliteten, mens det store flertallet av mindre vannverk antakelig ikke vil gjøre det.

Vannverk kan være utsatt for inntrengning av forurenset vann i ledningsnettet eller på installasjoner på ledningsnettet når grunnvannsstanden eller grøftevannstanden stiger i perioder med kraftig nedbør. Det finnes ingen tilfredsstillende oversikt over hvilke deler av ledningsnettene som er mest utsatt. En ytterligere belastning på ledningsnettet for vann- og avløp kan forverre denne situasjonen.

I fremtiden kan det forventes en redusert råvannskvalitet i drikkevannkilder og hyppigere hendelser på fordelingsnettet. Statens institutt for folkehelse og Helsedirektoratet har vurdert at sårbarheten i fordelingsnettet er høy i visse deler av nettet. Sårbarheten til råvannskildene og ved behandlingsanleggene er lavere enn i nettet, men sårbarhet en er fremdeles relativt høy.6

Infeksjoner som følger med mat og drikke er blant de vanligste infeksjonene både i Norge og ellers i verden. Disse anses for å være særlig sensitive for klimaendringer og forekomsten varierer med årstidene.

Boks 3.4 Klimaendringene påvirker risiko for sykdom fra mat og drikke

Langs hele kjeden fra «jord (eller fjord) til bord» finnes det forhold som påvirkes av klimaendringene:

  • Et jordbruk som må drives under varmere og fuktigere forhold vil kunne innebære at enkelte typer smitte fra mat og drikke som i dag ikke er vanlig i Norge blir mer utbredt i framtida.

  • Hetebølger eller ekstrem nedbør kan gi økt stressrisiko og dermed også økt sykdomsrisiko for dyr. Stressreaksjoner som følge av temperaturer utenom det normale kan også medføre skader og økt dødelighet blant annet ved transport til slakterier.

  • Etableringen av nye økologiske nisjer som endrer faunaen av ville fugler og dyr vil kunne medføre økt sykdomsrisiko også blant husdyr, noe som kan innebære økt risiko for at maten inneholder sykdomsfremmende organismer.

  • Endrete betingelser for alge- og planktontilvekst i havet og i innsjøer vil kunne bety økt sykdomsrisiko også for fisk og sjømat.

  • Drikkevannkvaliteten kan bli redusert dersom økt nedbør fører til overbelastning av avløpssystemene.

  • Kjøkkenhygienen i restauranter, institusjoner, arbeidsplasser og i privathusholdninger vil under varmere og fuktigere forhold bli mer sårbar.

  • De fleste tarminfeksjoner oppstår i sommersesongen og en forlengelse av denne sesongen vil føre til økt risiko for slike infeksjoner.

  • Økt forekomst av infeksjoner i husdyrbesetninger vil kunne medføre økt forbruk av antibiotika i jordbruket og dermed økt risiko for utvikling av resistens. En eventuell økt resistens mot antibiotika vil vanskeliggjøre behandlingen av infeksjoner både hos dyr og mennesker.

Kilde: Helsekonsekvenser av klimaendringer i Norge, Bakgrunnsmateriale til NOU Klimatilpasning, 2010, Nasjonalt folkehelseinstitutt og Helsedirektoratet

Klimaendringene vil kunne bety økt risiko for sykdommer som overføres av en bærer som f.eks. mygg, flått eller snegler, såkalte vektorbårne sykdommer. Sykdommene sprer seg fordi utbredelse, bestandstørrelse og aktivitetsperiode for slike organismer øker med stigende temperatur. Internasjonalt fryktes spredning av sykdommer som malaria, schistosomiasis, denguefeber og ulike mygg- eller flåttoverførte hjernebetennelser til nye områder. For malaria og dengue er en forhøyet risiko først og fremst knyttet til reise til utlandet. Det er mindre trolig at malaria og denguefeber vil etablere seg i Norge.

En viktig sykdomsfremkallende organisme i Norge er skogflåtten, som blant annet kan være smittebærer for borreliose, anaplasmose, flåttbåren encefallitt (TBE), babesiose og tularemi. Skogflåtten er i dag vanlig utbredt i ytre kyststrøk fra midtre Oslofjord til Brønnøysund, men spredte funn foreligger også fra innlandslokaliteter. Det har i senere år vært en økning av antall flått som trolig er knyttet til økt temperatur og vekstsesong, økt bestand av elg, rådyr og hjort, og gjengroing av landskapet som favoriserer flåtten.

Figur 3.5 Vekstsesongens lengde samsvarer med flåttens utbredelse

Figur 3.5 Vekstsesongens lengde samsvarer med flåttens utbredelse

Figur 3.5 viser vekstsesongens lengde i perioden 1961 – 90. Flåttens utbredelse i dag samsvarer med 176 – 180 eller flere vekstdøgn, markert på kartet med oransje til rød farge. Framskrivningene av vekstsesongens lengde i perioden 2071 – 2100, ifølge modellen Hadley A2 2071 – 2100, viser at vekstsesongens lengde på 176 – 180 dager vil dekke stort sett alle lavlandsområdene i Norge, med unntak av det aller nordligste.

Kilde: Meteorologisk institutt, 2013

Varighet på vekstsesong og snødekke er trolig viktige klimafaktorer som bestemmer flåttens utbredelse. Ser vi på framskrivningene av vekstsesongens lengde i perioden fram mot 2100 vil alle lavlandsområdene i Norge med unntak av det aller nordligste trolig gi grunnlag for flåtten. Det antas derfor at forekomsten av flåttbårne sykdommer vil kunne øke i takt med utvidelsen av flåttens leveområder.

Økt temperatur og økt risiko for hetebølger vil kunne medføre økt helserisiko i framtida, selv om dette trolig ikke vil ha størst betydning for folkehelsa i Norge de nærmeste tiårene. Erfaringer med økt dødelighet i forbindelse med hetebølger viser at kronisk syke og eldre er mest utsatt. Det må forventes at risikoen for langvarige hetebølger også i Norge kan øke, men det er ikke gjennomført studier av hvilken effekt slike endringer vil kunne ha for folkehelsen. På den andre siden forventes en reduksjon i kulderelatert dødelighet dersom risikoen for langvarig ekstrem kulde reduseres som følge av global oppvarming.

Luftkvaliteten vil kunne bli påvirket. Forlenget pollensesong og introduksjon av nye allergener fra arter som spres nordover med stigende temperaturer gir økt risiko for plager og forekomst av pollenallergier i Norge. Det vurderes som sannsynlig at de sentrale pollen-typene vil øke i mengde pollenkorn og/eller aktivitet av pollenkornene, samt større utbredelse av eksisterende og kanskje nye pollen-produserende planter. Det antas at luftforurensningen vil kunne øke, blant annet med økte ozonnivåer og endret sammensetning av svevestøv i luften.

Klimaendringene kan innebære økt risiko for flom og skred utover i dette århundret. Endringene kan innebære hendelser på nye steder, der det ikke har vært flom eller skred tidligere. Dette utgjør en økt risiko for liv og helse. Det er imidlertid usikkert hvordan og i hvilket omfang klimaendringene vil påvirke denne risikoen.

3.4 Infrastruktur

Samfunn og enkeltmennesker er avhengige av tilgang på elektrisitet, transport og kommunikasjon, vann, renovasjonstjenester og ly. Store deler av infrastrukturen omtales som kritisk infrastruktur, og samfunnet stiller store ressurser til rådighet for å sikre at infrastrukturen kan opprettholdes under ulike typer belastninger. Nær sagt all infrastruktur er utsatt for klima og vil utsettes for klimaendringer. Sårbarheten i infrastruktur og bygninger har stor betydning for hvordan samfunnet berøres av klimaendringer.

Infrastrukturen omfatter veger, flyplasser, jernbaner, havner, kraft- og ekomnett, vann- og avløpsnett, renovasjon og bygninger. De ulike infrastrukturene er gjensidig avhengig av hverandre. Kraftforsyningen er viktig for at samfunnsviktig infrastruktur skal fungere samtidig som et fungerende ekomnett7 er nødvendig for stabil kraftforsyning. Ved brudd er man avhengig av at transportsystemet fungerer. En felles utfordring for store deler av infrastrukturen og bygningsmassen er etterslep av vedlikehold. Klimaendringene vil forsterke behovet for vedlikehold og øke utfordringene knyttet til etterslep. Denne gjensidige avhengigheten mellom infrastrukturene og det store vedlikeholdsetterslepet forsterker sårbarheten for klimaendringer.

Tilpasningsutvalget trekker imidlertid fram at det likevel er slik at sårbarheten for klimaendringer varierer mellom de ulike infrastrukturområdene. Variasjonene henger blant annet sammen med infrastrukturens levetid. Eksempelvis har veg- og jernbanestrekninger som blir konstruert i dag lang levetid og må dimensjoneres for belastninger langt fram i tid, mens ekomsektoren har kort levetid i kabelnettet og rask omstillingsevne. Ansvarsforhold, ressurser og prioritering påvirker også sårbarhet, noe som for eksempel gjør vann- og avløpssektoren særlig sårbar overfor klimaendringer.

Samfunnet er avhengig av velfungerende transportsystemer. Framkommelighet på veg, jernbane, til sjøs og i lufta er avgjørende for enkeltmennesker, nød- og beredskapstjenester, næringsliv og andre funksjoner i samfunnet.

Landtransport som veg og jernbane har store utfordringer når det gjelder etterslep av vedlikehold, utfordringer som vil forsterkes av klimaendringene. Landtransporten har de siste årene vært utsatt for flom- og skredhendelser som har fått til dels store konsekvenser for transportnettet. Konsekvensene av slike hendelser viser at veg og jernbane er sårbare i dagens klima og vil være sårbare for framtidas klimaendringer. Større nedbørsmengder vil innebære økt belastning på dreneringssystemene. Økt risiko for flom og skred utgjør en fare for trafikksikkerheten, kan øke avbruddsfrekvensen og vil føre til betydelig økt slitasje på både veg og jernbane. Havnivåstigning og stormflo kan skape problemer med bølgeerosjon og overskylling som kan medføre erosjonsskader og trafikkstans. Dette kan gi større risiko for vanninnstrømming i undersjøiske tunneler og utsette vegfyllinger og brofundamenter for større påkjenninger og erosjon.

Ferdsel på sjø langs norskekysten er viktig for Norge. Maritim infrastruktur i form av farleder, fyr, merker, moloer og havner med tilhørende infrastruktur er en viktig forutsetning for sjøtransporten. Sjøtransporten langs norskekysten er utsatt for krevende vind-, bølge- og strømforhold. Klimaendringene vil kunne forverre disse forholdene og vil kunne forsterke belastning og slitasje på fyr, merker, moloer og kaianlegg. Både havnivåstigning, stormflo, havforsuring og generelt større påkjenninger fra vær vil gi økte utfordringer for drift og vedlikehold av infrastrukturen. Både på navigasjonsinstallasjoner og moloer, havneanlegg og lignende må det tas høyde for økt korroderingshastighet som følge av havforsuring.

Norske lufthavner vil bli påvirket av klimaendringene i ulik grad og på ulik måte. Mange lufthavner ligger i kystnære områder og lokalisert på flate partier nær sjø eller åpne vann. Dette gjør dem sårbare for påkjenninger fra økt vannstand og kraftige bølger. Sikkerhetssoner og lysanlegg kan utsettes for erosjon og infrastrukturen på lufthavnene kan være sårbar. Våte rullebaner reduserer bremseeffekten, og økte nedbørsmengder vil gjøre det viktigere og mer krevende å drenere bort overvann fra lufthavnene. Tilleggsutfordringer for enkelte lufthavner vil være hyppigere temperatursvingninger rundt 0 ºC og mer nedbør i form av snø som vil stille store krav til vintervedlikehold og brøyteberedskap. Eventuelle endringer i vindstyrke og vindretning, turbulens og mulig hyppigere episoder med ekstreme lavtrykk kan påvirke avviklingen av flytrafikken.

Den norske kraftforsyningen er i hovedsak basert på vannkraft og det finnes om lag 1700 kraftverksdammer i Norge. Damanleggene forsyner kraftverkene som i sin tur forsyner samfunnet med elektrisk kraft, gjennom et omfattende nettverk for kraftforsyning. Økte nedbørsmengder som følge av klimaendringene vil trolig gi grunnlag for økt kraftproduksjon, samtidig som økt temperatur vil kunne gi lavere etterspørsel etter elektrisk kraft. Kraftforsyningssystemet er dimensjonert for å tåle ekstremvær. Dette er en del av samfunnets kritiske infrastruktur, ettersom vi er helt avhengig av en stabil og sikker kraftforsyning. Større brudd i kraftforsyningen vil ha store økonomiske konsekvenser og utgjøre en trussel for liv og helse.

Kraftforsyningen er utsatt for klimaet i dag. Om lag halvparten av alle feil og avbrudd i kraftnettet skyldes påkjenninger på grunn av værforhold. Lyn er den vanligste årsaken til strømbrudd, men også en rekke andre forhold som vegetasjon, trefall, snø og is kan gi strømbrudd. Tilpasningsutvalget har vurdert at infrastrukturen i kraftsektoren er godt tilpasset dagens klima.

Klimaendringene innebærer at enkelte av de forholdene som i dag utgjør en risiko for kraftforsyningen kan bli forsterket i framtida. Høyere luftfuktighet, mer nedbør, lengre vekstsesong og hyppigere vekslinger mellom frost og tine og våte og tørre perioder er belastninger som kan medføre økte vedlikeholdsbehov. Mer ekstremvær med lynnedslag, ising på linjer som tidligere lå i stabilt kalde områder, ekstrem varme, flom, skred, havnivåstigning og mindre stabile teleforhold i bakken kan gi økt skadefrekvens. Økt skredrisiko som følge av klimaendringene kan også ha betydning for damsikkerheten, ettersom skred ned i et magasin kan medføre skade på damanlegg.

Klimaendringene vil også medføre behov for nye kraftlinjer, blant annet som følge av økt produksjon av vannkraft.

Bygninger utgjør store investeringer i samfunnets infrastruktur. I 2008 var det 3,8 millioner bygninger i Norge. Av dette utgjorde 40 prosent boligbebyggelse. Om lag 80 prosent av bygningsmassen som finnes i dag vil stå i 2050. Bygninger er sårbare for flere typer naturutløste hendelser, blant annet forårsaket av ekstremvær. I 2011 registrerte forsikringsselskapene 37 113 skader som følge av vanninntrengning i bygninger. Erstatningsutbetalingene som følge av disse skadene var samlet på 2,2 milliarder kroner ifølge Finans Norge. Klimaendringene vil kunne forsterke mange av klimavariablene som påvirker bygninger i dag. De viktigste variablene vil være økte nedbørsmengder, eksponering for fuktighet og endring i vindmønstrene. Økt havnivå og nedbør vil føre til økt påvirkning av fuktighet og faren for råteskader er ventet å øke over store deler av landet. Flere ekstreme hendelser som stormflo, skred og flom vil utgjøre en risiko for bygningsmassen på utsatte steder, og et stort vedlikeholdsetterslep, særlig i kommunal bygningsmasse, vil forsterke dette.

Med mer nedbør følger et fuktigere og mildere klima, og økninger i råteskader. I dag ligger 615 000 bygninger i Norge i råterisikoklasse «høy». Dette tallet vil i følge SINTEF Byggforsk øke betydelig, og i år 2100 vil hele 2,4 millioner av dagens bygninger ligge i klassen «høy». Blant annet vil stort sett alle bygningene i Oslo gå fra klasse «moderat råterisiko» til «høy råterisiko». Dette omfatter i overkant av 125 000 bygninger. Ca 190 000 bygninger i Hordaland fylke, dvs. godt over halvparten av bygningene, ligger i dag i områder med potensiell høy råterisiko. I år 2100 vil rundt 220 000 av dagens bygninger i Hordaland ligge i høy råterisikoklasse. I tillegg har Buskerud, Oppland og Hedmark et stort antall bygninger som blir berørt av en økning i årsnedbør på mer enn 25 prosent.8

Figur 3.6 Bygninger – beregnet råtefare

Figur 3.6 Bygninger – beregnet råtefare

Kilde: Lisøe, K.R. og Kvende, T.: Klimatilpasning av bygninger, SINTEF Byggforsk, Oslo 2007

I Norge er nærmere 90 prosent av befolkningen tilknyttet vann- og avløpsanlegg som eies av kommuner. Velfungerende vann- og avløpsanlegg er avgjørende for helse, miljø og samfunnet for øvrig. Allerede i dag opplever mange kommuner flom- og vannskader og tilbakeslag av avløpsvann i bygninger som følge av intense nedbørssituasjoner. Dette kan skyldes underdimensjonering og økt fortetting, som igjen fører til overbelastning av avløpssystemet. Utredninger indikerer dessuten at det er et vedlikeholdsetterslep i sektoren. Det er også registrert økte problemer med dårligere kvalitet på råvannet i drikkvannskilder som følge av økt temperatur, nedbør og avrenning. Klimaendringene vil øke risikoen for svikt i vann- og avløpstjenestene. Økte mengder overvann vil også kunne føre til stor belastning på avløpsrør og renseanlegg. Store mengder overvann på avløpsnettet medfører at unødvendig mye vann går gjennom renseanlegget, som dermed får dårligere renseeffekt. Ved kraftig nedbør og flomsituasjoner kan ledningsnettet for drikkevann bli utsatt for økt forurensningsrisiko ved at ledninger og kummer kan bli satt under vann og forurenset vann kan trenge inn i vannforsyningssystemet.

Påvirkning fra klimaendringer vil også kunne utgjøre en fare i ekomsektoren. Den kan bl.a. være utsatt for flom, skred og nedising av linjer. Ekomsektoren er imidlertid mindre sårbar enn mye annen infrastruktur på grunn av kontinuerlig utvikling av ny teknologi og fornyelse av anlegg. Sektoren har få tilpasningsbehov i dag, men på sikt vil det være behov for å vurdere tiltak for å tilpasse seg klimaendringene og å sikre levering av tjenester. Aktiv bruk av informasjonsteknologi og nye teknologier og metoder for e-kommunikasjon bidrar til å gjøre Norge mer robust. I kraftnettet spiller IT-systemene en viktig rolle i å sikre en effektiv kraftdistribusjon. IT-verktøy spiller en viktig rolle for varsling og koordinering ved kriser.

3.5 Norsk næringsliv

Norsk næringsliv består av mer enn 350 000 virksomheter fordelt på mange ulike næringer og spredt over hele landet. Hvordan næringslivet berøres av klimaendringer er betinget av næringens karakter, lokalisering og tilknytning til infrastruktur. Næringslivets mangfoldige karakter gjør det vanskelig å gi en helhetlig vurdering av næringslivets samlede utfordringer knyttet til klimaendringer. For enkelte næringer, som skogbruket, vil klimaendringene endre rammebetingelser for produksjon og inntjening. For andre, som mange av de tjenesteytende næringene vil klimaendringene i første rekke påvirkes dersom det blir avbrudd i tjenester de er avhengig av. Samtidig er næringslivet en helt sentral aktør i arbeidet med å gjøre samfunnet robust overfor klimaendringer, ved at de er entreprenører for utbygging av infrastruktur og bygninger og derigjennom er leverandør av varer og tjenester som i stor grad berøres av klimaendringene.

Felles for hele næringslivet er at virksomheter påvirkes indirekte av klimaendringene ved at tjenester de er avhengig av berøres. Dette gjelder blant annet infrastruktur, slik som kommunikasjoner (vei, jernbane, lufttransport og sjøtransport), vann og avløp, kraftforsyningen, strøm- og kommunikasjonsnettet, bygninger og utstyr. Dette er forhold som i stor grad er eksterne i forhold til den enkelte virksomhet. En robust infrastruktur, samferdsel og energiforsyning er derfor avgjørende for å opprettholde velferdssamfunnet, fremtidig verdiskapning og konkurranseevne til næringslivet. I den grad klimaendringene påvirker samfunnets infrastruktur i bred forstand, får dette dermed også konsekvenser for næringslivet.

Den raske omstillingstakten i næringslivet påvirker i hvilken grad klimaendringene berører ulike virksomheter og hvor raskt virksomheter kan omstille seg endrede klimatiske rammebetingelser. Dette gjelder særlig de tjenesteytende næringene, som for eksempel turistnæringene. I et tidsperspektiv over flere tiår vil næringsstrukturen uansett endres radikalt, for eksempel har to av tre nye norske bedrifter levetid på under fem år. Et flertall av Norges bedrifter vil kunne være nedlagt om 50 år, og erstattet av nye virksomheter og nye markeder. I løpet av århundret vil bedriftenes teknologier og produkter bli byttet ut flere ganger. Denne fleksibiliteten og evnen til å respondere på ulike type endringer kan gjøre virksomheter mer robuste overfor klimaendringer.

Behov for og evne til omstilling som følge av klimaendringer vil variere mellom næringer. Primærnæringene og næringene som er knyttet til primærnæringene, for eksempel fiskeriforedlingsvirksomheter, berøres direkte av klimaendringene og vil måtte gjennomgå større tilpasninger for å kunne opprettholde inntjening og lønnsomhet under endrede klimatiske rammebetingelser. Tilpasninger vil i denne sammenheng kunne innebære en flytting av næringsvirksomheten etter ressursgrunnlaget fra vestlandskysten og nordover. Dette gjelder også tjenesteytende næringer som er direkte knyttet til natur- og utendørsnæringer. For eksempel vil en kortere vintersesong i enkelte områder ha stor betydning for driften av alpinanlegg eller for hotellbransjen på vintersportssteder. For små lokalsamfunn med en ensidig næringsstruktur vil klimaendringene på denne måte kunne ha alvorlige konsekvenser. I denne sammenheng vil en god omstillingsevne og tilrettelegging for en kunnskapsbasert næringsutvikling kunne være særlig viktig.

Klimaendringene kan gi muligheter for ny næringsvirksomhet og verdiskapning. Eksempelvis kan klimaendringene gi muligheter for økt inntjening i kraftnæringen. Analyser gjort i forbindelse med NOU 2010: 10 viste en økning i produksjon fra 7–22 prosent i andre del av dette hundreåret. Basert på gitte forventninger til fremtidig pris innebærer dette mellom 5–16 milliarder kroner årlig i økte produksjonsinntekter. Et annet eksempel er nye muligheter for skipsfart som følge av smeltende is i nordområdene. Isfrie ruter over Polhavet gjennom Nordvest- og Nordøstpassasjen åpner for nye muligheter for sjøtransport i polare farvann. For skip fra Asia til Europa vil seiling gjennom Nordøstpassasjen eksempelvis være om lag 40 prosent kortere enn via Suez-kanalen, og bunkersforbruket om lag 20 prosent lavere. Det er imidlertid usikkert hvor omfattende den kommersielle internasjonale trafikken vil bli framover. Nærheten til Arktis vil trolig være et konkurransefortrinn for norske aktører i næringen og kan øke bruken av havner i Nord-Norge. Økende skipstrafikk i Arktis utgjør imidlertid en risiko for det sårbare miljøet i området. Ekstreme værforhold, periodevis mørketid, mangelfull kartlegging og kommunikasjonssystemer, samt islagte farvann utgjør en konstant utfordring. Områdenes avsides beliggenhet gjør videre søk- og redningsarbeid og beredskap mot akutt forurensing vanskelig og kostbart. På samme måte som for andre farvann må tilrettelegging for sikker sjøtransport i polare farvann både omfatte regler for skipets standard og mannskapets kvalifikasjoner og maritim infrastruktur.

Forsikringsnæringen er i en særstilling ved at forsikringsproduktene berøres direkte av klimaendringer. Forsikringsnæringen fyller en viktig funksjon ved å overta samfunnsaktørenes risiko for uforutsette skader, herunder også naturutløste hendelser, og har dermed også en potensiell viktig rolle i arbeidet for å redusere sårbarheten og oppnå et mer klimatilpasset samfunn. Samtidig har forsikringsnæringen et potensial for å skape insentiver for klimatilpasning gjennom stille krav til forsikringstakere, herunder næringslivsaktører, til å ta forebyggende grep for å redusere skadevirkninger klimaendringene innebærer. Forsikringsnæringen er omtalt i kapittel 6.5.

3.6 Kulturminner og kulturmiljø

Den fysiske kulturarven er en ikke-fornybar verdi og en kilde til vår forståelse av fortiden og menneskenes liv og virke. Den gir blant annet grunnlag for opplevelse og bidrar til økte bo- og miljøkvaliteter. Tap av kulturminner og kulturmiljøer kan innebære et tap for både enkeltpersoner, for lokalmiljøer og for samfunnet.

Boks 3.5 Kulturminner og kulturmiljøer

Kulturminneloven definerer kulturminner som «… alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg tro eller tradisjon til». De enkelte kulturminner inngår gjerne som en del av en større meningsfull sammenheng – et kulturmiljø. Et kulturmiljø kan på den annen side også bestå av elementer som ikke er verneverdige i seg selv, men som til sammen utgjør en visuell eller funksjonell sammenheng av høy kulturhistorisk verdi.

Det er registrert over 250 000 arkeologiske kulturminner i Norge, men det finnes langt flere som ikke er kjent. Noen er lett synlige, som gravhauger, helleristninger og fangstanlegg. Andre ligger skjult i jorda, som for eksempel steinalderboplasser og middelalderens gater og smug, eller i vann som ofringer og oversvømte boplasser. Kulturminner som er eldre enn 1537 er automatisk fredet. Det samme gjelder samiske kulturminner eldre enn 100 år og kulturminner fra før 1946 på Svalbard.

I Norge har vi ca. 6000 fredete bygninger, og ca. 5500 bygninger er på museum. Ca. 1000 kirker er fredet eller listeførte og forvaltes som om de var fredete. I noen tilfeller er også bygningens omgivelser fredet, for eksempel historiske hager eller verdifulle kulturlandskap. I tillegg finnes et større antall bygninger som er regulert til bevaring etter plan- og bygningsloven. Rundt 375 000 bygninger er bygget før 1900. De fleste av disse bygningene har ikke et formelt vern, men mange av dem kan ha en verneverdi.

Som en del av arbeidet med å forberede kulturminneforvaltningen på klimaendringene har Riksantikvaren ledet et nordisk samarbeidsprosjekt om effekter av klimaendringer på kulturminner og kulturmiljø. Prosjektet avga en rapport, «Klimaendringer og kulturarv i Norden» (TemaNord 2010:590). Rapporten konkluderer med at vi må forvente flere skader, økte tap, endringer i bevaringsforholdene og flere nye arkeologiske funn. Dette gjelder både de akutte effektene av ekstremværhendelser som storm, flom, skred og eller kraftig nedbør, og de gradvise effektene av et stigende havnivå, økte temperaturer, høyere luftfuktighet og mer nedbør.

Boks 3.6 Nordisk samarbeid

Prosjektet «Effekter av klimaendringer på kulturminner og kulturmiljø» (2008–2010) har vært et samarbeid mellom kulturminneforvaltningene i syv nordiske land: Island, Grønland, Færøyene, Danmark, Sverige, Finland og Norge. Prosjektet har vært støttet av Nordisk Ministerråd, og målet har vært å sette kulturminneforvaltere bedre i stand til å møte de varslede klimaendringene og å styrke det nordiske samarbeidet på feltet. Publikasjonen «Klimaendringer og kulturarv i Norden» (TemaNord 2010:590) inneholder hovedresultatene fra prosjektets arbeid.

En økt forekomst av ekstremværhendelser som flom, skred, storm og kraftige nedbørsmengder vil utgjøre en trussel mot bygninger og arkeologiske kulturminner. I dag stiger det globale havnivået med rundt 3 mm i året, og i det kommende århundret vil det trolig stige betydelig mer. Et stigende havnivå og økte stormflomål vil true kystnær bebyggelse og andre kulturminner i utsatte områder. Kraftige regnfall vil kunne medføre flere oversvømmelser, og blant annet utgjøre en trussel mot urbane miljøer som ikke har avløpssystemer med kapasitet til å håndtere vannmengdene.

Boks 3.7 Karmøy

Karmøy ligger i det området av kyst-Norge som vil oppleve den største havnivåstigningen. Kulturhistoriske bygninger knyttet til handel, fiske og sjøfart ligger som regel helt nede i sjøkanten. Under stormen Inga i 2005 gjorde stormflo, bølger og vind skade på flere kulturhistoriske bygninger i kommunen.

Under istandsettingen av det gamle sjøhuset som i dag huser Åkrehamn Kystmuseum ble hele bygningen hevet 60 cm for å lage en buffer mot sjøen. Heving av bygninger er ett av flere tiltak som må vurderes når fredete og verneverdige bygninger skal beskyttes mot havet i fremtiden.

Figur 3.7 Nordneshuset i Skudeneshavn. Turistattraksjon i bygningsmiljøet på Karmøy.

Figur 3.7 Nordneshuset i Skudeneshavn. Turistattraksjon i bygningsmiljøet på Karmøy.

Kilde: Foto: Robert Harding Images/Masterfile/NTBscanpix

Samtidig vil gradvise endringer i klimaet øke belastningen på kulturminner og kulturmiljøer. Et fuktigere klima vil øke risikoen for biologisk, fysisk og kjemisk nedbrytning av kulturminner. Treverk vil utsettes for økt risiko for råte og skadedyrsangrep. Om lag 4 av 5 fredete bygninger i Norge er trebygninger, og så godt som alle har treverk i takkonstruksjoner eller bjelkelag.

Økte temperaturer fører til tinende permafrost, noe som allerede utgjør en trussel mot bevaringsforholdene for arkeologiske kulturminner på Svalbard. Svalbard opplever også økt kysterosjon på grunn av mindre utbredelse av havis. Fordi mange kulturminner ble etablert nettopp ved kystene i sin tid utgjør kysterosjon en alvorlig trussel mot kulturminnebestanden i området. Tidligere var det vanlig å omtale Svalbards kulturminner som «frozen in time», eller bevart gjennom naturlig frysetørring i det kalde klimaet. Arkeologiske utgravninger av hvalfangergraver, foretatt på 1980-tallet, avdekket lik fra 16/1700-tallet som fremdeles hadde hud og hår, og nærmest intakte klær av ull. I dag har mange av de fredete kulturminnene i Arktis nådd et kritisk punkt med hensyn til bevaring på grunn av et mildere og fuktigere klima i området.

Boks 3.8 Klimaendringer og kulturminner på Svalbard

Taubanebukkene som er så karakteristiske for Longyearbyen står i fare for å råtne av der bena møter det fuktige jordsmonnet. Synkende permafrost skaper setningsskader på bygninger og har for eksempel forårsaket sprekkdannelse i murbygningene i den tidligere sovjetiske, og senere russiske, bosetningen Pyramiden på Spitsbergen. Mindre is i fjordene og langs kystene, med sin dempende effekt mot bølgene, gjør tiltagende erosjon til et problem rundt hele Arktis. Fangststasjonen Fredheim ved Sassenfjorden på Svalbard er et høyt prioritert kulturmiljø som er truet av erosjon. I 2001 ble den eldste hytta fra 1911 flyttet 6 meter inn fra sjøkanten. Hovedhytta fra 1924, som var 17,7 meter fra sjøkanten i 1987, ligger nå bare 8 meter fra sjøen. Myndighetene, i samarbeid med en prosjektgruppe fra Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS), vurderer å flytte hele komplekset et stykke inn fra kysten.

Figur 3.8 Taubanebukker på Svalbard. Fredet kulturminne.

Figur 3.8 Taubanebukker på Svalbard. Fredet kulturminne.

Kilde: Foto: Miljøverndepartementet

Et mildere klima vil forlenge vekstsesongen for planter og trær og føre til betydelig økt gjengroing ved kulturminner og av kulturlandskapet. Svært mange arkeologiske kulturminner og fredete bygninger i Norge er knyttet til eksisterende og tidligere landbruksarealer med stort potensial for gjengroing. Gjengroing kan forårsake rotsprenging, vindfall og rotvelt og utsette bygninger for fysisk nedbrytning og økte råteproblemer. Indirekte kan gjengroing med skog endre den historiske landskapskonteksten kulturminnene ligger i, og fjerne forståelsen av kulturminnenes opprinnelige funksjon i landskapet. Med redusert opplevelsesverdi følger gjerne redusert bruksverdi, som igjen kan minske potensialet for verdiskapning, opplevelse og formidling.

Som et håndfast tegn på de pågående klimaendringene har hundrevis av arkeologiske gjenstander smeltet frem fra snøfonner i høyfjellet i Norge. Dette er gjenstander fra ulike tidsepoker. De eldste sporene i Jotunheimen er over 3000 år gamle. Reinjakten trakk mennesker til fonner og breer, og funnene er først og fremst knyttet til denne aktiviteten. Gjenstandene er i hovedsak av organisk materiale som har hatt svært gode bevaringsforhold i den lave temperaturen i isen. Når gjenstandene kommer frem i dagen utsettes de imidlertid for hurtig nedbrytning.

Boks 3.9 Klimapark2469

Mímisbrunnr Klimapark2469 er et tverrfaglig samarbeid innen arkeologi, glasiologi, meteorologi og botanikk tilknyttet det høyalpine området ved Juvfonna ved Galdhøpiggen i Lom kommune. Klimaparken har som visjon å utvikles til en unik arena for formidling, forskning og verdiskaping knyttet til klimaendringer, kulturminner og høyfjellsnatur i et langtidsperspektiv. Klimaforskning er i rask utvikling, og Mímisbrunnr Klimapark2469 ønsker å formidle ny klimahistorisk kunnskap til barn og unge, så vel som til allment interesserte. Klimaparken vil være et sted hvor en fysisk kan se og sanse hva som skjer med klimaet, og hvor en kan oppleve sammenhenger mellom natur og kultur. Hovedattraksjonen er istunellen Mímisbrunnr i Juvfonna som ble åpnet for publikum i år. Denne erstatter den første tunellen som måtte stenges på grunn av to år med stor nedsmelting.

Figur 3.9 Skremmepinne smeltet ut av isen i Juvfonna, Jotunheimen

Figur 3.9 Skremmepinne smeltet ut av isen i Juvfonna, Jotunheimen

Kilde: Foto: Bård Løken/Samfoto/NTBscanpix

3.7 Samisk kultur og samfunnsliv

Norge har i dag tradisjonell samisk bosetning fra Engerdal i Hedmark og nordover til grensen til Russland. Samene er anerkjent som det andre statskonstituterte folket i Norge, og Norge plikter å sikre den samiske befolkningen mulighet til å utøve sine tradisjonelle kultur- og næringsaktiviteter.

Det nære samspillet med naturen innebærer at klimaendringene kan ventes å få betydelig innvirkning på samiske næringer og kultur. Samtidig er andre økonomiske og sosiale forhold ventet å legge endrede rammer for tradisjonell samisk kultur. Klimaendringene er et av flere forhold som vil påvirke samisk kultur og samfunnsliv.

Figur 3.10 Samisk boplass i Kaperdalen fra begynnelsen av 1900-tallet. Bebodd av markesamer fram til 1960-tallet. Vindu i bogamme.

Figur 3.10 Samisk boplass i Kaperdalen fra begynnelsen av 1900-tallet. Bebodd av markesamer fram til 1960-tallet. Vindu i bogamme.

Kilde: Foto: Øystein Søbye/Samfoto/NTB scanpix

Samisk kultur og samfunn er sterkt knyttet til naturgrunnlaget i de tradisjonelle bosettings- og bruksområdene. Næringer som marint fiske, reindrift, jordbruk, laksefiske og utmarksbruk, samt kombinasjoner av disse, spiller viktige roller som bærere av samisk kultur. Dette er næringer som er tett koblet til naturgrunnlaget og som vil kunne bli påvirket av klimaendringer. Et eksempel er den samiske reindriften som foregår fra Hedmark i sør til Finnmark i nord. Den samiske reindriften baseres på en tradisjonell nomadisk driftsform, der reinen flyttes mellom ulike årstidsbeiter. Fordi næringen er arealkrevende og dyrene beiter ute året rundt er reindriften særlig sårbar for klimaendringer. Klimaendringer vil komme i tillegg til ulike andre forstyrrelser og ha betydning for både bruk og kvalitet til de ulike reinbeitearealene. Reindriften omtales nærmere i kapittel 8.2.

Også andre samiske næringer på land er under press og kan vente økte utfordringer som følge av klimaendringene. Eksempelvis kan nye arter av lauvmakk (bjørkemålerlarver) gjøre skade på skogen i mange områder i nord, og vegetasjonen på bakken blir også påvirket. Store deler av bjørkeskogen i Finnmark, fylket med størst samisk befolkning i Norge, er og vil være utsatt for lauvmark. Dette kan få konsekvenser for dyrelivet, og dermed også jakt og annen utmarksbruk

Klimaendringene kan også få konsekvenser for marine næringer ved at høyere sjøtemperatur vil kunne innebære forflytting av ville bestander og oppdrettsorganismer mot nord. Hvordan sjøsamiske samfunn og aktiviteter vil påvirkes av klimaendringer er usikkert, men endringer i artssammensetningen i havet kan både skape nye muligheter og by på utfordringer for fjord- og kystfiskerne i samiske områder. En mulig økonomisk og samfunnsmessig nytte av slike endringer vil avhenge av de enkelte fiskeartene, artenes sesongmessige utbredelse og hvorvidt fiskerne kan utnytte nye fiskemuligheter samtidig som de hanskes med nye utfordringer som følge av klimaendringene og effekter i nordområdene. Fiskeri og havbruk er nærmere omtalt i kapittel 8.2.

Den tette koblingen mellom næringsvei og kultur bidrar til det samiske samfunnets sårbarhet overfor et endret klima. Historiske erfaringer med høsting av naturresurser under skiftende klima og værforhold har imidlertid bidratt til en grundig erfarings og kunnskapsbase hos samiske næringsutøvere. Den tradisjonelle samiske næringstilpasningen har alltid vært preget av allsidighet. En allsidig, ekstensiv høsting av både landbaserte og marine naturgoder har vært en viktig tilpasningsstrategi til et varierende ressursgrunnlag. Dette er bakgrunnen for at kombinasjonsnæringer utgjør et sentralt trekk ved næringsstrukturen i samiske bosetningsområder. Ulike kombinasjoner av jordbruk, fiske, reindrift og annen høsting av utmarksområder er vanlig i mange samiske områder. Kombinasjoner som inkluderer lønnsarbeid og turisme utgjør også i økende grad dominerende elementer. Fleksibilitet i form av tradisjonell ressursbruk basert på kombinasjoner av høstingsformer og bruk av ulike ressursområder, har historisk sett gitt samiske samfunn stor tilpasningskapasitet.

Det er viktig å ta hensyn til hvordan ulike typer klimatilpasningstiltak kan påvirke urfolkssamfunn når man skal vurdere rammevilkårene for hvordan vi skal håndtere klimaendringene. For eksempel er det viktig at målsetningen om å holde ved like grunnlaget for tradisjonelle samiske næringer ivaretas. Kunnskap om klimaendringer og om nytteverdien av samisk tradisjonell kunnskap i møte med et endret klima er også viktig. Kompetansebygging og kapasitetsøkning i det samiske samfunnet er grunnleggende faktorer for å kunne møte de utfordringene som vil komme. Det gjelder også for utvikling av holdbare metoder for å hente inn og bruke tradisjonell kunnskap og kapasitet på en måte som gjør en bedre rustet til å møte, samt nyttegjøre seg, eventuelle nye muligheter innenfor tradisjonelle samiske næringer i takt med de behovene som klimaendringene kan føre til.

Den overordnede utfordringen sett fra et samisk og urfolksperspektiv er hvordan urfolkssamfunnene i nordområdene skal møte, håndtere og tilpasse seg de klimaendringene som vil komme, og samtidig ta vare på de verdiene og den kunnskapen som allerede finnes i disse samfunnene. Det er derfor viktig at klimatilpasning gjennomføres på en slik måte at det ikke svekker grunnlaget for tradisjonelle samiske næringer og dermed samisk kultur.

Fotnoter

1.

Rusch, G. M. (2012), Klima og økosystemtjenester. Norske økosystemers potensial for avbøting av og tilpasning til klimaendringer. – NINA Rapport 792.

2.

Millennium Ecosystem Assessment, (2005) Ecosystems and Human well-being: Biodiversity Synthesis, World Resources Institute, Washington, DC

3.

Gamfeldt, L. et al. Higher levels of multiple ecosystem services are found in forests with more tree species. Nature Communications (2012)

4.

Aerts, R. og Honnay, O. Forest restoration, biodiversity and ecosystem functioning. BMC Ecol. 2011: 11:29.

5.

FAO, State of food insecurity in the world, 2012

6.

Kilde: Helsekonsekvenser av klimaendringer i Norge, Bakgrunnsmateriale til NOU 2010: 10 Nasjonalt folkehelseinstitutt og Helsedirektoratet

7.

Ekom = elektronisk kommunikasjon

8.

Kilde: Lisø, K.R. og Kvande, T.: Klimatilpasning av bygninger, SINTEF Byggforsk, Oslo 2007

Til toppen
Til dokumentets forside