NOU 2004: 3

Arbeidsskadeforsikring

Til innholdsfortegnelse

Del 2
Utvalgets vurderinger og forslag

8 Hovedspørsmålet – én eller flere ordninger

8.1 Innledning

En person som blir yrkesskadet kan ha rett til økonomisk kompensasjon fra flere ulike ordninger. For det første vil det være aktuelt med de ordinære stønader fra folketrygden. For det andre gjelder det ved yrkesskader og yrkessykdommer en rekke særlige gunstige vilkår og beregningsregler for disse stønadene. Folketrygden gir også en særskilt mènerstatning ved yrkesskade. For det tredje kan det foreligge rett til erstatning etter den lovpålagte yrkesskadeforsikringen som ble innført i 1990. Erstatningen kommer i tillegg til trygdeytelsene, og sikrer skadelidte full kompensasjon for sitt økonomiske tap. Det finnes også enkelte særordninger ved yrkesskader og yrkessykdommer, blant annet i tariffavtaler. Se nærmere om gjeldende rett i kapittel 4.

Et slikt «flersporet system» gjør at den «samme saken» i de fleste tilfeller blir behandlet både av trygdeetaten og av private forsikringsselskaper. Dette kan medføre en omfattende dobbeltbehandling , blant annet ved saksbehandling av krav, innhenting av opplysninger, bruk av knappe medisinske og juridiske ressurser mv. Et viktig spørsmål for utvalget har derfor vært å vurdere hvordan man kan få en mer effektiv ressursbruk .

En grunnleggende forutsetning for utvalgets vurderinger er at den skadelidte skal sikres personlig og økonomisk trygghet, blant annet gjennom å få et raskt, riktig og betryggende oppgjør . Videre bør det fokuseres på å skape insentiver til å drive forebyggende arbeid og rehabilitering, for å unngå eller minske følgene av arbeidsrelaterte skader og sykdommer. Viktige formål og hensyn i utvalgets arbeid er omtalt nærmere i punkt 8.2.

Et av de tiltak som utvalget har vurdert som mest aktuelt for å nå disse målsetningene, er endringer i den framtidige organiseringen ogsaksbehandlingen på yrkesskadeområdet. Et hovedspørsmål er om det bør være en eller flere kompensasjonsordninger ved yrkesskader og yrkessykdommer. En mulighet kan være å beholde to ordninger, men foreta en del endringer, se punkt 8.3. En annen mulighet kan være å slå sammen eksisterende kompensasjonsordninger ved yrkesskader til èn ordning, se nærmere i punkt 8.4.

8.2 Viktige formål og hensyn som bør ivaretas ved utformingen av framtidige regler om yrkesskader og yrkessykdommer

8.2.1 Oversikt over de viktigste hensynene

Med basis i mandatet har utvalget innledningsvis valgt å drøfte noen av de formål og hensyn som bør ivaretas og stå sentralt ved valg av en framtidig yrkesskadeordning. Noen viktige stikkord for utvalgets arbeid og vurderinger er:

  • Personlig og økonomisk trygghet for skadelidte.

  • Forebyggende arbeid slik at risiko ikke skapes og skader ikke oppstår eller reduseres.

  • Rehabilitering og attføring av skadelidte.

  • Forenklinger av regelverket.

  • Administrative ressursbesparelser.

  • Behovet for stabilitet, kontinuitet og forutsigbarhet for arbeidstakerne, arbeidsgiverne og forsikringsnæringen.

  • Rettssikkerhet; skadelidte skal ved en trygg og forsvarlig saksbehandling sikres riktig ytelse.

  • Raske oppgjør.

  • Forebygge konflikter på arbeidsplassene.

  • Kostnadsnøytralitet (nullsumspill).

8.2.2 Nærmere om de enkelte hensynene

Den viktigste målsettingen for en framtidig yrkesskadeordning er etter utvalgets oppfatning å sikre arbeidstakerne og andre skadelidte personlig og økonomisk trygghet . Dette gjøres blant annet gjennom å videreføre de viktigste prinsippene som dagens ordninger bygger på. Det gjelder særlig grunnprinsippet om at skadelidte skal stilles i samme økonomiske stilling som om skaden ikke hadde inntrådt.

Et annet hensyn er forebyggende arbeid slik at risiko ikke skapes og skader ikke oppstår . Det er derfor av stor betydning å få økt fokus på forebygging av arbeidsrelaterte skader og sykdommer. For å synliggjøre arbeidsgivers ansvar og motivere til skadeforebyggende arbeid på arbeidsplassen mener utvalget det er viktig å vurdere tiltak i forhold til arbeidsgiver som kan gjøre ham eller henne mer opptatt av yrkesskader og mulighetene til forebygging.

Det er et mål å få skadelidte tilbake til arbeid. Det er viktig med rehabilitering og attføring av skadelidte på yrkesskadeområdet. Ved utformingen av en framtidig yrkesskadeordning har utvalget lagt vekt på å finne løsninger som kan stimulere til økt innsats på dette feltet, blant annet gjennom å skape økonomiske insentiver. Det kan i mange tilfeller være en ren kost/nytte vurdering i forhold til å få arbeidstakeren tilbake til arbeid kontra det at vedkommende faller helt ut av arbeidslivet som følge av en yrkesskade.

Utvalget ser at det er potensiale for forenklinger av regelverket på yrkesskadeområdet. Vi har i dag to regelsett som det er vanskelig å få oversikt over. Et samlet regelverk vil være lettere å sette seg inn i, og det vil forenkle arbeidet for dem som administrerer ordningene og særlig for brukerne.

Alle ledd eller deler i saksbehandlingsprosessen, fra melding av skade til ferdig oppgjør, må vurderes for å identifisere eventuelle problemer og mulige forbedringstiltak. Utvalget er særskilt bedt om å vurdere mulige forenklinger og administrative ressursbesparelser, f.eks. når det gjelder organisering. Tiltak for å få til et mer effektivt, ensartet og brukervennlig system vil ha gunstige virkninger for de skadelidte. I tillegg vil det redusere ressursbruken.

Andre sentrale stikkord for utvalgets vurderinger er å sikre stabilitet, kontinuitet og forutsigbarhet for arbeidstakerne, arbeidsgiverne og forsikringsnæringen . Det vil blant annet si at rammebetingelsene ikke bør endres for ofte eller for raskt. Kostnader bør i størst mulig utstrekning kunne forutsies, og produktene bør være enkle å håndtere og reglene enkle å praktisere. Det bør fortsatt være mulighet for risikospredning, og man må sikre at det er tilfredsstillende konkurranse i markedet.

Hensynet til rettssikkerhet innebærer at skadelidte skal sikres riktig ytelse ved en trygg og forsvarlig saksbehandling. Dette gjelder blant annet for organisering og saksbehandling i dagens system, som er et område som utvalget særskilt er bedt om å vurdere. Dette må imidlertid skje innenfor en ramme der arbeidstakernes etablerte rettigheter blir ivaretatt, jf. mandatet.

En viktig målsetting er å få en mest mulig riktig saksbehandlingstid , og raske oppgjør der det er mulig. Det vil si at det er viktig å få ferdig oppgjørene innen rimelig tid. Men man kan ikke gjøre opp en sak før skadelidtes helsemessige og ervervsmessige situasjon har stabilisert seg. Det innebærer at det i noen tilfeller vil være riktig å bruke noe tid før endelig oppgjør blir foretatt. For eksempel ved alvorlige skader eller sykdommer, ved forsøk på rehabilitering/attføring eller i tilfeller med kompliserte medisinske og/eller juridiske vurderinger. Det er i slike tilfeller viktig å sikre at den som har pådratt seg en yrkesskade, får nødvendig (økonomisk) hjelp fram til oppgjør finner sted.

Det at det i yrkesskadesaker ikke må påvises skyld hos arbeidsgiver eller andre arbeidstakere, og hensynet til likhet som blant annet ivaretas gjennom tvungne regler som sikrer alle en lik erstatning, er med på å forebygge konflikter på arbeidsplassen. Erstatning bør fortsatt gis til skadelidte uten at det kan påvises skyld hos arbeidsgiveren.

Det framgår av utvalgets mandat at utgiftene ved å administrere saksbehandlingen av yrkesskadesaker skal dekkes inn gjennom yrkesskadeforsikringen også i ny ordning. På samme måte som i dag vil da dette bli en del av den premie som arbeidsgiverne betaler for yrkesskadeforsikringen. Det forutsettes at det samlede avgifts- og premienivået ved yrkesskader og yrkessykdommer ikke endres, og at de skadelidtes ytelsesnivå stort sett blir det samme i den nye ordningen som etter någjeldende ordninger. Kostnadsnøytralitet (nullsumspill) er derfor et viktig hensyn ved vurderingen av framtidig modell.

8.3 Videreføring av dagens system med to ordninger

8.3.1 Innledning

Dersom man velger å opprettholde dagens to yrkesskadeordninger også i framtiden, kan det reises spørsmål ved om det bør foretas endringer eller tilpasninger i disse.

En mulighet kan være å forsøke å samordne/harmonisere de to ordningene i større grad enn i dag. Nedenfor nevnes noen tiltak som kan være aktuelle å vurdere. Dette er tiltak som kan gjennomføres enkeltvis og uavhengig av hverandre, men den beste effekten får man trolig ved å gjennomføre eller kombinere flere slike tiltak. Se nærmere i punktene 8.3.2 til og med 8.3.8.

8.3.2 Muligheter for et felles meldesystem mv.

Etter folketrygdloven § 13–14 plikter arbeidsgivere snarest å sende skademelding til trygdeetaten når en arbeidstaker blir påført en legemsskade eller sykdom som kan gi rett til stønad etter folketrygdlovens særbestemmelser om yrkesskade. Det samme gjelder rektorer, forlegningssjefer og andre i tilsvarende stillinger. Medlemmet kan også selv melde fra til trygdeetaten.

Etter arbeidsmiljøloven § 21 har arbeidsgiveren meldeplikt til Arbeidstilsynet og politiet ved alvorlige arbeidsulykker. Etter arbeidsmiljøloven § 22 har leger også meldeplikt til Arbeidstilsynet dersom de gjennom sitt arbeid får kunnskap om at en arbeidstaker lider av yrkessykdom som er likestilt med yrkesskade eller annen sykdom som legen antar skyldes arbeidssituasjonen.

Etter yrkesskadeforsikringsloven gjelder det ingen meldeplikt for arbeidsgiver. Det er lagt vekt på det erstatningsrettslige prinsippet om at det er skadelidte som må framsette og sannsynliggjøre kravet.

Etter utvalgets oppfatning er det grunn til å vurdere en form for meldeplikt, og eventuelt en meldefrist, for arbeidsgiver også i forhold til yrkesskadeforsikringen. Det vil sikre at skadelidte får mer og bedre informasjon om sine rettigheter ved en inntrådt yrkesskade, både gjennom arbeidsgiver og forsikringsselskap. Ved at flere skader enn i dag meldes til forsikringsselskapene på et tidligere tidspunkt, kan selskaper delta i rehabiliteringsarbeidet og tidligere få oversikt over mulige forsikringsavsetninger.

En annen mulighet kan være å vurdere å innføre et felles meldesystem for trygdetaten og forsikringsnæringen når det gjelder yrkesskader, slik at det holder med èn skademelding fra arbeidsgiver (som i dag). Et alternativ kan være å utarbeide en (ny) felles skademelding som arbeidsgiver må sende både til trygdekontoret og forsikringsselskapet. Et annet alternativ kan være å ta i bruk foreliggende opplysninger på trygdeetatens skademeldingsblankett, der arbeidsgiveren i en egen rubrikk skal oppgi i hvilket selskap forsikringen er tegnet. Man kunne også tenke seg at trygdekontoret videresender kopi av skademeldingen til arbeidsgivers forsikringsselskap, eventuelt med samtykke fra skadelidte.

8.3.3 Muligheter for en felles innhenting og bruk av opplysninger, særlig i forhold til sakkyndige (spesialisterklæringer)

Et mulig tiltak for å effektivisere saksbehandlingen og redusere ressursbruken ved dagens flersporede system kan være å vurdere en felles innhenting og bruk av opplysninger i de to ordningene, for eksempel når det gjelder spesialisterklæringer o.l.

Det er allerede etablert noe samarbeid mellom trygdeetaten og forsikringsnæringen når det gjelder å vurdere mulige rutiner for å effektivisere innhenting og utveksling av medisinske opplysninger i yrkesskadesaker. Et slikt samarbeid kunne det trolig være mulig å utvikle noe videre, med sikte på å skape en mer ensartet saksbehandling.

Etter utvalgets oppfatning er det viktig at dette leddet i saksbehandlingsprosessen vurderes grundig, både med hensyn til å identifisere problemer og når det gjelder løsningsforslag. Innhenting av slike opplysninger synes ofte å være årsak til at det oppstår «flaskehalser», og det bør være rom for forbedringer.

Bruk av sakkyndige ved forsikringsoppgjør er en av problemstillingene som drøftes i NOU 2000: 23 om Forsikringsselskapers innhenting, bruk og lagring av helseopplysninger. I utredningen pekes det blant annet på at det ville være en fordel om sakkyndighetsarbeidet i trygdeetaten og forsikringsnæringen koordineres . Utvalget uttaler videre at de praktiske hindringene ikke er større enn at de lett lar seg overvinne, og at dette først og fremst er et politisk spørsmål.

Utvalget anbefaler at mulige tiltak på yrkesskadeområdet blir sett i sammenheng med oppfølgingen av NOU 2000: 23 om Forsikringsselskapers innhenting, bruk og lagring av helseopplysninger. Dersom man velger å opprettholde dagens system med to yrkesskadeordninger, vil det særlig være viktig å vurdere koordineringstiltak mellom de to ordningene. Ved eventuell sammenslåing av de eksisterende ordningene til èn ordning, jf. punkt 8.4 nedenfor, unngår man disse koordineringsproblemene, men det vil likevel være viktig å vurdere ulike forbedringstiltak.

8.3.4 Spørsmålet om å harmonisere yrkesskadebegrepene i de to lovene

Det er mange likhetstrekk når det gjelder hva som kan godkjennes som en yrkesskade i folketrygden og yrkesskadeforsikringen. Yrkesskadeforsikringsloven dekker imidlertid noen flere skader/sykdommer og særlig yrkessykdommer. Se nærmere i kapittel 4, punkt 4.3.3.

For ulykkesskader kan det være et argument til fordel for den skadelidte at forsikringsselskapene må følge trygdeetatens avgjørelse. Reglene om arbeidsulykker i de to lovene er i hovedsak like, slik at det burde være mulig å gjennomføre. Det er imidlertid noe ulike årsaksprinsipper og forutsetninger etter de to lovene (se punkt 4.3.3), og det bør i så fall tas stilling til om disse forskjellene fortsatt skal videreføres. Når det gjelder yrkessykdommer , antas det at en ordning om at trygdeetatens vedtak skal binde forsikringsselskapene vil være vanskelig å gjennomføre. Yrkesskadeforsikringen dekker noen flere skader/sykdommer og har noe mer liberale årsaks- og beviskrav for yrkessykdommer enn folketrygdloven.

En arbeidsgruppe 1 har tidligere sett på muligheten for å harmonisere de noe ulike yrkesskadebegrepene i de to lovene. Både i arbeidsgruppen og i høringsrunden var det imidlertid delte oppfatninger med hensyn til hvilke lovregler som burde ligge til grunn for en slik harmonisering. Kort sagt ønsker arbeidstakersiden at en eventuell harmonisering må ta utgangspunkt i yrkesskadebegrepet i yrkesskadeforsikringen, mens arbeidsgiversiden, forsikringsnæringen og de som har ansvar for og administrerer regelverket ønsker at en harmonisering skal ta utgangspunkt i yrkesskadebegrepet i folketrygden. Arbeidsgruppen peker for øvrig i sin rapport på at en harmonisering ikke er noen garanti for at det blir en ensartet praksis etter de to lovene. Per i dag er det slik at trygdeetatens og forsikringsselskapenes vedtak i yrkesskadesaker «står på egne ben», de er altså ikke bundet av hverandres avgjørelser. Det finnes heller ikke noe overordnet organ som kontrollerer og samordner praksis. Rapporten fra arbeidsgruppen har foreløpig ikke resultert i noen lovendringer.

Etter utvalgets oppfatning hadde det i mange sammenhenger vært en fordel med mer ensartede regler i de to lovene, blant annet når det gjelder hva som skal regnes som yrkesskader og yrkessykdommer. Utvalget ser likevel at et slikt tiltak kan være vanskelig å få etablert og gjennomført på en tilfredsstillende måte, i alle fall uten at det samtidig etableres et system som sikrer at man får en ensartet praksis etter de to lovene. Utvalget vil derfor ikke anbefale en slik løsning isolert sett, men mener det kan være grunn til å vurdere dette i lys av de mer omfattende endringer som behandles i punkt 8.4.

8.3.5 Spørsmålet om å la trygdeetatens avgjørelser få større virkning for forsikringsselskapene

I dag kan en skadelidt oppleve tilfeller der en skade/sykdom godkjennes som en yrkesskade i den ene ordningen, men ikke i den andre. Hovedformålet må være å sikre at skadelidte får en rask, effektiv og ensartet avgjørelse i sin sak. Som nevnt ovenfor er verken trygdeetaten eller forsikringsselskapene bundet av hverandres avgjørelser i yrkesskadesaker.

Det kan da være nærliggende å reise spørsmål om man burde innføre en praksis som tilsier at trygdeetatens vedtak i mer eller mindre grad utløser forsikringsytelsene. En form for kobling til trygdeetatens avgjørelser er allerede innført i kommunal sektor etter yrkesskadedekningen i hovedtariffavtalen. Den motsatte løsning, at forsikringsselskapenes vedtak skulle binde trygdeetatens avgjørelse, er nok mindre aktuell.

Forslaget vil kunne redusere ressursbruken, for eksempel ved innhenting av spesialisterklæringer, samt føre til mindre behov for saksbehandling og kompetanseoppbygging innenfor begge systemer.

Også i forhold til saksbehandlingstid kan det være potensiale for forbedringer ved en økt grad av harmonisering. Trygdeetaten opererer i dag med normtider og ytre tidsgrenser for når det skal foreligge vedtak i en sak, se kapittel 4. Disse grensene blir i stor grad overholdt på yrkesskadeområdet. En fordel med yrkesskadeforsikringen som må nevnes, er likevel muligheten for å foreta hurtige á konto utbetalinger.

En løsning der trygdeetatens godkjenning av yrkesskader utløser automatisk godkjenning også for forsikringsselskapene, forutsetter imidlertid en langt sterkere grad av sentralisering av saksbehandlingsprosessen i trygdeetaten enn hva som er tilfellet i dag. Dette for å sikre kvaliteten på avgjørelsene.

Spørsmålet er derfor om en slik løsning vil være en forenkling og forbedring, både i forhold til den skadelidte og i et samfunnsmessig perspektiv.

Det er likevel en del prinsipielle betenkeligheter til en løsning, hvor en avgjørelse i et statlig organ skal ha avgjørende betydning for en ytelse fra en fondsbasert forsikringsordning. En slik ordning vil begrense forutsigbarheten for selskapene når det gjelder fastsettelse av premie og avsetninger for framtidige skader. Et annet problem er at dagens ordninger i folketrygden og yrkesskadeforsikringen ikke har de samme vilkår, årsakskrav og bevisregler.

På den andre siden er prinsippet til en viss grad nedfelt i lov om foretakspensjon hvor det heter i § 6–2: «Er uføregraden etter folketrygden fastsatt til 50 prosent eller mer, skal uføregraden i folketrygden legges til grunn av pensjonsordningen.» Bestemmelsen modifiseres noe ved følgende bestemmelse: «Når særlige grunner tilsier det, kan uføregraden fastsettes på annen måte.»

I kommunesektoren er det dessuten avtalt at forsikringsgiver blant annet skal følge trygdeetatens avgjørelser i yrkesskadesaker.

Videre er det grunn til å peke på at trygdeetatens oppgjør i yrkesskadesaker tidligere tok for lang tid i en del tilfeller, både på grunn av restanser og kompliserte vurderinger. Trygdeetatens lange saksbehandlingstid ble blant annet fremhevet som et argument for å innføre den obligatoriske yrkesskadeforsikringen. Oppgjørene i trygdeetaten skjer raskere i dag.

Man må også forholde seg til at Rikstrygdeverket med virkning fra 1. januar 2001 har foretatt full delegering av vedtakskompetanse i enkeltsaker til ytre etat, slik at det er det enkelte trygdekontor som i de fleste tilfeller behandler yrkesskadesakene. Man er likevel sikret en viss grad av ensartet praksis gjennom sentrale retningslinjer o.l. Den sterke grad av sentralisering av trygdeetatens avgjørelser som en slik ordning forutsetter, er ikke i tråd med den desentraliserte beslutningsmodellen som preger trygdeetaten i dag.

Et forslag som skissert ovenfor, reiser for øvrig en rekke spørsmål som må løses dersom det skulle være aktuelt å gå videre med forslaget. Det gjelder for eksempel forholdet til trygdeetatens taushetsplikt Et slikt forslag forutsetter også at forsikringsselskapene må kunne påanke trygdeetatens vedtak. Det vil igjen innebære endring av lov om anke til Trygderetten, der Trygderetten i dag ikke kan avsi kjennelser til ugunst for medlemmet.

Muligheter for en felles fastsetting av invaliditetsgrad og uføregrad

Det kan også være aktuelt å vurdere muligheten for å få en felles fastsetting av medisinsk invaliditetsgrad og en ervervsmessig uføregrad for de to ordningene. En viktig forutsetning for å få til dette er imidlertid at det etableres løsninger som skissert ovenfor med felles innhenting og bruk av opplysninger, harmonisering av regelverket i de to ordningene og/eller at trygdeetatens avgjørelse tillegges større vekt for forsikringssakene.

En slik løsning vil særlig være aktuelt for menerstatningen, siden prinsippene for denne ytelsen i hovedsak er sammenfallende for de to ordningene. Det gjelder blant annet ytelsenes formål, fastsetting av medisinsk invaliditet og utmåling av erstatningen. Det kan derfor være muligheter for å effektivisere ressursbruken ved å foreta en felles fastsetting av medisinsk invaliditet. En mulighet kan være at man også her bygger på trygdeetatens avgjørelse av spørsmålet, slik vedtaket i trygdeetaten om mènerstatning vil utløse den tilsvarende ytelsen i yrkesskadeforsikringen. Siden mènerstatningen ikke er en typisk trygdeytelse, kunne også den motsatte løsning være aktuell. Det vises til at en mulighet også er å overføre mènerstatningen i folketrygden til yrkesskadeforsikringen, se nærmere i punkt 8.4. nedenfor.

Når det gjelder fastsettelse av den ervervsmessige uføregraden, er mulighetene for harmonisering ikke like tydelige. Blant annet fordi vurderingen av ervervstapet etter lov om yrkesskadeforsikring skjer på bakgrunn av vanlige erstatningsrettslige prinsipper, hvor det ikke er nødvendig å fastsette en uføregrad, mens i folketrygden er vurderingsgrunnlaget vilkårene i lovens kapittel 12, jf. særlig § 12–18.

8.3.6 Muligheter for å behandle ulykkesskader og yrkessykdommer forskjellig

En mulig omorganisering er at man skiller sterkere mellom saksbehandlingen av ulykkesskader og yrkessykdommer. Hvorvidt det er en ulykkesskade eller en yrkessykdom vil da bli bestemmende for hvem som skal behandle saken.

For så vidt gjelder muligheten til å behandle ulykkesskader og yrkessykdommer forskjellig, er det i dag allerede et teknisk skille mellom ulykker og sykdommer i forhold til premie, statistikk, avsetninger og regnskap. Det er imidlertid ikke innført et tilsvarende skille i forhold til for eksempel organisering, finansiering, saksbehandling og lignende, med unntak av at man har etablert et sentralkontor for yrkessykdomssaker i trygdetaten.

Som beskrevet i punkt 4.5.1 er det slik at etter de interne delegasjonsbestemmelsene i trygdeetaten kan trygdekontorene fatte vedtak i alle ulykkessaker. Dette innebærer at ved ulykkesskader foretar det lokale trygdekontoret all saksbehandling og fatter vedtak. Dette gjelder uansett hvilke krav skadelidte har framsatt. I enkelte fylker har man dog organisert det slik at det enten er et sentralkontor som behandler alle menerstatningskrav eller dette er regionalisert til to eller flere trygdekontorer. Vedtaket kan påklages til det respektive fylkestrygdekontor og dette forestår også saksbehandlingen ved en anke videre til Trygderetten.

For yrkessykdommer er det derimot en differensiering. Har skadelidte fremsatt andre krav enn etter folketrygdloven kapittel 5 (helsetjenester) og 8 (sykepenger), og trygdekontoret mener at det foreligger grunnlag for godkjennelse av sykdommen, så skal Fylkestrygdekontoret i Oslo, Yrkessykdomskontoret, fatte vedtak i saken. I disse tilfeller forbereder det lokale trygdekontor saken og oversender denne med en innstilling. Yrkessykdomskontoret går så gjennom hele saken og vurderer om den er tilstrekkelig opplyst til at man kan fatte vedtak. Dersom så ikke er tilfelle returneres saken til trygdekontoret for videre utredning. Dersom vedtaket påankes er det Yrkessykdomskontoret som behandler anken til Trygderetten. Finner derimot det lokale trygdekontoret at kravet om godkjennelse av yrkessykdom må avslås, så har trygdekontoret myndighet til å avgjøre dette. En klage på avslaget vil bli behandlet av det «lokale» fylkestrygdekontor og det er også dette som behandler en eventuell videre anke til Trygderetten.

Hovedgrunnen til at man i trygdetaten har gjort et skille mellom behandlingen av ulykkesskader og yrkessykdommer, er at det er vesentlig flere skader enn sykdommer (i 2001 ble det meldt drøyt 75 000 ulykkesskader og 2 300 sykdommer til trygdeetaten jf. punkt 7.2.2). Videre er det slik at ulykkesskadene generelt må anses å være mindre kompliserte enn yrkessykdomssakene. Dette blant annet fordi sistnevnte ofte har et vesentlig større skadeomfang enn det store flertall av ulykkesskader som meldes.

Det kan tenkes flere muligheter for en særskilt organisering – og eventuelt finansiering – av yrkessykdommene i framtiden. Dersom man opprettholder et tosporet system kan en mulighet være å la trygdetaten få ansvaret for yrkessykdommer, mens forsikringsselskapene får ansvaret for ulykkesskadene. En annen mulighet kunne være å ta yrkessykdommene ut av yrkesskadeforsikringen og legge disse i en egen offentlig ordning med nær medvirkning fra partene i arbeidslivet. I forlengelsen av en slik endret organisering kunne man også vurdere andre finansieringsmodeller for sykdommene enn dagens system.

Å innføre et tydeligere skille mellom skader og sykdommer, for eksempel gjennom å organisere saksbehandlingen av yrkessykdommer annerledes, vil etter utvalgets oppfatning være mest aktuelt ved en eventuell sammenslåing av eksisterende yrkesskadeordninger til én ny ordning. Se nærmere i punkt 8.4 nedenfor.

8.3.7 Muligheter for et felles oppgjørskontor

Et alternativ er å opprette et eget sentralkontor eller oppgjørskontor som foretar all saksbehandling og eventuelt utbetaling av ytelser fra de to ordningene. Det blir i praksis tale om et «organ» slik det er beskrevet i punkt 14.3.5, men uten at dette sentralkontoret eller oppgjørskontoret har felles materielle regler å forholde seg til.

Uten at regelverkene i tilstrekkelig grad harmoniseres, er det liten grunn til å tro at man ved en slik løsning vil få noen særlig forenklings- eller effektiviseringsgevinst. Spesielt mer brukervennlig enn dagens tosporede system synes et slikt system heller ikke.

En løsning som her er beskrevet ville bety en vesentlig omlegging av dagens yrkesskadesystem, og er nok i første rekke aktuell ved en sammenslåing av eksisterende ordninger, se punkt 8.4.

8.3.8 Muligheter for et felles klageorgan

Forutsatt at man ønsker å beholde to ordninger som i dag, men med en større grad av samkjøring og effektivisering, kan et alternativ være å opprette et felles klageorgan .

De klageorganene som ut fra dagens system utpeker seg, er Trygderetten som behandler anker etter folketrygdloven, og Forsikringsklagekontoret som behandler klager etter yrkesskadeforsikringsloven.

Alternativet ville være å opprette en ny felles klageinstans. Særlig kunne en slik løsning være aktuell dersom man får gjennomført noen av de tiltakene som er skissert ovenfor, spesielt i forhold til en harmonisering av regelverket i de to ordningene.

Dersom man imidlertid ikke blir enige om slike «samordningstiltak», kan det være mer problematisk å opprette et felles klageorgan. For eksempel må et slik organ da forholde seg til at det er ulike regelverk m.m. i de to ordningene og ta hensyn til dette i sin praksis og saksbehandling. Også sett ut fra et brukerperspektiv, synes en slik løsning neppe å medføre noen vesentlig forbedring i forhold til dagens ordning.

Det kan reises spørsmål ved om en ordning som her er beskrevet, er særlig hensiktsmessig, i alle fall sett i et samfunnsøkonomisk perspektiv.

8.4 En modell der eksisterende yrkesskadeordninger slås sammen til én ordning

8.4.1 Innledning

Et grunnleggende spørsmål er om man i framtiden skal beholde dagens to separate yrkesskadeordninger eller om man skal slå dem sammen til én ordning. Ved en sammenslåing av eksisterende yrkesskadeordninger ser utvalget tre mulige løsninger:

  • en utvidelse av folketrygdens yrkesskadefordeler, og dermed en hel eller delvis avvikling av yrkesskadeforsikringen,

  • overlate til privat forsikring å gi all erstatning ved yrkesskader og yrkessykdommer,

  • etablerer en helt ny samordnet arbeidsskadeordning.

8.4.2 Utvidelse av folketrygden

Folketrygdens formål er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved blant annet sykdom og skade. Folketrygdloven skal gi økonomisk hjelp i situasjoner som loven angir, og er således å anse som en sosialforsikring.

Ved en sammenslåing av eksisterende yrkesskadeordninger kunne et alternativ være en utvidelse av folketrygdens yrkesskadefordeler, og dermed en hel eller delvis avvikling av yrkesskadeforsikringen. En slik utvidelse kan skje ved at forskrift om standardisert erstatning inkorporeres i folketrygdlovens regler om utmåling av trygdeytelser.

Utvalgets mandat setter visse føringer og begrensinger i forhold til muligheten for et slikt alternativ. Det er imidlertid også andre momenter som taler mot at en slik modell skulle være aktuell. Ved flere anledninger har det vært reist spørsmål ved om folketrygdens yrkesskadefordeler bør opprettholdes. Det er særlig to forhold som har vært påpekt i den sammenheng:

  • Yrkesskadetrygden, som var en historisk pioner på trygdeområdet, har etter hvert blitt innhentet av et mer generelt utbygd trygdesystem, og det kan spørres om folketrygden fortsatt bør gi bedre trygdedekning ved yrkesbetingede helseskader enn ved andre helseskader. I NOU 1976: 16 «Yrkesbetingede helseskader og folketrygden», gikk utvalget primært inn for å avvikle yrkesskadefordelene i folketrygdens stønadstilbud, til dels gjennom en forbedring av folketrygdens normalprogram. Forslaget er ikke fulgt opp.

  • Arbeidsgivere var tidligere fritatt for vanlig erstatningsansvar ved yrkesskader. Dette ble ansett som viktig ved utformingen av yrkesskadetrygdens omfang og nivå. En rekke av de tidligere bestemmelsene om yrkesskader bygger derfor på erstatningsrettslige prinsipper. I 1976 ble prinsippet om ansvarsfrihet for arbeidsgiver opphevet. Det har svekket noe av den prinsipielle begrunnelsen for at folketrygden skal ha et eget stønadsprogram ved yrkesskader som er preget av erstatningsrettslige prinsipper.

Et alternativ til utbygging av folketrygdens ytelser ved yrkesskader, med sikte på å gi full erstatning, ble vurdert i NOU 1988: 6 Erstatning og forsikring ved yrkesskade. Utvalget, og departementet, avviste imidlertid en slik løsning, blant annet med begrunnelse i folketrygdens økonomi og at det ville virke uheldig å øke forskjellene mellom yrkesskadde og andre trygdede. Det anføres også at folketrygden er uegnet til å oppfylle andre grunnleggende sosialpolitiske mål enn reparasjon, og at det primære mål med å forebygge skader bedre kan nås gjennom en erstatnings-/forsikringsløsning. Videre ble det vist til at folketrygdens rammer gjør det vanskelig å gi regler som sikrer en rask utbetaling. Utvalget anbefalte en obligatorisk forsikringsordning uten personlig erstatningsansvar for arbeidsgiverne. Dette ble i hovedsak fulgt opp av departementet i Ot. prp. nr. 44 (1988–89). Se nærmere i punkt 3.7 foran i utredningen.

Mange av de innvendinger som tidligere har vært anført mot å utvide yrkesskadefordelene i folketrygden, slik at den kunne gi full erstatning har sin berettigelse også i dag.

Folketrygden er i utgangspunktet universell i den forstand at stønadsordningene omfatter hele befolkningen, med like vilkår for alle. Den sikrer normalt ytelser ut fra hvilket behov den enkelte har, og ikke ut fra hvilken årsak som ligger bak behovet. Videre er folketrygden finansiert av alle samfunnsmedlemmer i fellesskap. På den bakgrunn kan det hevdes at folketrygden ikke bør skille mellom hva som er årsaken til ytelsesbehovet, for eksempel om det er en trafikkskade, en yrkesskade eller en arvelig betinget sykdom. Dette har ikke bare en økonomisk side, men reiser også spørsmål om hvordan trygd som et «knapphetsgode» bør fordeles mellom samfunnsgrupper og hvilke formål folketrygden bør prioritere. Dette er ikke et spørsmål om de skadelidte skal få dekket sitt økonomiske tap fullt ut eller ikke. Spørsmålet er bare hvilken ordning som skal dekke tapet, det vil si om den særstilling de yrkesskadde har i folketrygden, bør forvaltes av andre ordninger. Det synes for øvrig mer akseptert at den som har mulighet til å kreve erstatning direkte fra en skadevolder, får dekket sitt økonomiske tap på den måten.

Utvalget anser det på denne bakgrunn som lite aktuelt med en sammenslåing av yrkesskadeordningene der folketrygdens yrkesskadeprogram utvides, og yrkesskadeforsikringen avvikles. Utvalget har derfor, i tråd med mandatet, heller ikke utredet dette nærmere som en mulig modell.

8.4.3 Utvidelse av yrkesskadeforsikringen

En problemstilling er om det kan være aktuelt å innskrenke folketrygdens rolle på yrkesskadeområdet, og overlate dette ansvaret til andre. Et aktuelt spørsmål de siste tiårene har vært om man bør overlate til privat forsikring å gi erstatning ved yrkesskade. Dette ble blant annet tatt opp av Trygdefinansieringsutvalget (NOU 1984: 10) og i Ot. prp. nr. 77 (1989–90). Etter at yrkesskadeforsikringen ble innført i 1990 har innfallsvinkelen til denne problemstillingen vært om man bør slå sammen denne ordningen med folketrygdens yrkesskadefordeler.

En annen modell for en sammenslåing til èn framtidig yrkesskadeordning kan være å utvide yrkesskadeforsikringen, ved å «overføre» yrkesskadefordelene i folketrygden helt eller delvis til den eksisterende forsikringsordningen. Det vil si at hovedtrekkene i den lovpålagte yrkesskadeforsikringen videreføres. Det må imidlertid gjøres noen tilpasninger i denne, blant annet for den nest største gruppen som i dag er dekket av folketrygdloven kapittel 13, nemlig skoleelever og studenter.

Personkretsen som omfattes av yrkesskadeforsikringen er noe snevrere enn etter folketrygden, jf. kapittel 4. Det må derfor etableres en løsning for de persongruppene som faller utenfor en eventuell ny lov om yrkesskadeforsikring. Viktigste er her som nevnt skoleelever og studenter. En sikring av disse gruppene kan for eksempel gjøres ved at det etableres tilfredsstillende forsikringsordninger.

Vilkårene for å få yrkesskadeytelser fra de to eksisterende ordningene er i hovedsak sammenfallende, jf. nærmere punkt 4.3 foran. På de punkter der det er forskjeller mellom de to ordningene, må det legges til grunn at det gjøres tilpasninger slik at arbeidstakernes etablerte rettigheter ivaretas, jf. mandatet.

En av de viktigste endringene som må gjøres ved en slik modell er i så fall å tilpasse ytelsene i yrkesskadeforsikringen til en slik «overføring». Dette kan i hovedsak tenkes gjennomført på to måter:

  • Som en individuell tilleggserstatning. En bestemmelse om dette finnes i dag i forskriften om standardisert erstatning § 1–2 for skadelidte som ikke fyller vilkårene for å få yrkesskadeytelser fra folketrygden. Skadelidte skal settes i samme stilling som om slike ytelser hadde vært gitt. Denne bestemmelsen kan med enkelte mindre tilpasninger også anvendes ved et helt eller delvis bortfall av folketrygdens stønadsprogram ved yrkesskader.

  • Ved en økning av den standardiserte erstatningen etter yrkesskadeforsikringen. En slik løsning vil også føre til at skadelidte i stor grad blir satt i samme stilling som om folketrygdens yrkesskadeytelser var gitt. Bortfallet av særfordeler ved folketrygdens korttidsytelser kan dekkes gjennom den individuelle erstatningsutmålingen etter yrkesskadeforsikringen for påførte utgifter, framtidige utgifter og tapt arbeidsfortjeneste, tap i framtidig erverv og menerstatning. Bortfallet av folketrygdens særfordeler ved langtidsytelser kan dekkes ved å høyne de standardiserte erstatningspostene for tap av framtidig inntekt, tilpasse erstatningen ved dødsfall, samt høyne satsene for mènerstatning.

Når det gjelder organisering og administrering i en slik modell, så vil det etter utvalgets oppfatning være mest naturlig å videreføre hovedtrekkene i dagens yrkesskadeforsikring. Det vil si at enkeltsakene fortsatt behandles i det enkelte forsikringsselskap.

Det antas at hensynet til personlig og økonomisk trygghet for arbeidstakerne og de skadelidte blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte ved en forsikringsbasert løsning. Selv om dette kan gi noe merarbeid for forsikringsnæringen, vil modellen totalt sett gi en betydelig ressursbesparelse og effektiviseringsgevinst.

Det kan imidlertid reises spørsmål ved om det bør opprettes et eget sentralisert yrkesskadeorgan som får ansvar for direktoratsfunksjoner og/eller behandlingen av enkelte typer yrkesskadesaker. Et annet spørsmål er om det bør opprettes et uavhengig klageorgan ved «overføring» av folketrygdens yrkesskadefordeler til yrkesskadeforsikringen. Den skadelidte kan i dag anke vedtak fra trygdeetaten, blant annet om yrkesskade, inn for Trygderetten. Denne adgangen vil vedkommende fortsatt ha for de ordinære trygdeytelsene, men bortfaller for så vidt gjelder yrkesskadefordelene dersom disse blir overført til yrkesskadeforsikringen. Hjemmel til å opprette en slik nemnd finnes i dag i yrkesskadeforsikringsloven § 17. Spørsmålene om organiseringen innenfor en eventuell sammenslått yrkesskadeordning er nærmere utredet og vurdert i kapittel 14.

Det må innenfor en slik løsning tas stilling til hva som skal skje i forhold til de ansatte i trygdeetaten som arbeider på dette feltet.

I dag finansieres en god del av folketrygdens utgifter ved yrkesskader gjennom refusjonsordningen, se nærmere i punkt 4.7. I utvalgets mandat er det forutsatt at folketrygden fortsatt skal få dekket eller tilbakeført sine utgifter i forbindelse med yrkesskader. At det allerede eksisterer en refusjonsordning gjør at en sammenslåing neppe vil ha vesentlige økonomiske konsekvenser for noen av de involverte partene. Ved en gjennomføring av den skisserte modellen kan en mulighet være å tilpasse refusjonssatsen til situasjonen med bortfall av folketrygdens yrkesskadefordeler.

Utvalget er imidlertid også bedt om å vurdere alternativer til den gjeldende refusjonsordningen, der hensynet til en enkel og effektiv oppgjørsform og hensynet til å stimulere til forebyggende arbeid i virksomhetene, bør stå sentralt. Det er også i mandatet åpnet for å vurdere om disse hensynene kan ivaretas gjennom andre elementer knyttet til yrkesskadeforsikringen. Slike elementer er for eksempel dagens risikograderte premier. En mulighet til å skape ytterligere økonomiske insentiver til å drive forebyggende arbeid kunne for eksempel være å vurdere en form for egenandel , se punkt 16.7.3.

Utvalget vil ikke gå inn for at man utvider dagens yrkesskadeforsikringslov.

8.4.4 En sammenslåing av de eksisterende ordningene til en ny arbeidsskadeforsikring

Et grunnleggende spørsmål er om man i framtiden skal beholde dagens to separate yrkesskadeordninger eller om man skal slå dem sammen til én ordning. Etter utvalgets oppfatning er det et stort potensiale for forenklinger og ressursbesparelser ved å foreta en sammenslåing. Det vil ikke bare frigjøre ressurser, men også gjøre styring og ansvarsforhold enklere og mer oversiktlig. Dersom man velger å opprettholde et tosporet system, med yrkesskadeytelser både fra trygdeetaten og fra forsikringsnæringen, bør disse ordningene etter utvalgets oppfatning koordineres bedre. Dette er imidlertid ikke så enkelt, se punkt 8.3.

Et alternativ til en utvidelse av folketrygden eller en utvidelse av den eksisterende yrkesskadeforsikringen vil da være å utarbeide en helt ny yrkesskadeordning. Utgangspunktet for en slik modell vil være å bygge på de elementer som man finner mest hensiktsmessig i de eksisterende ordninger, eventuelt vurdere andre løsninger enn de som allerede er etablert.

Ved en slik «fusjon» vil det særlig være aktuelt å vurdere nye modeller for organisering, saksbehandling og finansiering. For andre elementer begrenser mandatet valgmulighetene. Utvalget skal blant annet ikke vurdere eller foreslå materielle endringer i reglene om yrkesskade, for eksempel hvilke skader/sykdommer som skal være omfattet, yrkesskadedekningens utstrekning o.l. Det vil si at når det blant annet gjelder personkrets og vilkår, så må det legges til grunn at hovedtrekkene ved de eksisterende ordninger må videreføres.

Et grunnleggende spørsmål ved utformingen av en ny yrkesskadeordning er om den bør etableres som en trygdebasert, en forsikringsbasert eller en erstatningsbasert ordning. Ut fra tidligere utredninger og drøftelser synes en sammenslåing med utgangspunkt i en utvidelse av folketrygden å være lite realistisk, se nærmere i punkt 8.4.2 ovenfor. Det samme gjelder for et alternativ som bygger på et personlig erstatningsansvar for arbeidsgiveren.

Det mest realistiske alternativet synes da å være en forsikringsbasert løsning. Det vil si at man viderefører prinsippet med å pålegge arbeidsgiverne en plikt til å tegne obligatorisk forsikring som sikrer de ansatte erstatning på like vilkår, og at ytelsene i hovedsak er erstatningsbaserte. Innenfor rammen av en slik modell kan det også vurderes løsninger der skaderisikoen dekkes gjennom forsikring, mens yrkessykdommene tas ut av forsikringsproduktet og dekkes gjennom andre systemer.

Også når det gjelder organisering og saksbehandling kan det tenkes flere mulige utforminger av modellen. Spørsmål om organiseringen i en helt ny ordning vil være sentralt. Grovt sett synes det å være tre mulige hovedmodeller for alternative løsninger til dagens system:

  • Ordningen kan administreres av private forsikringsselskaper, slik det i dag er for yrkesskadeforsikringen. Det innebærer at all saksbehandling blir liggende i selskapene, men dertil kan det opprettes et uavhengig klageorgan med et sekretariat, jf. også nærmere i punkt 8.3.8 ovenfor.

  • Det opprettes et organ som administrerer saksfeltet (utformer retningslinjer m.m.) og har sekretariatsfunksjon for et uavhengig klageorgan. Saksbehandlingen forutsettes fortsatt å skje i det enkelte forsikringsselskap.

  • Et sentralkontor som behandler og foretar utbetaling av enkelte eller alle krav vedrørende yrkesskade og for øvrig administrerer området.

Når det gjelder finansieringen av en ny forsikringsbasert yrkesskadeordning, vil dette i hovedsak reise de samme problemstillinger som ved en eventuell utvidelse av yrkesskadeforsikringen. Det vises derfor nærmere til framstillingen av dette i punkt 8.4.3 ovenfor.

8.5 Utvalgets vurdering og forslag

8.5.1 Innledning

Et hovedspørsmål i utvalgets arbeid er om man skal beholde to ordninger som i dag, men med eventuelle endringer/forbedringer, eller om man bør slå sammen eksisterende ordninger til én ny ordning. På dette punkt har utvalget delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet bestående av Asbjørn Kjønstad (leder), Dag Vidar Bautz, Øyvind Flatner, Elin Gjerstad, Kirsti Grande, Jørn Ingebrigtsen, Grete A. Jarnæs, Kyrre M. Knudsen, Olaf Løberg, Tom Orsteen, Nina Reiersen og Aase Rokvam mener gjeldende ordninger bør slås sammen i én ny arbeidsskadeordning.

Mindretallet bestående av Atle S. Johansen mener det bør lovfestes at trygdeetatens vedtak skal være bindende for arbeidstaker og forsikringsselskap. Det vises til punkt 8.5.3.

Spørsmål og drøftelser som gjelder de nærmere enkeltelementene i en framtidig (sammenslått) yrkesskadeordning, for eksempel organisering og finansiering mv., er drøftet i kapitlene 9 til 18. Det vises også til den samlede framstillingen av utvalgets vurderinger og forslag i sammendraget foran.

8.5.2 Utvalgets flertall – vurdering og forslag

Utvalgets flertall går som nevnt inn for å slå sammen folketrygdens yrkesskadefordeler og yrkesskadeforsikringen til en ny ordning om arbeidsskadeforsikring.

Dagens «flersporede system» på yrkesskadeområdet kan i stor grad tilskrives historiske årsaker. Yrkesskadetrygden som en sosial velferds- og erstatningsordning var lenge en historisk pioner. Etter hvert har imidlertid yrkesskadetrygden blitt innhentet av et stadig bedre og mer omfattende generelt trygde- og velferdssystem.

Man har dessuten innført en obligatorisk forsikring mot yrkesskader. Det betyr at de som berøres av regler om yrkesskade må forholde seg til flere ordninger/systemer: folketrygdens ordinære stønadsprogram, yrkesskadefordelene i folketrygden samt yrkesskadeforsikringen. I tillegg finnes det tariffestede særregler og enkelte særordninger for en del grupper. Ordningene har bare i en viss grad like regler for hva som dekkes. Det skjer liten koordinering eller samordning av den enkelte sak eller av praksis på området. Ordningene er heller ikke bundet av hverandres avgjørelser.

Flertallet er av den prinsipielle oppfatning at de grunnleggende formål og elementer ved yrkesskadesystemet i dag best kan ivaretas gjennom en sammenslåing av eksisterende ordninger til èn ny yrkesskadeordning. Dette gjelder blant annet i forhold til:

  • Personlig og økonomisk trygghet for skadelidte.

  • Forebyggende arbeid slik at risiko ikke skapes og skader ikke oppstår eller reduseres.

  • Rehabilitering og attføring av skadelidte.

  • Forenklinger av regelverket.

  • Administrative ressursbesparelser.

  • Behovet for stabilitet, kontinuitet og forutsigbarhet for arbeidstakerne. arbeidsgiverne og forsikringsnæringen.

  • Rettssikkerhet; skadelidte skal ved en trygg og forsvarlig saksbehandling sikres riktig ytelse.

  • Raske oppgjør.

  • Forebygge konflikter på arbeidsplassene.

  • Kostnadsnøytralitet (nullsumspill).

Innholdet i disse formålene er beskrevet nærmere i punkt 8.2.2. Utvalgets vurdering av hvordan disse formålene og hensynene vil bli ivaretatt innenfor en ny sammenslått yrkesskadeordning er beskrevet nærmere nedenfor.

Et av de viktigste formål med yrkesskadesystemet er etter utvalgets oppfatning å gi personlig og økonomisk trygghet for den skadelidte. Flertallet i utvalget mener dette kan ivaretas tilfredsstillende i en sammenslått ordning. Skadelidte vil være bedre sikret økonomisk gjennom en slik sammenslåing. Det er forutsatt at samme erstatningsnivå skal legges til grunn, man får bare hele utbetalingen fra ett sted, og ikke fra to steder som tidligere. Skadelidte vil fortsatt motta grunnytelsene fra folketrygden.

Når det gjelder det forebyggende arbeid har forsikringsbransjen lang tradisjon for å drive forebyggende arbeide. Et effektivt skadeforebyggende arbeid vil medvirke direkte til at forsikringsselskapene unngår skader, og derfor være økonomisk lønnsomt for selskapene. Selskapene har årlig kontakten med forsikringstakerne, og har derfor jevnlig anledning til å sette skadeforebygging på dagsorden. Forsikringsselskapene gir premierabatt til bedrifter som gjennomfører skadeforebyggende tiltak, og vil derved stimulere til økt innsats.

Noe av hensikten med den måten yrkesskadeforsikringen finansieres på, har vært å stimulere til forebyggende tiltak. Det kan nok diskuteres i hvilken grad denne målsettingen er nådd, men poenget er at det i alle fall eksisterer visse muligheter og virkemidler for å forebygge innenfor et slikt system, blant annet gjennom økonomiske insentiver. Det bør også være et potensiale for forbedringer. Etter flertallets oppfatning kan det derfor være gevinster å hente på dette området med tanke på å samle yrkesskadeområdet i en ny ordning.

Også når det gjelder rehabilitering ligger forholdene til rette for at forsikringsselskapene vil kunne være et godt supplement til den rehabiliteringsinnsats det offentlige yter. Flere av de større forsikringsselskapene har i flere år drevet et betydelig rehabiliteringsarbeid, fortrinnsvis i forhold til trafikkskadde. Forsikringsselskapene har betydelig egeninteresse i at skadelidte blir så funksjonsfrisk som mulig, fordi behovet for erstatning da blir mindre. I tillegg er det i dag en betydelig konkurranse selskapene i mellom om å kunne tilby et godt og troverdig rehabiliteringsopplegg. Dette vurderes som et viktig element i selskapenes merkevarebygging.

Innenfor folketrygden har man en rekke regler, tiltak og ordninger som tar sikte på rehabilitering og attføring. Spesielt i forhold til å beholde eller få folk tilbake i arbeidslivet. Fokuset på dette tema har bare økt de senere årene. Alle slike «tiltak» gjelder imidlertid generelt for dem som omfattes av folketrygden. Det vil si at det ikke finnes noen særskilte regler, ordninger eller tiltak rettet spesielt mot yrkesskadde personer. Man kan for så vidt si at det ikke ligger noen stimulanser til å forebygge eller rehabilitere skader og sykdommer i det særskilte stønadsprogrammet ved yrkesskader i folketrygden. I all hovedsak fokuserer folketrygden på behovet den enkelte har, og ikke på årsaken til behovet. Det er nok således lite aktuelt å vurdere spesielle ordninger/tiltak for yrkesskader i trygdeetaten.

Utvalgets flertall mener at en sammenslåing kan gi betydelige forenklinger og ressursbesparelser. Dagens system er uoversiktlig, omstendelig og krevende. Sett fra den skadelidtes ståsted vil det være en fordel å kunne forholde seg til færre ulike regelverk, saksbehandlere og ordninger. Det vil i seg selv være en trygghet og føre til redusert arbeidsbyrde for skadelidte. Det gjelder blant annet i forhold til saksbehandling og administrasjon, innhenting av opplysninger, bruk av knappe (medisinske og juridiske) ressurser og med hensyn til en samlet oppfølging av skadelidte når det for eksempel gjelder rehabilitering/attføring. Man unngår dobbeltbehandling ved at for eksempel spesialisterklæringer innhentes av to ulike instanser, noe som igjen kan gi ressursbesparelser og en raskere saksbehandlingstid. Hensynet til forenklinger i forhold til regelverk, administrasjon, informasjon mv., tilsier at gjeldende ordninger samles i én ordning.

Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv vil en organisering innenfor én ordning av yrkesskade være å foretrekke. Som illustrert ovenfor vil den foreslåtte endring legge til rette for betydelige forenklinger og ressursbesparelser, og dette vil bidra til en mer effektiv utnyttelse av ressursene. For øvrig vil endringen, i en slik kontekst, være i tråd med de siste regjeringers ønske om en effektiv utnyttelse av landets ressurser, og arbeidet med modernisering, forenkling og effektivisering av offentlig sektor, jf. blant annet omtale i Nasjonalbudsjettet 2003.

I forhold til stabilitet, kontinuitet og forutsigbarhet bør ordningene slås sammen.

Dette kan gjøre at ansvarsforhold, styring og oppfølging blir mer effektivt utført enn med dagens tosporede system. Videre kan man utnytte den ekspertise, erfaring og de ressurser som totalt sett er på området til å skape en hensiktsmessig ordning. Gjennom en slik sammenslåing vil det være mulig med stabile rammebetingelser, forutsigbare kostnader og enklere produkter.

Trygghet for at man får riktig avgjørelse og oppgjør (erstatning) bør ivaretas gjennom tilstrekkelige rettsikkerhetsgarantier , blant annet ved at det opprettes et uavhengig klageorgan (se kapittel 14) der skadelidte uten omkostninger skal kunne påklage avgjørelser i saken sin. Flertallet mener dessuten det bør etableres saksbehandlingsregler som sikrer en rask, effektiv og betryggende behandling av krav om erstatning i tillegg til det som følger av gjeldende rett, se nærmere i kapittel 15 nedenfor i utredningen.

8.5.3 Utvalgets mindretall – vurdering og forslag

Utvalgets mindretall, advokat Atle S. Johansen, mener et hovedproblem med dagens ordning er forsikringsselskapenes praktisering av regelverket og at det derfor ikke er noen god løsning å overføre alt ansvaret til de private forsikringsselskapene. Mindretallet går isteden inn for å lovfeste at trygdeetatens vedtak skal være bindende for arbeidstaker og forsikringsselskap.

Folketrygden har i praksis vist seg å være en vellykket, rettferdig og effektivt ordning. Dersom yrkesskadereglene i folketrygden fjernes og overføres til private forsikringsløsninger vil den utjevning som ligger i en politisk styrt ordning bortfalle. Kostnadene og forvaltningen av ytelsene vil bli differensiert etter individuelle egenskaper med ulik premie for risikogrupper ut fra sammensetningen av arbeidstokken, kjønn, alder, deltidsansettelse og skade potensiale.

Den skadelidte arbeidstaker vil videre være prisgitt saksbehandlingen og oppgjørspolicy i det enkelte selskap og hos den enkelte saksbehandler. Flere har understreket at forsikringsselskapenes saksbehandling utgjør et hovedproblem ved dagens ordning. Stortingsrepresentant Harald T. Nesvik (Frp) har bl.a. gitt uttrykk for dette i Stortinget, ref. forhandlinger i Stortinget nr. 187, 2001, side 2777 flg., her fra side 2808:

«Forsikringsselskapet oppnevner sine egne advokater og leger, og disse overprøver i mange tilfeller alle uttalelsene fra de behandlende instansene som en har vært gjennom etter at skaden har oppstått. Resultatet av dette er at en leier inn en privat advokat for å få rett saksgang – en makter rett og slett ikke dette selv. Dette koster også penger.».

Det er en korrekt beskrivelse at forsikringsselskapene benytter egne advokater og leger og at arbeidstaker uten tilsvarende bistand står relativt maktesløs selv når det foreligger godkjent yrkesskade fra trygden. Daværende justisminister svarte at regjeringen skulle nedsette et utvalg for å se nærmere på de spørsmål som representanten Nesvik tok opp. Det er derfor et lite paradoks at flertallet i utvalget nå går inn for å overføre all saksbehandling til forsikringsselskapene. Når det er forsikringsselskapenes praktisering og saksbehandling som skaper problemer, er det etter mindretallets oppfatning ikke noen god løsning at saksbehandlingen helt overføres fra det offentlige til de private forsikringsselskap. Mindretallet kan i den sammenheng også tiltre det Arbeidsmiljøskaddes landsforbund skriver i brev til utvalget 15. januar 2003:

«Yrkesskadeforsikringsloven var ment å skulle sikre yrkessyke en rask avgjørelse. Forsikringsselskapene skulle foreta selvstendige vurderinger og avgjørelser i slike saker uavhengig av prosessen i trygdeetatens organer. Lovens intensjoner synes ikke å ha blitt fulgt opp av forsikringsselskapene. I praksis synes ikke vedtakene å bli fattet på selvstendig grunnlag, men avgjørelser fra folketrygden avventes ofte. Selskapene synes å forholde seg til avgjørelser i trygdeetaten ut fra hva som er mest mulig fordelaktig for selskapene. Godkjente yrkesskader trekkes i tvil, og pasienten må ofte gjennomgå ytterligere utredninger. Ikke godkjente skader i trygdeetaten, godkjennes oftest ikke av forsikringsselskapene.»

Etter mindretallets oppfatning har arbeidet i utvalget for tidlig og for ensidig vært fokusert på to hovedspørsmål; nemlig om dagens ordning skal opprettholdes eller om ordningen helt ut skal overlates private forsikringsselskap. En for ensidig fokusering på dette har medført at alternativer ikke har vært gjenstand for noen inngående behandling. I liten grad har det derfor vært vurdert om endringer i dagens system kan gjennomføres uten å overføre alt ansvaret til private forsikringsselskap.

Flertallet fremhever særlig at dagens «tosporede system» kan virke forvirrende i de tilfeller forsikringsselskapene nekter å utbetale erstatning når den samme skade eller sykdom er godkjent som yrkesskade i trygdens organer. Etter mindretallets syn er dagens ordning ikke så komplisert at det skulle gi grunnlag for den radikale omlegging som flertallet legger opp til.

De ulemper som flertallet peker på er i hovedsak at arbeidstaker må forholde seg både til trygdens og forsikringsselskapets behandling av yrkesskadesaken. Mindretallet mener at denne ulempe kan elimineres ved at både arbeidstaker og forsikringsselskap pålegges å følge trygdens vedtak.

En slik endring er ikke særlig radikal, men snarere en videreføring av eksisterende praksis: Ordningen er allerede gjennomført for 550 000 arbeidstakere på kommunal sektor hvor partene har tarifffestet at trygdens vedtak skal være bindende for yrkesskadeoppgjøret. Den samme regel er fastsatt ved uføreutbetalinger i kommunal sektor. Her har samtlige forsikringsselskap vedtekts- og avtalefestet at trygdemyndighetenes avgjørelse skal legges til grunn, med mindre det foreligger «særlige grunner». Den samme praksis følges av Statens Pensjonskasse for utbetaling av uførepensjonsytelser innenfor det statlige området. Det er videre lovfestet at forsikringsselskapene skal følge trygdens vedtak i private tjenestepensjonsordninger i den nye lov om foretakspensjon (nr. 16/2000) § 6–2. På statlig og kommunal sektor er det endelig lovfestet at forsikringsselskapenes vedtak om uførepensjon kan bringes inn for Trygderetten til endelig avgjørelse, jf. forskrifter om anke til Trygderetten fastsatt ved kgl res. 15. mars 1974 og 4. mars 1977.

Det ligger en betydelig effektivisering i nevnte bestemmelser. Forsikringsselskapene er allerede i dag tilbakeholdne med å erkjenne ansvar uten at det foreligger positivt trygdevedtak for arbeidstaker. I følge en undersøkelse av de saker LOs juridiske kontor hadde til behandling i 2002 skjedde det kun i 15 av 514 saker at selskapet erkjente ansvar uten et forutgående godkjenningsvedtak i trygden. Omvendt er det ikke uvanlig at selskapene avslår krav på yrkesskadeerstatning selv om trygden kommer til at vilkårene for yrkesskadeerstatning er oppfylt. Det er denne praktiseringen av systemet som er uheldig og som kan skape frustrasjon. Det ligger også et ikke ubetydelig merarbeid i et system som innebærer at forsikringsselskapene kan trekke trygdemyndighetens vedtak i tvil, foreta egne vurderinger i strid med trygdevedtaket, eller innhente nye spesialisterklæringer og engasjere egne advokater for å trekke tidligere uttalelser i tvil. Forsikringsselskapene følger nesten uten unntak trygdemyndighetens avgjørelser når arbeidstaker får avslag på sin søknad hos trygdemyndighetene. Det er i praksis bare når selskapet ikke er enig med trygdens vedtak at forsikringsselskapet benytter seg av de muligheter som ligger i dagens «tosporede system».

Sett fra forsikringsselskapenes ståsted vil det være ønskelig å ta hånd om oppgjørssiden og stille seg fritt i forhold til trygdemyndighetene og andre instansers avgjørelser. Erstatningsutbetalinger er selskapenes største utgiftspost. Uten at selskapene opprettholder full kontroll med oppgjøret vil det derfor være vanskelig for forsikringsselskapet å tilpasse utgiftene til premieinntektene. På den annen side er en oppgjørspraksis som innebærer at selskapene selv står for vedtakene og kan overprøve trygdemyndighetene, ofte uheldig og kan få et preg av «bukken som passer havresekken». Det er vanskelig å se tilstrekkelig gode argumenter for at arbeidstaker og forsikringsselskap ikke bør følge trygdemyndighetenes vedtak også i de tilfeller trygden godkjenner yrkesskaden.

Trygdemyndighetene har langt større mulighet enn forsikringsselskapene til å oppnå lik praksis gjennom sentralstyring og rundskriv og forvaltningsrettslige regler om overprøving og klageadgang i enkeltsaker. Det har de senere år skjedd en spesialisering i trygdens behandling av yrkesskadesaker og trygdemyndighetene har lovpålagt plikt til å sørge for at saken er så godt opplyst som mulig. Trygdeorganene har heller ikke egeninteresse i utfallet av saker, slik forsikringsselskapene har ved sin behandling av enkeltsaker. I motsetning til forvaltningen er forsikringsselskapene heller ikke pliktig til å følge prinsipper om likebehandling, og selskapene har langt færre muligheter for å oppnå slike målsettinger. Selv om selskapene pålegges å følge visse grunnleggende forvaltningsregler, vil de aldri kunne bli uavhengige på samme måte som trygdens organer og reglene vil for selskapene antakelig mer virke som et fremmedelement.

Etter mindretallets vurdering bør det lovfestes at trygdens vedtak skal være bindende for arbeidstaker og forsikringsselskap enten vedtaket er positivt eller negativt for den trygdede. En ordning som lovfester at forsikringsselskapene skal følge trygdens vedtak vil være enkel å praktisere i forhold til det flertallets forslag innebærer. For den trygdede vil det være en nesten uoverkommelig oppgave å reise krav mot et forsikringsselskap. Noen gevinst i form av mer kostnadseffektivt system med mindre administrasjon og raskere saksgang er det vanskelig å se flertallets forslag innebærer. For advokatstanden vil flertallets forslag tvert imot innebære at yrkesskadesaker blir et nytt vekstområde. Rettsikkerheten for den enkelte vil med flertallets forslag i enda større grad enn det som er tilfelle i dag avhenge av de økonomiske ressurser arbeidstaker har for å kjøre en sak mot forsikringsselskapet.

For å bøte på problemene er det foreslått at det etableres et nytt oppgjørs- eller klagekontor. Dette til tross for at det allerede eksisterer et klagekontor for forsikringssaker, nemlig Forsikringsklagekontoret. Forsikringsklagekontoret er lite benyttet i yrkesskadesaker. Noe av årsaken til dette kan være at selskapene i stor utstrekning velger å se bort fra Forsikringsskadenemndas vedtak. I 2001 skjedde dette i hele 50 av 185 saker der avgjørelsen gikk i skadelidtes favør. I nesten hver tredje sak som kommer opp for Forsikringsskadenemnda velger selskapet dermed å overprøve klagenemndas avgjørelser. Tallene for 2002 bekrefter denne utviklingen ved at forsikringsselskapene i over 30 prosent av sakene meddelte at de ikke ville følge vedtak fra Forsikringsskadenemnda, se Nordisk Forsikringstidskrift, nr. 2 – 2003.

Spørsmålet blir derfor mer om det er trygdemyndighetene som skal treffe vedtak i saken eller om det skal opprettes et nytt «oppgjørskontor» eller domstolslignende organ, ved siden av det klageorgan som allerede i dag eksisterer gjennom Forsikringsklagekontoret. Det er etter mindretallets syn ingen holdepunkter for at nye organer vil innebære noe nytt med tanke på å løse konflikter på dette området.

Mindretallet går på denne bakgrunn inn for at det gjøres endringer i eksisterende lovverk som innebærer at vedtak fra trygdemyndighetene, i siste omgang Trygderetten, skal legges til grunn for oppgjøret. Trygdemyndighetenes vedtak skal være bindende både for arbeidstaker og forsikringsselskap enten vedtaket er positivt eller negativt. For å begrense tvistene på dette området bør det i loven fremgå at vedtak bare kan bringes inn for lagmannsretten til overprøving dersom det foreligger «særlige grunner». Dette vil forhindre at selskapene spekulerer i skadelidtes manglende ressurser eller at forsikringsselskapene «i nærmere halvparten av sakene prøver seg med ikke å akseptere uttalelser» slik Forsikringsklagekontorets leder Elisabeth Berthelsen uttrykker det i Nordisk Forsikringstidskrift, nr. 2 – 2003.

Lovteksten kan utformes etter mønster av lov om foretakspensjon av 24. mars 2000 nr. 16 § 6–2. Det må likevel gjøres enkelte tilpasninger som følge av at folketrygdens bestemmelser ikke samsvarer med lov om yrkesskadeforsikring på alle punkter. For det første er det forskjeller i bevisreglene i de to lover. Mindretallet vil gå inn for at bevisregelen i yrkesskadeforsikringslovens § 11 andre ledd overføres til gjeldende folketrygdlov.

I lov om folketrygd er det heller ingen sikkerhetsventil slik som i lov om yrkesskadeforsikring § 11 første ledd litra c. Mindretallet foreslår at denne bestemmelsen videreføres etter endringen ved at det gjøres en tilføyelse om dette i lov om folketrygd.

Folketrygden har, i motsetning til lov om yrkesskadeforsikring, ingen tilleggsytelser i form av ervervstaperstatning for de med lavere uføregrader enn 30 prosent. Uten endringer i gjeldende folketrygdlov vil arbeidstaker også i fortsettelsen være prisgitt forsikringsselskapets håndtering og saksbehandling i de meget få tilfeller hvor ervervsuførheten er lavere enn 30 prosent.

Mindretallet fremmer på denne bakgrunn forslag til endring i lov om yrkesskadeforsikring. Det foreslås at bestemmelsen tas inn under lov om yrkesskadeforsikring kapittel 4 under gjeldende kapitteloverskrift: «Ufravikelighet, saksbehandling, forholdet til andre lover» som ny § 17:

«Folketrygdens vedtak i yrkesskadesaken skal legges til grunn for godkjenningsspørsmålet, menerstatning og ervervsuførhet etter bestemmelsene i denne lov med tilhørende forskrifter. Dette gjelder likevel ikke i de tilfeller hvor ervervsuførheten er under 30 prosent».

Ved nevnte endring i lov om yrkesskadeforsikring bør det åpnes for at forsikringsselskapene gis uttalerett ved trygdebehandlingen på linje med den trygdede selv. Slike endringer bør gjennomføres ved bestemmelser i folketrygdloven og lov om anke til Trygderetten.

8.6 Plan for den videre utredning

Kapitlene 9 til 20 bygger på flertallest hovedkonklusjon om at det bør opprettes en felles ordning som inkluderer både folketrygdlovens regler om yrkesskader og yrkessykdommer og reglene i lov om yrkesskadeforsikring. Flertallet foreslår at den nye ordningen gis navnet arbeidsskadeforsikring.

For utvalgets mindretall – Johansen – blir drøftelsene i disse kapitlene subsidiære til hans primære forslag om å lovfeste at trygdeetatens vedtak skal være bindende for arbeidstaker og forsikringsselskap.

I kapittel 9 til 18 drøftes de hovedspørsmålene som knytter seg til å etablere en ny arbeidsskadeordning. I kapittel 19 kommenteres de enkelte lovbestemmelsene som foreslås i kapittel 20. Her presenteres en helt ny lov om arbeidsskadeforsikring. Det er bare flertallsforslagene som tas med i lovutkastet.

9 Geografisk virkeområde og arbeidsgiverbegrepet

9.1 Innledning

I dette kapitlet vil utvalget drøfte to sentrale begreper i lovene om folketrygd og yrkesskadeforsikring; betydningen av lovenes stedlige virkeområde og hvilken rettslig betydning arbeidsgiverbegrepet har.

I punkt 9.2 redegjøres nærmere for lovenes geografiske virkeområde; det vil si om lovene også virker inn på arbeidstakernes rettigheter ut over Norges grenser. I den sammenheng vil utvalget se nærmere på den betydningen arbeidsgivers stedlige lokalisering har for forsikringsplikten.

I avsnitt 9.3 vil utvalget drøfte arbeidsgiverbegrepet. En vil særlig komme inn på de områder der det i dag er uklart hvem som skal anses som arbeidsgiver i yrkesskadeforsikringslovens forstand, med den virkning det har for forsikringsplikten.

9.2 Stedlig virkeområde

9.2.1 Innledning

Folketrygden er en «bostedstrygd» og rettighetene er i prinsippet ikke avhengig av statsborgerskap. Man sier at medlemskap i folketrygden bygger på domisilprinsippet. Til sammenligning er utgangspunktet for trygdedekningen i kontinental-Europa knyttet til arbeidsforhold eller tidligere yrkesaktivitet. Folketrygdloven har som utgangspunkt at man er medlem når man er bosatt i Norge eller er i arbeid her eller på den norske delen av kontinentalsokkelen i forbindelse med leting etter eller utvinning av olje, gass eller andre naturressurser, se §§ 2–1, 2–2 og 2–4. En nødvendig betingelse for rett til yrkesskadefordeler etter særreglene i folketrygdloven kapittel 13, er at man går inn under omfangsbestemmelsene i lovens kapittel 2.

En arbeidstaker er yrkesskadedekket etter yrkesskadeforsikringsloven når arbeidsgiver har tilhold «i riket», se § 1 første ledd. Arbeidstakers statsborgerskap og bosted er uten betydning. Med hjemmel i bestemmelsens andre ledd, er det i kgl. res. 13. oktober 1989 gitt regler om lovens anvendelse for særskilte grupper.

EØS-avtalen, som innebærer full tilpasning til Rådsforordning EØF nr. 1408/71, som også gjelder ved yrkesskade, omfatter både folketrygdlovens og yrkesskadeforsikringslovens regler ved ulykkesskader og yrkessykdommer.

I forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven er det presisert at det på dette området er praktisk å få til en dekning som samsvarer med folketrygdlovens særregler om yrkesskade og yrkessykdom, det vil si yrkesskadekapitlet i folketrygdloven av 1966, se NOU 1988: 6 s. 81 og 82. For enkelte persongrupper vil det likevel kunne være slik at man bare er medlem i folketrygden, og derved kan være yrkesskadedekket, uten tilsvarende dekning etter lov om yrkesskadeforsikring. Ved overgang til en ny lov om arbeidsskadeforsikring er det viktig å kartlegge disse persongruppene, for å sikre yrkesskadedekningen.

9.2.2 Folketrygdloven

Innledning

Med medlemskap angis hvilke persongrupper som kan ha rett til eller opparbeide seg rett til ytelser etter loven. Det finnes ikke noe medlemsregister for folketrygden. I praksis brukes folkeregisteret. Reglene om medlemskap i folketrygden finner vi i lovens kapittel 2. I utgangspunktet er medlemskap i folketrygden tvungent for dem som faller inn under kapitlet. De som er omfattet av loven kan ikke fraskrive seg sine rettigheter, jf. § 1–2. Disse plikter å betale de medlemsavgifter som loven pålegger, jf. kapittel 23.

Ingen kan få godkjent en yrkesskade etter særreglene i folketrygdloven kapittel 13 med mindre vedkommende samtidig går inn under bestemmelsene om medlemskap i lovens kapittel 2. Dette kapitlet inneholder de generelle vilkårene for pliktig (obligatorisk) og frivillig (ikke pliktig) medlemskap og om opphør av pliktig og frivillig medlemskap. Disse reglene er i utgangspunktet felles for stønadskapitlene i folketrygden. I § 2–6 finnes imidlertid egne bestemmelser som kun gjelder i forhold til yrkesskade og dødsfall, jf. lovens kapittel 13.

Hvilke områder er en del av Norge?

Folketrygdloven definerer ikke hva som skal regnes som Norge. I tillegg til fastlandet og norsk territorialfarvann, er også Svalbard og Jan Mayen en del av kongeriket Norge, se lov av 17. juli 1925 nr. 2 og lov 27. februar 1930 nr. 3. Norsk sosiallovgivning gjelder imidlertid bare på Svalbard, Jan Mayen og norske biland (Bouvet-øya, Peter I’s øy og Dronning Maud land) i den utstrekning dette er særskilt fastsatt, se § 2 i de nevnte lovene. Anvendelsen av folketrygdloven i disse områdene er regulert i folketrygdloven § 2–3. Norske skip og norske fiskefartøyer utenfor territorialgrensen regnes ikke som en del av Norge, men omfattes av § 2–5. Når det gjelder arbeid på kontinentalsokkelen er det regulert i folketrygdloven §§ 2–2 og 2–4.

Pliktig medlemskap

  • En person som lovlig oppholder seg i Norge, er pliktig medlem av folketrygden dersom han eller hun er bosatt her. Med bosatt menes opphold i Norge i ett år eller mer, se § 2–1 første og andre ledd.

  • Som pliktig medlem regnes også arbeidstaker selv om denne ikke er bosatt i Norge, se § 2–2 første ledd. Selvstendig næringsdrivende mv. må være bosatt i Norge for å bli pliktige medlemmer. Men her fravikes loven etter EØS-reglene, der selvstendige næringsdrivende mv. er pliktig medlemmer i landet de utfører arbeid i, selv om de ikke bor der. For arbeidstakere gjelder ingen nedre grense for omfanget av det arbeidet de skal uføre i forhold til medlemskap. I praksis anses likevel ikke utenlandske sjåfører og lignende som utfører transportoppdrag, som medlemmer mens de kjører i landet. Det samme gjelder for utenlandske arbeidstakere som bare er på forretningsreise, eller som deltar på kurs, konferanser eller lignende.

  • Etter § 2–2 første ledd har arbeidstakere på norsk kontinentalsokkel i forbindelse med leting eller utvinning av olje, gass eller andre naturressurser fullt medlemskap. Selv de som ikke bor i Norge, er pliktig medlemmer i folketrygden på linje med arbeidstakere på land i Norge, se også § 2–4 og henvisning til EØS-avtalen.

  • De som er medlemmer fra før, beholder medlemskapet ved opphold eller bosetning på Svalbard, Jan Mayen eller biland. De som ikke er medlemmer, blir medlemmer dersom de tar arbeid for norsk arbeidsgiver som driver virksomhet i disse områdene, se § 2–3.

  • § 2–6 gjør utenlandsk statsborger som ikke er bosatt i Norge til pliktig medlem med rett til ytelser ved yrkesskade og dødsfall , dersom denne er arbeidstaker på et norsk skip i utenriksfart registrert i NOR, på et norsk fiskefartøy eller i et norsk sivilt luftfartsselskap. Medlemskap gjelder likevel ikke når arbeidstakeren er ansatt hos utenlands arbeidsgiver som driver næringsvirksomhet på skip i utenriksfart registrert i NOR.

En del grupper er likevel pliktige medlemmer i folketrygden under arbeid i utlandet eller uten hensyn til hvor de bor, se § 2–5. De viktigste gruppene er norske statsborgere i statens tjeneste, norske statsborgere som er arbeidstakere på norskregistrerte skip (NOR eller NIS), jf. dog § 2–12, norske statsborgere som er arbeidstakere i norsk sivilt luftfartsselskap, norske statsborgere som studerer i utlandet med stipend eller lån fra Statens lånekasse for utdanning, personer som er i Forsvarets tjeneste i utlandet, personer som er utsendt av den norske stat til utviklingsland, fredskorpsdeltaker eller ekspert osv.

Unntak fra pliktig medlemskap

Visse grupper er unntatt pliktig medlemskap. Dette gjelder blant annet arbeidstakere som ikke skal arbeide i Norge ut over tre måneder, forutsatt at de ikke skatter til Norge og har tilfredsstillende trygdedekning i utlandet, se § 1 nr. 3 i forskrift til § 2–13. Utenlandske statsborgere som arbeider ved ambassader, konsulater og internasjonale organisasjoner, er også unntatt fra folketrygden, se § 2–11. Etter § 2–12, gjelder det samme for ansatte i hotell- og restaurantvirksomhet om bord på turistskip registrert i NIS. Det gjelder selv om de er norske statsborgere og bor i Norge. Det kan også gjøres unntak fra medlemskap i folketrygden etter avtaler om trygd med andre land, jf. § 2–13.

Opphør av pliktig medlemskap

Opphør av pliktig medlemskap er regulert i § 2–14. Hovedregelen i bestemmelsens første ledd er at pliktig medlemskap etter lovens § 2–1 opphører dersom vedkommende tar opphold i utlandet og dette er ment å vare eller varer mer enn 12 måneder. Av § 2–14 fjerde ledd første punktum går det imidlertid fram at det pliktige medlemskapet opphører straks vedkommende kommer i arbeid i utlandet eller på et skip som er registrert i utlandet. Dette gjelder likevel ikke når vedkommende midlertidig arbeider i utlandet for lønn eller annen godtgjørelse som arbeidsgiveren plikter å betale arbeidsgiveravgift av etter § 23–2, se § 2–14 fjerde ledd siste punktum.

Frivillig medlemskap i Norge

Det går fram av § 2–7 at en person som oppholder seg i Norge uten å være pliktig trygdet, etter søknad kan bli tatt opp som frivillig medlem dersom dette etter en samlet vurdering er rimelig. Hvem som er pliktig trygdet går fram av §§ 2–1 og 2–2. I loven er det redegjort for de kriterier som skal vektlegges. En person som tas opp som medlem, kan gis full trygdedekning eller bare omfattes av enkelte stønadskapitler. Trygdeavgift må betales i samsvar med lovens § 23–4.

Frivillig medlemskap utenfor Norge

Personer som ikke er pliktig medlemmer under opphold i utlandet kan søke om frivillig medlemskap etter § 2–8. Hvilke persongrupper det er tale om, går fram av bestemmelsens første ledd. Det er et grunnvilkår at vedkommende har vært medlem i folketrygden i minst tre av de siste fem kalenderår før søknadstidspunktet, og har nær tilknytning til det norske samfunn. Hvilke trygdeytelser vedkommende i så fall kan få, er regulert i § 2–9. Plikten til å betale avgift omhandles av § 23–4.

Opphør av frivillig medlemskap

Opphør av frivillig medlemskap i Norge framgår av § 2–15. Medlemskapet opphører når vedkommende flytter fra Norge eller unnlater å innbetale premie. Medlemmet kan imidlertid selv til enhver tid kreve at et frivillig medlemskap i eller utenfor Norge opphører.

9.2.3 Yrkesskadeforsikringsloven

Yrkesskadeforsikringsloven § 1 lyder:

«Loven gjelder ved personskade påført arbeidstakere hos arbeidsgivere i riket.

Kongen kan gi nærmere regler om virkeområde, herunder om lovens anvendelse på

  1. norske arbeidsgivere i utlandet

  2. utenlandske arbeidsgivere i Norge

  3. arbeidstakere på skip, boreplattformer og lignende.»

Hva omfattes av «i riket» etter lov om yrkesskadeforsikring?

Etter lovens forarbeider skal det med «riket» forstås det norske fastland samt Svalbard og Jan Mayen. I svalbardloven av 17. juli 1925 nr. 11 er Svalbards status som «en del av kongeriket Norge» fastsatt i § 1. Tilsvarende gjelder for Jan Mayen, se lov 27. februar 1930 nr. 2 om Jan Mayen. Bouvet-øya, Peter I’s øy og Dronning Maud land er derimot biland, se lov 27. februar 1930 nr. 3 § 1. De norske biland faller dermed utenfor denne lovens virkeområde. Den norske del av kontinentalsokkelen anses ved petroleumsvirksomhet likevel som en del av «riket» i lovens forstand, se forskrift 13. oktober 1989 del I (4).

Lovens hovedregel og utgangspunkt – «arbeidsgiver i riket»

I henhold til yrkesskadeforsikringsloven § 1 første ledd gjelder loven for personskader påført arbeidstaker hos «arbeidsgiver i riket». Hva som menes med arbeidstaker i loven, vil utvalget redegjøre for i punkt 10.2. Arbeidsgiverbegrepet vil bli drøftet i punkt 9.3. Begrepet «arbeidsgiver i riket» skal drøftes i forhold til det geografiske vilkåret.

Loven skiller i utgangspunktet ikke mellom norske og utenlandske arbeidsgivere. Både norske og utenlandske arbeidsgivere omfattes, det vil si at de har forsikringsplikt for sine ansatte etter § 3. Selv om forsikring feilaktig ikke er tegnet, har arbeidstaker som blir skadet likevel rett til erstatning, se lovens § 7.

Det er i utgangspunktet heller ikke avgjørende om det konkrete arbeidsoppdraget utføres i «riket» eller i utlandet. Det samme gjelder lengden av dette. I Ot. prp. nr. 44 (1988–89) uttaler departementet s. 85:

«Det er uten betydning om arbeidstakeren utførte oppdrag i utlandet hvis arbeidsgiveren fylte det geografiske kravet.»

Staten og norske kommuner og fylkeskommuner er «arbeidsgiver i riket». Når det gjelder andre juridiske personer viser utvalget til lov 21. juni 1985 nr 78 om registrering av foretak (foretaksregisterloven), der § 1–2 lyder:

«Med norske foretak menes i denne loven ethvert foretak med hovedkontor i Norge eller på den norske kontinentalsokkel. Andre foretak er utenlandske.»

I forarbeidene til denne bestemmelsen heter det at med hovedkontor menes det administrative senter for foretakets virksomhet, se Ot. prp. nr. 50 (1984–85) s. 39. Utvalget viser på dette punkt også til professor Magnus Aarbakkes artikkel om den selskapsrettslige betydning av registrering i foretaksregisteret i Tidsskrift for Rettsvitenskap (TfR) 1988 s. 71 følgende.

Et opprinnelig norsk selskap som flytter sitt administrative senter (styrefunksjonen) til utlandet, anses som hovedregel således ikke lenger som «arbeidsgiver i riket». Dette gjelder selv om den faktiske virksomheten driver, helt eller delvis forblir i Norge. Foretaksregisteret omfatter i første rekke norske selskaper som driver næringsvirksomhet. Etter lovens § 2–1 omfatter registreringsplikten også utenlandske foretak som driver næringsvirksomhet i Norge eller på norsk kontinentalsokkel. Her skal blant annet foretakets utenlandske forretningsadresse registreres, se lovens § 3–8. Skulle det oppstå tvil om en arbeidsgiver hører til «i riket», vil dette normalt kunne avklares av foretaksregisteret.

Når vilkåret i yrkesskadeforsikringsloven § 1 første ledd er oppfylt, svarer forsikringsgiver også for skade som rammer arbeidstaker som er ansatt ved det norske selskapets utenlandske filial, avdelingskontor eller underkontor. Denne bestemmelsen omfatter likevel ikke arbeidstaker ansatte i norske selskapers utenlandske datterselskaper. Videre omfatter lovens § 1 første ledd arbeidstakere hos utenlandskeide datterselskaper i Norge. Den gjelder derimot ikke for ansatte i utenlandskeide selskapers eller foretaks norske forretningsavdelinger.

Nærmere presisering av lovens virkeområde i forskrift nr. 1041

Lovens § 1 første ledd om yrkesskadeforsikringens virkeområde kan utvides, begrenses eller presiseres ved forskrifter gitt i medhold av andre ledd. Departementet anså denne fullmaktsbestemmelsen nødvendig for å kunne detaljregulere spørsmål som ellers ville kunne skape vanskelige avgrensningsproblemer, se Ot. prp. nr. 44 (1988–89) s. 85. Samme sted ble det videre bemerket at forskrifter gitt i medhold av fullmaktsbestemmelsen i § 1 andre ledd også kan falle utenfor det som følger av en naturlig forståelse av paragrafens første ledd isolert sett. Departementet anførte i den forbindelse:

«Det bør først vurderes om det er grunn til å gi arbeidstakere på norske bedrifter i utlandet samme vern som ansatte på foretak i Norge. Graden av tilknytning til Norge kan her være et moment. Tilsvarende bør det vurderes å likestille utenlandske arbeidstakere i Norge med norske (bokstav b). I tillegg til hensynet til arbeidstakerne og eventuelle etterlatte, kan bl a konkurransehensyn tilsi dette, likeledes hensynet til likhet mellom arbeidstakerne.

Bokstav c slår fast at det kan gis regler om anvendelsen av loven på skip og virksomhet på kontinentalsokkelen. Bestemmelsen om skip gjelder både skip i norsk ordinært skipsregister (NOR) og norsk internasjonalt skipsregister (NIS). Formuleringen utelukker heller ikke at forskriften regulerer lovens anvendelse på skip under fremmed flagg.

Ved utformingen av forskrifter vil det bl a måtte legges vekt på om arbeidsgiveren etter andre lands regler er pålagt erstatnings- eller forsikringsplikt som tilsvarer lovens ordning, og som sikrer arbeidstakerne en tilsvarende enkel adgang til å gjennomføre kravet her i landet. For øvrig er oppregningen i annet ledd ikke ment å være uttømmende. Man må ved utformingen av forskriftene også ta tilbørlig hensyn til skranker i interlegale og folkerettslige regler.»

Det at oppregningen i yrkesskadeforsikringsloven § 1 andre ledd bokstavene a til c ikke er uttømmende, følger allerede av loven, jf. bruken av ordet «herunder» i § 1 andre ledd.

Med hjemmel i bestemmelsens andre ledd, er det den 13. oktober 1989 gitt forskrift nr. 1041 om lovens virkeområde. Utvalget gjengir de bestemmelser som er relevante her:

«(1) For utenlandske statsborgere ansatt hos arbeidsgivere som har hovedkontor i utlandet og driver virksomhet i Norge eller på norsk kontinentalsokkel, gjelder yrkesskadeforsikringsloven i den utstrekning arbeidsgiveren plikter å betale arbeidsgiveravgift etter lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd § 23–2.

(2) For arbeidstakere ansatt i den norske stat, i en kommune eller fylkeskommune eller i en virksomhet med hovedkontor i Norge som arbeider i utlandet, gjelder yrkesskadeforsikringsloven i den utstrekning:

  1. arbeidsgiveren plikter å betale arbeidsgiveravgift etter lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd § 23–2, eller

  2. arbeidstakeren er medlem av folketrygden.

(3) Yrkesskadeforsikringsloven kommer til anvendelse på arbeidstakere ansatt på skip, boreplattformer og andre flyttbare innretninger registrert i norsk ordinært skipsregister og norsk internasjonalt skipsregister. For arbeidstakere som er ansatt på skip, boreplattformer og andre flyttbare innretninger som er registrert i utenlandsk skipsregister, gjelder loven hvis arbeidstakeren er ansatt hos arbeidsgiver i riket. Loven kommer likevel ikke til anvendelse på personer som er ansatt i hotell- og restaurantvirksomheten om bord på turistskip registrert i norsk internasjonalt skipsregister. Loven kommer heller ikke til anvendelse på utenlandske statsborgere som er:

  1. arbeidstakere på skip registrert i utenlandsk skipsregister, eller

  2. arbeidstaker på skip registrert i norsk internasjonalt skipsregister, eller

  3. arbeidstaker hos utenlandsk arbeidsgiver som driver næringsvirksomhet om bord på skip i utenriksfart.

(4) Yrkesskadeforsikringsloven gjelder for arbeidstakere ansatt i petroleumsvirksomhet på den norske kontinentalsokkelen, uten hensyn til om arbeidsgiveren plikter å betale arbeidsgiveravgift.

(5) (…).

(6) Yrkesskadeforsikringsloven gjelder for arbeidstakere som er omfattet av trygdekoordineringsreglene i EØS-avtalens vedlegg VI punkt 1 og 2 så langt det følger av disse reglene, uten hensyn til hva som ellers er bestemt i lovens § 1 første ledd og bestemmelsene i denne forskrift.»

Utvalget vil ikke gjennomgå forskriften i detalj med alle de endringer og tilføyelser som etter hvert er blitt inkorporert. En vil nøye seg med å trekke fram en del hovedpunkter der forskriften avviker fra lovens § 1 første ledd.

Utenlandske arbeidstakere i Norge ansatt av utenlandsk arbeidsgiver

Et eksempel som vil illustrere forholdet med utenlandsk arbeidstaker (tredjelandsborger) i Norge for utenlandsk arbeidsgiver, er «Kolwassaken». En polsk sirkusarbeider ansatt i ZPR (polsk statssirkus) ble utleid for seks måneder til Cirkus Arnardo. Han døde i en trafikkulykke i Norge under transport av sirkusets elefanter. Han ble ikke funnet omfattet av yrkesskadeforsikringsloven, blant annet fordi arbeidsgiver ikke ble ansett å være «i riket», se Oslo byretts dom av 28. januar 1994. Dommen ble ikke påanket. I en betenkning av 10. oktober 1991 fra professor Asbjørn Kjønstad, hadde han kommet fram til samme resultat. Han konkluderte imidlertid også med at Kolwas var yrkesskadedekket etter folketrygdloven. Tvistetema i saken gjaldt en fortolking av forskriften av 1989 del I nr (1), slik denne lød før 1997. Hvilken betydning hadde blant annet vilkåret om at den utenlandske arbeidsgiveren måtte være «i Norge»? Bakgrunnen for denne bestemmelsen var omtalt i et høringsutkast som Justisdepartementet sendte ut den 14. september 1989. Her heter det blant annet (punkt 4):

«I medhold av lovens § 1 annet ledd bokstav b kan det gis nærmere regler om lovens anvendelse på utenlandske arbeidsgivere i Norge. Denne gruppen faller inn under hovedregelen i § 1 første ledd, da disse arbeidsgiverne befinner seg «i riket». Spørsmålet er derfor om det er hensiktsmessig å gi forskrifter som begrenser denne gruppens forsikringsplikt.»

Denne uttalelsen kunne tyde på at dersom arbeidsgiveren var i utlandet, ville tredjelandsborgeren i Norge ikke være omfattet av yrkesskadeforsikringen. I en uttalelse av 4. februar 1992 presiserer Justisdepartementet imidlertid at det ikke er naturlig å forstå forskriften slik at det for arbeidsforhold hvor det foreligger plikt til å svare arbeidsgiveravgift, også er et vilkår at arbeidsgiveren er etablert i Norge. Departementet hadde med andre ord en annen oppfatning på dette punkt enn professor Kjønstad og Oslo byrett. Ved endring av 1989-forskriften ved kgl. res. 6. november 1997 nr. 23, ble kravet om at den utenlandske arbeidsgiveren måtte være «i Norge» tatt ut. Det er tilstrekkelig at denne «driver virksomhet» i Norge eller på kontinentalsokkelen. Etter praksis skal det ikke mye til for at kravet til «driver virksomhet» anses oppfylt, se nedenfor.

I henhold til forskriftens del I nr. (1) omfatter forsikringsdekningen også utenlandske statsborgere ansatt «hos arbeidsgivere som har hovedkontor i utlandet og driver virksomhet i Norge eller på den norske kontinentalsokkelen.» Disse arbeidstakerne er omfattet av loven i den utstrekning arbeidsgiverne er forpliktet til å betale arbeidsgiveravgift etter folketrygdloven § 23–2. Yrkesskadeforsikringsloven § 1 første ledd om arbeidsgivernes tilhørighet «i riket» er dermed fraveket. I foredraget til kgl. res. 6. november 1997 nr. 23 som ligger til grunn for denne tilføyelsen, ble det presisert at uttrykket «arbeidsgivere som har hovedkontor utenfor Norge» ble benyttet for å gjøre det klart at en arbeidsgiver som har hovedkontor utenfor Norge er å anse som «utenlandsk arbeidsgiver». I tilslutningen til uttrykket «driver virksomhet» i Norge eller på norsk kontinentalsokkel går det fram av foredraget til resolusjonen s. 3:

«I begrepet «virksomhet» ligger at det må være en aktivitet av en viss varighet og et visst omfang. Formålet med kriteriet er å avgrense mot enkeltstående forretningsforetagender og helt kortvarige arbeidsoppdrag, og det bør derfor ikke kreves mye av den aktivitet som arbeidsgiveren driver i Norge, for å anse aktiviteten som en «virksomhet».»

Utvalget viser til Kjønstad (red.) «Folketrygdloven med kommentarer» (1998) s. 792 til 800 når det gjelder rekkevidden av arbeidsgivers plikt til å svare arbeidsgiveravgift.

Arbeidstakere ansatt hos norsk arbeidsgiver som arbeider i utlandet

Det virker lite naturlig å la yrkesskadeforsikringen gjelde generelt hvor det ikke ellers i forhold til arbeidstakeren gjelder noen forpliktelser etter norske arbeidsmiljøregler eller trygderegler. På denne bakgrunn foreslo derfor departementet å begrense yrkesskadeforsikringslovens anvendelse for norske virksomheter i utlandet. Det vil si å la yrkesskadeforsikringsloven bare gjelde for arbeidstakere som har en viss tilknytning til Norge. Ved kgl. res. 7. januar 2000 ble det i forskriftens del I gitt en ny nr. (2).

Tilknyttingskriteriet er enten arbeidsgivers plikt til å betale arbeidsgiveravgift etter folketrygdloven § 23–2 eller at arbeidstakeren er medlem i folketrygden. Der er tilstrekkelig at det er medlemskap etter folketrygdloven kapittel 2. «Arbeidsgiver i riket» er her konkretisert til «den norske stat, en kommune eller fylkeskommune, og virksomheter med hovedkontor i Norge». Uttrykket «hovedkontor i Norge» skal forstås på samme måte som i forskriftens del I nr. (1). Departementet presiserer at også enkeltmannsforetak og lignende uten en organisasjon der det er naturlig å tale om «hovedkontor» også går inn under begrepet «virksomhet». En utenlandsk filial av virksomhet med hovedkontor i Norge vil være å anse som «arbeidsgiver i riket» etter lovens § 1 første ledd, skriver departementet. Et utenlandsk datterselskap med hovedkontor i utlandet kan derimot ikke anses som «arbeidsgiver i riket» selv om det er heleid av et norsk selskap. Ansatte ved et utenlandsk datterselskap vil derfor ikke omfattes av loven.

Ansatte på skip, boreplattformer mv.

Forskriftens del I nr. (3) første punktum fastslår at yrkesskadeforsikringen gjelder for arbeidstakere på skip, boreplattformer og andre flyttbare innretninger registrert i norsk ordinært skipsregister (NOR) og norsk internasjonalt skipsregister (NIS). Bestemmelsen er basert på kgl. res. 13. oktober 1989. Også i disse tilfeller gjelder således yrkesskadeforsikringsloven uten hensyn til arbeidsgivers tilhørighet «i riket».

Samme bestemmelses tredje punktum om unntak fra loven for personer ansatt i hotell- og restaurantvirksomheten om bord på turistskip ble tilføyd ved kgl. res. 17. desember 1993. Om begrunnelse for dette unntaket går det fram av foredraget til resolusjonen:

«Så lenge nordmenn ansatt på NIS-skip vil være omfattet av loven, innebærer trygdekoordineringsforordningene at også EØS-borgere vil være omfattet. I tråd med opplegget i Ot. prp. nr. 19 for 1993–1994 foreslår Justisdepartementet derfor å ta inn en regel i forskriften som unntar hele kategorien «personer som er ansatt i hotell- og restaurantvirksomheten om bord på turistskip registrert i norsk internasjonalt skipsregister» fra dekning etter yrkesskadeforsikringsloven. Dette gjelder uten hensyn til om de ansatte er norske eller utenlandske. Denne persongruppen vil i stedet sikres en alternativ dekning etter sjømannsloven ved at rederiet pålegges å stille garanti som sikrer arbeidstakeren eller hans etterlatte ytelser ved yrkesskade.»

EØS-avtalen mv.

Forskriftens del I nr. (6) om koordineringen mellom yrkesskadeforsikringsloven og trygdereglene i EØS-avtalen ble tilføyd ved kgl res. 12. november 1993. Hensikten med nr. (6) var å inkorporere i norsk lovgivning de forpliktelser som følger av Norges EØS-medlemskap, jf. også forskrift av 1. desember 2000 nr. 1204. Henvisningen i forskriften viser til de to mest sentrale EF-forordninger vedrørende trygderettigheter, med senere endringsforordninger. Forordningen må suppleres med de alminnelige bestemmelser i EØS-avtalens hoveddel, som er inkorporert i norsk rett ved lov 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføringen av norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), se lovens § 1. Utvalget viser ellers til kapittel 6, der det er redegjort for blant annet EØS-avtalens trygderettslige betydning.

Med enkelte unntak stiller forordningene krav til statsborgerskap i en EØS-stat for at reglene skal komme til anvendelse. Formålet bak den EF-initierte lovgivningen er å sikre at nasjonal lovgivning ikke er til hinder for flyt av arbeidskraft innad i EØS-området, ikke at medlemslandenes nasjonale trygdesystemer skal harmoniseres til en felles norm.

Forskriftens inkorporasjon av forordningene gjør at definisjonen av yrkesskadeforsikringslovens virkeområde i § 1 må ses i lys av koordineringsbestemmelsene i forordning 1408/71. Ved motstrid mellom regelsettene avgjør forskriften at loven må vike for forordningen.

9.2.4 Utvalgets vurdering og forslag

Innledning

Utgangspunktene for omfangsreglene er forskjellige i loven om folketrygd og i loven om yrkesskadeforsikring. Etter lov om folketrygd er medlemmets domisil (bostedsprinsippet) eller arbeid i riket sentralt, mens etter lov om yrkesskadeforsikring er det avgjørende om arbeidsgiver er «i riket».

Med et slikt utgangspunkt, kan bestemmelsene i praksis innebære at samme person ikke har yrkesskadedekning etter begge lover. På bakgrunn av redegjørelsen foran, må det likevel kunne slås fast at det som hovedregel er samsvar mellom regelsettene for når det gjelder dekningen etter de to lovene. Det skal i den sammenheng nevnes at i forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven uttales «på dette området er praktisk å få en dekning som samsvarer med folketrygdlovens kapittel 11», se NOU 1988: 6. Også ellers ser det ut til at man har tilstrebet samsvar mellom yrkesskadeforsikringens og folketrygdlovens regler om yrkesskader, se Ot. prp. nr. 44 (1988–89).

For arbeidstakere som er EØS-borgere, er det alltid fullt samsvar mellom ordningenes omfang – så vel positivt som negativt. En EØS-borger som omfattes av folketrygdloven, vil alltid være omfattet av lov om yrkesskadeforsikring, og omvendt. Dette går fram av Rådsforordning EØF nr 1408/71 artikkel 13 nr. 1 og forskrift av 1. desember 2000 nr. 1204 til blant andre folketrygdloven og lov om yrkesskadeforsikring, se også forskrift av 1989 nr. 1041 del I nr. (6).

Det vil imidlertid kunne oppstå avgrensningsproblemer i forhold til tredjelandsborgere, det vil si personer som ikke er norske statsborgere eller EØS-borgere og arbeider i Norge, men har utenlandsk arbeidsgiver, og tredjelandsborgere som arbeider på skip som ikke er registrert i NOR. Utvalget vil derfor særlig drøfte disse gruppers yrkesskadedekning i det følgende.

Tredjelandsborgere

Utenlandske arbeidsgivere (selskap med hovedkontor i utlandet), vil etter gjeldende rett ikke ha forsikringsplikt for arbeidstakere (utenfor EØS-området), med mindre det skal betales arbeidsgiveravgift etter folketrygdloven § 23–2. Av forarbeidene til forskriften går det blant annet fram at bakgrunnen for å knytte forsikringsplikten til arbeidsgiveravgift først og fremst var kontrollhensyn samt hensynet til å skape en enkel og praktisk regel for de utenlandske arbeidsgiverne, jf. høringsbrevet fra Justisdepartementet.

Arbeidsgiveravgiften er en av flere avgifter som finansiere folketrygdens utgifter generelt, se kapittel 16. Vi har ingen generell avgift som skal dekke folketrygdens utgifter ved yrkesskade spesielt. Plikten til å svare arbeidsgiveravgift er knyttet til lønnsoppgaveplikten, se ligningsloven § 6–2 med tilhørende forskrifter. Plikten til å svare arbeidsgiveravgift er rettet mot den som skal svare for arbeidsgodtgjørelsen. Plikten er således uavhengig av om mottakeren av arbeidsgodtgjørelsen er skattepliktig til Norge eller trygdet etter folketrygdloven, se Ot. prp. nr. 29 (1995–96) s. 194. Folketrygdloven har likeledes i meget begrenset utstrekning tilpasset bestemmelsene om plikten til å svare arbeidsgiveravgift og bestemmelsene om hvem som kan bli trygdet etter folketrygdlovens kapittel 2, se NOU 1990: 20 s. 711.

Som utvalget har vist foran, vil man i noen få tilfeller med tredjelandsborgere oppleve at vedkommende ved yrkesskade er dekket etter folketrygdloven, men uten tilsvarende dekning etter lov om yrkesskadeforsikring, vel og merke der plikten til å svare arbeidsgiveravgift for den utenlandske arbeidsgiveren ikke foreligger, jf. «Kolwassaken». Dersom dagens regler i yrkesskadeforsikringsloven beholdes, vil denne gruppen miste sine rettigheter etter lov om folketrygd ved overgang til ny arbeidsskadeforsikring. Tredjelandsborgerne med utenlandsk arbeidsgiver og med arbeid i Norge er en svært liten gruppe arbeidstakere. Den vil dessuten bli stadig mindre etter hvert som andre europeiske land blir medlemmer av EU. Det er videre grunn til å tro at de aller fleste tredjelandsborgere som måtte skade seg i Norge vil være omfattet av sitt hjemlands yrkesskadelovgivning. Det er ikke rimelig å opprettholde en eventuell dobbel yrkesskadedekning. Arbeidstakere fra land som er omfattet av trygdeavtale med Norge, vil jevnt over uansett være sikret et minimumsvern trygderettslig sett. Norge har dessuten med hjemmel i folketrygdloven § 1–3 også inngått avtaler med en rekke land som helt eller delvis unntar medlemskap i folketrygden for såkalte «utsendte arbeidstakere». Det vil si arbeidstakere som for et begrenset tidsrom er sendt til et annet land (Norge) for å utføre arbeid der for arbeidsgiveren i hjemlandet. Dernest finner utvalget det ikke naturlig at en tredjelandsborger skal kunne få erstatning etter norsk yrkesskadelovgivning, uten at det er noen arbeidsgiver som betaler forsikring. Det er lite ønskelig hvis omfanget av yrkesskadedekningen ikke korresponderte med for eksempel arbeidsgivers premieplikt.

Utvalget har av de grunner som det her er redegjort for, kommet til at den beste løsningen vil være å opprettholde dagens ordning etter lov om yrkesskadeforsikring.

Utvalget foreslår på denne bakgrunn at ordlyden i forskriftens del I nr. (1) videreføres ved overgang til arbeidsskadeforsikringen.

Av informasjonshensyn bør bestemmelsene i forskriften som presiseres lovens virkeområde i sin helhet inkorporeres i arbeidsskadeforsikringsloven.

Utenlandsk statsborger som arbeider på norske skip mv.

Utenlandsk statsborger bosatt i Norge og ansatt om bord på skip registrert i NIS, er medlem i folketrygden med fulle rettigheter, bortsett fra hotell- og restaurantpersonell som er helt unntatt uansett statsborgerskap eller bosted. Det samme gjelder tredjelandsborgere bosatt i Norden etter Nordisk konvensjon. Derimot synes utenlandsk statsborger (tredjelandsborger) bosatt i Norge (Norden) i tjeneste om bord på NIS-registrerte skip ikke å komme inn under yrkesskadeforsikringen, se forskriftens del I nr. (3) fjerde punktum. I forarbeidene til denne bestemmelsen er det ikke gitt noen nærmere begrunnelse for ulike regler på dette punkt.

Etter lov 30. mai 1975 nr. 18 om sjømenn § 32 første ledd plikter et rederi å stille garanti som sikrer erstatning ved yrkesskader som medfører uførhet og død i de tilfeller vedkommende ikke er trygdet i Norge. Det vil si for arbeidstakere (tredjelandsborgere bosatt i utlandet) som ikke omfattes av folketrygdloven og som er ansatt om bord på skip registrert i NIS eller i tjeneste hos utenlandsk arbeidsgiver som næringsvirksomhet om bord på skip i utenriksfart, registrert i NOR. Er slik garanti ikke stilt eller er opphørt, svarer rederiet for ytelser til skadelidte eller dennes etterlatte, se bestemmelsens andre ledd. Se også forskrift 17. desember 1993 nr. 1162 om pliktige garantiordninger for arbeidstakere på norske skip, gitt i medhold av sjømannsloven § 32.

Etter utvalgets syn vil den gruppen som her er nevnt, tredjelandsborgere som er bosatt i Norge (Norden), likevel ikke være sikret erstatning ved yrkesskade etter sjømannsloven § 32, idet en skadelidt (fortsatt) er medlem av folketrygden etter § 2–1 eller Nordisk konvensjon artikkel 7 nr. 1. Utvalget mener derfor at man ved overgang til ny arbeidsskadeordning bør se nærmere på om ikke denne gruppen bør sikres dekning ved arbeidsskade. Utvalget har derfor ikke forslått noen konkret lovbestemmelsen her, men vil be høringsinstansene vie problemstillingen særlig oppmerksomhet.

Omvendt er det tilfeller der yrkesskadeforsikringsloven dekker personer som ikke er omfattet av folketrygdloven. Dette gjelder eksempelvis på skip, boreplattformer og andre flyttbare innretninger registrert i utenlandske registre. Etter folketrygdloven vil pliktig medlemskap opphøre ved tjeneste om bord på utenlandsk skip uansett arbeidstakerens statsborgerskap eller bosted, med mindre arbeidet er midlertidig (inntil 12 måneder av gangen) og vedkommende mottar godtgjørelse som arbeidsgiveren plikter å innberette og betale arbeidsgiveravgift for i Norge, se folketrygdloven § 2–14 fjerde ledd. Etter forskriftens del I nr. (3) gjelder yrkesskadeforsikringsloven hvis arbeidstakeren ved tjeneste om bord på utenlandsk skip er ansatt hos arbeidsgiver i riket, og det er tilsynelatende intet tilsvarende krav til varigheten av arbeidet som i folketrygdloven § 2–14 fjerde ledd (det vil i praksis si krav om bosted i Norge), og det framgår heller ikke klart om godtgjørelsen skal være innberetnings- og avgiftspliktig med hensyn til arbeidsgiveravgift.

Siden yrkesskadeforsikringsloven antas å ha gunstigere regler på dette punkt, vil det etter utvalgets oppfatning ikke by på problemer med hensyn til disse gruppers dekning ved overgang til ny arbeidsskadeforsikring.

Svalbard, Jan Mayen og bilandene (Bouvet-øya, Peter I’s øy og Dronning Maud land)

Etter lov om yrkesskadeforsikring gjelder forsikringsplikten for arbeidsgiver med tilhold «i riket», se lovens §§ 1 og 3. Etter forarbeidene til denne loven er Svalbard og Jan Mayen regnet som en del av «riket», men ikke bilandene. Det følger av folketrygdloven § 2–3 at dersom en person som ikke er medlem i folketrygden tar arbeid for norsk arbeidsgiver som driver virksomhet på Svalbard, Jan Mayen eller biland, blir han eller hun pliktig medlem, og blir derved yrkesskadedekket. (Utenlandsk) arbeidstaker som begynner i arbeid for norsk arbeidsgiver på Bouvet-øya, vil følgelig neppe være omfattet av yrkesskadeforsikringsloven.

Utvalget anser at denne problemstillingen ikke er særlig aktuell i praksis. De fleste norske statsborgere som arbeider på norske biland har arbeidsgiver med tilknytning til «riket», se yrkesskadeforsikringsloven § 1 første ledd og forskriften av 1989 del I nr. (2). Utvalget ser derfor ikke noe grunnlag for å utvide grensene for hva som skal anses for «i riket» etter lov om yrkesskadeforsikring i forbindelse med overgang til ny arbeidsskadeforsikring.

9.3 Arbeidsgiverbegrepet

9.3.1 Innledning

Arbeidsgiver har som hovedregel ikke rettigheter ved yrkesskade i forhold til lov om folketrygd og lov om yrkesskadeforsikring. Arbeidsgiver har imidlertid en rekke plikter, så som:

  • Meldeplikt etter folketrygdloven ved yrkesskade og yrkessykdommer hos sine ansatte, se lovens § 13–14.

  • Plikt til å betale arbeidsgiveravgift, se folketrygdloven § 23–2.

  • Forsikringsplikt for sine ansatte etter lov om yrkesskadeforsikring, se lovens § 3.

  • Plikt til blant annet å sikre arbeidsmiljøet for sine ansatte etter arbeidsmiljøloven § 1 og §§ 7 til 14.

Utvalget har funnet det nødvendig å redegjøre mer detaljert for arbeidsgiverbegrepet i de to lovene, for på denne måten å kartlegge om det er forskjeller eller likheter som vil kunne ha betydning for arbeidstakernes yrkesskadedekning.

9.3.2 Folketrygdloven

Folketrygdloven har, i motsetning til hva som er tilfelle med arbeidstakerbegrepet, ingen generell definisjon av begrepet arbeidsgiver, selv om dette har sentral betydning etter loven. I NOU 1990: 20 brukes begrepet i betydningen «enhver som har noen ansatt i sin tjeneste», se s. 708 første spalte. Arbeidsgiverbegrepet er omtalt en rekke steder i folketrygdloven, og arbeidsgiver er etter loven tillagt både rettigheter og plikter, se blant annet kapittel 23 om finansiering. I forhold til lovens yrkesskadekapittel, har arbeidsgiverbegrepet kun betydning når det gjelder plikten til å melde et skadetilfelle, se § 13–14 første ledd.

9.3.3 Yrkesskadeforsikringsloven

Yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav a lyder:

«arbeidsgiver: det offentlige og enhver annen som i eller utenfor ervervsvirksomhet har noen i sin tjeneste.»

Arbeidsgiver er det sentrale pliktsubjekt i yrkesskadeforsikringsloven. Forsikringsplikten er etter lovens § 3 knyttet til arbeidsgiver, og arbeidsgiver plikter å betale premie til forsikringsselskapet. Retten til kompensasjon (erstatning) er forbeholdt arbeidstaker (skadelidte). Definisjonen av arbeidsgiverbegrepet har også betydning i forhold til straffebestemmelsen i lovens § 19, og bestemmelsen om forsikringsselskapenes adgang til å kreve regress etter § 8.

Som hovedregel vil det i praksis være en nær sammenheng mellom lovens begreper arbeidsgiver og arbeidstaker. Der det finnes en arbeidstaker, vil det også være en arbeidsgiver med forsikringsplikt, og omvendt. Det som sies i dette avsnittet om arbeidsgiver må leses med den betydning det har for arbeidstaker (se punkt 10.2) og omvendt.

Forsikringsplikten har sammenheng med ansvarsfrihetsprinsippet. Arbeidsgiver hefter ikke for krav etter loven når forsikring er tegnet, se § 8. Yrkesskadeforsikringen gjelder direkte til fordel for skadelidte, se lovens § 5 første ledd. Følgelig blir erstatningsoppgjøret et forhold mellom arbeidstakeren (skadelidte) og forsikringsgiveren. Ansvarsfritaket gjelder skyldansvar (culpa), arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven § 2–1 og det ulovfestede objektive ansvaret.

Plikten til å tegne forsikring motsvares imidlertid ikke av kontraheringsplikt for forsikringsselskapene. Det er etablert en poolordning i regi av Finansnæringens hovedorganisasjon (FNH) for bedrifter som ikke får tegnet forsikring i noe selskap.

Det følger av lovens § 3 at staten er unntatt fra forsikringsplikten. Konsekvensen er at staten gis mulighet til selvassuranse. I praksis er administrasjonen av forpliktelsene etter denne loven lagt til Staten Pensjonskasse (SPK). SPK vil overfor skadelidte framstå som et vanlig forsikringsselskap. Det går fram av Justisdepartementets uttalelse den 4. februar 1994 at statsforetak som er organisert etter lov 30. august 1991 nr. 71 om statsforetak, ikke omfattes av unntaket fra forsikringsplikten i yrkesskadeforsikringsloven § 3 andre ledd første punktum. I henhold til lov om yrkesskadeforsikring § 3 kan departementet samtykke i at også kommuner og fylkeskommuner kan innrette seg som selvassurandør. Denne adgangen er imidlertid ikke benyttet.

Arbeidsgiverbegrepet er ellers sentralt i en rekke lover uten at det har samme rettslige innhold, blant annet i arbeidsmiljøloven, skattebetalingsloven og skadeserstatningsloven.

Arbeidsgiverbegrepet er ikke entydig. Det må foretas en konkret vurdering i forhold til den enkelte lovbestemmelse. Er det en bestemmelse som tar sikte på vern av arbeidstaker, taler det for å tolke begrepet arbeidsgiver vidt. I NOU 1996: 6 (Konsernutvalgets innstilling) uttales om dette i punkt 3.4.1 blant annet:

«De hensyn som gjør seg gjeldende for de enkelte rettigheter og plikter knyttet til arbeidsgiverposisjonen er forskjellige, og gjør seg gjeldende med ulik styrke (…). Det kan derfor ikke uten videre legges til grunn at arbeidsgiverbegrepet er en konstant og gitt størrelse i enhver relasjon. Arbeidsgiverbegrepet må derfor kunne karakteriseres som relativt, og utstrekningen av arbeidsgiveransvaret vil derfor i prinsippet måtte bero på en tolkning av den enkelte bestemmelse.»

Forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven støtter opp om at begrepet må forstås på samme måte som i skadeserstatningsloven. I NOU 1988: 6 framholder utvalget s. 85:

«Utvalget finner det klart at de sentrale begrepene arbeidstaker og arbeidsgiver måtte gis det samme innhold som i skadeserstatningsloven. Det vil jo bl a være slik at nevnte lov regulerer erstatningsutmålingen. Dessuten er de to begrepene vel avgrenset og innarbeidet i retts- og forsikringspraksis. Imidlertid kan også definisjonene i arbeidsmiljøloven §§ 3 og 4 tjene til veiledning.»

Nærmere om hvem som skal anses som arbeidsgiver

Som hovedregel vil det ikke være tvilsomt hvem som er arbeidsgiver i lovens forstand. Utvalget vil nedenfor likevel ta for seg en del typiske situasjoner der det i praksis kan være usikkert om det foreligger en arbeidsgiver med forsikringsplikt.

1. Forskriften av 1989 del I nr. (5)

Med hjemmel i yrkesskadeforsikringsloven § 1 andre ledd, er det ved kgl. res. 13. oktober 1989 gitt nærmere regler om lovens virkeområde. I forskriftens del I nr. (5) er det bestemmelser om når loven ikke gjelder. Det foreligger med andre ord ikke forsikringsplikt for arbeidsgiver i slike tilfeller.

Det er redegjort for bestemmelsen i punkt 10.2.

2. Arbeidsutleie

Utleie av arbeidskraft kjennetegnes ved at utleier stiller arbeidstakere til innleievirksomhetens disposisjon for en viss periode. Arbeidstaker kan være midlertidig eller fast ansatt hos utleier.

De rettslige vilkårene for å leie inn arbeidskraft fra vikarbyrå, bemanningsforetak og andre er regulert i arbeidsmiljøloven § 55 K (innleie fra virksomheter som har til formål å drive utleie) og § 55 L (innleie fra virksomheter som ikke har til formål å drive utleie). Her er også virkningene av brudd på vilkårene regulert nærmere.

En avtale om leie av arbeidstakere inngås mellom virksomheten som leier inn og virksomheten som leier ut. Arbeidstakeren selv inngår ikke noen arbeidsavtale eller leieavtale direkte med innleievirksomheten. Arbeidstakeren ansettes i utleievirksomheten og har arbeidsavtale med denne. Utleievirksomheten er dermed arbeidsgiver i leieforholdet, og har på ordinært vis ansvar for at kravene i arbeidsmiljøloven overholdes overfor den utleide arbeidstakeren. Dette er uproblematisk for eksempel i forhold til at utleier skal inngå skriftlig arbeidsavtale med arbeidstakeren, og at arbeidstakeren har oppsigelsesvern i forhold til utleievirksomheten. Utleier er også ansvarlig for utbetaling av lønn og andre ytelser som følger av arbeidsavtalen. Utleier vil også svare arbeidsgiveravgift for utleid arbeidskraft, jf. folketrygdloven § 23–2 første ledd.

Innleier må imidlertid rent praktisk ha en stor del av ansvaret for de plikter som relaterer seg til selve utførelsen av arbeidet. I dette ligger bl.a. at innleier må ha et selvstendig ansvar for å gi arbeidstakeren innføring i interne rutiner og opplæring som er nødvendig for å kunne utføre arbeidsoppgavene forsvarlig. Herunder være oppmerksom på at arbeidsmiljø- og sikkerhetskravene i arbeidsmiljøloven blir ivaretatt for arbeidstakere som er innleid.

I 1991 vedtok EU et direktiv med formål å sikre at midlertidig ansatte og vikarer fra vikarbyråer har tilsvarende vern som andre når det gjelder sikkerhet og helse på arbeidsplassen. Rdir. 91/383 av 25. juni 1991 om utfylling av de tiltak som forbedrer sikkerheten og helsen på arbeidsplassen for arbeidstakere som har et tidsbegrenset eller midlertidig arbeidsforhold gjelder bl.a. for vikarer ansatt i vikarbyrå (artikkel 1 nr. 2). Direktivet har ikke ført til lovendringer i norsk rett, antakelig fordi en anså kravene allerede gjennomført gjennom forståelsen av norsk rett.

Innenfor EØS-området er om lag 40 prosent av de til enhver tid sysselsatte utleid arbeidskraft. Utleie av arbeidskraft blir stadig mer aktuelt også i Norge, og utleid arbeidskraft utgjør en stigende andel av det samlede antall sysselsatte. Det er i de senere årene etablert en rekke nye firmaer i Norge som har utleie av arbeidskraft som sitt primære virke. Spørsmålet som reiser seg i en slik sammenheng, er hvem som etter yrkesskadeforsikringsloven skal regnes som arbeidsgiver med forsikringsplikt – er det utleier eller leietaker?

Justisdepartementet har i brev av 22. juni 1999 uttalt seg om plikten til å tegne yrkesskadeforsikring ved utleie av arbeidskraft

Departementet viste først til skadeserstatningsloven § 2–1 nr. 2, der det ved plassering av arbeidsgiveransvaret etter rettspraksis blant annet er lagt vekt på hvem som har myndighet til instruksjon, kontroll og tilsyn med det arbeid som utføres. Departementet uttalte deretter:

«Rettspolitiske hensyn støtter et syn om at den som leier arbeidstakeren, i utgangspunktet må regnes som arbeidsgiver etter yrkesskadeforsikringsloven. De forholdene på arbeidsstedet som er bestemmende for hvilken risiko arbeidstakeren utsettes for, har leieren som regel langt bedre kunnskap om og kontroll over enn utleieren. Det er således normalt leieren som har de beste forutsetningene for å kartlegge risikoen for arbeidstakeren og informere forsikringsselskapet om denne. Det er dessuten normalt leieren som har best mulighet til å iverksette tiltak for å redusere risikoen som arbeidstakeren utsettes for i sitt arbeid. For leieren og utleieren har det neppe særlig økonomisk betydning hvem som skal tegne yrkesskadeforsikring. Hvem som i siste omgang skal bære forsikringskostnadene, vil være et forhandlingstema når utleieavtalen inngås, uavhengig av hvem som er ansvarlig for å tegne forsikringen.»

I tråd med dette antok departementet at det som utgangspunkt ville være den som leier inn en arbeidstaker som ville være ansvarlig for å tegne yrkesskadeforsikring. Man mente imidlertid at det måtte foretas en konkret vurdering av forholdet. Unntak fra denne hovedregelen kan tenkes der leieforholdet er svært kortvarig, utleieren er et rutinemessig, inntektsgivende element i utleierens virksomhet, eller der den faste arbeidsgiveren skal ha en ikke uvesentlig kontroll over arbeidstakeren og arbeidsstedet.

3. Forsikringsplikt for styremedlemmer

I uttalelse av 6. oktober 1997 konkluderer Justisdepartementet med at styremedlemmer ikke kan anses som arbeidstakere etter lov om yrkesskadeforsikring. Det foreligger derfor ikke forsikringsplikt for disse. Det ble mellom annet pekt på de som dekkes av loven, er de som omfattes av et «tradisjonelt arbeidstakerbegrep», se Ot. prp. nr. 44 (1988–89) s. 48. Med styremedlemmer mener departementet først og fremst styremedlemmer i aksjeselskaper og ansvarlige selskaper, men antar at konklusjonen langt på vei har relevans også for styreverv i andre sammenslutningsformer.

Utvalget vil imidlertid påpeke at også styremedlemmer vil være omfattet av yrkesskadeforsikringsloven ved arbeid de utfører for bedriften og som faller utenfor deres oppgaver som styremedlemmer. Det vil også gjelde ansattes representanter i styret.

Utvalget viser eller til det som er sagt om boligsameier i punkt 10.2.

4. Skoleelever i arbeidslivet

I en uttalelse av 19. februar 1991, slår Justisdepartementet fast at skoleelever som er utplassert i arbeidslivet skal anses som arbeidstakere med pliktig yrkesskadedekning for den tid disse utfører arbeid på en arbeidsplass, selv om elever generelt ikke omfattes av loven. Den enkelte arbeidsgiver, og ikke skolen, må derfor tegne forsikring. I en uttalelse den 1. desember 1998, presiserer Justisdepartementet at det er den virksomhet der en student utfører arbeidet som regnes som arbeidsgiver, ikke undervisningsinstitusjonen.

Også i tilfeller der en praksisveileder dels er tilsatt i undervisningsinstitusjonen dels ved arbeidsplassen der praksisen gjennomføres, må arbeidsplassen regnes som arbeidsgiver etter lov om yrkesskadeforsikring. Der praksisopplæringen foregår på skolen, eksempelvis på en frisørskole der frisering av kunder skjer i en salong på skolen, taler de beste grunner for å anse skolen som arbeidsgiver med forsikringsplikt, se Justisdepartementets uttalelse av 15. april 2002. Praktiske øvelser i klasserommet i forbindelse med ordinær undervisning, er likevel unntatt. Ved utplassering i statsinstitusjoner, for eksempel i Forsvaret som ledd i grunnskolens yrkesorientering, vil det foreligge forsikringsplikt for Forsvaret i den utstrekning elevene skal utføre arbeid i forbindelse med utplasseringen, se forutsetningsvis Justisdepartementets uttalelse av 7. mars 1995.

Utvalget viser ellers til redegjørelsen i punkt 10.7.

5. Arbeid i forbindelse med attføringshjelp mv.

Der folketrygden yter attføringshjelp i forbindelse med trening og arbeidstilvenning i en bedrift, er det bedriften som må anses som arbeidsgiver med forsikringsplikt etter lov om yrkesskadeforsikring, se Justisdepartementets uttalelse av 19. februar 1991. På samme måte bedømmes tilfeller der personer med uføretrygd (yrkeshemmede personer) deltar i kommunale arbeidssamvirker (ASV) og kommunalt eide aksjeselskaper, «arbeidssamvirker i offentlig virksomhet» (ASVO) samt hospitanter og andre under arbeidsforberedende trening i arbeidsmarkedsbedrifter, se uttalelser av 19. juli 1990, 9. april 1991, 20. mars 1992 og 9. april 1994 fra Justisdepartementet.

Utvalget viser ellers til redegjørelsen i punkt 10.7.

6. Forsikring for arbeidstakere på skip mv.

I punkt 9.1 har utvalget mer i detalj redegjort for virkeområdet til loven om yrkesskadeforsikring, herunder dens anvendelse i forhold til blant annet arbeidstakere på skip, se kgl. res. 13. oktober 1989, gitt i medhold av lovens § 1 andre ledd, del I nr. (3). Forskriften har en uttrykkelig regulering av lovens anvendelse på NOR- og NIS-registrerte skip, boreplattformer og andre flyttbare innretninger. Forskriften har etter ordlyden ikke noen regulering av forholdet til utenlandske registrerte skip mv. Spørsmålet om loven gjelder for arbeidstakere på utenlandsk registrerte skip må derfor løses ut fra en fortolkning av lovens § 1 første ledd. Det avgjørende blir om arbeidstakeren er ansatt hos en arbeidsgiver «i riket».

Yrkesskadeforsikringsloven gjelder for en utenlandsk arbeidsgiver med tilhold «i riket», også når arbeidsstedet er skip, boreplattform eller andre flyttbare innretninger som er registrert i utlandet. Registerinnføring som kriterium for avgrensning av lovens virkefelt etter forskriften, får ikke betydning for fortolkning av lovens § 1 første ledd. Imidlertid følger det av forskriften del I nr. (1) at til fordel for utenlandsk statsborger som arbeidstaker gjelder loven bare der arbeidsgiveren skal betale arbeidsgiveravgift etter folketrygdloven § 23–2.

I uttalelse av 9. desember 1996 skriver Justisdepartementet at konsekvensen blir en viss forskjell i lovens virkeområde når det gjelder NIS-registrerte og utenlandsk registrerte skip. For NIS-registrerte skip vil det være uten betydning for lovens anvendelse om arbeidsgiveren har tilhold i eller utenfor riket, og loven vil gjelde for norske statsborgere, men ikke for utenlandske statsborgere som arbeidstakere. For utenlandsk registrerte skip vil loven bare gjelde når arbeidsgiveren har tilhold i riket, og med en utenlandsk arbeidsgiver vil den da gjelde for de utenlandske statsborgere/arbeidstakere det skal betales arbeidsgiveravgift for etter folketrygdloven § 23–2.

Ved kgl. res. 6. november 1997 ble foranstående tolkningsuttalelse nedfelt som nytt andre punktum i del I nr. (2) første ledd i forskrift av 13. oktober 1989 nr. 1041, se punkt 9.2.3. foran.

9.3.4 Utvalgets vurdering og forslag

Det generelle arbeidsgiverbegrepet

Arbeidsgiverbegrepet i yrkesskadeforsikringsloven bygger på det tilsvarende begrep brukt i skadeserstatningsloven. Hva som kjennetegner og avgrenser begrepet har etter hvert fått sin løsning gjennom praksis og teori.

Utvalget er derfor av den oppfatning at definisjonen av begrepet arbeidsgiver i yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav a, videreføres i ny lov om arbeidsskadeforsikring.

Utleid arbeidskraft

I dag er det slik at det er arbeidsgiver som leier inn arbeidskraft som i utgangspunktet har forsikringsplikt etter lov om yrkesskadeforsikring. Hovedbegrunnelsen for dette synes todelt. For det første får man en harmonisering i forhold til skadeserstatningslovens arbeidsgiverbegrep. For det andre er forebyggings- eller prevensjonsaspektet vektlagt. Det vil si at arbeidsinnleier er den som best kjenner arbeidsmiljøet og den risiko for skader og sykdommer dette kan medføre. Inneleier har også de økonomiske insentivene ved at et godt arbeidsmiljø presumptivt vil innebære lavere forsikringspremier.

Det er imidlertid stor forskjell på de ulike aktørene i denne bransjen. De største firmaene har til enhver tid hundrevis av utleide arbeidstakere, mens i de minste kan det være tale om én person – firmaets eier. I slike små foretak kan man også få problemer med grensedragningen mot oppdragstakere, se nærmere i punkt 10.2. Oppdragstakere er ikke omfattet av yrkesskadeforsikringsloven. Det vil si at arbeidsgiver ikke har forsikringsplikt for en oppdragstaker som leies inn.

Man ser også en stadig større tendens til spesialisering i bransjen. Det vil si at et eller flere firmaer spesialiserer seg på utleie av én arbeidstakergruppe, for eksempel helsepersonell. Den relative risikoen for yrkesskader og yrkessykdommer i helsevesenet er kjent på forhånd, slik at forebyggings- eller prevensjonshensynet i slike tilfeller i praksis neppe har så stor betydning som det er tillagt av departementet.

Etter det utvalget kjenner til er det imidlertid en alminnelig oppfatning innenfor bransjen om at det er utleier som anses som arbeidsgiver, og følgelig er ansvarlig for å forsikre utleid personell. Blant annet Manpower har både i arbeidsavtalen og i storkundeavtalen presisert at de forsikrer alle vikarer som leies ut.

Hvorvidt det er utleier eller innleier som skal betale den pliktige forsikringspremien kan i praksis virke konkurransevridende. Dersom ansvaret for forsikringsplikten skal påhvile utleier, kan det medføre at innleid arbeidskraft blir relativt sett billigere enn ansatt arbeidskraft. På den annen side vil den omstendighet at utleier skal svare premien også trolig gjenspeiles i prisnivået på den leide arbeidskraften? En kan imidlertid unngå en eventuell konkurransevridende virkning dersom premien deles mellom utleiere og innleier.

Harmoniseringsaspektet, det vil si i forhold til arbeidsgiverbegrepet i skadeserstatningsloven, taler for at dagens praksis bør videreføres.

Utvalget har etter dette kommet til at samlet sett taler de beste grunner for at forsikringsplikten for innleid arbeidskraft i utgangspunktet fortsatt bør ligge hos innleier. En er imidlertid klar over at det i praksis synes å ha utviklet seg kutyme for at dette ansvaret er noe utleier påtar seg.

10 Personkrets og omfang

10.1 Innledning

Det er bare bestemte persongrupper som omfattes av særreglene ved yrkesskader. Det går fram av beskrivelsen av gjeldende rett i kapittel 4 at folketrygdloven kapittel 13 og yrkesskadeforsikringsloven på flere områder dekker den samme personkretsen. På enkelte punker er det imidlertid ulike løsninger i de to lovene; visse grupper har bare dekning etter ett regelverk. Den viktigste persongruppen som omfattes av begge lovene er arbeidstakerne, som i praksis er helt sentral i forhold til ulykkesskader og yrkessykdommer. Den største persongruppen uten slik dobbeldekning, er skoleelever og studenter som bare er omfattet av folketrygdloven.

I henhold til utvalgets mandat, skal personkretsen med yrkesskadedekning i en ny ordning i størst mulig utstrekning være den samme som i dag. Det er derfor viktig å få belyst hvilke grupper som bare har yrkesskadedekning etter folketrygdloven, og der en ny lov om arbeidsskadeforsikring vil innebære at aktuelle grupper bør sikres tilsvarende dekning på annen måte.

I punkt 10.2 til 10.9 beskriver utvalget de ulike persongrupper med yrkesskadedekning i folketrygdloven og hvorvidt disse også har dekning etter yrkesskadeforsikringsloven. Der det ikke er en slik dobbeldekning, drøftes det på hvilken måte deres rettigheter kan ivaretas best ved overgang til ny lov om arbeidsskadeforsikring.

10.2 Arbeidstakere

10.2.1 Folketrygdloven

Folketrygdloven § 13–6 første ledd lyder:

«Arbeidstakere (§ 1–8) som er medlemmer av trygden, er yrkesskadedekket.»

Samme lovs § 1–8 lyder:

«Med arbeidstaker menes i denne loven enhver som arbeider i annens tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse.»

Arbeidstakerbegrepet har sentral betydning i folketrygdloven, da flere ytelser er avhengig av om medlemmet kan regnes som arbeidstaker. Arbeidstakerbegrepet er omhandlet i en rekke bestemmelser i loven. Hva som menes med arbeidstaker ble imidlertid først legaldefinert i folketrygdloven av 1997 § 1–8, se ovenfor. Definisjonen svarer stort sett til folketrygdloven av 1966 § 1–2 nr. 1 bokstav a, og tok sikte på å kodifisere gjeldende rett. Begrepet er i praksis identisk med begrepet «arbeider i annens tjeneste» eller «ansatt». Den definisjonen som er valgt i folketrygdloven svarer til formuleringen som brukes i arbeidsmiljøloven § 3 nr. 1 første ledd, og i ferieloven § 2.

I forhold til kapittel 13 i folketrygdloven er dekningen ulik for følgende tre grupper: Arbeidstakere er obligatorisk yrkesskadedekket etter loven. Arbeidstaker er det sentrale rettighetssubjektet etter loven. Frilanser (oppdragstaker utenfor næring) og selvstendig næringsdrivende er i utgangspunktet ikke omfattet av særreglene i folketrygdlovens kapittel 13. Disse grupper kan imidlertid tegne frivillig yrkesskadedekning, se § 13–13. Hva som menes med frilanser og selvstendig næringsdrivende følger av folketrygdloven §§ 1–9 og 1–10. Utvalget kommenterer ikke rettstilstanden for disse gruppene nærmere, men viser til NOU 1990: 20, s. 174 til 180 og Ot.prp. nr. 29 (1995–96) s. 29 og 30.

Hvem som skal regnes for arbeidstakere etter folketrygdloven beror i praksis ofte på en skjønnsmessig helhetsvurdering. Momenter som kan vektlegges er blant annet:

  • om det foreligger arbeidsavtale (innmeldt i arbeidsgiver-/arbeidstakerregisteret),

  • om vedkommende har plikt til å utføre arbeidet personlig,

  • om vedkommende har stilt sin arbeidskraft til disposisjon for en annen person (arbeidsgiveren),

  • om vedkommende er underlagt en annen persons (arbeidsgiverens) instruksjonsmyndighet og tilsyn,

  • om vedkommende benytter en annens (arbeidsgiverens) redskaper, materialer og lokaler,

  • om det er avtalt regelmessig utbetaling av godtgjørelse.

Oppregningen er ikke uttømmende.

10.2.2 Yrkesskadeforsikringsloven

Yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b lyder:

«arbeidstaker: enhver som gjør arbeid eller utfører verv i arbeidsgiverens tjeneste, herunder ombudsmann i offentlig virksomhet, befal og menige under militærtjeneste og andre under pålagt tjenestegjøring for det offentlige, samt innsatte, pasienter eller lignende som deltar i arbeidsvirksomhet i kriminalomsorgens anstalter, i helseinstitusjoner eller lignende.»

En arbeidstaker er det sentrale rettighetssubjekt etter lov om yrkesskadeforsikring. Loven gjelder som hovedregel for arbeidstakere. Denne avgrensningen innebærer at skade på tredjeperson, for eksempel en besøkende på arbeidsplassen, ikke omfattes av loven. Etterlatte er imidlertid gitt rettigheter. Begrepet arbeidstaker får særlig betydning i to relasjoner. For det første plikter arbeidsgiver å tegne yrkesskadeforsikring for sine ansatte. Arbeidstakerbegrepet får på denne måten betydning ved avtaleinngåelsen, med andre ord hvem plikter man å forsikre? For det andre vil arbeidstaker som skadelidt kunne kreve erstatning. Feil forståelse av begrepet arbeidstaker kan få konsekvenser for arbeidsgiver. For eksempel risikerer en arbeidsgiver regress og straff hvis han eller hun har latt være å forsikre en ansatt, se §§ 8 og 19. Etter § 7 vil skadelidte uansett om forsikring er tegnet eller ikke, være sikret erstatning fra Yrkesskadeforsikringsforeningen (YFF).

Arbeidstakerbegrepet i yrkesskadeforsikringsloven er hentet fra skadeserstatningsloven § 2–1 og skal fortolkes på samme måte, se Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 48 og 49. Det sentrale ved arbeidstakerbegrepet er at det foreligger et tjeneste- eller ombudsforhold, se proposisjonen s. 85. Når det gjelder klargjøring og avgrensning av begrepet, finnes det betydelig veiledning i de rettskilder som omhandler skadeserstatningsloven § 2–1. Kjerneområdet i bestemmelsen er formuleringen «enhver som gjør arbeid eller utfører verv i arbeidsgivers tjeneste.»

Departementet uttaler i Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 48 første spalte:

«Utgangspunktet må være at det er de som omfattes av det tradisjonelle arbeidstakerbegrepet, som skal vernes. Det er disse som gjør en innsats for en arbeidsgiver. Videre er det de som løper en risiko som de i liten grad selv kan kontrollere (…).»

«Gjør arbeid eller utfører verv» er et vidt begrep, og det skal ikke mye til før man anses som arbeidstaker etter loven. Dette er også lagt til grunn av Justisdepartementet, som i brev av 19. februar 1991 uttaler:

«Formålet med loven må imidlertid sies å tale for at den nedre grensen for begrepet «arbeid» settes relativt lavt.»

I praksis vil grensen for hvem som anses som arbeidstaker som regel trekkes mot egne oppdragstakere på den ene siden og mot de unntak som er gitt i forskriften sitert nedenfor på den andre siden. Hvis det foreligger et arbeidsforhold, er det uten betydning om dette er fast eller ikke, eksempelvis sesongarbeid, vikariat eller engasjement. Likeledes er det uten betydning om stillingen er underordnet eller ledende. I utgangspunktet er det heller ikke avgjørende om avlønningen er unntatt eller unndratt beskatning.

Som nevnt vil det etter yrkesskadeforsikringsloven være avgjørende for yrkesskadedekningen om en person skal anses som arbeidstaker eller selvstendig oppdragstaker. Bare den førstnevnte gruppen har obligatorisk dekning ved yrkesskader og yrkessykdommer, idet arbeidsgiver har forsikringsplikt for disse etter lovens § 3. Avgjørelsen av hvorvidt en person bedømmes som arbeidstaker, beror i praksis ofte på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Det vil være nødvendig å se på hvilke momenter som trekker i den ene eller i den andre retning. De konkrete momenter er som hovedregel sammenfallende med de momenter som skal vektlegges etter folketrygdloven, se kommentarene foran til denne lovs § 1–8. På den annen side vil de momenter som taler for å anse en person som egen oppdragstaker, også stor sett være identiske med tilsvarende grensedragning mot selvstendig næringsdrivende etter folketrygdloven.

Unntak fra lovens § 2 bokstav b om forsikringsplikt

Med hjemmel i yrkesskadeforsikringsloven § 1 ble det ved kgl. res. 13. oktober 1989 gitt forskrift om blant annet lovens anvendelsesområde.

Den 8. desember 1989 fikk forskriften følgende tillegg som del I nr. (5):

«Yrkesskadeforsikringsloven gjelder ikke for:

  1. ulønnet arbeid eller ulønnet verv som utføres for privatpersoner eller for private organisasjoner, foreninger m.v.

  2. enkeltstående arbeidsoppdrag som utføres for privatpersoner

  3. arbeid som utføres for privatpersoner når gjennomsnittlig arbeidstid utgjør mindre enn 10 timer pr. uke.»

Forskriften er en presisering av arbeidstakerbegrep i lovens § 2 bokstav b. Den setter den nedre grensen for hvem som i praksis skal anses som arbeidstaker, og således omfattes av yrkesskadedekningen. Samtidig gir den i praksis også nedre grense for hvem som skal regnes som arbeidsgiver med forsikringsplikt.

Ulønnet arbeid for private er unntatt forsikringsplikten etter bokstav a. Bestemmelsen må imidlertid leses antitetisk; annet ulønnet arbeid er ikke unntatt. Ordlyden innebærer imidlertid at forsikringsplikten gjelder ved arbeid som utføres i forbindelse med næringsvirksomhet, se blant annet Lovavdelingens uttalelse av 1. juli 1993 der det ble funnet at en fiskebåtreder som engasjerte et musikkorps til å losse fisk, hadde forsikringsplikt. Det er antatt at bestemmelsen både kan omfatte juridiske og fysiske personer, så lenge det ikke drives økonomisk virksomhet. Forskriften antas å være avgrenset til mindre foreningsforhold som for eksempel musikkorps og idrettslag. Dugnad i et borettslag vil som hovedregel være unntatt yrkesskadedekning etter forskriften. Organisasjoner som driver utstrakt økonomisk virksomhet er derimot omfattet av lovens hovedregel om forsikringsplikt, selv om de frivilliges innsats er ulønnet eller bare er kortvarig, se blant annet Lovavdelingens uttalelser av 6. juli og 17. september 1993 om ulønnede og frivillige funksjonærer under OL på Lillehammer, og uttalelse av 18. februar 1997. Lovavdelingen kom til at det forelå forsikringsplikt her.

Etter forskriftens bokstav b er enkeltstående arbeidsoppdrag som utføres for privatpersoner unntatt. Eksempelvis pensjonisten som engasjerer en student eller en soldat til å male huset sitt, se Innst. O. nr. 73 s. 6 der komiteen uttalte:

«Komiteén vil presisere at loven ikke omfatter avgrensede oppdrag som privatpersoner engasjerer folk til.»

På samme måte bedømmes arbeid som utføres for privatpersoner når den gjennomsnittlige arbeidstiden utgjør mindre enn 10 timer per uke, jf. bokstav c. Hvis avtalt og faktisk arbeidstid ikke er sammenfallende, vil den faktiske arbeidstiden gjelde, se foredraget til kgl. res. s. 3. Eksempler på slikt arbeid vil kunne være engasjement av daghjelp eller hjemmehjelp til husholdet, hjelp til snømåking eller hagearbeid, selv om det foreligger en fast arbeidsordning. Rekkevidden av avgrensningen i forskriften kan i enkelte tilfeller volde tvil der arbeidsgiveren også er næringsdrivende. Med mindre et boligsameie består av noen få sameiere som ikke opptrer formalisert gjennom et styre, vil et boligsameie ikke anses som privatperson etter forskriften hvis man ansetter en vaktmester eller en annen person som skal utføre arbeidsoppdrag.

Særlig om enkelte grupper arbeidstakere/uforsikrede

Her vil utvalget innledningsvis nevne at yrkesskadeforsikringsloven likestiller en del grupper med arbeidstakere som det ellers kunne være tvil om faller inn under kjernen i arbeidstakerbegrepet, eller som ville ha falt utenfor det. «Ombudsmann i offentlige stillinger» som omfatter valgte tillitsmenn i stat og kommune, for eksempel representanter i et kommunestyre, er ikke yrkesskadedekket etter bestemmelsene i lov om folketrygd kapittel 13.

Når det gjelder idrettsutøvere og forsikringsplikten, har Justisdepartementet vurdert forsikringsplikten for fotballspillere. Departementet konkluderer med at når idrettsutøvere mottar lønnsgodtgjørelse, er de å anse som arbeidstakere i skadeserstatningslovens forstand. Arbeidstakerbegrepet i yrkesskadeforsikringsloven bygger på dette. De som mottar utgiftsgodtgjørelse som gir et vedvarende overskudd som beskattes som inntekt, utøver arbeid for klubben og ikke hobbyvirksomhet. Det samme vil gjelde utøvere som får dekket tapt arbeidsfortjeneste for å trene på dagtid. Departementet har lagt vekt på at spillere som mottar lønn fra klubben og at arbeidsavtalen er knyttet til spillerens person, ikke til et resultat. Bindingsforholdet strekker seg over tid og gjelder ikke enkeltstående oppdrag. Departementet viser også til at fotballklubber på toppnivå stadig har fått et mer kommersielt preg og det må være riktig å si at spilleren løper en risiko til direkte økonomisk fordel for klubben. Departementet finner det da rettferdig at klubben også bærer omkostningene ved forsikringen mot eventuelle skader, se Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 63.

Amatøridrettsutøvere vil i de fleste tilfelle falle utenfor arbeidstakerbegrepet. Begrunnelsen er at slik idrett blir drevet som hobby og fritidsaktivitet. I enkelte tilfeller vil imidlertid den eksakte grensen mot de profesjonelle utøverne være vanskelig å trekke i praksis. Ved denne grensedragningen vil et sentralt moment være om idrettsutøveren mottar lønn, herunder treningsbidrag og sponsormidler, eller om det er tale om en ren dekning av utgifter.

Vurderingen av når en individuell utøver er amatør eller profesjonell vil være identisk med vurderingen av utøverne av lagidretter. Eksempelvis kan det her nevnes langrennsutøverne på landslaget som mottar treningsbidrag (lønn) fra Skiforbundet samt penger fra Olympiatoppen og sponsormidler. De er samtidig underlagt Skiforbundets instruksjonsmyndighet i forhold til plikt til å møte på trening, delta i mesterskap osv. Det er ikke tvilsomt at Skiforbundet anses som langrennsutøvernes arbeidsgiver med forsikringsplikt.

Trenere, dommere og lagledere kan være arbeidstakere, men de kan også falle utenfor arbeidstakerbegrepet som selvstendig oppdragstakere eller hobbyutøvere, se Gunnar Martin Kjenner (red.) «Idrett og jus» (1992) s. 90 følgende og s. 263.

Arbeid fra familie, utøvere og andre frivillige i forbindelse med basarer, dugnad og billettslag vil vanligvis ha slikt hobbypreg at det faller utenfor arbeidstakerbegrepet. Det kan eventuelt også falle inn under unntaksbestemmelsen i forskriften omtalt nedenfor.

Ridesentre vil i utgangspunktet være forsikringspliktige. Mye av arbeidet på slike sentre foregår imidlertid i privat regi, så som stell av hester osv. Det vil da falle utenfor forsikringsplikten, se Lovavdelingens uttalelse av 22. januar 1990.

Landbruksvirksomhet kan innebære vanskelige avgrensninger når det gjelder hvem som skal regnes som arbeidstakere. Det gjelder særlig på mindre gårdsbruk og virksomheter (skogbruk, pelsdyroppdrett osv). Gårdbrukeren selv vil normalt anses som selvstendig næringsdrivende. Står denne for driften sammen med sin ektefelle, vil vanligvis ingen av dem falle inn under lovens arbeidstakerbegrep, se Lovavdelingens uttalelse 1066/92 og Fredrik Kaltenborn «Yrkesskadeforsikringsloven» (1995) s. 10. Tilsvarende gjelder der flere familiemedlemmer sammen driver virksomheten. Barn og kårfolk som hjelper til på gården uten å være deltaker i virksomheten, vil være arbeidstakere i lovens forstand, se Kaltenborn (1995) s. 10. Venner og bekjente som gis rett til uttak av ved eller innhøsting av avling til eget bruk, gårdsturister og tilfeldig frivillige, er ikke omfattet av arbeidstakerbegrepet. Naboer, slektninger eller sambygdinger som hjelper til i driften kan regnes som arbeidstakere, selv om arbeidet er ulønnet. Det kan imidlertid gjøres unntak der for eksempel slikt byttearbeid ikke er tilfeldig, men mer organisert, se avgjørelse i Forsikringsskadenemnda (FSN) 2889. Deltakere som utfører alminnelige husholdningsaktiviteter på gården på samme måte som andre husholdninger faller også utenfor arbeidstakerbegrepet.

Når det gjelder ulike typer selskaper og forsikringsplikten, vil funksjoner eller beføyelser som utføres i egenskap av aksjonær, deltaker i ansvarlig selskap, deltaker i indre selskap og partredere, faller utenfor arbeidstakerbegrepet. Det samme gjelder virksomhet i enkeltmannsforetak. På den annen side faller vedkommende deltaker inn under yrkesskadedekningen hvis det er inngått et ordinært ansettelsesforhold i selskapet.

Utvalget viser i denne forbindelse også til det som er sagt om selvstendige næringsdrivende og oppdragstakere i punkt 10.9. nedenfor.

De øvrige grupper som nevnes i yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b vil bli nærmere kommentert nedenfor i forbindelse med gjennomgang av de ulike personkretsene i folketrygdloven.

10.2.3 Utvalgets vurdering og forslag

Begrepet arbeidstaker er sentralt i norsk lovgivning. Vi finner det igjen i for eksempel skatteloven, skadeserstatningsloven, arbeidsmiljøloven, ferieloven, folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven. Begrepet har til dels ulik definisjon i de forskjellige lovene, ut fra hva som er intensjonen/formålet med disse. Arbeidstakerbegrepet i folketrygdloven har klare likhetspunkter med tilsvarende begrep i arbeidsmiljøloven. Vilkåret om lønn i folketrygdloven § 1–8 finner man imidlertid ikke igjen i tilsvarende bestemmelse i arbeidsmiljøloven, se Ot.prp. nr. 3 (1975–76) s. 102. Slik vist foran, er arbeidstakerbegrepet i yrkesskadeforsikringsloven identisk med samme begrep i skadeserstatningsloven. I Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 48 er det nærmere redegjort for bakgrunnen for å velge dette begrepet. Departementet framholder imidlertid at praksis knyttet til parallelle regler i annen lovgivning, kan tjene som veiledning.

Når det gjelder fortolkingen av selve begrepet arbeidstaker i folketrygdloven § 1–8 og yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b, synes det både ut fra ordlyden og praksis å være stor grad av sammenfall.

Lønnsmomentet er etter ordlyden i lov om yrkesskadeforsikring § 2 bokstav b ikke avgjørende for yrkesskadedekningen, mens det er et vilkår etter folketrygdloven § 1–8. Det går likevel fram av forarbeidene til skadeserstatningsloven at bl.a. lønnsvilkår er et moment som kan tillegges vekt ved den konkrete bedømmelsen av om et arbeidstakerforhold foreligger, se innstilling II (64) fra utredningskomiteèn, jf. Ot.prp. nr. 48 (1965–66). Utvalget anser derfor at lønnsmomentet isolert ikke skulle tilsi at arbeidstakerbegrepet fortolkes særlig annerledes i lov om yrkesskadeforsikring enn i lov om folketrygd. I den grad det finnes nyanser her, vil arbeidstakerbegrepet i lov om yrkesskadeforsikring under enhver omstendighet favne videre enn det gjør i folketrygdloven.

Utvalget vil konkludere at det generelle arbeidstakerbegrepet, slik dette går fram av lov om yrkesskadeforsikring § 2 bokstav b, med avgrensinger som følger av forskriften fra 1989, kan videreføres i lov om arbeidsskadeforsikring. En legger ikke minst vekt på at fortolkningen av begrepet er vel innarbeidet gjennom praksis og teori, både i forhold til dagens bestemmelse i lov om yrkesskadeforsikring, men også hva gjelder skadeserstatningsloven § 2–1.

10.3 Fiskere, lottakere o.a.

10.3.1 Folketrygdloven

Historikk

De første lovene om ulykkestrygd for henholdsvis sjømenn og fiskere omfattet, i motsetning til øvrig yrkesskadelovgivning som rettet seg mot spesielle yrker, alle som hadde sin næring på sjøen. Ulykkestrygden for arbeidere gjaldt bare for visse yrker samt adgang for arbeidsgivere til å tegne frivillig trygd sammen med sine ansatte. Ulykkestrygden for sjømenn omfattet både selvstendig næringsdrivende (redere) og arbeidstakere (sjømenn), med hovedtyngden på sistnevnte gruppe. Ulykkestrygden for fiskere omfattet både båteiere og båtmannskap, forutsatt at de var ført inn et fiskermanntall som ble innført samtidig med ulykkestrygden for fiskere ved loven av 1908.

Ved yrkesskadetrygdloven av 1958 ble de ulike ulykkestrygdene samlet. Den nye felles yrkesskadeordningen opprettholdt i hovedsak skillet mellom pliktig (obligatorisk) og frivillig trygd. Pliktig trygd skulle fortsatt omfatte visse grupper selvstendig næringsdrivende, blant annet manntallsførte fiskere. Manntallsførte fiskere ble fortsatt behandlet som en gruppe med samme rettigheter som arbeidstakere uansett om de var båteiere eller båtmannskap. Da folketrygden ble innført i 1967, ble det bestemt at fiskere fortsatt skulle behandles som selvstendig næringsdrivende skatte-, avgifts- og trygderettslig. Fiskere som gruppe skulle likevel sikres de samme rettigheter som arbeidstakere. Siden det ikke skulle innbetales arbeidsgiveravgift for fiskere, ble det innført en egen ordning med produktavgift på fisk som finansierer fiskernes særordninger.

Da yrkesskadetrygdloven av 1958 ble tatt inn i folketrygdloven med virkning fra 1971, ble bestemmelsene om manntallsførte fiskere stort sett overført uendret til folketrygdloven. Manntallsførte fiskere ble fortsatt sikret de samme rettigheter ved yrkesskade som arbeidstakere, og deres ordning ble finansiert av produktavgiften. Manntallsføringen har for øvrig ikke bare betydning for yrkesskadedekning, men også for rett til blant annet sykepenger, dagpenger og pensjon etter loven om pensjonstrygd for fiskere.

Hjemmelen for manntallsføringen ble overført til lov 11. juni 1982 nr. 40 om rettledningstjenesten i fiskerinæringen. Senere er hjemmelen tatt inn i lov om pensjonstrygd for fiskere. I 1981 ble manntallsføringen overført fra trygdeetaten til fiskerietaten.

Gjeldende rett

Folketrygdloven § 13–7 første ledd lyder:

«Følgende grupper av medlemmer er yrkesskadedekket:

  1. fiskere og fangstmenn som er tatt opp i fiskermanntallet, se lov 28. juni 1957 nr. 12 om pensjonstrygd for fiskere § 4,

  2. lottakere som er knyttet til fiske- eller fangstfartøy,

  3. selvstendig næringsdrivende i småskipsfart og lektertransport,

  4. redere som er knyttet til fiske- eller fangstfartøy.»

Det framgår av bestemmelsen at alle manntallsførte fiskere og fangstmenn, lottakere knyttet til fiske- eller fangstfartøy, selvstendig næringsdrivende i småskipsfart og lektertransport og reder knyttet til fiske eller fangstfartøy, er yrkesskadedekket i folketrygdloven.

Fiskere er en uensartet gruppe som driver sitt yrke som selvstendig næringsdrivende båteiere, eller som båtmannskap som helt eller delvis avlønnes med lott. Med lott menes en andel av fangstutbyttet. Det er imidlertid heller ikke uvanlig med en fast lav hyre (lønn) i tillegg til lotten. Lottaker kan også være andre enn fiskere eller fangstmenn, for eksempel en kokk eller en maskinist. Som selvstendig næringsdrivende regnes også redere.

Skatte- og trygderettslig anses hele gruppen fiskere og fangstmenn som selvstendige næringsdrivende, selv om en del av inntekten består av hyre. Ved samme definisjon skatte- og trygderettslig, oppnås samsvar mellom innbetaling av avgifter og trygderettigheter.

Fiskere betaler en særskilt produktavgift til folketrygden, se § 23–5. Denne avgiften dekker blant annet premie for yrkesskadetrygd, se § 23–6. Selvstendig næringsdrivende må ellers betale en egen premie for å bli frivillig yrkesskadetrygdet etter folketrygdloven, se § 13–13 punkt 10.9 nedenfor.

Bare et fåtall fiskere og fangstmenn er direkte ansatt, det vil si arbeider i en annens tjeneste for hyre. De vil da være yrkesskadedekket etter § 13–6 som arbeidstakere.

Spørsmål om skatte- og trygderettslig normalisering av båtmannskap/lottakere som arbeidstakere

Stortinget vedtok den 30. mai 2002 (jf. Innst. S. nr. 163, jf. Dok. 8 nr. 57 for 2001–2002):

«Stortinget ber Regjeringen utrede forslag til endringer i regelverket for folketrygden slik at det sosiale sikkerhetsnettet som folketrygden representerer, organiseres og finansieres på samme måte for fiskere og fangstfolk som for andre arbeidstakere. Dette utredningsarbeidet sees i sammenheng med den utredningen som er satt i gang angående pensjonsordning for fiskere.»

Sosialdepartementet sendte i 2003 et høringsnotat om saken.

En normalisering vil innebære at båtmannskap vil anses som arbeidstakere og båteiere som selvstendig næringsdrivende både når det gjelder skatter, avgifter og trygderettigheter.

10.3.2 Yrkesskadeforsikringsloven

Yrkesskadeforsikringsloven omfatter arbeidstakere, jf. lovens § 1 og 2 bokstav b.

Selvstendig næringsdrivende og andre som utfører oppdrag utenfor tjeneste, faller således utenfor yrkesskadeforsikringsloven.

Den skatte- og trygderettslige definisjon som selvstendig næringsdrivende av gruppen fiskere som helt eller delvis lønnes med lott, gjelder ikke i forhold til yrkesskadeforsikringsloven. Justisdepartementet har gitt uttrykk for at båtmannskap faller inn under arbeidstakerbegrepet i yrkesskadeforsikringsordningen, mens båteiere ellers faller utenfor loven.

I praksis har fiskernes organisasjoner inngått kollektive avtaler om yrkesskadeforsikring for båtmannskap, hvor båteiere gis samme tilbud på frivillig basis.

10.3.3 Utvalgets vurdering og forslag

Fiskere er i dag en gruppe som er sikret yrkesskadedekning i folketrygden dersom de er ført opp i fiskermanntallet eller er ansatt og avlønnet med hyre. Ved overgang til lov om arbeidsskadeforsikring, vil båtmannskap få samme dekning som i dag. Det vil si at de defineres som arbeidstakere. Båteiere blir dermed ansvarlige for å tegne yrkesskadeforsikring for båtmannskapet.

Den gruppen som da faller utenfor den pliktige arbeidsskadedekning, vil være båteiere og enefiskere som blir å regne som selvstendig næringsdrivende.

Det er forholdsvis mange yrkesskader blant fiskere, og en individuell forsikring for en næringsdrivende kan derfor bli dyr. På den andre siden har fiskernes organisasjoner i dag gode kollektive ordninger. Etter utvalgets oppfatning vil selvstendig næringsdrivende fiskere fortsatt kunne oppnå gode løsninger på kollektiv basis, slik at de sikres like godt som i dag dersom de ønsker det. De vil også ha mulighet for andre løsninger enn dem som følger av yrkesskadeforsikringen.

Båtmannskapet blir således sikret like godt som i dag ved en samling av yrkesskadeordningene i en ny arbeidsskadeforsikring. Selvstendig næringsdrivende fiskere vil måtte henvises til å sikre seg individuelt eller kollektivt.

Etter utvalgets oppfatning skulle det ikke være behov for spesielle ordninger for fiskere ved en eventuell samling av yrkesskadeordningene i loven om arbeidsskadeforsikring.

10.4 Militærpersoner o.a.

10.4.1 Folketrygdloven

Historikk

Før 1954 var mannskaper og befal som ble utskrevet til sjøvæpningen og som avtjente sin verneplikt i fredstid, omfattet av ulykkestrygden for sjømenn. Dessuten forelå Stortingsbeslutning om pensjonering for flygende personell og ubåtmannskaper fra 1921 og 1925. På sistnevnte grunnlag kunne pensjon innvilges av statskassen. Tilsvarende ble det også i enkelte andre tilfeller bevilget av statskassen til skadde militærpersoner.

En alminnelig lov om uføretrygd for militærpersoner (MUT) ble innført ved lov 19. juni 1953. Norske militærpersoner (befal og menige) ble omfattet av loven uansett om tjenesten var pliktig eller frivillig. Etter bestemmelser i andre lover skulle vernepliktige sivilarbeidere og tjenestepliktige i politiet og sivilforsvaret ha samme rettigheter som militærpersoner. Stønad ble gitt for mén som var følge av skade eller sykdom påført eller oppstått under militær tjenestegjøring i fredstid.

MUT-loven ble tatt inn i lov 12. desember 1958 om yrkesskadetrygd ved lov 9. juni 1961. Denne lovendring opphevet også en del andre bestemmelser om militærpersoner i loven om vernepliktige sivilarbeidere av 17. juni 1937, loven om tjenesteplikt i politiet av 21. november 1952 samt loven om sivilforsvaret av 17. juli 1953. Ved lovendringen ble disse persongrupper overført til yrkesskadetrygden.

Bestemmelser om yrkesskadetrygd for nevnte persongrupper var tidligere å finne i yrkesskadetrygdloven § 1 nr. 1 bokstav k samt § 9 nr. 1 bokstav k. Etter denne lovens § 10 nr. 1 første ledd gjaldt en særbestemmelse for disse grupper om at enhver legemsskade eller sykdom som ble påført eller oppstod under tjenestegjøringen, skulle anses som yrkesskade.

Ved lov 17. juni 1970 nr. 67 ble yrkesskadetrygdloven inkorporert i lov 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd som dennes kapittel 11. Etter praksis ble også heimevernspersonell (HV) omfattet av loven, til tross for at denne gruppen ikke var eksplisitt nevnt.

Gjeldende rett

Bestemmelser om militærpersoners og andres yrkesskadedekning finnes i dag i folketrygdloven § 13–8 første ledd i folketrygdloven, som lyder:

«Følgende grupper av medlemmer er yrkesskadedekket:

  1. vernepliktige og frivillig tjenestegjørende etter lov av 17. juli 1953 nr. 29 om verneplikt,

  2. vernepliktige og frivillig tjenestegjørende etter lov av 17. juli 1953 nr. 28 om heimevernet,

  3. tjenestepliktige og frivillig tjenestegjørende etter lov av 17. juli 1953 nr. 9 om sivilforsvaret,

  4. tjenestepliktige etter lov av 19. mars 1965 nr. 3 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner,

  5. tjenestepliktige og frivillig tjenestegjørende etter lov av 21. november 1952 nr. 3 om tjenesteplikt i politiet,

  6. militært personell som deltar i internasjonale fredsoperasjoner,

  7. yrkesbefal, kontraktsbefal og vervet personell,

  8. personer som etter avtale deltar i Forsvarets tjeneste som lotter.»

Folketrygdloven § 13–8 omhandler en rekke ulike persongrupper, både de med klar militær tilknytning som befal og menige (vernepliktige), men også grupper uten slik tilknytning som for eksempel politireservister og medlemmer av sivilforsvaret. Videre er frivillig tjenestegjørende likestilt med dem med pålagt tjenesteplikt, praktisk i så måte er HV der mange ungdommer er frivillige medlemmer. Når det gjelder militært personell som deltar i internasjonale fredsoperasjoner, påpekes at uttrykket internasjonale fredsoperasjoner er hentet fra Ot.prp. nr. 56 (1994–95) Om forslag til lov om tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner. I lovforslagets § 1 er uttrykket definert på følgende måte:

«Med internasjonale fredsoperasjoner menes i denne lov humanitære hjelpeaksjoner, konfliktforebyggende, fredsopprettende og andre lignende operasjoner i utlandet, som krever bruk av militære styrker.»

En rekke grupper, blant annet vernepliktige og lotter, omfattes i tillegg av en egen erstatningsordning som Forsvaret selv administrerer, se forskrift av 22. juni 2000 nr. 634. Denne forskriften har utvalget redegjort nærmere for i punkt 11.5.4.

10.4.2 Yrkesskadeforsikringsloven

Etter yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b, er «befal og menige under militærtjeneste» omfattet av loven. I tillegg går «andre under pålagt tjenestegjøring for det offentlige» også inn under lovens dekningsområde. Gruppen befal vil under enhver omstendighet også være omfattet av begrepet arbeidstaker. Presiseringen synes å ha kommet inn i forbindelse med høringsuttalelsene til lov om skadeserstatning i visse forhold, se Ot.prp. nr. 48 (1965–66) s. 79 andre spalte. Uttrykket «under pålagt tjenestegjøring» i lovens § 2 bokstav b må antas å knytte seg til «andre» og ikke til de øvrige alternativer i bestemmelsen. Det vil si at også en som frivillig har påtatt seg et verv for det offentlige er omfattet av yrkesskadedekningen, se Nygaard i Norsk Lovkommentar til yrkesskadeforsikringsloven (2002), note 21.

Den sentrale personkretsen etter bestemmelsen vil være alle typer befal samt menige (herunder menige med militær rang) samt vervet personell. Også elever og kadetter ved Forsvarets skoler er omfattet av loven. Utvalget anser videre at tjenestepliktige i HV og i sivilforsvaret samt politireservister og siviltjenestegjørende må være yrkesskadedekket ut fra kriteriet «pålagt tjenestegjøring for det offentlige». På samme måte antas frivillig tjenestegjørende i HV og i sivilforsvaret samt lotter omfattet av yrkesskadeforsikringsloven.

10.4.3 Utvalgets vurdering og forslag

Det er dekningsmessig sammenfall mellom den personkrets som er yrkesskadedekket etter folketrygdloven § 13–8 første ledd og de grupper militært personell og andre som omfattes av yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b.

Da ordlyden i folketrygdloven § 13–8 første ledd er mer informativ enn yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b, foreslås denne bestemmelsen videreført i den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

10.5 Personer som utfører branntjeneste, redningstjeneste eller lignende

10.5.1 Folketrygdloven

Lov om folketrygd § 13–9 første ledd lyder:

«Følgende medlemmer er yrkesskadedekket:

  1. de som er utskrevet til tjeneste i brannvesenet etter brann- og eksplosjonsvernloven § 17,

  2. de som på forlangende eller tilsigelse yter hjelp etter brann- og eksplosjonsvernloven § 5,

  3. de som er knyttet til en organisasjon, en forening eller lignende som driver redningstjeneste,

  4. de som søker å redde andre menneskers liv eller avverger store kulturelle eller materielle tap.»

En noe uensartet persongruppe er yrkesskadedekket etter denne bestemmelsen.

Etter lov 14. juni 2002 nr. 20 om brann- og eksplosjonsvern, plikter hver kommune å ha en brannordning, se § 9. Alle som er bosatt i kommunen kan pålegges tjenesteplikt i brannvesenet, se § 17. Slikt utskrevet mannskap vil ha yrkesskadedekning etter folketrygdloven § 13–9 første ledd bokstav a. Brannmenn som er ansatte, vil være yrkesskadedekket etter bestemmelsen om arbeidstakere i § 13–6 første ledd.

Etter brann- og eksplosjonsvernloven § 5, plikter enhver som oppholder seg nær en brann, eksplosjon eller annen ulykke etter evne å gjøre det som er mulig for å begrense skadevirkningene. Enhver plikter dessuten å delta i brannvesenets rednings- og slokkearbeid når innsatsleder krever det, samt stille eiendom, bygninger, materiell og eventuelt personell til disposisjon for slik innsats. Bestemmelsen er straffesanksjonert i lovens § 42. Begge disse grupper vil være yrkesskadetrygdet etter § 13–9 første ledd bokstav b og eventuelt av bestemmelsens bokstav d.

Når det gjelder medlemmer i organisasjoner som driver redningstjeneste, er disse yrkesskadedekket etter folketrygdloven § 13–9 første ledd bokstav c. Som regel er det tale om frivillige og ulønnede medlemmer i for eksempel Røde Kors, Norsk Folkehjelp eller Trekkhundklubben. Ansatte i disse organisasjonene er yrkesskadedekket som arbeidstakere, se lovens § 13–6.

Etter folketrygdloven § 13–9 bokstav d, er personer som søker å redde andre menneskers liv eller avverge store kulturelle eller materielle tap, yrkesskadedekket. Bestemmelsen ble, etter modell av dansk rett, innført i lov om yrkesskadetrygd av 12. desember 1958 som § 1 nr. 1 bokstav i. Hensikten var dels å initiere redningsdåd samt å sikre redningspersonen ytelser fra det offentlige dersom denne kom til skade under utførelsen av redningen.

Man er imidlertid kun yrkesskadedekket når man søker å redde andre menneskers liv. Når det gjelder de kulturelle eller materielle verdier, er eierforholdet ikke avgjørende. Etter praksis kommer bestemmelsen som oftest til anvendelse i de tilfeller der det er utført en redningsdåd, det vil si hvor redningspersonen har beveget seg fra et sikkert oppholdssted og inn i det farefulle området. Det klassiske eksempel er der en forbipasserende løper inn i et brennende hus og redder ut et lite barn.

Bestemmelsen har også sitt strafferettslige motstykke. Det følger av straffeloven § 387 at den som uten særlig fare eller oppofrelse for seg selv eller andre blant annet unnlater å hjelpe den som er i øyensynlig og overhengende livsfare straffes med bøter eller med fengsel i inntil tre måneder. Lov 18. juni 1965 nr. 4 om veitrafikk har i § 12 detaljerte regler om plikten til å hjelpe ved trafikkuhell. Brudd på denne pliktregelen er sanksjonert med straff i lovens § 31.

10.5.2 Yrkesskadeforsikringsloven

Yrkesskadeforsikringsloven har ingen bestemmelser som direkte omhandler de foran nevnte persongrupper. I de tilfeller det er tale om ansatte, for eksempel i brannvesenet eller i Røde Kors, vil disse ha dekning etter denne loven som arbeidstakere.

Utvalget antar imidlertid at utskrevet brannpersonell etter brann- og eksplosjonsvernloven § 17, også vil være yrkesskadedekket etter yrkesskadeforsikringsloven, jf. § 2 bokstav b «og andre under pålagt tjenestegjøring for det offentlige.» Sterke hensyn taler også for at den som blir pålagt å delta i rednings- eller slokningsarbeid har samme vern, se brann- og eksplosjonsvernloven § 5.

10.5.3 Utvalgets vurdering og forslag

Folketrygdloven § 13–9 gir yrkesskadedekning for persongrupper som ikke er arbeidstakere eller naturlig å likestille med slike. Man er derfor i realiteten utenfor begrunnelsen for lov om yrkesskadeforsikring. I Ot.prp. nr. 44 (1988–89) uttaler departementet om hensynet bak loven s. 48:

«Riktignok kan man hevde at alle som skades har et reparasjonshensyn som er tilnærmet likt. De særhensyn som begrunner kompensasjon på objektivt grunnlag slår imidlertid ikke alltid til. Justisdepartementet viser her generelt til drøftelsen ovenfor i pkt. 1. Utgangspunktet må være at det er dem som omfattes av det tradisjonelle arbeidstakerbegrepet, som skal vernes. Det er disse som gjør en innsats for en arbeidsgiver. Riktignok er mange yrker relativt lite risikofylte. Likhetshensynet tilsier likevel at man ikke skiller ut enkelte grupper arbeidstakere og gir dem fordeler som andre ikke får. Det er heller ingen avgjørende innvending at også andre grupper gjør en i høyeste grad samfunnsnyttig innsats som i og for seg fortjener belønning. Det er her tale om en ordning som skal finansieres av arbeidsgiver. Etter Justisdepartementets syn er det ikke rimelig at arbeidsgiverne skal bære kostnadene for et utvidet vern for andre enn de ansatte. Departementet finner på denne bakgrunn at det er personer som omfattes av et tradisjonelt arbeidstakerbegrep som bør gis et utvidet vern gjennom en obligatorisk, arbeidsgiverfinansiert forsikring.»

Utvalget finner å kunne slutte seg til departementets oppfatning på dette punkt.

Når det gjelder de grupper som er omhandlet av folketrygdloven § 13–9 første ledd bokstav a og med b, anser utvalget at disse allerede er omfattet av lov om yrkesskadeforsikring § 2 bokstav b, og bør omfattes av lov om arbeidsskadeforsikring.

I forhold til redningspersonell nevnt i folketrygdloven § 13–9 første ledd bokstav c, har utvalget fått vite at for eksempel i Røde kors hjelpekors er det enkelte lokallag pålagt å forsikre medlemmene. Man er i ferd med å innføre en sentral registrering av disse. Utvalget finner det samlet sett ikke påkrevd med en egen obligatorisk lovpålagt ordning her, men foreslår at det overlates til den enkelte organisasjon hvorledes man velger å forsikre sine medlemmer. En ser det ikke som naturlig å videreføre en egen bestemmelse som primært omfatter frivillig og ulønnet redningspersonell ved overgang til ny lovgivning.

Etter utvalgets oppfatning er det viktig at man viderefører en bestemmelse om erstatning ved redningsdåder etter modell av folketrygdloven § 13–9 første ledd bokstav d, især sett i lys av at passivitet kan straffes etter blant annet straffeloven § 387. Det antas at en slik bestemmelse også vil bidra til at borgerne i større utstrekning tar vare på hverandre når ulykker inntreffer. Utvalget foreslår at bestemmelsen overføres til lov om arbeidsskadeforsikring, og at tilfellene som faller inn under lovens dekningsområde meldes til og behandles av staten. Statens Pensjonskasse administrerer i dag blant annet statens ansvar som arbeidsgiver etter lov om yrkesskadeforsikring, og kan eventuelt være et alternativt oppgjørskontor. Erfaringsvis er det ikke tale om mange krav per år. Med en slik bestemmelse vil medlemmer i forskjellige redningsorganisasjoner uansett kunne være yrkesskadedekket i forbindelse med redningsoppdrag.

Med de forbehold som er pekt på foran, foreslår utvalget at innholdet i lov om yrkesskadeforsikring § 2 bokstav b, kan videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring. For så vidt gjelder personer som utfører redningsdåd, foreslås at disse nevnes i en egen bestemmelse.

10.6 Skoleelever og studenter

10.6.1 Folketrygdloven

Historikk

I forbindelse med at lovene om ulykkestrygd for industriarbeidere, ulykkestrygd for sjømenn og ulykkestrygd for fiskere ble slått sammen til lov om yrkesskadetrygd av 12. desember 1958, foreslo Rikstrygdeverket blant annet at også skoleelever og studenter skulle være pliktig yrkesskadetrygdet. Noen nærmere begrunnelse for forslaget ble ikke gitt. Departementet kom etter noen tvil til at yrkesskadetrygden også burde gjelde for denne gruppen. Det ble pekt på at en skade kunne bety en alvorlig belastning for skadelidtes økonomi, og at det burde være en samfunnsoppgave å avbøte disse følger gjennom yrkesskadetrygden, se Ot.prp. nr. 35 (1958) s. 5. Forarbeidene er ellers svært knappe på dette punkt. Trygderetten har for sin del uttalt i flere ankesaker at en vesentlig hensikt med å la skoleelever bli omfattet av yrkesskadelovgivningen:

«har vært å skaffe trygdemessig dekning for de spesielle risikoforhold som oppstår når store grupper barn og ungdom er i stadig kontakt med hverandre uten at de er under tilsyn av sine foreldre.»

Utvalget viser i den anledning til blant annet Trygderettens ankesak 570/72 hvor dette er anført.

Loven har også et annet formål, nemlig å dekke erstatningsbetingende skader og dermed verne skolen og lærerne mot å komme i erstatningsansvar.

Skoleelever og studenter er ellers en lite homogen gruppe, der alderen kan spenne fra seks til 30 år. Det er naturlig å formode at skadepotensialet er størst på barneskolenivået, for deretter å avta. Gruppen utgjør ellers en stor del av den yrkesskadetrygdede personkretsen i Norge, anslagsvis 1/3, og den representerer ca. av alle årlig meldte yrkesskader til folketrygden. Som hovedregel det imidlertid tale om bagatellmessige skader, oftest tannskader. Det er derfor sjelden skoleskader utløser utbetaling fra folketrygden ut over refusjon etter lege- og tannlegebehandling, se folketrygdloven § 5–25.

Med virkning fra 1. januar 1971 ble yrkesskadetrygdloven inkorporert som kapittel 11 i folketrygdloven av 1966. Skoleelevenes og studentenes trygderettslige stilling ble stort sett den samme som før. I forbindelse med iverksettelse av ny folketrygdlov fra 1. mai 1997 ble det gjennomført en del materielle endringer, se NOU 1990: 20, s. 593 til 597 og Ot.prp. nr. 29 (1995–96) s. 134.

Gjeldende rett

Folketrygdloven § 13–10 første og andre ledd lyder:

«Følgende grupper av medlemmer er yrkesskadedekket:

  1. elever ved offentlige skoler eller kurs,

  2. elever ved private skoler med eksamensrett eller med statlig driftsbidrag,

  3. studenter ved universiteter eller offentlige høyskoler,

  4. elever ved skoler eller kurs som ikke er omfattet av bokstavene a til c, såfremt det er tegnet frivillig yrkesskadetrygd for elevene,

  5. elever ved statsstøttede kurs på skoleskip eller øvelsesfartøy.

Det er et vilkår for yrkesskadedekningen etter denne paragrafen at skolen eller kurset har alminnelig undervisning eller høyere utdanning som formål.»

Skolelever og studenter er obligatorisk yrkesskadedekket etter folketrygdloven § 13–10. Elever i skolefritidsordning (SFO) i skolens regi, er også dekket. Barn i barnehager omfattes imidlertid ikke av denne bestemmelsen.

Yrkesskadedekning forutsetter at det er tale om offentlig skole eller kurs, private skoler med eksamensrett eller med statlige bidrag, statsstøttede kurs på skoleskip eller øvelsesfartøy samt universiteter og offentlige høgskoler. Elever ved skoler som ikke oppfyller kriteriene nevnt foran, er bare omfattet av særreglene i kapittel 13 dersom frivillig yrkesskadetrygd er tegnet.

10.6.2 Yrkesskadeforsikringsloven

Skoleelever og studenter omfattes i dag ikke av lov om yrkesskadeforsikring. Når det gjelder elever under yrkesutplassering og deres yrkesskaderettigheter, så er dette kommentert nærmere i punkt 9.3.3.

I følge opplysninger fra Finansnæringens hovedorganisasjon (FNH), er 72 prosent av samtlige i aldersgruppen 1 til 19 år omfattet av kollektiv ulykkesforsikring som de fleste kommuner og fylkeskommuner har tegnet. Da ikke alle barn er i barnehage, er det reelle tallet høyere. Om studenter ved høgskoler og universiteter har annen kollektiv dekning enn den etter folketrygdloven, er utvalget ikke kjent med.

10.6.3 Utvalgets vurdering og forslag

Som påpekt tidligere, utgjør skader hos spesielt skoleelever en stor del av alle yrkesskadetilfeller som til enhver tid meldes etter folketrygdloven. Gruppen skoleelever og studenter er ved siden av arbeidstakerne den største enkeltgruppen som har yrkesskadedekning.

Det følger av konklusjonen i kapittel 8 at utvalgets flertall foreslår en ny lov om arbeidsskadeforsikring. I tråd med utvalgets mandat må personkretsen sikres økonomisk dekning. Utvalget har drøftet tre måter som dette kan skje på:

  1. Et alternativ for gruppen skoleelever vil kunne være å opprettholde yrkesskadedekningen i folketrygdloven. Utvalget finner imidlertid ikke dette naturlig. Skal enkelte persongrupper fortsatt ha yrkesskadedekning etter lov om folketrygd, forutsetter det at trygdeetaten fremdeles vil måtte bruke tid og ressurser på å opprettholde faglig kompetanse og behandle enkeltsaker. Man vil på mange måter kunne si at et tosporet system fortsatt ville bli opprettholdt, da flertallet av elevene også har dekning via kollektiv ulykkesforsikring. En dekning for studenter ved universiteter og statlige høyskoler og skoler reiser særlige problemer, se drøftelsen nedenfor.

  2. En annen mulig løsning kan være å inkorporere skoleelever ved en egen bestemmelse i lov om arbeidsskadeforsikring. Det vil si at kommuner og fylkeskommuner må kjøpe arbeidsskadeforsikring for skoleelever slik de gjør for egne ansatte i dag. En ville da få prisdifferensiering på ulike kommuner/forskjellige skoler basert på risikovurdering og skadestatistikk, og derved et insitament med hensyn til skadeforebyggende tiltak (prevensjon). En løsning som angitt, vil gi persongruppen rett til ytelser etter lov om arbeidsskadeforsikring. Man må imidlertid se nærmere på skadeserstatningsloven § 3–2 bokstav a om barneerstatning og dennes betydning for erstatningsutmålingen. Skoleelever og studenter var imidlertid ikke målgruppen ut fra hensynet bak lov om yrkesskadeforsikring, se departementets uttalelser i Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 48. Arbeidsskadeforsikringen er utformet med henblikk på arbeidsgiver/arbeidstakerforhold og passer mindre bra for studenter og skoleelever. En dekning for studenter ved universiteter og statlige høyskoler og skoler reiser særlige problemer, se drøftelsen nedenfor.

  3. Den tredje muligheten er å innføre en lovfestet plikt for kommuner, fylkeskommuner og andre til å tegne kollektiv ulykkesforsikring, slik flertallet av disse allerede gjør.

Utvalget skal i den forbindelse påpeke at kirke-, utdannings- og forskningskomitèen i Innst. S. nr. 108 (2002–2003) av 28. januar 2003 rådet Stortinget Regjeringen om å komme tilbake til Stortinget i løpet av 2003 med forslag til ansvarsordninger som sikrer elever og lærlinger i grunnskolen og videregående opplæring, barn i barnehager og studenter ved ulykker som rammer den enkeltes liv og helse. Tilrådingen bygger på et privat forslag (dok.8: 24 2002–2003). Bakgrunn for tilrådingen er det komitéen oppfatter som vilkårligheten når det gjelder erstatningsordninger ved ulykker og skader hos elever. Dette bryter etter komitéens syn med prinsippet om likebehandling av elever. Man mener også at det bryter med Stortingets uttrykte vilje om at alle elever skal være tilfredsstillende forsikret. Komiteen pekte imidlertid på at ordningen bør ses i lys av de forslag som fremmes i Yrkesskadelovutvalget. Stortinget vedtok forslaget i samsvar med innstillingen den 6. februar 2003.

Utvalget er kommet til at den mest naturlige løsningen vil være å lovfeste en plikt til å tegne kollektiv ulykkesforsikring, se punkt 13.2. En legger blant annet vekt på at skoleelever og studenter ikke er den primære målgruppen i forhold til hensynet bak lov om arbeidsskadeforsikring. Det ligger også i utvalgets mandat at materielle endringer i reglene om yrkesskade skal søkes unngått. Videre er allerede langt de fleste skoleelever omfattet av ordningen med frivillig ulykkesforsikring, slik at et system for behandling av slike tilfeller i forsikringsbransjen allerede foreligger. Det vil også innebære en garanti for både elever og foreldre med en slik obligatorisk (pliktig) løsning, uavhengig av for eksempel økonomiske og andre forhold i kommuner og fylkeskommuner.

En ser heller ikke noe grunnlag for å skille mellom elever i offentlige skoler og private skoler med eksamensrett eller statlige driftsbidrag (som i dag er pliktig omfattet av folketrygdlovens særregler ved yrkesskade) og private skoler uten eksamensrett eller statlige driftsbidrag (som i dag ikke er omfattet av yrkesskadereglene med mindre frivillig yrkesskadetrygd er tegnet). Likhetshensynet taler for en slik løsning.

I dag er skoleelever i SFO (skolefritidsordning) omfattet av yrkesskadereglene i folketrygden der deltakelsen i SFO skjer i regi av skolen, se folketrygdloven § 13–10 tredje ledd siste punktum. Utvalget foreslår at denne regelen bør videreføres i den pliktige ulykkesforsikringen.

Etter utvalgets oppfatning taler flere grunner for at også barn i barnehager bør være omfattet av en obligatorisk ulykkesforsikring. Skadepotensialet vil slik påpekt tidligere være særlig stort i de aller yngste aldersgruppene. Det er derfor spesielt viktig at nettopp barnehagebarn sikres i form av en obligatorisk erstatningsordning. Med barnehage mener utvalget institusjoner som går inn under lov 5. mai 1995 nr. 19 om barnehager. I henhold til utvalgets mandat skal en imidlertid ikke foreta endringer i de materielle i reglene ved yrkesskade. Utvalget foreslår derfor ikke slike regler her, men vil anbefale at dette senere ses nærmere på, for eksempel i forbindelse med høringen og oppfølingen av utvalgets innstilling.

Stortingskomiteen legger i sin argumentasjon vesentlig vekt på at alle elever uansett i hvilket fylke eller i hvilken kommune de bor, bør være omfattet av en ordning som gir dem rett til erstatning ved skoleskader. Et slikt uttrykt ønske om rettferdighet eller likhet for elevgruppen som sådan, kan utvalget støtte. I dette synet ligger imidlertid ikke bare at man må legge til rette for et system der alle elever er sikret erstatning, men også at man i like skadetilfeller skal være sikret samme erstatning. Utvalget legger til grunn at man må sikre den aktuelle persongruppen en økonomisk kompensasjon på linje med dagens relevante ytelser etter folketrygdloven. Det vil normalt si dekning av utgifter til behandling hos lege og tannlege etter lovens § 5–25 og menerstatning etter samme lovs § 13–17.

Når det gjelder uførepensjon, ble særreglene om et garantert minste inntektsnivå for skolelever og studenter i folketrygdloven av 1966 § 11–11, ikke videreført i folketrygdloven av 1997. I Ot.prp. nr. 29 (1995–96) s. 57 sluttet departementet seg til Trygdelovutvalget som i NOU 1990: 20 s. 408 foreslo å fjerne denne bestemmelsen. Departementets begrunnelse for å utelate særregelen var todelt. Dels at alle som uansett årsak ble ufør før fylte 24 år («ung ufør»), var sikret en minste tilleggspensjon etter et poengtall på 3,3 etter folketrygdloven av 1966 § 8–4 nr. 3. Dels at beregning av pensjonen etter § 11–11 skjedde på et svært skjønnsmessig grunnlag. Bestemmelsen ble derfor ansett vanskelig å administrere. Utvalget viser til at øvre grense for å bli ansett som «ung ufør» senere er hevet til fylte 26 år, se folketrygdloven § 3–21. Dog kan ingen innvilges uførepensjon før fylte 18 år, se samme lovs § 12–4. Etter utvalgets oppfatning vil de aller fleste skoleelever og studenter som blir uføre før fylte 26 år, uansett årsak til uførheten, være sikret en rimelig pensjon etter folketrygdlovens ordinære stønadsregler. En ser det derfor ikke hensiktsmessig å foreslå særregler om erstatningsmessig kompensasjon for tap av arbeidsevne; regler som vil bryte med hva som i utgangspunktet dekkes av en ulykkesforsikring.

Et særlig problem reiser seg i forhold til skoleelever og yrkessykdommene. En ulykkesforsikring gir normalt ikke forsikringsdekning ved sykdommer. Det er imidlertid mulig å utvide forsikringsplikten til også å omfatte sykdommer. Etter det utvalget kjenner til, er det i dag svært sjelden at det oppstår sykdom hos en skoleelev som har sammenheng med skadelig eksponering på skolen, og som meldes til trygdeetaten som yrkessykdom. Dette er i og for seg ikke unaturlig, idet elevene vanligvis ikke kommer i kontakt med skadelige stoffer eller prosesser som er egent til å framkalle sykdom. Elevene går også på skolen bare en kortere periode, noe som gjør at faren for å pådra seg yrkessykdom bli vesentlig mindre. Det er slik allerede påpekt ulykkesskadene som dominerer bildet. Utvalget vil videre understreke at opptil 35 prosent av alle barn i skolepliktig alder er plaget med ulike former for allergier og luftveislidelser, uavhengig av skolesituasjonen. Det vil derfor kunne skape svært mange unødige meldte tilfeller, herunder gi økt belastning på helsevesenet i form av kompliserte medisinske utredninger og årsaksvurderinger, dersom yrkessykdom ble omfattet av forsikringsplikten. Samlet sett finner utvalget det derfor ikke hensiktsmessig at forsikringsplikten utvides til også å omfatte yrkessykdommer.

En plikt til å tegne obligatorisk forsikring slik utvalget foran har gått inn for kan implementeres i en rekke lover så som for eksempel i lov 6. desember 2002 om folkehøyskoler, lov 17. juli 1998 nr 61 om opplæring (grunnskolen og videregående opplæring), lov 11. juli 1986 nr. 53 om private høyskoler, lov 14. juni 1985 nr. 73 (privatskolelova) og lov 28. mai 1976 nr. 35 om voksenopplæring.

En annen mulig løsning vil være å utforme èn lov som omhandler all forsikringsplikt for både offentlige og private skoler.

I punkt 17.5.3 har utvalget foreslått å ta inn en bestemmelse om obligatorisk kollektiv ulykkesforsikring i opplæringslova, som i praksis omfatter de aller fleste elever i grunn- og videregående skoler. En har også foreslått hvordan denne bestemmelsen kan danne mønster for andre lover på området. Utvalget ber om at problemstillingen vies særlig oppmerksomhet i høringsrunden.

Et særlig problem oppstår i forhold til studenter ved statlige universiteter, høyskoler og skoler. Staten foreslås som selvassurandør også etter arbeidsskadeforsikringsloven, og må selv bestemme om erstatningsoppgjørene skal behandles i et eget oppgjørskontor. Utvalget mener at problemstillingen blant annet må ses i lys av Ryssdal-utvalgets utredning. Ryssdal-utvalget ble oppnevnt 6. desember 2002. Ryssdal-utvalgets mandat består i å utrede og komme med forslag til et felles lovverk for høyere utdanning. Det er spesielt Kvalitetsreformen som har gjort det nødvendig å revidere lovverket.

Dette utvalget ber om at også denne problemstillingen vies særlig oppmerksomhet i høringsrunden.

10.7 Deltakere i arbeidsmarkeds- og attføringstiltak eller lignende

10.7.1 Folketrygdloven

Gjeldende rett

Folketrygdloven § 13–11 første og andre ledd lyder:

«Medlemmer som deltar i arbeidsmarkedstiltak, attføringstiltak, kurs eller lignende i regi av arbeidsmarkedsetaten eller trygdeetaten, eller deltar i program i henhold til lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere, er yrkesskadedekket. Det er et vilkår at tiltaket har yrkesopplæring, sysselsetting eller arbeidstrening som overordnet mål.

Medlemmer som er pålagt å utføre arbeidsoppgaver etter sosialtjenesteloven § 5–3 andre ledd, er yrkesskadedekket under slikt arbeid.»

Denne bestemmelsen ble tilføyd ved endringslover 18. desember 1992 og 11. juni 1993 nr. 104, se Ot.prp. nr. 5 (1991–92) og Ot.prp. nr. 64 (1992–93). Bestemmelsen svarer til § 11–1 nr. 2 bokstavene b og d i folketrygdloven av 1966, se Ot.prp. nr. 29 (1995–96) s. 134 og 135. Med virkning fra 1. september 2003 fikk første ledd i bestemmelsen en presisering om at yrkesskadedekningen også omfatter deltakere i program etter lov 4. juli 2003 nr. 80 om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere.

Personer som uten lønn eller annen godtgjørelse deltar i arbeidsmarkedstiltak, attføringstiltak, kurs og lignende, er obligatorisk yrkesskadedekket etter § 13–11 første ledd. Bestemmelsen omfatter i praksis også personer som er i arbeid etter tildelt praksis/hospiteringsplass, arbeider for trygd eller deltar på andre former for arbeidsmarkeds-/ attføringstiltak. Det er imidlertid et vilkår at tiltaket skjer i regi av arbeidsmarkeds- eller trygdeetaten og har yrkesopplæring, sysselsetting eller arbeidstrening som overordnet målsetting. Så lenge tiltaket skjer i regi av trygde- eller arbeidsmarkedsetaten, kan selve gjennomføringen skje ved private bedrifter, institusjoner, skoler eller kurs.

Lovens § 13–11 første ledd omfatter også yrkeshemmede som av ulike årsaker ikke uten videre kan formidles til vanlig arbeid og som uten lønn eller annen godtgjørelse er sysselsatt ved arbeidssamvirker (ASV), arbeidssamvirker i offentlig regi (ASVO) og produksjonsrettede virksomheter (PV). Lovens vilkår med hensyn til overordnet målsetting gjelder også her.

Det påpekes at dersom vedkommende mottar lønn eller annen form for godtgjørelse for arbeidet, vil han eller hun være yrkesskadedekket som arbeidstaker, se § 13–6. Tilsvarende vil skoleelever uten lønn/godtgjørelse som utplasseres i bedrifter, være yrkesskadedekket som skoleelever i denne tiden, se § 13–10. Dette vil i praksis kunne ha betydning for omfanget av dekningen i forhold til de «bedriftsmessige vilkår», da man som arbeidstaker er yrkesskadetrygdet «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden», mens kravet til «i arbeid» er sløyfet for skoleelevene. Om den rettslige betydningen av denne sondringen, vises særlig til Kjønstad (1979), s. 144 til 147 og s. 149 til 151.

Asylsøkere som deltar i arbeids- og aktivitetstreningsprogrammer i statlige mottak omfattes ikke av yrkesskadedekningen, da disse tiltak ikke har yrkesopplæring, sysselsetting og/eller arbeidstrening som overordnet målsetting.

Utvalget vil imidlertid vise til at de som deltar i program i henhold til lov 4. juli 2003 nr. 80 om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere, nå er yrkesskadedekket. Formålet med denne loven er å styrke nyankomne innvandreres mulighet for deltakelse i yrkes- og samfunnslivet, og deres økonomiske selvstendighet, se § 1. Hvem som har rett og plikt til deltakelse i slike introduksjonsprogram følger av lovens § 2. Etter § 3 er det kommunene som har ansvar for tjenester etter loven for nyankomne innvandrere som er bosatt i kommunen. Introduksjonsprogrammets nærmere innhold og varighet er det gitt regler om i lovens kapittel 2.

Når det gjelder yrkesskadedekning ved lovpålagt arbeid for sosialhjelp etter § 13–11 andre ledd, gjelder ikke kravet om slik overordnet målsetting som nevnt. Av forarbeidene til lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester, går det fram at arbeid som motytelse for arbeid ikke skal være til fortrengsel av ordinært arbeid. Som eksempel på arbeid som kan kreves etter lovens § 5–3 nevnes rydding i parker, maling av hus og hjelp til eldre og funksjonshemmede, se Ot.prp. nr. 29 (1990–91) og Innst. O. nr. 9 (1991–92). Sosialdepartementet anfører i Ot.prp. nr. 64 (1992–93) s. 9 at det vil være uheldig hvis:

«en person som blir pålagt å utføre arbeid for sosialhjelp, ikke dekkes av reglene for yrkesskade i folketrygdloven dersom vedkommende blir skadet under utførelsen av slikt arbeid.»

Enkelte kommuner har igangsatt kvalifiseringsopplegg for flyktninger. Formålet er å gjøre deltakerne kvalifisert for arbeidslivet gjennom yrkesopplæring eller arbeidstrening. Arbeidstreningen kan skje i privat eller kommunal regi. Selv om hjemmelen for tiltaket er et kommunalt vedtak, og ikke sosialtjenesteloven § 5–3 har Rikstrygdeverket funnet å kunne anse flyktninger som arbeider for kvalifiseringsstønad yrkesskadedekket.

10.7.2 Yrkesskadeforsikringsloven

De persongrupper som er opplistet i folketrygdloven § 13–11 første og andre ledd, har ingen umiddelbar parallell i yrkesskadeforsikringsloven. Hvorvidt de omfattes, beror derfor på en nærmere fortolkning av ordlyden i § 2 bokstav b. I den sammenheng understrekes at det ikke er krav om godtgjørelse (lønn) eller lengden på arbeidsforholdet, for at man skal anses som arbeidstaker i lovens forstand. Utgangspunktet er at bestemmelsen i praksis ikke anvendes snevert. Dette er også lagt til grunn av Justisdepartementet, som uttaler i brev av 19. februar1991:

«Formålet med loven må imidlertid sies å tale for at den nedre grensen for begrepet «arbeid» settes relativt lavt.»

Medlemmer som plikter å utføre arbeidsoppgaver etter lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester mv. § 5–3 andre ledd, er som nevnt yrkesskadedekket etter folketrygdloven § 13–11 første ledd. Utvalget anser at denne gruppen også er dekket etter lov om yrkesskadeforsikring § 2 bokstav b «andre under pålagt tjenestegjøring for det offentlige.» Dette er også lagt til grunn av Justisdepartementet, som mener det vil foreligge forsikringsplikt for kommunene i slike tilfeller, se Ot.prp. nr. 64 (1992–93) s. 9 andre spalte.

Yrkesskadedekningen til de grupper som nevnes i folketrygdloven § 13–11 første ledd, vil utvalget går nærmere inn på i det følgende.

I brev av 19. februar 1991 uttaler Justisdepartementet at man oppfatter personer som ytes attføringshjelp i forbindelse med arbeidstrening og arbeidstilvenning i bedrift, er yrkesskadedekket etter lov om yrkesskadeforsikring. På samme måte regner man person i arbeidstrening med hel eller delvis refusjon av lønnsutgiftene fra arbeidsmarkedsetaten for å være dekket. Departementet la blant annet vekt på formålet med loven. Personer under arbeidstrening vil ha den samme risiko for å pådra seg yrkesskade som ordinære arbeidstakere. Det er derfor rimelig at disse har samme forsikringsdekning.

I brev av 19. februar 1991 redegjør Justisdepartementet for yrkesskadedekningen for skoleelever under yrkespraksis. Skoleelever er ikke omfattet av lov om yrkesskadeforsikring. Skal disse ha yrkesskadedekning etter denne loven i forbindelse med yrkesutplassering, fordrer det at de må omfattes av lovens begrep arbeidstaker. Der eleven anses for å utføre arbeid for en bedrift i forbindelse med slik utplassering, finner departementet at eleven vil være omfattet av yrkesskadeforsikringsloven. I dette ligger at der elever får yrkesmessig opplæring på skolen, vil reglene i lov om yrkesskadeforsikring ikke komme til anvendelse.

Departementet har også lagt til grunn at personer sysselsatt i arbeidssamvirker, omfattes av lov om yrkesskadeforsikring, se brev av 19. juli 1990 og av 20. mars 1992. Herunder hospitanter og deltakere i arbeidsforberedende trening i arbeidsmarkedsbedrifter. I brev av 1. desember 1994 bekrefter departementet at forsikringsplikten også omfatter ASVO (arbeidssamvirker i offentlig regi).

Når det gjelder asylsøkere og flyktningers rettigheter etter lov om yrkesskadeforsikring ved opphold i statlig mottak, er dette søkt avklart i Justisdepartementets brev av 21. november 1994. Departementet kommer til at det foreligger forsikringsplikt for beboere i statlige mottak når de som ledd i ulike aktivitetsprogrammer utfører arbeid. Dette innebærer at i den utstrekning aktivitetsprogrammene har et rent undervisnings- eller kurspreg, vil yrkesskadedekning ikke foreligge.

10.7.3 Utvalgets vurdering og forslag

Slik det går fram av drøftelsen foran, vil de persongrupper som direkte nevnes i folketrygdloven § 13–11 første og andre ledd, også ha yrkesskadedekning etter lov om yrkesskadeforsikring § 2 bokstav b. Dette følger imidlertid ikke direkte av ordlyden, men ligger i den fortolkning av lovens arbeidstakerbegrep som har funnet sted i praksis. Utvalget vil særlig påpeke at yrkesutplasserte skoleelever som er dekket av bestemmelsen for elever i folketrygdloven § 13–10 og ikke etter § 13–11, går inn under ordlyden i § 2 bokstav b i lov om yrkesskadeforsikring. Dette medfører en viss regelverksforenkling.

Da ordlyden i folketrygdloven § 13–11 er mer informativ enn yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b, foreslås denne videreført i forbindelse med overgang til den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

10.8 Personer som oppholder seg i institusjon eller utfører samfunnstjeneste

10.8.1 Folketrygdloven

Historikk

Etter § 1 nr. 2 i lov om yrkesskadetrygd av 12. desember 1958 kunne Kongen bestemme at personer innsatt i fengselsvesenets anstalter skulle omfattes av loven. Tilsvarende gjaldt de som var under arbeidsterapeutisk behandling ved sykehus. Disse bestemmelsene ble tatt inn i folketrygdloven av 1966 som § 11–2 nr. bokstavene a og b. Det ble samtidig foretatt en utvidelse av personkretsen til også å omfatte personer anbrakt i privat forpleining etter straffeloven § 39 nr. 1 bokstav d og fengselsloven § 42, se Ot.prp. nr. 42 (1969–70) s. 83.

Gjeldende rett

Lov om folketrygd § 13–12 første ledd lyder:

«Følgende medlemmer er yrkesskadedekket:

  1. medlemmer som er under behandling i en helseinstitusjon som er offentlig godkjent etter lov om spesialisthelsetjenesten m.m.,

  2. medlemmer som er under behandling i en rehabiliteringsinstitusjon, når utgiftene til oppholdet dekkes av det offentlige,

  3. medlemmer som er under opplæring i en offentlig godkjent attføringsinstitusjon,

  4. medlemmer som soner frihetsstraff eller utholder særreaksjon i en av kriminalomsorgens anstalter,

  5. medlemmer som utfører samfunnsstraff etter straffeloven § 28 a,

  6. medlemmer som sitter i varetekt.»

Etter § 13–12 første ledd bokstav a, er personer som er under behandling i somatiske eller psykiske helseinstitusjoner yrkesskadetrygdet.

Som rehabiliteringsinstitusjon etter samme bestemmelses bokstav b, regnes institusjon med tilknytning til spesialtjenester omsorg og behandling av rusmisbrukere når denne er statlig eller er tatt inn på fylkeskommunalt plan, jf. lov 13. desember 1991 om sosiale tjenester § 7–2. Bestemmelsen er også gitt anvendelse for personer under arbeidsterapeutisk behandling i andre institusjoner for rusmisbrukere såfremt kommunen eller fylkeskommunen har medvirket til plasseringen gjennom garanti for betalingen.

Folketrygdloven § 13–12 første ledd bokstav c, omfatter personer som gjennomfører et yrkesrettet attføringstiltak etter lovens § 11–8.

Etter lovens første ledd bokstav d, er medlemmer som utholder frihetsstraff eller er sikret i en av kriminalomsorgens anstalter yrkesskadedekket. Bestemmelsen omfatter også en straffedømt/sikringsdømt som i henhold til straffeloven § 39 er anbrakt i betryggende privat forpleining, psykiatrisk sykehus, kursted, pleieanstalt eller sikringsanstalt.

Samfunnsstraff (tidligere samfunnstjeneste) er en straffereaksjon som idømmes istedenfor ubetinget fengselsstraff, jf. straffeloven § 28a. Den straffedømte kan framfor å utholde frihetsstraff, bli pålagt å utføre samfunnsnyttig arbeid utenfor kriminalomsorgens anstalter. Vedkommende står da under tilsyn av Kriminalomsorg i frihet. Etter folketrygdloven § 13–12 første ledd bokstav e, er personer som pålegges slikt arbeid yrkesskadetrygdet.

Varetektsfanger har ikke arbeidsplikt slik som soningsfanger. Ved langvarige varetektsopphold kan imidlertid vedkommende få anledning til å arbeide, dersom hensynet til etterforskningen ikke er til hinder for dette. Varetektsfangen vil i slike tilfeller være yrkesskadetrygdet etter bestemmelsens bokstav f.

10.8.2 Yrkesskadeforsikringsloven

Etter yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b, er «innsatte og pasienter eller lignende» i «kriminalomsorgens anstalter, i helseinstitusjoner eller lignende» omfattet av yrkesskadedekningen. Ordlyden innebærer en presisering av det alminnelige arbeidstakerbegrep i loven. Bestemmelsen er imidlertid generell i sin utforming, og rekkevidden av ordlyden vil bero på en nærmere tolkning av denne. Ved fortolkningen vil hensynet bak loven være et tungtveiende moment. Det vil si å sikre skadelidte rett til erstatning når det er risikoen ved arbeidet som har materialisert seg i form av yrkesskade. Dette trekker departementet fram i brev av 5. mai 1992:

«Etter som man må kunne legge til grunn at personer under arbeidstrening vil ha den samme risiko for å pådra seg yrkesskade som ordinære arbeidstakere i en bedrift, synes det rimelig at de også har samme forsikringsdekning.»

Slik utvalget oppfatter det, vil personer som utfører arbeid i forbindelse med behandling i helseinstitusjoner eller mens de soner fengselsstraff i utgangspunktet løpe den samme risiko for skader som arbeidstakere.

10.8.3 Utvalgets vurdering og forslag

Bestemmelsene som er omtalt foran, omhandler primært yrkesskadedekningen for personer som oppholder seg i institusjon. Folketrygdloven § 13–12 første ledd har i tillegg en særbestemmelse for den som utfører samfunnsstraff etter straffeloven § 28 a. Utføring av samfunnsstraff foregår normalt ikke i en institusjon.

Etter utvalgets oppfatning vil den sikrede personkrets i folketrygdloven § 13–12 første ledd bokstavene a til og med bokstav f, også være yrkesskadedekket etter lov om yrkesskadeforsikring § 2 bokstav b. Det anses dermed å være sammenfall i dekningsområde for så vidt gjelder personkretsen. Som nevnt er personer som utfører samfunnsstraff dekket etter folketrygdloven § 13–12 første ledd bokstav e. Lov om yrkesskadeforsikring § 2 bokstav b, inneholder imidlertid et vilkår om at vedkommende må være «i kriminalomsorgens anstalter eller lignende». Etter utvalgets syn, taler imidlertid sterke formålsbetraktninger for at denne persongruppen også omfattes av yrkesskadeforsikringsloven. Det synes videre urimelig dersom en innsatt er yrkesskadedekket ved pålagt arbeid i fengslet, men ikke når arbeid utføres utenfor anstalt etter straffeloven § 28a. I denne retning trekker også departementets oppfatning i forhold til pålagt arbeid for sosialhjelp etter lov om sosiale tjenester § 5–3 andre ledd.

Utvalget finner etter dette at sikret personkrets etter lov om folketrygd § 13–12 også må anses omfattet av lov om yrkesskadeforsikring § 2 bokstav b. Da ordlyden i folketrygdloven § 13–12 er langt mer informativ enn § 2 bokstav b i lov om yrkesskadeforsikring, foreslås denne videreført ved overgang til lov om arbeidsskadeforsikring.

10.9 Selvstendig næringsdrivende og oppdragstakere

10.9.1 Folketrygdloven

Historikk

Lov om yrkesskadetrygd av 12. desember 1958 hadde i § 5 bestemmelser om frivillig yrkesskadetrygd. Disse gjaldt for selvstendig næringsdrivende og elever som ikke var omfattet av den obligatoriske yrkesskadedekning etter lovens § 1. Oppdragstakere, det vil si personer som har inntekt utenfor tjeneste uten å være selvstendig næringsdrivende, hadde ikke adgang til å tegne frivillig trygd. Før lov om ulykkestrygd, var adgangen til å tegne frivillig trygd ved yrkesskade begrenset til selvstendig næringsdrivende som eide bedrifter som beskjeftiget arbeidstakere. Det vil si at en selvstendig næringsdrivende som drev for seg selv, ikke hadde en slik mulighet. Folketrygdloven av 1966 hadde bestemmelser om adgangen til å tegne frivillig trygd i § 11–1 nr. 1 bokstav a. Etter denne loven var det også kun selvstendige næringsdrivende som var omfattet. I forbindelse med arbeidet med ny folketrygdlov, ble det foreslått å gi også oppdragstakere (frilansere) en slik mulighet, se NOU 1990: 20, s. 599 til 601 og Ot.prp. nr. 44 (1995–96) s. 135 og s. 136.

Gjeldende rett

Lov om folketrygd § 13–13 første og tredje ledd lyder:

«Følgende grupper av medlemmer under 67 år kan mot særskilt premie (§ 23–6) tegne yrkesskadetrygd dersom den forventede årsinntekten utenfor tjeneste overstiger grunnbeløpet:

  1. selvstendig næringsdrivende,

  2. frilansere.

Departementet gir forskrifter om frivillig yrkesskadetrygd, herunder om beregning av den forventede årsinntekten.»

Selvstendig næringsdrivende og frilansere (oppdragstakere) har ikke obligatorisk (pliktig) dekning etter yrkesskadekapitlet i folketrygden. Disse to kategorier yrkesutøvere er bare yrkesskadedekket etter folketrygdloven dersom de mot en egen premie har tegnet frivillig yrkesskadetrygd. Hva som menes med selvstendig næringsdrivende og frilansere, går fram av folketrygdloven §§ 1–9 og 1–10. Det er imidlertid ikke mange næringsdrivende og frilansere som i praksis benytter seg av denne muligheten. Årsaken antas å være at langt de fleste har sikret seg mot skader på arbeidsplassen på andre måter, det vil si med en forsikringsløsning.

10.9.2 Yrkesskadeforsikringsloven

Selvstendig oppdragstakere har ikke forsikringsplikt etter lov om yrkesskadeforsikring. Begrepet selvstendig oppdragstaker antas å omfatte både selvstendige næringsdrivende og frilansere etter folketrygdloven. En forsikringsplikt gjelder bare i forhold til arbeidstakere, se lovens § 3. I praksis har imidlertid enkelte forsikringsselskaper tilbudt arbeidsgivere som deltar i den daglige drift med minst 50 prosent, dekning på linje med sine arbeidstakere.

10.9.3 Utvalgets vurdering og forslag

Selvstendig næringsdrivende har etter gjeldende rett, ikke obligatorisk (pliktig) yrkesskadedekning verken etter lov om folketrygd eller lov om yrkesskadeforsikring. Disse har imidlertid en mulighet for å tegne frivillig yrkesskadedekning etter folketrygdloven § 13–13 første ledd. Dette forutsetter innbetaling av en egen premie.

Utvalget finner at selvstendig næringsdrivende ikke hører naturlig inn under dekket personkrets ved overgang til lov om arbeidsskadeforsikring. Dette er i tråd med hva som i dag gjelder både etter folketrygdloven og etter lov om yrkesskadeforsikring. Utvalget viser i den anledning igjen til departementets uttalelse i Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 48:

«Departementet finner på denne bakgrunn at det er personer som omfattes av et tradisjonelt arbeidstakerbegrep som bør gis et utvidet vern gjennom en obligatorisk, arbeidsgiverfinansiert forsikring.»

Videre har det i praksis vist seg at det er svært få næringsdrivende som benytter seg av anledningen til å tegne frivillig yrkesskadetrygd, men heller satser på private løsninger. Selvstendig næringsdrivende fratas på denne måte ingen etablerte rettigheter. De har fortsatt mulighet for å sikre seg økonomisk i forhold til skader og sykdommer på arbeidsplassen, men ved å tegne forsikring i et forsikringsselskap.

På denne bakgrunn konkluderer utvalget med at dagens mulighet for selvstendig næringsdrivende til å tegne frivillig yrkesskadetrygd etter folketrygdloven § 13–13, bør opphøre ved overgang til ny lov om arbeidsskadeforsikring.

11 Vilkår for rett til erstatning

11.1 Innledning

Formålet med dette kapitlet, er å framsette forslag til de nærmere vilkår for rett til erstatning fra arbeidsskadeforsikringen.

I henhold til utvalgets mandat, skal ervervede rettigheter etter dagens lovgivning søkes beholdt ved overgang til forsikringsbasert løsning, se punkt 2.7. Utvalget skal heller ikke «vurdere og foreslå materielle endringer i reglene om yrkesskade», det vil blant annet si hvilke skader og sykdommer som skal være omfattet. Dette setter derfor skranker for eventuelle regelverksendringer.

På de fleste områder er vilkårene for rett til erstatning de samme etter folketrygdloven kapittel 13 og yrkesskadeforsikringsloven. I en del tilfeller gir imidlertid folketrygdloven bedre dekning for enkelte persongrupper. Det må da vurderes hvordan disse skal sikres sine rettigheter ved overgang til ny ordning. Det er derfor av betydning å kartlegge gjeldende rett, både etter folketrygdloven og etter yrkesskadeforsikringsloven.

I punkt 11.2 redegjøres det for de bedriftsmessige vilkår, det vil si i hvilke situasjoner man er yrkesskadedekket. Punkt 11.3 tar for seg kravene til ulykkesmoment, årsakssammenheng og skadefølge ved ulykkesskader. Yrkessykdom er skilt ut som eget tema i punkt 11.4. På grunn av særregler for blant annet militært personell, har utvalget vurdert dette i et eget punkt 11.5. Skadelidtes medvirkning omtales nærmere i punkt 11.6.

11.2 Sted, tid og aktivitet (bedriftsmessige vilkår)

11.2.1 Arbeidstakere

Folketrygdloven

Bestemmelser om yrkesskadedekningen i tid og rom for arbeidstakere finner man i lovens § 13–6, som lyder:

«Arbeidstakere (§ 1–8) som er medlemmer i trygden, er yrkesskadedekket.

Yrkesskadedekningen gjelder for yrkesskader som oppstår mens arbeidstakeren er i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden.

For arbeidstakere på skip på 100 bruttoregistertonn eller mer regnes hele det tidsrommet de er om bord som arbeidstid. Det samme gjelder for arbeidstakere som oppholder seg på anlegg eller innretninger i oljevirksomheten til havs.

På reise til og fra arbeidsstedet gjelder yrkesskadedekningen dersom transporten skjer i arbeidsgiverens regi, eller er av en slik karakter at den medfører vesentlig økt risiko for skade. Departementet gir forskrifter med nærmere bestemmelser.»

Etter § 13–6 andre ledd er det tre kumulative vilkår som må være oppfylt for at en arbeidstaker skal være yrkesskadedekket. Arbeidstakeren må være «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden». Kriteriene innebærer at man får en avgrensning mot skader som oppstår på vei til eller fra arbeidsstedet. Disse anses som utslag av den trafikale risiko alle som ferdes i trafikken har, og ikke som en risiko knyttet til arbeidet eller arbeidsplassen. Det er heller ikke en risiko arbeidsgiver kan influere på eller kan kontrollere.

Videre må man ta stilling til hva som anses som vedkommendes arbeidssted. Man skiller mellom fast arbeidssted, skiftende (ambulant) arbeidssted og en kombinasjon.

Endelig blir vurderingstemaet etter loven om skaden har inntruffet mens arbeidstaker utførte arbeid i henhold til instruks eller arbeidsavtale. Dersom skaden skjedde mens arbeidstaker var beskjeftiget med private gjøremål, kan han eller hun ikke anses å ha vært «i arbeid» i lovens forstand.

Et unntak fra lovens hovedregel i andre ledd har man i § 13–6 tredje ledd. Etter denne bestemmelsen får både arbeidstakere på skip over 100 bruttoregistertonn og arbeidstakere på anlegg eller innretninger i oljevirksomheten til havs regnet hele det tidsrommet de er om bord som arbeidstid. Det vil si at de er yrkesskadedekket 24 timer i døgnet.

I § 13–6 fjerde ledd første punktum presiseres at en arbeidstaker er yrkesskadedekket dersom transporten til eller fra arbeidsplassen skjer i regi av arbeidsgiver, eller er av en slik karakter at den medfører vesentlig økt risiko for skade. Eksempelvis skogsarbeider i ulendt terreng eller over usikker is, se Boysen «Sosial ulykkestrygd» (1946) s. 72. Bakgrunnen for det første unntaket er at i slike tilfelle har arbeidsgiver påtatt seg den trafikale risiko som arbeidstaker ellers har. Det siste unntaket er mer historisk betinget ut fra farene ved tidligere tiders reiseveier, og har i dag neppe praktisk betydning.

I § 13–6 fjerde ledd andre punktum har departementet hjemmel for å gi forskrift med nærmere bestemmelser om yrkesskadedekningen på reise til og fra arbeidsstedet. Slik forskrift er ikke gitt.

Det er gjort nærmere rede for gjeldende rett på dette området i kapittel 4. Utvalget går derfor ikke mer detaljert inn på gjeldende rett her, men viser til denne gjennomgangen.

Yrkesskadeforsikringsloven

De bedriftsmessige vilkår etter lov om yrkesskadeforsikring går fram av § 10, som lyder:

«Yrkesskadeforsikringen skal, med de unntak som følger av § 11, dekke skader og sykdommer som arbeidstakere påføres i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden.»

I forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven heter det at begrepet «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden» skal forstås på samme måte som tilsvarende uttrykk i daværende folketrygdlov § 11–1 nr. 1 bokstav a, § 13–6 andre ledd i nå gjeldende lov, se Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 89 første spalte.

Arbeidstakere ansatt på skip, boreplattformer og andre flyttbare innretninger registrert i NOR eller NIS, er yrkesskadedekket døgnet rundt mens de er om bord eller oppholder seg på innretninger brukt i virksomheten, se forskrift av 13. oktober 1989 del I nr. (3) , gitt i medhold av yrkesskadeforsikringsloven § 1 andre ledd. I bestemmelsens andre ledd siste punktum heter det at dette også gjelder for ansatte på skip som tilhører staten, men som etter sjøloven § 11 andre ledd siste punktum er unntatt fra registreringsplikten, jf. forskrift av 27. oktober 1980 § 14. I henhold til forskriften av 1989 del I nr. (4), har arbeidstakere ansatt i petroleumsvirksomhet på den norske del av kontinentalsokkelen også tilsvarende yrkesskadedekning «om bord».

Utvalgets vurdering og forslag

Slik det går fram av foranstående redegjørelse, antas de såkalte «bedriftsmessige vilkår» for arbeidstakere å være sammenfallende etter de to lovene. Det vil si at en arbeidstaker er yrkesskadedekket når han eller hun er «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden».

I forhold til unntaksregelen for ansatte på skip, boreplattformer og andre flyttbare innretninger, er registreringsplikten i NOR eller NIS avgjørende for den utvidede yrkesskadedekningen etter lov om yrkesskadeforsikring. Hvilke skip og boreplattformer mv. som er registreringspliktige i NOR, følger av lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten § 11 første ledd, jf. § 507. Vilkårene for registrering av skip, boreplattformer og andre flyttbare innretninger i NIS, følger av lov 12. juni 1987 nr. 48 om norsk internasjonalt skipsregister § 1. I motsetning til etter folketrygdloven der denne unntaksbestemmelsen kun gjelder for ansatte på skip på 100 bruttoregistertonn eller mer, er vekten på skipet ikke av betydning etter lov om yrkesskadeforsikring. Folketrygdloven § 13–6 tredje ledd har ingen klar regel om boreplattformer og andre flyttbare innretninger. Bedømt ut fra praksis, synes man i trygdeetaten å ha vurdert ansatte på slike innretninger på linje med ansatte i petroleumsvirksomheten til havs, se folketrygdloven § 13–6 tredje ledd andre punktum.

Et særlig problem oppstår i forhold til ansatte på skip som tilhører staten, men som er unntatt registreringsplikt etter sjøloven § 11 andre ledd siste punktum, se forskriften av 1989 del I nr. (3) andre ledd siste punktum. I foredraget til kgl. res. 6. november 1997 som lå til grunn for endring av del I nr. (3), uttaler departementet først at personell på forsvarets skip eller andre statsskip i utgangspunktet omfattes av yrkesskadeforsikringsloven, siden de må anses som arbeidstakere for en arbeidsgiver «i riket». Departementet påpeker imidlertid videre at den utvidede dekningen som ansatte på skip registrert i NOR eller NIS har, etter ordlyden ikke omfatter ansatte på forsvarets skip eller andre statsfartøyer som ikke er registrert i de nevnte registrene. Det framholdes etter dette i foredraget s. 6:

«Forsvarsdepartementet har i en henvendelse til Justisdepartementet påpekt at forsikringsdekningen ikke bør være forskjellig for sivile fartøyer og statlige fartøyer som ikke er registreringspliktige etter sjølovens regler. Slik forskriften er utformet i dag, kan den også føre til vilkårlige ulikheter mellom tjenestemenn på forskjellige statsskip avhengig av om de er registrert, noe som ikke kan anses å være i tråd med forskriftsbestemmelsens formål.

Det foreslås etter dette å endre forskriften slik at ansatte på skip som tilhører staten, men som er unntatt fra registreringsplikt i medhold av sjøloven § 11 annet ledd, omfattes av den utvidede forsikringsdekningen for arbeidstakere i nr (2) annet ledd i yrkesskadeforsikringsforskriften.»

Denne endringen av forskriftens del I nr. (3) andre ledd, innebærer at ansatte på aktuelle skip, herunder marineoffiserer, har en bedre yrkesskadedekning enn det som følger av lovens hovedregel for andre arbeidstakere, jf. § 10. Utvalget er av den oppfatning at denne særregelen bør videreføres i lov om arbeidsskadeforsikring, av de grunner som både Forsvars- og Justisdepartementet pekte på.

Når det gjelder ansatt i petroleumsvirksomheten til havs, antas folketrygdloven § 13–6 tredje ledd andre punktum å svare til del I nr. (4) andre ledd i forskriften av 1989.

Utvalget finner etter dette at yrkesskadeforsikringslovens bestemmelser totalt sett vil gi det gunstigste resultat for arbeidstakerne på dette punkt, og foreslår at det materielle innholdet i disse reglene videreføres.

Etter utvalgets vurdering bør imidlertid strukturen i en ny bestemmelse tilsvare gjeldende folketrygdlov § 13–6. Hovedbegrunnelsen for dette valget er at folketrygdloven er grundig gjennomarbeidet av Trygdelovutvalget med sikte på språklige forbedringer, hensiktsmessig oppbygging osv., se NOU 1990: 20. Blant annet defineres sentrale begreper i selve lovteksten, slik at denne gir informasjon om bestemmelsens rekkevidde og innhold, ikke minst de lovgitte unntak fra hovedregelen i siste ledd.

Av informasjonshensyn, bør bestemmelsene i yrkesskadeforsikringsforskriften av 13. oktober 1989 i størst mulig grad søkes inkorporert i selve lovteksten.

Utvalget går derfor inn for at ordlyden i folketrygdloven § 13–6, med de justeringer som er nødvendig i lys av drøftelsen ovenfor, opprettholdes i forbindelse med overgangen til lov om arbeidsskadeforsikring.

Utvalget har i punkt 4.3.2 påpekt at samfunnsutviklingen går i retning av økende grad av fleksible arbeidsordninger, blant annet med bruk av såkalt hjemmekontor (fjernarbeid). Praksis rundt yrkesskadedekningen i slike tilfeller synes imidlertid verken konsistent eller endelig avklart. Utvalget vil derfor anbefale at dette blir vurdert i oppfølgingen av utredningen.

Departementets hjemmel i folketrygdloven § 13–6 fjerde ledd andre punktum til å kunne gi forskrifter om yrkesskadedekningen på vei til og fra arbeidsstedet, har som nevnt ikke blitt benyttet. Siden noe behov for å kunne gi nærmere bestemmelser her ikke synes å foreligge, foreslår utvalget at forskriftshjemmelen ikke videreføres.

11.2.2 Fiskere, lottakere o.a.

Folketrygdloven

Etter folketrygdloven § 13–7 første ledd bokstavene a til d, er følgende grupper yrkesskadedekket; manntallsførte fiskere og fangstmenn, lottakere som er knyttet til fiske- eller fangstfartøy, selvstendig næringsdrivende i småskipsfart og lektertransport og redere som er knyttet til fiske- eller fangstfartøy, se punkt 10.3.1.

I henhold til § 13–7 andre ledd første punktum, gjelder yrkesskadedekningen «under utøvelse av næringen». Redere knyttet til fiske- eller fangstfartøy er bare dekket mens de jobber «om bord», se § 13–7 andre ledd andre punktum.

I forhold til redere gjelder dekningen derfor ikke dem som driver næring fra land eller utelukkende står som eiere. Redere kan imidlertid, som alle selvstendig næringsdrivende, tegne frivillig yrkesskadetrygd etter § 13–13.

I uttrykket «under utøvelse av næringen» ligger at de aktuelle persongruppene ikke bare er yrkesskadedekket mens de driver fiske eller fangst osv., men også i forbindelse med aktiviteter som er naturlig for næringen. Det gjelder ved vedlikehold av fiskefartøyer, utstyr (garn), egning av liner eller lignende.

Yrkesskadeforsikringsloven

Som beskrevet i punkt 10.3.2 er fiskere, fangstmenn osv. som kan anses som mannskap omfattet av lovens dekningsområde, se § 2 bokstav b. Dette antas i praksis å utgjøre hovedgruppen av fiskere og fangstmenn.

Det følger av samme lovs § 10 at yrkesskadedekningen for den aktuelle gruppen gjelder «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden». Det vil si at man her har samme regel som for arbeidstakerne i folketrygden, og den må fortolkes på samme måte, se punkt 11.2.1.

Utvalgets vurdering og forslag

Fiskere og fangstmenn som er omfattet av særreglene i folketrygdloven kapittel 13 og av yrkesskadeforsikringsloven, vil etter ordlyden ha ulik dekning, henholdsvis «under utøvelse av næringen» og «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden». Etter utvalgets oppfatning, vil det imidlertid i praksis ikke være noen avgjørende forskjeller i reglenes rekkevidde. Utvalget har derfor funnet at den aktuelle persongruppens yrkesskadedekning etter folketrygdloven må anses ivaretatt ved anvendelsen av kriteriene «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden». En vil også vektlegge at det som kjennetegner og avgrenser begrepet, er vel innarbeidet gjennom praksis, se punkt 11.2.1. Det vil gi bedre lovteknikk samt forenkle saksbehandlingen, dersom det samme kravet til «bedriftsmessige vilkår» gjelder for flest mulig persongrupper som omfattes av yrkesskadelovgivningen.

11.2.3 Medlemmer som utfører branntjeneste, redningstjeneste og lignende

Folketrygdloven

I henhold til folketrygdloven § 13–9 andre ledd er personer som er utskrevet til tjeneste i brannvesenet eller personer som på forlangende eller tilsigelse yter hjelp etter lov om brannvern, yrkesskadedekket mens de «utfører pålagt tjeneste eller hjelp» eller «deltar i organiserte øvelser eller vakttjeneste», se punkt 10.5.1.

Personer som er knyttet til en organisasjon, en forening eller lignende som driver redningstjeneste, er yrkesskadedekket mens de «deltar i redningsaksjoner, organiserte øvelser, vakttjeneste eller lignende», se § 13–9 tredje ledd. Utvalget har imidlertid foreslått at disse gruppene ikke lenger skal omfattes av den lovpliktige dekningen, men eventuelt må tegne ulykkesforsikring.

Personer som søker å redde andre menneskers liv eller avverge store kulturelle eller materielle tap, er i henhold til § 13–9 fjerde ledd yrkesskadedekket mens de «deltar i redningsvirksomheten».

Yrkesskadeforsikringsloven

Det følger av yrkesskadeforsikringsloven § 10 at yrkesskadedekningen for de aktuelle persongruppene gjelder «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden». Det vil si at man her har samme regler som for arbeidstakerne i folketrygden, og de må fortolkes på samme måte, se punkt 11.2.1.

Utvalgets vurdering og forslag

Slik det går fram av punkt 10.5.3, anses de som er utskrevet til tjeneste i brannvesenet og de som på forlangende eller tilsigelse yter hjelp ved brann, yrkesskadedekket både etter lov om folketrygd og lov om yrkesskadeforsikring.

De vil etter ordlyden ha ulik dekning etter folketrygdloven og lov om yrkesskadeforsikring, henholdsvis «utfører pålagt tjeneste eller hjelp» eller «deltar i organiserte øvelser eller vakttjeneste» og «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden». Etter utvalgets oppfatning, vil det i praksis imidlertid ikke være noen avgjørende forskjeller i reglenes rekkevidde. Utvalget har derfor funnet at den aktuelle persongruppens yrkesskadedekning må anses ivaretatt ved anvendelsen av kriteriene «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden». En vil også vektlegge at det som kjennetegner og avgrenser begrepet, er vel innarbeidet gjennom praksis, se punkt 11.2.1. Det vil også gi bedre lovteknikk samt forenkle saksbehandlingen, dersom det samme kravet til «bedriftsmessige» vilkår gjelder for flest mulig persongrupper som omfattes av yrkesskadelovgivningen.

Når det gjelder personer som søker å redde andre menneskers liv mv., foreslås at yrkesskadedekningen fortsatt skal gjelde «under utførelsen av redningsvirksomheten». Det er nærmere redegjort for innholdet i uttrykket i punkt 10.5.1 og i kapittel 19.

11.2.4 Skoleelever og studenter

Av punkt 10.6 følger at skoleelever og studenter bare er yrkesskadedekket etter særreglene i folketrygdloven.

Utvalget har ikke funnet det naturlig at elevene omfattes av den nye loven om arbeidsskadeforsikring, men at de aktuelle persongruppene skal sikres yrkesskadedekning ved at eiere av skolene pålegges plikt til å tegne kollektiv ulykkesforsikring.

En arbeidsskadedekning for studenter ved høyskoler og universiteter reiser særlig problemer, og det vises til drøftelsen i punkt 10.6.

De materielle vilkår for skoleelever og studenters rett til erstatning etter lov om folketrygd, vil derfor ikke bli gått nærmere inn på. Det vises blant annet til Kjønstad (1979) s. 85 til 184 og til NOU 1990: 20 s. 592 til 597, der det er detaljert redegjort for disse reglene.

11.2.5 Deltakere i arbeidsmarkeds- og attføringstiltak og lignende

Folketrygdloven

Deltakere på arbeidsmarkeds- eller attføringstiltak, kurs eller liknende i regi av arbeidsmarkeds- eller trygdeetaten, er yrkesskadedekket. Medlemmer som er pålagt arbeid etter sosialtjenesteloven § 5–3 andre ledd, er yrkesskadedekket under slikt arbeid, se folketrygdloven § 13–11 andre ledd. Det vises til gjennomgangen i punkt 10.7.1.

Yrkesskadedekningen gjelder ved skader som oppstår «på arbeidsstedet i arbeidstiden» eller «på undervisningsstedet i undervisningstiden», se folketrygdloven § 13–11 første, jf. tredje ledd. Etter ordlyden er det ikke et vilkår for dekning etter loven at man er «i arbeid». Dette er for så vidt samme regler som gjelder for skoleelever og studenter etter § 13–10 tredje ledd. Om den rettslige betydning av kriteriet «på undervisningsstedet i undervisningstiden», vises til Kjønstad (1979) s. 144 til 146 og 149 til 151.

Yrkesskadeforsikringsloven

Det følger av yrkesskadeforsikringsloven § 10 at yrkesskadedekningen for de aktuelle gruppene gjelder «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden.» Det vil si at man her har samme regel som for arbeidstakerne i folketrygden, og den må fortolkes på samme måte, se punkt 11.2.1.

Utvalgets vurdering og forslag

For persongrupper som er nevnt i folketrygdloven § 13–11 første og andre ledd, gjelder yrkesskadedekningen «på arbeidsstedet i arbeidstiden» eller «på undervisningsstedet i undervisningstiden», se bestemmelsens tredje ledd. Det er ut fra ordlyden ikke noe vilkår om at vedkommende samtidig må være «i arbeid». Hva som ligger i begrepet «i arbeid», er det redegjort for under punkt 11.2.1 og punkt 4.3.2. Utvalget kan ut fra forarbeidene til bestemmelsen ikke se at det er gitt noen nærmere begrunnelse for hvorfor nettopp denne persongruppen skal være unntatt fra det generelle vilkåret om at man også må være «i arbeid». Utvalget antar på denne bakgrunn at et slikt vilkår gjelder etter folketrygdloven § 13–11 tredje ledd.

Det antas følgelig ikke å være noen materiell forskjell når det gjelder innholdet i de bedriftsmessige vilkår etter folketrygdloven § 13–11 tredje ledd og etter lov om yrkesskadeforsikring § 10. Uttrykket «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden» foreslås videreført i forbindelse med loven om arbeidsskadeforsikring.

11.2.6 Medlemmer som oppholder seg i institusjon eller utfører samfunnsstraff

Som påpekt i punkt 10.8 er disse persongrupper yrkesskadedekket både etter folketrygdloven § 13–12 og etter yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b.

Folketrygdloven

I henhold til folketrygdloven § 13–12 andre ledd, gjelder dekningen for medlemmer som er nevnt i bokstav a til c mens de får «arbeidsterapeutisk behandling eller opplæring». Medlemmer som går inn under bokstavene d til f er dekket «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden», se bestemmelsens tredje ledd. Begrepene må fortolkes som tilsvarende uttrykk benyttet for arbeidstakere i folketrygdloven § 13–6 andre ledd, se punkt 11.2.1.

Yrkesskadeforsikringsloven

Det følger av yrkesskadeforsikringsloven § 10 at yrkesskadedekningen for den aktuelle gruppen gjelder «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden». Det vil si at man her har samme regel som for arbeidstakerne i folketrygden, og den må fortolkes på samme måte, se punkt 11.2.1.

Utvalgets vurdering og forslag

Etter utvalgets oppfatning, er det i realiteten de samme krav som oppstilles til «bedriftsmessige vilkår» etter de to lovene. Uttrykket «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden» foreslås videreført i forbindelse med loven om arbeidsskadeforsikring.

11.2.7 Selvstendige næringsdrivende og frilansere

Utvalgets vurdering og forslag

Av punkt 10.9 følger det at selvstendig næringsdrivende og frilansere bare er yrkesskadedekket etter særreglene i folketrygdloven. Utvalget finner at disse faller utenfor begrunnelsen for den nye ordningen. En ser det heller ikke naturlig at disse gis anledning til å tegne frivillig yrkesskadedekning. En næringsdrivende står imidlertid fritt til selv å kunne tegne ulykkesforsikring i et forsikringsselskap.

Utvalget vil derfor ikke gå nærmere inn på de materielle vilkårene for denne gruppens rettigheter etter lov om folketrygd. En viser på dette punkt blant annet til NOU 1990: 20 s. 599 til 601, og til Ot.prp. nr. 29 (1995–96) s. 135 og 136, der det er redegjort for disse reglene.

11.2.8 Svalbardloven

I henhold til lov 27. juni 1947 nr. 10 om ulykkestrygd for arbeidere ved norske bedrifter på Svalbard § 2, har alle ansatte i nevnte virksomheter yrkesskadedekning etter folketrygdloven kapittel 13. Yrkesskadedekningen gjelder under overfarten fra Norge og så lenge oppholdet varer, såkalt 24 timers dekning. Det vil for eksempel si at dersom en gruvearbeider skader seg ved et fall under bedriftsfotball etter arbeidstid, anses skaden som yrkesskade. Av forarbeidene til bestemmelsen følger at det var de spesielle risikoforhold ved overfarten og arbeidet som ga seg utslag i en slik regel, se Ot.prp. nr. 72 (1947) s. 3 første spalte.

I dag er det trygdeetaten som behandler krav om ytelser basert på særreglene i Svalbardloven. Det er imidlertid tale om et fåtall saker i året. Tromsø trygdekontor er trygdekontor for Svalbard.

Yrkesskadeforsikringsloven

I henhold til forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven § 1 gjelder denne loven også på Svalbard, se punkt 9.2.3. Arbeidstakere omfattet av yrkesskadeforsikringsloven, er imidlertid kun yrkesskadedekket «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden», se lovens § 10. Det er med andre ord de samme bedriftsmessige vilkårene som gjelder for arbeidstakere etter folketrygdloven § 13–6 andre ledd, se punkt 11.2.1.

Utvalgets forslag og vurdering

De aktuelle grupper arbeidstakere på Svalbard har med dette bedre dekning etter svalbardloven enn etter lov om yrkesskadeforsikring. Det følger som nevnt av forarbeidene til Svalbardloven, at bakgrunnen for den utvidede yrkesskadedekningen var risiko for skade som gjorde seg gjeldene den gang, det vil si for mer enn 50 år siden. En slik risiko gjør seg imidlertid ikke like sterkt gjeldende i dag.

Utvalget finner derfor at det ikke er grunnlag for å opprettholde en slik særskilt yrkesskadedekning for arbeidstakere på Svalbard etter den nye loven om arbeidsskadeforsikring. Arbeidstakere på Svalbard som går inn under denne loven vil få samme dekning ved arbeidsskader som arbeidstakerne på fastlandet.

11.3 Yrkesskader

11.3.1 Innledning

Et sentralt rettslig koblingsord både i folketrygdloven og i lov om yrkesskadeforsikring, er begrepet yrkesskade. Om betydningen av slike rettslige koblingsord, vises til Eckhoff og Smith «Forvaltningsrett» (2002) s. 569. En nødvendig betingelse for rett til ytelser etter særreglene i folketrygdloven kapittel 13 og etter yrkesskadeforsikringsloven, er at det foreligger en yrkesskade i lovens forstand. Å ha en yrkesskade etter loven kan således utløse rett til en rekke ytelser fra begge lover. Har medlemmet fått godkjent en yrkesskade, vil denne godkjenningen som hovedregel bli lagt til grunn ved for eksempel senere krav om menerstatning etter folketrygdloven § 13–17.

For at en yrkesskade i disse to lovers forstand kan anses å foreligge, må imidlertid en rekke vilkår være oppfylt. Det oppstilles krav til skadefølge (11.3.2), ulykkesmoment (11.3.3) og årsakssammenheng (11.3.5). Utvalget vil redegjøre nærmere for disse vilkårene nedenfor. I punkt 10.3.4 har utvalget også gjort rede for kravet til bevis og årsakssammenheng i erstatningsretten. På grunn av de særlige spørsmål yrkessykdommene reiser, har utvalget valgt å skille ut disse og behandle dem i et eget punkt 11.4.

11.3.2 Legemsskade eller sykdom

Folketrygdloven

Folketrygdloven § 13–3 første ledd lyder:

«Med yrkesskade menes en personskade, en sykdom eller et dødsfall som skyldes arbeidsulykke som skjer mens medlemmet er yrkesskadedekket, se §§ 13–6 til 13–13.»

I bestemmelsens fjerde ledd presiseres:

«Som personskade regnes også skade på protese og støttebandasje.»

Definisjonen av begrepet yrkesskade i folketrygdloven § 13–3 første ledd slår fast at det må foreligge en personskade, en sykdom eller et dødsfall. I praksis forstås med personskade eller sykdom en slik forstyrrelse av den fysiske eller psykiske helsetilstand at legehjelp anses nødvendig. Utvalget antar at det avgjørende må være om det menneskelige legeme fysisk eller psykisk er skadet. Det er viktig å presisere at etter denne bestemmelsen kan enhver sykdom godkjennes som yrkesskade, i motsetning til hva som er tilfelle med yrkessykdommene etter folketrygdloven § 13–4. Etter denne bestemmelsen er det en nødvendig betingelse for likestilling med yrkesskade at sykdommen er omfattet av forskriften om yrkessykdom av 21. mars 1997, se punkt 11.4.1.

I § 13–3 fjerde ledd er legemsskade utvidet til også å omfatte skade på protese og støttebandasje. Protese defineres som en erstatning for manglende eller defekte legemsdeler, for eksempel armprotese, benprotese, tannprotese og øyeprotese. Som protese regnes imidlertid ikke høreapparat, hørebriller eller briller, som skal avhjelpe sansedefekter og ikke erstatte legemsdeler.

Lov om yrkesskadeforsikring

I henhold til lovens § 11 første ledd bokstav a er skade og sykdom forårsaket av arbeidsulykke regnet som yrkesskade. Dødsfall er ikke konkret nevnt, men omfattes etter sikker praksis.

Man har imidlertid ikke som i folketrygdloven, en eksplitt likestilling av skade på blant annet protese med yrkesskade. Etter ordlyden er det derfor uklart om bestemmelsen skal forstås på samme måte. En uttalelse i Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 55 andre spalte, der departementet kan «uten videre si seg enig i at de skader som defineres som yrkesskader i folketrygdlovens forstand, må være omfattet av ordningen» trekker i retning av at bestemmelsen kan fortolkes som tilsvarende regel i folketrygdloven. I praksis godtar forsikringsselskapene også skade på blant annet protese som yrkesskade.

Utvalgets vurdering og forslag

Det er i praksis ingen forskjell når det gjelder fortolkingen av begrepet yrkesskade i folketrygdloven og i lov om yrkesskadeforsikring. Utvalget finner imidlertid at det blant annet av informasjonshensyn er hensiktsmessig at begrepet yrkesskade får en klarere definisjon, slik som i lov om folketrygd § 13–3 første ledd. For eksempel at dødsfall nevnes eksplisitt i lovteksten. Det vil videre være klargjørende dersom det kommer inn i loven at yrkesskadebegrepet også omfatter skade på protese og støttebandasje, se folketrygdloven § 13–3 fjerde ledd. Utvaglet går derfor inn for at dette lovfestes.

11.3.3 Ulykkesmoment

Folketrygdloven

Det er en betingelse for å få godkjent skade eller sykdom som yrkesskade etter lov om folketrygd at skadelidte har vært utsatt for en arbeidsulykke i lovens forstand, se folketrygdloven § 13–3 andre ledd, som lyder:

«Som arbeidsulykke regnes en plutselig eller uventet ytre hending som medlemmet har vært utsatt for i arbeidet. Som arbeidsulykke regnes også en konkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid.»

I den tidligere lov om ulykkestrygd for industriarbeidere fra 1931 var ytelse avhengig av at skade var voldt ved «bedriftsulykke», se § 10. Dette begrepet ble erstattet av «arbeidsulykke» i yrkesskadetrygdloven av 1958, jf. denne lovs § 10. Noen realitetsendring var det neppe tale om. Heller ikke i forarbeidene til disse lovene er det gitt noen videre omtale av ulykkesbegrepet.

Innholdet av dette begrepet har utviklet seg gjennom praksis over lang tid, se Øie (1994) s. 399 til 427. Det har aldri vært tvil om at det foreligger en arbeidsulykke dersom en skade er oppstått ved en markert ulykkeshendelse , for eksempel en eksplosjon, et slag eller en fallende gjenstand. Heller ikke volder det nevneverdig tvil når man glir på glatt underlag, snubler i en hindring og liknende. Dette er det helt sentrale i begrepet arbeidsulykke, se folketrygdloven § 13–3 andre ledd første punktum.

Begrepet omfatter imidlertid også «kraftanstrengelser» eller «påkjenninger», ved at det er foretatt bevegelser i en kroppslig uheldig stilling. Det vil si hendelser som ligger utenfor det sentrale ulykkesbegrepet. I den vurderingen er det viktig hvorvidt hendelsen kan sies å ha oppstått «utenfor arbeidets alminnelige ramme», se § 13–3 andre ledd andre punktum.

Det går fram av lovens krav til ulykkesmoment, at yrkesskader på denne måten blir avgrenset mot lidelser som ikke er en følge av en arbeidsulykke i lovens forstand, men derimot som følge av påkjenninger over tid. Dette kommer klart til uttrykk i folketrygdloven § 13–3 tredje ledd, der det er presisert:

«Belastningslidelser som over tid har utviklet seg i muskel-/skjelett-systemet, regnes ikke som yrkesskade. Det samme gjelder lidelser som har utviklet seg som følge av psykiske påkjenninger eller belastninger over tid.»

I forarbeidene til denne bestemmelsen uttales blant annet følgende i NOU 1990: 20 s. 581:

«I utkastets andre ledd siste punktum har vi presisert at slitasjelidelser i bevegelsesapparatet ikke omfattes av yrkesskadebegrepet. Denne presiseringen er gjort av informasjonshensyn. Slitasjeskader oppstår ikke på grunn av en plutselig eller uventet hendelse og heller ikke som følge av en usedvanlig påkjenning eller belastning. Slitasjeskader oppstår som følge av påkjenninger som er vanlige i arbeidet.»

Utgangspunktet er med andre ord at lidelser som skyldes påvirkning over tid ikke regnes som yrkesskade, med mindre de kan godkjennes som yrkessykdom, se punkt 11.4.1. Presiseringen av at belastningslidelser og psykiske lidelser ikke omfattes, er bare ment som eksempler. Det er de største gruppene av sykdommer som faller utenfor yrkesskadebegrepet.

Yrkesskadeforsikringsloven

Begrepet arbeidsulykke er nevnt i yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a, som lyder:

«Yrkesskadeforsikringen skal dekke

  1. skade og sykdom forårsaket av arbeidsulykke (yrkesskade).»

Loven inneholder med dette ingen definisjon av hva som skal forstås med uttrykket arbeidsulykke. Av forarbeidene går det fram at bestemmelsen skal forstås på samme måte som begrepet arbeidsulykke i dagjeldende folketrygd § 11–4 nr. 1 første ledd, se Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 89 første spalte. Departementet uttaler:

«Med arbeidsulykke forstås en plutselig eller uventet ytre begivenhet. Uttrykket må avgrenses mot skadelig påvirkning som har vart en viss tid. Ordlyden er den samme som i folketrygdloven § 11–4 nr. 1 første ledd og skal også forstås på samme måte.»

I motsetning til i folketrygdloven av 1997 § 13–3, inneholder lov om yrkesskadeforsikring § 11 ingen presisering i forhold til lidelser som utvikles over tid, som for eksempel belastningslidelser og psykiske lidelser. At slike sykdommer heller ikke kan godkjennes som yrkesskade etter lov om yrkesskadeforsikring, går imidlertid implisitt fram av departementets syn slik det er kommet til uttrykk i proposisjonen.

Utvalgets vurdering og forslag

Begrepet arbeidsulykke har til tross for ulik ordlyd i de aktuelle bestemmelser, samme rettslige innhold. Det skal med andre ord forstås på samme måte. Etter utvalgets oppfatning skulle det derfor ikke oppstå tolkningsproblemer ved en samordning av regelverket.

Utvalget mener også at folketrygdlovens presisering i forhold til belastningslidelser i § 13–3 tredje ledd bør videreføres av informasjonshensynet. Presiseringen bør etter utvalgets syn nevne at lidelser som skyldes påvirkning over tid ikke kan godkjennes som yrkesskader, og ikke begrense dette til belastnings- og psykiske lidelser, se drøftelsen ovenfor.

11.3.4 De generelle krav til bevis, årsakssammenheng og adekvans i erstatningsretten

11.3.4.1 Innledning

I enkelte tilfeller kan det være vanskelig å fastslå om det er én skadevoldende handling som er årsak til en skade eller en sykdom, eller om det er andre faktorer som spiller inn. I slike tilfeller er det viktig med medisinsk ekspertise for best mulig beskrivelse og analyse av hva som har skjedd i det enkelte tilfelle.

I tillegg oppstår spørsmålet om hvilke beviskrav som skal stilles. Vanligvis benyttes overvektsprinsippet; det mest sannsynlige faktum skal legges til grunn.

De juridiske spørsmål knytter seg som oftest til samvirkende skadeårsaker, for eksempel skadelig eksponering fra arbeidsmiljøet og egen røyking. Skal man i slike tilfeller benytte betingelsesteorien, hovedårsakslæren eller fordelingsprinsippet? Utvalget vil i avsnittene nedenfor gjøre rede for hovedreglene på erstatningsrettens område, for senere i punkt 11.3.5 (yrkesskade) og i punkt 11.4 (yrkessykdom) å anvende disse for å vise likeheter og forskjeller i forhold til bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 13 og yrkesskadeforsikringsloven.

11.3.4.2 Hva har skjedd – sakens faktum

Sakkyndige erklæringer

I saker etter skadeserstatningsloven som havner i retten, vil erklæringer fra legespesialister og erklæringer fra andre sakkyndige være viktige for plassering av erstatningsansvaret. Som regel vil det være spørsmål om hvor stort bidrag de ulike årsaksfaktorer har hatt. I utgangspunktet vil det imidlertid sjelden være mulig å belyse slike faktiske forhold fullt ut, og den medisinske vitenskap har heller ikke eksakt kunnskap om en spesiell type eksponering gir bestemte sykdommer. Dersom retten finner behov for sakkyndig bistand for å belyse saken, oppnevnes som hovedregel én sakkyndig, se lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven) § 239. Det er imidlertid adgang til å oppnevne flere sakkyndige. Vurdering fra sakkyndig engasjert av en part, blir i regelen tillagt mindre vekt enn uttalelse fra den rettsoppnevnte.

Kravet til bevis for årsakssammenheng

Utvalget vil under dette avsnittet bare ta for seg noen hovedregler innenfor prosessretten.

I en del tilfeller vil det være tvil om for eksempel skadelig eksponering fra skadelidtes arbeidsmiljø er årsak til utvikling av sykdom. Når loven ikke inneholder regler om bevis, er det et grunnprinsipp er at den som treffer en rettsavgjørelse, i utgangspunktet bygger på det alternativet som framstår som mest sannsynlig (overvektsprinsippet). Det er viktig å skyte til her at i jussen stiller man ikke samme strenge krav til bevis som i naturvitenskapen.

Dersom det er tvil om det er skadevolders handlemåte som er årsak til skaden eller sykdommen, er det skadelidte som har bevisbyrden (tvilsrisikoen). Det vil si at den som krever erstatning må føre bevis for at det foreligger årsakssammenheng. Den som har tvilsrisikoen eller bevisbyrden taper saken når retten er i absolutt tvil. Denne bevisbyrden er imidlertid ikke særlig streng. I Rt. 1974 s. 1160 (P-pilledom I) var det spørsmål om en kvinnes hjertelidelse og død var en følge av P-pillebruk. Høyesterett frifant produsenten fordi en ikke fant «rimelig sannsynlighetsovervekt» for at hun døde av pillebruken. I Rt. 1992 s. 64 (P-pilledom II) kom Høyesteretts flertall fram til at produsenten var erstatningsansvarlig for skadelidtes hjernetrombose med lammelser og afasi. Etter en samlet vurdering av et omfattende materiale kom førstvoterende til «at det er sannsynlighetsovervekt for at p-pillen var en nødvendig årsak til A’s trombose.»

I noen tilfeller snus bevisbyrden slik at skadevolder må føre bevis for at det ikke foreligger årsakssammenheng, se blant annet forurensningsloven av 13. mars 1981 nr. 6 § 59 første ledd.

Lødrup (1999) anfører s. 317 og 327 til 330 at bevisbyrden kan bli snudd til skadevolder dersom denne sitter med påstått materiale og «ikke legger kortene på bordet». Nygaard (2000) uttaler s. 238 at tvilsrisikoen går over på skadevolder dersom handlingen var «klårt klanderverdig».

Beviskravene i saker om folketrygdens særfordeler ved yrkesskade og etter lov om yrkesskadeforsikring er til dels felles med erstatningsretten, dels atskiller de seg. Dette kommenteres imidlertid særskilt under punktene 11.3.5 og 11.4.

11.3.4.3 Årsakskravets juridiske innhold

Samvirkende skadeårsaker

Som regel er det ikke bare én (monofaktoriell) årsak, men flere (multifaktorielle) årsaker som virker sammen, når skader og sykdommer oppstår. For eksempel yrkesmessig eksponering for støv og egen røyking som i samvirke utvikler kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS). Hvis en medisinsk vurdering kan skille ut de ulike årsakers betydning, vil spørsmålet om årsakssammenheng avhenge av hvilket årsaksbegrep som legges til grunn.

Utvalget vil nedenfor kort redegjøre for de tre årsaksbegreper som har spilt størst rolle i norsk erstatningsrett.

Betingelsesteorien

Etter betingelsesteorien er en begivenhet A årsak til en annen begivenhet B hvis B ikke hadde oppstått dersom man tenker seg A borte. A er da en nødvendig betingelse for at B skal inntre. Hvis en lungesykdom (emfysem) ikke hadde oppstått dersom man tenker seg at yrkeseksponeringen (støv) borte, er kravet til årsakssammenheng oppfylt. Omvendt vil kravet til årsakssammenheng ikke være oppfylt der vedkommende uten aktuelle påvirkning likevel hadde utviklet emfysem. Etter betingelsesteorien kan selv en beskjeden yrkespåvirkning anses som årsak til alvorlig sykdom (emfysem), der denne påvirkningen er den lille tuen som velter det store lasset. Det foreligger årsakssammenheng etter betingelsesteorien, selv om andre årsaksfaktorer i form av røyking og genetiske forhold (for eksempel alfa-1-antitrypsinmangel) er dominerende og vesentlig for utvikling av emfysemet. En aldri-røyker uten slik genetisk disposisjon ville ikke ha utviklet emfysem hvis han eller hun hadde blitt utsatt for samme yrkeseksponering.

Hovedårsakslæren

Hovedårsakslæren kjennetegnes ved at man skiller mellom de mer og de mindre vesentlige årsaksfaktorer. Man prøver å finne ut hva som er den mest dominerende årsaksfaktoren.

Hvis yrkeseksponeringen er hovedårsak til at sykdom oppstår, er kravet om årsakssammenheng oppfylt. Dersom andre faktorer dominerer bildet, er kravet om at sykdommen skal skyldes yrkespåvirkning ikke oppfylt etter denne læren.

Hovedårsakslæren oppstiller egentlig et krav om at yrkeseksponeringen må være av en viss størrelse. Hvis skadelidte i kort tid har vært utsatt for beskjeden yrkespåvirkning, kan denne eksponeringen vanligvis ikke anses som hovedårsak til utvikling av yrkessykdom. Det gjelder selv om yrkeseksponeringen har vært en nødvendig betingelse for sykdommen. I slike tilfeller er det årsakssammenheng etter betingelseslæren, men ikke etter hovedårsakslæren.

Fordelingsprinsippet

Etter fordelingsprinsippet eller pro rataprinsippet fordeles skadelidtes samlede tap forholdsmessig (pro rata) etter den betydning de enkelte årsaksfaktorene har hatt for skadens inntreden. Dette prinsippet benyttes sjelden i erstatningsretten, men er viktig både i forsikringsretten og i trygderetten.

11.3.4.4 Årsakskravet i erstatningsretten

Det foreligger en rekke dommer hvor det er tatt stilling til spørsmålet om årsakssammenheng. I tillegg finnes omfattende juridisk litteratur der årsaksbegrepet er drøftet. Her skal utvalget imidlertid bare kort redegjøre for to sentrale rettskilder i forhold til årsakskravets innhold Det er P-pille-dom II, inntatt i Rt. 1992 s. 64 og passiv røykedom i Rt. 2000 s. 1614. Det er redegjort for faktum i P-pilledom II i punkt 11.3.4.2.

I denne dommen slås det fast at betingelsesteorien som utgangspunkt gjelder i norsk erstatningsrett. Alle årsaksfaktorer som har vært nødvendige betingelser for skadens inntreden, kan «vanligvis» anses som årsaker til skaden. I dette ligger også at flere faktorer kan anses som årsaker i juridisk forstand, og dermed at flere skadevoldere kan bli ansvarlige for hele skaden. Retten slår ellers fast at den tradisjonelle hovedårsakslæren ikke kan legges til grunn. Det er med andre ord ikke bare hovedårsaken som kan regnes som årsak i erstatningsrettslig forstand. Høyesterett legger til grunn en avdempet hovedårsakslære. Man kan eliminere årsaksfaktorer som framstår «som et lite vesentlig element i skadebildet.» Dette gjelder selv om de er nødvendige betingelser for skadens inntreden. I dommen framheves at bruken av P-piller må være en nødvendig betingelse for sykdommens inntreden, og at det i nødvendighetskriteriet ligger et visst krav om vesentlighet. Dette betyr at i norsk rett gjelder betingelsesteorien, men at en modifisert hovedårsakslære anvendes for å presisere eller supplere denne. Domstolen sondrer også mellom «disponerende» og «utløsende» årsaksfaktorer. Begge kan være ansvarsbetingende, men implisitt i det som sies, ligger at det lettere kan bli ansvar for en utløsende faktor. En slik faktor er som regel nødvendig og kan sjelden ses som uvesentlig.

I «passiv røykesaken» som er omtalt i punkt 4.3.3 ser lagmannsrettens rettsoppfatning ut til å samsvare med den årsakslæren som det er redegjort for her. Bartenderens egen røyking bidro med ca. 60 prosent av årsaken til hennes lungekreft, mens tobakksrøyken i arbeidslokalet bidro med ca. 40 prosent. Røyken fra arbeidsmiljøet ville ikke vært tilstrekkelig for å kunne konstatere årsakssammenheng etter hovedårsakslæren, men var tilstrekkelig etter betingelsesteorien kombinert med en modifisert hovedårsakslære. Skadelig eksponering fra arbeidsmiljøet var en nødvendig og ikke uvesentlig årsaksfaktor.

«Passiv røykesaken» er også blitt behandlet av Trygderetten, se ankesak 02/00691. Trygderetten stadfestet Rikstrygdeverkets bruk av fordelingsprinsippet ved at bare en mindre del av skadelidtes lungekreft (45 prosent) ble likestilt med yrkesskade. Mens 55 prosent av årsaken til sykdommen ble tilskrevet skadelidtes egen røyking, og følgelig ikke godkjent. Man ser at årsaken til skadelidtes lungekreft er forholdsmessig (pro rata) fordelt etter den betydning de enkelte årsaksfaktorene har hatt for sykdommens inntreden. Det er anlagt søksmål for lagmannsrett.

11.3.4.5 Kravet til adekvans

Det kreves ikke bare årsakssammenheng, men at denne sammenhengen skal være adekvat. Det anses ikke som rimelig at skadevolder skal bli ansvarlig for helt uventede, ekstraordinære, atypiske, avledede, indirekte, fjerne, perifere og/eller uforutsigbare skadefølger. I kravet om adekvans ligger det først og fremst et krav om at sammenhengen mellom den skadevoldende handling og skadefølgen skal være påregnelig. Dertil kan det ved adekvansvurderinger legges vekt på hvor klanderverdig skadevolder har opptrådt og hvor stort det økonomiske tapet er.

11.3.5 Nærmere om kravene til bevis og årsakssammenheng ved yrkesskader etter folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven

Folketrygdloven

I tillegg til at det må foreligge en skadefølge (sykdom, skade eller dødsfall) og en arbeidsulykke som beskrevet i punktene 11.3.2 og 11.3.3 ovenfor, må det for godkjennelse som yrkesskade også være årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og skadefølgen. Det understrekes at vurderingen av om det foreligger yrkesskade, ligger innenfor lovmessighetsskjønnet.

I folketrygdloven er kravet til årsakssammenheng ved yrkesskader regulert i § 13–3 første ledd som lyder:

«Med yrkesskade menes en personskade, en sykdom eller et dødsfall som skyldes en arbeidsulykke som skjer mens medlemmet er yrkesskadedekket, se §§ 13–6 til 13–13.»

Innholdet av begrepet «skyldes» må klarlegges gjennom vanlig juridisk metode. I tilsvarende bestemmelse i folketrygdloven av 1966, ble begrepet «forårsaket av» benyttet. Kjønstad skriver dette om innholdet av begrepet i sin bok Yrkesskadetrygden (1979) s. 57:

«Det kan ikke løses ved en blott og bar henvisning til medisinens eller andre vitenskapers årsaksbegreper.»

Han framholder imidlertid at en ved juridiske tolkingsspørsmål vil måtte se hen til andre vitenskapers årsaksbegreper. Det er naturlig når det skal tas stilling til årsakssammenheng i en konkret sak, at legene spiller en sentral rolle.

Folketrygdloven § 13–3 første ledd oppstiller som nevnt et vilkår om at skaden, sykdommen eller dødsfallet må skyldes en arbeidsulykke. En godkjenning forutsetter at det er bevisovervekt, det vil si at arbeidsulykken må være den mest sannsynlige eller den mest nærliggende årsaken til skaden/sykdommen/dødsfallet. I praksis vil det si mer enn 50 prosent sannsynlighet. Det er skadelidte som har bevisbyrden for at årsakskravet er oppfylt. Da trygdeetaten har opplysningsplikt etter forvaltningsloven, er det tale om den objektive, og ikke den subjektive, bevisbyrden.

Hvis det framtrer som mest sannsynlig eller mest nærliggende at en ulykke på arbeidsplassen er årsaken til en skadefølge, blir denne tilstanden i sin helhet godkjent som yrkesskade. Ved samvirkende årsaksfaktorer der den yrkesbetingede faktor ikke er hovedårsaken til skaden/sykdommen, blir kravet om godkjenning som yrkesskade likevel ikke avslått. Det er etter fordelingsprinsippet en adgang til delvis å godkjenne skaden eller sykdommen som en yrkesskade. En delvis godkjenning kan i slike tilfeller maksimalt omfatte 50 prosent av tilstanden. Det er uten betydning om de utenforliggende årsaker forelå før arbeidsulykken, slik at ulykken medfører en forverring av bestående plager, eller om de utenforliggende årsaker er tilkommet etter uhellet.

Beviskravet er ellers utførlig drøftet av Øie i «Trygderettens og dens rettsanvendelse» (1994) s. 517 til 537.

Etter folketrygdloven er hovedregelen at «skadelidte skal tas som han er» ved vurderingen av om det foreligger en yrkesskade. Forarbeidene til folketrygdloven av 1997 gir ikke noen nærmere veiledning, se NOU 1990: 20. Etter administrativ praksis skal det ses bort fra arvelige disposisjoner, med mindre det kan dokumenteres at arvelighetsfaktoren er den helt dominerende årsaken til sykdomsutviklingen. Dette er altså det samme vurderingstemaet som man har etter yrkesskadeforsikringsloven, se nedenfor.

Yrkesskadeforsikringsloven

Kravet til årsakssammenheng mellom skade eller sykdom og arbeidsulykke er nedfelt i lovens § 11 første ledd bokstav a. I henhold til denne bestemmelsen skal yrkesskadeforsikringen dekke:

«skade og sykdom forårsaket av arbeidsulykke (yrkesskade).»

Tilsvarende begrep ble som nevnt foran benyttet i tidligere folketrygdlov § 11–4 nr. 1 første ledd. Selv om bestemmelsen har en noe annen og kortere utforming, dekker den de samme skader og sykdommer som i folketrygdloven. Man finner imidlertid liten veiledning i lovens forarbeider med hensyn til hvilke krav til årsakssammenheng som oppstilles ved bruk av uttrykket «forårsaket av». Henvisningen til skadeserstatningsloven i yrkesskadeforsikringsloven § 13 gir ikke veiledning, siden det ikke er inntatt årsaksregler der. De ulovfestede årsakskravene som stilles i den alminnelige erstatningsretten må anses gjeldende i den grad disse ikke kommer i konflikt med bestemmelsene i lov om yrkesskadeforsikring § 11.

I yrkesskadeforsikringsloven § 11 er årsakskravet at skaden eller sykdommen må være forårsaket av arbeidsulykke. Vurderingskriteriet er altså tilnærmet likt som i folketrygdloven. Dersom arbeidsulykken må anses for å være hovedårsaken, vil skaden eller sykdommen normalt bli godkjent fullt ut som yrkesskade også etter yrkesskadeforsikringsloven. Etter denne loven er det skadelidte som har bevisbyrden (mer enn 50 prosent) for at årsakskravet er oppfylt. Skadelidte har også bevisføringsplikten.

Fordi yrkesskadeforsikringsloven bygger på erstatningsrettslige prinsipper, kan det ved samvirkende årsaker foreligge årsakssammenheng selv om den yrkesbetingede påvirkningen ikke er hovedårsaken. Det kreves imidlertid da at den yrkesbetingede påvirkningen har vært en nødvendig og ikke uvesentlig betingelse for skaden eller sykdommen, se P-pilledom II i Rt. 1992 s. 64. Denne dommen er kommentert i punkt 11.3.4. En annen forskjell i forhold til årsakskravet i folketrygdloven § 13–3 første ledd, er at man etter yrkesskadeforsikringsloven ikke har adgang til å delvis godkjenne en skade eller sykdom som yrkesskade etter fordelingsprinsippet.

Selv om det kan være visse forskjeller i årsakskravet etter de to lovene vil dette neppe ha stor betydning i praksis. Forskjellene vil nok bare være aktuelle i et fåtall av saker. Etter det utvalget har fått inntrykk av, ender de noe ulike årsaksteoriene for folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven stort sett opp i samme løsning.

Regelen i yrkesskadeforsikringsloven § 11 tredje ledd tar sikte på å forenkle årsaksvurderingen. Litt upresist kan man si at skadelidte skal tas som han/hun er. Dersom skadelidte har en medfødt disposisjon som gjør at en skade eller sykdom lettere utvikler seg, skal det ses bort fra dette forholdet. Det samme gjelder ifølge forarbeidene selv om mottakeligheten til en viss grad er selvforskyldt, for eksempel som følge av røyking eller alkoholbruk. Men det skal tas hensyn til den særlige mottakeligheten dersom den er den helt overveiende årsak til skaden eller sykdommen, se Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 89. Regelen gjelder både for yrkesskader som skyldes en arbeidsulykke og ved de likestilte yrkessykdommene, men har nok sin mest praktiske betydning for sistnevnte.

Hvilke reservasjoner som må tas i forhold til denne hovedregelen er noe usikkert, da verken lov eller forarbeider gir noen nærmere klargjøring. Prinsippet om at «skadelidte skal tas som han er» følger også av alminnelige erstatningsrett. Høyesterett har ved beskrivelse av årsakssammenheng etter alminnelige erstatningsrettslige regler i skadeserstatningsloven lagt til grunn at erstatningsansvaret ikke kan begrenses om skadelidte har vært særlig sårbar for skade, se Rt. 1999 s. 1473. Et moment etter erstatningsretten er hvorvidt skaden eller sykdommen, hvis ulykken eller den skadelige påvirkningen ikke hadde vært til stede, likevel hadde inntrådt som følge av skadelidtes helsetilstand.

Det er noe uklart om bestemmelsen i yrkesskadeforsikringsloven bare knesetter det som følger av den alminnelige erstatningsretten eller om bestemmelsen har et noe annet og videre innhold. Dette spørsmålet har etter det utvalget vet foreløpig ikke blitt endelig avklart av en domstol.

Kravet til adekvans i norsk rett innebærer en begrensning i forhold til utgangspunktet om at skadevolder svarer fullt ut der den skadevoldende begivenhet er såpass vesentlig i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den, se punkt 11.3.4. Det kan bare kreves erstatning der skadefølgen framstår som påregnelig (adekvat), se Rt. 2001 s. 337. Dette innebærer at der en skadefølge inntrer svært sjeldent (atypisk), kan adekvansbetraktninger tilsi at skadelidte må bære ansvaret selv. At skadefølgen bare er sjelden, er imidlertid ikke tilstrekkelig, se Rt. 2001 s. 320. Her utviklet en person gradvis flere sykdomssymptomer etter en bilulykke. Høyesterett fant at det forelå adekvat årsakssammenheng mellom ulykken og vedkommendes invaliditet. Lidelsene ble ansett utløst av trafikkulykken. Selv om det var forhold i skadelidtes personlighet som sto mest sentralt i årsaksbildet, spilte trafikkulykken en såpass vesentlig rolle at det var rimelig å knytte ansvar til den. Selv om skadeforløpet ble ansett som sjeldent, kunne skaden ikke anses å falle utenfor det som måtte anses som en adekvat følge av ulykken. Forsikringsselskapet måtte etter dette være fullt ut ansvarlig.

Disse momentene er som nevnt utviklet i erstatningsretten og knytter seg i utgangspunktet ikke til yrkesskadeforsikring. I Rt. 2000 s. 620 («Inneklimasaken»), var det prinsipalt krevd erstatning etter denne loven. Høyesterett la imidlertid her til grunn at de ulovfestede regler ved adekvans også gjaldt etter lov om yrkesskadeforsikring.

Når primærskaden er dekningsmessig etter lovens § 11 første ledd, erstattes også påregnelige følgeskader. Grensegangen mellom påregnelige og upåregnelige skader i sin alminnelighet er drøftet av Lødrup (1999) s. 334 følgende, og Nygaard (2000) s. 343 følgende.

Utvalgets vurdering og forslag

Utvalget legger til grunn at kravet til årsakssammenheng ved yrkesskader i folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven stort sett er sammenfallende. Følgelig vil en årsaksvurdering i de fleste tilfeller gi samme resultat uansett hvilken lov som legges til grunn.

I lys av utvalgets konklusjon i kapittel 8, der flertallet foreslår en ny lov om arbeidsskadeforsikring, finner en det naturlig at årsakskravet i yrkesskadeforsikringsloven videreføres i forbindelse med ny lovgivning. For det første ses dette naturlig fordi kravet til årsakssammenheng bygger på erstatningsrettslige prinsipper. Videre er begrepets innhold avklart gjennom rettspraksis og juridisk litteratur.

I forhold til skadelidtes særlige mottakelighet, synes både yrkesskadeforsikringsloven § 11 tredje ledd og praksis etter folketrygdloven å bygge på prinsippet om at skadelidte skal «tas som han er». Det kan tenkes nyanser her, men hovedtrekkene må anses like. Prinsippet er i dag bare lovfestet i yrkesskadeforsikringsloven. Utvalget mener at man av informative grunner bør beholde denne presiseringen ved overgang til lov om arbeidsskadeforsikring

11.4 Yrkessykdommer

11.4.1 Folketrygdloven

Historikk

De tidligere ulykkestrygdlovene inneholdt en hjemmel for Kongen til å bestemme at visse yrkessykdommer skulle likestilles med yrkesskader. Dessuten hadde loven om ulykkestrygd for sjømenn en bestemmelse om at klimasykdommer og epidemiske sykdommer skulle likestilles med yrkesskade.

Etter yrkesskadetrygdloven av 12. desember 1958 § 10 andre ledd kunne Kongen bestemme at andre skader og sykdommer enn de som var forårsaket av arbeidsulykke, skulle likestilles med yrkesskade. Denne bestemmelsen skulle erstatte de ovennevnte bestemmelser i de tidligere ulykkestrygdlovene, se Ot.prp. nr. 35 (1958), s. 24. Ved kongelig resolusjon 3. august 1962 ble det med hjemmel i lovens § 10 nr. 1 gitt forskrift der visse sykdommer og forgiftninger skulle likestilles med yrkesskader. Disse forskriftene forelå på bakgrunn av en anmodning fra ILO sin ekspertkomité. Norge hadde den 3. mai 1935 ratifisert ILO-konvensjon nr. 42 om skadebot for yrkessykdommer. I henhold til artikkel 2 i konvensjonen forplikter medlemslandene seg til å utarbeide en liste med nærmere angitte sykdommer og virksomheter eller prosesser.

Lov om ulykkestrygd ble med virkning fra 1. januar 1971 inkorporert som kapittel 11 i lov om folketrygd av 1966. Kongelig resolusjon 3. august 1962 ble erstattet av en kongelig resolusjon 11. desember 1970 om forskrift om likestilling av yrkessykdommer, klimasykdommer og epidemiske sykdommer med yrkesskade, gitt med hjemmel i folketrygdloven § 11–4 nr. 1 tredje ledd. Forskriften inneholdt imidlertid ingen liste over sykdommer, forgiftninger og virksomheter/arbeidsprosesser. I 1975 påpekte ILOs ekspertkomité dette overfor Norge, og ved kongelig resolusjon 23. september 1977 ble det igjen gitt en slik forskrift.

Samtidig stilte ekspertkomiteen spørsmål om kravet til årsakssammenheng ved krav om godkjennelse av yrkessykdom i norsk trygdelovgivning var i samsvar med konvensjonen. Etter ekspertkomiteens oppfatning innebærer konvensjonen at det må forutsettes at sykdommen skyldes arbeidsforholdene. Det må derfor etableres en presumpsjon for årsakssammenheng.

Rikstrygdeverkets praksis ble meddelt ILO i 1983, og en viste til at denne lå innenfor rammene av konvensjonen. I 1985 ble det avgitt en formell rapport der det ble uttalt at praksis ville bli regelfestet. ILO sa seg foreløpig tilfreds med de norske reglers materielle innhold, men avventet de formelle endringene. Etter dette ble det i forskrift om yrkessykdommer mv. av 11. desember 1970 tilføyd et nytt avsnitt III ved kongelig resolusjon 6. februar 1987, som lyder:

«Vilkårene for godkjennelse.

I den utstrekning vilkårene under punkt 1, 2 og 3 nedenfor er oppfylt, skal en sykdom godkjennes som yrkessykdom med mindre det foreligger en annen sykdom eller påvirkning som gir et mer nærliggende eller sannsynlig grunnlag for de aktuelle symptomer.

  1. Det skal foreligge et karakteristisk sykdomsbilde i overensstemmelse med det som kan fremkalles av den aktuelle påvirkning.

  2. Den trygdede skal i tid og konsentrasjon ha vært utsatt for den aktuelle påvirkning, slik at det er rimelig sammenheng mellom påvirkningen og resultatet/sykdomsbildet.

  3. Symptomene skal være oppstått i rimelig tid etter påvirkningen.»

I forbindelse med folketrygdloven av 1997, ble kravet til årsakssammenheng av informative hensyn flyttet fra yrkessykdomsforskriften til selve lovbestemmelsen, se folketrygdloven § 13–4 andre ledd.

Gjeldende rett

Folketrygdloven § 13–4 lyder:

«Visse yrkessykdommer som skyldes påvirkning i arbeid, klimasykdommer og epidemiske sykdommer skal likestilles med yrkesskade. Departementet gir forskrifter om hvilke sykdommer som skal likestilles med yrkesskade.

Sykdom som angitt i forskriftene skal godkjennes som yrkesskade dersom

  1. sykdomsbildet er karakteristisk og i samsvar med det som den aktuelle påvirkningen kan framkalle,

  2. vedkommende i tid og konsentrasjon har vært utsatt for den aktuelle påvirkningen i en slik grad at det er en rimelig sammenheng mellom påvirkningen og det aktuelle sykdomsbildet,

  3. symptomene har oppstått i rimelig tid etter påvirkningen, og

  4. det ikke er mer sannsynlig at en annen sykdom eller påvirkning er årsak til symptomene.

Det er et vilkår at påvirkningen som nevnt i bokstav b har skjedd mens vedkommende var yrkesskadedekket, se §§ 13–6 til 13–13.»

Bestemmelser om sykdommer, herunder yrkessykdommer, som skal likestilles med yrkesskade, er i dag å finne i to forskriftssett fastsatt med hjemmel i folketrygdloven § 13–4 første ledd. Det vises til forskrift gitt av Sosial- og helsedepartementet den 11. mars 1997, se boks 11.1.

Boks 11.4 Forskrift om yrkessykdommer, klimasykdommer og epidemiske sykdommer som skal likestilles med yrkesskade.

Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 11. mars 1997 med hjemmel i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd § 13–4 første ledd. Endret 28 juli 1997 nr. 902.

§ 1. Yrkessykdommer som skal likestilles med yrkesskade

  1. Sykdommer som skyldes forgiftning eller annen kjemisk påvirkning.

  2. Allergiske og idiosynkratiske hud- og lungesykdommer.

  3. Sykdommer som skyldes strålingsenergi.

  4. Nedsatt hørsel som skyldes larm fra maskiner, verktøy, prosesser og annet.

  5. Lungesykdommer som skyldes påvirkning av finfordelte stoffer.

  6. Sykdommer i armer og hender, herunder vasospastisk syndrom i hendene, samt nevropatier, når sykdommen er framkalt av vibrasjoner overført fra vibrerende maskiner, pressluftverktøy, bankehammere o.l.

  7. Sykdommer som skyldes endringer i barometertrykket under visse arbeidsforhold som hos dykkere, flygere og andre. Herunder medregnes også skader på sentralnervesystemet. Videre medregnes sykdom som skyldes forholdene under opphold i trykkammer.

  8. Sykdommer som skyldes smitte

    1. under arbeid i laboratorium hvor en arbeider med vedkommende smittestoff.

    2. under arbeid på lege- eller tannlegekontor, sosialkontor, i medisinske institusjoner, sosiale institusjoner og utekontakter, barneheim, aldersheim o.l. eller ved annen yrkesutøvelse der virksomheten skjer i miljøer med særskilt sykdoms- eller smittefare. Følgende sykdommer omfattes:

      1. tuberkulose,

      2. poliomyelitt med lammelser,

      3. difteri,

      4. tyfoidfeber,

      5. paratyfus A,

      6. smittsom gulsott,

      7. mononucleosis infectiosa,

      8. andre smittsomme sykdommer når den yrkesskadde har fått komplikasjon fra hjernen og/eller ryggmargen, hjertet, nyrer eller ledd,

      9. serum-hepatitt og sykdommer med liknende infeksjonsmåte, herunder AIDS og HIV-smitte,

      10. paratyfus B, andre salmonelloser og dysenteri når sykdommen etterfølges av en langvarig eller konstant smittebærertilstand.

      11. smitte med meticillinresistente gule stafylokokker (MRSA).

    3. under arbeid med dyr eller planter som lider av en infeksjon framkalt av vedkommende smittestoff, eller under arbeid med dyre- eller planteprodukter som er infisert av smittestoffet.

  9. Sykdommer etter vaksinasjon som har samband med yrket.

§ 2. Klimasykdommer og epidemiske sykdommer som skal likestilles med yrkesskade

  1. Følger av kulde og lav temperatur under arbeid i ishavsstrøk.

  2. Følger av sterk varme og sol under arbeid i tropiske eller subtropiske strøk.

  3. Karantenesykdommer

    • cholera asiatica (kolera)

    • Febris flava (gul feber)

    • Pestis (pest)

    • variola (kopper).

  4. Malaria.

§ 3. Ikrafttredelse

Forskriften trer i kraft den 1. mai 1997.

Forskrift av 11. mars 1997 om sykdommer og forgiftninger mv. som skal likestilles med yrkesskade (se vedlegg 1), er vedtatt på bakgrunn av ILO-konvensjon nr. 42. Denne forskriften kommer imidlertid ikke til anvendelse i praksis. Dette skyldes at forskriften som er tatt inn i boks 11.1, har en videre rekkevidde.

Årsakskrav og bevisbyrde i folketrygdloven

Det er tre nødvendige vilkår som må være oppfylt for at en sykdom skal kunne likestilles med yrkesskade etter lov om folketrygd:

  • Sykdommens art må omfattes av yrkessykdomsforskriftene som er nevnt foran.

  • Eksponeringens art må omfattes av de samme forskrifter.

  • Det må være årsakssammenheng mellom den skadelige eksponering og sykdommen, se § 13–4 andre ledd.

Hvis sykdommen eller påvirkningen ikke omfattes av forskriften, kan et krav om godkjenning alene avslås på denne bakgrunn, jf. «tannslitasjesaken» som det senere blir redegjort for under avsnittet om «sikkerhetsventil». Det er i slike tilfeller ikke nødvendig å vurdere kravet opp mot vilkårene om årsakssammenheng i lovens § 13–4 andre ledd.

Der vilkårene til sykdommens og eksponeringens art foreligger, vil godkjenningen bero på om lovens krav til årsakssammenheng er oppfylt. Folketrygdloven § 13–4 andre ledd inneholder en betinget presumpsjon for at det foreligger en sammenheng mellom den skadelige påvirkningen i arbeidet og sykdommen. I andre ledd bokstavene a, b og c stilles det nærmere krav til sykdomsbilde, påvirkning og latenstid. Kort sagt kan man si at disse forholdene hos skadelidte må stemme med det som er medisinsk anerkjent. En sykdom skal likestilles med yrkesskade når disse vilkårene er oppfylt, med mindre det foreligger en annen sykdom eller påvirkning som gir et mer nærliggende grunnlag for symptomene, jf. bokstav d. Med «annen sykdom eller påvirkning» menes forhold som faller utenfor forskriften. Uttrykket sykdom tolkes her utvidende. Det omfatter dominerende arvelige anlegg, disposisjoner og degenerative forandringer som ikke tidligere har gitt seg utslag i sykdom, men som virker sammen med yrkeseksponeringen. Med «annen eksponering» menes blant annet privat påvirkning (tobakk og alkohol), men også yrkespåvirkning som selvstendig næringsdrivende der vedkommende ikke har tegnet frivillig yrkesskadetrygd etter folketrygdloven § 13–13.

Dersom vilkårene i bokstavene a, b og c er oppfylt, er det trygdeetaten som etter bokstav d eventuelt må bevise at en annen sykdom eller påvirkning er en mer sannsynlig årsak til symptomene for at sykdommen ikke skal kunne godkjennes som yrkessykdom (snudd bevisbyrde).

I praksis vil vilkårene i bokstav a, b og c overlappe hverandre. Hvis sykdomsbildet ikke harmoniserer med eksponeringens omfang etter bokstav b, vil sykdomsbildet neppe anses karakteristisk. Har symptomene ikke oppstått i rimelig tid i forhold til bokstav c, vil sykdomsbildet heller ikke være karakteristisk.

De individuelle kravene som stilles vedrørende årsakssammenheng i bokstavene a til c er basert på at det foreligger et grunnlagsmateriale å sammenligne den skadelidtes situasjon med. Ved vurderingen av sykdomsbildet hos skadelidte vil det for eksempel være et viktig moment hva den medisinske forskning har kommet fram til når det gjelder sammenhenger mellom det aktuelle sykdomsbilde og denne type påvirkning. Vilkårene i folketrygdloven § 13–4 andre ledd bokstavene a, b og c forutsetter at det er en alminnelig aksept i det medisinske miljø for at denne type sykdomsbilde kan framkalles av den aktuelle påvirkningen.

I Trygderettens kjennelse i ankesak nr 97/01863 uttales det blant annet:

«Vurderingen av om sykdomsbildet «kan fremkalles» av den aktuelle påvirkning må her – som vanlig ellers – bero på en alminnelig bevisbedømmelse hvor det resultat som det er så vidt overvekt av sannsynlighet for, legges til grunn. Det er imidlertid klart at dersom mulig årsakssammenheng mellom eksponering og sykdom ikke understøttes av vitenskapelige undersøkelser og publikasjoner skal det nokså mye til for at det kan godtas. Og dersom det i et slikt tilfelle foreligger vitenskapelig dokumentasjon som taler mot en sammenheng, vil det være lite tenkelig at årsakskravet kan anses oppfylt.»

Trygderetten utdyper det vitenskapelig-medisinske element i en prinsipiell kjennelse i ankesak 01/01777:

«Trygderetten har i flere tidligere kjennelser drøftet hva som ligger i begrepet «karakteristisk sykdomsbilde». Retten har uttalt at det er et vilkår for godkjenning at sykdommen må være en typisk følge av påvirkningen ut fra anerkjent medisinsk viten. Sykdomsbildet må være dokumentert som en regelmessig virkning av den aktuelle påvirkning ut fra flere medisinske studier. Sykdomsbildet må videre kunne forventes ut fra kunnskap om virkningsmekanismer og om eksponeringens skadepotensiale.»

Ved samvirkende årsaksfaktorer er det tilstrekkelig for full godkjennelse av yrkessykdommen at den yrkesbetingede faktor har en vekt på minst 50 prosent, se bestemmelsens bokstav d. Det gjelder altså en hovedårsakslære der den yrkesbetingede faktor utgjør minst halvparten av årsaken til sykdommen. Selv om den yrkesbetingede faktor veier mindre enn 50 prosent, kan sykdommen likevel godkjennes som yrkessykdom ut fra fordelingsprinsippet, men da bare delvis. Som ved ulykkesskadene benytter man også her det årsaksprinsippet som er mest fordelaktig for skadelidte, og man ser bort fra særlig mottakelighet for skaden eller sykdommen hos skadelidte med mindre den særlige mottakeligheten må anses som en helt overveiende årsak. Det framgår ikke direkte av lovbestemmelsen at den har et slikt innhold, men det følger av sikker praksis. Prinsippet kommer blant annet til uttrykk i Trygderettens kjennelse i ankesak 02/00691, nærmere omtalt i punkt 11.3.4 og i punkt 4.3.3.

Ved samvirkende årsaksfaktorer hvor en kombinasjon av disse årsaksfaktorene potenserer skadefølgen (synergieffekten), ses bort fra den årsaksfaktorfordeling som bokstav d ellers gir anvisning på dersom den yrkesbetingede faktor veier mindre enn 50 prosent. Således vil det for eksempel ikke foretas årsaksfaktorfordeling i tilfeller hvor tobakksrøyking og yrkesbetinget eksposisjon for asbest i samvirke (50/50) forårsaker lungekreft. Det vil si at skadelidte får full erstatning.

Særlig om belastningslidelser

Etter lov om folketrygd, vil ikke enhver sykdom som skyldes forholdene på arbeidsplassen godkjennes som yrkessykdom. Det er kun sykdommer som er omfattet av forskriften som kan godkjennes. Det mest praktiske eksemplet på typer lidelser som ikke likestilles med yrkesskade, er belastningslidelser og psykiske lidelser som skyldes påvirkning over tid. Slike lidelser er i dag på et generelt grunnlag unntatt fra reglene om yrkessykdom, selv om lidelsene i enkelte tilfeller kan være yrkesrelaterte. Belastningslidelser er alminnelig utbredte og kan skyldes påvirkninger både i og utenfor arbeidsmiljøet. Disse lidelsene er heller ikke forårsaket av plutselige eller uventede hendelser eller usedvanlige påkjenninger, slik som yrkesskadene.

Spørsmålet om hvorvidt folketrygdlovens særregler ved yrkesskade også skal omfatte belastningslidelser i muskel-/ skjelettsystemet har vært reist flere ganger, sist i Dokument nr. 8:54 (1997–1998) der det ble foreslått at slitasje- og belastningslidelser som er yrkesbetingede skulle sidestilles med øvrige yrkessykdommer. I Stortingets vedtak av 18. mai 1998 ble Regjeringen bedt om å utrede mulighetene for «en utvidelse av listen over yrkessykdommer, slik at den også skulle omfatte spesielle slitasje- og belastningslidelser som er klart yrkesbetingede.» En arbeidsgruppe nedsatt av Sosial- og helsedepartementet avga den 22. november 1999 en rapport om mulighetene for å likestille visse muskel-/skjelettlidelser med yrkesskader. Rapporten ble sendt på høring, men flere av høringsinstansene, blant annet FNH og Rikstrygdeverket, hadde betenkeligheter i forhold til å kunne administrere forslaget.

11.4.2 Yrkesskadeforsikringsloven

Vilkårene for å kunne godkjenne sykdom som yrkessykdom, finnes i § lovens § 11. Med unntak for bestemmelsens første ledd bokstav a som gjelder yrkesskader, lyder bestemmelsen:

«Yrkesskadeforsikringen skal omfatte

(…)

  1. skade og sykdom som i medhold av folketrygdloven § 13–4 er likestilt med yrkesskade,

  2. annen skade og sykdom, dersom denne skyldes påvirkning fra skadelig stoffer eller arbeidsprosesser.

Skade og sykdom som nevnt i første ledd bokstav b) skal anses forårsaket i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, hvis ikke forsikringsgiveren kan bevise at dette åpenbart ikke er tilfellet.

Ved vurderingen av om en skade eller sykdom gir rett til dekning, skal det ses bort fra arbeidstakerens særlige mottakelighet for skaden eller sykdommen, hvis ikke den særlige mottakeligheten må anses som den helt overveiende årsak.»

Slik det går fram av bestemmelsens bokstav b, har man valgt å gjøre yrkessykdomsforskriftene i folketrygdloven gjeldende ved en henvisning. Det innebærer at dersom forskriftene endres, ville dette også gjelde for lov om yrkesskadeforsikring.

Bevisbyrden i forhold til alminnelig erstatningsrett

I den alminnelige erstatningsretten er det normalt den som setter fram et krav, som må sannsynliggjøre at vilkårene for rett til erstatning er til stede, se punkt 11.3.4. Beviskravet er her som for yrkesskadene – at årsakssammenheng skal framstå som mest sannsynlig. Det vil si mer enn 50 prosent sannsynlig. Skadelidtes bevisbyrde omfatter alle elementer i årsaksvurderingen. Hvis derimot et forsikringsselskap hevder at skadelidte ville ha blitt ufør uavhengig av skaden, snus bevisbyrden, se Rt. 2001 s. 320. Dommen er kommentert i punkt 11.3.4.

Etter lov om yrkesskadeforsikring § 11 andre ledd er det forsikringsgiveren som har bevisbyrden (omvendt bevisbyrde). Når det gjelder kravene til sannsynlighetsovervekt må forsikringsgiveren bevise at sykdommen åpenbart ikke er forårsaket i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden. Det må altså foreligge en betydelig overvekt av sannsynlighet før forsikringsgiverens ansvar faller bort.

Departementet uttalte i Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 59:

«Skal det gå utover arbeidstakeren eller arbeidsgiver/forsikringsselskap når det er tvil om hva som har forårsaket sykdommen? Etter departementets syn er det mest rettferdig at arbeidstakeren fritas for denne belastningen. Arbeidstakeren er i utgangspunktet i en vanskelig situasjon på grunn av sykdommen. Denne bør ikke gjøres verre ved at han eller hun må føre et praktisk vanskelig bevis for at sykdommen gir rett til erstatning under yrkesskadeforsikringen, med de omkostninger og forsinkelser dette medfører (advokatbistand, spesialistuttalelser, undersøkelser m v). Justisdepartementet er på denne bakgrunn enig med Y–utvalget i at det bør gis en presumpsjonsregel. Dette er også høringsinstansenes syn.»

Forskjellene fra ulykkesskadene er begrunnet med at det normalt vil være lett å slå fast om en skade har årsakssammenheng med en arbeidsulykke, se proposisjonen s. 58. Etter dette utvalgets oppfatning slår vel denne formodningen ikke alltid til i ulykkestilfeller der det for eksempel foreligger samvirkende årsaker.

Nærmere om snudd bevisbyrde (presumpsjonsregelen) i yrkesskadeforsikringsloven

Presumpsjonsregelen i lovens § 11 andre ledd er drøftet i NOU 1988: 6 s. 73 og 74. Utvalget anfører blant annet:

«Når det gjelder yrkes sykdommene , vil årsakssammenhengen volde adskillig større problemer. Sykdommer oppstår ikke nødvendigvis «på arbeidsplassen i arbeidstiden», og det kan også for øvrig være vanskelig å se noen umiddelbar sammenheng med den sykes arbeid. Dette gjelder spesielt for sykdommer som kan ha flere årsaker (…) Utvalget mener imidlertid at det her er behov for regler som til en viss grad kan spare såvel de involverte partene som samfunnet for øvrig for rettstvister om årsakene til sykdommer som kan være yrkesmessig betingede … Utvalget vil – ut fra ovennevnte grunner – foreslå at det innføres en presumpsjonsregel for sykdommer der en erfaringsmessig vet at deltakelse i yrkeslivet er den vanligste årsak, eller ihvertfall en fremherskende årsak …

Videre vil utvalget presisere at ovennevnte synspunkter ikke vil innebære noen automatikk – i den forstand at den som lider av en sykdom som står på listen etter utkastet § 3 annet ledd – uten videre vil ha krav på erstatning (…) Det er ikke snakk om mer enn en regel om at forsikringsselskapet må bevise at den nødvendige årsakssammenheng ikke foreligger for å unngå ansvar. Også i denne sammenheng skal de vanlige krav til bevis for årsakssammenheng gjelde.»

I Ot.prp. nr. 44 (1988–89) slutter departementet seg til utvalgets synspunkter om at reglene vil bidra til forebygging av konflikter og tvister på arbeidsplassen. Når det gjelder tvilsrisikoen, peker departementet på at arbeidstaker bør fritas denne belastningen, se s. 58–59 og s. 89. Slik referert foran gikk utvalget inn for at det skulle utarbeides en særskilt liste over sykdommer som erfaringsvis skyldes yrkeseksponering. Det var da tale om en annen liste enn yrkessykdomsforskriftene i folketrygdloven. Departementet gikk imidlertid inn for at folketrygdlovens oversikt over yrkessykdommer kunne anvendes, og uttaler følgende s. 59:

«De sykdommer som er tatt med der, er sykdommer hvor årsaken typisk er å finne på arbeidsplassen. Det er bl a ikke en ren oversikt over sykdommer. Listen inneholder visse tilleggsvilkår som klarere knytter sykdommene til arbeidsforholdet: Lungesykdommer «som skyldes påvirkning av finfordelte stoffer, sykdommer i armer og hender … når vedkommende sykdom er fremkalt av vibrasjoner overført fra vibrerende maskiner, pressluftverktøy, bankehammer o.l.». Alle sykdommene som er tatt med på listen er etter departementets syn så typiske yrkessykdommer at det er grunn til å innføre en presumpsjonsregel for dem. På bakgrunn av dette har Justisdepartementet formulert en presumpsjonsregel i utkastet § 11 annet ledd.»

Departementet bemerker videre på s. 59:

«Som nevnt inneholder forskriften pkt I visse årsaksvilkår. De oppregnede sykdommer i armer og hender anses som en yrkessykdom når de er forårsaket av vibrasjoner av en viss art (bokstav F), og lungesykdommer er omfattet når de skyldes påvirkning av finfordelte stoffer. Det vil her være et vilkår for dekning etter Justisdepartementets forslag at arbeidstakeren h h v har brukt pressluftverktøy e l eller at det finnes finfordelte stoffer på arbeidsplassen. Men hvis først det er tilfelle kommer presumpsjonsregelen inn også på dette plan: Forsikringsselskapet må f eks bevise at armsykdommen åpenbart har en annen årsak enn bruk av pressluftverktøy e l. Tilleggsvilkårene i forskrift 11 desember 1970 pkt III (karakteristisk sykdomsbilde, påvirkning en viss tid og konsentrasjon osv.) skal ikke gjelde.»

I proposisjonen s. 89 presiserer departementet at regelen med omvendt bevisbyrde også gjelder der yrkessykdomsforskriften bare inneholder en sykdomsart – typisk «sykdom». Det vil si at forskriften ikke nevner en konkret sykdom/diagnose, eksempelvis «nedsatt hørsel».

Presumpsjonsregelen og dens rekkevidde er kun sporadisk behandlet i juridisk litteratur. I Norsk lovkommentar (2002) uttaler Nygaard på s. 1958 og 1959:

«Etter § 10 må sjukdomen etter forgifting vera påført arbeidstakaren medan han er i arbeid på arbeidsstaden i arbeidstid, jf. note 77 og note 78 … For å styrkja arbeidstakarens vern på dette punktet, er det i § 11 andre ledd innført ein regel om omvendt bevisbyrde, jf. note 87. Denne regelen om omvendt bevisbyrde gjeld også der det for vedkomande sjukdom i tillegg er visse årsakskrav, til dømes at sjukdomen «skyldes» eller «er framkalt av» osv. jf. prp. s 59 og 89 …

Det som gjer presumpsjonsregelen her i § 11 andre ledd ekstra omfattande, er at den også gjelde spørsmålet om førekomst, dvs spørsmålet om den påståtte årsaksfaktoren førekom eller var til stades på arbeidsstaden i arbeidstida medan arbeidstakaren var i arbeid. Til dømes at det er forsikringsgjevaren som, for å gå fri, må godtgjera at arbeidstakaren i sitt arbeid ikkje brukte «pressluftverktøy» som nemnd i bokstav F i forskrifta. Dette er å gå ganske langt i skadelidnes favør.»

Dette utvalget vil presisere at det ut fra forarbeidene er arbeidstakeren som må føre bevis for at han eller hun er blitt utsatt for skadelig eksponering for at presumpsjonsregelen skal komme til anvendelse. Det er ikke arbeidsgiver som må motbevise en slik bruk, se sitatet fra proposisjonen s. 59 ovenfor. Ellers synes Nygaards uttalelser å stemme godt overens med motivene.

Kravet til årsakssammenheng

For at bevisbyrden skal snus i forhold til forsikringsgiver, er det ikke tilstrekkelig at skadelidte fører bevis for at han eller hun har en sykdom som omfattes av yrkessykdomsforskriften og har vært utsatt for en skadelig eksponering som går inn under den samme forskriften. Folketrygdlovens yrkessykdomsforskrift § 1 inneholder i forhold til yrkesskadeforsikringsloven også et krav om årsakssammenheng. Eksempelvis er dette formulert slik i forskriftens § 1 bokstav a:

«Sykdommer som skyldes forgiftning eller annen kjemisk påvirkning»

At forskriften i forhold til denne loven også inneholder et krav om årsakssammenheng legger departementet til grunn i Ot.prp. nr. 44 (1988–89). På s. 59 andre spalte benevnes dette som «visse årsaksvilkår». Man omtaler kravet til årsakssammenheng i den tidligere yrkessykdomsforskriftens del III (karakteristisk sykdomsbilde, eksponeringsomfang mv.) som «tilleggsvilkår». Som utvalget har konstatert tidligere, skal disse vilkårene i folketrygdloven ikke gjelde her.

I forhold til folketrygdlovens nåværende og tidligere bestemmelser om yrkessykdom, har årsakskravet i yrkessykdomsforskriften ingen selvstendig betydning. I 1987 fikk daværende forskrift av 11. desember 1970 formulert et eget årsakskrav i del III. (karakteristisk sykdomsbilde, eksponeringsomfang mv.). Dette årsakskravet ble stort sett uendret videreført i folketrygdloven av 1997 § 13–4 andre ledd.

Det går ikke klart fram av motivene til yrkesskadeforsikringsloven hva som ligger i forskriftens uttrykk skyldes . Man kan imidlertid slå fast at det ikke er en nødvendig betingelse for å konstatere årsakssammenheng at eksponeringen er hovedårsak til sykdommen, jf. folketrygdloven § 13–4 andre ledd bokstav b, som i realiteten er et uttrykk for hovedårsakslæren, se punkt 11.3.3.

Ut fra rettspraksis synes det tilstrekkelig at den skadelige eksponeringen har skadeevne. Det vil si at påvirkningen fra arbeidsmiljøet er et «såpass vesentlig element i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den», jf. førstvoterendes uttalelse i Rt. 2002 s. 620 («Inneklimadommen»).

Saken hadde imidlertid et noe spesielt faktum, slik at det uklart hvilken vekt avgjørelsen kan tillegges. «Inneklimadommen» gjaldt et tilfelle der en formingslærer mente hun var påført yrkessykdom (såkalt multippel kjemisk hypersensitivitetssyndrom) som følge av eksponering av kjemikalier fra et guttetoalett som lå i nærheten av formingslokalet. Hun vant fram med sitt erstatningskrav i byretten, men tapte i lagmannsretten. For Høyesterett ble det anført flere ansvarsgrunnlag; det ulovfestede objektive ansvaret, arbeidsgiveransvaret og yrkesskadeforsikringsloven § 11 andre ledd med omvendt bevisbyrde. Høyesterett tok imidlertid ikke stilling til de anførte ansvarsgrunnlag, idet retten kom til at det ikke var årsakssammenheng mellom eksponeringen og sykdomsutviklingen. Førstvoterende uttaler blant annet:

«A anfører at kommunen er ansvarlig etter yrkesskadeforsikringsloven, og at bevisbyrden for årsakssammenheng da skal snus i samsvar med lovens § 11 andre ledd.»

(…)

«Ut fra dette må det åpenbart legges til grunn at det ikke er noen sammenheng mellom MCS som somatisk lidelse og eksponeringen for DCB i tekstilformingsrommet. Jeg viser til det jeg har redegjort for om kjente effekter av eksponering for DCB og til mine konklusjoner med hensyn til det omfang eksponeringen på X skole kan ha hatt. Jeg finner derfor heller ikke grunn for å gå nærmere inn på bevisbyrdespørsmålene.»

(…).

Etter mitt syn fremstår inneklimaet og eksponeringen for DCB i tekstilformingsrommet som et usikkert og i alle tilfelle lite vesentlig element i utviklingen av A’s sinnslidelse – og deretter av MCS – i et ellers meget sammensatt årsaksbilde. Jeg finner å måtte se bort fra disse forhold ved ansvarsbedømmelsen, jf. Rt. 1992 side 64 på side 70. Etter de konklusjoner jeg er kommet til med hensyn til årsakssammenheng, går jeg ikke inn på spørsmålet om ansvarsgrunnlag.»

Vilkårene i folketrygdloven § 13–4 andre ledd bokstav a til c (karakteristisk sykdomsbilde, eksponeringsomfang mv.) kan inngå som tolkingsmomenter når det er spørsmål om sykdommen åpenbart ikke er en yrkessykdom. Det vil si at de vilkår som etter folketrygdlovens regler må være oppfylt for at det skal være en yrkessykdom i lovens forstand, kan anvendes ved vurderingen av om det åpenbart ikke foreligger yrkessykdom etter yrkesskadeforsikringsloven.

Oppsummering

Yrkesskadeforsikringsutvalget tok i NOU 1988: 6 til orde for å utarbeide egne lister med sykdommer som erfaringsvis hadde særlig sammenheng med yrkespåvirkning. For disse sykdommene skulle bevisbyrden snus. Bakgrunnen var blant annet at man ønsket å styrke arbeidstakerne rettsstilling. Departementet mente imidlertid at yrkessykdomsforskriften i folketrygdloven heller burde anvendes. Departementet anførte på den ene siden at de sykdommer som var omfattet av forskriften, måtte anses som typiske yrkessykdommer, samtidig som departementet var av den oppfatning at forskriften likevel ikke ga en ren oversikt over sykdommer, idet man postulerte at den inneholdt «visse årsaksvilkår». Departementet klargjorde også hvordan disse «årsaksvilkårene» skulle forstås i forhold til presumpsjonsregelen. Det er tilstrekkelig at arbeidstakeren har vært eksponert for eksempelvis finfordelte stoffer for at presumpsjonsregelen skal komme til anvendelse også på dette plan, se proposisjonen s. 59 andre spalte.

Det skilles heller ikke mellom de tilfeller der forskriften gjelder en konkret sykdom/diagnose eller der det er tale om en sykdomsart. Dette synes riktig, da det er tilfeldig om det i forskriften er benyttet konkrete sykdommer (eksempelvis nedsatt hørsel) eller bare sykdomsarter. Videre er det i mange tilfeller medisinsk uavklart om ulike skadelige stoffer virker mekanisk eller kjemisk. Eksempelvis vil lungekreft i forbindelse med eksponering for asbeststøv (finfordelt stoff) like riktig henføres under forskriftens § 1 bokstav a (sykdommer som skyldes forgiftning eller annen kjemisk påvirkning) som under samme bestemmelses bokstav e (lungesykdommer som skyldes finfordelte stoffer). Det vil derfor være urimelig og tilfeldig dersom forskriftens terminologi skulle være avgjørende for om bevisbyrderegelen skulle komme til anvendelse.

Dersom skadelidte sannsynliggjør at han har en sykdom og en skadelig eksponering med skadeevne som omfattes av yrkessykdomsforskriften (lovens § 11 første ledd bokstav b), skal sykdommen anses som yrkessykdom med mindre forsikringsgiver kan bevise at dette åpenbart ikke er tilfelle (§ 11 andre ledd). Det heter i motivene s. 59 at det bare er i de helt spesielle tilfeller hvor det må anses på det rene at den skadelige eksponeringen ikke har noen sammenheng med arbeidet, at det kan komme på tale å nekte erstatning.

Bevisregelen gjelder ikke bare hvorvidt skadelidte har en lidelse som er dekket etter loven, men også når forsikringsselskapet mener at skadelite ville ha blitt ufør uavhengig av skaden, se Rt. 2000 s. 1614 («Passiv-røykedommen»).

I den grad man kan si at det hersker usikkerhet i forhold til fortolking av bestemmelsen, vil dette først bli avklart når Høyesterett får en sak der nettopp forståelsen av lovens § 11 blir satt på spissen.

11.4.2.1 Sikkerhetsventilen

Etter folketrygdloven omfattes skader og sykdommer som skyldes en arbeidsulykke og visse likestilte yrkessykdommer. I yrkesskadeforsikringsloven har man utvidet yrkesskadebegrepet. Etter lovens § 11 første ledd bokstav c dekkes også:

«annen skade og sykdom, dersom denne skyldes påvirkning fra skadelige stoffer eller arbeidsprosesser.»

Bestemmelsen i yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c var ikke med i forslaget i NOU 1988: 6. Bestemmelsen ble først foreslått av Justisdepartementet i Ot.prp. nr. 44 (1988–89). Der anføres det blant annet følgende om denne bestemmelsen i proposisjonen s. 56:

«Selv om forskriften etter ftrl § 11–4 nr 1 i prinsippet kan endres raskt, kan man i et konkret tilfelle stå overfor en sykdom som burde vært tatt med i listen, men som foreløpig ikke er det. Skadelidte bør også i disse tilfellene kunne kreve dekning under yrkesskadeforsikringen. Forutsetningen må imidlertid være at han eller hun påviser at årsaken er påvirkning på arbeidsplassen eller skadelige arbeidsprosesser, jf utkastet § 11 første ledd bokstav c. Gjennom denne avgrensningen er det meningen å få fram at bare typiske yrkessykdommer skal gi rett til erstatning fra forsikringsgiveren. Belastningslidelsene faller utenfor (…) »

Belastningslidelser dekkes altså ikke etter denne bestemmelsen. Hvilket nærmere omfang bestemmelsen har, er imidlertid uklart. I proposisjonen sies det blant annet følgende s. 89:

«Sykdommer som skyldes radioaktiv stråling kan f eks gi rett til dekning etter dette alternativet.»

Sykdommer som skyldes radioaktiv stråling omfattes imidlertid også av «listesykdommene», jf. yrkessykdomsforskriften § 1 bokstav c. Denne bestemmelsen omfatter enhver stråling, for eksempel farlig lysspektrum, varmestråling. Hva som da blir igjen av bestemmelsen i yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c, er noe uklart.

I gjeldende yrkesskadeforsikringslov § 11 første ledd bokstav c, er bestemmelsen avgrenset til å gjelde påvirkning fra «skadelige stoffer eller arbeidsprosesser». Fokus er rettet mot eksponeringens art og ikke sykdommens art. Denne avgrensningen synes imidlertid å ha liten selvstendig betydning. Det kan også være uklart hva som ligger i begrepene som er benyttet. Det er ingen avklaring av uttrykkene i forarbeidene eller i rettspraksis. Sannsynligvis er uttrykkene brukt for å indikere at det er de typiske yrkessykdommer «sikkerhetsventilen» tar sikte på å dekke.

Lovens § 11 første ledd bokstav c vil i praksis være den siste mulighet for å få godkjent en sykdom som yrkessykdom. Det vil si at den primært omfatter sykdommer som burde vært omfattet av yrkessykdomsforskriften, men som foreløpig ikke er det, jf. også Nygaard i Norsk lovkommentar (2002) s. 1959. Bestemmelsen er heller ikke ment å være en generell regel som skal kunne påberopes av alle som har lidelser de mener er en følge av arbeidsforholdene, men som ikke omfattes av yrkessykdomsforskriften, jf. sitatet ovenfor fra forarbeidene.

Etter det utvalget kjenner til har «sikkerhetsventilen» til nå vært lite brukt i praksis. Verken lovtekst eller forarbeidene gir som nevnt noen nærmere informasjon om hva som dekkes etter denne regelen. Samtidig kan bestemmelsen gi usikkerhet når det gjelder de vurderinger som må legges til grunn for forsikringsselskapenes økonomiske avsetninger. Forsikringsselskapene synes imidlertid å ha fortolket den restriktivt, og forståelsen er lagt til grunn ved premiefastsettelsen.

«Sikkerhetsventilen» var aktuell i forbindelse med et forslag til Stortinget fra daværende stortingsrepresentant Erling Folkvord, se Dok. 8:30 jf. Innst. S. nr. 151 og Innst. S. nr. 190 (1996–97).

Bakgrunnen for forslaget var at flere ansatte ved bergverksbedriften A/S Olivin hadde fått ekstraordinær tannslitasje, noe som etter all sannsynlighet skyldtes støveksponering på arbeidsplassen. Arbeidstakerne fikk ikke dekket utgiftene til tannbehandling gjennom folketrygden, fordi tannslitasje som følge av støveksponering ikke omfattes av forskriften over de likestilte yrkessykdommene. Det er kun lungesykdommer som kan godkjennes som yrkessykdommer ved eksponering for finfordelte stoffer, se forskriftens § 1 bokstav e.

Folkvord foreslo derfor å endre forskriften slik at denne type lidelser skulle likestilles med yrkesskader, på lik linje med for eksempel tannskader som følge av forgiftning eller annen kjemisk påvirkning. Sosialkomiteens flertall støttet ikke forslaget, men uttalte blant annet i Innst. S. nr. 190 (1996–97):

«Flertallet deler departementets syn på at tannslitasje ikke bør tas med på «listen» over likestilte sykdommer. Flertallet er fortsatt av den mening at dersom det er godtgjort og dokumentert årsakssammenheng mellom tannslitasje og yrket hos arbeidstakere i spesielle bedrifter som frembringer steinstøv, bør disse aktuelle tilfellene falle inn under yrkesskadeforsikringsloven § 11, første ledd, bokstav c.»

Etter det utvalget kjenner til, har flere Olivin-ansatte fått erstatning i medhold av yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c.

Agder lagmannsrett har den 10. februar 2003 avsagt en dom som gjelder fortolkningen av «sikkerhetsventilen» i lov om yrkesskadeforsikring § 11.

Forholdet gjaldt en sveiser som i september 1994 fikk en venetrombose (blodpropp) i det ene beinet. Han ble sykemeldt og senere uførepensjonert. Forsikringsselskapet avslo å godkjenne sykdommen som yrkessykdom da den ikke var omfattet av yrkessykdomsforskriften i folketrygdloven, se § 11 første ledd bokstav b i lov om yrkesskadeforsikring. Det ble videre bestridt at vilkårene i samme bestemmelses bokstav c («sikkerhetsventilen») var oppfylt. Blodpropp ble ikke ansett som en typisk yrkessykdom. Det var heller ikke tatt noe initiativ til å innføre blodpropp som «listesykdom». «Sikkerhetsventilen» er kun ment å være en snever unntakshjemmel, som dekker de typiske yrkessykdommer av samme art som de som gir dekning etter bestemmelsens bokstav b. En slik forståelse er også lagt til grunn ved selskapenes premiefastsettelse.

Saksøkte på sin side framholdt at hensynet bak innføringen av en tvungen yrkesskadeforsikring tilsier en liberal anvendelse av bestemmelsen. Det ble også vektlagt at listen over yrkessykdommer ble laget i 1960, og at det senere kun er foretatt noen få endringer av denne. Saksøkte mente det typiske ved yrkessykdommer er årsaksforholdet. Dersom det er en klar sammenheng mellom arbeidsoperasjonen og sykdommen, er den å anse som yrkessykdom, uanhengig av antallet tilfeller som måtte skyldes andre årsaker. Det er ikke noe krav at yrkessykdommene skal utgjøre en spesiell type lidelser som kun oppstår i arbeidslivet.

For lagmannsretten gjaldt saken kun om saksøktes blodpropp falt inn under «sikkerhetsventilen» i det forsikringsselskapet ikke hadde anført at saksøktes alder eller andre forhold var «helt overveiende» årsaker til sykdommen, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 11 tredje ledd. Lagmannsretten fant å kunne slutte seg til herredsrettens dom der forsikringsselskapet ble ilagt erstatningsansvar. Retten trakk fram hensynene bak yrkesskadeforsikringsloven; raske og enkle oppgjør, forebygging av konflikter samt at arbeidsgivers erstatningsansvar bortfaller på det området loven omfatter. Retten mente det hadde formodningen mot seg at en arbeidstaker som uomtvistet er påført yrkesskade eller yrkessykdom, skal være henvist til å gå til søksmål mot arbeidsgiver fordi sykdommen ikke er en «listesykdom». Retten var kjent med at det av forarbeidene går fram at bestemmelsen i bokstav c kan nyttes når man står overfor en sykdom som burde ha vært med på listen, men som foreløpig ikke er det. Retten fant likevel at det ikke har vært meningen å utelukke sykdom som myndighetene ikke finner grunn til å ta med fordi den forekommer sjelden, forutsatt at skadelidte kan påvise at årsaken er påvirkning på arbeidsplassen eller skadelige arbeidsprosesser. Retten la også en viss vekt på at myndighetene i liten grad har vært aktive med å foreta endringer av listen over yrkessykdommer.

Dommen fra Agder lagmannsrett er påanket, og skal behandles av Høyesterett.

Utvalget viser også til at man i Danmark har en form for «sikkerhetsventil» ved yrkessykdommer, se nærmere om den danske ordningen i punkt 5.3.

11.4.3 Utvalgets vurdering og forslag

11.4.3.1 Årsakssammenheng og bevisbyrde

Utgangspunktet for utvalgets vurdering og forslag er de føringer som ligger i mandatet. Det heter blant annet at arbeidstakernes etablerte rettigheter skal ivaretas. Det skal heller ikke vurderes eller foreslås materielle endringer i reglene om hvilke skader/sykdommer som skal være omfattet.

Ut fra den drøftelsen utvalget har foretatt foran, legges etter dette til grunn at gjeldende yrkesskadeforsikringslov § 11 andre ledd ble utformet etter en grundig avveining mellom arbeidstakernes og forsikringsgivernes interesser. Av lovmotivene går det fram at det blant annet ble ansett «mest rettferdig» at tvil om årsakssammenheng går ut over arbeidsgiver/forsikringsselskap, og ikke skadelidte. Videre ble forsikringsgiver pålagt en «tung bevisbyrde». Endelig ble det i Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 59 uttalt at:

«Tilleggsvilkårene i forskrift 11. desember 1970 pkt. III (karakteristisk sykdomsbilde, påvirkning i en viss tid og konsentrasjon osv.) skal ikke gjelde.»

Bedømt ut fra lovens ordlyd, forarbeidene og domstolspraksis, synes det ikke tvilsomt at lov om yrkesskadeforsikring har lempeligere regler om godkjennelse av yrkessykdom enn folketrygdloven. Dette påpeker også Nygaard i Norsk lovkommentar (2002) s. 1959. Han formulerer det slik:

«Dermed kan bevisregelen føra til at skadelidne i visse tilfelle har krav på yrkesskadeforsikring, men ikkje yrkesskadetrygd.»

Etter utvalgets oppfatning er de overveielser som ble gjort forut for vedtakelsen av yrkesskadeforsikringsloven av vekt også i dag. I lys av mandatet har utvalget kommet til at bestemmelsen i yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav b og den omvendte bevisbyrden i bestemmelsens andre ledd bør videreføres i forbindelse med overgang til ny lov om arbeidsskadeforsikring.

Etter utvalgets oppfatning er det tilstrekkelig for godkjennelse som yrkessykdom at skadelidte sannsynliggjør at han har en sykdom og en skadelig eksponering med skadeevne som omfattes av yrkessykdomsforskriften. Da skal sykdommen anses som yrkessykdom med mindre forsikringsgiver kan bevise at dette åpenbart ikke er tilfelle.

Utvalget vil også påpeke at en slik regel med streng bevisbyrde for forsikringsgiver, må formodes å ville gi raskere og enklere saksbehandling og derved hurtigere oppgjør. En regel av denne art, antas også å motvirke konflikter på arbeidsplassen.

Utvalget har imidlertid ikke oppnådd enighet når det gjelder utforming av ordlyden i en slik bestemmelse. I kapittel 20 er flertallets forslag til lovtekst tatt inn. I kapittel 19 står merknadene til denne. Der er også mindretallets forslag innarbeidet samt merknadene til disse.

11.4.3.2 Yrkessykdomsforskriftene

Når det gjelder yrkessykdomsforskriftene av 11. mars 1997, må disse gis hjemmel i den nye loven om arbeidsskadeforsikring. Utvalget foreslår at departementet får myndighet til å fastsette forskrifter om hvilke sykdommer som skal likestilles med yrkesskade, se punkt 14.6.

11.4.3.3 Sikkerhetsventilen

Utvalgets flertall – Asbjørn Kjønstad (leder), Dag Vidar Bautz, Øyvind Flatner, Elin Gjerstad, Jørn Ingebrigtsen, Grete A. Jarnæs, Kyrre M. Knudsen, Olaf Løberg, Tom Orsteen og Aase Rokvam, vil bemerke:

Vi støtter begrunnelsen i forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven om å ha en «sikkerhetsventil» for sykdommer som burde vært tatt med på listen over likestilte yrkessykdommer, men som foreløpig ikke er det. Lidelser som skyldes belastning over tid foreslås imidlertid unntatt fra «sikkerhetsventilen», i tråd med gjeldende rett, se Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 56 og 89.

Uten en form for «sikkerhetsventil» kan det oppstå situasjoner der loven ikke gir erstatning, selv om det for vedkommende skade eller sykdom fremstår som klart rimelig at dekning burde vært gitt. Spesielt gjelder dette for sykdommer som åpenbart skyldes yrket, men som faller utenfor listen med de likestilte sykdommene.

En slik bestemmelse vil kunne motvirke resultater som ellers fortoner seg som åpenbart urimelige. Bestemmelsen vil også kunne forhindre at listen over likestilte yrkessykdommer må forandres hvis den aktuelle yrkessykdommen må antas å være av en kort og forbigående art, eller den bare gjelder et fåtall personer eller spesielle forhold. En slik regel må imidlertid ikke være noen «sovepute» for ikke å gjøre nødvendige endringer i reglene om hvilke yrkessykdommer som skal likestilles med yrkesskade. Det vanlige må være at den aktuelle lidelsen i ettertid tas opp på listen over likestilte yrkessykdommer.

Etter gjeldende rett er «sikkerhetsventilen» i yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c, ikke omfattet av regelen om omvendt bevisbyrde i bestemmelsens andre ledd. Det innebærer at det er skadelidte som har bevisbyrden for sitt krav, og at det er det alminnelig erstatningsrettslige krav til årsakssammenheng som gjelder.

Når det gjelder dommen fra Agder lagmannsrett av 28. februar 2003 som er gjengitt foran i punkt 11.4.2, er den som nevnt påanket og skal behandles av Høyesterett. Den løsning som Høyesterett kommer fram til, vil kunne få stor betydning også i forhold til den framtidige sikkerhetsventil i loven om arbeidsskadeforsikring.

Utvalgets medlemmer Kirsti Grande, Atle S. Johansen og Nina Reiersen har en særmerknad i forhold til forståelsen av «sikkerhetsventilen»:

Mindretallet kan i hovedsak gi sin tilslutning til flertallets framstilling av gjeldende rett og forholdet til sikkerhetsventilen i § 11 første ledd bokstav c. Mindretallet finner likevel grunn til for sin del å bemerke at «sikkerhetsventilen» ikke fremstår som en snever unntakshjemmel. Lovens ordlyd er helt generell og verken lovens forarbeider eller rettspraksis gir støtte for en snever fortolkning. I «Inneklimasaken» (Rt. 2000 s. 620) tok Høyesterett ikke stilling til om yrkesskadeforsikringsloven § 11 kunne komme til anvendelse fordi det etter bevisførselen var «åpenbart» at det ikke forelå årsakssammenheng. Det var derfor ikke nødvendig for Høyesterett å gå inn på om forholdet falt inn under § 11 første ledd bokstav b) eller c). Siden Høyesterett fant det «åpenbart» at det ikke forelå årsakssammenheng, ble heller ikke innholdet i bevisregelen i § 11 andre ledd drøftet nærmere. Lovens ordlyd er helt generell og heller ikke lovforarbeidene gir støtte for en innskrenkende fortolkning, snarere tvert imot, jf. spesialmotivene inntatt på s. 89 i proposisjonen:

«Bokstav c åpner for at også andre skader enn de som er nevnt i bokstav a og b kan gi rett til dekning under yrkesskadeforsikringen. Forutsetningen er at arbeidstakeren beviser at skaden eller sykdommen skyldes påvirkning fra skadelige stoffer eller arbeidsprosesser. De skadelige stoffene må befinne seg på arbeidsplassen, jf. utkastet § 10. Sykdommer som skyldes radioaktiv stråling kan for eksempel gi rett til dekning etter dette alternativet. Det samme gjelder andre sykdommer som etter sin art tilsvarer dem som gir rett til dekning etter bokstav b, men som ennå ikke er tatt med i listen etter ftrl. § 11–4 nr. 1. Det er ikke meningen at belastningslidelser skal gi rett til erstatning etter bokstav c.».

Ordlyden og lovforarbeidene til § 11 første ledd bokstav c kan derfor tyde på at bestemmelsen nettopp er ment å være en generell regel som kan påberopes av de som har lidelser forårsaket av arbeidsforholdene. I motsetning til det som gjelder for listesykdommene nevnt i § 11 første ledd bokstav b er det her en vesentlig forskjell ved at det er arbeidstaker som har bevisbyrden for at det foreligger årsakssammenheng mellom lidelsen og eksponeringen eller arbeidsforholdene.

Et hovedformål med loven var for øvrig å hindre konflikter mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. En snever eller innskrenkende fortolkning av § 11 første ledd bokstav c vil måtte føre til at flere søksmål må anlegges mot arbeidsgiver, jf. lovens § 8. Også formålet med loven taler derfor mot en snever fortolkning av yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c.

Mindretallet går inn for at nåværende ordlyd videreføres uendret.

11.5 Nærmere om yrkesskadedekningen for militært personell og andre

11.5.1 Innledning

Utvalget har i avsnittene 11.3 og 11.4 gjennomgått de alminnelige betingelsene for retten til erstatning etter lov om folketrygd og lov om yrkesskadeforsikring.

Det er pekt på at følgende nødvendige vilkår må være oppfylte:

  • Det må ha skjedd en arbeidsulykke eller en skadelig eksponering.

  • Det må foreligge en legemsskade, en sykdom eller et dødsfall.

  • Det må være årsakssammenheng mellom skaden, sykdommen eller dødsfallet og arbeidsulykken eller den skadelige eksponeringen.

For personer som omfattes av folketrygdloven § 13–8 første ledd, er det imidlertid – bortsett fra lotter – gjort helt eller delvis unntak fra disse vilkårene. Det er ingen tilsvarende unntaksregel etter lov om yrkesskadeforsikring. I dette avsnittet vil utvalget derfor drøfte om disse unntaksreglene i folketrygdloven skal videreføres ved overgang til ny lov om arbeidsskadeforsikring, eller om yrkesskadedekningen for de aktuelle grupper bør være den samme som for de øvrige personkretsene som omfattes av yrkesskadereglene.

11.5.2 Historikk

I punkt 10.4 er det redegjort for den historiske bakgrunnen for at militært personell og andre ble medlemmer i folketrygden. Her vil utvalget klargjøre det historiske bakteppe i forhold til rekkevidden av yrkesskadedekningen.

Før innføring av den alminnelig lov om uføretrygd for militærpersoner (MUT) den 19. juni 1953, hadde en i Norge ingen generell lovgivning for militært personell. Det var imidlertid grunnlag for pensjonering ved invaliditet og død i visse spesiallover, så som for utskrevet mannskap innen sjøforsvaret, militærpersoner som deltok i okkupasjonstjeneste i norsk militæroppsetning, garnisonerende offiserer som ikke var embetsmenn, fastlønnete offiserer m.fl. Videre forelå stortingsbeslutninger som omfattet hærens og marinens flygende personell og mannskaper på ubåter. I tillegg hadde Forsvarsdepartementet en del fond og legater til særlige formål, blant annet Sjøkvesthuskassen av 9. desember 1674 og Krigshospitalskassen av 20. mars 1679. Staten kunne også etter alminnelige erstatningsrettslige regler bli erstatningsansvarlig for visse skader som oppstod under militærtjenesten. Forsvarsdepartementet hadde i en del tilfeller gitt billighetserstatning til skadde militærpersoner.

Allerede før andre verdenskrig var en oppmerksom på at reglene om sykehjelp og skadebot for militært personell var dels uoversiktlige dels utilfredsstillende. I 1939 oppnevnte Forsvarsdepartementet en komité som skulle utrede disse spørsmålene. På grunn av krigen fikk komiteen bare utført en del forberedende arbeid, og den avga ingen innstilling. Etter frigjøringen ble den militære sykepleiekomité av 1947 oppnevnt. Komiteen avga to innstillinger. Innstilling II av juni 1948 behandlet spørsmål som reiste seg i samband med skadebehandling og erstatning for skader som ble påført under militærtjeneste. Komiteen utarbeidet imidlertid ikke forslag til lovregler. Sosialdepartementet satte derfor ned et utvalg i brev av 24. februar 1951. Utvalget skulle arbeide fram et motivert utkast til lovregler om uføre- og syketrygd for militærpersoner. Det ble forutsatt at utkastet skulle bygge på sykepleiekomiteens innstilling og merknadene til denne. Utvalget avga innstilling i juli 1951.

Om den rettslige bakgrunnen for statens erstatningsansvar på dette området og bakgrunnen for loven, framholdt departementet i proposisjonen s. 6:

«Den någjeldende ordning med erstatning for skader på militærpersoner under militærtjeneste må anses lite tilfredsstillende. Uten omsyn til hvordan en ser på statens juridiske plikt til å yte erstatning for slike skader, må det innrømmes at det iallfall moralsk sett er rimelig at staten yter erstatning i slike tilfelle. Det synes også påkrevd at det blir gitt nærmere regler for fastsettingen av erstatningen. Og en finner det rimelig og hensiktsmessig at det etableres en særskilt trygdeordning etter lignende prinsipper som i sosialtrygdene, slik at de militær eller deres etterlatte får rett til bestemte pensjoner, dersom det foreligger varig invaliditet eller død som følge av skaden og tilpasset skadens størrelse, forsørgingsbyrde m.v. Utgiftene ved trygdeordningen forutsettes i sin helhet dekket av staten. Til gjengjeld må staten være fri for ytterligere ansvar for skader som militærperson blir påført under militærtjenesten.»

Av lovens § 1 første ledd går det fram at den gjelder pensjonering av norske militærpersoner som har fått mén som følge av skade eller sykdom som de er påført under militær tjenestegjøring når Norge ikke er i krig. Loven var med andre ord ingen ulykkestrygd. Hvilken nærmere personkrets loven skulle gjelde for, ble kommentert både av Sykepleiekomiteen og utvalget, se proposisjonen s. 38 og 54, og departementets kommentarer under de alminnelige merknader s. 7. Departementet uttaler i spesialmotivene s. 17 at det vanskelig lar seg gjøre å gi noen nærmere definisjon av «militærperson» og «militær tjenestegjøring» i loven, og at det heller ikke vil være hensiktsmessig. Departementet synes å overlate den nærmere fortolkning til praksis, men nevner at begrepene er benyttet i den militære syketrygd uten at man skal ha hatt vansker med praktiseringen.

Med hensyn til hvilke skader og sykdommer som gir grunnlag for pensjon, heter det i samme bestemmelse at dette gjelder mén etter skade og sykdom som er påført under militær tjenestegjøring . Utvalget mente, i motsetning til Sykepleiekomiteen, at det måtte være årsakssammenheng mellom militærtjenesten og skaden (sykdommen). I proposisjonen uttales det på s. 6:

«Departementet antar at enhver skade eller sykdom som er påført eller oppstått under militær tjenestegjøring bør omfattes av trygden. Sykdom eller skade som er oppstått før, men først konstateres under militærtjenesten vil således være uføretrygden uvedkommende med mindre det kan påvises at lidelsen er blitt vesentlig forverret under tjenestegjøringen. I så fall yter uføretrygden erstatning for forverrelsen. Lovbestemmelsen foreslås formulert på samme måte som den tilsvarende bestemmelse i § 1 i loven om krigspensjonering for militærpersoner og forutsettes praktisert på tilsvarende måte.»

I proposisjonen s. 30 er det redegjort for tilsvarende regler i lov 13. desember 1946 om krigspensjonering for militærpersoner. Her heter det blant annet:

«Trygden nytter ikke noe bedriftsulykkebegrep. All skade eller sykdom som er påført under tjenestegjøringen skal erstattes. Dette er det samme prinsipp som i sjømannstrygden. I praksis leser en stort sett «påført» som «oppstått». Det er ingen betingelse at skaden kan føres tilbake til en spesiell krigshending. Det er nok at skaden er oppstått under tjenestegjøringen. Med tjenestegjøring menes ikke bare den tid han aktivt tjenestegjør (arbeider), men også fritiden. Skader eller sykdommer som påvises først etter tjenestegjøringen er avsluttet, men som bevislig er pådratt under tjenestegjøringen, skal også erstattes.»

Fra 1. januar 1913 trådte sjømannstrygden i kraft. I motsetning til hva som var tilfelle i industriarbeidertrygden der det var et vilkår for ytelser at det forelå bedriftsulykke, ble alle skader som inntraff mens vedkommende var påmønstret et fartøy godkjent. Sjømannstrygden gikk således på dette området betydelig lenger enn industriarbeidertrygden.

Kjønstad kommenterer disse reglene i boken «Yrkesskadetrygden» (1979) s. 58 og 59. Han anfører blant annet at når det gjelder krigspensjon, har vi gjennom lovgivningen fått regler som i visse tilfelle stiller svært små krav til beviset for årsakssammenheng. Han poengterer at det i slike tilfelle ikke bare er de «sosiale» hensyn som gjør seg gjeldende, men for eksempel også slike hensyn som «vederlag for verdifull innsats», «æresbevisning» mv.

Når det gjelder den nærmere avgrensning av hva som skal anses som «militær tjenestegjøring», utaler Sykepleiekomiteen i sin innstilling, inntatt i proposisjonen s. 38:

«Under militær tjenestegjøring går også reiser til og fra tjenesten. Under pliktmessig opphold innen kaserneområde, fartøy eller annet forlegningssted, vil militær tjenestegjøring uten videre ansees å foreligge. Det samme gjelder når den trygdede etter ordre utfører tjenesteoppdrag utenfor sitt forlegningssted. Men militær tjenestegjøring bør også ansees å foreligge når mannskapene under den daglige fritid befinner seg innenfor forlegningsstedet eller områder hvor de vanligvis ferdes i fritiden, idet det ligger i forsvarets egen interesse at personellet får rekreasjon og avveksling. Får en militærperson tillatelse til å reise hjem eller liknende, bør han også være trygdet på den like reise fram og tilbake, men ellers ikke.»

11.5.3 Den videre utvikling av yrkesskadedekningen for militært personell og andre

MUT-loven ble ved lov 9. juni 1961 tatt inn i lov 12. desember 1958 om yrkesskadetrygd. Denne lovendringen opphevet også en del andre bestemmelser om militærpersoner i loven om vernepliktige sivilarbeidere av 17. juni 1937, loven om tjenesteplikt i politiet av 21. november 1952 samt loven om sivilforsvaret av 17. juli 1953. Ved lovendringen ble disse persongruppene overført til yrkesskadetrygden, se lovens § 1 nr. 1 bokstav k. Etter lovens § 10 nr. 1 første ledd andre punktum, skal legemsskade eller sykdom oppstått eller påført under tjenestegjøringen likestilles med yrkesskade. Det er ikke nærmere redegjort i motivene for hvorfor disse gruppene ble gitt den samme utvidede yrkesskadedekningen som militært personell. I sin innstilling II fra 1948 framholdt Sykepleiekomiteen blant annet at vernepliktige sivilarbeidere etter lov 17. juni 1937 ble forutsatt ikke å gå inn under trygden, idet «den tjenesten disse utfører ikke kan anses som noen egentlig militærtjeneste med de faremomenter denne innebærer», se Ot.prp. nr. 67 (1952) s. 7.

Ved lov 17. juni 1970 nr. 67 ble yrkesskadetrygdloven inkorporert i lov 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd som dennes kapittel 11. Regler om den aktuelle personkretsen fant man i § 11–1 nr. 1 bokstav i, mens yrkesskadedekningen var omtalt i § 11–4 nr. 2. Her het det at enhver skade og sykdom var oppstått eller påført i tjenesten, skulle likestilles med yrkesskade. Etter praksis ble også heimevernspersonell omfattet av loven, til tross for at denne gruppen ikke var eksplisitt nevnt.

Yrkesskadetrygdutvalget av 1967 gikk imidlertid inn for begrensning av ordningen med «24 timers trygd». Dette gjaldt imidlertid bare for sjømenn. Utvalget foreslo at yrkesskadedekningen ikke skulle gjelde under ferie og permisjon av mer enn to døgns varighet. Reder- og sjømannsorganisasjonene gikk imidlertid imot en slik begrensning. I Ot.prp. nr. 42 (1969–70), som gjaldt inkorporeringen av yrkesskadetrygden i folketrygden, ble yrkesskadetrygdutvalgets forslag ikke tatt opp. Dette utvalget vil i den forbindelse peke på at nettopp disse reglene ble endret i folketrygdloven av 1997, der blant annet sjømenn nå bare er yrkesskadedekket mens de er «om bord», jf. folketrygdloven § 13–6 tredje ledd.

I NOU 1976: 16 tok også Walmann-utvalget til orde for en begrensning av ordningen med «24 timers trygd», både for sjømenn og militært personell. Bakgrunnen for Walmann-utvalget finnes redegjort for i punkt 3.7.1. Det ble anført s. 93:

«I prinsippet kan ikke utvalget se at yrkesskadedekning av skader oppstått i fritid er berettiget som noen særordning for de grupper som i dag er omfattet av ordningen med «24 timers trygd». Utvalget ser heller ikke grunnlag for å foreslå generelle utvidelser av ordningen til å omfatte nye grupper. Den sterke utviklingen av normaltrygdens stønadsbudsjett som har skjedd i de senere år, og den ytterligere harmoniseringen som utvalget legger opp til, framstår som argumenter imot en mer generell utvidelse av yrkesskadedekning til også å omfatte skade som bare har indirekte eller ytterst svak tilknytning til den enkeltes arbeid.

Også sett på bakgrunn av at et stort antall yrkesbetingede helseskader faller utenfor det gjeldende yrkesskadebegrep, jf. avsnitt 10.5.1., kan det virke urimelig at enkelte grupper skal få godkjent skader som oppstår i fritid som yrkesskade.»

Utvalget gikk imidlertid inn for at «24 timers trygden» burde opprettholdes for vernepliktige militærpersoner og tjenestepliktige sivilarbeidere. Man la blant annet vekt på at normaltrygdens stønadstilbud for denne gruppen var meget begrenset.

Walmann-utvalget vurderte også særreglene med at enhver skade og sykdom som oppstår i tjenestetiden hos militært personell skal likestilles med yrkesskade. Utvalget framhold blant annet følgende s. 94:

«Utvalget kan ikke se noen prinsipiell begrunnelse for at de vilkår som knytter seg til ulykkesbegrepet skal være modifisert for spesielle yrkesgrupper. Det forhold at Staten kan gjøres erstatningsansvarlig for visse forhold ved «militærlivet» som ikke går inn under ulykkesbegrepet er ikke spesifikt hverken for angjeldende gruppe eller for Staten (som «arbeidsgiver»). Dertil kommer at ordningen har en rekkevidde langt ut over tilfeller hvor erstatningsplikt vil kunne tenkes å foreligge. Også på dette felt er det etter utvalgets oppfatning full grunn til å trekke konsekvenser av den utvikling av normaltrygdens stønadsprogram som har funnet sted fra den gang særordningen ble etablert i 1953, og det opplegg til ytterligere harmonisering som utvalget legger opp til og som i dette avsnittet er lagt til grunn som forutsetning for utvalgets drøftinger.

På denne bakgrunn foreslår utvalget de omhandlede særregler opphevet for andre militærpersoner enn vernepliktige og tjenestepliktige sivilarbeidere. For de to sistnevnte gruppene bør ordningen inntil videre opprettholdes av de samme grunner som anført i forbindelse med drøftingen av spørsmålet om «24 timers trygd», jf. punkt b ovenfor. Det er dessuten av betydning at disse grupper utfører tjeneste pålagt ved lov.»

I forbindelse med arbeidet med yrkesskadeforsikringsloven, ble det ikke vurdert eller foreslått at det skulle innføres begunstigende regler for militært personell (befal og menige), se NOU 1988: 6 og Ot.prp. nr. 44 (1988–89). Militært personell har etter denne loven den samme yrkesskadedekning som arbeidstakerne.

I NOU 1990: 20 ble en del av de endringer Walmann-utvalget anbefalte, søkt videreført av Trygdelovutvalget, se s. 591. Her ble yrkesbefal og vervet personell – bortsett fra når disse er på manøver og under feltmessige forhold – foreslått yrkesskadedekket som arbeidstakere. Man la vekt på at det bare var i disse særlig utsatte situasjonene det var grunnlag for yrkesskadedekning på linje med blant annet vernepliktige. Forslaget ble fulgt opp av departementet, se Ot.prp. nr. 29 (1995–96) s. 133.

11.5.4 Gjeldende rett

Folketrygdloven

Bestemmelser om militærpersoners og andres yrkesskadedekning finnes i dag i folketrygdloven § 13–8 første ledd, som lyder:

«Følgende grupper av medlemmer er yrkesskadedekket:

  1. vernepliktige og frivillig tjenestegjørende etter lov av 17. juli 1953 nr. 29 om verneplikt,

  2. vernepliktige og frivillig tjenestegjørende etter lov av 17. juli 1953 nr. 28 om heimevernet,

  3. tjenestepliktige og frivillig tjenestegjørende etter lov av 17. juli 1953 nr. 9 om sivilforsvaret,

  4. tjenestepliktige etter lov av 19. mars 1965 nr. 3 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner,

  5. tjenestepliktige og frivillig tjenestegjørende etter lov av 21. november 1952 nr. 3 om tjenesteplikt i politiet,

  6. militært personell som deltar i internasjonale fredsoperasjoner,

  7. yrkesbefal, kontraktsbefal og vervet personell,

  8. personer som etter avtale deltar i Forsvarets tjeneste som lotter.

Medlemmer som nevnt i første ledd bokstavene a til e er yrkesskadedekket ved enhver skade og sykdom som er påført eller oppstått i tidsrommet fra de møter til tjeneste til de blir dimittert.

Medlemmer som nevnt i første ledd bokstav f er yrkesskadedekket ved enhver skade og sykdom som er oppstått eller påført under opphold i utlandet.

Medlemmer som nevnt i første ledd bokstav g er yrkesskadedekket etter bestemmelsene som gjelder for arbeidstakere. Når medlemmene deltar i manøver eller utfører oppdrag under feltmessige forhold, gjelder likevel bestemmelsene i andre ledd i denne paragrafen.

Medlemmer nevnt i første ledd bokstav h er yrkesskadedekket under kurs, øvelser og annen tjeneste for Forsvaret.»

Det følger av folketrygdloven § 13–15 at skade og sykdom som går inn under lovgivningen om krigspensjon eller krigsskadestønad, ikke regnes som yrkesskade etter folketrygdlovens kapittel 13.

For medlemmer som omfattes av § 13–8 første ledd bokstavene a til e, skal enhver skade eller sykdom som oppstår «fra de møter til tjeneste til de blir dimittert» godkjennes som yrkesskade, jf. andre ledd.

Yrkesskadedekningen løper for det første døgnet rundt i denne perioden – såkalt «24 timers» trygdedekning. Videre innebærer bestemmelsen at det ikke stilles krav til verken ulykkesmoment, skadeart eller årsakssammenheng. Det er heller ikke et vilkår ved eventuell sykdom, at sykdommen eller eksponeringen omfattes av yrkessykdomsforskriftene av 21. mars 1997, gitt i medhold av folketrygdloven § 13–4 første ledd.

I praksis innebærer ordningen for militært personell at dersom en vernepliktig ødelegger en tann ved fall på ski i Chamonix i forbindelse med en helgepermisjon, skal skaden godkjennes som yrkesskade. Det samme gjelder når en offiser får konstatert kreft under FN-tjeneste i tidligere Jugoslavia, uten at sykdommen har årsakssammenheng med forhold under tjenesten. Tilsvarende bedømmes skader og sykdommer som oppstår i forbindelse med straffbare handlinger, slagsmål. Veneriske sykdommer, HIV mv. er også dekket. Det samme må gjelde ved forsettelig påført skade, selvmord mv.

Når en skade eller sykdom foreligger før tjenesten tar til, kan bare en eventuell forverring av skaden eller sykdommen under tjenesten godkjennes som yrkesskade. Oppstår en skade eller sykdom etter at tjenesten er avsluttet (dimittering), kan denne bare godkjennes som yrkesskade dersom det er mest sannsynlig at den har sammenheng med forhold under tjenesten. Det typiske eksemplet her er en militær person som har deltatt i internasjonale fredsoperasjoner, der vedkommende senere utvikler posttraumatisk stressyndrom (PTSD) på grunnlag av psykiske påkjenninger under tjenesten.

Når det gjelder personer som går inn under folketrygdloven § 13–8 første ledd bokstav f (militært personell i internasjonale fredsoperasjoner), skal særlig bemerkes at den utvidede yrkesskadedekningen etter ordlyden bare gjelder «under opphold i utlandet», se tredje ledd. I praksis blir bestemmelsen fortolket slik at denne særskilte dekningen derfor ikke gjelder under permisjoner i Norge eller ved trening/opplæring før avreise, da er man dekket som arbeidstaker.

Yrkesbefal, kontraktsbefal og vervet personell har som hovedregel samme yrkesskadedekning som arbeidstakere, se bestemmelsens første ledd bokstav g, jf. fjerde ledd første punktum. Når disse gruppene deltar i «manøver» eller utfører «oppdrag under feltmessige forhold», gjelder imidlertid den utvidede yrkesskadedekningen, se fjerde ledd andre punktum. Yrkesskadedekningen gjelder likevel ikke under permisjoner i løpet av øvelsen/manøveren, se Trygderettens kjennelse i ankesak 1007/71. En offiser som under permisjon skadet seg i forbindelse med vedhugging hjemme, ble ikke ansett yrkesskadedekket.

I dom fra Hålogaland lagmannsrett av 15. juli 2002 i sak nr. 01–1015 A var det spørsmål om forståelsen av begrepene «manøver» og «oppdrag under feltmessige forhold». En systemoperatør (offiser) i forsvaret med Kystvakten som rulleførende avdeling fikk utløst plager fra nakken som følge av vibrasjoner fra og vanskelige arbeidsstillinger i det helikoptret han arbeidet i. Lidelsen var ikke en følge av en arbeidsulykke, og ble heller ikke omfattet av yrkessykdomsforskriften. Skadelidte mente imidlertid at plagene måtte godkjennes etter § 13–8 fjerde ledd, idet påkjenningene i tjenesten måtte anses som «oppdrag under feltmessige forhold». Retten avviste dette, blant annet med henvisning til at dersom tilfellet ble godkjent, ville det innebære at en unntaksregel i realiteten ble gjort til hovedregel for aktuelle yrkesgruppe. At det var tale om eksponering i ordinær arbeidstid, trakk heller ikke i retning av «oppdrag», slik loven krever. En slik fortolkning av bestemmelsen ville også ha betydd en utvidelse av dekningsområdet i forhold til tidligere yrkesskadelovgivning, mens hensikten med bestemmelsen var å innskrenke dette. Dommen er nå rettskraftig.

Lotter er omfattet under kurs, øvelser og annen tjeneste for Forsvaret, se § 13–8 femte ledd. Lotter har dermed en dekning som ikke vesentlig atskiller seg fra arbeidstakernes.

Lov om yrkesskadeforsikring

I henhold til yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b, jf. § 10, er militært personell og vernepliktige i likhet med arbeidstakerne bare yrkesskadedekket «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden». Med unntak for befal som ikke er på «manøver» eller utfører oppdrag under «feltmessige forhold» og lotter, gir bestemmelsen en mindre vidtrekkende yrkesskadedekning enn folketrygdloven § 13–8.

Etter lov om yrkesskadeforsikring gjelder med andre ord de vilkår som ellers gjelder for yrkesskader og yrkessykdommer etter folketrygdlovens kapittel 13:

  • Det må ha skjedd en arbeidsulykke eller en skadelig eksponering.

  • Det må foreligge en legemsskade, en sykdom eller et dødsfall.

  • Det må være årsakssammenheng mellom arbeidsulykken eller den skadelige eksponeringen og skaden, sykdommen eller dødsfallet

Forsvarets egen erstatningsordning

Forsvaret har en egen erstatningsordning som gjelder ved yrkesskader, yrkessykdommer og dødsfall hos visse grupper militært personell, se forskrift 22. juni 2000 nr. 634, gitt med hjemmel i lov 17. juli 1953 nr. 29 om verneplikt. Forsvaret treffer vedtak om erstatning. Erstatning etter forskriften kommer i tillegg til «lovbestemte trygdeytelser», se forskriftens § 14.

Formålet med erstatningsordningen er å yte rask økonomisk hjelp uten komplisert saksbehandling til personell som omfattes av forskriften, herunder til deres etterlatte, ved varig medisinsk invaliditet og dødsfall, se forskriftens § 1.

Hvilke grupper militært personell som er dekket etter forskriften, er regulert i § 2. De viktigste gruppene er vernepliktige mannskaper under førstegangstjeneste, repetisjonsøvelser og heimevernsøvelser, se første ledd bokstav a. Andre sentrale grupper er vernepliktige og utskrevet befal som ikke er fast tjenestegjørende, men innkalt til repetisjonsøvelser, heimevernsøvelser eller ekstraordinær tjeneste samt lotter og annet kvinnelig personell som er innkalt til tjeneste, kurs og øvelser.

Etter forskriften ytes engangserstatning basert på den godkjente skadens eller sykdommens varige medisinske invaliditet og ved dødsfall. Ved fastsetting av varig medisinsk invaliditet legges trygdeetatens vedtak til grunn, se § 4 første ledd. Full erstatning utbetales ved en skadefølge i gruppe 8 (85–100 prosent). Varig medisinsk invaliditet som ikke gir rett til menerstatning etter folketrygdloven § 13–17, det vil si mindre enn 15 prosent, fastsettes av Sanitetsstaben på grunnlag av Sosialdepartementets invaliditetstabell og/eller spesialisterklæring, se § 4 tredje ledd. Det følger likevel av § 6 bokstav a at varig medisinsk invaliditet mindre enn 2 prosent, ikke gir rett til erstatning.

Av § 2 andre ledd går det fram at forskriften gjelder for skade-, sykdomstilfeller og dødsfall som blir påført eller måtte oppstå mellom tiltredelse av tjenesten og dimittering, herunder innkallings- og dimisjonsreisen. Det er med andre ord en dekning som er temmelig identisk med den vi finner i folketrygdloven § 13–8 andre ledd. Av bestemmelser i forskriftens kapittel II følger imidlertid at man med hensyn til erstatningens størrelse skiller mellom skader og/eller sykdommer som har sammenheng med tjenesten og dem som ikke har det.

Etter § 7 kan etterlatte ved dødsfall ytes erstatning og gravferdshjelp på visse vilkår, jf. § 3.

11.5.5 Utvalgets vurdering og forslag

Slik utvalget har vist ovenfor, må man se de særreglene som i dag gjelder for militært personell i et historisk perspektiv. Før vi fikk MUT-loven i 1953, var militært personell kun sporadisk og tilfeldig omfattet av den sosiale lovgivning som ellers gjaldt for store grupper arbeidstakere.

Når det så gjelder rekkevidden og omfanget av yrkesskadedekningen i MUT-loven, ble tilsvarende bestemmelser i krigspensjoneringsloven av 1946 kopiert. Disse bygde igjen på lovgivningen fra sjømannstrygden av 1913. Satt på spissen vil det si at vi i dag har regler i folketrygdens yrkesskadelovgivning for blant annet militært personell som bygger på vurderinger av risikoer og hensiktsmessighet som fant sted for snart 100 år siden. Slik påpekt av Kjønstad, har det for krigspensjonens del neppe bare vært «sosiale» hensyn som lå bak de svært liberale beviskravene for årsakssammenheng.

Utvalget skal bemerke at hensynet bak yrkesskadelovgivningen er blant annet å skulle gi økonomisk kompensasjon ved skader som har materialisert seg som følge av den særlige risiko som er forbundet ved det å arbeide (reparasjons- og risikohensynet). I sin bok «Skadeståndsrätt» (1976) formulerer Jan Hellner dette argumentet slik s. 225:

«Riskerna för skador i arbetslivet, vilka för många människor starkt överstiger dem som de bär i privatlivet, är ett avgörande skäl.»

Hensynet bak ordningen tilsier med andre ord at en yrkesskade må være påført mens man er i arbeid for sin arbeidsgiver og at skaden har årsakssammenheng med forhold på arbeidsplassen. Disse forhold gjør seg imidlertid ikke gjeldende ved fritidsskader som følge av «24 timers trygdedekning» og der det ikke er noen som helst årsakssammenheng mellom en skadefølge og forhold ved det enkelte yrke.

I NOU 1976: 20 argumenterer Walmann-utvalget med at reparasjonshensynet ikke lenger kan tillegges vekt som argument for «24 timerstrygden», og heller ikke for at alle skader og sykdommer som oppstår i militærpersoners tjenestetid skal godkjennes som yrkesskade.

Dette er et moment som også dette utvalget finner å kunne vektlegge. Dagens generelle trygdesystem («normaltrygden») ivaretar i stor grad reparasjonshensynet. Etter hvert som stadig flere opparbeider seg rett til større tilleggspensjon, svekkes reparasjonshensynet ytterligere. I forlengelsen av dette argumentet skal det tillegges at yrkesskadetrygden ikke lenger ligger «i bunnen» av det økonomiske dekningssystem som i tidligere tider, men er nå en «topperstatning».

Når det gjelder unge personer som avtjener verneplikt eller siviltjeneste, ble de tidligere reglene om garanterte minsteinntekter i folketrygdloven av 1966 § 11–11 nr. 2 opphevet ved overgang til folketrygdloven av 1997. Om bakgrunnen for dette uttaler departementet i Ot.prp. nr. 29 (1995–96) s. 57:

«Folketrygdloven § 11–11 inneholder særregler om fastsetting av antatt årlig inntekt for enkelte persongrupper. Reglene har nå liten betydning blant annet fordi de som blir yrkesskadd før fylte 24 år nå er sikret en minste tilleggspensjon etter et poengtall på 3,3 etter folketrygdloven § 8–4 nr. 3. Departementet slutter seg til Trygdelovutvalgets forslag om å oppheve disse bestemmelsene. Det vises til utvalgets forslag til § 10–21 med merknader.»

De motforestillinger mot en endring som Walmann-utvalget hadde på nettopp dette punkt, gjør seg derfor ikke gjeldende med dagens trygdelovgivning. Ellers vil utvalget tillegge at den øvre grensen for å bli ansett som «ung ufør» senere er hevet til fylte 26 år, se folketrygdloven § 3–21 første ledd.

Risikomomentet ses brukt i lovforarbeider og ved avgjørelsen av konkrete saker. Det er særlig slik at stor risiko blir betraktet som et moment som taler for at det i visse tilfeller bør gis (utvidet) yrkesskadedekning. Ser vi på motivene og spesialmotivene til MUT-loven, ble blant annet risikobetraktninger brukt som argument. I Ot.prp. nr. 67 (1952) s. 38 uttaler Sykepleiekomiteen at skader som oppstår i forbindelse med militærtjeneste gir en presumpsjon for at sykdommen skyldes visse forhold ved militærlivet. I den forbindelse ble det understreket at som følge av legeundersøkelsen før tjenesten tok til, var «de dårlige risikoer avsilt». Komiteen anfører s. 28 at militærlivet innebærer en viss fare, og at erfaring viser at det selv i fredstid oppstår skadetilfeller hvert år. Ved opphopning av mennesker på et begrenset område og ved behandling av eksplosive gjenstander, kan det oppstå ulykker.

Etter utvalgets oppfatning kan en eventuell økt risiko for skade ikke brukes som argument for at aktuelle persongruppe skal ha bedre yrkesskadedekning enn det som følger av hovedreglene. Det kan også diskuteres om risikoen for skader nødvendigvis er et godt argument for bedre yrkesskadedekning. I de tilfeller en skade på militær person skyldes risikoen ved arbeidet, så blir skaden godkjent som yrkesskade. De mer liberale krav som stilles for denne gruppen, gjør imidlertid at det er en rekke skader og sykdommer som ikke har sammenheng med yrkesrisikoen som må godkjennes ut fra lovens ordlyd. På samme måte blir det i mange tilfeller tale om en yrkesskadedekning for rene fritidsskader. Eksempler på slike er gitt foran.

Etter dette utvalgets syn var det imidlertid neppe risikobetraktninger (alene) som gav grunnlag for de liberale reglene for militært personell. Reglene fra krigspensjonslovgivningen, der beviskravet for årsakssammenheng er svært gunstig ut fra andre årsaker enn de rent «sosiale», synes uten nærmere drøftelse overført til MUT-loven. Mye tyder på at militært personell ved dette fikk særregler ved yrkesskadedekningen uten at det ble stilt spørsmål ved reglenes begrunnelse eller berettigelse.

Et annet hensyn som taler for at yrkesskadedekningen for denne persongruppen bør være den samme som arbeidstakere er likhetshensynet. Utvalget kan slik dagens hovedregel er formulert når det gjelder de «bedriftsmessige vilkår», ulykkesmoment og årsakssammenheng, ikke se tungtveiende argumenter for at gruppen militært personell og andre nevnt i folketrygdloven § 13–8 første ledd skal ha en vesentlig bedre yrkesskadedekning enn det som følger av hovedregelen. Det finnes en rekke yrker der man finner en økt skaderisiko, for eksempel i politietaten, i brannvesenet, hos ansatte i helsevesenet osv. Likevel har lovgiver ikke funnet det nødvendig å innføre særregler ved yrkesskadedekningen. En annen «yrkesgruppe» med svært høy risiko for skader, er skoleelevene. I punkt 7.2 er det dokumentert at langt de fleste yrkesskader som meldes til trygdeetaten finner sted i denne gruppen. Heller ikke for skoleelever er det gitt lempeligere regler i loven.

Av utvalgets mandat går det blant annet fram at utvalget også skal se på og vurdere regelforenklinger, se punkt 2.2. En regelverksharmonisering på dette området vil innebære både en forenkling og ressursbesparelse. At man har de samme materielle regler for flest mulig persongrupper som omfattes av lov om arbeidsskadeforsikring, vil bidra til forenkling av regelverket og derigjennom raskere saksbehandling og hurtigere oppgjør. Videre går det fram at fortolkningen av mandatet at det er arbeidstakernes etablerte rettigheter som skal ivaretas i forbindelse med arbeidet med ny yrkesskadelovgivning. Mandatet er følgelig ikke til hinder for å foreslå at gruppen «militært personell og andre» som i dag har særordninger i folketrygden, blir likestilt med arbeidstakere i loven om arbeidsskadeforsikring.

Utvalget foreslår på denne bakgrunn at de særregler som i dag gjelder for persongrupper nevnt i folketrygdloven § 13–8 første ledd, ikke bør videreføres i forbindelse med overgang til ny lov om arbeidsskadeforsikring. Det vil si at disse gruppene foreslås arbeidsskadedekket etter de samme regler som ellers gjelder for arbeidstakere.

Utvalget vil påpeke at mange av disse gruppene er sikret dekning ut fra gunstige regler i forskrift av 22. juni 2000 nr. 634 om utbetaling av engangserstatning ved dødsfall og invaliditet blant personell som avtjener verneplikt mv. Denne ordningen kan eventuelt forbedres for helt eller delvis å kompensere bortfall av særreglene i folketrygdloven.

11.6 Skadelidtes medvirkning

11.6.1 Innledning

Utvalget har i dette kapitlet redegjort for de generelle vilkårene for rett til økonomisk kompensasjon fra folketrygdloven og lov om yrkesskadeforsikring. Det er vist at en rekke nødvendige betingelser må være oppfylt for at retten til erstatning skal utløses.

I dette punktet vil utvalget imidlertid se nærmere på betydningen av skadelidtes posisjon og opptreden når skaden oppstår. Dersom skadelidte selv har bidratt til skaden, er det da rimelig at han eller hun får full erstatning, eller skal retten til erstatning enten avkortes eller bortfaller helt?

Utvalget vil konsentrere seg om lov om folketrygd og lov om yrkesskadeforsikring, men av hensyn til reglenes bakgrunn og historikk også trekke fram folketrygdlovens forgjengere samt erstatningsrettens regler. Framstillingen bygger i hovedsak på Kjønstad, «Erstatningsretten i utvikling» (2003) s. 471–501.

11.6.2 Tidligere ulykkestrygdlover

Ulykkesforsikringsloven av 1894 hadde en bestemmelse i § 10 om bortfall av retten til erstatning. Hvis det forelå forsett fra skadelidte, kunne verken skadelidte eller hans etterlatte kreve erstatning. Forelå derimot uaktsomhet (simpel eller grov) var hele erstatningskravet i behold. Også sykeforsikringsloven av 18. september 1909 hadde en regel om medvirkning i § 26 nr 2. I utgangspunktet svarte § 26 nr. 2 til § 10 i loven om ulykkesforsikring, den forsettlige medvirkning førte til tap av trygderettigheter. Det var likevel en del viktige forskjeller. Blant annet ble selvforskyldt rus likestilt med forsett, og det var bare retten til sykepenger som helt gikk tapt. En del arbeidstakere var omfattet av begge regelverk, hvilket førte til behov for harmonisering. Det ble derfor inntatt et nytt første ledd i bestemmelse i ulykkesforsikringsloven § 10, slik at denne kom til å lyde:

«Med hensyn til sykebehandling og ydelser under denne efter nærværende lov (§§ 4a og 9) kommer lov om sykeforsikring av 18de september 1909, 2det og 4de led til tilsvarende anvendelse.

Har den skadede selv med forsæt fremkaldt ulykken, tilkommer han ingen invaliderente.»

To av datidens store rettsvitenskapsmenn, Aubert og Platou, rettet kritikk mot ulykkesforsikringsloven § 10. De oppstilte en lære om at lovens forsettsbegrep skulle tolkes slik at det også omfattet grov uaktsomhet. Med andre ord en vesentlig utvidelse av grunnlaget for å utelukke erstatning. Riksforsikringsanstalten var ikke enig i innholdet i en slik lære, og anbefalte overfor Sosialdepartementet at man kort og godt satte en strek over kravet til forsettet, siden dette hadde svært liten betydning i praksis. Departement og Storting fulgte dette forslaget, og ved lov 17. juli 1925 ble regelen om forsett i ulykkesforsikringsloven § 10 andre ledd opphevet. Bestemmelsens første ledd var fortsatt i behold. Denne ble tatt inn i den nye loven om ulykkestrygd for industriarbeidere mv. av 1931. Etter lovens § 28 nr. 1 gjaldt syketrygdloven av 6. juni 1930 § 32 tredje og fjerde ledd på tilsvarende måte for rett til sykehjelp etter ulykkestrygdloven § 11.

Syketrygdloven § 32 svarte stort sett til § 26 i sykeforsikringsloven av 1909. Senere endring av ulykkestrygdloven i 1946 førte til at sykebehandling ble overført til syketrygden. Industriarbeidertrygden § 28 ble da opphevet som overflødig. Dermed var det ingen medvirkningsbestemmelser igjen i ulykkestrygden. Ved ny lov om syketrygd av 2. mars 1956 ble § 32 fjerde ledd om tap av retten til sykepenger når sykdommen var en følge av forsett eller beruselse, sløyfet. Følgelig hadde heller ikke syketrygden lengre noen medvirkningsbestemmelser.

11.6.3 Folketrygdloven

I folketrygdloven av 1966 § 14–8 var det en bestemmelse om tap av rettigheter, og denne ble inntatt som § 21–8 i folketrygdloven av 1997. Medvirkning til at skade og sykdom oppstår, er ingen tapsgrunn. Men i samsvar med eldre syketrygdlovgivning, kan medlemmets etterfølgende skjødesløshet med sin helse og unnlatelse av å følge legens råd, føre til bortfall av rett til trygdeytelser.

Folketrygdloven inneholder ingen særregel om reduksjon eller bortfall av ytelser som følge av medlemmets medvirkning. Når medvirkningsreglene uttrykkelig er blitt opphevet i våre sentrale trygdelover, kan man ikke på fritt grunnlag tolke slike regler inn i loven igjen. Legalitetsprinsippet er til hinder for å innskrenke trygderettigheter uten klar lovhjemmel.

Skadelidtes medvirkning kan imidlertid også få betydning når det skal avgjøres om årsakssammenheng og ansvarsgrunnlag foreligger. Dette er vel kjent fra erstatningsretten, se Nygaard (2000), s. 294 og 295. På tilsvarende måte kan man i yrkesskadetrygden ta hensyn til skadelidtes opptreden når det skal avgjøres om det foreligger yrkesskade eller yrkessykdom. Opphevelse av medvirkningsbestemmelsen kan ikke være til hinder for dette. Etter folketrygdloven § 13–6 andre ledd er det et nødvendig vilkår for retten til å få godkjent en yrkesskade, at skaden er påført mens vedkommende var «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden.» I kriteriet «i arbeid» ligger at skadelidte er yrkesskadedekket under utførelse av arbeid for sin arbeidsgiver i henhold til instruks og arbeidsavtale. Gjøremål som finner sted i skadelidtes privat interesse på arbeidsplassen og i arbeidstiden kan derfor ikke sies å foregå «i arbeid» i lovens forstand, se den nærmere redegjørelse for dette i punkt 10.2.1 foran. En skade oppstått under slike omstendigheter, kan derfor ikke godkjennes som yrkesskade.

11.6.4 Skadeserstatningsloven

Lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning § 5–1 nr. 1 og 2 lyder:

«(den skadelidtes medvirkning)

  1. Dersom den direkte skadelidte eller erstatningssøkeren har medvirket til skaden ved egen skyld, kan erstatningen settes ned eller falle bort for så vidt det er rimelig når en tar hensyn til atferden, og dens betydning for at skaden skjedde, omfanget av skaden og forholdene ellers. Dette gjelder likevel ikke dersom skadelidte på skadetiden ikke hadde fylt 10 år.

  2. Som medvirkning reknes det også når den direkte skadelidte eller erstatningssøkeren har latt være i rimelig utstrekning å fjerne eller minske risikoen for skade eller etter evne å begrense skaden.»

Forhold ved skadelidte vil ofte stå sentralt ved spørsmål om skadevolder er erstatningsansvarlig etter vanlige erstatningsrettslige regler, eller ved spørsmålet om omfanget av hans ansvar. Temaet er komplisert og omfattende. Det er utførlig behandlet i juridisk litteratur, se blant annet Nygaard (2000) s. 294 følgende og Lødrup (1999) s. 154 følgende.

En hovedgruppe er når det finnes forhold ved skadelidte som gjør at det ikke er grunnlag for ansvar, eller at dette faller bort. Her kan man igjen skille mellom ulike undergrupper.

En viktig undergruppe er det Nygaard kaller rolleforventning til skadelidte. Her har skadelidte den objektive egenrisikoen for skade. Forventningen til for eksempel den yrkesgruppe skadelidte tilhører, kan medføre at den risiko skadevolder hefter for, blir så liten at det ikke er grunnlag for i ilegge ham ansvar, se Rt. 1957 s. 985 (Brannslokningsapparatdommen). Det kreves ikke skyld (culpa) eller aksept fra skadelidte.

En annen undergruppe er der skadevolder går fri fordi skadelidte har gitt en eller annen form for samtykke eller aksept. Her er disposisjonen poenget. Det kreves ikke rolleforventning av skadelidte eller at han har medvirket som følge av egen skyld. Et særlig typetilfelle innenfor området aksept av risiko har vært skadelidtes yrkesrisiko. Regelen om skadelidtes yrkesrisiko gikk ut på at skadelidte måtte finne seg i skader som var utslag av den risiko som er knyttet til arbeidssituasjonen, se Rt. 1957 s. 25 (Fjøsrøkterdommen). Her ble en røkter skadet av en avlsokse. Høyesterett kom til at husdyrseierens objektive ansvar etter NL 6–10–2 ikke kunne gjelde overfor egne arbeidsfolk i et tilfelle som dette. En slik aksept av risiko som det her er redegjort for, er nå foreldet, se nedenfor.

En annen hovedgruppe, er der skadevolder er ansvarlig, men der skadelidtes krav kan bli redusert på grunn av forhold ved ham eller henne. En praktisk viktig gruppe er skadelidtes medvirkning etter skadeserstatningsloven § 5–1. Utgangspunktet her er at skadevolder er ansvarlig for skaden, i motsetning til hovedgruppen nevnt foran. Skadelidte har imidlertid medvirket til skaden som følge av culpa eller på objektivt ansvarsgrunnlag, slik at han blir medansvarlig. Når det er ansvarsgrunnlag også på skadelidtsiden, kan det bli spørsmål om ansvarsfordeling mellom partene (avkorting).

I praksis kan det imidlertid ofte være en flytende overgang mellom de to skisserte hovedgrupper. Kjønstad (2003) uttaler om dette s. 500:

«Når det gjelder læren om normal yrkesrisiko har verken lovgiveren, Høyesterett eller den juridiske teori gått dypt inn i problemene, og resultatene synes ofte å ha blitt tilfeldige. Dertil har forholdet mellom skadelidtes medvirkning og aksept av risiko aldri blitt skikkelig avklart.»

Etter vedtakelsen av lov om yrkesskadeforsikring er det imidlertid lite aktuelt med et alminnelig erstatningsansvar ved yrkesskader og yrkessykdommer, se punkt 3.5. Skade på arbeidstaker under arbeid går nå vanligvis inn under den loven, der arbeidstakers yrkesrisiko blir dekket av det objektive ansvaret som arbeidsgiver har.

For så vidt gjelder skader i arbeid på personer som ikke omfattes av yrkesskadeforsikringsloven, hevder blant andre Nygaard at man må kunne legge til grunn at det gamle synet på skadelidtes yrkesrisiko ikke gjelder. Han viser blant annet til forarbeidene i forbindelse med flytting av bestemmelsen om skadelidtes medvirkning i straffelovens ikrafttredelseslov § 25 til skadeserstatningsloven § 5–1, se Innst. O. nr. 92 (1984–85) s. 6.

Der sløyfet Justiskomiteen departementets forslag om at det skulle likestilles med medvirkning dersom skadelidte «selv har brakt seg i en situasjon som han visste eller burde ha forstått innebar en særlig risiko for skade». Komiteen mente at eldre rettspraksis om «aksept av yrkesrisiko» neppe var i overensstemmelse med «nåtidens rettsoppfatning». Det rettssyn Stortinget her la til grunn, har fått en enstemmig oppslutning fra etterfølgende juridisk teori, og er benyttet av Høyesterett i Hardangerjektdommen, Rt. 1990 s. 829.

11.6.5 Yrkesskadeforsikringsloven

Lov om yrkesskadeforsikring § 14 lyder:

«Erstatningen kan settes ned eller falle bort dersom arbeidstakeren forsettlig eller grovt uaktsomt har medvirket til skaden. Dette skal likevel ikke innskrenke etterlattes rett til erstatning. Skadeserstatningsloven § 1–5 gjelder tilsvarende så langt den passer.»

Flertallet i det utvalget som la grunnlaget for loven om yrkesskadeforsikring, foreslo at skadeserstatningsloven § 5–1 skulle gjelde for skadelidtes medvirkning i den nye ordningen, se NOU 1988: 6 s. 72 og s. 85. Simpel og grov uaktsomhet samt forsett ville da kunne føre til tap av erstatning. Flertallet gav ingen begrunnelse for sitt syn.

Mindretallet i utvalget foreslo at man ikke skulle ha regler om skadelidtes medvirkning. I praksis ville det ha medført at arbeidstakernes rettsstilling ville ha blitt den samme som i folketrygdloven.

Departementet kom fram til en mellomløsning i forhold til fraksjonene i utvalget sitt grunnsyn, og dette ble fulgt opp i Stortinget. Etter yrkesskadeforsikringsloven § 14 kan forsettelig eller grov uaktsom medvirkning føre til tap eller reduksjon av erstatningen. Medvirkning omfatter ikke bare aktive handlinger, men også passivitet, jf. skadeserstatningsloven § 5–1.

I motsetning til hva som er tilfelle etter skadeserstatningsloven § 5–1, vil skadelidte ved simpel uaktsomhet være sikret retten til erstatning. For at uaktsomheten skal kunne karakteriseres som grov, må det foreligge en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet, se Rt. 1970 s. 1235. Eller som Lødrup (1999) skriver s. 123:

«Handlingen må representere et markert avvik fra forsvarlig handlemåte, og det må være vesentlig mer å bebreide skadevolderen enn ved vanlig uaktsomhet.»

I Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 90 viser departementet til at manglende bruk av adekvat verneutstyr tross påbud og advarsel må anses som et eksempel på grov uaktsomhet. I praksis er det imidlertid svært sjelden at erstatningen faller bort eller reduseres etter yrkesskadeforsikringsloven § 14.

Ved tap av forsørger kan erstatningen ikke falle bort eller reduseres selv om avdøde hadde opptrådt forsettelig eller grovt uaktsom (passiv identifikasjon). Departementet la stor vekt på å unngå støtende resultater ved valg av løsninger, se Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 65.

«Medvirkning» i form av skyld fra arbeidsgivers side kan ikke begrunne ansvarsfritak for forsikringsselskapet, men dersom arbeidsgiveren har opptrådt forsettelig kan selskapet fremme regresskrav etter yrkesskadeforsikringsloven § 8 andre ledd.

Nedsettelse eller bortfall av erstatning ved medvirkning er ikke obligatorisk, idet erstatningen i slike tilfeller kan settes ned eller falle bort. Men er uaktsomheten grov, vil erstatningen i regelen bli nedsatt. Erstatningen reduseres i form av en brøk – for eksempel med 1/4. Det er ikke gitt anvisning i lov om yrkesskadeforsikring § 14 om hvordan avkortingsgraden skal bestemmes. Av henvisning til skadeserstatningsloven § 5–1 må det imidlertid utledes at «atferden», og dens betydning for at ulykken skjedde, omfanget av skadefølgen og forholdene ellers» skal være avgjørende.

Etter det utvalget kjenner til har bare én sak om skadelidtes medvirkning etter denne bestemmelsen blitt behandlet av Høyesterett, se Rt. 2000 s. 1614. En kvinnelig bartender fikk lungekreft etter selv å ha røkt i 20 år og arbeidet i et meget røykfylt diskotek i 15 år. For Høyesterett var det klart at arbeidsgivers forsikringsselskap var ansvarlig etter yrkesskadeforsikringsloven. Selskapet mente imidlertid at erstatningen burde reduseres som følge av skadelidtes medvirkning i form av egen røyking. Flertallet på fire i Høyesterett kom til at erstatningen ikke kunne avkortes etter lov om yrkesskadeforsikring § 14. Mindretallet tok ikke stilling til § 14, men mente at det måtte foretas en reduksjon i erstatningen ut fra et årsaksmessig fordelingsprinsipp. Det er redegjort mer utførlig for denne dommen i punkt 4.3.3.

11.6.6 Utvalgets vurdering og forslag

I forhold til aksept av risiko viser utvalget til at en slik regel verken gjelder etter folketrygdloven eller yrkesskadeforsikringsloven, og for heller ikke innen alminnelig erstatningsrett. En finner derfor ikke grunnlag for å foreta noen nærmere drøftelse av aksept av risiko.

Når det gjelder skadelidtes medvirkning som grunnlag for redusert erstatning, kan flere grunner tale mot å ta hensyn til dette. For det første kan det føre til raskere erstatningsoppgjør samt å forebygge konflikter på arbeidsplassen. Dernest slipper man en vurdering av skyld. Det har neppe så stor økonomisk betydning for arbeidsgiver, om denne også må dekke tapet fullt ut når arbeidsgiver har handlet uaktsom.

Argumenter som ofte blir trukket fram til fordel for en avkorting av skadelidtes erstatning ved medvirkning, er at det kan virke støtende å gi full erstatning i slike tilfeller. Særlig vil dette gjelde der uaktsomheten er grov eller skaden er forsettelig (villet). Ønsket om skadeforebyggelse (prevensjon) står også sentralt. En regel om avkorting ved uaktsomhet, vil kunne medvirke til færre ulykker på arbeidsplassen.

Som nevnt tidligere valgte departementet å gå inn for en medvirkningsregel i lov om yrkesskadeforsikring ut fra de argumenter det foran er redegjort for. Man gikk imidlertid inn for en mellomløsning ved at det bare er grovt uaktsomt eller forsettlig medvirkning som kan gi grunnlag for avkorting av erstatning, se Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 65.

Utvalget finner at en regel om skadelidtes medvirkning slik man finner den i yrkesskadeforsikringsloven § 14, bør videreføres i arbeidsskadeforsikringsloven. Utvalget kan slutte seg til den begrunnelsen som departementet gav for dette i proposisjonen til loven. Utvalget vil også vise til Kjønstad (2003), der han framholder s. 501:

«Men for de tre ordningene som ligger over denne grunnmuren (folketrygden, utvalgets anmerkning), er de sosial hensynene mindre tungtveiende. Her bør man kunne gjøre fradrag ut fra alminnelige rettferdsbetraktninger. Og da kan det være naturlig å se bort fra simpel uaktsomhet, men ha en fakultativ adgang for domstolene til å benytte fordelingsprinsippet ved forsettlig eller grov uaktsom medvirkning.»

Utvalget tilføyer at dagens ordning med at erstatningen til etterlatte ikke reduseres som følge av arbeidstakers grovt uaktsomme eller forsettlige medvirkning, opprettholdes, se lovens § 14 andre punktum. Etter utvalgets syn vil det være urimelig dersom de etterlatte skulle rammes på grunn av forhold de selv ikke har hatt mulighet for å påvirke.

12 Utmåling av erstatning for tap som omfattes av loven

12.1 Innledning

12.1.1 Oversikt over kapitlet

Det følger av mandatet at:

«Det må herunder vurderes hvordan ytelsene i yrkesskadeforsikringen kan tilpasses en slik omorganisering, herunder mulige overgangsordninger. Det forutsettes at den skadelidte skal være sikret ytelser/erstatning på samme nivå som i dag.»

Ved bortfall av rettigheter etter folketrygdloven kapittel 13 (særfordelene ved yrkesskade) og yrkesskadeforsikringsloven skal skadelidtes rett til ytelser ved arbeidsskade samles i ny lov om arbeidsskadeforsikring. Sammenlagt skal ytelsene sikre skadelidte full erstatning for det økonomiske tapet som følge av en arbeidsskade.

Utvalget vil i dette kapitlet vurdere hvordan ytelsene skal utmåles og hvilke tap som skal omfattes av arbeidsskadeforsikringsloven.

Utvalget vil i den følgende drøftelse først gi en oversikt over dagens trygdeytelser og erstatningsposter ved yrkesskade i punkt 12.1.2. Videre vil utvalget i punkt 12.1.3 til 12.1.7 drøfte diverse prinsipielle problemstillinger i erstatningsretten og hvilke problemstillinger som må avklares når man samordner ytelser etter to ulike kompensasjonssystemer.

Deretter vil utvalget gjennomgå de ulike utgifter og økonomisk tap skadelidte kan få som følge av en arbeidsskade i den rekkefølge de normalt påløper/oppstår.

I punkt 12.2 vil utvalget vurdere posten påførte utgifter og hvordan en samlet utbetaling fra arbeidsskadeforsikringen av det som i dag utgjør ytelser (stønader) etter folketrygdloven kapittel 13 og det som utbetales etter lov om yrkesskadeforsikring skal skje. Spørsmålet er hvordan skadelidte fortsatt skal sikres dekning av påførte utgifter i forbindelse med en arbeidsskade i en ny arbeidsskadeforsikringsordning.

I punkt 12.3 vil utvalget drøfte framtidige utgifter.

I punkt 12.4 vil utvalget se på hvilke ytelser som skal dekke tapt arbeidsfortjeneste/tapt arbeidsinntekt som følge av en arbeidsskade og hvorledes skadelidte skal få kompensert dette tapet i arbeidsskadeforsikringen.

I punkt 12.5 vil utvalget se på ytelser som skal dekke det framtidige inntektstapet når skadelidte som følge av arbeidsskaden er ute av stand til å skaffe seg framtidig inntekt og hvorledes dette tapet skal kompenseres/dekkes i arbeidsskadeforsikringen.

I punkt 12.6 vil utvalget se nærmere på menerstatning og hvorledes reglene om menerstatning i folketrygdloven § 13–17 og yrkesskadeforsikringsloven kan slås sammen til en bestemmelse om menerstatning i lov om arbeidsskadeforsikring.

I punkt 12.7 og 12.8 behandles ytelser som skal dekke utgifter etter dødsfall og forsørgertap på grunn av arbeidsskade.

Skadelidtes rett til renter av erstatningsoppgjøret og rett til etteroppgjør vil bli behandlet i punkt 12.9 og 12.10.

12.1.2 Oversikt over trygdeytelser og erstatningsposter

Folketrygdloven

Folketrygdens formål er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter, se folketrygdloven § 1–1. Folketrygdens ytelser til inntektssikring og utgiftsdekning har som hovedregel forskjellig betegnelse. Ytelser til utgiftsdekning betegnes som hovedregel som «stønad». Inntektssikring betegnes som «penger», for eksempel syke-, rehabiliterings- og attføringspenger. Et viktig unntak fra dette er tidsbegrenset uførestønad, som er en ytelse som skal sikre inntektstap.

Reglene om utmåling av folketrygdens ytelser er regulert i loven. Størrelsen på ytelsene til livsopphold er avhengig av hvor stor inntekt medlemmet har hatt før trygdetilfellet oppstod.

Den som rammes av en yrkesskade eller likestilt yrkessykdom som går inn under folketrygdloven kapittel 13, har rett til ytelser etter særskilte bestemmelser i folketrygdloven, de såkalte «særfordelene».

Folketrygdloven § 13–2 gir en oversikt over hvor i loven vi finner reglene om stønad ved yrkesskade eller likestilt yrkessykdom, og hvordan disse beregnes. Den yrkesskadde kan ha rett til følgende ytelser:

  • stønad ved helsetjenester, jf. § 5–25

  • grunnstønad og hjelpestønad, jf. § 6–9

  • sykepenger, jf. § 8–55

  • rehabiliteringspenger, jf. § 10–18

  • attføringspenger, jf. § 11–20

  • tidsbegrenset uførestønad, jf. § 12–9

  • uførepensjon, jf. § 12–18

  • beregning av pensjoner ved yrkesskade, jf. § 3–30

  • alderspensjon, jf. § 19–11

  • menerstatning ved yrkesskade, jf. § 13–17

  • stønad ved båretransport, jf. § 7–5

  • pensjon til gjenlevende ektefelle, jf. § 17–12

  • barnepensjon, jf. § 18–11.

Yrkesskadeforsikringsloven

Yrkesskadeforsikringen dekker økonomisk tap som følger av yrkesskade. Yrkesskadeforsikringen skal dekke differansen mellom full erstatning og de ytelser skadelidte får fra folketrygden. Dette i motsetning til erstatningsutmålingen i alminnelig erstatningsrett hvor man trekker fra eventuelle ytelser fra folketrygden ved erstatningsberegningen. Yrkesskadeforsikringsloven dekker også ikke-økonomisk tap ved medisinsk skadefølge, såkalt menerstatning.

Utmåling av erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven skje etter de alminnelige prinsipper i skadeserstatningsloven kapittel 3, se yrkesskadeforsikringsloven § 13. Hvilke tapsposter som skal omfattes er oppregnet i yrkesskadeforsikringsloven § 12.

Yrkesskadeforsikringsloven § 12 lyder:

«Yrkesskadeforsikringen skal dekke lidt tap, tap i framtidig erverv og utgifter som skaden antas å påføre skadelidte i framtiden. Hvis skadelidte har fått varig og betydelig skade av medisinsk art, skal det gis særskilt ménerstatning. Loven gjelder ikke oppreisning for skade av ikke-økonomisk art etter skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 26 § 3–5.

Yrkesskadeforsikringen skal ved dødsfall gi erstatning til dem som arbeidstakeren helt eller delvis forsørget. Skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 26 § 3–4 første ledd annet punktum gjelder tilsvarende».

Følgende tapsposter er omfattet av ordlyden i § 12:

  1. «lidt tap» ; som omfatter to poster

    • erstatning for påførte utgifter (dvs. merutgifter fram til erstatningsoppgjøret finner sted),

    • erstatning for påført inntektstap (dvs. tapt arbeidsfortjeneste fram til erstatningsoppgjøret finner sted).

  2. «tap i framtidig erverv»; det vil si

    • erstatning for tapt framtidig inntektsevne (gjerne kalt tap i framtidig erverv, og omfatter den reduserte inntekten i framtiden som følge av skaden).

  3. «utgifter som skaden antas å påføre skadelidte i framtiden»; det vil si

    • erstatning for framtidige utgifter (dvs. framtidige merutgifter som følge av skaden).

  4. «menerstatning»

  5. «erstatning til dem som arbeidstakeren helt eller delvis forsørget»

Tapspostene svarer til tapspostene i alminnelig erstatningsrett.

Det er ikke adgang til å gjøre fradrag for de forsikringsytelser og andre ytelser skadelidte har eller mottar etter skaden, som for eksempel egenfinansierte ulykkesforsikringer.

Med hjemmel i yrkesskadeforsikringsloven § 13 andre ledd er det ved forskrift 21. desember 1990 nr. 1027 (i kraft 1. januar 1991) gitt nærmere regler om erstatningsutmålingen, se vedlegg 10. For de fleste tapspostene skjer utmålingen etter forhåndsbestemte (standardiserte) satser. Utmålingen blir på denne måten enklere enn etter reglene i skadeserstatningsloven kapittel 3, der erstatningsutmålingen skjer individuelt. Ved fastsettelsen av nivået på de standardiserte satsene ble det lagt til grunn at skadelidte mottar ytelser fra folketrygden.

Der det ikke foreligger rett til yrkesskadefordeler fra folketrygden, gis det en tilleggserstatning fra yrkesskadeforsikringen til å dekke dette «gapet», se forskriften § 1–2.

Erstatningsutmålingen skjer individuelt i tråd med bestemmelsene i skadeserstatningsloven.

Oppsummering

Det er særfordelene ved yrkesskade etter folketrygdloven kapittel 13 og erstatningspostene etter yrkesskadeforsikringsloven som skal overføres til den nye arbeidsskadeforsikringen. Skadelidte vil fortsatt ha krav på de ordinære ytelsene fra folketrygden. Utvalget kan ikke se at det reiser vesentlige problemer at ytelsene samordnes da det er en forutsetning at ytelsene etter lov om arbeidsskadeforsikring skal svare til den samlede erstatningen etter dagens regler i folketrygdloven kapittel 13 og yrkesskadeforsikringsloven.

12.1.3 Spørsmål om standardisert erstatning

Reglene om standardisert erstatning

Ved erstatningsutmålingen etter lov om yrkesskadeforsikring gjelder reglene i skadeserstatningsloven kapittel 3 så langt ikke annet er bestemt i eller i medhold av yrkesskadeforsikringsloven § 13.

Yrkesskadeforsikringsloven § 12 regulerer følgende erstatningsposter: påført tap (påførte utgifter og påført inntektstap), utgifter som skaden antas å påføre skadelidte i framtiden (framtidige utgifter), tap i framtidig erverv (framtidig inntektstap), menerstatning og erstatning ved dødsfall.

Kongen er gitt fullmakt til å gi regler om utmålingen. Forskrift om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring ble vedtatt 21. desember 1990 og trådte i kraft 1. januar 1991.

Det er ikke fastsatt standardisering for utmåling av alle erstatningspostene i yrkesskadeforsikringen. Både påførte utgifter og påført inntektstap fram til oppgjørstidspunktet erstattes individuelt.

Påførte utgifter fastsettes og erstattes individuelt etter hvilke utgifter den enkelte skadelidt har hatt som følge av yrkesskaden. Fastsettelse av framtidige utgifter skjer også individuelt, men her er beregningen standardisert ved at individuelt beregnede gjennomsnittlige årlige utgifter fastsettes til et engangsbeløp etter et standardisert system. Erstatning for tap i framtidig inntekt, erstatning ved dødsfall samt menerstatning er også i noe varierende grad standardisert.

Dagens situasjon med standardisert erstatning for tap i framtidig erverv i yrkesskadeforsikringen kan oppsummeres som følger:

  • Alle med en inntekt opp til sju ganger folketrygdens grunnbeløp (G) får den samme erstatningen (den variere med skadelidtes alder).

  • Det skjer ikke fradrag verken for forsikringer eller pensjoner finansiert av arbeidsgiveren eller av den skadelidte.

  • Det er satt et tak på erstatningen for skadelidte med en inntekt over 10 G.

  • Utmålingen påvirkes ikke av individuelle forhold hos skadelidte, som for eksempel muligheten for gjeldsnedbetaling mv.

  • Utmålingen kan finne sted uten tvist om skattepåslagets størrelse, kapitaliseringsrente mv.

Hensynene bak innføringen av standarderstatning

Hensynene bak innføringen av standarderstatning var blant annet et enkelt og forutsigbart system, samt å sikre en rask utbetaling til skadelidte. Den forutberegnelighet som standardiserte satser gir, ble i seg selv også ansett som et gode. Kunnskap om erstatningsnivået kan videre gi den enkelte grunnlag for å beregne behovet for eventuelle tilleggsforsikringer.

Hensyn som ble anført mot standarderstatninger var blant annet en fare for over- og underkompensasjon for skadelidte.

Utvalgets vurdering og forslag

Utvalget mener de hensynene som talte for og i mot en innføring av standardisert erstatning på yrkesskadeforsikringsområdet også gjør seg gjeldende i forhold til arbeidsskadeforsikringen. Erfaringene med standardisert yrkesskadeerstatning er delte.

Standarderstatningen «skjærer alle over en kam». Konsekvensen kan i en del tilfeller være at det gis overkompensasjon til dem med inntekt under sju ganger folketrygdens grunnbeløp og underkompensasjon til dem med inntekt over 10 ganger folketrygdens grunnbeløp.

For arbeidstakere med høy inntekt og kort yrkeskarriere er det vanskelig å fastslå hva som er den mest realistiske inntekten på sikt. For eksempel gjelder dette profesjonelle idrettsutøvere som har høy inntekt i en kortere periode, og hvor inntekten således ikke er representativ for skadelidtes gjennomsnittlige inntekt fram til pensjonsalder. Videre er det reist innvendinger mot inndeling av inntektsnivåene som danner utgangspunkt for erstatningsberegningen. Det vises blant annet til at arbeidstakere med inntekt over 10 ganger folketrygdens grunnbeløp (561 861 kroner per 1. desember 2003) ikke får dekket sitt framtidige inntektstap fullt ut (underkompensasjon). Arbeidstakere med inntekt under 7 ganger folketrygdens grunnbeløp (398 027 kroner per 1. desember 2003) blir imidlertid overkompensert. Dette strider mot hensynet til at skadelidte skal sikres full erstatning for sitt økonomiske tap. Disse problemstillingene er nærmere drøftet i punkt 12.5.2.

Det følger av utvalgets mandat at hensynet til et raskt, korrekt og effektivt oppgjør skal tillegges vekt. Standardisering av erstatningsutmålingen innebærer at målsetningen i mandatet om raske og effektive oppgjør oppfylles. Avklaring av skadefølgen må likevel gå foran hensynet til raske oppgjør. Ved å legge for stor vekt på at oppgjørene skal skje raskt kan det medføre at erstatningsutbetalingen ikke blir korrekt. Det bør allikevel tilstrebes at det nødvendige grunnlaget for erstatningsutmålingen foreligger så tidlig som mulig.

Utvalget vil ved gjennomgangen av de enkelte erstatningspostene ta stilling til spørsmålet om standardisert oppgjør ved arbeidsskadeforsikringen.

12.1.4 Terminvise utbetalinger eller engangsutbetalinger

Folketrygdloven

Folketrygdlovens ytelser utbetales i månedlige terminer. Menerstatning kan likevel utbetales som et kapitalisert engangsbeløp, dersom skadelidte ønsker det. De fleste velger å få menerstatningen utbetalt som en engangsutbetaling.

Skadeserstatningsloven

Etter skadeserstatningsloven § 3–9 skal erstatning for personskade og tap av forsørger fastsettes til en engangsutbetaling, med mindre man av særlige grunner finner å burde fastsette erstatningen helt eller delvis til terminvise utbetalinger. I praksis forekommer terminbeløp meget sjelden, erstatning som en engangsutbetaling er den altoverveiende hovedregel.

I erstatningsretten er det ikke diskutert om erstatning for påførte utgifter og påført inntektstap skal utbetales som engangsbeløp. Ved erstatning for framtidige utgifter, framtidig inntektstap og menerstatning er det reist spørsmål om hvilket alternativ som er det beste; engangsutbetaling eller terminvise utbetalinger.

Valget av oppgjørsform ble nærmere vurdert av Erstatningslovkomiteen, se Innst. E 1971 (s. 40 flg.). Utgangspunktet for vurderingen er at det tap som erstatningen skal dekke, ville ha kommet inn suksessivt gjennom et lengre tidsrom dersom skaden ikke hadde inntruffet. Når likevel engangsbeløp ble foretrukket, var det fordi det innebar at man ble ferdig med oppgjøret, uansett den senere utvikling. Det ble også antatt at skadelidte ville være i stand til å forvalte beløpet på en slik måte at det sikret den levestandard som erstatningen tok sikte på å gi. Skulle beløpet bli brukt opp i løpet av forholdsvis kort tid, gir trygdeytelser den tilstrekkelige «garanti for at skadelidte eller de etterlatte fortsatt vil klare seg økonomisk …» (s. 41), og at folketrygden alene ville gi «en rimelig levestandard».

Det avgjørende argument for å velge et engangsbeløp, var at det ikke var mulig å finne fram til en ordning med verdisikring av terminytelsene.

Spørsmål om terminytelser kontra engangserstatninger ble også vurdert i NOU 1994: 20 (Personskadeerstatning) s. 149 til 151. Dette utvalget så det ikke som aktuell politikk å ha et system med terminutbetalinger for alle personskader med et framtidstap. Utvalget mente at det burde reserveres for de mer alvorlige skadetilfellene, for eksempel ved uførhet over 50 prosent, hvor skadelidtes alder ikke er over for eksempel 50 år, og hvor tapet er av en viss størrelsesorden. Dette utvalget var videre av den oppfatning at for de lavere uføregradene framstår engangserstatning som det mest praktiske og hensiktsmessige.

Yrkesskadeforsikringsloven

Utbetaling av erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven følger i hovedsak de samme prinsippene som i skadeserstatningsloven når det gjelder terminvise utbetalinger eller engangsutbetalinger.

I yrkesskadeforsikringsloven er dagens standarderstatninger for framtidige utgifter, framtidig inntekt og menerstatning engangserstatninger. Postene påførte utgifter og tapt arbeidsfortjeneste skal i prinsippet utbetales etter hvert som tapet oppstår.

Utvalgets vurdering og forslag

Etter folketrygdloven utbetales ytelsene som terminvise utbetalinger, mens etter yrkesskadeforsikringsloven utbetales de ulike erstatningspostene som engangsutbetalinger. Utvalget vil ta stilling til om dagens system i folketrygdloven eller yrkesskadeforsikringsloven skal videreføres i arbeidsskadeforsikringen.

Utvalget vil ikke gå nærmere inn på å diskutere terminvise utbetalinger av postene påførte utgifter og påført inntektstap. Spørsmålet om terminvise utbetalinger eller engangsutbetaling gjør seg i hovedsak gjeldende for erstatningsposten framtidig inntektstap.

Ved terminutbetalinger vil ytelsene være tilpasset skadelidtes uførhet til enhver tid. Deler av erstatningsoppgjøret kan derfor avsluttes raskere. Hvis skadelidtes situasjon forverres, vil dette kunne betinge høyere terminer, og omvendt ved bedring. Terminerstatninger kan også være bedre tilpasset muligheten for målet om å få flest mulig tilbake i arbeid. Det vises blant annet til Ot.prp. nr. 102 (2001–2002) fra Sosialdepartementet om tidsbegrenset uførestønad.

På den annen side skal nevnes at terminerstatninger kan gi en usikker situasjon for skadelidte, idet vedkommende ikke vet hvilke ytelser som vil komme i framtiden. Det kan innvirke på bedringen av hans eller hennes tilstand, og motvirke motivasjon for attføring. Videre har det tidligere vært en innvending mot terminerstatninger at de ikke kan inflasjonssikres.

Erstatning for det framtidige inntektstapet utbetales som engangserstatning. Etter innføring av tidsbegrenset uførestønad, ser utvalget klare fordeler med at det framtidige inntektstapet utbetales terminvis inntil varig uførepensjon kan innvilges. Dette vil motivere arbeidstakeren/skadelidte til å prøve å komme tilbake til arbeid og vil avhjelpe vedkommendes økonomiske situasjon. På den annen side kan det for skadelidte være viktig å bli ferdig med erstatningsoppgjøret. Det bør ikke trekke for mye ut i tid.

De argumentene som gjør seg gjeldende ved tapt inntektsevne for og i mot terminerstatning, gjør seg også dels gjeldende for menerstatningens vedkommende.

Et alternativ er imidlertid at det innføres terminerstatninger for de alvorlige skadetilfellene i likhet med forslaget fra NOU 1994: 20 s. 150 andre spalte siste avsnitt. Teknisk sett, mente utvalget det kunne være flere måter å gjennomføre en terminerstatning på. Blant annet ble det nevnt at hvis terminerstatninger gis til dem som er mer enn 50 prosent uføre, vil disse også i det overveiende antall tilfelle få uførepensjon fra folketrygden, og man har med det et godt oppfølgingsapparat for den senere utvikling av skadelidtes situasjon. Et alternativ var at terminerstatningene kunne administreres av folketrygden. Forsikringsselskapene kan belastes et engangsbeløp (kjøp av en «livrente»), eller det kan etableres en løpende refusjonsordning. Detaljene her fant utvalget ikke grunn til å komme nærmere inn på før man har vurdert om dette var et reelt alternativ til gjeldende rett. Utvalget støtter denne argumentasjonen og ser heller ikke grunn til å gå nærmere inn på denne drøftelsen.

Terminene kan også administreres av forsikringsbransjen selv gjennom at skadeselskapene for eksempel kan kjøpe livrenter i livselskapene.

Selv om man finner at terminutbetaling av erstatningsbeløpet er å foretrekke framfor engangserstatning, må det også tas hensyn til de skattemessige forutsetningene for dette. Hvis erstatning for tap i framtidig inntekt skal utbetales terminvis, blir hver termin skattepliktig, og erstatningen må følgelig tilpasse dette. For skadevolder/forsikringsselskapene vil terminutbetalinger bety en betydelig større belastning enn engangserstatning. Et livrentealternativ basert på de til enhver tid gjeldende skatteregler for livrenter, vil medføre betydelig usikkerhet, og vil svekke terminerstatning som et alternativ til engangserstatning.

Utbetaling av en engangserstatning er skattefri, men skadelidte må betale formuesskatt av kapitalen og inntektsskatt av avkastningen. Hvis utbetalingene under en livrente skulle beskattes som inntekt på skadelidtes hånd, måtte erstatningsbeløpene heves betydelig. En eventuell økt bruk av terminerstatning forutsetter at skattereglene legges om. I den forbindelse påpekes at terminutbetaling av menerstatning etter folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven, ikke beskattes som inntekt.

Utvalget går inn for at arbeidsskadeforsikring skal være en forsikringsbasert ordning. Det er som følge av dette naturlig å videreføre det systemet man har i erstatningsretten med engangsutbetaling av menerstatning, erstatning for framtidige utgifter og erstatning for framtidig inntektstap, mens de øvrige postene utbetales løpende. Utvalget ser i forhold til postene påførte utgifter og påført inntektstap at det er viktig at skadelidte sikres økonomisk kontinuitet og at selskapene benytter akontoutbetalinger i de tilfellene hvor tapet kan utmåles for en tilbakelagt periode.

Utvalget går inn for at man viderefører den praksis man i dag har i yrkesskadeforsikringen.

12.1.5 Forfallstidspunktet

Folketrygdloven

Det følger av alminnelige juridiske prinsipper at oppfyllelse av en forpliktelse skal skje ved forfall. Videre skal forvaltningen handle uten ugrunnet opphold; det følger av forvaltningsloven § 11 a for så vidt gjelder plikten til å treffe vedtak. Det forutsettes imidlertid indirekte at vedtak skal iverksettes umiddelbart, og hvis så ikke skal skje, må man varsle særskilt om det, se forvaltningsloven §§ 27 og 42 og trygderettsloven § 14.

En fordring etter folketrygdloven som skal ytes med et engangsbeløp, regnes som forfalt når medlemmet har satt fram krav og fått vedtak om ytelse. Når det gjelder fordringer på løpende ytelser, gjelder det særskilt forfall for den enkelte termin.

Forsikringsavtaleloven

For at sikredes erstatningskrav skal kunne forfalle til betaling, må det ha inntruffet et forsikringstilfelle, og dette må være meldt selskapet (jf. forsikringsavtaleloven §§ 4–10 tredje ledd og § 8–5 første ledd). Videre må sikrede ha oppfylt sin opplysningsplikt etter forsikringsavtaleloven § 8–1 første ledd. Når disse forutsetningene er oppfylt, vil sikredes krav på erstatning forfalle etter forsikringsavtaleloven § 8–2 første ledd «så snart selskapet har hatt rimelig tid til å klarlegge ansvarsforholdet og beregne erstatningen». Hvor lang tid som er «rimelig», vil avhenge av flere forhold. Noen saker kan avgjøres på dagen. Andre saker vil kunne ta lengre tid dersom selskapet må avvente for eksempel en spesialisterklæring, for å avklare eventuell årsakssammenheng. Selskapet skal imidlertid ikke kunne utskyte forfallstidspunktet ved å vise til stor saksmengde, dårlig bemanning eller høyt sykefravær. Den norm som oppstilles, må i utgangspunktet være objektiv.

Yrkesskadeforsikringsloven

Utbetaling av erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven følger de samme prinsippene som forsikringsavtaleloven.

Utvalgets vurdering og forslag

Det er en viktig målsetting i arbeidsskadeforsikringen å få raske, korrekte og effektive oppgjør. For å oppfylle denne målsetningen går utvalget inn for at man følger prinsippet som er nedfelt i forsikringsavtaleloven § 8–2 første ledd. Det innebærer at erstatningen skal utbetales «så snart selskapet har hatt rimelig tid til å klarlegge ansvarsforholdet og beregne erstatningen».

12.1.6 Begrenset forsikringsansvar

Forsikringsansvaret omfatter skadelidtes krav på erstatning når en arbeidsskade inntrer. I dette punktet vil utvalget drøfte om man i arbeidsskadeforsikringen bør innføre regler om begrenset forsikringsansvar for selskapene.

For å kunne drive forsikringsvirksomhet på en forsvarlig måte, er det en betingelse at forsikringsselskapet har kontroll over det ansvar og den risiko det påtar seg ved inngåelsen av forsikringsavtalen. Det er en forutsetning for å kunne ta en riktig premie. Forsikringsvirksomhetsloven § 7–6 slår fast at selskapet skal ha premier som står i rimelig forhold til den risiko som overtas.

Risikoen kan avgrenses på følgende måter:

For det første kan det skje ved at noe av risikoen overføres til reassurandører. Selskapet benytter derfor normalt noe av sin premie til å kjøpe reassuranse for dermed å bli avlastet for en del av risikoen.

For det andre kan risikoen avgrenses gjennom produktavgrensning. Det vil si at man gjennom vilkårsbestemmelsene (eventuelt i lov/forskrift) beskriver hvor omfattende risiko som dekkes og hvilke begrensninger som gjelder. Som et eksempel på vilkårsbegrensninger kan nevnes sumbegrensninger eller unntak (fallskjermhopping er unntatt i ulykkesforsikring).

I naturskadeforsikring er det innført forskrifter om det maksimale erstatningsansvaret som alle forsikringsselskapene har knyttet til en naturskadehendelse. Dersom de totale tap overgår grensen, skal det skje en forholdsmessig avkortning.

I skadeforsikring er det gjort et generelt unntak for krig og krigsliknende handlinger, opptøyer m.m. Dette er på noe ulike vis presisert til også å gjelde terrorhandlinger.

I livsforsikring (død uansett årsak) er det ikke anledning til å gi slike begrensninger. I stedet har lovgiver i forsikringsvirksomhetsloven § 8–5 inntatt en bestemmelse om at:

«Hvis Norge kommer i krig, kan Kongen bestemme at ytelser etter livsforsikringsavtaler bare skal utbetales delvis. Kongen kan også gjøre andre nødvendige endringer i livsforsikringsavtalene for å dekke underskudd i et livsforsikringsselskap som følge av krig.»

Utvalget konstaterer at det både for skadeforsikring generelt og for livsforsikring er rettslige mekanismer som gir adgang til begrensninger med sikte på å oppfylle prinsippet om at forsikringsselskap må ha den nødvendige kontroll over risikoen. Enten er det enkelte selskap gitt denne adgangen gjennom vilkårsregulering, eller så har myndighetene hjemmel til å gripe inn.

Gjeldende yrkesskadeforsikringslov gir ikke anledning til å innføre noen slike former for begrensning i vilkårene. Den hjemmelen som Kongen har i forsikringsvirksomhetsloven § 8–5, gjelder ikke skadeforsikring.

Utvalget har videre fått opplyst at det i forhold til det som betraktes som vanlig yrkesskaderisiko, ikke er noe stort problem for selskapene å få kjøpt den reassuranseforsikring som de anser nødvendig. Det kan til dels være svært dyrt. Det at reassuranseforsikring er dyrt, er imidlertid et annet forhold, og som utvalget ikke anser som et tungtveiende grunnlag for å vurdere å innføre ansvarsbegrensninger. Det synes således ikke å være behov for å innføre noen bestemmelser om begrenset yrkesskadeansvar generelt.

Imidlertid har utvalget vurdert situasjonen til å være en noe annen når det gjelder risiko knyttet til krig, krigsliknende handlinger, opprør og terror. Utvalget ser det vanskelig å angi noen typiske eksempler på terrorhandlinger eller lignende. Men utvalget ser ikke bort fra at det kan komme situasjoner hvor et så stort antall arbeidstakere kan omkomme eller bli uføre, at det langt overstiger den risiko som selskapet og reassurandøren kan dekke.

Utvalget ser det vanskelig å foreslå konkrete bestemmelser om tak på erstatningen for den enkelte arbeidstaker eller på den totale erstatningsutbetaling knyttet til ett selskap og/eller en hendelse, eventuelt i løpet av en tidsavgrenset periode som for eksempel et år.

Man kan ikke se bort fra at en slik krigs- eller terrorsituasjon kan oppstå. Utvalget mener det vil være uansvarlig å ikke forholde seg til en slik mulighet. Samtidig er det vanskelig på forhånd å kunne gi noen gode forslag på begrensningsregler. Utvalget foreslår derfor at det innføres en bestemmelse etter mønster av den som er gitt for livsforsikring i forsikringsvirksomhetsloven § 8–5.

12.1.7 Beskatning av erstatningspostene

Folketrygdloven

Syke-, rehabilitering- og attføringspenger er kompensasjon for tapt arbeidsinntekt og beskattes på samme måte som arbeidsinntekt.

Folketrygdpensjonister betaler lavere skatt enn lønnstakere med samme inntekt. Det er særskilte skatteregler for pensjonister, jf. skatteloven. Dette kommer av at de betaler lav trygdeavgift, og at de får særfradrag for alder og uførhet. Særfradraget er noe forskjellig for alderspensjonister og uførepensjonister. De som har aleneomsorg for barn, vil som regel bli lignet i skatteklasse 2. Dessuten kan folketrygdpensjonister skattlegges etter den såkalte skattereduksjonsregelen. Denne regelen er et alternativ til de «vanlige» skattereglene for en pensjonist. Den skal anvendes dersom den gir en lavere utlignet skatt enn det de vanlige reglene fører til. Hovedhensikten med skattereduksjonsregelen er at minstepensjonister uten særlig formue eller inntekter utenom folketrygdpensjonen ikke skal betale skatt, og at denne fordelen gradvis skal avtrappes etter hvert som formuen og/eller inntekten stiger. Skattereduksjonsregelen fører til at marginalskatten i et område blir på 55 prosent.

Yrkesskadeforsikringsloven

Når skadelidte skal ha «full erstatning», vil skattemessige forhold spille en sentral rolle ved utmålingen. Erstatningsbeløpet skal som hovedregel tilpasses både de skattefordeler og skatteulemper som skadelidte får etter skaden. Skattens innflytelse på erstatningen gjør seg gjeldende ved alle postene som skal dekke det økonomiske tapet.

Erstatning for postene påførte utgifter er ren utgiftsdekning, og beskattes ikke som inntekt.

Erstatningen for påført inntektstap kommer i stedet for lønn og er skattepliktig på samme måte som arbeidsinntekt. Erstatningen må derfor utmåles slik at skadelidte vil motta et bruttobeløp, som skal beskattes som inntekt. Dette bruttobeløpet skal fastsettes slik at skadelidte sitter tilbake med den netto han ville hatt om skaden ikke hadde skjedd.

Erstatning for framtidig inntektstap og menerstatning utbetales som engangsbeløp og er ikke skattepliktig som lønnsinntekt. Erstatningspostene er oppgavepliktig og skal meldes ligningsmyndighetene og formuebeskattes. Det samme gjelder for erstatning ved tap av forsørger . Beløpet utbetales også her som et engangsbeløp og er oppgavepliktig, men ikke skatteplikt som inntekt.

Utvalgets vurdering og forslag

Utvalget finner ikke grunnlag for å gå nærmere inn i skattereglene utover det som er nevnt ovenfor. I den grad skatt kan få betydning for utmåling av erstatning etter arbeidsskadeforsikringsloven vil utvalget kommentere det ved gjennomgang av de ulike erstatningspostene.

12.2 Påførte utgifter

12.2.1 Innledning

Arbeidsskadeforsikringen skal sikre skadelidte erstatning for følgende tapsposter:

  • Erstatning for påførte utgifter (dvs. merutgifter fram til erstatningsoppgjøret finner sted).

  • Erstatning for framtidige utgifter (dvs. framtidige merutgifter som følge av skaden).

  • Erstatning for påført inntektstap (dvs. tapt arbeidsfortjeneste fram til erstatningsoppgjøret finner sted).

  • Erstatning for tapt framtidig inntektsevne (gjerne kalt tap i framtidig erverv, og omfatter den reduserte inntekten i framtiden som følge av skaden).

  • Menerstatning.

  • Erstatning til de etterlatte der arbeidstakeren dør av arbeidsskaden.

I dette punktet vil utvalget se på posten påførte utgifter. I dag kan skadelidte få dekket påførte utgifter dels gjennom folketrygdlovens ordinære regler, dels ytelser i medhold av folketrygdloven kapittel 13 og dels etter yrkesskadeforsikringsloven. Spørsmålet er hvorledes skadelidte fortsatt skal sikres dekning av påførte utgifter i en ny arbeidsskadeforsikringsordning. Under hvert punkt redegjøres det for utvalgets vurdering og forslag til hvorledes bortfall av de enkelte utgiftsgruppene i medhold av folketrygdloven kapittel 13 best kan sikres i en ny ordning med arbeidsskadeforsikring.

Folketrygdlovens stønader – generelt

Folketrygdens formål er å gi stønad blant annet ved sykdom og uførhet, jf. folketrygdloven § 1–2. Folketrygden dekker en lang rekke utgifter som påløper ved en personskade. Ytelsene fra folketrygden tar imidlertid ikke sikte på å gi full kompensasjon for alle utgifter. Regler om bestemte refusjonssatser og egenandeler medfører at skadelidte i praksis vanligvis ikke får alle sine utgifter kompensert av folketrygden.

Ved yrkesskade dekker folketrygden en større andel av utgiftene. Det gjelder særlig utgifter til dekning av helseutgifter.

Yrkesskadeforsikringen

Etter denne loven dekkes påførte utgifter utover det som dekkes av folketrygden, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 12. Påførte utgifter fram til oppgjørstidspunktet erstattes individuelt, jf. forskriften § 2–1. At utgiftene erstattes individuelt vil si at utgiftene til hver enkelt skadelidt må vurderes konkret. Det er ikke skaden som sådan som skal erstattes, men skadens økonomiske betydning, hvilke ekstrautgifter den har påført skadelidte.

Erstatning for tingskade ytes normalt ikke i yrkesskadetilfellene. Yrkesskadeforsikringsloven er formulert slik at loven bare hjemler erstatning på person, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 1 første ledd.

12.2.2 Stønad til helsetjeneste

Folketrygdloven

Kapittel 5 i folketrygdloven omfatter folketrygdens dekning av utgifter til medisinsk behandling, det vil si hva folketrygden skal betale for den behandling som foretas hos lege, fysioterapeut, psykolog osv. Dertil dekkes også utgifter som er forbundet med medisinsk behandling, for eksempel til medisiner, reiseutgifter osv. Formålet med folketrygdloven kapittel 5 (stønad ved helsetjeneste) er å gi hel eller delvis dekning for medlemmers nødvendige utgifter til helsetjenester.

Ytelsene etter kapittel 5 er i stor grad regelstyrte. Det er lite rom for skjønn. Det avgjørende er om medlemmet fyller vilkårene for å få en trygdeytelse. Ytelsene etter kapittel 5 kan deles i to kategorier:

  • Pliktmessige ytelser.

  • Bidrag.

En pliktmessig ytelse utløses når medlemmet fyller vilkårene som er gitt i lov og forskrifter. Da har vedkommende rett til stønad uavhengig av alder eller inntekt. Folketrygdens stønad til utgifter ved helsetjenester omfatter hovedsaklig pliktmessige ytelser. Dette gjelder lovens §§ 5–3 til 5–19 og §§ 5–24 til 5–25.

Egenandeler og egenandelstak er hjemlet i folketrygdloven § 5–3 med forskrifter. Egenandelstak 1 omfatter følgende helsetjenester:

  • Legehjelp.

  • Psykologhjelp.

  • Viktige hjelpemidler og spesielt medisinsk utstyr.

  • Reiseutgifter i forbindelse med behandling.

  • Radiologiske undersøkelser og behandling.

  • Laboratorieprøver.

Folketrygdloven § 5–3 har fått et nytt andre ledd som beskriver den nye egenandeltaksordningen, som betegnes som egenandelstak 2. I § 5–3 andre ledd bokstavene a til d gis det en opplisting av hvilke helsetjenester som omfattes av skjermingsordningen. Det er:

  • Tannlegehjelp.

  • Fysioterapi.

  • Opphold ved opptreningsinstitusjon.

  • Behandlingsreiser til utlandet (klimareiser).

Når et medlem i et kalenderår har betalt godkjente egenandeler opp til egenandelstak 1 eller egenandelstak 2, dekker folketrygden utgiftene til godkjente egenandeler for helsetjenester som nevnt i første eller andre ledd i resten av kalenderåret.

I likhet med det som er tilfelle i tidligere frikortordning, omfatter egenandelstak 2 bare egenandeler som er definert gjennom stønadsforskriftene for de ulike tjenestene eller er vedtatt direkte av Stortinget ved behandlingen av statsbudsjettet.

Egenandelstaket fastsettes av Stortinget, og er det høyeste samlede beløp en bruker skal betale i godkjente egenandeler for de nevnte helsetjenester i løpet av et kalenderår. Per 1. januar 2004 er egenandelstak 1 på 1 550 kroner og egenandelstak 2 er på 4 500 kroner. Utgiftene til egenandeler må dokumenters ved at de føres på et kvitteringskort av behandleren eller av trygdekontoret. Til brukere som har nådd de aktuelle egenandelstak, skal trygdekontoret utstede et frikort. Trygdekontoret dekker da utgiftene til godkjente egenandeler i resten av kalenderåret.

Lovens § 5–22 gir hjemmel for å yte bidrag til dekning av utgifter til helsetjenester. Bestemmelsen er ikke en rettighetsbestemmelse. Bidrag kan bare ytes til formål som ikke dekkes pliktmessig etter folketrygdloven eller etter annen lovgivning. Rikstrygdeverkets retningslinjer er i utgangspunktet uttømmende. Dette innebærer at det i prinsippet ikke kan gis bidrag til andre formål enn det som framgår av disse.

Retten til stønad oppstår først når medlemmet har hatt utgifter. Trygdekontoret kan likevel inngå avtale om direkte oppgjør med den enkelte behandler/tjenesteyter. På denne måten slipper medlemmet å betale folketrygdens andel av honoraret for så å måtte få pengene refundert fra trygdekontoret. Avtale om direkte oppgjør gjelder leger, fysioterapeuter, psykologer, logopeder, jordmødre, kiropraktorer, apotekere, bandasjister, forhandlere av ortopediske hjelpemidler, skysskaffere og opptreningsinstitusjoner. Rikstrygdeverket har utarbeidet mønsteravtaler som skal legges til grunn når trygdekontoret inngår avtaler om direkte oppgjør med den enkelte behandler/tjenesteyter.

Folketrygdloven § 5–25 inneholder særregler om stønad til helsetjenester ved yrkesskade . På dette området har de yrkesskadde flere fordeler, særlig når det gjelder fritak for de egenandeler som ellers gjelder. Ved yrkesskader gir folketrygden full dekning for nødvendige utgifter til legehjelp, tannlegehjelp, fysikalsk behandling, legemidler, hjelpemidler og lignende. Folketrygden dekker også utgifter til hjemtransport. Lovens § 5–25 omfatter ikke psykologhjelp, behandling hos kiropraktor eller behandling for språk- og taledefekter. I disse tilfeller ytes stønad ved yrkesskade etter folketrygdens ordinære stønadsregler.

Utgiftsdekningen er normalt begrenset til de stønadsformer som folketrygden ellers dekker etter kapittel 5. Ved konsultasjon hos lege uten driftstilskudd, vil for eksempel den høyere egenbetalingen som følge av dette ikke blir refundert den yrkesskadde av trygdekontoret, men av forsikringsselskapet. Det samme gjelder egenandeler hos fysioterapeut og kiropraktor hvor folketrygden kun dekker en nærmere angitt sats.

Yrkesskadeforsikringsloven

Skadelidtes faktiske utgifter erstattes individuelt, uten at det er noe element av standardisering, jf. forskrift om standardisert erstatning § 2–1.

Skadelidte har bevisbyrden, og plikter å sannsynliggjøre sitt tap. Herunder må omfanget av offentlige ytelser som skadelidte har krav på, sannsynliggjøres. Bevis føres ved at skadelidte søker om relevante ytelser og benytter klagemulighetene før erstatningskravet spesifiseres. Utgangspunktet for vurderingen er skadeserstatningsloven § 3–1, som fastsetter at erstatning for skade på person skal omfatte «utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden». Det nærmere innhold i bestemmelsen er behandlet i Skoland-dommen i Rt. 1993 s. 1547 og Stokstad-dommen i Rt. 1996 s. 958, Rott-dommen i Rt. 1999 s. 1967 og Bråtane-dommen i Rt. 2000 s. 1436.

Erstatning for utgifter skal utgjøre et supplement til de offentlige ytelsene. I Skoland-dommen er det uttalt at det som kan kreves erstattet, vil være «nødvendige og rimelige» utgifter som en skadepåført vil kunne få som følge av skaden, og at det offentliges tilbud etter helse- og sosiallovgivningen vil være utgangspunktet her. Det er lagt til grunn at erstatningen fra skadevolder skal være et supplement til det offentlige tilbudet for i rimelig utstrekning å avbøte følgene av skaden ytterligere. Det er i dommen pekt på at de skadelidte også vil nyte godt av den utvikling som skjer i samfunnets tilbud. I Stokstad-dommen er dette utgangspunktet utdypet slik på s. 966:

«Når det gjelder behandlings- og pleieytelser med rent helsemessige siktemål, finner jeg det vanskelig å ta noe annet utgangspunkt enn at de offentlige ytelsene representerer det nødvendige og rimelige nivå også erstatningsmessig. Kommer man over til ytelser med sikte på å gi mer selvstendighet, uavhengighet og trivsel i hverdagen, mener jeg at det lettere kan bli tale om en noe høyere standard i erstatningsretten, altså slik at man dekker ytelser utover det som går inn under offentlige hjelpe- og stønadsordninger. Men fortsatt gjelder begrensningen til nødvendige og rimelige utgifter, og det må trekkes en grense mot det som omfattes av menerstatningen.»

Dette betegnes som supplementsprinsippet. Prinsippet innebærer at skadelidte ikke kan kreve alternativer til det offentliges ytelser dekket med mindre det foreligger særegne omstendigheter og utgiftene står i rimelig forhold til det som kan oppnås gjennom annen ordning enn tilbudet fra det offentlige. Erstatningen kommer normalt bare inn som et supplement til det offentliges ytelser som ligger i bunnen.

Ytelser fra det offentlige går til fradrag krone for krone ved beregning av erstatningen, jf. skadeserstatningsloven § 3–1 tredje ledd. Fradrag forutsetter at ytelsen er kompensasjonsrelevant mot utgifter, det vil si av samme karakter og knyttet til samme periode.

Henvisningen til skadeserstatningsloven § 3–1 ble i yrkesskadeforsikringsloven tatt med for å presisere at det er de samme reglene som gjelder her som etter alminnelig erstatningsrett. Noen ytterligere begrensning ble ikke inntatt i bestemmelsen, idet man la til grunn at skadeserstatningsloven § 3–1 er slik å forstå at det bare kan gjøres fradrag for forsikringsytelser som har gått til dekning av påførte utgifter. I praksis kjente man ikke til forsikringer som arbeidsgiver kunne tegne som går til dekning av arbeidstakerens påførte kostnader.

Utvalgets vurdering og forslag

Arbeidstaker som går inn under lov om arbeidsskadeforsikring, vil for framtiden ikke få rett til dekning av påførte utgifter etter folketrygdloven § 5–25. Det innebærer at den del av påførte utgifter som i dag dekkes etter denne bestemmelsen må dekkes av arbeidsskadeforsikringen.

Skadelidte vil fortsatt få dekket sine utgifter etter folketrygdlovens alminnelige regler, men særfordelene etter folketrygdloven § 5–25 foreslås overført til den nye ordningen med arbeidsskadeforsikring. Folketrygdloven § 5–3 første og andre ledd innebærer imidlertid at når skadelidte har hatt egenandeler opptil angitte egenandelstak 1 og 2, så vil de resterende utgifter til egenandeler dekkes av folketrygden.

Dette innebærer at skadelidte i større grad må fremme krav om dekning av utgifter fra arbeidsskadeforsikringen, og at forsikringsselskapene vil få en økt utbetaling til dekning av påførte utgifter. Situasjonen vil bli den samme som etter bilansvarsloven. Utvalget forutsetter en videreføring av individuell utmåling av påført tap. I den grad skadelidte har utgifter til egenandeler, behandlinger eller utgifter for øvrig utover det som dekkes av folketrygden, så skal dette dekkes av forsikringen forutsatt at utgiftene anses som rimelig og nødvendig.

Det innebærer at erstatningsnivået totalt sett blir det samme som i dag. Erstatning for utgiftene skal fortsatt være et supplement til de offentlige ytelsene. Utgiftene kan imidlertid bli noe forskjøvet på grunn av flere engangsutbetalinger, og premienivået må tilpasses økningen i ytelsene. Egenandelstak 1 og 2 innebærer at når egenandelstaket er nådd, så vil skadelidte få en rekke utgifter dekket av folketrygden.

Utvalget foreslår i punkt 16.7.3 å innføre en egenandelsordning for arbeidsgiver ved ulykkesskader. Ordningen vil i praksis si at enkelte utgifter til helsetjenester dekkes av arbeidsgiver.

Forsikringsselskapene bør foreta delutbetalinger så snart det er klart at deler av kravet er uomtvistet eller det av andre grunner foreligger behov for utbetaling. Et alternativ er at selskapene utbetaler et akontobeløp for eksempel oppad begrenset til egenandelstak 1 eller 2 for å avhjelpe skadelidte med økt utgiftsbelastning til egenandeler i anledning behandling av skaden. Det vises i den anledning til forsikringsavtaleloven § 8–2 hvor det framgår at selskapet skal utbetale erstatning så snart de har hatt rimelig tid til å klarlegge ansvarsforholdet og beregne erstatningen.

Da standarderstatning på yrkesskadeområdet ble innført, ble det vurdert hvorvidt denne erstatningsposten burde standardiseres. «Standardisert erstatning for personskade voldt ved yrkesskade eller yrkesykdom», utredning fra et utvalg oppnevnt av Justisdepartementet 30. august 1989. Utvalget konkluderte med at det ikke var hensiktsmessig, idet utgiftene vil variere fra skadelidte til skadelidt, se NOU 1994: 20 s. 158 flg. Det var ikke mulig å finne en felles faktor som gjorde det mulig eller naturlig med en standardisering.

Utvalget går inn for en videreføring av den ordningen man har i dag med at påførte utgifter skal erstattes individuelt i tråd med praksis i alminnelig erstatningsrett, for eksempel når det gjelder bilansvar.

12.2.3 Stønad til bedring av funksjonsevnen (rehabiliteringsstønad)

Folketrygdloven

Rehabiliteringsstønad er en stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet eller arbeidslivet. Denne stønaden skal kompensere for bestemte utgifter i forbindelse med en rekke ulike former for tiltak for medlemmer som har en langvarig sykdom. Det er et vilkår for rett til stønad etter folketrygdloven kapittel 10 at personen oppholder seg i Norge. På visse betingelser kan det gjøres unntak for personer som oppholder seg i utlandet, se lovens § 10–3.

Det er videre et vilkår at personen har vært medlem i folketrygden i minst tre år umiddelbart før krav om stønad settes fram eller har vært medlem i minst ett år før kravet settes fram, og da i det året vært fysisk og psykisk i stand til å utføre et normalt arbeid.

I § 10–7 foretas en samlet regulering av stønadene til dekning av utgifter ved tiltak til bedring av funksjonsevnen både i arbeidslivet, jf. § 10–5 og i dagliglivet, jf. § 10–6. Alle de stønadsformene som er omhandlet i § 10–7 første ledd bokstav a til f kan gis i begge situasjoner. Det kan gis stønad til følgende formål:

  • Hjelpemidler, herunder skolehjelpemidler og hjelpemidler til trening, stimulering og aktivisering, grunnmønster til søm av klær og ombygging av maskiner.

  • Høreapparater.

  • Motorkjøretøy eller annet transportmiddel.

  • Lese- og sekretærhjelp for synshemmede.

  • Førerhund.

  • Tolkehjelp for hørselshemmede.

  • Tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde.

  • Opplæringstiltak.

Stønad til hjelpemidler til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet gis i hovedsak som utlån blant annet fra Hjelpemiddelsentralen.

Reglene om rehabiliteringsstønad er de samme for de yrkesskadde som for andre.

Yrkesskadeforsikringsloven

Utgifter utover det som dekkes av det offentlige, dekkes individuelt av yrkesskadeforsikringen, jf. forskrift til standardisert erstatning ved yrkesskade, § 2–1, jf. skadeserstatningsloven § 3–1.

Utvalgets vurdering og forslag

Utvalget foreslår at dersom skadelidte ikke har krav på stønad til bedring av funksjonsevnen fordi vedkommende ikke fyller vilkårene i folketrygdloven kapittel 10 (Ytelser under medisinsk rehabilitering – rehabiliteringspenger), så skal utgifter som ligger innenfor adekvansgrensen dekkes individuelt av forsikringsselskapet som en påført utgift for skadelidte. Det vil si at man i arbeidsskadeforsikringen skal dekke rimelige og nødvendige utgifter i anledning skaden i tråd med den praksis man har i erstatningsretten for øvrig.

12.2.4 Stønad ved yrkesrettet attføring (attføringsstønad)

Folketrygdloven

Attføringsstønad er regulert i § 11–8. Det gis attføringsstønad ved gjennomføring av et yrkesrettet attføringstiltak. Det er et vilkår for ytelser under attføring at man på grunn av sykdom, skade eller lyte har fått sin evne til å utføre inntektsgivende arbeid varig nedsatt, eller har fått sine muligheter til å velge yrke eller arbeidsplass vesentlig innskrenket.

Attføringsstønad skal, helt eller delvis, dekke ekstrautgifter man blir påført i forbindelse med opplæring eller tiltak. Attføringsstønad kan gis til hel eller delvis dekning av utgifter til:

  • arbeidstrening,

  • skolemateriell,

  • daglige reiseutgifter,

  • hjemreiser,

  • flytting,

  • barnetilsyn,

  • fadder/praktisk hjelp,

  • boutgifter.

Reglene om attføringsstønad er i likhet med stønad til bedring av funksjonsevnen de samme for de yrkesskadde som for andre, jf. folketrygdloven § 11–7 og 11–8.

Yrkesskadeforsikringsloven

Utgifter utover det som dekkes av folketrygden, dekkes individuelt av yrkesskadeforsikringen, jf. forskrift om standardisert erstatning § 2–1, jf. skadeserstatningsloven § 3–1. Skadelidte skal etter gjeldende rett ha full erstatning for sitt økonomiske tap. Dette innebærer at hver enkelt skadelidt må vurderes konkret. Det er ikke skaden som sådan som skal erstattes, men skadens økonomiske betydning for skadelidte. Inn under dette går også dekning av utgifter som påløper som følge av skaden og som ikke dekkes av andre kompensasjonsordninger.

Utvalgets vurdering og forslag

Utvalget foreslår at dersom skadelidte ikke har krav på attføringsstønad fordi vedkommende ikke fyller vilkårene for attføringsstønad i henhold i «normaltrygden», så skal utgift som ligger innenfor adekvansgrensen, dekkes individuelt av forsikringsselskapet som en påført utgift for skadelidte.

12.2.5 Grunn- og hjelpestønad

Grunnstønad skal – helt eller delvis – kompensere ekstrautgifter av betydning som er forårsaket av varig sykdom, skade eller lyte.

Grunnstønad reguleres i folketrygdloven § 6–3. Vilkåret er at medlemmet «har nødvendige ekstrautgifter» av nærmere angitt art. For eksempel ekstrautgifter ved slitasje av klær, utgifter til transport, utgifter til drift av tekniske hjelpemidler eller til hold av førerhund. Oppregningen i loven er uttømmende.

Hjelpestønad skal gi kompensasjon for særskilt tilsyn og pleie av den uføre i hjemmet. Hjelpestønad reguleres i folketrygdloven § 6–4, med særlige regler i § 6–5 om forhøyet hjelpestønad til barn og unge. Stønaden gis dersom sykdommen gjør at medlemmet har behov for særskilt tilsyn og pleie, og det foreligger et privat pleieforhold.

Grunn- og hjelpestønadens størrelse er den samme uten hensyn til om det foreligger yrkesskade.

Det er et vilkår for rett til grunn- og hjelpestønad at man er medlem i folketrygden, jf. folketrygdloven § 6–1.

I § 6–9 er det fastsatt unntak fra det generelle medlemsvilkåret når det er en yrkesskade som ligger til grunn for stønadsbehovet. Det betyr at grunn- og hjelpestønad fortsatt vil kunne utbetales selv om vedkommende flytter fra landet og uten at medlemskapet i folketrygden blir opprettholdt. Det kreves likevel at stønadsmottakeren var medlem på det tidspunktet skaden skjedde, noe som for øvrig er et generelt vilkår for å få en skade godkjent som yrkesskade etter kapittel 13.

Yrkesskadeforsikringsloven

Påførte utgifter fram til oppgjørstidspunktet skal erstattes individuelt i tråd med skadeserstatningsloven § 3–1, jf forskriften § 2–1. Et flertall av merutgiftene ved (mindre alvorlige) yrkesskader vil normalt være dekket fullt ut etter av folketrygden eller det offentlige forøvrig, for eksempel ved sykehusopphold o.l. Utgifter som ikke dekkes av folketrygdens stønadsprogram, for eksempel til transport, egenandeler utover offentlige satser kan imidlertid søkes dekket av yrkesskadeforsikringen.

Erstatningen for påførte merutgifter beskattes ikke som inntekt. Utgiftserstatning er ikke fordel vunnet ved arbeid, kapital eller virksomhet etter skatteloven § 5–1. Det påløper imidlertid nettoskatt på renter av erstatningsutbetalingen, og eventuelt formuesskatt av kapitalbeløpet.

Utvalgets vurdering og forslag

Skadelidte vil fortsatt ha krav på grunn- og hjelpestønad fra folketrygden ved overgang til lov om arbeidsskadeforsikring. Dersom skadelidte velger å flytte utenlands etter en skade, oppstår spørsmålet om skadelidte skal få kompensert at grunn- og hjelpestønad som bortfaller på grunn av utenlandsoppholdet.

Det antas å være en liten andel av arbeidstakerne som flytter utenlands etter en arbeidsskade. For de tilfellene der skadelidte velger å bosette seg i utlandet, vil det generelle prinsippet om at trygdeytelser skal komme til fradrag ved erstatningsutmålingen slå igjennom. Dersom skadelidte har rett til grunn- og hjelpestønad når vedkommende bor i Norge, kan han eller hun ikke velge bort ytelsen og kreve tapet dekket av selskapet. Tilsvarende må gjelde der skadelidte bosetter seg utenlands. Tap av retten til grunn- og hjelpestønad kan ikke kompenseres gjennom erstatningen. Dette blir skadelidtes risiko.

Dette gjelder ikke for arbeidstakerne/skadelidte som omfattes av forordning 1408/71. Det antas at det i praksis er et fåtall arbeidstakere som bosetter seg utenfor EØS området etter en arbeidsskade.

12.2.6 Tingskader

Folketrygdloven

Etter folketrygdloven av 1966 § 2–7 tredje ledd kunne visse påregnelige utgifter som var en direkte følge av en yrkesskade, helt eller delvis bli godtgjort etter regler fastsatt av departementet. Slike regler ble gitt ved forskrift 22. august 1983. Etter disse bestemmelsene kunne trygdeetaten blant annet dekke utgifter i forbindelse med skade på briller eller lignende hjelpemidler, skadde klær eller sko og transport til og fra arbeids- eller opplæringssted. Eksempelvis der en arbeidstaker fikk en planke i ansiktet og samtidig ødela både nesa og brillene, eller hvis ambulansepersonellet måtte klippe opp klærne til en yrkesskadet for bedre å kunne forbinde såret. Disse bestemmelsene ble ikke tatt inn i folketrygdloven av 1997. Departementet la til grunn at «de faktiske påløpte utgiftene vil kunne dekkes av den yrkesskadeforsikring som er opprettet ved lov 16. juni 1989 nr. 65, se Ot.prp. nr. 29 (1995–96) s. 69 første spalte.

Yrkesskadeforsikringsloven

Utgifter til skader på gjenstander som ikke anses som protese (tingskader), dekkes som nevnt ikke etter lov om folketrygd. Man har imidlertid heller ikke noe rettskrav på å få slike utgifter dekket etter yrkesskadeforsikringsloven, jf. § 1 første ledd der det står at loven gjelder for personskade . I Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 89 heter det: «Tingskade faller utenfor, likeledes rene formuestap». Utgifter som nevnt dekkes imidlertid normalt ut fra kulanse hos forsikringsselskapene. Det er likevel et vilkår at det samtidig med tingskaden foreligger en yrkesskade (legemsskade, sykdom eller dødsfall). Utgifter til tingskader isolert omfattes ikke.

Utvalgets vurdering og forslag

Formuesskader dekkes ikke av yrkesskadeforsikringsloven.

I praksis er det flere forsikringsselskaper som av kulanse overfor skadelidte likevel dekker utgifter til formuesskader inntil et visst beløp. Disse forsikringsselskapene anser at man ved å dekke tingskader opptil et visst beløp er med på å forebygge eventuelle tvister. Dette er dekning av mindre utgifter til tingskader som skadelidte kan oppleve som rettferdig å få dekket.

Utvalget går inn for at man innfører en bestemmelse om at skadelidte kan få dekket påregnelige utgifter til tingskader som er en direkte følge av ulykkesskaden, for eksempel ødelagte klær eller briller. Utvalget mener at man ved dekning av formuesskade inntil et visst beløp kan forhindre konflikter på arbeidsplassen. For skadelidte kan det oppleves som rimelig og rettferdig at for eksempel klokken som ble skadet i arbeidsulykken dekkes av arbeidsskadeforsikringen opp til et nærmere angitt beløp. Utvalget ser således ingen vesentlige hindring for at man innfører en slik bestemmelse i arbeidsskadeforsikringen. En engangserstatning for tingskader inntil et visst beløp vil kunne være med på å forenkle oppgjørene, idet man unngår konflikt om småbeløp i den innledende fasen av skadesaksbehandling etter arbeidsskadeforsikringsloven.

Utvalget mener at beløpsgrensen som er valgt viser at at det er små materielle skader skadelidte har fått som følge av arbeidsulykken, man tar sikte på å dekke. Det er ikke utvalgets mening å åpne for å dekke formuesskader fullt ut som følge av arbeidsulykke. Ved at beløpet knyttes til grunnbeløpet vil beløpsgrensen justeres årlig i forbindelse med at Stortinget fastsetter nytt grunnbeløp.

Utvalget går i punkt 16.2.5 inn for en egenandelsordning for arbeidsgiver. Det foreslås en egenandel på inntil 5 prosent av folketrygdens grunnbeløp som arbeidsgiver skal utbetale for utgifter som følge av en arbeidsulykke. Sett i sammenheng med en egenandel, synes det naturlig at arbeidsgiver også får en egenandel for tingskader. Utvalget foreslår derfor at det innføres en samlet egenandel for tingskader og utgifter som omfattes på inntil 5 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Dersom for eksempel skadelidtes behandlingsutgifter overstiger dekningen fra arbeidsgivers egenandel, kan skadelidte fremme krav om dekning av utgifter ved tingskader for inntil 5 prosent av folketrygdens grunnbeløp av forsikringsselskapet.

12.3 Framtidige utgifter

12.3.1 Innledning

Arbeidsskadeforsikringen skal sikre skadelidte erstatning for følgende tapsposter:

  • Erstatning for påførte utgifter (dvs. merutgifter fram til erstatningsoppgjøret finner sted).

  • Erstatning for framtidige utgifter (dvs. framtidige merutgifter som følge av skaden).

  • Erstatning for påført inntektstap (dvs. tapt arbeidsfortjeneste fram til erstatningsoppgjøret finner sted).

  • Erstatning for tapt framtidig inntektsevne (gjerne kalt tap i framtidig erverv, og omfatter den reduserte inntekten i framtiden som følge av skaden).

  • Menerstatning.

  • Erstatning til de etterlatte der arbeidstakeren dør av arbeidsskaden.

I dette punktet skal utvalget drøfte hvorledes skadelidte skal sikres dekning for merutgifter som vil påløpe i framtiden på grunn av arbeidsskaden. Spørsmålet er hvordan skadelidte skal sikres dekning av framtidige utgifter i forbindelse med en arbeidsskade i den nye arbeidsskadeforsikringen.

12.3.2 Folketrygdloven

Det grunnleggende prinsipp i folketrygdloven er at det enkelte medlem har krav på å få dekket utgifter helt eller delvis gjennom refusjon fra folketrygden etter hvert som utgiftene påløper. Hvilke utgiftsposter/ytelser dette er, framgår av punkt 12.2. Viktig er utgiftene til helsetjenester, grunnstønad og hjelpestønad. Det innebærer at utgiftene etter folketrygdloven dekkes løpende etter hvert som de påløper for skadelidte.

12.3.3 Yrkesskadeforsikringsloven

Framtidige utgifter erstattes individuelt (Forskrift om standardisert erstatning § 2–2), men fastsettes standardisert. Dette skjer ved at man beregner skadelidtes gjennomsnittlige framtidige utgifter konkret. Beregning av erstatning for framtidige engangsutgifter er ikke direkte regulert i forskriften.

Det kan være aktuelt å utbetale et engangsbeløp som svarer til én konkret utgift som vil påløpe som et resultat av skaden, eksempelvis tilpasning av boligen, se forskrift om standardisert erstatning § 2–2 første ledd. Utmålingen skal skje på bakgrunn av de individuelle forholdene i den konkrete saken. Erstatningsplikten omfatter bare utgifter som er en nødvendig følge av skaden. Skadelidtes plikt etter skadeserstatningsloven § 5–1 til «etter evne» å begrense skaden, gjelder også her.

Etter yrkesskadeforskriften § 2–2 andre ledd beregnes engangserstatning for løpende framtidige utgifter ved å multiplisere gjennomsnittlige årlige utgifter med en faktor (multiplikator). Alder på oppgjørstidspunktet er avgjørende for valg av faktor, jf. yrkesskadeforskriften § 2–2 jf. § 1–4. Kapitaliseringstabellen for framtidige utgifter er som følger:

  • 21 ganger årlig erstatning når skadelidte er under 35 år,

  • 19 ganger årlige utgifter når skadelidte er mellom 35 og 49 år,

  • 16 ganger årlige utgifter når skadelidte er mellom 50 og 59 år,

  • 14 ganger årlige utgifter når skadelidte er mellom 60 og 69 år,

  • 8 ganger årlige utgifter når skadelidte er over 70 år.

Kapitalisering og skatteulempeberegning er standardisert ved utmålingen av det framtidige utgiftstapet, gjennom en faktor som årlig utgift multipliseres med. Det vil si at det årlige framtidige utgiftsbeløpet neddiskonteres fra tidspunktet utgiften påløper til oppgjørstidspunktet, slik at det gjøres fradrag for renter som kan oppnås i mellomtiden. Det ytes erstatning for skatteulempen i form av skatt på renter og eventuelt formuesskatt som reduserer erstatningen.

Erstatningen for framtidige merutgifter beskattes ikke som inntekt. Utgiftserstatning er ikke fordel vunnet ved arbeid, kapital eller virksomhet etter skatteloven § 5–1. Det påløper imidlertid inntektsskatt på renter av erstatningsutbetalingen, og eventuelt formuesskatt av kapitalbeløpet.

12.3.4 Utvalgets vurdering og forslag

Retten til dekning av framtidige utgifter som ikke lenger vil dekkes av særreglene ved yrkesskade i folketrygdloven overføres til arbeidsskadeforsikringen. Det skal foretas en individuell vurdering av skadelidtes mulige framtidige utgifter. Vurderingen blir tilsvarende dagens praksis ved beregning av framtidige utgifter etter yrkesskadeforsikringsloven. Det vil si en individuell vurdering av utgiftsnivået, og kapitalisert avhengig av skadelidtes alder etter en egen fastsatt tabell.

Utbetaling av et engangsbeløp av utgifter som kan dekkes løpende av trygdeetaten skjer til en viss grad i dag. Dette for at skadelidte skal slippe å fremme krav om utgiftsdekning til trygdekontoret etter hvert som utgiftene påløper.

Utvalget går inn for en videreføring av gjeldende rett etter yrkesskadeforsikringsloven når det gjelder fastsettelse og beregning av framtidige utgifter.

12.4 Ytelser som skal dekke tapt arbeidsfortjeneste ved personskade

12.4.1 Innledning

Skadelidtes inntektsbortfallet kan omfatte to poster. Den første er det midlertidige inntektsbortfall i syke-, rehabiliterings- og attføringsfasen, samt i en periode med tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon fram til oppgjørs- eller domstidspunktet. Den andre posten er når inntektsevnen varig er bortfalt ved hel eller delvis ervervsmessig uførhet. I praksis vil det si når skadelidte mottar hel eller delvis uførepensjon fra folketrygden.

Med utgangspunkt i ytelsene etter folketrygdloven skal det påløpte inntektstapet dekkes/kompenseres i sykemeldingsperioden (se punkt 12.4.2) rehabiliteringsperioden (se punkt 12.4.3), attføringsperioden (se punkt 12.4.4) og i perioden for tidsbegrenset uførestønad (se punkt 12.4.5).

Når det er fastslått at skadelidtes inntektsmulighet er varig bortfalt og vedkommende har blitt innvilget uførepensjon fra folketrygden er det spørsmål om skadelidtes tap i framtidig inntekt (se punkt 12.5).

12.4.2 Sykepengeperioden

Folketrygden

Retten til sykepenger reguleres i folketrygdloven kapittel 8. Formålet med sykepenger er å dekke bortfall av arbeidsinntekt for yrkesaktive som er arbeidsuføre på grunn av sykdom eller skade. Folketrygdens sykepengeordning dekker tapt inntekt det første året etter at skaden inntraff eller sykdommen brøt ut. Sykepengeordningen gir alle arbeidstakere full økonomisk kompensasjon under sykdom opptil 6 ganger folketrygdens grunnbeløp (G) i inntil et år. Det er kun grunnlønnen som skal erstattes, og det er kun pensjonsgivende inntekt som gir grunnlag for sykepengerettigheter.

For å få rett til sykepenger må medlemmet ha vært i arbeid i minst to uker (opptjeningstid § 8–2) og det må foreligge tap av arbeidsinntekt (§ 8–3). Inntektsgrunnlaget må utgjøre minst 50 prosent av grunnbeløpet. Medlemmet må være arbeidsufør på grunn av sykdom (§ 8–4) eller befinne seg i en situasjon som nevnt i § 8–4 andre ledd. Dersom man bare anses arbeidsufør til det arbeid man ble sykmeldt fra (yrkesuførhet § 8–5), kan det ytes sykepenger i en tidsbegrenset periode på opptil 12 uker. Det kan ytes sykepenger ved arbeidstrening og bedriftsintern attføring (§ 8–6) i 12 uker. Om nødvendig kan denne perioden forlenges.

Dokumentasjon av arbeidsuførhet (§ 8–7) skjer ved erklæring fra lege (sykmeldingsattest), ny og fyldigere erklæring etter åtte uker (sykmeldingsattest II), og etter 12 uker må det foreligge et vedtak i trygdekontoret om fortsatt rett til sykepenger. Fra 1. mars 2003 er det innført en forsøksordning med unntak fra reglene om 12-ukersvedtak og bortfall av obligatorisk legeerklæring etter åtte uker. Denne forsøksordningen skal vare i ett år.

Det er vilkår om medlemmets medvirkning (§ 8–8) til behandling, rehabilitering eller yrkesrettet attføring.

Medlemmet må ha opphold i Norge (§ 8–9), men det er noen unntak, og etter søknad kan det gis dispensasjon for en begrenset periode. De som flytter innen EU-området vil kunne få rettigheter etter forordning 1408/71 (se kapittel 6); de vil som hovedregel fortsatt ha rett til å motta sykepenger fra bostedslandet.

I løpet av 2003 vil det bli avviklet tre ulike fagutviklingsprogrammer i regi av trygdeetaten, ett for arbeidslivssentrene, ett for hjelpemiddelsentralene og ett for trygdekontorene. Hovedmålsettingen med «Trygdekontorprogrammet» blir å sette søkelys på trygdekontorenes innsats i forhold til ordningen med Inkluderende arbeidsliv, å videreutvikle etaten som en brukerorientert etat og legge til rette for ny oppfølgingsmetodikk. Det er et vilkår at medlemmet medvirker til behandling, rehabilitering eller yrkesrettet attføring. Medlemmet må ha opphold i Norge, men det er noen unntak, og etter søknad kan det gis dispensasjon for en begrenset periode.

Grunnlaget for sykepenger kan ikke overstige 6 ganger folketrygdens grunnbeløp. Ukens fem virkedager regnes som sykepengedager. Ved delvis arbeidsuførhet kan det ytes graderte sykepenger, jf. § 8–13.

Antall sykepengedager er begrenset til 250 i løpet av de tre siste årene. Ny rett opptjenes likevel etter 26 uker med sammenhengende arbeidsførhet.

Ved arbeidsuførhet som følge av en yrkesskade som går inn under folketrygdloven kapittel 13, har medlemmet rett til sykepenger etter de vanlige bestemmelsene i kapittel 8 og etter følgende særbestemmelser i § 8–55 bokstavene a til f:

  • Vilkåret i §§ 8–2, 8–18, 8–36 og 8–39 om opptjeningstid gjelder ikke. Det vil si at kravet til 14 dagers opptjeningstid hos arbeidsgiver umiddelbart før arbeidsuførheten inntrådte for rett til sykepenger i denne perioden ikke gjelder, se § 8–55 bokstav a.

  • Sykepenger ytes minst ut fra det sykepengegrunnlaget vedkommende hadde på skadetidspunktet, se § 8–55 bokstav b. Denne bestemmelsen vil særlig ha betydning i de tilfeller sykmeldingstidspunktet er et annet enn skadetidspunktet. I disse tilfellene gis skadelidte en bedre rettighet enn det som følger av de ordinære bestemmelser om rett til sykepenger. Et typisk eksempel vil være tilbakefall, men også i de tilfeller der man blir skadet uten å bli sykmeldt, kan bestemmelsen ha betydning

  • Ved tilbakefall ytes det sykepenger som minst svarer til uførepensjon ved yrkesskade, til en person som mottar eller har mottatt uførepensjon, se § 12–18.

  • Ved arbeidsuførhet som skyldes yrkesskade medlemmet er påført som militærperson, ytes det også ved tilbakefall sykepenger etter bestemmelsene i § 8–46.

  • Sykepenger utbetales under opphold utenfor Norge uten hensyn til bestemmelsene i § 8–9.

  • Sykepenger fra folketrygden ytes i opptil 248, 250 eller 260 dager uten hensyn til bestemmelsene i § 8–12 om 250 sykepengedager i løpet av de tre siste årene.

For arbeidstakere som har vært i arbeid før han eller hun ble arbeidsufør, har vedkommende rettigheter med hensyn til trygdetid, ansettelsestid eller botid fra et annet EØS-land. Dette får betydning for arbeidstakere som skades og ikke har tilstrekkelig opptjeningstid i Norge, og som ved opphør av folketrygdloven kapittel 13 ikke lenger vil få rett til særytelser. Denne gruppen vil likevel ha rett til sykepenger etter «normaltrygdens» regler dersom vedkommende har opptjeningstid fra EØS-land, jf. forordning 1408/71 artikkel 18.

Som gjenomgangen viser er det ingen forskjeller i nivået på sykepengene, enten man har en yrkesskade eller ikke. Ulikhetene gjelder vilkårene for retten til sykepenger.

Yrkesskadeforsikringen

Tapt inntekt fram til oppgjørstidspunktet skal erstattes individuelt, jf. forskriften § 2–3. Det er tapt arbeidsinntekt i tidsrommet mellom skaden og oppgjørstidspunktet eller domstidspunktet. Dette er i tråd med skadeserstatningsloven § 3–1. Var skadelidte i arbeid på skadetidspunktet, vil det for tapsperioder på under ett år normalt ikke oppstå tap ut over det folketrygden dekker.

Sykepengeordningen medfører at skadelidte får full lønn fra første sykedag og ett år framover. Sykepengeordningen dekker imidlertid for eksempel ikke tapte overtidsinntekter, tapte biinntekter, lønnsopprykk eller forsinket karriereopprykk som skadelidte ville ha fått uten skaden. Videre gir folketrygdens sykepengeordning bare dekning for ordinære arbeidsinntekter opp til 6 ganger grunnbeløpet (G). Det vil si 341 170 kroner per 1. mai 2003.

Erstatningen for påført inntektstap kommer i stedet for lønn og er skattepliktig på samme måte som arbeidsinntekt. I tillegg til dekning av nettotapet skal det utmåles et skattepåslag for å kompensere skatt av erstatningen. Ved beregningen kan man ikke bare regne ut hva skatten av nettoerstatningen blir, for så å legge beløpet til erstatningen. Tillegget vil også være gjenstand for beskatning, slik at det øker skatten som påløper. Tillegg som skal kompensere tilleggsskatten, øker skatten ytterligere. Beregningen må derfor foretas i form av iterasjon, der en ved gjentatte omberegninger kommer fram til det endelige erstatningsbeløpet. Når erstatningsbeløpet deretter beskattes, skal skadelidte sitte igjen med samme nettobeløp som han eller hun hadde hatt uten skaden. I praksis foretas denne beregningen av dataprogrammer.

Utvalgets vurdering og forslag

For skadelidt som omfattes av arbeidsskadeforsikringen, vil de særfordeler som gjelder rett til sykepenger etter folketrygden på grunn av en arbeidsskade bortfalle.

Nedenfor vil utvalget vurdere om og hvordan skadelidtes rett etter folketrygdloven § 8–55 bokstav a til f skal kompenseres i arbeidsskadeforsikringen.

Til folketrygdloven § 8–55 bokstav a:

Dersom en arbeidstaker blir utsatt for en skade i løpet av de første 14 dagene hos en ny arbeidsgiver, vil arbeidstakeren ved bortfall av særreglene i folketrygdloven ikke ha sykepengerettigheter etter «normaltrygdens» regler i denne perioden. Det innebærer at inntektstapet må dekkes av forsikringen fullt ut fra første sykemeldingsdag. Dette blir imidlertid bare aktuelt for en liten gruppe.

Etter folketrygdloven § 8–47 vil arbeidstakere som på sykmeldingstidspunktet midlertidig har vært ute av inntektsgivende arbeid i mindre enn tre måneder, og som er i arbeid uten å fylle vilkåret om to ukers opptjeningstid, ha rett til sykepenger med 100 prosent av sykepengegrunnlaget fra 15. sykemeldingsdag. Grunnlaget fastsettes etter den pensjonsgivende årsinntekten på samme måte som for selvstendig næringsdrivende, se folketrygdloven § 8–35. Den arbeidsskadde nyansatte arbeidstakeren vil således ha et inntektstap i 14 dager som må dekkes av arbeidsskadeforsikringen. Deretter vil inntektstapet bli kompensert av folketrygden.

For den som ikke har rett til sykepenger fra folketrygden, vil en overføring av ansvaret for dekning av hele inntektstapet i sykemeldingsperioden til arbeidsskadeforsikringen stille store krav til rask saksbehandling for at skadelidte skal få erstatning uten forsinkelser. Den viktigste målsettingen for en framtidig arbeidsskadeforsikring er etter utvalgets oppfatning å sikre arbeidstakerne og de skadelidte personlig og økonomisk trygghet . Utmåling av påført inntektstap i sykemeldingsperioden blir dermed lik erstatningsutmålingen i erstatningsretten for øvrig, for eksempel slik det i er i bilansvar.

Statsansatte har tariffavtale om full lønn under sykdom. I kommunal sektor har arbeidstakerne rett til full lønn i hele eller deler av sykemeldingsperioden. I privat sektor er det bare deler av arbeidsstokken som har avtale om full lønn under sykdom. Det er cirka 1/3 av alle arbeidstakere som ikke har avtale om full lønn under sykdom. Disse finner man i privat sektor.

For arbeidstakere som ikke har rett til full lønn under sykdom, må inntektstapet i sykemeldingsperioden kompenseres av arbeidsskadeforsikringen i tråd med den praksis man har i dag.

Etter forsikringsavtaleloven § 8–2 skal forsikringsselskapene utbetale erstatning så snart selskapet har hatt rimelig tid til å klarlegge ansvarsforholdet og beregne erstatningen.

Til folketrygdloven § 8–55 bokstav b):

I dag beregnes skadelidtes sykepenger fra folketrygdloven ved yrkesskade ut fra sykepengegrunnlaget vedkommende hadde på skadetidspunktet. Etter yrkesskadeforsikringsloven dekkes påført/tapt arbeidsinntekt i tidsrommet fra skadetidspunktet til oppgjørstidspunktet individuelt.

En følge av dette er at skadelidte skal ha dekket sitt økonomiske tap fra skadetidspunktet fra arbeidsskadeforsikringen for påført inntektstap i sykemeldingsperioden som ikke dekkes av folketrygdlovens ordinære regler.

Til folketrygdloven § 8–55 bokstav c):

Her vil tilsvarende prinsipp som nevnt ovenfor gjelde. Skadelidte skal ha dekket sitt økonomiske tap fra skadetidspunktet fra arbeidsskadeforsikringen for påført inntektstap i sykemeldingsperioden som ikke dekkes av folketrygdlovens ordinære regler.

Til folketrygdloven § 8–55 bokstav d):

Bestemmelsen inneholder en del særregler for rett til sykepenger for militærpersoner, se § 8–46. Utvalget finner imidlertid ikke grunnlag for å redegjøre nærmere for disse reglene.

Til folketrygdloven § 8–55 bokstav e):

Yrkesskadeforsikringsloven stiller ikke krav om at skadelidte må oppholde seg i Norge. I den grad en skadelidte mister retten til sykepenger fra folketrygd på grunn av opphold utenfor Norge, mener utvalget det er naturlig at dette inntektstapet dekkes individuelt av arbeidsskadeforsikringen. Det vil si at selskapet må vurdere hvorvidt sykemeldingsperioden har sammenheng med arbeidsskaden og således skal dekkes av arbeidsskadeforsikringen som påført inntektstap, dersom skadelidte mister retten til sykepenger fra folketrygden.

Til folketrygdloven § 8–55 bokstav f):

Antall sykepengedager er begrenset til 248 i løpet av de tre siste årene. Perioder innen de siste tre årene legges sammen. Dersom en arbeidstaker har brukt opp sine sykepengerettigheter, vil vedkommende igjen ha rett til sykepenger i 248 dager, først når medlemmet har vært helt arbeidsfør i 26 uker, jf. folketrygdloven § 8–12.

Dersom for eksempel en arbeidstaker har fått sykepenger fra folketrygden i til sammen 200 dager i løpet av de siste tre årene når han blir utsatt for en arbeidsulykke, vil dette få betydning for sykepengerettigheter fra folketrygden. Hvis skaden for eksempel medfører sykmelding i nye 100 dager, så blir det spørsmål om det er trygdeetaten eller forsikringen som skal være ansvarlig for hele sykemeldingsperioden (det vil si 300 dager), eller om det skal gjøres fradrag for differansen på 48 dager som arbeidstakeren har krav på fra folketrygden om grunnlaget for siste sykmelding ikke var blitt godkjent som forårsaket av yrkesskade (248 dager som skadelidte får dekket av folketrygden – 200 sykemeldingsdager som er dekket av folketrygdloven i det skade inntreffer = 48 dager).

Utvalget går inn for at folketrygdloven og arbeidsskadeforsikringen bærer dette ansvaret hver for seg så langt det rekker. Det vil si at skadelidte har krav på sykepenger fra folketrygden for opptil det maksimale antall dager man har rett til etter «normaltrygdens» regler. Arbeidsskadeforsikringen må etter dette overta ansvaret for det inntektstapet skadelidte påføres ved at vedkommende ikke lenger har krav på sykepenger etter «normaltrygdens» regler. Det innebærer i eksempelet nevnt ovenfor at folketrygden dekker 48 dager og forsikringen 52, idet det gjensto 48 dager med sykepenger fra folketrygden da skaden inntraff.

Oppsummering punkt a) til f):

Utvalget mener at gjennomgangen av konsekvensene som vil inntre ved bortfall av rett til sykepenger etter folketrygdloven kapittel 8–55, viser at prinsippet om full kompensasjon og dagens praksis med individuell utmåling gjør at samlet kompensasjon fra folketrygd og arbeidsskadeforsikring blir som i dag. For arbeidstakere som for framtiden ikke vil få rett til sykepenger fra folketrygden vil ytelsene etter arbeidsskadeforsikringsloven øke tilsvarende.

12.4.3 Rehabiliteringsperioden

Folketrygdloven

Etter sykepengeperiodens utløp kan det gis rehabiliteringspenger. Personer som ikke har hatt sykepengerettigheter, kan få rehabiliteringspenger når arbeidsuførheten har vart i 52 uker.

Rehabiliteringspenger er en ytelse med formål å sikre inntekt ved sykdom, når det pågår behandling med utsikt til bedring av arbeidsevnen og arbeidsevnen er nedsatt med minst halvparten på grunn av funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom, skade eller lyte. Rehabiliteringspenger utgjør 66 prosent av beregningsgrunnlaget, som fastsettes ut fra pensjonsgivende inntekt det siste kalenderåret før arbeidsevnen ble nedsatt, eventuelt gjennomsnittet av de siste tre kalenderårene. Ytelsen er derfor i de fleste tilfeller atskillig lavere enn sykepengene. Inntekt over 6 G regnes ikke med i beregningsgrunnlaget. Rehabiliteringspenger ytes som hovedregel ikke lenger enn ett år.

Folketrygdloven §§ 10–2 til 10–4 angir de generelle vilkårene for rett til ytelser etter kapittel 10, det vil si både stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet og arbeidslivet, og rehabiliteringspenger. For å kunne få ytelser etter kapittel 10 er det ikke tilstrekkelig å være medlem i folketrygden på søknadstidspunktet. I tillegg kreves det at søkeren har vært medlem i folketrygden en viss minstetid før krav om ytelse settes fram, det vil si at søkeren har tilknytning til Norge av en viss art og varighet før det kan bli aktuelt med stønad, jf. folketrygdloven § 10–2.

I folketrygdloven § 10–3 stilles det ytterligere vilkår i form av at det som utgangspunkt kreves opphold i Norge. Det innebærer at det i utgangspunktet ikke kan gis ytelser etter kapittel 10 til en person som oppholder seg andre steder. Unntak fra dette vilkåret er inntatt i folketrygdloven § 10–3 andre ledd. Den som omfattes av unntaket, vil få utbetalt rehabiliteringspenger i utlandet når de ordinære vilkårene for denne ytelsen er oppfylt. I tillegg vil de arbeidstakerne som flytter innen EU-området med hjemmel i Forordning 1408/71 kunne ha fortsatt rett til rehabiliteringspenger.

Grunnlaget for rehabiliteringspenger fastsettes ut fra medlemmets pensjonsgivende inntekt året før uføreåret, det vil si året før vedkommende ble minst 50 prosent arbeidsufør. Grunnlaget er den inntekten rehabiliteringspengene regnes ut etter og som bestemmer rehabiliteringspengenes størrelse. Dersom gjennomsnittlig pensjonsgivende inntekt de tre siste kalenderårene før uføreåret gir et høyere grunnlag, benyttes dette. Grunnlaget som fastsettes etter denne hovedregelen kalles «rehabiliteringspengegrunnlaget». Rehabiliteringspenger ytes med 66 prosent av grunnlaget for rehabiliteringspenger, jf. § 10–10. Det vil si at rehabiliteringspenger vil utgjøre cirka 66 prosent av den bortfalte arbeidsinntekt og er derfor i de fleste tilfeller atskillig lavere enn sykepengene. Rehabiliteringspenger ytes som hovedregel ikke mer enn ett år.

Medlemmer som ikke har hatt pensjonsgivende inntekt i den aktuelle perioden eller som har inntekter denne perioden som har vært lave, er garantert en minste årlig ytelse på 1,8 ganger folketrygdens grunnbeløp, jf. § 10–10 andre ledd.

For et medlem som får nedsatt arbeidsevnen før fylte 26 år på grunn av en alvorlig og varig sykdom, skade eller lyte som er klart dokumentert, er minsteytelsen 2,4 ganger grunnbeløpet. Dette gjelder selv om medlemmet har vært mer enn 50 prosent yrkesaktiv etter fylte 26 år, dersom kravet settes fram før medlemmet fyller 36 år.

Til den som er arbeidsufør på grunn av yrkesskade gis det rehabiliteringspenger etter bestemmelsene i folketrygdloven §§ 10–9 til 10–17, jf. § 10–18. Særbestemmelsene er angitt i folketrygdloven § 10–18, og er som følger:

  • Vilkåret i § 10–2 om forutgående medlemskap gjelder ikke.

  • Vilkåret i § 10–3 om opphold i Norge gjelder ikke.

  • Vilkåret om minst 50 prosent uførhet for rett til rehabiliteringspenger gjelder ikke ved yrkesskade. Det kan ytes rehabiliteringspenger ved uføregrad ned til 30 prosent. Uførhet som skyldes andre forhold enn yrkesskade blir ikke tatt med i vurderingen, når denne delen av uførheten utgjør under 30 prosent av den totale uførheten, jf. § 10–18 andre ledd.

  • Ved fastsetting av rehabiliteringspengegrunnlaget er det en særregel for yrkesskadde at man kan sette grunnlaget lik antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet dersom dette gir et høyere grunnlag enn den pensjonsgivende inntekten siste kalenderår, eventuelt gjennomsnittet av de tre siste kalenderårene.

Yrkesskadeforsikringsloven

I likhet med sykepengeperioden vil rehabiliteringspengeperioden falle inn under perioden hvor påført inntektstap skal erstattes individuelt i yrkesskadeforsikringen, jf. forskrift om yrkesskadeforsikring § 2–1 og skadeserstatningsloven § 3–1. Skadelidte har krav på dekning av differansen mellom full lønn og utbetalte rehabiliteringspenger beregnet etter inntekten på skadetidspunktet.

Der oppgjøret kommer mer enn ett år etter at skaden/sykdommen ble konstatert, vil ofte inntektstapet bli større fordi folketrygdens ytelser (rehabiliterings-/attføringspenger) i slike tilfeller ikke kompenserer tidligere arbeidsinntekt fullt ut.

Utvalgets vurdering og forslag

For skadelidt som vil bli omfattet av den nye loven om arbeidsskadeforsikring, vil folketrygdens særfordeler hva gjelder rett til rehabiliteringspenger på grunn av en arbeidsskade bortfalle.

Nedenfor vil utvalget knytte vurderingen til vilkårene i folketrygdloven § 10–18:

I hovedsak vil det være i de tilfellene hvor skadelidte ikke tilfredsstiller vilkårene til medlemskap i folketrygden, ikke oppholder seg i Norge og ikke har rett til å få overført ytelsen, eller har en uføregrad mellom 30 og 50 prosent, at skadelidte får et tap.

Dersom arbeidstakeren/skadelidte krever rehabiliteringspenger og ikke fyller kravene til forutgående medlemskap vil vedkommende da måtte få hele inntektstapet dekket av forsikringen. I praksis kan det hende at skadelidte har rett til sykepenger, men ikke fyller vilkårene for rett til rehabiliteringspenger.

Dersom den arbeidsskadde flytter utenlands under rehabiliteringsperioden, bortfaller retten til rehabiliteringspenger, idet det er et vilkår at skadelidte oppholder seg i Norge, jf. § 10–3. Det vil typisk være utenlandske arbeidstakere som skades og ønsker å returnere til sitt hjemland i rehabiliteringsperioden.

En mulig løsning kan være at yrkesskadde får beholde retten til rehabiliteringspenger i folketrygdloven dersom vedkommende flytter utenlands. Dette kan gjøres ved at man får en ekstra gruppe inn under folketrygdloven § 2–5. Etter §§ 2–5 og 2–6 er det en rekke grupper som har pliktig og fullstendig medlemskap under opphold utenfor Norge. Utvalget har imidlertid kommet til at dersom skadelidte velger å flytte utenlands, så må tap av eventuelle trygderettigheter være et moment han eller hun må ta stilling til selv. Utvalget går ikke inn for opprettelse av en særordning for disse tilfellene, idet det ikke anses som en tilfredsstillende løsning og uansett vil gjelde et lite antall personer.

Utvalget mener at denne gruppen skal ha dekket sitt tap individuelt etter lov om arbeidsskadeforsikring. Det blir en vurdering av om og eventuelt hvilket inntektstap skadelidte lider. Dette er en løsning som avviker fra utvalgets forslag ved grunn- og hjelpestønad. Begrunnelsen er at rehabiliteringspenger skal dekke påført inntektstap, mens grunn- og hjelpestønad er en utgiftspost og skal dekke en annen type økonomisk tap.

Retten til rehabiliteringspenger vil også bortfalle for den som har uføregrad mellom 30 og 50 prosent . Etter utvalgets vurdering er dette en annen type tap av rett enn tap av rehabiliteringspenger ved flytting til utlandet. Det er et grunnvilkår for retten til rehabiliteringspenger i folketrygden at arbeidsevnen er nedsatt med minst halvparten.

Utvalget kan ikke se at det er vesentlige innvendinger mot at vilkåret med hensyn til uføregraden for retten til rehabiliteringspenger blir lik hovedregelen i folketrygden. Det vil i praksis innebære at også i disse tilfellene må en større del av tapet dekkes av arbeidsskadeforsikringen enn det som i dag dekkes av yrkesskadeforsikringen. Situasjonen blir den samme som etter bilansvarsloven ved at skadelidte får utbetalt uførepensjon fra folketrygden dersom uføregraden er på minst 50 prosent.

Utvalget går inn for at man viderefører den individuelle beregningen av inntektstapet som i dag finner sted i yrkesskadeforsikringen. Den største praktiske betydningen for skadelidte blir at påført inntektstap i perioder hvor vedkommende ikke lenger har rett til rehabiliteringspenger i folketrygden, dekkes av arbeidsskadeforsikringen.

I ovennevnte tilfeller vil utvalget peke på at det i disse situasjonene er et viktig hensyn at skadelidte sikres økonomisk kontinuitet. Det er i slike tilfeller viktig å sikre at den som har pådratt seg en arbeidsskade får nødvendig (økonomisk) hjelp fram til oppgjør finner sted.

12.4.4 Attføringsperioden

Folketrygdloven

Ytelser under yrkesrettet attføring har som siktemål å gi hjelp slik at skadelidte kan fungere i yrkeslivet og er regulert i folketrygdloven kapittel 11. De generelle vilkårene for attføringspenger er regulert i §§ 11–2 til 11–6.

Vilkårene for attføringspenger er i utgangspunktet de samme som vilkårene for rehabiliteringspenger. Det vil si at det ikke tilstrekkelig å være medlem i folketrygden på søknadstidspunktet. I tillegg kreves det at søkeren har vært medlem i folketrygden en viss minstetid før krav om ytelse settes fram, det vil si at søkeren har tilknytning til Norge av en viss art og varighet før det kan bli aktuelt med stønad. Det er videre en forutsetning for å kunne motta attføringspenger at man oppholder seg i Norge og har vært medlem i folketrygden i minst tre år før krav om attføringspenger settes fram, jf. folketrygdloven §§ 11–2 og 11–3.

Attføringspenger ytes til medlemmer mellom 19 og 67 år, jf. folketrygdloven § 11–4. Det er et vilkår at skadelidte har fått varig nedsatt evne til å skaffe seg inntekt eller vesentlig innskrenket mulighet til å velge yrke eller arbeidsplass med minst 50 prosent som følge av sykdom, skade eller lyte, jf. folketrygdloven § 11–5. Attføringspengene utgjør 66 prosent av attføringspengegrunnlaget per år.

Attføringspenger kan gis:

  • under gjennomføring av attføringstiltak,

  • i ventetid før og mellom slike tiltak, og

  • mens skadelidte søker jobb, i inntil ett år etter at han eller hun avsluttet attføringstiltak.

Til den som er arbeidsufør på grunn av en yrkesskade , gis det ytelser under yrkesrettet attføring etter bestemmelsene i § 11–20. Særbestemmelsene er som følger:

  • Vilkåret i § 11–2 om forutgående medlemskap gjelder ikke. Det innebærer at skadelidte ikke må ha vært medlem i folketrygden i minst tre år umiddelbart før han eller hun satte fram krav om en ytelse, eller vært medlem i folketrygden før han eller hun satte fram krav om en ytelse og i denne tiden har vært fysisk og psykisk i stand til å utføre et normalt inntektsgivende arbeid.

  • Vilkåret om minst tre poengår for rett til tilleggspensjon gjelder ikke.

  • Attføringspenger ytes ved uføregrader ned til 30 prosent.

  • Det skal fastsettes en særskilt uføregrad for den del av uførheten som skyldes yrkesskade eller yrkessykdom. Det ses bort fra uførhet som skyldes andre forhold enn yrkesskaden, når denne delen utgjør under 30 prosent av den totale uførheten.

Yrkesskadeforsikringsloven

I likhet med rehabiliteringsperioden vil skadelidte i attføringsperioden få dekket sitt påførte inntektstap individuelt fram til varig uførhet er fastslått, jf. forskrift om standardisert erstatning § 2–1.

Utvalgets vurdering og forslag

For skadelidt som omfattes av arbeidsskadeforsikringen, vil folketrygdens særfordeler til attføringspenger på grunn av en arbeidsskade etter folketrygdloven, bortfalle.

I likhet med perioden med sykepenger og rehabiliteringspenger vil utvalget også her gå inn for å videreføre dagens ordning/system i yrkesskadeforsikringsloven med individuell dekning av påført inntektstap. Der skadelidte er ung, vil det påførte inntektstapet som skal dekkes av arbeidsskadeforsikringen kunne bli høyere enn etter yrkesskadeforsikringen. Det skyldes at unge skadelidte ikke lenger vil få «særfordelene» i folketrygden ved beregningen av attføringspenger, men kun motta de grunnytelsene folketrygden garanterer.

Det påførte inntektstapet utmåles individuelt og medfører at en større del skal erstattes av arbeidsskadeforsikringen.

12.4.5 Tidsbegrenset uførestønad

Folketrygdloven

Tidsbegrenset uførestønad ved uførhet er innført for å kunne fungere som et virkemiddel for å forhindre varig utstøtning fra arbeidslivet. Denne ordningen trådte i kraft 1. januar 2004.

Folketrygdloven § 12–9 om tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon lyder:

«Dersom det etter en helhetsvurdering er sannsynlig at inntektsevnen kan bedres, skal det gis en tidsbegrenset uførestønad. Ved vurderingen skal det legges vekt på bl.a. sykdommens art, medisinske opplysninger, funksjonsvurderinger, restarbeidsevne, alder og tidligere tilknytning til arbeidslivet. Stønaden gis for en periode på ett til fire år og skal revurderes før periodens utløp.

Uførepensjon kan gis dersom det ikke er utsikt til bedring av inntektsevnen/arbeidsevnen.»

Tidsbegrenset uførestønad skal gis når det etter en samlet vurdering ikke framstår som usannsynlig at vedkommende til tross for uførheten etter en tid kan vende tilbake til arbeidslivet. Varig uførepensjon bør som hovedregel bare innvilges i tilfeller med 100 prosent arbeidsuførhet uten utsikt til bedring av arbeidsevnen.

Selv om vilkårene for uførepensjon er oppfylt, vil noen stønadsmottakere kunne takle funksjonsnedsettelsen bedre enn andre, slik at det på tross av sykdommen vil være mulig å vende tilbake til arbeid etter en tid med stønad. Det kan også skje endringer i arbeidsmarkedet eller teknologisk utvikling, slik at mulighetene for arbeid kan bedres. Vedkommende kan også oppnå en bedring av helsetilstanden, uten at det er grunnlag for å anta et konkret bedringstidspunkt ved innvilgelsen.

Tidsbegrenset uførestønad gir en fleksibel ytelse som det kan være behov for i større eller mindre grad i ulike perioder. Den enkelte vil allerede ved innvilgelsen være forberedt på at det forventes aktivitet og innsats fra vedkommendes side med henblikk på å komme tilbake til arbeidslivet. Uførhet vil ikke uten videre medføre at man får pensjon som en varig inntektskilde fram til alderspensjon. Dette er bakgrunnen for at Regjeringen foreslo å innføre en tidsbegrenset uførestønad. Det ble reist innvendinger mot forslaget. Spesielt i forhold til forsikringsbransjen som stiller krav om varig uførhet før eventuell uførekapital kan utbetales.

Minstenivået for tidsbegrenset uførestønad skal være lik minstenivået for rehabiliterings- og attføringspenger. Dette for å markere at tidsbegrenset uførestønad ikke er en pensjonsytelse. Beregningen av tidsbegrenset uførestønad følger ikke reglene om pensjonssystemet i folketrygdloven kapittel 3, og den er knyttet opp til reglene for rehabiliterings- og attføringspenger.

Yrkesskadeforsikringsloven

Fører yrkesskaden til at skadelidte blir helt eller delvis ervervsmessig ufør, oppstår normalt et framtidig inntektstap som skal erstattes, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 12.

Dersom forsikringsselskapet ikke anser skadelidte for varig ufør når vedkommende blir innvilget tidsbegrenset uførestønad, skal skadelidte ha dekket påført inntektstap løpende inntil forsikringsselskapet eventuelt fastslår at skadelidte anses varig ufør. Det er i første omgang opptil selskapene å vurdere og ta stilling til når skadelidte anses varig ufør og således skal få utbetalt erstatning for framtidig inntektstap.

Utvalgets vurdering og forslag

Tidsbegrenset uførepensjon kan innebære at perioden med påført inntektstap som skal kompenseres av arbeidsskadeforsikringen, blir lenger enn den hittil har vært. Legger forsikringsselskapene samme vurdering til grunn som trygdetaten når det gjelder varighetskravet i forhold til ervervsmessig uførhet, anses skadelidte ikke som varig ufør før perioden med tidsbegrenset uførestønad er over. Tidsbegrenset uførhet skal dermed erstattes individuelt som påført inntektstap, jf. skadeserstatningsloven 3–1.

Spørsmålet om når varig uførhet er inntrådt er det, som nevnt, opptil selskapene å ta stilling til. I henhold til punkt 7.7 er det ingen fast praksis for at selskapene avventer trygdeetatens vedtak om uførepensjon før erstatning for framtidig inntektstap utbetales. Selskapene tar stilling til når skadelidtes situasjon har stabilisert seg og når skadelidtes tilstand framstår som varig.

Vedtak om tidsbegrenset uførestønad er et signal fra trygdeetaten om at varighet ikke foreligger. Det taler for at selskapene i praksis vil utbetale erstatningen akonto for å avvente skadestabilisering. Det innebærer at perioden hvor påført inntektstap skal dekkes, kan bli lenger for selskapene etter arbeidsskadeforsikringsloven.

12.5 Ytelser som skal dekke det framtidige inntektstapet ved personskade

12.5.1 Innledning

Arbeidsskadeforsikringen skal blant annet sikre skadelidte erstatning for tapt inntektsevne. Det kalles gjerne tap i framtidig erverv , og omfatter den reduserte inntekten i framtiden som følge av skaden.

Når det er fastslått at skadelidte er blitt varig ervervsmessig ufør, vil skadelidte ha et framtidig inntektstap som skal kompenseres for perioden fra oppgjørstidspunktet til pensjonsalder.

12.5.2 Uførepensjon

12.5.2.1 Folketrygdlovens ordinære regler

Uførepensjon er ytelse til livsopphold som skal sikre inntekt for personer som har fått sin inntektsevne eller arbeidsevne helt eller delvis varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte.

For å få uførepensjon må vedkommende som hovedregel ha vært medlem i folketrygden i de siste tre årene fram til uførheten oppstod. Det er også et utgangspunkt at vedkommende fortsetter å være medlem i folketrygden når uførepensjonen er innvilget, jf. folketrygdloven §§ 12–2 og 12–3. For å få rett til uførepensjon må medlemmet være mellom 18 og 67 år.

Kravene om gjennomgått behandling og attføring må ses i sammenheng med folketrygdlovens grunnsyn om at uførepensjon ikke skal gis dersom medlemmet kan fortsette eller komme tilbake i inntektsgivende arbeid, jf. folketrygdloven § 12–5. Hva som er hensiktsmessig behandling og attføring avgjøres konkret i den enkelte sak.

I folketrygdloven § 12–6 er det medisinske vilkåret for uførepensjon angitt. Det består av følgende komponenter:

  • det må foreligge varig sykdom, skade eller lyte,

  • sykdommen, skaden eller lytet må ha medført varig funksjonsnedsettelse, og

  • funksjonsnedsettelsen må være hovedårsaken til den nedsatte inntektsevnen/arbeidsevnen

Det er et vilkår for rett til uførepensjon som yrkesaktiv at inntektsevnen er varig nedsatt med minst halvparten, se folketrygdloven § 12–7. Med inntektsevne menes vedkommendes evne til å utføre inntektsgivende arbeid. Uføregraden skal angi i hvilken grad inntektsevnen er nedsatt. For å fastsette uføregraden må man ta utgangspunkt i vedkommendes reelle inntektsmuligheter etter uførhet og sammenligne med de inntektsmuligheter vedkommende hadde før uførheten oppsto.

Uføretidspunktet er definert som det tidspunktet da medlemmets inntektsevne/arbeidsevne ble varig nedsatt med minst halvparten (jf. §§ 12–7 til 12–9) på grunn av sykdom, skade eller lyte (jf. § 12–10). Uføretidspunktet har betydning både for å avgjøre om vedkommende har rett til uførepensjon og for beregning av pensjonen.

Uførepensjonen blir gradert etter hvor mye inntektsevnen/arbeidsevnen er nedsatt. Ved tap av all inntektsevne/arbeidsevne ytes hel (100 prosent) uførepensjon. Ved delvis tap av inntektsevne/arbeidsevne, kan det ytes gradert uførepensjon. Ved graderingen av uførheten, benyttes prosentsatsene 50, 60, 70, 80 eller 90.

Uførepensjon består av grunnpensjon og tilleggspensjon og/eller særtillegg. Full grunnpensjon tilsvarer grunnbeløpet som per 1. mai 2003 utgjør 56 861 kroner. Dersom uførepensjonisten lever sammen med en ektefelle, utgjør grunnpensjonen 80 prosent av grunnbeløpet.

Størrelsen på tilleggspensjon er avhengig av opptjente pensjonspoeng før uføretidspunktet. Fra og med det året inntektsevnen ble nedsatt til og med det året vedkommende fyller 66 år, medregnes det også framtidige pensjonspoeng basert på et gjennomsnitt av tidligere poengtall, vanligvis for de siste tre årene, jf. folketrygdloven § 3–8. Dermed vil også uførepensjonister oppnå 40 poengår, slik folketrygdloven krever for full pensjon. Pensjonsgrunnlaget beregnes ut fra et gjennomsnitt av de 20 beste årene, og pensjonen avkortes dersom tidligere og framtidige poengtall ikke utgjør 40 år. For personer som blir uføre før fylte 26 år, gjelder det en garantiordning. Den som kommer inn under denne ordningen og som er født etter 1940 får medregnet framtidige pensjonspoeng med minst 3,30 for hvert år, se folketrygdloven § 3–21. For unge uføre født før 1941 gjelder egne poengberegningsregler, se folketrygdloven § 3–22.

Særtillegg ytes til pensjonister som ikke har rett til tilleggspensjon eller har tilleggspensjon som er mindre enn særtillegget. Tilleggspensjon går til fradrag i særtillegget. Grunnpensjon og særtillegg utgjør til sammen minstepensjon. Det gjelder særregler for inntektsbeskatning av pensjonister som fører til at pensjonister betaler lavere skatt enn lønnstakere med tilsvarende inntekt.

12.5.2.2 Folketrygdlovens særregler ved yrkesskader og yrkessykdommer

Ved yrkesskade som fører til uførhet, skal det ytes uførepensjon etter de vanlige bestemmelsene om uførhet i folketrygdloven kapittel 12, men med visse særregler som følger av bestemmelsen i folketrygdloven § 12–18. Disse særreglene kan gi bedre økonomisk dekning enn det som ordinært gis etter kapittel 12. Særbestemmelsene er som følger:

  1. Vilkåret i § 12–2 om at vedkommende skal ha vært medlem i folketrygden i minst tre år før han eller hun ble ufør, gjelder ikke ved yrkesskade. Det betyr at en person vil ha rett til uførepensjon selv om yrkesskaden inntreffer den første dagen vedkommende er blitt medlem i folketrygden.

  2. Vilkåret om fortsatt medlemskap i § 12–3 for rett til uførepensjon gjelder ikke ved yrkesskade. Det er således ikke noe vilkår om at vedkommende må oppholde seg her i landet for å få utbetalt uførepensjon. Vedkommende vil også beholde retten til uførepensjon dersom han eller hun bosetter seg i et annet land. En utlending som pådrar seg en yrkesskade eller yrkessykdom under arbeid i Norge, vil således ha rett til å få uførepensjon utbetalt i hjemlandet.

  3. Vilkåret om minst tre poengår for rett til tilleggspensjon i § 3–8 gjelder ikke ved yrkesskade. Bakgrunnen for regelen er å sikre rett til tilleggspensjon for personer som blir yrkesskadet i ung alder, eller som tidligere ikke har vært yrkesaktive, eller utlendinger som tidligere ikke har hatt pensjonsgivende inntekt her i landet.

  4. Uførepensjon kan ytes ved uføregrader ned til 30 prosent når uførheten skyldes godkjent yrkesskade eller yrkessykdom. Hovedregelen i folketrygdloven kapittel 12 er at inntektsevnen må være varig nedsatt med minst halvparten, jf. § 12–7 første ledd. Som følge av at uførepensjon etter de vanlige bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 12 ikke kan gis etter lavere uføregrad enn 50 prosent, må uførheten i sin helhet skyldes yrkesskade når det innvilges pensjon etter uføregrader under 50 prosent.

  5. Ved yrkesskade beregnes uførepensjonen etter særbestemmelsene i folketrygdloven § 3–30:

    1. Grunnpensjonen reduseres ikke selv om vedkommende har mindre enn 40 års trygdetid, se § 3–2.

    2. Tilleggspensjonen reduseres ikke selv om vedkommende har mindre enn 40 poengår, se § 3–8.

    3. Antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet omregnes til pensjonspoeng etter bestemmelsene i § 3–13. Dette poengtallet legges til grunn ved beregningen av tilleggspensjonen (§ 3–8) dersom sluttpoengtallet (§ 3–11) er mindre.

      • Når antatt inntekt etter § 3–30 første ledd bokstav c skal fastsettes, regnes godtgjørelse av midlertidig eller tilfeldig art ikke med. Naturalytelser og overskudd på utgiftsgodtgjørelser regnes med og gis den verdien som legges til grunn ved utligning av inntektsskatt.

  6. Dersom uførheten skyldes en yrkesskade og vedkommende ikke har rett til alderspensjon, gis uførepensjonen livet ut, jf. § 12–18.

Særreglene som nevnt i punkt 1 til 6 betyr at det kan innvilges uførepensjon ved yrkesskadetilfellene hvor det ikke ytes uførepensjon etter folketrygdlovens ordinære regler. Særreglene som nevnt i punkt 5 bokstav a til c fører normalt til høyere ytelser enn etter det ordinære stønadsprogrammet som gjelder for uførepensjon. Den yrkesskadde beholder også den høyere ytelsen når vedkommende går over fra å være uførepensjonist til å bli alderspensjonist, jf. folketrygdloven § 19–11. Som vist i punkt 7.7 vil om lag 40 prosent av de som mottar uførepensjon på grunn av yrkesskade få høyere ytelse som følge av særfordelene i kapittel 13.

12.5.2.3 Yrkesskadeforsikringsloven

Erstatning for det framtidige inntektstapet bygger på standardiserte satser (jf. forskrift om standardisert erstatning kapittel 3). I stedet for kapitalisering av et individuelt beregnet netto årstap slik som i den alminnelige erstatningsrett, foretas utmålingen av det framtidige inntektstapet etter yrkesskadeforsikringsloven sjablonmessig ved at man har standardisert utmåling av skadelidtes framtidige inntektstap.

Standardsatsene bygger på et netto-prinsipp. Det vil si at erstatningen utmåles i tillegg til trygdeytelser og forsikringsytelser, jf. forarbeidene til yrkesskadeforskriften, vedlegg I til NOU 1994: 20 s. 166.

Utmålingsmetoden bygger i det vesentlige på trygghetsforsikringsvilkårene som forelå før forskrift om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring ble utformet. Siktemålet med å fastsette erstatningen sjablonmessig var å forenkle utmålingen, for således å skape forutberegnelighet og eliminere tvistepunkter om blant annet skadelidtes framtidige inntektsutvikling og arbeidskarriere.

Den standardiserte erstatningen for tap i framtidig inntekt (grunnerstatning) fastsettes ut fra følgende forhold:

  • skadelidtes inntekt,

  • alder på oppgjørstidspunktet og

  • den ervervsmessige uførheten, samt

  • folketrygdens grunnbeløp på oppgjørstidspunktet.

Tap i framtidig inntekt, grunnerstatningen, beregnes ved først å se på skadelidtes inntektsgrunnlag , jf. forskriften § 3–1 første og andre ledd. Inntektsgrunnlaget fastsettes ut fra skadelidtes pensjonsgivende inntekt (folketrygdloven § 3–15) i året før skaden eller sykdommen ble konstatert. Man har altså valgt å ikke knytte utmålingen opp mot det som ville vært skadelidtes framtidige inntekt uten skaden, men til en mer objektiv konstaterbar inntektsstørrelse. Det finnes visse unntak fra denne hovedregelen, for eksempel der den pensjonsgivende inntekten ikke gir et riktig bilde av inntektsnivået.

Dernest må skadelidtes aktuelle inntektsnivå plasseres inn i et av de fem inntektstrinnene i forhold til antall grunnbeløp. Det vil si at man deler skadelidtes inntekt fastsatt i henhold til § 3–1 første ledd med folketrygdens grunnbeløp. Forholdstallet i antall grunnbeløp man da får, danner grunnlag for hvilket inntektstrinn skadelidte skal plasseres inn i ved beregning av grunnerstatningen etter tabellen i § 3–2 første ledd.

For de fem inntektstrinnene gjelder et «inntektsgulv» på sju ganger grunnbeløpet, noe som gjør at alle med årsinntekter under 398 027 kroner per 1. mai 2003 vil få den samme erstatningen. Det legges til grunn at alle med årsinntekt inntil sju ganger grunnbeløpet har en årsinntekt lik sju ganger grunnbeløpet. Utmålingen er uavhengig av om skadelidte arbeider på heltid eller deltid. Det er inntekten som avgjør plasseringen.

Begrunnelsene for et «gulv» – kan kort oppsummeres slik:

  • Yngre skadelidte vil ha et framtidig inntektspotensiale som ligger over skadetidspunktets inntektsnivå.

  • Erstatningsbeløpet skal gi (en viss) inflasjonssikring.

  • Inntekten på skadetidspunktet er i mange tilfelle ikke ensbetydende med ervervsevnen.

  • Erstatningen skal også omfatte redusert evne til å arbeide i hjemmet.

Videre gjelder det et «inntektstak» på ti ganger folketrygdens grunnbeløp, slik at inntekter over 568 610 kroner per 1. mai 2003 ikke gir uttelling i erstatningens størrelse. Inntektstaket innebærer at en del skadelidte blir underkompensert når det gjelder erstatning for tap i framtidig lønnsinntekt. Arbeidstakerne som har inntekter over ti ganger folketrygdens grunnbeløp, vil ikke få hele sitt framtidige inntektstap dekket, idet deres reelle inntektstap ligger over utgangspunktet for beregning av grunnerstatningen.

Siden standardiseringen innebærer overkompensasjon for de lavest lønnede og underkompensasjon for de høyest lønnede, kan det sies at standardiseringen på yrkesskadesektoren innebærer et slags borgerlig jevnmål.

Erstatningen skal reduseres etter ervervsmessig uføregrad , jf. forskriften § 3–4. Når skadelidte bare har tapt deler av sin ervervsevne, reduseres erstatningen tilsvarende. Det er ikke bestemmelser som nærmere regulerer hvordan beregningen av uføregraden skal foretas, og denne må fastsettes individuelt ut fra antatt inntekt med og uten skaden.

Man må se på hvor stor del av ervervsevnen som er tapt, hvilket må skje individuelt på grunnlag av den konkrete skaden.

Grunnerstatningen varierer fra 22 til 30 ganger folketrygdens grunnbeløp (G) ved 100 prosent uførhet (1 250 942 til 1 705 830 kroner per 1. mai 2003) avhengig av hvilket inntektstrinn skadelidte plasseres i.

Skadelidtes alder skal tas med i betraktning på den måten som framkommer i forskriften § 3–3. Grunnerstatningen tar utgangspunkt i skadelidte som er 45 eller 46 år. Erstatningen økes når skadelidte er yngre enn dette, og reduseres dersom skadelidte er eldre, etter bestemte prosentsatser.

Hvordan grunnerstatningen for tap i framtidig erverv etter yrkesskadeforsikringsloven fastsettes og hva den utgjør, følger av tabell 12.1.

Tabell 12.1 Grunnerstatning for det framtidige inntektstapet etter yrkesskadeforsikringsloven

Inntektsgrunnlaget for beregningen Grunnerstatning
Til og med 7 G 22 G
Over 7 G til og med 8 G 24 G
Over 8 G til og med 9 G 26 G
Over 9 G til og med 10 G 28 G
Over 10 G 30 G

Folketrygdens grunnbeløp er en av beregningsfaktorene. Stortinget gir bestemmelser om reguleringen og fastsetter grunnbeløpets størrelse, se folketrygdloven § 1–4.

For arbeidstakere med korte og midlertidige yrkeskarrierer hvor inntekten er høy, kan det være vanskelig å fastslå hva som er den mest realistiske inntekten på sikt. Dette kan typisk være i yrker hvor utgangspunktet er at man ikke vil ha samme stilling med samme høye lønn mer enn i et visst antall år, for eksempel idrettsutøvere. Denne gruppens framtidige inntektstap vil ikke kunne reflekteres i den generelle utmålingen i forskriften til standardisert erstatning dersom man ikke hensyntar at skadelidte ikke vil motta samme inntekt i 100 prosent stilling fram til pensjonsalder.

Ved utforming av standarderstatningen hadde man ikke slike kortvarige «høyinntektskarrierer» i tankene. Dette spørsmålet kom opp i en dom fra Oslo tingrett av 17. januar 2003. Saken gjaldt utmåling av erstatning for tap i framtidig erverv etter yrkesskade som fotballspiller. Det var enighet om at skadelidte i fem år framover ville hatt en årlig inntekt på 700 000 kroner uten skaden, mens han med skaden hadde 300 000 kroner. Den ervervsmessige uføregraden i disse fem årene var følgelig 57 prosent. Etter utløpet av de fem årene ville skadelidte ha en årlig inntekt på 300 000 kroner både med og uten skaden. Det saksøkte forsikringsselskap hadde etter forskriften om standardisert erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven utmålt erstatning basert på en ervervsmessig uføregrad på 16 prosent, hvilket var begrunnet med at uføregraden måtte fastsettes i forhold til en livslønnssituasjon fram til fylte 67 år. Saksøker påsto prinsipalt at uføregraden måtte settes til 57 prosent, subsidiært at forskriften ikke var anvendelig i det hele tatt, slik at det måtte foretas en individuell beregning etter skadeserstatningslovens regler. Saksøkte ble frifunnet, idet retten fant at forskriften ikke kunne settes til side, og at fastsettelsen av uføregrad etter forskriftens § 3–4 måtte ta hensyn til at yrkeskarrieren som profesjonell fotballspiller avvek vesentlig fra det standardelement om yrkesaktivitet fram til 67 år som forskriften bygger på. Saken er påanket og ble behandlet av Høyesterett 11. desember 2003. Dom foreligger ikke når denne utredningen sluttføres. Rettstilstanden er således ikke avklart på dette området.

I slike tilfeller er det et spørsmål om skadelidtes uføregrad skal utmåles ved at man finner en varig gjennomsnittlig uføregrad fra oppgjør og til pensjonstidspunkt, det vil si forskjellen mellom inntekt fram til 67 år, med og uten skaden. Man vil da kunne komme fram til en gjennomsnittlig varig uføregrad. Denne modellen bygger på en varig økonomisk, generell ervervsuførhet, som ivaretar hva skadelidte skal ha erstattet fram til skadelidte fyller 67 år, i forhold til hva vedkommende tjener med skaden.

Etter forskrift om standardisert erstatning § 1–2 kan skadelidte som ikke er berettiget til ytelser etter folketrygdloven, kreve en tilleggserstatning , som skal fastsettes slik at skadelidte så langt det er mulig skal settes i samme stilling som om ytelser etter folketrygdloven hadde vært innvilget. Ved fastsettelse av tilleggserstatningen skal det imidlertid gjøres fradrag for eventuelle trygdeytelser, og mulige andre ytelser som måtte gi tilsvarende kompensasjon. Typisk dersom skadelidte har krav på kompensasjon fra et annet land, skal disse ytelsene komme til fradrag hvis de gir «tilsvarende kompensasjon». Skulle de ytelsene som mottas overstige ytelser etter folketrygdloven, foreligger ikke rett til tilleggserstatning.

12.5.2.4 Utvalgets vurderinger og forslag

Når skadelidte som omfattes av arbeidsskadeforsikringen ikke lenger vil få uførepensjon etter særreglene ved yrkesskade i folketrygdloven, vil noen arbeidstakere måtte få en større del av tapet dekket av forsikringen og en mindre del etter folketrygdloven. For den delen av tapet som overstiger folketrygdens ordinære ytelser, må arbeidstakeren gjøre krav gjeldende overfor det forsikringsselskapet der arbeidsgiveren har tegnet forsikring.

Når skadelidte innvilges uførepensjon fra folketrygden, er skadelidte å anse som varig ufør av trygdeetaten. Beregning av det framtidige inntektstapet kan dermed finne sted. I praksis vil imidlertid en del av perioden vanligvis falle inn under perioden med tapt arbeidsfortjeneste dersom trygdeetaten har avgjort spørsmålet om varig uførhet før forsikringsselskapet har tatt stilling til det framtidige inntektstapet. Resultatet av undersøkelsene foretatt i utredningens punkt 7.7 viser imidlertid at forsikringsselskapene ofte avgjør og utbetaler erstatning for framtidig inntektstap før trygdeetaten har tatt stilling til om skadelidte har krav på uførepensjon.

Hensyn som skal ivaretas ved utmåling av framtidig inntektstap

Den viktigste målsettingen for en framtidig arbeidsskadeforsikringsordning er etter utvalgets oppfatning å sikre arbeidstakerne og de skadelidte personlig og økonomisk trygghet. Dette kan blant annet oppnås ved å videreføre de prinsippene som dagens ordninger bygger på. Det vil blant annet si grunnprinsippet om at skadelidte skal stilles i samme økonomiske stilling som om skaden ikke hadde inntrådt.

En viktig fordel med standardisert erstatningsberegning ved erstatning for tap av framtidig inntekt er at det vil sikre forutberegnelighet for arbeidstakerne. Potensielle skadelidte vil lett kunne bringe på det rene hva man vil få utbetalt ved en eventuell arbeidsskade og kan da tegne de tilleggsforsikringer man måtte ønske. Videre elimineres tvistepunkter om blant annet skadelidtes framtidige inntektsutvikling og arbeidskarriere.

Det er en fordel om utmålingsreglene kan bli en forenkling sammenlignet med dagens tosporede kompensasjonssystem etter folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven. Utvalget legger vekt på at forsikringsselskapene og trygdeetaten skal kunne avgjøre henholdsvis krav om arbeidsskadeforsikring og krav om ytelser etter «normaltrygdens» regler uavhengig av hverandre. Det er viktig å unngå unødig tidsbruk ved at trygdeetaten og forsikringsselskapene skal måtte vente på avgjørelse hos hverandre før de kan ta stilling til et krav fra skadelidte.

12.5.2.5 Utvalgets flertall

Et flertall bestående av Dag Vidar Bautz, Øyvind Flatner, Elin Gjerstad, Jørn Ingebrigtsen, Grete A. Jarnæs, Kyrre M. Knudsen, Olaf Løberg, Tom Orsteen og Aase Rokvam går inn for standardisert grunnerstatning ved erstatning for framtidig inntektstap i arbeidsskadeforsikringen. Flertallet går inn for at dagens standardisering av erstatning for framtidig inntektstap videreføres slik det praktiseres i yrkesskadeforsikringen.

Grunnerstatning for tap i framtidig inntekt

I utvalget som vurderte «Standardisert erstatning for personskade voldt ved yrkesskade eller yrkessykdom» var det en diskusjon om hvor inntektsgulvet burde legges. Antydningsvis ble det foreslått at 4 G (227 444 kroner per 1. mai 2000) kunne være passende. Det ble da blant annet anført at dette er mer i samsvar med de faktiske lønnsforholdene i landet.

Et inntektsgulv på sju ganger folketrygdens grunnbeløp er i mange tilfeller hevning av erstatningsnivået for skadelidte som har et framtidig inntektspotensiale under gulvet sammenlignet med alminnelig erstatningsrett. Skadelidte som har et inntektspotensiale utover inntektsnivået på skadetidspunktet får en eventuell inntektsutvikling ivaretatt gjennom den framtidsvurdering som er foretatt ved fastsettelse av standardsatsene. Dagens «gulv» i yrkesskadeforsikringen ble lagt til sju ganger folketrygdens grunnbeløp fordi det var gulvet i de trygghetsforsikringene som ble tegnet før 1990. Utvalgets flertall går ikke nærmere inn på en diskusjon av nivået på inntektsgulvet ved fastsettelse av tap i framtidig inntekt i arbeidsskadeforsikringen. Det vises til utvalgets mandat hvor det sies at:

«For øvrig skal arbeidstakernes etablerte rettigheter ivaretas».

Utvalgets flertall tar derfor utgangspunkt i at inntektstrinnene slik de er i forskrift om standardisert erstatning § 3–2 videreføres, og foreslår ingen justering av inntektsgulvet eller inntektstaket.

Bortfall av rett til uførepensjon ved utenlandsopphold

For framtiden vil det ikke bli noe unntak for kravet til fortsatt medlemskap i folketrygden § 12–3 for rett til uførepensjon for skadelidte som mottar uførepensjon på grunn av arbeidsskade. Skadelidte vil ikke lenger ha rett til uførepensjon dersom han eller hun bosetter seg i et annet land. En utlending som pådrar seg en arbeidsskade under arbeid i Norge, vil således ikke ha rett til å få uførepensjon utbetalt i hjemlandet. Utvalgets flertall mener at skadelidte selv bør ha risikoen for tap av trygderettigheter dersom vedkommende velger å flytte utenlands. Tap av trygderettigheter må være en del av vurderingsgrunnlaget for skadelidte dersom vedkommende velger å flytte utenlands. Utvalgets flertall ser ikke grunn til å tilgodese denne gruppen spesielt i arbeidsskadeforsikringen.

Tilleggserstatning på grunn av redusert pensjon etter folketrygdloven

Når skadelidte som omfattes av arbeidsskadeforsikringen ikke lenger får uførepensjon etter særreglene ved yrkesskade i folketrygdloven, vil det være noen skadelidte/arbeidsskadde som helt eller delvis ikke vil oppfylle folketrygdens inngangsvilkår for retten uførepensjon. Dette gjelder arbeidstakerne som ikke har krav på grunnytelsene fra folketrygden på grunn av blant annet:

  • manglende medlemskap; fordi de ikke har tre års forutgående trygdetid eller ikke har fortsatt medlemstid,

  • oppfyller ikke vilkår om minst tre poengår for rett til tilleggspensjon, og

  • for dem med uføregrader mellom 30 til 50 prosent.

Enkelte som fyller inngangsvilkårene til uførepensjon vil ikke ha rett til tilleggspensjon. Det kan blant annet være på grunn av at de har lang utdannelse, at de har hatt omsorg for mindreårige barn, at de er innvandrere eller blir påført en yrkesskade tidlig i sin yrkeskarriere. Disse vil bli minstepensjonister eller få avslag på krav om uførepensjon. Det er derfor viktig at de sikres en erstatning i arbeidsskadeforsikringen når de «mister» retten ved etter folketrygdloven kapittel 13.

Som vist i punkt 7.7 er 58,9 prosent av de registrerte yrkesskadepensjonene i trygdeetatens pensjonsdatabase uførepensjoner uten yrkesskadefordel. Det tyder på at hovedtyngden av de yrkesskadde fyller vilkårene til grunnytelsene fra folketrygden, og oppnår full opptjening av pensjonsrettigheter etter folketrygdloven kapittel 12. Nær 60 prosent av de yrkesskadde vil således ikke få høyere uførepensjon når pensjonen beregnes etter særreglene i folketrygdloven kapittel 13.

Det innebærer at det er cirka 40 prosent av dem som mottar uførepensjon etter folketrygdloven som får en høyere uførepensjon folketrygdloven kapittel 13, fordi de ikke oppfyller vilkårene til uførepensjon etter kapittel 12, eller ikke kommer inn under særreglene i kapittel 13 om utmåling av uførepensjon.

Et viktig spørsmål blir hvordan «tapet» for denne gruppen, skal kompenseres.

For enkelte vil tapet bli stort, mens tapet av pensjonsytelser for andre vil bli marginale. Det er imidlertid noen grupper innenfor de nevnte 40 prosent som ikke fyller vilkårene etter «normaltrygdens» regler som må drøftes særskilt.

Følgende arbeidstakere vil «tape økonomisk» ved bortfall av særfordelene ved uførepensjon etter kapittel 13:

  1. Arbeidstakere som har mindre enn tre års medlemstid i folketrygden. De får i dag avslag etter kapittel 12 grunnet manglende trygdetid. De vil imidlertid kunne få hel eller delvis pensjon etter kapittel 13. Det betyr at en person nå har rett til uførepensjon selv om yrkesskaden inntreffer den første dagen vedkommende er registrert som medlem i folketrygden. Disse vil i en ny ordning kun motta erstatning fra forsikringsselskapene. De vil få et tap ved bortfall av folketrygdloven kapittel 13 med mindre de kompenseres med en tilleggsytelse etter folketrygdlovens någjeldende regler.

  2. Arbeidstakere som har mindre enn tre poengår , har ikke rett til tilleggspensjon. Det innebærer at personer som blir yrkesskadet i ung alder, som tidligere ikke har vært yrkesaktive, eller som er utlendinger som tidligere ikke har hatt pensjonsgivende inntekt her i landet, mister retten til tilleggspensjon. Med mindre de kompenseres med en tilleggsforsikring.

  3. Uførepensjon kan ytes ved uføregrader ned til 30 prosent når uførheten skyldes godkjent yrkesskade/-sykdom. Denne rettigheten vil bortfalle og skadelidte vil kun motta uførepensjon dersom ervervsevnen er varig nedsatt med minst halvparten, slik hovedregelen er i «normaltrygden».

  4. Arbeidstakere med mindre enn 40 års trygdetid og mindre enn 40 poengår vil få pensjonen forholdsmessig redusert og pensjon lik andre arbeidstakere som blir uførepensjonert av andre grunner enn arbeidsskade.

  5. Personer med relativt høy arbeidsinntekt på skadetidspunktet i forhold til tidligere pensjonsgivende inntekt, får i dag høyere pensjon når uførheten skyldes yrkesskade eller yrkessykdom enn når uførheten skyldes andre skader eller sykdommer. Denne gruppen har fått et tillegg i medhold av kapittel 13 som følge av at sluttpoengtallet beregnes etter pensjonsgivende inntekt på skadetidspunktet i stedet for snittet av de 20 beste inntektsårene.

Som nevnt er det imidlertid ikke alle skadelidte i ovennevnte gruppe som ikke vil ha fulle rettigheter etter folketrygdens ordinære regler. De aller fleste har fulle rettigheter etter folketrygdlovens vanlige stønadsregler, det vil si de har rett til full uførepensjon på linje med andre medlemmer som blir uføre av andre årsaker.

Utvalgets flertall har vurdert fem mulige løsninger for å kompensere denne gruppens «tap»:

  1. Øke de standardiserte satsene i grunnerstatningen for beregning av det framtidige inntektstapet for at «trygdetapet» til de gruppene som enten faller utenfor «normaltrygden» eller bare har delvis opptjening skal kompenseres.

  2. Beregne en individuell tilleggserstatning basert på dagens bestemmelse i forskrift om standardisert erstatning § 1–2.

  3. Utforme en tilleggserstatning for dem som ikke kommer inn under «normaltrygden». Man må da beregne verdien av differansen mellom en kapittel 12 ytelse og en kapittel 13 ytelse. Denne differansen kan beregnes til et årlig tap, fastsettes som en andel av grunnbeløpet og må deretter kapitaliseres i forhold til skadelidtes alder på oppgjørstidspunktet.

  4. Følge skadeserstatningsloven § 3–1 og rettspraksis om erstatning for tap i framtidig erverv.

  5. En kombinasjon av tilleggserstatning og økning av nivået på grunnerstatningen.

Til punkt a)

Forenkling av regelverket er et viktig hensyn også ved utmåling av ytelsene. Dette kan tale for en generell økning av standardsatsene for framtidig inntektstap for å kompensere for tap som følge av bortfall av ytelser etter kapittel 13. Tall utvalget har fått presentert ved beregning av folketrygdens kostnader, viser at forskjellen i pensjon fra kapittel 12 og 13 utgjør i gjennomsnitt 14 000 kroner per år. Et alternativ for å utligne denne forskjellen i arbeidsskadeforsikringen er at grunnerstatningen for framtidig inntektstap økes 2,7 ganger folketrygdens grunnbeløp. Dette må imidlertid anses som en lite heldig løsning idet det vil gi de cirka 60 prosent av de yrkesskadde som har full opptjening i folketrygden, en overkompensasjon og dermed bare øke forskjellen innbyrdes mellom de yrkesskadde som får uførepensjonen beregnet etter folketrygdens ordinære regler og de som har få eller ingen opptjente rettigheter i folketrygden.

Til punkt b)

Utvalgets flertall anser det som upraktisk at det skal beregnes en individuell tilleggserstatning basert på forskrift om standardisert erstatning § 1–2. Det ville innebære at forsikringsselskapene måtte forestå individuell utmåling av erstatning etter arbeidsskadeforsikringsloven for 40 prosent av de skadelidte. Det er en så vidt stor andel av de arbeidsskadde at utvalgets flertall mener at man ikke vil oppnå en forenkling av regelverket. En individuell utmåling for denne gruppen må videre anses som ressurs- og kostnadskrevende. Utvalgets flertall går ikke nærmere inn på en vurdering av en slik løsning.

Til punkt c)

Utforme en tilleggserstatning i tråd med den erstatningsutmåling man i dag har i yrkesskadeforsikring i forhold til grunnerstatningen/tap i framtidig erverv. Ved utforming av en tilleggserstatning vil oppgjøret totalt sett forenkles. Man kan utarbeide en sats hvor man ved en engangsutbetaling kan kompensere gjennomsnittlig differansen mellom full opptjening etter folketrygdlovens ordinære regler og det skadelidte faktisk vil motta fra folketrygdloven sett i forhold til opptjening i folketrygdloven på skadetidspunktet.

En mulig løsning er at skadelidte som ikke har krav på pensjon etter «normaltrygden» av en viss størrelse gis en standardtilleggserstatning på for eksempel 20 prosent av grunnbeløpet per år fram til pensjonsalder. Beregningen kan knyttes til skadelidtes alder ved tidspunktet for oppgjør. Det innebærer at en skadelidt som på grunn av arbeidsskaden, faller ut av arbeidslivet og får redusert pensjon fra folketrygden på grunn av manglende opptjente rettigheter, ytes en standardtilleggserstatning.

Man kan ta utgangspunkt i det årlige gjennomsnittlige tapet skadelidte får dersom pensjonen kun beregnes etter folketrygdlovens ordinære regler, og ikke etter særreglene i kapittel 13. Gjennomsnittsalder på skadelidte som omfattes av disse særreglene er 52–53 år. Det vil si at de i gjennomsnitt har 14–15 gjenstående år til pensjonsalder. Man kan så ta utgangspunkt i antall år fram til pensjonsalder og gange dette opp med en gitt andel av folketrygdens grunnbeløp. Tilleggserstatningen kan gjøres gjeldende for de skadelidte som ikke oppnår pensjon fra folketrygden minst tilsvarende for eksempel 1,8 ganger folketrygdens grunnbeløp. På denne måten vil man kunne kompensere tapet for dem som ikke har full opptjening etter folketrygdloven § 3–30.

Analyser som er foretatt i forbindelse med utvalgets arbeid viser imidlertid at det kun blir tre prosent av de som er innvilget uførepensjon etter kapittel 13 som har en uførepensjon mindre enn 1,8 ganger folketrygdens grunnbeløp. En slik løsning vil således ikke gi erstatning til den gruppen som taper på bortfall av rettigheter etter kapittel 13. Utvalgets flertall vil derfor ikke vurdere dette alternativet videre.

Til punkt d)

Utvalgets flertall ser det ikke hensiktsmessig å gå nærmere inn på en drøftelse av utmåling av arbeidsskadeerstatning som svarer til den man i dag har i skadeserstatningsloven. Utvalgets flertall mener at arbeidsskadeforsikringen bør standardiseres i tråd med den praksis man i dag har i yrkesskadeforsikringsloven.

Til punkt e)

Det legges til grunn at skadelidte skal ha samme grad av kompensasjon etter arbeidsskadeforsikringen som sammenlagt etter folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven i dag.

Ved beregning av uførepensjon etter folketrygdloven kapittel 13 kan særfordelene kort oppsummeres som følger:

  1. Grunnpensjonen reduseres ikke selv om skadelidte har mindre enn 40 års trygdetid.

  2. Tilleggspensjonen reduseres ikke selv om skadelidte har færre enn 40 poengår.

  3. Antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet omregnes til pensjonspoeng etter bestemmelsene i § 3–13. Dette poengtallet legges til grunn ved beregningen av tilleggspensjonen dersom sluttpoengtallet er mindre.

  4. Uførepensjon innvilges ved uføregrad ned til 30 prosent i motsetning til 50 prosent dersom uførepensjon innvilges etter kapittel 12.

For å kunne få tilleggserstatningen utbetalt må det foretas en «serviceberegning» av skadelidtes inntekt på skadetidspunktet og forventet pensjon med denne årsinntekten som grunnlag. Dersom differansen mellom forventet pensjon med årsinntekten på skadetidspunktet blir lavere enn pensjonen etter folketrygdens ordinære regler, så skal skadelidte ha rett til tilleggserstatning.

Rent matematisk kan en kompensasjonsmodell for en tilleggserstatning utformes ved at alle som har krav på særfordel og som ligger i gruppe I til III, ved 100 prosent ervervsmessig uførhet, får kapitalisert verdi av en årlig utbetaling på 50 prosent av folketrygdens grunnbeløp som en engangserstatning. Tilleggserstatningen reduseres forholdsmessig ved lavere uføregrader. Kapitaliseringen skal gjøres etter 6 prosent rente pro anno. Grunnlagsrenten som er benyttet, er folketrygdlovens grunnlagsrente ved kapitalisering av engangsbeløp, se folketrygdloven § 25–15 og forskrift 25. mars 1997 § 2 om beregning av kapitalverdier av trygdeytelser.

For de med en konstatert særfordel ligger uførepensjon etter kapittel 13 årlig om lag 50 prosent av folketrygdens grunnbeløp høyere enn uførepensjon etter kapittel 12. Kapitalisert utgjør dette 5,2 ganger folketrygdens grunnbeløp som et engangsbeløp.

Det er et åpent spørsmål om den gjennomsnittlige forskjell mellom en uførepensjon utbetalt etter kapittel 13 og kapittel 12, er den beste måten å estimere særfordelen på, men det er denne metoden som er benyttet fram til nå, og det er vanskelig å finne et bedre alternativ. Utvalgets flertall går derfor ikke nærmere inn på denne beregningen og benytter beløpene framkommet etter denne beregningsmetoden i videre vurderinger.

Tilleggserstatning

Utvalgets flertall foreslår at det innføres en tilleggserstatning som beskrevet i punkt e) for skadelidte som kommer i gruppe I til III. For skadelidte som på grunn av arbeidsskaden ikke oppnår full opptjening etter folketrygdlovens ordinære regler skal det gis en tilleggserstatning. Tilleggserstatningen skal utgjøre et kapitalisert engangsbeløp basert på 50 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Kapitaliseringsrenten skal være 6 prosent. Tilleggserstatningen skal utmåles når serviceberegning fra folketrygden viser at antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet blir lavere enn beregning av pensjonen etter folketrygdlovens ordinære regler.

Beregning av forventet pensjon kan skje ved serviceberegning fra trygdeetaten. Videre kan beregningen innarbeides i allerede eksisterende beregningsprogram som benyttes i forsikringsselskapene ved fastsettelse av skadelidtes inntektstap.

Flertallet mener at denne løsningen best ivaretar de hensynene til arbeidsskadeforsikringen. En tilleggserstatning beregnet som ovenfor vil omfatte de grupper som mister ytelser ved bortfall av folketrygdloven kapittel 13. Erstatningen sikrer forutberegneligheten for arbeidstakerne, og bidrar til enkle, raske og effektive oppgjør. Videre er dette forslaget en forenkling sammenlignet med dagens tosporede kompensasjonssystem etter folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven. Den skadelidte skal ha utbetalt erstatningsbeløpet uten individuell vurdering dersom man oppfyller vilkårene. Man kan således oppnå ressursbesparelser ved selve erstatningsfastsettelsen. Det må kunne forventes at man vil få færre tvister eller uenigheter om fastsettelse av skadelidtes forventede inntekts- og karriereutvikling. Men det skal på den annen side ikke utelukkes at det i noen tilfeller kan oppleves som urimelig at tilleggserstatning ikke gis dersom forventet pensjon ligger like over det man har krav på etter folketrygdlovens ordinære regler.

Dersom skadelidte som følge av arbeidsskaden vil få en lavere pensjon etter folketrygdens ordinære regler, enn om man beregner pensjonen etter årsinntekten på skadetidspunktet, så skal skadelidte ha utbetalt en tilleggserstatning. Erstatningen skal utbetales som et engangsbeløp med en kapitaliseringsrente på 6 prosent. I forhold til de økonomiske og administrative konsekvensene av dette forslaget vises til kapittel 18.

Generell økning av grunnerstatningen

Der uføregraden (etter yrkesskaden) vil være mellom 30 og 49 prosent er det beregnet en årlig tilgang på 40 personer som i dag kan få ytelser etter folketrygdloven kapittel 13. Hver av disse personene vil få en gjennomsnittlig kapitalisert erstatning på 20–22 G, en erstatning som langt vil overstige den erstatning som de vil motta etter de standardiserte erstatningssatser (6,6–11 G). Skadelidte som får en uføregrad mellom 30 til 49 prosent vil ikke ha krav på ytelser fra folketrygdens ordinære regler fordi det etter disse reglene er et vilkår at uføregraden er nedsatt med minst 50 prosent.

Dersom det utmåles en tilleggserstatning også for denne gruppen, vil det kunne framstå som særdeles lønnsomt å få en uføregrad mellom 30 til 49 prosent, fordi dette vil utløse kompensasjon for manglende uførepensjon fra trygden.

Det vil kunne framstå som lønnsomt for skadelidte å få en uføregrad mellom 30 og 49 prosent og for forsikringsselskapet å få en uføregrad enten under 30 prosent eller over 50 prosent.

Dette dilemmaet vil kunne generere konfliktsaker om fastsettelse av uføregrad enten ved at uføregraden nedjusteres (hvis 50 prosent eller høyere) eller opp hvis den plasseres under 30 prosent. Problemet oppstår fordi en ikke vil ha informasjon om trygden vil innvilge uførepensjon etter varig uførhet før lenge etter at saksbehandling vil være avsluttet i forsikringsselskapet. Her vil blant annet tidsbegrenset uførestønad kunne virke som et forsinkende element, særlig fordi det er tale om en gruppe med uføregrad mindre enn 100 prosent.

Analyser viser også at selv om yrkesskadegraden ligger mellom 30 og 49 prosent, er 45 prosent innvilget ordinær uførepensjon med 100 prosent uføregrad. Det vil si at yrkesskaden bare utgjør en del av den totale uførhet. Hvorvidt disse personene vil motta en uførepensjon med 100 prosent i uføregrad, når yrkesskadegraden er 30 til 49 prosent etter at loven er endret, er det vanskelig å si noe sikkert om.

For de med en kapittel 13 pensjon der yrkesskadegraden i trygden er 30–49 prosent, vil det i noen situasjoner ikke bli innvilget en uførepensjon etter nytt regelverk, mens det igjen kan bli innvilget en uførepensjon selv etter at endringene har trådt i kraft.

Idet gruppen med uføregrad mellom 30 til 49 prosent antas å være liten, ca 40 tilfeller per år, og dilemmaet med «shopping» av rettigheter i folketrygden og forsikring med påførende fare for å kunne generere konfliktsaker, foreslår utvalgets flertall en tosporet løsningsmodell. Som skissert under punkt e) går flertallet inn for at man innfører en tilleggserstatning til skadelidte som kommer inn under gruppe I til III, mens særfordelen ved uførepensjon mellom 30 til 49 prosent på grunn av arbeidsskade kompenseres ved å øke grunnerstatningen jevnt over med en ganger folketrygdens grunnbeløp.

Man vil med en slik løsning ikke fange opp alle som får en lavere pensjon på grunn av manglende opptjening, men man vil sikre de som har liten eller ingen rettigheter etter folketrygdlovens ordinære regler sikres et visst økonomisk nivå. Dette vil gjelde dem som har kommet sent ut i arbeidslivet, gjerne på grunn av omsorg for barn eller fordi de er innvandrere. På den annen side tilhører denne gruppen vanligvis ikke høyinntektsgruppene, og har i utgangspunktet en overkompensasjon i dagens standarderstatning (gulv på sju ganger grunnbeløpet).

Oppsummering av flertallets forslag:

Flertallet går som ovenfor beskrevet inn for at det innføres en tilleggserstatning til skadelidte som på grunn av arbeidsskaden ikke oppnår full opptjening etter folketrygdens ordinære regler på grunn av en arbeidsskade. For skadelidte som får en uføregrad mellom 30 til 50 prosent foreslår flertallet ingen videreføring av særytelsene i dagens folketrygd. Flertallet går inn for at særfordelene som denne gruppen i gjennomsnitt får utbetalt overføres til grunnerstatningen og hever nivået på grunnerstatning med en ganger folketrygdens grunnbeløp per erstatningsnivå.

Grunnerstatning etter arbeidsskadeforsikringen framgår av tabell 12.2.

Tabell 12.2 Grunnerstatning etter arbeidsskadeforsikringen

Inntektsgrunnlaget for beregningen Grunnerstatning
Til og med 7 G 23 G
Over 7 G til og med 8 G 25 G
Over 8 G til og med 9 G 27 G
Over 9 G til og med 10 G 29 G
Over 10 G 31 G
12.5.2.6 Forslag fra et mindretall i utvalget

Utvalgets mindretall bestående av utvalgets leder Asbjørn Kjønstad og medlemmene Kirsti Grande og Nina Reiersen har følgende merknader til vurdering av en tilleggserstatning: Utgangspunktet for arbeidsskadeforsikringen er at skadelidte skal ha sitt økonomiske tap dekket. Skadelidte skal etter gjeldende rett ha full erstatning for sitt tap. Dette innebærer at hver enkelt skadelidt må vurderes konkret. Det er ikke skaden som sådan som skal erstattes, men skadens økonomiske betydning for skadelidte. Det vil si det økonomiske tap utover det han eller hun får dekket etter folketrygdlovens ordinære regler.

I erstatningsretten for øvrig skjer utmåling av dette tapet individuelt i henhold til skadeserstatningsloven kapittel 3. Først fastsettes skadelidtes årlige tap som er differansen mellom inntekt uten skaden og inntekt med skaden minus skatt. Deretter kapitaliseres det årlige tapet og det beregnes et skattetillegg. I rettspraksis og juridisk litteratur har man etter hvert kommet fram til nokså klare prinsipper om hvordan erstatningen skal beregnes.

Individuell utmåling av det økonomiske tapet krever økte administrative ressurser, men forsikringsselskapene har lang erfaring med individuell utmåling av det økonomiske tapet, særlig når det gjelder trafikkforsikringen. Dertil bør man heller bruke noe mer tid til å komme fram til en «riktig» erstatning, enn å gi standarderstatninger med lik erstatning til skadelidte som har ulikt økonomisk tap etter ulykken.

Mindretallet ser at det kan føre til økt administrativt arbeid i forsikringsselskapene at man går fra standardisert utmåling til individuell utmåling, men den standardiseringen vi har i yrkesskadeforsikringen i dag, kan i mange tilfeller slå skjevt ut. Nivået på inntektstrinnene som starter på sju ganger folketrygdens grunnbeløp gjør at noen blir overkompensert, og taket på ti ganger folketrygdens grunnbeløp gjør at andre blir underkompensert ved fastsettelse av det framtidige inntektstapet. Usikkerheten med manglende treffsikkerhet ved utmåling av en tilleggserstatning vil bli ytterligere forsterket med det regelverket som flertallet har lagt opp til.

Gjennomgangen av hvilke grupper som ikke lenger vil bli omfattet av folketrygdens ordinære regler ved bortfall av rettigheter etter kapittel 13, har vist at det er svært vanskelig å utmåle en standarderstatning som sikrer alle skadelidte full erstatning. Dette er med på å støtte at en standardisert erstatning på dette området vil kunne få uheldige konsekvenser. Faren for under- og overkompensasjon, samt manglende treffsikkerhet med hensyn til dekning av det individuelle økonomiske tapet støtter etter mindretallets syn at erstatningsutmålingen bør skje individuelt, slik praksis er i alminnelig erstatningsrett.

12.5.2.7 Særuttalelse fra et mindretall i utvalget

Et annet mindretall bestående av medlemmet Atle S. Johansen har følgende særmerknad:

Etter gjeldende rett kan det etter forskriftens § 1–2 ytes tilleggserstatning dersom skadelidte ikke fyller vilkårene for ytelser etter yrkesskade, typisk fordi uføregraden er under 30 prosent. Forskriftene til lov om yrkesskadeforsikring forutsetter at folketrygdens pensjonsytelser ligger i bunnen og satsene er utformet som et (40 prosent) tillegg til forutsatt pensjon. Skal man komme i nærheten av utgangspunktet om full erstatning, må man derfor utmåle tilleggserstatning etter § 1–2 for manglende yrkesskadepensjon i slike tilfelle. Et legislativt hensyn ved bestemmelsen er at forskriftene nettopp tar sikte på å yte full erstatning.

Ved utforming av en ren forsikringsbasert ordning kan det ikke bare tas høyde for at de med lave uføregrader får dekket manglende pensjon. Spørsmålet om tilleggserstatning kommer inn med enda større tyngde hvis folketrygdens særregler for pensjon ved yrkesskade tas vekk fra folketrygdloven. I praksis vil en slik endring innebære at alle med uføregrad under 50 prosent vil få en meget betydelig underkompensasjon. Dette skaper en rekke spørsmål som i liten grad er vurdert av utvalget. Mindretallet vil her bemerke at flertallets nåværende forslag til tilleggserstatning er framsatt bare noen få dager før innstillingen skulle leveres og uten at forslaget har vært oppe til en egen behandling i utvalget. Det er likevel mye som tyder på at forslaget ikke treffer presist i forhold til de grupper som opplever at folketrygdens særytelser ved yrkesskade bortfaller. Mindretallet mener derfor forslaget vil kreve en selvstendig og langt grundigere utredning, herunder må det tas stilling til om det skal innføres andre former for tilleggskompensasjon enn det flertallets forslag innebærer, om det i større utstrekning enn det som er tilfelle i dag bør åpnes for individuell utmåling av erstatning, og om det skal åpnes for andre løsninger i de tilfeller hvor standarderstatningen ikke synes å passe så godt i forhold til «normaltilfellene». For dette medlemmet er det videre et spørsmål om forsøket på en sammensmelting av de to lovene i seg selv har medført et lavere erstatningsnivå for arbeidstakerne enn det som er tilfelle i dag. I den sammenheng vil mindretallet blant annet peke på at det i beregningene synes lagt til grunn en kapitaliseringsrente på 6 prosent noe som langt overstiger forsikringsselskapenes rentegaranti, og også er høyere enn den kapitaliseringsrente Høyesterett ellers har fastsatt på erstatningsrettens område.

Mindretallet vil videre peke på at lov om yrkesskadeforsikring kan gi betydelig underkompensasjon i andre tilfeller. Høyesterett har for eksempel uttalt at utgifter som pådras ved å måtte leie inn hjelp som følge av redusert evne til å utføre arbeid i hjemmet, ikke skal erstattes i tillegg til det framtidige inntektstap skadelidte har, se Rt. 1998 s. 1916. En slik begrensning i erstatningsutmålingen følger ikke av alminnelige erstatningsregler. Ved gjennomgang av lovreglene bør forholdet mellom standarderstatning og individuell utmåling gjennomgås og utredes nærmere med tanke på om forskriftene i dag innebærer full erstatning for det økonomiske tap skadelidte pådras ved yrkesskade. En slik gjennomgang antas påkrevet før det eventuelt skal besluttes å videreføre dagens modell med standardiserte utmålingsregler og likeledes i forbindelse med fastsettelse av nivå på eventuelle standardytelser. Slik mindretallet ser det, er disse spørsmålene ikke tilstrekkelig utredet.

12.5.3 Alderspensjon

Folketrygdloven

Formålet med alderspensjon er å dekke utgifter til livsopphold for personer som har fylt 67 år.

For at alderspensjon skal kunne bli utbetalt, må følgende vilkår være oppfylt:

  • fylt 67 år

  • minst tre års forutgående trygdetid

  • medlem i folketrygden (det finnes mulighet for unntak)

Den som ved fylte 67 år mottar uførepensjon på grunn av yrkesskade, får alderspensjonen beregnet etter særbestemmelsene i folketrygdloven § 19–11 første ledd. Dersom vedkommende var mindre enn 100 prosent arbeidsufør på grunn av yrkesskaden, skal en forholdsmessig del av alderspensjonen svare til den graderte uførepensjonen, se §§ 12–11 og 12–18. Den andre delen skal utgjøre en så stor prosent av vanlig alderspensjon som svarer til forskjellen mellom hel uførhet og den graderte uførheten.

Dersom uførepensjonen på grunn av yrkesskade har vært gradert, skal den delen av alderspensjonen som svarer til denne uføregraden, beregnes etter lovens vanlige regler. Hele alderspensjonen beregnes etter lovens vanlige regler dersom dette gir et bedre resultat for pensjonisten.

Uførepensjon som er innvilget etter en yrkesskade før fylte 67 år, ytes ut vedkommendes levetid dersom vedkommende ikke har rett til alderspensjon fra folketrygden.

Yrkesskadeforsikringsloven

Det er den reduserte eller tapte ervervsevnen som skal erstattes. Ved varig uførhet er pensjonsalder det naturlige utgangspunkt, det vil normalt si 67 år etter dagens lovgivning.

Beregningsreglene om tap i framtidig inntekt i forskriften er basert på at skadelidte ikke vil være i arbeid utover pensjonsalder. Erstatningsnivået i dagens grunnerstatning tar således hensyn at skadelidte skal motta alderspensjon.

Utvalgets vurdering og forslag

Når skadelidte som omfattes av arbeidsskadeforsikringen ikke lenger får alderspensjon etter særreglene ved yrkesskade i folketrygdloven, vil det være noen skadelidte/arbeidsskadde som ikke helt eller delvis vil oppfylle folketrygdens ordinære regler for retten til alderspensjon.

I tråd med vurderingene ovenfor når det gjelder uførepensjon, så vil de samme hensyn gjøre seg gjeldende her i den grad det er arbeidstakere/skadelidte som ikke fyller vilkårene til alderspensjon etter folketrygdlovens ordinære regler. Dersom skadelidte ikke fyller grunnvilkårene for full opptjening av alderspensjon, så må dette kompenseres i arbeidsskadeforsikringen.

Dersom skadelidte som nevnt i gruppe I til II i punkt 12.5.2.6 som følge av arbeidsskaden vil få en lavere alderspensjon etter folketrygdens ordinære regler, enn om man beregner alderspensjonen etter antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet, så skal skadelidte ha utbetalt en tilleggserstatning beregnet etter antall gjenstående leveår på oppgjørstidspunktet. Erstatningen skal utbetales som et engangsbeløp med en grunnlagsrente på 6 prosent.

Utvalgets flertall går inn for at dersom skadelidtes uførhet skyldes en arbeidsskade og vedkommende vil få en lavere alderspensjon etter folketrygdens ordinære regler, enn om man beregner alderspensjonen etter årsinntekten på skadetidspunktet, så skal vedkommende gis en tilleggserstatning i tråd med forslaget i punkt 12.5.2.5.

Utvalgets mindretall foreslår at man utmåler skadelidtes tap individuelt, se punkt 12.5.2.6.

12.6 Menerstatning

12.6.1 Innledning

Arbeidsskadeforsikringen skal sikre skadelidte menerstatning som skal dekke ikke-økonomisk tap på grunn av arbeidsskade.

Utvalget vil i dette punktet vurdere og foreslå hvordan reglene om menerstatning etter folketrygdloven § 13–17 med forskrifter og menerstatning etter yrkesskadeforsikringsloven § 12 med forskrifter kan samordnes til en ordning med regler om utmåling av menerstatning i arbeidsskadeforsikring.

12.6.2 Folketrygdloven

Et medlem som ved yrkesskade blir påført varig og betydelig skadefølge av medisinsk art, har rett til menerstatning. Folketrygdloven har regler om menerstatning i § 13–17.

Menerstatningen fastsettes på bakgrunn av medisinsk invaliditet. Med medisinsk invaliditet forstås den fysiske og/eller psykiske funksjonsnedsettelse som en bestemt skade eller sykdom erfaringsvis forårsaker. Invaliditetsgraden fastsettes på objektivt grunnlag uten hensyn til medlemmets yrke, nedsatt evne til inntektsgivende arbeid (uføregrad), og lignende.

Formålet med menerstatningen er å dekke et ikke-økonomisk tap. I motsetning til hva som gjelder ved uførepensjon, skal det ved beregning av en menerstatning bare tas hensyn til skadens rent medisinske følger, jf. lovens uttrykk «skadens medisinske art og størrelse» i § 13–17 andre ledd.

Menerstatningen er den eneste ytelsen i folketrygden som bare gis ved yrkesskader og yrkessykdommer. Menerstatningen samordnes ikke med andre ytelser fra folketrygden og kommer ikke til fradrag i hva skadelidte ellers måtte ha krav på.

Med hjemmel i folketrygdloven § 13–17 andre ledd er det i forskrift 21. april 1997 nr. 373 gitt nærmere regler for fastsetting og utmåling av menerstatning ved yrkesskade. Forskriften består av tre deler. Del I inneholder de alminnelige bestemmelser om menerstatningen. I forskriftens del II er det gitt en egen invaliditetstabell som angir den medisinske skadefølgen for en rekke skader. Del III inneholder invaliditetstabell ved flerfingerskader (multiple fingerskader).

Varig medisinsk invaliditet for en skadefølge kan først fastsettes når medlemmet har gjennomgått hensiktsmessig medisinsk behandling og rehabilitering, og tilstanden har stabilisert seg. Invaliditetsgraden fastsettes på grunnlag av invaliditetstabellen i del II og III i forskriften. For skadefølger som ikke er med i tabellen, fastsettes invaliditetsgraden på grunnlag av en skjønnsmessig sammenligning med skadefølgene i tabellen.

Ved fastsetting av den generelle invaliditetsgrad skal individuelle forhold som fører til at en skadefølge er vesentlig mer byrdefull enn ved et normaltilfelle (jf. forskriftens § 3 nr. 3) som utgangspunkt ikke tillegges noen betydning. Det samme gjelder annen invaliditet som ikke kan godkjennes som skadefølge etter folketrygdloven. Det er bare direkte skadefølge, som ut fra en objektiv medisinsk vurdering kan godtas, som skal danne grunnlag for invaliditetsfastsetting. Man kan ikke uten videre legge skadelidtes subjektive utsagn om en skades omfang og/eller funksjonstap til grunn.

Etter at man har fastsatt den generelle invaliditetsgrad, kan man derimot ta hensyn til individuelle forhold ved å gi erstatning en eller to grupper høyere enn hva den generelle invaliditetsgrad skulle tilsi. Forskriften gir således et visst rom for å ta hensyn til individuelle forhold, idet en skade kan flyttes inntil to grupper opp dersom slike forhold gjør det rimelig å anta at skaden er særlig byrdefull for skadelidte. De individuelle forholdene som kan betinge såkalt «gruppeopprykk», må etter praksis være en eldre skade eller sykdom, eller unntaksvis andre individuelle forhold som forelå allerede på det tidspunktet yrkesskaden ble påført, for eksempel fritidsinteresser. Dertil må de gjøre skaden i det aktuelle tilfellet vesentlig mer byrdefull å bære enn hva som gjelder i normaltilfellet ved skadefølger og sykdommer av den aktuelle art. Opprykk kan også gis fra gruppe 0, det vil si invaliditet lavere enn 15 prosent.

Etter forskrift om menerstatning ved yrkesskade § 2 nr. 3 skal medisinsk invaliditet som knytter seg til en eller flere skader eller sykdommer som er godkjent som yrkesskade/yrkessykdom etter folketrygdloven vurderes samlet. Denne bestemmelse tar dels sikte på den situasjon at medlemmet ved ett og samme skadetilfelle blir påført flere skader, eller at flere skader/sykdommer som er godkjent etter folketrygdloven blir påført ved forskjellige anledninger. Med «samlet» vurdering forstås at man skal betrakte de totale skadefølger «under ett».

Da den varige medisinske invaliditetsgrad i praksis aldri vil kunne bli større enn 100 prosent, må summering ved flere skadefølger skje etter visse regler. Samlet vurdering av de medisinske skadefølger ved flerskader (flerfingerskader unntatt) skjer etter reduseringsmetoden.

Eksempel på samlet vurdering og bruk av reduseringsmetoden: Ved en arbeidsulykke blir en arbeidstaker påført flere legemsskader, en håndskade som representerer en varig medisinsk invaliditet på 25 prosent, en synskade som representerer 40 prosent, og en benskade på 10 prosent. For å foreta en samlet vurdering ordnes skadene i slik rekkefølge at den skade som representerer størst invaliditet plasseres først, deretter den som representerer nest størst invaliditet etc. I eksemplet blir denne rekkefølgen slik:

  • synsskaden 40 prosent

  • håndskaden 25 prosent

  • benskaden 10 prosent

  • uredusert sum 75 prosent

Den største invaliditetsgraden er 40 prosent. Den neste blir 25 prosent av 60 prosent (100 – 40), lik 15 prosent. Summen av disse blir 40 pluss 15, lik 55 prosent. Den siste invaliditeten blir 10 prosent av 45 prosent (100 – 55), lik 4,5 prosent. Den samlede invaliditetsgrad blir 40 pluss 15 pluss 4,5 prosent, lik 59,5 prosent.

Den samlede invaliditet, som før reduksjonen tilsvarte 75 prosent, vil således etter samlet vurdering tilsvare 59,5 prosent, som avrundes til 60 prosent. Skaden hører således inn under invaliditetsgruppe 5, som dekker varige medisinske invaliditetsgrader fra 55 prosent til og med 64 prosent, jf. forskriften § 3 nr. 1.

Det framgår av tabell 12.3 hvordan årlig menerstatning utmåles, jf. forskriften del I § 3 første ledd i folketrygdloven.

Tabell 12.3 Menerstatning

Gruppe Fastsatt invaliditetsgrad Menerstatning (løpende ytelse, årlig erstatning)
0 Lavere enn 15 % Ingen erstatning
1 15–24 % 7 % av grunnbeløpet
2 25–34 % 12 % av grunnbeløpet
3 35–44 % 18 % av grunnbeløpet
4 45–54 % 25 % av grunnbeløpet
5 55–64 % 33 % av grunnbeløpet
6 65–74 % 42 % av grunnbeløpet
7 75–84 % 52 % av grunnbeløpet
8 85–100 % 63 % av grunnbeløpet
9 Betydelig større skadefølger enn ved invaliditetsgrad på 100 % 75 % av grunnbeløpet

Menerstatningen beregnes som en årlig ytelse som utbetales løpende, normalt i månedlige terminer. Dersom skadelidte ønsker det, skal kapitalverdien av menerstatningen utbetales som et engangsbeløp. De fleste velger å få erstatningen utbetalt som et engangsbeløp.

Har en person tidligere fått utbetalt menerstatning ved yrkesskade som et engangsbeløp, og det inntreffer en ny yrkesskade, utgjør ny årlig menerstatning forskjellen mellom den prosent av grunnbeløpet som samlet invaliditet etter § 2 nr. 3 i denne forskriften tilsier, og den prosent av grunnbeløpet som tidligere er innvilget.

12.6.3 Skadeserstatningsloven

Gjennom rettspraksis (Pallas-dommen i Rt. 1977 s. 782 og Sevaldsen-dommen i Rt. 1981 s. 138) er det slått fast noen viktige prinsipper i forhold til utmåling av menerstatning etter skadeserstatningsloven. Ved utmåling av menerstatning her skal man i stor grad benytte seg av de reglene som gjelder for utmåling av menerstatning etter folketrygdloven. Det er videre særlig fastslått at man skal benytte kapitaliseringsfaktoren ved skadetidspunktet og rentefoten ved domstidspunktet.

På tre viktige punkter er det forskjeller mellom menerstatning etter folketrygdloven og skadeserstatningsloven: Menerstatningsnivået etter skadeserstatningsloven skal grovt sett være en tredjedel høyere enn menerstatning etter folketrygdloven. Dessuten skal menerstatningen etter skadeserstatningsloven baseres på grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet. Menerstatning etter folketrygdloven skal baseres på grunnbeløpet på virkningstidspunktet (i praksis lik skadetidspunktet). Ved fastsettelse av menerstatning etter skadeserstatningsloven skal det foretas en avsluttende individuell prøving av menets betydning for den personlige livsutfoldelse, mens det etter folketrygdloven kan gis ett eller to gruppeopprykk.

12.6.4 Yrkesskadeforsikringsloven

Fra yrkesskadeforsikringen kan den yrkesskadde ha rett til en menerstatning, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 12 første ledd andre punktum. Det er gitt nærmere regler om utmåling av menerstatning i forskriften om standardisert erstatning kapittel 4. Erstatningen kommer i tillegg til menerstatning etter folketrygdloven.

Da man fastsatte satsene for menerstatning etter yrkesskadeforsikringsloven, var det naturlig å ta utgangspunkt i medisinsk invaliditet. Utvalget som den gang vurderte dette, fant det mest hensiktsmessig å dele inn tapet i grupper på samme måte som folketrygden ved fastsetting av det folketrygden den gang kalte yrkesskadeerstatning. Menerstatningssatsene etter yrkesskadeforsikringsloven bygget opprinnelig på at skadelidte i tillegg mottok yrkesskadeerstatning fra folketrygden etter folketrygdloven av 1966 § 11–8.

Menerstatningen etter forskriften om standardisert erstatning ved yrkesskade bygger i utgangpunktet på at skadelidte i tillegg til menerstatning fra yrkesskadeforsikringen også mottar menerstatning etter folketrygdloven. Menerstatning fra folketrygden vil komme til fradrag ved ordinær utmåling av menerstatning etter skadeserstatningsloven.

Menerstatningen er fastsatt etter en skala for den medisinske invaliditet som er inndelt i 9 grupper fra 15 prosent og opp til de såkalte overinvalide, som er påført skader som er betydelig større enn skader som gir grunnlag for en invaliditetsgrad på 100 prosent. Gruppeinndelingen er den samme som brukes i forskriften om menerstatning etter folketrygdloven § 13–17, jf. forskrift 21. april 1997 om menerstatning ved yrkesskade.

Yrkesskadeforskriften må forstås slik at det også skal tas hensyn til eventuelt gruppeopprykk ved utmålingen. Det skal tas hensyn til eventuelt gruppeopprykk som følge av at individuelle forhold gjør skadefølgen vesentlig mer byrdefull enn i normaltilfellene, jf. NOU 1994: 20 s. 63. Det er derved både mulighet for at en skade som er i gruppe 0 (0–14 prosent invaliditet) berettiger til menerstatning, samt at en skade som allerede i utgangspunktet kvalifiserer for menerstatning berettiger til opprykk med inntil 2 grupper.

Etter denne skalaen varierer grunnerstatningen fra 0,75 ganger folketrygdens grunnbeløp (42 646 kroner per 1. mai 2003) for skadelidte med 15 – 24 prosent medisinsk invaliditet, og opp til 5,5 ganger folketrygdens grunnbeløp (312 736 kroner) for skadelidte med en medisinsk invaliditet som er betydelig større enn en skade som gir grunnlag for invaliditetsgrad på 100 prosent.

For skadelidte som er 45 eller 46 år er menerstatningen lik grunnerstatningen.

Dersom skadelidte er over 46 år, gjøres for hvert år et fradrag som utgjør 2 prosent av grunnerstatningen, likevel slik at reduksjonen ikke i noe tilfelle skal være mer enn 50 prosent.

For hvert år skadelidte er yngre enn 45 år, forhøyes erstatningen med 2 prosent av grunnerstatningen. Alderskorrigeringen etter forskriften innebærer en sjablonmessig og forenklet form for kapitalisering av erstatningsbeløpet.

Det er ikke gitt regler om forsinkelsesrenter ved menerstatning.

Dersom skadelidtes medisinske invaliditet endrer seg vesentlig som følge av ulykken, kan det på tilsvarende måte som ved tap i framtidig erverv kreves etteroppgjør etter bestemmelsene i forskriftens § 5–1. Også når det gjelder menerstatning må krav om etteroppgjør framsettes innen 5 år etter at oppgjøret var avsluttet.

Det framgår av tabell 12.4 hvordan grunnerstatningen fastsettes.

Tabell 12.4 Grunnerstatning etter yrkesskadeforsikringen

Medisinsk invaliditet: Grunnerstatning: (engangsbeløp)
1. 15–24 % 0,75 G
2. 25–34 % 1 G
3. 35–44 % 1,5 G
4. 45–54 % 2 G
5. 55–64 % 2,5 G
6. 65–74 % 3 G
7. 75–84 % 3,75 G
8. 85–100 % 4,5 G
9. Skade som er betydelig større enn skade som gir grunnlag for invaliditetsgrad på 100 % 5,5 G

Dersom skadelidte påføres flere yrkesskader vurderes den medisinske invaliditeten i forhold til hver enkelt skade. Det skjer ingen «samlet vurdering» som etter folketrygdloven.

12.6.5 En sammenligning av utbetaling av menerstatning etter folketrygdloven, skadeserstatningsloven og yrkesskadeforsikringsloven

Tabell 12.5 En sammenligning av utbetaling av menerstatning etter folketrygdloven, yrkesskadeforsikringsloven og skadeserstatningsloven

Gruppe Folketrygdloven (Ftrl.) Yrkesskadeforsikringsloven (Yfl.) 1/3 av Ftrl. Ftrl. + Yfl. Skadeserstatningsloven
  Mann Kvinne   Mann Kvinne Mann Kvinne Mann Kvinne
1 53336 56480 42646 17779 18827 95982 99126 79233 84435
2 91432 96823 56861 30909 32274 148293 153684 135929 144745
3 137149 145234 85292 45716 48411 222441 230526 203744 217133
4 190484 201714 113722 63495 67238 304206 315436 282979 301533
5 251439 266263 142153 83813 88754 393592 408416 373531 398049
6 320014 338880 170583 106671 112960 490597 509463 475404 506609
7 396207 419566 213229 132069 139421 609436 632795 588595 559421
8 480021 508320 255875 160007 169440 735896 764195 713105 677760
9 571453 605142 312736 190484 201714 884189 917878 848935 806857

Grunnlagstall for tabell 12.5 er for:

Folketrygdloven:

Oppgjørsdato 18.10.03

Alder på skadedato 45 år

Kapitaliseringsrente: 6 prosent

Invaliditetsgrad: 15, 30, 40, 50, 60, 70, 80, 90 og 140.

Yrkesskadeforsikringsloven:

Oppgjørsdato 18.10.03

Alder på oppgjørsdato 45 år

Invaliditetsgrad: 15, 30, 40, 50, 60, 70, 80, 90 og 140.

Skadeserstatningsloven:

Oppgjørsdato 18.10.03

Alder på skadedato 45 år

Kapitaliseringsrente: 5 prosent

Invaliditetsgrad: 15, 30, 40, 50, 60, 70, 80, 90 og 140.

Oversikten og sammenligningen av menerstatning etter folketrygdloven, skadeserstatningsloven og yrkesskadeforsikringsloven viser at menerstatning etter yrkesskadeforsikringsloven i gjennomsnitt ligger langt høyere enn 1/3 av utbetalt menerstatning etter folketrygdloven, se tabell 12.5.

12.6.6 Utvalgets vurdering og forslag

For skadelidt som omfattes av arbeidsskadeforsikringen, vil folketrygdlovens regler om menerstatning på grunn av en arbeidsskade bortfalle.

Menerstatningen er bygget opp som en ren matematisk konsekvens av skadelidtes medisinske invaliditetsgrad. Vilkårene for fastsettelse av menerstatning i folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven er som det er redegjort i punkt 12.6.2 og 12.6.4 i utgangspunktet lik. Men ved sammenslåing av disse to ordningene til en erstatningspost er det likevel noen ulikheter som gjør seg gjeldende. Utvalget drøfter nedenfor hvilket regelverk og praksis det er mest hensiktsmessig å videreføre i arbeidsskadeforsikringen når det gjelder utmåling av menerstatning.

Utvalget er i tråd med føringer i mandatet opptatt av at man skal ha enkle fastsettelses- og utmålingsregler som gir raske, effektive og enkel oppgjør. Slik utvalget ser det, er det tre alternative utmålingsregler som kan utledes av dette:

  • Man tar utgangspunkt i yrkesskadeforsikringsloven, og legger til ytelsen man ville fått etter folketrygdloven justert i forhold til skadelidtes alder, eller

  • Man tar utgangspunkt i folketrygdlovens tabell, og justerer prosentsatsene for de ulike gruppene slik at de kommer på et nivå som sammenlagt gir samme ytelse som alternativ 1. Folketrygdens menerstatningstabell baserer seg på månedlige utbetalinger. Dersom skadelidte ønsker menerstatningen utbetalt som et engangsbeløp benyttes kapitaliseringsfaktorer til beregning av kapitalverdien av menerstatningen. Dette er regulert i en egen forskrift hvor kapitaliseringsfaktoren avhenger av om skadelidte er mann eller kvinne, samt alder.

  • Man benytter skadeserstatningsloven, og oppjusterer «tillegget» på en tredjedel etter folketrygdloven, slik at erstatningen samlet sett blir lik nivået på folketrygdlovens menerstatning og yrkesskadeforsikringslovens menerstatning.

Fastsettelse av medisinsk invaliditet

Etter yrkesskadeforsikringsloven behandles hver yrkesskade for seg. Dersom skadelidte blir utsatt for flere yrkesskader utmåles menerstatning i forhold til hver skade. Hver skade behandles isolert som et forsikringstilfelle. Dette i motsetning til folketrygdloven hvor skadelidtes invaliditetsgrad ved flere yrkesskader fastsettes ut fra en samlet vurdering, se folketrygdloven § 13–17 jf. forskrift om menerstatning ved yrkesskade § 2 nr. 3.

Der arbeidstakeren ved en arbeidsulykke hos arbeidsgiver A er påført en skade som gir under 15 prosent medisinsk invaliditet, og hvor han påføres en ny arbeidsskade hos arbeidsgiver B som isolert sett også er under 15 prosent, men som sammen med arbeidsskade nummer 1 gir en invaliditet som er høyere, kan det oppstå diskusjon om arbeidsgiver B er ansvarlig for total invaliditet eller bare tillegget påført i arbeidsulykke nummer 2. Folketrygdloven vil i disse tilfellene legge invaliditetene sammen (reduksjonsmetoden) til en grad. Utvalget mener at en konsekvens av overføring av ansvaret til arbeidsskadeforsikringen innebærer at forsikringsselskapet i disse tilfellene kun er ansvarlig for arbeidsskader som er inntrådt i den forsikringsperioden de er ansvarlig for. Utvalget som utredet spørsmålet om standardisert erstatning uttalt i denne forbindelse følgende (Innstilling avgitt 15. oktober 1990 s. 65, se NOU 1994: 20 vedlegg I, s. 181 første spalte siste avsnitt):

«Det kan forekomme at skadelidte også før yrkesskaden har en medisinsk invaliditetsgrad. Ved anvendelsen av tabellen i utkastet § 6 må man i slike tilfeller søke å komme fram til hvor stor andel av den totale invaliditeten som kan føres tilbake til yrkesskaden.»

Arbeidsskadeforsikringen skal være en forsikringsbasert ordning. Utvalget går derfor inn for at forsikringsgiver svarer for de tilfelle som inntreffer i den perioden forsikringsgiver er ansvarlig for. Dersom skadelidte før arbeidsskaden har en medisinsk invaliditetsgrad mener utvalget at man i slike tilfeller må søke å komme fram til hvor stor andel av den totale invaliditeten som kan føres tilbake til den påførte arbeidsskaden. Dette gjelder enten den medisinske invaliditeten skyldes en tidligere arbeidsskade eller andre forhold.

Utmåling av menerstatning

Etter yrkesskadeforsikringsloven benyttes grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet ved utmålingen, mens trygdereglene innebærer bruk av grunnbeløpet på virkningstidspunktet. Virkningstidspunktet i folketrygden settes som hovedregel til skadetidspunktet og ikke oppgjørstidspunktet (vedtakstidspunktet), men ikke lenger tilbake enn tre år før søknadstidspunktet. Utvalget går inn for at menerstatningen skal fastsettes til et engangsbeløp hvor grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet og alderen på skadetidspunktet legges til grunn. Selskapene har ikke noe særlig å vinne ved å trenere utbetalingen, når beløpet skal knyttes til folketrygdens grunnbeløp på oppgjørstidspunktet. Det er etter utvalgets mening en fordel ved dagens standardiserte menerstatning at beløpet kan utbetales raskt, noe som også gjøres i praksis.

Folketrygdloven § 13–17 og yrkesskadeforsikringsloven § 12 og § 13 med forskrifter sier begge at erstatning skal fastsettes under hensyn til skadens eller menets medisinske art og størrelse. Utmåling av menerstatning etter yrkesskadeforsikringsloven bygger på skadeserstatningsloven § 3–2 som har tilføyelsen om at menet skal utmåles i forhold «til dets (menets) betydning for den personlige livsutfoldelse». Denne individuelle nyanseringen svarer til en viss grad til reglene om gruppeopprykk i folketrygdloven. Dette viser at lovgrunnlaget i det vesentlige er felles for menerstatning ved yrkesskade etter folketrygdloven og etter den alminnelige erstatningsretten. Utvalget går inn for at man viderefører det prinsipp som gjelder i erstatningsretten for øvrig og utmåler menerstatning i forhold til menets betydning for den personlige livsutfoldelse.

Utvalget finner ikke grunn til å foreslå endringer i den praksis med hensyn til fastsettelse og utmåling av menerstatning som er fulgt siden menerstatning i yrkesskadeforsikringsloven ble innført og som i utgangspunktet ble innført i norsk rett i 1973. Menerstatningen i yrkesskadeforsikringsloven bygger på de utgangspunkter som ble lagt i Pallas-dommen. Utvalget går inn for at denne praksis videreføres i arbeidsskadeforsikringen.

Størrelsen på menerstatningen i arbeidsskadeforsikringen

Da menerstatning ble innført i yrkesskadeforsikringen tok man utgangspunkt i nivået på trygghetsforsikringene i selskapene. Skjematisk sa man at menerstatningen skulle utgjøre en tredjedel av folketrygdloven og således være på nivå med menerstatning etter skadeserstatningsloven. Dette var i tråd med Pallas-dommen, Rt. 1977 s. 782. Det vil si folketrygdlovens menerstatning tillagt en tredjedel. Da man fastsatte nivået på menerstatningen etter yrkesskadeforsikringsloven var utgangspunkt for beregningen menerstatning i folketrygdloven tillagt en tredjedel, jf. blant annet Pallas-dommen, Rt. 1977 s. 782. Man la den gang til grunn at det i yrkesskadetilfellene også foreligger krav på menerstatning i folketrygdloven, og at man noe skjematisk sa at det her bare er «tredjedelen» som skal erstattes. Oversikten i punkt 12.6.5 viser imidlertid at menerstatning etter yrkesskadeforsikringsloven i gjennomsnitt er høyere enn en tredjedel av folketrygdlovens menerstatning.

Tall utvalget har fått presentert viser at menerstatning fra folketrygdloven kapitalisert til et engangsbeløp i kroner utgjør samme beløp som menerstatning etter yrkesskadeforsikringsloven for de lavere invaliditetsgrader.

Tar man utgangspunkt i at utbetaling av menerstatning etter folketrygdloven i 75 prosent av tilfellene er til menn, er det naturlig å ta utgangspunkt i erstatningsnivået for denne gruppen. Kvinner har en høyere kapitaliseringsfaktor for alder og engangsutbetaling til dem blir større, men hovedtyngden av menerstatningen utbetales til menn.

Beregning av menerstatning er forskjellig etter folketrygdloven og etter yrkesskadeforsikringsloven, idet folketrygdloven tar utgangspunkt i grunnbeløpet på virkningstidspunktet (i praksis lik skadetidspunktet), mens etter yrkesskadeforsikringsloven beregnes menerstatningen ut fra grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet.

Menerstatningen etter folketrygdloven fastsettes i regelen etter reduksjonsmetoden dersom en skade gir flere medisinske invaliditetsgrader, mens man etter yrkesskadeforsikringsloven legger sammen medisinske invaliditetsgrader en skade kan bringe. I disse tilfellene kan skadelidte få høyere menerstatning etter yrkesskadeforsikringsloven enn etter folketrygdloven.

Utvalget går inn for at man viderefører systemet etter yrkesskadeforsikringsloven ved at skadelidte gis en menerstatning omregnet til andeler av grunnbeløpet som sammenlagt svarer til dagens menerstatning i folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven. I dette ligger at det system man har med justering av erstatningen i forhold til alder videreføres. Det vil si at er skadelidte 45 eller 46 år svarer menerstatning til grunnerstatningen. For hvert år skadelidte er over 46 år gjøres et fradrag som utgjør 2 prosent av grunnerstatningen. Erstatningen skal likevel utgjøre minst 50 prosent av grunnerstatningen. For hvert år skadelidte er yngre enn 45 år, forhøyes erstatningen med 2 prosent av grunnerstatningen. Dette samsvarer med reglene om fastsetting av menerstatning i forskrift om standardisert erstatning § 4–2.

Utvalget foreslår på denne bakgrunn at man utformer og beregner en erstatningsytelse hvor erstatningsnivået sammenlagt gir samme ytelse for medisinsk invaliditet etter folketrygdloven og etter yrkesskadeforsikringsloven. Videre foreslår utvalget at man viderefører den medisinske invaliditetsgraden som er den samme i begge ordningene, og justerer menerstatningen til en samlet ytelse.

Tall utvalget har fått presentert, viser at størrelsen på menerstatningsutbetalingene er like store etter folketrygdloven som etter yrkesskadeforsikringsloven se blant annet punkt 7.3.2 og 7.3.3.

Utvalget legger til grunn at skadelidte får utbetalt i utgangspunktet tilnærmet samme beløp (et kapitalisert engangsbeløp) fra folketrygdloven, som fra yrkesskadeforsikringsloven. Ser man dette i sammenheng med ulikhetene i utmåling av menerstatning etter folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven viser det at trygdeetaten i noen tilfeller gir en høyere menerstatning enn yrkesskadeforsikringen, og omvendt. På denne bakgrunn går utvalget inn for at man dobler satsene til menerstatningen etter yrkesskadeforsikringsloven. Når det gjelder de økonomiske og administrative konsekvensene av dette vises til kapittel 16.

Menerstatning etter arbeidsskadeforsikringsloven vil når man tar ovennevnte utgangspunkt framgå av tabell 12.6.

Tabell 12.6 Menerstatning etter arbeidsskadeforsikringsloven

Gruppe Medisinsk invaliditet i prosent Menerstatning – folketrygdlovens grunnbeløp
1 15–24 % 1,5
2 25–34 % 2
3 35–44 % 3
4 45–54 % 4
5 55–64 % 5
6 65–74 % 6
7 75–84 % 7,5
8 85–100 % 9
9 Skade som er betydelig større enn skade som gir grunnlag for invaliditetsgrad på 100 % 11

Dette blir noe lavere enn summen av menerstatning etter folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven. Men det er rom for å øke menerstatningen ut fra individuelle forhold. Det er tap i den enkeltes livsutfoldelse som skal kompenseres gjennom menerstatningen.

12.7 Ytelser som skal dekke utgifter etter dødsfall

12.7.1 Innledning

Arbeidsskadeforsikringen skal blant annet sikre arbeidstakerens etterlatte erstatning der arbeidstakeren dør som følge av arbeidsskaden.

Dersom en arbeidstaker dør som følge av en arbeidsskade, har de etterlatte rett til ytelser etter folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven. Utvalget vil i dette punktet vurdere hvordan disse ytelsene kan samordnes og utmåles i arbeidsskadeforsikringen.

12.7.2 Folketrygdloven

Gravferdsstønad og stønad til båretransport etter folketrygdloven kapittel 7 skal bidra til å dekke utgifter i forbindelse med begravelsen.

Gravferdsstønaden skal være et bidrag til dekning av begravelseskostnadene. Formålet er å sikre at pårørende med lav betalingsevne kan gi avdøde en verdig begravelse. Gravferdsstønad er behovsprøvd og kan gis når et medlem i folketrygden dør. Stønadsretten omfatter alle medlemmer i folketrygden enten dødsfallet skjer i Norge eller i utlandet. Det er et vilkår for rett til gravferdsstønad at gravlegging har funnet sted og at det er påløpt utgifter i forbindelse med denne. Det er full behovsprøving av gravferdsstønaden og satsen for maksimal stønad er 15 000 kroner.

Stønad til båretransport ytes når båren med avdøde må transporteres over lengre avstander, men gjelder som hovedregel bare for båretransport innenfor Norges grenser. Egenandelen ved båretransport er 10 prosent av full gravferdsstønad. Når dødsfallet skyldes yrkesskade dekkes utgifter til båretransport fram til avdødes bosted, selv om bostedet ligger i utlandet og/eller dødsfallet skjer i utlandet. Det er gitt bestemmelser om dette i folketrygdloven § 7–5.

12.7.3 Yrkesskadeforsikringsloven

Etter § 6–3 i forskrift om standardisert erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven erstattes kostnader ved begravelse med inntil G. Beløpet utbetales til dødsboet dersom avdøde ikke etterlater seg personer som har krav på erstatning for tap av forsørger.

12.7.4 Utvalgets vurdering og forslag

Retten til dekning av utgifter ved dødsfall på grunn av arbeidsskade som ikke lenger vil dekkes av særreglene ved yrkesskade i folketrygdloven overføres til arbeidsskadeforsikringen.

Utvalget har vurdert dette, men mener at påløpte utgifter til blant annet båretransport vil dekkes av den standardiserte satsen i forskriften § 6–3. Utvalget foreslår at satsen på 50 prosent av folketrygdens grunnbeløp til dekning av begravelsesutgifter videreføres, og foretar ingen justering av beløpsgrensen.

12.8 Forsørgertap

12.8.1 Innledning

Arbeidsskadeforsikringen skal blant annet sikre erstatning til de etterlatte der arbeidstakeren dør som følge av arbeidsskaden.

Utvalget vil i dette punktet se nærmere på hvorledes etterlatte til arbeidstaker som dør som følge av arbeidsskade skal kompenseres ved tap av forsørger.

Folketrygdloven

Folketrygdloven kapittel 17 omhandler gjenlevende ektefelles rett til ytelser. De generelle vilkårene for rett til ytelser etter kapittel 17 framgår av regelen i §§ 17–2, 17–3 og 17–4. Det må foreligge et dødsfall; det er nødvendig at noen er gjenlevende og han eller hun må ha vært gift med den som er død.

Ved dødsfall som skyldes en yrkesskade yter folketrygdloven etterlattepensjon etter særskilte regler, jf. folketrygdloven §§ 17–12 og 18–11. Blant annet stilles det ikke krav om forutgående eller fortsatt medlemskap i folketrygden.

Skadeserstatningsloven

Det er forsørgertapet som skal erstattes, jf. skadeserstatningsloven § 3–4. Dette tapet skal etter rettspraksis erstattes fullt ut, slik at den forsørgede kan opprettholde tilvant levestandard så langt denne er et resultat av avdødes innsats.

Yrkesskadeforsikringsloven

Yrkesskadeforsikringen skal gi erstatning til dem som arbeidstakeren helt eller delvis forsørget. Skadeserstatningsloven § 3–4 første ledd andre punktum gjelder tilsvarende. Hvorledes erstatningen skal beregnes og hvem som er berettiget til erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven framgår av yrkesskadeforsikringsloven § 12 og forskrift om standardisert erstatning § 1–1, jf. §§ 6–1 og 6–2.

For ektefelle/samboer og barn er erstatningen standardisert. For tap av forsørger til andre enn personer som er omfattet av standardreglene skal erstatningen utmåles individuelt i tråd med skadeserstatningsloven § 3–4.

12.8.2 Etterlattepensjon

Folketrygdloven

Pensjon til gjenlevende ektefelle og skilt gjenlevende består av grunnpensjon, tilleggspensjon eller eventuelt særtillegg, jf. folketrygdloven § 17–7. Det er den avdødes trygdetid som legges til grunn ved beregningen. Dette viser at etterlattepensjon bærer preg av å være en avledet ytelse.

Etterlattepensjonen beregnes ut fra den uførepensjon/alderspensjon som den avdøde (yrkesskadde) ville ha hatt. Dersom den yrkesskadde var innvilget full uførepensjon eller alderspensjon med yrkesskadefordeler da dødsfallet inntraff, vil en eventuell beregning av etterlattes tilleggspensjon, automatisk ta utgangspunkt i den tilleggspensjon avdøde mottok. Dette innebærer at trygdekontoret ikke trenger å foreta noen spesiell behandling av etterlattepensjonen i slike tilfeller.

Dersom avdødes uføresak etter særreglene ved yrkesskade først blir ferdigbehandlet etter at etterlattepensjon/overgangsstønad er innvilget, må trygdekontoret sørge for eventuell ny beregning av etterlatteytelser.

Den som har rett til pensjon som gjenlevende ektefelle etter dødsfall på grunn av yrkesskade, får alderspensjonen beregnet etter bestemmelsene for etterlattepensjon ved yrkesskade, se folketrygdloven § 3–30 fjerde ledd. Når dødsfallet skyldes en godkjent yrkesskade, stilles det ikke krav om minst tre års forutgående medlemskap for avdøde, det stilles ikke krav om at gjenlevende skal være medlem i folketrygden (eksport av ytelser), og det stilles heller ikke krav til ekteskapets varighet eller barn med avdøde ektefelle.

Personkretsen som har rett til etterlattepensjon på grunn av yrkesskade er nærmere regulert i folketrygdloven § 17–12.

Rett til etterlattepensjon har gjenlevende ektefelle som var gift med avdøde på tidspunktet for dødsfallet. Det er i folketrygdloven § 17–2 henvist til § 17–10 hvilket innebærer at også skilte gjenlevende ektefeller kan være omfattet av personkretsen.

Når dødsfallet skyldes yrkesskade kan det også gis pensjon til personer som ble underholdt av avdøde og som har omsorg for avdødes barn. Bestemmelsen gjelder i praksis personer som verken var gift, partner eller samboer med avdøde. Bestemmelsen kan således omfatte for eksempel en søster eller bror, en mor eller far, eller en samboer som avdøde ikke har barn med. Det kreves imidlertid at vedkommende ble forsørget av avdøde og at vedkommende etter dødsfallet har omsorg for avdødes barn.

Skadeserstatningsloven

Erstatning etter skadeserstatningsloven § 3–4 tilkommer den som helt eller delvis var forsørget av avdøde. Den forsørgede har krav på erstatning av sitt fulle forsørgertap slik at vedkommende kan opprettholde sin tilvante levestandard så langt denne er resultatet av avdødes forsørging, se Rt. 1950 s. 573. Det er det individuelle forsørgertap som skal erstattes etter skadeserstatningsloven § 3–4. Det rettslige utgangspunkt for forsørgertapserstatning er at den forsørgede skal kunne opprettholde sine tilvante levekår.

Skadeserstatningsloven § 3–4 inneholder i andre ledd nærmere bestemmelser om erstatningsfastsettelsen og angir at det skal tas hensyn til forsørgelsens omfang og den etterlattes mulighet for selv å bidra til sin forsørgelse (første punktum). Videre skal det fastsettes særskilt erstatning for hver etterlatt (andre punktum). I tredje punktum er enkelte bestemmelser i § 3–1 gitt anvendelse, dels andre ledd siste punktum om at verdien av arbeid i hjemmet skal likestilles med arbeidsinntekt og dels tredje ledd om fradrag i erstatningen for forskjellige typer ytelser.

I Bastrup-dommen, Rt. 1998 s. 639 ble erstatningsbeløpet delt mellom far og sønn med 2/3 av beløpet til faren og 1/3 til sønnen. En 29 år gammel kvinne etterlot seg ektefelle og en sønn på to år. Begge ektefellene var i arbeid, avdøde i deltidsstilling på grunn av omsorg for barnet. Det ble lagt til grunn at hun senere vill gått ut i full jobb. Familiens gjeld var på 1 300 000 kroner. Verdien av avdødes arbeid i hjemmet måtte fastsettes skjønnsmessig og med forskjellig beløp fram til sønnen fyller 10 år og i tidsrommet deretter til han fyller 19 år. Beløpet ble satt til 50 000 kroner per år til sønnen fylte ti år. Deretter 25 000 kroner fram til fylte 19 år. Disse beløpssatsene er senere kalt «Bastruptillegget» og er lagt til grunn i senere erstatningsutmålinger ved tap av forsørger.

Yrkesskadeforsikringsloven

Yrkesskadeforsikringen gir ved dødsfall standardisert erstatning til gjenlevende ektefelle/samboer, jf. forskriften § 6–1. Erstatning gis ikke ut fra faktisk forsørgelse, det avgjørende er om gjenlevende har status som ektefelle eller samboer. Erstatningen er på 15 G, det vil si 852 915 kroner per 1. mai 2003 for dem som er yngre enn 46 år. Erstatningen reduseres med 5 prosent for hvert år avdøde var over 46 år, men reduksjonen kan likevel ikke være mer enn 80 prosent, jf. forskriftens § 6–2.

En person anses ikke som ektefelle etter § 6–1 første ledd når det på dødsfallstidspunktet er avsagt dom for, eller gitt bevilling til separasjon eller skilsmisse. Dette gjelder selv om avgjørelsen ikke er rettskraftig eller endelig.

Som samboer etter første ledd regnes:

  • person som avdøde har levet sammen med i ekteskapslignende forhold hvis det av Folkeregisteret framgår at de to har hatt samme bolig de siste to årene,

  • eller person som hadde felles barn og felles bolig med avdøde.

En person regnes likevel ikke som samboer dersom det på dødsfallstidspunktet forelå forhold som var til hinder for at lovlig ekteskap kunne inngås, for eksempel at tidligere ekteskap ikke var opphørt.

Dersom avdøde tjenestegjorde i en internasjonal fredsoperasjon på dødsfallstidspunktet, gjelder definisjonen av samboerskap i forskrift 11. september 1998 nr. 870 om tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner § 2 andre ledd. Kravet til samboerskapets lengde, som framkommer av § 2 andre ledd i forskriften, må være oppfylt på utreisetidspunktet.

Den erstatningsberettigede har krav på forsinkelsesrenter (morarenter) etter forsinkelsesrenteloven fra en måned etter at dødsfallet ble meldt til forsikringsselskapet.

Utvalgets vurdering og konklusjon

Forsørgertapserstatning etter yrkesskadeforsikringsloven bygger på en standardisert modell, i motsetning til forsørgertapserstatning etter skadeserstatningsloven som skal utmåles individuelt. Denne ulikheten i tilnærmingsmåte kan medføre både høyere og lavere erstatning etter skadeserstatningsloven enn etter yrkesskadeforsikringslovens modell. Sistnevnte ordning fremmer raskere erstatningsoppgjør. Det oppstår dermed sjelden forsinkelsesrenteansvar av betydning ved utbetaling av forsørgertapserstatning etter yrkesskadeforsikringsloven, blant annet på grunn av at erstatningsfastsettelsen er standardisert. Fastsettelsen av erstatningen etter skadeserstatningsloven § 3–4 er skjønnspreget og vil som regel ta lengre tid. Det medfører at erstatningsberegningen her må hensynta renter av påført tap.

Ved utmålingen av erstatningen for tap av forsørger er det i utgangspunktet forsørgertapet som er gjenstand for erstatning, og det er ikke nødvendigvis det samme som det økonomiske tapet de etterlatte er påført. Utgangspunktet er at erstatningen skal gi den etterlatte mulighet for å opprettholde den tidligere levestandard i den utstrekning etterlatte var avhengig av avdødes forsørgelse. Det er den økonomiske situasjonen til den etterlatte som skal vurderes. Dette kan medføre at det ikke er påført ham eller henne noe forsørgertap som er gjenstand for erstatning ved for eksempel ektefellens død.

Erstatningsutmålingen ved tap av forsørger blir etter dette mer skjønnsmessig enn hvor det er tale om tapt inntektsevne. Dette gjør at forutberegneligheten er liten – erstatningens omfang er det ikke lett å vurdere. Dette medfører at slike oppgjør ofte blir kompliserte, og utsetter den etterlatte for unødige påkjenninger ved at det kan ta tid å få klarhet i erstatningens størrelse, og om man eventuelt må gå rettens vei. Risikoen for forskjellsbehandling er også stor.

En standardisert erstatning slik man i dag har i yrkesskadeforsikringen innebærer at de etterlatte umiddelbart etter forsørgerens død vet hva erstatningen vil bli. Oppgjøret kan derfor også skje raskt. Utvalget går inn for at man viderefører ordningen med standardisert erstatning til ektefelle eller samboer i tråd med den praksis man i dag har i yrkesskadeforsikringen.

Slik reglene ved erstatning ved dødsfall er i yrkesskadeforsikringen, så går de langt når det gjelder standardisering. Erstatning for tap av forsørger framstår som en ren ulykkesforsikring med utbetaling av et bestemt beløp ved dødsfallet uavhengig av individuelle forhold. Utvalget ser ikke grunn til å justere på erstatning til etterlatte idet standardforsørgertapserstatning ved yrkesskade ligger langt over nivået til det som er vanlig ved utmåling av forsørgertapserstatning etter skadeserstatningsloven.

For de etterlatte som ikke vil få full etterlattepensjon på grunn av avdødes manglende opptjening/medlemsvilkår i folketrygden kan man utarbeide en egen standardtilleggserstatning, som flertallet har gjort ved uførepensjon. Man kan la inngangsverdien til standardtilleggssatsen være det økonomiske tapet som oppstår på grunn av avdødes manglende opptjening/medlemsvilkår i folketrygden. Tapet av rettigheter i folketrygden kan være inngangsverdien, og så avhengig av skadelidtes alder, kan dette multipliseres opp med en nærmere angitt faktor. Utvalget går ikke nærmere inn på en slik modell da det sjelden vil oppstå noe tap for gjenlevende ektefelle på grunn av særreglene i folketrygdloven kapittel 13.

Utvalget går inn for å videreføre standardsatsen på 15 G til ektefelle og samboer, og at bestemmelsen i forskrift om standardisert erstatning i § 6–1 videreføres i ny lov om arbeidsskadeforsikring. Dette sikrer forutberegnelighet for familien. Dersom arbeidstakeren dør som følge av en arbeidsulykke, er det enkelt å få brakt på det rene hva ektefelle/samboer har krav på, samtidig som man gis mulighet til å tegne tilleggsforsikringer dersom det er ønskelig. Samtidig er dette enkelt for selskapene å saksbehandle og sikrer raske og effektive oppgjør.

12.8.3 Barnepensjon

Folketrygdloven

Barnepensjon fra folketrygden skal sikre en inntekt for barn som har mistet en eller begge foreldre. For barn som bare har mistet en av foreldrene, er nivået for barnepensjon relativt lavt. Barn som har mistet begge foreldre, får imidlertid rett til barnepensjon tilsvarende pensjon til gjenlevende ektefelle, jf. folketrygdloven § 18–5.

Retten til barnepensjon kan bare foreligge etter biologiske foreldre eller adoptivforeldre.

En av foreldrene eller begge må være døde, jf. folketrygdloven § 18–4 som setter nærmere vilkår for stønadssituasjonen og barnets alder for rett til barnepensjon.

Barnepensjon ytes den avdødes barn under 18 år. Som hovedregel må barnets avdøde far eller mor ha vært medlem i folketrygden de siste tre årene før dødsfallet, og barnet må være medlem i folketrygden for å få utbetalt barnepensjon.

Ved dødsfall som skyldes en skade eller sykdom som går inn under folketrygdloven kapittel 13, ytes det barnepensjon etter nærmere angitte særbestemmelser, jf. § 18–11. Når dødsfallet skyldes en godkjent yrkesskade, kreves det ikke at avdøde hadde minst tre års forutgående medlemskap i folketrygden. Det kreves ikke at barnet er medlem av folketrygden. Barnepensjonen kan eksporteres fritt, det vil si at den utbetales selv om barnet bor i et annet land.

Barnepensjonen beregnes alltid etter full trygdetid, selv om avdøde ikke hadde opptjent rett til det. Videre kan barnepensjon ytes til fylte 21 år, selv om bare en av foreldrene er død. For tidsrommet mellom fylte 18 og 21 år er vilkårene for rett til barnepensjon for øvrig de samme som for foreldreløse, jf. § 18–4. Det vil si at dersom barnet er under utdanning ytes barnepensjon fram til fylt 21 år. Tid som praktikant eller lærling med netto inntekt lavere enn folketrygdlovens minstepensjon, likestilles i denne sammenheng med utdanning.

Skadeserstatningsloven

Erstatning etter skadeserstatningsloven § 3–4 tilkommer den som helt eller delvis var forsørget av avdøde. Den forsørgede har krav på erstatning av sitt fulle forsørgertap slik at vedkommende kan opprettholde sin tilvante levestandard så langt denne er resultatet av avdødes forsørging. Det er det individuelle forsørgertap som skal erstattes etter skadeserstatningsloven § 3–4. Forsørgertapserstatning etter yrkesskadeforsikringsloven bygger på en standardisert modell.

Denne ulikheten i tilnærmingsmåte kan medføre både høyere og lavere erstatning etter skadeserstatningsloven enn etter yrkesskadeforsikringslovens modell. Sistnevnte ordning fremmer raskere erstatningsoppgjør. Det oppstår dermed sjelden forsinkelsesrenteansvar av betydning. Fastsetting av erstatningen etter skadeserstatningsloven § 3–4 er skjønnspreget og vil som regel ta lengre tid. Det medfører at erstatningsberegningen her må hensynta renter av påført tap.

Skadeserstatningsloven § 3–4 inneholder i andre ledd nærmere bestemmelser om erstatningsfastsettelsen og angir at det skal tas hensyn til forsørgelsens omfang og den etterlattes mulighet for selv å bidra til sin forsørgelse (første punktum). Videre skal det fastsettes særskilt erstatning for hver etterlatt (andre punktum). I tredje punktum er enkelte bestemmelser i § 3–1 gitt anvendelse, dels andre ledd siste punktum om at verdien av arbeid i hjemmet skal likestilles med arbeidsinntekt og dels tredje ledd om fradrag i erstatningen for forskjellige typer ytelser.

Oversikt over nivået på erstatning ved tap av forsørger tilkjent til barn av Høyesteretts de senere år framgår av tabell 12.7.

Tabell 12.7 En sammenligning av erstatning til barn som følge av tap av forsørger

  Barnets alder i år Erstatning i kroner Grunnbeløp på oppgjørstidspunktet Erstatning etter yrkesskadeforsikring basert på G på domstidspunktet Utmålt erstatning sett i forhold til yrkesskadeforsikringsloven
Rt. 1997 s. 390 12 og 14 352 800 hver 41 000 102 50082 000 3,4 ganger høyere for 12 år og 4,3 ganger høyere for 14 år
Rt. 1998 s. 639 (Bastrup) 2 310 000 42 500 255 000 1,2 ganger høyere
Rt. 1999 s. 1382 8 og 12 850 000 hver (mistet begge foreldre) 46 950 187 800117 375 4,5 ganger høyere for 8 år og 7,2 ganger høyere for 12 år
Rt. 2002 s. 673 2 1 462 600 54 170 325 020 4,5 ganger høyere

Kilde: Asbjørn Kjønstad «Erstatningsretten i utvikling» 2003 s. 38.

De senere års rettspraksis har vist at nivået på erstatninger til barn som mister en forsørger i en bilulykke er steget betraktelig, og ligger langt over den standardiserte erstatningen som i dag gis etter yrkesskadeforsikringsloven.

Yrkesskadeforsikringsloven

Erstatning til etterlatte barn utmåles etter forskrift til lov om yrkesskadeforsikring § 6–2.

Erstatningen fastsettes på grunnlag av barnets alder, og varierer fra 6,5 G (352 105 kroner) for barn som er under 1 år til 1 G (54 170 kroner) for en 19-åring.

Hvordan erstatningen fastsettes framgår av tabell 12.8.

Tabell 12.8 Erstatning til etterlatte barn etter yrkesskadeforsikringsloven

Barnets alder da forsørgeren døde: Erstatning:
Under 1 år 6,5 G
1 år 6 G
2 år 6 G
3 år 5,5 G
4 år 5 G
5 år 5 G
6 år 4,5 G
7 år 4 G
8 år 4 G
9 år 3,5 G
10 år 3,5 G
11 år 3 G
12 år 2,5 G
13 år 2,5 G
14 år 2 G
15 år 2 G
16 år 1,5 G
17 år 1,5 G
18 år 1 G
19 år 1 G

Erstatningen beregnes særskilt for hvert barn. Dersom avdøde var eneforsørger får barnet dobbelt så stor erstatning. I Borgarting lagmannsretts dom 6. november 2000 (LB – 2000 – 02036) var det tvist om forståelsen av begrepet eneforsørger i forskrift om standardisert erstatning § 6–2 tredje ledd. Etter forskriften skal det som nevnt utbetales dobbel erstatning til avdødes barn dersom avdøde var eneforsørger. Barnet hadde hjemmeværende mor da faren døde. Det ble anført at forskriften § 6–2 sikter til økonomisk forsørgelse, og at «husmorforsørgelse» ikke faller inn under begrepet. Lagmannsretten viste til at forskriften var gitt med hjemmel i yrkesskadeforsikringsloven § 13. Denne bestemmelsen viser til skadeserstatningsloven kapittel 3 når ikke annet er bestemt i eller i medhold av yrkesskadeforsikringsloven. Skadeserstatningsloven § 3–4 viser til § 3–1 andre ledd siste punkt «med inntekt likestilles arbeid i heimen». Det ble lagt til grunn at det kun er tale om eneforsørger i de tilfeller hvor barnet ikke lenger har noen til å forsørge seg.

Utvalgets vurdering og konklusjon

Utvalget går inn for en videreføring av dagens standardiserte utmåling av erstatning til barn dersom foreldre dør som følge av en arbeidsskade.

Etter folketrygdloven § 18–11 ytes barnepensjonen til fylte 21 år dersom barnet er under utdanning. For å samordne barnepensjon og erstatning til etterlatte barn foreslår utvalget at det skal ytes standarderstatning for barn fram til 21 år, jf. standardforskriftens § 6–2. Dette innebærer at grensen for barnets alder da forsørger døde heves fra fylte 20 år i gjeldende lov om yrkesskadeforsikring.

Videre går utvalget inn for at en foretar en revisjon av nivået på erstatningen som ytes barn som mister forsørger på grunn av arbeidsskade. Det vises i den anledning til nivået i norsk erstatningsrett som er omtalt ovenfor.

Utvalget foreslår færre satser for fastsettelse av erstatning til barn ved tap av forsørger. Inngangsverdien er barnets alder på dødsfallstidspunktet multiplisert med grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet. Utvalget har i foreslått erstatning til de enkelte aldersgruppene tatt utgangspunkt i erstatningsnivået etter skadeserstatningsloven slik det har utviklet seg etter rettspraksis de senere årene. Se tabell 12.9.

Tabell 12.9 Fastsettelse av barneerstatning etter ny lov om arbeidsskadeforsikring

Barnets alder da forsørgeren døde: Erstatning:
Under 3 år 10 ganger grunnbeløpet
3 og 4 år 9 ganger grunnbeløpet
5 og 6 år 8 ganger grunnbeløpet
7 og 8 år 7 ganger grunnbeløpet
9 og 10 år 6 ganger grunnbeløpet
11 og12 år 5 ganger grunnbeløpet
13 og 14 år 4 ganger grunnbeløpet
15 og 16 år 3 ganger grunnbeløpet
17 og 18 år 2 ganger grunnbeløpet
19 og 20 år 1 gang grunnbeløpet

Disse satsene er såpass høye at de også gir kompensasjon for tilfeller hvor avdøde ikke oppfylte vilkårene for full opptjening av pensjon i «normaltrygden». Utvalget finner derfor ikke grunn til å foreslå at det gis en tilleggstandarderstatning basert på samme vurdering som flertallet har lagt til grunn for beregning av uførepensjon. En slik tilleggserstatning skal imidlertid ikke ytes lenger enn til barnet fyller 21 år og skal kompensere tapet barnet vil få dersom avdøde ikke har fulle rettigheter etter folketrygdlovens normalregler ved beregning av barnepensjon.

12.9 Renter ved forsinket betaling

12.9.1 Folketrygdloven

Folketrygden gir ikke renter ved etterbetaling av ytelser, jf. folketrygdloven § 22–17, men løpende ytelser reguleres med endring av grunnbeløpet en gang i året. Reguleringen av grunnbeløpet tar sikte på å gi pensjonister en inntektsutvikling omtrent på linje med ventet utvikling for yrkesaktive og i tråd med de prinsipper og mål som legges til grunn for det inntektspolitiske opplegget.

12.9.2 Yrkesskadeforsikringsloven

For forsikringsforhold reguleres renter av erstatningsbeløpet i forsikringsavtaleloven § 8–4.

Det er et spørsmål om forsikringsavtaleloven skal anvendes i forhold til utbetalinger etter lov om yrkesskadeforsikring. Utvalget som utredet spørsmålet om standardisert erstatning tok som utgangspunkt at forsikringsavtaleloven ikke skulle legges til grunn. Utvalget uttalte:

«FAL § 8–4 gjelder sikredes krav på renter. Etter FAL § 1–2 første ledd bokstav c annet punktum er sikrede i ansvarsforsikring «den hvis erstatningsansvar er dekket». Skadelidte er med dette ikke sikret i denne sammenheng, jf. også NOU 1987: 24 s. 174. Etter yrkesskadeforsikringsloven § 4 annet ledd er yrkesskadeforsikringen en ansvarsforsikring i forholdet mellom forsikringsgiveren og forsikringstakeren.

Rentespørsmålene er derfor, i likhet med det som er tilfelle ved ordinære erstatningskrav, regulert i lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling (morarenteloven). Det er ikke tvilsomt at erstatningskrav som følge av en personskade faller inn under lovens område. Det dreier seg om «pengekrav på formuerettens område», jf. morarenteloven § 1. Den nærmere anvendelsen av morarentelovens regler i personskadeoppgjør byr likevel på en viss tvil.»

Det er spørsmål om renter først starter å løpe etter påkrav (som fastsatt i forsinkelsesrenteloven) eller om melding om forsikringstilfellet er tilstrekkelig, jf. forsikringsavtaleloven.

Rentespørsmålet var oppe i Halvorsen-dommen, Rt. 1999 s. 1495. Saken gjaldt en yrkesskade som inntraff før forskrift om standardisert erstatning trådte i kraft og den fikk derfor ikke direkte anvendelse på spørsmålet. I dommen uttaler Høyesterett blant annet følgende etter å ha sitert forarbeidene til forskriften:

«Siden den nærmere anvendelse av morarentelovens regler kunne by på tvil, foreslo utvalget at spørsmålet om det skal betales renter, ble regulert i forskrift om standardisert erstatning, og i forskriften er det derfor inntatt nærmere bestemmelser om dette, se forskriften § 2–1 annet ledd og § 2–3. Forskriften om standardisert erstatning trådte i kraft 1. desember 1991, men siden As yrkesskade var konstatert før dette tidspunkt, kommer forskriften ikke til anvendelse i vår sak, se forskriften § 7–1. Forskriften bygger imidlertid på det syn at rentespørsmålet ikke reguleres av forsikringsavtaleloven, men av morarenteloven, og som nevnt er dette i samsvar med det som er forutsatt i forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven. På denne bakgrunn må det syn som forskriften bygger på, etter Høyesteretts oppfatning også tillegges vekt for forståelsen av yrkesskadeforsikringsloven før forskriften om standardisert erstatning trådte i kraft.

Konklusjonen må etter dette bli at spørsmålet om fra hvilket tidspunkt A har krav på renter av erstatningen for påført inntektstap, reguleres av morarenteloven, og ikke forsikringsavtaleloven. Etter morarenteloven § 2 første ledd har A ikke krav på renter før kravet er forfalt og det har gått en måned etter at påkrav ble fremsatt».

I forskriften om standardisert erstatning står det at «skadelidte har krav på renter etter morarenteloven» under postene påførte utgifter, tapt inntekt og erstatning ved dødsfall til ektefelle eller samboer ved tap av forsørger». Ved de øvrige postene (tap i framtidig inntekt, menerstatning og begravelseskostnader) angir forskriften ikke noen rett til renter. Ved disse postene legges grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet til grunn og det betales ikke rente ved tap i framtidig inntekt eller menerstatning, i samsvar med erstatningsrettslig praksis. Når det gjelder begravelseskostnader, finner de fleste selskapene det riktig å betale renter slik praksis er ellers i erstatningsretten, selv om det ikke står i forskriften.

12.9.3 Utvalgets vurdering og forslag

Ved utbetaling av ytelser etter folketrygdloven har skadelidte ikke krav på renter ved forsinket betaling. Når det gjelder krav på renter etter yrkesskadeforsikringsloven har skadelidte rett til renter ved forsinket betaling for enkelte av erstatningspostene. Det er for erstatningspostene påførte utgifter og påført inntektstap. Det noe uenighet om fra hvilket tidspunkt renter skal beregnes; meldingstidspunktet eller påkravstidspunktet. Utvalget drøfter nedenfor hvilket regelverk og praksis det er mest hensiktsmessig å videreføre i arbeidsskadeforsikringen når det gjelder skadelidtes rett til renter.

Renter ved vanlig påkrav vil kreve at skadelidte er representert ved advokat fra dag en, noe som etter utvalgets mening bør være unødvendig. Skadelidte vil vanligvis ikke kunne beregne krav om påført tap. Det bør være i forsikringsselskapets egen interesse å «drive» saken videre. Noe som medfører at det er forsikringsselskapene som må ta initiativet til å beregne skadelidtes påførte tap, så lenge saken er meldt forsikringsselskapet.

Utvalget viser videre til hensynet til harmoni i rettsystemet, taler for at man velger samme utgangspunkt som rentebestemmelsen i bilansvarsloven. Bilansvarsloven § 6 siste ledd lyder:

«Attåt skadebot skal det og svarast rente etter lov om renter ved forsinket betaling m.m. § 3. Melding om skaden til trygdelaget vert rekna som påkrav.»

Påkravstidspunktet er når melding om skaden blir sendt forsikringsselskapet.

Ved tolkingen av forsinkelsesrenteloven i forhold til arbeidsskade mener utvalget det må legges til grunn at renter kan kreves når det er gått en måned etter at kravet ble meldt selskapet. Dette er i tråd med forsinkelsesrenteloven.

Forsikringsselskapenes renteplikt for erstatningspostene påførte utgifter og påført inntektstap videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring. Det skal ikke betales renter for erstatningspostene menerstatning, framtidig inntektstap og framtidige utgifter.

12.10 Etteroppgjør

12.10.1 Folketrygdloven

Dersom skadelidtes situasjon som er av betydning for retten til den ytelsen vedkommende mottar fra folketrygden endrer seg, kan det fattes nytt vedtak, jf. folketrygdloven § 21–6. For rett til alle løpende ytelser etter folketrygdloven, gjelder det vilkår om opphold i Norge, helse, familiesituasjon, inntekt m.m. Dersom disse forhold endrer seg, slik at vilkårene ikke lenger er oppfylt, vil det foreligge materiell kompetansemangel og det er ikke lenger rettslig grunnlag for å utbetale ytelsen. Skjer det endring i skadelidtes situasjon som har betydning for fastsetting av størrelsen på en ytelse til livsopphold etter at vedtak er truffet, skal ytelsen justeres.

Etter folketrygdloven § 21–6 første ledd andre punktum kan det bare gjøres nytt vedtak dersom endringen er vesentlig når det gjelder ytelser til livsopphold i form av uførepensjon, eller ytelser til tidligere familiepleier, ytelser til gjenlevende ektefelle eller alderspensjon. Ved noen ytelser, for eksempel uførepensjon, er avstanden mellom uføregradene så store at mindre endringer vanligvis ikke vil gi utslag. Kriteriet for endring av ytelsens nivå eller bortfall er satt til at endringen i inntekt (ervervsevne) må være vesentlig.

Folketrygdloven § 12–12 har regler om ny prøving når de faktiske forhold som lå til grunn for vedtak om uførepensjon senere er endret, slik at det kan komme på tale å redusere eller stoppe pensjonen. Den inneholder også bestemmelser som tar sikte på å legge forholdene til rette for kombinasjoner av arbeid og uførepensjon. Dersom det skjer en vesentlig endring i forhold som har betydning for inntektsevnen/arbeidsevnen til en uførepensjonist, skal uføregraden revurderes, jf. § 12–12 første ledd. Selv om det ikke går direkte fram av lovteksten, gjelder bestemmelsen om vesentlig endring bare ved spørsmål om å redusere eller stopp pensjonen. Det kreves ikke at endringen er vesentlig for at et medlem som tidligere har fått avslag på uførepensjon skal få uførepensjon, eller at en person som allerede har uførepensjon kan få forhøyet uføregraden. Det er da tilstrekkelig at vilkårene for rett til uførepensjon/høyere uføregrad er oppfylt.

Kravet om vesentlig endring gjelder i prinsippet alle de forhold som var av betydning da uførepensjonen ble innvilget. Det vil si at det kan dreie seg om endringer i medisinske forhold, inntektsmuligheter, vurderingsgrunnlag osv. I praksis vil revurdering som regel skje i forbindelse med endringer i pensjonistens pensjonsgivende inntekt.

Når det er gått ett år siden uførepensjonen ble innvilget eller endret, kan en person ha en årlig pensjonsgivende inntekt på opptil grunnbeløpet, uten at uføregraden skal revurderes. En person med gradert pensjon kan ha en pensjonsgivende inntekt på opptil grunnbeløpet i tillegg til den inntekten som ble forutsatt ut fra restinntektsevnen.

12.10.2 Skadeserstatningsloven

Det sentrale forhold ved erstatningsfastsettelsen er skadelidtes helbredstilstand. Ikke sjelden endres den – til det bedre eller verre – etter at erstatningsoppgjøret er avsluttet. Spørsmålet blir så hvilken mulighet det er til å få revurdert en fastsatt erstatning.

Er erstatningen fastsatt ved dom, er det bare reglene om gjenopptagelse etter tvistemålsloven § 407 som kan gi grunnlag for en ny vurdering. Vilkårene her er meget strenge, jf. Rt. 1959 s. 1073. De vurderinger om framtidstapet som retten har lagt til grunn, anses rettskraftig avgjort, Rt. 1934 s. 1134, med mindre det var forhold som forelå på domstidspunktet som ikke var kjent. Kravet om gjenopptagelse må være framsatt senest fem år etter at dommen er avsagt, tvistemålsloven § 408. Men selv om disse vilkårene ikke er til stede, kan naturligvis partene likevel bli enige om en revurdering av oppgjøret.

Også når oppgjøret er fastsatt ved avtale eller rettsforlik, er utgangspunktet at oppgjøret er endelig. Men det er ingenting i veien for at det tas inn et forbehold om å revurdere oppgjøret hvis skadelidtes helbredstilstand skulle endres. Et slikt forbehold må imidlertid partene være enige om, og det er noe ulik praksis i forsikringsselskapene om å godta slike forbehold fra skadelidtes side. Også en tolking av oppgjørsavtalen kan gi grunnlag for et krav om endring. Tvisten i Rt. 1980 s. 84 gjaldt tolkingen av et slikt forbehold, jf. også RG. 1972 s. 36 (Eidsivating).

Men selv om det ikke er tatt noe slikt forbehold, kan skadelidte få revurdert oppgjøret etter vanlige avtalerettslige regler: særlig vil avtaleloven § 36 være av betydning. Etter denne bestemmelsen kan en avtale blant annet settes til side hvis det vil virke urimelig å gjøre den gjeldende. Rettspraksis viser imidlertid at domstolene er meget tilbakeholdne med å sette en avtale til side på dette grunnlag, særlig hvis skadelidte under oppgjøret har vært representert av advokat. Skal endrede forhold tillegges vekt, kreves i hvert fall at det er en vesentlig forandring som er inntruffet, se for eksempel Eidsivating lagmannsretts dom i ankesak nr. 594/87. Her hevdet skadelidte – som hadde godtatt et oppgjør som endelig – at skaden hadde utviklet seg på en så ekstraordinær måte at avtalen måtte settes til side på grunn av bristende forutsetninger og avtaleloven § 36. Han fikk ikke medhold, idet retten fant at utviklingen lå innenfor det man kunne regne med da avtalen ble inngått. Rettens brede drøftelse av bruken av avtaleloven § 36 i tilfelle som dette, viser at bestemmelsen kan være en sikkerhetsventil for skadelidte, men at vilkårene er strenge.

Hvor skadelidtes helbredstilstand endres til det verre, godtar forsikringsbransjen i en viss utstrekning – etter individuell vurdering – at erstatningsspørsmålet tas opp igjen, uten en nærmere vurdering av om skadelidte rettslig sett har krav på det. Dette gjelder dog ikke revurdering av forhold som var kjent da avtalen ble inngått, eller nye regler eller ny praksis på området. Disse får således ikke tilbakevirkende kraft.

12.10.3 Yrkesskadeforsikringsloven

Etter forskrift om standardisert erstatning § 5–1 er det adgang til å foreta etteroppgjør under visse betingelser dersom skaden eller sykdommen har forverret seg. Reglene om etteroppgjør for erstatning for tap av framtidig inntekt og menerstatning går ut på at det skal skje en korreksjon av det opprinnelige oppgjøret. Ved beregningen skal man finne hva skadelidte ville ha fått dersom den nye invaliditetsgraden opprinnelig var blitt lagt til grunn. Skadelidtes alder ved det opprinnelige oppgjøret legges til grunn ved beregning av erstatning for framtidig inntektstap. For menerstatningen legges alder på konstateringstidspunktet til grunn.

For at det skal kunne skje et etteroppgjør, må det inntre en endring i ervervsmessig eller medisinsk invaliditet. Det er ikke nødvendig at skadelidte får en ny sykdom eller svekkelse som følge av sykdommen. Det er tilstrekkelig at invaliditetsgraden økes som følge av den opprinnelige skaden eller sykdommen. Men det må være en vesentlig endring i invaliditetsgraden. Skulle også små endringer i invaliditetsgraden medføre rett til etteroppgjør, ville fordelene med standardiserte oppgjør raskt falle bort. Videre er det et visst slingringsmonn for erstatningenes størrelse etter disse satsene.

Det utvalget som vurderte standardisert erstatning, anså at det ved dette ble tatt høyde for mindre forverringer. Endringen må være vesentlig. Utvalget som den gang vurderte dette, drøftet om det burde fastsettes en prosentsats her som angivelse av vesentlighetskriteriet, men kom til at dette spørsmålet måtte overlates til praksis. Det ble imidlertid antydet at endringen burde være minst 20 prosent.

Også for etteroppgjør med hensyn til erstatning for framtidige utgifter er det et vilkår at invaliditetsgraden er vesentlig endret. Det vil altså ikke være tilstrekkelig å vise til et forhøyet anslag for utgiftenes størrelse med mindre dette skyldes forhold som også medfører en forhøyet invaliditetsgrad.

Et vilkår for at etteroppgjør skal finne sted, er at forverringen skyldes skaden eller sykdommen. Ofte vil en forverring skyldes flere faktorer. Det er et vanskelig spørsmål i hvilken grad andre årsaker skal forhindre etteroppgjør. Ved innføring av etteroppgjørsregelen anså utvalget det tilstrekkelig at skaden eller sykdommen var hovedårsaken. Men er den bare en liten del av årsaken, kvalifiserer den ikke til etteroppgjør.

12.10.4 Utvalgets vurdering og forslag

Utvalget går inn for at man viderefører retten til etteroppgjør innen fem år dersom arbeidsskaden forverrer seg vesentlig. Erfaring tilsier at mange arbeidstakere prøver å være i arbeid, men må gi seg etter et par år som følge av skaden eller sykdommen. Økt satsing på rehabilitering og attføring av skadelidte på yrkesskadeområdet tilsier at det må være adgang for skadelite til å få revurdert erstatningsoppgjøret.

Ved utformingen av arbeidsskadeforsikringen har utvalget lagt vekt på å finne løsninger som kan stimulere til økt innsats på dette feltet, for eksempel gjennom å skape økonomiske insentiver. Det er et mål både for trygdeetaten og forsikringsnæringen å få skadelidte tilbake til arbeid. Skadelidte må således gis mulighet til å forsøke seg i arbeid, uten å miste muligheten til «full erstatning».

13 Arbeidsskadeforsikring

13.1 Innledning

Ett av flere hensyn bak yrkesskadeforsikringsloven er å motvirke konflikter på arbeidsplassen i forbindelse med det økonomiske oppgjøret etter yrkesskader og yrkessykdommer. Dette oppnås blant annet ved at selve erstatningsutbetalingen blir en sak mellom forsikringsgiver og skadelidte (arbeidstaker).

Arbeidsgiver er etter loven pålagt å tegne forsikring for sine ansatte i et forsikringsselskap. Forsikringen skal dekke arbeidsgivers ansvar etter loven ved yrkesskader og yrkessykdommer, og de ansatte kan ikke kreve erstatning av arbeidsgiveren (immunitetsprinsippet). Arbeidstakeren kan kreve erstatning direkte av forsikringsselskapet.

Yrkesskadeforsikring er derved et trekantforhold mellom disse aktørene: arbeidstaker, arbeidsgiver/forsikringstaker og forsikringsgiver. Dette trekantforholdet foreslår utvalget å videreføre ved overgangen til ny lov om arbeidsskadeforsikring. I dette kapitlet vil utvalget i det vesentlig drøfte sentrale forsikringsrettslige problemstillinger som kan oppstå i denne sammenheng.

13.2 Skadeforsikring eller personforsikring

13.2.1 Innledning

Forsikring beskrives ofte som overføring av risiko mot vederlag for det tilfelle at bestemte begivenheter inntreffer. Overføringen skjer fra en fysisk eller juridisk person til en annen, normalt et forsikringsselskap.

Forsikringsavtaleloven inneholder de nærmere regler om forsikringsavtaler. Den består av to hoveddeler: del A om skadeforsikring (kapittel 1 til 9), del B om personforsikring (kapittel 10 til 19). Dertil inneholder loven en del C med alminnelige bestemmelser om nemndbehandling (§ 20–1) og beregning av frister (§ 20–2), som gjelder både for skadeforsikring og for personforsikring.

For å lette forståelsen, vil utvalget først gi en kortfattet beskrivelse av skadeforsikring i lovens del A og for personforsikring i lovens del B. Redegjørelsen må også ses i lys av utvalgets forslag i punkt 10.6 om en obligatorisk ulykkesforsikring for skoleelever og studenter.

13.2.2 Skadeforsikring

Forsikringsavtaleloven § 1–1 lyder:

«Lovens del A gjelder for avtaler om skadeforsikring.

Med skadeforsikring menes forsikring mot skade på eller tap av ting, rettigheter eller andre fordeler, forsikring mot erstatningsansvar eller kostnader, og annen forsikring som ikke er personforsikring.

I tvilstilfeller avgjør Kongen om en forsikring er skadeforsikring.

Bestemmelsene i del A gjelder ikke for avtaler om gjenforsikring og kreditt og kausjonsforsikring. Kongen kan bestemme at loven heller ikke skal gjelde for andre liknende forsikringsbransjer.»

Forsikringsavtaleloven del A gjelder bare for avtaler om skadeforsikring, jf. § 1–1 første ledd første punktum. Skadeforsikring er dels positivt avgrenset («skade på eller tap av ting osv.») og dels negativt avgrenset («… som ikke er personforsikring»), jf. § 1–1 første ledd andre punktum.

De typiske skadeforsikringene er tingskadeforsikring, eksempelvis villaforsikring, hjemforsikring, fritidsboligforsikring, huseierforsikring. Skadeforsikring er også avbrudds- eller tidstapsforsikring og ansvarsforsikring (skade på ting, person eller formue).

Der det kan være tvil om en forsikring er å anse som skadeforsikring, kan Kongen avgjøre slike tilfeller, se lovens § 1–1 tredje ledd. Per i dag foreligger ingen avgjørelser om dette.

Lovens fjerde ledd slår fast at loven ikke gjelder for gjenforsikring, og kreditt- eller kausjonsforsikring.

Skadeforsikring gir normalt sikrede bare rett til erstatning begrenset oppad til det reelle økonomiske tapet.

13.2.3 Personforsikring

Forsikringsavtaleloven § 10–1 lyder:

«Lovens del B gjelder for avtaler om personforsikring som inngås med forsikringsselskap. Lovens regler gjelder også for andre avtaler om personforsikring, herunder forholdet mellom pensjonskasser og -fonds og medlemmene, så langt de passer.

Med personforsikring menes livsforsikring, ulykkesforsikring og sykeforsikring. Forsikringen kan tegnes på forsikringstakerens eller på en eller flere andre personers liv eller helse.

I tvilstilfeller avgjør Kongen om en forsikring er personforsikring, og om det foreligger livsforsikring eller annen personforsikring.

Bestemmelsene i del B gjelder ikke for avtaler om gjenforsikring.»

Lovens del B gjelder bare for forsikringsavtaler om personforsikring, jf. § 10–1 første ledd. Normalt kreves at en premie er innbetalt av en fysisk eller juridisk person og at en eller flere personer har krav på en viss erstatning når en nærmere beskrevet begivenhet – normalt ulykke eller sykdom – inntreffer. Ren forvaltning av penger faller utenfor lovens virkeområde. Livsforsikringsprodukter består ofte av en kombinasjon av pengeforvaltning og et risikoelement. Slike produkter omfattes i sin helhet av loven.

I motsetning til i skadeforsikring er det i utgangspunktet en betingelse for å omfattes av del B at avtalen inngås med et forsikringsselskap. Om organisasjonsformen er aksjeselskap eller ansvarlig selskap, er uten betydning.

Lovens regler om personforsikring gjelder etter første ledd andre punktum også for andre avtaler om personforsikring, men bare «så langt de passer».

Felles for personforsikringene er at de knytter seg til en persons liv eller helse, jf. § 10–1 andre ledd andre punktum. Uttrykkene «livsforsikring», «ulykkesforsikring» og «sykeforsikring» er ikke definert i lovteksten. Begrepenes nærmere rekkevidde må derfor avgjøres ut fra oppfatningen i teori og praksis.

Med livsforsikring menes tradisjonelt en forsikringsavtale der selskapet dekker dødsrisikoen mot vederlag i en avtalt forsikringstid – vanligvis med en bestemt avtalt forsikringssum. Rett til forsikringsbeløpet utløses enten døden skyldes ulykke eller sykdom. Det har etter hvert blitt vanlig å knytte dekning av uførerisiko til dødsrisikoforsikringer.

Med ulykkesforsikring forstås ren risikodekning mot invaliditet og død som følge av ulykke, og ikke av sykdom. I praksis er ulykke definert som en plutselig, ytre – i regelen fysisk – begivenhet som rammer en persons legeme. Vanligvis er det avtalt en fast forsikringssum uavhengig av skadefølgen.

Sykeforsikring (sykeavbruddsforsikring) er også en ren risikoforsikring. I motsetning til ulykkeforsikringen dekkes her sykdomsrisikoen. Det kreves ikke at sykdommen er varig. Sykeforsikring gir rett til et bestemt forhåndsavtalt beløp per sykedag (dagpenger). Formålet med denne type forsikring er å sikre en relativt stabil inntekt også i sykdomsperioder. Den tegnes som hovedregel av næringsdrivende i små virksomheter (advokater, leger og tannleger).

Der det kan være tvil om en forsikring er å anse som personforsikring, kan Kongen avgjøre slike tilfeller, se lovens § 10–1 tredje ledd. Per i dag foreligger ingen avgjørelser om dette.

Gjenforsikring (reassuranse) reguleres verken av del A eller B. Bakgrunnen er at denne forsikringstypen i stor grad skiller seg fra andre forsikringsprodukter slik at lovens bestemmelser ikke passer.

13.3 Forholdet mellom yrkesskadeforsikringsloven og forsikringsavtaleloven

13.3.1 Innledning

Yrkesskadeforsikringsloven § 18 lyder:

«Forsikringsavtaleloven gjelder for yrkesskadeforsikringen dersom ikke annet er bestemt i eller i medhold av loven her eller går fram av sammenhengen.»

I dette punktet vil utvalget gi en oversikt over forholdet mellom dagens yrkesskadeforsikringslov og forsikringsavtaleloven. Det skilles mellom forholdet mellom arbeidsgiveren og forsikringsselskapet som beskrives i punkt 13.3.2, og arbeidstakeren og forsikringsselskapet, se punkt 13.3.3. I punkt 13.3.4 oppsummerer utvalget de ulike argumenter, og i punkt 13.3.5 følger utvalgets vurdering og konklusjon.

13.3.2 Forholdet mellom arbeidsgiver og forsikringsselskap

Arbeidsgiver er etter loven pålagt å tegne forsikring for sine ansatte i et forsikringsselskap, se yrkesskadeforsikringsloven § 3. Forsikringen skal dekke arbeidsgivers ansvar etter loven ved yrkesskader og yrkessykdommer hos de ansatte.

Yrkesskadeforsikringen skal i forholdet mellom arbeidsgiver og forsikringsselskap anses som en ansvarsforsikring som reguleres av forsikringsavtaleloven del A. Dette er avklart gjennom yrkesskadeforsikringsloven § 4 tredje ledd:

«Yrkesskadeforsikringen skal i forholdet mellom forsikringsgiveren og forsikringstakeren anses som en ansvarsforsikring, selv om forsikringstakeren selv ikke er ansvarlig for de skader som dekkes av loven.»

Bestemmelsen ble kommentert slik av departementet i Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 86:

«Yrkesskadeforsikringen er ikke en ansvarsforsikring i den vanlige betydningen av ordet: Den dekker ikke erstatningsansvar for forsikringstakeren. Skadelidte kan kreve erstatning direkte av forsikringsselskapet, uten at arbeidsgiveren er personlig ansvarlig. Uten en uttrykkelig regulering ville det være uklart hvordan yrkesskadeforsikringen skulle plasseres innenfor forsikringsterminologien. Dette er bakgrunnen for at annet ledd definerer yrkesskadeforsikringen som en ansvarsforsikring. Legemiddelforsikringen etter produktansvarsloven er et parallelt eksempel. Spørsmålet om hvordan legemiddelforsikringen burde klassifiseres er drøftet i Ot.prp. nr. 48 (1987–88) Om lov om produktansvar s. 106–107 og s. 137 sp 1 med videre henvisninger til NOU 1980: 29 Produktansvaret. Både Justisdepartementet og Produktansvarsutvalget konstaterer der at legemiddelforsikringen bør anses som en ansvarsforsikring. Produktansvarsloven gir på den bakgrunn i § 3–10 en uttrykkelig regel om dette som er forbildet for Justisdepartementets forslag i denne proposisjonen. Regelen i annet ledd innebærer at forsikringsavtalelovens bestemmelser om ansvarsforsikringer får anvendelse på yrkesskadeforsikringen, se også utkastet § 18.»

13.3.3 Forholdet mellom arbeidstaker og forsikringsselskap

Erstatningsoppgjøret i en yrkesskadesak er utelukkende en sak mellom forsikringsgiver og skadelidte. Arbeidstakeren kan kreve erstatning direkte av forsikringsselskapet, se yrkesskadeforsikringsloven § 5 første ledd og § 8 første ledd.

Ordlyden i yrkesskadeforsikringsloven § 18, som gir forsikringsavtaleloven anvendelse overfor yrkesskadeforsikringen, løser ikke spørsmålet om hvilke regler i forsikringsavtaleloven som skal gjelde i forholdet mellom arbeidstaker og forsikringsselskapet. Forholdet reguleres heller ikke av andre bestemmelser i yrkesskadeforsikringsloven eller forsikringsavtaleloven.

Av Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 90 og 91 framgår det imidlertid at departementet foreslo inntatt en henvisning til forsikringsavtaleloven del A og C:

«hensyn til utkastet til ny forsikringsavtalelov satt av plass til lovens eventuelle dato, og til en henvisning til de deler av loven det er aktuelt å vise til. Blir utkastet vedtatt i sin nåværende form, bør det vises til skadeforsikringsdelen (del A) og de alminnelige bestemmelsene (del C).»

Når ordlyden ikke inneholder henvisning til de ulike deler i forsikringsavtaleloven, kan dette skyldes at yrkesskadeforsikringsloven ble vedtatt før forsikringsavtaleloven.

Utvalget som i 1989 forberedte standardisert erstatning for personskader voldt ved yrkesskade og yrkessykdom synes, uten å drøfte problemstillingen, å legge til grunn at del A regulerte forholdet til de skadelidte ved at det under diskusjonen om renter henvises til forsikringsavtaleloven § 8–4 og ikke § 18–4. Se vedlegg I til NOU 1994: 20.

I forarbeidene til forsikringsavtaleloven diskuterte utvalget forholdet til datidens yrkesskadeforsikring som var tegnet i tilknytning til ansvarsforsikringer. Fra NOU 1983: 56 s. 45 siteres:

«Utvalget antar imidlertid likevel at yrkesskadeforsikringen slik den forekommer i dag, bør holdes utenfor personforsikringsloven. Bortsett fra at dekningen er uavhengig av om forsikringstakeren er rettslig ansvarlig, er forsikringen bygd opp som en ansvarsforsikring. Erstatningsutmålingen skjer som i skadeforsikring, det kan ikke komme på tale å disponere over forsikringen gjennom begunstigelse eller lignende, og yrkesskadeforsikringen tegnes i dag i tilknytning til ansvarsforsikring.»

I Ot.prp. nr. 49 (1988–89) s. 36 og 37 skriver departementet at spørsmålet er berørt i NOU 1983: 56 Lov om avtaler om personforsikring på s. 45 (se sitat over). Videre ble det uttalt:

«Departementet vil bemerke at det i Ot.prp. nr 44 for 1988–89 er fremmet forslag til lov om yrkesskadeforsikring. I dette lovutkastet § 4 annet ledd er det fastsatt at forsikringen skal anses for å være en ansvarsforsikring, dvs en skadeforsikring. For så vidt er forholdet til den foreslåtte lovfestede yrkesskadeforsikringen løst. (…)

Departementet mener for øvrig at den siterte motivuttalelsen i tilstrekkelig grad gir veiledning for om det er personforsikringsdelen eller skadeforsikringsdelen som skal anvendes. (…)

Departementet antar at praksis og Kredittilsynet får avgjøre om det er skade- eller person forsikringsdelen som skal gjelde. Det vil neppe være hensiktsmessig å låse fast den fremtidige vurderingen av spørsmålet ved å ta inn uttrykkelige regler om dette i loven.»

I brev av 20. januar 1998 til Sosial- og helsedepartementet uttalte Kredittilsynet at pliktig yrkesskadeforsikring er å anse som kollektiv forsikring etter forsikringsavtaleloven § 1–2 bokstav (d), dvs. forsikringsavtaleloven del A.

Spørsmålet om det er forsikringsavtaleloven del A eller del B som regulerer forholdet mellom arbeidstaker og selskap er ikke uttrykkelig prøvet for domstolene. I en dom fra Borgarting lagmannsrett som er inntatt i RG 1998 s. 897, anvender retten bestemmelsene om svik i forsikringsavtaleloven § 18–1 som er plassert i del B.

I juridisk litteratur er problemstillingen viet lite oppmerksomhet. Andreas Arntzen uttaler imidlertid i sin bok «Yrkesskadeforsikring» (2001) s. 31:

«Forarbeidene til YFL og FAL levner imidlertid ingen tvil om at FALs del A ved yrkesskadeforsikring også gjelder i forhold til skadelidte med mindre dette er uforenlig med yrkesskadeforsikringslovgivningens egne bestemmelser eller fremgår av sammenhengen.»

I «Forsikringsavtaleloven med kommentarer» av Brynildsen, Lid og Nygård (2001) er det s. 482 gitt uttrykk for en noe større tvil:

«Om det er del A som skal regulere forholdet mellom medlemmene og selskapet , er ikke rettslig avklart. Så lenge arbeidstakerne har et lovpålagt direkte krav mot selskapet samtidig som arbeidsgiver ikke kan bli ansvarlig etter loven, er det ikke opplagt at bestemmelsene i lovens del A er naturlig å anvende. Se forutsetningsvis RG 1998 s. 897 (Borgarting) hvor retten anvendte § 18–1. Rettstilstanden er ikke avklart på dette punkt.»

I den såkalte T-banebetenkningen av 7. mai 1996 uttrykker Peter Lødrup tvil om yrkesskadeforsikringens forsikringsrettslige karakter. Fra side s. 15 siteres:

«Jeg vil i det følgende ta utgangspunkt i den tradisjonelle klassifisering av yrkesskadeforsikringen som en ansvarsforsikring, men jeg anser ikke dette for gitt. Reelt sett er det meget som taler for at vi her står overfor en ulykkesforsikring – forsikringen skal dekke tap som følge av en personskade voldt ved en arbeidsulykke uavhengig av noe ansvar for en skadevolder.»

Det var tvil knyttet til hvordan forsikringen skulle plasseres innenfor forsikringsavtaleloven, jf. departementets uttalelse om at yrkesskadeforsikringen « er ikke en ansvarsforsikring i den vanlige betydningen av ordet» og at det uten en uttrykkelig regulering «ville det være uklart hvordan yrkesskadeforsikringen skulle plasseres innenfor forsikringsterminologien» . At yrkesskadeforsikringen forsikringsrettslig ikke er ansvarsforsikring kommer klart fram ved at forsikringen ikke dekker noe underliggende ansvar. Arbeidsgiver er ved lov pliktig til å tegne en kollektiv forsikring mot yrkesskade til fordel for sine ansatte. Noe ansvarselement foreligger således ikke.

En arbeidstaker som blir utsatt for en yrkesskade, har som nevnt et selvstendig og direkte krav mot selskapet i kraft av den forsikringsavtalen arbeidsgiveren har inngått på vegne av sine ansatte. I motsetning til for eksempel bilansvaret kan skadelidte ikke forholde seg til den personlige skadevolder. Det foreligger derfor et ordinært forsikringsforhold mellom selskapet og arbeidstakere i kraft av en kollektiv forsikringsavtale mellom arbeidsgiver og forsikringsselskap. Yrkesskadeforsikringen har således klart flere paralleller til ordinære kollektive personforsikringer enn tradisjonelle ansvarsforsikringer og lovpålagte forsikringer som bilansvarsforsikringen.

I begynnelsen av 1980-årene var det vanlig å tegne yrkesskadeforsikring som en integrert del av ansvarsforsikringene. I dag er forsikringen ikke bygget opp som en ansvarsforsikring; det foreligger ikke noe underliggende ansvar. Utmålingen skjer heller ikke som i alminnelig ansvarsforsikring, men etter regler som sikrer en nærmere bestemt kapitalerstatning. Dessuten tegnes yrkesskadeforsikringen ikke lenger i tilknytning til ansvarsforsikring. I dag tegnes yrkesskadeforsikring i nærmest alle selskaper i tilknytning til kollektive personforsikringer som personalforsikringer, personalkasko osv. Formålet med disse produkter er nettopp å sette yrkesskadeforsikringen sammen med andre personforsikringer slik at arbeidstakerne kan ha krav på samme erstatning også utenfor arbeidstiden. Det har aldri vært omtvistet at for eksempel en fritidsulykkesforsikring, som gir rett til erstatning etter de samme utmålingsregler som for yrkesskader, er å betrakte som en personforsikring. Tilsvarende gjelder når arbeidsgiver for yrkesskader avtaler ytelser utover hva som følger av standardforskriften, eller det avtales at yrkesskadedekningen også gjelder reise til og fra arbeid.

Eksemplene viser at yrkesskadeforsikringen i dag har lagt større likhetstrekk med personforsikringer enn hva som var vanlig da yrkesskadeforsikringsloven og forsikringsavtaleloven ble forberedt. At produktutviklingen vil kunne få betydning for avklaringen om hvorvidt man har å gjøre med en skadeforsikring eller personforsikring er også i samsvar med departementets uttalelser i Ot.prp. nr. 49 (1988–89) s. 36 og 37 hvor det het:

«Forsikringsordninger av den typen som er omtalt i høringsuttalelsene …, og i det siterte fra personforsikringsutredningen, er stadig i utvikling. Departementet antar at praksis og Kredittilsynet vil avgjøre om det er skade- eller personforsikringsdelen som skal gjelde. Det vil neppe være hensiktsmessig å låse fast den framtidige vurderingen av spørsmålet ved å ta inn uttrykkelige regler om dette i loven.»

13.3.4 Oppsummering

I forholdet mellom arbeidsgiver og forsikringsselskap anses yrkesskadeforsikringen som en ansvarsforsikring som reguleres av forsikringsavtaleloven del A.

Det går ikke fram av ordlyden i yrkesskadeforsikringsloven eller forsikringsavtaleloven om forsikringen i forholdet mellom arbeidstakerne og forsikringsselskapet skal anses som en ansvarsforsikring (del A) eller som en personforsikring (del B). Dersom man legger avgjørende vekt på forarbeidene, må yrkesskadeforsikring i sin helhet reguleres av lovens del A. I sitt brev av 20. januar 1998 til Sosial- og helsedepartementet lar Kredittilsynet del A komme til anvendelse. Spørsmålet er ikke uttrykkelig prøvet for domstolene. I en dom om svik fra Borgarting lagmannsrett inntatt i RG 1998 s. 897 anvendte retten forsikringsavtaleloven § 18–1 (del B). Juridisk teori har i liten grad vært opptatt av problemstillingen. Praksis viser at yrkesskadeforsikringen i dag har langt flere likhetstrekk med personforsikring enn da yrkesskadeforsikringsloven og forsikringsavtaleloven ble vedtatt.

13.3.5 Utvalgets vurdering og forslag

På bakgrunn av den redegjørelse som er gitt foran, ser utvalget for seg følgende alternative løsninger i forhold til hvorvidt forsikringsavtalelovens del A eller del B skal gis anvendelse for arbeidsskadeforsikringen:

  1. Dagens rettstilstand videreføres (forsikringsavtalelovens del A) i forholdet mellom forsikringstaker og forsikringsgiver, se yrkesskadeforsikringsloven § 4 tredje ledd, jf. samme lovs § 18. Dagens rettstilstand videreføres også i forholdet til arbeidstaker.

  2. Forsikringsavtalelovens del A gjøres gjeldende i forholdet mellom forsikringstaker og forsikringsgiver, men man henter inn relevante bestemmelser fra lovens del B, som for eksempel bestemmelsen i § 18–1 om svik. Dagens rettstilstand videreføres også i forholdet til arbeidstaker.

  3. Forsikringsavtalelovens del A gjøres gjeldende i forholdet mellom forsikringstaker og forsikringsgiver, og man lar lovens del B gjelde i forholdet mellom arbeidstaker og forsikringsgiver.

  4. Forsikringsavtalelovens del B gjøres gjeldende, men man henter inn relevante bestemmelser fra lovens del A i forholdet mellom forsikringstaker og forsikringsgiver.

  5. Forsikringsavtalelovens del B gjøres gjeldende.

Utvalget vil bemerke at det i yrkesskadeforsikringsloven § 4 andre ledd slås fast at i forholdet mellom forsikringsgiver og forsikringstaker (arbeidsgiver), skal yrkesskadeforsikringen anses som en ansvarsforsikring (forsikringsavtalelovens del A). Dette gjelder uten hensyn til om forsikringstakeren selv er ansvarlig for de skader som dekkes av loven. Departementet viste i Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 86 til at uten en slik løsning ville det være uklart hvor yrkesskadeforsikringen skulle plasseres innenfor forsikringsterminologien. Man viste også til utkast til den nye produktansvarsloven der samme løsning ble foreslått.

Etter utvalgets oppfatning taler mye for at yrkesskadeforsikring forsikringsrettslig ikke har karakter av å være en ansvarsforsikring, siden arbeidsgiver ikke er personlig ansvarlig. Som anført foran, blir yrkesskadeforsikring i dag tegnet i tilknytning til kollektive personforsikringer, og yrkesskadeforsikringen kan anføres å ha større likhetstrekk med personforsikring enn med ansvarsforsikring. Slik sett taler dette for å gi forsikringsavtaleloven del B anvendelse.

På den annen side har bestemmelsene i yrkesskadeforsikringsloven blitt praktisert siden ikrafttreden den 1. januar 1990. Etter det utvalget kjenner til, har forholdet til forsikringsavtaleloven del A eller B ikke reist vesentlige spørsmål av rettslig art. Bortsett fra et ønske fra forsikringsnæringen om å kunne anvende sviksbestemmelsen i lovens del B i yrkesskadeforsikring, har det ikke kommet fram spesielle ønsker om endringer av dagens ordning.

Utvalget vil også vise til at Kredittilsynet i sitt brev av 20. januar 1998 slår fast at yrkesskadeforsikring er kollektiv forsikring etter forsikringsavtaleloven § 1–2 bokstav d (del A), og at denne oppfatningen også har en viss støtte i juridisk teori.

Man kan ikke utelukke at ved å gi del B anvendelse i arbeidsskadeforsikringen, så kan dette gi utilsiktede konsekvenser både for selskapet og for arbeidstaker, som utvalget per i dag ikke i tilstrekkelig grad overskuer.

Samlet sett er utvalget derfor kommet til at den beste løsningen slik situasjonen nå framstår, vil være å videreføre dagens ordning (alternativ 1). Det vil si at ordlyden i yrkesskadeforsikringsloven § 4 andre ledd og § 18 foreslås opprettholdt ved overgang til den nye arbeidsskadeforsikringsloven.

Når det gjelder behovet for en sviksbestemmelse i arbeidsskadeforsikringsloven, som man ikke finner i yrkesskadeforsikringsloven, viser utvalget til drøftelsen i punkt 13.15.

13.4 Informasjon om arbeidsskadeforsikring

13.4.1 Innledning

Det framgår av mandatet at utvalget kan vurdere behovet for informasjon i forhold til yrkesskadeforsikringen. Utvalget beskriver dagens regler i folketrygdloven i punkt 13.4.2. I dette kapitlet vil utvalget i punkt 13.4.3 og 13.4.4 se nærmere på skadelidte behov for informasjon om yrkesskadelovgivningen, og om dette behovet kan anses ivaretatt i dagens lovgivning. I den utstrekning utvalget kommer til at dagens regelverk er mangelfullt på dette området, vil utvalget i punkt 13.4.5 komme med forslag til endringer.

13.4.2 Folketrygdloven

Plikten til å informere om folketrygdens særfordeler ved yrkesskader er dels forankret i bestemmelser i folketrygdloven, dels i bestemmelser i forvaltningsloven.

Informasjonen gis i praksis på mange måter og i mange ulike fora. Det finnes blant annet brosjyrer på trygdekontorene, legekontorer, informasjon på Internet osv. Annonser i pressen, på radio og på TV er en annen måte å nå medlemmene på.

Når en skade er godkjent som yrkesskade, blir medlemmet i melding om vedtak samtidig informert om blant annet hvilke (andre) ytelser fra folketrygden det kan ha krav på.

Det gis også informasjon som er målrettet mot spesielle grupper. For eksempel kan Kreftregisteret uten hinder av taushetsplikten gi Rikstrygdeverket meldinger om yrkesbetinget kreft, se folketrygdloven § 13–14. Rikstrygdeverket har et særskilt informasjonsopplegg for slike målgrupper.

13.4.3 Yrkesskadeforsikringsloven

Yrkesskadeforsikringsloven har ingen egne bestemmelser om hvordan informasjon om ordningen skal gis. Man må derfor anvende de alminnelige informasjonsbestemmelsene i forsikringsavtaleloven.

13.4.4 Forsikringsavtaleloven

Innledning

I brev av 20. januar 1998 til Sosial- og helsedepartementet uttaler Kredittilsynet at pliktig yrkesskadeforsikring er å anse som kollektiv forsikring etter forsikringsavtaleloven § 1–2 bokstav d. Med forankring i lovens § 9–3 har derfor både forsikringsgiveren, jf. § 1–2 bokstav a, og arbeidsgiver en selvstendig plikt til å påse at arbeidstakerne får den nødvendige informasjon.

Regler om informasjon i forsikring finnes i § 9–3 (del A) og i § 19–3 (del B). I lys av utvalgets konklusjon i punkt 13.3.5 om å videreføre dagens ordning i forholdet mellom forsikringsavtalelovens del A og B og arbeidsskadeforsikringsloven, vil utvalget her gi en nærmere redegjørelse for reglene i § 9–3. Bestemmelsen lyder:

«Når forsikringsordningen er etablert, og senere med passende mellomrom, skal selskapet og forsikringstakeren på forsvarlig måte sørge for at de som er eller kan bli medlemmer, blir orientert om forhold som er nevnt i § 9–2 og om tilleggsdekninger det kan være aktuelt for medlemmene å tegne. Hvis vilkårene ikke går fram av forsikringsavtalen, skal det også orienteres om dem. Bruksbegrensninger, sikkerhetsforskrifter og frist for å gi melding om forsikringstilfellet, jf § 2–2 bokstavene b til d skal særlig fremheves.»

Lovens § 9–2 bestemmer hva en kollektiv forsikringsavtale skal inneholde, og den lyder:

«En avtale om kollektiv forsikring skal inneholde vilkårene, eller regler om hvordan vilkårene skal fastsettes.

Avtalen skal dessuten fastsette:

  1. hvem som er eller kan bli medlemmer etter avtalen,

  2. om det er adgang til å reservere seg mot medlemskap,

  3. hvordan man skal forholde seg for å bli medlem, reservere seg mot å bli medlem dersom det er adgang til det, eller tre ut av ordningen,

  4. om det skal føres fortegnelse over medlemmene, og om fortegnelsen i så fall skal føres av forsikringstakeren eller av selskapet,

  5. om premien skal betales til selskapet av forsikringstakeren eller av de enkelte medlemmer,

  6. forsikringstakerens plikter i forbindelse med melding til eller fra medlemmene, og

  7. hvilke vilkår som må være oppfylt for at forsikringen skal bli effektiv eller skal kunne opprettholdes.»

Kort om kollektive forsikringer

Selskapets informasjonsplikt ovenfor forsikringstaker i individuelle forsikringer reguleres av forsikringsavtaleloven § 2–1 (ved tegning) og § 2–3 (i forsikringstiden). Disse reglene vil etter § 9–1 få anvendelse overfor forsikringstaker også i en kollektiv forsikring så langt de passer.

Kollektive forsikringer kjennetegnes ved at medlemmene selv ikke inngår en forsikringsavtale med selskapet. Medlemmene er ikke parter i avtalen og har heller ikke direkte tilgang til avtalen. I en obligatorisk forsikring vil medlemmet ikke alltid kjenne til at han eller hun er omfattet av en forsikringsordning. Det beror på om det er gitt tilfredsstillende informasjon. Ikke minst er informasjon viktig der deltakelse i ordningen er frivillig. Som hovedregel vil innholdet i en kollektiv forsikring ligge fast ved den avtale som er forhandlet fram. Medlemmene må derfor ta avtalen som den er, uavhengig av eventuelt individuelt behov for forsikringer. I en kollektiv ordning må informasjonen være tilpasset alle medlemmene, som på sin side vil ha ulikt behov for kunnskap. Det kan derfor neppe kreves noen detaljert informasjon om forsikringsavtalen, og medlemmene vil selv ha en aktivitetsplikt. Innholdet i informasjonen vil også måtte gjenspeile innholdet i det produkt som er tegnet. Vanligvis vil behovet for informasjon i kollektive forsikringer være begrenset fordi vilkårene ofte er sterkt standardiserte i forhold til individuell forsikring. Plikten for selskapet til å informere etter lovens § 9–3 benevnes gjerne som den generelle informasjonsplikten. Informasjonsplikten gjennom forsikringsbeviset er selskapets spesielle informasjonsplikt.

Nærmere om innholdet i informasjonsplikten

Det følger av lovens § 9–3 at medlemmene har krav på å bli orientert om de forhold som er nevnt i § 9–2. Forsikringsavtaleloven § 9–2 gir nærmere regler om hva en kollektivavtale skal inneholde. For det første skal den omfatte vilkårene eller hvilke vilkår medlemmene kan velge mellom. Der disse ennå ikke er fastsatt, skal det angis hvordan dette skal skje. Vanligvis vil det bli inngått en særskilt forsikringsavtale mellom forsikringstaker og selskapet ved siden av de generelle forsikringsvilkårene som stort sett er standardiserte. Begrepet avtale i bestemmelsen må i denne sammenheng forstås utvidende. Det vil si at selskapet kan velge å innta mer generelle forhold i forsikringsvilkårene og ikke nødvendigvis i selve avtalen. I § 9–2 andre ledd oppstilles sju spesifikke punkter som skal være avtalt.

Bokstav a inneholder kriterier for medlemskap . Det vil si hvem som er medlemmer ved avtalens ikrafttreden samt vilkårene for eventuelle nye medlemmer. Med medlem forstås den som er sikret under den kollektive forsikringsavtalen, jf. lovens § 1–2 bokstav c. Ved obligatoriske forsikringer er det vanlig at forsikringen gjelder medlemmene på det tidspunkt avtalen trer i kraft. Herunder at alle senere medlemmer er omfattet fra tidspunktet for medlemskapet, eventuelt etter en viss periode. Det er som hovedregel avtalefrihet når det gjelder hvilke objektive kriterier for medlemskap som kan avtales. Ved frivillige forsikringer vil det på samme måte fastsettes hvem som kan få anledning til å bli omfattet av avtalen.

Bokstav b pålegger at avtalen må regulere om det for den enkelte er adgang til å reservere seg mot medlemskap i forsikringen. Det er spesielt ved obligatoriske forsikringer der det er naturlig å avklare dette forholdet. Denne typen forsikringer kjennetegnes ved at man blir automatisk medlem ved for eksempel å tilhøre den gruppen forsikringen omfatter. Den enkelte trenger ikke å melde seg inn. Sett i forhold til om man skulle tegne individuell forsikring, vil en slik forsikring i regelen innebære en fordel for medlemmene. I enkelte tilfeller vil det likevel kunne oppstå et behov for å reservere seg mot medlemskap i forsikringen. Dette vil kunne gjelde der ordningen i praksis betyr en dobbeltforsikring og dermed unødige utgifter. I de såkalte tilslutningsforsikringene må den enkelte selv vurdere behov for medlemskap. Her ligger det i forsikringsformen at den enkelte kan reservere seg ved simpelthen å la være å melde seg inn i forsikringen. På samme måte kan man melde seg ut av forsikringen.

Det går fram av bokstav c at avtalen skal ha regler om innmelding . Slike regler har særlig betydning i de frivillige ordningene. Avtalen må da bestemme om vedkommende skal kontakte forsikringstakeren, eller om innmelding skal skje ved direkte henvendelse til selskapet. Dersom melding kan gis til forsikringstaker, kan selskapet ikke gjøre gjeldende at meldingen ikke er kommet fram til selskapet, jf. lovens § 9–8. Avtalen skal også inneholde bestemmelse om hvordan man skal kunne melde seg ut av ordningen. Er det adgang til reservasjon, må avtalen i tillegg beskrive hvordan dette skjer og til hvem reservasjonen skal rettes til.

En kollektiv avtale særkjennes ved at den er inngått for en bestemt definert, men ikke navngitt gruppe personer. Bokstav d slår fast at det i avtalen skal inntas bestemmelser «om det skal føres fortegnelse» , og om fortegnelsen «i så fall skal føres av forsikringstakeren eller av selskapet» . Med fortegnelse menes navne- og adresseregister over det enkelte medlem. Om fortegnelse over medlemmene er avtalt, har direkte betydning for anvendelsen av andre bestemmelser i forsikringsavtaleloven del A, som for eksempel plikten til å utstede forsikringsbevis etter § 9–4 og om varsel av opphør av forsikringen etter § 9–6. Til tross for ordlyden i bokstav d står partene ikke fritt til å avtale at det ikke skal føres fortegnelse. Det er støtte i lovens forarbeider for å hevde at der medlemsmassen faktisk er identifiserbar, eksempelvis ved et medlemsregister, må det legges til grunn at det foreligger en «fortegnelse» i lovens forstand, se NOU 1987: 24 s. 186 som viser til NOU 1983: 56 s. 176. Partene kan da ikke avtale å føre en egen «fortegnelse». Skulle det være avtalefrihet i slike tilfeller, ville det få den uheldige konsekvens at medlemmene ikke kunne gjøre krav på forsikringsbevis eller bli særskilt varslet ved uttreden av forsikringen. Der det i lovens forstand foreligger en «fortegnelse», eller det er avtalt fortegnelse, må det komme fram av avtalen om fortegnelsen skal føres av forsikringstakeren eller selskapet. I henhold til § 9–4 er det den som fører fortegnelsen som skal sørge for forsikringsbevis. I kollektive skadeforsikringer vil det i de aller fleste tilfeller foreligge en fortegnelse over medlemmene, og vanligvis vil denne føres av forsikringstakeren.

Bokstav e bestemmer at det skal gå fram av avtalen om premien skal innbetales samlet av forsikringstaker eller om det enkelte medlem selv står avsvarlig . Hensikten med dette vilkåret er at det ikke skal herske tvil om hvem som hefter for innbetalingen, med den følge at forsikringen vil opphøre ved premiemislighold, se reglene i lovens kapittel 5 sammenholdt med § 9–6. Selv om medlemmene skal belastes deler av eller hele premien, vil det ved obligatoriske ordninger normalt være avtalt at forsikringstaker har ansvaret for å betale hele premien samlet. Administrative forenklingshensyn taler for en slik løsning. Ved mislighold kommer også her reglene i lovens kapittel 5 til anvendelse, jf. § 9–6. Det finnes også frivillige ordninger der forsikringstaker innkrever premie og foretar akontoinnbetalinger som avregnes mot slutten av forsikringsåret.

Etter bokstav f skal forsikringstakers plikter nedfelles i avtalen. Bakgrunnen for dette er at selskapet i kollektive forsikringer normalt ikke har kontakt med medlemmene i forsikringstiden. Henvendelse fra medlemmene skjer overfor forsikringstaker, som på denne måten opptrer som selskapets medhjelper i administrasjonen av ordningen. For at medlemmene skal vite hvem de skal forholde seg til ved meldinger i forsikringsforholdet, er det avgjørende at det foreligger klare avtaler når det gjelder forsikringstakers oppgaver i administrasjon av ordningen. Forsikringstaker pålegges imidlertid også enkelte plikter i kraft av loven, eksempelvis å informere medlemmene om forsikringen etter § 9–3, varsle om opphør etter § 9–6, og besørge utsendelse av forsikringsbevis hvis forsikringstaker fører fortegnelse, se foran. Disse lovpålagte pliktene vil gjelde i tillegg til hva som er særskilt avtalt. Ved forsømmelse fra forsikringstakers side, vil selskapet etter § 9–8 normalt identifiseres med forsikringstaker som deltar i administrering av ordningen.

I bokstav g heter det at avtalen må ha bestemmelser om hvilke vilkår som kreves for at forsikringen skal bli «effektiv eller skal kunne opprettholdes» . Dette kan eksempelvis være regler om at ordningen krever et visst antall medlemmer. Etter § 9–5 må det inntas i avtalen dersom selskapets ansvar ikke starter før første premie er betalt. Bestemmelsen slår fast at ansvaret løper fra avtaleinngåelsen om ikke annet er avtalt. Innbetaling av premie vil være en annen betingelse for at ordningen skal opprettholdes. Derfor må det avtalereguleres tidspunkt for premieforfall. Innsigelsen ved mislighold av premien er preseptorisk regulert i lovens kapittel 5, slik at avtalen ikke behøver å gjenta disse reglene. Etter § 9–5 vil forsikringen for det enkelte medlem tre i kraft fra det tidspunkt vedkommende fyller vilkårene for å være medlem. Kreves det særskilt melding om opptak i ordningen for at selskapets ansvar løper, må dette reguleres i avtalen.

Krav på informasjon om tilleggsdekninger

En kollektiv avtale er standardisert i den betydning at medlemmene må godta avtalen uten individuelle tillempninger. Individuelle forsikringsbehov vil derfor ikke alltid bli dekket. Det er dette som er bakgrunnen for en bestemmelse om informasjonsplikt i forhold til tilleggsdekninger. Tilleggsdekning betyr dekning som kan etableres i tilknytning til kollektivavtalen, og ikke nødvendigvis selskapets samlede produktspekter som sådan. En tilleggsdekning kan gå både i «høyden» og i «bredden».

Informasjonsplikten etter § 9–3 omfatter også innholdet av forsikringsvilkårene, dersom disse ikke går fram av forsikringsavtalen, se bestemmelsens andre punktum, jf. § 9–2 første ledd. Dette står i motsetning til hva som gjelder ved kollektiv personforsikring, se §§ 19–2 og 19–3.

Krav på informasjon om bruksbegrensinger mv.

Det følger av § 9–3 tredje punktum at det i informasjonen til medlemmene særlig skal pekes på de forhold som er nevnt i lovens § 2–2 andre ledd bokstav b. Dette gjelder forbehold selskapet har tatt om begrensning av ansvaret i forbindelse med endring av risikoen, se §§ 4–6 og 4–7, hvilke sikkerhetsforskrifter det har fastsatt og fristen til å gi melding om forsikringstilfellet, se § 8–5 første ledd. I § 9–3 tredje ledd er det ikke vist til § 2–2 andre ledd bokstav e som pålegger selskapet informasjonsplikt om klagemuligheter. Slik informasjon skal imidlertid gis i forsikringsbeviset, se § 9–4. Der medlemmet ikke mottar forsikringsbevis, kan det derfor se ut som om loven ikke sikrer at medlemmene gjøres kjent med klageadgangen. Dette må trolig bero på en inkurie.

Når informasjonen skal gis

Plikten til å informere inntrer for det første når «forsikringsordningen er etablert». «Forsikringsordningen» betyr selve kollektivforsikringen som sådan. Med «etablert» forstås det tidspunkt avtalen trer i kraft, se § 9–5.

Informasjonen skal senere gjentas

Informasjonen skal dessuten gjentas «senere med passende mellomrom». Det går fram av forarbeidene at i forhold til dem som var medlemmer ved avtalens ikrafttreden, er det ikke behov for ny informasjon før det skjer endringer i avtaleforholdet, se NOU 1983: 56 s. 178, sitert i NOU 1987: 24 s. 187. Ved denne typen endringer vil det være tilstrekkelig å gi oppdatert informasjon én gang i året. I praksis skjer dette som regel ved utstedelse av nytt forsikringsbevis. I forhold til de personer som blir medlemmer etter avtalens ikrafttreden, må disse snarest mulig gis tilsvarende informasjon som ved etableringen.

Hvem som har krav på informasjon

For det første skal informasjon gis til dem som er medlemmer. Informasjon skal imidlertid også gis til dem som kan bli medlemmer. Dette siste har spesiell betydning i de frivillige ordningene. De potensielle medlemmene vil kunne gå glipp av en fordelaktig forsikring dersom de ikke gjøres kjent med dens eksistens. Begrepet medlem er kommenter foran. Medforsikret i kollektiv skadeforsikring vil ikke motta noen egen informasjon.

Hvordan informasjonen skal gis

Det heter i loven at informasjonen skal besørges gitt «på forsvarlig måte». «Forsvarlig» er en rettslig standard der det vil måtte avgjøres konkret ut fra en rekke omstendigheter om vilkåret kan anses oppfylt. Disse omstendighetene vil kunne være produkt, antall medlemmer, medlemmenes antatte behov for den aktuelle type informasjon m.m. Man kan ikke oppstille et ubetinget krav om at informasjonen skal distribueres til hvert enkelt medlem. Det kan være forsvarlig å informere via medlemsmøter, medlemsblad m.m. Forsikringstaker/selskapet må imidlertid utvise særlig aktsomhet ved å sørge for særskilt informasjon til medlemmer som ikke nås via slik gruppeinformasjon. Aktsomheten vil måtte vurderes opp mot den antatte betydningen av informasjonen for medlemmet.

Hvem som er ansvarlig for å gi informasjon

Etter § 9–3 har både forsikringstaker og selskapet et selvstendig ansvar for å gi informasjon. Dette gjelder både ved etableringen og i forsikringstiden. At selskapet har en slik plikt er naturlig, siden selskapet besitter fagkunnskapen i forhold til forsikringsdekningen. Forsikringstakers ansvar etter loven begrunnes i dennes kontakt med medlemmene. Dersom det er forsikringstaker som fører fortegnelse over medlemmene, vil selskapet kjenne den enkeltes identitet. Informasjonsplikten utøves ofte som et samarbeid mellom forsikringstaker og selskapet. Det kan for eksempel skje ved at selskapet utformer informasjonsmateriell som forsikringstaker pålegges å distribuere til medlemmene og potensielle medlemmer. Hvilke plikter forsikringstaker har i så måte, reguleres i forsikringsavtalen, se § 9–2 bokstav f. Lovens § 9–3 gir imidlertid forsikringstakeren en selvstendig informasjonsplikt. Denne informasjonsplikten gjelder uavhengig av hva som ellers er avtalt med hensyn til hvordan forsikringstaker skal bidra i administrasjon av ordningen. Av § 9–8 følger det at dersom forsikringstaker forsømmer sin informasjonsplikt etter § 9–3, identifiseres selskapet med forsikringstaker. Krav som følge av brudd på informasjonsplikten skal derfor normalt rettes til selskapet. Selskapet vil ut fra forholdene i saken kunne ha regress mot forsikringstaker, se skadeserstatningsloven § 4–3, jf. § 4–2.

Brudd på informasjonsplikten

Etter lovens § 9–4 vil selskapet etter omstendighetene kunne tape retten til å påberope seg bestemmelser det skulle vært informert om gjennom forsikringsbeviset. Lovens § 9–3 har ingen særskilte sanksjonsregler knyttet til brudd på informasjonsplikten. Avtale- og vilkårsbestemmelser det ikke er informert om, vil derfor gjelde fullt ut i forhold til medlemmene.

Det går imidlertid fram av forarbeidene at sikrede kan kreve erstatning på alminnelig erstatningsrettslig grunnlag der bruddet på informasjonsplikten er uaktsom, og der dette har resultert i at et potensielt medlem har lidt et økonomisk tap ved å gå glipp av en forsikringsdekning han eller hun ville ha hatt rett til, se NOU 1987: 24 s. 187 som siterer fra NOU 1983: 56 s. 178, jf. også Ot.prp. nr. 49 (1988–89) s. 39. I vurderingen av om uaktsomhet foreligger må det tas hensyn til om en kollektiv forsikringsavtale er mer generell enn om det forelå en individuell forsikring. I slike tilfeller er informasjonen mer tilpasset den enkeltes situasjon. Det er skadelidte som etter alminnelige erstatningsrettslige prinsipper har bevisbyrden.

Ved vurdering av årsakskravet må det ses hen til at en kollektivavtale er standardisert og at medlemmene må ta avtalen slik den er. Selv med fullstendig informasjon, vil et misfornøyd medlem ikke kunne forhandle seg fram til en bedre avtale. I en obligatorisk ordning uten reservasjonsrett, vil medlemmet heller ikke kunne velge å stå uten forsikringsdekning. Et eventuelt krav om erstatning må i slike tilfeller begrunnes med at dersom medlemmet hadde hatt fullstendig informasjon, ville det ha tegnet tilleggsforsikringer som hadde kompensert for det forhold det ikke var informert godt nok om. I den sammenheng vil det være naturlig å se hen til hvordan medlemmet var forsikret forut for innmelding, antatt forsikringsbehov mv.

13.4.5 Utvalgets vurdering og forslag

I brev av 20. januar 1998 til Sosial- og helsedepartementet uttalte Kredittilsynet at pliktig yrkesskadeforsikring er å anse som kollektiv forsikring etter forsikringsavtaleloven § 1–2 bokstav d. Med forankring i lovens § 9–3 har derfor både forsikringsgiveren, jf. § 1–2 bokstav a, og arbeidsgiver en selvstendig plikt til å påse at arbeidstakerne får den nødvendige informasjon. I punkt 13.3 har utvalget konkludert med å videreføre dagens ordning når det gjelder forholdet mellom arbeidsskadeforsikringsloven og forsikringsavtaleloven. Det vil si at forsikringsavtaleloven del A vil gjelde i forholdet mellom forsikringsgiver og forsikringstaker.

Utvalget vil på denne bakgrunn foreslå at en bestemmelse om informasjonsplikt som bygger på forsikringsavtaleloven § 9–3, jf. § 9–2, nedfelles i loven om arbeidsskadeforsikring. Hva det i lys av en slik regel skal opplyses om bør imidlertid tilpasses arbeidstakernes behov for målrettet og konkret informasjon. En slik bestemmelse vil så langt den passer, erstatte forsikringsavtaleloven §§ 9–2 og 9–3.

Arbeidsgiver bør ha et selvstendig ansvar for å gi informasjon når arbeidstaker ansettes og i forsikringstiden. Selskapet bør bistå med informasjonsmateriell m.m. At selskapet plikter å delta i informasjonsvirksomheten er åpenbart, idet selskapet besitter fagkunnskapen om hva forsikringsdekningen omfatter. Arbeidsgiver bør pålegges informasjonsansvaret fordi det er arbeidsgiver som normalt har nærmest kontakt med dem som omfattes av ordningen – arbeidstakerne. Informasjonsplikten bør i praksis kunne utøves ved et samarbeid mellom selskapet og forsikringstakeren. Informasjonen foreslås gitt på «forsvarlig måte». Hva som er «forsvarlig» avgjøres konkret ut fra en vurdering av en rekke omstendigheter som antall ansatte, de ansattes behov for den aktuelle informasjon osv. Ofte vil selskapet eller forsikringstaker besørge utarbeidelse av informasjonsbrosjyrer, at informasjon finnes i personalhåndbøker osv. Det bør imidlertid ikke oppstilles noe krav om at informasjonen skal distribueres til hver enkelt arbeidstaker. Det bør være forsvarlig å informere gjennom møter på arbeidsplassen, artikler i medlemsblad, oppslag på arbeidsplassen osv. Det må imidlertid utvises aktsomhet fra selskap/forsikringstaker i forhold til grupper man vet eller burde vite ikke har mottatt slik fellesinformasjon. Aktsomheten må vurderes opp mot den antatte betydning for den enkelte arbeidstaker.

Det bør gis informasjon om reglene i arbeidsskadeforsikringsloven. Det vil i praksis si bestemmelsene i kapittel 1 (lovens virkeområde), i kapittel 3 (personkrets) og i kapittel 5 (vilkår for retten til erstatning, medregnet foreldelse). Dette vil klargjøre arbeidstakers behov for eventuell tilleggsforsikring. Videre bør det også gis informasjon om de alminnelige reglene for saksbehandlingen i kapittel 7. Det er naturlig å legge særlig vekt på bestemmelsen om meldeplikt og meldefrist og muligheten til å påklage selskapets avgjørelser.

En slik informasjon bør også inneholde opplysninger om hvilke andre enn arbeidstakeren som kan ha krav på erstatning etter loven. Dette går fram av bestemmelsene i kapittel 6 i utkast til lov. Arbeidstakeren vil på denne måten bli informert om hvilke andre som kan ha krav på erstatning, så som ektefelle, barn osv. På den måten vil arbeidstakeren kunne vurdere eventuell egen tilleggsforsikring for dem som ikke omfattes.

Videre bør det sies noe om hvilke ytelser som er aktuelle etter reglene i lovens kapittel 6. Med «ytelser» menes ikke bare hvilke erstatningsposter det er tale om, men også erstatningens størrelse (erstatningssummen). I tillegg bør det gå fram hvilke regler som gjelder for beregning av et konkret erstatningstilfelle. Dette vil klargjøre arbeidstakers behov for tilleggsforsikring.

Det bør også gis informasjon om hvilke lovpålagte plikter forsikringstaker (arbeidsgiver) har i forbindelse med melding til eller fra sine ansatte. Bakgrunnen for dette er at arbeidstakerne skal vite hvem de skal forholde seg til i forbindelse med meldinger i forsikringsforholdet. Forsømmer arbeidsgiver sine plikter etter loven, vil forholdet mellom arbeidstakerne og selskapet reguleres av forsikringsavtaleloven § 9–8. Utgangspunktet etter denne bestemmelsen er at selskapet identifiseres med forsikringstaker som deltar i administrasjonen av ordningen.

Det bør informeres om forsikringen med passende mellomrom. Passende mellomrom vil eksempelvis kunne være en gang per år.

I likhet med hva som gjelder etter yrkesskadeforsikringsloven, slår forslaget til den nye arbeidsskadeforsikringsloven fast en obligatorisk forsikringsordning for dem som går inn under loven. Hensynet til blant annet at medlemmene skal være sikret forsikringsbevis og underretning ved opphør av forsikringen, slår derfor ikke til som i frivillige kollektive ordninger. Utvalget mener derfor at det ikke er nødvendig å føre fortegnelse over medlemmene. Loven vil for det første omfatte alle som til «enhver tid» er ansatt, og disse vil ha krav på informasjon om ordningen. For det andre vil arbeidstakerne, selv om forsikringen ikke er tegnet, eller har opphørt, være sikret rett til erstatning. At det ikke bør pålegges å føre fortegnelse over medlemmene, taler også hensynet til økonomi og en effektiv administrasjon. Forsikringsgiver eller forsikringstaker bør derfor ikke føre fortegnelse over medlemmene.

Forsikringsavtaleloven § 9–3 inneholder bestemmelser om at det skal informeres om tilleggsdekninger. Hensynet bak regelen er at den som omfattes av kollektivavtalen skal se muligheten til individuell dekning. Ytelser etter yrkesskadeforsikringsloven skal sammen med lov om folketrygd sikre skadelidte «full erstatning». Forslaget til arbeidsskadeforsikringslov viderefører dette prinsippet. Utvalget ser ikke bort fra at enkelte likevel vil kunne ha behov for individuelle forsikringer i tillegg til den lovpliktige løsning. Utvalget finner det likevel ikke nødvendig med et pålegg i loven om at det skal informeres om eventuelle tilleggsdekninger. Kunnskap om forsikringsproduktene vil den enkelte selv kunne skaffe seg.

13.5 Arbeidsgivers plikt til å tegne arbeidsskadeforsikring

13.5.1 Yrkesskadeforsikringsloven

Yrkesskadeforsikringsloven § 3 lyder:

«Arbeidsgivere plikter å tegne forsikring (yrkesskadeforsikring) til dekning av yrkesskade og yrkessykdom som nevnt i kapittel 3. Yrkesskadeforsikringen skal gi rett til full erstatning uten hensyn til om noen har skyld i skaden.

Staten er unntatt fra forsikringsplikten. Departementet kan samtykke i at kommuner eller fylkeskommuner unnlater å tegne yrkesskadeforsikring.

Arbeidstakere i staten eller i en kommune eller i en fylkeskommune som er unntatt fra forsikringsplikten, kan kreve erstatning for skade som nevnt i kapittel 3 direkte av arbeidsgiveren.».

Det følger av lovens § 3 første ledd at alle arbeidsgivere er pålagt å tegne yrkesskadeforsikring for sine ansatte. Denne forsikringsplikten må ses i sammenheng med § 8 første ledd første punktum som sier at arbeidsgiveren ikke hefter overfor arbeidstakeren for krav etter loven (prinsippet om ansvarsfrihet). Arbeidsgiveren er yrkesskadeforsikringslovens pliktsubjekt. Det er ikke avgjørende om arbeidsgiveren er en privatperson eller en selvstendig næringsdrivende. Der arbeidsgiver er et selskap eller en sammenslutning av en annen art, må forsikringsplikten knytte seg til ledelsen i foretaket. Utvalget har ellers redegjort for arbeidsgiverbegrepet i punkt 9.3.

Eventuelle avtalte begrensninger i forsikringsplikten er ugyldige, se yrkesskadeforsikringsloven § 16 som er nærmere kommentert i punkt 13.14. Plikten til å tegne forsikring etter § 3 korresponderer imidlertid ikke med en tilsvarende kontraheringsplikt for forsikringsselskapene. For arbeidsgivere som av ulike årsaker ikke får tegnet forsikring, er det i regi av Finansnæringens Hovedorganisasjon opprettet en poolordning, se Kaltenborn (1995) s. 14. Se nærmere om poolordningen i punkt 13.7.

Ansvaret etter § 3 skal dekke skader og sykdommer som omfattes av yrkesskadeforsikringsloven kapittel 3. Lovens § 3 andre ledd andre punktum presiserer at forsikringen skal dekke skader på objektivt grunnlag. Siden lovens kapittel 3 ikke tar forbehold om skyld, er bestemmelsen for så vidt overflødig. Departementet valgte likevel å presisere dette av informasjonshensyn, se Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 86.

Det skal videre gis rett til «full erstatning» uten hensyn til om noen er skyld i skaden. Reglene om standardisert erstatning gitt i medhold av lovens § 13 vil imidlertid i enkelte tilfeller medføre at skadelidte blir underkompensert. I slike tilfeller vil det være tale om skadelidte med meget høye inntekter. Utvalget vil nevne at reglene om standarderstatning som hovedregel vil innebære en overkompensasjon for skadelidte med lave og middels inntekter, se nærmere i punkt 12.5.

Arbeidsgivers forsikringsplikt etter første ledd første punktum gjelder ikke for staten som arbeidsgiver, se § 3 andre ledd. Det vil si at staten står som selvassurandør. Arntzen (2001) uttaler om dette s. 100:

««Staten» er et eget rettssubjekt som omfatter alle tre statsmakter: Stortinget, domstolene og statsforvaltningen. Den statlige forvaltning omfatter statsministerens kontor, departementene og departementenes ytre etater. Blant «ytre etater» kan nevnes Skattedirektoratet, Politidirektoratet, Rikstrygdeverket, Jernbanetilsynet og Statens helsetilsyn, Likestillingsombudet og Forbrukerombudet. Universitetene og de fleste høgskoler er også statlige, jf. lov av 12.05.1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler. Stortingets ombudsmann for forvaltningen og Riksrevisjonen er eksempler på statlige organer som ikke sorterer under forvaltningen, men under Stortinget.

Selskaper/institusjoner som etter lovgivningen er organisert som egne rettssubjekter, omfattes ikke av begrepet «staten» i YFL § 3 andre ledd, med mindre annet skulle følge av en tolking av vedkommende særlov.

«Staten» må også avgrenses imot andre selvstendige rettssubjekter som for eksempel stiftelser (NRK) og aksjeselskaper, selv om disse helt eller delvis eies av staten.

Som eksempel på foretak som ikke er unntatt forsikringsplikten i YFL § 3, kan nevnes foretak etablert i medhold av lov 30.08.1991 nr. 71 om statsforetak.»

Etter § 3 andre ledd andre punktum kan også kommuner og fylkeskommuner unntas fra forsikringsplikten, med den virking at vedkommende kommune eller fylkeskommune blir direkte ansvarlig for erstatning hjemlet i lovens kapittel 3. I Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 86 forutsettes at dispensasjon bare bør gis i de tilfeller der mulige krav etter loven er sikret på annen måte, eksempelvis ved fondsmidler tilgjengelig for rask utbetaling. Ved kgl. res. 13. oktober 1989 er dispensasjonsmyndigheten delegert til Kommunal- og arbeidsdepartementet. Dispensasjonsbestemmelsen i andre ledd er uttømmende.

Lovens § 3 tredje ledd slår fast at unntaket fra forsikringsplikten i andre ledd ikke skal ha betydning for de ansattes rettigheter. Disse har samme rettigheter som andre arbeidstakere. Forskjellen ligger i at de må kreve erstatning direkte fra sin arbeidsgiver, og ikke fra et forsikringsselskap. For arbeidstakere som er omfattet av statens ansvar etter yrkesskadeforsikringsloven er Statens Pensjonskasse (SPK) «forsikringsselskap», se ellers punkt 4.5.4.

13.5.2 Utvalgets vurdering og forslag

Yrkesskadeforsikringsloven § 3 inneholder de sentrale regler om forsikringsplikten for arbeidsgiver og de lovbestemte unntakene fra denne.

Etter utvalgets oppfatning bør det materielle innholdet i lovens § 3 videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

Fylkeskommuners- og kommuners rett etter lovens § 3 andre ledd andre punktum til å unntas fra forsikringsplikten, har ikke vært benyttet. Utvalget antar derfor at det ikke behov for en slik bestemmelse, og foreslår at bestemmelsen ikke videreføres.

13.6 Tiltak for å sikre at alle arbeidstakere har lovpliktig arbeidsskadedekning

13.6.1 Innledning

Utvalget vil i dette punktet drøfte problemstillinger som reiser seg der arbeidsgiver har unnlatt å tegne lovpålagt forsikring, eller forsikring er tegnet, men avtalen er mangelfull på ulykkestidspunktet. Arbeidstakerne vil uansett være sikret erstatning fra Yrkesskadeforsikringsforeningen (YFF) gjennom lovens § 7. Utvalget vil vurdere og ta stilling til tiltak som sikrere at alle, eller flest mulig, arbeidstakere til enhver tid skal være dekket etter loven, slik at de får erstatning fra et forsikringsselskap.

De rettslige konsekvenser for arbeidergiver ved å unnlate å tegne forsikring, eller å ha tegnet mangelfull forsikring, beskrives ikke i dette punktet, men senere i kapitlet, se særlig punkt 13.11 og 13.17.

I punkt 13.6.2 redegjøres for tegning av yrkesskadeforsikring. Der klargjøres begrepene uforsikret og mangelfull forsikring.

I punkt 13.6.3 følger utvalgets vurdering og forslag. Utvalget vil her peke på ulike konkrete løsninger i forhold til problemstillingen.

13.6.2 Yrkesskadeforsikringsloven

Nærmere om tegning av yrkesskadeforsikringen

Arbeidsgiverne tegner ikke yrkesskadeforsikring for hver enkelt ansatt (på individnivå), men for alle som til enhver tid er ansatt («en bloc»). Det vil si at arbeidsgiver tegner forsikring kollektivt for hele arbeidsstokken. Dette er begrunnet i rent praktiske årsaker. Det vil være omfattende, arbeidskrevende og byråkratisk både for arbeidsgiver og forsikringsselskap, dersom selskapet skal ha en oppdatert oversikt over arbeidsgiverens ansatte på individnivå til enhver tid. De fleste arbeidsgivere vil i løpet av året ha avgang av arbeidskraft og nyansettelser. Særlig gjelder dette i bransjer der behovet for arbeidskraft er sesongbetont.

I dag er det normale at arbeidsgiver tegner forsikring for alle ansatte i ett og samme forsikringsselskap. Prisen på forsikringen varierer ut fra hvilke fareklasser de ulike grupper ansatte tilhører. For eksempel har kontorpersonale lav risiko for yrkesskade og derfor lav premie, mens billakkerere har høy risiko og høy premie.

Spørsmålet om hvilke arbeidstakere som er omfattet av en inngått avtale om yrkesskadeforsikring, er ikke fullt ut avklart i praksis. Utvalget vil kort redegjøre for to syn som hevdes.

Et standpunkt går ut på at problemstillingen ikke er regulert i yrkesskadeforsikringsloven. Loven sier ikke noe om hvordan avtalen skal inngås og hvem som har risikoen for at samtlige ansatte i et foretak er omfattet av forsikringsavtalen. Forsikringens dekningsfelt er regulert i yrkesskadeforsikringsloven kapittel 3. Heller ikke disse bestemmelsene definerer den gruppen av arbeidstakere som er omfattet. Etter lovens § 18 gjelder imidlertid forsikringsavtaleloven så lagt den passer. Mye taler for at man ved inngåelse av forsikringsavtaler etter yrkesskadeforsikringsloven må supplere med de alminnelige regler i forsikringsavtaleloven. Yrkesskadeforsikring regnes som ansvarsforsikring, som derved reguleres i forsikringsavtaleloven del A. Det er tale om en kollektiv forsikring der det er fastsatt nærmere regler i lovens kapittel 9. Etter § 9–2 skal en avtale om kollektiv forsikring fastsette hvem som er eller kan bli medlemmer etter avtalen, om det er adgang til å reservere seg mot å bli medlem, om det skal føres fortegnelse over medlemmene, og om fortegnelsen i så fall skal føres av forsikringsgiver eller forsikringstaker. Det blir til sjuende og sist en fortolkning av forsikringsavtalen som avgjør hvilke arbeidstakere som omfattes.

Det andre synet som hevdes, er at når yrkesskadeforsikring er etablert, dekker denne samtlige ansatte uavhengig av hva som framgår av forsikringsavtalen. Dette fordi yrkesskadeforsikringen er obligatorisk. Eventuell innmelding av arbeidstakere under forsikringen er et premieberegningsspørsmål, som ikke berører arbeidstakers rett til erstatning fra det forsikringsselskapet som har tegnet forsikringen. Praksis har vært slik at der yrkesskadeforsikring først er tegnet, så vil dette selskapet svare erstatning forutsatt at det gjelder skade på arbeidstaker. At aktuelle arbeidstakere/yrkesgrupper ikke er med i avtalen, vil ikke betinge at den/de skal regnes som uforsikret. Avregningen vil kunne bli foretatt premiemessig.

Nærmere om gruppen uforsikrede arbeidstakere

Arbeidsgivere er selv ansvarlige for å tegne forsikring for de ansatte, se punkt 13.5. Det er imidlertid ingen privat institusjon eller offentlig myndighet som registrerer eller kontrollerer om forsikring foreligger.

Yrkesskadeerstatningslovutvalget tok i NOU 1988: 6 til orde for et omfattende system med kontroll av forsikringsplikten, se s. 76 og 77. I sitt utkast til § 6 foreslo utvalget flere regler som skulle sikre at forsikringsdekning forelå. Etter første ledd skulle en forsikringspliktig arbeidsgiver sende bekreftelse på at forsikringsavtale var inngått til «den myndighet som innkrever arbeidsgiveravgift til folketrygden». Begrunnelsen for å legge en slik kontrollfunksjon til kommunekassereren synes å være at denne gjennom andre oppgaver har tilknytning og kjennskap til næringslivet. For det tilfelle at en arbeidsgiver ikke tegnet forsikring, foreslo utvalget i § 6 andre ledd at kommunekassereren skulle tegne forsikring på arbeidstakerens vegne.

I oppfølgingen av NOU 1988: 6 fant Justisdepartementet at uansett hvilken offentlig myndighet som ble tillagt en slik funksjon, ville oppgaven måtte innebære en betydelig ressurstilgang. Departementet kom til at en ressurstilgang av denne størrelsesorden ikke ble motsvart av en tilsvarende gevinst. Departementet pekte på at både straffetrusselen og regressansvaret ville bidra til at forsikring ble tegnet, se Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 72 og 73. Man konkluderte med at et kontrollsystem neppe ga mereffekt av betydning. Departementet pekte dessuten på at skadelidte under enhver omstendighet ville være sikret erstatning.

Det går fram av punkt 7.7 at antallet arbeidstakere uten forsikringsdekning etter lov om yrkesskadeforsikring er anslått til ca. 6 til 10 prosent av alle som til enhver tid er sysselsatte. Dette gjelder særlig blant ansatte i de små bedriftene. Det er derved tale om et stort antall personer, fra om lag 120 000 til 220 000 til enhver tid for hele landet.

Det kan være ulike grunner til manglende forsikring. For det første er det mulig at enkelte arbeidsgivere ikke er klar over sin lovpålagte forsikringsplikt; da vil det som regel foreligge uaktsomhet. Det kan imidlertid også være at noen arbeidsgivere bevisst (forsettelig) bryter loven for å spare kostnader for bedriften.

Manglende forsikring kan også medføre konkurransevridning i forhold til bedrifter som har tegnet forsikring for sine ansatte, ved at de uforsikrede bedriftenes totale kostnadsnivå blir lavere. I tillegg veltes det økonomiske ansvaret i form av høyere premier over på de arbeidsgiverne som faktisk tegner forsikring.

Nærmere om arbeidstakere med mangelfull forsikring

Et beslektet område der det kan oppstå problemer i forhold til yrkesskadedekningen, er der arbeidsgiver har inngått en lovpliktig forsikringsavtale for de ansatte, men der avtalen viser seg ikke å være dekkende når yrkesskaden skjer. Dette kalles mangelfull forsikring.

Det er to kategorier mangelfull forsikring: Som mangelfull forsikring regnes for det første når en arbeidsgiver bare forsikrer en spesifikk gruppe ansatte. Ofte skjer dette der det er tvil om hvilke enkeltpersoner eller grupper som er omfattet av arbeidstakerbegrepet. Eksempelvis i forhold til profesjonelle idrettsutøvere. Dersom arbeidsgiver «splitter opp» arbeidsstokken i «risikogrupper», for så å forsikre disse i ulike forsikringsselskaper, vil det kunne gi økt risiko for mangelfull forsikringsdekning. For det andre foreligger det mangelfull forsikring der det på skadetidspunktet er tegnet forsikring for færre enn det som er ansatt. Eksempelvis der forsikring er tegnet for 10 personer, mens det er ansatt 20 på ulykkestidspunktet.

I motsetning til hva som gjelder i forhold til de uforsikrede, har utvalget ikke noe konkret anslag over hvor mange personer som kan defineres som mangelfullt forsikret.

13.6.3 Utvalgets vurdering og forslag

Innledning

Det store antall uforsikrede og mangelfullt forsikrede tatt i betraktning, har det i praksis vist seg at verken straffetrusselen eller regressansvaret fullt ut er tilstrekkelig for å sikre at alle arbeidstakere får den forsikringsdekning de etter loven har krav på. Etter utvalgets oppfatning bør dette problemet vurderes løst med flere virkemidler.

Arbeidstakere uten forsikring (uforsikrede)

En mulig løsning i forhold til uforsikrede arbeidstakere, er at arbeidsgiver pålegges å sende inn opplysninger om bedriftens forsikringsordninger for de ansatte til for eksempel YFF. YFF har per i dag en sentral rolle etter lov om yrkesskadeforsikring ved at de uforsikrede kan kreve erstatning direkte fra YFF ved yrkesskader. YFF er også involvert i saker med «kasteballproblematikk». YFF vil ha en tilsvarende rolle etter lov om arbeidsskadeforsikring. Dersom YFF også stod som ansvarlig for et slikt register, vil saksbehandlingen effektiviseres og risikoen for at den enkelte skadelidte ikke får sin lovmessige erstatning fra forsikringsselskapene bli mindre.

En annen mulig løsning vil være å knytte forsikringsplikten til plikten til å registrere et foretak. I henhold til lov 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak (foretaksregistreringsloven) §§ 2–1 og 2–2, er en rekke foretak registreringspliktige eller registreringsberettigede. Det heter i lovens § 4–1 første ledd første punktum, at foretak som er registreringspliktige skal melde dette til registeret før næringsvirksomheten begynner. Utvalget er av den oppfatning at man i stor grad vil kunne unngå å få uforsikrede arbeidstakere, dersom et foretak ikke kan registreres etter foretaksregistreringsloven med mindre bedriften samtidig dokumenterer at de ansatte er forsikret etter lov om arbeidsskadeforsikring. Situasjonen vil bli ganske lik den som gjelder ved bilforsikring, der eier ikke får forsikret kjøretøyet med mindre dette er registrert etter lov 18. juni 1965 nr. 4 om veitrafikk § 15, jf. lov 3. februar 1961 nr. 4 om ansvar for skade som motorvogner gjer (bilansvarsloven) kapittel IV. En slik løsning vil imidlertid bare ha virkning for framtiden, og ikke fange opp dem som allerede er uforsikret i dag.

Den løsningen som etter utvalgets mening vil være mest hensiktsmessig, er å pålegge revisor å kontrollere om arbeidsskadeforsikring er tegnet for bedriftens ansatte ved ordinær regnskapsmessig gjennomgang av en bedrift, se lov 15. januar 1998 nr. 2 om revisjon og revisorer kapittel 5, § 5–2 (revisors oppgaver ved revisjon av årsregnskap mv.), jf. lov 17. juli 1999 nr. 56 om årsregnskap mv. (regnskapsloven) § 3–3. Etter utvalgets oppfatning vil ordningen virke målrettet og konkret i forhold til den aktuelle problemstillingen. Samtidig vil den ikke generere økte utgifter for arbeidsgiver eller være spesielt arbeidskrevende for revisor En slik ordning vil også sikre en jevnlig (årlig) kontroll med at den lovpålagte forsikringsdekningen overholdes.

En slik plikt for revisor som her foreslås vil imidlertid neppe løse alle problemer i forhold til de uforsikrede. Eksempelvis for de tilfeller der det etter regnskapsloven § 1–2 foreligger regnskapsplikt, men ikke plikt til revisjon av revisor, jf. 2–1. For slike tilfeller kan en mulig løsning være å pålegge regnskapsførere en tilsvarende plikt som er foreslått for revisorer når det gjelder kontroll med at arbeidsskadeforsikring er tegnet. Utvalget kommer ikke med forslag til lovbestemmelser her. Utvalget ber om at høringsinstansene særlig vier oppmerksomhet til den foreliggende problemstilling.

Arbeidstakere med mangelfull forsikring

Når arbeidsgiver i tråd med pliktnormen i lovens § 3 faktisk tegner yrkesskadeforsikring for de ansatte, må man legge til grunn at dette er ut fra et ønske om en forsikring som dekker alle krav loven stiller. Forsikringsselskapene vet på sin side at arbeidsgiver er pålagt å tegne denne typen forsikring for alle ansatte i bedriften.

Spørsmålet blir derfor hvem som er nærmest til å bære risikoen der forsikring likevel ikke er tegnet. Utvalget viser her til en dom fra Høyesterett av 30. oktober 2003. Saken gjaldt erstatningskrav mot forsikringsselskapet for brudd på informasjonsplikten ved inngåelsen av en forsikringsavtale, se forsikringsavtaleloven § 2–1. Spørsmålet var om selskapet kunne bebreides for mangelfull informasjon med den følge at forsikringsavtalen ikke omfattet pliktig yrkesskadeforsikring. Selskapet anførte blant annet at man ved skadeforsikring (del A) ikke har noen plikt til å sette seg inn i bedriftens totale situasjon, og viste til NOU 1987: 24 s. 51. Videre pekte selskapet på at informasjonsplikten ikke er så omfattende ved skadeforsikring som ved personforsikring. Høyesterett mente imidlertid at også ved skadeforsikring må omfanget av selskapets informasjons- og rådgivningsplikt bero på de konkrete forhold – hvilket behov bedriften gir til kjenne, partenes ulike posisjoner og profesjonalitet, deres innsikt i forsikringsforhold mv. Slik bevisene i saken lå an, fant Høyesterett at forsikringsselskapets uaktsomhet var hovedårsak til at bedriften ikke tegnet yrkesskadeforsikring. Selskapets ansvar ble imidlertid redusert med en tredjedel på grunn av bedriftens forhold. Høyesterett synes i dommen å pålegge forsikringsselskapet et større ansvar for informasjon og rådgivning ved tegning av skadeforsikring, enn hva som til nå har vært ansett som gjeldende rett.

Utvalget er av den oppfatning at forsikringsselskapet som har tegnet yrkesskadeforsikring for en bedrift, bør bære risikoen i forhold til personer man anser som arbeidstakere i lovens forstand. En slik ordning vil også medføre at selskapet utviser stor grad av aktsomhet ved avtaleinngåelsen. Dersom forsikringsselskapet kommer til at det ikke har god nok oversikt over risikoen, det vil si hvem som skal defineres som arbeidstaker, kan det unnlate å tegne forsikring. En løsning der selskapet nøyer seg med å bare forsikre nærmere angitt arbeidstakere, er etter utvalgets syn ingen god løsning verken for skadelidte, arbeidsgiver eller forsikringsgiver. Man velter i så fall ansvaret for de som ikke er oppgitt som eller ansett som arbeidstakere over på forsikringsfellesskapet gjennom YFF. Samtidig får skadelidte et mindre effektivt og raskt erstatningsoppgjør og arbeidsgiver risikerer regresskrav fra YFF og straff.

Dagens bestemmelser i yrkesskadeforsikringsloven er ikke til hinder for at arbeidsgiver «splitter opp» arbeidsstokken i «risikogrupper» som så forsikres i ulike selskaper. Utvalget har tidligere vist at også dette kan gi økt risiko for mangelfull forsikringsdekning. En slik mulighet medfører også andre ulemper etter utvalgets syn.

En ulempe er at det vil kunne øke «kasteballproblematikken». Det vil si at man vil få flere tilfeller der det er usikkert hvilket selskap som skal svare erstatning. Selv om YFF i slike tilfeller kan utbetale erstatningen, vil det erfaringsvis gå lengre tid før skadelidte får sitt oppgjør enn der det er ett selskap som har hele yrkesskadeforsikringen.

Videre vil en differensiering av arbeidstakergrupper på denne måten, slik utvalget ser det, også kunne medføre at det blir relativt sett vanskeligere å forsikre grupper med høy risiko for yrkesskader i forhold til lavrisikogruppene.

Det kan hevdes at det å hindre samme arbeidsgiver i å forsikre ulike grupper ansatte i forskjellige selskaper, vil kunne motvirke en effektiv konkurranse på forsikringsmarkedet. Utvalget deler ikke et slikt syn, og skal bemerke at konkurranseelementet innen yrkesskadeforsikring synes tilstrekkelig ivaretatt ved den konkurranse som i dag allerede finnes ved kjøp av forsikring «en bloc».

For å unngå problemer i forhold til at arbeidsgivere «splitter opp» arbeidsstokken i «risikogrupper» som så forsikres i ulike selskaper, foreslår utvalget å lovfeste at arbeidsgivere må tegne arbeidsskadeforsikring for alle ansatte i ett og samme selskap. Utvalget foreslår å ta inn en bestemmelse i den nye loven om arbeidsskadeforsikring der det slås fast at yrkesskadeforsikring skal tegnes for alle ansatt i ett og samme selskap.

13.7 Vilkårene for å kunne tilby arbeidsskadeforsikring

13.7.1 Yrkesskadeforsikringsloven

Yrkesskadeforsikringsloven § 4 lyder:

«Yrkesskadeforsikring skal tegnes i et forsikringsselskap eller i en forsikringspool av solidarisk ansvarlige forsikringsselskaper. Forsikringsgivere må godkjennes av Kongen. Kravet om godkjenning gjelder ikke for forsikringsgivere som har hovedsete i en annen stat som omfattes av Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, og som er godkjent i sitt hjemland.

Forsikringsvilkårene må meddeles Kongen før de anvendes.

Forsikringsvilkårene og annen nødvendig informasjon om forsikringsforholdet må foreligge på norsk. Forsikringsgivere skal motta og besvare henvendelser fra arbeidstakere om erstatning etter loven, på norsk. Arbeidstakeren kan kreve at erstatning etter loven utbetales i norsk valuta.

Yrkesskadeforsikringen skal i forholdet mellom forsikringsgiveren og forsikringstakeren anses som en ansvarsforsikring, selv om forsikringstakeren selv ikke er ansvarlig for de skader som dekkes av loven.

Forsikringsgivere som tilbyr forsikring etter loven, må være tilsluttet en forening av slike forsikringsgivere (Yrkesskadeforsikringsforeningen). Foreningen skal ha vedtekter som er godkjent av Kongen.»

I henhold til yrkesskadeforsikringsloven § 4 første ledd første punktum skal forsikring tegnes i et forsikringsselskap eller i en forsikringspool av solidarisk ansvarlig selskaper. Det går fram av forarbeidene til bestemmelsen at hensikten med en slik ordning er at arbeidsgivere og forsikringsselskaper bør stå mest mulig fritt i organiseringen av forsikringsordningen, for dermed å komme fram til hensiktsmessige ordninger, se Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 86. Fram til nå er det imidlertid ikke etablert noen slik poolordning. Yrkesskadeforsikring tegnes i det enkelte selskap. Når det gjelder arbeidsgivere som ikke får tegnet forsikring, vises til merknadene i punkt 9.3.3.

Forsikringsgivere må godkjennes av Kongen, se lovens § 4 første ledd andre punktum. Etter forskrift nr. 1041 av 13. oktober 1989 del II er godkjenningsmyndigheten i dag delegert til Kredittilsynet. Begrepet «forsikringsgiver» omfatter både enkeltselskaper og en eventuell pool, jf. første punktum.

Etter andre ledd tredje punktum gjelder kravet om godkjenning likevel ikke forsikringsgiver som har hovedsete i en annen stat som omfattes av Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS), og som er godkjent i sitt hjemland. Bestemmelsen i fjerde punktum om at forsikringsvilkårene må meddeles Kongen før de tas i bruk, gjelder også forsikringsgivere som omfattes av tredje punktum. Etter loven slik den opprinnelig lød, måtte også forsikringsvilkårene godkjennes av Kongen. Her ble imidlertid § 4 endret ved lov av 24. juni 1994 nr. 40 om endringer i forsikringslovgivningen mv. Denne endringen var påkrevd av hensyn til tilpasning til EØS-retten. I motivene til endringsloven ga departementet uttrykk for at endringsloven hadde en begrenset praktisk betydning, da den allerede eksisterende ordning om godkjennelse av forsikringsvilkårene i hovedsak var lagt opp som en meddelelsesplikt, se Ot.prp. nr. 70 (1993–94) s. 11.

Lovens § 4 andre ledd inneholder formkrav til blant annet forsikringsvilkårene. I første punktum oppstilles et krav om at forsikringsvilkårene og annen nødvendig informasjon må foreligge på norsk. Etter andre punktum plikter forsikringsgivere å motta og besvare henvendelser fra arbeidstakere om erstatning etter loven på norsk. Første og andre punktum foreligger av informasjonshensyn, og må ses i sammenheng med muligheten for utenlandske tilbydere, jf. utkastets første ledd tredje punktum. Erstatningen etter loven kan utbetales i utenlandsk valuta, men i medhold av tredje punktum kan skadelidte kreve å få den utbetalt i norsk valuta.

At yrkesskadeforsikringen «skal anses som en ansvarsforsikring» gjelder etter sin ordlyd bare i forholdet mellom forsikringsgiveren og forsikrings-/arbeidstakeren, se § 4 tredje ledd. Dette gjelder «selv om forsikringstakeren selv ikke er ansvarlig for de skader som skal dekkes etter loven». Bakgrunnen er legaldefinisjonen i forsikringsavtaleloven § 1–2 hvor det framgår at ved ansvarsforsikring regnes som sikret den hvis erstatningsansvar er dekket. Ved yrkesskadeforsikring er arbeidsgiveren ikke ansvarlig overfor skadelidte, og er derfor ikke «sikret».

De forsikringsselskapene som tilbyr forsikring etter loven, skal være tilsluttet en forening av slike forsikringsgivere (Yrkesskadeforsikringsforeningen), se § 4 fjerde ledd første punktum. Foreningen skal ha vedtekter som er godkjent av Kongen, jf. andre punktum.

13.7.2 Utvalgets vurdering og forslag

Utvalget foreslår at yrkesskadeforsikringsloven § 4 i det vesentlige videreføres i lov om arbeidsskadeforsikring.

Bestemmelsens første ledd første punktum videreføres, men det tas inn i loven en presisering at forsikringspool bare kan etableres for arbeidsgivere som ikke får tegnet forsikring. Utvalget foreslår at bestemmelsens første ledd, andre til fjerde punktum, ikke tas inn i den nye loven, da dette reguleres av forsikringsvirksomhetsloven.

Utvalget foreslår å videreføre yrkesskadeforsikringsloven § 4 andre ledd første og andre punktum som lyder; «Forsikringsvilkårene og annen nødvendig informasjon om forsikringsforholdet må foreligge på norsk. Forsikringsgivere skal motta og besvare henvendelser fra arbeidstakere om erstatning etter loven, på norsk». Utvalget legger til grunn at disse kravene ikke legger vesentlige begrensninger på muligheten for utenlandske tilbydere til å tilby forsikring etter arbeidsskadeforsikringsloven. Utvalget antar derfor at et slikt krav ikke vil være i strid med Norges nåværende forpliktelser etter EØS-avtalen. Imidlertid vil det kunne kommer endringer i EØS-avtalen og Norges forpliktelser som følger av denne og utvalget mener derfor det vil være hensiktsmessig om forholdet til avtalen gjennomgås i forkant av en eventuell iverksettelse av den nye arbeidsskadeforsikringsloven.

Utvalget foreslår at yrkesskadeforsikringsloven § 4 andre ledd tredje punktum ikke tas inn i den nye loven om arbeidsskadeforsikring, da den anses overflødig. Der framgår det at arbeidstakeren kan kreve at erstatningen etter loven utbetales i norsk valuta . Det følger av lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet (sentralbankloven) § 14 at bankens sedler og mynter er tvungent betalingsmiddel i Norge.

Etter fjerde ledd andre punktum skal Kongen godkjenne vedtektene fra YFF Utvalget foreslår å legge denne myndigheten til departementet.

Utvalget har foreslått at navnet på den nye loven er arbeidsskadeforsikringsloven, og foreslår derfor at Yrkesskadeforsikringsforeningen (YFF) skifter navn til Arbeidsskadeforsikringsforeningen (AFF).

13.8 Skadelidtes direkte krav mot forsikringsgiver

13.8.1 Yrkesskadeforsikringsloven

Yrkesskadeforsikringsloven § 5 første ledd lyder:

«Yrkesskadeforsikringen gjelder direkte til fordel for skadelidte.»

Yrkesskadeforsikringsloven § 5 første ledd gir regler om direkte krav («direct action»). Det vil i praksis si at skadelidte bare kan kreve erstatning direkte av forsikringsselskapet. Lovens § 5 første ledd må ses i sammenheng med § 8 første ledd første punktum. Gjennom denne bestemmelsen kan skadelidte bare kreve erstatning fra forsikringsgiver. Arbeidsgiver har ikke ansvar for de tilfeller som går inn under loven. Departementet anfører i Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 86 og 87 at den omstendighet at kravene på denne måten kanaliseres til forsikringsselskapene, er en rasjonell løsning som samtidig bidrar til å forebygge konflikter på arbeidsplassen.

Yrkesskadeforsikringsloven § 8 første ledd lyder:

«Arbeidsgiveren hefter ikke overfor arbeidstakeren for krav etter loven. Arbeidstakeren kan likevel kreve erstatning etter alminnelige erstatningsrettslige regler som ikke går inn under loven.»

Yrkesskadeforsikringsloven § 8 første ledd første punktum innebærer som nevnt at arbeidsgiveren ikke er personlig ansvarlig for skader og sykdommer som omfattes av loven. Når betingelsene i loven er oppfylt, kan skadelidte bare kreve erstatning av forsikringsselskapet. Han eller hun kan ikke i noe tilfelle velge mellom forsikringsgiver eller arbeidsgiver. Skadelidte kan heller ikke rette direkte krav mot arbeidsgiver når denne har forvoldt skaden med forsett. Etter lovens § 13 har Kongen hjemmel til å gi regler om erstatningsutmåling etter loven. Skadelidte kan heller ikke reise krav mot arbeidsgiveren for påstått tap ut over standardsatsene gitt i medhold av forskriften til § 13. Utelukkelsen av arbeidsgiverens personlige ansvar gjelder også der lovpliktig forsikring mangler, slik at arbeidstakeren må fremme krav overfor YFF. Arbeidsgiver er imidlertid ikke fritatt for ethvert erstatningsansvar, se regressregelen i § 8 andre ledd som kommenteres i punkt 13.11.

Arbeidsgiver kan imidlertid bli ansvarlig for skader og sykdommer som ikke dekkes av yrkesskadeforsikringsloven. Etter § 8 første ledd andre punktum er arbeidstakeren ikke avskåret fra å kreve erstatning i slike tilfeller. Det krav arbeidstakeren kan kreve dekket av arbeidsgiver etter alminnelige erstatningsregler, er krav som ikke omfattes av lovens regler om yrkesskade (§ 10) og yrkessykdommer (§ 11), krav om oppreisning for ikke-økonomisk skade etter skadeserstatningsloven § 3–5 som er positivt unntatt etter lovens § 12 tredje punktum, og tingskader. I forhold til yrkessykdommene vil utformingen av «sikkerhetsventilen» etter § 11 ha betydning for arbeidsgivers eventuelle erstatningsansvar. En snever «sikkerhetsventil» vil kunne medføre et økt antall krav med påberopt yrkessykdom rettet mot arbeidsgiver.

13.8.2 Utvalgets vurdering og forslag

Yrkesskadeforsikringsloven § 5 første ledd og § 8 første ledd slår fast det sentrale hovedprinsipp i yrkesskadeforsikringsloven; at erstatning ved yrkesskader og yrkessykdommer i regelen er et forhold mellom arbeidstaker og forsikringsgiver. Det er bare der et tilfelle ikke dekkes av loven, at arbeidstaker kan kreve erstatning etter alminnelige erstatningsrettslige regler. Når det gjelder forslaget om å innføre en egenandel for arbeidsgiver, som skal betales direkte fra arbeidsgiver til arbeidstaker, viser utvalget til drøftelsen i punkt 16.7.3.

Etter utvalgets mening bør denne hovedregelen videreføres i loven om arbeidsskadeforsikring. Siden § 5 første ledd og § 8 første ledd i realiteten omhandler to sider av samme sak, bør bestemmelsene samles i en bestemmelse.

Når det gjelder tingskader, viser utvalget til at det i punkt 12.2.5 er foreslått en bestemmelse som sikrer at nødvendige utgifter til tingskader i forbindelse med arbeidsskader dekkes inntil et visst beløp.

13.9 Hvilken forsikringsgiver som skal svare erstatning

13.9.1 Yrkesskadeforsikringsloven

Yrkesskadeforsikringsloven § 5 andre ledd lyder:

«Forsikringsgiveren til den arbeidsgiver som skadelidte har når skaden eller sykdommen blir konstatert, er ansvarlig for å utbetale erstatning etter loven. Dette gjelder selv om skaden må anses forårsaket mens arbeidsgiveren var i tjeneste hos en annen arbeidsgiver. En skade anses konstatert på det første tidspunkt da skadelidte enten

  1. døde av skaden eller sykdommen uten å ha søkt legehjelp

  2. første gang søkte legehjelp for skaden eller sykdommen, eller

  3. første gang meldte krav til forsikringsgiveren på grunn av skaden eller sykdommen.

Dersom arbeidstakeren ikke lenger er i arbeid, svarer forsikringsgiveren til arbeidstakerens siste arbeidsgiver.»

Yrkesskadeforsikringsloven § 5 andre ledd har regler om hvilket forsikringsselskap som er ansvarlig for å utbetale erstatning etter loven. Bestemmelsen slår fast det såkalte «skadevirkningsprinsippet». Det vil si at skaden eller sykdommen anses inntruffet på det tidspunkt disse ble «konstatert». Konstateringstidspunktet er også avgjørende for om skaden/sykdommen blir omfattet av refusjonsordningen, og for enkelte bestemmelser i standarderstatningsforskriften av 21. desember 1990 nr. 1027.

Konstateringstidspunktet er også tillagt avgjørende betydning etter lovens § 21. Denne bestemmelsen regulerer imidlertid om loven overhodet kommer til anvendelse. Definisjonen av «konstateringstidspunkt» etter § 5 andre ledd er ikke identisk med samme begrep brukt i § 21. Dette vil utvalget komme nærmere tilbake til i punkt 17.5.

Valget mellom skadeårsaksprinsippet, skadekonstateringstidspunktet (skadevirkningstidspunktet) og «claims made» prinsippet ble drøftet i NOU 1988: 6 s. 83 og i Ot.prp. nr. 44(1988–89) s. 70 til 71. Departementet grunngir sitt valg slik i proposisjonen s. 70:

«Man slipper da å ta stilling til hvor den skadelige påvirkning har skjedd. Arbeidstakerne får en entydig motpart å rette kravet mot. Saksbehandlingen vil gå lettere, og skadelidte får en raskere utbetaling. Skadevirkningsprinsippet kan heller ikke sies å gi urimelige resultater for forsikringsgiverne. Riktignok vil et selskap kunne bli nødt til å foreta utbetalinger for skader voldt hos en arbeidsgiver med forsikringsdekning i et annet selskap. Dette er risiko man må ta hensyn til ved premiefastsettingen. Men i en annen skadesak kan selskapet nyte godt av den samme regelen ved at et annet selskap dekker tapet. Det vil skje en naturlig utligning mellom selskapene gjennom at de forsikrer arbeidsgivere i alle farekategorier, se Utredningen s. 83 sp 1–2.»

Etter lovens § 5 andre ledd er det forsikringsgiveren til arbeidsgiveren som skadelidte har når skaden eller sykdommen blir konstatert som er ansvarlig for å utbetale erstatningen etter loven. Dette gjelder selv om skaden anses forårsaket mens arbeidstakeren var i tjeneste hos en annen arbeidsgiver. Andre ledd regulerer i realiteten to typer situasjoner;

  • der arbeidsgiveren har skiftet forsikringsselskap, og

  • der arbeidstakeren har gått over til en annen arbeidsgiver

Bokstavene a til c i § 5 andre ledd er alternative. Skaden anses konstatert på det første tidspunkt da skadelidte enten:

  • døde av skaden eller sykdommen uten å ha søkt legehjelp (bokstav a),

  • første gang søkte legehjelp for skaden eller sykdommen (bokstav b), eller

  • første gang meldte krav til forsikringsgiveren på grunn av skaden eller sykdommen (bokstav c).

Det avgjørende i forhold til lovens begrep «konstatert» er når symptomene som kommer av ulykken eller påvirkningen, manifesterer seg ved at skadelidte søker legehjelp. Uttrykket «legehjelp» skal imidlertid ikke tas på ordet. Annet autorisert helsepersonell, for eksempel fysioterapeut eller tannlege, likestilles, se Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 87. Ved uttrykket «autorisert» helsepersonell utelukkes imidlertid de som benytter mer uortodokse behandlingsformer.

Forutsetningen for konstatering er at årsaken til at legehjelp ble søkt, er en skade eller en sykdom som senere viser seg å være en ulykkesskade eller yrkessykdom, se proposisjonen s. 87. Hvor langt denne bemerkningen skal trekkes når det er registrert symptomer i forbindelse med rutineundersøkelser hos bedriftslege eller i forbindelse med at skadelidte i utgangspunktet har søkt legen for annen lidelse, er uavklart. Sannsynligvis må skaden eller sykdommen anses konstatert i lovens forstand uansett hva eller hvem som har foranlediget at lege eller lignende ble kontaktet.

Lovens ordlyd skiller ikke mellom ulykkesskader og sykdommer. I praksis har forsikringsselskapene imidlertid anvendt bestemmelsen slik at man ved ulykkesskader legger tidspunktet for arbeidsulykken og ikke legesøkningstidspunktet til grunn som konstateringstidspunkt, se Kaltenborn (1995) s. 17.

Lovens § 5 tredje ledd regulerer tilfeller der skadelidte får konstatert en yrkesskade eller en yrkessykdom da han eller hun ikke lenger er i arbeid. Forsikringsgiveren til arbeidstakerens siste arbeidsgiver er da ansvarlig. Det avgjørende er hvilken forsikringsgiver den siste arbeidsgiveren hadde da skaden eller sykdommen ble konstatert . Bestemmelsen får anvendelse når for eksempel pensjonister eller arbeidsløse rammes av senskader. De vanligste tilfellene med senskader er ulike lungesykdommer og kreft etter tidligere eksponering for asbeststøv. Lovens § 5 tredje ledd kommer også til anvendelse der arbeidsløsheten skyldes arbeidsgiverens konkurs. Dekning etter denne bestemmelsen forutsetter at skadelidte har vært i arbeid etter 1990, slik at det har vært forsikringsplikt for ham eller henne, se kommentarene til lovens § 21 i punkt 17.5.

På grunn av ulikt materielt innhold i uttrykket konstatert i §§ 5 og 21, kan det forekomme tilfeller der skaden anses konstatert før 1990 i § 5’s forstand selv om skadelidte likevel er omfattet etter § 21. I henhold til dom av 21. desember 2001 fra Borgarting lagmannsrett skal Yrkesskadeforsikringsforeningen (YFF) utbetale erstatning i slike tilfeller. Forsikringsbransjens praksis, som før dommen tok utgangspunkt i første legebesøk etter 1990 i forhold til pliktig selskap, ble etter dette lagt om fra 2. mai 2002.

I en del saker kan det, på tross på den praksis det er redegjort for her, oppstå uenighet mellom forsikringsselskapene om hva som skal anses som konstateringstidspunkt. Konstateringstidspunktet får som nevnt betydning for hvilket selskap som i den konkrete erstatningssaken skal utbetale erstatning. For å unngå den såkalte «kasteballproblematikken» der skadelidte opplever å bli henvist fra det ene selskapet til det andre, ble den 1. februar 2001 inngått en avtale mellom selskapene der denne problemstillingen er søkt avklart. Avtalen gjelder fra 1. februar 2001. I henhold til avtalen er YFF gitt en sentral rolle i slike tilfeller. Der selskapene ikke erkjenner ansvar etter § 5 kan både skadelidte og selskapene kreve at skadebehandlingen overføres til YFF. Det selskap som mener at det ikke har ansvar, plikter å gjøre skadelidte oppmerksom på retten til å bringe saken inn for YFF. YFF forestår i utgangspunktet saksbehandlingen. I de tilfeller der YFF ved sin behandling av saken avklarer konstateringstidspunktet, sendes saken imidlertid tilbake til ansvarlig selskap.

13.9.2 Utvalgets vurdering og forslag

Utvalget vil foreslå å videreføre ordlyden i yrkesskadeforsikringsloven § 5 andre og tredje ledd i lov om yrkesskadeforsikring til den nye loven om arbeidsskadeforsikring, men med enkelte språklige endringer og materielle presiseringer.

Uttrykket «konstatert» brukes i yrkesskadeforsikringsloven §§ 5 og 21. Det har imidlertid ulikt materielt innhold. At samme uttrykk blir brukt i forskjellige bestemmelser som har ulikt meningsinnhold, kan gi økt risiko for forveksling og sammenblanding. Reglene blir i tillegg mindre informative i forhold til skadelidte og kan komplisere saksbehandlingen.

Utvalget har vurdert om det vil gi et klarere regelverk dersom man legger forståelse av § 21 til grunn for hvilket selskap som skal svare erstatning etter § 5. Som påpekt foran tar § 21 sikte på å regulere en helt annen problemstilling enn § 5. På bakgrunn av avgjørelser i Høyesterett fortolkes bestemmelsen i § 21 utvidende, slik at færrest mulig arbeidstakere skal falle utenfor yrkesskadelovgivningen. På den annen side må ordlyden i § 5 gjenspeile selskapenes behov for en administrativ klar og entydig regel som gir lite rom for skjønn. Både skadelidte og selskapene er best tjent med at «kasteballsituasjonene» unngås ved at det i et konkret tilfelle med krav om erstatning uten videre er gitt hvilket selskap som er ansvarlig. Etter utvalgets syn er ordlyden § 21 ikke forenlig med at «kasteballsituasjonene» unngås.

Etter dagens regel i § 5 er konstateringstidspunktet det samme for skader og sykdommer. I praksis setter imidlertid forsikringsselskapene konstateringstidspunktet ved ulykkesskader til det tidspunktet da arbeidsulykken inntraff. Siden bestemmelsen bare regulerer forholdet mellom selskapene, anses praksis neppe i strid med ordlyden. Utvalget vil imidlertid foreslå å lovfeste denne praksisen av forenklingshensyn. De fleste yrkesskader er skader etter arbeidsuhell, og en regel som knytter selskapets ansvar for å utbetale erstatning til selve ulykkestidspunktet vil forenkle saksbehandlingen, og man vil unngå de fleste «kasteballsituasjonene». Når skaden måtte bli medisinsk påvist, er følgelig ikke avgjørende i forhold til hvilket selskap som skal svare erstatning.

Etter ordlyden i yrkesskadeforsikringsloven § 5 er det avgjørende hvilket tidspunkt skadelidte søkte legehjelp . Etter forarbeidene skal imidlertid uttrykket lege forstås utvidende. I praksis kan det derfor være uklart hva som ligger i uttrykket. Utvalgets flertall foreslår av informasjons- og forenklingshensyn å lovfeste at bare helsepersonell med sykmeldingsadgang likestilles med lege, jf. folketrygdloven § 8–7 og forskrift av 6. juli 2001 om en forsøksordning for kiropraktorer og fysioterapeuter med videreutdanning i manuell terapi, gitt i medhold av folketrygdloven § 25–13 tredje ledd. I dag har leger, tannleger, kiropraktorer og manuelle terapeuter rett til å skrive erklæring ved arbeidsuførhet som kan danne grunnlag for sykmelding. Det er derfor naturlig å formode at det i første rekke er disse gruppene av helsepersonell som skadelidte vil oppsøke ved sykdommer – også der årsaken til sykdommen er forholdene på arbeidsplassen.

Det vil kunne skje at forskriften av 6. juli 2001 endres, slik at noen av disse gruppene senere mister retten til sykmelding. Dette skal ikke ha betydning for de tilfeller der det allerede er avklart hvilket selskap som skal svare erstatning basert på det tidspunktet da skadelidte oppsøkte representanten for vedkommende gruppe. Dersom arbeidstakeren tidligere har oppsøkt en representant for en gruppe som senere blir omfattet av sykmeldingsadgangen, skal det ikke vektlegges der selskapets ansvar allerede er fastlagt ut fra konsultasjon med representant for en av de gruppene som har sykmeldingsadgang.

På bakgrunn av utvalgets forslag når det gjelder ulykkesskadene, vil det bare være i forhold til yrkessykdommene at det tidspunktet skadelidte oppsøker helsepersonell vil være relevant. I praksis vil det trolig fortsatt være slik at det er det tidspunktet lege blir søkt som vil være avgjørende for selskapets ansvar etter loven.

Utvalget er kjent med at i de senere årene har blitt satt fram krav om erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven fra tidligere militært personell som har pådratt seg posttraumatisk stressyndrom (PTSD) etter FN-tjeneste. Det er anslått at ca. 5 prosent av de omlag 55.000 soldater og offiserer som deltar i denne tjenesten utvikler slik sykdom. Hos en del av soldatene som ble utsatt for psykiske påkjenninger under tjenesten i Libanon, blir PTSD først konstatert etter 1. januar 1990. Dersom de aktuelle gruppene av personer har vært i arbeid etter dette tidspunktet, svarer arbeidsgivers forsikringsselskap på konstateringstidspunktet erstatning. Det hevdes imidlertid at intensjonen bak yrkesskadeforsikringsloven neppe har vært at risikoen for «krigsskader» på denne måten kan veltes over på private arbeidsgivere og deres forsikringsselskaper. Enkelte mener at den type virksomhet som det her er tale om, nemlig at norske borgere utsettes for risikoer ved krigshandlinger, er helt særegen for staten. Den kan ikke sammenliknes med risikoen som selskapene alltid har der arbeidstakere veksler mellom ulike arbeidsgivere, slik at arbeidsgivers forsikringsselskap på konstateringstidspunktet bærer risikoen for sykdom som arbeidstakeren utvikler som følge av skadelig yrkespåvirkning som skjedde hos tidligere arbeidsgivere.

Utvalget konstaterer at dette er en problemstilling som har blitt aktualisert de senere årene. Problemstillingen som berøres, er imidlertid generell i forhold til lov om yrkesskadeforsikring. En kan ikke se at den reiser spørsmål som er særegne i forhold til dette utvalgets arbeid.

Utvalget skal ellers tillegge at personell i internasjonale fredsoperasjoner er omfattet av en egen tariffavtale i staten, og at det i tillegg er på trappene å etablere en særskilt «billighetserstatning» for dem som har fått psykiske senskader som følge av FN-tjeneste.

13.10 Forsikringsgivers ansvar ved opphør av forsikringsavtalen

13.10.1 Yrkesskadeforsikringsloven

Yrkesskadeforsikringsskadeloven § 6 lyder:

«Opphører en forsikringsavtale å gjelde svarer forsikringsgiveren likevel inntil ny forsikringsavtale trer i kraft. Forsikringsgiverens ansvar faller likevel bort senest fire måneder etter opphør av avtalen.

Forsikringsgiveren skal i betalingsvarsel eller i oppsigelse gjøre arbeidsgiveren kjent med de følger som manglende forsikring kan ha.»

Yrkesskadeforsikringsloven § 3 første ledd pålegger arbeidsgiver å tegne forsikring for de ansatte. I de tilfeller arbeidsgiver av ulike årsaker velger å bytte forsikringsselskap, vil en ny forsikringsavtale i regelen begynne å gjelde samtidig med opphør av den forrige avtalen. Der det går en tid før en ny avtale iverksettes, vil yrkesskadeforsikringsloven § 6 kunne komme til anvendelse. Denne paragrafen omhandler opphør av en forsikringsavtale. Bestemmelsen har først og fremst betydning for om plikten til å dekke det ansvar som er hjemlet i loven skal plasseres hos forsikringsgiver, eller om erstatning skal dekkes av Yrkesskadeforsikringsforeningen (YFF) etter § 7 med regressansvar for arbeidsgiver etter § 8 andre ledd og straffeansvar etter § 19, se kommentarene i punkt 13.11 og 13.17.

I henhold til § 6 første ledd første punktum svarer (den tidligere) forsikringsgiveren inntil ny forsikringsavtale trer i kraft. Etter andre punktum løper dette ansvaret likevel ikke ut over fire måneder etter opphør av avtalen. Regelen har i første rekke betydning mellom selskapene, i og med at det ville være utelukket å la skadelidte bli stående uten vern. I Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 87 og 88 begrunner departementet regelen med at det er viktig å hindre at forsikringsdekningen faller bort på kort varsel.

Bestemmelsen tilsier også at det selskapet hvis avtale er sagt opp, har ansvar i forhold til skadelidte i en nærmere avgrenset periode etter oppsigelsen. Slik sett er § 6 første ledd også en ansvarsbestemmelse. Alternativet ville ha vært å pålegge YFF et ansvar også for slike tilfeller, men høringsinstansene hadde ikke innvendinger mot at ansvaret ble lagt på selskapet der forsikringen var tegnet, se Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 88.

Der arbeidsgiver unnlater å tegne forsikring etter at perioden på fire måneder er utløpt, hefter ikke selskapet lenger, og skadelidte må rette sitt erstatningskrav mot YFF, jf. § 7.

Lovens § 6 andre ledd pålegger forsikringsgiver i betalingsvarsel eller oppsigelse å gjøre arbeidsgiver kjent med de følger manglende forsikring kan medføre: straffeansvar og uavkortede regresskrav. Departementet mente at en slik regel ville gjøre forsikringsplikten mer effektiv dersom sanksjonene klart ble gjort kjent for arbeidsgiver. Regelen antas imidlertid å være en ordensmessig bestemmelse, og inneholder ingen hjemmel for erstatningsansvar ved mislighold. Erstatningsansvar som følge av misligholdt informasjonsplikt må baseres på alminnelige erstatningsrettslige prinsipper.

13.10.2 Utvalgets vurdering og forslag

Skadelidte vil, uansett om arbeidsgiver har tegnet forsikring eller ikke, eller om en slik forsikringsavtale har opphørt, være sikret erstatning ved yrkesskade etter yrkesskadeforsikringsloven § 6 første ledd eller § 7.

Utvalget finner at det vil være hensiktsmessig å opprettholde en bestemmelse der forsikringsgiver svarer i en avgrenset periode ut over opphør av avtalen. Utvalget viser til departementets grunngivning for en slik regel. Utvalget finner å kunne slutte seg til denne begrunnelsen. En har heller ikke spesielle innvendinger mot at denne «opphørsperioden» er satt til fire måneder. Utvalget går derfor inn for å videreføre ordlyden i yrkesskadeforsikringsloven § 6 første ledd ved overgang til ny lov om arbeidsskadeforsikring.

For å synliggjøre arbeidsgivers ansvar, dersom han unnlater å videreføre forsikringen ved forsikringsavtalens opphør, foreslår utvalget å opprettholde informasjonsbestemmelsen i § 6 andre ledd.

13.11 Forsikringsgivers ansvar ved manglende forsikring

13.11.1 Yrkesskadeforsikringsloven

Yrkesskadeforsikringsloven § 7 lyder:

«Dersom ingen forsikringsgiver er ansvarlig etter §§ 5 eller 6, svarer de forsikringsgivere som tilbyr yrkesskadeforsikring etter loven, i fellesskap for arbeidstakerens tap. Forsikringsgiverne er solidarisk ansvarlige. Kongen kan gi nærmere regler om fordeling av skadesummen mellom dem.»

Yrkesskadeforsikringsloven § 3 første ledd pålegger arbeidsgiver å tegne forsikring til dekning av yrkesskader. Det er imidlertid viktig å ha et regelverk som ivaretar arbeidstakernes rett til erstatning ved yrkesskader også i de tilfeller der arbeidsgiver har unnlatt å tegne lovpålagt forsikring.

Reglene i lovens §§ 5 og 6 vil normalt gi svar på hvilken forsikringsgiver som plikter å utbetale erstatning, også i en periode etter forsikringsavtalens opphør. Disse bestemmelsene omhandler imidlertid ikke ansvaret for skader som oppstår hos arbeidstaker der arbeidsgiver ikke har tegnet forsikring. Hensynet til skadelidte tilsier at også slike tilfeller bør utløse rett til erstatning.

Lovens § 7 gjelder i et hvert tilfelle der lovpliktig forsikring mangler. Både der arbeidsgiver ikke har tegnet forsikring etter § 3 og der forsikringsgivers dekningsplikt har opphørt etter § 6 første ledd. I kraft av disse reglene vil arbeidstakeren ved manglende forsikring alltid være sikret forsikringsdekning etter loven. Det gjelder også i de tilfeller der han eller hun er alderspensjonert eller arbeidsforholdet har opphørt av andre grunner da skaden eller sykdommen ble påvist, se Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 74.

Det følger av lovens § 7 første punktum at forsikringsgiverne i fellesskap skal dekke tapet der lovpålagt forsikring ikke foreligger. Bestemmelsen har mønster etter bilansvarsloven § 10. Etter bestemmelsens andre punktum svarer forsikringsgiverne én for alle og alle for én for tap som omfattes av bestemmelsen. Solidaransvaret omfatter imidlertid ikke eventuelt tap som arbeidstakeren blir påført som faller utenfor yrkesskadeforsikringsloven dekningsområde. En skade som gir rett til erstatning etter en tariffavtale, men som ikke omfattes av lov om yrkesskadeforsikring, må arbeidsgiver selv svare for ved manglende forsikring. Et eksempel på en slik skade vil kunne være skade oppstått ved ulykke på vei til eller fra arbeidsplassen, som i regelen er unntatt dekning etter yrkesskadeforsikringsloven § 10..

Henvisning til §§ 5 og 6 innebærer at § 7 tar sikte på de tilfeller der det ikke foreligger noen forsikringsavtale da skaden eller sykdommen konstateres (§ 5), eller der hvor forsikringsavtalen opphører uten av ny avtale har trådt i kraft (§ 7). I punkt 13.6 har utvalget beskrevet problemstillingen med mangelfull forsikring. Det vil si der arbeidsgiver i tråd med lovens § 3 første ledd har tegnet forsikring for de ansatte, men der avtalen er mangelfull og ikke omfatter den ansatte som er rammet av yrkesskade. Vedkommende faller utenfor lovens dekningsområde, og må forholde seg til arbeidsgiver.

En slik løsning er åpenbart ikke noen god løsning for skadelidte. For det første er det et spørsmål om ansvarsgrunnlag. Det vil si at det er de alminnelige erstatningsrettslige regler som anvendes. Det er ikke det objektive ansvaret etter yrkesskadeforsikringsloven som forsikringsselskapet har. Dernest kommer risikoen for om arbeidsgiver har midler til å dekke erstatningskravet. Det er nærliggende å tolke § 7 analogisk slik at den også får anvendelse der det foreligger en avtale om yrkesskadeforsikring, men skadelidte ikke er omfattet av denne. Uttalelser i forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven støtter et slikt syn, se Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 74, der det heter at hensynet til at arbeidstakere alltid skal ha forsikringsdekning har stor vekt. Lovgivers hensikt synes med dette å være å sikre alle arbeidstakere i alle sammenhenger hvor det ikke foreligger dekning, uansett årsaken til den mangelfulle dekningen.

Reelle hensyn trekker i samme retning; det er ingen grunn til at en arbeidstaker skal ha bedre beskyttelse der arbeidsgiver ikke har tegnet forsikring, enn der det er tegnet en forsikring, men der denne er mangelfull. En slik løsning ville også føre til at arbeidsgiver ved mangelfull forsikring «slipper unna» med et ansvar etter alminnelige erstatningsrettslige regler. YFF vil i en slik situasjon ha krav på regress mot arbeidsgiveren uavhengig av skyld hos denne, se § 8 andre ledd andre punktum. YFF overtar solvensrisikoen hos arbeidsgiveren, men lider for øvrig ikke noe tap.

Tredje punktum gir Kongen fullmakt til å gi nærmere regler om fordeling av erstatningssummen mellom selskapene. Slike regler er i dag gitt i forskrift 13. oktober 1989 nr. 1041 del III.

13.11.2 Utvalgets vurdering og forslag

Yrkesskadeforsikringsloven § 7 er en sentral bestemmelse sett fra arbeidstakernes side. Hensynet bak yrkesskadeforsikringsloven er å sikre skadelidte erstatning ved yrkesskader og yrkessykdommer. Dette skjer ved en lovpålagt forsikringsplikt for arbeidsgiveren. Det er derfor avgjørende å ha regler som sikrer skadelidte erstatning også i de tilfeller der arbeidsgiver har unnlatt å tegne yrkesskadeforsikring. Hensynet til de skadelidte tilsier at også uforsikrede gis rett til erstatning.

Etter utvalgets oppfatning bør også den nye loven om arbeidsskadeforsikring ha regler som på denne måten sikrer arbeidstakerens rett til erstatning ved arbeidsskade. Utvalget viser til departementets begrunnelse for en slik regel. Utvalget kan slutte seg til denne grunngivingen. Utvalget går derfor inn for å videreføre ordlyden i § 7 til den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

Slik vist foran vil skadelidte som ikke omfattes av en etablert forsikringsordning fordi denne er mangelfull, etter en analogisk fortolkning av § 7 likevel ha rett til krav på erstatning fra YFF. Utvalget har i punkt 13.6 angitt løsninger for å unngå slike tilfeller. Utvalget har der foreslått at det i forsikringspliktbestemmelsen i arbeidsskadeforsikringsloven presiseres at arbeidsgiver skal tegne forsikring for alle ansatte i samme forsikringsselskap.

For bedre å klargjøre lovgrunnlaget for skadelidtes rett til erstatning etter arbeidsskadeforsikringsloven – der denne problemstillingen likevel skulle aktualiseres – foreslår utvalget at man i en ny bestemmelse om manglende forsikring i arbeidsskadeforsikringsloven også henviser til forsikringspliktbestemmelsen. Med en slik regel har også AFF en klarere hjemmel for regress mot arbeidsgiver, se ellers punkt 13.12.

Den nye bestemmelsen bør i tillegg gi departementet fullmakt til å gi nærmere regler om fordelingen av erstatningssummen mellom selskapene.

13.12 Forsikringsgivers regressadgang

13.12.1 Yrkesskadeforsikringsloven

Yrkesskadeforsikringsloven § 8 andre og tredje ledd lyder:

«Forsikringsgiveren kan kreve regress hos en arbeidsgiver som forsettelig har voldt skaden eller sykdommen. Regressadgangen omfatter også refusjon til folketrygden. Når forsikringsgiverne i fellesskap har utbetalt erstatning etter regelen i § 7, kan de kreve regress hos den uforsikrede arbeidsgiveren uten hensyn til skyld.

Kan arbeidstakeren etter alminnelige erstatningsregler kreve at en tredjeperson erstatter tap som omfattes av loven, inntrer forsikringsgiveren i arbeidstakerens rett overfor denne tredjepersonen.»

Yrkesskadeforsikringsloven § 8 andre og tredje ledd gir regler om regress. Andre ledd inneholder bestemmelser om forsikringsgivers regress overfor arbeidsgiver. Etter andre ledd første punktum kan forsikringsgiver kreve regress mot arbeidsgivere som har forvoldt skaden med forsett. Grov uaktsomhet er ikke tilstrekkelig, da regressrett på dette grunnlag ikke anses praktisk. Et eksempel på forsett som gir grunnlag for regress fra forsikringsgiver, vil være der arbeidsgiveren for eksempel slår ned en ansatt.

Departementet begrunner regressregelen i Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 77 følgende:

«En regressadgang kunne tenkes å virke preventivt. Det kan ikke utelukkes at trusselen om selv å måtte bære et eventuelt ansvar ved uaktsomhet ville påvirke arbeidsgiverne til å gjennomføre sikringstiltak. På den annen side ivaretas prevensjonshensynet av risikograderte premier. Yrkesskadeforsikringen minner dessuten om en ansvarsforsikring, selv om den ikke på vanlig måte dekker et personlig ansvar. Poenget med en ansvarsforsikring er nettopp at forsikringstakeren skal holdes skadesløs. Justisdepartementet antar at forventingen om å ha beskyttelse mot ansvar er en viktig grunn til at arbeidsgiversiden har stilt seg bak Y-utvalgets forslag. Et av hensynene bak reformen er dessuten å fjerne spørsmålet om skyld fra arbeidsplassene. Hensynet kan ikke bli ivaretatt fullt ut hvis man åpner for regresskrav mot forsikrede arbeidsgiver. Departementet foreslår på denne bakgrunn at forsikringsgiver ikke skal ha regress mot arbeidsgiver som uaktsomt har forårsaket skade, grovt uaktsomhet inkludert. Derimot ville det vært åpenbart støtende og i strid med allment anerkjente prinsipper om selskapene ikke skulle ha regressadgang ved forsett fra arbeidsgivernes side.»

Dersom en av skadelidtes kollegaer forvolder skaden forsettelig, har forsikringsselskapet i prinsippet regress mot arbeidsgiveren etter utkastets andre ledd, jf. skadeserstatningsloven § 2–1 nr. 1. I praksis vil arbeidsgivers ansvar være begrenset etter samme bestemmelses andre punktum.

I de tilfeller der en arbeidsgiver har tegnet yrkesskadeforsikring for et angitt antall arbeidstakere og det kommer krav fra en tidligere ansatt etter lovens § 5 tredje ledd, vil det ikke være grunnlag for regresskrav. Forsikringsavtalen må uavhengig av hvordan man formulerer seg ved tegning, forstås slik at den omfatter slike krav.

Etter § 8 andre ledd andre punktum kan forsikringsgiver (Yrkesskadeforsikringsforeningen) kreve regress mot en uforsikret arbeidsgiver når denne har utbetalt erstatning etter lovens § 7. I disse tilfeller er den uforsikrede arbeidsgiver ansvarlig på objektivt grunnlag. Det vil si uavhengig av om arbeidsgiver ville ha vært ansvarlig etter alminnelige erstatningsregler. Årsaken til unnlatelsen av å sørge for lovpliktig forsikring er derfor uten betydning. YFF’s krav vil ikke være begrenset til beløp utmålt etter alminnelige erstatningsutmålingsregler, men hele utbetalingen fra YFF. Regresskravet vil imidlertid ikke omfatte refusjon til folketrygden, siden YFF ikke betaler slik refusjon. Arbeidsgivers ansvar vil kunne lempes etter skadeserstatningsloven § 5–2.

Yrkesskadeforsikringsloven § 8 tredje ledd gir forsikringsgiver en regressrett mot ansvarlige tredjepersoner forutsatt at arbeidstakeren etter alminnelige erstatningsrettslige regler kan kreve slikt tap erstattet. Krav mot arbeidskolleger i samme bedrift er ikke særlig aktuelt, men vil kunne tenkes ved særlig risikofylt virksomhet. Tredjeperson kan være en produsent eller en importør som er ansvarlig etter produktansvarsloven. Regressretten gjelder likevel ikke der denne tredjepersonen samtidig er arbeidsgiveren. For arbeidsgivere innen transportbransjen er det ikke upraktisk at trafikkforsikringen svarer for slik skade. I de tilfeller hvor yrkesskaden skjer i forbindelse med et trafikkuhell er yrkesskadeforsikringen subsidiær i forhold til trafikkforsikringen (bilansvaret). Det endelige tapet skal belastes trafikkforsikringen. Det vises til uttalelser i Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 75 til 78, jf. s. 88.

Både hva gjelder ansvarsgrunnlag og erstatningsutmåling vil regresskravet følge alminnelige erstatningsrettslige regler og ikke spesialreglene i yrkesskadeforsikringsloven. Eksempelvis vil avkorting ved medvirkning følge bestemmelsene i skadeserstatningsloven der terskelen for medvirkningsansvaret er lavere enn etter lov om yrkesskadeforsikring § 14. Imidlertid vil lempingsregelen i skadeserstatningsloven § 5–2 kunne komme til anvendelse i regressomgangen. Hvis utbetalingen etter yrkesskadeforsikringsloven er større enn erstatningen som ville ha fulgt av reglene i skadeserstatningsloven, er regresskravet avgrenset til det som ville ha vært resultatet ved utmåling etter de alminnelige bestemmelser. Dersom kravet mot erstatningsansvarlig tredjeperson etter alminnelige utmålingsregler er høyere enn den erstatning lov om yrkesskadeforsikring gir anvisning på, er regresskravet begrenset til det som er erstatningsmessig etter lov om yrkesskadeforsikring. Forsikringsselskapet skal ikke sitte igjen med gevinst. Selskapet har likevel rett til å dekke opp det som er utbetalt i refusjon til folketrygden.

I punkt 13.10 foran er det redegjort for at forsikringsselskapet hefter i fire måneder etter at avtalen om yrkesskadeforsikring har opphørt, jf. lovens § 6 første ledd. Etter bestemmelsens ordlyd regulerer den ikke bare fordeling av ansvar mellom forsikringsgiverne, men også erstatningsansvaret i perioden på fire måneder dersom det ikke tegnes ny forsikring. YFF er imidlertid ikke forpliktet til å utbetale erstatning for tilfeller inntruffet i denne perioden, jf. § 7. Ansvaret til YFF omfatter bare tilfeller der ingen er ansvarlig etter §§ 5 eller 6. YFF har her regress i medhold av § 8 andre ledd.

Der forsikringsselskapet må svare erstatning for skader og sykdommer i «opphørsperioden» på fire måneder, oppstår spørsmålet om eventuell regressadgang. Yrkesskadeforsikringsloven § 8 hjemler ikke regress for selskapet, da bestemmelsen som nevnt knytter regressadgangen til de tilfeller der YFF har utbetalt erstatning etter § 7. Det synes derfor uklart om forsikringsselskapet som utbetaler erstatning til arbeidstakeren etter § 6 første ledd, kan kreve regress av arbeidsgiver på subjektivt eller objektivt grunnlag.

13.12.2 Utvalgets vurdering og forslag

Yrkesskadeforsikringsloven § 8 er en viktig bestemmelse som gir YFF adgang til å kreve dekket sine økonomiske utlegg av arbeidsgivere som ikke har forholdt seg i henhold til den lovpålagte forsikringsplikten. En regel om regress vil, sammen med straffansvaret, også kunne medvirke til at arbeidsgiver overholder sin plikt til å forsikre sine ansatte. Lovens § 8 har således en preventiv effekt.

Etter utvalgets oppfatning bør en bestemmelse om regress, slik vi finner den i yrkesskadeforsikringsloven § 8, videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

Utvalget finner ikke grunnlag for å foreslå innføring av en regel som gir forsikringsselskapene som svarer erstatning i «opphørsperioden» etter § 6 første ledd, rett til regress hos arbeidsgiveren. Den omstendighet at selskapene løper en risiko for å måtte svare erstatning i en «opphørsperiode», er kjent for dem. Forsikringsselskapene kan derfor ta høyde for en slik risiko i forbindelse med premiefastsettelsen.

13.13 Registreringsplikt og innsynsrett

13.13.1 Yrkesskadeforsikringsloven

Yrkesskadeforsikringsloven § 9 lyder:

«Forsikringsgiver skal registrere krav som følge av yrkesskade og yrkessykdom. Offentlige myndigheter, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner kan kreve innsyn i registeret for bruk i skadeforebyggende arbeid. Kongen kan gi nærmere regler om registreringen, herunder om at opplysninger av personlig karakter ikke skal registreres, og om taushetsplikt overfor andre enn dem som etter annet punktum har innsynsrett.»

Yrkesskadeforsikringsutvalget foreslo ikke regler om registrering og innsynsrett. Departementet begrunnet forslaget til slike regler med forebyggelse av skade, se Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 88. Departementet uttalte videre:

«Formålet med paragrafen er at statistikken over yrkesskadene skal være tilgjengelig til bruk i skadeforebyggende arbeid. I dette ligger at registeret naturlig bør inneholde opplysninger om hvor skadelidte var ansatt da skaden ble forårsaket, hvilken skade det er tale om, og eventuelt hvor skaden antas å være forårsaket. Registeret må utformes slik at man enkelt kan få ut statistikk som viser hvilke problemer som er knyttet til arbeidsmiljøet og hvordan man best kan løse dem.»

Lovens § 9 første punktum pålegger forsikringsgiverne å registrere alle krav som følge av yrkesskade og yrkessykdom. Andre punktum gir regler om hvem som skal ha innsynsrett i registeret. Kongen kan etter tredje punktum gi forskrifter om registeret. Tredje punktum nevner uttrykkelig at forskriftene kan regulere visse spørsmål om taushetsplikt og personvern.

Nærmere regler i medhold av yrkesskadeforsikringsloven § 9 er gitt i forskrift av 13. oktober 1989 nr. 1041. Disse reglene lyder slik:

(1) Det register en forsikringsgiver plikter å føre etter yrkesskadeforsikringsloven § 9, skal inneholde opplysninger om følgende forhold:

  1. Yrkesskadens/yrkessykdommens art og omfang

  2. Arbeidsstedet hvor yrkesskaden/yrkessykdommen er forårsaket.

Dersom årsaken til yrkesskaden/yrkessykdommen er kjent, skal registeret også inneholde opplysninger om dette.

(2) Kommunal- og arbeidsdepartementet kan gi nærmere regler om hvilke krav som skal stilles til opplysninger i registeret.

Utvalget viser ellers til redegjørelsen for hvilke opplysninger som registreres i forbindelse med yrkesskader og yrkessykdommer, se punkt 7.2.

13.13.2 Utvalgets vurdering og forslag

Utvalget er enig med departementet i at hensynet til blant annet forebygging av arbeidsskader tilsier at man bør ha regler som sikrer at arbeidsskader blir registrert, slik at denne kunnskapen kan anvendes for å bedre arbeidsmiljøet.

Utvalget foreslår derfor at det materielle innhold i yrkesskadeforsikringsloven § 9 videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring. Utvalget er imidlertid av den oppfatning at slike registrerte opplysningene bør kunne brukes aktivt av dem som har tilgang etter loven, uten at det skal være et vilkår for utlevering at disse opplysningene kun skal brukes «i skadeforebyggende arbeid». Dette forutsetter imidlertid at personopplysningsloven ikke brytes.

Utvalget foreslår å videreføre hjemmelen til å gi forskrift om registrering og innsyn, men forslår å legge hjemmelen til departementet, ikke Kongen.

I dag sender de fleste forsikringsselskaper sine registrerte opplysninger til Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH), som lager et felles register. Selskapene har imidlertid ingen plikt dette etter dagens yrkesskadeforsikringslov. Utvalget foreslår ikke å innføre en slik plikt, men vil presisere at departementet, dersom dagens praksis ikke lenger blir fulgt, kan gi regler om plikt til et fellesregister.

I første rekke er det Arbeidstilsynet som har ansvaret for å sikre at de krav som stilles til arbeidsmiljøet blir ivaretatt slik at skader og sykdommer ikke oppstår, se arbeidsmiljøloven kapittel XIII. Arbeidstilsynet registrerer i den forbindelse opplysninger om yrkesskader og yrkessykdommer som blir innsendt av arbeidsgivere og leger i medhold av lovens kapittel VI. Slik utvalget ser det, er det viktig at bestemmelser om registrering av arbeidsskader etter ulike regelverk i størst mulig grad blir koordinert. En eventuell plikt for FNH til å sende registrerte opplysninger til Arbeidstilsynet kan reguleres i forskrift.

13.14 Ufravikelighet

13.14.1 Yrkesskadeforsikringsloven

Yrkesskadeforsikringsloven § 16 lyder:

«Avtaler som begrenser arbeidstakernes rettigheter etter loven er ugyldige.»

Lov om yrkesskadeforsikring er preseptorisk i den forstand at avtaler som begrenser arbeidstakernes rettigheter etter loven er ugyldige. Som arbeidstaker regnes også her etterlatte. Lovens § 16 innebærer et forbud mot å fastsette forsikringsvilkår som er mer restriktive mot arbeidstaker enn det som følger av loven selv. For eksempel fastsettelse av egenandeler eller at omfangsbestemmelsene innskrenkes.

Ugyldighetsbestemmelsen rammer imidlertid ikke bare forsikringsavtaler, men også individuelle eller kollektive avtaler mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Uttrykket «rettigheter etter loven» omfatter også de rettigheter skadelidte er sikret etter forskrifter gitt i medhold av yrkesskadeforsikringsloven. Begrensningen vil videre gjelde i forhold til paragrafer i andre lover og forskrifter fastsatt med hjemmel i andre lover, via yrkesskadeforsikringslovens henvisning til dette regelverket.

Lovens § 16 er ikke til hinder for avtaler som gir bedre rettigheter enn det som følger av loven selv. En inngått avtale blir derfor bare å sette til side som ugyldig for den del som strider mot loven. Det foreligger tariffavtaler både i private, kommunale og statlige sektor der arbeidstakeren sikres bedre rettigheter enn hva han eller hun kan forvente etter folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven. Kollektive eller individuelle avtaler som gir bedre dekning enn yrkesskadeforsikringsloven, er ikke bindende for forsikringsgiver med mindre dette også er fulgt opp i forsikringsavtalen. Utvalget viser ellers til den nærmere redegjørelsen for tariffavtalene i punkt 3.6 og 4.6.6.

13.14.2 Utvalgets vurdering og forslag

Yrkesskadeforsikringsloven § 16 gjør det klart at loven ikke kan fravikes til skade for arbeidstakerne. Det skal også nevnes at heller ikke folketrygdlovens særregler ved yrkesskade kan innskrenkes ved avtale.

Etter utvalgets syn er det viktig at arbeidstakernes rettigheter som gis i arbeidsskadeforsikringsloven, ikke kan fravikes til ugunst ved avtale. Utvalget foreslår derfor at § 16 i lov om yrkesskadeforsikring videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

Dette er imidlertid, som i dag, ikke til hinder for at arbeidstaker ved individuelle eller kollektive tariffavtaler gis bedre rettigheter enn det som følger av loven. Det vises for øvrig til punkt 13.15.

13.15 Bør det kunne gjøres unntak fra den obligatoriske forsikringsordningen?

13.15.1 Innledning

Det følger av mandatet at utvalget kan utrede om det i lovverket bør gis en adgang til å gjøre unntak fra den obligatoriske forsikringsordningen for områder hvor tariffavtaler kan sikre tilsvarende eller bedre erstatning.

I punkt 13.15.2 gis det er oversikt over tidligere vurderinger av spørsmålet. I punkt 13.15.3 problematiseres spørsmålet om et lovbestemt unntak. Utvalgets vurdering og forslag framgår av punkt 13.15.4.

13.15.2 Tidligere vurderinger av spørsmålet

Den 26. august 1996 avga en arbeidsgruppe, nedsatt av Sosial- og helsedepartementet, «Rapport om muligheter for å skille yrkessykdommer og yrkesulykker i yrkesskadeforsikringsordningen». Arbeidsgruppen var sammensatt av medlemmer foreslått av LO, NHO og Norges Forsikringsforbund, samt berørte etater og departementer. Rapporten ble sendt på høring den 22. november 1996.

Arbeidsgruppens leder, medlemmet fra Sosial- og helsedepartementet, foreslo at det foretas en lovendring som gir lovbestemt adgang til unntak fra den obligatoriske yrkesskadeforsikring for områder hvor tariffavtaler kan sikre tilsvarende erstatning. LO og NHO vil da selv kunne administrere og finansiere en slik ordning. Det var kun arbeidsgruppens leder som gitt inn for dette forslaget.

I høringsrunden framgår det at de fleste høringsinstansene var kritiske til en slik lovendring.

YS uttalte:

«… YS stiller seg videre noe tvilende til en ordning der de enkelte tariffparter skal kunne gjøre unntak for den obligatoriske yrkesskadeforsikringen for tariffområder som avtalefester tilsvarende erstatningsordning. På den annen side bør det selvsagt ikke være noe i veien for at tariffavtaler har bestemmelser som gir skadelidte/etterlatte en tilleggsytelse utover den erstatning som f.eks. yrkesskadeforsikringsloven gir.»

Justisdepartementet uttalte:

«Justisdepartementet stiller seg tvilende til om det er hensiktsmessig å innføre en lovendring som åpner for unntak fra den obligatoriske yrkesskadeforsikringen for tariffområder som avtalefester en tilsvarende erstatningsordning. Det kan reises spørsmål om en slik unntakshjemmel vil kunne føre til en uheldig oppsplitting av yrkesskadeforsikringsordningen. Samtidig vil man gjennom å overlate dekningen til tariffestede ordninger åpne for en større usikkerhet med hensyn til fremtidige erstatningsutbetalinger, jf våre innvendinger under punkt 1 mot en «pay-as-you-go» ordning.»

Videre framgår det at Justisdepartementet også er skeptisk til å gå over til et system basert på et «pay-as-you-go» prinsipp uten at det bygges opp avsetninger som sikkerhet for fremtidige utbetalinger.

Finansdepartementet uttalte:

«Finansdepartementet vil påpeke at hensikten med dagens refusjonsordning i yrkesskadeforsikringsordningen er at folketrygden skal få dekket utgiftene på en måte som gjør at skadevolder blir belastet slik at såvel bedrift som forsikringsselskap gis et incentiv til forebyggende arbeid. En separat tariffestet ordning vil etter Finansdepartementets syn ikke i samme grad bidra til å understøtte denne hovedhensikten med ordningen. En kan derfor ikke støtte et slikt forslag.»

Statens pensjonskasse uttalte:

«Statens Pensjonskasse yter allerede i dag erstatning ved yrkesskade etter Hovedtariffavtalen i staten, men denne samordnes med erstatningen etter yrkesskadeforsikringsloven, og skadelidte har bare krav på erstatning etter det regelsett som gir høyest utbetaling.

Et generelt unntak fra den lovbestemte forsikringsplikten og overføring til en tariffestet ordning vil etter Statens Pensjonskasses syn være meget uheldig, tungvint og meget ressurskrevende. Vi forutsetter at en slik tariffestet ordning måtte være minst like god som den lovfestede, og man ville da komme i den situasjon at man for hver skade måtte kontrollregne erstatningen for å se om dette er tilfelle. Statens Pensjonskasse foretar i dag en slik dobbeltberegning noe som er svært tidkrevende og ressurskrevende. Videre måtte vilkårene for rett til erstatning i hovedsak være de samme i en tarifffestet ordning som i loven. Etter vår mening vil det derfor ikke være noe å hente rent administrativt på en slik løsning.»

Norges Forsikringsforbund uttalte:

«Vi slutter oss til arbeidsgruppens flertall, og kan ikke støtte forslaget. Forslaget om separat ordning synes ikke å representere noen bedre løsning i forhold til områder hvor det har vært reist kritikk mot ordningen og hvordan selskapene håndterer den. Vi antar at et slikt konsept snarere vil føre til et totalt sett mer komplisert system».

Kredittilsynet uttalte:

«Etter Kredittilsynets vurdering må en forutsetning for en slik lovendring være at de ansatte i virksomheter som på denne måten unntas fra den obligatoriske yrkesskadeforsikringsordningen, får dekninger som er minst like gode som de dekninger som følger av den obligatoriske ordningen. Videre synes det å være behov for å få nærmere avklart hvorledes en slik avtalefestet erstatningsordning i tilfelle tenktes organisert. Kredittilsynets forståelse av gjeldende lovgivning tilsier at det må etableres et eget forsikringsselskap som må oppfylle alle krav som følger av forsikringsvirksomhetsloven med tilhørende forskrifter. Kredittilsynet ser dermed et behov for å få avklart de særlige tilsynsmessige oppgaver som følger av at det etableres en avtalefestet erstatningsordning utenfor den obligatoriske yrkesskadeforsikringsordningen.»

Næringslivets Hovedorganisasjon var positive til den foreslåtte endringen, og uttalte følgende:

«Vi har ovenfor nevnt den betydelige innsats innenfor HMS, Internkontroll og tilstøtende områder som gjøres innefor LO/NHO-området. Vi er temmelig overbeviste om at dette på relativt kort sikt vil slå ut i gunstige erfaringstall når det gjelder utgifter til yrkesskadeerstatninger for våre medlemsbedrifter. Det er derfor riktig som foreslått av arbeidsgruppens leder at det gjennomføres en lovendring slik at partene kan om de måtte ønske det, etablere egne ordninger for yrkesskadedekning utenom forsikring.

Selv om en slik mulighet ikke blir utnyttet vil en slik bestemmelser innebære et konkurranseelement som vi anser som svært nødvendig innenfor et område hvor forsikringen i utgangspunktet er obligatorisk, og det vil dessuten kunne tvinge ikke-organiserte bedrifter til å skjerpe seg ettersom de vil kunne risikere å miste drahjelpen fra de antatt gode resultatene til bedriftene innenfor LO/NHO-området.»

Landsorganisasjonen i Norge uttalte seg ikke om forslaget i sitt høringsbrev.

Forslaget er ikke fulgt opp etter høringen.

13.15.3 Spørsmålet om et lovbestemt unntak

Av landets 2 154 000 lønnstakere i 2002 er om lag 70 prosent i privat sektor. Om lag 724 000 er ansatt i offentlig forvaltning og har avtale om rettigheter som går ut over arbeidstakernes rettigheter etter yrkesskadeforsikringsloven.

Det følger av dagens yrkesskadeforsikringslov § 16 at avtaler som begrenser arbeidstakernes rettigheter etter loven er ugyldige. Bestemmelsen gjør det umulig for arbeidsgiver og arbeidstaker både direkte og eventuelt gjennom sine organisasjoner å inngå gyldige avtaler som begrenser arbeidstakers rettigheter etter loven. Avtaler som utvider arbeidstakeres rettigheter er tillatt, og også vanlig. Flere arbeidstakere er for eksempel sikret høyere erstatning enn det som følger av loven.

Det ligger i utvalgets mandat å vurdere om det i lovverket bør gis en adgang til å gjøre unntak fra den obligatoriske forsikringsordningen for områder hvor tariffavtaler kan sikre tilsvarende eller bedre erstatning. Avtaler som gir dårligere erstatning skal ikke vurderes.

En problemstilling er om det skal kunne gjøres unntak fra arbeidsgivers plikt til å tegne arbeidsskadeforsikring . Utvalget har i punkt 13.5.2 konkludert med at det ønsker å videreføre reglene om forsikringsplikt.

Et viktig spørsmål er om det kan gjøres helt eller delvis unntak fra arbeidsskadeforsikringsloven . Det betyr at partene i arbeidslivet kan avtale andre regler, dersom de sikrer tilsvarende eller bedre erstatning. Man kan tenke seg avtaler som dels går på de materielle reglene for erstatning, reglene om utmåling og oppgjør, prosessuelle regler og regler om eventuelt andre klageinstanser.

Dersom det åpnes for slike tariffavtaler reiser det spørsmål om hvem som skal avgjøre om ordningen er «tilsvarende eller bedre» enn den lovpålagte. En mulig løsning er å overlate dette til partene i arbeidslivet. Her kan man for eksempel sette begrensninger slik at det bare gjelder de store arbeidsgiver-og arbeidstakerorganisasjonene. En annen mulig løsning er at dette avgjøres av departementet. Et eksempel er dagens AFP-ordning (avtalefestet pensjon) som må ha vedtekter, og endringer i vedtektene skal godkjennes av Sosialdepartementet. En annen problemstilling er hvordan ordningen eventuelt skal finansieres. En løsning er at arbeidsgivere må etablere et eget forsikringsselskap som finansieres med avsetninger som i forsikring i dag, eller om det kan opprettes en AFP-lignende ordning finansiert «pay-as-you-go». Kredittilsynet uttalte i sitt høringsbrev til «Rapport om muligheter for å skille yrkessykdommer og yrkesulykker i yrkesskadeforsikringsordningen» at «gjeldende lovgivning tilsier at det må etableres et eget forsikringsselskap som må oppfylle alle krav som følger av forsikringsvirksomhetsloven med tilhørende forskrifter.»

Det kan også skape problemer at arbeidstakere som skifter arbeidsgivere dermed veksler mellom den lovebestemte ordningen og en eventuell tariffavtalt ordning. Et eksempel på dette har vi der arbeidstaker blir eksponert for skadelige stoffer (fra arbeidsmiljøet) fra en ordning, men der sykdommen konstateres under en annen ordning.

Utvalget forutsetter at en eventuell tariffavtale, som gjør unntak fra den obligatoriske forsikringsordningen, blir finansiert av arbeidsgiverne som yrkesskadeforsikringen i dag. Refusjonsordningen (til folketrygden) må også gjelde for en eventuelt tariffavtalt yrkesskadeordning.

13.15.4 Utvalgets vurdering og forslag

Utvalgets flertall bestående av Asbjørn Kjønstad (utvalgets leder), Dag Vidar Bautz, Øyvind Flatner, Kirsti Grande, Elin Gjerstad, Jørn Ingebrigtsen, Grete A. Jarnæs, Kyrre M. Knudsen, Olaf Løberg, Tom Orsteen, Nina Reiersen og Aase Rokvam mener at det bør være én pliktig lovbasert ordning ved arbeidsskader, uavhengig av sektor og arbeidsgiver.

Flertallet vil særlig legge vekt på følgende momenter:

For arbeidstakerne er det viktig å vite hvilke regler som gjelder ved arbeidsskade. Lovens regler gjelder uavhengig av hvor arbeidstaker er ansatt, så lenge arbeidsgiveren omfattes av loven. Når de samme regler gjelder for alle arbeidstakere gir dette et regelverk som arbeidstakerne lett kan sette seg inn i. Arbeidstakerne sikres likebehandling ved at loven vil gjelde uavhengig av ansettelsesforhold og bransje.

For arbeidsgiverne er det en fordel å forholde seg til samme regelverk som også de andre arbeidsgivere benytter. I en lovbestemt ordning vil det være lett å søke råd hos andre arbeidsgivere eller tilbydere av forsikring.

Ved å bare har ett regelverk å forholde seg til vil det være enklere, og medføre lavere kostnader, for de som tilbyr forsikring etter loven. Slik får man et gjennomarbeidet regelverk, som legger til rette for færre konflikter på arbeidsplassene.

Om man har et regelverk som alle arbeidstakere faller inn under vil systemkostnadene bli lavere om enn om man operer med ulike regelverkt hos forskjellige aktører.

Flertallet legger videre vekt på at arbeidstakernes krav skal være sikret, blant annet ved at det gis regler om avsetninger for å dekke forpliktelsene og hvordan avsetningene kan plasseres. Slike hensyn vil ivaretas ved at tilbydere av arbeidsskadeforsikring er underlagt regelverket som gjelder for forsikringsselskaper. Hensynet til sikring av arbeidstakernes rettigheter er også ivaretatt i Statens pensjonskasse, da erstatningskrav dekkes løpende over statsbudsjettet.

Forslaget fra utvalgets flertall innebærer ikke begrensninger i hva arbeidsgiver og arbeidstaker kan avtale utover det som følger av loven. Flertallet vil på enkelte områder kommentere erfaringene med tariffavtaler om yrkesskade innenfor offentlig sektor; En ordning med tariffbaserte rettigheter i tillegg til den lovbestemte ordningen, eller som selvstendige rettigheter, har i praksis vist seg å ikke være problemfri. Hvert regelsett skal fortolkes og kan gi forskjellig resultat både i forhold til retten til erstatning og selve utmålingen. Enkelte arbeidstaker/etterlatte kan få vanskeligheter med å forstå at man skal være yrkesskadet med rett til erstatning etter ett regelsett, men ikke i relasjon til et annet. Dette kan komplisere saksbehandlingen og kreve mye ressurser.

Tariffbaserte ordninger i enkelte sektorer som helt eller delvis fraviker vilkår i den lovpålagte arbeidsskadeerstatningen, kan medføre tvister om forståelse av hvilken ordning arbeidsskaden faller inn under. Lovbestemte rettigheter som er uavhengig av sektorer, er lettere å forholde seg til for den enkelte arbeidstaker.

Mindretallet, medlemmet Atle S. Johansen mener utgangspunktet for en lovregulering bør være at partene i arbeidslivet står fritt til å forhandle fram ordninger som de anser som hensiktsmessige. Mindretallet har tillit til at partene i arbeidslivet selv er i stand til å vurdere konsekvensene og omfanget av slike avtaler. Muligheten for en tariffregulering vil også virke som en nyttig motvekt og framtidig korrektiv. Hvis de foreslåtte endringer ikke skulle vise seg å være vellykkede vil partene i arbeidslivet kunne finne fram til alternative ordninger. Hvor aktuelt det er at tariffpartene forhandler fram alternative løsninger vil helt ut måtte bli opp til partene i arbeidslivet selv å avgjøre, uten at mindretallet ser noen grunn til å regulere dette ved lov eller på annen måte gripe inn i avtalefriheten.

En tariffavtale omfatter etter sin definisjon en avtale «mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening», og vil derfor kunne omfatte alt fra to til flere arbeidstakere, se lov 5. mai 1927 nr. 1 om arbeidstvister (arbeidstvistloven) § 1 nr. 8. Hvis det skal gjøres tariffavtalte unntak bør dette gjøres i overenskomster og tariffavtaler som har et vist nedslagsfelt. Mindretallet mener i så fall det er hensiktsmessig å følge den linje som framgår av arbeidstvistlovens regulering når det gjelder innstillingsrett for dommere i Arbeidsretten, jf. arbeidstvistloven § 11. Dette innebærer at alle hovedorganisasjoner på arbeidstakersiden som omfatter minst 100 arbeidsgivere med 10 000 sysselsatte, og arbeidstakerorganisasjoner med 10 000 medlemmer, bør ha muligheten til å tariffavtale andre ordninger enn det som fremgår av lovutkastet.

Utover dette kan mindretallet ikke se noe behov for å begrense adgangen, gripe inn i avtalefriheten eller på annen måte regulere hvilke regler som bør kunne inntas i tariffavtale. Mindretallet mener tvert imot at partene i arbeidslivet selv er best i stand til å vurdere slike spørsmål.

13.16 Svik i forbindelse med trygde- og forsikringsoppgjør

13.16.1 Innledning

I forbindelse med krav om erstatning etter folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven, avdekkes i en del tilfeller at kravstiller bevisst gir uriktige opplysninger. Forsikringsselskapene mener å ha et like stort behov for å reagere mot slik svik innenfor yrkesskadeforsikring som innefor annen forsikring.

I punkt 13.16.2 gjør utvalget rede for reglene ved svik etter folketrygdloven. Utvalget belyser i punkt 13.16.3 reglene om svik i forsikringsoppgjør I punkt 13.16.4 følger utvalgets vurdering og konklusjon med hensyn til om slike regler også bør gjelde for oppgjør etter den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

13.16.2 Sviksbestemmelser i folketrygdloven

Folketrygdloven § 22–15 inneholder regler om tilbakekreving av feilaktig utbetalte ytelser. Svik i trygdeoppgjør (trygdebedrageri) har også en strafferettslig side, se punkt 13.17.2.

Folketrygdloven § 22–15 lyder:

«Dersom et medlem har mottatt en ytelse etter denne loven i strid med redelighet og god tro, kan beløpet kreves tilbakebetalt. Trygden kan også kreve en ytelse tilbake når et medlem eller noen som har handlet på medlemmets vegne, uaktsomt har gitt feilaktige eller mangelfulle opplysninger. Det samme gjelder dersom utbetalingen skyldes feil fra trygdeetatens side og mottakeren burde ha forstått dette.

I andre tilfeller enn nevnt i første ledd kan det som er utbetalt for mye, kreves tilbake dersom særlige grunner gjør det rimelig. Ved vurderingen av om det foreligger særlige grunner, skal det blant annet legges vekt på hvor lang tid det er gått siden den feilaktige utbetalingen fant sted, og om vedkommende har innrettet seg i tillit til utbetalingen. Kravet om tilbakebetaling etter dette leddet er begrenset til det beløp som er i behold når vedkommende blir kjent med at utbetalingen var feilaktig.

Et beløp som blir krevd tilbake etter første ledd, kan enten dekkes ved trekk i framtidige trygdeytelser eller innkreves etter bestemmelsene i bidragsinnkrevingsloven. Vedtak om tilbakekreving er tvangsgrunnlag for utlegg.

Dersom feilutbetalingen har medført høyere utlignet skatt, herunder trygdeavgift, kan tilbakebetalingsbeløpet reduseres med den merskatten som skyldes feilutbetalingen.

Bestemmelsen i denne paragraf gjelder ikke for dagpenger under arbeidsløshet, se likevel lov 27 juni 1947 nr. 9 om tiltak til å fremme sysselsetting § 35.»

Med feilutbetaling menes i denne sammenheng at medlemmet har mottatt mer i ytelser enn det vedkommende hadde rett til. Feilutbetalinger etter loven omfatter både utbetalinger som skyldes bevist bedrageri og mindre grove forhold fra medlemmet, feilutbetalinger som skyldes trygdeetaten og tilfeller der feilen skyldes et hendelig uhell.

Folketrygdloven § 22–15 kan brukes mot den som har mottatt feilutbetalingen enten den skyldes feil eller manglende opplysninger fra ham selv, hans verge, fullmektig eller annen representant som handler på hans eller hennes vegne.

I § 22–15 er det fire grunnlag for tilbakekreving:

  • Når et medlem har mottatt stønad i strid med redelighet og god tro,

  • Når medlemmet eller noen som handler på medlemmets vegne, uaktsomt har gitt feilaktige opplysninger, mangelfulle eller misvisende opplysninger,

  • Når utbetalingen skyldes en feil fra trygdeetatens side og medlemmet burde ha forstått dette,

  • Når feilutbetaling er foretatt i andre tilfelle enn nevnt ovenfor dersom tilbakekrevingen ikke vil virke urimelig,

Etter samtlige alternativer må det foretas en konkret skjønnsmessig vurdering av om det feilutbetalte beløpet kan kreves tilbake. Det avgjørende spørsmålet etter de tre første grunnlagene er om medlemmet har handlet uaktsomt slik dette er beskrevet. Det er ikke et vilkår for tilbakekreving etter § 22–15 første ledd at det feilutbetalte beløpet er i behold. Medlemmets økonomi kan imidlertid komme i betraktning når eventuelt trekk skal fastsettes, se bestemmelsens tredje ledd. Etter første ledd er det heller ikke et vilkår at feilutbetalingen har ført til en berikelse for medlemmet.

I praksis kan det ikke stilles de samme kravene til aktsomhet hos alle som har fått utbetalt for mye i stønad. Det som vil bli ansett som uaktsomt av en «vanlig» utrustet person, kan ligge innenfor det som må anses tilstrekkelig aktsomt av en som er dårligere utrustet, eller som man for eksempel på grunn av sykdom ikke bør vente skal være klar over sine plikter i det aktuelle tilfellet. I tillegg til dette kan det være aktuelt å trekke inn «spesielle hensyn» som et selvstendig vurderingsmoment ved avgjørelsen av om vilkårene for å kreve tilbake er oppfylt. Det vises i denne forbindelse til at § 22–15 er en «kan-bestemmelse».

Som forvaltningsorgan kan ikke trygdeetaten ut fra vilkårlige rimelighetshensyn unnlate å kreve tilbake et feilutbetalt beløp. De lovmessige krav staten har, kan ikke statens organer unnlate å kreve tilbake ut fra hva man finner rimelig. På den annen side bør trygdeetaten legge vekt på hvilke sosiale og medisinske konsekvenser et vedtak om tilbakekreving kan få for medlemmet. Slike konsekvenser kan imidlertid langt på vei unngås eller dempes ved å fastsette et rimelig nivå for tilbakebetalingen.

Det er særlig ved alvorlig sykdom at situasjonen kan være slik at det kan være aktuelt å fatte vedtak om at det feilutbetalte ikke skal kreves tilbake. Dersom medlemmet eksempelvis har en psykisk lidelse, kan en tilbakekreving ødelegge mye av det som er bygd opp fra medisinsk hold. Hvis en pasient med psykisk lidelse eller annen sykdom, er under attføring til arbeid utenfor institusjon eller er begynt i arbeid, kan de belastninger et tilbakebetalingskrav vil kunne medføre, kanskje resultere i at attføringsopplegget ikke kan gjennomføres eller at arbeidsforholdet må avbrytes. I slike tilfeller kan det fattes vedtak om ikke å kreve trygdeytelsen tilbake.

Medlemmets økonomi skal som hovedregel ikke alene gi grunnlag for å fatte vedtak om at tilbakekreving ikke skal skje. Dårlig økonomi vil ha betydning for fastsettelse av nivå og periode for tilbakebetalingen.

For at «spesielle hensyn» skal kunne tillegges avgjørende vekt ved anvendelsen av § 22–15 må forholdene være slik at et vedtak om tilbakekreving ville framstå som klart urimelig og støtende. Tilfellet må avvike klart fra andre feilutbetalingssaker.

«I strid med redelighet og god tro»

Etter dette alternativet må medlemmet bevisst (forsettelig) eller grovt uaktsomt ha forårsaket feilutbetalingen, eller feilen må være så åpenbar at det må antas at medlemmet er klar over den. Bestemmelsen er lite brukt i praksis, da ordlyden kan vekke reaksjoner og føles som en ubehagelig beskyldning overfor medlemmet. Lovens § 22–15 første ledd andre og tredje punktum blir derfor i praksis brukt som hjemmel.

«Uaktsomt har gitt feilaktige, mangelfulle eller misvisende opplysninger»

Bestemmelsen gjelder for det første det forholdet at medlemmet selv ved sin uaktsomme handling har forårsaket en feilutbetaling, eksempelvis ved å gi feil opplysninger til trygdekontoret. Det er videre klar trygderettspraksis for at bestemmelsen også rammer den som uaktsomt unnlater å gi melding slik at feilutbetaling skjer. Bestemmelsen gjelder ikke bare medlemmet, men kan også brukes i forhold til handlinger og unnlatelser foretatt av noen som handler på medlemmets vegne. Medlemmet plikter å gi trygdekontoret underretning om enhver endring i de forhold som er avgjørende for vedkommendes rett til ytelser, jf. folketrygdloven 21–6 andre ledd.

Medlemmets meldeplikt og aktsomhetsvurderingen må ses i sammenheng med den informasjonen han eller hun har mottatt, og på kvaliteten av denne. Trygdeetaten plikter å gjøre medlemmene kjent med de forhold som er avgjørende for retten til trygdeytelser, og å gi medlemmene veiledning om deres rettigheter og plikter etter loven, jf. folketrygdloven § 21–1 og forvaltningsloven § 11.

Stønadsmottakerne forutsettes å være orientert om de rettigheter og plikter de blant annet har gjennom informasjon som gis i vedlegg til pensjonsbrevene. Dersom stønadsmottakeren ikke har lest orienteringen slik at vedkommende ikke visste at han eller hun skulle gi melding, er dette i seg selv uaktsomt. En kan da si at medlemmet ikke var i aktsom god tro med hensyn til meldeplikten overfor trygdekontoret.

Stønadsmottakere som unnlater å melde fra om forhold som har betydning for retten til stønad, og som vedkommende er pålagt å melde fra om gjennom informasjonen i stønadsbrevet, i vedlagt orientering til stønadsbrevet eller på utbetalingsblanketten, rammes således av bestemmelsen dersom unnlatelsen medfører feilutbetaling.

«Utbetalingen skyldes en feil fra trygdemyndighetens side»

Bestemmelsen kommer til anvendelse når trygdeetaten har forårsaket feilutbetalingen og stønadsmottaker burde forstått at utbetalingen skyldtes en feil fra trygdeetatens side. Dette kan eksempelvis være at medlemmet har gitt melding til trygdekontoret om noe som skulle ha medført at stønaden ble stoppet, men som trygdekontoret ved en feil overså slik at stønaden fortsatte å løpe. Bestemmelsen brukes også i tilfeller hvor feilen verken skyldes medlemmet eller trygdeetaten.

Når det gjelder kravet til medlemmets aktsomhet, vises det til det som er anført ovenfor. Selv om tredje punktum ikke inneholder noe direkte aktsomhetskriterium, vil vurderingen av hva medlemmet «burde ha forstått» innbefatte mange av elementene fra vurderingen av hva som er uaktsomt.

Ved vurderingen av hva mottakeren burde ha forstått, er det videre avgjørende hvor åpenbar eller synlig feilen er, og om vedkommende har utvist vanlig aktsomhet. Man må vurdere de opplysninger som har framkommet i pensjonsbrev, på utbetalingskort, i vedtak eller i samtaler med trygdekontoret, og se hva medlemmet burde ha forstått med hensyn til feilutbetalingen dersom han eller hun hadde holdt seg orientert.

Som nevnt tidligere er det tredje punktum som er mest aktuell for tilbakesøkingskravet når feilutbetalingen skyldes trygdeetaten. For å kunne benytte bestemmelsen er det tilstrekkelig å fastslå at medlemmet burde ha forstått at utbetalingen(e) var feil. Det er derfor ikke nødvendig å godtgjøre at medlemmet mottok feilutbetalingen i strid med redelighet og god tro, et uttrykk som lett kan oppfattes som krenkende.

«I andre tilfeller enn etter første ledd»

Lovens § 22–15 andre ledd kan brukes i «andre tilfeller» enn nevnt i første ledd. Med «andre tilfeller» menes saker hvor det ikke kan påvises tilstrekkelig uaktsomhet eller hvor medlemmet ikke burde ha forstått at utbetalingen skyldtes en feil. Tilbakebetaling kan kreves «dersom særlige grunner gjør det rimelig». Dette er en annen formulering enn ordlyden i folketrygdloven av 1966 § 15–8 andre ledd, hvor kriteriet var «når dette ikke ville virke urimelig». Den nye formuleringen er nesten identisk med Trygdelovutvalgets forslag. Det heter der: «vi regner med at forslaget ikke medfører endringer i forhold til dagens ordning», se NOU 1990: 20 s. 697 følgende. Trygdelovutvalget viser til at prinsippet for vurderingen av om det foreligger særlige grunner, er i tråd med den såkalte re-integra-regelen i avtaleloven § 39. Det heter at lovteksten ikke er uttømmende her. Også andre momenter kan være aktuelle. Ved fremstillingen av gjeldende rett etter tidligere lov, sier utvalget at «en (må) regne med at de samme kriterier skal legges til grunn som etter de ulovfestede reglene om condictio indebiti».

Tilbakekreving etter andre ledd må begrenses til det beløp som er i behold på det tidspunktet mottakeren ble kjent med feilutbetalingen.

Pengene er klart i behold dersom de står på en bankkonto hvor bare trygdeytelsen er gått inn. Mer tvilsomt kan det være hvis annet også går inn på kontoen og det stadig er hevet penger. Pengene er i behold dersom feilutbetalingen er benyttet til å kjøpe noe som er omsettelig.

Tilbakekreving skal ikke skje dersom medlemmet har innrettet seg i tillit til utbetalingen. Det vil være tilfellet dersom medlemmet har inngått en kontrakt om kjøp av en vare som han eller hun ikke ville ha inngått dersom vedkommende hadde vært klar over at utbetalingen var feil.

Tilbakekreving i medhold av denne bestemmelsen kan særlig være aktuelt overfor pasienter i langtidsinstitusjon og hvor pengene er i behold på bankkonto.

Bestemmelsen har som nevnt ikke noe vilkår om skyld hos den som har mottatt feilutbetalingen. Dersom det for eksempel ved en feil ikke er foretatt reduksjon av løpende stønad på grunn av opphold i institusjon og det feilutbetalte er i behold hos stønadsmottakeren, eksempelvis på bankkonto, kan tilbakekreving skje selv om stønadsmottakeren på grunn av sykdom eller andre forhold overhodet ikke har forstått eller burde forstått at det ble utbetalt for mye. Rikstrygdeverket anser ikke arvingenes forventning om arv for å være en grunn som ikke gjør det rimelig å kreve tilbake det som er feil utbetalt.

Reduksjon av tilbakebetalingskravet som følge av at trygdekontoret kunne ha forhindret eller begrenset feilutbetalingen – risikodeling/skylddeling

Rikstrygdeverket la tidligere til grunn som en hovedregel at hele det netto feilutbetalte beløp skulle kreves tilbake dersom vilkårene i folketrygdloven § 22–15 første ledd var oppfylt. Tilbakekrevingsbeløpet skulle ikke reduseres på grunn av påløpt foreldelse for deler av kravet. Dette gjaldt uten hensyn til om trygdeetaten selv hadde mer eller mindre skyld for at feilutbetalingen oppstod eller vedvarte.

Trygderetten fant denne praksis urimelig. Trygderetten halverte tilbakekrevingsbeløpet (eller godtok annen reduksjon) i flere saker der den fant å kunne legge til grunn at trygdekontoret var å laste for feilutbetalingen. Trygdeetaten har i ettertid praktisert dette slik at dersom trygdeetaten burde ha forhindret eller begrenset feilutbetalingen ved bedre kontrollrutiner og grundigere saksbehandling, er det grunnlag for halvering.

Reduksjonen skal foretas selv om trygdekontoret har fulgt gjeldende saksbehandlingsrutiner og slik sett ikke kan bebreides for at feilutbetalingen kunne finne sted. Det legges vekt på om trygdeetaten objektivt sett burde ha foretatt seg noe for å unngå feilutbetalingen. Dette gjelder både i de tilfellene hvor trygdekontoret har foranlediget feilutbetalingen og i de tilfellene medlemmets forhold har ført til feilutbetalt stønad.

Trygdeetaten har et klart ansvar for at det blir fattet korrekte vedtak. Medlemmene på sin side plikter å gi korrekte opplysninger og melde fra om endringer av betydning for stønadsretten. Dersom begge parter – i større eller mindre grad – kan lastes for at feilutbetalingen kunne finne sted, har Trygderetten funnet at det er rimelig å fordele det økonomiske tap som er oppstått med en halvpart på hver for hele eller deler av perioden. Risikoen for feilutbetalingen deles mellom trygdeetaten og medlemmet. Det er flere forhold som kan berettige en halvering, men utvalget finner ikke å gi noen nærmere redegjørelse for disse.

13.16.3 Sviksbestemmelser i forsikringsavtaleloven

Yrkesskadeforsikringsloven har ikke egne sviksbestemmelser. Etter lovens § 18 gjelder likevel forsikringsavtaleloven «for yrkesskadeforsikringen dersom ikke annet er bestemt i eller i medhold loven her eller går fram av sammenhengen» . Etter yrkesskadeforsikringsloven § 4 tredje ledd er yrkesskadeforsikring en ansvarsforsikring i forholdet mellom arbeidsgiver/forsikringstaker og forsikringsgiver. Det vil si at forsikringsavtaleloven del A kommer til anvendelse. Denne lovens § 8–1 rammer bare uriktige opplysninger gitt av «sikrede». Etter § 2–1 bokstav c er forsikringstaker/arbeidsgiver «sikrede». I praksis har selskapene per i dag ikke anvendt sviksbestemmelsene i forsikringsavtaleloven ved svik fra arbeidstaker i skadeoppgjør etter lov om yrkesskadeforsikring.

Regler om sikredes opplysningsplikt overfor selskapet ved forsikringsoppgjør, herunder definisjonen av svikbegrepet og følgene av svik, finnes i forsikringsavtaleloven §§ 8–1 (skadeforsikring) og 18–1 (personforsikring).

Lovens § 18–1 andre og tredje ledd lyder:

«Den som ved skadeoppgjør gir uriktige eller ufullstendige opplysninger som han eller hun vet eller må forstå kan føre til at det blir utbetalt erstatning han eller hun ikke har krav på, mister ethvert erstatningskrav mot selskapet etter denne og andre forsikringsavtaler i anledning samme hending. Dersom forholdet bare er lite klanderverdig, bare angår en liten del av kravet eller dersom det ellers foreligger særlige grunner, kan han eller hun likevel få delvis erstatning. § 13–13 gjelder tilsvarende.

I tilfeller nevnt i andre ledd kan selskapet si opp enhver forsikringsavtale det har med vedkommende med en ukes varsel. § 12–4 tredje ledd første, annet og fjerde punktum gjelder tilsvarende.»

Svik i skadeoppgjøret er en bestemt og kvalifisert form for brudd på opplysningsplikten i lovens § 18–1 første ledd. Bestemmelsens andre ledd gir regler om dette. Loven selv bruker ikke begrepet svik i denne sammenheng, slik det gjøres i forbindelse med opplysningsplikten ved tegning av forsikring, jf. §§ 13–2 og 13–3. Sviksbegrepet i § 18–1 andre ledd er imidlertid tilnærmet det samme som i avtaleloven av 31. mai 1918 nr. 4 § 30. Svik kan påberopes overfor dem som har opplysningsplikt etter § 18–1 første ledd – «den som vil fremme krav mot selskapet».

Bestemmelsene om svik får bare betydning i forhold til kravstiller i de tilfeller der denne har sannsynliggjort forsikringstilfellet. Oppfyller ikke kravstiller sin bevisbyrde, har selskapet ikke noe ansvar for å utbetale forsikring. Der bevisbyrden er oppfylt, foreligger et forsikringstilfelle. Med mindre det beviser svik, må selskapet utbetale forsikringssummen i henhold til vilkårene.

Det er to vilkår som etter loven må være oppfylt for at det skal anses å foreligge svik i skadeoppgjør. Begge vilkårene inneholder et objektivt og et subjektivt element. For det første må kravstilleren bevisst ha gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger til selskapet. For det andre må kravstilleren vite eller må forstå at det blir utbetalt en erstatning vedkommende ikke har krav på.

I forhold til det første vilkåret må det objektivt sett foreligger «uriktige eller ufullstendige» opplysninger. Bedømmelsen av om opplysningene er uriktige, volder i praksis ikke spesielle problemer. I forhold til ufullstendige opplysninger kan det nevnes at fortielse også rammes, se Rt. 1989 s. 659. I personforsikring finner man i praksis flest sviktilfeller innen ulykkes- og sykeforsikring. Helst i form av falske eller overdrevne krav om dekning av behandlingsutgifter.

De objektivt sett uriktige opplysningene, må være fremsatt bevisst. Det innebærer at den som setter fram et krav må være klar over forholdet. At vedkommende burde være det, er ikke tilstrekkelig. Fortielser skaper særlige bevisproblemer i forhold til om fortielsene er bevisste.

Hvis det legges til grunn at det bevisst er gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger, er det for det første en betingelse at disse objektivt sett «kan føre til at det blir utbetalt en erstatning han eller hun ikke har krav på». Det er på det rene at forsøk på svik rammes. Det er også på det rene at opplysningene etter sin art må være relevante for selskapet i skadeoppgjøret, eksempelvis spørsmål som selskapet skal ha svar på i et skademeldingsskjema.

Mer uklart er det imidlertid om loven rammer «utjenelig forsøk». «Utjenelig forsøk» foreligger der en konkret avgjørelse i selskapet ville ha vært en annen dersom de uriktige eller feilaktige opplysningene ikke var blitt lagt til grunn. Ordlyden i bestemmelsen kan tyde på at det er et objektivt krav til vinning, men underrettspraksis er sprikende og Høyesterett har ikke avgjort spørsmålet.

I personforsikring vil vilkåret om opplysningenes objektivitet som oftest skape problemer når kravstilleren i ulykkes- eller sykeforsikring benytter falsk dokumentasjon for et ellers berettiget krav. Eksempelvis der vedkommende bruker falske kvitteringer til å sannsynliggjøre en rett til dekning av utgifter som han eller hun har etter vilkårene, men der originalkvitteringene er blitt borte. Svik vil foreligge der kravet ikke ville ha vært sannsynliggjort uten den falske dokumentasjonen. Dersom disse opplysningene ikke betydde noe for selskapets utbetaling, fordi det forelå annet tilstrekkelig bevis, er det tvilsomt om det foreligger svik i § 18–1 andre ledds forstand.

Uansett innholdet i det objektive kravet til at de bevisst uriktige opplysningene «kan føre til at det blir utbetalt erstatning han eller hun ikke har krav på», er det et krav om at kravstilleren «vet eller må forstå» dette. Det er tilstrekkelig at det foreligger grov uaktsomhet i dette henseende. I praksis vil imidlertid «skyldkravet» sjelden spille noen avgjørende rolle, idet vinnings hensikt i regelen foreligger der de øvrige vilkårene er oppfylt.

Det selskapet som vil påberope svik, har en tung bevisbyrde. Det må foreligge en klar overvekt for at svik skal anses å foreligge – både faktisk og rettslig. Beviskravet er likevel ikke så strengt som i strafferetten, der rimelig eller forstandig tvil skal komme tiltalte til gode. Bakgrunnen for den tunge bevisbyrden ved påstand om svik, er at dette innebærer en alvorlig anklage samt at sanksjonene er meget strenge. Det synes noe uavklart om de strenge beviskravene omfatter både de subjektive og de objektive elementene i sviksbegrepet.

Ved svik i skadeoppgjøret vil kravstilleren i regelen tape hele kravet som omfattes av sviket. I tillegg «smitter» reaksjonen over på andre deler av kravet forutsatt at det gjelder krav «i anledning samme hendelse». Det vil si at det må være én årsak som grunnlag for forsikringsutbetalingen. Opptrer sviket i forbindelse med krav om dekning av utgifter til behandling under en ulykkesforsikring, vil vedkommende også miste retten til utbetaling som følge av varig medisinsk invaliditet etter samme forsikring. Skadelidte vil imidlertid også miste retten til erstatning under uføredekning dersom uførheten skyldes ulykkestilfellet. Denne regelen om «smitte» gjelder bare forsikringer i samme selskap. Skade- og livsforsikring må organiseres i to selskaper, og i denne henseende vil de derfor aldri kunne være «samme selskap», se forsikringsvirksomhetsloven § 1–2. Om selskapene likevel er en del av samme konsern, er også uten betydning.

Svik i skadeoppgjør kan omfatte alt fra «hvit løgn» til bevisst bedrageri. Dette er hensyntatt i lovens § 18–1 andre ledd andre punktum. Bestemmelsen åpner for delvis erstatning selv om det foreligger svik, når særlige grunner taler for det. I bestemmelsen nevnes særskilt at forholdet er lite klanderverdig og at sviket bare gjelder en liten del av kravet. Av forarbeidene går det fram at det bare er der fullstendig bortfall «fremstår som klart urimelig» at delvis erstatning kan gis, se Ot.prp. nr. 49 (1988–89). Bestemmelsen er ikke først og fremst gitt av hensyn til den som sviker, men begrunnes i hensynet til personer som er økonomisk avhengig av denne.

Det følger av lovens § 18–1 andre ledd tredje punktum at selskapet bare kan avslå utbetaling som følge av svik der reklamasjons- og opplysningsplikten i § 13–13 er fulgt. Denne bestemmelsen krever at selskapet reklamerer, det vil si selskapet må si fra om dette til kravstilleren. Dernest må selskapet i henhold til første ledd tredje punktum orientere kravstilleren om klagemulighetene. Følgene av selskapets brudd på pliktene etter første ledd kommer fram i andre ledd; retten til å påberope forholdet faller bort.

Dersom det foreligger svik i skadeoppgjør, herunder der unntaksbestemmelsen om delvis erstatning kommer til anvendelse, kan selskapet etter § 18–1 tredje ledd si opp alle forsikringsavtaler (både person- og skadeforsikring) kravstiller har med selskapet. Det må imidlertid være tale om samme selskap. Henvisningen til samme lovs § 12–4 tredje ledd første, andre og fjerde punktum innebærer at for å være gyldig må en oppsigelse foretas uten ugrunnet opphold, være skriftlig og begrunnet og inneholde opplysninger om klagemulighetene – både interne og eksterne. Oppsigelsesfristen kan ved svik settes så kort som én uke.

13.16.4 Utvalgets vurdering og forslag

Flertallet, bestående av Asbjørn Kjønstad (utvalgets leder), Dag Vidar Bautz, Øyvind Flatner, Elin Gjerstad, Jørn Ingebrigtsen, Grete A. Jarnæs, Kyrre M. Knudsen, Olaf Løberg, Tom Orsteen, Nina Reiersen og Aase Rokvam mener at det bør innføres en sviksbestemmelse i den nye arbeidsskadeforsikringsloven. Flertallet legger særlig vekt på følgende forhold:

Svik i trygd og forsikring er et økende problem. Både i forsikring generelt og i folketrygdloven er det flere sanksjonsbestemmelser som kan gjøres gjeldende ved svik fra den som fremmer et krav. Hensynet til forebygging av forsikringssvindel og trygdemisbruk motiverer sanksjonsregler. Folketrygdlovens særregler ved yrkesskade og yrkesskadeforsikringsloven samles til ett regelverk i lov om arbeidsskadeforsikringsloven. Det er derfor naturlig å videreføre bestemmelser om sanksjoner ved svik, som vi i dag finner i folketrygdloven § 22–15.

For forsikringsselskapet, forsikringsfellesskapet og samfunnet må dessuten bekjempelse av forsikringsbedrageri være like viktig innenfor arbeidsskadeforsikring som innenfor kollektive personforsikringer. All forsikring bygger på tillit mellom selskapet og den som utleder rett etter en inngått forsikringsavtale. Det er nettopp dette tillitsforholdet som begrunner de sterke sviksreaksjonene som forsikringsavtaleloven oppstiller. Skulle det være risikofritt å gi bevisst uriktige opplysninger ved krav om forsikringsytelser ved arbeidsskade, ville man ikke ha regler som kan virke preventivt i bekjempelsen av det samfunnsproblemet som forsikringssvindel er.

Yrkesskadeforsikringsloven § 8 første ledd (immunitetsregelen) motvirker at den som ikke har rett til erstatning fra selskapet på grunn av svik, i stedet kan kreve erstatning av arbeidsgiver. Etter flertallets syn er skadelidte ikke mer «beskyttelsesverdig» i forhold til skadevolder enn i forhold til selskapet, dersom han eller hun sviker. I regelen vil skadelidte heller ikke nå fram med et søksmål overfor skadevolder når selskapet har avslått kravet om erstatning som følge av svik. Dersom skadelidte eksempelvis bevisst oppgir et større økonomisk tap enn det som faktisk foreligger, ser flertallet ikke noen tungtveiende grunner som skulle tilsi at vedkommende skal kunne «jukse» til seg erstatning av skadevolder, når dette ikke oppnås overfor selskapet. Av preventive grunner bør skadelidte miste retten til all erstatning på grunn av sviket dersom vilkårene ellers er oppfylt. Reaksjonen bør ikke avgrenses til differansen mellom det han eller hun faktisk har krav på i erstatning og det vedkommende bevisst feilaktig oppgir. En slik «berikelsesregel» vil ha mindre preventiv effekt, da regelen innebærer at skadelidte ved å svike i realiteten ellers vil ha alt å vinne og intet å tape rent økonomisk. En slik regel kan virke streng i forhold til skadelidte. Den kan imidlertid begrunnes med tre forhold; For det første er det lett å svike i forsikring, og det kan bety store tap for selskapene. Forsikring bygger på tillit, og selskapet har i realiteten små muligheter for å avsløre svik. Svik går til sjuende og sist ut over forsikringsfellesskapet, fordi selskapene må beregne seg høyere premier enn det som ville ha vært nødvendig uten svik.

Flertallet presiserer imidlertid at dersom skadelidtes forhold bare er lite klanderverdig, vil han eller hun ikke miste retten til hele erstatningsbeløpet, men vil kunne få delvis erstatning.

Det er likevel viktig å sikre at en sviksbestemmelse bare kommer til anvendelse i tilfeller der mistanken om svik er solid underbygget. Utvalgets flertall foreslår at en bestemmelse om svik i arbeidsskadeforsikring bare kan gjøres gjeldende der forsikringsgiver samtidig politianmelder forholdet fordi selskapet mener at forholdet (også) rammes av bestemmelser i straffeloven, eksempelvis dokumentfalsk eller forsikringsbedrageri, se nærmere punkt 13.17. En ubegrunnet påstand fra selskapet om at skadelidte sviker kan etter omstendighetene rammes av straffelovens injurieregler.

Selskapenes erfaringer tilsier imidlertid at politiet ikke alltid prioriterer etterforskning av anmeldte forsikringsbedragerier. Etter utvalgets syn bør det derfor neppe oppstilles noe krav om at en politianmeldelse må lede til etterforskning for at svikbestemmelsen skal kunne anvendes. En anmeldelse må i seg selv anses tilstrekkelig, selv om anmeldelsen senere blir henlagt av politiet.

I forsikringsavtaleloven § 18–1 andre ledd første punktum er det en regel om at den som sviker, mister et hvert erstatningskrav mot samme selskap i anledning samme hendelse. Utvalgets flertall vil ikke foreslå å videreføre denne bestemmelsen i loven om arbeidsskadeforsikring. Det er tilfeldig om arbeidstaker og arbeidsgiver har tegnet forsikringer i samme selskap. En regel om at svik i arbeidsskadeforsikring for eksempel skal «smitte over» på arbeidstakers egen ulykkesforsikring eller uføredekning i samme selskap, vil derfor ramme tilfeldig. Skadelidte som har egen ulykkes- og/eller uføredekning i samme selskap, vil derfor ikke bli stående uten erstatning. Dette forutsetter at kravet har substans, og ikke rammes av forsikringsavtalelovens regler om svik.

Av samme grunner som angitt foran, er utvalgets flertall av den oppfatning at heller ikke forsikringsavtaleloven § 18–1 tredje ledd bør videreføres i den nye lovbestemmelsen. Det vil si at dersom den skadelidte som sviker i arbeidsskadeforsikring har egne forsikringer i samme selskap som arbeidsgiver har arbeidsskadeforsikring, kan selskapet ikke si opp skadelidtes private forsikringer etter bestemmelsen i lovens § 18–1 tredje ledd.

Flertallet finner ikke grunnlag for å foreslå innføring av regler om at svik fra selskapet under behandlingen av en erstatningssak, automatisk skal gi skadelidte rett til full erstatning selv om han eller hun etter loven ikke har krav på det. Flertallet anser at slike regler bærer preg av «punitive damages» som man finner i amerikansk erstatningsrett. Her går det et sentralt skille mellom den uaktsomme feilinformering («negligent misrepresentation») og den forsettelige villeding («intentional misrepresentation») eller «fraud/deceit». Det erstatningsrettslige ansvar for forsettelig villeding er meget strengt og åpner for såkalt «punitive damages». Med dette menes en erstatning til skadelidte i tillegg til den alminnelige økonomiske tapsberegning («compensatory damages»), og tjener som en slags ekstra «straff» for skadevolder. Slik erstatning forutsetter at det finnes bevist at det foreligger grove forhold på skadevolders side, for eksempel vold, undertrykkelse, bedrag eller ond hensikt. Legislativt bygger instituttet «punitive damages» på at grov og uakseptabel opptreden fra skadevolders side kan og bør sanksjoneres ekstra hardt for å understreke at den aktuelle opptreden ikke aksepteres og for å sette et eksempel. Av den grunn går instituttet undertiden også under betegnelsen «exemplary damages» og «vindictive damages». Ikke alle delstater i USA åpner for å ilegge en skadevolder «punitive damages». I forhold til antallet erstatningssaker, synes adgangen relativt sjeldent benyttet i de delstater som tillater det.

Det eksisterer egentlig ikke bestemmelser som svarer til «punitive damages» i norsk erstatningsrett. Riktignok åpner norsk rett for erstatning for ikke-økonomisk tap dersom det foreligger grov uaktsomhet, men oppreisningsinstituttet fungerer på ingen måte som en parallell til «punitive damages» i amerikansk erstatningsrett, verken etter sitt formål, vilkår, utmåling eller utbredelse.

Etter flertallets syn vil en bestemmelse om «punitive damages» også kunne virke forsinkende og prosessdrivende, ved at fokus ikke rettes mot et rask, effektivt og riktig oppgjør, men på eventuell formelle feil fra selskapet som så skal kunne gi rett til erstatning. Slik flertallet ser det, vil eventuelle feil fra selskapet i forbindelse med saksbehandlingen best sanksjoneres gjennom bruk av de klagemuligheter til en egen Arbeidsskadenemnd som utvalgets flertall legger opp til i punkt 14.4.9. Herunder at straffelovens bestemmelser om foretaksstraff vil kunne ramme et slikt forhold, se punkt 13.17. Ved feil fra selskapet i forbindelse med et forsikringsoppgjør, vil frykten for påfølgende oppmerksomhet i massemedia også kunne være av betydning

Det presiseres at den foreslåtte bestemmelsen bare gjelder forholdet mellom forsikringsselskapet og arbeidstakeren. Forholdet mellom selskapet og arbeidsgiveren vil fortsatt reguleres etter lovens del A – i et tilfelle med svik etter lovens § 8–1.

Utvalgets flertall kan på denne bakgrunn ikke se at det foreligger noen tungtveiende innvendinger mot å innføre regler om reaksjoner i tråd med forsikringsavtaleloven § 18–1 ved svik i forbindelse med ny lov om arbeidsskadeforsikring. Bestemmelsen i forsikringsavtaleloven § 13–13 om selskapets plikt til å si fra om det vil påberope svik herunder at retten til dette går tapt uten slik reklamasjon, foreslås inntatt som andre og tredje ledd i den nye lovbestemmelsen i arbeidsskadeforsikringsloven.

Utvalgets mindretall, medlemmene Atle S. Johansen og Kirsti Grande anfører følgende:

Forsikringsbedrageri rammes av straffelovens §§ 270 – 272. I motsetning til det som gjelder for skadelidte som faller inn under bilansvaret, vil innføringen av en egen svikbestemmelse i lov om arbeidsskadeforsikring innebære at arbeidstakeren vil står uten mulighet til å kreve erstatning fra den ansvarlige skadevolder, som i dette tilfelle er arbeidsgiver, jf. lov om yrkesskadeforsikring § 8.

Mindretallet kan for sin del ikke se at det er noen grunn til at skadelidte på dette området skal komme dårligere ut enn det som gjelder etter bilansvarsloven. Dersom selskapet mener at det er grunnlag for å påberope svik, bør uansett den påtalemessige behandlingen av saken legges til grunn også for den sivile delen av saken. Flertallets forslag med krav om politianmeldelse går derfor ikke langt nok.

Den situasjon kan også oppstå at forsikringsselskapet, eller representanter for selskapet, urettmessige tilbakeholder legedokumenter eller andre opplysninger med det resultatet at skadelidtes erstatning reduseres eller bortfaller. Også slike tilfeller må omfattes på lik linje med svik fra skadelidte. Uredelig opptreden fra forsikringsselskapet må få den konsekvens at selskapet pålegges å utbetale full erstatning uten en nærmere rettslig prøving av om kravet til årsakssammenheng og de øvrige vilkår for erstatning er oppfylt. Gjennom en slik regel vil det også bli balanse i kontraktsforholdet mellom partene.

13.17 Arbeidstakers og arbeidsgivers straffansvar

13.17.1 Innledning

Folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven inneholder enkelte bestemmelser om straffansvar ved yrkesskade. I tillegg til disse bestemmelsene har vi de alminnelige strafferettslige reglene i straffeloven §§ 270 følgende for arbeidstaker (skadelidte) og de supplerende regler for arbeidsgiver ved foretaksstraff, se §§ 48 a og b.

Det som her sies om straffansvaret, må suppleres med utvalgets redegjørelse for de administrative beføyelser overfor arbeidstakere (eksempelvis tap av trygderettigheter og av erstatning) og arbeidsgivere (eksempelvis regress) som det er redegjort for tidligere i dette kapitlet.

Arbeidsmiljøloven inneholder også straffebestemmelser for arbeidstaker og arbeidsgiver, se lovens §§ 85 og 86. Utvalget finner det imidlertid ikke naturlig å gå nærmere inn på disse bestemmelsene.

I punkt 13.17.2 redegjøres for straffansvaret for arbeidstaker og arbeidsgiver etter folketrygdloven. I 13.17.3 går utvalget igjennom tilsvarende bestemmelser i lov om yrkesskadeforsikring. De relevante regler i straffeloven kommenteres summarisk i punkt 13.17.4 Utvalgets vurdering og konklusjon følger deretter i punkt 13.17.5.

13.17.2 Folketrygdloven

Arbeidstaker

Folketrygdloven § 25–12 inneholder en egen straffebestemmelse. Den hjemler straff for å gi uriktige opplysninger eller unnlate å gi de nødvendige opplysningene. Den som mot bedre vitende gir uriktige opplysninger, eller holder tilbake opplysninger som er viktige for rettigheter eller plikter etter folketrygdloven, straffes med bøter hvis forholdet ikke går inn under strengere straffebud. Lovens § 25–12 rammer i motsetning til straffeloven §§ 270 (forsett) og 271 a (grov uaktsomhet) også den simple uaktsomme overtredelse.

Arbeidsgiver

I punkt 15.5 har utvalget redegjort for arbeidsgivers meldeplikt ved yrkesskader og yrkessykdommer etter folketrygdloven § 13–14.

Dersom arbeidsgiver ikke overholder den lovpålagte plikten, rammes forholdet av straffehjemmelen i folketrygdloven § 25–12, jf. § 21–4 første ledd. Utvalget er imidlertid ikke kjent med at bestemmelsen på denne måten noen gang er benyttet overfor en arbeidsgiver. Etter at medlemmet i folketrygdloven av 1997 selv fikk anledning til melde yrkesskader, har straffebestemmelsen mistet mye av den betydning den eventuelt måtte ha hatt. I praksis straffesanksjoneres arbeidsgivers forhold gjennom andre regelsett som for eksempel etter straffelovens regler om foretaksstraff.

13.17.3 Yrkesskadeforsikringsloven

Yrkesskadeforsikringsloven § 19 lyder:

«Ved forsettelig eller uaktsom overtredelse av § 3 straffes arbeidsgiveren eller den som i arbeidsgiverens sted leder virksomheten, med bøter eller fengsel inntil 3 måneder.»

Arbeidstaker

Verken yrkesskadeforsikringsloven eller forsikringsavtaleloven har særskilte straffebestemmelser overfor arbeidstaker (skadelidte).

Arbeidsgiver

Arbeidsgiver er i lovens § 3 pålagt plikt til å tegne yrkesskadeforsikring for sine ansatte. Etter lovens § 19 straffes forsettelig eller uaktsom overtredelse av arbeidsgiver eller den som i dennes sted leder virksomheten.

Det strafferettslige ansvaret omfatter og er begrenset til overtredelse av lovens § 3. Dette gjelder således ikke det meransvar ved yrkesskader og yrkessykdommer som arbeidsgiveren i henhold til kollektiv eller individuell avtale måtte være pålagt og som går lenger enn det som følger av loven om yrkesskadeforsikring.

Det strafferettslige subjektet er den som har forsikringsplikt etter § 3. I denne sammenheng vil arbeidsgiveren i regelen være daglig leder og styrets medlemmer. Etter straffeloven §§ 48 a og 48 b om foretaksstraff er foretaket og ikke nødvendigvis en enkeltperson strafferettslig subjekt. Straff etter § 19 vil derfor i regelen ikke kunne pådømmes i konkurrens med bestemmelsene om foretaksstraff.

13.17.4 Straffeloven

Arbeidstaker

I forhold til arbeidstaker (skadelidte) vil straffeloven § 270 følgende komme til anvendelse både på forsikringsbedrageri eller forsikringssvik og trygdebedrageri.

Utvalget gir ikke noen nærmere framstilling av disse bestemmelsene.

Arbeidsgiver

Straffeloven §§ 48 a og 48 b har regler om foretaksstraff. Foretaksstraff kan beskrives som en form for strafferettslig arbeidsgiver- og organisasjonsansvar. Utvalget viser til Ot.prp. nr. 27 (1990–91), se Innst. O nr. 55 og besl. O nr. 58 for 1990–91. I litteraturen er bestemmelsene behandlet av Andenæs «Alminnelig strafferett» 4. utgave (1997) s. 253 til 262, og av Slettan og Øie «Forbrytelse og straff» bind I (2001) s. 128 til 130.

13.17.5 Utvalgets vurdering og forslag

Det ligger ikke i utvalgets mandat å gå nærmere inn på strafferettslige problemstillinger i forbindelse med overgang til ny lov om arbeidsskadeforsikring.

Utvalget foreslår ingen nye straffebestemmelser for arbeidstakerne (skadelidte) i forhold til den nye loven om arbeidsskadeforsikring. Man finner at dagens regler i straffeloven i tilstrekkelig grad ivaretar de individual- og allmennpreventive hensyn.

Arbeidsgiver kan i dag straffes etter yrkesskadeforsikringsloven § 19 ved brudd på forsikringsplikten i § 3. Utvalget foreslår at denne bestemmelsen blir videreført i loven om arbeidsskadeforsikring.

Utvalget har i punkt 15.5 konkludert med at det bør innføres en obligatorisk meldeplikt for arbeidsgiver ved arbeidsskade etter modell av folketrygdloven § 13–14. For at arbeidsgivers meldeplikt skal bli effektiv, foreslår utvalget at også denne bestemmelsen straffesanksjoneres.

14 Organisering og administrasjon

14.1 Innledning

Yrkesskadeområdet er i dag organisert på flere nivåer. Et viktig skille går mellom yrkesskadefordeler som administreres av trygdeetaten og yrkesskadeforsikringen som administreres av private forsikringsselskaper.

I dette kapitlet vil utvalget beskrive og vurdere noen mulige modeller for den framtidige organiseringen. Utvalget har, ut fra mandatet og de føringer som ligger i kapittel 8, lagt til grunn at mange av dagens oppgaver på yrkesskadeområdet fortsatt bør håndteres av private forsikringsselskaper ved en eventuell sammenslåing. Det gjelder for eksempel innkreving og beregning av premier, informasjon, kontraktsforhold osv. De grunnleggende prinsipper ved det å drive forsikringsvirksomhet på dette området forutsettes lagt til grunn.

Utvalget har i vurderingen av mulige modeller for den framtidige organiseringen tatt utgangspunkt i gjeldende ordninger for folketrygden og yrkesskadeforsikring. Dertil gir utvalget en beskrivelse og vurdering av dagens organisering av Norsk Pasientskadeerstatning, herunder Pasientskadenemnda, trafikkforsikringen og den danske Arbejdsskadestyrelsen, se punkt 14.2.2 til 14.2.4.

Det er viktig å få en god behandling av sakene i første instans, se punkt 14.3.

Et aktuelt spørsmål er om man bør overlate behandlingen av alle yrkesskadesaker til forsikringsnæringen eller om man bør opprette et eget oppgjørskontor (et eget sentralisert yrkesskadeorgan) som behandler alle eller enkelte arbeidsskadesaker. Disse spørsmålene er vurdert i punkt 14.3.4 og 14.3.5. Utvalgets vurdering og forslag framgår av 14.3.6.

I punkt 14.4 vurderes ulike modeller for en klageinstans. Modellene som vurderes er en nemnd basert på finsk modell (partssammensatt klagenemnd), Trygderetten(som i dag er klageinstans etter folketrygdloven kapittel 13), en nemnd i tilknytning til Trygderetten og en selvstendig Arbeidsskadeforsikringsnemnd. Forutsetningen for modellene er at de eksisterende yrkesskadeordninger slås sammen til en ordning med arbeidsskadeforsikring.

I punkt 14.5 vurderer utvalget om en eventuell arbeidsskadeforsikringsnemnd bør overta behandlingen i saker der forsikringsnæringen ikke har forberedt saken, og det har gått to år siden skaden ble meldt.

En rekke forvaltningsfunksjoner/direktoratsoppgaver som i dag ligger i trygdeetaten, forsvinner dersom yrkesskadefordelene i trygdeetaten «overføres» til arbeidsskadeforsikringen. Utvalget vurderer oppgaver som må ivaretas innenfor en ny arbeidsskadeordning, se punkt 14.6.

I punkt 14.7 vurderer utvalget om det eventuelt skal opprettes en prosjektadministrasjon som kan gis ansvaret for å følge opp omleggingen i en overgangsperiode på fire år.

14.2 Kort om andre ordninger

14.2.1 Innledning

I punkt 14.2.2 til 14.2.4 gis det en oversikt over organiseringen av Norsk Pasientskadeerstatning, herunder Pasientskadenemnda, trafikkforsikringen og den danske Arbejdsskadestyrelsen. Det er viktig bakgrunnsmateriale når utvalget skal vurdere forslag til organiseringen av en ny arbeidsskadeforsikring.

14.2.2 Norsk Pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda

Bakgrunn

Den 1. januar 1988 ble det etablert en midlertidig erstatningsordning for pasientskader i påvente av en lov om objektivisert erstatningsansvar for pasientskader. Ordningen ble etablert på bakgrunn av en avtale mellom staten og landets fylkeskommuner. Fram til 1. juli 1991 gjaldt den kun somatiske sykehus og poliklinikker. Fra dette tidspunkt ble den utvidet til også å omfatte psykiatriske- sykehus og poliklinikker, kommunelegetjenesten og kommunale legevakter.

En egen lov om erstatning ved pasientskader ble vedtatt 15. juni 2002. Denne omfatter hele helsesektoren.

Loven trådte i kraft den 1. januar 2003 for så vidt gjelder skader påført etter behandling i offentlig sektor.

Ansvarsgrunnlag

Reglene for den midlertidige ordningen bygger ikke på et rent objektivt ansvar, men et objektivisert ansvar, det vil si at ansvaret gikk noe lenger enn uaktsomhetsansvaret. Pasienterstatningsloven bygger også på et objektivisert ansvar og ansvaret vil i hovedsak blir det samme etter denne loven som etter de midlertidige reglene. Viktig er det imidlertid at det er innført en ny bevisbyrderegel om uoppklarte årsaksforhold.

Det følger av pasientskadeloven at det må foreligge årsakssammenheng mellom den medisinske behandlingen og den skaden pasienten er påført. Videre slås det fast at skaden må være en følge av en svikt ved ytelsen av helsehjelpen, men det er ikke krav om at noen kan lastes for svikten knyttet til den skadeutløsende handling; det kreves ikke at noen har opptrådt subjektivt klanderverdig. Ved vurderingen av om det har vært en svikt ved behandlingen, skal det tas hensyn til de krav skadelidte med rimelighet kan kreve til virksomheten. Det vil si at skadevolders adferd må avvike fra en normalforventning skadelidte kan ha til virksomheten.

Når skaden er en følge av teknisk svikt, smitte eller infeksjon eller er en følge av en vaksine, ytes det erstatning på et rent objektivt grunnlag.

Utmåling

Erstatningen utmåles etter lov av 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning kapittel 3. Erstatning for oppreisning og tap under 5 000 kroner erstattes ikke etter pasientskadeloven.

De ansvarlige

For skader voldt i offentlig helsetjeneste, det vil si virksomhet som drives av staten og kommunene og helsetjeneste som drives etter oppdrag av disse, er Norsk Pasientskadeerstatning ansvarlig for skadene.

Norsk Pasientskadeerstatning (NPE)

Norsk Pasientskadeerstatning er etablert som et statlig forvaltningsorgan, underlagt Helsedepartementet.

NPE behandler krav om erstatning for skader voldt i den offentlige helsetjenesten etter pasientskadeloven. I tillegg til behandlingen av enkeltsaker, skal NPE sørge for at det blir utarbeidet og formidlet informasjon om erstatningsordningen og pasientskadeloven til helsepersonell og pasienter. Videre skal NPE legge til rette for at opplysninger om statistikk og oversikt over skader, skadeomfang og risiko gjøres tilgjengelig i det skadeforebyggende arbeidet.

NPE har et styre som er oppnevnt av regjeringen. Styret består av fem medlemmer, og regjeringen har besluttet hvilke medlemmer som skal være leder og nestleder. Det er oppnevnt personlige varamedlemmer for de tre øvrige medlemmene.

Styret skal føre tilsyn med at erstatningsordningens samlede virksomhet er organisert på en måte som er i samsvar med lover, forskrifter og instrukser. Styret skal sørge for at forvaltningen av tilskuddene til dekning av ansvaret etter loven er i overensstemmelse med instruks og er gjenstand for betryggende kontroll. Videre skal styret fastsette budsjett og har ansvar for regnskapet for Norsk Pasientskadeerstatning innenfor de økonomiske rammer som er gitt. Endelig skal styret avgi regnskap og en årlig rapport om virksomheten i Norsk Pasientskadeerstatning til Helsedepartementet.

Erstatningsordningen har et råd oppnevnt av Helsedepartementet. Rådet består av 10 personer. For å skape et grunnlag for forbedringer skal rådet ta opp og drøfte aktuelle og prinsipielle spørsmål knyttet til ordningen, herunder saksbehandlingen i Norsk Pasientskadeerstatning og i Pasientskadenemnda. Rådet består av representanter for departementet, de regionale helseforetakene, Kommunenes Sentralforbund, Norsk Pasientforening, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Forbrukerrådet. Rådet skal møtes minst en gang i året. Møtene organiseres av Norsk Pasientskadeerstatning. Dette er et rådgivende organ for Norsk Pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda og har ingen instruksjonsmyndighet overfor disse.

De regionale helseforetakene, fylkeskommunene og kommunene yter tilskudd til dekning av erstatning for pasientskader samt til dekning av driften av Norsk Pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda. Helsedepartementet dekker ansvar for offentlig helsetjeneste som ikke drives av helseforetak, fylkeskommuner, kommuner eller etter avtale med regionalt helseforetak, fylkeskommune eller kommune. Helsedepartementet fastsetter instruks for Norsk Pasientskadeerstatnings forvaltning av tilskuddene til dekning av organets løpende ansvar.

Overføring fra NPE som statlig fond skal dekke utgifter til drift av Norsk Pasientskadeerstatning, samt utgifter til advokatbistand for pasienter som søker erstatning. For 2004 foreslås det bevilget 72 152 mill. kroner til å dekke disse utgiftene, se St. prp. nr. 1 (2003–2004) for Helsedepartementet.

NPE ledes av en direktør som skal ha juridisk embetseksamen. Det er ca. 65 til 70 ansatte hvorav halvparten har juridisk embetseksamen. I tillegg er det ansatt 9 medisinske rådgivere med spesialisering fra de mest vanlige medisinske fagområder.

NPE behandlet i år 2002 om lag 1 900 saker. Fra ordningen trådte i kraft i 1988 har Norsk Pasientskadeerstatning mottatt til sammen ca. 22 500 krav. Av disse har i underkant av ca. 40 prosent fått medhold. Antall krav per år har økt jevnt fra 1988 til 1997. Etter dette har det stabilisert seg på ca. 1 900 per år.

Framsetting og avgjørelse av krav

Krav om erstatning settes fram skriftlig på et eget skademeldingsskjema til Norsk Pasientskadeerstatning som utreder saken. Dette innebærer at Norsk Pasientskadeerstatning forelegger saken for skadevolder, innhenter alle opplysninger som er nødvendige for å avgjøre saken, samt innhenter spesialisterklæring.

NPE treffer vedtak om erstatning skal gis og fastsetter størrelsen på erstatningen. Det er videre NPE som utbetaler erstatningen til den enkelte skadelidte.

Klage

Skadelidte og helseinstitusjoner som ikke er statlige eller kommunale, kan påklage vedtaket fra Norsk Pasientskadeerstatning til Pasientskadenemnda. Klagefristen er tre uker. Enkeltvedtak som ikke dreier seg om erstatningsgrunnlaget, erstatningens størrelse eller om delutbetaling skal gis, kan påklages til departementet.

Pasientskadenemnda

Pasientskadenemnda er oppnevnt av regjeringen og er et såkalt frittstående og uavhengig forvaltningsorgan. Nemnda har eget sekretariat. Dette innebærer at nemnda først og fremst opptrer som klageorgan for vedtak om avslag fattet av NPE. I tillegg behandler nemnda enkelte prinsipielle saker som førsteinstans og en del saker vedrørende erstatningsutmålingen.

Nemnda består av fem medlemmer med to sett av personlige varamedlemmer. Nemnda skal ha en leder og en nestleder. Leder skal ha juridisk embetseksamen. To av medlemmene skal være medisinsk sakkyndige. Som medisinsk sakkyndige oppnevnes leger med erfaring fra ulike fagområder, herunder allmennlegevirksomhet og sykehusvirksomhet. Det kan også oppnevnes helsepersonell med annen helsefaglig kompetanse. Brukerrepresentanter oppnevnes etter forslag fra Norsk Pasientforening, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Forbrukerrådet.

I 2003 var det berammet 20 nemndsmøter, og om lag 640 saker ble lagt fram for nemnda. Saker kan blant annet bli utsatt dersom pasienten eller nemnda ønsker ytterligere utredning. Nemnda hadde 350 løpende saker per oktober 2003.

Nemnda kan delegere avgjørelsesmyndighet til sekretariatet. Det gjøres som regel i enklere avgjørelser som for eksempel om spørsmålet om for sent framsatte saker, advokatsalær og begjæring om gjenopptak. I 2003 er om lag 50 saker delegert.

For 2004 foreslås det å bevilge 15,2 mill. kroner til drift av Pasientskadenemnda. Se St. prp. nr. 1 (2003–2004) for Helsedepartementet.

Forvaltningsloven/offentlighetsloven

Forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder for virksomheten til Norsk Pasientskadeerstatning. Avgjørelsen om ansvarsgrunnlag, størrelsen på erstatningen, om delutbetaling skal gis og om utgifter til advokatbistand skal dekkes, regnes som enkeltvedtak.

Med hjemmel i forvaltningsloven kan skadelidte kreve muntlig forhandling av saken i nemnda.

Domstolsbehandling

Etter den midlertidige ordningen hadde skadelidte valget mellom å bringe saken rett inn for domstolen, men da etter de alminnelige erstatningsrettslige regler, eller å reise krav overfor Norsk Pasientskadeerstatning. Var saken brakt inn for Norsk Pasientskadeerstatning, kunne skadelidte ikke bringe den inn for domstolene etter reglene for den midlertidige ordningen før nemnda hadde fattet sitt vedtak.

Når endelig vedtak i Pasientskadenemnda foreligger, kan den som krever erstatning bringe saken inn for domstolene. Det samme gjelder NPE eller forsikringsgiver som blir pålagt å betale erstatning ved Pasientskadenemndas vedtak.

Søksmål må reises innen fire måneder etter at vedkommende er gjort kjent med nemndas vedtak.

Advokatbistand

Etter den midlertidige ordningen ble det de første årene lagt til grunn at det ikke var nødvendig med bistand av advokat i og med at Norsk Pasientskadeerstatning skulle være et objektivt organ. Det ble imidlertid gjort unntak fra dette i noen tilfeller.

Etter pasientskadeloven er muligheten for å få dekket utgiftene til advokatbistand utvidet. Utgiftene dekkes når NPE treffer vedtak om det eller utgiftene regnes som tap som følge av skaden, jf. skadeserstatningsloven § 3–1.

Lovens ikrafttredelse

Før loven om pasientskadeerstatning trådte i kraft, utarbeidet Helsedepartementet utkast til to forskrifter. Dette var forskrift om Norsk Pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda, og forskrift om forsikringsplikt for helsepersonell og den som yter helsehjelp utenfor den offentlige helsetjenesten mv. Forskriftene ble sendt på høring.

Blant høringssvarene kom det også inn merknader til bestemmelser i selve loven. Finansnæringens Hovedorganisasjon var i sin høringsuttalelse spesielt opptatt av bestemmelsen i utkastet om at Norsk Pasientskadeerstatning skulle behandle sakene også i de tilfeller der det er et privat forsikringsselskap som står som ansvarlig. Organisasjonen mente at selskapene ville miste kontrollen over behandlingen av saker der de kunne bli ansvarlige for å dekke utbetalinger. Blant annet av den grunn mente Finansnæringens Hovedorganisasjon at det ikke var tilstrekkelig forretningsmessig grunnlag for å tilby tjenester på dette området, fordi forsikringsselskapene ville miste muligheten til å ha kontroll over behandlingen av de kravene som de selv skulle stå som ansvarlig for, og derved også muligheten til å foreta en korrekt beregning av premiene.

Flere forsikringsselskaper ga melding til sine kunder om at de ikke ville forlenge deres avtaler om forsikring, og heller ikke ville tilby nye avtaler. Det medførte at flere helsepersonellforeninger tok kontakt med Helsedepartementet for å få vite hvordan de skulle oppfylle kravene til å være forsikret når forsikringsbransjen ikke ville tilby forsikringer. Plikten til å ha forsikring er fastslått i helsepersonelloven § 20.

Ved ikrafttredelse av loven om pasientskadeerstatning av 1. januar 2003, lå det an til å være en plikt for private helsetilbydere til å tegne forsikring, samtidig som det ikke var forsikringer å få kjøpt.

På bakgrunn av den situasjonen som hadde oppstått, fremmet Helsedepartementet Ot.prp. nr. 22 (2002–2003) om lov om endring i lov om pasientskader mv. Lovforslaget åpnet for delvis ikrafttredelse av pasientskadeloven. Loven trådte i kraft for den offentlige helsetjenesten 1. januar 2003, men ble utsatt for den private helsetjenesten.

Det ble i Ot.prp. nr. 22 (2002–2003) uttalt at ved delvis ikrafttredelse av lov av 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv., ville det gis

«tid til å fremme en proposisjon for Stortinget om endring av loven. Det vil bli vurdert å fremme et forslag om at forsikringsnæringen behandler de krav den står ansvarlig for. Med et slikt system ville likhet i skadesaksbehandlingen for offentlige og private skader kunne sikres ved at Pasientskadenemnda behandler klager på avgjørelser som er fattet i første instans både i Norsk Pasientskadeerstatning og forsikringsselskapene».

Helsedepartementet foreslo i Ot.prp. nr. 74 (2002–2003) endringer i lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. Denne ble vedtatt i Odelstinget 10. juni 2003.

Det er nå gitt hjemmel for å gi forskrift om å innføre egenandel for skadevolder som er dekket av Norsk Pasientskadeerstatning i de tilfeller hvor det tilkjennes erstatning, jf. § 7.

Videre er det gitt hjemmel for at tap som det ikke er dekning for, når forsikringsplikten ikke er overholdt eller er den utilstrekkelig, skal dekkes av forsikringsgiverne i fellesskap, jf. § 8.

Krav som ikke er ferdigbehandlet to år etter at det er meldt, kan Pasientskadenemnda, etter anmodning fra den som krever erstatning etter loven, beslutte å overta behandlingen av, jf. § 15 andre ledd.

Til slutt er § 18 om domstolsprøving endret slik at søksmål nå skal reises mot henholdsvis forsikringsgiver og mot Pasientskadenemnda dersom Norsk Pasientskadeerstatning er ansvarlig.

Ved kgl. res. 19. november 2003 ble forskrift om forsikringsplikt for helsepersonell og den som yter helsehjelp utenfor den offentlige helsetjenesten mv., vedtatt. Denne forskriften er imidlertid ennå ikke satt i kraft, og det er uvisst om og i tilfelle når det kan skje. Problemet er at forsikringsselskapene ikke ønsker å tilby forsikring etter loven om pasientskadeerstatning, som går lenger i å pålegge helsearbeidere erstatningsansvar enn det som følger av alminnelig erstatningsrett.

Forskriftene av 19. november 2003 regulerer forsikringsplikten for helsepersonell og den som yter helsehjelp utenfor offentlig helsetjeneste. Forskriften § 4 slår fast at disse grupper helsepersonell har plikt til å tegne forsikring for det ansvar de har etter lov om pasientskadeerstatning. Forsikringen skal tegnes i et forsikringsselskap som godkjent av Kredittilsynet eller i en forsikringspool av solidarisk ansvarlige forsikringsselskaper.

Det følger videre av forskriften at forsikringsgiverne har plikt til å yte tilskudd til Pasientskadenemnda, gi tilbud om forsikringsavtaler med vilkår i samsvar med forskriften, delta i pasientforsikringsforeningen, utforme forsikringsvilkår, gi informasjon om forsikringsforholdet, motta og besvare henvendelser om erstatning fra forsikringstaker og skadelidt og til slutt utbetale erstatning, jf. forskriften § 5

I saker hvor det ikke foreligger forsikring eller hvor denne er utilstrekkelig, deles dekningen av skadelidtes tap mellom forsikringsgiverne i forhold til det som er innbetalt i premie fra helsepersonell som er omfattet av forskriften. Utad er forsikringsgiverne solidarisk ansvarlige.

Ved kgl. res. 19. november 2003 ble det også vedtatt forskrift om endring av forskrift 20. desember 2002 nr. 1625 om Norsk Pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda.

Forskriften gir blant annet hjemmel for at Norsk Pasientskadeerstatning etter avtale kan påta seg å behandle krav om erstatning for personskader ut over skader i offentlig helsetjeneste, jf. § 3 andre ledd.

Videre er det også gitt nærmere regler for vurderingstema for når Pasientskadenemnda skal overta behandlingen etter anmodning fra den som krever erstatning etter at det er gått minst to år siden kravet ble meldt.

Forskriften og lovendringen skulle tre i kraft den 1. januar 2004. I pressemelding av 3. desember 2003 fra Helsedepartementet er det opplyst at forsikringsbransjen ikke ønsker å tilby forsikringer til helsepersonell i privat sektor etter vilkårene i pasientskadeloven. Det innebærer at ikrafttredelsen blir utsatt på ubestemt tid og at privat helsepersonell får tilbud om å videreføre gjeldende forsikringsavtaler etter helsepersonelloven.

14.2.3 Trafikkforsikring

Bilansvaret er regulert i lov 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogner gjer (bilansvarsloven).

Alle motorvogner (ikke tilhengerere) som skal brukes på offentlig vei, må ha en trafikkforsikring for å bli registrert. Trafikkforsikringen omfatter:

  • skade på personer i og utenfor kjøretøyet (fører, passasjerer, fotgjengere, syklister),

  • skade på andres eiendom (f.eks. motorkjøretøy, klær, dyr).

Når skadetilfellet faller inn under loven, får skadelidte et direkte krav mot det forsikringsselskapet som motorvognen er forsikret i, selv om ingen er skyld i skaden. Forsikringsselskapet er følgelig ansvarlig overfor skadelidte på objektivt grunnlag. Dette kravet mot forsikringsselskapet er uavhengig av om motorvognens eier eller bruker er ansvarlig for skaden. Det samme gjelder skadelidtes krav mot skadeforsikredes bileiere.

Det er vanligvis eieren som plikter å sørge for at motorvognen er forsikret, se bilansvarsloven § 15. Og skulle en uforsikret motorvogn ha voldt skade, hefter de selskaper som har Kongens godkjenning til å tegne trafikkforsikring, solidarisk for skaden, se bilansvarsloven § 10 første ledd. Er en personskade voldt av en ukjent motorvogn, gjelder det samme, se bilansvarsloven § 10 andre ledd. Bilansvarsloven gir etter dette et tilnærmet komplett vern for skadelidte ved skade voldt at motorvogner.

Fra 1. januar 1991 har forsikringsselskapene krevd inn en premie til folketrygden for trygdeutgifter ved trafikkskade, se folketrygdloven § 23–7. Denne trafikkskadeavgiften skal kreves inn som et tillegg til den ordinære motorvognforsikringen. Premietilleggene for 2003 er, ved kgl. res. 20. september 2002, fastsatt til 340 kroner per vanlig motorvogn og 170 kroner for traktorer, mopeder og veteranbiler. Regjeringspartiene og Arbeiderpartiet inngikk den 16. november 2003 et budsjettforlik som blant annet innebærer at premietillegget til folketrygden for motorvogner fra og med 2004 skal inngå i årsavgiftene som innkreves av Toll- og avgiftsdirektoratet. Stortinget fattet 26. november 2003 budsjettvedtak i samsvar med dette. Ved kgl. res. 3. desember 2003 ble premietillegg til for 2004 opphevet.

I medhold av bilansvarsloven § 17 med forskrifter, er alle forsikringsselskaper som vil tilby trafikkforsikring i Norge, pliktige til å være medlemmer av Trafikkforsikringsforeningen (TFF). Det gjelder også selskaper som har hovedkontor i en annen stat innenfor det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, uavhengig av om det skjer ved etablering av filial eller etter bestemmelsene om grenseoverskridende virksomhet.

Trafikkforsikringsforeningen (TFF) tar seg av sentrale oppgaver innenfor motorvogntrafikk. Blant flere andre oppgaver håndteres skader forvoldt av ukjente, uforsikrede og utenlandske motorvogner av TFF.

Antall personskader som meldes med krav på erstatning under bilansvarsloven, er ca. 12 000 per år. Utmåling av erstatning reguleres etter bestemmelsene i skadeserstatningslovens kapittel 3. Ved mer omfattende personskader er det vanlig at skadelidte har bistand fra advokat, og at rimelige og nødvendige utgifter til juridisk bistand dekkes av forsikringsselskapet.

Ved tvist kan skadelidte klage saken inn for Forsikringsklagekontoret, eller til selskapenes egne klagenemnder. Mer vanlig er det imidlertid at tvister løses ved forhandlinger mellom partene, eller ved at skadelidte via sin advokat tar ut stevning for tingretten. En omfattende rettspraksis gjør at partene har god veiledning med hensyn til hva som er gjeldende rett.

Mindre enn 1 prosent av personskadesakene løses gjennom domstolsbehandling.

Whiplashskader (nakkedistorsjonsskader) utgjør mellom 40 og 50 prosent av alle personskader i trafikken. Det har vist seg å være betydelige problemer knyttet til vurderingen av årsakssammenheng i slike tilfeller. I den forbindelse har skadelidtes og forsikringsselskapenes påståtte selektive bruk av leger for utarbeidelse av spesialisterklæringer kommet i fokus. I NOU 2000: 23 har utvalget kommet med forslag til hvordan man kan løse konflikter som er knyttet til oppnevning av sakkyndige og til vurdering av kvaliteten på sakkyndigeerklæringer. Forslagene beskrives nærmere i punkt 14.5.

Gjensidige NOR Forsikring forsikrer om lag 30 prosent av forsikringsmarkedet i Norge.

I Gjensidige Nor Forsikring er det 33 årsverk som arbeider med personskader ved bilansvar. Dette inkluderer 2 avdelingsledere, 2 støtteårsverk og 29 skadebehandlerårsverk. Hvert skadebehandlerårsverk mottar årlig ca. 110 til 130 bilansvarskader. I tillegg reguleres tilleggsdekninger (ulykke etc.) som medfører at det reelle totale antall skader er ca. 10 prosent høyere.

Basert på markedsandelen i Gjensidige NOR forsikring, gir dette totalt ca. 100 årsverk på landsbasis, som i gjennomsnitt behandler 120 nye skader hver hvert år, likevel med spesialisering slik at rehabiliteringssaker og komplekse utmålingssaker tas av spesialister som har et lavere antall saker til behandling enn gjennomsnittet.

14.2.4 Den danske Arbejdsskadestyrelsen

Administreringen av den danske arbeidsskadeforsikringen skjer i stor grad i offentlig regi. Arbeidsskadestyrelsen og ansvaret for området tilligger Beskæftigelsesministeriet. En av Styrelsens hovedoppgaver er å behandle og avgjøre krav om erstatning ved yrkesskader. Styrelsens avgjørelser er bindende for forsikringsselskapene. Styrelsen utfører imidlertid også oppgaver vedrørende lovgivning og forberedende arbeid, og ved besvarelsen av spørsmål til ministeren fra Folketinget og andre. I slike saker har Styrelsen departementsfunksjon. Styrelsen utarbeider også utkast til lover, bekjentgjørelser, sirkulære og veiledninger på området for yrkesskader.

For yrkessykdommer er det etablert en egen administrasjon og finansiering gjennom Arbejdsmarkedets Erhvervssygdomssikring. I tillegg finnes et eget Erhvervssygdomsudvalg som blant annet gir faglige råd om yrkessykdommer.

Den Sociale Ankestyrelse er en ankeinstans for enkeltsaker på det «sosiale området». Det gjelder også yrkesskader og yrkessykdommer.

Arbeidsskadestyrelsen får ikke statlig tilskudd, og må derfor basere seg på inntekter ved behandling av yrkesskadesaker og andre saker. Forsikringsselskapene, statlige institusjoner, kommuner mv. betaler for behandlingen av yrkesskader som anmeldes til Styrelsen. Det samme gjelder for veiledende uttalelser i private saker. Inntektene oppkreves per anmeldt yrkesskade og per anmodning om en veiledende uttalelse i private saker (stykkpris). Den økonomiske planleggingen avhenger derfor av muligheten for å danne et realistisk bilde over forventede inntekter og utgiftsnivået må tilpasses deretter.

I 2002 ble det meldt totalt 37 726 skader og sykdommer til Arbejdsskadestyrelsen. Forsikringsselskapene avgjør i tillegg til disse ca. 45 000 saker i året som gjelder mindre skader/sykdommer (bagatellskader).

I år 2002 var det tilknyttet 280,1 årsverk til Arbejdsskadestyrelsen, og 144,5 av årsverkene gikk med til å behandle yrkesskadesaker. Det gir ca. 270 saker per årsverk. De resterende årsverk fordeler seg på blant annet departementsoppgaver, private erstatningssaker m.m.

Det er gitt en nærmere oversikt over yrkesskadeordningen i Danmark i utredningens punkt 5.3 og punkt 7.5.

14.3 Førsteinstansbehandling

14.3.1 Innledning

Ved en sammenslåing av eksisterende yrkesskadeordninger til én arbeidsskadeforsikringsordning er det hensiktsmessig å vurdere om behandlingen av alle yrkesskadesaker i første instans bør overlates til forsikringsnæringen eller om man bør opprette et oppgjørskontor (et eget sentralisert yrkesskadeorgan) som behandler alle eller enkelte yrkesskadesaker. Det er også hensiktsmessig å reise spørsmål om andre oppgaver enn saksbehandling bør legges til et eventuelt oppgjørskontor.

Dagens førsteinstansbehandling i trygdeetaten og forsikringsnæringen er beskrevet i punkt 14.3.2 og 14.3.3. Utvalget har vurdert behandling av krav i forsikringsselskapene i punkt 14.3.4 og behandling av krav i eget oppgjørskontor i punkt 14.3.5.

Utvalgets vurdering og forslag er beskrevet i punkt 14.3.6.

14.3.2 Dagens førsteinstansbehandling i trygdeetaten

Trygdeetaten er organisert i tre administrative nivåer; Rikstrygdeverket, 20 fylkestrygdekontorer og cirka 470 trygdekontorer. Etaten er hovedsakelig underlagt Sosialdepartementet, men på enkelte faglige områder også andre departementer. Fra 1. januar 2001 har Rikstrygdeverket delegert tilnærmet all avgjørelsesmyndigheten i enkeltsaker til ytre etat. Dette er et ledd i Rikstrygdeverkets arbeid med rendyrking av direktoratsfunksjonen.

For å styrke den faglige kompetansen hos saksbehandlerne og kvaliteten på vedtakene, er videre behandling av yrkesskadesaker, særlig menerstatning, i de fleste fylker sentralisert til et eller flere trygdekontor. Man har for yrkessykdommer samlet mye kompetanse i et «sentralkontor» for hele landet. Kontoret ble opprettet 1. januar 2001 som en del av Fylkestrygdekontoret i Oslo. Ved dette kontoret behandles de yrkessykdomssaker som tidligere ble behandlet i Rikstrygdeverket.

Avgjørelsesmyndigheten i yrkesskadesaker er noe forskjellig ved ulykkesskader og yrkessykdommer.

Ved ulykkesskader er det foretatt full delegering av avgjørelsesmyndighet til trygdekontorene. Ved yrkessykdommer kan trygdekontoret avslå krav om å godkjenne en sykdom som yrkessykdom. Dertil kan trygdekontoret fatte positive vedtak for en del ytelser. Dette gjelder når Fylkestrygdekontoret i Oslo tidligere har overprøvd eller avgjort godkjennelsesspørsmålet med hel eller delvis godkjennelse som resultat.

For øvrig følger avgjørelsesmyndigheten i yrkesskadesaker den delegeringen som til enhver tid gjelder innenfor de enkelte stønadskapitlene. Om det er trygdekontoret eller fylkestrygdekontoret som skal fatte et positivt vedtak i en uførepensjonssak, vil avhenge av om yrkesskaden/yrkessykdommen omfattes av definisjonen av kurantsak eller ikke etter retningslinjene som er gitt for de vanlige uførepensjonsreglene i folketrygdloven kapittel 12.

Slik kurantsak er definert vil det bare være i de tilfeller yrkesskaden/yrkessykdommen er ansvarlig for den totale ervervsuførheten på 100 prosent at det foreligger en kurantsak i yrkesskadesammenheng. Det er bare i slike tilfelle trygdekontoret kan fatte positive vedtak. Trygdekontoret avgjør selv om slikt ansvarsforhold foreligger. Ved lavere uføregrader enn 100 prosent og/eller ved ansvarsfordeling mellom yrkesbetingede og ikke-yrkesbetingede årsaksfaktorer kan saken ikke defineres som kurantsak og positive vedtak om uførepensjon må i slike tilfeller fattes av fylkestrygdekontoret.

Siden trygdekontoret ikke har avslagsmyndighet når det gjelder uførepensjon etter folketrygdloven kapittel 12, er slik myndighet, med ett unntak, heller ikke gitt i yrkesskadesakene. Unntaket gjelder de tilfeller hvor skaden/sykdommen ikke er godkjent som yrkesskade/yrkessykdom. I slike tilfeller kan trygdekontoret avslå krav om uførepensjon med yrkesskadefordeler.

14.3.3 Dagens førsteinstansbehandling i forsikringsnæringen

De private forsikringsselskapene har en organisering som avhenger av størrelsen på selskapene og omfanget av yrkesskadesaker. Det er likevel mulig å peke på noen fellestrekk.

Alle selskaper har i hovedsak sentralisert saksbehandlingen og utviklet spesialistgrupper for yrkesskadesaker. Begrunnelsen er trolig at saksområdet oppfattes å være forholdsvis komplisert og at det er behov for å få kompetente miljøer. Behovet for juridisk kompetanse har vist seg å være mer framtredende enn forutsatt.

Skader blir vanligvis meldt til selskapet på selskapets egen skademelding. Her er det i regelen inntatt en fullmakt som hjemler selskapet å innhente taushetsbelagte opplysninger. Selskapet vil deretter innhente de medisinske opplysninger som er nødvendige for å kunne avgjøre kravet, så som primærlegejournal, eventuelle politidokumenter, eventuelle dokumenter fra Arbeidstilsynet og dokumenter i en parallell trygdesak.

Selskapet vil etter dette anmode om at skadelidte blir undersøkt av medisinsk spesialist, eksempelvis nevrolog, kirurg, ortoped osv. Valg av leger kan i enkelte saker være kontroversielt. Som vedlegg 2 til NOU 2000: 23, er det inntatt utkast til en standardavtale ved oppnevning av sakkyndig. Ved utredning hos spesialist, settes det vanligvis opp et mandat som nærmere angir hva som ønskes utredet. Ved yrkessykdommer, er de medisinske utredningene ofte tverrfaglige. Selskapene har utarbeidet standardmandater. I en del tilfeller blir formuleringene bestridt av skadelidte. I vedlegg 1 til NOU 2000: 23, er det også inntatt et standardmandat som kan brukes ved ulykkesskader.

For å få avklart om skadelidte har et økonomisk tap, blir det innhentet ligningsopplysninger, opplysninger fra arbeidsgiver osv. Der selskapet mistenker at skadelidte gir uriktige opplysninger, vil det i det enkelte tilfelle bli benyttet såkalte utreder til å etterforske sakene, se punkt 13.16. I en del tilfeller vil selskapet også ha behov for å utrede spørsmålet om regress mot arbeidsgiver eller tredjeperson, se punkt 13.12.

Når de nødvendige grunnlagsopplysninger er innhentet og ansvarsspørsmålet er avklart, foretas tapsberegningen. Tapet beregnes under sakens gang som et ledd i vurderingen av om skadelidte skal ha erstatning a-konto, eller som et ledd i sluttavregningen av saken. Der konstateringstidspunktet i en sak er uklart, kan det oppstå uenighet selskapene imellom om hvilket selskap som skal svare erstatning, den såkalte «kasteballproblematikken». YFF er gitt en sentral rolle i slike saker.

Når skadelidte har mottatt et tilbud fra selskapet, gjennomgås det og kommenteres i et svarbrev. Det er imidlertid ingen formkrav til selskapets «vedtak». I en del tilfeller kan det oppstå uenighet om for eksempel uføregrad og restarbeidsevne, medisinsk invaliditet, rentespørsmålet osv. Der saker reiser kompliserte spørsmål, er det vanlig at selskapets saksbehandler og skadelidtes advokat møtes for å drøfte erstatningsutmålingen. Mulighet for gjenopptakelse av saken er begrenset i tid, siden betingelsen er vesentlig endring av invaliditets- eller uføregrad. Selskapene plikter heller ikke å opplyse om muligheten til dette.

I de senere årene har det kommet eksterne skadeoppgjørskontorer inn på markedet som blant annet behandler erstatningsoppgjør for forsikringsselskapene. Det har blitt reist kritikk mot oppgjørskontorenes behandling av erstatningskrav, se Viggo Hagstrøm i Lov og Rett 1997 s. 385 følgende.

14.3.4 Behandling av krav etter arbeidsskadeforsikringsloven i forsikringsselskapene

Som nevnt innledningsvis forutsettes det at bransjen for arbeidsskadeforsikring i hovedsak vil være underlagt de samme rammevilkår som dagens yrkesskadeforsikring. Når det gjelder organisering og administrering ved en sammenslåing av eksisterende yrkesskadeordninger, kan det være naturlig å videreføre hovedtrekkene ved dagens yrkesskadeforsikring. Det vil si at enkeltsakene fortsatt behandles i det enkelte forsikringsselskap.

Hvordan den nærmere organiseringen skal foretas, er det hensiktsmessig å overlate til det enkelte selskap å vurdere. Det gjelder for eksempel spørsmålet om å sentralisere saksbehandlingen, utvikle spesialistgrupper mv. Dagens organisering er nærmere beskrevet i punkt 4.5.

Utvalget er i mandatet bedt om å finne løsninger som de berørte parter kan ha den nødvendige tillit til. Dersom man overlater behandlingen av alle yrkesskadesaker i første instans til forsikringsselskapene, er det viktig å ha et klageorgan med stor uavhengighet og høy kompetanse, se punkt 14.4.

14.3.5 Behandling av krav etter arbeidsskadeforsikringsloven i et eget oppgjørskontor

Innledning

Det følger av mandatet at utvalget skal vurdere om det kan være hensiktsmessig å ha en annen organisering av saksbehandlingen på yrkesskadeområdet enn i dag. Utvalget er blitt bedt om å vurdere ulike organisasjonsmodeller, for eksempel om det bør opprettes et eget oppgjørskontor.

Et sentralt, frittstående oppgjørskontor kan behandle arbeidsskadesaker for alle forsikringsselskapene. Avgjørelsene som tas om å godkjenne eller avslå en skade som arbeidsskade, om å fastsette medisinsk invaliditet og ervervsmessig uføregrad, om å utmåle erstatningen m.m. bør være bindende for forsikringsselskapene. Ved småskader bør forsikringsselskapene selv avgjøre hjemmelsspørsmålet og eventuelt utbetale erstatning.

Et eget oppgjørskontor kan organiseres på mange ulike måter, for eksempel etter modell av den danske Arbejdsskadestyrelsen (se punkt 14.2.4). Sentrale spørsmål som reiser seg, er for det første hvem som bør administrere oppgjørskontoret og hvordan kontoret bør finansieres. Videre må det tas stilling til om oppgjørskontoret bør behandle alle eller kun enkelte arbeidsskadesaker, og om eventuelt andre oppgaver bør legges dit. Disse problemstillingene vil utvalget drøfte nedenfor.

Oppgaver og saksbehandling

Et oppgjørskontor kan behandle alle krav vedrørende ulykkesskader og arbeidssykdommer. Det vil bli en stor saksmengde fordi et flertall av sakene som behandles i forsikringsselskapene i dag, synes å være småskader. Derfor kan det være hensiktsmessig at de «mindre» sakene behandles i forsikringsselskapene, mens de større sakene behandles i en egen enhet. En kan for eksempel skille mellom saker etter vanskelighetsgrad og/eller erstatningssum. For eksempel kan saker som medfører varig uførhet legges til et slikt oppgjørskontor.

Utvalgets flertall går i punkt 16.2.5 inn for en egenandelsordning for arbeidsgiver. Det foreslås en egenandel på inntil 5 prosent av folketrygdens grunnbeløp som arbeidsgiver skal utbetale for utgifter som følge av en arbeidsulykke. En slik egenandel vil medføre reduksjon i saksmengden. Det samme gjelder der de «mindre» sakene behandles i forsikringsselskapene.

En mulighet kan være å ta arbeidssykdommene ut av arbeidsskadeforsikringen og legge disse sakene til et oppgjørskontor, mens ulykkesskadene behandles i forsikringsselskapene.

Det er allerede innført et teknisk skille mellom ulykker og sykdommer i forhold til premie, statistikk, avsetninger og regnskap. Det er imidlertid ikke innført et tilsvarende skille i forhold til organisering, finansiering, saksbehandling og lignende, med unntak av at man har etablert et sentralkontor for yrkessykdomssaker i trygdeetaten. Overfor arbeidsgiver framstår imidlertid fortsatt premien som en enhetlig kostnad uten skille på utgiftene til ulykkesskade og yrkessykdom.

I Danmark er det etablert en egen administrasjon og finansiering for arbeidssykdommer gjennom Arbejdsmarkedets Erhvervssygdomssikring. I tillegg finnes et eget Erhvervssygdomsudvalg, hvor arbeidslivets parter har avgjørende innflytelse på hva som skal defineres som arbeidssykdom. Erhvervssygdomsudvalget gir blant annet faglige råd om arbeidssykdommer.

Oppgjørskontorets avgjørelser må kunne klages inn for et klageorgan, se punkt 14.4.

Et oppgjørskontor kan også tillegges andre oppgaver enn saksbehandling i første instans, for eksempel:

  • informasjon, rundskriv m.m.,

  • legge til rette for at statistikk blir gjort tilgjengelig til bruk i skadeforebyggende arbeid,

  • oppnevne sakkyndige,

  • utarbeide utkast til lover, forskrifter,

  • avgi veiledende uttalelser til private,

  • utarbeide utkast til svar på spørsmål til statsråden fra Stortinget og andre.

På den måten vil et oppgjørskontor få mange av oppgavene som den danske Arbejdskadestyrelsen har. Dens hovedoppgave er å behandle krav om erstatning ved arbeidsskade. Styrelsen utfører også oppgaver vedrørende lovgivning og forberedende arbeid, og ved besvarelsen av spørsmål til ministeren fra Folketinget og andre. I slike saker har Styrelsen status som departementsavdeling. Styrelsen utarbeider også utkast til lover, bekjentgjørelser, sirkulære og veiledninger om arbeidsskadeer.

Organisasjon og administrasjon

Utvalget er i mandatet bedt om å legge vekt på å finne løsninger som de berørte parter kan ha den nødvendige tillit til. Et eventuelt oppgjørskontor bør oppfattes som uavhengig og upartisk av de berørte parter. Et spørsmål er om arbeidslivets parter og forsikringsbransjen i en eller annen form bør være representert i et slikt organ. Et alternativ kan være at oppgjørskontoret opprettes og drives i statlig regi. Ansvaret for administrasjonen kan underlegges et departement.

Det er i hovedsak to måter å etablere en statlig tilknytning:

  • En mulighet kan være å etablere dette som en del av statsforvaltningen, enten som et ordinært forvaltningsorgan eller som en forvaltningsbedrift (eventuelt med særskilte fullmakter). Kontoret vil da være en del av staten som juridisk person. Dette innebærer at virksomheten er omfattet av det regelverket som gjelder for statsforvaltningen, inntekter og utgifter blir behandlet årlig i statsbudsjettet, og regnskapene blir revidert av Riksrevisjonen. Videre kan regjering og departement innenfor visse rammer organisere forvaltningsorganet og gi instrukser om virksomheten.

  • En annen mulighet kan være å etablere organet som et eget rettsubjekt, for eksempel i form av et statsforetak, aksjeselskap, særlovsselskap eller stiftelse. Kontoret vil da bli rettslig og økonomisk utskilt fra staten, noe som innebærer at institusjonen ikke er avhengig av bevilgningsvedtak fra Stortinget, men finansieres for eksempel ved at institusjonen selv skaffer seg inntekter gjennom egen drift. Det hører normalt under et styre og daglig leder å forestå forvaltningen og løpende drift av denne type institusjoner.

Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) er etablert som et forvaltningsorgan underlagt Helsedepartementet. Administreringen av den danske arbeidsskadeforsikringen skjer også i stor grad i offentlig regi.

Når det gjelder den nærmere bemanningen av et oppgjørskontor, så avhenger dette av oppgavene. Det vil imidlertid være viktig å utnytte den kompetanse og erfaring som allerede finnes på området, særlig i trygdeetaten. En løsning kan derfor også være at man bygger videre på den kompetanse som i dag er sentralisert i trygdeetaten, men at kompetansen løsrives fra trygdeetaten og etableres i et oppgjørskontor.

Som det framgår av kapittel 7 ble det i 2001 meldt 44 667 yrkesskader (ulykkesskade) og 2303 yrkessykdommer til trygdeetaten, totalt 46 970. Samme år ble det meldt 5 623 ulykkesskader og 887 yrkessykdommer til forsikringsselskapene, totalt 6 510.

De administrative kostnader ved å behandle yrkesskadesaker er beskrevet i punkt 7.5.

Finansiering

I mandatet forutsettes det at utgiftene ved å administrere saksbehandlingen av yrkesskadesaker fortsatt skal dekkes inn gjennom yrkesskadeforsikringen. På samme måte som i dag når det gjelder yrkesskadeforsikringen vil da dette bli en del av den premie som arbeidsgiverne betaler for. Også eventuelt nytt oppgjørskontor må finansieres gjennom yrkesskadeforsikringen. Se kapittel 16.

14.3.6 Utvalgets vurdering og forslag

14.3.6.1 Innledning

I punkt 8.5.3 foreslår et mindretall i utvalget, medlemmet Atle S. Johansen, at någjeldende tosporede system opprettholdes, men at forsikringsselskapene ved lov pålegges å følge trygdeetatens vedtak i yrkesskadesaker. Når mindretallet Atle S. Johansen finner å støtte forslaget subsidiært, er dette i hovedsak basert på prinsipielle betenkeligheter ved å opprette nye og selvstendige oppgjørskontor i tillegg til allerede eksisterende ordninger.

I realiteten er det derfor ikke to, men tre modeller når det gjelder spørsmålet om førsteinstansbehandling. Det forhold at Atle S. Johansen her tiltrer flertallets syn på at behandlingen etter lov om arbeidsskadeforsikring i førsteinstansen bør finne sted i forsikringsselskapene, er subsidiært i forhold til hva han har gjort gjeldende i punkt 8.5.3.

14.3.6.2 Utvalgets flertall

Flertallet, bestående av Asbjørn Kjønstad (utvalgets leder), Øyvind Flatner, Elin Gjerstad, Kirsti Grande, Jørn Ingebrigtsen, Grete A. Jarnæs, Atle S. Johansen, Kyrre M. Knudsen, Olaf Løberg, Nina Reiersen og Aase Rokvam mener at forsikringsselskapene bør behandle krav om erstatning etter den nye loven om arbeidsskadeforsikring i første instans.

Det er etter flertallets oppfatning en rekke argumenter som taler for en slik løsning. Flertallet vil særlig trekke fram fem tungtveiende hensyn som:

  • Raske, effektive og enkle oppgjør

  • Rettssikkerhet og tillit til ordningen

  • Administrative og økonomiske ressursbesparelser

  • Prevensjon og rehabilitering

  • Klare skillelinjer mellom privat og offentlig sfære

Raske, effektive og enkle oppgjør

Alle krav om erstatning etter den nye loven om arbeidsskadeforsikring skal rettes til det enkelte selskap, slik at saksbehandlingen alltid starter der. I praksis vil selskapet innhente de opplysninger som anses nødvendige. Flertallet er av den oppfatning at en etterfølgende saksbehandling i et oppgjørskontor vil medføre unødig dobbelbehandling. Flertallet mener at skadeoppgjørene både vil skje raskere, bli mer effektive, gi enklere og mer forståelige saksbehandling hvis avgjørelsen treffes der skaden meldes og krav om erstatning settes fram, nemlig i det enkelte selskap. Konkurransen mellom selskapene vil etter flertallets syn bidra til bedre kvalitet på oppgjøret og til raskere saksbehandling.

Rettssikkerhet og tillit til ordningen

Hovedformålet er at skadelidte skal sikres riktig erstatning ved en trygg og forsvarlig saksbehandling. Slik flertallet ser det, vil en arbeidsskadeordning med saksbehandling i selskapene ikke innebære noen svekkelse av kravene til rettssikkerhet i forhold til skadelidte. Flertallet vil for det første vise til at erstatningssaker etter trafikkuhell behandles av selskapene. Brukerundersøkelser i forsikringsselskapene viser at det store flertallet av erstatningssaker etter trafikkuhell går greit. Det kan derfor hevdes at rettssikkerhetsaspektet ikke gir noe særlig grunn til å etablere særegne organer for behandling av arbeidsskadesakene.

Man har ingen garanti for at behandlingen av denne store gruppen saker vil bli bedre løst gjennom et oppgjørskontor. Hensynet til likebehandling må etter flertallets oppfatning anses ivaretatt gjennom de saksbehandlingsregler som er foreslått i kapittel 15. De samme bestemmelsene vil etter flertallets syn også bidra til at selskapenes behandling av kravene vil skje med nøytralitet og objektivitet. Flertallet vil her også vise til NOU 2000: 13, der det foreslås en del endringer i forsikringsavtaleloven som er egnet til å styrke skadelidtes stilling i forsikringsoppgjør. Dersom disse vedtas, vil endringene etter omstendighetene også få betydning for saksbehandlingen etter arbeidsskadeforsikringsloven. Rettssikkerhetsaspektet må videre ses i lys av en offentlig klageinstans der saksbehandlingen skal være kostnadsfri. Kravet til likhet i skadesaksbehandlingen begrunner etter flertallets syn ikke opprettelsen av et sentralt oppgjørskontor. Det sentrale med å opprette en klageinstans er å styrke og sikre rettsikkerheten.

Administrative og økonomiske ressursbesparelser

Slik flertallet ser det, vil det innebære så vel administrative som økonomiske ressursbesparelser å legge saksbehandlingen til forsikringsselskapene i første instans. Skadebehandling i selskapene vil i større grad enn med et oppgjørskontor virke kostnadsdempende og fremme effektivitet. Å bygge opp en ny og omfattende offentlig virksomhet på et område der arbeidet like gjerne kan utføres på privat hånd, er heller ikke i tråd med de siste regjeringers ønske om en effektiv utnyttelse av landets ressurser, og arbeidet med en modernisering, forenkling og effektivisering av offentlig sektor, jf. blant annet omtale i Nasjonalbudsjettet 2003.

Prevensjon og rehabilitering

Flertallet kan i liten grad se at en mer effektiv skadeforebyggelse er avhengig av at saksbehandlingen blir samlet i et oppgjørskontor. Flertallet mener at skadeforebyggelse primært vil virke bedre gjennom det meldesystemet som det legges opp til med større fokus på arbeidsgivers rolle samt innføring av egenandel for arbeidsgiver ved ulykkesskader.

Når det gjelder rehabilitering, vil det være positivt med konkurranse mellom selskapene også på oppgjørssiden. Blant annet bør et godt rehabiliteringsopplegg som et selskap har i forhold til andre selskaper, innebære et konkurransefortrinn.

Klarere skille mellom offentlig og privat sfære

En ordning der selskapet avgjør kravet om erstatning og det offentlige står for kontrollen gjennom en klagenemnd og domstolsapparatet, gir klare linjer mellom privat og statlig virksomhetsutøvelse. Å legge erstatningsoppgjørene til et offentlig oppgjørskontor kan oppfattes som brudd på den tradisjonelle arbeidsdelingen mellom offentlig og privat sektor. Det er et viktig prinsipp for selskapene som skal tilby forsikring i et marked, at disse har kontroll over alle ledd i produktkjeden. Det inkluderer at disse også har hånd om behandlingen av skader der deres egne kunder berøres. Skadeoppgjør er en integrert del av forsikringsvirksomheten og en naturlig del av det solgte forsikringsproduktet. Det er selskapene som vurderer risikoen, setter prisen, innkrever premien og står for risikoen. Da er det også naturlig at selskapene har kontroll over den «varen» de faktisk har solgt, skadebehandling og erstatningsoppgjør. Det er viktig å ta hånd om erstatningsoppgjøret for å kunne ha et godt og oppdatert grunnlag for justering av avsetningene.

Opprettelse av et sentralt oppgjørskontor har også en økonomisk side som heller ikke er uproblematisk. En slik løsning innebærer at selskapene pålegges å finansiere sin andel av et monopolisert organ for erstatningsoppgjør i statlig regi.

Flertallet vil videre vise til lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven). Det er slått fast i helsepersonelloven at privat helsepersonell har plikt til å tegne forsikring. Opprinnelig ble det foreslått at det ikke skulle være selskapet der forsikringen ble tegnet, som skulle behandle og avgjøre sakene, men NPE. På bakgrunn av svarene i forbindelse med at to forskrifter ble sendt på høring i oktober 2002, endret Helsedepartementet oppfatning på dette punkt. Vedtatte endringer i lov og forskrift skulle opprinnelig iverksettes fra 1. januar 2004. Som det framgår av punkt 14.2.2 er ikrafttredelsen utsatt på ubestemt tid. Det følger av endringene at selskapene skal behandle de krav de selv er ansvarlig for å dekke, se blant annet lovens § 10 første ledd. Pasientskadenemnda skal imidlertid avgjøre klagene, se § 15. Forutsatt at endringene blir iverksatt, har man i pasientskadelovgivningen dermed innført et system som er temmelig parallelt med det flertallet går inn for på arbeidsskadeområdet.

14.3.6.3 Utvalgets mindretall

Utvalgets mindretall, bestående av Dag Vidar Bautz og Tom Orsteen mener at det bør opprettes en egen oppgjørsenhet på arbeidsskadeområdet, etter modell av den danske Arbejdsskadestyrelsen.

Det å legge saksbehandlingen av arbeidsskader til et eget oppgjørskontor (et eget sentralisert frittstående arbeidsskadeorgan) vil kunne medføre større økonomisk sikkerhet for arbeidstakere, omkostninger som er relativt konstante, beskjedne og oversiktlige, mulighet for bedre skadeforebyggelse, og hurtigere og enklere utbetaling. I tillegg vil et oppgjørskontor kunne gi større kontroll med forsikringsnæringen på arbeidsskadeområdet.

For skadelidte vil dette bety at alle vil få lik behandling, få et raskere, enklere og mer forståelig skadeoppgjør. Tilliten til hele arbeidsskadeordningen vil styrkes ved at nøytrale saksbehandlere behandler sakene. Advokatbistand bør kunne reduseres betydelig. Arbeidsgiverne vil få større tillit til ordningen og til forsikringsselskapene. Forsikringsbransjen vil høyne sin troverdighet ved at et raskere oppgjør kan gjøre det enklere å budsjettere inntekter og utgifter og dermed fastsette riktig premie.

I utgangspunktet mener mindretallet at en slik oppgjørsenhet skal behandle alle krav om erstatning etter en ny arbeidsskadeordning. En slik behandling vil blant annet innebære ansvar for å vurdere om skaden/sykdommen kan godkjennes som en arbeidsskade, fastsette uføre- og invaliditetsgrad og fastsette erstatningen.

Arbeidssykdommer kan behandles i et eget utvalg etter modell av den danske Erhvervssykdomsutvalg, hvor det forutsettes at partene i arbeidslivet skal ha avgjørende innflytelse på hvilke sykdommer som skal kunne defineres som arbeidssykdom.

Innkreving av premie, utbetaling av erstatning mv. skal fortsatt ligge i forsikringsselskapene. Det er bare saksbehandling av krav som foreslås flyttet. Det kan også være hensiktsmessig å vurdere om forsikringsselskapene fortsatt bør gjøre opp småskader selv, kombinert med innføring av egenandel for arbeidsgiver ved småskader og/eller tingskader.

Oppgjørsenheten skal erstatte dagens kravsbehandling i forsikringsselskapene. Det vil si at behandlingen av krav flyttes fra forsikringsselskapene til oppgjørsenheten. Man samler altså oppgjørsfunksjonene på ett sted. Dette vil føre til kvalitetsheving og ressursbesparelser, for eksempel i form av mer effektivitet og «stordriftsfordeler». Det kan også være naturlig at en slik oppgjørsenhet får ansvar for å oppnevne medisinsk sakkyndige, drive veiledning og informasjonsarbeid, ha ansvar for statistikk på området og lignende.

Mindretallet mener at en slik oppgjørsenhet må etableres med offentlig medvirkning. Ved at oppgjørsfunksjonene på denne måten ivaretas av et nøytralt og uavhengig organ, unngår man det motsetningsforhold som lett vil oppstå mellom en skadelidt og et forsikringsselskap, eventuelt eksterne skadeoppgjørskontor som opptrer på vegne av forsikringsselskapene. Den skadelidte vil være sikret større trygghet for at oppgjøret blir korrekt og at størrelsen på erstatningen ikke er gjenstand for «forhandlinger». Som en konsekvens av dette vil den skadelidte ha mindre behov for å benytte seg av advokat/juridisk hjelp. Et eventuelt oppgjørskontor vil videre sikre en stor grad av likebehandling mellom de skadelidte.

En oppgjørsenhet vil dessuten kunne bidra til en forbedring av konkurransesituasjonen i forsikringsmarkedet. Potensielle nye aktører (eksempelvis utenlandske selskaper) i det norske markedet vil således unngå problemer med å etablere egne oppgjørsavdelinger eller knytte seg til nåværende «frittstående» eksterne skadeoppgjørskontor.

14.4 Klagebehandlingen

14.4.1 Innledning

Ved en sammenslåing av dagens to ordninger til én ny arbeidsskadeforsikringsordning vil den skadelidte ikke lenger kunne anke til Trygderetten, for så vidt gjelder yrkesskadespørsmålet etter folketrygdlovens regler. Det er derfor viktig at skadelidte fortsatt sikres en klageadgang i yrkesskadesaker. Ankeadgangen til Trygderetten for folketrygdens ordinære ytelser vil, som for alle andre, bestå.

Dagens klage- og ankemuligheter i trygdeetaten og forsikringsnæringen beskrives i punktene 14.4.2 og 14.4.3.

Uavhengig av hvilke modeller som velges for førsteinstansbehandling av krav om erstatning ved arbeidsskade, er det av betydning å vurdere opprettelse av en egen klagenemnd på arbeidsskadeområdet. Hensyn som bør ivaretas og stå sentralt ved valg av en klagenemnd er beskrevet i punkt 14.4.4.

Utvalgets flertall har konkludert med at eksisterende yrkesskadeordninger bør slås sammen til én arbeidsskadeordning, og dette forutsettes i de ulike modellene. De ulike modellene som vurderes er en nemnd basert på finsk modell (partssammensatt klagenemnd), Trygderetten som klageinstans, en nemnd i tilknytning til Trygderetten og en selvstendig Arbeidsskadeforsikringsnemnd. Se punkt 14.4.5 til 14.4.8.

Utvalgets vurdering og forslag framgår av punkt 14.4.9.

14.4.2 Klage- og ankemuligheter i trygdeetaten

Klage over vedtak som er fattet av trygdekontoret , behandles av fylkestrygdekontoret som klageinstans. I 2000 ble cirka 20 prosent av alle vedtak trygdekontorene fattet på yrkesskadeområdet, påklaget. Cirka syv prosent av de påklagede vedtak som klageinstansen behandlet, ble omgjort til gunst for klager.

Vedtak fattet av fylkestrygdekontor kan ikke påklages til Rikstrygdeverket. Det gjelder også i saker om yrkessykdommer.

Vedtak fattet av fylkestrygdekontor kan påankes til Trygderetten. Trygderetten er en egen ankeinstans som avgjør tvister mellom medlemmer i folketrygden og trygdeetaten. Trygderetten ble opprettet ved lov om anke til Trygderetten av 16. desember 1966 nr. 9. Formålet var at retten skulle bidra til en særlig betryggende saksbehandling i saker som gjelder trygd og pensjon.

Trygderetten er et uavhengig ankeorgan for trygdeetatens og arbeidsmarkedsetatens vedtak etter folketrygdloven, og for andre offentlige pensjons- og trygdeordninger. Administrativt hører Trygderetten under Sosialdepartementet. Trygderetten er ikke en del av trygdeetaten, og forholder seg faglig helt selvstendig til både departementet og trygdeetaten. Det er vanlig å karakterisere Trygderetten som et forvaltningsorgan med et sterkt domstolspreg.

Saker om ulykkesskader og yrkessykdommer er den nest hyppigst forekommende sakstypen i Trygderetten, og utgjør om lag 10 prosent. Saker om uførepensjon som er den største gruppen saker for Trygderetten, utgjør omtrent halvparten av saksmengden. I 2002 mottok Trygderetten 2 699 saker om uførepensjon og 547 saker om yrkesskader.

Trygderetten består av jurister, leger, attføringskyndige og lekmenn, jf. trygderettsloven § 3. Rettens sammensetning i den enkelte sak avhenger av hva slags spørsmål det gjelder, jf. trygderettsloven § 7.

Trygderetten har en leder, en nestleder og 25 andre faste medlemmer, dertil har den 14 rettsfullmektiger. Lederen, nestlederen og minst ett annet medlem skal fylle vilkårene for å være høyesterettsdommer, minst ett medlem skal være legekyndig og minst ett medlem skal ha kyndighet i attføring. Rettsfullmektigene tilsvarer dommerfullmektigene i det ordinære rettsapparatet. Trygderetten har om lag 66 årsverk.

I 2002 ble det avsagt 82 kjennelser per årsverk.

I spesielt vanskelige eller prinsipielle saker kan retten settes med legmedlemmer fra et særlig utvalg. Trygderettens nåværende legmedlemsutvalg er oppnevnt for fire år fra 1. juli 2000 og består av 34 medlemmer foreslått av ulike organisasjoner. Halvparten har særskilt kyndighet på det område Trygderetten behandler. Legutvalget benyttes nå sjelden.

Kjennelser fra Trygderetten kan bringes inn for de alminnelige domstoler, og går da direkte til lagmannsretten. Det har i de senere årene vært en betydelig økning i antall søksmål for lagmannsretten. I 2001 og 2002 har Rikstrygdeverket mottatt henholdsvis cirka 50 og 35 søksmål på yrkesskadeområdet.

Forvaltningslovens regler gjelder ikke for saksbehandlingen i Trygderetten, jf. trygderettsloven § 33 a. Trygderettsloven utgjør derved den viktigste reguleringen av saksbehandlingen i Trygderetten.

Trygderetten omfattes ikke av domstolsdefinisjonen i domstolloven §§ 1 og 2, men enkelte regler som gjelder for de alminnelige domstolene er gitt anvendelse også for saksbehandlingen i Trygderetten, jf. trygderettsloven §§ 15 til 22. Dette gjelder blant annet bestemmelser om oppnevnelse av sakkyndige etter tvistemålsloven § 238 og om rett til å la seg bistå av prosessfullmektig etter tvistemålsloven kapittel 4.

Trygderetten kan i utgangspunktet prøve alle sider av det påankede vedtaket, både rettsanvendelsen, saksbehandlingen og skjønnsutøvelsen. Også rent medisinsk skjønnsutøvelse kan overprøves av Trygderetten, for eksempel vurderinger i forbindelse med fastsettelse av medisinsk invaliditetsgrad.

Fristen for å anke til Trygderetten er seks uker fra mottatt melding om vedtaket, jf. trygderettsloven § 10 første ledd. Det kan ses bort fra at ankefristen er oversittet når særlige grunner taler for det, jf. trygderettsloven § 10 fjerde ledd. Anken kan framsettes skriftlig eller muntlig, jf. trygderettsloven § 11.

Før saken oversendes til Trygderetten skal instansen som gjorde vedtaket det ankes over, forberede saken. Det skal foretas en ny prøving. Den ankende part skal motta kopi av oversendelsesbrevet til Trygderetten og gis anledning til å uttale seg, jf. trygderettsloven § 13. Ankemotparten, i praksis fylkestrygdekontoret, kan så kommentere innlegget før saken sendes til Trygderetten. Framkommer den ankende part med vesentlige opplysninger deretter, sender Trygderetten saken tilbake til ankemotparten med mulighet for ytterligere innlegg. Det kan også framsettes supplerende bemerkninger fra partene etter dette, men det er ikke vanlig.

Saksbehandlingen og avgjørelsen i Trygderetten er basert på sakens dokumenter, jf. trygderettsloven § 19 første ledd. Retten kan likevel beslutte muntlig saksbehandling etter trygderettsloven § 19 andre ledd hvis særlige grunner taler for det. Alle sakens dokumenter, det vil si hele trygdemappen, skal følge med under behandlingen av saken.

Trygderetten skal selv sørge for at saken er tilstrekkelig opplyst. Retten kan innhente opplysninger på den måte den anser hensiktsmessig, jf. trygderettsloven § 15 nr. 1. Retten kan for eksempel innhente ny spesialisterklæring, og skadelidte har i så tilfelle plikt til å framstille seg for den legen som Trygderetten utpeker, jf. trygderettsloven § 15 nr. 3 andre ledd.

Trygderetten kan også legge forhold som ikke er påberopt av partene til grunn for sin avgjørelse, jf. trygderettsloven § 20. Det oppstår tidvis overraskelser for partene når kjennelsen foreligger, ved at Trygderetten legger til grunn forhold som ikke har vært sentrale i ankemotpartens oversendelsesbrev eller som ikke har vært i fokus, og som kunne vært imøtegått med bevis.

Dersom Trygderetten antar at den ankende part ikke er kjent med forholdet Trygderetten overveier å basere avgjørelsen på, skal den ankende part gis anledning til å uttale seg, jf. trygderettsloven § 20 første ledd andre punktum. Også ellers kan Trygderetten bestemme at partene skal få uttale seg om bestemte forhold, jf. bestemmelsens tredje punktum.

Den ankende part har anledning til å la seg bistå av advokat. Omkostningene kan dekkes helt eller delvis dersom anken fører fram, jf. trygderettsloven § 25 første ledd.

Saken avgjøres ved kjennelse, jf. trygderettsloven § 21. Kjennelsen skal som utgangspunkt være begrunnet. Den kan gå ut på avvisning, stadfestelse av vedtak, omgjøring av vedtak eller opphevelse av vedtak med hjemvisning av saken til ny behandling, jf. trygderettsloven § 21 fjerde ledd. Hvis Trygderetten enstemmig finner at anken ikke kan føre fram, og avgjørelsen antas ikke å få betydning ut over den foreliggende saken, behøver ikke Trygderetten begrunne kjennelsen, jf. trygderettsloven § 21 tredje ledd. Det skjer nå i flertallet av saker.

Når Trygderetten ikke angir hvilke premisser den bygger på, vanskeliggjør det søksmål til lagmannsretten for prøving av kjennelsens lovlighet. Kjennelser uten begrunnelse har derfor en uheldig rettssikkerhetsmessig side. Når ikke annet framgår av Trygderettens kjennelse, vil man ved eventuell etterfølgende prøving i lagmannsretten måtte ta utgangspunkt i saksframstillingen og vurderingene i oversendelsesbrevet fra fylkestrygdekontoret Trygderetten.

I 2002 var gunstprosenten (antall saker som ble omgjort) 21,9 prosent for yrkesskadesaker, og 23,6 prosent totalt. Andelen kjennelser uten begrunnelse i 2002 var 57,2 prosent for yrkesskadesaker, og 60,8 prosent totalt. Fra andre halvår 2002 er det gitt tilleggsmerknad i ca. 9 av 10 av de kjennelsene hvor det ikke er gitt begrunnelse. Tilleggsmerknadene er en kort nedtegnelse av hva retten har lagt vekt på i sin avgjørelse. I praksis gis det dermed en eller annen form for grunngiving i nesten alle saker.

Vedtak etter folketrygdloven kan ikke bringes inn for de alminnelige domstolene før klage- og ankemuligheter etter folketrygdloven er uttømt, jf. folketrygdloven § 21–12 åttende ledd. Dette innebærer som regel at Trygderetten må ha behandlet saken før den kan prøves for de alminnelige domstolene. Domstolenes prøvelsesadgang er begrenset til lovligheten av Trygderettens kjennelser, jf. trygderettsloven § 23 første ledd. Søksmål bringes direkte inn for lagmannsretten ved stevning i henhold til trygderettsloven § 23 andre ledd.

Trygderettens avgjørelser er ikke bindende for en utenforstående tredjepart, herunder et forsikringsselskap. Begge parter har adgang til å reise søksmål, se trygderettsloven § 23 andre ledd.

14.4.3 Klagemuligheter i forsikringsnæringen

Yrkesskadeforsikringsloven § 17 gir hjemmel for å fastsette forskrift om behandling og avgjørelse av tvister mellom forsikringsgiveren, forsikringstakeren og/eller skadelidte. Herunder kan det gis bestemmelser om opprettelse av en arbeidsskadeforsikringsnemnd, og om frist for søksmål om nemndens avgjørelse. Forskriftshjemmelen er hittil ikke benyttet.

Krav om erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven kan selvsagt fremmes for domstolene. Det vanligste er imidlertid at kravene gjøres opp i minnelighet. Det eksisterer også et tilbud om enklere ordninger for konfliktløsning.

Flere forsikringsselskaper har interne klagenemnder som de skadelidte uten omkostning kan benytte. Disse har også eksterne representanter, for eksempel frittstående advokater. Selskapene er i regelen bundet av deres avgjørelser, mens skadelidte fritt kan gå videre med saken.

I tillegg til dette finnes det en ekstern klageordning, som består av Forsikringsklagekontoret med Forsikringsskadenemnda og Avkortningsnemnda . Forsikringsklagekontoret (FKK) ble etablert i 1971 for å bistå forsikringstakere og andre som ikke kommer til enighet med forsikringsselskapet i konkrete klagesaker. Samtidig etablerte man Forsikringsskadenemnda (FSN) for å løse tvister kontoret ikke fikk løst i minnelighet. Fra 1990 virker også Avkortningsnemnda (AKN) som en tvisteløsningsnemnd i saker hvor spørsmålet er om selskapet kan avkorte erstatningen på grunn av sikredes utviste uaktsomhet ved brudd på sikkerhetsforskrifter eller ved framkallelse av forsikringstilfellet.

Forsikringsklagekontoret (FKK) ble opprettet ved avtale mellom Forbrukerrådet og Finansnæringens Hovedorganisasjon. I dag er også Næringslivets Hovedorganisasjon avtalepart. Kontoret har cirka 25 ansatte, og er organisert med et eget partssammensatt styre. Det er forsikringsbransjen som betaler for driften av kontoret, ved at selskapene faktureres per innklaget sak. Næringslivets Hovedorganisasjon betaler også et mindre bidrag, men fra 2004 opphører det. Forsikringsbransjen har ikke anledning til å gripe inn i kontorets faglige vurderinger. For de skadelidte er saksbehandlingen gratis.

Det første skrittet dersom man ønsker å benytte seg av dette tilbudet, er en klage til Forsikringsklagekontoret. Forsikringsklagekontoret vurderer saken, og gir partene kommentarer og råd. Kontoret har ingen avgjørelsesmyndighet, men kan anmode selskapet om å omgjøre sitt standpunkt (til gunst for skadelidte).

Sakene fra klagekontoret kan bringes inn for Forsikringsskadenemnda (FSN) til avgjørelse. Nemnda behandler saker vedrørende forståelsen av forsikringsvilkår eller lovgivning som har betydning for konkrete klagesaker. Nemnda er delt i en avdeling for skadeforsikring og en for personforsikring. Lederne i avdelingene er gjerne en dommer, og ved siden av lederen sitter to representanter fra forsikringsbransjen og to fra brukerorganisasjonene (Forbrukerrådet og Forbrukerombudet).

Sakene forelegges nemndmedlemmene ca. 1 uke før første møte i form av en redegjørelse utarbeidet av FKK. Det gjøres rede for sakens fakta og partenes argumenter, men redegjørelsen har ingen innstilling til uttalelse. Sammen med redegjørelsen får medlemmene kopi av sakens dokumenter. Selve uttalelsen formuleres av nemndas formann og eventuelt dissenterende medlemmer.

Saker som ikke egner seg for skriftlig behandling, kan avvises. Dette kan for eksempel skje dersom det ikke er tilstrekkelig med skriftlig bevisførsel.

Hver sak behandles over to møter. På det første møtet diskuterer nemnda saken og etter dette formulerer formannen et utkast til uttalelse, som sendes medlemmene før det oppfølgende møte nr. 2. Dette møtet avholdes normalt en uke etter det første møtet og her avgis den endelige uttalelsen etter at formuleringene er nærmere diskutert.

Uttalelsene er ikke bindende. Begge parter kan bringe saken videre til domstol, jf. forsikringsavtaleloven § 20–1 hvoretter saken kan bringes direkte inn for tingretten etter realitetsbehandling i nemnda. Selskapene er pålagt å varsle nemnda innen 45 dager dersom en nemnduttalelse ikke legges til grunn ved oppgjøret. Er slik varsel ikke gitt er selskapet bundet.

FKK mottar årlig ca. 4 800 skriftlige klagesaker, hvorav mellom 10 og 15 prosent blir løst ved nemndbehandling. Per oktober 2003 har FSN avgitt nærmere 5 000 uttalelser og AKN vel 2 000 uttalelser. Av disse er svært få blitt overprøvd av domstol, det anslås at dette bare gjelder i underkant av 50 saker.

Fra 1992 har det i perioder vært en økende tendens til at selskapene ikke aksepterer nemndenes uttalelser. Denne trenden var særlig sterk i årene 2001 og 2002, hvor andelen ikke aksepterte uttalelser fra selskapenes side lå på ca. 30 prosent av uttalelser i klagers favør. Det bør tilføyes at ca. 40 prosent av disse sakene løses i etterkant i klagers favør – som regel ved et forlik nær opp til nemndas syn.

Denne utvikling har bekymret avtalepartene og sommeren 2003 har forsikringsnæringen utarbeidet en «bransjenorm» som blant annet pålegger selskapene å legge avgjørelsen om en eventuell ikke-aksept på et høyt nivå i selskapet. Videre skal selskapet i slike saker vurdere om man vil dekke klagers omkostninger ved rettslig prøving av saken. Etter det vi erfarer ser det ut til at så vel debatten rundt de ikke aksepterte uttalelsene som den vedtatte bransjenormen fører til en merkbar nedgang i andelen ikke aksepterte uttalelser. Prosentandelen så langt i 2003 ligger på under 20 prosent og ser ut til å være synkende.

I 2002 behandlet Forsikringsskadenemnda 443 saker. Resultatet av behandlingen førte til et bedre resultat for klager i 226 saker, hvilket utgjør 51 prosent av sakene. 36 av sakene ble avvist, og dersom disse sakene holdes utenfor, vil resultatet bli at 56 prosent av sakene første til et bedre resultat for klager.

Det private forsikringsmarkedet er underlagt offentlig tilsyn på flere måter. Den viktigste tilsynsmyndigheten er Kredittilsynet. Forsikringsvirksomhet i Norge krever i regelen konsesjon fra tilsynet, som har fått delegert oppgaven fra Kongen. Kredittilsynet skal blant annet påse at premiene er tilstrekkelige og står i et rimelig forhold til selskapets økonomi og den risiko som overtas samt at det benyttes forsikringsvilkår som er rimelige og betryggende.

14.4.4 Hensyn som bør ivaretas og stå sentralt ved valg av klageinstans

Ifølge mandatet skal hensynet til å sikre skadelidte et raskt, riktig og effektivt oppgjør stå sentralt i utvalgets vurderinger. I lys av mandatet er det også viktig at partene som omfattes av arbeidsskadeforsikringen har tillit til den. Et tiltak for å sikre disse hensynene kan være å opprette en egen klageinstans for arbeidsskadeforsikringen, som et alternativ eller supplement til alminnelig domstolsbehandling.

Av rettsikkerhetshensyn bør imidlertid klageorganets avgjørelser kunne bringes inn for de alminnelige domstolene. Borgernes rett til overprøving av rettslige beslutninger som angår deres rettigheter eller plikter ved uavhengige domstoler, framgår også av Den europeiske menneskerettskonvensjon av 1950, artikkel 6.

Det overordnede prinsipp for klagebehandlingen vil være å sikre skadelidtes rettssikkerhet. Rettssikkerhet er ikke et entydig begrep. I juridisk teori er det vanlig å legge vekt på den enkelte borgers krav på en mest mulig rettsriktig forvaltningsbeslutning. Herunder skal borgeren være beskyttet mot overgrep og vilkårlighet fra myndighetenes side, ha mulighet til å forutberegne sine rettigheter og forsvare sine rettslige interesser. Rettssikkerhetsbegrepet omfatter således forhold som er knyttet til både avgjørelsens innhold, og prosessen fram til en avgjørelse foreligger.

Etter utvalgets oppfatning er det flere hensyn som bør ivaretas og stå sentralt ved valg av klageinstans. Utvalget vil nedenfor kort beskrive de hensyn som utvalget mener gjør seg gjeldende, og drøfte dem i lys av de målsettinger som oppstilles i mandatet. Disse er:

  • relasjonene mellom klageinstansen, førsteinstansen og partene

  • tverrfaglighet og spesialisering

  • prøvelsens omfang

  • prosessregler

  • rettsvirkningen

  • saksbehandlingstid

  • kostnader

Relasjonene mellom klageinstansen, førsteinstansen og partene

Hensynet til rettssikkerhet innebærer at skadelidte skal sikres riktige ytelser ved en trygg og forsvarlig saksbehandling i klageorganet. Dette kan for det første sikres gjennom klageinstansens organisering. En klageinstans bør være nøytral og uavhengig i forhold til førsteinstansen (selskapet) og til partene i arbeidslivet. Den bør derfor være offentlig, og ha medlemmer som utpekes av Kongen.

Tverrfaglighet

Rettssikkerhet nås videre med en klageinstans hvor medlemmenes spesialisering gir trygghet for faglig kompetanse. Arbeidsskadeområdet er et felt der det passer bra med en egen klagebehandling . Erstatning ved arbeidsskade er et komplisert rettsområde med vanskelige grensedragninger. Avgjørelsene krever en blanding av juridisk og medisinsk kyndighet. Det bør derfor stilles krav til både juridisk og medisinsk kompetanse i saksbehandlingen (tverrfaglighet).

Prosessregler

Rettssikkerhet for skadelidte oppnås også ved at klageinstansen må ha regler for sin klagesaksbehandling som gjenspeiler rettssikkerhetsgarantiene i forvaltningsloven eller i reglene i rettergang. Klageorganet bør derfor ha veiledningsplikt og ansvaret for sakens opplysning. Klageorganet bør heller ikke kunne være bundet av partenes påstander ved prøving av saken, det vil si at prinsippet om full prøvelsesadgang bør gjelde.

Rettsvirkningene

I motsetning til domstolene som slår fast hvordan et rettsforhold er, vil en avgjørelse av et klageorgan endre et bestående rettsforhold ved å pålegge en plikt eller tildele en rettighet.

Avgjørelsen i klageorganet bør være bindende for forsikringsselskapet. Selskapet må iverksette klageorganets avgjørelse på samme måte som det iverksetter egne avgjørelser. Dersom selskapet bestrider klageorganets avgjørelse, må det anlegge søksmål for domstolene.

Kostnader og tid

Det er viktig at man har en lett tilgjengelig klageordning. Det bør være enklere og billigere å påklage en avgjørelse til et eget klageorgan, enn eksempelvis å anlegge søksmål for domstolene. For mange er nettopp den økonomiske terskelen den viktigste årsaken til saker ikke legges fram for domstolene.

For skadelidte vil det med en egen klageinstans normalt være tilstrekkelig å sette saken i gang ved en klage/anke. Et alternativ til domstolsbehandling vil i nær sagt alle tilfeller innebære at skadelidte må engasjere en advokat som blant annet må gjøre saksopplysningsarbeidet, og der skadelidte i mange tilfelle har risikoen for å bære utgiftene. Klagebehandlingen i et eget klageorgan bør derfor være kostnadsfri. Det bør heller ikke være noen forutsetning for å klage at skadelidte må benytte advokat, jf. prinsippet om tilgjengelighet.

Tidsmessig vil klagebehandling nesten alltid skje raskere enn domstolsbehandling.

Etter utvalgets oppfatning bør et eget klageorgan ha et sekretariat som kan bistå med ulike oppgaver. Et sekretariat kan ha følgende oppgaver;

  • motta og registrere klagene,

  • avklare forhold som er tatt opp i klagen, med henholdsvis klager og innklagede,

  • avvise klager som er foreldet,

  • innstille til klageorganet om klageorganet skal kunne overta selskapets saksbehandling der det anmodes om dette,

  • ta stilling til salærkrav fra advokater,

  • kopiere dokumenter for medlemmene og andre, rent kontormessige funksjoner,

  • beramme møter i klageorganet,

  • utarbeide innstilling til vedtak før møtene i klageorganet,

  • presentere klagen i møtene i klageorganet,

  • skrive referat og vedtak fra møtene i klageorganet, og

  • sørge for publisering av vedtakene på egen hjemmeside.

Klageorganet bør ha stor grad av frihet til selv å bestemme prosedyrer og intern arbeidsfordeling.

14.4.5 Nemnd i arbeidsskadeforsikringen etter finsk modell

Et alternativ til en frittstående klagenemnd i statlig regi er å etablere en klagenemnd i tilknytning til forsikringsnæringen eller partene i arbeidslivet.

I Finland blir den lovbestemte ulykkesforsikringen håndtert av private forsikringsselskaper som må ha konsesjon til slik drift. Olyckfallsförsäkringsanstalternas Forbund (FAII) er et interesseforbund for de selskapene som har konsesjon, samt for de statlige forsikringsinstitusjonene.

Inn under Olyckfallsförsäkringsanstalternas Forbund hører Olycfallsnemnden. Nemnden som skal sikre ensartet praksis i klagebehandlingen av krav om yrkesskadeerstatning. Nemnden har en ordfører, tre «lagfarna» medlemmer, fire representanter fra arbeidslivets parter, fem medisinsk sakkyndige og et nødvendig antall vararepresentanter. Alle utnevnes av departementet for tre år av gangen.

Den skadelidte kan påklage forsikringsselskapets avgjørelse til Olycksfallsnemnden. Klagen sendes forsikringsselskapet som har anledning til å omgjøre avgjørelsen på bakgrunn av klagen. Opprettholder forsikringsselskapet sin avgjørelser, oversendes klagen til Olycksfallsnemnden. Aksepteres ikke nemndas avgjørelse, kan den påklages til Forsikringsdomstolen. Forsikringsdomstolens avgjørelse ankes direkte til Høyesterett.

Den finske ordningen er nærmere beskrevet i punkt 5.5.

14.4.6 Trygderetten som klageinstans

Trygderetten har omfattende og bred erfaring med behandling av yrkesskadesaker etter tidligere og gjeldene folketrygdlov. På den annen side har Trygderetten ikke noen spesiell kompetanse når det gjelder lov om yrkesskadeforsikring eller forsikringsrett generelt. Mange av de materielle vilkårene i folketrygdloven, yrkesskadeforsikringsloven og i forslaget til ny arbeidsskadeforsikringslov er imidlertid like. Trygderetten er også tillagt kompetanse til å avgjøre rettsspørsmål etter enkelte andre lover enn etter folketrygdloven, se lov om anke til Trygderetten § 1. En løsning kan derfor være å la Trygderetten behandle klagesakene etter ny ordning med arbeidsskadeforsikring.

Å legge klageinstansen til Trygderetten garanterer skadelidtes rettssikkerhet, samtidig som ordningen vil være tillitskapende i forhold til partene i den nye arbeidsskadeordningen. Trygderetten har også tverrfaglighet, da retten i tillegg til juridiske rettsmedlemmer (dommere) har faste medisinske og attføringskyndige dommere som deltar i avgjørelser av saker som krever denne kompetansen. De er meddommere i den enkelte sak, og ikke bare sakkyndige som gir uttalelse til den rett som avgjør saken. En slik form for kollegial og tverrfaglig avgjørelse er en erkjennelse av at man her er på et rettsområde som i utpreget grad krever innslag av andre fagdisipliner enn den rent juridiske.

Det er få formalkrav når det gjelder å framsette og utforme ankeerklæring overfor Trygderetten, og vedkommende har i den forbindelse krav på veiledning fra forvaltningen. Behandlingen i Trygderetten forutsetter ikke bistand fra advokat. Saksbehandlingen er gratis, og det er ingen grense for «tvistegjenstandens» verdi. Saksbehandlingstiden er kortere enn eksempelvis i domstolene.

Trygderetten kan i dag unnlate å gi begrunnelse for avgjørelsen dersom retten enstemmig finner det klart at anken ikke kan føre fram, og avgjørelsen antas ikke å få betydning utenfor den foreliggende sak, se trygderettsloven § 21 andre ledd. Det skal framgå av en slik avgjørelse at saken er vurdert i Trygderetten og at rettens medlemmer er enige i utfallet. Skadelidte vil ofte ikke slå seg til ro med en avgjørelse før vedkommende har fått en begrunnelse. Økningen i antall søksmål for lagmannsrett på yrkesskadeområdet kan ses i lys av dette.

I Ot.prp. nr. 10 (2003–2004) foreslo departementet at:

«trygderettsloven § 21 tredje ledd endres, slik at adgangen til å avsi kjennelse uten grunngiving i klare avslagssaker tas bort og erstattes med en adgang til å avsi kjennelse med forenklet grunngiving. Ordningen med forenklet grunngiving innebærer en lovfesting av praksis i Trygderetten. Samtidig foreslås at lovens hovedregler om rettens sammensetning gis anvendelse, slik at retten i slike saker vil kunne settes med to medlemmer. En kjennelse uten grunngiving må treffes av tre medlemmer.»

Endringene trådte i kraft 1. januar 2004.

Trygderetten har særskilt undersøkelsesplikt, og kan prøve alle sider av saken, også forvaltningens frie skjønn. Trygderetten kan i avgjørelsen gå utover partenes påstander hvis det er til gunst for den ankende part. Skadelidte risikerer derfor ikke å tape noe ved å påanke et vedtak. Det kan være prosessdrivende.

Trygderettens avgjørelser kan bringes direkte inn for lagmannsretten, se lov om anke til Trygderetten § 23. Det vil gi god prosessøkonomi og virke kostnadsdempende. Ved valg en annen klagemodell enn Trygderettsmodellen, vil domstolsbehandlingen kunne starte i tingretten.

14.4.7 Nemnd i arbeidsskadeforsikringen som knyttes til Trygderetten

En annen løsning enn den som er skissert i punkt 14.4.6, er å etablere en egen selvstendig klageinstans, men med administrativ tilknytning til Trygderetten.

I dag er Klagenemnd for bidrag til medisinsk behandling i utlandet og Statens helsepersonellnemnd tilknyttet Trygderetten. Trygderetten er tillagt det administrative ansvaret for disse to nemndene, og nemndene får bevilgning til spesielle driftsutgifter under Trygderettens kapittel i statsbudsjettet.

En slik samlokalisering kan gi administrative ressursbesparelser.

14.4.8 En selvstendig klagenemnd i arbeidsskadeforsikringen

Utvalget vil i dette punktet se nærmere på muligheten for å opprette en egen klagenemnd i arbeidsskadeforsikringen, heretter kalt Arbeidsskadeforsikringsnemnda.

Et grunnleggende prinsipp for en egen selvstendig klagenemnd bør etter utvalgets oppfatning være uavhengighet . Med dette forstås blant annet at nemnda bør være nøytral og profesjonell i forhold til de berørte interesser og parter i arbeidsskadeforsikringen. Det gjelder med hensyn til organisering, sammensetning og finansiering.

Det er derfor lite aktuelt at en egen klagenemnd etableres i tilknytning til forsikringsnæringen eller partene i arbeidslivet. Det mest aktuelle alternativet synes å være at nemnda etableres som et frittstående organ som opprettes og drives i statlig regi.

Nedenfor vil utvalget drøfte enkelte sentrale spørsmål som reiser seg ved opprettelsen av en egen klagenemnd på arbeidsskadeforsikringsområdet.

Organisering og sammensetning

Arbeidsskadeforsikringsnemnda bør etter utvalgets syn være et frittstående domstollignende klageorgan. Verken Stortinget, regjeringen eller departementet skal kunne instruere Arbeidsskadeforsikringsnemnda om lovtolking, skjønnsutøvelse eller resultatet i den enkelte klagesak.

Når det gjelder sammensetningen av en eventuell ny nemnd på arbeidsskadeområdet, så er det viktig at denne inngir tillit hos de berørte parter, og at nemndas medlemmer oppfattes som partsuavhengige. Det bør derfor ikke være interesserepresentasjon i nemnda. Et praktisk viktig hensyn i den sammenheng er også at alle aktuelle interesser uansett ikke kan bli representert, og da er det bedre at man følger den ordningen som er vanlig i tvisteløsningsorganer med å utelukke interesserepresentasjon. Arbeidsskadeforsikringsnemndas medlemmer bør følgelig oppnevnes av Kongen.

En sammensetning av nemnda med tre eller eventuelt fem medlemmer kan være naturlig. Tre medlemmer bør kunne være nok, siden tingretten vanligvis settes med en dommer og lagmannsretten normalt settes med tre dommere. På den annen side kan det være ønskelig med fem medlemmer i nemnda, for å få større faglig bredde og motforestillinger. Pasientskadenemnda består av fem medlemmer. Trygderetten settes som hovedregel med to medlemmer, hvor administrator skal være et juridisk kyndig medlem.

Nemndas leder bør ha juridisk kompetanse som dommer. I tillegg bør nemnda ha medlemmer med medisinsk kompetanse. Det kan også være relevant med annen kompetanse. De nærmere kravene til medlemmenes kompetanse bør overlates til Kongen å avgjøre. Nemndas medlemmer bør arbeide med arbeidsskadesaker som fulltidsbeskjeftigelse.

En egen klagenemnd bør også ha et sekretariat. Hvilke oppgaver et sekretariat kan tillegges, er beskrevet i punkt 14.4.4. Nemnda bør ha fullmakter til selv å fastslå retningslinjer for sekretariatets oppgaver.

Saksbehandlingsregler m.m.

Etter gjeldende rett er det ulike saksbehandlingsregler i trygdeetaten og forsikringsnæringen. Utgangspunktet er at forvaltningsloven gjelder for trygdeetaten, men ikke for private forsikringsselskaper. Saksbehandlingsreglene som gjelder for Trygderetten er dels hentet fra prosesslovgivningen og dels fra forvaltningsloven. Saker som bringes inn for de alminnelige domstoler er undergitt utførlige saksbehandlingsregler.

Saksbehandlingsregler for en eventuell arbeidsskadeforsikringsnemnd er nærmere beskrevet i kapittel 15.6 i utredningen.

Saksbehandlingen i Arbeidsskadeforsikringsnemnda bør være gratis.

Forholdet til de alminnelige domstoler

Et viktig spørsmål er om en slik nemnd bør være et alternativ eller et supplement til de alminnelige domstoler. Behandling i for eksempel Forsikringsskadenemnda er ikke til hinder for at saken senere bringes inn for domstolene. Tilsvarende kan den som krever erstatning etter pasientskadeloven bringe saken inn for domstolene når endelig vedtak i Pasientskadenemnda foreligger, se pasientskadeloven § 18. Ved søksmål etter denne loven er forliksmekling ikke nødvendig, se pasientskadeloven § 18 andre ledd.

Trygderettens avgjørelser kan bringes direkte inn for lagmannsretten. Fra en nemnd må man gå alle instansene i domstolen. På den annen side er det få yrkesskadesaker som påklages/påankes fra Forsikringsskadenemnda og Trygderetten. Det antall saker som bringes videre i domstolssystemet er lite i forhold det antall saker domstolene til enhver tid behandler.

Utvalget foreslår at Arbeidsskadeforsikringsnemndas avgjørelser bør være bindende for selskapene. Dersom selskapene bestrider avgjørelsene, bør disse kunne prøves av domstolene. Arbeidsskadeforsikringsnemndas avgjørelser bør, i likhet med kjennelser i Trygderetten, kunne prøves direkte for lagmannsrett.

14.4.9 Utvalgets vurdering og forslag

14.4.9.1 Utvalgets flertall

Flertallet, bestående av Dag Vidar Bautz, Øyvind Flatner, Kirsti Grande, Elin Gjerstad, Jørn Ingebrigtsen, Grete A. Jarnæs, Kyrre M. Knudsen, Olaf Løberg, Tom Orsteen, Nina Reiersen og Aase Rokvam foreslår å opprette en ny selvstendig arbeidsskadeforsikringsnemnd. Flertallet grunngir sitt syn slik:

Trygderetten har som oppgave å avgjøre rettstvister mellom en borger og et forvaltningsorgan om en trygde- eller pensjonsytelse, se Øie (1994) s. 45. Institusjonen ble opprettet først og fremst for å fremme rettssikkerheten i trygde- og pensjonssaker. Det går fram av forskjellige uttalelser i forarbeidene til opprettelsen av Trygderetten at målet var å skape så stor rettssikkerhet «som mulig» ved behandling av trygde- og pensjonstvister, se blant annet s. 19 i Ankelovutvalgets innstilling av 22. oktober 1965. Det var også sentralt at Trygderetten skulle oppnå et godt renommé og dermed tillit hos medlemmene i folketrygden.

Yrkesskadeforsikringsloven særkjennes ved at den dels er tuftet på forsikringsproduktene fra 1980-tallet som den avløste. Dels bygget den også på prinsippene fra bilansvarsloven fra 1961 og produktansvarsloven fra 1988, se punkt 3.5.3. Loven pålegger arbeidsgiver en plikt til å forsikre de ansatte. Når det gjelder lovens materielle innhold, bygges det i stor grad på alminnelige erstatningsrettslige prinsipper og bestemmelsene i skadeserstatningsloven. Forsikringsavtaleloven og annen forsikringstilknyttet lovgivning kommer også i større eller mindre grad til anvendelse. Klager over avgjørelser som selskapene fatter etter loven om yrkesskadeforsikring, behandles av Forsikringsskadenemnda.

Forslag til lov om arbeidsskadeforsikring er en nyskaping. Her samles folketrygdlovens særregler ved yrkesskader og yrkesskadeforsikringslovens bestemmelser i ét regelverk som utvalgets flertall foreslår administrert av forsikringsselskapene. Man kan hevde at arbeidsskadeordningen derved løftes helt ut av det offentligrettslige og helt inn i det privatrettslige rom.

Sett i denne sammenheng, finner flertallet det ikke naturlig at Trygderetten, hvis sentrale oppgave er å sikre rettssikkerheten til medlemmene i folketrygden på vegne av det offentlige, også skal være klageorgan for en privatrettslig ordning av denne typen. Yrkesskadebestemmelsene er i dag på mange måter «fremmedlegemer» i folketrygden. Folketrygden er i utgangspunktet universell, i den forstand at stønadsordningene omfatter hele befolkningen, med like vilkår for alle. Den sikrer normalt ytelser ut fra hvilket behov den enkelte har, og ikke ut fra hvilken årsak som ligger bak behovet.

Ved å legge klageinstansen etter lov om arbeidsskadeforsikring til en selvstendig nemnd, vil Trygderetten bli fritatt for arbeid med denne typen bestemmelser, og vil bedre kunne rendyrke sin posisjon som rettssikkerhetsgarantist for de brede og omfattende fellesordninger i folketrygden. Særlig tungt vil dette argumentet veie dersom Trygderetten i lys av arbeidet med samordning av trygdeetat, sosialetat og Aetat får en ny og overgripende funksjon som «sosial ankedomstol».

Flertallet mener at det er prinsipielt både riktig og viktig at man ved omlegging til ny arbeidsskadelovgivning samtidig oppretter et nytt selvstendig klageorgan, uavhengig av de klageorganer som allerede måtte finnes.

Trygderetten har bred juridisk og medisinsk erfaring i forhold folketrygdlovens særregler ved yrkesskade. Flertallet ser det imidlertid ikke slik at dette alene skal være utslagsgivende i forhold til valg av modell for et klageorgan i den nye arbeidsskadeordningen. Dersom denne instansen ikke legges til Trygderetten, kan man nettopp søke å bygge opp et klageorgan som besettes med juridisk og medisinsk spisskompetanse eksempelvis både fra trygdeetaten, Trygderetten, forsikringsnæringen, Forsikringsklagekontoret og Forsikringsskadenemnda. På denne måten vil man også få et klageorgan med et bredere erfaringsgrunnlag enn hva som er tilfellet med Trygderetten. Øie (1994) peker s. 35 blant annet på dagens skjeve rekruttering til Trygderetten, der det store flertallet av rettsmedlemmer kommer fra offentlig forvaltning. Øie berører også hvilke implikasjoner rekrutteringen kan ha for innholdet i Trygderettens avgjørelser, se s. 748 følgende.

Flertallet ser det slik at et nytt selvstendig klageorgan vil kunne ha større mulighet enn Trygderetten til å etablere en fast, entydig og konsekvent praksis på arbeidsskadeområdet. En fast, entydig og konsekvent praksis fra det nye klageorganet gir større mulighet for innretting og forutsigbarhet både for arbeidstakerne, arbeidsgiverne og forsikringsnæringen, jf. ordlyden i mandatet. For forsikringsnæringen vil dette også medføre større stabilitet i forhold avsetningene. Flertallet antar også at parter med rettslig interesse etter den nye loven om arbeidsskadeforsikring, vil bruke den muligheten som domstolsprøving gir i de tilfeller man ikke deler nemndas syn, slik at (uheldig) praksis blir korrigert. Et sentralt moment i forhold til utviklingen av praksis i Trygderettens, er at det i liten grad foreligger noe korrektiv til Trygderetts rettsanvendelse i form av ordinær domstolskontroll. Dette skyldes at trygdeetaten i praksis har valgt å ikke benyttet muligheten til å anvende rettsmidler. Øie (1994) beskriver betydningen av forholdet s. 762, der det heter:

«Forvaltningen har aldri brakt en avgjørelse av Trygderetten inn til overprøvelse av de alminnelige domstolene (IV.4.1). Det har gitt domstolene små muligheter til å være et korrektiv til liberale standpunkter som Trygderetten har inntatt til rettsspørsmålene, og Trygderetten har på sin side kunnet styre rettsutviklingen uten «innblanding» fra domstolenes side.»

I Trygderetten utgjør yrkesskadesakene et lite mindretall av antall behandlede saker, om lag 10 prosent. Trygderetten arbeider i avdelinger og de ulike typer ankesaker fordeles etter «tilfeldighetsprinsippet». Disse forholdene kan sammen bidra til at kunnskapen om problemstillinger på yrkesskadeområdet blir mer fragmentarisk. En selvstendig nemnd vil bare avgjøre klagesaker etter den nye arbeidsskadeforsikringsloven. Flertallet mener at det vil kunne avspeile seg i form av høyere faglig kvalitet å arbeide med klagesaker av én type.

Trygderettens avgjørelser kan prøves direkte for lagmannsretten. Flertallet mener prinsipalt at en ny arbeidsskadeforsikringsnemnd bør stilles likt med Trygderetten her, se punkt 14.4.8. Det påpekes at under enhver omstendighet behandler Trygderetten et relativt beskjedent antall saker som gjelder folketrygdlovens særregler ved yrkesskade – om lag 600 saker per år. I 2001 ble det anlagt søksmål for lagmannsretten i ca. 10 prosent av sakene. I 2002 vel 5 prosent. Etter flertallets syn, vil det i praksis bety svært lite for domstolens samlede arbeidsbelastning om en arbeidsskadesak starter i ting- eller lagmannsretten. Det er derfor uklart hvor lagt argumentet om prosessøkonomi gjelder i denne sammenheng. For den enkelte skadelidte kan det selvsagt bety en raskere avklaring dersom han eller hun kan anlegge søksmål direkte for lagmannsretten. Flertallet mener imidlertid at dette langt på vei vil kunne oppveies ved god faglig kvalitet i Arbeidsskadeforsikringsnemnda, og ikke minst ved at alle avgjørelsene skal begrunnes. Partenes prosessvillighet vil også avhenge av den tilliten Arbeidsskadeforsikringsnemnda får. Økningen i antallet søksmål for lagmannsrett de senere år kan ses på som uttrykk for at medlemmene i folketrygden ikke (lenger) har samme tillit til Trygderettens avgjørelser som tidligere.

Trygderetten har blitt kritisert for at saksbehandlingen har tatt for lang tid. Stor saksmengde i Trygderetten gir samtidig økt risiko for at den enkelte sak ikke blir behandlet grundig nok, se Holgersen i TfR 1987 s. 429, se også s. 422. Det har også blitt reist kritikk mot Trygderetten at den i for liten grad avsier prinsippkjennelser som skal være retningsgivende, og er for opptatt av de enkelte saker, jf. blant annet konklusjonen fra «Trejuristerutvalget» bestående av Torstein Eckhoff, Finn Grøstad og Asbjørn Kjønstad. Trygderetten har imidlertid selv sterkt fokusert på de omtalte forholdene de senere årene. Slik flertallet ser det, vil en ny klageinstans med et relativt lite sakstilfang som regel ha kortere saksbehandlingstid, og samtidig større mulighet til å gi prioritet når særlige forhold ved en sak tilsier det. En ny klagenemnd vil ha mulighet til å kunne legge sterkere vekt på de prinsipielle og generelle sidene av en klagesak, for på den måten å gi tydelige signaler i forhold til tilsvarende saker. Dette forholdet må også ses sammen med argumentet foran om at en egen nemnd har bedre mulighet for en fast, entydig og konsekvent praksis på arbeidsskadeområdet.

Opprettelsen av en fullt ut arbeidsgiverfinansiert nemnd på arbeidsskadeområdet gjør at arbeidsoppgavene for Trygderetten blir færre. På den måten innebærer flertallets forslag en administrativ og økonomisk ressursbesparelse for det offentlige.

Klagemulighetene i forsikringsnæringen, som Forsikringsklagekontoret, Forsikringsskadenemnda og Avkortingsnemnda vil fortsatt gjelde for arbeidsskadesaker selv om det opprettes en egen klagenemnd. Flertallet regner det som en normal utvikling at disse klagemulighetene ikke lenger anvendes i arbeidsskadesaker, men at skadelidte velger å bruke Arbeidsskadeforsikringsnemnda.

14.4.9.2 Utvalgets mindretall

Mindretallet, bestående av utvalgets leder Asbjørn Kjønstad og medlemmet Atle S. Johansen, foreslår at Trygderetten skal være klageinstans i den nye arbeidsskadeforsikringen. For medlemmet Atle S. Johansen er dette et subsidiært syn i forhold til hans hovedsyn i punkt 8.5.3.

Mindretallet vil i det vesentlige anføre:

Trygderetten er i dag ankeinstans i forhold til vedtak som trygdeetaten fatter etter særreglene i folketrygdloven kapittel 13. Trygderetten har derfor opparbeidet seg betydelig juridisk og medisinsk kompetanse når det gjelder yrkesskader og yrkessykdommer. De materielle reglene i folketrygdloven kapittel 13 og i lov om yrkesskadeforsikring, er i hovedsak identiske. Den kompetansen som Trygderettens allerede besitter, vil man kunne dra veksler på i forhold til den nye arbeidsskadeforsikringsloven, som i realiteten blir en sammensmelting og videreføring av disse to lovene.

I motsetning til hva som vil være tilfellet ved opprettelsen av en egen arbeidsskadeforsikringsnemnd, kan Trygderetten både faglig og administrativt raskt fylle rollen som klageinstans i den nye ordningen. Det knytter seg betydelige etableringskostnader til å opprette en helt ny klagenemnd, og den vil ikke få mange saker de første årene.

I henhold til rapport fra Statskonsult 2003: 19 «Klager over alt», som tar for seg organisering av statlig klagesaksbehandling, er det i dag om lag 230 klagenemnder på sentralt og lokalt nivå i Norge. De ca. 870 lokale likningsnemnder er da holdt utenom. Etter mindretallets syn kan det derfor ses på som uhensiktsmessig å opprette (nok) en nemnd i offentlig regi, når Trygderetten på sentrale rettsområder allerede er etablert som et klageorgan, og dette er en ankeinstans med et «domstolspreg». I en slik kontekst vil opprettelsen av en ny klagenemnd heller ikke være i tråd med de siste regjeringers ønske om en effektiv utnyttelse av landets ressurser, og arbeidet med modernisering, forenkling og effektivisering av offentlig sektor, jf. blant annet omtale i Nasjonalbudsjettet 2003.

I forlengelsen av kompetanseargumentet vil mindretallet peke på at Trygderettens avgjørelser holder høy faglig kvalitet, og at Trygderetten har tillit blant medlemmene i folketrygden. Det er ikke ofte at domstolene har et annet syn på rettsanvendelsen enn Trygderetten i de tilfeller der folketrygdens medlemmer går videre med saker. Mindretallet viser blant annet til to prinsipielle dommer avsagt av Høyesterett i 2000, som gjaldt forståelsen av de «bedriftsmessige vilkår» i folketrygdloven § 13–6. I begge tilfellene ble Trygderettens avgjørelser stadfestet, se Rt. 2000 s. 220 og Rt. 2000 s. 1028. Trygderettens tillit hos folketrygdens medlemmer gjenspeiles ved at det er sjelden det anlegges søksmål for lagmannsrett der lovligheten av Trygderettens kjennelser bestrides. Der er viktig i forhold til partene at klageinstansen har tillit, ikke minst av hensyn til prosessvilligheten.

Mindretallet er av den oppfatning at det må være en egen avdeling i Trygderetten som skal avgjøre klagesaker etter loven om arbeidsskadeforsikring. Man får dermed dommere som blir spesialister på arbeidsskader. En viss rotasjon av dommerne i ulike avdelinger kan gi enda bedre kompetanse og allsidig erfaringsgrunnlag for rettens medlemmer. Det kan også bidra til å danne et bedre og større faglig miljø.

Alle kjennelsene om arbeidsskader må begrunnes, og ikke som i dag der avgjørelser kan begrunnes mer «summarisk», se lov om anke til Trygderetten § 21 tredje ledd. Slik mindretallet ser det, vil dette kunne bidra til å sikre en enda høyere faglig kvalitet i enkeltavgjørelser, samtidig som det vil sikre at rettens praksis fra sak til sak blir enda mer fast, entydig og konsekvent. Fra 1. januar 2004 er trygderettsloven § 21 tredje ledd endret, slik at adgangen til å avsi kjennelser uten begrunnelse i klare avslagssaker er tatt bort. Etter denne bestemmelsen er det nå innført adgang til å avsi kjennelser med forenklet begrunnelse. Ordningen med forenklet begrunnelse innebærer en lovfesting av praksis i Trygderetten. Mindretallet er av den oppfatning at en forenklet begrunnelse ikke er tilstrekkelig i forhold til arbeidsskadesaker, det må være et vilkår om at alle kjennelser begrunnes fullt ut.

Mindretallet vil også nevne at Trygderetten allerede i dag behandler anker etter andre lover enn folketrygdloven, herunder i forhold til supplerende private pensjonsordninger, se lov om anke til Trygderetten §§ 1 og 2. Mindretallet finner det derfor hensiktsmessig at Trygderetten også behandler klager etter loven om arbeidsskadeforsikring. Mindretallet finner det ikke avgjørende for valg av Trygderetten som klageinstans, at loven om arbeidsskadeforsikring ikke skal gjelde forholdet mellom en borger og det offentlige, men derimot forholdet mellom skadelidte og forsikringsselskapet.

Trygderetten vil uavhengig av arbeidsskadeforsikringsloven fortsatt behandle anker etter eldre yrkesskadelovgivning og etter de ordinære kapitlene i folketrygdloven. I en lang overgangsfase vil Trygderetten også avgjøre anker ved krav etter folketrygdlovens kapittel 13. Mindretallet er av den oppfatning et det av hensyn til skadelidte er viktig å ha en klageinstans som har mulighet for å se og behandle ulike regelverk i sammenheng. En slik mulighet vil en ny arbeidsskadeforsikringsnemnd ikke ha.

Trygderetten er et forvaltningsorgan med sterkt «domstolspreg». Det kommer blant annet til uttrykk ved at der medlemmet i folketrygden er misfornøyd med Trygderettens avgjørelse, kan vedkommende anlegge søksmål direkte for lagmannsrett. En slik adgang bidrar både til at medlemmet raskere får en «endelig prøving» av sin sak, og til at antallet saker i det ordinære domstolsapparatet blir færre. Dette er forhold som sterkt taler for Trygderetten som klageinstans i den nye arbeidsskadeordningen.

Trygderetten har i dag en gjennomsnittlig saksbehandlingstid på ca. seks måneder. Mindretallet kan derfor ikke se at saksbehandlingstiden skulle tale mot Trygderetten som klageinstans i den nye ordningen. Mindretallet skal i den sammenheng peke på at dersom en egen avdeling i Trygderetten skal avgjøre arbeidsskadesakene, vil det kunne bidra til at sakene blir avgjort enda raskere.

Mindretallet mener som nevnt foran at den foreslåtte «arbeidsskadeavdelingen» i Trygderetten skal være en integrert del av retten, og ikke bare samlokaliseres med Trygderetten. Mindretallet vil imidlertid foreslå at «arbeidsskadeavdelingen» i Trygderetten likevel skal være arbeidsgiverfinansiert, på samme måte som en egen arbeidsskadeforsikringsnemnd er tenkt finansiert. Mindretallets løsning vil derfor innebære økonomiske og administrative ressursbesparelser. For det første vil det offentliges andel av finansieringen av Trygderetten etter dette bli forholdsvis mindre. Dernest vil man på grunn av «stordriftsfordeler» ha lavere utgifter til eksempelvis husleie, behov for færre kontormedarbeidere, osv.

Avslutningsvis finner mindretallet at det ikke er nødvendig med en endring av lov om anke til Trygderetten, slik at Trygderetten skal kunne avgjøre en klagesak til ugunst for skadelidte. Det vil være to parter i en klagesak; selskapet som har fattet en avgjørelse om kravet på erstatning, og skadelidte som har fremmet kravet, men som bestrider avgjørelsen. Selskapet kan ikke gå tilbake på sin avgjørelse om erstatning overfor klageinstansen. Det ville derfor bli unaturlig dersom Trygderetten skulle få anledning til å komme til et resultat som er til ugunst for skadelidte, ved at retten finner at skadelidte ikke har krav på noe som selskapet allerede har erkjent ansvar for.

14.5 Forslag om at klageinstansen overtar saksbehandlingen når to år er gått

Det heter i mandatet at blant annet hensynet til å sikre skadelidte et raskt oppgjør skal ivaretas og stå sentralt. I enkelte tilfeller har det blitt reist kritikk mot forsikringsselskapene fordi skadelidte, som ofte kan være i en vanskelig økonomisk situasjon, mener at selskapet trenerer saken. På den annen side er det også tilfeller der skadelidte ser det hensiktsmessig at oppgjøret trekker ut, blant annet av hensyn til rentespørsmålet, skadestabilisering mv. For å gjøre saksbehandlingen i selskapene raskere, og for å motvirke eventuell trenering av erstatningsoppgjørene, bør det vurderes å regelfeste en mulighet for skadelidte til å be klageinstansen om å overta behandlingen av saken.

Utvalget viser i den forbindelse til endringer i lov 15. juni 2001 nr. 53 om pasientskader mv. (pasientskadeloven) som er foreslått trådt i kraft 1. januar 2004, se punkt 14.2.2. I § 15 andre ledd er det tatt inn en bestemmelse som gir skadelidte rett å anmode om at Pasientskadenemnda overtar behandling av en sak. Bestemmelsen lyder:

«Når en sak ikke er ferdigbehandlet og to år har gått etter at kravet ble meldt, kan Pasientskadenemnda etter anmodning fra den som krever erstatning, beslutte å overta behandlingen av saken.»

Med hjemmel i lovens § 15 fjerde ledd er det ved kgl. res. 19. november 2003 gitt forskrifter om blant annet Pasientskadenemndas vurdering av anmodning etter andre ledd. Forskriften § 9 lyder:

«Pasientskadenemnda kan etter anmodning fra den som krever erstatning, beslutte å overta behandlingen av en sak som ikke er ferdigbehandlet av Norsk Pasientskadeerstatning eller ansvarlig forsikringsgiver. For at en anmodning om dette skal vurderes, kreves at det har gått minst to år siden kravet ble meldt til en av disse.

I vurderingen av anmodningen kan blant annet hensynet til sakens opplysning, behovet for en to-instansbehandling, førsteinstansens arbeid i saken, årsaken til at to år har gått og hensynet til skadelidte vektlegges

I saker av en slik art at en saksbehandlingstid over to år er nødvendig, skal ikke Pasientskadenemnda overta behandlingen av saken før avgjørelse i førsteinstansen er truffet med mindre særlige hensyn taler for det.

Pasientskadenemndas sekretariat kan treffe vedtak om å avslå anmodning om overtakelse av saker uten å forelegge anmodningen for Pasientskadenemnda.

Førsteinstansens uttalelse til anmodningen skal innhentes.

Avgjørelsen kan ikke påklages.»

Det går blant annet fram av Helsedepartementets høringsnotat av juli 2003 at bakgrunnen for en slik bestemmelse er å ha en sikkerhetsventil for de saker der det ikke tas nødvendig initiativ til å behandle kravet om erstatning. Det er (i første omgang) ikke foreslått å innføre gebyr på behandling av anmodningen om at nemnda skal overta en sak. Dette kan imidlertid bli aktuelt dersom saksbehandlingstiden i sekretariatet til nemnda øker som følge av en stor andel saker om anmodning om overtakelse.

I forskriftens § 9 andre ledd er det gitt en ikke-uttømmende opplisting av kriterier som kan vektlegges i forbindelse med anmodningen. Dette er hensynet til sakens opplysning, behovet for en toinstansbehandling, førsteinstansens (NPE eller selskapet) arbeid i saken, årsaken til at to år har gått og hensynet til skadelidte. Etter tredje ledd bør saker som etter sin art innebærer at sakebehandlingstiden overskrider to år, ikke behandles av nemnda før førsteinstansen har truffet sin avgjørelse. I fjerde ledd gis det anledning for nemndas sekretariat til å treffe avgjørelse om å avslå anmodningen uten å forelegge saken for nemnda. Hensikten med bestemmelsen er å forhindre at den adgangen som loven oppstiller for å bidra til raskere saksbehandling i realiteten fører til motsatt resultat som følge av for mange anmodninger. Dette er også bakgrunnen for regelen i sjette ledd om at en avgjørelse av anmodning ikke kan påklages. Etter femte ledd skal en uttalelse fra førsteinstansen alltid innhentes i slike saker. Uttalelsen vil være til støtte i vurderingen av om anmodningen skal imøtekommes.

Dette utvalget vil foreslå at en «sikkerhetsventil» etter modell av pasientskadeloven § 15 innføres i loven om arbeidsskadeforsikring. Bestemmelsen er ment å være et «ris bak speilet» overfor selskapene, og antas å gi raskere og mer effektive oppgjør. Det påpekes imidlertid at bestemmelsen er ment å være en snever unntaksregel, fordi mange yrkesskadesaker er tidkrevende å behandle. De inneholder blant annet kompliserte årsaksspørsmål, krav om at skaden må stabiliseres før det medisinske menet kan fastsettes og før det økonomiske tapet kan beregnes.

Nemnda bør bare kunne overta saksbehandlingen der selskapet i løpet av to år etter at kravet ble satt fram, fortsatt ikke har tatt skritt i retning av å påbegynne behandlingen av saken. Med dette menes at reell saksbehandling må være påbegynt, ikke bare at selskapet har sendt et åpningsbrev til skadelidte. Det er også viktig å poengtere at man med en slik regel som her foreslås ikke «snikinnfører» det oppgjørskontoret som flertallet har avvist i punkt 8.5.2. Utvalget går derfor inn for at de kriteriene som skal legges til grunn som vurderingstema i forhold til om Personskadenemnda skal behandle saken etter personskadeloven § 15, også blir retningsgivende etter arbeidsskadeforsikringsloven. Utvalget finner at vilkårene av informasjonshensyn bør tas inn i loven. At skadelidte kan se av lovteksten hvilke vilkår som må være oppfylt, kan motvirke unødige anmodninger. Der Arbeidsskadeforsikringsnemnda overtar behandlingen av en sak og treffer avgjørelse om erstatning, mister skadelidte mulighet for administrativ klagebehandling. Arbeidsskadeforsikringsnemndas avgjørelse må da prøves for domstolene.

14.6 Ansvaret for andre oppgaver enn behandling av enkeltsaker

14.6.1 Innledning

Utvalget vil drøfte hvordan mer generelle forvaltningsoppgaver og lignende kan ivaretas innenfor en ny arbeidsskadeordning. Bakgrunnen for å diskutere dette er blant annet at en rekke forvaltningsfunksjoner/direktoratsoppgaver som i dag ligger i trygdeetaten, forsvinner dersom yrkesskadefordelene i folketrygden «overføres» til arbeidsskadeforsikringen. Samtidig kan det være hensiktsmessig å vurdere om en del av den felles administrasjonen som skjer i forsikringsnæringen bør organiseres eller ivaretas på en annen måte enn i dag. Utvalget vurderer også nye oppgaver som oppnevning og bruk av medisinsk sakkyndig.

Dagens oppgaver i trygdeetaten, forsikringsnæringen og departementene m.fl. beskrives i punkt 14.6.2 til 14.6.4. Det er viktig bakgrunnsmateriale når utvalget skal vurdere om det er nødvendig å opprette et nytt organ, eller om oppgaver knyttet til administrasjonen av arbeidsskadeordningen kan legges til allerede eksisterende organer. Vurdering av hvilke oppgaver som må ivaretas innenfor en ny arbeidsskadeforsikringsordning beskrives i punkt 14.6.5. Muligheten for å opprette et faglig og administrativt råd beskrives i punkt 14.6.6. Utvalgets vurdering og forslag framgår av punkt 14.6.7.

14.6.2 Dagens oppgaver i trygdeetaten m.fl.

Sosialdepartementet, Sosial- og helsedirektoratet og Rikstrygdeverket

Sosialdepartementet har ansvaret for trygdepolitikken. Departementet har blant annet ansvar for forslag til endring av folketrygdloven, etatstyringsansvaret for trygdeetaten, og Trygderetten.

Sosial- og helsedirektoratet er et forvaltnings- og kompetanseorgan, som skal bidra til å gjennomføre og iverksette nasjonal politikk i helse- og sosialsektoren. Direktoratet skal drive rådgivning mot sentrale myndigheter, kommunene, helseforetakene, frivillige organisasjoner og befolkningen, og ha oppgaver knyttet opp mot kvalitetsutvikling og prioritering i helse- og sosialtjenesten.

Forebyggende og helsefremmende arbeid er blant direktoratets viktigste oppgaver, der det overordnede mål er sosial trygghet og god helse for befolkningen.

Rikstrygdeverket har en rekke administrative oppgaver på yrkesskadeområdet. Rikstrygdeverket har ansvaret for oppdatering og utvikling av rundskrivene. Dette anses som et sentralt virkemiddel for å sikre ens forståelse med hensyn til saksbehandlingsrutiner og lovforståelse. Rikstrygdeverket har også det overordnede ansvar for opplæring av landets fylkestrygdekontor på det aktuelle område. Fylkestrygdekontorene har så ansvaret for å lære opp trygdekontorene i fylket, men også i dette arbeidet kan Rikstrygdeverket være behjelpelig. Rikstrygdeverket er også ansvarlig for kvaliteten på fagområdet og kan således gjennomføre eller initiere forskjellige former for undersøkelser av dette.

Rikstrygdeverket har blant annet ansvaret for:

  • vedlikehold av trygdeetatens datasystemer på yrkesskadeområdet (yrkesskaderutinen i Infotrygd, samt det materiell som ligger på Internet og intranett)

  • statistikk på yrkesskadeområdet

  • skjemaer og informasjonsbrosjyrer

  • besvare generelle henvendelser fra media, publikum og advokater

Rikstrygdeverket har i dag en samarbeidsavtale med Kreftregisteret. Avtalen innebærer at Kreftregisteret oversender navn og fødselsnummer på alle med kreftformer som i særlig grad er assosiert med yrkespåvirkning. Rikstrygdeverket sender så ut informasjonsmateriell til hver enkelt person både om muligheten for å sette fram krav etter folketrygdloven og etter lov om yrkesskadeforsikring.

Rikstrygdeverket deltar videre i Europeisk Forum for yrkesskade.

Rikstrygdeverket en viktig premissleverandør i forhold til lov og forskriftsendringer på yrkesskadeområdet.

I de tilfeller hvor det anlegges søksmål etter lov om anke til Trygderetten § 23 rettes dette mot Staten ved Rikstrygdeverket. Rikstrygdeverket får også henvendelsene fra Sivilombudsmannen hvor det er klaget på saksbehandlingen i trygdeetaten.

Vanskelige saker kan fylkestrygdekontorene forelegge som tvilssaker for Rikstrygdeverket. Dette vil ofte gjelde spørsmål om lovforståelse.

14.6.3 Dagens oppgaver i forsikringsnæringen m.fl.

Forsikringsselskapene er fullt og helt selvstendige aktører i markedet. Det innebærer blant annet å:

  • ha og tilby produktet (herunder risikostyring og lønnsomhetsoppfølgning av egen forretning samt å etablere reassuransedekning)

  • foreta risikovurdering og prissetting (utarbeide tilbud til arbeidsgiver, bistå med ansatte-informasjon, evt. bistand og råd ved forebygging m.m.)

  • drive à jourhold av avtalene (for eksempel ved endring i virksomhet/arbeidsstokk)

  • foreta erstatningsoppgjørene (samt tilhørende oppgaver som for eksempel rehabiliteringsbistand m.m.)

  • foreta avsetninger til framtidige forventede utbetalinger

  • rapportere til Kredittilsynet

  • rapportere skader til DAYSY-registret i FNH

  • rapportere erstatningsdata til FNH

Yrkesskadeforsikringsforeningen (YFF) er opprettet for å sikre arbeidstakere hos uforsikrede arbeidsgivere. YFF har som oppgave å:

  • avklare om det er et uforsikret forhold

  • foreta erstatningsoppgjøret overfor arbeidstaker/etterlatte i disse tilfellene

  • fremme regresskrav mot uforsikret arbeidsgiver i hht lov om yrkesskadeforsikring

  • fordele udekket beløp mellom selskapene etter markedsandel

  • administrere og forestå innkreving og overføring (til folketrygden) av refusjon

  • administrere «kasteballavtalen» som er etablert av FNH

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) er en næringsorganisasjon som i tillegg til mer overordnede næringspolitisk arbeid også gjør følgende på yrkesskadeforsikringsområdet:

  • fører statistikk over premie, skadeutvikling, markedsandeler m.m.

  • på forsikringsselskapenes vegne har ansvaret for den lovpålagte registrering som er løst på felles basis ved DAYSY-registret (for de største forsikringsselskapene)

  • etablerte «kasteballavtalen» som besørger at YFF påbegynner et erstatningsoppgjør dersom det er uklart hvilket forsikringsselskap som er ansvarlig, og det derfor kan være en fare for at skadelidte arbeidstaker blir avvist av flere selskaper. YFF må så i ettertid avklare hvilket selskap som skal være ansvarlig. Hensikten er å unngå at skadelidte kommer i vanskeligheter

  • representere selskapene i ulike fora og arbeidsgrupper m.m.

  • foreta innsamling av datagrunnlag for refusjonsberegningen til folketrygden

  • foreta analyser av erstatningsutviklingen

FNH har etablert en felles ordning slik at de arbeidsgivere som i loven er pålagt å tegne forsikring, men som får avslag hos forsikringsselskapene, ikke skal stå uten å få etablert nødvendig forsikring. Per april 2003 er det bare én forsikring i denne fellesordningen – yrkesskadeforsikringspoolen for avslåtte risiki.

Forsikringsklagekontoret er etablert i samarbeid mellom Forbrukerrådet, NHO og FNH, og skal behandle saker mellom kunde/forsikret og forsikringsselskap. Yrkesskadesaker behandles på linje med problemstillinger knyttet til andre forsikringsordninger.

14.6.4 Offentlig myndighet

Finansdepartementet og Kredittilsynet

Finansdepartementet har blant annet ansvaret for regulering av finansielle markeder og finansinstitusjoner, regelverk og enkeltsaker. Departementet har ansvaret for økonomiske og strukturelle vurderinger av finansmarkedene, regulering av finansielle markeder og finansinstitusjoner, innskudds- og foretakspensjonsordninger, betalingsformidling, regnskap og revisjon.

Kredittilsynet er underlagt Finansdepartementet. Finansdepartementet trekker opp retningslinjer for Kredittilsynet. Kredittilsynets oppgaver er blant annet å sikre betryggende soliditet, risikobevissthet og styring og kontroll i forsikringsselskapene. Tilsynsarbeidet består av stedlig og dokumentbasert tilsyn. I tillegg er Kredittilsynet tillagt forvaltnings- og utredningsoppgaver samt regelverksarbeid.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Arbeidstilsynet

Arbeids- og administrasjonsdepartementet har følgende avdelinger: Avdeling for statlig forvaltning, Avdeling for omstilling og personalpolitikk, Konkurransepolitisk avdeling, Arbeidsavdelingen og Arbeidsmiljø- og sikkerhetsavdelingen. De to sistnevnte skal samarbeide om arbeidslivsspørsmål.

Arbeidstilsynet er en statlig etat underlagt Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Etaten består av et direktorat og 11 distriktskontor med til sammen 29 underliggende avdelingskontorer spredt over hele landet. Direktoratet i Oslo styrer etatens overordnete strategi, planer og kommunikasjon med sentrale samarbeidspartnere. Lokal veiledning, informasjon og tilsyn foretas av distrikts- og avdelingskontorene. Arbeidstilsynet har totalt ca. 530 ansatte, hvorav ca. 150 i direktoratet og 380 regionalt og lokalt. Om lag 240 000 virksomheter er underlagt kravene i arbeidsmiljøloven og tilhørende regelverk.

Arbeidstilsynets overordnede mål er å medvirke til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø for alle, med trygge tilsettingsforhold og meningsfylt arbeid for den enkelte. Det er arbeidsgiverne, og dermed virksomhetene selv, som har ansvaret for å etterleve kravene til og nå målene for arbeidsmiljøet i Norge. Myndighetene skal informere, veilede og kontrollere virksomhetene i dette arbeidet. Arbeidstilsynets overordnede strategi er derfor å medvirke aktivt til at virksomhetene tar sitt ansvar på alvor, og arbeider systematisk og målrettet med dette for øye. I dette arbeidet benytter etaten ulike virkemidler, som tilsyn, herunder informasjon og veiledning, regelverksutvikling og samarbeid med andre sentrale aktører. Hovedvirkemidlet er tilsyn med virksomhetenes systematiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid (internkontroll). I dag når Arbeidstilsynet ca. 8 prosent av virksomhetene årlig gjennom tilsynsbesøk. Det er derfor et viktig element i etatens strategi at tilsynet skal risikobaseres.

Arbeidstilsynet er således et viktig organ for forebygging av yrkesskader- og yrkessykdommer.

Justisdepartementet

Justisdepartementet hovedmål er å sørge for at grunnleggende garantier om rettssikkerhet blir opprettholdt og utviklet. Et overordnet mål er å sikre samfunnets og enkeltmenneskets trygghet. Gjennom å

  • forberede saker for regjering, Kongen i statsråd og Stortinget

  • bidra til gjennomføring av regjeringens politikk

  • utvikle og følge opp de ytre etater og domstolene

  • utøve ansvar for flere forvaltningsoppgaver

  • yte publikumsservice

arbeider Justisdepartementet for redusert kriminalitet, trygghet og sikkerhet, åpenhet og demokrati.

Justisdepartementets lovavdeling er et juridisk ekspertorgan for regjeringen og sentralforvaltningen. Lovavdelingens hovedoppgaver er å forberede ny lovgivning og å gi juridiske råd til regjeringen og departementene.

Justisdepartementet har ansvaret for yrkesskadeforsikringsloven. Departementet har avgitt enkelte uttalelser om forståelsen av yrkesskadeforsikringsloven.

14.6.5 Oppgaver som må ivaretas innenfor en ny arbeidsskadeordning

Utvalget vil i dette punktet beskrive oppgaver som utvalget mener må ivaretas innenfor en ny arbeidsskadeordning. Utvalget mener at de sentrale oppgavene som må vurderes er:

  • Ansvar for statistikk på området.

  • Veiledning og informasjon til berørte parter om regler mv.

  • Informasjon om praksis i nemnda og kontroll med at praksisen følges opp av selskapene.

  • Oppgaver i tilknytning til forebyggende arbeid.

  • Rehabilitering og attføring.

  • Eventuelt ansvar for de vanlige forvaltningsfunksjoner.

  • Oppnevning og bruk av medisinsk sakkyndige.

  • Eventuelle andre oppgaver.

Hvordan disse oppgavene bør ivaretas innenfor en ny arbeidsskadeordning framgår av punkt 14.6.7 (utvalgets vurdering og forslag). Ved en ny lov om arbeidss