NOU 2004: 3

Arbeidsskadeforsikring

Til innholdsfortegnelse

Del 3
Utkast til lov og merknader til bestemmelsene

19 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovutkastet

Kapittel 1. Formål og definisjoner

Til utkastet § 1–1

Utkastet angir hva som er arbeidsskadeforsikringslovens formål.

Første ledd angir lovens hovedformål. Hovedformålet er å sikre skadelidte erstatning som følge av arbeidsskade. Det er videre presisert at det ikke er et vilkår etter loven at det forligger skyld. Siden loven ikke tar forbehold om skyld, er dette for så vidt overflødig. En slik presisering anses likevel informativ. Det skal gis full erstatning i samsvar med skadeserstatningsloven kapittel 3, se likevel reglene om standardisert erstatning i utkastet kapittel 6.

Loven skal også bidra til forebygging, rehabilitering og attføring, se andre ledd .

Til utkastet § 1–2

Utkastet inneholder definisjoner av en del sentrale begreper i loven om arbeidsskadeforsikring.

Utkastet bokstav a definerer hva som menes med arbeidstaker i loven. Med arbeidstaker menes enhver som arbeider eller utfører verv i arbeidsgiverens tjeneste, se utkastet § 3–1 første ledd. Som arbeidstaker regnes også ombudsmann i offentlig virksomhet, se utkastet § 3–1 andre ledd. Som likestilt med arbeidstaker regnes også en del andre grupper, se utkastet §§ 3–2 til 3–5.

Utkastet bokstav b definerer hva som menes med arbeidsgiver. Begrepet arbeidsgiver er hentet fra yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav a, og skal forstås på samme måte. Begrunnelsen for å videreføre yrkesskadeforsikringslovens arbeidsgiverbegrep er gitt i punkt 9.3.4.

Arbeidsgiverbegrepet bestemmer det sentrale pliktsubjektet i loven. Arbeidsgiver plikter å tegne forsikring som i første rekke sikrer arbeidstaker, se utkastet § 4–1. Definisjonen av arbeidsgiverbegrepet har betydning i forhold til utkastets bestemmelse om meldeplikt i § 4–4. Arbeidsgiverbegrepet er også sentralt i forhold disse paragrafers straffebestemmelser.

Utkastet bokstav cførste punktum inneholder en definisjon av begrepet forsikringsgiver i loven. Som forsikringsgiver regnes den som ved avtale påtar seg eller etter loven har plikt til å yte arbeidsskadeforsikring. Som forsikringsgiver regnes også staten, se andre punktum . Se nærmere merknadene til utkastet § 4–1.

Utkastet bokstav d definerer hva som menes med arbeidsskade i loven. Med arbeidsskade menes skade forårsaket av arbeidsulykke (ulykkesskade) etter § 5–2 og likestilt arbeidssykdom etter § 5–3. Det vises til de nærmere merknadene til disse bestemmelsene.

Utkastet bokstav e definerer hva som menes med skadelidt i loven. Med skadelidt menes enten arbeidstaker, se utkastet bokstav a, eller arbeidstakers etterlatte som har rettigheter etter denne loven, se utkastet § 6–17.

Til utkastet § 1–3

Utkastet omhandler lovens ufravikelighet. Utkastet svarer til yrkesskadeforsikringsloven § 16, og skal forstås på samme måte.

Lov om arbeidsskadeforsikring er preseptorisk. Avtaler som begrenser arbeidstakernes rettigheter etter loven er ugyldige. Synonymt med arbeidstaker regnes etterlatte, se utkastet § 1–2. Utkastet innebærer et forbud mot å fastsette forsikringsvilkår som er mer restriktive mot arbeidstaker enn det som følger av arbeidsskadeforsikringsloven, for eksempel fastsetting av egenandeler eller at omfangsbestemmelsene innskrenkes. Ugyldighetsbestemmelsen rammer ikke bare forsikringsavtaler, men også individuelle eller kollektive avtaler mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Uttrykket «rettigheter etter loven» omfatter også de rettighetene som skadelidte er sikret etter forskrifter gitt i medhold av arbeidsskadeforsikringsloven. Begrensningen vil også gjelde i forhold til bestemmelser i andre lover og forskrifter fastsatt med hjemmel i andre lover, der arbeidsskadeforsikringsloven henviser til dette regelverket.

Utkastet er ikke til hinder for avtaler som gir bedre rettigheter enn det som følger av arbeidsskadeforsikringsloven. En inngått avtale blir bare å sette til side som ugyldig for den del som strider mot loven.

Til utkastet § 1–4

Utkastet første ledd regulerer arbeidsskadeforsikringslovens forhold til lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler. Utkastet bygger på yrkesskadeforsikringsloven § 18.

Gjennom henvisningen til forsikringsavtaleloven er det ikke meningen å innføre begrensninger i arbeidstakernes rettigheter etter lovutkastet som ikke følger naturlig av sammenhengen, se ellers drøftelsen i punkt 13.3.

Andre ledd slår fast at arbeidsskadeforsikring blir å anse som en ansvarsforsikring mellom arbeidsgiver (forsikringstaker) og forsikringsgiver, se forsikringsavtaleloven del A. Andre ledd bygger på yrkesskadeforsikringsloven § 4 tredje ledd, og skal forstås på samme måte. Det er foreslått en egen informasjonsbestemmelse og sviksbestemmelse i arbeidsskadeforsikringsloven, se §§ 4–2 og 7–9.

Til utkastet § 1–5

Utkastet første leddførste punktum bestemmer at Kongen kan inngå avtaler med andre land om rettigheter og plikter etter arbeidsskadeforsikringsloven. Herunder at det kan gjøres unntak fra denne lovens bestemmelser, se andre punktum .

Etter utkastet andre ledd kan departementet gi forskrifter om gjennomføringen av avtaler som nevnt i første ledd.

Til utkastet § 1–6

Utkastet bestemmer at Kongen kan begrense ansvaret etter loven for skader som skyldes krigs- og terrorhandlinger. Se punkt 12.1.6.

Kapittel 2. Lovens virkeområde

Kapittel 2 angir det saklige og geografiske virkeområde til loven om arbeidsskadeforsikring. Utkastet bygger på yrkesskadeforsikringsloven § 1 og forskrift fastsatt ved kgl. res. 13. oktober 1989 del I, med unntak av nr. 5, gitt i medhold av lovens § 1 andre ledd. Utkastet i samsvar med gjeldende rett, bortsett fra at arbeidsskadeforsikringsloven er foreslått å omfatte nødvendige utgifter til tingskader. Det vesentlige av del I i forskriften av 1989 er av informasjonshensyn inkorporert i loven. Lovens hovedregel i forhold til saklig og geografisk virkeområdet finnes i § 2–1. De øvrige bestemmelsene er presiseringer i forhold til geografisk virkeområde. I de tilfeller disse paragrafene ikke gir svar, må løsningen bero på en fortolkning av § 2–1.

Til utkastet § 2–1

Utkastet § 2–1 regulerer lovens kompensasjon ved personskader. Utkastet bygger på yrkesskadeforsikringsloven § 1 første ledd. Etter utkastet faller formuesskader utenfor lovens saklige dekningsområde, med mindre disse går inn under utkastet § 6–9. Se nærmere i punkt 12.2.5. Loven får anvendelse bare når arbeidstaker påføres skade. Den gjelder ikke ved skader på tredjeperson. Men etterlatte kan kreve erstatning hvis arbeidstakeren dør som følge av arbeidsskaden, se utkastet § 6–17. Begrepene arbeidstaker og arbeidsgiver er definert i utkastet § 1–2, og kommentert i merknadene til denne bestemmelsen.

Loven gjelder som et utgangspunkt når arbeidstakeren er ansatt hos arbeidsgiver «i Norge». Det har ingen betydning om arbeidstakeren på skadetidspunktet utførte oppdraget i utlandet dersom arbeidsgiveren oppfylte det geografiske kravet.

Med Norge i lovens forstand regnes også Svalbard og Jan Mayen, men derimot ikke de norske bilandene.

Til utkastet § 2–2

Utkastet regulerer arbeidsskadedekningen for arbeidstakere som er ansatt i virksomhet med hovedkontor i Norge, men som arbeider utenlands. Utkastet svarer til del I nr. 2 i forskriften av 1989. Vilkåret om at vedkommende må være ansatt «i den norske stat, i en kommune eller fylkeskommune» er dekket av utkastets uttrykket «i en virksomhet». Vilkår for arbeidsskadedekningen er at arbeidstakeren enten er medlem i folketrygden eller at arbeidsgiver svarer arbeidsgiveravgift etter samme lovs § 23–2. Arbeidsskadedekningen vil på denne måten bare gjelde for arbeidstakere med en viss tilknytning til Norge. Det er gjort rede for vilkårene for å regnes som medlem i folketrygden i punkt 9.2.2. Uttrykket «hovedkontor i Norge» skal forstås på samme måte som i utkastet § 2–3.

Til utkastet § 2–3

Utkastet omhandler arbeidsskadedekningen for utenlandske statsborgere som er ansatt hos arbeidsgivere med hovedkontor i utlandet og som driver virksomhet i Norge eller på norsk kontinentalsokkel. Bestemmelsen svarer til del I nr. 1 i forskriften av 1989. En utenlandsk statsborger som arbeider i Norge for arbeidsgiver med hovedkontor i utlandet og som driver virksomhet i Norge eller på den norske delen av kontinentalsokkelen, vil bare være arbeidsskadedekket dersom arbeidsgiver plikter å betale arbeidsgiveravgift etter folketrygdloven § 23–2. Se punkt 9.2.3.

Utkastet § 2–3 er et unntak fra hovedregelen i utkastet § 2–1 om at arbeidsgiver må være «i Norge». «Arbeidsgivere som har hovedkontor i utlandet» er benyttet for å gjøre det klart at en arbeidsgiver som har hovedkontor utenfor Norge er å anse som «utenlandsk arbeidsgiver». I uttrykket «driver virksomhet» i Norge eller på norsk kontinentalsokkel ligger at det må være en aktivitet av en viss varighet og et visst omfang. Formålet med kriteriet er å avgrense mot enkeltstående forretningsforetagender og helt kortvarige oppdrag. Det bør derfor ikke kreves mye av den aktivitet som arbeidsgiveren driver i Norge, for å anse aktiviteten som en «virksomhet». Enkeltmannsforetak og lignende uten en organisasjon der det er naturlig å tale om «hovedkontor», går også inn under begrepet «virksomhet».

Med «hovedkontor» menes det administrative senter for foretakets virksomhet. Et opprinnelig norsk selskap som flytter sitt administrative senter (styrefunksjonen) til utlandet, anses således som hovedregel ikke lenger som arbeidsgiver «i Norge». Dette gjelder selv om den faktiske virksomheten som drives, helt eller delvis forblir i Norge.

Til utkastet § 2–4

Utkastet gjelder arbeidsskadedekningen for arbeidstakere som arbeider innen petroleumsvirksomheten på den norske kontinentalsokkelen. Forslaget svarer til del I nr. 4 i forskriften av 1989. Utkastet slår fast en ubetinget forsikringsplikt. Arbeidsskadedekningen gjelder uten hensyn til om arbeidsgiveren plikter å betale arbeidsgiveravgift. Det vises ellers til redegjørelsen i punkt 9.2.3.

Til utkastet § 2–5

Utkastet regulerer lovens anvendelse for arbeidstakere ansatt på skip, boreplattformer og andre flyttbare innretninger registrert i norsk ordinært skipsregister (NOR) og norsk internasjonalt skipsregister (NIS), se punkt 9.2.3. Forslaget svarer til forskriften av 1989 del I nr. 3 første ledd første punktum. Det er et vilkår for arbeidsskadedekning at skipet, boreplattformen eller den flyttbare innretningen er registrert i NOR eller NIS. Bestemmelsen gjør registerplikten avgjørende for arbeidsskadedekningen.

Til utkastet § 2–6

Utkastet regulerer arbeidsskadedekningen for arbeidstakere ansatt på skip, boreplattformer og andre flyttbare innretninger registrert i utenlandske skipsregister. Utkastet er i samsvar med forskriften av 1989 del I nr. 3 første ledd andre punktum. Bestemmelsen gjelder hvis arbeidstaker er ansatt hos arbeidsgiver i Norge.

Til utkastet § 2–7

Utkastet gjelder arbeidsskadedekningen for personer som er ansatt i hotell- og restaurantvirksomheten på turistskip registrert i NIS. Utkastet svarer til forskriften av 1989 del I nr. (3) første ledd tredje punktum. Utkastet kommer ikke til anvendelse overfor de nevnte gruppene. Det er gjort rede for bakgrunnen for bestemmelsen i punkt 9.2.3.

Til utkastet § 2–8

Utkastet bokstav a til c slår fast at loven ikke får anvendelse på utenlandske statsborgere som er arbeidstakere på skip registrert i utenlandsk skipsregister, eller arbeidstaker på skip registrert i NIS, eller arbeidstaker hos utenlandsk arbeidsgiver som driver næringsvirksomhet om bord på skip i utenriksfart. Utkastet svarer til forskriften av 1989 del I nr. 3 fjerde punktum. Det vises til redegjørelsen i punkt 9.2.3.

Til utkastet § 2–9

Utkastet gir departementet hjemmel til å gi forskrifter med nærmere presisering av lovens virkeområde og anvendelse. Utkastet svarer til lov om yrkesskadeforsikring § 1 andre ledd, se punkt 9.2.3. Det vil fortsatt være nødvendig med en slik fullmakt for å detaljregulere spørsmål som ellers ville skapt vanskelige avgrensningsproblemer.

Kapittel 3. Personkrets (de persongrupper loven gjelder for)

Kapittel 3 gir regler om hvilke persongrupper loven gjelder for. Arbeidstaker er det sentrale rettighetssubjekt i loven. Innholdet i selve arbeidstakerbegrepet i første ledd svarer til arbeidstakerbegrepet i yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b. I tillegg er forskriften av 1989 del I nr. 5 inkorporert. I utkastet §§ 3–2 til 3–4 omtales særskilt enkelte andre grupper som det ellers kunne være tvil om de skulle anses som arbeidstakere. Bestemmelsene er presiseringer i forhold til det generelle arbeidstakerbegrepet definert i utkastet § 3–1 første ledd. I § 3–5 slås fast at personer som søker å redde andre menneskers liv mv., er arbeidsskadedekket.

Til utkastet § 3–1

Utkastet § 3–1 første ledd inneholder en definisjon av arbeidstakerbegrepet. Utkastet svarer til lov om yrkesskadeforsikring § 2 bokstav b, se punkt 10.2.3. Her skal bare nevnes noen hovedpunkter: Det må foreligge et tjenesteforhold. Dette er typisk når en person er ansatt hos en annen. Et arbeidstaker-/arbeidsgiverforhold kan imidlertid også foreligge når det gjelder enkeltstående oppdrag. Her må det trekkes en grense mot selvstendige oppdrag. Det foreligger ofte et selvstendig oppdrag når oppdragsmottakeren selv holder redskaper og utstyr, og ikke er undergitt instruksjoner med hensyn til den nærmere utførelsen av arbeidet. Andre momenter kan være medlemskap i arbeidsorganisasjoner på arbeidstaker- eller arbeidsgiversiden, og hvordan oppgjøret er avtalt.

I utkastet § 3–1 andre ledd presiseres i tråd med gjeldende rett at ombudsmenn i offentlig virksomhet også er arbeidsskadedekket.

Utkastet § 3–1 tredje ledd regulerer situasjonen når arbeidsskadeforsikringsloven likevel ikke gjelder. Utkastet svarer til forskriften av 1989 del I nr. 5. Av informasjonshensyn er forskriften inkorporert i loven. Når det gjelder bestemmelsens materielle innhold, vises til punkt 10.2.3.

Til utkastet § 3–2

Utkastet inneholder regler om arbeidsskadedekningen for blant annet militært personell. Utkastet svarer til folketrygdloven § 13–8 første ledd og yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b. Folketrygdlovens bestemmelse er imidlertid mer informativ enn lov om yrkesskadeforsikring, derfor er utkastet formulert i samsvar med folketrygdlovens bestemmelse, se punkt 10.4.3.

Til utkastet § 3–3

Utkastet inneholder regler om arbeidsskadedekningen for deltakere i arbeidsmarkeds- og attføringstiltak eller lignende. Utkastet svarer til folketrygdloven § 13–11 første ledd og yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b. Yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b inneholder imidlertid ikke eksplisitte regler om disse persongruppene. Etter praksis vil personer på ulike tiltak av arbeidsmarkeds- eller attføringsmessig karakter likevel være dekket etter lov om yrkesskadeforsikring, se punkt 10.7.3. Av informative hensyn er utkastet formulert i samsvar med folketrygdlovens bestemmelse.

Til utkastet § 3–4

Utkastet inneholder regler om arbeidsskadedekning for personer som oppholder seg i institusjon eller utfører samfunnsstraff. Utkastet svarer til folketrygdloven § 13–12 første ledd og yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b. Folketrygdlovens bestemmelse anses mer informativ enn lov om yrkesskadeforsikring her, og utkastet er derfor formulert i samsvar med folketrygdlovens bestemmelse, se punkt 10.7.3.

Til utkastet § 3–5

Utkastet inneholder regler om arbeidsskadedekning for personer som søker å redde liv m.m. («redningsdåd»). Utkastet svarer til folketrygdloven § 13–9 første ledd bokstav d, se punkt 10.5.1 og 10.5.3. Loven om yrkesskadeforsikring inneholder ikke en tilsvarende bestemmelse.

Utkastet er i realiteten et unntak fra lovens hovedregel om at bare særlige grupper (personkretser) er omfattet av loven. Etter utkastet er det redningspersonens aktivitet som er utgangspunkt for arbeidsskadedekningen. Uavhengig av om vedkommende har en arbeidsmessig status, vil arbeidsskadedekning foreligge, forutsatt at vedkommendes innsats kan anses som en «redningsdåd» i lovens forstand. Grupper som ellers ikke omfattes av loven, eksempelvis barn, pensjonister, uføretrygdede, selvstendig næringsdrivende osv., vil på denne måten kunne få godkjent eventuelle skader under utførelse av «redningsdåd».

Utkastet omhandler tre situasjoner som skal være omfattet.

For det første er den arbeidsskadedekket som søker å redde andre menneskers liv. I forhold til dette vilkåret er det bare redning av andre menneskers liv, ikke eget, som gir grunnlag for arbeidsskadedekning. De tilfeller utkastet tar sikte på å regulere, er den typiske «redningsdåd», der vedkommende befinner seg «på trygg grunn», men likevel velger å utsette seg for en risiko ved å søke å redde et menneske i livsfare. Eksempel på dette vil være den som løper inn i det brennende huset for å redde ut beboerne. Et annet eksempel den som kaster seg ut i tjernet for å bringe et barn som holder på å drukne trygt i land. Som redningsdåd regnes imidlertid også tilfeller der vedkommende befinner seg i det farefulle element sammen med den man redder, eksempelvis inne i det brennende huset, men utsetter seg for en ekstra risiko ved å redde ut denne personen.

For det andre gjelder arbeidsskadedekningen for den som søker å avverge større kulturelle tap. Eksempelvis den som blir skadet når han eller hun griper inn overfor tyveri av «Sinnataggen».

For det tredje gjelder arbeidsskadedekningen også når man griper inn ved fare for større materielle tap, eksempelvis ved brann. Ofte vil en gjenstand som har stor kulturell verdi også ha stor materiell verdi, men det gjelder ikke ubetinget. Ved de to siste alternativene er eierforholdet ikke avgjørende.

Kapittel 4. Arbeidsskadeforsikring

Til utkastet § 4–1

Utkastet regulerer plikten til å tegne arbeidsskadeforsikring. Utkastet bygger på yrkesskadeforsikringsloven § 3.

Første ledd første punktum slår fast at plikten til å tegne arbeidsskadeforsikring er pålagt enhver arbeidsgiver uten hensyn til om arbeidsgiveren er en privatperson eller selvstendig næringsdrivende. Det er arbeidsgiveren som er pliktsubjektet. Der arbeidsgiver er et selskap eller en sammenslutning av en annen art, må forsikringsplikten knytte seg til ledelsen i foretaket. Arbeidsskadeforsikringen skal dekke tap som omfattes av loven ved arbeidsskade.

Etter første ledd andre punktum må arbeidsgiver tegne forsikring i samme selskap for alle ansatte i en virksomhet. Bestemmelsen er ny i forhold til yrkesskadeforsikringsloven § 3. Bakgrunnen for bestemmelsen går fram av punkt 13.5.2 og 13.6.2.

Av andre leddførste punktum framgår det at forsikringsplikten ikke gjelder for staten. Det vil si at staten står som selvassurandør. Det er redegjort nærmere for dette i punkt 9.3.3.

Andre ledd a ndre punktum slår fast at unntaket fra forsikringsplikten i første punktum ikke skal ha betydning for de ansattes stilling. Disse har samme rettigheter som andre arbeidstakere. Forskjellen ligger i at de må kreve erstatning direkte fra staten, og ikke av et forsikringsselskap. For tiden er det Statens Pensjonskasse som administrerer yrkesskadedekningen i statlig sektor.

Andre ledd tredje punktum bestemmer at de personer som søker å redde liv m.m. etter utkastet § 3–5, må kreve erstatning fra staten.

Tredje ledd inneholder bestemmelser om straffansvar for arbeidsgiver ved brudd på forsikringsplikten. Se om den nærmere begrunnelsen i punkt 13.17. Utkastet svarer til § 19 i lov om yrkesskadeforsikring. Det strafferettslige ansvaret omfatter og er begrenset til overtredelse av § 4–1 første ledd første punktum. Ansvaret gjelder således ikke det meransvar ved ulykkesskader og arbeidssykdommer som arbeidsgiveren i henhold til kollektiv eller individuell avtale måtte være pålagt, og som går lenger enn det som følge av loven om arbeidsskadeforsikring.

Utkastet regulerer straff mot enkeltpersoner. For det første er det arbeidsgiveren som kan straffes. Utenfor ervervsvirksomhet vil det være den som har noen i sin tjeneste, se definisjonen i utkastet § 3–1. Et eksempel kan være den som har ansatt en praktikant til barnepass. I ervervsvirksomhet vil innehaveren av et enkeltmannsforetak også være omfattet av arbeidsgiverbegrepet. Ofte vil imidlertid arbeidsgiveren være et selskap eller en annen sammenslutning. Selskapet eller sammenslutningen kan da straffes etter reglene om foretaksstraff. For å styrke mulighetene til oppfyllelse av forsikringsplikten kan straff også pålegges den som i arbeidsgiverens sted leder virksomheten. Administrerende direktør/daglig leder er her omfattet. I et aksjeselskap eller et ansvarlig selskap må også styrets formann og styrets medlemmer kunne straffes etter bestemmelsen. Denne avgrensningen kan tjene som veiledning også for andre sammenslutninger, for eksempel idrettsorganisasjoner. Derimot er det ikke meningen at hvert enkelt kommunestyremedlem eller hvert enkelt medlem av fylkesting skal kunne ilegges straff ved overtredelse av § 4–1. Ordfører eller fylkesordfører må imidlertid kunne straffes dersom forsikring ikke tegnes, selv om dette ikke synes særlig praktisk.

Straffeloven § 48 a og § 48 b om foretaksstraff gjelder også ved overtredelse av plikten til å tegne arbeidsskadeforsikring. Under forutsetning av at betingelsene for foretaksstraff er oppfylt, og av at arbeidsgiver eller den som i hans sted leder virksomheten er straffansvarlig etter utkastet § 4–1, vil således både foretaket og den som har forsømt forsikringsplikten kunne straffes . Det vises ellers til punkt 13.17.

Til utkastet § 4–2

Utkastet inneholder bestemmelser om arbeidsgivers plikt til å innformere arbeidstakerne om den lovpålagte arbeidsskadeforsikringen. Utkastet bygger på forsikringsavtaleloven § 9–3, se § 9–2, og skal forstås på samme måte. Bakgrunnen for utkastet går ellers fram av punkt 13.4.

Utkastet slår fast tre sentrale forhold: For det første at det er arbeidstakerne som etter loven har rett til informasjon. Det innebærer at en selvstendig næringsdrivende som har et oppdrag for arbeidsgiver, ikke har krav på slik informasjon. For det andre at det er forsikringstaker (arbeidsgiver) som har plikt til å informere. For det tredje inneholder utkastet krav om hva det skal informeres om. Dette er minimumsvilkår. Det vil si at den enkelte arbeidsgiver står fritt til å gi mer utfyllende og/eller målrettet informasjon.

Når utkastet gir forsikringstakeren en selvstendig plikt til å informere, vil denne gjelde uavhengig av hva som ellers er avtalt med hensyn til hvordan forsikringstakeren skal delta i administrering av ordningen. Forsømmelse hos forsikringstaker regnes som forsømmelse av selskapet, se forsikringsavtaleloven § 9–8. Krav i henhold til brudd på informasjonsplikten skal således normalt rettes til selskapet. Selskapet vil etter forholdene kunne søke regress mot forsikringstaker, se skadeserstatningsloven § 4–3, jf. § 4–2.

Arbeidsgiver har etter utkastet første punktum et selvstendig ansvar for å gi informasjon i forsikringstiden. Arbeidsgiver er pålagt dette informasjonsansvar fordi det er denne som normalt har nærmest kontakt med dem som omfattes av ordningen – arbeidstakerne. Informasjonsplikten vil kunne utøves ved et samarbeid mellom forsikringsgiver og forsikringstaker. Informasjonen skal besørges gitt på «forsvarlig måte». Hva som er «forsvarlig» går fram av punkt 13.4. Videre skal det informeres om arbeidsskadeforsikringens «art, omfang og karakter». Hva som ligger i disse begrepene er det redegjort for i punkt 13.4.5. Her er det også redegjort for hvor ofte det bør gis informasjon, jf. uttrykket «med passende mellomrom».

Etter utkastet andre punktum skal forsikringsgiver bistå forsikringstaker i forbindelse med informasjonen etter første punktum. At forsikringsgiver skal delta i informasjonsvirksomheten er åpenbart, idet denne besitter fagkunnskapen om hva forsikringsdekningen omfatter. I praksis vil informasjonsplikten ivaretas gjennom et samarbeid mellom forsikringsgiver og forsikringstaker.

Til utkastet § 4–3

Utkastet inneholder regler om arbeidsskadeforsikringen. Utkastet bygger på yrkesskadeforsikringsloven § 4.

Første ledd første punktum bestemmer at forsikring skal tegnes i et forsikringsselskap. Andre punktum gir regler om at arbeidsgivere som ikke får tegnet arbeidsskadeforsikring etter første punktum, kan tegne forsikring i en forsikringspool av solidarisk ansvarlige forsikringsselskaper. Poenget er at arbeidsgivere og forsikringsselskaper bør stå mest mulig fritt i organiseringen av forsikringsordningen, for dermed å komme fram til hensiktsmessige ordninger. Se punkt 13.7.2.

I andre ledd oppstilles i første punktum et krav om at forsikringsvilkårene og annen nødvendig informasjon må foreligge på norsk. Etter andre punktum plikter forsikringsgivere å motta og besvare henvendelser fra arbeidstakere om erstatning etter loven, på norsk. Andre ledd foreslås av informasjonshensyn, og må ses i sammenheng med muligheten for at utenlandske selskaper kan tilby forsikring.

Til utkastet § 4–4

Utkastet gir regler om meldeplikt for arbeidsgiver. Utkastet bygger på reglene i folketrygdloven § 13–14. Yrkesskadeforsikringsloven har ikke regler om meldeplikt. Bakgrunnen for utkastet går fram av punkt 15.4.

Utkastet første leddførste punktum bestemmer at arbeidstaker skal melde fra til sin arbeidsgiver eller andre i tilsvarende stilling om skader eller sykdommer som kan gi rett erstatning etter loven. Hva som menes med arbeidstaker og arbeidsgiver er det redegjort for tidligere. Andre i samme stilling som arbeidsgiver kan være forlegningssjef i det militære osv. Hensikten med dette er å sikre at arbeidsgiver blir gjort kjent med alle skader og sykdommer som kan skyldes forhold på arbeidsplassen, slik at denne informasjonen kan benyttes i forebyggende øyemed. Slik melding vil i tvilstilfeller også være med på å sikre notoritet og bevis. Melding fra arbeidstaker til arbeidsgiver og andre i samme stilling skal skje uten ugrunnet opphold. Uttrykket «uten ugrunnet opphold» er hentet fra forvaltningsloven § 11a, og skal så langt det passer forstås på samme måte. Kriteriet er skjønnsmessig og betydningen av uttrykket «uten ugrunnet opphold» vil kunne variere over tid og fra en situasjon til en annen. Hensikten med bruk av uttrykket er å poengtere at arbeidstakeren så snart forholdene ligger til rette for det, skal underrette arbeidsgiver. Det er åpenbart at eksempelvis det å få behandlet en ulykkesskade på legevakten må gå foran meldingen. Når slike forhold ikke lengre foreligger, skal skaden meldes. Melding etter loven kan skje muntlig eller skriftlig. Muntlig melding bør av notoritetshensyn skrives ned.

Utkastet første ledd andre punktum bestemmer at arbeidstakers melding til arbeidsgiver likestilles med melding til selskapet. Bestemmelsen bygger på forsikringsavtaleloven § 9–8 første ledd. Den skal så langt det passer forstås på samme måte. Det betyr at retten til renter løper fra meldetidspunktet, se punkt 12.9.

Utkastet andre ledd slår fast at arbeidsgiver og andre i tilsvarende stilling har en plikt til å melde til selskapet skader og sykdommer som kan gi rett til erstatning etter loven. Utkastet bygger på folketrygdloven § 13–14 første ledd. Meldeplikten gjelder uavhengig av om arbeidsgiver er usikker på om det aktuelle tilfellet går inn under loven, eller er sikker på at det ikke gjør det. Forsømmelse av meldeplikten kan utløse erstatningsansvar etter alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. I så fall skal kravet meldes til selskapet. Som etter utkastet første ledd første punktum gjelder meldeplikten «uten ugrunnet opphold». Uttrykket skal forstås på samme måte. Forsømmelse kan også medføre straffansvar for arbeidsgiver, se utkastet sjette ledd.

Etter utkastet tredje ledd kan den skadelidte selv melde en skade til selskapet dersom den meldepliktige etter bestemmelsens andre ledd ikke har sendt inn skademelding. Utkastet svarer til folketrygdloven § 13–14 andre ledd første punktum. Utkastet får liten betydning i de tilfeller der det finnes en arbeidsgiver, siden melding til arbeidsgiver likestilles med melding til selskapet. Utkastet har imidlertid betydning der for eksempel arbeidsgiver er konkurs eller har opphørt, slik at skadelidte ikke (lenger) har en arbeidsgiver å forholde seg til. Tredje ledd kan også komme til anvendelse der arbeidsgiver ikke forholder seg i samsvar med utkastet fjerde ledd andre punktum.

Utkastet fjerde leddførste punktum klargjør forholdet mellom meldeplikten i utkastet andre og tredje ledd og regelen om egenandel i utkastet § 6–5. Bestemmelsen suspenderer arbeidsgivers meldeplikt til selskapet etter utkastet andre ledd, og arbeidstakers meldeplikt til selskapet der arbeidsgiver ikke oppfyller meldeplikten etter tredje ledd. Bakgrunnen for en slik regel er å gi raskere og mer effektiv saksbehandlingen ved at selskapene kan konsentrere seg om de mer alvorlige tilfellene som gir grunnlag for erstatning, se ellers kommentarer i punkt 16.7.3 og merknadene til utkastet § 6–5. Det presiseres at arbeidstakers meldeplikt til arbeidsgiver etter utkastet første ledd fortsatt gjelder selv der utgiftene til skaden er mindre enn egenandelsgrensen.

I enkelte tilfeller vil det kunne tenkes at en arbeidsgiver som bestrider skaden, nekter å refundere utgifter innefor egenandelen til behandling eller lignende. Eller arbeidsgiver mener at utgiftene til transport, behandling osv. er for høye, og derfor ikke vil refundere utgiftene, eller bare en mindre del. Her slår fjerde ledd andre punktum fast at i disse tilfellene kommer regelen i tredje ledd om melding til selskapet til anvendelse. Bakgrunnen for en slik bestemmelse er at skadelidte skal slippe å måtte gå til inkasso for å få sine utlegg dekket. Vedkommende skal da kunne kreve erstatning fra forsikringsselskapet. Selskapet vil kunne søke regress hos arbeidsgiver, se utkastet § 6–5 tredje ledd. Arbeidsgiver plikter å forholde seg til arbeidstakers krav «innen rimelig tid». «Innen rimelig tid» skal forstås på samme måte som i utkastet § 6–5. Der heller ikke selskapet godkjenner skaden som arbeidsskade, kan skadelidte påklage avgjørelse til Arbeidsskadeforsikringsnemnda.

Utkastet femte ledd slår fast at den som utfører «redningsdåd» etter utkastet § 3–5, selv må melde skaden til staten.

Utkastet sjette ledd gir bestemmelser om straffansvar for arbeidsgiver ved overtredelse av arbeidsgivers meldeplikt. For at arbeidsgivers meldeplikt skal bli effektiv, anses dette nødvendig. Det vises ellers til merknadene til utkastet § 4–1 tredje ledd.

Til utkastet § 4–5

Utkastet gir nærmere regler om hvilket forsikringsselskap som skal være ansvarlig for å utbetale erstatning til skadelidte. Utkastet bygger på yrkesskadeforsikringsloven § 5 andre og tredje ledd. Det er redegjort for bakgrunnen for bestemmelsen i punkt 13.9.

Utkastet regulerer både situasjonen der arbeidsgiveren skifter forsikringsselskap og situasjonen der arbeidstakeren går over til en annen arbeidsgiver. Bestemmelsen skiller mellom skader etter arbeidsulykker (ulykkesskader), utkastet § 5–2, og arbeidssykdommer, utkastet § 5–3.

Ved ulykkesskader er det forsikringsgiveren til den arbeidsgiveren som skadelidte har når arbeidsulykken skjer, som er ansvarlig for å utbetale erstatningen etter loven, se utkastet første ledd . Utkastet er nytt i forhold til lov om yrkesskadeforsikring § 5 andre ledd. Å legge ulykkestidspunktet til grunn bygger på allerede etablert praksis i selskapene, se punkt 13.9.

Andre ledd regulerer hvilket selskap som skal ha ansvar for å utbetale erstatning ved arbeidssykdommene. Utkastet bygger på yrkesskadeforsikringsloven § 5 andre ledd, men er endret på en del punkter. Ansvarlig for å utbetale erstatning etter utkastet er forsikringsgiver til den arbeidsgiveren arbeidstakeren hadde på det første av følgende tidspunkter: da arbeidstakeren første gang søkte legehjelp for sykdommen (bokstav a), da arbeidstakeren første gang meldte krav til forsikringsgiveren på grunn av sykdommen (bokstav b), eller da arbeidstakeren døde av sykdommen (bokstav c),

Ved arbeidssykdommene er det i forhold til bokstav a avgjørende når symptomene som kommer fra påvirkningen manifesterer seg ved at skadelidte «søkte legehjelp».

Etter bokstav a kreves det ikke at endelig diagnose ble stilt da skadelidte oppsøkte legehjelp, men årsaken til at lege ble oppsøkt må være den sykdommen som senere ble fastslått å være en arbeidssykdom. Etter bokstav b er det ikke et vilkår at diagnose forelå på meldetidspunktet.

Utkastet til arbeidsskadeforsikringslov har ikke tatt med bestemmelsen i yrkesskadeforsikringsloven § 5 andre ledd tredje punktum bokstav a, utkastet bokstav c, om «uten å ha oppsøkt lege». En slik bestemmelse vil ikke ha noen selvstendig betydning. Der skadelidte har oppsøkt lege for arbeidssykdommen før han eller hun dør, vil dette tidspunktet være avgjørende for hvilket selskap som skal utbetale erstatning.

Helsepersonell med sykmeldingsadgang skal likestilles med lege, se folketrygdloven § 8–7 og forskrift 6. juli 2001 om en forsøksordning for kiropraktorer og fysioterapeuter med videreutdanning i manuell terapi, gitt i medhold av folketrygdloven § 25–13 tredje ledd. I dag har leger, tannleger, kiropraktorer og manuelle terapeuter rett til å skrive erklæring ved arbeidsuførhet som kan danne grunnlag for sykmelding. Det er derfor naturlig å formode at det i første rekke er disse gruppene av helsepersonell som skadelidte vil oppsøke ved sykdommer – også der årsaken til sykdommen er forholdene på arbeidsplassen.

Dersom forskriften av 6. juli 2001 endres, kan noen av disse gruppene senere miste retten til å sykmelde. Dette skal ikke ha betydning for de tilfeller der det allerede er avklart hvilket selskap som skal svare erstatning basert på det tidspunktet da skadelidte oppsøkte representanten for vedkommende gruppe. Dersom arbeidstakeren tidligere har oppsøkt en representant for en gruppe som senere blir omfattet av sykmeldingsadgangen, skal det ikke ha betydning. Det avgjørende vil være om selskapets ansvar er fastlagt ut fra konsultasjon med representant for en av de grupper som har sykmeldingsadgang på konsultasjonstidspunktet.

Etter utkastet tredje ledd gjelder utkastet andre ledd selv om sykdommen må anses forårsaket mens arbeidstakeren var i tjeneste hos en annen arbeidsgiver.

Utkastet fjerde ledd regulerer tilfeller der skadelidte ikke lenger er i arbeid. Det er i slike tilfeller forsikringsgiveren til arbeidstakerens siste arbeidsgiver som er ansvarlig. Det avgjørende er hvilken forsikringsgiver den siste arbeidsgiveren hadde da sykdommen forelå etter utkastet andre ledd. Fjerde ledd får anvendelse når for eksempel pensjonister eller arbeidsløse rammes av senskader. I regelen vil det være tale om sykdommer med lang latenstid. Det vil si der sykdommen først gir symptomer mange år etter at skadelig eksponering fant sted, typisk ved asbestbetingede lungesykdommer. Bestemmelsen kommer også til anvendelse der en arbeidsløshet skyldes arbeidsgiverens konkurs.

Til utkastet § 4–6

Utkastet omhandler opphør av en forsikringsavtale. Utkastet svarer til yrkesskadeforsikringsloven § 6. Bestemmelsen har først og fremst betydning for om plikten til å dekke det ansvar som er hjemlet i loven, skal plasseres hos forsikringsgiver, eller om erstatning skal dekkes av Arbeidsskadeforsikringsforeningen (AFF), se utkastet § 4–7, med regressansvar for arbeidsgiver etter utkastet § 4–8 og straffeansvar etter utkastet § 4–1.

Første ledd første punktum slår fast at forsikringsgiveren svarer inntil ny forsikringsavtale trer i kraft. Etter andre punktum løper dette ansvaret likevel ikke ut over fire måneder etter opphør av forsikringsavtalen. Regelen har bare betydning mellom selskapene, i og med at det ville være utelukket å la skadelidte bli stående uten vern.

Andre ledd pålegger forsikringsgiver å gjøre arbeidsgiver kjent med de følger manglende forsikring kan medføre. Dette skal skje i betalingsvarsel eller oppsigelse.

Til utkastet § 4–7

Utkastet første punktum fastslår at forsikringsgivere som tilbyr forsikring etter loven, må være tilsluttet en forening av slike forsikringsgivere (Arbeidsskadeforsikringsforeningen). Utkastet svarer til yrkesskadeforsikringsloven § 4 fjerde ledd. Foreningen skal ha vedtekter som er godkjent av departementet, se andre punktum .

Til utkastet § 4–8

Utkastet regulerer de tilfeller der arbeidsgiver har unnlatt å tegne forsikring for sine ansatte. Utkastet bygger på yrkesskadeforsikringsloven § 7.

Reglene i utkastet § 4–5 og 4–6 vil normalt gi svaret på hvilken forsikringsgiver som plikter å utbetale erstatning, også i en periode etter forsikringsavtalens opphør. Disse bestemmelsene omhandler imidlertid ikke ansvaret for skader som oppstår hos arbeidstaker der arbeidsgiver ikke har tegnet forsikring. Hensynet til skadelidte tilsier at også slike tilfeller bør utløse rett til erstatning.

Utkastet gjelder i et hvert tilfelle der lovpliktig forsikring mangler. Både der arbeidsgiver ikke har tegnet forsikring og der forsikringsgivers dekningsplikt har opphørt. I kraft av utkastet vil arbeidstakeren alltid være sikret forsikringsdekning etter loven. Det gjelder også i de tilfeller der skadelidte er alderspensjonert eller arbeidsforholdet har opphørt av andre grunner.

Der arbeidsgiver har tegnet forsikring i tråd med yrkesskadeforsikringsloven § 3, men forsikringen er mangelfull da ulykken inntrer, er skadelidte ved en analogisk fortolkning av lovens § 7 sikret erstatning, se nærmere punkt 13.11.

Utkastet § 4–8 første leddførste punktum slår fast at forsikringsgiverne i fellesskap skal dekke tapet der lovpålagt forsikring ikke foreligger. Utkastet har mønster etter bilansvarsloven § 10. Det er presisert gjennom en henvisning til utkastet § 4–1, at utkastet også gjelder der arbeidsskadeforsikringen som arbeidsgiver har tegnet, er mangelfull når ulykken inntrer. Dette innebærer ikke materielle endringer.

Etter første ledd andre punktum svarer forsikringsgiverne i felleskap én for alle og alle for én, for tap som omfattes av bestemmelsen. Solidaransvaret omfatter imidlertid ikke eventuelt tap som arbeidstakeren blir påført og som faller utenfor arbeidsskadeforsikringslovens dekningsområde. En skade som gir rett til erstatning etter en tariffavtale, men som ikke omfattes av lov om arbeidsskadeforsikring, må arbeidsgiver selv svare for ved manglende forsikring.

Første ledd tredje punktum bestemmer at skadesummen etter første punktum skal deles mellom selskapene i forhold til premiebeløpet for arbeidsskadeforsikring som hver forsikringsgiver fikk i siste kalenderår. Tredje punktum svarer til forskrift 10. oktober 1989 nr. 1041, gitt i medhold av yrkesskadeforsikringsloven § 7 tredje punktum.

Etter utkastet andre ledd kan de solidarisk ansvarlige forsikringsgiverne (Arbeidsskadeforsikringsforeningen) kreve regress av en uforsikret arbeidsgiver når AFF har utbetalt erstatning etter utkastet første ledd. I disse tilfeller er den uforsikrede arbeidsgiver ansvarlig på objektivt grunnlag, det vil si uavhengig av om arbeidsgiver ville ha vært ansvarlig etter alminnelige erstatningsregler. Årsaken til unnlatelsen av å sørge for lovpliktig forsikring er derfor uten betydning. AFF sitt krav vil ikke være avgrenset til beløp utmålt etter alminnelige erstatningsutmålingsregler, men hele utbetalingen fra AFF. Regresskravet vil imidlertid ikke omfatte refusjon til folketrygden, siden AFF ikke betaler slik refusjon. Arbeidsgivers ansvar vil kunne lempes etter skadeserstatningsloven § 5–2.

Til utkastet § 4–9

Utkastet gir bestemmelser om direkte krav, personlig ansvar og regress. Utkastet bygger på lov om yrkesskadeforsikring § 5 første ledd og § 8. Se nærmere punkt 13.12.

Første ledd gir en regel om direkte krav («direct action»). Det vil si at en skadelidt kan kreve erstatning direkte av forsikringsgiveren. Bestemmelsen svarer til yrkesskadeforsikringsloven § 5 første ledd. Gjennom regelen i dette utkastet andre ledd kan skadelidte videre bare kreve dekning hos forsikringsselskapet. Arbeidsgiveren har ikke ansvar for de skader som omfattes av loven. At kravene kanaliseres mot forsikringsselskapet er en rasjonell løsning som dessuten bidrar til å forebygge konflikter på arbeidsplassen.

Andre ledd innebærer at arbeidsgiveren, med unntak for egenandelen, ikke er ansvarlig for skader og sykdommer som omfattes av loven. Når betingelsene i loven er oppfylt, kan skadelidte bare kreve erstatning av forsikringsselskapet. Han eller hun kan ikke i noe tilfelle velge mellom forsikringsgiver eller arbeidsgiver. Heller ikke der arbeidsgiver har forvoldt skaden med forsett. I utkastet kapittel 6 er det gitt regler om utmåling av erstatning og tap som omfattes av loven. Skadelidte kan ikke kreve dekket utgifter ut over egenandelen fra arbeidsgiveren for påstått tap etter loven. Utelukkelsen av arbeidsgiverens personlige ansvar gjelder også der lovpliktig forsikring mangler, slik at arbeidstakeren må fremme krav overfor Arbeidsskadeforsikringsforeningen. Begrunnelsen er ønsket om å forebygge konflikter på arbeidsplassene. Arbeidsgiver er imidlertid ikke fritatt for ethvert erstatningsansvar, se regressregelen i utkastet fjerde ledd.

Arbeidsgiver kan bli ansvarlig for skader og sykdommer som ikke dekkes av loven om arbeidsskadeforsikring. Etter tredje ledd er arbeidstakeren ikke avskåret fra å kreve erstatning i slike tilfeller. De krav arbeidstakeren kan bli stående igjen med, og som han eller hun kan kreve dekket av arbeidsgiver etter alminnelige erstatningsregler, er krav som ikke omfattes av utkastet § 5–2 (arbeidsskade) og § 5–3 (arbeidssykdom), krav om oppreisning for ikke-økonomisk skade etter skadeserstatningsloven § 3–5, som er positivt unntatt etter utkastet § 6–2, og tingskader ut over egenandelen, se utkastet § 6–5.

Fjerde ledd gir bestemmelser om forsikringsgivers regress overfor arbeidsgiver. Etter fjerde ledd første punktum kan forsikringsgiver kreve regress fra arbeidsgivere som har forvoldt skaden med forsett. Grov uaktsomhet er ikke tilstrekkelig, da regressrett på dette grunnlag ikke anses praktisk. Et eksempel på slik forsett vil være der arbeidsgiveren slår ned en ansatt. Dersom en av skadelidtes kollegaer forvolder skaden forsettelig, kan forsikringsselskapet i prinsippet søke regress mot arbeidsgiveren etter utkastet andre ledd, se skadeserstatningsloven § 3–1 nr. 1. I praksis vil arbeidsgivers ansvar være begrenset etter denne bestemmelses andre punktum. I de tilfeller der en arbeidsgiver har tegnet yrkesskadeforsikring for et angitt antall arbeidstakere og det kommer krav om erstatning fra en tidligere ansatt etter utkastet § 4–5 fjerde ledd, vil det ikke være grunnlag for regresskrav. Forsikringsavtalen må, uavhengig av hvordan man formulerer seg ved tegning, forstås slik at den omfatter slike erstatningskrav.

Femte ledd gir forsikringsgiver en regressrett overfor ansvarlige tredjepersoner forutsatt at arbeidstakeren etter alminnelige erstatningsrettslige regler kan kreve slikt tap erstattet. Krav mot arbeidskolleger i samme bedrift er ikke særlig aktuelt, men vil kunne tenkes ved særlig risikofylt virksomhet. Tredjeperson kan være en produsent eller en importør som er ansvarlig etter produktansvarsloven, arbeidsgiveren er likevel unntatt. For arbeidsgivere innen transportbransjen er det ikke upraktisk at trafikkforsikringen svarer for slik skade.

Når det gjelder ansvarsgrunnlag og erstatningsutmåling vil regresskravet følge alminnelige erstatningsrettslige regler og ikke spesialreglene i arbeidsskadeforsikringsloven. Eksempelvis vil avkorting ved medvirkning følge av bestemmelsene i skadeserstatningsloven der terskelen for medvirkningsansvar er lavere enn etter § 5–4 i lov om arbeidsskadeforsikring. Imidlertid vil lempingsregelen i skadeserstatningsloven § 5–2 kunne komme til anvendelse i regressomgangen. Hvis utbetalingen etter arbeidsskadeforsikringsloven er større enn erstatningen som ville ha fulgt av reglene i skadeserstatningsloven, er regresskravet avgrenset til det som ville ha vært resultatet ved utmåling etter de alminnelige bestemmelser. Dersom kravet mot erstatningsansvarlig tredjeperson etter alminnelige utmålingsregler er høyere enn den erstatningen lov om arbeidsskadeforsikring gir anvisning på, er regresskravet begrenset til det som er erstatningsmessig etter lov om arbeidsskadeforsikring. Forsikringsselskapet skal ikke sitte igjen med gevinst. Selskapet har likevel rett til å få dekket opp det som er utbetalt i refusjon til folketrygden.

Til utkastet § 4–10

Utkastet gir nærmere regler om registreringsplikt og innsynsrett. Utkastet bygger på yrkesskadeforsikringsloven § 9. Formålet med bestemmelsen er at statistikken over arbeidsskadene skal være tilgjengelig. Se drøftelsen i punkt 13.13.2.

Første ledd pålegger forsikringsgiverne å registrere krav som følge av ulykkesskader og arbeidssykdommer.

Andre ledd gir regler om hvem som skal ha innsynsrett i registeret. I yrkesskadeforsikringsloven § 9 er det et vilkår at innsyn bare skal være for bruk «i skadeforebyggende arbeid». Denne begrensningen er ikke videreført i utkastet til lov om arbeidsskadeforsikring. Det er imidlertid presisert i loven at innsynsretten blant annet gjelder til bruk i skadeforebyggende arbeid. Innsynsretten gjelder likevel ikke lenger enn det som følger av personopplysningsloven.

Departementet kan etter tredje ledd gi forskrifter om registreringen, fellesregisteret, statistikk, om opplysninger av personlig karakter skal registreres, og om taushetsplikt overfor andre enn den som etter andre ledd har innsynsrett.

Kapittel 5. Vilkår for retten til erstatning

Til utkastet § 5–1

Utkastet inneholder regler om i hvilke situasjoner den personkretsen som omfattes av utkastet §§ 3–1 til 3–5 skal anses arbeidsskadedekket. Dette omtales som «de bedriftsmessige vilkår». Utkastet er i det alt vesentlige en videreføring av gjeldende rett etter lov om folketrygd og lov om yrkesskadeforsikring.

Etter utkastet § 5–1 første ledd gjelder arbeidsskadedekningen når arbeidstakeren er «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden». Utkastet bygger på folketrygdloven § 13–6 andre ledd og yrkesskadeforsikringsloven § 10. Meningen er også at utkastet skal forstås på samme måte. For de persongruppene som omhandles av §§ 3–2 til 3–4 gjelder de samme bedriftsmessige vilkår eller tilsvarende som for arbeidstakerne. Den som går inn under utkastet § 3–5 er arbeidsskadedekket under redningsaksjonen, se merknadene til denne bestemmelse. Det vises ellers til den nærmere redegjørelsen for de ulike persongruppers bedriftsmessige vilkår i punkt 11.2.

Andre ledd fraviker hovedregelen i første ledd, ved at de grupper som omfattes av bestemmelsen gis en mer omfattende arbeidsskadedekning. Arbeidsskadedekningen gjelder hele døgnet (24 timer) mens arbeidstaker er «om bord». Ansatte på skip osv. som ikke går inn under andre ledd, er arbeidsskadedekket etter første ledd.

Andre ledd første punktum regulerer arbeidsskadedekningen for ansatte på skip, boreplattformer og andre flyttbare innretninger registrert i NOR eller NIS. Utkastet slår fast at disse er arbeidsskadedekket hele perioden de er «om bord».

Utkastet bygger på folketrygdloven § 13–6 tredje ledd. Denne bestemmelsen svarer til del I nr. 3 andre ledd (skip), jf. første ledd første punktum i forskrift av 13. oktober 1989, gitt i medhold av yrkesskadeforsikringsloven § 1 andre ledd, se punkt 11.2.1. Kravet i folketrygdloven om at skipet som arbeidstakeren er ansatt på, må veie 100 bruttoregistertonn eller mer, er imidlertid ikke videreført i utkast til lov om arbeidsskadeforsikring. Bakgrunnen for dette er en harmonisering med forskriften av 1989 del I nr. 3 første ledd første punktum.

Andre ledd andre punktum gjelder arbeidsskadedekningen for ansatte på anlegg eller innretninger i oljevirksomheten til havs. Også for disse persongruppene gjelder den utvidede arbeidsskadedekning mens de er «om bord». Utkastet bygger på praksis etter folketrygdloven § 13–6 tredje ledd andre punktum, jf. forskriften av 1989 del I nr. 4 andre ledd. Se redegjørelsen i punkt 11.2.1.

I andre ledd tredje punktum presiseres at den særlige arbeidsskadedekningen «om bord» også skal gjelde for ansatt på skip som tilhører staten, men som etter sjøloven § 11 andre ledd siste punktum er unntatt fra registreringsplikt, se forskriftens del I nr. 3 andre ledd tredje punktum. Dette er nytt i forhold til folketrygdloven § 13–6 andre ledd, og er nærmere omtalt i punkt 11.2.1.

Tredje ledd omhandler unntak fra lovens hovedregel i første ledd, jf. andre ledd, om at arbeidsskadedekningen ikke gjelder på vei til eller fra arbeidsstedet. Etter tredje ledd er arbeidstakeren likevel arbeidsskadedekket på reise til eller fra arbeidsstedet, dersom transporten skjer i arbeidsgivers regi, eller er av en slik karakter at den medfører vesentlig økt risiko for skade. Utkastet svarer til folketrygdloven § 13–6 fjerde ledd første punktum, se drøftelsen i punkt 11.2.1.

Til utkastet § 5–2

Utkastet omhandler vilkårene for at en ulykkesskade skal anses å foreligge.

Utkastet bygger på lov om folketrygd § 13–3 og lov om yrkesskadeforsikring § 11 første ledd bokstav a.

Første ledd regulerer hva som skal regnes som ulykkesskade. Som ulykkesskade regnes «personskade, sykdom eller dødsfall». Utkastet bygger på folketrygdloven § 13–3 første ledd. Det er nå presisert at dødsfall anses som ulykkesskade. Dette er nytt i forhold til yrkesskadeforsikringsloven. I praksis ble imidlertid også dødsfall godkjent som yrkesskade etter denne loven.

Første ledd krever for godkjennelse av ulykkesskade at «skade, sykdom eller dødsfall» skyldes arbeidsulykke. Årsakskravet er ikke nærmere beskrevet i utkastet. Hva som kjennetegner og avgrenser årsakskravet går imidlertid fram av praksis, se punkt 11.3.5. Utkastet bygger på årsakskravet i yrkesskadeforsikringsloven.

Andre ledd presiserer at skade på protese og støttebandasje også skal regnes som ulykkesskade. Bestemmelsen svarer til folketrygdloven § 13–3 fjerde ledd. Bestemmelsen er ny i forhold til yrkesskadeforsikringsloven. Se punkt 11.3.5.

Tredje ledd definerer hva som skal regnes som en arbeidsulykke i lovens forstand. Ukastet svarer til folketrygdloven § 13–3 andre ledd og yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a, se punkt 11.3.3. Etter utkastet første punktum er en arbeidsulykke en plutselig eller uventet ytre hending som vedkommende har vært utsatt for i arbeidet. Etter andre punktum omfatter begrepet arbeidsulykke også en konkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en belastning eller påkjenning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid.

Etter fjerde ledd kan lidelser som skyldes påvirkning over tid ikke godkjennes som ulykkesskader, med mindre de er likestilt med ulykkesskade etter utkastet § 5–3. Utkastet er ment å være en presisering av gjeldende rett etter folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven. Bestemmelsen har først og fremst en informasjonsmessig verdi.

Fjerde ledd omfatter først og fremst belastningslidelser og psykiske lidelser. Bestemmelsen fastslår at alle lidelser som skyldes påvirkning over tid, i utgangspunktet ikke er omfattet med mindre de kan godkjennes etter § 5–3. Henvisningen til § 5–3 gjelder alle leddene i denne bestemmelsen. Det vises til punkt 11.3.5 for den nærmere begrunnelse for utkastet.

Etter femte ledd skal man ved vurderingen av om det foreligger en ulykkesskade se bort fra vedkommendes særlige mottakelighet for skader, med mindre den særlige mottakeligheten må anses som en helt overveidende årsak. Bestemmelsen svarer til lov om yrkesskadeforsikring § 11 tredje ledd som bygger på det alminnelige prinsippet fra erstatningsretten om at skadelidte skal «tas som han er». Et slikt prinsipp finnes også i folketrygdloven. Se ellers punkt 11.3.5.

Hovedbegrunnelsen for å videreføre en slik bestemmelse er den informasjonsverdi den antas å ha for skadelidte, men også for dem som skal vurdere spørsmålet om årsakssammenheng mellom en arbeidsulykke og en skadefølge.

Til utkastet § 5–3

Når det gjelder utforming av ny bestemmelse om arbeidssykdommer, har utvalget ikke kommet til enighet. Det vises til behandlingen av dette spørsmålet i punkt 11.4.3.1. Utvalgets flertall foreslår en bestemmelse som svarer til yrkesskadeforsikringsloven § 11. Et mindretall i utvalget framsetter også et forslag som tar sikte på å kodifisere gjeldende rett. En er imidlertid ikke enig om utformingen av en slik bestemmelse innenfor disse rammene. Et annet mindretall i utvalget foreslår en ny bestemmelse om arbeidssykdommer som bygger på dagens yrkessykdomsbestemmelse i folketrygdloven § 13–4. I utkast til ny arbeidsskadeforsikringslov § 5–3, er flertallets forslag til arbeidssykdomsbestemmelse inntatt. Mindretallets forslag er tatt inn og kommentert nedenfor.

Utvalgets flertall bestående av Asbjørn Kjønstad (utvalgets leder), Øyvind Flatner, Jørn Ingebrigtsen, Grete A. Jarnæs, Olaf Løberg og Aase Rokvam, har følgende merknader til bestemmelsen som er inntatt i lovutkastet i kapittel 20:

Utkastet § 5–3 inneholder vilkårene for hva som skal regnes som arbeidssykdom i lovens forstand.

Første ledd første punktum slår fast at ikke alle sykdommer kan likestilles med ulykkesskader, men bare «visse sykdommer som skyldes påvirkning i arbeidet samt visse klima- og epidemiske sykdommer». Utkastet svarer til folketrygdloven § 13–4 første ledd første punktum.

Første ledd andre punktum gir departementet hjemmel til å gi forskrift om hvilke sykdommer som skal likestilles med arbeidsskader. Utkastet svarer til folketrygdloven § 13–4 første ledd andre punktum. Det er bare de sykdommene som omfattes av forskriften som kan likestilles med ulykkesskader. «Sikkerhetsventilen» etter utkastet femte ledd første punktum er likevel et unntak fra denne hovedregelen.

Andre ledd i utkastet inneholder kravene til tvilsrisiko og årsakssammenheng ved arbeidssykdommer. Utkastet svarer til lov om yrkesskadeforsikring § 11 første ledd bokstav b samt andre ledd (omvendt bevisbyrde). Arbeidstaker har bevisbyrden og bevisføringsplikten i forhold at han eller hun har sykdom som er «forenlig med en sykdom som omfattes av forskriften om arbeidssykdom». Uttrykket er brukt for å klargjøre at det er tilstrekkelig at sykdommen er forenlig med sykdom «på listen», det er ikke et vilkår om at det må foreligge arbeidssykdom. Bruken av begrepet «sykdom» klargjør at symptomer ikke er tilstrekkelig, med mindre symptomene samlet kan anerkjennes som sykdom ut fra moderne sykdomsklassifikasjon (nosologi). Der arbeidstakeren bare har subjektive symptomer, men der disse eksempelvis samsvarer med det som erfaringsvis rapporteres ved løsemiddelskader, er kravet til «sykdom» i andre ledd oppfylt. Det er ikke nødvendig at det foreligger objektivisert sykdom i form av nevropsykologisk påvist hjerneskade (encephalopathi). På den annen side vil mer uklare og diffuse syndromer bestående av en mengde uspesifikke symptomer fra en rekke av kroppens organer, som «inneklimasyndrom», «elektrisitetsallergi», «kjemisk overfølsomhetssyndrom» osv., ikke anses som «sykdom» etter andre ledd.

Arbeidstaker har etter andre ledd også bevisbyrden og bevisføringsplikten i forhold til at han eller hun har vært utsatt for en type yrkeseksponering med skadeevne som omfattes av arbeidssykdomsforskriften. Med eksponering med «skadeevne» er det tilstrekkelig at den skadelige påvirkningen er et så vidt vesentlig element at det er mulig å tillegge den ansvar. Det er ikke et vilkår at påvirkningen er hovedårsak til sykdommen.

Der arbeidstakeren har oppfylt vilkårene som er beskrevet i avsnittene foran, skal sykdommen anses påført i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, med mindre forsikringsiver kan bevise at dette åpenbart ikke er tilfelle. Den strenge omvendte bevisbyrden går her over på forsikringsgiver. I uttrykket «åpenbart» ligger at en annen årsak enn skadelig eksponering på arbeidsstedet må ha en betydelig sannsynlighetsovervekt før forsikringsgivers ansvar bortfaller.

Tredje ledd i utkastet er nytt, men anses i tråd med gjeldende rett etter loven om yrkesskadeforsikring. Vilkårene i folketrygdloven § 13–4 andre ledd bokstav a til c (karakteristisk sykdomsbilde, eksponeringsomfang mv.) skal ikke gjelde som betingelser etter andre ledd. Men disse kriteriene kan etter tredje ledd inngå som momenter ved bevisbedømmelsen i andre ledd. Momentene vil særlig kunne ha betydning i forhold til forsikringsgivere, dersom disse gjør gjeldene at sykdommen etter andre ledd åpenbart ikke er en arbeidssykdom. Eksempelvis der arbeidstaker har subjektive symptomer forenlig med løsemiddelskade, vil forsikringsgiver kunne hevde at seks måneders eksponering for løsemidler fra arbeidsmiljøet er alt for lite til å kunne forårsake slik sykdom (bokstav b), og at sykdommen derfor åpenbart ikke en arbeidssykdom etter loven. Bokstav b må imidlertid fortolkes i lys av årsakskravet i andre ledd. Bokstav b vil bare kunne gis anvendelse der den skadelige eksponeringen fra arbeidsmiljøet er mindre enn den eksponeringen som har skadeevne etter andre ledd. Det vil si der yrkeseksponeringen er et lite vesentlig element i skadebildet.

I fjerde ledd er det presisert at ved årsaksvurderingen skal arbeidstakeren «tas som han er». Utkastet svarer til lov om yrkesskadeforsikring § 11 tredje ledd, og bygger på et alminnelig prinsipp hentet fra erstatningsretten. Regelen er tenkt å forenkle årsaksvurderingen. Poenget er at en disponerende årsak hos arbeidstakeren ikke skal frata denne retten til erstatning. Dette gjelder også der den disponerende årsaken kan anses som selvforskyldt. Utkastet har også en informasjonsmessig verdi.

Femte ledd første punktum inneholder en bestemmelse som gjør unntak fra vilkåret i første ledd om at det bare er sykdommer som omfattes av sykdomsforskriften som kan likestilles med ulykkesskade. Utkastet svarer til yrkesskadeforsikringsloven § 11 andre ledd bokstav c. Hensikten med en slik «sikkerhetsventil» er å motvirke risikoen for at arbeidstaker ikke får godkjent sykdom som er forårsaket av skadelig eksponering på arbeidsplassen, fordi sykdommen ennå ikke er omfattet av arbeidssykdomsforskriften. Bestemmelsen gjelder bare for de «typiske» arbeidssykdommene.

Etter «sikkerhetsventilen» er det også et krav til årsakssammenheng. I tråd med gjeldende rett er det de alminnelige årsaksprinsipper i erstatningsretten som gjelder. Arbeidstakeren må sannsynliggjøre at sykdommen skyldes skadelige stoffer eller arbeidsprosesser.

I femte ledd andre punktum er det av informasjonshensyn presisert at sikkerhetsventilen i første punktum likevel ikke omfatter belastningslidelser og psykiske lidelser som skyldes påvirkning over tid. Bestemmelsen er ny, men svarer til gjeldende rett etter yrkesskadeforsikringen.

Et mindretall i utvalget , bestående av Dag Vidar Bautz, Elin Gjerstad, Kyrre M. Knudsen og Tom Orsteen, har følgende forslag til ny arbeidssykdomsbestemmelse, og grunngivning for denne:

§ 5–3 Arbeidssykdommer som likestilles med ulykkesskade

Visse sykdommer som skyldes påvirkning i arbeidet samt visse klima- og epidemiske sykdommer skal likestilles med ulykkesskade. Departementet gir forskrift om hvilke sykdommer som skal likestilles med ulykkesskade.

Sykdommer som omfattes av forskriften, skal likestilles med ulykkesskade dersom det er sammenheng mellom den skadelige påvirkningen i arbeidet og sykdommen og følgende vilkår er oppfylt:

  1. sykdomsbildet må være karakteristisk sett i forhold til hva påvirkningen kan framkalle,

  2. vedkommende må i tid og konsentrasjon ha vært utsatt for påvirkningen i en slik grad at det er rimelig sammenheng mellom påvirkningen og sykdomsbildet, og

  3. symptomene må ha oppstått i rimelig tid etter påvirkningen.

Sykdommen skal likevel ikke likestilles med ulykkesskade dersom forsikringsgiver godtgjør at det ikke er påvirkningen i arbeidet som har forårsaket sykdommen.

Også andre sykdommer enn de som er angitt i forskriften etter første ledd kan likestilles med ulykkesskade, dersom skadelidte godtgjør at sykdommen skyldes påvirkning fra skadelige stoffer eller skadelige arbeidsprosesser. Dette gjelder likevel ikke for belastningslidelser og psykiske lidelser som skyldes påvirkning over tid:

Mindretallet har følgende kommentarer til forslaget:

Forslaget bygger i hovedsak på dagens folketrygdlov og er å forstå på samme måte. Sentrale begreper defineres i lovteksten, slik at denne gir tydelig informasjon om vilkårene. Dette antas å ha stor betydning for skadelidte, men også for leger som skal vurdere spørsmålet om årsakssammenheng. I tillegg foreslås en utvidelse i form av en «sikkerhetsventil», jf. utkastet fjerde ledd.

I forslaget har man en betinget presumpsjon for godkjennelse. Dersom visse vilkår med hensyn til sykdomsbilde, påvirkningstid og grad av konsentrasjon er oppfylt, skal sykdommen likestilles med ulykkesskade med mindre det foreligger en annen skade eller sykdom som gir et mer nærliggende grunnlag for de aktuelle symptomene.

Bestemmelsen i tredje ledd er en bevisbyrderegel som tilkjennegir at når vilkårene i bestemmelsens andre ledd er oppfylt, går bevisbyrden for at det ikke er en arbeidssykdom over på forsikringsgiver.

Sykdomsbildet må være karakteristisk i forhold til hva påvirkningen kan føre til. Det må foreligge en dokumentasjon for at den eksponering/påvirkning som har skjedd, er tilstrekkelig – i tid og omfang – til å kunne lede til sykdommen. Symptomene må ha oppstått i rimelig tid etter påvirkningen.

En slik måte å vurdere arbeidssykdommen på, vil gjøre det enklere å forutsi hva som vil bli ansett som arbeidssykdom, både for lege, arbeidstaker og forsikringsselskap. Mindretallet vektlegger at det skal være en sammenheng mellom den påvirkning som arbeidstaker har vært utsatt for og den eventuelle sykdom som dette har ledet til. Hvis det er en slik sammenheng mellom påvirkningen og arbeidssykdommen vurdert ut fra anerkjente medisinske retningslinjer (for eksempel publisert gjennom medisinske tidsskrifter m.m.), skal sykdommen vurderes som arbeidssykdom.

Det er grunn til å anta at det i tiden framover vil bli et økt press for å få flere sykdommer godkjent som arbeidssykdommer, særlig gjelder det sykdommer som mer framstår som plager/ubehag og hvor de medisinske funn ofte er sparsomme. Derfor er det riktig i den endelige vurderingen om det er sammenheng mellom påvirkning og sykdom å bruke medisinske retningslinjer, som baserer seg på ervervede kunnskaper over tid.

Videre vil de økonomiske konsekvensene av å innføre dette mindretallets forslag i en ny arbeidsskadeforsikringslov være mer forutsigbare og enklere å beregne, i forhold til om man innfører en bestemmelse som baserer seg på yrkesskadeforsikringsloven § 11 andre ledd om såkalt «omvendt bevisbyrde». Å innføre en bestemmelse tilsvarende yrkesskadeforsikringsloven § 11 andre ledd i en ny arbeidsskadeforsikringslov, vil innebære at de personer som etter gjeldende regler kun får erstatning fra yrkesskadeforsikringsloven, og ikke fra lov om folketrygd, vil få høyere erstatning (fordi de også vil få erstatning for den delen i folketrygden som i dag ikke blir innvilget). Dette vil innebære at det samlede erstatningsnivået økes og at omfanget av en ny arbeidsskadeforsikringslov utvides i forhold til gjeldende regler. Dette mindretallets forslag vil ikke legge til rette for en slik utvidelse av de økonomiske rammer for en ny arbeidsskadeforsikringslov.

Utvalgets drøftelser i kapittel 11 illustrerer at det er noe uklarhet omkring forståelsen og praktiseringen av gjeldende bestemmelse i yrkesskadeforsikringsloven § 11 andre ledd. Dersom bestemmelsen videreføres i en ny arbeidsskadeforsikringslov vil det således fortsatt være usikkerhet knyttet til hvordan bestemmelsen skal forstås og hvordan praksis vil utvikle seg i framtiden (regelverksdynamikk). Denne problemstillingen vil bli ytterligere aktualisert dersom det i framtiden gjøres endringer (utvidelser) i hvilke sykdommer som skal omfattes.

På bakgrunn av dette vil dette mindretallet bemerke at det er vanskelig å anslå hvilke økonomiske konsekvenser, og tilhørende økt finansieringsbyrde på kort og lang sikt, som vil følge av å innføre en bestemmelse i en ny arbeidsskadeforsikringslov som baserer seg på yrkesskadeforsikringsloven § 11 andre ledd. Gitt at det samlede erstatningsnivået for yrkessykdommer økes med for eksempel 10 prosent som følge av å innføre en slik bestemmelse, må de økonomiske konsekvensene anses å være ikke ubetydelige.

I denne sammenheng vil dette mindretallet også vise til at anslåtte erstatninger for yrkessykdommer har blitt oppjustert de senere årene, se Rapport om bransjeregnskapet for Yrkesskadeforsikringer per 31. desember 2002. I rapporten heter det blant annet (kapittel 0 Innledning): «Hvis det er forhold i den foreliggende rapporten som skal framheves, må det være den markerte oppjusteringen av de anslåtte brutto erstatningskostnader relatert til delbransjen Yrkessykdomforsikringer fra utløpet av 2001 til utløpet av 2002. For skadeårgangene 1994–2001 sett under ett er oppjusteringen 10,2 prosent, og anslaget på brutto erstatningskostnader oppjusteres for alle de åtte skadeårgangene.»

På bakgrunn av drøftelsen ovenfor vil dette mindretallet foreslå en bestemmelse som vil være enkel å forstå og praktisere. Forslaget vil bidra til at erstatningsnivået for skadelidte, og utgiftene for arbeidsgiverne, beholdes på om lag samme nivå som i dag ved en eventuell omlegging til ny arbeidsskadeforsikringslov.

Et annet mindretall i utvalget , Kirsti Grande, Atle S. Johansen og Nina Reiersen har et annet forslag enn flertallet og det andre mindretallet når det gjelder en bestemmelse om arbeidssykdommer. De grunngir dette slik:

Et samlet utvalg har lagt til grunn at bevisbyrdereglene i folketrygdloven er vesentlig strengere enn etter yrkesskadeforsikringsloven, og at tilleggsvilkårene i folketrygdloven § 13–4 ikke gjelder for krav etter yrkesskadeforsikringsloven. Dette mindretallet kan i hovedsak gi sin tilslutning til utvalgets beskrivelse av gjeldende rett. Forslag til lovtekst, som flertallet nå går inn for, ble først fremlagt i utvalgets siste ordinære møte uten en forutgående behandling. For mindretallet er det noe uklart hvordan forslaget til lovtekst skal forstås og om tilleggsvilkårene i § 13–4 er ment å inngå som en del av skadelidtes bevisbyrde.

Det er bred enighet i utvalget om at alminnelige anerkjente medisinske kriterier ikke er avgjørende etter gjeldende rett. Dette mindretallet mener flertallets forslag til lovtekst ikke gjenspeiler dette fullt ut og kan derfor ikke gi sin tilslutning til lovforslaget. For å gjøre det tilstrekkelig klart at utvalget ikke tar sikte på noen endring av gjeldende rett på dette punkt, foreslår dette mindretallet at nåværende lovtekst videreføres uendret ved ny lov eller at det som nytt andre ledd i lovteksten inntas:

«Skader og sykdommer som omfattes av forskriften skal anses forårsaket i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, hvis ikke forsikringsgiver kan bevise at det åpenbart ikke er tilfelle. I bevisvurderingen kan det blant annet legges vekt på om:

  1. sykdomsbildet er karakteristisk og i samsvar med det den aktuelle påvirkning kan fremkalle,

  2. vedkommende i tid og konsentrasjon har vært utsatt for den aktuelle påvirkning i en slik grad at det er en rimelig sammenheng mellom påvirkningen og det aktuelle sykdomsbildet, og om

  3. symptomene har oppstått i rimelig tid etter påvirkningen.»

Dersom skadelidte sannsynliggjør at han eller hun har en sykdom og vært utsatt for skadelig eksponering med skadeevne som omfattes av arbeidssykdomsforskriften, skal sykdommen anses som arbeidssykdom med mindre forsikringsgiver kan bevise at dette «åpenbart» ikke er tilfellet. Tilleggsvilkårene i folketrygdloven § 13–4 («karakteristisk sykdomsbilde» mv.) vil kunne inngå som elementer i selskapets omvendte bevisbyrde. Det er således ikke skadelidte som skal bevise at de kumulative vilkårene i folketrygdloven § 13–4 er oppfylt, når han eller hun krever erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav b.

Det er ikke alene avgjørende om skadelidte selv sier at vedkommende føler seg syk. Subjektive symptomer kan være tilstrekkelig til at sykdomsvilkåret anses som oppfylt, men det vil normalt være nødvendig med en bredere vurdering av situasjonen med utgangspunkt i de symptomer vedkommende utviser og måten vedkommende faktisk fungerer på.

Et mindretall i utvalget, Kirsti Grande, Atle S. Johansen og Nina Reiersen har også en særmerknad i forhold til den såkalte sikkerhetsventilen. Denne merknaden er inntatt under punkt 11.4.3.3.

Til utkastet § 5–4

Utkastet gir regler om betydningen av skadelidtes medvirkning. Utkastet svarer til yrkesskadeforsikringsloven § 14, se punkt 11.6.

Erstatningen kan etter første ledd første punktum settes ned eller falle bort dersom skadelidte forsettelig eller grovt uaktsomt har medvirket til skaden. Utkastet krever grov uaktsomhet, overtredelsen av aktsomhetsnormen må således være markert avvik fra det forsvarlige. Videre er sannsynligheten for skadeforvoldelse et moment.

Utkastet første ledd andre punktum slår fast at de momentene som rimelighetsvurderingen i skadeserstatningsloven § 5–1 nr. 1 nevner, skal gjelde. Det skal legges vekt på atferden, dens betydning for at skaden inntraff, omfanget av skaden og forholdene ellers.

Andre ledd bestemmer at som medvirking etter første ledd regnes også at arbeidstakeren har latt være i rimelig utstrekning å fjerne eller minske risikoen for skade eller etter evne å begrense skaden, se skadeserstatningsloven § 5–1 nr. 2.

Etter utkastet tredje ledd skal arbeidstakerens uaktsomhet under enhver omstendighet ikke medføre avkorting eller tap av erstatning for etterlatte (passiv identifikasjon).

Til utkastet § 5–5

Utkastet inneholder reglene om foreldelse. Utkastet svarer til dagens yrkesskadeforsikringslov § 15, se punkt 11.7.

Første ledd har samme ordlyd som forsikringsavtaleloven § 8–6 første ledd første og andre punktum og må forstås på samme måte. Kunnskapskravet svarer dessuten til kravet i foreldelsesloven § 9 første ledd. Uttrykket «det forhold som begrunner kravet» må forstås som en henvisning til kunnskap om skaden og at den kan gi rett til erstatning fra arbeidsskadeforsikringen. Dette innebærer at en arbeidstaker som har fått påvist senskader (eksempelvis lungekreft), ikke mister sin rett til erstatning på grunn av forledelse før tre år etter at han eller hun har fått kunnskap om sykdommen og om at den dekkes av loven om arbeidsskadeforsikring.

Andre ledd slår fast at foreldelsesfristene i foreldelsesloven § 9 og forsikringsavtaleloven ikke skal gjelde. Foreldelsesloven for øvrig får anvendelse så langt den passer. Dette gjelder blant annet reglene om avbrudd av foreldelse.

Tredje ledd bygger på forsikringsavtaleloven 8–6 tredje ledd første, andre og tredje punktum. Utkastet innebærer at forsikringsselskapet ikke kan påberope seg foreldelse før seks måneder etter at de har gitt skriftlig beskjed om at foreldelse vil bli påberopt. Bestemmelsen er ment å hindre at selskapet uten videre skal påberope foreldelse etter at skaden er meldt og eventuelle forhandlinger pågår.

Kapittel 6. Utmåling av erstatning for tap som omfattes av loven

Til utkastets del I- Generelle bestemmelser

Til utkastet § 6–1

Utkastet innebærer at erstatning etter lov om arbeidsskadeforsikring skal utmåles i henhold til skadeserstatningsloven med mindre annet er bestemt i eller med hjemmel i lov om arbeidsskadeforsikring. Skadelidte har ikke valgmulighet med hensyn til hvordan arbeidsskadeserstatningen skal utmåles. Utkastet innebærer en videreføring av standardiseringsordningen man har i lov om yrkesskadeforsikring. Det vises til drøftelsene i punkt 12.5.2.5 og 12.5.2.6.

Hensynet bak utkastet er at skadelidte ikke skal komme dårligere ut etter utmålingsreglene i lov om arbeidsskadeforsikring enn ved erstatningsutmåling etter de alminnelige regler.

Til utkastet § 6–2

Utkastet gir en oppregning av tapspostene. Utkastet svarer til yrkesskadeforsikringsloven § 12. Av opplysningshensyn er det naturlig uttrykkelig å regulere hvilke tap som kan gi grunnlag for arbeidsskadeerstatning.

Bestemmelsens første leddførste punktum svarer til lov om yrkesskadeforsikring § 12 første ledd, og slår fast hvilke tap skadelidte selv kan kreve dekket. Med hensyn til økonomisk tap som kan dekkes etter loven, svarer utkastet til tapspostene i skadeserstatningsloven kapittel 3. Det samme gjelder adgangen til å kreve menerstatning. Hvis arbeidstakeren dør som følge av skaden, gir andre punktum rett til erstatning til arbeidstakerens etterlatte.

Det er i andre ledd gjort uttrykkelig unntak for oppreising, se skadeserstatningsloven § 3–5. Oppreisning kan følgelig ikke kreves etter lov om arbeidsskadeforsikring, uansett om arbeidsgiveren har opptrådt uaktsomt eller forsettlig.

Til utkastet § 6–3

Her bestemmes det hvilket grunnbeløp som skal benyttes ved oppgjør av de standardiserte erstatningspostene. Bestemmelsen svarer til forskrift om standardisert erstatning § 1–3.

Utkastet bestemmer at det er grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet som i utgangspunktet skal brukes ved beregning av de erstatningspostene som er standardiserte. Formålet er å sikre inflasjonsjustering for tiden fra skaden er konstatert og fram til oppgjør. Dette en videreføring av forskrift om standardisert erstatning § 1–3, jf. folketrygdloven § 1–4. Sammen med forsinkelsesrenteloven vil dette også gi et insitament for forsikringsselskapene i retning av et raskt oppgjør.

Til utkastet § 6–4

Utkastet bestemmer at skadelidtes alder på oppgjørstidspunktet skal benyttes ved beregning av de standardiserte erstatningene med unntak av beregning av menerstatning og tap av forsørger. Når det gjelder beregning av menerstatning vil spørsmålet om alder være avhengig av om det er ulykkesskade eller arbeidssykdom etter utkastet § 4–5 første og andre ledd. For tap av forsørger legges alderen ved dødsfallet til grunn. Utkastet er en videreføring av gjeldende rett etter yrkesskadeforsikringsloven og svarer til ordlyden i forskrift til standardisert erstatning § 1–4.

Til utkastet § 6–5

Bestemmelsen er ny, og gir regler om at arbeidsgiver skal betale en egenandel til arbeidstaker opp til 5 prosent av grunnbeløpet. Et mindretall i utvalget går mot denne regelen, se punkt 16.7.3.

Første ledd bestemmer at arbeidsgiver er ansvarlig for å dekke utgifter som følger av ulykkesskade. Det kan for eksempel dreie seg om utgifter til legehjelp, tannlegehjelp, fysikalsk behandling og legemidler, spesielt medisinsk utstyr og forbruksmateriell som ikke dekkes av normaltrygdens regler. Andre utgifter kan være utgifter til hjemtransport i anledning arbeidsskaden og tingskader. Utkastet § 6–9 regulerer erstatning ved tingskader. Erstatning for tingskader og utgifter som dekkes av arbeidsgivers egenandel skal sammenlagt kunne kreves dekket av arbeidsgiver opptil 5 prosent av folketrygdens grunnbeløp.

Andre ledd gir skadelidte adgang til å fremme kravet direkte til forsikringsselskapet dersom arbeidsgiver ikke dekker påløpte utgifter innen rimelig tid. Bakgrunnen er hensynet til at skadelidte skal holdes skadesløs i forbindelse med arbeidsskaden. Dette er ment som en sikkerhetsventil med hensyn til å få dekket påførte utgifter innenfor egenandelsgrensen. Dersom det oppstår konflikt mellom arbeidsgiver og arbeidstaker om denne utgiftsposten, kan den dekkes av forsikringsselskapet. Videre kan forsikringsgiver ikke nekte å utbetale forsikring før arbeidstaker har mottatt 5 prosent av grunnbeløpet fra arbeidsgiver.

Utkastet tredje ledd slår fast at der forsikringsselskapet utbetaler erstatning til skadelidte etter utkastet andre ledd, kan selskapet kreve regress av arbeidsgiver.

Til utkastets del II – Menerstatning

Til utkastet § 6–6

Utkastet gir regler om omfang og utmåling av menerstatning. Utkastet er i utgangspunktet en videreføring av gjeldende rett etter lov om yrkesskadeforsikring og lov om folketrygd. Menerstatningen dekker ulemper av ikke økonomisk art. Se punkt 12.6.

Utkastet første ledd bygger på ordlyden i folketrygdloven § 13–17 første ledd, og er en videreføring av gjeldende rett etter folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven.

Andre ledd bestemmer at menerstatningen skal utmåles i forhold til graden av medisinsk invaliditet. Medisinsk invaliditet er den fysiske og/eller psykiske funksjonsnedsettelsen som en bestemt skade eller sykdom erfaringsvis forårsaker. Det framgår at invaliditetsgraden fastsettes på objektivt grunnlag uten hensyn til skadelidtes yrke, nedsatt evne til inntektsgivende arbeid (uføregrad), o.l.

Tredje ledd svarer til folketrygdloven § 13–17 andre ledd og bestemmer hvordan menerstatningen skal fastsettes. Bestemmelsen gir fullmakt til departementet til å gi nærmere regler om fastsetting av medisinsk invaliditet. Det forutsettes at dagens forskrift om menerstatning av 21. april 1997 nr. 373 del II og III, med hjemmel i folketrygdloven videreføres med hjemmel i arbeidsskadeforskringsloven.

Fjerde ledd fastsetter at dersom skadefølgen etter en individuell vurdering for skadelidte er vesentlig mer byrdefull enn i normaltilfellene, så skal det gis gruppeopprykk. Målet er å gi en menerstatning som svarer til den fysiske eller psykiske skadefølgen som er påført. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Femte ledd er nytt og bestemmer at dersom en arbeidstaker har flere arbeidsskader påført ved forskjellige hendelser, så skal den medisinske invaliditeten fastsettes for hver enkelt skade. Dette er en videreføring av gjeldende rett etter yrkesskadeforsikringsloven. Det innebærer at dersom skadelidte blir utsatt for flere arbeidsskader som hver enkelt gir en medisinsk invaliditet på under 15 prosent, så har skadelidte ikke krav på menerstatning etter arbeidsskadeforsikringsloven. Dette er en konsekvens av overføring av ansvaret for arbeidsskader til arbeidsskadeforsikringen. Det enkelte forsikringsselskap er i disse tilfellene kun ansvarlig for arbeidsskader som er inntrådt i den forsikringsperioden det har avtalt ansvar for.

Til utkastet § 6–7

Bestemmelsen er en ren utmålingsregel.

Første ledd gir en tabell som viser at menerstatningen skal utmåles i forhold til graden av medisinsk invaliditet. Satsene etter tabellen er en fordobling av satsene for menerstatning etter yrkesskadeforsikringsloven.

Andre ledd svarer til forskrift om standardisert erstatning § 4–1 andre ledd. Utkastet viderefører den justering av menerstatningen som man i dag har i yrkesskadeforsikringsloven i forhold til skadelidtes alder. Det skal skje en økning av erstatningen på 2 prosent per år for hvert år skadelidte er yngre enn 45 år, og tilsvarende reduksjon for hvert år skadelidte er under 45 år.

Til utkastets del III – Utgifter

Til utkastet § 6–8

Utkastet gir bestemmelser om utmåling av erstatning for påførte utgifter. Utkastet er en videreføring av gjeldende rett etter lov om yrkesskadeforsikring og lov om folketrygd.

Utkastet innebærer at rettigheter etter folketrygdloven § 5–25, som gjelder helsetjenester ved yrkesskader og § 6–9 som gjelder grunn- og hjelpestønad ved yrkesskader, bortfaller for skadelidt som går inn under den nye loven om arbeidsskadeforsikring. Tapet av manglende ytelser etter disse to bestemmelsene skal dekkes individuelt av arbeidsskadeforsikringen dersom skadelidte ikke fyller vilkårene for å motta ytelsene etter folketrygdlovens ordinære regler.

Utkastet første ledd svarer til forskrift om standardisert erstatning § 2–1 første ledd. Det framgår at påførte utgifter fram til oppgjørstidspunktet erstattes individuelt. Det innebærer at det gis erstatning for faktisk påførte og dokumenterte utgifter (for eksempel behandlingsutgifter og reiseutgifter) som ikke dekkes fra annet hold, se skadeserstatningsloven § 3–1. Det er forutsatt at skadelidte i første omgang får et beløp opptil arbeidsgivers egenandel, se utkastet § 6–5, dekket direkte av arbeidsgiver.

Utkastet andre ledd svarer til forskrift om standardisert erstatning § 2–1 andre ledd, og bestemmer når skadelidte har krav på renter for påførte utgifter. Skadelidte har krav på renter etter forsinkelsesrenteloven fra én måned etter at krav om dekning av en bestemt utgift er sendt til forsikringsselskapet.

Til utkastet § 6–9

Bestemmelsen er ny. Utkastet gir skadelidte rett til å få dekket tingskader som er en direkte følge av ulykkesskaden. Eksempler på tingskader kan være ødelagte klær eller briller. Erstatningen er begrenset til 5 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Se punkt 12.2.6. Erstatning for tingskader og personskadeutgifter skal sammenlagt kunne kreves dekket av arbeidsgiver opptil 5 prosent av folketrygdens grunnbeløp.

Til utkastet § 6–10

Utkastet gir regler om omfang og utmåling av framtidige utgifter. De framtidige utgiftene faller hovedsakelig i to grupper, engangsutgifter og årlige utgifter. Utkastet svarer til forskrift om standardisert erstatning § 2–2.

Utkastet første ledd bestemmer at alle framtidige engangsutgifter skal erstattes individuelt, se skadeserstatningsloven § 3–1.

Utkastet andre ledd bestemmer at framtidige gjennomsnittlig årlige utgifter, skal utmåles som en engangserstatning. Erstatning for gjennomsnittlige framtidige årlige utgifter framgår av tabell i utkastet. Er skadelidte under 35 år, er engangserstatningen for framtidige årlige utgifter fastsatt til 21 ganger årlige utgifter. Engangserstatningen reduseres med stigende alder opp til skadelidte over 70 år, som får en engangserstatning på 8 ganger årlige utgifter. Ved vurderingen av de framtidige utgifter, skal det tas hensyn til de ytelser skadelidte vil få etter folketrygdloven og annen sosiallovgivning.

Til utkastets del IV – Inntektstap

Til utkastet § 6–11

Utkastet gir regler om utmåling av erstatning for lidt tap. Utkastet svarer i utgangspunktet til forskrift om standardisert erstatning § 2–3.

Første ledd svarer til ordlyden i forskrift om standardisert erstatning § 2–3 første ledd, og bestemmer at tapt inntekt i tiden fram til oppgjørstidspunktet erstattes individuelt, se skadeserstatningsloven § 3–1. Skadelidtes inntektstap skal utmåles individuelt for det økonomiske tapet i tidsrommet mellom skaden og oppgjørstidspunktet eller domstidspunktet, se skadeserstatningsloven § 3–1.

Andre ledd slår fast fra hvilket tidspunkt selskapene skal betale forsinkelsesrente etter lov om renter ved forsinket betaling. Utkastet er en videreføring av gjeldende rett etter yrkesskadeforsikringsloven. Det framgår av utkastet at renter løper fra meldingstidspunktet. Dette er blant annet i samsvar med bilansvarslovens regelsett, jf. bilansvarsloven § 6 tredje ledd. Utkastet setter skjæringstidspunktet ved meldingstidspunktet. Dette gir en enkel regel å forholde seg til for skadelidte. Skadelidte har normalt ikke tilgang nødvendig erstatningsberegningsprogram. Se punkt 12.9.3.

Til utkastet § 6–12

Når det gjelder erstatning for framtidig inntektstap, har utvalget delt seg i et flertall og to mindretall, se punkt 12.5.2.5, 12.5.2.6 og 12.5.2.7. Utkastet §§ 6–12 til 6–14 gjengir flertallets forslag.

Utkastet gir regler om framtidig inntektstap og grunnlaget for beregningen. Utkastet svarer til forskrift om standardisert erstatning § 3–1.

Utkastet første ledd slår fast grunnlaget for den nærmere fastsetting av skadelidtes inntektsnivå på skadetidspunktet. Utkastet viderefører prinsippet om å ta utgangspunkt i den pensjonsgivende inntekten, se folketrygdloven § 3–15, i året før ulykken eller det året sykdommen konstateres. En slik regel avspeiler de inntekter skadelidte har oppnådd gjennom sin arbeidsinnsats og er dessuten relativt enkel å finne på grunnlag av skatteligningen.

Det kan tenkes tilfeller hvor det er urimelig å bygge på skadelidtes inntekt året før konstateringsåret. En slik situasjon foreligger hvis skadelidte i konstateringsåret enten faktisk har hatt en inntekt som ville gitt et høyere grunnlag enn inntekten i det forutgående året, eller det kan antas at han ville oppnådd dette uten skaden eller sykdommen. I slike tilfeller skal antatt pensjonsgivende inntekt i konstateringsåret (se yrkesskadeforsikringsloven § 5) legges til grunn, se utkastet andre ledd

Utkastet tredje ledd er en sikkerhetsventil for tilfeller hvor skadelidte som følge av ekstraordinære forhold, har hatt en inntekt vesentlig over vedkommendes ordinære inntektsnivå i ett av årene som er nevnt i første og andre ledd. Et eksempel på en slik situasjon kan være hvis skadelidte har fått royalties i forbindelse med utgivelsen av en bok. En annen situasjon hvor tredje ledd kan få betydning, er hvis skadelidte i et begrenset tidsrom har hatt lavere inntekt enn det som har vært hans/hennes alminnelige nivå tidligere, og det også kan godtgjøres at skadelidte uten skaden i løpet av forholdsvis kort tid ville oppnådd det tidligere inntektsnivået. En slik situasjon vil kunne forekomme i forbindelse med frivillige permisjoner, for eksempel omsorgspermisjoner, og også i forbindelse med ufrivillige permitteringer eller arbeidsledighet.

Utkastet svarer til forskrift om standardisert erstatning § 3–1 tredje ledd.

Til utkastet § 6–13

Utkastet gir regler om fastsetting av grunnerstatning. Fastsettingen er tatt inn i en tabell. Dette av informasjonshensyn. Utkastet svarer til forskrift om standardisert erstatning § 3–2.

Utkastet første ledd svarer til bestemmelsen i forskrift om standardisert erstatning § 3–2 første ledd. Utkastet viser hvordan skadelidtes aktuelle inntektsnivå grupperes og viser hva som blir skadelidtes erstatning for tap i framtidig erverv ved at grunnbeløpet multipliseres med en fastsatt faktor.

Utkastet andre ledd svarer til bestemmelsen i forskrift om standardisert erstatning § 3–2 andre ledd. Utkastet fastslår at fastsetting av skadelidtes inntektsgrunnlag skal skje i forhold til grunnbeløpets størrelse den 1. januar i det året inntekten er opptjent.

Utkastet tredje ledd svarer til bestemmelsen i forskrift om standardisert erstatning § 3–3. Utkastet bestemmer hvordan skadelidtes inntekt skal justeres i forhold til skadelidtes alder.

Utkastet fjerde ledd svarer til ordlyden i forskrift om standardisert erstatning § 3–4. Utkastet bestemmer at dersom skadelidte bare har tapt deler av sin ervervsevne på grunn av arbeidsskaden, skal erstatningen reduseres tilsvarende. For eksempel for en 46 årig mann som er blitt 50 prosent ervervsmessig ufør på grunn av en arbeidsskade og har inntekt under 7 G, skal grunnerstatningen utgjøre 50 prosent av 23 ganger grunnbeløpet.

Til utkastet § 6–14

Utkastet gir regler om tilleggstandarderstatning. Bestemmelsen tar sikte på å kompensere deler av det tapet som skadelidte påføres ved at særfordelene i folketrygdloven kapittel 13 bortfaller. Se punkt 12.5.2. Det øvrige tapet forutsettes kompensert ved at satsen for grunnerstatning øker med 1 G for hver inntektsgruppe.

Etter utkastet første ledd skal en tilleggserstatning gis til skadelidt som ved beregning av årlig pensjon etter reglene i folketrygdloven kapittel 12 og 19, se kapittel 3, vil få en pensjon som er lavere enn pensjon beregnet etter antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet etter folketrygdloven § 3–30. Beregning av hva som er skadelidtes antatte pensjon basert på inntekt på skadetidspunktet og basert på faktiske opptjente rettigheter kan forsikringsselskapene få ved en serviceberegning fra trygdeetaten.

Andre ledd gir bestemmelser om hvordan erstatningen skal utmåles. Skadelidte skal ha utbetalt et engangsbeløp som tilsvarer 50 prosent av folketrygdens grunnbeløp per år. Man skal regne ut kapitalverdien av de framtidige beløpene ved å bygge på antatt gjenstående leveår på oppgjørstidspunktet. Grunnlagsrenten som skal benyttes er folketrygdlovens rente ved kapitalisering av engangsbeløp som er 6 prosent pro anno, se folketrygdloven § 25–15 og forskrift 25. mars 1997 om beregning av kapitalverdier av trygdeytelser § 2. Ved delvis uførhet reduseres erstatningen tilsvarende.

Til utkastet § 6–15

Utkastet gir regler om erstatning til skadelidt som før arbeidsskaden var ufør. Utkastet svarer til forskrift om standardisert erstatning § 3–5.

Utkastet bestemmer at dersom skadelidte før arbeidsskaden er minst 50 prosent ufør skal vedkommende få erstattet det faktiske inntektstap som er påført. I utkastet er det tatt inn en henvisning til skadeserstatningsloven § 3–1.

Til utkastets del V – Etteroppgjør

Til utkastet § 6–16

Utkastet gir regler om etteroppgjør. Bestemmelsen svarer til forskrift om standardisert erstatning kapittel 5.

Utkastet første leddførste punktum bestemmer at der skadelidtes ervervsmessige uføregrad eller medisinske invaliditetsgrad som følge av arbeidsskaden endrer seg vesentlig, kan skadelidte kreve etteroppgjør. Etter andre punktum er det et vilkår om at kravet om etteroppgjør settes fram innen fem år etter at oppgjøret var avsluttet. Erfaringen tilsier at mange arbeidstakere prøver å være i arbeid, men må gi seg etter et par år som følge av skaden eller sykdommen. Økt satsing på rehabilitering og attføring av skadelidte på yrkesskadeområdet tilsier at det må være adgang for skadelidte til å få revurdert erstatningsoppgjøret.

Utkastet andre ledd gir regler om beregningen av etteroppgjør. Etter andre ledd første punktum skal beløpet for etteroppgjør beregnes til differansen mellom erstatningen som skadelidte har rett til ved oppgjøret når den nye invaliditetsgraden eller uføregraden blir lagt til grunn ved oppgjøret og den erstatningen skadelidte har fått. Erstatningen beregnes på grunnlag av folketrygdlovens grunnbeløp på det nye oppgjørstidspunktet, se andre ledd andre punktum

Til utkastets del VI – Erstatning til etterlatte

Til utkastet § 6–17

Utkastet bestemmer hvem som er å anse som etterlatte og berettiget til erstatning dersom en arbeidstaker dør som følge av en arbeidsskade. Utkastet er en videreføring av yrkesskadeforsikringsloven. Folketrygdloven § 17–12 om hvem som har rett til etterlattepensjon på grunn av yrkesskade, vil bortfalle.

Utkastet første ledd bestemmer hvem som skal anses som etterlatte. Som etterlatte anses ektefelle, registrert partner, samboer, barn eller andre som arbeidstakeren helt eller delvis forsørget. Det framgår at skadeserstatningsloven § 3–4 første ledd andre punktum skal gjelde tilsvarende.

Utkastet andre ledd bestemmer i hvilke tilfeller etterlatte anses som ektefelle i forhold til rettigheter etter loven. Bestemmelsen svarer til forskrift om standardisert erstatning § 6–1 andre ledd.

Utkastet tredje ledd slår fast hvem som skal regnes som samboer, og svarer til forskrift om standardisert erstatning § 6–1 tredje ledd. Som samboer regnes person som avdøde har levd sammen med i ekteskapslignende forhold og det i folkeregisteret framgår at de to har hatt samme bolig de siste to årene, eller person som hadde felles barn og felles bolig med avdøde.

Utkastet fjerde ledd bestemmer når en person likevel ikke anses som samboer etter tredje ledd. Bestemmelsen svarer til forskrift om standardisert erstatning § 6–1 fjerde ledd. En person regnes likevel ikke som samboer dersom det på dødsfalltidspunktet forelå forhold som var til hinder for at lovlig ekteskap eller registrert partnerskap kunne inngås.

Utkastet femte ledd inneholder en særregel dersom avdøde tjenestegjorde i en internasjonal fredsoperasjon. I slike tilfeller skal man benytte definisjonen av samboerskap i forskrift 11. september 1998 nr. 870 om tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner. Samboerskap må ha vart i over 9 måneder, og skal være dokumentert med utskrift fra folkeregisteret. Kravet om 9 måneders samboerskap gjelder ikke dersom den tjenestegjørende har felles barn med samboeren.

Til utkastet § 6–18

Utkastet gir regler om dekning av utgifter ved dødsfall. Bestemmelsen svarer til forskrift om standardisert erstatning § 6–3. Utkastet bestemmer at kostnader til begravelse erstattes med 50 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Dette gjelder selv om avdøde ikke etterlater seg personer som har krav på erstatning for tap av forsørger.

Til utkastet § 6–19

Utkastet gir regler om erstatning til ektefelle eller samboer der dødsfallet skyldes en arbeidsskade. Utkastet er en videreføring av gjeldende rett etter yrkesskadeforsikringsloven, se forskrift om standardisert erstatning § 6–1 første ledd.

Første ledd bestemmer at dekningen til ektefelle eller samboer er 15 ganger folketrygdens grunnbeløp. Erstatning for tap av forsørger er derved en ren ulykkesforsikring med utbetaling av et bestemt beløp ved dødsfallet uavhengig av individuelle forhold.

Andre ledd bestemmer at for hvert år avdøde var over 46 år, reduseres erstatningen etter første ledd med 5 prosent, likevel ikke med mer enn 80 prosent.

Til utkastet § 6–20

Utkastet gir regler om erstatning til barn der dødsfallet skyldes en arbeidsskade. Med barn menes avdødes biologiske barn og adoptivbarn. Eventuell erstatning til pleiebarn, fosterbarn, samboers/ektefelles særkullsbarn som avdøde ved dødsfallet forsørget, reguleres i utkastet § 6–21.

I første ledd er det tatt inn en tabell. De senere års rettspraksis har vist at nivået på erstatninger til barn som mister en forsørger i en bilulykke er steget betraktelig, og ligger langt over den standardiserte erstatningen som i dag ytes i henhold til yrkesskadeforsikringsloven, se punkt 12.8.3. Nivået i tabellen er derfor revidert og økt sammenlignet med dagens yrkesskadeforsikringslov.

Bestemmelsen bygger på forskrift om standardisert erstatning § 6–2. Erstatning kan etter dette gis til ungdommen fyller 21 år. Denne aldersgrensen er valgt fordi retten til barnepensjon etter folketrygdloven § 18–11 varer fram til barnet fyller 21 år.

Utkastet andre ledd slår fast at der avdøde var eneforsørger, får barnet dobbelt så stor erstatning som etter første ledd. Med eneforsørger menes kun når barnet ikke lenger har noen å forsørge seg. Det vil si i de tilfellene hvor begge foreldrene er døde.

Tredje ledd slår fast at skadeserstatningsloven § 3–4 første ledd andre punktum gjelder tilsvarende. Her heter det at erstatning etter forholdene kan tilkjennes selv om den avdøde ikke forsørget den etterlatte ved dødsfallet, forutsatt at denne i nær framtid kunne påregne forsørging.

Til utkastet § 6–21

Utkastet gir regler om erstatning til andre enn dem som er nevnt § 6–19 og 6–20. Utkastet første punktum slår fast rett til erstatning for personer som faktisk ble forsørget av arbeidstakeren. Dette gjelder for eksempel pleiebarn, fosterbarn, samboers/ektefelles særkullsbarn som avdøde ved dødsfallet forsørget. Med faktisk forsørgelse menes at det ikke kan være snakk om bagatellmessige tilskudd, men må ha karakter av forsørgelse.

Andre punktum slår fast at erstatningen utmåles etter skadeserstatningsloven § 3–4. Denne bestemmelsen regulerer en individuell utmåling av tapet. Av skadeserstatningsloven § 3–4 framgår det blant annet at erstatning for tap av forsørger fastsettes under hensyn til forsørgingens omfang og den etterlattes muligheter for selv å bidra til sin forsørging.

Til utkastet § 6–22

Utkastet bestemmer fra hvilket tidspunkt de etterlatte har krav på renter av forsikringsbeløpet. Bestemmelsen svarer til forskrift om standardisert erstatning § 6–1. Den erstatningsberettigede har krav på renter etter forsinkelsesrenteloven fra en måned etter at dødsfallet ble meldt forsikringsselskapet.

Kapittel 7. Alminnelige regler om saksbehandling mv.

Til utkastet § 7–1

Utkastet første ledd slår fast at hovedregelen om at krav om erstatning etter loven skal behandles av forsikringsselskapene som er ansvarlig etter utkastet § 4–5. Det vises til drøftelsen i punkt 13.3.5. Som likestilt med forsikringsselskap regnes eksempelvis oppgjørskontor. Utkastet bestemmer også at Arbeidsskadeforsikringsforeningen skal behandle tilfeller som går inn under utkastet § 4–8, se merknadene til denne bestemmelsen.

Utkastet andre ledd fastslår at arbeidsgiver skal behandle krav om erstatning der kravet ikke overstiger arbeidsgivers egenandel i utkastet § 6–5, se merknadene til denne bestemmelsen.

Til utkastet § 7–2

Utkastet gir habilitetsregler for tilsatte i forsikringsselskapene. Bestemmelsen viser til forvaltningslovens regler om habilitet. Utkastet skal så langt det passer forstås på samme måte. Når det gjelder hensynet bak habilitetsreglene i utkastet, vises til punkt 15.2.2.

Til utkastet § 7–3

Utkastet regulerer skadelidtes plikt til å gi opplysninger i forbindelse med skadeoppgjøret, se forsikringsavtaleloven § 18–1 første ledd. Utkastet klargjør også selskapets framgangsmåte ved innhenting av medisinske opplysninger ved skadeoppgjøret. Utkastet andre og tredje ledd er i samsvar med forslag til nytt andre og tredje ledd i forsikringsavtaleloven § 8–1, jf. § 18–1, se NOU 2000: 23 s. 120

Første ledd svarer til forsikringsavtaleloven § 18–1 første ledd, og skal forstås på samme måte, se nærmere omtale av denne bestemmelsen i punkt 15.4.2.

Andre ledd er tatt inn for å stadfeste nåværende praksis om at selskapene normalt ikke innhenter alle relevante opplysninger fra alle legejournaler til eget bruk før en sakkyndigrapport foreligger. Andre ledd er i samsvar med forslag til nytt andre ledd i forsikringsavtaleloven § 8–1, jf.18–1, se NOU 2000: 23 s. 120. Hensynet bak utkastet andre ledd er å forhindre at for mye informasjon tilflyter selskapet. Selskapet må både vurdere om det i det hele trenger informasjonen og i så fall når det trenger den. Om nødvendig samtykke foreligger, vil de opplysninger selskapet trenger til slutt tilflyte selskapet. Andre ledd har derfor den virkning at innsamling av informasjon forsinkes noe. Det vil imidlertid ofte også for selskapet være tilstrekkelig at en medisinsk sakkyndig har vurdert opplysningene, slik at disse aldri vil bli tatt inn i selskapets arkiver.

I andre ledd første punktum er det for ordens skyld presisert at det uansett kreves samtykke til innhenting av slike opplysninger. Der spesialisterklæring fra sakkyndig foreligger, kan innhenting av journaler med videre være nødvendig om selskapet vil etterprøve konklusjonen.

Andre ledd andre punktum omhandler prosedyrene når selskapet bistår eksterne sakkyndige med å samle inn uredigerte legejournaler, for eksempel for å få fortgang i saken. Denne type formidling av journaler utløser ikke plikt til å sortere ut materiale uten betydning eller andre plikter etter personvernlovgivningen. En slik oppgave kan det imidlertid være hensiktsmessige å overlate til et veiledende tredjepartsorgan, se punkt 14.6.5 og utkast til § 7–6. Vurderer selskapet saken ved hjelp av interne sakkyndige, kommer andre ledd andre punktum ikke til anvendelse. Skal den sakkyndige få utføre oppdraget, må informasjonen tilflyte selskapet ved dets lege. Personvernlovgivningen oppstiller skranker for hvordan opplysningene kan brukes i selskapet

Tredje ledd slår fast at selskapet skal holde kravframsetter informert om opplysninger som innhentes. Dette gjelder selv om samtykke (fullmakt) foreligger. Tredje ledd er i samsvar med forslag til nytt tredje ledd i forsikringsavtaleloven § 8–1 jf. § 18–1, se NOU 2000: 23 s. 120. Utkastet svarer noenlunde til forvaltningens informasjonsplikt etter forvaltningsloven. Utkastet må ses på som tillitskapende. Når selskapet gir slik orientering, kan kravframsetteren trekke tilbake samtykke til å innhente opplysninger. Selskapet må også gi slike opplysninger etter personopplysningsloven. Tredje ledd er derfor i noen grad overlappende med denne loven. Der opplysninger innhentes etter utrykkelig samtykke, er det sannsynligvis ingen varslingspliktplikt etter personopplysningsloven § 20. Hensynet bak utkastet er at kravframsetter får informasjon om og når selskapet bruker hans eller hennes samtykke til å innhente opplysninger.

Til utkastet § 7–4

Utkastet gir regler om skadelidtes rett til innsyn i sakens dokumenter. Utkastet viser til bestemmelsene i personopplysningsloven. Denne loven har blant annet bestemmelser om behandling av personopplysninger i kapittel III. Utkastet gir skadelidte rett til innsyn i sakens dokumenter, når dette følger av reglene i personopplysningsloven. Der selskapet avslår krav om innsyn, kan avgjørelsen påklages etter bestemmelsene i denne loven.

Til utkastet § 7–5

Utkastet gir bestemmelser om forsikringsselskapets veiledningsplikt ved erstatningsoppgjør etter arbeidsskadeforsikringsloven. Utkastet bygger på prinsippene i forvaltningsloven § 11 første og andre ledd, og skal så langt det passer forstås på samme måte. Utkastet kommer i tillegg til de regler om selskapets veiledningsplikt i oppgjør som måtte framgå av andre lover. Utkastet er heller ikke til hinder for at selskapet selvpålagt opererer med mer vidtrekkende regler om veiledning enn det utkastet bestemmer. Utkastet må også til en viss grad ses i sammenheng med reglene om arbeidsgivers og selskapets informasjonsplikt, se utkastet § 4–2 og merknadene til denne bestemmelsen. Utkastet er ikke til hinder for at selskapene utarbeider en standardisert veiledning som oppfyller innholdet i den veiledningsplikten som utkastet oppstiller. Dette forutsetter likevel at veiledningen i det enkelte tilfellet er konkret og individuell der utkastet krever det.

Utkastet første ledd første punktum slår fast at selskapets veiledningsplikt er generell. Den skal også gis uten at skadelidte ber om det, se likevel utkastet andre ledd. Plikten er likevel avgrenset til å gjelde i de konkrete tilfeller der det er satt fram krav om erstatning etter loven. Det vil si at utkastet ikke pålegger selskapet en plikt til alminnelig veiledning på området. Veiledningsplikten vil i praksis gjelde overfor skadelidte og andre som har krav på erstatning, se utkastet § 1–2 og merknadene til denne bestemmelsen. Veiledningsplikten er ikke avgrenset til loven om arbeidsskadeforsikring, men vil også gjelde i forhold til andre regelverk av betydning for kravet. Det er særlig folketrygdlovens bestemmelser som vil kunne ha slik betydning.

Plikten til å informere om andre regleverk går forutsetningsvis fram av første ledd andre punktum . Hensynet bak bestemmelsen er at skadelidte og andre med krav på erstatning skal få en nøytral og fyllestgjørende veiledning, slik at han eller hun best mulig skal kunne ivareta sine interesser i forbindelse med oppgjøret. Særlig gjelder dette der skadelidte ikke opptrer med fullmektig, åpenbart har misforstått rettigheter og at misforståelsen for eksempel går fram av kravet eller øvrig korrespondanse og kontakt med selskapet.

Første ledd tredje punktum regulerer omfanget av veiledningsplikten. Utgangspunktet for selskapets veiledningsplikt må være en avveining av mellom sakens karakter, behovet for veiledning og saksbehandlingstiden. Det er dette som ligger i formuleringen om at veiledningen må tilpasses det enkelte selskaps situasjon. Prioriteringen må imidlertid ikke gå ut over personer med behov for spesiell veiledning, for eksempel ressurssvake. Enkelte skadelidte vil kunne være i en vanskelig livssituasjon både fysisk og økonomisk som følge av arbeidsskaden, med behov for veiledning. Siden utkastet første ledd første og andre punktum er formulert som «skal-regler», er tredje punktum ment å være en snever unntaksregel.

Utkastet andre leddførste punktum spesifiserer selskapets veiledningsplikt på visse områder. Bestemmelsene stiller med dette minstekrav til veiledningen. Bestemmelsen kommer imidlertid bare til anvendelse der skadelidte retter en konkret forespørsel til selskapet, eller når sakens art eller skadelidtes forhold gir grunn for det. Veiledningen omfatter bare skrevne regler av betydning for saken, og ikke regler og retningslinjer i selskapets praksis. Veiledningen bør her ta sikte på å gjøre skadelidte i stand til å innehente nødvendige opplysninger og dokumentasjon, se for øvrig merknadene til utkastet § 7–3 første ledd. I bedømmelsen av plikten til veiledning etter andre ledd tas det hensyn til sakens vanskelighetsgrad, skadelidtes forutsetning til selv å skaffe opplysninger eller advokathjelp.

Andre ledd andre punktum bestemmer at selskapet om mulig bør peke på omstendigheter som i det konkrete tilfellet særlig kan få betydning for resultatet. Denne bestemmelsen pålegger ingen plikt til slik veiledning. Det bør opplyses om de viktigste argumentene som kan sette skadelidte i stand til å legge opp saken slik at han eller hun oppnår det ønskede resultat. Selskapet bør også om mulig gi opplysninger om de viktigste opplysninger som kan tale mot søknaden, slik at skadelidte kan innrette seg etter dette i kravet.

Til utkastet § 7–6

Utkastet gir hjemmel for departementet til å gi forskrift om godkjenning av ett eller flere nøytrale organer som kan bistå i forbindelse med oppnevning av medisinsk sakkyndig ved oppgjør av forsikring. Det vises til punkt 14.6.5.

Til utkastet § 7–7

Utkastet slår fast når en avgjørelse av et krav om erstatning skal begrunnes, hva begrunnelsen skal innholde, og om underretning om avgjørelsen og begrunnelsen. Bestemmelsen bygger på prinsippene i forvaltningsloven §§ 23 til 25 og § 27, og skal så langt det passer forstås på samme måte.

Utkastet første ledd første punktum slår fast at selskapet skal gi skriftlig begrunnelse når det avgjør et krav om erstatning etter loven. Utkastet bygger på forvaltningsloven §§ 23 og 24 første ledd første punktum. Direkte følger det bare av utkastet at selve konklusjonen (avgjørelsen) skal gis skriftlig. Imidlertid må de begrunnelser som pliktes gitt etter utkastet tredje punktum, inngå som en del av den skriftlige avgjørelsen. Kravet til skriftlighet begrunnes med at avgjørelsens innhold skal være så klart som mulig. Et annet hensyn er notoritet. Det skal i ettertid kunne bringes på det rene hva som var avgjørelsens nøyaktige innhold. I praksis oppfylles kravet til skriftlighet ved at skadelidte tilstiles et brev. Imidlertid kan det også gjøres ved hjelp av telegram, telefaks, e-post mv.

Utkastet første ledd andre punktum gjør unntak fra plikten til å gi begrunnelse etter utkastet første ledd første punktum. Unntaket gjelder bare i forhold til opplysninger skadelidte ikke har krav på å få se med hjemmel i utkastet § 7–4.

Utkastet første ledd tredje punktum slår fast hva den skriftlige begrunnelsen etter utkastet første ledd første punktum skal inneholde. Utkastet bygger på forvaltningsloven § 25 første og andre ledd, og skal så langt det passer forstås på samme måte. Utkastet må ses på som minimumsregler, og er utformet slik at kravene til begrunnelsens innhold i en viss utstrekning avhenger av behovet i den enkelte sak. Begrunnelsesplikten går ikke så langt at det er nødvendig å redegjøre for hvorfor skadelidtes konkrete anførsler ikke er tatt til følge. Det er følgelig ingen plikt til å imøtegå alt hva skadelidte har anført. Dersom skadelidte opplever at påstandene ikke er vurdert, kan det gi vedkommende grunn til å tro at de er oversett. Det kan derfor være grunnlag for kort å vise til anførslene, men at selskapet ikke har funnet grunnlag for å tillegge dem avgjørende vekt. Det vil være behov for standardiserte begrunnelser på områder der det fattes en rekke avgjørelser. Utkastet er ikke til hinder for standardiserte begrunnelser, men forutsetter likevel at begrunnelsen i det enkelte tilfellet er konkret.

Utkastet første ledd tredje punktum oppstiller for det første en plikt til å nevne de faktiske forhold avgjørelsen bygger på. Det er imidlertid ikke et krav at redegjørelsen omfatter hva for eksempel enkelte medisinske spesialister har uttalt eller hvordan bevisene er bedømt. Det er resultatet av bevisvurderingen plikten omfatter. De fakta som er lagt til grunn, må framstilles så fullstendig at det er mulig for skadelidte å forstå at lovens vilkår for å treffe en avgjørelse med det aktuelle innhold, foreligger. Hvis noe av faktum går inn under det som er unntatt etter personopplysningsloven, se utkastet § 7–4, har skadelidte ikke noen plikt til å gjøre seg kjent med dem

Utkastet første ledd tredje punktum bestemmer også at innholdet i de rettsregler avgjørelsen bygger på, skal gjengis. Det vil si avgjørelsens rettslige grunnlag. Henvisningen omfatter alle lover, forskrifter og eventuelle ulovfestede regler. Det er uten betydning om skadelidte har kjennskap til reglene.

Utkastet første ledd tredje punktum slår videre fast at begrunnelsen i visse tilfeller også skal gjengi den problemstilling avgjørelsen bygger på. Med dette menes det som ifølge regelen er avgjørende for utfallet i avgjørelsen.

Utkastet andre ledd første punktum oppstiller en generell regel om plikt til å underrette skadelidte om avgjørelsen og om begrunnelsen for denne. Underretning skal skje «så snart som mulig» etter at avgjørelsen er truffet. At avgjørelsen først skal iverksettes på et senere tidspunkt, fører ikke til at plikten til å underrette forskyves i tid. Det er det selskapet som har truffet avgjørelsen, som også plikter å underrette skadelidte om avgjørelsen.

Utkastet slår fast at underretning om avgjørelsen og begrunnelsen for denne skal gis skriftlig. Dette er likevel ikke noe kategorisk krav. Med skriftlig underretning menes brev, men dersom saken haster fordi skadelidte eksempelvis er alvorlig syk, kan underretning gis over telefon, telegram, e-post eller lignende.

Hovedregelen etter andre ledd første punktum er at begrunnelsen skal gis samtidig med avgjørelsen, jf. prinsippet om samtidig begrunnelse i forvaltningsloven § 24 første ledd andre punktum.

Det bærende hensyn bak plikten til å gi samtidig begrunnelse er at den skal framtre som reell, og gjøre det nødvendig for selskapet å tenke igjennom grunnene for avgjørelsen når den treffes. En etterfølgende begrunnelse vil lett bli et forsvar for avgjørelsen. Utkastet betyr at begrunnelsen må utformes samtidig med at avgjørelsen treffes. Plikten til å gi samtidig begrunnelse skal ikke forstås slik at begrunnelsen må gis i samme dokument. Begrunnelsen kan for eksempel gis i eget vedlegg eller lignende.

Hovedregelen om samtidig begrunnelse kan likevel fravikes. Det kan for eksempel gjelde i tilfeller der det gis annen underretning enn per brev (hastesaker), og der begrunnelsen er for omfattende eller av annen grunn ikke passer å bli meddelt på den måten som velges. Her vil det være riktig å ettersende skriftlig begrunnelse.

Utkastet andre ledd andre punktum fastsetter at underretningen skal inneholde opplysning om klageadgang, klagefrist, klageinstans og den nærmere framgangsmåte ved klage. Plikten gjelder generelt og uten hensyn til om det må antas at kravframsetter kjenner til klageadgangen. I underretningen skal det også informeres om selskapets veiledningsplikt etter utkastet § 7–5, om kravstillers rett til å gjøre seg kjent med sakens opplysninger etter utkastet § 7–4 og om retten til etteroppgjør etter utkastet § 6–16 (ved vesentlig endring).

Til utkastet § 7–8

Utkastet gir skadelidte en rett til å anmode om at arbeidsskadeforsikringsnemnda overtar behandlingen av en sak som ikke er ferdigbehandlet av forsikringsselskapet. Se punkt 14.5.

Til utkastet § 7–9

Utkastet slår fast at svik i erstatningsoppgjøret utløser sanksjoner. Utkastet bygger på forsikringsavtaleloven § 18–1 andre og tredje ledd og skal så langt det passer forstås på samme måte. Det vises til den nærmere begrunnelsen i punkt 13.16, hvor det også framgår at det er dissens i utvalget når det gjelder spørsmålet om regler om svik.

Utkastet første og andre ledd bygger på forsikringsavtaleloven § 18–1 andre og tredje ledd. Utkastet skal så langt det passer forstås på samme måte. Endringene i forhold til § 18–1 andre ledd går fram av punkt 13.16. Endringene er at svik fra skadelidte ikke skal kunne «smitte over» på egne forsikringer der skadelidte er forsikret i samme selskap som arbeidsgiver. Videre foreslås det at det i loven om arbeidsskadeforsikring skal være et vilkår om at forsikringsselskapet skal politianmelde sviket.

Utkastet tredje ledd bygger på forsikringsavtaleloven § 18–1 tredje ledd, og skal så langt det passer forstås på samme måte. Forsikringsselskapet skal etter utkastet ikke ha rett til å si opp forsikringer skadelidte har i selskapet, samt at svik ikke kan påberopes der selskapet forsømmer å politianmelde forholdet.

Svik reiser også strafferettslige problemstillinger, dette er behandlet i punkt 13.17.

Kapittel 8. Arbeidsskadeforsikringsnemnda

Det er dissens i utvalget når det gjelder spørsmålet om klageinstans. Flertallet foreslår at det opprettes en egen klagenemnd for arbeidsskadesaker. Mindretallet foreslår at Trygderetten skal være klageinstans, se punkt 14.4.

I det følgende er det flertallets forslag som kommenteres:

Til utkastet § 8–1

Bestemmelsen gir regler om Arbeidsskadeforsikringsnemndas virksomhet og kompetanse i klagesaker. Utkastet bygger på forvaltningsloven § 34, og skal så langt det passer forstås på samme måte.

Utkastet første ledd bestemmer at tvister om erstatning mellom skadelidte og forsikringsgiver etter loven om arbeidsskadeforsikring skal avgjøres av Arbeidsskadeforsikringsnemnda. Nemnda sikrer en uavhengig og nøytral administrativ totrinnsbehandling av klagesaker etter loven. Nemndas avgjørelser kan bare overprøves av domstolene, se utkastet § 8–8.

Etter utkastet andre ledd har nemnda kompetanse og plikt til å avvise klagen der vilkårene for å behandle den ikke forligger. Nemnda skal bringe på det rene om avgjørelsen kan påklages, om klagerett foreligger, om klagen er framsatt for sent osv. Nemndas avgjørelse om avvisning kan ikke påklages.

Utkastet tredje ledd første punktum slår fast at nemndas realitetsprøvelse kan omfatte alle siden av saken, herunder nye omstendigheter. Både rettsanvendelsen, saksbehandlingen, de faktiske forhold og eventuell skjønnsutøvelse kan prøves fullt ut. Nemnda har etter tredje ledd første punktum rett til å treffe sin avgjørelse basert på «nye omstendigheter». Begrepet fanger opp nye kjensgjerninger og beviser både fra klageren og innklagede. Nye opplysninger som klageren kommer med i klageomgangen og som han eller hun kunne ha framlagt før selskapet fattet vedtak i første instans, er ikke til hinder for at klageinstansen tar hensyn til disse opplysningene dersom de er relevante for klagesaken. Slike opplysninger plikter klageinstansen å vurdere etter tredje ledd andre punktum. Nemnda er pliktig til å overprøve alle sider av selskapets vedtak som direkte er påklaget. Det vil si de rettslige, faktiske og eventuelle skjønnsmessige sider. Nemnda kan ikke bare nøye seg med å ta stilling til om en avgjørelse om erstatning har hjemmel. Plikten til prøvelse gjelder alle de deler klageren har reist innsigelser mot. Selv om klageren ikke direkte ber om det, plikter nemnda alltid å vurdere om en avgjørelse er lovlig og dermed har tilstrekkelig hjemmel.

Etter andre punktum er nemnda verken bundet av de påberopte grunner, påstander eller til å holde seg til den påklagede del av avgjørelsen. Klageren kan eksempelvis tilkjennes mer erstatning enn det han eller hun har bedt om. Det er imidlertid et vilkår at nemnda holder seg til samme sak som er avgjort av selskapet. I regelen vil selskapet tilby skadelidte ett oppgjør, slik at det å avgjøre hva som skal regnes som samme sak neppe vil volde problemer i praksis.

Klageinstansen kan fatte vedtak til ugunst for klager, se nærmere punkt 15.6.2.

Dersom nemnda gjør endringer i selskapets avgjørelse, foreskriver utkastet fjerde ledd hvilke former nemndas avgjørelser skal ha. Der det ikke gjøres endringer, stadfestes avgjørelsen. Nemnda har valget mellom å selv treffe ny avgjørelse som endrer selskapets avgjørelse, eller å oppheve selskapets avgjørelse og sende saken tilbake til selskapet for hel eller delvis ny behandling. Der en ny avgjørelse må baseres på ytterligere undersøkelser, vil det være mest hensiktsmessig å hjemvise saken til ny behandling i selskapet. Der tidsfaktoren spiller inn, eller der alle forhold i saken ligger til rette for det, er det rimelig at nemnda treffer ny realitetsavgjørelse.

Klageren skal alltid underrettes om utfallet av klagesaken. Vedkommende bør underrettes så fort avgjørelsen foreligger. Underretning skal gis direkte fra nemnda, ikke via selskapet.

Til utkastet § 8–2

Utkastet gir regler om Arbeidsskadeforsikringsnemndas organisering. Bestemmelsen er bygget opp etter mønster av pasientskadeloven § 16 og lov om anke til Trygderetten § 7.

Første ledd første punktum slår for det første fast at medlemmene i nemnda oppnevnes av Kongen. Nemndas leder skal ha juridisk embetseksamen, se andre punktum . Ellers vises det til punkt 14.4.8 om nemndas sammensetning.

Andre ledd første punktum bestemmer at nemnda i hver sak skal settes med minst tre medlemmer etter den sirkulasjonsordningen som nemndas leder fastsetter. Et juridisk medlem skal være administrator i den enkelte sak, se andre punktum .

Etter utkastet andre ledd tredje punktum settes nemnda med et medisinsk medlem dersom sakens art tilsier det.

Utkastet tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om nemndas sammensetning og virksomhet.

Til utkastet § 8–3

Utkastet gir regler om klage og klagefrist. Bestemmelsen bygger på prinsippene i forvaltningsloven § 28 og 29, og skal så langt det passer forstås på samme måte.

Utkastet første ledd slår fast at skadelidte kan påklage forsikringsselskapets avgjørelse av krav om erstatning etter loven til Arbeidsskadeforsikringsnemnda. Som skadelidt regnes også etterlatte, se merknadene til utkastet § 1–2.

Bestemmelsen innebærer at nemnda både har plikt og kompetanse til å behandle klagen. Skadelidte har på sin side et rettskrav på å få saken klagebehandlet når vilkårene for dette er til stede. Den som har klaget, har rett til å trekke klagen tilbake. Regler om klage kommer bare til anvendelse der det foreligger en avgjørelse om erstatning fra forsikringsselskapene. Ved enkelte prosessuelle avgjørelser for eksempel om avslag på krav om innsyn i sakens dokumenter, må skadelidte benytte klagereglene i personopplysningsloven. Av utkastet følger videre at klagen alltid går til et annet organ enn det som traff avgjørelsen. En skadelidt kan uten videre påklage en avgjørelse. Han eller hun trenger ikke ha rettslig klageinteresse. I praksis antas imidlertid skadelidte i de fleste tilfeller å ha slik interesse.

Utkastet andre ledd gir regler om klagefrist. Det er reglene i utkastet § 5–5 som setter de ytre rammer for fristen til å klage. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen.

Til utkastet § 8–4

Utkastet stiller krav til klagens adressat, form og innhold. Bestemmelsen bygger på prinsippene i forvaltningsloven § 32, og skal så langt det passer forstås på samme måte.

De krav til klagens form og innhold som oppstilles i utkastet er beskjedne og dels retningsgivende. Til tross for bruken av «skal», er det ikke tale om absolutte pålegg. Klageren trenger ikke å påstå at det er feil ved den avgjørelsen som angripes. Det er tilstrekkelig å anføre at vedkommende ønsker en endring. Det er viktig å få fram at man klager, selv om det ikke er nødvendig å bruke ordet «klage» eller å gi noen begrunnelse for klagen.

Utkastet første punktum bestemmer at klagen skal settes fram for Arbeidsskadeforsikringsnemnda. Feilaktig sendt klage til selskapet er imidlertid ikke avvisningsgrunn. Der klagen er muntlig, plikter nemnda å være behjelpelig med å sette opp klagen skriftlig, se andre punktum . Heri ligger at klagen for eksempel kan settes fram over telefon. Telefaks eller e-post eller lignende må også kunne brukes til å formidle klagen. Nemnda skal etter tredje punktum sende kopi av klagen til selskapet, jf. utkastet § 8–5.

Utkastet fjerde punktum bestemmer at klageren skal nevne den endring som ønskes i avgjørelsen som påklages. Bestemmelsen oppstiller imidlertid ikke et krav om at det skal redegjøres for eventuelle feil i avgjørelsen som klageren mener foreligger. Plikten etter fjerde punktum foreligger for eksempel der klageren nevner den avgjørelsen som angripes og at han eller hun krever høyere erstatning. Klager må imidlertid få fram at han eller hun klager, ikke bare beklager seg i generelle vendinger over avgjørelsen.

Når det gjelder kravene i forvaltningsloven § 32 bokstav b (formkrav til klagen), bokstav c (identifisering av avgjørelsen), og bokstav d (nevne den endring som ønskes) har utkastet ingen uttrykkelig henvising til disse. Kravene vil like fullt gjelde, men for å forenkle klageprosessen for skadelidte, er de utelatt fra utkastet til lovtekst. Nemnda vil uansett kunne sette en kort frist for retting av eventuelle formelle feil.

Til utkastet § 8–5

Utkastet gir de nærmere regler om nemndas saksforberedelse i klagesak. Utkastet bygger på prinsippene i forvaltningsloven § 33, og skal så langt det passer forstås på samme måte.

Reglene i utkastet gjør rede for hvordan klagesaker skal forberedes, hvilken instans som har ansvaret for de enkelte ledd i saksforberedelsen og kompetansen til å endre den avgjørelsen som er påklaget.

Utkastet første leddførste punktum slår fast at nemnda har ansvaret for sakens opplysning. Den skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes.

Første ledd andre punktum pålegger nemnda å be om eventuelle merknader fra selskapet til klagen. Dette viser at den nye loven bygger på prinsippet om kontradiksjon i klagebehandlingen.

Finner nemnda at selskapet ikke har foretatt de nødvendige undersøkelser, kan nemnda i medhold av tredjepunktum gi pålegg om at det blir gjort.

Etter utkastet andre ledd første punktum skal selskapet foreta de undersøkelser som klagen gir grunnlag for. Undersøkelsesplikten strekker seg imidlertid bare til kontroll av eventuelle nye anførsler og forhold, da det er nemnda som har det formelle ansvaret for sakens opplysning, se utkastet første ledd første punktum.

Etter andre ledd andre punktum gjelder lov om arbeidsskadeforsikring §§ 7–2 til 7–9 tilsvarende for selskapets klagebehandling.

I utkastet andre ledd tredje punktum klargjøres at selskapet kan oppheve eller endre avgjørelsen dersom det finner klagen begrunnet.

Andre ledd fjerde punktum gir anvisning på den videre saksgang der selskapet verken avviser klagen, eller treffer ny avgjørelse til gunst for klageren. Selskapet skal snarest mulig oversende sakens dokumenter til nemnda. Det gjøres ikke reservasjon for noen dokumenter. Også dokumenter som selskapet har utarbeidet for sin saksforberedelse for avgjørelsen, skal oversendes. Selskapets eventuelle uttalelse i saken skal også oversendes. Uttalelser som nevnt skal klageren har kopi av i den utstrekning de ikke inneholder opplysninger som rammes av utkastet § 7–4, se femte punktum . Der bare deler av uttalelsene rammes, kan disse sladdes ut. Skadelidte har krav på automatisk å få tilsendt kopi av eventuelle tilleggsutredninger som selskapet har foretatt i forbindelse med klagebehandlingen, dersom de sendes nemnda.

Til utkastet § 8–6

Utkastet fastsetter regler for saksbehandlingen i Arbeidsskadeforsikringsnemnda.

Utkastet første ledd første punktum slår fast at nemnda treffer vedtak med alminnelig flertall. Etter andre punktum plikter nemnda å begrunne vedtakene. Dette gjelder både flertallets og mindretallets syn.

Utkastet andre ledd slår fast at forvaltningslovens og offentlighetslovens regler gjelder for nemndas virksomhet. Dette gjelder imidlertid ikke utbetinget, idet arbeidsskadeforsikringsloven på enkelte punkter har særregler. Forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder derfor bare så langt annet ikke er bestemt i loven om arbeidsskadeforsikring.

Utkastet tredje ledd bestemmer at vedtak i Arbeidsskadeforsikringsnemnda skal iversettes av selskapene.

Til utkastet § 8–7

Utkastet inneholder regler om Arbeidsskadeforsikringsnemndas sekretariat, herunder sekretariatets arbeidsoppgaver.

Utkastet første ledd bestemmer at sekretariatet kan forberede klagesakene for nemnda. Hvilke nærmere bestemte oppgaver som kan gå inn under uttrykket saksforberedelse går fram av punkt 14.4.4. Hvilke andre oppgaver av mer forberedende karakter sekretariatet skal kunne ha, må det i stor grad overlates til nemnda selv å avgjøre.

Utkastet andre ledd gir nemnda hjemmel til å kunne delegere til sekretariatet å treffe avgjørelse på vegne av nemnda i en klagesak. Dette vil imidlertid begrense seg til helt åpenbare saker, som for eksempel der kravet er foreldet.

Til utkastet § 8–8

Utkastet gir regler om domstolsprøving. Bestemmelsen bygger delvis på pasientskadeloven § 18, og skal så langt det passer forstås som denne. Bestemmelsen må ses i sammenheng med forslag til endring av tvistemålsloven § 3 nr. 4, hvoretter lagmannsretten skal kunne prøve lovligheten av Arbeidsskadeforsikringsnemndas vedtak. Uttrykket «lovligheten av» skal forstås som tilsvarende uttykk brukt i lov om anke til Trygderetten § 23.

Første ledd fastsetter at forsikringsselskapet og den som krever erstatning etter denne loven, kan bringe saken inn for lagmannsretten når vedtak i Arbeidsskadeforsikringsnemnda foreligger.

Andre ledd bestemmer at søksmål må reises innen seks måneder fra det tidspunkt underretting om vedtak i nemnda er kommet fram til vedkommende. Når denne fristen er utløpt uten at søksmål er reist, har vedtaket samme virkning som rettskraftig dom, og kan fullbyrdes etter reglene for dommer.

Tredje ledd slår fast at søksmål skal reises mot forsikringsgiver eller Arbeidsforsikringsforeningen.

Til utkastet § 8–9

Utkastet gir regler om finansiering av Arbeidsskadeforsikringsnemnda.

Etter utkastet første ledd skal Arbeidsskadeforsikringsnemndas virksomhet finansieres av forsikringsgiverne i felleskap, se § 4–1 første ledd.

Departementet kan gi forskrift om finansieringen, se andre ledd. Forskriften kan regulere om finansieringen for eksempel skal skje via faste tilskudd eller gebyrer per sak.

Kapittel 9. Ikrafttreden og overgangsbestemmelser

Til utkastet § 9–1

Utkastet gir Kongen fullmakt til å sette loven i kraft. Ikrafttredelsen bør settes til ca. seks måneder etter stortingsbehandlingen slik at forsikringsbransjen og trygdeetaten får rimelig tid til å forberede iverksettingen av den nye loven. Videre må departementet ha tid til å opprette et nytt klageorgan, og utarbeide forskrifter til den nye loven.

Til utkastet § 9–2

Utkastet inneholder overgangsbestemmelser. Utkastet regulerer hvilke skader og sykdommer som dekkes etter loven om arbeidsskadeforsikring.

Utkastet første ledd slår fast at loven gjelder for ulykkeskader som skjer etter lovens ikrafttreden. Utkastet svarer til utkastet § 4–5 første ledd, se merknader til denne bestemmelsen. Begrunnelsen for å velge denne løsningen går fram av punkt 17.4.6.

Andre ledd gir overgangsregler for arbeidssykdommene. Utkastet svarer til utkastet § 4–5 andre ledd, se merknadene til denne bestemmelsen. Den nærmere begrunnelsen går fram av punkt 17.4.6.

Tredje ledd slår fast at loven likevel ikke gjelder for arbeidssykdommer der arbeidsforholdet var opphørt da loven om yrkesskadeforsikring trådte i kraft 1. januar 1990. Utkastet er gitt av informasjonshensyn, se punkt 17.4.6 for den nærmere begrunnelse.

Til utkastet § 9–3

Utkastet gjelder endring i andre lover som følge av lov om arbeidsskadeforsikring. Se punkt 17.5.3.

Til endringer i tvistemålsloven

Det foreslås at vedtak etter Arbeidsskadeforsikringsnemnda skal kunne bringes inn for lagmannsretten, se utkastet § 8–8. I tvistemålsloven § 3 forslås det inntatt et nytt nr. 4 som bestemmer at prøving av lovligheten av Arbeidsskadeforsikringsnemndas vedtak hører inn under lagmannsretten.

Til endringer i folketrygdloven

Det foreslås å ta inn et nytt tredje ledd i folketrygdloven § 26–2, slik at ytelser etter særbestemmelsene om yrkesskader i loven ikke gis for arbeidsskader som faller inn under ny lov om arbeidsskadeforsikring.

Folketrygdloven § 23–8 om refusjon av trygdeutgifter ved yrkesskade må oppdateres ved ikrafttreden av lov om arbeidsskadeforsikring. Henvisning til lov om yrkesskadeforsikring må suppleres med henvisning til lov om arbeidsskadeforsikring. På grunn av overgangsreglene i utkastet § 9–2, kan ikke henvisningen til yrkesskadeforsikringsloven bortfalle.

Til endringer i yrkesskadeforsikringsloven

Det foreslås inntatt et nytt andre ledd i § 21 slik at erstatning etter i lov om yrkesskadeforsikring ikke gis for arbeidsskader som faller inn under ny lov om arbeidsskadeforsikring.

Til endringer i opplæringslova

Det foreslås inntatt en ny bestemmelse i opplæringslova om at kommuner, fylkeskommuner og andre som driver opplæring etter loven plikter å tegne ulykkesforsikring for skoleelevene.

Til endringer i revisorloven

Det foreslås inntatt en presisering i revisorloven § 5–2 fjerde ledd nr. 2 om at revisor skriftlig skal påpeke overfor den revisjonspliktiges ledelse om arbeidsskadeforsikring er tegnet.

Endring i annen lovgivning

Det foreslås inntatt bestemmelser i annen skole- og universitetslovgivning som svarer til forslaget om endring i opplæringslova.

20 Utkast til lov om arbeidsskadeforsikring

Kapittel 1. Formål og definisjoner m.m.

§ 1–1 Formål

Hovedformålet med loven er å sikre skadelidte erstatning ved arbeidsskader uten hensyn til om noen er skyld i skaden.

Loven skal også bidra til forebygging, rehabilitering og attføring.

§ 1–2 Definisjoner

  1. Med arbeidstaker menes i denne loven enhver som omfattes av § 3–1. Likestilt med arbeidstaker er den som omfattes av §§ 3–2 til 3–5.

  2. Med arbeidsgiver menes i denne loven enhver som i eller utenfor ervervsvirksomhet har noen i sin tjeneste.

  3. Med forsikringsgiver menes i denne loven den som ved avtale påtar seg eller etter loven har plikt til å yte arbeidsskadeforsikring. Som forsikringsgiver regnes også staten.

  4. Med arbeidsskade menes i denne loven skade forårsaket av arbeidsulykke (ulykkesskade) etter § 5–2 og likestilt arbeidssykdom etter § 5–3.

  5. Med skadelidt menes i denne loven arbeidstaker som er påført arbeidsskade eller dennes etterlatte som har rettigheter etter denne loven.

§ 1–3 Ufravikelighet

Avtaler som begrenser skadelidtes rettigheter etter denne loven, er ugyldige.

§ 1–4 Forholdet til forsikringsavtaleloven

Reglene i forsikringsavtaleloven gjelder for arbeidsskadeforsikringen dersom ikke annet er bestemt i eller i medhold av loven her eller går fram av sammenhengen.

Arbeidsskadeforsikringen skal i forholdet mellom forsikringsgiveren og forsikringstakeren anses som en ansvarsforsikring, selv om forsikringstakeren ikke er ansvarlig for de skader som dekkes av loven.

§ 1–5 Avtaler med andre land

Kongen kan inngå gjensidige avtaler med andre land om rettigheter og plikter etter denne loven. Herunder kan det gjøres unntak fra lovens bestemmelser.

Departementet kan gi forskrift om gjennomføringen av slike avtaler.

§ 1–6 Krigs- og terrorhandlinger

Kongen kan begrense ansvaret etter denne loven for skader som skyldes krigs- og terrorhandlinger.

Kapittel 2. Lovens virkeområde

§ 2–1 Lovens virkeområde i Norge

Loven gjelder ved arbeidsskade påført arbeidstaker hos arbeidsgiver i Norge.

§ 2–2 Arbeidstaker ansatt hos norsk arbeidsgiver og som arbeider i utlandet

For arbeidstaker som er ansatt i en virksomhet med hovedkontor i Norge og som arbeider i utlandet, gjelder loven når arbeidstakeren er medlem i folketrygden eller arbeidsgiveren plikter å betale arbeidsgiveravgift etter folketrygdloven § 23–2.

§ 2–3 Utenlandsk statsborger ansatt hos utenlandsk arbeidsgiver

For utenlandsk statsborger som er ansatt hos arbeidsgiver som har hovedkontor i utlandet og driver virksomhet i Norge eller på norsk kontinentalsokkel, gjelder loven når arbeidsgiveren plikter å betale arbeidsgiveravgift etter folketrygdloven § 23–2.

§ 2–4 Arbeidstaker ansatt i petroleumsvirksomhet

Loven gjelder for arbeidstaker som er ansatt i petroleumsvirksomhet på den norske kontinentalsokkelen, uten hensyn til om arbeidsgiveren plikter å betale arbeidsgiveravgift.

§ 2–5 Arbeidstaker ansatt på skip, boreplattformer mv. registrert i NOR og NIS

Loven gjelder for arbeidstaker som er ansatt på skip, boreplattformer og andre flyttbare innretninger registrert i norsk ordinært skipsregister (NOR) og norsk internasjonalt skipsregister (NIS).

§ 2–6 Arbeidstaker ansatt på skip, boreplattformer mv. registrert i utenlandske registre

For arbeidstaker som er ansatt på skip, boreplattformer og andre flyttbare innretninger som er registrert i utenlandsk skipsregister, gjelder loven hvis arbeidstakeren er ansatt hos arbeidsgiver i Norge, se § 2–1.

§ 2–7 Arbeidstaker ansatt i restaurantvirksomhet på turistskip

Loven gjelder ikke for arbeidstaker som er ansatt i hotell- og restaurantvirksomhet om bord på turistskip registrert i norsk internasjonalt skipsregister (NIS).

§ 2–8 Utenlandsk statsborger som er arbeidstaker på skip registrert i utlandet mv.

Loven gjelder ikke for utenlandsk statsborger som er:

  1. arbeidstaker på skip registrert i utenlandsk skipsregister, eller

  2. arbeidstaker på skip registrert i norsk internasjonalt skipsregister (NIS), eller

  3. arbeidstaker hos utenlandsk arbeidsgiver som driver næringsvirksomhet om bord på skip i utenriksfart.

§ 2–9 Forskrift om lovens virkeområde

Departementet kan gi forskrift om lovens virkeområde, herunder om dens anvendelse på:

  1. norske arbeidsgivere i utlandet,

  2. utenlandske arbeidsgivere i Norge,

  3. arbeidstakere på skip, boreplattformer o.l.

Kapittel 3. Personkretsen (de persongrupper som loven gjelder for)

§ 3–1 Arbeidstaker

Arbeidstaker er enhver som arbeider eller utfører verv i arbeidsgiverens tjeneste.

Som arbeidstaker regnes også ombudsmann i offentlig virksomhet.

Som arbeidstaker regnes likevel ikke den som utfører:

  1. ulønnet arbeid eller verv for privatpersoner eller for private organisasjoner, foreninger mv.,

  2. enkeltstående arbeidsoppdrag for privatpersoner, eller

  3. arbeid for privatpersoner når gjennomsnittlig arbeidstid utgjør mindre enn 10 timer per uke.

§ 3–2 Personer som utfører militærtjeneste eller lignende

Følgende grupper av personer er omfattet av arbeidsskadeforsikringen:

  1. vernepliktige og frivillig tjenestegjørende etter lov 17. juli 1953 nr. 29 om verneplikt,

  2. vernepliktige og frivillig tjenestegjørende etter lov 17. juli 1953 nr. 28 om heimevernet,

  3. tjenestepliktige og frivillig tjenestegjørende etter lov 17. juli 1953 nr. 9 om sivilforsvaret,

  4. tjenestepliktige etter lov 19. mars 1965 nr. 3 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner,

  5. tjenestepliktige og frivillig tjenestegjørende etter lov 21. november 1952 nr. 3 om tjenesteplikt i politiet,

  6. militært personell som deltar i internasjonale fredsoperasjoner etter lov 23. februar 1996 nr. 9 om tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner,

  7. yrkesbefal, kontraktsbefal og vervet personell,

  8. personer som etter avtale deltar i Forsvarets tjeneste som lotter.

§ 3–3 Deltakere som utfører arbeid i arbeidsmarkeds- og attføringstiltak eller lignende

Følgende grupper av personer er omfattet av arbeidsskadeforsikringen:

  1. personer som deltar i arbeidsmarkedstiltak, attføringstiltak, kurs eller lignende i regi av arbeidsmarkedsetaten eller trygdeetaten, eller deltar i program i henhold til lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere. Det er et vilkår at tiltaket har yrkesopplæring, sysselsetting eller arbeidstrening som overordnet mål,

  2. personer som er pålagt å utføre arbeidsoppgaver etter sosialtjenesteloven § 5–3 andre ledd.

§ 3–4 Personer som utfører arbeid under opphold i institusjon eller lignende

Følgende grupper av personer er omfattet av arbeidsskadeforsikringen:

  1. personer under behandling i en helseinstitusjon som er offentlig godkjent etter lov om spesialisthelsetjenesten m.m.,

  2. personer som er under behandling i en rehabiliteringsinstitusjon, når utgiftene til oppholdet dekkes av det offentlige,

  3. personer som er under opplæring i en offentlig godkjent attføringsinstitusjon,

  4. personer som soner frihetsstraff eller utholder særreaksjoner i en av kriminalomsorgens anstalter,

  5. personer som utfører samfunnsstraff etter straffeloven § 28 a,

  6. personer som sitter i varetekt.

§ 3–5 Personer som søker å redde liv m.m.

Den som søker å redde andre menneskers liv eller avverge store kulturelle eller materielle tap, er omfattet av arbeidsskadeforsikringen.

Kapittel 4. Arbeidsskadeforsikring

§ 4–1 Plikten til å tegne arbeidsskadeforsikring

Arbeidsgivere plikter å tegne arbeidsskadeforsikring som skal dekke tap som omfattes av loven ved arbeidsskade. Arbeidsskadeforsikringen skal tegnes i samme forsikringsselskap for alle arbeidstakerne i en virksomhet.

Staten er unntatt fra forsikringsplikten. Arbeidstakere i staten kan kreve erstatning for arbeidsskade direkte fra staten. Det samme gjelder personer som går inn under lovens § 3–5.

Ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av bestemmelsen i første ledd første punktum straffes arbeidsgiveren eller den som i arbeidsgiverens sted leder virksomheten, med bøter eller fengsel inntil 3 måneder.

§ 4–2 Informasjon om arbeidsskadeforsikringen

Arbeidsgivere skal på forsvarlig måte sørge for at arbeidstakerne med passende mellomrom blir orientert om arbeidsskadeforsikringens art, omfang og karakter. Forsikringsselskapet plikter å bistå arbeidsgiverne.

§ 4–3 Nærmere om arbeidsskadeforsikringen

Arbeidsskadeforsikring skal tegnes i et forsikringsselskap. For arbeidsgivere som ikke får tegnet forsikring etter første punktum, tegnes arbeidsskadeforsikring i en forsikringspool av solidarisk ansvarlige forsikringsselskaper.

Forsikringsvilkårene og annen nødvendig informasjon om forsikringsforholdet må foreligge på norsk. Forsikringsgivere skal motta og besvare henvendelser fra arbeidstakere om erstatning etter loven, på norsk.

§ 4–4 Melding av arbeidsskader

Arbeidstaker skal uten ugrunnet opphold melde en skade eller en sykdom som kan gi rett til erstatning etter denne loven, til arbeidsgiver eller andre i tilsvarende stilling. Slik melding likestilles med melding til forsikringsgiver.

Arbeidsgivere og andre i tilsvarende stilling skal uten ugrunnet opphold sende melding til forsikringsgiver når en arbeidstaker blir påført en skade eller sykdom som kan gi rett til erstatning fra forsikringsgiver etter denne loven.

Er melding ikke gitt etter andre ledd, kan skadelidte selv melde skaden eller sykdommen til forsikringsselskapet.

Melding til forsikringsselskapet etter andre og tredje ledd skal likevel ikke gis hvis kravet ikke overstiger utgifter til egenandelen i § 6–5. Der arbeidsgiver innen rimelig tid ikke refunderer arbeidstakers krav innenfor rammen av egenandelen, gjelder likevel tredje ledd i denne bestemmelsen.

Den som går inn under lovens § 3–5, må selv melde skaden til staten.

Arbeidsgiveren eller den som i arbeidsgiverens sted leder virksomheten, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 måneder ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av denne bestemmelsen.

§ 4–5 Hvilken forsikringsgiver som er ansvarlig

Forsikringsgiveren til den arbeidsgiveren arbeidstakeren hadde på det tidspunktet arbeidsulykken (§ 5–2) skjedde, er ansvarlig for å utbetale erstatning etter denne loven.

For arbeidssykdommer (§ 5–3) påligger ansvaret forsikringsgiveren til den arbeidsgiveren som arbeidstakeren hadde på det tidligste av følgende tidspunkter:

  1. da arbeidstakeren første gang søkte legehjelp for sykdommen,

  2. da arbeidstakeren første gang meldte krav til arbeidsgiveren eller forsikringsselskapet, eller

  3. da arbeidstakeren døde av sykdommen.

Andre ledd gjelder selv om sykdommen må anses forårsaket mens arbeidstakeren var i tjeneste hos en annen arbeidsgiver.

Dersom arbeidstakeren ikke lenger er i arbeid, svarer forsikringsgiveren til arbeidstakerens siste arbeidsgiver.

§ 4–6 Opphør av en forsikringsavtale

Opphører en forsikringsavtale å gjelde, svarer forsikringsgiveren likevel inntil ny forsikringsavtale trer i kraft. Forsikringsgiverens ansvar faller likevel bort senest fire måneder etter opphøret av avtalen.

Forsikringsgiveren skal i betalingsvarsel eller oppsigelse gjøre arbeidsgiveren kjent med de følger som manglende forsikring kan få.

§ 4–7 Arbeidsskadeforsikringsforeningen

Forsikringsgivere som tilbyr forsikring etter loven, må være tilsluttet en forening av slike forsikringsgivere (Arbeidsskadeforsikringsforeningen). Foreningen skal ha vedtekter som er godkjent av departementet.

§ 4–8 Manglende forsikring og regress

Dersom arbeidsgiver ikke har overholdt sin forsikringsplikt etter § 4–1, eller ingen forsikringsgiver er ansvarlig etter §§ 4–5 eller 4–6, svarer de forsikringsgivere som tilbyr arbeidsskadeforsikring etter loven, i fellesskap for skadelidtes tap. Forsikringsgiverne er solidarisk ansvarlige. Skadesummen skal deles mellom dem i forhold til det premiebeløpet for arbeidsskadeforsikring som hver forsikringsgiver fikk i siste kalenderår.

Når forsikringsgiverne i fellesskap har utbetalt erstatning etter reglene i første ledd, kan de kreve regress hos den uforsikrede arbeidsgiveren uten hensyn til skyld.

§ 4–9 Direkte krav, personlig ansvar og regress

Arbeidsskadeforsikringen gjelder direkte til fordel for skadelidte.

Arbeidsgiveren hefter ikke overfor skadelidte for krav etter denne loven, med unntak av arbeidsgivers egenandel for utgifter, se § 6–5.

Skadelidte kan kreve erstatning av arbeidsgiver etter alminnelige erstatningsregler for skader eller sykdommer som ikke går inn under loven.

Forsikringsgiveren kan kreve regress hos en arbeidsgiver som forsettlig har voldt skaden eller sykdommen. Regressadgangen omfatter også refusjon til folketrygden.

Kan skadelidte etter alminnelige erstatningsregler kreve at en tredjeperson erstatter tap som omfattes av loven, trer forsikringsgiveren inn i arbeidstakerens rett overfor denne tredjepersonen.

§ 4–10 Registreringsplikt, innsynsrett

Forsikringsgiveren skal registrere krav som følge av ulykkesskade og arbeidssykdom.

Offentlige myndigheter, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner kan kreve innsyn i registerte opplysninger, herunder til bruk i skadeforebyggende arbeid. Innsynsretten gjelder likevel bare når det følger av personopplysningsloven.

Departementet kan gi forskrift om registreringen, fellesregister, statistikk, at opplysninger av personlig karakter ikke skal registreres, og om taushetsplikt overfor andre enn dem som etter andre ledd har innsynsrett.

Kapittel 5. Vilkår for rett til erstatning

§ 5–1 Aktivitet, sted og tid

Arbeidsskadedekningen gjelder for arbeidsskader som oppstår mens arbeidstaker som nevnt i § 3–1 er i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden. Tilsvarende gjelder for personer som går inn under §§ 3–2 til 3–4. Personer som går inn under § 3–5 er omfattet av arbeidsskadedekningen under redningsaksjonen.

For arbeidstakere som er ansatt på skip, boreplattformer og andre flyttbare innretninger registrert i ordinært norsk skipsregister (NOR) eller norsk internasjonalt skipsregister (NIS), regnes hele det tidsrommet de er om bord som arbeidstid. Det samme gjelder for arbeidstakere som oppholder seg på anlegg eller innretninger i oljevirksomheten til havs. Tilsvarende gjelder også for arbeidstakere ansatt på skip som tilhører staten, men som etter sjøloven § 11 andre ledd siste punktum er unntatt fra registreringsplikt.

På reise til og fra arbeidsstedet gjelder arbeidsskadedekningen bare dersom transporten skjer i arbeidsgiverens regi, eller er av en slik karakter at den medfører vesentlig økt risiko for skade.

§ 5–2 Ulykkesskade

Som ulykkesskade regnes en personskade, en sykdom eller et dødsfall som skyldes en arbeidsulykke som skjer mens vedkommende er arbeidsskadedekket, se § 5–1.

Som personskade regnes også skade på protese og støttebandasje.

Som arbeidsulykke regnes en plutselig eller uventet ytre hendelse som vedkommende har vært utsatt for i arbeidet. Som arbeidsulykke regnes også en konkret tidsbegrenset ytre hendelse som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid.

Lidelser som skyldes påvirkning over tid, regnes ikke som ulykkesskade, med mindre de er likestilt med ulykkesskade etter § 5–3.

Ved vurderingen av om det foreligger en ulykkesskade skal det ses bort fra vedkommendes særlige mottakelighet for skaden, med mindre den særlige mottakelighet må anses som en helt overveiende årsak.

§ 5–3 Arbeidssykdommer som likestilles med ulykkesskade

Visse sykdommer som skyldes påvirkning i arbeidet samt visse klima- og epidemiske sykdommer skal likestilles med ulykkesskade. Departementet gir forskrift om hvilke sykdommer som skal likestilles med ulykkesskade.

Dersom skadelidte sannsynliggjør at han eller hun har en sykdom som er forenlig med sykdom som omfattes av forskriften, og dessuten har vært utsatt for skadelig eksponering på arbeidsplassen som kan være årsak til sykdommen, skal sykdommen anses forårsaket i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, hvis ikke forsikringsgiver kan bevise at det åpenbart ikke er tilfellet.

Ved bevisvurderingen etter andre ledd kan det blant annet legges vekt på

  1. om sykdomsbildet er karakteristisk og i samsvar med det den aktuelle påvirkning kan framkalle,

  2. om vedkommende i tid og konsentrasjon har vært utsatt for den aktuelle påvirkning i en slik grad at det er en rimelig sammenheng mellom påvirkningen og det aktuelle sykdomsbildet, og

  3. om symptomene har oppstått i rimelig tid etter påvirkningen.

Ved vurderingen av om det foreligger en sykdom som skal likestilles med ulykkesskade, skal det ses bort fra vedkommendes særlige mottakelighet for sykdommen, med mindre den særlige mottakelighet må anses som en helt overveiende årsak.

Også andre sykdommer enn de som er angitt i forskriften etter første ledd kan likestilles med ulykkesskade, dersom skadelidte godtgjør at sykdommen skyldes påvirkning fra skadelige stoffer eller skadelige arbeidsprosesser. Dette gjelder likevel ikke for belastningslidelser og psykiske lidelser som skyldes påvirkning over tid.

§ 5–4 Medvirkning

Erstatningen kan settes ned eller falle bort dersom arbeidstakeren forsettelig eller grovt uaktsomt har medvirket til arbeidsskaden. Det skal tas hensyn til atferden og dens betydning for at skaden skjedde, omfanget av skaden og forholdene ellers, se skadeserstatningsloven § 5–1 nr. 1.

Som medvirkning etter første ledd regnes også når arbeidstakeren har latt være i rimelig utstrekning å fjerne eller minske risikoen for skade eller etter evne å begrense skaden.

Medvirkning fra arbeidstakeren etter første og andre ledd skal likevel ikke innskrenke etterlattes rett til erstatning.

§ 5–5 Foreldelse

Arbeidstakerens krav mot forsikringsgiveren etter loven foreldes etter tre år. Fristen begynner å løpe ved utløpet av det kalenderåret arbeidstakeren fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om det forhold som begrunner kravet.

Foreldelsesfristene i forsikringsavtaleloven og foreldelsesloven § 9 gjelder ikke. For øvrig gjelder reglene i foreldelsesloven så langt de passer.

Krav som er meldt til forsikringsselskapet før foreldelsesfristen er utløpt, foreldes tidligst seks måneder etter at arbeidstakeren har fått særskilt melding om at foreldelse vil bli påberopt. Forsikringsavtaleloven § 20–3 gjelder tilsvarende. Meldingen må angi hvordan foreldelse kan avbrytes. Foreldelsesfristen forlenges ikke etter bestemmelsen her dersom det har gått mer enn 10 år fra kravet ble meldt til forsikringsselskapet.

Kapittel 6. Utmåling av erstatning for tap som omfattes av loven

I. Generelle bestemmelser

§ 6–1 Forholdet til skadeserstatningsloven

Skadeserstatningsloven gjelder så langt ikke annet er bestemt i eller i medhold av denne loven.

§ 6–2 Tap som omfattes av loven

Arbeidsskadeforsikringen skal dekke påførte utgifter, framtidige utgifter, tapt arbeidsinntekt, tap av framtidig arbeidsinntekt og menerstatning. Ved dødsfall skal arbeidsskadeforsikringen gi erstatning til etterlatte.

Loven gjelder ikke oppreisning for skade av ikke-økonomisk karakter etter skadeserstatningsloven § 3–5.

§ 6–3 Folketrygdens grunnbeløp

Erstatningsberegningen etter §§ 6–5, 6–7, 6–9, 6–10, 6–13, 6–14, 6–19, og 6–20 skjer etter folketrygdens grunnbeløp (G) på oppgjørstidspunktet, se folketrygdloven § 1–4.

§ 6–4 Skadelidtes alder

Beregningen skal knyttes til skadelidtes alder ved tidspunktet for oppgjøret. I § 6–7 andre ledd knyttes beregningen til skadelidtes alder i henhold til tidspunktene i § 4–5 første og andre ledd avhengig av om det er en ulykkesskade eller arbeidssykdom. I § 6–19 legges alderen ved dødsfallet til grunn.

§ 6–5 Egenandel for arbeidsgiver

Arbeidsgiver skal erstatte arbeidstakers utgifter som følge av ulykkesskade (§ 5–2) med opp til 5 prosent av grunnbeløpet.

Dersom arbeidsgiver ikke innen rimelig tid dekker utgifter i henhold til første ledd, kan skadelidte kreve erstatning av arbeidsgivers forsikringsselskap.

Der forsikringsselskapet utbetaler erstatning etter denne bestemmelsens andre ledd, kan forsikringsselskapet kreve regress av arbeidsgiver uten hensyn til skyld.

II. Menerstatning

§ 6–6 Invaliditetsgrad m.m.

En arbeidstaker som ved en arbeidsskade blir påført varig og betydelig skadefølge av medisinsk art, har rett til menerstatning.

Menerstatningen utmåles i forhold til graden av medisinsk invaliditet (invaliditetsgraden). Invaliditetsgraden fastsettes på objektivt grunnlag uten hensyn til skadelidtes yrke, nedsatt evne til inntektsgivende arbeid (uføregrad), o.l.

Menerstatningen fastsettes på grunnlag av skadens medisinske art og størrelse etter forskrift som fastsettes av departementet.

Det kan gis erstatning en eller to grupper høyere enn det den medisinske invaliditeten tilsier dersom individuelle forhold fører til at en skadefølge er vesentlig mer byrdefull enn ved et normaltilfelle.

Dersom skadelidte har flere arbeidsskader, fastsettes det en medisinsk invaliditet for hver enkelt skade.

§ 6–7 Beregning av menerstatning

Grunnerstatningen for men fastsettes slik:

Gruppe Medisinsk invaliditet Grunnerstatning
1 15 – 24 % 1,5 G
2 25 – 34 % 2 G
3 35 – 44 % 3 G
4 45 – 54 % 4 G
5 55 – 64 % 5 G
6 65 – 74 % 6 G
7 75 – 84 % 7,5 G
8 85 – 100 9 G
9 Skade som er betydelig større enn skade som gir grunnlag for invaliditetsgrad på 100 % 11 G
  1. Er skadelidte 45 eller 46 år, svarer menerstatningen til grunnerstatningen.

  2. For hvert år skadelidte er over 46 år, gjøres et fradrag som utgjør 2 prosent av grunnerstatningen. Erstatningen skal likevel utgjøre minst 50 prosent av grunnerstatningen.

  3. For hvert år skadelidte er yngre enn 45 år, forhøyes erstatningen med 2 prosent av grunnerstatningen.

III. Utgifter

§ 6–8 Påførte utgifter

Påførte utgifter fram til oppgjørstidspunktet erstattes individuelt, se skadeserstatningsloven § 3–1.

Skadelidte har krav på renter etter forsinkelsesrenteloven fra én måned etter at krav om dekning av en bestemt utgift er sendt til forsikringsselskapet.

§ 6–9 Tingskader

Tingskader som er en direkte følge av ulykkesskaden kan erstattes med inntil 5 prosent av folketrygdens grunnbeløp.

§ 6–10 Framtidige utgifter

Framtidige utgifter beregnes individuelt, se skadeserstatningsloven § 3–1.

Engangserstatning for gjennomsnittlige framtidige årlige utgifter fastsettes slik:

Skadelidtes alder Erstatning for framtidige utgifter
under 35 år 21 ganger årlige utgifter
mellom 35 og 49 år 19 ganger årlige utgifter
mellom 50 og 59 år 16 ganger årlige utgifter
mellom 60 og 69 år 14 ganger årlige utgifter
over 70 år 8 ganger årlige utgifter

IV. Inntektstap

§ 6–11 Lidt inntektstap

Tapt inntekt i tiden fram til oppgjørstidspunktet erstattes individuelt, se skadeserstatningsloven § 3–1.

Skadelidte har krav på renter etter forsinkelsesrenteloven i tillegg til erstatningsbeløpet. Renter beregnes særskilt for hvert kalenderår. For inntektstap for et helt kalenderår regnes renter med utgangspunkt 1. juli dette året. Renter løper likevel tidligst fra én måned etter at melding om skadetilfellet er sendt til forsikringsselskapet.

§ 6–12 Framtidig inntektstap – grunnlag for beregning

Grunnlaget for beregningen av det framtidige inntektstapet er den pensjonsgivende inntekten, se folketrygdloven § 1–4, i året før skaden eller sykdommen ble konstatert. Hvis skadelidtes antatte pensjonsgivende inntekt, uten skaden eller sykdommen, i året skaden eller sykdommen ble konstatert, gir et høyere grunnlag, legges denne til grunn. Tilsvarende gjelder hvis skadelidte i et senere inntektsår har oppnådd en pensjonsgivende inntekt som gir et høyere grunnlag.

Hvis det er særlige holdepunkter for å anta at grunnlaget for beregningen etter første og andre ledd avviker vesentlig fra det som ville vært skadelidtes alminnelige inntektsnivå uten skaden eller sykdommen, skal grunnlaget for beregningen settes til dette nivået.

§ 6–13 Grunnerstatning

Grunnerstatning fastsettes slik:

Inntektsgrunnlaget for beregningen Grunnerstatning
Til og med 7 G 23 G
Over 7 G til og med 8 G 25 G
Over 8 G til og med 9 G 27 G
Over 9 G til og med 10 G 29 G
Over 10 G 31 G

Fastsetting av inntektsgrunnlaget for beregningen skjer i forhold til folketrygdens grunnbeløp den 1. januar i det året inntekten er opptjent.

Erstatningsbeløpet ved 100 prosent ervervsmessig uførhet beregnes slik i forhold til grunnerstatningen:

  1. Er skadelidte 45 eller 46 år, svarer erstatningen til grunnerstatningen.

  2. For hvert år skadelidte er over 46 år, gjøres et fradrag som utgjør 5 prosent av grunnerstatningen. Erstatningen skal likevel utgjøre minst 10 prosent av grunnerstatningen.

  3. Er skadelidte 35 til 44 år, forhøyes erstatningen for hvert år han eller hun er yngre enn 45 år med 3,5 prosent av grunnerstatningen.

  4. Er skadelidte 34 år eller yngre, forhøyes erstatningen for hvert år han eller hun er yngre enn 35 år med 2,5 prosent av grunnerstatningen. I tillegg forhøyes erstatningen med 35 prosent av grunnerstatningen.

Har skadelidte bare tapt deler av sin ervervsevne, reduseres erstatningen tilsvarende.

§ 6–14 Tilleggserstatning

Til skadelidt som vil få årlig pensjon beregnet etter reglene i folketrygdloven kapittel 12 og 19, jf. kapittel 3, som er lavere enn pensjon beregnet etter antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet etter folketrygdloven § 3–30, gis det tilleggserstatning.

Tilleggserstatningen fastsettes slik at skadelidte ytes erstatning tilsvarende årlig 50 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Erstatningen utbetales som et kapitalisert engangsbeløp. Kapitaliseringen baseres på antatt gjenstående leveår på oppgjørstidspunktet. Tilleggserstatningen reduseres forholdsmessig ved lavere uføregrader.

§ 6–15 Tidligere uføre

Var skadelidte minst 50 prosent ufør før arbeidsskaden inntrådte, kan han eller hun kreve erstatningen utmålt etter skadeserstatningsloven § 3–1.

V. Etteroppgjør

§ 6–16 Etteroppgjør

Dersom det skjer vesentlige endringer i skadelidtes ervervsmessige uføregrad eller medisinske invaliditetsgrad som følge av arbeidsskaden, kan skadelidte kreve etteroppgjør. Krav om etteroppgjør må framsettes innen fem år etter at oppgjøret var avsluttet.

Ved etteroppgjør beregnes differansen mellom erstatningen som skadelidte har rett til ved oppgjøret når den nye invaliditetsgraden eller uføregraden blir lagt til grunn, og den erstatningen skadelidte har fått. Deretter beregnes erstatningen på grunnlag av folketrygdens grunnbeløp på det nye oppgjørstidspunktet.

VI. Erstatning til etterlatte

§ 6–17 Hvem regnes som etterlatte

Som etterlatte anses ektefelle, registrert partner, samboer, barn, og andre som arbeidstakeren helt eller delvis forsørget. Skadeserstatningsloven § 3–4 første ledd andre punktum gjelder tilsvarende.

Når en persons rettsstilling etter denne loven er avhengig av om vedkommende er ugift, gift eller skilt, er det avgjørende om ekteskap er inngått eller oppløst etter ekteskapsloven.

Som samboer regnes:

  • person som avdøde har levd sammen med i ekteskapslignende forhold og det i folkeregisteret framgår at de to har hatt samme bolig de siste to årene, og

  • person som hadde felles barn og felles bolig med avdøde.

En person regnes likevel ikke som samboer dersom det på dødsfalltidspunktet forelå forhold som var til hinder for at lovlig ekteskap eller registrert partnerskap kunne inngås.

Dersom avdøde tjenestegjorde i en internasjonal fredsoperasjon på dødsfalltidspunktet, gjelder definisjonen av samboerskap i forskrift 11. september 1998 nr. 870 om tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner.

§ 6–18 Utgifter ved dødsfall

Kostnader til begravelse erstattes med 50 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Dette gjelder selv om avdøde ikke etterlater seg personer som har krav på erstatning for tap av forsørger.

§ 6–19 Erstatning til ektefelle eller samboer

Erstatning til ektefelle eller samboer ved dødsfall er 15 ganger folketrygdens grunnbeløp.

For hvert år avdøde var over 46 år, reduseres erstatningen etter første ledd med 5 prosent, likevel ikke med mer enn 80 prosent.

§ 6–20 Erstatning til barn

Erstatningen fastsettes slik:

Barnets alder da forsørgeren døde: Erstatning:
Under 3 år 10 ganger grunnbeløpet
3 og 4 år 9 ganger grunnbeløpet
5 og 6 år 8 ganger grunnbeløpet
7 og 8 år 7 ganger grunnbeløpet
9 og 10 år 6 ganger grunnbeløpet
11 og 12 år 5 ganger grunnbeløpet
13 og 14 år 4 ganger grunnbeløpet
15 og 16 år 3 ganger grunnbeløpet
17 og 18 år 2 ganger grunnbeløpet
19 og 20 år 1 gang grunnbeløpet

Var avdøde eneforsørger, får barnet dobbelt så stor erstatning.

Skadeserstatningsloven § 3–4 første ledd andre punktum gjelder tilsvarende.

§ 6–21 Erstatning til andre

Arbeidsskadeforsikringen skal ved dødsfall gi erstatning til andre enn personer som nevnt i § 6–19 og § 6–20 dersom arbeidstakeren faktisk forsørget vedkommende. Erstatningen utmåles etter skadeserstatningsloven § 3–4.

§ 6–22 Renter

Den erstatningsberettigede har krav på renter etter forsinkelsesrenteloven fra en måned etter dødsfallet ble meldt forsikringsselskapet.

Kapittel 7. Alminnelige regler om saksbehandling mv.

§ 7–1 Saksbehandling i forsikringsselskapet

Krav om erstatning etter denne loven behandles av den forsikringsgiveren som er ansvarlig etter § 4–5, eller av Arbeidsskadeforsikringsforeningen, se § 4–8.

Arbeidsgiver skal behandle krav som gjelder egenandelen, se § 6–5 første ledd.

§ 7–2 Habilitetskrav

Forvaltningslovens regler om habilitet gjelder så langt de passer.

§ 7–3 Opplysningsplikten ved erstatningsoppgjøret

Skadelidt som vil fremme krav mot forsikringsselskapet, skal gi forsikringsselskapet opplysninger og dokumenter som er tilgjengelige for ham eller henne, og som forsikringsselskapet trenger for å kunne ta stilling til kravet.

Dersom forsikringsselskapet ber om samtykke til innhenting av taushetsbelagte opplysninger, skal samtykket begrenses til det som trengs på hvert trinn i saken. Opplysninger som skal vurderes av en medisinsk sakkyndig utenfor forsikringsselskapet, skal sendes til denne uten at de gjennomgås eller arkiveres i forsikringsselskapet med mindre forsikringsselskapet selv trenger opplysningene til annet enn det den sakkyndige skal vurdere.

Forsikringsselskapet skal gi melding når det innhentes opplysninger i henhold til samtykke.

§ 7–4 Innsynsrett i sakens dokumenter

Skadelidte har rett til innsyn i sakens dokumenter når dette følger av personopplysningsloven.

§ 7–5 Forsikringsselskapets veiledningsplikt

Ved krav om erstatning etter denne loven har forsikringsselskapet en veiledningsplikt i den enkelte sak. Veiledningen skal gi skadelidte anledning til på best mulig måte å ivareta sine interesser i sakens anledning. Omfanget av veiledningen må likevel tilpasses det enkelte forsikringsselskaps situasjon.

Etter forespørsel fra skadelidte eller når sakens art eller skadelidtes forhold tilsier det, skal forsikringsselskapet gi veiledning om gjeldende lover og forskrifter av betydning for saken. Om mulig bør forsikringsselskapet også peke på omstendigheter som i det konkrete tilfelle særlig kan få betydning for resultatet.

§ 7–6 Undersøkelse av medisinsk sakkyndig

Departementet kan gi forskrift om godkjenning av organ som kan bistå i forbindelse med oppnevning av medisinsk sakkyndig ved undersøkelser og intervjuer som følge av krav mot forsikringsselskapet etter denne loven.

§ 7–7 Avgjørelse, begrunnelse og underretning

Avgjørelse av et krav om erstatning etter denne loven skal begrunnes skriftlig. Begrunnelsen kan utelates i den utstrekning den ikke kan gis uten å røpe opplysninger skadelidte ikke har krav på etter lovens § 7–4. Begrunnelsen skal gjengi sakens faktum og innholdet av de regler og de problemstillinger avgjørelsen bygger på.

Skadelidte skal snarest mulig underrettes skriftlig om avgjørelsen og om begrunnelsen for denne. I underretningen skal det gis opplysninger om klageadgang, klagefrist og den nærmere framgangsmåte ved klage, samt om forsikringsselskapets veiledningsplikt etter § 7–5, om retten til å se sakens dokumenter etter § 7–4, og om retten til etteroppgjør etter § 6–16.

§ 7–8 Anmodning om at Arbeidsskadeforsikringsnemnda overtar saksbehandlingen

Arbeidsskadeforsikringsnemnda kan etter anmodning fra skadelidte, beslutte å overta behandlingen av en sak som ikke er ferdigbehandlet av forsikringsselskapet. For at en slik anmodning skal vurderes, kreves at det har gått minst to år siden kravet om erstatning ble satt fram og at forsikringsselskapet ikke har tatt skritt i retning av å påbegynne saksbehandlingen.

I vurderingen av anmodningen kan blant annet hensynet til sakens opplysning, behovet for en toinstansbehandling, forsikringsselskapets arbeid i saken, årsaken til at to år har gått og hensynet til skadelidte vektlegges.

I saker av en slik art at en saksbehandlingstid over to år er nødvendig, skal ikke nemnda overta behandlingen av saken før avgjørelse i forsikringsselskapet er truffet.

§ 7–9 Svik under erstatningsoppgjøret

Gir skadelidte ved erstatningsoppgjøret bevisst uriktige eller ufullstendige opplysninger etter § 7–3 første ledd, som han eller hun vet eller må forstå kan føre til at det blir utbetalt en erstatning som han eller hun ikke har krav på, mister vedkommende erstatningskravet mot forsikringsselskapet etter denne loven. Dersom skadelidtes forhold bare er lite klanderverdig, bare angår en liten del av kravet, eller dersom det ellers foreligger særlige grunner, kan han eller hun likevel få delvis erstatning.

Vil forsikringsselskapet gjøre gjeldende at det etter første ledd er helt eller delvis fri for ansvar, skal forsikringsselskapet politianmelde skadelidtes forhold. Forsikringsselskapet skal videre gi skadelidte eller andre som har krav på erstatning, skriftlig beskjed om sitt standpunkt. Beskjeden skal gis uten ugrunnet opphold etter at forsikringsselskapet ble kjent med det forholdet som medfører at bestemmelsen i første ledd påberopes. I denne forbindelse skal forsikringsselskapet også gi orientering om adgangen til å kreve nemndbehandling etter § 8–1, eventuelt om andre muligheter til å få prøvd saken utenfor domstolene.

Forsømmer forsikringsselskapet å politianmelde forholdet, eller å gi slik beskjed som nevnt i andre ledd, mister det retten til å påberope seg forholdet.

Kapittel 8. Arbeidsskadeforsikringsnemnda

§ 8–1 Arbeidsskadeforsikringsnemndas kompetanse

Arbeidsskadeforsikringsnemnda skal behandle tvister mellom skadelidte og forsikringsgivere når tvisten gjelder krav om erstatning etter denne loven.

Dersom vilkårene for å behandle en klage ikke foreligger, skal Arbeidsskadeforsikringsnemnda avvise saken.

Tas klagen under behandling, kan Arbeidsskadeforsikringsnemnda prøve alle sider av saken og herunder ta hensyn til nye omstendigheter. Den skal vurdere de synspunkter som klageren og innklagede kommer med, og kan også ta opp forhold som ikke er berørt av partene.

Arbeidsskadeforsikringsnemnda kan selv treffe ny avgjørelse i saken eller oppheve avgjørelsen og sende saken tilbake til forsikringsselskapet til helt eller delvis ny behandling.

§ 8–2 Arbeidsskadeforsikringsnemndas organisering

Kongen oppnevner leder, nestleder og medlemmer med personlige varamedlemmer til Arbeidsskadeforsikringsnemnda. Leder skal ha juridisk embetseksamen.

Arbeidsskadeforsikringsnemnda settes i hver sak med minst tre medlemmer etter en sirkulasjonsordning som fastsettes av nemndas leder. Et juridisk medlem skal være administrator. I tillegg settes nemnda etter sakens art med et medisinsk kyndig medlem.

Departementet kan gi forskrift om Arbeidsskadeforsikringsnemndas sammensetning og virksomhet.

§ 8–3 Klage og klagefrist

Forsikringsselskapets avgjørelse av krav om erstatning etter denne loven kan skadelidte påklage til Arbeidsskadeforsikringsnemnda.

Fristen for å klage er den samme som etter de alminnelige reglene om foreldelse i lovens § 5–5.

§ 8–4 Klagens adressat, form og innhold

Klagen skal settes fram for Arbeidsskadeforsikringsnemnda. Ved muntlig klage skal erklæringen settes opp skriftlig av Arbeidsskadeforsikringsnemnda. Kopi av klagen skal Arbeidsskadeforsikringsnemnda sende til forsikringsselskapet som fattet den påklagede avgjørelsen, se § 8–5 første ledd. Klagen skal nevne den endring som ønskes i den avgjørelsen det klages over.

§ 8–5 Saksforberedelsen i klagesak

Arbeidsskadeforsikringsnemnda skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Arbeidsskadeforsikringsnemnda skal be om eventuelle merknader til klagen fra det forsikringsselskapet som traff avgjørelsen. Arbeidsskadeforsikringsnemnda kan pålegge forsikringsselskapet å foreta nærmere undersøkelser m.m.

Forsikringsselskapet skal foreta de undersøkelser klagen gir grunn til. Om forsikringsselskapets behandling av klagen gjelder §§ 7–2 til 7–9 tilsvarende. Forsikringsselskapet kan oppheve eller endre avgjørelsen dersom det finner klagen begrunnet. Treffer forsikringsselskapet ikke ny avgjørelse, skal svar inngis til Arbeidsskadeforsikringsnemnda så snart som mulig. Dersom forsikringsselskapet gir uttalelser til Arbeidsskadeforsikringsnemnda som klager kan kreve å få se uten hinder av § 7–4, skal forsikringsselskapet sende kopi til klager.

§ 8–6 Saksbehandling i Arbeidsskadeforsikringsnemnda

Arbeidsskadeforsikringsnemnda treffer vedtak med alminnelig flertall. Både flertallets og mindretallets syn skal begrunnes.

Forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder for virksomheten til Arbeidsskadeforsikringsnemnda i den utstrekning ikke annet er bestemt i denne loven.

Arbeidsskadeforsikringsnemndas vedtak settes i verk av forsikringsselskapet.

§ 8–7 Arbeidsskadeforsikringsnemndas sekretariat

Saksforberedelsen for Arbeidsskadeforsikringsnemnda forestås av et eget sekretariat.

Arbeidsskadeforsikringsnemndas sekretariat kan etter nemndas bestemmelse treffe avgjørelse på vegne av den.

§ 8–8 Domstolsprøving

Når vedtak i Arbeidsskadeforsikringsnemnda foreligger, kan forsikringsselskapet og skadelidte uten forliksmekling bringe saken inn for lagmannsretten i det lagdømme der skadelidte har sitt hjemting.

Søksmål må reises innen seks måneder fra det tidspunktet underretning om vedtak i Arbeidsskadeforsikringsnemnda er kommet fram til vedkommende. Når denne fristen er utløpt uten at søksmål er reist, har vedtaket samme virkning som rettskraftig dom, og kan fullbyrdes etter reglene for dommer.

Søksmål etter første ledd reises mot forsikringsgiver eller Arbeidsskadeforsikringsforeningen.

§ 8–9 Finansiering av Arbeidsskadeforsikringsnemnda

Arbeidsskadeforsikringsnemndas virksomhet skal finansieres av forsikringsgiverne i felleskap, se § 4–1 første ledd.

Departementet kan gi forskrift om finansieringen.

Kapittel 9. Ikrafttreden og overgangsbestemmelser

§ 9–1 Ikrafttreden

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.

§ 9–2 Overgangsbestemmelser

Loven gjelder for ulykkesskader (§ 5–2) som skjer etter at loven trådte i kraft.

Loven gjelder for arbeidssykdommer (§ 5–3) når arbeidstakeren etter at loven trådte i kraft

  1. første gang søkte legehjelp for sykdommen, eller

  2. første gang meldte krav til forsikringsselskapet, eller

  3. døde av sykdommen.

Loven gjelder likevel ikke for arbeidssykdommer der arbeidsforholdet eller tjenesten ble avsluttet før 1. januar 1990.

§ 9–3 Endringer i andre lover

Fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover:

1. Endring i lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål.

Tvistemålsloven § 3 får nytt nr. 4 som skal lyde:

4. søksmål om lovligheten av Arbeidsskadeforsikringsnemndas vedtak.

2. Endring i lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring.

Yrkesskadeforsikringsloven § 21 andre ledd skal lyde: (Overgangsbestemmelser )

Det ytes ikke erstatning etter denne loven for arbeidsskader som kommer inn under lov av x.x. nr. x om arbeidsskadeforsikring.

3. Endring i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd.

Folketrygdloven § 23–8 første ledd skal lyde: ( Refusjon av trygdeutgifter ved arbeidsskade)

Forsikringsselskapene skal refundere trygdeutgifter ved yrkesskader med et beløp som beregnes i prosent av selskapenes erstatningsutbetalinger etter lov av 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring og lov av x.x nr. x om arbeidsskadeforsikring .

Folketrygdloven § 26–2 tredje ledd skal lyde: ( Overgangsbestemmelser )

Det ytes ikke stønad etter særbestemmelsene om yrkesskade i denne loven for arbeidsskader som kommer inn under lov av x.x. nr. x om arbeidsskadeforsikring.

4. Endring i lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den videregåande opplæringa (opplæringslova).

Opplæringslova ny § 13–3b skal lyde: (Plikt for kommunen, fylkeskommunen og andre å tegne ulykkesforsikring)

Kommuner, fylkeskommuner og andre som driver opplæring etter denne loven plikter å tegne ulykkesforsikring for skoleelevene.

Departementet gir forskrift om slik ulykkesforsikring.

5. Lov 15. januar 1999 nr. 2 om revisors oppgaver ved revisjon av årsregnskap mv.

Revisorloven § 5–2 fjerde ledd nr. 4 skal lyde:

4. forhold som kan føre til ansvar for medlem av styret, bedriftsforsamlingen, representantskapet eller daglig leder, herunder om arbeidsskadeforsikring er tegnet.

Til dokumentets forside