NOU 2004: 3

Arbeidsskadeforsikring

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Sammendrag og beskrivelse av dagens situasjon

1 Sammendrag

1.1 Innledning

Dette kapitlet inneholder en oversikt over hovedpunktene i utredningen om yrkesskader og yrkessykdommer og forslaget til ny lov om arbeidsskadeforsikring. Fordi mange ikke har anledning til å lese offentlige utredninger i sin helhet, er framstillingen i dette sammendragskapitlet gjort ganske omfattende.

De som ønsker å sette seg grundigere inn i de emner som blir behandlet i de forskjellige kapitlene i utredningen, og/eller som ønsker å etterprøve de synspunktene som kommer fram, bør lese utredningen i sin helhet, eller de delene som er av særlig interesse.

For at det skal være enkelt å finne fram til de relevante stedene i utredningen, har vi disponert dette kapitlet etter det mønstret som selve utredningen er disponert etter. For eksempel vil det som står i punkt 1.2 være et sammendrag av det som står i kapittel 2, punkt 1.3 et sammendrag av det som står i kapittel 3 osv.

1.2 Utvalgets mandat, sammensetning og arbeid

1.2.1 Bakgrunnen for yrkesskadeutvalget

Utvalget ble oppnevnt 29. juni 2001.

Det gis i dag økonomisk kompensasjon ved yrkesskade etter to ordninger. Folketrygdloven gir en rekke yrkesskadefordeler. I tillegg til trygdeytelsene gis det erstatning etter loven om yrkesskadeforsikring.

Et hovedspørsmål er om disse to ordningene bør samles til én felles ordning.

1.2.2 Utvalgets mandat

Det sentrale i utvalgets mandat er:

«Utvalget skal vurdere hvordan yrkesskadesystemet bør organiseres for å møte framtidens utfordringer. Det skal særlig ses på mulighetene for forenklinger og ressursbesparelser. Hensynet til å sikre skadelidte et raskt, korrekt og effektivt oppgjør skal ivaretas og stå sentralt. For øvrig skal arbeidstakernes etablerte rettigheter ivaretas.»

Av mandatet går det fram at utvalget ikke skal vurdere og foreslå materielle endringer i reglene om yrkesskader, det vil si yrkesskadedekningenes utstrekning, hvilke skader/sykdommer som skal være omfattet, erstatningsnivå o.l. Det forutsettes at den skadelidte skal være sikret ytelser/erstatning på samme nivå som i dag.

Det forutsettes at folketrygden fortsatt skal få dekket sine utgifter i forbindelse med yrkesskader (refusjonsordningen). Utvalget er bedt om å utrede om det bør opprettes et eget oppgjørskontor og/eller et klageorgan.

1.2.3 Sammensetning

Utvalget har vært ledet av Asbjørn Kjønstad, og har hatt følgende medlemmer: Dag Vidar Bautz, Øyvind Flatner, Elin Gjerstad, Kirsti Grande, Jørn Ingebrigtsen, Grete A. Jarnæs, Atle S. Johansen, Kyrre M. Knudsen, Olaf Løberg, Tom Orsteen, Nina Reiersen og Aase Rokvam.

Sekretariatet ble ledet av Magne Olsen det første året, deretter av Bente Helene Torstensen. Sekretariatet har ellers bestått av Morten Gaarder og Stefi Kierulf Prytz.

1.2.4 Utvalgets arbeid

Utvalget har hatt 34 møter.

Deler av utvalget har vært i Danmark, Sverige og Finland for å studere organiseringen av yrkesskadeområdet der.

Steinar Holm, Grete Michaelsen, Arild Kristiansen og Tor Eivind Høyland har ytet bistand til utvalget når det gjelder statistiske opplysninger og utregninger.

Carl E. Roberts har ytet lovteknisk bistand.

1.2.5 Oversikt over utredningen

Utredningen består av tre hoveddeler: Del I inneholder faktabeskrivelser og redegjørelser for gjeldende rett. Del II inneholder utvalgets vurderinger og forslag til en framtidig ordning. Del III inneholder utkast til en helt ny lov om arbeidsskadeforsikring med merknader.

1.2.6 Tolkning av mandatet

Hensynet til å sikre skadelidte et raskt, korrekt og effektivt oppgjør står sentralt.

Det forutsettes at skadelidte skal være sikret ytelser/erstatning på samme nivå som i dag.

Utvalget forstår mandatet slik at det kan foreslå begrensede materielle endringer der de vil føre med seg klare forenklinger.

1.3 Historikk

1.3.1 Innledning

I kapittel 3 gis det en oversikt over framveksten av reglene om økonomisk kompensasjon ved yrkesskader de siste hundre årene. Her behandles rettsutviklingen innen erstatningsretten, yrkesskadetrygden, det generelle trygdesystemet og yrkesskadeforsikringen. Det gis også en oversikt over utviklingen innen tariffområdet og tidligere offentlige utredninger.

1.3.2 Utviklingen på erstatningsrettens område

På slutten av 1800-tallet ble culpanormen den dominerende erstatningsregel. Skadelidte kunne kreve erstatning hvis skadevolderen hadde opptrådt uaktsomt eller uforsvarlig.

Det var også i ferd med å vokse fram et ulovfestet objektivt ansvar for såkalte farlige bedrifter. Bedrifter som skaper en stadig, ekstraordinær og særpreget risiko for skadevoldelse har et ansvar.

Etter arbeidsulykker var det sjelden at skadelidte kunne kreve erstatning. Bare i få tilfeller kunne skader tilbakeføres til uaktsomhet hos arbeidsgiveren. Det var tvilsomt om de ansatte kunne kreve erstatning etter reglene om ulovfestet objektivt ansvar.

1.3.3 Yrkesskadetrygden

I 1894 ble det vedtatt en lov om ulykkeforsikring for fabrikkarbeidere. Den gjaldt for arbeiderne i fabrikker som ble skadet ved bedriftsulykker. De kunne kreve erstatning fra forsikringsordningen på objektivt grunnlag. Invaliderenten utgjorde 60 prosent av den bortfalte inntekten.

Arbeidsgiverne finansierte ordningen, og ble til gjengjeld fritatt fra alminnelig erstatningsansvar. Ansvarsfrihetsprinsippet ble opphevet i 1976. Deretter kunne arbeidstakerne – når det forelå ansvarsgrunnlag – få dekket differansen mellom det fulle økonomiske tapet og trygdens ytelser fra erstatningsansvarlig arbeidsgiver.

I 1908 ble det innført en ulykkestrygd for fiskere, og i 1911 en ulykkestrygd for sjømenn. Disse to ordningene bygde på samme grunnprinsipper som loven om ulykkesforsikring for fabrikkarbeidere.

I 1958 ble de tre ulykkestrygdelovene slått sammen til én lov om yrkesskadetrygd. Reglene om ytelser ved yrkesskader ble i 1970 inkorporert i folketrygdloven av 1966, som kapittel 11. I den nye folketrygdloven av 1997 er hovedtyngden av yrkesskadereglene plassert i kapittel 13.

1.3.4 Utviklingen av det alminnelige trygdesystemet

Fra ca. 1910 til ca. 1960 ble det innført en rekke generelle trygdeordninger som gjaldt for hele befolkningen. Det var syketrygd, alderstrygd, arbeidsløsetrygd, uføretrygd, attføringshjelp og enke- og morstrygd. Disse ordningene gjaldt uten hensyn til om det forelå en arbeidsulykke, men ytelsene var jevnt over lavere enn i yrkesskadetrygden.

I 1966 og 1970 ble alle disse trygdeordningene samlet i en folketrygdlov. Det var først og fremst en teknisk sammenføyning av eldre lover. Nivået på ytelsene til livsopphold ble imidlertid hevet ved at det ble innført en ordning med tilleggspensjon.

Behovet for særytelser ved yrkesskader har avtatt etter hvert som det generelle trygdesystemet er blitt utbygd. Men ytelsene fra folketrygden ved yrkesskader har jevnt over vært høyere enn ytelsene etter det generelle trygdesystemet, og vilkårene for ytelser har vært mer liberale.

1.3.5 Obligatorisk yrkesskadeforsikring

Da prinsippet om ansvarsfrihet for arbeidsgiverne ble opphevet i 1976, sto yrkesskader ikke lenger i en erstatningsrettslig særstilling. De fleste forsikringsselskapene lanserte da egne trygghetsforsikringer. Bakgrunnen for dette var at det oppsto et behov for ordninger som kunne dekke opp eventuelt ansvar for arbeidsgiverne. Det var imidlertid også et behov for erstatningsordninger som innebar økonomisk trygghet for arbeidstakerne, uavhengig av om betingelsene for alminnelig erstatningsansvar var oppfylt.

Obligatorisk yrkesskadeforsikring ble innført med lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring. Loven er tuftet på forsikringsproduktene fra 1980-årene som den avløste, men også på prinsippene fra bilansvarsloven av 1961 og produktansvarsloven fra 1988. Fra 1. januar 1990 ble arbeidsgiverne pålagt å tegne yrkesskadeforsikring i forsikringsselskaper til fordel for sine arbeidstakere. Forsikringen dekker økonomiske tap som er oppstått ved yrkesskader og yrkessykdommer. Krav på erstatning kan gjøres gjeldende selv om ingen kan lastes for skaden. Skadelidte har et direkte krav mot forsikringsselskapet. Arbeidsgiver har ikke noe personlig ansvar for tilfeller som går inn under loven. For så vidt er den ansvarsfrihet som arbeidsgiverne hadde fram til 1976, blitt innført igjen.

1.3.6 Utviklingen på tariffområdet

Både i statlig og kommunal sektor er det inngått tariffavtaler som til dels gir bedre dekning ved yrkesskader og yrkessykdommer enn det som følger av loven om yrkesskadeforsikring. I kommunal sektor er det også bestemmelser om at trygdeetatens vedtak om godkjenning av yrkesskader og fastsetting av uføregrad, er bindende i forhold til ytelser etter tariffavtalen.

I privat sektor har det i en årrekke blitt foretatt utredninger og ført drøftelser om yrkesskadeforsikring. LO og NHO har pekt på en rekke svakheter ved gjeldende ordninger. De har også tatt opp spørsmålet om å opprette et felles oppgjørskontor løsrevet fra forsikringsselskapene.

1.3.7 Tidligere offentlige utredninger

Walmannutvalget (1976) og Trygdefinansieringsutvalget (1984) foreslo en «harmonisering» av folketrygdens ordinære stønader og stønadene ved yrkesskader. Det ble foreslått at særfordelene ved yrkesskader skulle avskaffes og at de generelle folketrygdytelsene skulle bedres.

Yrkesskadeerstatningslovutvalget (1988) foreslo loven om yrkesskadeforsikring. Deretter ble det etablert en egen forsikringsordning ved yrkesskader som ga erstatning i tillegg til folketrygdens ytelser.

Trygdelovutvalget (1990) og Lovstrukturutvalget (1992) reiste spørsmål om folketrygdens særfordeler ved yrkesskader og yrkesskadeforsikringen burde smeltes sammen til én ordning. I den nye folketrygdloven av 1997 er hovedbestemmelsen om yrkesskader plassert i kapittel 13, mens bestemmelsene som knytter seg til de enkelte stønadsformer, er plassert som siste paragraf i hvert kapittel. Dersom disse bestemmelsene oppheves, vil folketrygdloven bli vesentlig forenklet.

1.4 Gjeldende yrkesskadeordninger

1.4.1 Innledning

I dette kapitlet beskrives hovedtrekkene i gjeldende yrkesskadeordninger. Det gis en oversikt over vilkårene for å få trygdeytelser/erstatning, utmåling av ytelsene/erstatningene, reglene om behandling av sakene, de organene som administrerer ordningene og finansieringen av ordningene.

1.4.2 Omfang og personkrets

Folketrygdloven av 1997 kapittel 13 gjelder for krav om yrkesskadedekning som er satt fram etter at loven trådte i kraft 1. mai 1997.

Yrkesskadeforsikringsloven av 1989 gjelder for skader og sykdommer som er konstatert etter at loven trådte i kraft 1. januar 1990.

Både folketrygdlovens yrkesskadedekning og yrkesskadeforsikringsloven omfatter arbeidstakere og militærpersoner. Folketrygdloven gjelder dessuten for fiskere og fangsmenn, studenter og skoleelever samt personer som søker å redde mennesker eller store kulturelle og økonomiske verdier.

1.4.3 Vilkårene for rett til ytelser/erstatning ved yrkesskader

Både etter folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven er det et vilkår at skaden/sykdommen har oppstått i en arbeidsrelatert situasjon. Skaden eller sykdommen må ha oppstått på arbeidsstedet, i arbeidstiden og mens man var i arbeid. Skader som oppstår i fritiden dekkes ikke.

Både folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven dekker yrkesskader og yrkessykdommer.

Yrkesskadebegrepet er det samme i de to lovene. Det omfatter skader og sykdommer som skyldes arbeidsulykker. Den skadevoldende begivenheten må ha skjedd uventet og uforutsett, og den må ha oppstått plutselig. Slitasjeskader faller utenfor.

I henhold til folketrygdloven er det gitt forskrifter om visse yrkessykdommer som likestilles med yrkesskader. Disse sykdommene er også omfattet av loven om yrkesskadeforsikring, men på to punkter går denne loven lengre enn folketrygdloven: For det første inneholder yrkesskadeforsikringsloven en bestemmelse om omvendt bevisbyrde når det gjelder kravet om årsakssammenheng; forsikringsgiveren må godtgjøre at sykdommen åpenbart ikke er forårsaket av skadelig påvirkning i arbeidslivet. For det andre inneholder yrkesskadeforsikringsloven en «sikkerhetsventil» som kan omfatte enkelte yrkesbetingede lidelser som faller utenfor «listesykdommene».

Når det gjelder skadelidtes medvirkning, er det viktige forskjeller mellom folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven: Folketrygdlovens ytelser kan ikke reduseres eller falle bort på grunn av den skadelidtes medvirkning, men ved forsettelig skadeforvoldelse vil det normalt ikke foreligge en arbeidsulykke. Etter loven om yrkesskadeforsikring kan erstatning falle bort eller reduseres ved forsettelig og grov uaktsom medvirkning fra skadelidtes side.

1.4.4 Ytelser/erstatning ved yrkesskader og yrkessykdommer

Folketrygden dekker utgifter som knytter seg til sykdommer og skader i form av stønader til helsetjenester, rehabiliteringsstønad, attføringshjelp, grunnstønad og hjelpestønad. Det gjøres fradrag for slike stønader ved utmåling av erstatning for påførte utgifter etter loven om yrkesskadeforsikring.

Det samme gjelder i forhold til erstatningsposten framtidige utgifter. Etter forskriften om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring utmåles erstatningen for enkeltstående utgifter individuelt. Ved utmåling av erstatningen for utgifter som er noenlunde like store hvert år, fastsettes det her først et gjennomsnittlig årlig tap. Dette multipliseres med en faktor som avhenger av skadelidtes alder, og man kommer dermed fram til et engangsbeløp.

Folketrygden dekker inntektstap i form av sykepenger, rehabiliteringspenger, attføringspenger, tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon. Disse ytelsene kommer til fradrag ved beregning av erstatning for tapt arbeidsfortjeneste.

Erstatning for framtidig inntektstap fastsettes etter standardregler som er gitt i henhold til loven om yrkesskadeforsikring. Det fastsettes først et inntektsgrunnlag, men det er et inntektsgulv på 7 G og et inntektstak på 10 G. Erstatningen fastsettes til et engangsbeløp ut fra en multiplikasjonsfaktor, uføregrad og skadelidtes alder.

Menerstatninger og erstatninger til etterlatte fastsettes også etter standardiserte regler.

1.4.5 Organisering

Folketrygden administreres av trygdeetaten som består av Rikstrygdeverket, fylkestrygdekontorene og trygdekontorene. Trygdekontorene har avgjørelsesmyndighet når det gjelder yrkesskadesaker. Når det gjelder yrkessykdommer avgjøres de viktigste sakene av Fylkestrygdekontoret i Oslo. Trygderetten avgjør tvister mellom medlemmene i folketrygden og trygdeetaten.

Yrkesskadeforsikring skal tegnes i et forsikringsselskap eller i en forsikringspool av solidarisk ansvarlige forsikringsselskaper. Yrkesskadeforsikringen administreres av private forsikringsselskaper. Klagesaker kan bringes inn for Forsikringsklagekontoret og Forsikringsskadenemnda.

Det er opprettet en yrkesskadeforsikringsforening av de forsikringsselskapene som tilbyr yrkesskadeforsikring. Yrkesskadeforsikringsforeningen erstatter yrkesskader og yrkessykdommer som arbeidsgiver ikke har tegnet forsikring for.

Statens Pensjonskasse behandler yrkesskadesaker og utbetaler erstatninger etter loven om yrkesskadeforsikring til personer som er ansatt i staten.

1.4.6 Saksbehandling mv. i yrkesskadesaker

Etter folketrygdloven har arbeidsgiver plikt til å melde yrkesskader til trygdekontoret. Det samme gjelder rektorer i skolene, forlegningssjefer i militæret og andre i tilsvarende situasjon.

Det foreligger ingen tilsvarende meldeplikt for arbeidsgivere overfor forsikringsselskapene når det gjelder yrkesskadeforsikringen. Det er dermed opp til den enkelte arbeidstaker som blir skadet eller syk, å kreve erstatning fra selskapet.

For trygdeetaten gjelder forvaltningslovens saksbehandlingsregler. Disse reglene gjelder ikke for private forsikringsselskaper. Selskapene har egne rutinebeskrivelser for hvordan yrkeskadesaker skal behandles.

1.4.7 Finansiering

Folketrygdens viktigste inntektskilde er arbeidsgiveravgiften, medlemsavgiften og tilskuddet fra staten.

Da yrkesskadetrygden i 1971 ble inkorporert i folketrygden, ble arbeidsgiveravgiften forhøyet med 0,2 prosentpoeng. Dette skulle finansiere folketrygdlovens særfordeler ved yrkesskader og yrkessykdommer. Det viste seg imidlertid etter hvert at dette ikke var tilstrekkelig til å dekke folketrygdens totale utgifter ved yrkesskader og yrkessykdommer.

Med virkning fra 1. januar 1991 ble det etablert en ordning hvoretter yrkesskadeforsikringen refunderer utgifter som folketrygden har til ytelser ved yrkesskader og yrkessykdommer. For hver krone forsikringsselskapene betaler i erstatning til en skadelidt, skal det betales 1,20 kroner til folketrygden.

Yrkesskadeforsikringen finansieres ved premiebetaling fra arbeidsgiverne. Premiens størrelse avhenger av tre hovedelementer: For det første er skadefrekvensen ulik i de ulike næringene. For det andre foretas det konkret risikovurdering hos den enkelte arbeidsgiver om det foreligger en positiv eller negativ HMS (helse-miljø-sikkerhet) som tilsier rabatt eller forhøyet premie. For det tredje kan det gis markeds-/konkurranserabatt i den enkelte salgssituasjonen.

1.5 Yrkesskadeordninger i enkelte andre land

1.5.1 Innledning

I kapittel 5 gis det en oversikt over regler om yrkesskader og yrkessykdommer på det internasjonale plan. Ordningene i Danmark, Sverige og Finland ofres en særlig oppmerksomhet. Hovedhensikten med denne gjennomgangen er å få inspirasjon til modeller og løsninger som kan benyttes i en framtidig norsk ordning.

1.5.2 Erstatning ved yrkesskader i et europeisk perspektiv

De fleste land har særskilte regler om økonomisk kompensasjon ved yrkesskader og yrkessykdommer, som ble etablert for ca. 100 år siden. Det nærmere innholdet i slike ordninger har mange fellestrekk, men det er også betydelig variasjoner fra land til land.

1.5.3 Danmark

Etter dansk rett går det et viktig skille mellom yrkesskader og yrkessykdommer.

Forsikring tegnes i private forsikringsselskaper, og erstatninger utbetales derfra. Men forsikringsselskapene avgjør ikke selv sakene – bortsett fra småsaker. Det er opprettet et offentlig direktorat, Arbejdsskadestyrelsen, som avgjør om en skade skal godkjennes som yrkesskade og hvor stor erstatningen skal være.

Når det gjelder yrkessykdommer, avgjøres sakene av Arbejdsmarkedets Erhvervssygdomssikring som er en selveiende institusjon underlagt offentlig regulering. Den ledes av et styre bestående av 20 representanter fra partene i arbeidslivet.

Alle ankesaker går til Den Sociale Ankestyrelsen. Dette er en domstolslignende institusjon som svarer til Trygderetten i Norge.

1.5.4 Sverige

Etter den svenske loven om arbeidsskadeforsikring dekkes ulykker som skjer på vei til og fra arbeidsplassen i større utstrekning enn i Norge og mange andre land. Dertil dekkes enhver sykdom som er forårsaket av skadelige faktorer i arbeidsmiljøet.

Loven om arbeidsskadeforsikring (LFA) administreres av Riksförsäkringsverket og försäkringskassorna. Vedtak kan påankes til Länsretten som på mange måter kan sammenliknes med Trygderetten i Norge.

Den dekningen som loven om arbeidsskadeforsikring gir, kan suppleres med en egen Trygghetsförsäkring (TFA). Dette er en ordning som arbeidsgivernes og arbeidstakernes organisasjoner i fellesskap gjennom kollektivavtaler har blitt enige om, og som omfatter de fleste ansatte i privat sektor.

Hensikten med TFA er at den som rammes av yrkesskader skal kunne få erstatning i henhold til alminnelige erstatningsrettslige prinsipper for krav som ikke dekkes av LAF, uten at det foreligger skyld hos arbeidsgiver.

1.5.5 Finland

I Finland er det to lover om yrkesskader; en om ulykkesskader og en om yrkessykdommer. Yrkessykdom anses å foreligge når det er sannsynliggjort at sykdommen beror på en fysisk, kjemisk eller biologisk faktor i arbeidet.

Den finske yrkesskadeordninga administreres av private forsikringsselskaper. De har et samarbeidsorgan som heter Olycksfallsförsäkringsanstalternas förbund. Dette forbundet skal medvirke i utredninger i forbindelse med katastrofer og dødsfall, ha ansvar for statistikk, sørge for enhetlig praksis og erstatningsnivå, og utforme direktiver og anbefalinger til forsikringsselskapene.

Inn under dette forbundet hører Ersättningsnämden för Olycksfallsärendena . De som er misfornøyd med vedtak fra et forsikringsselskap, kan klage til denne nemnda. Sakene kan bringes videre til en egen forsikringsdomstol, og deretter direkte til Høyesterett.

1.6 Det internasjonale rammeverket

1.6.1 Innledning

I kapittel 6 behandles internasjonale regler som kan være av betydning når det gjelder yrkesskader og yrkessykdommer.

1.6.2 Internasjonale regler som gjelder som norsk rett

Etter menneskerettighetsloven av 1999 er fire konvensjoner nå gjort gjeldende som norsk rett. Det er:

  • Den europeiske konvensjonen om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter.

  • FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

  • FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.

  • FNs barnekonvensjon.

Ved eventuell motstrid mellom bestemmelser i disse konvensjonene og bestemmelser i norsk lovgivning, går konvensjonsbestemmelsene foran.

Avtalen om det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS-avtalen) gjelder også som norsk rett. Særlig viktig er Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 om koordinering av trygdeytelser for dem som har rettigheter fra forskjellige land. Utvalget tar også opp EUs regler om likelønn og likebehandling av kvinner og menn, særlig i forhold til belastningslidelser som ikke omfattes av de norske yrkesskadeordningene, og som er særlig aktuelle for kvinneyrker.

1.6.3 Internasjonale regler som er bindende for Norge som stat

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er en organisasjon innen FN-systemet. ILOs konvensjoner og anbefalinger setter minstestandarder for arbeidslivet. Konvensjonene dekker arbeidsmiljø, trygdeordninger, sysselsetting, arbeidslivsadministrasjon, organisasjonsfrihet, arbeidsforhold for sjøfolk, vern av barn og ungdom og kvinner i arbeidslivet. Per 30. desember 2000 har ILO vedtatt 183 konvensjoner og Norge har ratifisert 105 av disse. Disse er bindende for Norge som stat, men gir ikke rettigheter for enkeltindivider.

Utvalget gjør rede for ILO-konvensjon nr. 42 om yrkessykdommer, nr. 102 om minstestandarder for trygdeytelser, nr. 118 om likebehandling og nr. 155 om sikkerhet og helse i arbeidsmiljøet. Norge har også ratifisert den europeiske kodeks for sosial sikkerhet og den europeiske sosialpakten.

1.6.4 Internasjonale konvensjoner på yrkesskadeområdet som Norge ikke har ratifisert/ikke er bundet av

Norge har ikke ratifisert ILOs konvensjon nr. 121 om yrkesskadetrygd. Det skyldes blant annet at de fleste restaurantarbeiderne på cruiseskip og østasiatisk mannskap er unntatt fra folketrygdlovens bestemmelser om yrkesskade.

1.6.5 Vurdering i forhold til utvalgets mandat

Så lenge de materielle rettighetene til arbeidstakerne ikke forringes ved overgang til ny lovgivning, vil det internasjonale rammeverket ikke representere skranker for utvalgets arbeid.

1.7 Statistikk

1.7.1 Innledning

Kapittel 7 inneholder en rekke tallopplysninger og har to hovedformål: Det skal gi en generell beskrivelse av dagens yrkesskadeordninger. Dertil skal det være med på å danne grunnlag for utvalgets vurdering.

1.7.2 Melding om yrkesskader

I 2002 mottok trygdeetaten nesten 42 000 meldinger om yrkesskader, ca. 32 000 om skoleskader og vel 2 000 meldinger om yrkessykdommer. I de senere årene er skadene i arbeidslivet redusert, mens skoleskadene har økt.

I 2002 mottok forsikringsnæringen ca. 5 700 meldinger om yrkesskader og ca. 800 meldinger om yrkessykdommer. Det går ofte lang tid før det sendes melding til forsikringsnæringen, særlig når det gjelder yrkessykdommer.

Arbeidstilsynet mottar for tiden ca. 30 000 meldinger om yrkesskader hvert år. Melding om yrkesskader i sjøfart, oljebransjen og i militæret sendes ikke til Arbeidstilsynet, men til Sjøfartsdirektoratet, Oljedirektoratet og Forsvaret/Statens Pensjonskasse.

Antall meldte yrkesskader og yrkessykdommer er mye høyere for trygdeetaten enn for forsikringsnæringen. Hovedårsaken til dette er at det ofte ikke foreligger økonomisk tap ut over det folketrygden dekker.

1.7.3 Yrkesskader fordelt etter ytelsesart

Folketrygdens årlige utgifter ved yrkesskader og yrkessykdommer er på ca. 2 milliarder kroner. Mer enn 60 prosent av utgiftene knytter seg til uførepensjon. Årlig innvilges det ca. 1 000 uførepensjoner og nesten 2 000 menerstatninger.

Når det gjelder lov om yrkesskadeforsikring, går nesten 60 prosent av utgiftene til erstatning for framtidig inntektstap. Dette svarer stort sett til uførepensjon i folketrygden. Utgiftene til menerstatning utgjør ca. 10 prosent.

Hovedinntrykket er at det i stor grad er samsvar mellom fordelingen av ulike trygdeytelser etter folketrygdloven og tilsvarende erstatningsposter etter loven om yrkesskadeforsikring.

1.7.4 Yrkesskader fordelt på næring og skadeart

Risikoen for å bli yrkesskadet varierer betydelig mellom de ulike næringer. Risikoen er størst innen jordbruk, fiske, bygg og anlegg. Den er minst innen finansvirksomhet, varehandel, hotell og restaurantvirksomhet.

I industrien er klem, støt, brudd og tap av legemsdeler viktige skadearter. I offentlig tjenesteyting forekommer forstuing, forvridning og overbelastning oftere enn i de andre næringsgruppene.

1.7.5 Administrative kostnader

Trygdeetaten bruker ca. 150 årsverk til å administrere særregler om yrkesskader og yrkessykdommer i folketrygden. Forsikringsnæringen bruker ca. 50 årsverk til å administrere loven om yrkesskadeforsikring. Statens Pensjonskasse bruker ca. 4 årsverk. Den danske Arbejdsskadestyrelsen ca. 140 årsverk.

Omkostningene per årsverk for oppgjør av saker om yrkesskader og yrkessykdommer er estimert til ca. 500 000 kroner for trygdeetaten, ca. 1 050 000 kroner for forsikringsnæringen, ca 850 000 for Statens Pensjonskasse og ca. 1 125 000 danske kroner for Arbejdsskadestyrelsen. Disse tallene er ikke sammenlignbare, og de sier ikke noe om utgiftene til behandlingen av likeartede saker med lik vanskelighetsgrad.

Forsikringsnæringen har også betydelige utgifter som er knyttet til informasjon, markedsføring, salg, risikovurderinger, skadeforebyggende virksomhet og lignende. Dette er utgifter som er knyttet til at administrasjonen av lov om yrkesskadeforsikring er lagt til private forsikringsselskaper, og at man ønsker konkurranse mellom selskapene. Det er lite trolig at disse utgiftene vil øke vesentlig om administrasjonen av en samlet arbeidsskadeforsikring legges til forsikringsnæringen.

1.7.6 Saksbehandling

I trygdeetaten var gjennomsnittlig saksbehandlingstid i 2001, fra melding om yrkesskader og yrkessykdommer ble gitt til vedtak om godkjennelse ble truffet, 1,1 måned for yrkesskader, 0,7 måned for skoleskader og 7,8 måned for menerstatning.

Når det gjelder krav om de enkelte trygdeytelsene, kan man ikke regne saksbehandlingstiden fra meldingstidspunktet, men fra tidspunktet når krav om den enkelte ytelsen blir framsatt. For menerstatning var det i 2002 en gjennomsnittlig saksbehandlingstid på 8,5 måneder. Uførepensjonssaker kan i noen tilfeller ta mange år.

Saksbehandlingsprosessen er annerledes i forsikringsnæringen enn i trygdeetaten. Som saksbehandlingstid regnes her all den tid som medgår fra et skadetilfelle meldes til forsikringsselskapet, til alle erstatningsutbetalingene er foretatt. Av yrkesskadene fra 1996 ble ca. 60 prosent avsluttet i løpet av ett år, ca. 75 prosent i løpet av to år, ca. 85 prosent i løpet av tre år, vel 90 prosent i løpet av fire år og ca. 95 prosent i løpet av fem år. Det er krav som knytter seg til varig uførhet som tar lengst tid.

Det er vanskelig å sammenligne saksbehandlingstiden i trygdeetaten og forsikringsnæringen. Her er det også viktig at melding om yrkesskader og yrkessykdommer som regel blir sendt mye tidligere til trygdeetaten enn til forsikringsselskapene.

1.7.7 En sammenlikning av saker med varig uførhet i trygdeetaten og i forsikringsnæringen

Analysen i punkt 7.7 er basert på data fra forsikringsnæringens database DAYSY .

Av saker som er registrert i DAYSY, viser det seg at 1 500 er ansett som varig uføre både av forsikringsnæringen og av trygdeetaten. Det er 1 600 som er blitt ansett som varig uføre av forsikringsnæringen, men som ikke er blitt ansett som varig uføre av trygdeetaten. På den annen side er det 300 som er blitt ansett som varig uføre av trygdeetaten, men som ikke er blitt ansett som varig uføre av forsikringsnæringen.

En viktig årsak til at mange er blitt vurdert som varig uføre av forsikringsnæringen, men ikke vurdert som varig uføre av trygdeetaten, er at det ikke er noen nedre grense for rett til erstatning for inntektstap etter loven om yrkesskadeforsikring, mens det i folketrygdloven stilles krav om minst 30 prosent varig uførhet (før 1997 var det 15 prosent).

Det har vært hevdet at forsikringsselskapene baserer sin saksbehandling på trygdeetatens avgjørelser. Undersøkelser tyder på at dette bare skjer når forsikringsselskapene får melding om skader først etter at trygdeetaten har innvilget uførepensjon. Ellers treffer selskapene sine avgjørelser på selvstendig grunnlag og ofte tidligere enn trygdeetaten.

1.7.8 Finansiering, herunder refusjonsordningen

Folketrygdens ytelser finansieres ved arbeidsgiveravgift, trygdeavgift og statstilskudd etter «pay as you go»-systemet. Ved yrkesskadetrygdens inkorporering i folketrygden i 1971 ble arbeidsgiveravgiften forhøyet med 0,2 prosentpoeng for å finansiere særfordelene ved yrkesskader og yrkessykdommer.

Det viste seg etter hvert at en økning med 0,2 prosentpoeng ikke var tilstrekkelig for å finansiere særfordelene. I 1991 ble det i tillegg innført en ny finansieringsordning som tok sikte på å kanalisere utgifter til skadevolderne gjennom yrkesskadeforsikringen. For hver krone et forsikringsselskap betaler til skadelidte, skal det overføres 1,20 kroner til folketrygden. Etter denne refusjonsordningen får folketrygden inn nesten én milliard kroner per år.

Yrkesskadeforsikringen finansieres ved premier fra arbeidsgivere. I punkt 7.8.4 og 7.8.5 gjøres det rede for forsikringsselskapenes økonomi når det gjelder yrkesskadeforsikringen. De har hatt betydelige underskudd på denne forsikringsordningen. Disse er dels dekket av reassurandørene.

Staten er selvassurandør og dekker erstatningsutbetalinger løpende over statsbudsjettet. Ordningen administreres av Statens Pensjonskasse. Den enkelte virksomhet belastes kostnadene ved årlige premier. Ordningen er ikke fondsbasert, men Statens Pensjonskasse beregner fiktive fond. Statens gjeld (sum fiktive avsetninger) var per 31. desember 2001 på 320 millioner kroner.

1.7.9 Innhenting av legeerklæringer og advokathjelp

Finansnæringens Hovedorganisasjon har foretatt en undersøkelse om bruk av spesialisterklæringer i saker etter lov om yrkesskadeforsikring. Forsikringsselskapene innhenter erklæringer i 32 prosent av sakene. I 45 prosent av sakene forelå det spesialisterklæringer fra andre, særlig trygdeetaten. Samlet forelå det spesialisterklæringer i 65 prosent av sakene.

En undersøkelse fra Finansnæringens Hovedorganisasjon viser at de skadelidte har benyttet advokater overfor forsikringsnæringen i ca. 30 prosent av sakene. Advokatbistand benyttes mest i store saker – nesten 50 prosent i saker med erstatningsbeløp over 500 000 kroner.

LO har foretatt en undersøkelse av innhenting av legeerklæringer i saker som behandles i dets juridiske kontor i Trondheim. I gjennomsnitt forelå det tre erklæringer per sak. I den undersøkelsen som ble foretatt av Finansnæringens Hovedorganisasjon forelå det flere legeerklæringer bare i et fåtall av sakene. Forskjellen kan skyldes at mange av sakene fra LOs juridiske kontor er konfliktsaker.

LO har også foretatt en undersøkelse av forholdet mellom trygdevedtak og forsikringsnæringens behandling av yrkesskadesaker. Den bygger på tilbakemeldinger fra advokater ved de juridiske kontorene i Oslo, Stavanger og Trondheim. Undersøkelsen viser at forsikringsselskapene erkjente ansvar og foretok utbetaling før det forelå trygdevedtak i tre prosent av sakene. Det lave tallet kan ha sammenheng med at det her kan dreier seg om konfliktsaker.

1.7.10 Uføregrad ved varig uførhet etter yrkesskader som fastsettes av trygdeetaten og av forsikringsnæringen

Trygdeetatens fastsetting av ervervsmessig uføregrad og tilsvarende vurderinger i private forsikringsselskaper er i stor grad sammenfallende. Det foreligger i alle fall ikke systematiske forskjeller mellom trygdeetaten og forsikringsselskapenes vurderinger.

1.8 Hovedspørsmålet – én eller flere ordninger

1.8.1 Innledning

Det mest grunnleggende spørsmålet i utredningen er om dagens tosporede system ved yrkesskader og yrkessykdommer bør opprettholdes, eller om de to ordningene bør smeltes sammen til én ordning. Utvalget drøfter også spørsmålet om en bedre samordning av de to ordningene som et alternativ.

1.8.2 Viktige formål og hensyn som bør ivaretas ved utformingen av framtidige regler om yrkesskader og yrkessykdommer

  • Personlig og økonomisk trygghet for skadelidte.

  • Forebyggende arbeid slik at risiko ikke skapes og skader ikke oppstår eller antallet reduseres.

  • Rehabilitering og attføring av skadelidte.

  • Forenklinger av regelverket.

  • Administrative ressursbesparelser.

  • Behovet for stabilitet, kontinuitet og forutsigbarhet for arbeidstakerne, arbeidsgiverne og forsikringsnæringen.

  • Rettssikkerhet; skadelidte skal ved en trygg og forsvarlig saksbehandling sikres riktig ytelse.

  • Raske oppgjør.

  • Forebygge konflikter på arbeidsplassene.

  • Kostnadsnøytralitet; det samlede avgifts- og premienivået skal ikke endres, og de skadelidtes ytelsesnivå skal stort sett være det samme som nå (nullsumspill).

1.8.3 Videreføring av dagens system med to ordninger

Dersom man velger å opprettholde dagens system med to yrkesskadeordninger også i framtiden, kan det reises spørsmål om det bør foretas endringer og tilpasninger som tar sikte på delvis samordning og harmonisering av disse. Utvalget har drøftet følgende alternativer:

  • Et felles meldesystem for yrkesskader og yrkessykdommer til trygdeetaten og til forsikringsnæringen.

  • En felles innhenting og bruk av opplysninger, særlig i forhold til sakkyndige (spesialisterklæringer).

  • En harmonisering av yrkesskadebegrepene i de to lovene.

  • Spørsmålet om å la trygdeetatens avgjørelser få større virkning for forsikringsselskapene, særlig om trygdeetatens godkjenning av yrkesskader og yrkessykdommer samt fastsetting av invaliditets- og uføregrad skal være bindende for forsikringsselskapene.

  • Muligheter for å behandle yrkesskader og yrkessykdommer forskjellig.

  • Muligheter for et felles oppgjørskontor.

  • Muligheter for et felles klageorgan.

1.8.4 En modell der eksisterende yrkesskadeordninger slås sammen til én ordning

Utvalget drøfter tre alternative løsninger til en slik modell:

  • Utvidelse av folketrygdens yrkesskadefordeler slik at yrkesskadeforsikringen helt eller delvis kan avvikles.

  • Utvidelse av yrkesskadeforsikringen slik at folketrygdlovens særregler om yrkesskader kan oppheves.

  • Sammensmeltning av de to ordningene til én helt ny ordning for økonomisk kompensasjon ved yrkesskader og yrkessykdommer.

1.8.5 Utvalgets vurderinger og forslag

Utvalgets flertall – Kjønstad, Bautz, Flatner, Gjerstad, Grande, Ingebrigtsen, Jarnæs, Knudsen, Løberg, Orsteen, Reiersen og Rokvam – mener at gjeldende ordninger bør slås sammen til en arbeidsskadeforsikringsordning.

Utvalgets flertall mener at hensynet til personlig og økonomisk trygghet for skadelidte best kan ivaretas i en sammenslått ordning. Det samme gjelder forebyggende arbeid, rehabilitering og attføring.

Utvalgets flertall mener at en sammenslåing kan gi betydelige forenklinger og ressursbesparelser. Dagens tosporede system er uoversiktlig, omstendig og krevende. Sett fra skadelidtes ståsted vil det være en fordel å kunne forholde seg til færre ulike regelverk, saksbehandlere og ordninger. Hensynet til forenklinger av regelverk, administrasjon, informasjon med mer, tilsier at gjeldende ordninger samles til én ordning.

Utvalgets flertall mener videre at rettssikkerhet og rettsenhet taler for at det bare bør være én ordning. Utvalget vil foreslå saksbehandlingsregler som vil sikre en rask, effektiv og betryggende behandling av krav om erstatning.

Utvalgets mindretall – Atle S. Johansen – mener at et hovedproblem med dagens ordning er forsikringsselskapenes praktisering av regelverk og at det derfor ikke er noen god løsning å overføre alt ansvaret til de private forsikringsselskapene. Mindretallet går isteden inn for å lovfeste at trygdeetatens vedtak skal være bindende for arbeidstakerne og forsikringsselskapene.

Utvalgets mindretall legger vekt på at folketrygden i praksis har vist seg å være en vellykket, rettferdig og effektiv ordning. Før man gjennomfører så omfattende endringer som utvalgets flertal legger opp til, bør det være klare holdepunkter for at private forsikringsselskaper er i bedre stand til å etablere et mer rettferdig, effektivt og kostnadsdempende system på dette området.

De ulemper som flertallet peker på, kan etter mindretallets syn elimineres ved at forsikringsselskapene ved lov pålegges å følge trygdeetatens og Trygderettens avgjørelser ved administreringen av lov om yrkesskadeforsikring. Dette bør gjelde enten vedtaket er positivt eller negativt. For å begrense tvister på dette området, bør et vedtak etter mindretallets syn bare kunne bringes inn for lagmannsretten til overprøving dersom det foreligger «særlige grunner» eller dersom det åpenbart er grunn til å anta at Trygderettens kjennelse ikke er korrekt.

Mindretallet går videre inn for at bevisregelen i yrkesskadeforsikringsloven § 11 andre ledd overføres til folketrygdloven.

1.8.6 Plan for den videre utredning

Kapittel 9 til 20 bygger på flertallets hovedkonklusjon om at det bør opprettes én felles ordning som inkluderer både folketrygdlovens særregler om yrkesskader og yrkessykdommer, og loven om yrkesskadeforsikring. Flertallet foreslår at den nye ordningen gis navnet arbeidsskadeforsikring.

For utvalgets mindretall – Johansen – blir drøftelsene i kapittel 9 til 20 subsidiære i forhold til hans primære forslag om å lovfeste at trygdeetatens vedtak skal legges til grunn som bindende også i forholdet mellom arbeidstaker og forsikringsselskap.

I kapittel 9 til 18 drøftes de hovedspørsmålene som knytter seg til å etablere en ny arbeidsskadeforsikringsordning. I kapittel 19 kommenteres de lovbestemmelser som foreslås i kapittel 20. Her presenteres forslag til en helt ny lov om arbeidsskadeforsikring.

1.9 Geografisk virkeområde og arbeidsgiverbegrepet

1.9.1 Innledning

I kapittel 9 drøftes folketrygdlovens og yrkesskadeforsikringslovens stedlige virkeområde. Videre gjøres det rede for arbeidsgiverbegrepet. Hovedhensikten med dette kapitlet er å komme fram til et hensiktsmessig virkeområde for den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

1.9.2 Stedlig virkeområde

Folketrygdloven gjelder for dem som er bosatt i Norge. Dertil gjelder loven for dem som er arbeidstakere i Norge uten å være bosatt her. Det er en rekke unntak fra disse prinsippene som framgår av folketrygdloven kapittel 2, og som er behandlet i utredningens punkt 9.2.9.

Loven om yrkesskadeforsikring gjelder for «arbeidstaker hos arbeidsgiver i riket». Etter dette er det avgjørende om bedriften har sitt hovedkontor i Norge. Arbeidsstedet og arbeidstakerens tilknytning til Norge er som utgangspunkt uten betydning. Det er en rekke unntak fra lovens utgangspunkt som framgår av en forskrift, og som er behandlet i utredningens punkt 9.2.3.

Utgangspunktet for omfangsreglene er altså forskjellige i lov om folketrygd og i lov om yrkesskadeforsikring. Men når det tas hensyn til alle unntakene i begge retninger i begge lovene, blir forskjellene ikke så store.

Utvalget har kommet til at de beste grunner taler for at dagens ordning i lov om yrkesskadeforsikring legges til grunn ved utformingen av reglene om omfang i den nye loven om arbeidsskadeforsikring. Av informasjonsmessige grunner bør bestemmelser som i dag er å finne i forskriftene, innarbeides i den nye lovteksten.

1.9.3 Arbeidsgiverbegrepet

Arbeidsgiverne har en rekke plikter. Her skal nevnes:

  • Plikt til å melde yrkesskader og yrkessykdommer etter folketrygdloven § 13–14.

  • Plikt til å betale arbeidsgiveravgift etter folketrygdloven § 23–2.

  • Plikt til å forsikre de ansatte etter yrkesskadeforsikringsloven § 3.

  • Plikt til å sikre arbeidsmiljøet etter arbeidsmiljøloven §§ 1 og 7 til 14.

Arbeidsgiver er den som har noen i sin tjeneste. Det er en nær sammenheng mellom begrepene arbeidsgiver og arbeidstaker. Begrepene arbeidsgiver og arbeidstaker gis samme innhold som i loven om skadeserstatning kapittel 2.

Arbeidsgiverbegrepet er ikke entydig. Utvalget drøfter spørsmålet i forhold til arbeidsutleie, styremedlemmer, skoleelever i arbeidslivet, arbeid i forbindelse med attføringstiltak, og arbeidstakere på skip.

Utvalget foreslår at arbeidsgiverbegrepet i lov om yrkesskadeforsikring legges til grunn i den nye loven om arbeidsskadeforsikring. Når det gjelder utleie av arbeidskraft, foreslår utvalget at forsikringsplikten fortsatt bør ligge på innleieren.

1.10 Personkrets og omfang

1.10.1 Innledning

I kapittel 10 drøftes spørsmålene om hvem som er omfattet av yrkesskadeordningen i folketrygdloven og hvem som er omfattet av loven om yrkesskadeforsikring. Hovedspørsmålet er imidlertid hvem som bør omfattes etter den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

1.10.2 Arbeidstakere

Både i folketrygdlovens yrkesskadesystem og i yrkesskadeforsikringen er arbeidstakerne den største og viktigste gruppen som er omfattet.

Med arbeidstakere menes enhver som arbeider i annens tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse. Spørsmålet om hvem som omfattes av arbeidstakerbegrepet avhenger av en skjønnsmessig helhetsvurdering hvor det blant annet legges vekt på:

  • Om det foreligger en arbeidsavtale.

  • Om vedkommende har plikt til å utføre arbeidet personlig.

  • Om vedkommende stiller sin arbeidskraft til disposisjon for en annen.

  • Om vedkommende er underlagt en annens instruksjonsmyndighet og tilsyn.

  • Om vedkommende benytter en annens redskaper, materialer og lokaler.

  • Om det er avtalt regelmessig utbetaling av godtgjørelse/lønn.

I henhold til loven om yrkesskadeforsikring er det gitt forskrift om at visse ulønnede verv, enkeltstående arbeidsoppdrag og mindre oppdrag som utføres for private personer, ikke omfattes av loven. Justisdepartementets lovavdeling har gitt flere uttalelser om hvem som er omfattet av loven om yrkesskadeforsikring, særlig innen idrettsvirksomhet, se punkt 10.2.3.

Utvalget foreslår at det generelle arbeidstakerbegrepet i folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring. Videre foreslår utvalget en videreføring av reglene i forskriften om yrkesskadeforsikring og de fortolkninger som er innarbeidet i praksis.

1.10.3 Fiskere, lottakere o.a.

Folketrygdloven omfatter fiskere, lottakere og redere som er knyttet til fiske og fangstfartøy samt selvstendig næringsdrivende i småskipsfartøy og lektertransport. Dette er uensartede grupper som dels kan anses som arbeidstakere (de som mottar hyre) og dels kan anses som selvstendig næringsdrivende (redere og lottakere).

Loven om yrkesskadeforsikring omfatter bare dem som kan anses som arbeidstakere. Justisdepartementet har gitt uttrykk for at båtmannskap faller inn under arbeidstakerbegrepet i loven om yrkesskadeforsikring.

Utvalget foreslår at et slikt arbeidstakerbegrep legges til grunn i den nye loven om arbeidsskadeforsikring. De gruppene som da vil falle utenfor den pliktige arbeidsskadeforsikringen, vil bli båteiere og enefiskere som regnes som selvstendig næringsdrivende. Disse kan som andre selvstendige næringsdrivende tegne frivillig forsikring, og fiskernes organisasjoner kan forhandle seg fram til kollektive forsikringsordninger.

1.10.4 Militærpersoner o.a.

Etter folketrygdloven § 13–8 omfattes en rekke grupper av vernepliktige, tjenestepliktige, deltakere i fredsoperasjoner, yrkesbefal og lotter. Det er stort sett de samme gruppene som omfattes av loven om yrkesskadeforsikring.

Bestemmelsen i folketrygdloven er klarest og mest konkret utformet. Utvalget foreslår at denne videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

1.10.5 Personer som utfører branntjeneste, redningstjeneste eller lignende

Folketrygdloven § 13–9 omfatter de som er utskrevet til tjeneste i brannvesenet, de som etter anmodning fra brannsjefen yter hjelp, de som er knyttet til en organisasjon som driver redningstjeneste og de som søker å redde andres menneskeliv eller avverge store kulturelle eller materielle tap.

Loven om yrkesskadeforsikring har ikke bestemmelser som direkte gjelder for disse gruppene. Men noen av dem vil være omfattet av arbeidstakerbegrepet.

Etter forslag til lov om arbeidsskadeforsikring vil de som etter pålegg eller anmodning deltar i brannvesenets virksomhet, som regel være omfattet av loven etter bestemmelsen om arbeidstakere. Derimot vil redningspersonell som ikke er ansatt, falle utenfor. Allerede i dag har imidlertid en del lokallag av Røde Kors og andre organisasjoner tegnet private forsikringer.

Utvalget vil foreslå at man viderefører bestemmelsene om redningsdåder til den nye loven om arbeidsskadeforsikring. Det foreslås at staten dekker utgiftene til erstatning til dem som søker å redde andres menneskeliv eller avverge store kulturelle eller materielle tap.

1.10.6 Skoleelever og studenter

Etter folketrygdloven § 13–10 omfattes skoleelever og studenter av yrkesskadedekningen. En tilsvarende bestemmelse er ikke tatt inn i loven om yrkesskadeforsikring.

Utvalget har drøftet tre alternativer til en framtidig ordning:

  • Skoleelever og studenter beholder sin yrkesskadedekning i folketrygden. Trygdeetaten måtte da fortsatt bruke tid og ressurser på å opprettholde faglig kompetanse på dette området og behandle en rekke enkeltsaker. Utvalget vil ikke tilrå en slik videreføring av et dobbeltsporet system.

  • Et annet alternativ er å inkorporere skoleelever og studenter i den nye loven om arbeidsskadeforsikring. Denne forsikringen er imidlertid utformet med henblikk på arbeidsgiver-/arbeidstakerforhold og passer mindre bra for skoleelever og studenter.

  • Et tredje alternativ er å innføre en lovfestet plikt for kommuner, fylkeskommuner og andre til å tegne en kollektiv ulykkesforsikring til fordel for skoleelever og studenter. De fleste skoleelever er allerede dekket av frivillige forsikringer. I en ny obligatorisk ordning må det gis dekning av utgifter til lege- og tannlegehjelp og menerstatning på nivå med det skoleelever og studenter har etter reglene om yrkesskader i folketrygdloven.

Utvalget går inn for alternativ nr. 3.

1.10.7 Deltakere i arbeidsmarkedstiltak, attføringstiltak og lignende

Etter folketrygdloven § 13–11 er disse persongruppene omfattet av folketrygdlovens yrkesskaderegler. De vil også være omfattet av lov om yrkesskadeforsikring selv om dette ikke framgår klart av lovteksten.

Da ordlyden i folketrygdloven § 13–11 er mer informativ enn ordlyden i yrkesskadeforsikringsloven § 2, foreslår utvalget at den førstnevnte bestemmelsen videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

1.10.8 Personer som oppholder seg i institusjon eller utfører samfunnsstraff

Etter folketrygdloven § 13–12 gjelder yrkesskadedekningen for dem som er i helseinstitusjon, rehabiliteringsinstitusjon, attføringsinstitusjon, kriminalomsorgens anstalter, utfører samfunnsstraff og sitter i varetekt. Trygdedekningen gjelder bare når de utfører arbeid eller deltar i arbeidsterapeutisk virksomhet.

Den samme personkretsen vil i praksis også være dekket etter loven om yrkesskadeforsikring.

Da ordlyden i folketrygdloven § 13–12 er langt mer informativ enn ordlyden i yrkesskadetrygdloven § 2, foreslår utvalget at den førstnevnte bestemmelsen videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

1.10.9 Selvstendig næringsdrivende og oppdragstakere

Disse kan tegne frivillig yrkesskadetrygd etter folketrygdloven, men ikke etter lov om yrkesskadeforsikring.

Utvalget finner at selvstendig næringsdrivende og oppdragstakere ikke naturlig hører inn under den personkretsen som bør være dekket etter loven om arbeidsskadeforsikring. De kan tegne forsikring i private selskaper i den utstrekning de har behov for å være yrkesskadedekket.

1.11 Vilkår for rett til erstatning

1.11.1 Innledning

I kapittel 11 gjør utvalget rede for de generelle vilkårene for rett til trygdeytelser ved yrkesskader og yrkessykdommer etter folketrygdloven, og vilkårene for rett til erstatning etter loven om yrkesskadeforsikring. På denne bakgrunn foreslår utvalget vilkår for rett til erstatning etter ny lov om arbeidsskadeforsikring.

1.11.2 Tid, sted og aktivitet (bedriftsmessige vilkår)

For arbeidstakere kreves det at yrkesskaden skal ha skjedd på arbeidsstedet, i arbeidstiden og mens vedkommende var i arbeid. Det gjelder både etter folketrygdloven og loven om yrkesskadeforsikring. Tilsvarende vilkår gjelder for de andre gruppene som er yrkesskadedekket.

Utvalget foreslår at gjeldende rett om de bedriftsmessige vilkår stort sett videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

1.11.3 Yrkesskader

I folketrygdloven § 13–3 er yrkesskade definert som «en personskade, en sykdom eller et dødsfall som skyldes arbeidsulykke som skjer mens medlemmet er yrkesskadedekket». Tilsvarende gjelder etter loven om yrkesskadeforsikring.

Årsaksbegrepene i de to lovene er i utgangspunktet forskjellige. Hovedårsakslæren og fordelingsprinsippet praktiseres i folketrygden, mens en modifisert betingelsesteori gjelder i yrkesskadeforsikringen (og i den alminnelige erstatningsretten). Resultatet blir imidlertid i de fleste tilfeller det samme etter begge lover.

Utvalget foreslår at årsaksbegrepet i den alminnelige erstatningsretten – slik det er fastlagt i P-pilledom II i Rt. 1992 s. 64 – legges til grunn i den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

1.11.4 Yrkessykdommer

Etter folketrygdloven § 13–4 er visse yrkessykdommer som skyldes påvirkning i arbeidet, likestilt med yrkesskader. Departementet har gitt forskrift om hvilke sykdommer som kan likestilles med yrkesskader (såkalte listesykdommer).

Etter loven om yrkesskadeforsikring dekkes de samme sykdommene også etter denne loven, men på to punkter går den lengre: Etter loven om yrkesskadeforsikring er det forsikringsgiverne som har bevisbyrden når det gjelder årsakssammenheng, og det dreier seg om en tung omvendt bevisbyrde. For det andre er det inntatt en bestemmelse i loven om yrkesskadeforsikring som gir anledning til å godkjenne sykdommer som ikke står på listen, men som kunne eller burde stått der (sikkerhetsventilen).

Utvalgets flertall – Kjønstad, Flatner, Ingebrigtsen, Jarnæs, Løberg, og Rokvam – foreslår at yrkesskadeforsikringslovens bestemmelser om yrkessykdommer videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

Et mindretall – Bautz, Gjerstad, Knudsen, og Orsteen – foreslår at folketrygdlovens regler ved yrkessykdommer videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring. Dertil foreslås det at en sikkerhetsventil inntas i den nye loven.

Et annet mindretall – Grande, Johansen og Reiersen – mener i likhet med flertallet at yrkesskadeforsikringslovens regler skal videreføres. Dette mindretallet har et annet forslag til lovtekst enn det flertallet foreslår, samt særmerknader knyttet til sikkerhetsventilen.

1.11.5 Nærmere om yrkesskadedekning for militært personell og andre

Folketrygdloven § 13–8 inneholder viktige gunstige regler for militærpersoner: Enhver skade eller sykdom som er påført eller oppstått i tidsrommet fra de møter til tjeneste til de blir dimittert, gir rett til trygdeytelser etter særreglene om yrkesskader og yrkessykdommer. De ordinære kravene til arbeidsulykke og årsakssammenheng gjelder ikke, og det er ikke nødvendig å oppfylle de bedriftsmessige vilkårene.

Etter loven om yrkesskadeforsikring gjelder de samme vilkårene for militærpersoner som for arbeidstakere. Utvalget foreslår at dette videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

Forsvaret har en egen erstatningsordning som er regulert av forskrift 22. juni 2000. Denne ordningen kan eventuelt forbedres for helt eller delvis å kompensere for bortfallet av særreglene for militærpersoner i folketrygdloven.

1.11.6 Skadelidtes medvirkning

Etter folketrygdloven kan rett til trygdeytelser ikke falle bort eller reduseres på grunn av skadelidtes medvirkning. Det gjelder selv om medvirkningen er forsettelig eller grov uaktsom. Skadelidtes forhold kan imidlertid få betydning når det skal avgjøres om det foreligger arbeidsulykke, årsakssammenheng og lignende.

Etter loven om yrkesskadeforsikring kan erstatningen falle bort eller reduseres ved forsettelig og grov uaktsom medvirkning. Derimot vil det foreligge rett til full erstatning ved simpel uaktsomhet.

Utvalget foreslår at reglene i lov om yrkesskadeforsikring videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

1.12 Utmåling av erstatning for tap som omfattes av loven

1.12.1 Innledning

Det er særfordelene ved yrkesskader og yrkessykdommer etter folketrygdloven og erstatningspostene etter yrkesskadeforsikringsloven som skal overføres til den nye loven om arbeidsskadeforsikring. Skadelidte vil fortsatt ha rett til de ordinære ytelsene fra folketrygden. Ytelsene etter loven om arbeidsskadeforsikring skal svare til den samlede erstatningen etter dagens særregler i folketrygdloven kapittel 13 og reglene i yrkesskadeforsikringsloven.

Folketrygdlovens regler om utmåling av pensjoner og stønader er standardiserte. Viktige deler av yrkesskadeforsikringslovens regler om utmåling av erstatninger er også standardiserte. Utvalget foreslår at dette systemet i betydelig grad videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

Folketrygdlovens ytelser utbetales i månedlige terminer. Yrkesskadeforsikringsloven følger i hovedsak de samme prinsippene som i skadeserstatningsloven, hvor engangserstatninger er nesten en unntaksfri regel. Utvalget foreslår at den nye loven om arbeidsskadeforsikring følger prinsippet om engangsutbetaling. Det forutsetter imidlertid at løpende tap dekkes ved akonto-utbetalinger.

Utvalget foreslår at det i den nye loven inntas en fullmakt for Kongen til å begrense ansvaret ved krigs- og terrorsituasjoner.

1.12.2 Påførte utgifter

Folketrygdens dekning av utgifter til helsetjenester er høyere ved yrkesskader og yrkessykdommer enn ved andre skader og sykdommer (folketrygdloven § 5–25). Ved overgangen til ny lov om arbeidsskadeforsikring vil alle få samme ytelser fra folketrygden. Forsikringsselskapene må derfor dekke en større del av tapet etter den nye loven enn etter loven om yrkesskadeforsikring. Situasjonen blir den samme som etter bilansvarsloven og erstatningsretten for øvrig. Forsikringsselskapene bør foreta delutbetalinger så snart det er klart at deler av skadelidtes erstatningskrav er uomtvistet eller det av andre grunner foreligger behov for utbetaling.

Folketrygdlovens regler om rehabiliteringsstønad, attføringsstønad, grunnstønad og hjelpestønad er i det store og hele de samme ved yrkesskader og yrkessykdommer som ved andre skader og sykdommer. Overgangen til ordningen med arbeidsskadeforsikring vil derfor ikke medføre økte utgifter for forsikringsselskapene. Skadelidte vil for framtiden – som nå – ha rett til erstatning for adekvate tap som ikke dekkes etter folketrygdloven.

Fram til 1997 dekket folketrygden påregnelige utgifter som var en følge av yrkesskader og yrkessykdommer. Utvalget foreslår at det i den nye loven om arbeidsskadeforsikring innføres en bestemmelse om at skadelidte ved ulykkesskader kan få dekket skade på briller, klær og andre tingskader opp til 5 prosent av folketrygdens grunnbeløp.

1.12.3 Framtidige utgifter

De viktigste ytelsene fra folketrygden er stønader til helsetjenester, grunnstønad og hjelpestønad. Nødvendige og rimelige utgifter som ikke dekkes av folketrygden, kan kreves dekket etter loven om yrkesskadeforsikring. På dette punkt vil det ikke skje noen endring av betydning ved overgangen til loven om arbeidsskadeforsikring.

I forskriften om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring er det gitt nærmere regler om omregning av gjennomsnittlig årlige framtidige ekstrautgifter til engangsbeløp. Denne formen for «kapitalisering» foreslås videreført i den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

1.12.4 Ytelser som skal dekke tapt arbeidsfortjeneste ved personskader

Sykepenger fra folketrygden dekker som regel hele inntektstapet det første året etter yrkesskadens inntreden. Deretter ytes det rehabiliteringspenger, attføringspenger og foreløpig uførestønad med en dekningsgrad på 66 prosent.

Det er i dag enkelte særregler i folketrygdloven som er gunstigere for dem som pådrar seg yrkesskader og yrkessykdommer enn for dem som pådrar seg andre skader og sykdommer. Disse særreglene som knytter seg til sykepenger, rehabiliteringspenger, attføringspenger og foreløpig uførestønad, vil falle bort når den nye loven om arbeidsskadeforsikring trer i kraft.

Det innebærer at det blir en noe større differanse å dekke for forsikringsselskapene etter den nye loven enn det er etter loven om yrkesskadeforsikring. Skadelidte vil under begge ordningene få sitt fulle tap dekket. Utvalget anbefaler bruk av akonto-utbetalinger etter hvert som tapene oppstår.

1.12.5 Ytelser som skal dekke det framtidige inntektstapet ved personskader (arbeidsskader)

I dag dekkes framtidstapet gjennom tre regelsett:

  1. Uførepensjon etter folketrygdloven kapittel 12. Pensjonen beregnes etter standardiserte regler og dekker ca. 60 prosent av inntektstapet.

  2. Uførepensjon etter særreglene i folketrygdloven kapittel 13 medfører at mange får høyere pensjon enn etter de ordinære reglene, og enkelte får pensjon etter kapittel 13, men avslag etter kapittel 12. Særlig viktig er det at man kan legge skadelidtes inntekt på skadetidspunktet til grunn etter kapittel 13, og at det kan ytes uførepensjon ned til 30 prosent uførhet. Det antas at ca. 40 prosent av dem som blir yrkesskadet, kommer inn under særreglene i kapittel 13.

  3. Erstatning for framtidstapet etter lov om yrkesskadeforsikring. Med hjemmel i loven er det gitt regler om standarderstatning. Det ytes en engangserstatning på 22 ganger folketrygdens grunnbeløp (G) til dem som har hatt en årlig inntekt til og med 7 G, 24 G til dem med inntekt mellom 7 og 8 G, 26 G til dem med inntekt mellom 8 og 9 G, 28 G til dem med inntekt mellom 9 og 10 G, og 30 G til dem med inntekt over 10 G. Erstatningen er større for dem under 45 år, og mindre for dem over 46 år.

Med lov om arbeidsskadeforsikring vil særytelsene ved yrkesskader som nevnt under punkt 2, falle bort. For at de skadelidtes rettigheter ikke skal bli svekket, må ytelsene fra arbeidsskadeforsikringen ligge på et høyere nivå enn ytelsene etter yrkesskadeforsikringsloven. Det har vist seg vanskelig å komme fram til en tilfredsstillende løsning når det gjelder dette problemet.

Utvalgets flertall – Bautz, Flatner, Gjerstad, Ingebrigtsen, Jarnæs, Knudsen, Løberg, Orsteen, og Rokvam – foreslår at systemet med standarderstatning beholdes. Flertallet foreslår at kompensasjonen for tapet av ytelsene ved folketrygdens særregler ved yrkesskader gis på to måter:

  1. Standarderstatningene økes med 1 G, slik at erstatningen for dem med inntekt til og med 7 G øker fra 22 til 23 G, osv.

  2. Det gis en tilleggserstatning til dem av de skadelidte som på grunn av arbeidsskaden ikke oppnår full opptjening etter folketrygdens ordinære regler. Dette tillegget skal utgjøre et kapitalisert engangsbeløp basert på et årlig tap på 50 prosent av folketrygdens grunnbeløp.

Et mindretall i utvalget – Kjønstad, Grande og Reiersen – foreslår at erstatningsposten tap i framtidig erverv utmåles etter alminnelig erstatningsrettslige prinsipper. Etter dette skal skadelidte få dekket sitt individuelle økonomiske tap.

Et annet mindretall i utvalget – Johansen – mener spørsmålet om standarderstatning og individuell utmåling krever en nærmere utredning, herunder må det vurderes om flertallets forslag i realiteten kompenserer for det tap skadelidte påføres ved overgangen til ny lov, samt om det bør innføres en tilleggserstatning som svarer til differansen mellom uførepensjon som utmåles etter folketrygdloven kapittel 13 og uførepensjon som utmåles etter kapittel 12.

1.12.6 Menerstatning

Det er den enkeltes tap av livsutfoldelse på grunn av skaden som skal kompenseres gjennom menerstatningen.

Det ytes menerstatning både etter folketrygdloven og loven om yrkesskadeforsikring. Reglene er nokså like og standardiserte.

Utvalget foreslår at de to ordningene med menerstatning samordnes til én ordning i forslaget til lov om arbeidsskadeforsikring. Det foreslås at man bygger på systemet for menerstatning etter loven om yrkesskadeforsikring, men at satsene fordobles.

Dette blir en noe lavere menerstatning enn summen av menerstatning etter folketrygdloven og menerstatning etter yrkesskadeforsikringsloven. Men det er rom for å øke menerstatningen etter forslaget til lov om arbeidsskadeforsikring hvis individuelle forhold taler for det.

1.12.7 Ytelser som skal dekke utgifter etter dødsfall

Gravferdsstønad etter folketrygdloven utgjør nå 15 000 kroner. Den er imidlertid behovsprøvd.

Folketrygdlovens stønader til båretransport ytes etter gunstigere regler ved dødsfall som skyldes yrkesskader og yrkessykdommer enn ved dødsfall som skyldes andre skader og sykdommer.

Etter forskriften som er gitt i henhold til loven om yrkesskadeforsikring erstattes kostnadene ved begravelse med inntil G.

Utvalget foreslår at denne bestemmelsen videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

1.12.8 Forsørgertap

Folketrygdlovens regler om pensjon til gjenlevende ektefelle og barn er på enkelte punkter mer gunstig ved dødsfall på grunn av yrkesskader og yrkessykdommer enn ved dødsfall som skyldes andre skader eller sykdommer. Avdødes inntekts- og trygdeforhold er avgjørende for etterlattepensjonens størrelse.

Etter loven om yrkesskadeforsikring ytes det en standarderstatning på 15 G til gjenlevende ektefelle når avdøde var 46 år eller yngre. For hvert år avdøde var over 46 år, reduseres erstatningen med 5 prosent, likevel ikke med mer enn 80 prosent.

Utvalget foreslår at standarderstatningen på 15 G videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring. Utvalget foreslår ikke regler om tilleggserstatning for eventuelle tap av rettigheter etter folketrygdloven kapittel 13.

Etter loven om yrkesskadeforsikring ytes det standarderstatning til avdødes barn. Erstatningens størrelse avhenger av barnets alder. For eksempel er erstatningen 6,5 G til barn under 1 år, 3,5 G til barn som er 10 år, og 1 G til dem som er 19 år.

Utvalget foreslår at systemet med standarderstatning til barn videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring. Det foreslås at den øvre aldersgrensen for å få erstatning heves fra fylte 20 år til fylte 21 år. Videre foreslår utvalget at erstatningsbeløpene økes med ca. 50 prosent. Det vises til at nivået i den alminnelige erstatningsretten er betydelig høyere enn standarderstatningene som følger av yrkesskadeforsikringsloven.

1.12.9 Renter

Folketrygdloven gir ikke renter ved etterbetaling av ytelser. Løpende ytelser reguleres i takt med endringer i folketrygdens grunnbeløp.

Etter forskriften til loven om yrkesskadeforsikring skal det betales renter ved forsinket betaling av erstatning for påførte utgifter, erstatning for tapt inntekt og erstatning for tap av forsørger. Det er noe uklart om renteplikten starter å løpe en måned etter melding av yrkesskaden, eller om den starter å løpe en måned etter krav om erstatning settes fram.

Utvalget foreslår at bestemmelsene om renter i forskriften til loven om yrkesskadeforsikring videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring. Videre foreslår utvalget at renter skal starte å løpe en måned etter at melding om arbeidsskaden blir sendt til forsikringsselskapet.

1.12.10 Etteroppgjør

Etter folketrygdloven § 21–6 og § 5–21 i forskriften til yrkesskadeforsikringsloven er det adgang til endring av vedtak/etteroppgjør. Det kreves at det skal ha skjedd en vesentlig endring i helsetilstand, uføregrad og lignende.

Utvalget foreslår å lovfeste en rett til etteroppgjør innen fem år dersom arbeidsskaden forverrer seg vesentlig.

1.13 Arbeidsskadeforsikringen

1.13.1 Innledning

Yrkesskadeforsikringen er et trekantforhold med arbeidstaker, arbeidsgiver/forsikringstaker og forsikringsgiver som de tre aktørene. Utvalget foreslår at dette videreføres i ny lov om arbeidsskadeforsikring.

1.13.2 Skadeforsikring eller personforsikring

Forsikringsavtaleloven består av to hoveddeler: Del A om skadeforsikring og del B om personforsikring. Skadeforsikringen omfatter blant annet forsikring mot skade på ting og ansvarsforsikring. Personforsikring omfatter blant annet livsforsikring og ulykkesforsikring.

1.13.3 Forholdet mellom yrkesskadeforsikringsloven og forsikringsavtaleloven

Det er fastsatt i yrkesskadeforsikringsloven § 18 at forsikringsavtaleloven gjelder for yrkesskadeforsikringen. Av lovens forarbeider framgår det at yrkesskadeforsikringen skal anses som ansvarsforsikring som reguleres av forsikringsavtaleloven del A når det gjelder forholdet mellom forsikringsgiver og forsikringstaker/arbeidsgiver. Når det gjelder forholdet mellom arbeidstaker og forsikringsgiver har det vært noe uklart om del A eller del B om personforsikring skal gjelde.

Utvalget foreslår at forsikringsavtaleloven del A om skadeforsikring bør gjelde for den nye arbeidsskadeforsikringen.

1.13.4 Informasjon om arbeidsskadeforsikringen

Trygdeetatens plikt til å informere folketrygdens medlemmer om lovens særfordeler ved yrkesskader og yrkessykdommer er dels forankret i folketrygdloven og dels forankret i forvaltningsloven.

Yrkesskadeforsikringsloven har ingen egen bestemmelse om hvordan informasjon om ordningen skal gis. Man må derfor anvende de alminnelige bestemmelsene om informasjonsplikt i forsikringsavtaleloven. Etter § 9–3 har både forsikringsgiverne og forsikringstakerne/arbeidsgiverne en selvstendig plikt til å informere arbeidstakerne. Siden det her dreier seg om en kollektiv forsikring, vil § 9–2 også være av betydning.

Det skal gis informasjon når forsikringsordningen etableres, og informasjonen skal senere gjentas med passende mellomrom (§ 9–5). Dersom forsikringstaker forsømmer sin informasjonsplikt, identifiseres forsikringsgiveren med forsikringstakeren (§ 9–8).

Utvalget foreslår at en bestemmelse om informasjonsplikt i tråd med reglene i forsikringsavtaleloven inntas i den nye loven om arbeidsskadeforsikring. Arbeidsgiveren bør ha et selvstendig ansvar for å gi informasjon når en arbeidstaker ansettes i forsikringstiden. Forsikringsgiveren må bistå med informasjonsmateriell med mer. Det bør gis informasjon om reglene i loven om arbeidsskadeforsikring, herunder hvem som kan ha rett til erstatning og hvilke ytelser som kan være aktuelle.

1.13.5 Arbeidsgiverens plikt til å tegne forsikring

Etter yrkesskadeforsikringsloven § 3 har arbeidsgiverne plikt til å tegne forsikring for sine ansatte. Staten er unntatt fra forsikringsplikten. Departementet kan samtykke i at kommuner og fylkeskommuner unntas.

For arbeidstaker som er ansatt i staten, fungerer nå Statens Pensjonskasse som forsikringsselskap når det gjelder loven om yrkesskadeforsikring. Det er ikke gitt dispensasjon fra forsikringsplikten for kommuner og fylkeskommuner.

Utvalget foreslår at gjeldende regler om forsikringsplikt videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring. Utvalget har imidlertid ikke tatt med bestemmelsene om adgang til dispensasjon for kommuner og fylkeskommuner.

1.13.6 Tiltak for å sikre at alle arbeidstakere har lovpliktig yrkesskadedekning

Arbeidsgivere er ansvarlig for å tegne forsikring for sine ansatte. Det er imidlertid ingen som har ansvar for å kontrollere om forsikring er tegnet.

Det antas at 6–10 prosent av de ansatte er uten forsikringsdekning. Det blir 120 000 – 220 000 arbeidstakere for hele landet.

Utvalget har drøftet ulike tiltak for å sikre at flest mulig av arbeidstakerne skal være arbeidsskadedekket, og har kommet til at det bør pålegges revisor å kontrollere at arbeidsskadeforsikring er tegnet.

Det forekommer også at forsikring tegnes for færre ansatte enn det arbeidsgiveren har. Utvalget mener at forsikringsselskapet bør bære risikoen for dette i forhold til skadelidte.

Utvalget foreslår videre at en arbeidsgiver må tegne forsikring for alle sine arbeidstakere i ett selskap. Det innebærer at en arbeidsgiver ikke kan splitte opp sin arbeidsstokk i «risikogrupper» som forsikres i ulike selskaper.

1.13.7 Vilkårene for å kunne tilby arbeidsskadeforsikring

Etter yrkesskadeforsikringsloven § 4 skal forsikring tegnes i et forsikringsselskap eller en forsikringspool. Forsikringsvilkårene og annen informasjon og svar på henvendelser, skal være på norsk. Utvalget foreslår at disse prinsippene videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

1.13.8 Skadelidtes direkte krav mot forsikringsgiver

Etter yrkesskadeforsikringsloven §§ 5 og 8 kan skadelidte rette krav direkte ovenfor forsikringsgiveren, og arbeidsgiveren hefter ikke overfor skadelidte. Utvalget foreslår at disse prinsippene videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

1.13.9 Hvilken forsikringsgiver som skal svare erstatning

Etter yrkesskadeforsikringsloven § 5 er det forsikringsgiveren til den arbeidsgiveren som skadelidte hadde når skaden ble konstatert, som er ansvarlig. Bestemmelsen er av betydning når arbeidstakeren har skiftet arbeidsgiver og når arbeidsgiveren har skiftet forsikringsselskap. Konstateringstidspunktet er som regel det tidspunktet skadelidte søker legehjelp.

Utvalget foreslår at disse prinsippene videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

Utvalget foreslår imidlertid at konstateringstidspunktet for ulykkesskader settes til det tidspunktet arbeidsulykken inntraff.

1.13.10 Forsikringsgivers ansvar ved opphør av forsikringsavtalen

Dersom en forsikringsavtale opphører å gjelde, skal forsikringsgiveren likevel være ansvarlig inntil ny forsikringsavtale trer i kraft. Forsikringsgiverens ansvar faller likevel bort senest fire måneder etter at avtalen opphører (yrkesskadeforsikringsloven § 6). Utvalget foreslår at disse prinsippene videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

1.13.11 Forsikringsgivers ansvar ved manglende forsikring

Dersom ingen forsikringsgiver er ansvarlig ovenfor arbeidstakeren, svarer de forsikringsgiverne som tilbyr yrkesskadeforsikring, i fellesskap for arbeidstakerens tap (yrkesskadeforsikringsloven § 7). Denne ordningen administreres av yrkesskadeforsikringsforeningen (YFF). Utvalget foreslår at dette systemet videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

1.13.12 Forsikringsgivers regressadgang

Etter yrkesskadeforsikringsloven § 8 kan en forsikringsgiver kreve regress hos en arbeidsgiver som forsettelig har voldt en skade eller sykdom. YFF har rett til regress fra uforsikret arbeidsgiver uten hensyn til skyld. Utvalget foreslår at disse prinsippene videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

1.13.13 Registreringsplikt og innsynsrett

Yrkesskadeforsikringsloven § 9 pålegger forsikringsgiverne plikt til å registrere alle krav som følger av yrkesskader og yrkessykdommer. Offentlige myndigheter, arbeidsgiverorganisasjoner og arbeidstakerorganisasjoner kan kreve innsyn i registeret for bruk i skadeforebyggende arbeid.

Utvalget foreslår at disse prinsippene videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

Dog foreslås det at innsynsretten ikke skal være betinget av at opplysningene skal benyttes i skadeforebyggende arbeid.

1.13.14 Ufravikelighet

Rettigheter etter folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven kan ikke innskrenkes ved avtale. Utvalget foreslår at dette preseptoriske prinsippet videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

1.13.15 Bør det kunne gjøres unntak fra den obligatoriske forsikringsordningen?

Et viktig spørsmål er om partene i arbeidslivet ved tariffavtale bør kunne etablere en annen ordning enn den obligatoriske ordningen med arbeidsskadeforsikring. Dette har vært utredet tidligere, og høringsuttalelsene var stort sett negative.

Utvalgets flertall – Kjønstad, Bautz, Flatner, Gjerstad, Grande, Ingebrigtsen, Jarnæs, Knudsen, Løberg, Orsteen, Reiersen og Rokvam – mener at det bør være én pliktig lovbestemt ordning ved arbeidsskader. Dette vil gi størst trygghet for arbeidstakernes rettigheter og et mer oversiktlig og enkelt regelverk.

Utvalgets mindretall – Johansen – mener at partene i arbeidslivet bør stå fritt til å forhandle fram ordninger som de anser hensiktsmessige. Mindretallet har tillit til at partene i arbeidslivet selv er i stand til å vurdere konsekvensene og omfanget av slike avtaler. Det forutsettes at tariffavtalene har et visst nedslagsfelt.

1.13.16 Svik i forbindelse med trygde- og forsikringsoppgjør

Etter folketrygdloven § 22–15 kan trygdeetaten kreve tilbake en ytelse som er mottatt i strid med redelighet og god tro. Også andre mislige forhold kan føre til tilbakebetalingsplikt.

Loven om yrkesskadeforsikring inneholder ikke bestemmelser om svik. Slike bestemmelser er inntatt i forsikringsavtaleloven, og utvalget gjør rede for § 18–1, som riktig nok bare gjelder personforsikring.

Utvalgets flertall – Kjønstad, Bautz, Flatner, Gjerstad, Ingebrigtsen, Jarnæs, Knudsen, Løberg, Orsteen, Reiersen og Rokvam – mener at det bør innføres en bestemmelse om svik i den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

Flertallet legger vekt på at svik i trygde- og forsikringsoppgjør er et økende problem. Både folketrygdloven og forsikringsavtaleloven inneholder regler om svik. For samfunnet og forsikringsfellesskapet er bekjempelse av forsikringsbedrageri like viktig innen arbeidsskadeforsikringen som innenfor andre forsikringsgrener og innenfor trygdeområdet.

Utvalgets mindretal – Grande og Johansen – peker på at forsikringsbedrageri rammes av straffeloven §§ 270–272. I motsetning til det som gjelder skadelidte som faller inn under bilansvaret, vil innføringen av en egen svikbestemmelse i loven om arbeidsskadeforsikring innebære at arbeidstakerne vil stå uten mulighet til å kreve erstatning fra ansvarlig skadevolder.

1.13.17 Arbeidstakers og arbeidsgivers straffeansvar

Bestemmelser om straff ved trygde- og forsikringsbedrageri og lignende er inntatt i folketrygdloven § 25–12, yrkesskadeforsikringsloven § 19 og straffeloven §§ 270 følgende.

Utvalget foreslår ingen nye straffebestemmelser for arbeidstakerne (skadelidte). En bestemmelse som svarer til yrkesskadeforsikringsloven § 19 foreslås videreført til den nye loven om arbeidsskadeforsikring. Det foreslås at denne bestemmelsen også skal kunne anvendes når arbeidsgiveren forsømmer å melde arbeidsskaden.

1.14 Organisering og administrasjon

1.14.1 Innledning

Når det gjelder økonomisk kompensasjon for yrkesskader og yrkessykdommer har Norge et tosporet administrasjonssystem. Trygdeetaten behandler sakene etter lov om folketrygd, herunder spørsmålet om særreglene ved yrkesskader og yrkessykdommer etter lovens kapittel 13. Saker etter lov om yrkesskadeforsikring behandles av de forsikringsselskapene som tilbyr slik forsikring.

1.14.2 Kort om andre ordninger

Utvalget gir en oversikt over organiseringen av Norsk Pasientskadeerstatning, trafikkforsikringen og den danske arbeidsskadeforsikringen. Dette er viktig bakgrunnsmateriale når utvalget skal vurdere forslag til organisering av en ny arbeidsskadeforsikring.

1.14.3 Førsteinstansbehandling

Det er dissens i utvalget når det gjelder spørsmålet om hvem som skal behandle arbeidsskadesakene i første instans.

Utvalgets flertall – Kjønstad, Flatner, Gjerstad, Grande, Ingebrigtsen, Jarnæs, Johansen, Knudsen, Løberg, Reiersen og Rokvam – foreslår at forsikringsselskapene behandler krav om erstatning etter den nye loven om arbeidsskadeforsikring. For denne løsningen taler hensynet til raske og effektive oppgjør, hensynet til administrative og økonomiske ressursbesparelser, og hensynet til et mest mulig klart skille mellom offentlig og privat sfære.

Utvalgets mindretall – Bautz og Orsteen – mener at det bør opprettes en egen frittstående oppgjørsenhet på arbeidsskadeområdet, etter modell av den danske Arbejdsskadestyrelsen. Mindretallet mener at dette kan medføre større økonomisk sikkerhet for arbeidstakerne og gi en større kontroll med forsikringsnæringen. I utgangspunktet mener mindretallet at en slik oppgjørsenhet bør behandle alle krav om erstatning etter den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

1.14.4 Klagebehandling

Vedtak som fattes av trygdeetaten om yrkesskader og yrkessykdommer kan i dag ankes inn for Trygderetten. Dette er et uavhengig forvaltningsorgan med et strekt domstolspreg. Mange av prosesslovgivningens regler gjelder for saksbehandlingen, og Trygderettens kjennelser kan bringes direkte inn for lagmannsretten. Yrkesskadesaker utgjør ca. 10 prosent av Trygderettens saksomfang.

Når det gjelder administreringen av yrkesskadeforsikringen, gjelder de avtalerettslige prinsippene om tilbud og aksept. Det er opp til skadelidte å avgjøre om han eller hun vil akseptere et tilbud fra et forsikringsselskap, forhandle videre for å komme fram til et bedre resultat, eller anlegge sak ved de ordinære domstolene. Det er imidlertid også klagemuligheter innenfor forsikringsnæringen. Viktigst er Forsikringsklagekontoret med Forsikringsskadenemnda og Avkortingsnemnda. Disse gir uttalelser som ikke er bindende for partene. I 2002 behandlet Forsikringsskadenemnda 443 saker, og klageren fikk medhold i over halvparten av disse sakene. En betydelig del av de uttalelsene som går i klagernes favør, blir ikke akseptert av forsikringsselskapene.

Det er enighet i utvalget om at det må være en offentlig klageinstans for saker etter den nye loven om arbeidsskadeforsikring. Det er imidlertid dissens når det gjelder spørsmålet om hvilken klageinstans man bør ha.

Utvalgets flertall – Bautz, Flatner, Gjerstad, Grande, Ingebrigtsen, Jarnæs, Knudsen, Løberg, Orsteen, Reiersen og Rokvam – mener det bør opprettes en arbeidsskadeforsikringsnemnd. Flertallet legger vekt på at man ved omleggingen til en ny arbeidsskadeforsikring bør opprette et nytt selvstendig klageorgan, uavhengig av de klageorganene som allerede måtte finnes. Flertallet mener at et slikt klageorgan vil kunne ha større mulighet enn Trygderetten til å etablere en fast, entydig og konsekvent praksis på arbeidsskadeområdet, og at saksbehandlingstiden kan bli kortere. Arbeidsskadeforsikringsnemnda kan besettes med juridisk og medisinsk spisskompetanse ved rekruttering av personell fra trygdeetaten, Trygderetten, forsikringsnæringen, Forsikringsklagekontoret og Forsikringsskadenemnda. Flertallet mener prinsipalt at nemndas avgjørelser må kunne bringes direkte inn for lagmannsretten til overprøving.

Utvalgets mindretall – Kjønstad og Johansen – mener at Trygderetten bør være klageinstans for saker etter den nye loven om arbeidsskadeforsikring. Mindretallet viser til at Trygderetten allerede har en betydelig kompetanse når det gjelder yrkesskader og yrkessykdommer. De materielle reglene i lov om folketrygd kapittel 13 og den nye loven om arbeidsskadeforsikring vil i stor grad bli sammenfallende. Trygderetten vil både faglig og administrativt raskt kunne fylle rollen som klageinstans for den nye ordningen. Det er allerede etablert 230 klagenemnder i Norge, og det er liten grunn til å etablere en ny nemnd når Trygderetten kan fungere utmerket som klageinstans. Hensynet til rettsikkerheten ligger bak trygderettsordningen, og det er en tverrfaglig institusjon. Trygderettens kjennelser kan bringes direkte inn for langmannsretten, så til Høyesterett hvis det er behov for avklaring av prinsippspørsmål.

1.14.5 Forslag om at klageinstansen overtar saksbehandlingen når to år er gått

Det er viktig at skadelidte får en rask saksbehandling. Men før hans eller hennes helsesituasjon har stabilisert seg etter yrkesskaden, kan saken ikke gjøres opp.

For å gjøre saksbehandlingen i forsikringsselskapene raskere og hindre eventuell trenering av saker, foreslår utvalget at det inntas en «sikkerhetsventil» i den nye loven om arbeidsskadeforsikring som svarer til pasientskadeerstatningsloven § 15 andre ledd. Der bestemmes at når det har gått to år etter at kravet ble meldt og saken ikke er ferdigbehandlet, kan Pasientskadenemnda, etter anmodning fra den som krever erstatning, beslutte å overta behandlingen av saken.

Utvalget foreslår at Arbeidsskadeforsikringsnemnda bare bør kunne overta saksbehandlingen der selskapet i løpet av to år etter at kravet ble satt fram, fortsatt ikke har tatt skritt i retning av å påbegynne behandlingen av saken. Med dette menes at reell saksbehandling må være påbegynt, ikke bare at selskapet har sendt et åpningsbrev til skadelidte.

1.14.6 Ansvaret for andre oppgaver enn behandling av enkeltsaker

I dag ivaretar Sosialdepartementet, Rikstrygdeverket, forsikringsselskapene, Yrkesskadeforsikringsforeningen, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Finansdepartementet, Kredittilsynet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Arbeidstilsynet og Justisdepartementet en rekke generelle forvaltningsoppgaver knyttet til lovgivningen om ulykkesskader og yrkessykdommer.

Med ny lov om arbeidsskadeforsikring må de oppgavene som Rikstrygdeverket i dag tar seg av, ivaretas av andre.

Utvalget foreslår at ansvaret for statistikk leggest til Finansnæringens Hovedorganisasjon; ansvaret for veiledning og informasjon leggest til arbeidsgiverne med hjelp fra forsikringsselskapene; ansvaret for informasjon om praksis fra Arbeidsskadeforsikringsnemnda legges på nemnda (publisering via internett); kontrollen med at praksis følges opp av forsikringsselskapene legges til nemnda selv, de skadelidte og deres advokater; ansvaret for forebyggende virksomhet legges til arbeidsgiverne og Arbeidstilsynet; ansvaret for rehabilitering og attføring legges til trygdeetaten, Aetat og forsikringsselskapene; ansvar for vanlige forvaltningsfunksjoner legges til fagdepartementet med arbeidslivets parter og forsikringsnæringen som premissleverandører.

1.14.7 Prosjektadministrasjon

I en overgangsfase etter at en ny lov om arbeidsskadeforsikring er vedtatt, vil det oppstå mange problemer som må løses. Utvalget foreslår at det etableres en prosjektadministrasjon som gis i oppgave å følge opp omleggingen i en periode på fire år.

1.15 Saksbehandling

1.15.1 Innledning

I henhold til mandatet skal skadelidtes rettigheter opprettholdes. Hensynet til rettssikkerhet innebærer at skadelidte skal sikres riktig ytelse ved en trygg og forsvarlig saksbehandling.

Skadelidte er i dag beskyttet av rettssikkerhetsgarantiene i forvaltningsloven ved behandling av krav etter folketrygdlovens særregler om yrkesskader. Ved forsikringsselskapenes behandling av saker etter loven om yrkesskadeforsikring gjelder de privatrettslige prinsippene om tilbud og aksept, og om adgangen til å bringe sakene inn for domstolene.

I forsikringsavtaleloven og personopplysningsloven er det inntatt bestemmelser som regulerer noen av de samme spørsmålene som forvaltningsloven.

Et viktig spørsmål for utvalget er å vurdere i hvilken utstrekning disse regelsettene bør gjelde for den nye ordningen med arbeidsskadeforsikring. Et hovedsyn er at tilsvarende prinsipper som i forvaltningsloven bør gjøres gjeldende for den nye forsikringsordningen.

1.15.2 Saksbehandlingsregler og rutiner i første instans

Utvalget foreslår at forvaltningslovens hovedprinsipper om habilitet, om veiledningsplikt, om varsel om legeerklæringer og lignende er innhentet, begrunnelse og underretning om vedtak og om klagebehandling i førsteinstans skal gjelde så langt de passer. Forslag til bestemmelser om disse prinsippene er inntatt i utkastet til ny lov om arbeidsskadeforsikring.

Når det gjelder taushetsplikt for forsikringsselskapene og rett til innsyn i sakens dokumenter, er det inntatt bestemmelser i loven om forsikringsvirksomhet og loven om personopplysninger. Utvalget anser det tilstrekkelig at den nye loven om arbeidsskadeforsikring henviser til lovgivningen om personopplysninger.

Når det gjelder ansvar for sakens opplysning og utredningsplikt, viser utvalget til forslagene i NOU 2000: 23. For det tilfellet at disse forslagene ikke skulle bli gjennomført, foreslår utvalget en hjemmel i den nye loven om arbeidsskadeforsikring til å kunne gi forskrifter om oppnevning av sakkyndige og lignende.

Utvalget finner det ikke nødvendig å innta bestemmelser i den nye loven om arbeidsskadeforsikring om bruk av fullmektig og om omgjøring av vedtak. En legger til grunn at forsikringsselskapene ikke vil nekte noen å bruke fullmektig, og at eventuelle uriktige oppgjør korrigeres.

1.15.3 Skadelidtes opplysningsplikt ved arbeidsskader

Skadelidte har i dag informasjonsplikt overfor trygdeetaten og forsikringsselskapene. Utvalget foreslår at en bestemmelse om informasjonsplikt inntas i den nye loven om arbeidsskadeforsikring, og at forsikringsavtaleloven § 18-1 benyttes som modell.

1.15.4 Arbeidsgivers meldeplikt ved arbeidsskader

Folketrygdloven inneholder et detaljert regelverk om plikt for arbeidsgiver og andre i tilsvarende stilling til å melde yrkesskader og yrkessykdommer til trygdeetaten med gjenpart til Arbeidstilsynet. Etter loven om yrkesskadeforsikring er det skadelidte som framsetter krav om erstatning overfor et forsikringsselskap.

Utvalget forslår at det inntas bestemmelser om meldeplikt i den nye loven om arbeidsskadeforsikring som svarer til folketrygdlovens regler. Dersom arbeidsgiver ikke melder en arbeidsskade eller en arbeidssykdom, må skadelidte selv kunne gjøre det.

Folketrygdloven inneholder også regler om melding fra Kreftregisteret til Rikstrygdeverket om kreftlidelser med antatt sammenheng med skadelig eksponering fra arbeidsmiljøet. Utvalget foreslår at denne ordningen opphører. En anser det som tilstrekkelig å ha arbeidsmiljøloven § 22, hvoretter alle leger har plikt til å melde til Arbeidstilsynet om sykdommer som kan ha sammenheng med skadelidtes arbeidsmiljø. Med skadelidtes samtykke kan gjenpart av meldingen sendes til skadelidtes forsikringsselskap.

1.15.5 Foreldelse

Både folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven inneholder regler om foreldelse. Utvalget foreslår at den sistnevnte lovs § 15 videreføres i den nye loven om arbeidsskadeforsikring. Ved utformingen av denne bestemmelsen har man tatt hensyn til de særlige forhold som gjør seg gjeldende ved yrkessykdommer, og det er lagt vekt på skadelidtes rettsikkerhet.

1.15.6 Klagebehandling i Arbeidsskadeforsikringsnemnda

Utvalgets flertall foreslår at det opprettes en egen klagenemnd for arbeidsskadeforsikringen. Flertallet foreslår at nemnda skal følge forvaltningslovens saksbehandlingsregler så langt de passer. Videre foreslår flertallet at en domstolsbehandling av nemndas avgjørelser skal gå direkte til lagmannsretten som første rettsinstans. Utvalgets mindretall viser til sitt forslag om at Trygderetten bør være klageinstans.

1.15.7 Advokatbistand

Utvalget mener at det ikke er behov for å benytte advokat i mindre og enkle saker etter loven om arbeidsskadeforsikring. I større og vanskelige saker må skadelidte få dekket nødvendige og rimelige utgifter til advokatbistand.

1.16 Finansiering

1.16.1 Innledning

Som forutsatt i utvalgets mandat, tar utvalgets forslag sikte på en kostnadsnøytral omlegging for arbeidstakere, arbeidsgivere, forsikringsnæringen og folketrygden: «Utvalget skal videre vurdere forholdet til den gjeldende refusjonsordningen. Det skal forutsettes at folketrygden fortsatt skal få dekket eller tilbakeført sine utgifter i forbindelse med yrkesskader.»

Hovedhensikten med en sammenslåing av de to någjeldende yrkesskadeordningene til en arbeidsskadeordning er forenkling og effektivisering. Man unngår dagens dobbeltbehandling av yrkesskadesaker både i trygdeetaten og i forsikringsnæringen. Den administrative avlastningen på trygdeetaten blir vesentlig større enn en ubetydelig merbelastning på forsikringsnæringen. Det forutsettes i mandatet at utgiftene ved å administrere saksbehandlingen av yrkesskadesaker skal dekkes inn gjennom forsikringsordningen.

1.16.2 Arbeidsgiveransvaret ved yrkesskader

Helt siden den første yrkesskadetrygden ble etablert i 1894 har arbeidsgiverne hatt ansvaret for finansieringen av forsikrings- og trygdeordninger for sine arbeidstakere.

Ved inkorporeringen av yrkesskadetrygden i folketrygden i 1971 ble arbeidsgiveravgiften økt med 0,2 prosentpoeng.

Det har skjedd en rekke endringer i finansieringen av folketrygden, og det er nå ikke lenger noen direkte sammenheng mellom nivået på arbeidsgiveravgiften og de ytelsene som dekkes av folketrygden.

1.16.3 Finansiering av folketrygdens utgifter ved yrkesskader

Økningen i arbeidsgiveravgiften i 1971 på 0,2 prosentpoeng var mindre enn det som var nødvendig for å kunne dekke utgiftene til yrkesskadetrygden den gang. Uttalelser i lovforarbeidene tyder på at økningen i arbeidsgiveravgiften primært skulle dekke folketrygdens merutgifter ved yrkesskader.

Det antas nå at 0,2 prosent arbeidsgiveravgift utgjør 1,1 – 1,3 milliarder kroner per år.

Fra 1991 ble det innført en refusjonsordning som innebærer at yrkesskadeforsikringen skal bidra til finansiering av folketrygdens utgifter ved yrkesskader. For hver krone et forsikringsselskap betaler i erstatning til skadelidte, skal det betales 1,20 kroner til folketrygden.

1.16.4 Finansiering av yrkesskadeforsikringen

Yrkesskadeforsikringen finansieres gjennom innbetaling av forsikringspremier fra arbeidsgiverne til forsikringsselskapene. Generelt består forsikringsselskapenes prissetting av tre hovedelementer:

For det første beregner selskapene en slags grunnpris. Den framkommer ved prisgruppering etter virksomhet/næring, eventuelt med tillegg av en vurdering av yrke/arbeidstaker (dvs. at man teller antall arbeidstakere i forskjellige yrkeskategorier på den enkelte bedrift). Hvilken vekt de selskaper som benytter både nærings- og personkategorisering tillegger de to elementene, er interne forhold i de enkelte selskap.

For det andre foretas en mer konkret risikovurdering hvor siktemålet er å avdekke om kunden har en positivt eller negativt HMS- og risikoavvik som tilsier rabatt eller forhøyet premie i forhold til den grunnprisen kunden skal ha etter sin næring og sin arbeidstakersammensetning.

For det tredje kan det gis markeds-/konkurranserabatt i den enkelte salgssituasjonen, avhengig av mange variable og konkrete forhold knyttet til salget og kunderelasjonen. Nivået på slik markedsrabattering kan variere mellom enkeltkunder og er avhengig av hvilket konsept det enkelte selskap måtte ha.

1.16.5 Anslag over folketrygdens viktigste utgifter ved yrkesskader

Folketrygdens samlede årlige utgifter ved yrkesskader og yrkessykdommer anslås til ca. 2 milliarder kroner. De største utgiftene knytter seg til sykepenger, rehabiliteringspenger, attføringspenger, uførepensjon, menerstatning og utgifter til helsetjenester.

1.16.6 Avlastning av folketrygden ved en sammenslåing av de to yrkesskadeordningene til en ny arbeidsskadeforsikring og en ny ulykkesforsikring for skoleelever mv.

Folketrygden vil få redusert sine utgifter til yrkesskader og yrkessykdommer når ny lov om arbeidsskadeforsikring trer i kraft. Utvalget anslår at det dreier seg om ca. 400 millioner kroner for arbeidstakere, ca. 40 millioner kroner for skoleelever og studenter og ca. 80 millioner kroner i administrative kostnader.

Avlastningen av folketrygden vil bare gjelde for nye arbeidsskader og arbeidssykdommer, og vil derfor komme gradvis. De tall som her er nevnt, viser den årlige avlastningen som, vil finne sted når alle eller hovedtyngden av utgifter til yrkesskader inntrer, ca. 20 år etter lovens ikrafttredelse.

1.16.7 Finansiering av ny arbeidsskadeforsikring

Arbeidsskadeforsikring vil få økte utgifter ut over det som dekkes av yrkesskadeforsikringen, med et beløp som svarer til det folketrygden sparer på utbetalingen ved yrkesskader og yrkessykdommer. De administrative omkostningene vil øke noe, men langt fra de 80 millioner kroner som folketrygden vil spare. Utgiftene til klagebehandling vil øke endel hvis det opprettes en egen arbeidsskadeforsikringsnemnd, men ikke hvis Trygderetten benyttes som klageinstans.

Utvalget har drøftet om det bør innføres en egenandelsordning, hvor arbeidsgiveren dekker utgifter til helsetjenester, mindre tingskader og lignende med et beløp som svarer til 5 prosent av folketrygdens grunnbeløp.

Utvalgets flertall – Kjønstad, Bautz, Flatner, Gjerstad, Grande, Ingebrigtsen, Jarnæs, Knudsen, Løberg, Orsteen, Reiersen og Rokvam – foreslår en obligatorisk egenandelsordning for arbeidsgivere ved arbeidsulykker. Flertallet legger særlig vekt på at det er viktig at arbeidsgiverne blir gjort kjent med de arbeidsskadene som inntreffer i virksomheten, at en egenandelsordning vil avlaste forsikringsnæringen med behandling av småsaker, og at en slik ordning vil bidra til å redusere premienivået i arbeidsskadeforsikringen.

Utvalgets mindretall – Johansen – går mot å innføre en egenandelsordning. Mindretallet legger vekt på at en slik ordning kan bidra til å skjerpe konfliktnivået på arbeidsplassene. En slik ordning kan også hindre at arbeidsgiverne melder skader til forsikringsselskapene, og for arbeidstakerne vil det bli et nytt dobbeltsporet system.

1.16.8 Spørsmålet om endring av refusjonsordningen

Formålet med refusjonsordningen er å kanalisere trygdeutgiftene ved yrkesskader og yrkessykdommer – folketrygdens ordinære ytelser og særfordelene – tilbake til skadevoldende virksomhet. Disse utgiftene kan ses på som en produksjonskostnad og vil gi et økonomisk insentiv til forebygging av yrkesskader og yrkessykdommer.

Refusjonsordningen ble innført i 1991, altså året etter at yrkesskadeforsikringen ble innført. Denne ordningen tar bare sikte på å finansiere folketrygdens vesentligste utgifter ved yrkesskader gjennom yrkesskadeforsikringen. Refusjonen fastsettes ikke på grunnlag av forsikringsselskapenes utbetalinger og avsetninger til erstatning ved yrkesskader og yrkessykdommer. Det dreier seg altså om en forenklet oppgjørsordning.

Utvalget gjør rede for forutsetninger som refusjonsordningen bygger på, og beregninger som er foretatt for å vurdere om refusjonssatsen er passe stor. Det er dissens i utvalget når det gjelder spørsmålet om refusjonsordningen bør videreføres i tilknyting til den nye loven om arbeidsskadeforsikring.

Utvalgets flertall – Kjønstad, Flatner, Gjerstad, Grande, Ingebrigtsen, Jarnæs, Johansen, Knudsen, Løberg, Reiersen og Rokvam – forstår mandatet slik at folketrygden skal få dekket eller tilbakeført sine utgifter basert på situasjonen på omleggingstidspunktet for en sammenslåing av folketrygdens særfordeler og yrkesskadeforsikringen til en ny arbeidsskadeforsikring. Det innebærer at folketrygdens økonomiske stilling ikke skal endres fra det siste året med dagens tosporede system til det første året i ny ordning.

Utvalgets mindretall – Bautz og Orsteen – vil framheve:

Forutsetningen for dagens refusjonsordning er at det er mulig å fastsette et rimelig forholdstall mellom forsikringserstatningene og tilsvarende trygdeutgifter. Refusjonssatsen ble fastsatt til 120 prosent da ordningen ble innført i 1991 og har etter dette ikke vært endret. Mindretallet tar til etterretning at det ikke foreligger noe direkte samlet regnskap og statistikk som gjør det mulig å få nøyaktige beløp over folketrygdens utgifter ved yrkesskader. Etter mindretallets oppfatning er imidlertid en refusjonssats på 120 prosent for høy. Det må videre tas hensyn til arbeidsgiveravgiften ble økt med 0,2 prosentpoeng fra 1971 da yrkesskadetrygden ble inkorporert i folketrygden. Når særfordelene overføres fra folketrygden, bør de ordinære utgifter anses som fullt ut dekket gjennom folketrygdens fellesfinansiering. Det er dermed ikke behov for noen refusjonsordning.

Utvalget har vurdert følgende modeller for refusjon som har vært fremme i debatten:

  1. Dagens erstatningsrelaterte ordning, men med redusert refusjonssats.

  2. Flat sats per årsverk.

  3. Prosentvis andel av premien.

  4. Utvidet arbeidsgiverperiode for sykepenger.

  5. Justering av arbeidsgiveravgiften.

  6. Individuell refusjon.

Utvalgets flertall – Kjønstad, Flatner, Gjerstad, Grande, Ingebrigtsen, Jarnæs, Johansen, Knudsen, Løberg, Reiersen og Rokvam – går inn for å beholde en refusjonsordning. Ved en overføring av særfordelene i folketrygden til en ny arbeidsskadeforsikring, vil forholdet mellom folketrygdens utgifter og forsikringsselskapenes utgifter endre seg vesentlig. Dette tilsier en lavere refusjonssats enn etter gjeldende system, og flertallet foreslår en reduksjon fra 120 til 40 prosent.

Et mindretall – Bautz og Orsteen – går primært imot en fortsettelse av enhver form for refusjonsordning. Subsidiært støtter dette mindretallet flertallets forslag om en refusjonsordning, men med en lavere sats på 20 til 30 prosent.

1.17 Ikrafttreden- og overgangsbestemmelser, endringer i andre lover mv.

1.17.1 Innledning

I dette kapitlet drøftes de spørsmålene som knytter seg til overgangen fra det tosporede systemet med folketrygdloven kapittel 13 og loven om yrkesskadeforsikring til ett ettsporet system med forslaget til lov om arbeidsskadeforsikring.

1.17.2 Ikrafttreden av loven om arbeidsskadeforsikring

Utvalget regner med at utredningen vil bli sendt på høring i februar/mars 2004 med høringsfrist på tre måneder. Arbeidet med en proposisjon kan skje sommeren og høsten 2004. Lovbehandlingen i Stortinget kan skje våren 2005. Dersom en ny lov om arbeidsskadeforsikring sanksjoneres sommeren 2005, kan den tre i kraft fra 1. januar 2006.

1.17.3 Gjeldende overgangsregler

Yrkesskadetrygden ble inkorporert i folketrygdloven med ikrafttreden fra 1. januar 1971. Den gamle yrkesskadeloven av 1958 ble imidlertid ikke opphevet, da den fortsatt skulle gjelde for skader som inntraff før 1. januar 1971. Tidspunktet for når skaden inntraff ble her satt som skjæringstidspunkt. Med virkning fra 1. januar 1990 ble denne regelen supplert med en regel som benyttet meldingstidspunktet som skjæringstidspunkt. Saker som ble meldt til trygdeetaten etter 1. januar 1990 skulle behandles etter folketrygdloven selv om skaden hadde inntrådt før 1. januar 1971.

Ved overgang fra folketrygdloven av 1966 til folketrygdloven av 1997 ble skjæringstidspunktet satt til tidspunktet for kravframsetting. Krav som var satt fram før lovens ikrafttreden som var 1. mai 1997, skulle behandles etter den gamle loven hvis det ga et gunstigere resultat enn hvis saken ble behandlet etter den nye loven.

Ved innføringen av loven om yrkesskadeforsikring av 1989 ble skjæringstidspunktet satt til tidspunktet for skadens eller sykdommens konstatering. Loven omfatter bare skader og sykdommer som er konstatert etter lovens ikrafttreden som var 1. januar 1990. Det avgjørende er når skadelidte har oppdaget skadens eller sykdommens virkninger.

1.17.4 Ulike modeller for overgangsregler i arbeidsskadeforsikringen

Utvalget har drøftet ulike skjæringstidspunkter som kan legges til grunn ved overgangen fra gjeldende rett til ny lov om arbeidsskadeforsikring:

  • skadetidspunktet

  • meldingstidspunktet

  • kravstidspunktet

  • konstateringstidspunktet

  • kombinasjon av disse tidspunktene

Etter en samlet vurdering av en rekke momenter mener utvalget at ulykkestidspunktet bør legges til grunn ved ulykkesskader. For arbeidssykdommer vil som regel tidspunktet for legesøking for sykdommen være avgjørende.

1.17.5 Endringer i folketrygdloven, yrkesskadeforsikringsloven og andre lover

Verken folketrygdloven kapittel 13 eller loven om yrkesskadeforsikring kan oppheves når lov om arbeidsskadeforsikring trer i kraft. Saker som er konstatert før lovens ikrafttreden, må avgjøres etter eldre lovgivning.

Utvalget foreslår endring i tvistemålsloven § 3 som gjør det mulig å bringe avgjørelser fra den nye arbeidsskadeforsikringsnemnda direkte inn for lagmannsretten.

Utvalget foreslår endring i revisorloven § 5–2 som pålegger revisor å kontrollere om bedriften har tegnet arbeidsskadeforsikring.

Utvalget foreslår endring i skole- og universitetslovgivningen som innfører plikt til å tegne ulykkesforsikring til fordel for skoleelever og studenter. Bakgrunnen for dette er at disse gruppene er omfattet av folketrygdlovens særregler om yrkesskader, men ikke av forslaget til lov om arbeidsskadeforsikring.

1.18 Økonomiske og administrative konsekvenser

I dag behandles samme yrkesskadetilfeller både i trygdeetaten og i forsikringsnæringen. Legene belastes også i stor grad med dobbeltarbeid i forhold til trygdeetaten og forsikringsnæringen. Dette medfører i mange tilfeller at trygdeetaten og forsikringsnæringen utfører omtrent samme arbeid for en enkelt skadelidt.

Flertallets forslag om å slå sammen de to yrkesskadeordningene til en lov om arbeidsskadeforsikring, antas å gi en betydelig administrativ gevinst. Den administrative avlastningen for trygdeetaten vil være langt større enn merbelastningen for de forsikringsgiverne som allerede behandler disse sakene. I mange tilfeller vil det for forsikringsselskapene bare bli å øke erstatningsutbetalingene.

Økonomisk tar utvalgets forslag til materielle endringer sikte på en kostnadsnøytral løsning, det vil si at verken arbeidstakere, arbeidsgivere, folketrygden eller forsikringsnæringen skal tjene eller tape på en omlegging med utgangspunkt i situasjonen på omleggingstidspunktet. Det siste året med gammel ordning (med yrkesskadefordeler i folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven) skal være tilnærmet økonomisk lik som det første året med ny lov om arbeidsskadeforsikring for nevnte aktører. Dette er i tråd med utvalgets mandat.

1.19 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovutkastet

I kapittel 19 kommenterer utvalget de enkelte bestemmelsene som er inntatt i utkast til lov om arbeidsskadeforsikring. Det gjøres rede for bakgrunnen for at bestemmelsene foreslås, og hvordan bestemmelsene skal fortolkes. Her nevnes også dissenser.

1.20 Utkast til lov om arbeidsskadeforsikring

I kapittel 20 presenterer utvalget et utkast til en ny lov om arbeidsskadeforsikring. Det bygger dels på særregelene om yrkesskader og yrkessykdommer i folketrygdloven, dels på loven om yrkesskadeforsikring, og dels på ulike mellomvarianter.

Det er bare flertallsforslagene som er inntatt i utvalgets lovutkast. Forslagene fra ulike mindretall i utvalget er nevnt i oversendelsesbrevet til Sosialdepartementet, de prinsipielle drøftelsene i kapittel 8 til 18 og kommentarene til de enkelte bestemmelsene i kapittel 19.

2 Utvalgets mandat, sammensetning og arbeid

2.1 Bakgrunnen for yrkesskadeutvalget

Yrkesskadeutvalget ble oppnevnt ved kgl. res. 29. juni 2001. Regjeringen ønsket å oppnevne et utredningsutvalg for å foreta en helhetlig gjennomgang av regelverk, organisering og saksbehandling på yrkesskadeområdet. Utvalget ble bedt om å særlig vurdere mulig forenklinger og en mer ressurseffektiv saksbehandling. Det følger videre av kgl. res. om oppnevningen at:

«Bakgrunnen for å sette ned utvalget er at det i de siste årene har vært reist en rekke problemstillinger på yrkesskadeområdet. Flere av problemstillingene er komplekse og har en nær tilknytning til hverandre, noe som taler for å vurdere dem i sammenheng.

Personer som blir rammet av en yrkesskade kan ha rett til særytelser eller erstatning fra flere ulike ordninger. Folketrygdloven gir en rekke yrkesskadefordeler. I tillegg til at de ordinære trygdeytelsene gis etter gunstige bestemmelser, kan det gis en særskilt ménerstatning. Lov om yrkesskadeforsikring pålegger arbeidsgiverne å tegne en forsikring for yrkesskade til fordel for sine ansatte. Til sammen er disse ordningene ment å gi den skadelidte full kompensasjon.

Saksbehandlingen av krav etter de to lovene foregår normalt i det enkelte trygdekontor og forsikringsselskap. De er ikke bundet av hverandres avgjørelser, og det er ikke noe overordnet organ som samordner praksis. Et slik tosporet system, med behandling av «samme sak» både i trygdeetaten og av private forsikringsselskaper medfører en viss dobbeltbehandling. Det gjelder bl.a. i forhold til bruk av medisinsk sakkyndige og når det gjelder saksbehandling.

Både ut fra hensynet til å sikre den skadelidte et raskt og effektivt oppgjør, og med hensyn til ressursbruk og forenklinger, kan det derfor spørres om man bør samle yrkesskadeytelsene i en ordning. Det aktuelle vil i så fall være å overføre yrkesskadefordelene i folketrygdloven til den lovpålagte yrkesskadeforsikringen. En sentral oppgave for utvalget vil være å vurdere hensiktsmessigheten av dette, og foreslå hvordan det eventuelt bør gjennomføres.

En annen viktig oppgave for utvalget vil være å vurdere om det bør foretas endringer i saksbehandlingen eller organiseringen på yrkesskadeområdet. Det har til tider vært rettet kritikk mot forsikringsnæringen for lang saksbehandlingstid og «uryddig oppgjørskultur». Dette har særlig aktualisert spørsmålet om det bør opprettes et eget oppgjørskontor, en nemnd/klageorgan eller lignende på dette området.»

2.2 Utvalgets mandat

Utvalget ble gitt følgende mandat:

«Utvalget skal foreta en nærmere utredning og vurdering av de ulike ordningene som i dag gir rett til erstatning/særfordeler ved yrkesskade.

Utvalget skal vurdere hvordan yrkesskadesystemet bør organiseres for å møte framtidens utfordringer. Det skal særlig ses på muligheter for forenklinger og ressursbesparelser. Hensynet til å sikre skadelidte et raskt, korrekt og effektivt oppgjør skal ivaretas og stå sentralt. For øvrig skal arbeidstakernes etablerte rettigheter ivaretas.

Utvalget skal særlig vurdere følgende hovedspørsmål (som må ses i sammenheng):

1. Forenkling av yrkesskadesystemet Utvalget skal vurdere om det kan være hensiktsmessig å overføre yrkesskadefordelene i folketrygden til den lovpålagte yrkesskadeforsikringen. Utvalget bes også om å utarbeide et konkret forslag til hvordan dette kan gjøres, med aktuelle lovendringer m.v. Det må herunder vurderes hvordan ytelsene i yrkesskadeforsikringen kan tilpasses en slik omorganisering, herunder mulige overgangsordninger. Det forutsettes at den skadelidte skal være sikret ytelser/erstatning på samme nivå som i dag. Det må vurderes hvordan den noe videre personkrets som er dekket av folketrygdens yrkesskadedekning skal sikres ved eventuelle endringer. Det samme gjelder ivaretakelse av andre særordninger som i dag bare finnes i folketrygdloven. Utvalget skal videre vurdere forholdet til den gjeldende refusjonsordningen. Det skal forutsettes at folketrygden fortsatt skal få dekket eller tilbakeført sine utgifter i forbindelse med yrkesskader. Hensynet til en enkel og effektiv oppgjørsform, og hensynet til å stimulere til forebyggende arbeid i virksomhetene, bør stå sentralt ved utredning av mulige refusjonsmodeller. Utvalget kan også vurdere om sistnevnte hensyn kan ivaretas gjennom andre elementer knyttet til yrkesskadeforsikringen.

2. Spørsmålet som gjelder organisering/saksbehandling Utvalget skal vurdere om det kan være hensiktsmessig å ha en annen organisering av saksbehandlingen på yrkesskadeområdet. Utvalget bes vurdere ulike organisasjonsmodeller, f eks om det bør opprettes et eget oppgjørskontor. Et annet alternativ kan være å opprette et klageorgan /nemnd. Innenfor en slik modell må bl a forholdet til domstolenes kompetanse m.v. utredes. Utvalget kan også utrede om det i lovverket bør gis en adgang til å gjøre unntak fra den obligatoriske forsikringsordningen for områder hvor tariffavtaler kan sikre tilsvarende eller bedre erstatning. Det bør legges vekt på å finne løsninger som de berørte parter kan ha den nødvendige tillit til. Spørsmålet skal ses i en naturlig sammenheng med spørsmålet om å overføre særfordelene i folketrygden til yrkesskadeforsikringen (pkt 1). Utvalget skal legge fram et konkret forslag til saksbehandlings-/organisasjonsmodell, herunder forslag til nødvendige lovendringer m.v. Utvalget kan også vurdere melderutiner og informasjon i forhold til yrkesskadeforsikringen. Utvalgets vurderinger skal ta utgangspunkt i det regelverk som gjelder per i dag. Videre skal det forutsettes at utgiftene ved å administrere saksbehandlingen av yrkesskadesaker dekkes inn gjennom yrkesskadeforsikringen. På samme måte som i dag vil da dette bli en del av den premie som arbeidsgiverne betaler for yrkesskadeforsikringen.

Utvalget skal ikke vurdere og foreslå materielle endringer i reglene om yrkesskade, dvs yrkesskadedekningens utstrekning, hvilke skader/sykdommer som skal være omfattet, erstatningsnivå o.l.

Utvalget skal angi de økonomiske og administrative konsekvenser av sine forslag.

Utvalget skal legge fram sin utredning innen 1. mai 2003.»

2.3 Sammensetning

Utvalget ble gitt følgende sammensetning:

Leder:

  • Professor dr. juris Asbjørn Kjønstad, Oslo, Universitetet i Oslo.

Medlemmer:

  • Advokat Atle Johansen, Oslo, Landsorganisasjonen i Norge.

  • Rådgiver Kirsti Grande, Oslo, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund.

  • Spesialrådgiver Tom Orsteen, Bærum, Næringslivets Hovedorganisasjon.

  • Ass. direktør Dag Vidar Bautz, Sørum, Kommunenes Sentralforbund.

  • Avdelingsdirektør Øyvind Flatner, Bærum, Finansnæringens Hovedorganisasjon.

  • Direktør Olaf Løberg, Trondheim, Gjensidige Nor forsikring.

  • Seniorrådgiver Runar Narvland, Øvre Eiker, Rikstrygdeverket.

  • Underdirektør Grete A. Jarnæs, Oslo, Arbeids- og administrasjonsdepartementet.

  • Rådgiver Lone Semmingsen, Oppegård, Finansdepartementet.

  • Kst. ekspedisjonssjef Aase Rokvam, Oslo, Sosialdepartementet.

  • Advokat Nina Reiersen, Oslo, Den norske advokatforening.

  • Overlege Elin Gjerstad, Vestvågøy, Den norske legeforening.

Runar Narvland, Rikstrygdeverket og Lone Semmingsen, Finansdepartementet gikk ut av utvalget i februar 2002, begge som følge av overgang til nye stillinger.

I brev av 7. og 25. februar 2002 oppnevnte Sosialdepartementet henholdsvis fung. kontorsjef Jørn Ingebrigtsen, Fylkestrydekontoret i Oslo, og førstekonsulent Kyrre M. Knudsen, Finansdepartementet, som nye medlemmer.

Sekretærer for utvalget har vært følgende:

  • rådgiver Magne Olsen, Sosialdepartementet.

  • rådgiver Bente Helene Torstensen, Sosialdepartementet.

  • førstekonsulent Morten Gaarder, Rikstrygdeverket.

  • rådgiver Stefi Kierulf Prytz, Statens Pensjonskasse.

Leder for sekretariatet var Magne Olsen fra juni 2001 til april 2002 og Bente Helene Torstensen fra april 2002 til januar 2004.

2.4 Utvalgets arbeid

Utvalget startet sitt arbeid 30. august 2001. Det har vært avholdt til sammen 34 møter i utvalget, hvorav 5 møter i 2001, 11 møter i 2002 og 18 møter i 2003.

Våren 2002 var utvalget i Danmark, Sverige og Finland for å studere organiseringen av yrkesskadeområdet i disse landene.

Følgende personer har bistått utvalget når det gjelder statistiske opplysninger:

  • Sjefsaktuar Steinar Holm, Finansnæringens Hovedorganisasjon.

  • Kontorsjef Grete Michaelsen, Rikstrygdeverket.

  • Spesialrådgiver Arild Kristiansen, Kredittilsynet.

  • Aktuar Tor Eivind Høyland, Benefit Network Consulting

Steinar Holm, Grete Michaelsen, Arild Kristiansen og Tor Eivind Høyland har ytet bistand til utvalget når det gjelder statistiske opplysninger.

Fung. lovrådgiver Carl E. Roberts, Justisdepartementet, (fra 1. august 2003 i permisjon som dommerfullmektig), har fra november 2002 bistått utvalget og sekretariatet, særlig med å utforme lovtekster. Han har deltatt på de fleste av utvalgets møter siden november 2002.

2.5 Oversikt over utredningen

Utvalget har delt sin utredning i tre hoveddeler.

Del I inneholder et sammendrag med hovedpunktene i utredningen (kapittel 1), utvalgets mandat, sammensetning og arbeid (kapittel 2), historikk (kapittel 3), gjeldende rett (kapittel 4), forholdene i andre nordiske land (kapittel 5), internasjonale forpliktelser (kapittel 6) og statistikk (kapittel 7).

Del II inneholder utvalgets vurderinger av hovedspørsmålet om en eller flere ordninger (kapittel 8), geografisk virkeområdet og arbeidsgiverbegrepet (kapittel 9), personkrets og omfang (kapittel 10), vilkår for rett til erstatning (kapittel 11), tap som omfattes av loven og utmåling av erstatning (kapittel 12), arbeidsskadeforsikring (kapittel 13), organisering og administrasjon (kapittel 14), saksbehandling (kapittel 15), finansiering (kapittel 16), ikrafttreden- og overgangsbestemmelser (kapittel 17) og økonomiske og administrative konsekvenser (kapittel 18).

Del III inneholder merknader til de enkelte bestemmelsene (kapittel 19) og utvalgets forslag til ny lov om arbeidsskadeforsikring (kapittel 20).

2.6 Tolkning av mandatet

Utvalgets mandat trekker opp rammene for det som skal utredes, med en angivelse av de spørsmål og problemområder som spesielt ønskes vurdert.

Av mandatet går det fram at utvalget skal vurdere hvordan yrkesskadesystemet bør organiseres for å møte framtidens utfordringer. Det skal særlig ses på muligheter for forenklinger og ressursbesparelser. Hensynet til å sikre skadelidte et raskt, korrekt og effektivt oppgjør skal ivaretas og stå sentralt. For øvrig skal arbeidstakernes etablerte rettigheter ivaretas.

Det er ikke nærmere presisert hva som ligger i at «arbeidstakernes etablerte rettigheter» skal ivaretas. Utvalget forstår det slik at arbeidstakernes materielle rettigheter hovedsakelig skal videreføres.

Av mandatet går det fram at utvalget ikke skal vurdere og foreslå materielle endringer i reglene om yrkesskade, dvs. yrkesskadedekningenes utstrekning, hvilke skader/sykdommer som skal være omfattet, erstatningsnivå o.l. Det forutsettes at den skadelidte skal være sikret ytelser/erstatning på samme nivå som i dag.

Utvalget mener det er vanskelig å forenkle regelverket og organiseringen uten å foreslå enkelte materielle endringer. Reglene i folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven må tilpasses en omorganisering. Utvalget vil derfor foreslå begrensede materielle endringer der de vil føre med seg klare forenklinger av yrkesskadesystemet.

Utvalget skal vurdere hvordan yrkesskadesystemet bør organiseres for å møte framtidens utfordringer. Når det gjelder framtidens utfordringer på det materielle området vil utvalget ikke komme med forslag til konkrete endringer, men peke på problemstillinger der dette ansees naturlig.

Videre heter det i mandatet at det må vurderes hvordan de noe videre personkretser som er dekket av folketrygdens yrkesskade, skal sikres ved eventuelle endringer. Det samme gjelder ivaretakelse av andre særordninger som i dag bare finnes i folketrygdloven. Det innebærer at utvalget må sikre at disse gruppene ikke mister etablerte rettigheter og at de sikres disse rettighetene på annen måte.

Det heter i mandatet at hensynet til å stimulere til forebyggende arbeid bør stå sentralt ved utredning av mulige refusjonsmodeller. Utvalget vil søke å integrere hensynet til forebygging i regelverket tilknyttet den nye arbeidsskadeordningen. Tilsvarende vil utvalget søke å ta hensyn til rehabiliteringsaspektet.

3 Historikk

3.1 Innledning

Fram til 1895, da lov om ulykkesforsikring for fabrikkarbeidere mv. ble iverksatt, var arbeidstakere henvist til alminnelige erstatningsrettslige regler ved krav om økonomisk kompensasjon etter ulykker på arbeidsplassen, se punkt 3.2. Etter de erstatningsrettslige regler var en arbeidsgiver bare ansvarlig overfor en arbeidstaker i den grad han hadde gjort seg skyldig i forsettlig eller uaktsom skadeforvoldelse. Endring i samfunnsforholdene i Norge mot slutten av 1800-tallet førte til at disse kompensasjonsreglene ble ansett utilstrekkelige, og det vokste fram et behov for reformer. Som svar på dette, fikk vi med ulykkesforsikringsloven av 1894 et objektivt ansvar for skader oppstått på arbeidsplassen. Samtidig som arbeidsgiver ble fritatt for erstatningsansvar (ansvarsfrihetsprinsippet), se punkt 3.3.

Særlig etter den andre verdenskrigen ble det øvrige trygdesystem bedre utbygd og størrelsen på ytelsene ble høyere. Det kulminerte med folketrygdloven i 1966. Dette reduserte samtidig behovet for særytelser ved yrkesskader, se punkt 3.4. Ansvarsfrihetsprinsippet, som hindret skadelidte eller dennes etterlatte i å kreve erstatning av arbeidsgiver, ble opphevet i 1976. Dette førte til et ønske fra arbeidsgiversiden om å kunne forsikre seg mot erstatningsansvar, hvilket resulterte i nyutviklede ordninger fra de private forsikringsselskapene. Utviklingen viste imidlertid at de gjeldene systemer ikke ivaretok skadelidtes situasjon godt nok. I 1990 ble derfor yrkesskadeforsikringsloven innført. Denne loven innebærer en obligatorisk forsikring som på objektivt grunnlag gir dekning for yrkesskader og yrkessykdommer, se punkt 3.5.

3.2 Utviklingen på erstatningrettens område

3.2.1 Det historiske utgangspunkt – erstatning og straff

Erstatningsretten er læren om hvor risikoen for en bestemt begivenhet skal plasseres. I tidligere tider var erstatningsplikt og straffeansvar vevet sammen i Norge. I middelalderen så man det ikke som noen samfunnsoppgave å reagere med straff fra det offentlige for krenkelser av private rettsgoder, enten det var på personer eller eiendom. I dette finner vi opprinnelsen til slektsfeider som kunne pågå over generasjoner. Det var opprinnelig ingen rammer for hevnens omfang, og den behøvde ikke å stå i samsvar med krenkelsen. Så kom regler som begrenset hevnen til gjengjeldelse av samme art som man var påført, i strafferetten kalt thalionprinsippet .

Etter hvert ble det imidlertid slik, oppmuntret av staten, at den som var krenket, fikk en bot av gjerningsmannen. I dette bøtesystemet ( komposisjonsprinsippet ) ser man sammensmeltingen av straff og erstatning. Lovgivningen fastsatte størrelsen på boten avhengig av krenkelsens art. Den del som skadelidte fikk, etter at Kongen hadde forsynt seg, fikk karakter av erstatning. Det ble utviklet en strafferett med statsmakten som rettshåndhever. Samtidig fikk skadelidte i spredte kasuistiske regler rett til erstatning av skadevolder, i regelen på objektivt grunnlag . Denne rettstilstand gir Kong Christian Den Femtes Norske Lov (NL) fra 1687 et godt bilde av, selv om man ikke helt ut skilte mellom erstatning og straff. Fram mot midten av 1800-tallet forutsatte erstatningsplikt hjemmel i lovbestemmelse, uten en slik hjemmel kunne ikke skadelidte gjøre gjeldende noe krav. Plikten til å betale erstatning for personskader var sterkt begrenset, og blant annet betinget av straffeskyld hos gjerningsmannen. Kriminalloven av 1842 oppstilte således i kapittel 26 regler om erstatningsplikt hvor skade var voldt ved forbrytelse. Loven rørte likevel ikke ved enkelte erstatningsbestemmelser i Norsk Lov (NL) som utvilsomt påla erstatningsplikt, selv om den ansvarlige var uten skyld. Det gjaldt blant annet ansvaret for skader som dyr gjorde (NL 6–10–2), husbondansvaret (NL 3–21–3) og ansvaret for ulovlig arrest og ulovlig forbud (NL 1–19–21 og 22).

Første halvdel av det nittende århundre vokste culparegelen (skyldregelen) fram i Europa. Det vil si regelen om ansvar for skader voldt ved uaktsomhet. Den var for øvrig allerede blitt lovfestet i de store naturrettslovbøker som på begynnelsen av 1800-tallet så dagens lys i Frankrike, Preussen og Østerrike. I 1867 skrev den store tyske juristen Ihering «Das Schuldmoment im Römischen Recht». Han opphøyet prinsippet «Uten skyld, intet ansvar» til en evig sannhet. Etterhvert ble culpanormen også den dominerende erstatningsrettslige regel i Norge. Det klareste gjennombrudd i norsk rett finner man i Rt. 1900 s. 753, der det uttales:

«Den almindelige Regel efter vår Retsforfatning med Hensyn til Skadeserstatningsplikt er at sådan alene inntreder hvor der fra nogen Vedkommendes Side enten foreligger ond Vilje eller er vist Mangel på pliktmessig Omtanke og Forsiktighet.»

Culparegelen passet godt inn i den tids liberalistiske strømninger. Den som handlet innenfor aktsomhetens grenser, risikerte ikke å bli erstatningsansvarlig. Samtidig ble det antatt at ordningen fremmet skadeforebyggelse (prevensjon). Culpanormen var også generell og fleksibel i motsetning til tidligere erstatningsretts kasuistiske utforming. Culpanormen ble imidlertid aldri helt enerådende her i landet. Som nevnt foran har enkelte objektive ansvarsregler fra Norsk Lov vært i kraft i flere århundrer. Mot slutten av 1800-tallet hadde culpanormen allerede begynt å miste mye av sin betydning som dominerende ansvarsgrunnlag. Den strakk ikke til når det gjaldt å møte industrialismens og de nye tekniske landevinningers skadeforvoldelse, og et erstatningsansvar på objektivt grunnlag ble utviklet av domstolene.

Kriminalloven av 1842 og straffelovens ikrafttredelseslov av 22. mai 1902 nr. 11 inneholdt viktige bestemmelser i norsk erstatningsrett. Det var historiske årsaker til at bestemmelsene om erstatning ble plassert i denne lovgivningen, nemlig den nære sammenheng mellom straffelovgivningen og de erstatningsrettslige problemer. Ved lov om skadeserstatning av 13. juni 1969 nr. 26 fikk vi en egen lov på erstatningsrettens område. Den framstår i dag som en delvis kodifisering av norsk erstatningsrett. Ved siden av skadeserstatningsloven, finner vi rundt i lovgivningen et stort antall bestemmelser av erstatningsrettslig karakter.

3.2.2 Ansvarsgrunnlagene

Innledning

Ansvarsgrunnlaget er det vilkår for erstatningsplikt som direkte knytter seg til den skadevoldende handling eller virksomhet. Erstatningsansvar forutsetter således et ansvarsgrunnlag. Det er to hovedformer for ansvarsgrunnlag i norsk rett, culpaansvaret (ansvar på subjektivt grunnlag, dvs. skyldansvar) og ansvar på objektivt grunnlag (ansvar uten skyld). Culpaansvaret kan fortsatt sies å være det alminnelige ansvarsgrunnlaget, den som handler uaktsomt pådrar seg som overveiende hovedregel erstatningsansvar for den skade han måtte volde. Ansvar på objektivt grunnlag inntrer derimot selv om det ikke er noe å bebreide skadevolder, og har snevrere rekkevidde enn culpaansvaret. Det er imidlertid ikke helt klare grenser mellom disse ansvarsgrunnlagene.

Ansvar på subjektivt grunnlag – culparegelen

Det er en alminnelig regel i vår rettsorden at den som har opptrådt uaktsomt eller uforsvarlig blir erstatningspliktig overfor skadelidte for det tap som er påført han eller henne. Dette kalles gjerne culpaansvaret, uaktsomhetsansvaret, ansvaret for uforsvarlige handlinger, ansvar på subjektivt grunnlag eller ansvar etter skyldregelen. Culpaansvaret har karakter av en allmen rettsgrunnsetning som gjelder med mindre andre regler sier noe annet. Det har som vist foran en lang utviklingshistorie bak seg.

Det sondres gjerne mellom tre grader av skyld, simpel uaktsomhet, grov uaktsomhet og forsett (villet skadeforvoldelse). Utgangspunktet for å kunne pålegge ansvar etter dette ansvarsgrunnlag er at det foreligger erstatningsbetingende uaktsomhet, og vanlig simpel uaktsomhet er nok. Etter praksis må man ta utgangspunkt i det som er forsvarlig handlemåte på det livsområdet skadevolder har beveget seg. Avvik fra den forsvarlige handlemåte betinger ansvar, fordi vedkommende burde unnlatt å handle, burde handlet annerledes eller utvist en bestemt aktivitet. I enkelte lovbestemmelser er culpaansvaret lovfestet, blant annet i lov om skadeserstatning §§ 1–1 og 1–2 og i sjøloven § 151.

Ansvar uten skyld

Som vist foran, ble risikoen for skade som følge av uaktsom handling lagt på skadevolder. Risikoen for skade som følge av hendelig uhell, lå derimot på skadelidte. Gjennom det tjuende århundre skjedde det imidlertid en markert utvikling i å pålegge skadevolder erstatningsplikt, selv om denne ikke var å bebreide. Utviklingen hang sammen med økte risikoer for skader i et moderne industrisamfunn. Det er en alminnelig oppfatning at regler som pålegger erstatningsansvar, også der det ikke er utvist klanderverdig forhold, vil bidra til å forebygge skader.

Det ulovfestede objektive ansvaret

Domstolene har utviklet et omfattende ansvar på objektivt grunnlag. Det var i forholdet mellom naboer at de første skritt for å beskytte mennesker mot den nye tids teknikk ble tatt. Tre prinsipielle dommer slo fast at en grunneier ikke ansvarsfritt kunne påføre sine naboer ekstraordinære og uforholdsmessige ulemper. Det var Rt. 1866 s. 735 (jernbanen ble funnet ansvarlig for skade på bolig ved jernbanesporet, ved bl.a. damp og sot), Rt. 1874 s. 409 (dampskip på elv som gjorde skade ved at bølgene slo mot strandkanten) og Rt. 1875 s. 330 (sprengstoffabrikk som eksploderte).

I Rt. 1905 s. 715 (vannledningsdommen) bygger Høyesterett for første gang avgjørelsen på et rent objektivt grunnlag. Hovedvannledningen i Bergen hadde sprunget lekk og hadde påført et bakeri skader. Det var ikke utvist uaktsomhet fra kommunens side, verken da ledningen ble anlagt eller senere. En slik vannledning innebar imidlertid en stadig risiko for omgivelsene.

For denne risikoen ble det antatt at kommunen uavhengig av skyld måtte bære ansvaret overfor tredjemann.

Sentralt i spørsmålet om objektivt ansvar, er risikoens størrelse. Den må i vesentlig grad overstige dagliglivets risiko . Det vil si at den må utgjøre et særpreget eller ekstraordinært faremoment ved virksomheten. Videre må skadeforvoldelsen være typisk for virksomheten og risikoen må gi seg et visst varig utslag, være stadig . Det er noe omtvistet i juridisk teori om dette er minstekrav for at det i et konkret tilfelle skal kunne pålegges erstatningsansvar. I rettspraksis synes det imidlertid lagt større vekt på risikoen for skaden, enn at denne skal være stadig og typisk. Kravet til at risikoen er ekstraordinær, kan vanskelig tenkes unntatt.

Erstatningsretten og skader i arbeidslivet

I boka Yrkesskadetrygden (1979) skriver Kjønstad s. 25:

«Etter arbeidsulykker var det sjelden noen skadevolder som man kunne kreve erstatning fra. Bare i få tilfelle kunne en skade tilbakeføres til uaktsomhet hos arbeidsgiveren, og det var vanskelig å føre bevis for at uaktsomhet forelå.. Husbondansvarets omfang var uklart. Et objektivt ansvar for «farlig bedrift» var i ferd med å vokse frem gjennom rettspraksis, men det kom sent og langt inn i dette århundre var det stor tvil knyttet til spørsmålet om når erstatning kunne kreves. Særlig var det tvilsomt om ansatte i bedriften kunne kreve erstatning. Det må kunne sies at erstatningsretten ikke greie å omstille seg i takt med endringene i samfunnsforholdene.»

Det lovfestede ansvar

Etter hvert har det ved lovgivning blitt innført objektivt ansvar på en rekke områder. Når det objektive ansvaret er lovfestet, vil rekkevidden ikke bero på de rammer som er trukket opp for det ulovfestede ansvaret, men på en tolking av den enkelte lovbestemmelse. Det er en rekke sentrale lover på dette området, bl.a. bilansvarsloven av 3. februar 1961, jernbaneansvarsloven av 1977 med tilleggslov av 21. mai 1999 nr. 31, lov om produktansvar av 23. desember 1988 og regelen om objektivt ansvar for skader dyr gjør i skadeserstatningsloven § 1–5. Etter § 2–1 i samme lov hefter arbeidsgiver på objektivt grunnlag for skader hans ansatte volder. Ved lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring ble det innført en obligatorisk plikt for arbeidsgiver til å forsikre de ansatte mot yrkesskader og yrkessykdommer, se punkt 3.5. Lov om pasientskadeerstatning av 15. juni 2001 nr. 53 gir pasienter og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade en lovfestet rett til erstatning.

3.3 Yrkesskadetrygden

3.3.1 Lov om ulykkesforsikring for industriarbeidere mv. (1894)

I 1885 ble den første offentlige komité som fikk i oppdrag å utrede sosialpolitiske spørsmål, ofte kalt «Arbeiderkommisjonen av 1885», oppnevnt. Dens arbeid resulterte i den første sosialforsikringsloven i Norge, lov 23. juli 1894 om ulykkesforsikring for arbeidere i fabrikker mv. Loven ble iverksatt 1. juli 1895. Bakgrunnen for loven var blant annet økt industrialisering med større risiko for skader, urbanisering med framvekst av en industriarbeiderklasse som ble avhengig av lønnsinntekt, gamle rettsinstitusjoners (erstatningsretten og fattigvesenet) utilstrekkelighet. Også landets største parti Venstres holdning til arbeiderspørsmål, og kunnskap om utenlandske reformer som Bismarcks sosialforsikringslover i Tyskland, var viktige for utviklingen. Ulykkesforsikringsloven av 1894 og dens etterfølgere inntok en sentral plass i norsk trygdelovgivning de neste 70 årene fram til folketrygdloven av 1966.

Loven tok sikte på å sikre arbeidere tilsatt i industri, gruvedrift og anleggsvirksomhet en rimelig erstatning ved bedriftsulykker og samtidig frita arbeidsgiverne for erstatningsansvar. Det ble altså innført et objektivt ansvar. Skadelidte fikk et rettskrav på erstatning direkte fra forsikringsinnretningen. Det var en tvungen forsikringsordning, der arbeidsgiverne var pålagt å betale forsikringspremie. Arbeidsgiver finansierte ordningen ut fra premier basert på risiko for ulykke i de ulike bransjer, de ble inndelt i fareklasser. Det ble innført et prinsipp for at arbeidsgiverne skulle være fritatt for alminnelig erstatningsansvar. I en dom inntatt i Rt. 1917 s. 956 la Høyesterett til grunn at personlig erstatningsansvar for arbeidsgiveren var betinget av straffedom for forsettlig eller grov uaktsom forvoldelse av legemsskaden hos arbeidstakeren fra arbeidsgiversiden. Arbeidsgivers ansvarsfrihet, som ble kritisert av venstresiden i norsk politikk og av jurister, ble stående fram til 1976.

Arbeiderkommisjonens innstilling dannet grunnlag for opprettelsen av en viktig offentlig institusjon i vårt land, Riksforsikringsanstalten. Den skulle administrere ordningen med en tilsynsmann i hver kommune. Fra 1930 ble trygdekassen lokalt organ for ulykkestrygden og i 1931 ble navnet på det sentrale organet endret til Rikstrygdeverket.

Den økonomiske kompensasjon ble ikke utmålt etter de tradisjonelle erstatningsrettslige prinsipper. Kompensasjon for inntektsbortfall ved varig uførhet ble kalt invaliderente. Det er ut fra forarbeider og uttalelser i tilknytning til disse ikke lett å avgjøre om loven hvilte på et medisinsk, yrkesmessig eller ervervsmessig uføreprinsipp. Det må antakeligvis kunne sies at man forestilte seg at ervervsmessig invaliditet skulle være utgangspunktet, men man gled raskt inn i et tabellarisk system. Erstatningen ble utmålt med hovedvekt på rent medisinsk invaliditet, vanligvis fastsatt på grunnlag av tabeller. Dette ble bekreftet ved en lovrevisjon i 1931. Det ble lagt stor vekt på skadens fysiske følger isolert, noe som kunne føre til at skadelidte fikk erstatning selv om inntekten ikke var redusert. På den annen side kunne inntekten som følge av skaden bli mindre enn det invaliditetsgraden skulle tilsi.

Dette systemet fungerte stort sett tilfredsstillende så lenge de skadelidte utgjorde en yrkesmessig ensartet gruppe. Tap av for eksempel en fot innebar stort sett de samme økonomiske konsekvenser for alle industriarbeidere. Etter hvert som næringslivet ble mer differensiert og yrkesskadetrygdordningen kom til å omfatte stadig nye grupper, ble imidlertid den tabellariske invaliditetsgraderingen et dårlig mål for fastsetting av erstatning for tap av ervervsevne. I 1953 ble lovene om ulykkesforsikring endret. Hovedvekten ble forsatt lagt på en medisinsk/tabellarisk vurdering, men det ble også åpnet adgang til å ta hensyn til skadelidtes yrke og inntektsmuligheter før og etter skaden. Beregningsgrunnlaget for erstatningen var arbeidsinntekten i skadelidtes yrke, begrenset oppad til et lovfestet maksimalbeløp. Loven av 1894 ga ved full ervervsudyktighet 60 prosent kompensasjon av vedkommendes arbeidsinntekt begrenset opp til 1200 kroner per år.

I 1915 ble det åpnet adgang til utløsning (engangsutbetaling) av invaliderentene som bare utgjorde inntil ti prosent av arbeidsinntekten. Ti år senere ble utløsningen gjort tvungen for invaliderente lavere enn tolv prosent. Grensen ble forhøyet til 15 prosent i 1953 (25 prosent invaliditet). Utløsningssummen skulle tilsvare tre års rente.

Lovens dekningsområde ble etterhvert utvidet til også å gjelde andre yrkesgrupper. De viktigste utvidelsene fant sted i 1908 (skogsarbeid), 1911 (transportarbeid og pakking/foredling av fiskevarer), 1915 (mekanisk drevet gårdsarbeid) og 1925 (luftfart og biltransport). Fra 1928 ble det gitt adgang til å likestille visse bedriftssykdommer med bedriftsulykker. Eksempelvis ble lungesykdommen silikose likestilt med bedriftsulykker i 1935.

Ved lov av 27. juni 1947 ble det gitt bestemmelser om ulykkestrygd for arbeidere ved norske bedrifter på Svalbard. Loven omfattet alle ansatte uansett yrke og så lenge overfarten og oppholdet varte, såkalt 24 timers trygdedekning.

Fra 1960 ble industriarbeidertrygden avløst av den felles yrkesskadetrygdordningen som ble etablert ved lov av 12. desember 1958, se punkt 3.3.3 nedenfor.

3.3.2 Ulykkestrygd for fiskere og sjømenn (1908 og 1911)

Ved lov 8. august 1908 ble det innført alminnelig og tvungen ulykkestrygd for fiskere . Loven omfattet alle fiskere og fangstmenn som var hjemmehørende her i landet og drev næring ved saltvannsfiskeri eller fangst i havet. Mannskap var også omfattet, uansett fartøyets tonnasje.

Vedkommende måtte imidlertid være tatt opp i et manntall som hver kommune opprettet over fiskere og fangstmenn. Erstatning ble gitt ved dødsfall eller skade under utøvelse av fiske eller fangst, men også ved ferdsel på sjø eller land som følge av virksomheten.

Dødsfall på sjøen utenfor næringen ble også omfattet. Erstatningen besto i engangsbeløp fram til 1920, da det ble innført livrente (pensjon). Pensjonen ble satt til 60 prosent av arbeidsinntekten, maksimalt 1 200 kroner. Loven bygget på prinsippet om tvungen trygd og ensartede ytelser. Men den som var trygdet kunne tegne frivillig tilleggstrygd med rett til høyere ytelser.

Fra gammelt av hadde rederen en viss forpliktelse til å sørge for nødvendig kur og pleie av sjømenn . Allerede i Norsk Lov av 1687 Fjerde bok var det slike bestemmelser. De ble senere erstattet av bestemmelser i sjøfartsloven av 1893.

Ved lov inntatt av 18. august 1911 ble det gitt bestemmelser om ulykkestrygd for sjømenn. Loven omfattet blant annet bemanning på norsk fartøy som ble brukt i uten- eller innenriks fart og på elver og innsjøer. Det var et vilkår at fartøyet var på minst 50 bruttoregistertonn (dampskip) eller 15 bruttoregistertonn (seilskip). Trygdeplikten ble etterhvert utvidet til også å gjelde andre yrkesgrupper ombord, for eksempel radiotelegrafister, restaurantpersonale m.m. Ordningen sikret varig ytelse ved bortfall av inntekt som følge av yrkesbetinget legemsskade eller død. Den omfattet også dødsfall som inntrådte umiddelbart og direkte som følge av klima- og epidemisk sykdom, samt skjørbuk og beriberi. Dekningen gjaldt den tid tjenesteforholdet varte samt reise til og fra fartøyet dersom reder eller staten betalte denne.

Vurdering av invaliditeten i ulykkestrygden for sjømenn fulgte industriarbeidertrygden. Det var fastsatt normerte inntekter som beregningsgrunnlag ut fra stillingsgrupper. Ved fullstendig ervervsuførhet skulle invaliderenten være 60 prosent av den normerte arbeidsinntekten. Premien svarte rederen for. Denne bygget dels på normert arbeidsinntekt, dels på skipets tonnasje. Loven hadde en ansvarsfrihetsregel for arbeidsgiver som svarte til den man hadde i fabrikkarbeiderloven av 1894.

3.3.3 Etterkrigstiden (1945 til 1965)

Den 19. juni 1953 fikk vi lov om uføretrygd for norske militærpersoner (befal og menige). Før denne loven ble iverksatt, var enkelte mannskaper omfattet av ulykkestrygden for sjømenn. Dessuten forelå Stortingsbeslutning om pensjonering for flygende personell og ubåtmannskaper. Etter bestemmelser i andre lover skulle vernepliktige sivilarbeidere og tjenestepliktige i politiet og sivilforsvaret ha samme rettigheter som militærpersoner. Loven omfattet ikke bare skader som var oppstått ved ulykker, men også andre skader og sykdommer som var påført eller oppstått under tjenestegjøring. Staten dekket utgiftene og ble fritatt for erstatningsansvar. Skade som resulterte i tap av all arbeidsevne, ga rett til en pensjon på 75 prosent av antatt arbeidsinntekt.

Allerede før siste verdenskrig ble det arbeidet med sikte på en felles trygdeordning for yrkesskadetilfeller. Ved lov 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd ble de tre ulykkestrygdlovene slått sammen. Skader som ble påført etter 1. januar 1960, ble behandlet etter den nye felles lov. Samtidig skjedde en vesentlig utvidelse av personkretsen som ble yrkesskadedekket, bl.a. ble skoleelever og studenter omfattet. Med virkning fra 1. juli 1961 omfattet yrkesskadetrygdloven også militært personell, vernepliktige sivilarbeidere og tjenestepliktige i sivilforsvaret og politiet. Det ble også utarbeidet et mer moderne regelverk om yrkessykdommer.

I motsetning til den tidligere yrkesskadelovgivning, hvor i hovedsak den medisinske skadefølge (menet) ble kompensert, skulle man ved bedømmelsen av tap av arbeidsevnen etter yrkesskadetrygdloven i utgangspunktet bare ta hensyn til vedkommendes mulighet for arbeidsinntekt før og etter skaden, og kun i en viss grad ta hensyn til menet.

Det innebar at dersom skaden hadde medført fullstendig tap av ervervsevnene, ville det medisinske mènet ikke bli kompensert. Som tidligere skulle full pensjon svare til 60 prosent av arbeidsinntekten. Pensjoner med lavere uføregrad enn 30 prosent skulle utløses en gang for alle med et beløp tilsvarende tre ganger årspensjonen. Beregningsgrunnlaget (vedkommendes arbeidsinntekt) ble fastsatt på bakgrunn av inntektsforholdene på skadetidspunktet, men ikke ut over et maksimalbeløp.

3.3.4 Nyere tid (1970 til 2000)

Lov 17. juni 1966 nr 12 om folketrygd trådte i kraft 1. januar 1967. Reglene om ytelser ved yrkesskade ble ved lov 19. juni 1970 nr. 67 inkorporert i folketrygdloven som kapittel 11 med virkning fra 1. januar 1971. Skader som er inntruffet før 1. januar 1971, og som er meldt før 1. januar 1990, reguleres fortsatt etter yrkesskadetrygdloven av 1958. Yrkesskadetrygden ble ikke lenger noen egen trygdeordning, men en del av folketrygdsystemet. Etter at yrkesskadetrygden ble inkorporert i folketrygden, oppstod det ikke noe samordningsproblem mellom yrkesskadetrygden og den øvrige folketrygden.

Med folketrygdloven av 1966 skjedde det viktige endringer som innføring av et tilleggspensjonssystem og regulering av ytelsene i forhold til grunnbeløpet. Dette innebar en økning av det generelle stønadsnivået.

Den viktigste materielle endring i forhold lov om yrkesskadetrygd var at det ble innført mulighet for kompensasjon av det medisinske mèn isolert i form av en egen ytelse, som ble kalt yrkesskadeerstatning. Erstatningen tok sikte på å kompensere ikke-økonomisk tap. Yrkesskadeerstatningen ble utmålt etter grad av varig medisinsk invaliditet som skaden representerte. Skadefølgen ble vurdert ut fra grad av varig medisinsk invaliditet etter en invaliditetstabell av 5. mai 1972, fastsatt av Sosialdepartementet. Ved invaliditetsbedømmelsen etter tidligere lovgivning, ble Rikstrygdeverkets veiledende tabeller benyttet. Ordningen med egen yrkesskadeerstatning kan sies å gi uttrykk for de nye moderne sosialpolitiske målsetninger etter siste krig. Det legges ikke bare vekt på å bedre den enkeltes levestandard, men også å trygge individets totale livssituasjon.

Det ble innført lempeligere vilkår for rett til uførepensjon og et gunstigere beregningsgrunnlag enn i normaltrygden. Mens vilkåret for rett til uførepensjon normalt var at ervervsevnen var nedsatt med minst 50 prosent, var nedre grense for uførepensjon med yrkesskadefordeler 15 prosent. Pensjon etter uføregrader mellom 15 og 30 prosent ble utløst med et engangsbeløp.

Grunnlaget for uførepensjon ble enten beregnet ut fra skadelidtes opptjente pensjonspoeng omregnet til sluttpoengtall, eller ut fra antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet omregnet til pensjonspoeng. En del yrkesgrupper fikk garanterte minsteinntekter, som blant annet fiskere, vernepliktige og skoleelever/studenter.

Forskriften om yrkessykdommer som vi fikk ved yrkesskadetrygdloven av 1958, ble overført uten endringer til folketrygdloven.

Bestemmelsene om yrkesskader i folketrygdloven fra 1966 ble videreført som kapittel 13 i den nye folketrygdloven som trådte i kraft 1. mai 1997. Alle sykdommer og skader som meldes etter denne dato, omfattes av denne nye loven. De mest sentrale materielle endringer er bl.a. at en del persongrupper har mistet ordningen med «24 timers» trygdedekning, blant annet sjømenn og flygende personell. Nedre grense for å få uførepensjon med yrkesskadefordeler ble hevet fra 15 til 30 prosent, og muligheten for å få pensjonen utløst som et engangsbeløp bortfalt. Ordningen med garanterte minsteinntekter ble opphevet. For å unngå sammenblanding med andre erstatningsformer, ble navnet på ytelsen «yrkesskadeerstatning» endret til «menerstatning ved yrkesskade». Det ble også vedtatt en ny og mer moderne invaliditetstabell, se forskrift fra Sosialdepartementet av 21. april 1997.

Det ble ikke foretatt noen materielle endringer i bestemmelsene om folketrygdens kompensasjon for varige medisinske følger. Samlet sett må lovendringen ytelsesmessig anses enda et skritt i retning av harmonisering med normaltrygden.

3.4 Utviklingen av det alminnelige trygdesystemet

3.4.1 Første halvdel av forrige århundre

Parallelt med utbygging av ulykkestrygdene, ble det utviklet trygdeordninger der rett til ytelser ikke var betinget av yrkesskade. En av de mest sentrale var sykeforsikringen som ble vedtatt i 1909. Den gjaldt imidlertid bare for de lavest lønnede arbeidstakere. Ordningen dekket legehjelp, sykehusbehandling i inntil et år, og sykepenger i inntil 26 uker. Det ble opprettet selvstendige offentlige kretssykekasser i hver kommune, senere kalt sykekasser, trygdekasse og trygdekontor.

Fra 1911 til 1936 stoppet utbyggingen av trygdesystemet stort sett opp. Årsaken var de vanskelige økonomiske tider og politisk uro. Det synes typisk for utvikling av felles sosiale ordninger i Norge, at dette har funnet sted i perioder preget av god økonomi og med tro på framtiden.

Etter at krisen i trettiårene var over, ble det igjen fart i utbyggingen av de sosiale trygdene. Alminnelig alderstrygd ble gjennomført fra 1. juli 1937, og da som en behovsprøvet ordning ut fra formue, arbeids- og pensjonsinntekt for den som hadde fylt 70 år. Enkelte kommuner ga tilleggsytelser som supplement til alderstrygden. I 1936 ble det innført lovfestet økonomisk støtte til blinde og vanføre . Det var imidlertid meget strenge vilkår for å få hjelp. I 1938 kom lov om arbeidsløysetrygd . Bakgrunnen var den store arbeidsløsheten i de vanskelige trettiårene.

3.4.2 Etterkrigstiden (1945 til 1965)

I de første årene etter den andre verdenskrigen sto gjenreisning i landet sterkest i fokus. Barnetrygd ble imidlertid innført fra 1947, og i 1957 fikk vi lov om forsørgertrygd for barn som hadde mistet en eller begge forsørgere og når farskap ikke var fastslått. Syketrygden ble utvidet til å gjelde alle i 1956. Behovsprøvingen av alderstrygden opphørte i 1957.

Fra 1. januar 1961 ble en alminnelig ordning med uføretrygd etablert. Loven avløste loven om blinde og vanføre, men hadde en langt videre definisjon av uførebegrepet. Et vilkår for rett til ytelser var at vedkommende etter å ha gjennomgått hensiktsmessig behandling, hadde alvorlige og varige symptomer på sykdom, skade eller lyte. Rett til grunnstønad forelå dersom uførheten medførte ekstrautgifter av betydning. Det kunne også ytes hjelpestønad til særskilt tilsyn og pleie, eller til hjelp i huset. Uførepensjonen utgjorde samme beløp som alderspensjonen. Attføringshjelp ble også innført i 1961.

Alminnelig enke- og morstrygd ble etablert i 1964. Trygden ga ytelser til enker, ugifte mødre og kvinner som hadde vært hjemme for å pleie foreldre og andre nære pårørende. Ytelsene bestod i tilskudd til opplæring, overgangsstønad, hjelpestønad, og på visse vilkår enkepensjon. Pensjonen bygde på et system hvor ytelsene var avtrappet i forhold til forventet ervervsinntekt. Samme år ble den gamle fattigloven/forsorgsloven avløst av lov om sosial omsorg av 1964.

Enkelte persongrupper var sikret ytelser ved alderdom, uførhet og ved forsørgers bortgang på grunnlag av særskilt lovgivning eller avtale, f.eks. statstjenestemenn og kommunalt ansatte. En rekke private bedrifter hadde også pensjonsordninger, i første rekke for funksjonærgruppene. Gjennom fellesordningen for tariffestet pensjon ble et flertall av arbeiderne fra 1962 sikret et supplement til alderstrygden. Krigsinvalide fra andre verdenskrig ble også gitt ytelser ut fra eget lovgrunnlag.

3.4.3 Folketrygdloven

Det gjensto nå å samle alle trygdeordninger i èn lov og gi de forskjellige trygder en felles administrasjon og økonomi. Dette ble gjennomført i to etapper.

Lov om folketrygd av 17. juni 1966 trådte i kraft 1. januar 1967. Etter loven skulle det gis ytelser ved attføring, alderdom, uførhet og til etterlatte og enslige mødre. De tidligere lovene om alderstrygd, uføretrygd mv. ble opphevet og avløst av folketrygdloven. I utgangspunktet fant det sted en «teknisk sammenføyning» av eldre lover, og det ble foretatt bare mindre materielle endringer. Det vesentlige nye ved folketrygdloven av 1966 var at det ble innført et tilleggspensjonssystem. Pensjonen skulle nå ikke bare gi en minimumshjelp, men skulle være så stor at tilvant levestandard kunne opprettholdes. Alders- og uførepensjonister skulle få en pensjon tilsvarende 2/3 av inntekten i yrkesaktiv periode. Og etterlattepensjon skulle avhenge av avdødes inntekt, gjenlevende skulle få 55 prosent av den tilleggspensjonen som avdøde hadde hatt eller ville ha fått som ufør. Etterlattepensjonen skulle reduseres i forhold til forventet ervervsinntekt. Et annet viktig prinsipp som ble innført med folketrygdloven, var at pensjonene skulle reguleres i samsvar med endringen av grunnbeløpet (G). Dette skulle reguleres i takt med lønns- og prisutviklingen i samfunnet. Man fikk på denne måten en «inflasjonsforsikring».

Den andre etappen i gjennomføring av folketrygdloven, besto i inkorporering av lov om syketrygd, lov om arbeidsløysetrygd og lov om yrkesskadetrygd i 1970.

Dermed var alle trygdelover som omfattet hele den norske befolkning, samlet i en felles lov. Gjennomføringen av folketrygden har vært betegnet som den største sosiale reformen i vårt lands historie.

Etter at folketrygdloven ble innført, har det funnet sted en rekke endringer. Til den som hadde liten eller ingen tilleggspensjon, ble det fra 1969 innført et særtillegg på 7,5 prosent av grunnbeløpet (G). Fra 1970 ble det innført et kompensasjonstillegg som kompensasjon for innføring av merverdiavgift. Den alminnelige pensjonsalderen ble senket fra 70 til 67 år i 1972. I 1977 ble det vedtatt en ny sykepengeordning som ga arbeidstakere 100 prosent dekning fra første dag på grunnlag av egenmelding. I 1980 ble lovens kapittel 12 utvidet fra å gjelde ugifte mødre til også å omfatte ugifte fedre samt skilte og separerte forsørgere.

Etter 1980 har det ikke skjedd noen større utbygging av trygdesystemet, men en konsolidering. Det skyldes først og fremst vanskelige økonomiske forhold i 1980-årene. I 1990-årene ble det vedtatt lovbestemmelser som reduserte tilleggspensjonen, og som innførte inntektsprøving av forsørgertilleggene.

Den 28. februar 1997 ble det vedtatt en ny folketrygdlov som trådte i kraft 1. mai 1997. Loven representerer ikke noen ny sosial reform, men hensikten har vært å få en mer oversiktlig, klar og enkel lov.

Behovet for særytelser ved yrkesskader har avtatt etter hvert som det generelle trygdesystemet er blitt utbygd. Men ytelsene fra folketrygden ved yrkesskade har jevnt over vært høyere enn ytelsene etter det generelle systemet og vilkårene for ytelser har vært mer liberale.

3.5 Obligatorisk yrkesskadeforsikring

3.5.1 De opprinnelige ulykkesforsikringer kom i stedet for den alminnelige erstatningsretten

I forbindelse med vedtakelsen av skadeserstatningsloven i 1969 bortfalt kravet om straffedom mot skadevoldende arbeidsgiver som vilkår for erstatningsansvar ved lovendring 13. juni 1969. Begrensningen av ansvaret til tilfeller med utvist forsett eller grov uaktsomhet ble imidlertid videreført.

Ansvarsfrihetsprinsippet for arbeidsgiver utelukket i praksis erstatningsansvar, og fikk trolig større rekkevidde enn antatt av lovgiver. Prinsippet var kontinuerlig utsatt for kritikk, og ble avskaffet ved en lovendring 13. februar 1976. Rent lovteknisk skjedde det ved at folketrygdloven av 1966 § 11–12 ble opphevet.

3.5.2 Framvekst av forsikringsordninger

Da prinsippet om ansvarsfrihet ble opphevet fra 1. juli 1976 stod yrkesskader ikke lenger i en erstatningsrettslig særstilling, og de fleste forsikringsselskaper lanserte egne trygghetsforsikringer. Dette på bakgrunn av at det oppstod et behov for ordninger som kunne dekke opp eventuelt ansvar for arbeidsgiver. Det var imidlertid også et behov for erstatningsordninger som innebar økonomisk trygghet for arbeidstaker, uavhengig av om betingelsene for alminnelig erstatningsansvar var oppfylt.

Samarbeidsgruppen for skadeforsikringsselskaper, SKAFOR, utarbeidet i 1978 og 1979 et særskilt forsikringsprodukt som skulle dekke erstatning for yrkesskader og yrkessykdommer som kom til utbetaling uavhengig av om arbeidsgiver var erstatningsansvarlig. Denne ordningen ble kalt «§ 6-dekning» fordi den ble innlemmet som § 6 i de alminnelige ansvarsforsikringsvilkårene. Etter hvert ble imidlertid ordningen ansett utilstrekkelig, siden yrkessykdommene ikke var omfattet. Fra 1982 ble dekningen etter § 6 utvidet til også å omfatte disse. Utover på 1980-tallet ble § 6 dekning ganske vanlig i store og mellomstore foretak.

Forsikringsproduktet ble i 1980-årene videreutviklet med den såkalte Trygghetsforsikringen som dels hadde som formål å yte arbeidstakere full erstatning ved yrkesskade- eller sykdom, og dels fungere som ansvarsforsikring for arbeidsgiver. Disse forsikringene ga erstatning ved yrkesskader og yrkessykdommer på objektivt grunnlag. Det vil si at en arbeidstaker som ble rammet av en slik skade eller sykdom, fikk erstatning fra denne frivillige forsikringen utover det som fulgte av folketrygdloven, uavhengig av om ansvar kunne vært gjort gjeldende mot arbeidsgiver. Arbeidsgiver kunne således forsikre seg for sitt erstatningsansvar for yrkesskader.

De første årene ble erstatningen utmålt etter alminnelige erstatningsregler, men i 1984 innførte forsikringsnæringen sjablonmessige utmålingsregler. Den såkalte Trygghetsforsikring, som ble lansert av daværende Samvirke Forsikring og Storebrand Norden i fellesskap, var først ute med slike regler.

De forsikringsordningene som ble lansert etter at ansvarsfrihetsprinsippet ble opphevet, dannet mønster for lov om yrkesskadeforsikring. Disse forsikringsordningene ble relativt godt mottatt i bedriftene, ofte ble ordningene innført i forbindelse med tariffrevisjoner. De frivillige og tariffbaserte ordningene ledet imidlertid til skjevheter i enkelte tilfeller, og noen skadelidte falt helt utenfor. Dette fordi mange bedrifter hadde ordninger som ga dekning på objektivt grunnlag og erstatning for hele det økonomiske tapet, mens andre virksomheter ikke hadde noen aktuell forsikringsdekning. For øvrig kunne det være tilfeldig om det forelå søksmålsgrunnlag etter alminnelig erstatningsrett. I noen tilfeller hadde skadelidte heller ikke de resursene som skulle til for å forfølge et slikt krav.

3.5.3 Obligatorisk yrkesskadeforsikring

Yrkesskadeerstatningslovutvalget ble oppnevnt i 1981. Justisdepartementet uttalte i forbindelse med oppnevningen at det på generelt grunnlag kunne være behov for å styrke arbeidstakernes erstatningsrettslige stilling ved yrkesskader. I NOU 1988: 6 foreslo Yrkesskadeerstatningslovutvalget å opprette en lov om yrkesskadeforsikring, som skulle utgjøre et supplement til særreglene ved yrkesskader i folketrygdloven.

Obligatorisk yrkesskadeforsikring ble innført med lov om yrkesskadeforsikring 16. juni 1989 nr. 65. Loven er som nevnt tuftet på forsikringsproduktene fra 1980-tallet som den avløste, men også på prinsippene fra bilansvarsloven av 1961 og produktansvarsloven fra 1988. Fra 1. januar 1990 ble arbeidsgiverne pålagt å tegne yrkesskadeforsikring i forsikringsselskaper til fordel for sine arbeidstakere. Fra 1990 var det derved ikke lenger tilfeldig om dekning forelå når ulykken skjedde.

Forsikringen dekker økonomiske tap som er oppstått ved yrkesskader og yrkessykdommer. Krav på erstatning kan gjøres gjeldende selv om ingen kan lastes for skaden. Skadelidte har et direkte krav mot forsikringsselskapet innen de rammer loven stiller opp. Arbeidsgiver har ikke noe personlig ansvar for tilfeller som går inn under loven. For så vidt er den ansvarsfrihet som arbeidsgiver hadde fram til 1976, blitt innført igjen. De som kan ha krav i henhold til yrkesskadeforsikringsloven, er alle som utfører arbeid for en arbeidsgiver. Lovens dekningsområde ble derfor snevrere enn yrkesskadedekningen etter folketrygdloven.

Det ble i forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven særlig trukket fram følgende grunner for å lovfeste arbeidstakernes krav på dekning for yrkesskader og yrkessykdommer på objektivt grunnlag:

Ut fra grunnleggende rettferdighetssynspunkter burde arbeiderne ikke selv bære følgene av yrkesskader og yrkessykdommer. Skader og sykdommer forårsaket av arbeidsmiljøet bør være arbeidsgivers risiko. Det motsatte prinsipp er «aksept av risiko», som tidligere ble sterkt vektlagt. Arbeidsgiver kan via forsikringsordninger bære de økonomiske følgene av yrkesskader og yrkessykdommer som en produksjonsomkostning ( forsikrings- eller pulveriseringshensynet ).

En objektivisering av ansvarsgrunnlaget ble antatt å motvirke konflikter på arbeidsplassen . Arbeidsgiver oppnår ansvarsfrihet som motytelse til betaling av premie for sine ansatte som omfattes av yrkesskadeforsikringen. Det ble også pekt på at likhetshensynet ble ivaretatt ved en etablering av en tvungen forsikringsordning for alle arbeidstakere. Ellers ville ytelser og/eller vilkår kunne ha variert arbeidsplasser og fagforeninger imellom. En ordning basert på objektive kriterier, og med standardiserte utmålingsregler, er antatt å gi raskere erstatningsoppgjør. På denne måten ble effektivitets- og forenklingshensynet ivaretatt. Videre var det et uttalt mål at ordningen skulle bidra til å fremme forebyggende tiltak ved økonomiske insentiver i form av risikograderte premier ( prevensjonshensynet ).

3.6 Utviklingen på tariffområdet

3.6.1 Utviklingen i statlig sektor

Statens tjenestemenns rettigheter under sykdom og ved tjenesteulykker var tidligere regulert i tjenestemannsloven av 1918 §§ 6 til 8. Av lovens forarbeider framgår det at den risiko for liv og helbred som tjenesten i staten fører med seg, skal bæres av det offentlige som arbeidsgiver. I lovens § 7 første ledd ble det fastsatt at det offentlige skulle «bære utgiftene ved sykebehandling og helbredelse» dersom en offentlig tjenestemann ble rammet av en ulykke i tjenesten. Tjenestemannsloven § 7 andre ledd hjemlet i slike tilfeller rett til skadebot i form av årlig livrente til den som «er blitt ufør i arbeide».

Tjenestemannslovkomiteen foreslo i tilleggsinnstilling II i 1967 at bestemmelsen om sykdom, svangerskap, tjenesteulykker og lønn etter døden skulle tas ut av loven og i stedet tas inn i tariffavtale.

Bestemmelser om ytelser ved yrkesskader ble første gang tariffestet på det statlige området i 1968. Ved tariffoppgjøret dette året ble tjenestemannsloven kapittel 2 (om årlig fritid, sykdom, tjenesteulykke og dødsfall) innplassert i lønnsregulativets bestemmelser. Etter avtalens § 9 skulle bl.a. det offentlige fortsatt bære de utgiftene til sykebehandling og helbredelse ved yrkesskade (tjenesteulykke) som ikke ble dekket av offentlige trygder. I tillegg ble det gitt en årlig skadebot. Etter avtalens § 10 ble det utbetalt en engangserstatning på kr 75 000 dersom yrkesskaden hadde døden til følge. Definisjon av yrkesskade var den samme som etter lovgivningen om yrkesskadetrygd.

Etter 1968 har lønnsregulativets fellesbestemmelser om yrkesskade blitt endret flere ganger, men endringene har ikke vært knyttet til uttrykket «yrkesskade». Det var imidlertid en forutsetning at anvendelsesområdet skulle være skader eller sykdom pådratt i statstjeneste.

Ved tariffrevisjon per 1. mai 1980 ble beregningen av engangserstatningen knyttet til opp mot folketrygdens grunnbeløp. Dersom en arbeidstaker dør som følge av yrkesskade, skal de etterlatte utbetales en engangserstatning tilsvarende 15 ganger folketrygdens grunnbeløp (G).

Ved tariffrevisjon i 1982 ble dekningen utvidet til også å omfatte invaliditetserstatning. Ved «50 til 100 prosent» invaliditet skulle arbeidstakeren utbetales en forholdsmessig engangserstatning med utgangspunkt i 15 G ved 100 prosent invaliditet.

Ved revisjonen i 1984 ble retten til en forholdsmessig engangserstatning utvidet til å omfatte «varig medisinsk invaliditet på 15 prosent eller mer».

Det var uomtvistet at erstatning etter disse reglene skulle beregnes ut fra grunnbeløpets størrelse på skadetidspunktet. Dette ble endret ved tariffrevisjon i 1988 med virkning fra 1. mai samme år. Engangserstatningen ble knyttet til ervervsmessig uførhet, med tillegg av mènerstatning ved varig medisinsk invaliditet, beregnet etter grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet.

Videre ble det under denne tariffrevisjonen tatt inn ordene «samt andre utgifter forårsaket av yrkesskaden» i § 8 nr. 2. Bestemmelsen gir rett til erstatning for utgiftene til sykebehandling og helbredelse, samt andre utgifter forårsaket av yrkesskaden, i den utstrekning utgiftene ikke dekkes av det offentlige. Det er uenighet om forståelsen av «andre utgifter». I en dom av 24. april 2001 fra Arbeidsretten framgår det at «andre utgifter» skal ses i sammenheng med passusen for øvrig. Videre heter det at bestemmelsen først og fremst hjemler dekning av utgifter som har sammenheng med sykebehandling og helbredelse, eller andre former for personlig hjelp, pleie og tilsyn. Dette innebærer at andre utgifter er dekket innenfor engangserstatningen på inntil 15 G. Utgiftposter som for eksempel ombygging av bolig og transportutgifter samt utgifter i forbindelse med bortfalt evne til arbeid i hjemmet, herunder hagearbeid og vedlikeholdsarbeid på boligen, dekkes ikke etter Hovedtariffavtalen (HTA) § 24 nr 2.

Rimelige utgifter til juridisk bistand i forbindelse med erstatningsoppgjør vil etter praksis dekkes ut over engangserstatningen.

I forbindelse med at lov om yrkesskadeforsikring trådte i kraft 1. januar 1990 ble Staten og, hovedsammenslutningene og Norsk Lærerlag enige om samordning mellom erstatning utbetalt etter loven og utbetaling etter tariffavtalen idet tariffbestemmelsen kom før loven.

Ved tariffoppgjøret i 1994 ble det gjennomført en teknisk revisjon av hovedtariffavtalens fellesbestemmelser, bl.a. ble tidligere § 8 til § 24.

Ved tariffoppgjøret i 1996 kom det inn at det ytes erstatning når arbeidstakeren skades ved ulykke på direkte reise mellom hjem og oppdragssted uten at arbeidstakeren har vært innom sitt faste arbeidssted, og skade som inntreffer på tjenestereise. Bestemmelsene gjelder ikke på reise mellom arbeidstakerens hjem og hans faste arbeidssted. Det ble i bestemmelsens nr. 10 også presisert at ved definisjon av begrepet konstatert så legges yrkesskadeforsikringsloven § 5 til grunn.

I tariffoppgjøret i 2000 ble partene enige om at deltidsansattes rettigheter som inntil da var omfattet av egen særavtale, skulle implementeres i HTA. I tillegg til denne endringen ble registrert partner og homofil samboer omfattet som ugjenkallelig begunstiget ved utbetaling av engangserstatningen, jf. HTA § 24 nr. 6 jf. § 2 nr. 9.

3.6.2 Utviklingen i kommunal sektor

Regler om yrkesskadedekning ble innført i den kommunale tariffavtalen i 1976.

Bestemmelsen ble kalt ulykkestrygd og omfattet ulykker i tjenesten som medførte hel eller delvis invaliditet. Arbeidstaker kunne tilkjennes erstatning utfra de til enhver tid gjeldende regler etter folketrygdloven for fastsetting av erstatning for slik skade. Det samlede beløp som kunne gis var maksimalt begrenset til 10 G ved 100 prosent ervervsmessig uførhet.

Den første tiden etter inngåelsen av avtalen om yrkesskade, var mange kommuner selvforsikret. Det var enighet om at det var en gjensidig adgang til å fravike trygdeetatens avgjørelse. Det innebar at kommunene/forsikringsselskapene ikke var bundet av trygdeetatens vedtak.

Ordlyden ble endret for tariffperioden 1986 til 1988 til å gjelde yrkesskade/yrkessykdom (godkjent av Rikstrygdeverket som yrkesskade) som følge av arbeid i kommunal virksomhet. Det kan ytes en engangserstatning utregnet etter folketrygdlovens grunnbeløp på oppgjørstidspunktet . Engangserstatningen skal dekke ervervsmessig uførhet samt medisinsk invaliditet etter fastsatt tabell.

Hovedoverenskomsten ble endret i 1986 slik at kommunene var forpliktet «til å tegne forsikring som dekker ytelsene etter Hovedtariffavtalen § 11» for dekning av krav etter yrkesskade/yrkessykdom. Det var en forutsetning at arbeidstakeren ikke kunne fremme kravet direkte overfor kommunene.

I arbeidsrettsdom av 6. september 2001 ble det fastslått at:

«kommunene plikter «å tegne forsikring som dekker ytelsene etter § 11». Pkt. 11.8 har bestemmelser om samordning med yrkesskadeforsikringsloven. Retten kom til at bestemmelsene i § 11 må forstås slik at kommunene ikke hefter for den delen av kravet som har grunnlag i denne loven. Retten kom videre til at kommunene i utgangspunktet heller ikke hefter for den delen av krav etter § 11 som måtte overstige utbetalinger etter loven.»

I tariffperioden 1988 til 1990 ble bestemmelsen endret i forhold til at en engangserstatning innvilges utregnet etter folketrygdlovens grunnbeløp på skademeldingstidspunktet.

For tariffperioden 1990 til 1992 ble Hovedoverenskomsten avløst av Hovedtariffavtalen. Ved protokolltilførsel til bestemmelsene om yrkesskade ble partene enige om at de i tariffperioden ville forhandle om endringer i yrkesskadebestemmelsen som følge av ny lov om yrkesskadeforsikring.

Ved tariffrevisjonen per 1. mai 1992 ble det innført en samordningsbestemmelse . I de tilfeller lov om yrkesskadeforsikring medfører høyere erstatning enn etter tariffbestemmelsene, utbetales bare erstatning etter loven. Der den skadelidte eller etterlatte oppnår høyere samlet erstatning etter tariffbestemmelsene enn etter lov om yrkesskadeforsikring, utbetales differansen i tillegg til erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring.

For tariffperiodene 1994 til 1996 og 1996 til 1998 ble Hovedtariffavtalen § 11 ikke endret.

Den 9. juni 1997 inngikk Kommunenes Sentralforbund og Landsorganisasjonen i Norge/Norsk Kommuneforbund enighetsprotokoll vedrørende forståelsen av Hovedtariffavtalen § 11. På kommunal sektor er det enighet om at tariffbestemmelsene må forstås slik at trygdeetatens vedtak er bindende for godkjenning av yrkesskade og for fastsettelse av uføregraden.

Enighetsprotokoll mellom LO-NKF-KS av 9. juni 1997:

«Når det gjelder forståelsen av HTA § 11 nr. 1 er partene enige om at yrkesskade/yrkessykdom må godkjennes av Rikstrygdeverket, eller den uførehetsprosent med direkte referanse til yrkesskade/yrkessykdommen. Slik godkjenning må kreves fremlagt av den yrkesskadde før erstatning etter HTA § 11 kan tilstås.

Rikstrygdeverkets fastsettelse av uførhetsgrad skal deretter legges til grunn ved fastsettelse av erstatningsutbetaling etter HTA.»

Partene var enige om at yrkesskaden/yrkessykdommen som er godkjent av Rikstrygdeverket, eller den Rikstrygdeverket har bemyndiget, med angivelse av medisinsk og ervervsmessig uføreprosent med direkte referanse til yrkesskaden/yrkessykdommen er bindende for arbeidsgiver. Slik godkjenning må framlegges av den yrkesskadde før erstatning etter tariffavtalen kan gis. Trygdeetatens fastsetting av uføregrad skal legges til grunn ved fastsettelse av erstatningsutmåling etter Hovedtariffavtalen.

3.6.3 Utviklingen i privat sektor

Nye produksjonsmetoder, ny teknologi, økt konkurranse med store krav til lønnsomhet har stillet arbeidstakerne overfor risiki av en annen art og karakter enn tidligere. Skader som skyldes eksponering av farlige stoffer 10–30 år tilbake i tiden har kommet til syne. De forhold som her ble avdekket, krevde ytterligere reformer. LO ba i 1975 Kommunaldepartementet om å utrede spørsmålet om å innføre et objektivt erstatningsansvar for yrkesskader og yrkessykdommer. I forbindelse med tariffoppgjøret i 1976 fremmet LO krav overfor Norsk Arbeidsgiverforening om at tariffbundet arbeidsgiver skulle innbetale avtalebestemt avgift per ansatt til et «fagbevegelsens fond for kollektive personforsikringer». Det ble ikke oppnådd enighet om dette punktet. Partene ble i stedet enige om å utrede spørsmålet om å opprette en kollektiv ulykkes- og gruppelivsforsikring for arbeidstakere. Spørsmålet ble drøftet både ved tariffoppgjøret i 1977 og i 1978 uten at enighet ble oppnådd. Som en direkte følge av dette, ble den såkalte Trygghetsforsikringen utarbeidet av Samvirke og Storebrand Norden. De andre forsikringsselskapene kom imidlertid raskt etter. Både LO og NAF/NHO har siden vært aktive drivkrefter i arbeidet med å videreutvikle forsikringsordninger innen norsk næringsliv.

Da nåværende lov om yrkesskadeforsikring ble vedtatt, nedsatte LO og NHO en arbeidsgruppe med oppgave å skissere andre måter å oppfylle yrkesskadeforsikringslovens forsikringsbehov. Arbeidsgruppen foreslo at arbeidslivets hovedsammenslutninger i fellesskap skulle etablere et konsortium som sammen med ett eller flere forsikringsselskaper skulle dekke forsikringsbehovene loven krever. Forslaget ble imidlertid ikke bifalt av NHOs organer.

Allerede i 1991 opplevde partene blant annet at premien til yrkesskadeforsikringen økte foruroligende. Under lønnsoppgjøret i 1992 nedsatte partene en arbeidsgruppe bestående av sju representanter fra hver side. Gruppen fikk i oppdrag å vurdere utviklingen innen yrkesskadeforsikringen og hensiktsmessigheten av en nærmere samarbeidsavtale. Vurderingen endte opp med at partene nedsatte nok en arbeidsgruppe som skulle utrede erfaringene med yrkesskadeordningen.

Utredningen ble lagt frem i april 1994 og konkluderte med :

  • refusjonspremien burde være en flat årlig sats,

  • yrkessykdommer og yrkesskader burde skilles,

  • partene burde drive konkret målrettet skadeforebygging basert på bransjekunnskap, og

  • en egen yrkesskadeforsikring basert på dansk modell burde vurderes på nytt.

Konklusjonen ble forelagt Sosialdepartementet. På grunn av manglende oppfølging fra departementets side ble yrkesskadeforsikringen en av fire hovedsaker også under lønnsoppgjøret 1995. Partene fastholdt stort sett konklusjonene som fremkom i rapporten fra 1994 og sammenfattet dette under følgende punkter:

  1. Lovens intensjoner og statistikk ble ikke etterlevd av forsikringsselskapene.

  2. Endret refusjonssystem. Påvirke Sosialdepartementet for å få endret refusjonssystemet.

  3. Økt innflytelse for LO/NHO. Må ikke håndteres av forsikring og myndighetene alene.

  4. Skadeforebyggende arbeid. Partene må med for å effektivisere skadeforebygging.

  5. Maksimumsgrense. Innføring av et øvre tak på premien når risikovurdering mangler.

  6. Enmannsbedrifter. Forsikringsplikt.

  7. Konkurranse. Myndighetene må sørge for reell konkurranse.

  8. Avviklingsgevinst. Anvendelsen av avviklingsgevinst.

  9. Brev til Regjeringen. Påpeking av den økonomiske belastningen for småbedrifter.

Med basis i de erfaringer man til da hadde gjort, nedsatte man en ny arbeidsgruppe. Gruppens rapport ble lagt fram i mai 1996. Konklusjonen var i hovedsak at yrkessykdommene burde legges i en offentlig ordning med nær medvirkning av partene i arbeidslivet (etter mønster av den danske ordningen) og at refusjonsordningen til folketrygden burde baseres på en fast årlig avgift per forsikret. Det ble også foreslått å opprette et oppgjørskontor for yrkesskadene etter mønster fra den danske ordningen.

Basert på krav fra partene fremla regjeringen i St. prp. nr. 51 (1994–95) en evaluering av yrkesskadeforsikringsordningen. I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i 1995 ba Stortinget, for øvrig i samsvar med finanskomiteens enstemmige innstilling, regjeringen om å samarbeide med partene i arbeidslivet og forsikringsselskapene om å ta opp de spørsmål som var omhandlet i LOs og NHOs rapport og en rapport fra SINTEF. Myndighetene satte ned 2 arbeidsgrupper (arbeidsgruppe I og II) som skulle se på mulighetene for henholdsvis å skille yrkesskader og yrkessykdommer samt yrkesskadeforsikringen i småbedrifter.

I 1998 etablerte LO og NHO en uformell arbeidsgruppe for på nytt å evaluere hele yrkesskadeordningen med hovedvekt på om ordningen fungerte etter intensjonene. Bakgrunnen var at LO gjennom sitt arbeid med konkrete saker og NHO gjennom kontakt med sine medlemsbedrifter hadde erfart at ordningen ikke fungerte helt som forutsatt. Både LO og NHO satt med det inntrykk at arbeidstakere som hadde pådratt seg yrkesskade- eller sykdom, burde være friske, tålmodige og ressurssterke for å nå fram med sine krav om erstatning. Gruppens rapport ble lagt fram i januar 2000 og medførte at yrkesskadeordningen ble et sentralt punkt ved lønnsoppgjøret våren 2001. Partene ble da enige om følgende:

«I LOs og NHOs utredning om yrkesskadeforsikringen fra januar 2000, er det pekt på flere svakheter ved måten nåværende ordning fungerer på. For om mulig å oppnå:

  • hurtigere oppgjør til de skadelidte,

  • redusert behov for advokatbistand,

  • redusert behov for spesialistvurderinger,

  • lettet budsjettering og premiefastsettelse, og

  • styrket tillit til ordningen er partene enige om å vurdere hvorvidt et felles oppgjørskontor løsrevet fra forsikringsselskapene kan være et viktig bidrag til å bøte på de påpekte svakhetene.

Videre må et eventuelt oppgjørskontors oppgaver vurderes nærmere. Det må særlig vurderes om oppgjørskontoret skal ha som oppgave å:

  • avgjøre om en gitt lidelse skal kunne godkjennes som yrkesskade eller yrkessykdom likestilt med yrkesskade,

  • fastsette medisinsk invaliditetsgrad/ervervsmessig uføregrad, og/eller

  • fastsette erstatning.

Partene har tidligere vært enig om at yrkesskader og yrkessykdommer bør behandles på forskjellig måte. Partene vil også vurdere om yrkessykdommer bør skilles ut fra dagens yrkesskadeforsikringsordning, og heller organiseres som en såkalt «pay as you go»-ordning. Ved vurderingen skal ønsket om/behovet for raskere saksbehandling og bedret oversikt over kostnadene ved ordningen, iakttas.»

Våren 2001 besluttet partene at det videre arbeidet med å forandre yrkesskadeordningen måtte ses i sammenheng med arbeidet i det offentlige nedsatte yrkesskadeutvalget.

3.7 Tidligere offentlige utredninger

Spørsmålet om yrkesskadereglene fortsatt skal være en del av folketrygden, har vært gjenstand for vurdering ved flere anledninger. I dette punktet redegjøres det nærmere for de mest sentrale utredninger på området.

3.7.1 Walmann-utvalget

Tidligere lov om yrkesskadetrygd av 12. desember 1958 ble, med virkning fra 1. januar 1971, med en del materielle endringer, inkorporert som kapittel 11 i lov 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd. Da yrkesskadebestemmelsene ble tatt inn i folketrygdloven, ble det ikke foretatt noen prinsipiell vurdering av yrkesskadetrygdordningen. Det var først og fremst behovet for mer teknisk pregede endringer i stønadsprogrammet som ble vurdert.

Ved kgl. res. 7. februar 1975 ble det oppnevnt et utvalg « til å utrede visse spørsmål vedrørende ytelser fra folketrygden som følge av skade eller sykdom som har sammenheng med den trygdedes engasjement i arbeidslivet ». Utvalget ble ledet av daværende underdirektør Bjørn Inge Walmann i Rikstrygdeverket. Arbeidet resulterte i utredningen NOU 1976: 16.

Det ble der foreslått en «harmonisering» av folketrygdens ordinære stønader og stønadene ved yrkesskader. Man tok sikte på å avskaffe særfordelene ved yrkesskader, i tillegg til å bedre folketrygdens stønader. Utvalget understreket at det var en forutsetning for forslaget at det kunne gis «vanlig» erstatning ved yrkesskader. Ved drøftingen av de mange enkeltspørsmål, brukte utvalget opphevingen av arbeidsgivernes fritakelse for erstatningsansvar som et argument mot at det skulle gis trygdemessige fordeler ved yrkesskader.

Utvalgets arbeid medførte ingen endringer på yrkesskadeområdet.

3.7.2 Trygdefinansieringsutvalget

Et annet utvalg som har vurdert yrkesskadetrygdordningen, er Trygdefinansieringsutvalget, som ble ledet av departementsråd Jon O. Norbom. Dette utvalget ble oppnevnt ved kgl. res. 25. november 1982. Utvalget skulle foreta en inngående analyse og vurdering av folketrygdens økonomi. Utvalget avga sin innstilling i mars 1984, se NOU 1984: 10.

Trygdefinansieringsutvalget sier seg enig i med Walmann-utvalget, da det vanskelig kan se noe rent prinsipielt grunnlag for at folketrygden skal gi særfordeler ved yrkesskader. Trygdefinansieringsutvalget framholder at forutsetningen for å oppheve folketrygdens særordninger på dette området, må være at disse overføres til andre ordninger. Etter utvalgets mening bør disse inngå som en del av en obligatorisk ansvarsforsikring for arbeidsgivere.

3.7.3 Yrkesskadeerstatningslovutvalget

Utvalget til å vurdere arbeidstakernes erstatningsrettslige stilling ved arbeidsulykker og yrkessykdommer (Yrkesskadeerstatningslovutvalget), ble oppnevnt ved kgl. res. 11. september 1981. Utvalget ble ledet av daværende byrettsjustitiarius Hans Bendiksby. På grunnlag av utvalgets forslag (NOU 1988: 6) ble det fremmet en proposisjon Ot.prp. nr. 44 (1988–89) om lov om erstatning og forsikring ved yrkesskader.

Lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring trådte i kraft 1. januar 1990. Arbeidsgiverne er pålagt en plikt til å tegne forsikring, og arbeidstakerne som blir skadet, får et rettskrav på erstatning direkte fra forsikringsselskapet, se punkt 3.5.2. Denne lovfestede objektive erstatningsordningen kommer i tillegg til folketrygdlovens yrkesskadebestemmelser. Erstatningen fastsettes slik at den sammen med trygdeytelsene tar sikte på å gi full kompensasjon for den skadelidtes økonomiske tap. I 1991 ble det knyttet en refusjonsordning for trygdens utgifter til yrkesskadeforsikringsordningen.

Innføringen av lov om yrkesskadeforsikring av 1989 aktualiserte i enda større grad spørsmålet om folketrygdens særbestemmelser ved yrkesskader burde oppheves.

3.7.4 Trygdelovutvalget

Trygdelovutvalget ble oppnevnt ved kgl. res. 30. april 1981, og ble ledet av professor dr. juris Asbjørn Kjønstad. Utvalgets mandat tilsa at det i første rekke skulle beskjeftige seg med de formelle sider av folketrygdens regelverk (det lovtekniske og det redaksjonelle). Forslag om begrensede materielle endringer skulle likevel kunne tas opp, dersom de ville medføre klare forenklinger.

Utvalgets innstilling forelå som NOU 1990: 20. På bakgrunn av denne ble det fremmet en proposisjon Ot.prp. nr. 29 (1995–96) om ny folketrygdlov. Den nye folketrygdloven (lov 28. februar 1997 nr. 19) trådte i kraft 1. mai 1997. Det alt vesentlige av tidligere særfordeler ved yrkesskader ble videreført som en del av folketrygdens stønadssystem.

Trygdelovutvalget har også foretatt en vurdering av kompensasjonssystemet ved yrkesskader. Utvalget uttaler på s. 573 blant annet:

«Hvis det fra samfunnets side er ønskelig at alle som blir yrkesskadd, skal ha rett til full erstatning, burde det kunne gjøres enklere enn det flersporede system som nå har vokst fram. Det regelkompleks som knytter seg til folketrygdlovens kapittel 11 og den nye forsikringsordningen kunne smeltes sammen til én ordning med felles finansiering og felles administrasjon. Om administrasjonen av en slik ordning bør legges til den offentlige trygdeetaten eller til private forsikringsselskaper er et mindre spørsmål. Det viktigste er at det samlede økonomiske kompensasjonssystem ikke blir for komplisert og saksbehandlingen for langdryg og ressurskrevende.»

Utvalgets forslag på s. 573 tar utgangspunkt i gjeldende rett. Det vil si at folketrygdloven fortsatt skal inneholde særregler ved yrkesskader. Utvalget påpeker imidlertid at kapittel 11 i folketrygdloven av 1966 kan oppfattes forvirrende, i og med at enkelte bestemmelser er plassert i de enkelte stønadskapitler, mens noen finnes i kapittel 11. Man foreslår derfor at alle bestemmelser som gjelder selve godkjennelsen av et tilfelle som yrkesskade samles i et eget kapittel, mens særbestemmelser om yrkesskade på de ulike stønadsområdene tas inn i respektive stønadskapitler.

I NOU 1990: 20 s. 79 uttaler Trygdelovutvalget følgende: «Utvalget har ikke tatt stilling til spørsmålet om folketrygdloven bør ha særregler for yrkesskadetilfellene, da dette ligger utenfor utvalgets mandat. Vi har plassert alle bestemmelsene om yrkesskade i slutten av hvert kapittel og i to egne kapitler (17 og 18). Disse bestemmelsene kan sløyfes hvis det er ønskelig at folketrygdloven ikke skal ha egne yrkesskaderegler. Dermed vil loven bli vesenlig forenklet.»

3.7.5 Lovstrukturutvalget

Etter forslag fra Forbruker- og administrasjonsdepartementet (FAD), ble det ved kgl. res. 8. september 1989 oppnevnt et utvalg til å vurdere strukturen i det norske lovverket. Utvalget ble i mandatet benevnt «Lovstrukturutvalget», og ledet av prosjektleder Brynjar Mørkved, Forvaltningspolitisk avdeling i FAD. I henhold til mandatet, skulle utvalget fremme forslag om opprydding i lovverket, herunder fremme konkrete forslag til hvilke lover som burde oppheves og/eller slås sammen.

I NOU 1992: 32, punkt 9.20 Trygde- og pensjonslovgivningen, uttaler utvalget s. 149 første spalte:

«Lovstrukturutvalget er enig med Trygdelovutvalget i at reglene for yrkesskadetrygd har fått et noe uheldig to-sporet system i lovverket, og at det er et behov for en samordning av reglene. Denne samordningen må imidlertid skje på materielt nivå, og vi går derfor ikke nærmere inn på dette her.»

3.7.6 Sosial- og helsedepartementets arbeid i 1990-årene

Spørsmålet om å overføre folketrygdens særfordeler ved yrkesskade til privat forsikring, ble som nevnt omtalt både ved innføring av yrkesskadeforsikringsloven i 1990, og ved den tilknyttede refusjonsordningen for trygdens utgifter i 1991. Ved begge anledninger ble det lagt til grunn at folketrygdens særfordeler foreløpig skulle ligge «i bunnen» og at yrkesskadeforsikringen skulle gi tilleggsytelser. I forbindelse med sistnevnte lovendring uttales det i Ot.prp. nr. 77 (1989–1990) at særfordelene på sikt burde overlates helt eller delvis til privat forsikring. Spesielt ble menerstatningen nevnt som aktuell for overføring.

Som nevnt i punkt 3.7.4 ga Trygdelovutvalget uttrykk for at en avvikling av folketrygdens særfordeler ville være en forenkling. Lovstrukturutvalget uttalte i NOU 1992: 32, at folketrygdens særfordeler ved yrkesskade og yrkesskadeforsikringen burde slås sammen og at et «tosporede» system er lite hensiktsmessig.

Sosial- og helsedepartementet sendte derfor høsten 1994 ut et separat høringsbrev med forslag om forenkling av folketrygdens særfordeler ved yrkesskade. De viktigste forslagene var en fullstendig overføring av menerstatningen for ikke-økonomisk tap til forsikringsordningen, og avvikling av de særskilte beregningsregler for pensjon ved yrkesskade.

De fleste høringsinstansene var positive til en slik forenkling, og mange ga uttrykk for at særfordelene i folketrygden burde avvikles helt. Landsorganisasjonen i Norge tok ikke direkte stilling til forslagene, men mente at eventuell endring blant annet burde bero inntil SINTEF hadde evaluert yrkesskadeforsikringsordningen. Næringslivets Hovedorganisasjon uttalte at man i prinsippet var enig i en forenkling, men mente imidlertid at dette bare burde skje i kombinasjon med en omlegging av refusjonsordningen.

Departementet trakk på denne bakgrunn følgende konklusjon i Ot.prp. nr. 29 (1995–96) s. 21 annen spalte:

«Departementet vil på denne bakgrunn ikke fremme forslag om avvikling av mènerstatning i forbindelse med forenklet folketrygdlov, se utkastets § 13–16. Departementet foreslår heller ikke endringer i de særlige beregningsregler ved yrkesskade. Det foreslås kun enkelte justeringer og avvikling av bestemmelser uten praktisk betydning, se … (..)»

Sosial- og helsedepartementet la i 1999 fram utjamningsmeldinga om fordeling av inntekt og levekår i Noreg, se St.meld. nr. 50 (1998–99). I oppfølgingen peker enkelte medlemmer i Stortingets sosialkomite på at det ofte tar svært lang tid før en sak er ferdig behandlet i yrkesskadeforsikringsordningen. Det etterlyses bedre retningslinjer for innvilgelse av forsikringsbeløp og tidsfrister for saksbehandling. Videre stilles det spørsmål om ikke forsikringsselskapenes plikt til å utbetale yrkesskadeerstatning burde utløses av Rikstrygdeverkets vedtak om yrkesskade. Se Innst. S nr. 222 (1999–2000) s. 60 og 69.

Bakgrunnen for Yrkesskadelovutvalget er beskrevet i utredningens punkt 2.2.

Boks 3.1 Andre utredninger der yrkesskadeproblematikk er drøftet

  1. Bratt, Efskind og Ørstavik: Lov om yrkesskadeforsikring. En utredning om hvorvidt den nye ordningen bør revideres. Trondheim 1993.

  2. Mowe, Nygård, Lien og Tellnes: Søkelys på yrkesskadeforsikringen. Oslo 1997.

  3. SINTEF-rapport med evaluering av yrkesskadeforsikringsordningen.

  4. LO-NHO-rapport: En utredning om yrkesskadeforsikring. Oslo januar 2000.

  5. St. prp. nr. 51 (1994–1995) evaluering av yrkesskadeforsikringsordningen og refusjonsordningen for trygdens utgifter.

  6. NOU 1999: 13 Kvinners helse i Norge.

  7. Rapport om muligheten for å skille arbeidsulykker og yrkessykdommer i yrkesskadeforsikringsordningen. Avgitt til Sosial- og helsedepartementer 26. august 1996.

  8. Rapport om muligheten for å harmonisere yrkesskadebegrepene i folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven. Avgitt til Sosial- og helsedepartementet den 8. september 1998.

  9. Rapport om muligheten for å likestille visse muskel/skjelettlidelser med yrkesskade. Avgitt til Sosial- og helsedepartementet den 22. november 1999.

4 Gjeldende yrkesskadeordninger

4.1 Innledning

I dette kapitlet beskrives hovedtrekkene ved de ulike kompensasjonsordningene som i dag finnes på yrkesskadeområdet. Det gis en oversikt over vilkår, ytelser, saksbehandling, organisering og finansiering.

Trygdeytelser utgjør en viktig form for økonomisk kompensasjon ved personskade og sykdom. Folketrygden er i utgangspunktet universell, i den forstand at stønadsordningene omfatter hele befolkningen, med like vilkår for alle. Den sikrer normalt ytelser ut fra hvilket behov den enkelte har, og ikke ut fra hvilken årsak som ligger bak behovet. Uansett årsak til en personskade vil det kunne foreligge rett til de ordinære ytelser fra folketrygden.

En yrkesskadet person kan også ha rett til særskilte yrkesskadefordeler fra folketrygden . I utgangspunktet utbetales de samme ytelser ved yrkesskader som ved andre skader og sykdommer. Men for den som blir rammet av en yrkesskade gjelder det gunstigere tildelings- og utmålingsregler enn etter folketrygdens ordinære stønadsprogram. I tillegg kan det også gis en særskilt menerstatning ved varig medisinsk invaliditet.

I tillegg til særskilte fordeler fra folketrygden, kan en yrkesskadet person ha rett til erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring . Loven trådte i kraft 1. januar 1990 og pålegger arbeidsgivere å tegne yrkesskadeforsikring til fordel for sine ansatte. Erstatningen utbetales på objektivt grunnlag. Det vil si at det ikke er nødvendig å finne fram til en ansvarlig skadevolder. Erstatningspostene er i stor grad standardiserte, og kommer i tillegg til folketrygdens yrkesskadefordeler. Forsikringsordningen har stort sett gjort erstatningsreglene på dette området overflødige. Arbeidstakernes rettigheter etter loven kan ikke begrenses gjennom avtaler.

De to ordningene har en noe ulik bakgrunn, forutsetninger og rammevilkår . Det gjelder for eksempel i forhold til saksbehandlingsregler, statlig styring o.l. Videre har ordningene et noe ulikt formål, idet folketrygden normalt omfatter hele befolkningen og gir dekning ut fra behov, mens forsikringen gjelder for dem som er omfattet av forsikringsavtalen og skal dekke den risikoen som det er innbetalt premie for. Trygdeetaten og forsikringsselskapene er heller ikke bundet av hverandres avgjørelser. Se nærmere om disse forskjellene i punkt 4.4 og 4.5 nedenfor.

Enkelte persongrupper er også omfattet av særskilte ordninger som gir kompensasjon ved yrkesskader. Hovedtariffavtalene i statlig og kommunal sektor supplerer yrkesskadeforsikringen med enkelte særregler. Tariffavtalene har et noe videre dekningsfelt og kan gi en noe høyere erstatning. Av andre særskilte ordninger nevnes at det finnes en egen forskrift med regler for utbetaling av engangserstatning ved dødsfall og invaliditet for vernepliktige m.fl. Videre er det inngått en særavtale for personell som tjenestegjør i internasjonale fredsoperasjoner.

Det finnes enkelte særordninger som gir kompensasjon ved personskader, og som har visse likhetstrekk til regelverket ved yrkesskader. Fra 2000 til 2003 var det en egen ordning med kompensasjon til tidligere Nordsjødykkere som har fått varig helsesvikt. En tilsvarende særordning vurderes innført i forskrifts form for militært personell som har deltatt i internasjonale fredsoperasjoner. Dette vil gjelde personer som ikke omfattes av yrkesskadeforsikringsloven eller særavtalen for personell som tjenestegjør i internasjonale fredsoperasjoner. Slike ordninger faller utenfor rekkevidden av utvalgets mandat, og vil derfor ikke bli nærmere beskrevet eller drøftet i det følgende.

I den videre framstillingen brukes uttrykket ulykkesskade om skade etter arbeidsulykke (en plutselig eller uventet ytre påkjenning), og med yrkessykdom menes sykdom som skyldes påvirkning over tid . Som en overbygning til disse to uttrykkene brukes begrepet yrkesskade som synonymt med både ulykkesskade og yrkessykdom.

4.2 Omfang og personkrets

4.2.1 Virkeområde i tid

Trygdeordningene

Tidligere yrkesskadelovgivning har mistet mye av sin praktiske betydning. Lov om yrkesskadetrygd av 1958 gjelder fortsatt, men bare for eldre saker. Det er yrkesskader som er påført før 1. januar 1971 og skader som er meldt før 1. januar 1990. En del ytelser utbetales fortsatt etter denne loven.

Den tidligere folketrygdloven av 1966 er avløst av nåværende lov om folketrygd av 1997. Det er ingen vesentlige materielle forskjeller mellom lovene, men på enkelte punkter var bestemmelsene i tidligere folketrygdlov gunstigere, for eksempel ved at det kunne ytes uførepensjon ned til 15 prosent uførhet (i dag kreves minst 30 prosent uførhet). Krav som er framsatt etter at den nye folketrygdloven trådte i kraft (1. mai 1997) blir behandlet etter denne loven.

Yrkesskadeforsikringsloven

Yrkesskadeforsikringsloven av 1989 gjelder ikke for skader eller sykdommer som er konstatert før lovens ikrafttredelse (1. januar 1990), se § 21. Loven gjelder således også for skader og sykdommer som er forårsaket før dette tidspunktet, men som først blir konstatert etterpå. Dette har særlig betydning for yrkessykdommer, som ofte kan ha en lang utviklingstid. Det har vært noe uklart hva som nærmere ligger i begrepet «konstatert». Den senere tids rettspraksis 1 om spørsmålet har gitt en noe nærmere avklaring.

Høyesterett uttaler i Rt. 2000 s. 70 blant annet følgende om bestemmelsen:

«Konstatering betyr etter vanlig språklig forståelse at skade eller sykdom er fastslått som en kjensgjerning. De hensyn som ligger til grunn for innføringen av den tvungne yrkesskadeforsikringen, tilsier en viss liberalitet i forhold til skadelidte i de tilfelle det kan være tvil om når skade eller sykdom er fastslått.

Reelle hensyn underbygger at en konstatering før lovens ikrafttredelse først må antas å foreligge når det er rimelig klart at skaden eller sykdommen er påvist. Når en skade eller sykdom er konstatert før lovens ikrafttredelse, utelukker dette erstatning etter loven. Skadelidte vil i tilfelle være henvist til å fremme kravet ovenfor den ansvarlige arbeidsgiver og eventuelt dennes forsikringsselskap. Lovgiver har i forarbeidene pekt på de uheldige konsekvenser av dette (…).

Dersom skadelidte «har oppdaget skaden» før 1. januar 1990, innebærer dette etter lovforarbeidene at skaden er konstatert. Det kreves ikke at en lege må foreta konstateringen eller at det foreligger en medisinsk diagnose. Dersom skadelidte er klar over skaden eller sykdommen, vil dette normalt være tilstrekkelig. En mer eller mindre begrunnet mistanke kan imidlertid ikke likestilles med at skadelidte har oppdaget skaden.»

Videre er det lagt til grunn at bestemmelsen bare regulerer hvilke tilfeller som omfattes av loven. Det er ikke nok at skaden/sykdommen er konstatert etter 1. januar 1990, vedkommende må også ha vært arbeidstaker etter dette tidspunktet.

4.2.2 Stedlig virkeområde for reglene om yrkesskade

Folketrygdloven

Den skadede må som utgangspunkt være medlem i folketrygden for å få rett til ytelser ved yrkesskade. Reglene om medlemskap står i folketrygdloven kapittel 2. Medlem er som utgangspunkt alle som er bosatt eller arbeider i Norge eller på den norske delen av kontinentalsokkelen. Enkelte arbeidstakere kan være unntatt medlemskap etter konvensjoner med andre land. EØS-avtalen, som innebærer full tilpasning til EF-forordning 1408/71, gjelder også ved yrkesskade, se forskrift av 1. desember 2000 nr. 1204.

Særskilte regler om medlemskap som gir trygdedekning bare ved yrkesskade er tatt inn i folketrygdloven § 2–6. Etter denne bestemmelsen er utenlandsk statsborger, som ikke er bosatt i Norge, medlem med rett til ytelser ved yrkesskade dersom han eller hun:

  • er arbeidstaker på skip i utenriksfart som er registrert i det ordinære norske skipsregisteret,

  • arbeider på et norsk fiskefartøy, eller

  • arbeider i et norsk sivilt luftfartsselskap.

Yrkesskadeforsikringsloven

Arbeidsgiverens geografiske tilknytning er avgjørende for om yrkesskadeforsikringsloven kommer til anvendelse. Lovens § 1 første ledd lyder:

«Loven gjelder ved personskade påført arbeidstakere hos arbeidsgivere i riket.»

Hvor i verden arbeidstakeren utfører sitt arbeid har altså ikke betydning så lenge arbeidsgiveren fyller det geografiske kravet. Arbeidstakerens statsborgerskap og bosted er heller ikke av betydning. Med hjemmel i § 1 andre ledd er det i forskrift av 13. oktober 1989 nr. 1041 gitt nærmere regler. Forskriften har detaljerte omfangsbestemmelser om lovens anvendelse for særskilte grupper. Dette gjelder blant annet i forhold til:

  • norske arbeidsgivere i utlandet,

  • utenlandske arbeidsgivere i Norge, og

  • arbeidstakere på skip, boreplattformer o.l.

Det framgår av forskriftens siste ledd at loven gjelder for arbeidstakere som skal være omfattet av norsk lovgivning i henhold til trygdekoordineringsreglene i EØS-avtalen, uten hensyn til hva som ellers er bestemt i loven eller forskriften. På dette punktet er det altså full overensstemmelse med folketrygdloven.

4.2.3 Personkrets

Det er en bestemt personkrets som omfattes av reglene om yrkesskade. Dette er i første rekke arbeidstakere, men enkelte andre grupper er også omfattet. Folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven har noe forskjellige regler om hvem som omfattes.

Folketrygdloven

Særreglene ved yrkesskade gjelder for arbeidstakere, som er definert slik i folketrygdloven § 1–8:

«Med arbeidstaker menes enhver som arbeider i en annens tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse».

Hvem som regnes for å være arbeidstaker (tjenestebegrepet) må avgrenses mot frilanser og selvstendig næringsdrivende. Ved avgjørelsen av om en person skal regnes som arbeidstaker, skal det i henhold til forarbeidene 2 legges vekt på om han eller hun:

  • har en arbeidsavtale,

  • har stilt sin arbeidskraft til disposisjon for en annen person (arbeidsgiver),

  • er underlagt en annen persons (arbeidsgiverens) tilsyn og instruksjonsmyndighet,

  • har plikt til å utføre arbeidet personlig,

  • benytter en annens (arbeidsgiverens) redskaper, materialer og lokaler,

  • om det er avtalt at godtgjørelsen skal utbetales med jevne mellomrom.

Også enkelte andre persongrupper enn arbeidstakere er på visse vilkår yrkesskadedekket, se folketrygdloven §§ 13–7 til 13–12. Dette gjelder fiskere og fangstmenn, militærpersoner, studenter og skoleelever, deltakere i arbeidsmarkedstiltak o.l., medlemmer som oppholder seg i institusjon eller utfører samfunnstjeneste og medlemmer som utfører branntjeneste/redningstjeneste o.l. For disse gruppene gjelder det også en del særskilte regler for når og hvor yrkesskadedekningen gjelder . Se nærmere i punkt 4.3.2.

Selvstendig næringsdrivende og frilansere kan mot en særskilt premie tegne frivillig yrkesskadetrygd dersom den forventede årsinntekten overstiger grunnbeløpet i folketrygden (56 861 kroner per 1. mai 2003), se folketrygdloven § 13–13. Det er i medhold av bestemmelsens tredje ledd gitt forskrift med nærmere regler, herunder om premie og premiegrunnlag.

Yrkesskadeforsikringsloven

Arbeidsgiver er pålagt å tegne forsikring mot yrkesskade for sine ansatte. I yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav a er arbeidsgiver definert som «det offentlige og enhver annen som i eller utenfor ervervsvirksomhet har noen i sin tjeneste.». Definisjonen av begrepet arbeidsgiver er hentet fra skadeserstatningsloven § 2–1, og det er forutsatt at den skal forstås på samme måte.

Arbeidsgiveren må selv påse at han eller hun har den nødvendige forsikring. For at manglende forsikring ikke skal ramme arbeidstakerne, er det bestemt at alle godkjente forsikringsselskaper i fellesskap hefter for uforsikredes arbeidstakernes tap, se yrkesskadeforsikringsloven § 7. Dette ansvaret administreres av Yrkesskadeforsikringsforeningen (nærmere omtalt i punkt 4.5.3). Det foreligger ikke nøyaktige tall over hvor stort antallet uforsikrede er totalt. Siden ikrafttredelsen av yrkesskadeforsikringsloven, er det per 1. september 2003 meldt 732 saker med krav om erstatning der arbeidsgiver ikke har tegnet forsikring.

For å være omfattet av loven er det vilkår at man regnes som arbeidstaker. Etter yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b regner man som arbeidstaker:

«(…) enhver som gjør arbeid eller utfører verv i arbeidsgiverens tjeneste, herunder ombudsmann i offentlig virksomhet, befal og menige under militærtjeneste og andre under pålagt tjenestegjøring for det offentlige, samt innsatte, pasienter e.l. som deltar i arbeidsvirksomhet i kriminalomsorgens anstalter, i helseinstitusjoner e.l..»

Også her bygger definisjonen på skadeserstatningsloven. Oppdragstakere faller utenfor arbeidstakerbegrepet. Grensedragningen kan imidlertid være vanskelig å trekke i en del tilfeller. Definisjonen har en noe videre rekkevidde enn arbeidstakerbegrepet etter folketrygdloven § 1–8, se ovenfor.

I medhold av yrkesskadeforsikringsloven § 1 andre ledd er det ved kgl. res. 13. oktober 1989 gitt nærmere regler om blant annet lovens virkeområde. I forskriftens del I (5) foreligger en nærmere presisering av arbeidstakerbegrepet.

Selvstendige næringsdrivende faller utenfor forsikringsplikten etter loven. Det har imidlertid vært praksis hos enkelte forsikringsselskaper å tilby arbeidsgivere som deltar i den daglige drift med minst 50 prosent, en dekning på lik linje med arbeidstakerne.

Oppsummeringsvis kan man si at både folketrygdens yrkesskadedekning og yrkesskadeforsikringsloven omfatter arbeidstakere. Folketrygden dekker i tillegg enkelte andre grupper. En særlig viktig gruppe er skoleelever og studenter, som utgjør omlag en million personer.

4.3 Vilkårene for rett til ytelser/erstatning ved yrkesskade

4.3.1 Innledning

I hovedsak må to hovedbetingelser være oppfylt for at en skade/sykdom skal kunne godkjennes som en yrkesskade:

  • Skaden/sykdommen må ha oppstått i en arbeidsrelatert situasjon (se punkt 4.3.2).

  • Det må foreligge en yrkesskade eller en likestilt yrkessykdom (se punkt 4.3.3).

Både folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven bygger på disse hovedbetingelsene. Selv om det finnes enkelte forskjeller i vilkårene mellom de to ordningene, er hovedtrekkene like. I framstillingen nedenfor vil de to ordningene derfor bli behandlet sammen, men de mest relevante ulikhetene blir påpekt. Tariffestede rettigheter er kort omtalt der de har særskilt betydning.

4.3.2 Kravet til aktivitet, sted og tid (bedriftsmessige vilkår)

Krav om at skaden/sykdommen må ha oppstått i en arbeidsrelatert situasjon

Utgangspunktet for yrkesskadedekningen er at den omfatter skader/sykdommer som har oppstått i arbeidsrelaterte situasjoner. Skader som oppstår i fritiden dekkes normalt ikke.

Folketrygdloven § 13–6 og yrkesskadeforsikringsloven § 10 angir når og hvor yrkesskadedekningen gjelder. Det er en forutsetning at skaden eller sykdommen er påført:

  • på arbeidsstedet,

  • i arbeidstiden,

  • mens man er i arbeid.

Det kreves altså at skaden/sykdommen må være oppstått på arbeidsstedet . For arbeidstakere som har et stasjonært (fast) arbeidssted , gjelder yrkesskadedekningen i hovedsak for bedriftsområdet. Men arbeidstakerne vil også være dekket mens de er på oppdrag utenfor kontoret, for eksempel på tjenestereise eller kundebesøk. For arbeidstakere med ambulerende arbeidssted , for eksempel skogsarbeid, anleggsarbeid, transport mv., er situasjonen noe annerledes. For disse arbeidstakerne vil yrkesskadedekningen gjelde der arbeidet rent faktisk utføres.

Skader som oppstår på reise mellom hjem og arbeidssted eller oppdragssted, omfattes normalt ikke av yrkesskadedekningen. Bakgrunnen for det er at de ikke skyldes bedriften eller den spesielle risikoen knyttet til den. Det gjelder visse unntak, blant annet når transporten skjer i arbeidsgiverens regi eller er av en slik karakter at den medfører vesentlig økt risiko for skade, se lovens § 13–6 siste ledd første punktum.

I 2000 ble det avsagt to dommer av Høyesterett om skader som inntrådte på vei til arbeidsstedet (Rt. 2000 s. 220 og Rt. 2000 s. 1028). Begge tilfeller omhandlet arbeidstakere som primært hadde ambulant (vekslende) arbeidssted der firmabil ble benyttet. De hadde også lønn fra det tidspunkt de reiste hjemmefra samt kjøregodtgjørelse. Begge omkom i ulykker på vei fra hjemmet til dagens første oppdragssted. Dødsfallene ble ikke godkjent som yrkesskader, da man anså at ulykkene inntraff utenfor lovens dekningsområde. De etterlatte anførte bl.a. at det måtte oppstilles andre regler for ambulante arbeidstakere, enn for dem med stasjonært arbeid. Videre at bruk av firmabil ikke ga arbeidstakerne handlingsalternativer. De var undergitt arbeidsgivers kontroll. Førstnevnte avgjørelse ble avsagt under dissens 3–2. Flertallet la vesentlig vekt på at det ut fra lovens ordlyd, forarbeidene og langvarig forvaltningspraksis ikke var grunnlag for å fravike det som var lovens klare utgangspunkt. I sistnevnte avgjørelse ble det enstemmig bygget på samme rettsoppfatning. Den omstendighet at det der i tillegg forelå en vaktordning som kunne innebære «utrykning» etter arbeidstid og at aktuelle oppdrag var avtalt dagen før, ble ikke vektlagt. Det kan for øvrig nevnes at de etterlatte fikk erstatning etter tariffavtalens bestemmelser.

De siste årene har det blitt mer utbredt med hjemmekontor, og med arbeidsforhold uten noe fast kontorsted, såkalt fjernarbeid. Foreløpig foreligger det lite praksis med hensyn til hvor langt yrkesskadedekningen rekker i slike tilfeller.

Ved hjemmekontor slår begrunnelsen bak yrkesskadedekningen ikke til ved at er tale om en risiko arbeidsgiver vanligvis ikke står ansvarlig for, eller kan kontrollere eller forebygge. Allerede på 1970-tallet slo Trygderetten imidlertid fast at der arbeidet måtte anses påbegynt i hjemmet, var en arbeidstaker yrkesskadedekket på vei til det som ellers ville ha vært første arbeidssted. Retten knesatte med dette et prinsipp om at yrkesskadedekningen også kunne omfatte arbeidstakers arbeid i eget hjem. Prinsippet har senere blitt fulgt opp i trygdeetatens praksis, men uten at det foreligger klargjørende skriftlige retningslinjer for skjønnsutøvelsen. Retten synes i sin begrunnelse å ha tillagt vesentlig vekt den omstendighet at skadelidte på grunn av plassmangel hos arbeidsgiver ikke hadde fått tildelt eget kontor, men at hun av praktiske årsaker startet arbeidsdagen i eget hjem. Dette forhold ble i en ny og prinsipiell avgjørelse om yrkesskadedekningen ved «hjemmekontor» nesten 30 år senere, holdt opp som et vilkår av retten, se nedenfor.

I kjennelse den 26. januar 2001 (ankesak 99/03756) har Trygderetten i rett satt fem juridiske rettsmedlemmer behandlet yrkesskadereglene ved «hjemmekontor» samt bruk av mobiltelefon under reise. En leveransesjef skadet seg i en bilulykke på vei fra et møte i A til B. Tilfellet ble ikke godkjent, idet han ble oppfattet på vei hjem fra siste arbeidssted. Skadelidte anførte at han hadde «hjemmekontor» der han skulle gjennomgå e-post, og han hadde benyttet mobiltelefon i arbeidsøyemed under reisen. Trygderetten stadfestet avslaget, og la blant annet vekt på at skadelidtes hensikt med reisen var å komme seg hjem, ikke for å arbeide. Det ble i den forbindelse pekt på at ulykken inntraff om kvelden. Det var videre ingen arbeidsplikt etter hjemkomst. At han rutinemessig og på selvvalgt tidspunkt skulle lese e-posten, kunne i seg selv ikke gi grunnlag for yrkesskadedekning på hjemveien. Retten fant grunnlag for å presisere at praksis med såkalt «hjemmekontor» begrenser seg til tilfeller der vedkommende normalt ikke har tilgang til tilsvarende kontorfunksjoner andre steder. Trygderetten antok at bruk av mobiltelefon under reisen hadde så begrenset omfang ut fra trafikale forhold, at den spilte liten rolle for yrkesskadedekningen.

I forsikring er det så langt utvalget kjenner til utarbeidet enkelte vilkår som må være oppfylt for å anse en hjemmearbeidende for yrkesskadedekket. Det er for det første kun i det rom som benyttes som hjemmekontor at yrkesskadedekningen gjelder. Med hensyn til arbeidstid, må det tas utgangspunkt i den enkeltes arbeidsavtale eller hva som er normalarbeidstiden. Yrkesskadedekningen gjelder mens vedkommende er i arbeid i lovens forstand. Det vil eksempelvis si at vedkommende ikke er dekket mens han eller hun skummer igjennom saksdokumenter mens man ser på TV.

Begrepet «i arbeidstiden» avgrenser den tid arbeidstakeren er yrkesskadedekket. Opphold på arbeidsstedet før og etter den vanlige arbeidstiden vil normalt ikke være omfattet, med mindre det dreier seg om overtidsarbeid, bortrydding av arbeidsredskaper, forberedelse til arbeid, skifting av klær o.l. Hvilepauser inngår som et naturlig ledd i arbeidet. Spisepauser på arbeidsstedet eller i spiserom anses i denne forbindelse som en del av arbeidstiden og omfattes av yrkesskadedekningen.

Betingelsen om at vedkommende må være i arbeid er i praksis ansett for å ha liten selvstendig betydning ved siden av de øvrige betingelsene. Begrepet «i arbeid» omfatter også gjøremål som har tilknytning til det ordinære arbeidet, for eksempel hvilepauser/spisepauser. Skader som oppstår i forbindelse med rent private gjøremål vil normalt ikke bli dekket.

Utvidet yrkesskadedekning for visse grupper

Enkelte grupper av arbeidstakere har en utvidet yrkesskadedekning i folketrygden . Etter folketrygdloven § 13–6 tredje ledd er arbeidstakere på skip på 100 brutto registertonn eller mer kontinuerlig yrkesskadedekket (24-timers trygd) i hele det tidsrommet de er om bord . Tilsvarende er arbeidstakere på anlegg eller innretninger i oljevirksomhet til havs, kontinuerlig yrkesskadedekket så lenge de oppholder seg på anlegget eller innretningen.

Som nevnt tidligere er også enkelte andre persongrupper enn arbeidstakere yrkesskadedekket etter folketrygdloven, se punkt 4.2.3 ovenfor. For disse gruppene gjelder det også enkelte særskilte regler for yrkesskadedekningens utstrekning . De viktigste særreglene er:

  • For fiskere og fangstmenn gjelder yrkesskadedekningen for skader som oppstår under utøvelse av næringen (folketrygdloven § 13–7).

  • Vernepliktige m.fl. er kontinuerlig dekket fra tiltredelse til dimittering. Også annet militært personell har en noe videre yrkesskadedekning enn arbeidstakere for øvrig (folketrygdloven § 13–8).

  • Elever og studenter er yrkesskadedekket for skader som påføres på undervisningsstedet i undervisningstiden, og ved arrangementer i skolens regi (folketrygdloven § 13–10).

Arbeidstakere i offentlig sektor har en noe videre yrkesskadedekning etter tariffavtale :

  • Etter hovedtariffavtalen i statlig sektor (fellesbestemmelsene § 24), ytes erstatning når arbeidstakeren skades ved ulykke på direkte reise mellom hjem og oppdragssted (uten at arbeidstakeren har vært innom sitt faste arbeidssted) og på tjenestereise.

  • Etter hovedtariffavtalen i kommunal sektor (fellesbestemmelsene § 11) ytes det erstatning når arbeidstakeren skades ved ulykke på direkte reise mellom hjem og arbeidssted og på tjenestereise.

Begrepet «direkte reise» er tatt inn for å avgrense mot private avstikkere, for eksempel til butikken, postkontoret eller barnehage.

4.3.3 Skader og sykdommer som omfattes av yrkesskadedekningen

Innledning

Regler om hvilke skader og sykdommer som skal anses som en yrkesskade finnes i folketrygdloven §§ 13–3 og 13–4, og i yrkesskadeforsikringsloven § 11, se boks 4.1.

Boks 4.2 Regler om hvilke skader og sykdommer som regnes som en yrkesskade

Folketrygdloven § 13–3. Yrkesskade

Med yrkesskade menes en personskade, en sykdom eller et dødsfall som skyldes en arbeidsulykke som skjer mens medlemmet er yrkesskadedekket, se §§ 13–6 til 13–13.

Som arbeidsulykke regnes en plutselig eller uventet ytre hending som medlemmet har vært utsatt for i arbeidet. Som arbeidsulykke regnes også en konkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid.

Belastningslidelser som over tid har utviklet seg i muskel-/skjelett-systemet, regnes ikke som yrkesskade. Det samme gjelder lidelser som har utviklet seg som følge av psykiske påkjenninger eller belastninger over tid.

Som personskade regnes også skade på protese og støttebandasje.

Folketrygdloven § 13–4. Yrkessykdommer som likestilles med yrkesskade

Visse yrkessykdommer som skyldes påvirkning i arbeid, klimasykdommer og epidemiske sykdommer skal likestilles med yrkesskade. Departementet gir forskrifter om hvilke sykdommer som skal likestilles med yrkesskade.

Sykdom som angitt i forskriftene skal godkjennes som yrkesskade dersom

  1. sykdomsbildet er karakteristisk og i samsvar med det som den aktuelle påvirkningen kan framkalle,

  2. vedkommende i tid og konsentrasjon har vært utsatt for den aktuelle påvirkningen i en slik grad at det er en rimelig sammenheng mellom påvirkningen og det aktuelle sykdomsbildet,

  3. symptomene har oppstått i rimelig tid etter påvirkningen, og

  4. det ikke er mer sannsynlig at en annen sykdom eller påvirkning er årsak til symptomene.

Det er et vilkår at påvirkningen som nevnt i bokstav b har skjedd mens vedkommende var yrkesskadedekket, se §§ 13–6 til 13–13.

Yrkesskadeforsikringsloven § 11. Skader og sykdommer som skal dekkes av forsikringen.

Yrkesskadeforsikringen skal dekke

  1. skade og sykdom forårsaket av arbeidsulykke (yrkesskade),

  2. Skade og sykdom som i medhold av folketrygdloven § 13–4 er likestilt med yrkesskade.

  3. annen skade og sykdom, dersom denne skyldes påvirkning fra skadelige stoffer eller arbeidsprosesser.

Skade og sykdom som nevnt i første ledd bokstav b skal anses forårsaket i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, hvis ikke forsikringsgiveren kan bevise at dette åpenbart ikke er tilfellet.

Ved vurderingen av om en skade eller sykdom gir rett til dekning, skal det ses bort fra arbeidstakerens særlige mottakelighet for skaden eller sykdommen, hvis ikke den særlige mottakeligheten må anses som den helt overveiende årsak.

Som yrkesskade regnes for det første skader/sykdommer som skyldes en arbeidsulykke. I tillegg er det i forskrifter gitt en «liste» over enkelte yrkessykdommer som er likestilt med yrkesskader . Dette er lidelser som skyldes påvirkning over tid, og som i mange tilfeller har vist seg å ha en tilknytning til arbeidsforholdene («typiske» yrkessykdommer). Andre arbeidsrelaterte sykdommer, for eksempel belastningslidelser, faller stort sett utenfor reglene om hva som skal kunne likestilles med en yrkesskade.

De to lovene omfatter i hovedsak de samme skader og sykdommer. Yrkesskadeforsikringen omfatter imidlertid noen flere skader/sykdommer, og har noe mer liberale årsaks-/beviskrav ved yrkessykdommer, se nærmere nedenfor.

Skader/sykdommer som skyldes en arbeidsulykke

Hva som skal regnes som en arbeidsulykke er regulert i folketrygdloven § 13–3 andre ledd og i yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a. De to bestemmelsene er noe ulikt utformet, men omfatter i realiteten stort sett de samme skadene. Ved utformingen av ulykkesbegrepet i yrkesskadeforsikringsloven bygget man på reglene i folketrygdloven. Det ble lagt til grunn at begrepet skulle forstås på samme måte, se Ot.prp. nr. 44 (1988–89).

Hovedregelen er at den skadede i forbindelse med arbeidet må ha vært utsatt for en ytre påkjenning eller belastning. Den skadevoldende begivenheten må ha skjedd uventet eller uforutsett, og den må ha oppstått plutselig. Det må med andre ord foreligge et markert ulykkesmoment . Typiske tilfeller er akutte skader ved bruk av maskiner eller verktøy, osv.

Ulykkesbegrepet omfatter også tilfeller av ekstraordinær belastning eller påkjenning som ligger utenfor rammen av en normal arbeidsprestasjon i yrket. Det kan for eksempel være situasjoner med usedvanlig påkjenning som skadelidte ikke var forberedt på eller kunne unngå, eller at arbeidsoperasjonen pågikk under spesielt vanskelige eller risikofylte arbeidsforhold. Det vil også være relevant om små avvik fra normal arbeidsrutine lett vil kunne medføre skade. I praksis godkjennes de fleste skoleskader som yrkesskader, selv om det er vanskelig å påvise noe ulykkesmoment.

Både etter folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven gjelder det visse årsaks- og beviskrav . Selv om det i de fleste praktiske situasjoner med arbeidsulykker må antas å bli sammenfallende resultat etter de to lovene, er det noen ulike prinsipper som gjelder.

I begge lover kreves det at skaden eller sykdommen må være forårsaket av (skyldes) en arbeidsulykke. Dette årsakskravet er noe ulikt i de to lovene.

  • I folketrygden vil det være tilstrekkelig at en yrkesbetinget faktor er hovedårsaken til skaden/sykdommen. Ved samvirkende årsaksfaktorer er det imidlertid også anledning til delvis godkjenning (fordelingsprinsippet) selv om den yrkesrelaterte faktoren ikke er hovedårsak.

  • Etter yrkesskadeforsikringsloven , som bygger på erstatningsrettslige prinsipper, tas det utgangspunkt i at det må anses å foreligge tilstrekkelig årsakssammenheng dersom ulykken har vært en nødvendig og ikke uvesentlig betingelse for skaden eller sykdommen (betingelseslæren).

Når det gjelder beviskravet ved ulykkesskade, så er det etter begge lover ikke nok at årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og skaden/sykdommen er mulig eller ikke kan utelukkes. Hvis det fremtrer som mest sannsynlig/nærliggende at skaden eller sykdommen skyldes en arbeidsulykke, vil den normalt bli godkjent som yrkesskade. Det er skadelidte som har bevisbyrden (tvilsrisikoen) for at det foreligger årsakssammenheng.

I folketrygden er det for visse persongrupper ikke nødvendig å konstatere årsakssammenheng, se også ovenfor i punkt 4.2.1. For eksempel er vernepliktige og tjenestepliktige militærpersoner dekket ved «enhver skade og sykdom som er påført eller oppstått i tidsrommet fra de møter til tjeneste til de blir dimittert». Dette gjelder også i forhold til eventuelle yrkessykdommer (se nedenfor), og etter særordningen med utbetaling av engangserstatning ved dødsfall og invaliditet blant personer som avtjener verneplikt mv., se forskrift av 22. juni 2000 nr. 634.

Yrkessykdommer som er likestilt med yrkesskade

I folketrygdloven § 13–4 er det bestemt at visse yrkessykdommer som skyldes påvirkning i arbeid skal likestilles med yrkesskader. I medhold av bestemmelsen er det gitt to forskrifter om hvilke sykdommer som skal regnes som yrkessykdommer, se nærmere punkt 11.4. Yrkesskadeforsikringsloven dekker etter § 11 første ledd bokstav b «skade og sykdom som i medhold av folketrygdloven § 13–4 er likestilt med yrkesskade». Man har altså valgt å vise til «listesykdommene» i forskriften etter folketrygdloven § 13–4, og eventuelle endringer i disse forskriftene vil derfor også få virkning for yrkesskadeforsikringen.

De typer yrkessykdommer som omfattes av forskriftene til folketrygdloven § 13–4 har i mange tilfeller vist seg å være en følge av yrkesutøvelse. Mer sammensatte lidelser som ofte skyldes påvirkning både fra arbeid og fritid, for eksempel belastningslidelser, omfattes ikke av forskriftene. En lidelse kan således ha en viss relasjon til vedkommendes yrkesutøvelse uten at den godkjennes som en yrkessykdom etter folketrygdloven.

Det er noe ulike regler om årsakskrav og bevisbyrde i de to lovene.

Folketrygdloven § 13–4 andre ledd inneholder en betinget presumpsjon for at det foreligger en sammenheng mellom den skadelige påvirkningen i arbeidet og yrkessykdommen. Det stilles visse krav til sykdomsbilde, påvirkning og latenstid hos skadelidte. En sykdom skal likestilles med yrkesskade når disse vilkårene er oppfylt, med mindre det foreligger en annen sykdom eller påvirkning som gir et mer nærliggende grunnlag for symptomene. Med «annen sykdom eller påvirkning» menes forhold som faller utenfor forskriften. Dersom disse vilkårene er oppfylt, er det trygdemyndighetene som eventuelt må godtgjøre at en annen sykdom eller påvirkning er en mer sannsynlig årsak til symptomene. Dersom den yrkesbetingede delen av lidelsen utgjør mindre enn 50 prosent, kan det som for ulykkesskadene brukes et fordelingsprinsipp, slik at sykdommen delvis godkjennes som en yrkesskade.

Yrkesskadeforsikringsloven har i utgangspunktet de samme krav som folketrygdloven til årsakssammenheng når det gjelder ulykkeskader, se nærmere ovenfor. For yrkesskadeforsikringen gjelder det imidlertid her særskilte regler om beviskrav når det gjelder yrkessykdommer. Slike sykdommer skal ifølge yrkesskadeforsikringsloven § 11 andre ledd « (…) anses forårsaket i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, hvis ikke forsikringsgiveren kan bevise at dette åpenbart ikke er tilfellet». I den alminnelige erstatningsretten er det normalt kravstilleren som må bevise at betingelsene for retten til kravet er til stede, men etter denne regelen er det altså forsikringsgiveren som har bevisbyrden (omvendt bevisbyrde). Forsikringsgiveren må godtgjøre at sykdommen åpenbart ikke er forårsaket mens vedkommende er i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden. Det kreves altså en betydelig sannsynlighetsovervekt for at det ikke skal anses å foreligge et ansvar.

Andre skader og sykdommer – «sikkerhetsventil» i yrkesskadeforsikringsloven

I yrkesskadeforsikringen har man et noe utvidet yrkesskadebegrep. Etter lovens § 11 første ledd bokstav c dekkes også «annen skade og sykdom, dersom denne skyldes påvirkning fra skadelige stoffer eller arbeidsprosesser». Denne bestemmelsen er ment å være en sikkerhetsventil for yrkesbetingede lidelser som ikke faller innenfor «listesykdommene» etter § 11 første ledd bokstav b. Belastningslidelser dekkes ifølge forarbeidene 3 ikke etter denne bestemmelsen. Hvilket nærmere omfang bestemmelsen har, er imidlertid uklart. Bestemmelsen har vært anvendt i en del tilfeller med ekstraordinær tannslitasje som skyldtes støveksponering på arbeidsplassen. I slike tilfeller, der det ikke gis særytelser fra folketrygden, ytes det en tilleggserstatning som skal sette skadelidte i samme stilling som om skaden også hadde utløst yrkesskadefordeler fra folketrygden.

Skadelidtes særlige mottakelighet for skaden/sykdommen

Etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 tredje ledd skal det ved årsaksvurderingen ses bort fra skadelidtes særlige mottakelighet for skaden eller sykdommen, med mindre det er den helt overveiende årsak til skaden eller sykdommen. Litt forenklet kan man si at skadelidte skal tas som han er . Bestemmelsen er nok mest praktisk for sykdommer, men den gjelder også ved ulykker. I folketrygdloven har man ingen tilsvarende regel, men i praksis ser man bort fra arvelige disposisjoner, med mindre det kan dokumenteres at arvelighetsfaktoren er den helt dominerende årsaken til sykdomsutviklingen.

Medvirkning

I forhold til folketrygdens yrkesskaderegler er det normalt ikke av betydning at vedkommende uaktsomt har medvirket til skaden eller sykdommen, f.eks. ved å overtre sikkerhetsbestemmelser o.l. Skader som en person forsettlig påfører seg selv, kan imidlertid normalt ikke godkjennes som en yrkesskade, fordi ulykkesmomentet mangler. For eksempel vil selvmord eller selvmordsforsøk som hovedregel ikke bli godkjent, med mindre det foreligger et ulykkestilfelle som akutt sinnsforvirring e.l. Unntak gjelder også for militærpersoner med «24-timers-trygd», fordi kravet om et ulykkesmoment er fraveket for disse.

I yrkesskadeforsikringsloven § 14 er medvirkning fra den skadelidte regulert. Erstatningen kan settes ned eller falle helt bort dersom skadelidte forsettlig eller grovt uaktsomt har medvirket til skaden. Simpel uaktsomhet, som i erstatningsretten ellers kan føre til redusert erstatning, får altså ikke betydning ved yrkesskader. Det må foreligge en kvalifisert overtredelse av den aktsomhetsnorm som gjelder innenfor det aktuelle området. I forarbeidene er manglende bruk av adekvat verneutstyr tross påbud og advarsler nevnt som eksempel. Det er ingen automatikk i at medvirkning som omfattes av bestemmelsen, faktisk fører til reduserte ytelser; erstatningen « kan » nedsettes. Dessuten vises det til at skadeserstatningsloven § 5–1 skal gjelde tilsvarende så langt den passer, noe som innebærer at man ikke skal se på handlingen isolert sett men foreta en rimelighetsvurdering ut fra bl.a. handlingen og omfanget av skaden. Eventuell medvirkning fra den skadelidtes side innskrenker ikke de etterlattes rett til erstatning.

I Rt. 2000 s. 1614 har Høyesterett avsagt dom som gjelder fortolkning av yrkesskadeforsikringsloven §§ 11 og 14. En kvinnelig bartender som i mange år hadde arbeidet i et røykfylt arbeidsmiljø, ble tilkjent erstatning for lungekreft påført ved passiv røyking, se lov om yrkesskadeforsikring § 11. Retten kom enstemmig til at den ankende parts erstatning ikke kunne begrenses til å gjelde frem til 2003, et tidspunkt hun ifølge forsikringsselskapet ville ha utviklet lungecancer av egen røyking. Hun røkte selv daglig, men dette medførte ikke reduksjon av erstatningen, se samme lov § 14. For Høyesterett gjaldt saken ikke årsaksspørsmålet, da det var lagt til grunn av saksøker og saksøkte at eksponeringen fra arbeidsmiljøet var en nødvendig årsaksfaktor for utvikling av sykdommen. Her var det imidlertid dissens 4–1.

Førstvoterende la vekt på at man skal være forsiktig med å legge vekt på skadelidtes egen mottakelighet for sykdom (in casu egen røyking), at man skal være forsiktig med å begrense skadelidtes egen handlefrihet utenfor arbeidstiden (in casu egen røyking), at man må unngå forskjellsbehandling mellom arbeidstakergruppene etter hva de foretar seg på fritiden, og at et normalforbruk av sigaretter eller det dobbelte av dette (10–15 eller 20–30 per dag) ikke kan betegnes som grovt uaktsomt.

Tredjevoterende i Høyesterett kom også til at § 14 ikke kunne anvendes i dette tilfellet, men ga sin egen begrunnelse. Han framhevet at særlig disposisjon for lungekreft på grunn av egen røyking som den store hovedregel ikke kunne anses som relevant medvirkning etter yrkesskadeforsikringsloven. Selv med røyking på 20–30 sigaretter per dag, kunne man ikke fravike dette utgangspunktet. Fjerdevoterende sluttet seg til tredjevoterende, mens femtevoterende sluttet seg til førstvoterende. Forskjellen mellom disse to fraksjonene i Høyesterett synes å være at den siste fraksjonen bare la vekt på særlig mottakelighet, mens den første fraksjonen også la vekt på arbeidstakernes handlefrihet utenfor arbeidstiden og likhetshensynet mellom de forskjellige arbeidstakergruppene. Femtevoterende hadde imidlertid en særuttalelse der hun påpekte at siden helsefaren ved røyking i dag er alminnelig kjent, talte det etter hennes syn for at det var grovt uaktsomt å røyke. Men i motsatt retning talte at røyking fortsatt er utbredt.

Den dissenterende andrevoterende mente at ut fra et fordelingsprinsipp ved samvirkende årsaksfaktorer, skulle skadelidte selv og arbeidsgivers forsikringsselskap bære halvparten av tapet hver. Forutsetning for en slik avkorting er imidlertid at skadelidtes sykdom eller helsemessige svakhet ikke bare har gjort skadelidte mer utsatt for skade, men faktisk vært en vesentlig og aktivt virkende årsaksfaktor ved utvikling av den aktuelle skade, og at sykdommen eller svakheten er av en slik karakter at den har eller kunne ha fremkalt hele eller deler av skaden alene.

Det har også blitt fremmet krav om godkjennelse av lidelsen som yrkessykdom etter folketrygdlovens bestemmelser. Rikstrygdeverket avgjorde at sykdommen delvis kunne likestilles med yrkesskade med 1/3. Vedtaket ble påanket til Trygderetten. I kjennelse av 29. november 2002 i ankesak 02/00691 stadfestet retten at skadelidte ikke fikk godkjent sykdommen fullt ut som yrkessykdom. Trygderetten kom imidlertid til en annen fordeling mellom de samvirkende årsaker enn Rikstrygdeverket – og likestilte 45 prosent av sykdommen med yrkesskade.

4.3.4 Dekning etter andre ordninger

Generelt om forholdet mellom loven og tariffavtaler henhold til yrkesskadeforsikringsloven § 16 kan det i de respektive forsikringsvilkår eller avtaler ikke foretas innskrenkninger i arbeidstakers/etterlattes rettigheter slik de er nedfelt i loven eller i forskriften. Det er således ikke adgang til strengere betingelser for retten til erstatning, som for eksempel erstatningsreduksjon allerede ved simpel uaktsomhet, eller lavere erstatningssatser enn de som går fram av standardforskriften.

På den annen side er yrkesskadeforsikringsloven § 16 ikke til hinder for å gi arbeidstaker/etterlatte bedre rettigheter enn det som følger av loven. Dette kan eksempelvis skje som et ikke avtalt personalgode, som en avtalebasert løsning i det konkrete arbeidsforholdet, eller som et ledd i en bredere tariffavtale. Utvidede dekningsmuligheter er primært av to kategorier.

For det første kan det dreie seg om utvidelse «i høyden» ved avtale om høyere erstatningsnivåer enn det som framkommer av standardforskriften. Eksempelvis kan erstatningen til gjenlevende ektefelle/samboer ved dødsfall være hevet fra 15 til 30 ganger folketrygdens grunnbeløp (G). Eller at menerstatningen avtales høyere enn standardsatsene eller at den også skal omfatte medisinsk invaliditet mindre enn 15 prosent.

For det andre kan det dreie seg om utvidelser «i bredden» . Det skjer ved at det for eksempel foretas mindre justeringer, som at man også avtaler dekning av skader på vei til og fra arbeidet. Det kan imidlertid også innebære større og bredere tilleggsdekninger i form av erstatning for skader og sykdommer som ikke knytter seg til arbeidet. Det er disse siste utvidelsene som nedenfor skal gis en kortfattet omtale i oversikts form.

Privat sektor

Behovene på arbeidsplassene og de økonomiske mulighetene til arbeidsgiverne varierer sterkt. Over tid har også tilbudet av ulike forsikringsløsninger variert. Tidligere ble de ulike behovene dekket ved at det ble etablert forskjellige separate forsikringsprodukter som genuine dekninger «ved siden av hverandre». Disse kom i tillegg til yrkesskadeforsikring, både før og etter at den ble obligatorisk. Det kunne i tillegg til eventuelle pensjonsordninger primært dreie seg om:

  • Gruppelivsforsikring som bare dekket død uansett årsaker, eller også dekket uførhet uansett årsaker. Erstatningene ble gitt i form av engangserstatninger.

  • Ulykkesforsikring som dekket død, eventuelt også varig medisinsk invaliditet som følge av ulykkeshendelser. Dekning kunne avtales for heltid, fritid eller arbeidstid, eventuelt også korttidsordninger som ved spesielle reiser eller arrangementer. I tillegg til hovedsummene dekkes ofte behandlingsutgifter, og i noen tilfeller dagpenger ved midlertidig ervervsuførhet som følge av skaden.

  • Tjenestereiseforsikring med ulykkesdekning, reisegods, sykebehandlingsutgifter og ansvarsdekning.

I tillegg til disse mest vanlige personalforsikringsdekningene kan det tegnes:

  • lisensforsikring (erstatning ved bortfall av yrkesbetingede lisenser som i offshore og luftfart),

  • sykelønnsforsikring (arbeidsgivers lønnsutgifter over 6 G), eller

  • sykeavbruddforsikring (avtalt sum per sykedag til dekning av den næringsdrivendes tap i form av manglende inntekt og løpende utgifter).

Ved valg av slike separate forsikringsprodukter, vil de ulike behov kunne dekkes.

En stor ulempe er imidlertid at det kan bli uønskede dobbeltdekninger, eksempelvis hvor det skjer et dødsfall etter en ulykke i arbeid på en tjenestereise. Slike sammensatte ordninger gir store variasjoner i utbetalingene, avhengig av hvilke dekninger som overlapper hverandre i det enkelte tilfelle. Når retten til ulike erstatninger blir «doble», betyr det også at det blir betalt premie for slike tilfeldige overkompensasjoner.

Dette var noe av bakgrunn for de mer «pakkepregede» personalforsikringsproduktene. Disse gikk under ulike betegnelser som personalkasko, personalforsikring, personalgaranti og liknende. Produktene er bygget opp på litt ulike måter i de forskjellige selskapene. Utvalget skal ikke gå i dybden her, men kun framholde de sentrale hovedtrekkene.

I bunnen ligger den pliktige yrkesskadeforsikringen som obligatorisk grunnelement i forsikringspakken. Man kan så supplere denne dekningen med dekning for andre skader enn de etter arbeidsulykker, og eventuelt få de samme typer erstatning som for yrkesskadene. Videre kan man supplere med andre sykdommer enn yrkessykdommer, og også her få de samme typer erstatninger som for yrkessykdommene. På denne måten er invaliditet, uførhet og dødsfall dekket både for de tilfeller der årsaken er yrkesbetinget og der årsaken ikke er yrkesbetinget. Dette gir «full» dekning uten overlapping/dobbelterstatning som omtalt foran.

I tillegg kan man av mer administrative forenklingshensyn også knytte andre ulike elementer til personalforsikringspakkene, som for eksempel tjenestereise (med reisegods og ansvar, men uten ulykkesdekning som man har i yrkes- og fritidsulykkeselementet), lisens, ulike sykeforsikringer (alvorlig og kritisk sykdomsforsikring/behandlingsforsikringer).

Offentlig sektor

I hovedtariffavtalene for stat og kommune bygger man på folketrygdens yrkesskadebegrep (til tross for at tariffdekningen må anses som et supplement til yrkesskadeforsikringen).

I statlig sektor viser hovedtariffavtalen (fellesbestemmelsene § 24) til yrkesskadebegrepet i folketrygdloven §§ 13–3 og 13–4.

I kommunal sektor gjelder dekningen skader/sykdommer som er godkjent av trygdeetaten som yrkesskade, og som er en følge av arbeid i kommunal virksomhet.

4.4 Ytelser/erstatning ved yrkesskader og yrkessykdommer

4.4.1 Innledning – enkelte utgangspunkter

Å få en skade/sykdom godkjent som en yrkesskade kan utløse rett til en rekke ytelser. I hovedsak er det tre muligheter til å få økonomisk kompensasjon; folketrygdens ordinære ytelser, de særskilte yrkesskadefordelene i folketrygden og erstatning fra yrkesskadeforsikringen. I tillegg finnes det noen særordninger for enkelte persongrupper.

Den store hovedregelen er at det ved yrkesskader gis erstatning/kompensasjon for personskader, og ikke for tingskader. Det er visse unntak fra dette utgangspunktet, bl.a. regnes skade på protese og støttebandasje som en personskade, se folketrygdloven § 13–3 siste ledd.

Hovedprinsippet i folketrygden er at de samme trygdeytelser gis ved yrkesskader som ellers. Ved yrkesskader er det enkelte gunstigere vilkår for rett til ytelsene og lempeligere regler om beregning enn etter det ordinære stønadsprogrammet. I tillegg kan det også gis en særskilt menerstatning.

Utmåling av erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven skal i utgangspunktet skje etter de alminnelige prinsipper i skadeserstatningsloven kapittel 3, se yrkesskadeforsikringsloven § 13. Erstatning utmåles imidlertid i stor grad etter standardiserte satser. Disse er i betydelig utstrekning knyttet til folketrygdens grunnbeløp. Med hjemmel i yrkesskadeforsikringsloven § 13 andre ledd er det ved forskrift av 21. desember 1990 nr. 1027 (i kraft 1. januar 1991) om standardisert erstatning gitt nærmere regler om erstatningsutmålingen, se vedlegg 10. Tapspostene som skal erstattes tilsvarer det som følger av den alminnelige erstatningsrett, men med unntak for oppreisning, se yrkesskadeforsikringsloven § 12.

Utmålingen av erstatning skjer uavhengig av hvilke andre ytelser skadelidte har rett til. Erstatningen kommer i tillegg til for eksempel vanlige trygdeytelser og yrkesskadefordeler fra folketrygden. Dette er det også tatt hensyn til ved utforming av nivået på de standardiserte satsene. I sjeldne tilfeller der det ikke foreligger rett til yrkesskadefordeler fra folketrygden, gis det en tilleggserstatning fra yrkesskadeforsikringen for å dekke dette «gapet» (forskriften § 1–2).

4.4.2 Ytelser som skal dekke påførte utgifter

Folketrygdloven § 5–25 inneholder særregler om stønad til helsetjenester ved yrkesskade. På dette området har de yrkesskadde flere fordeler, særlig når det gjelder fritak for de egenandeler som ellers gjelder. Ved yrkesskader gir folketrygden full dekning for nødvendige utgifter til legehjelp, fysikalsk behandling, legemidler, hjelpemidler o.l. Folketrygden dekker også utgifter til hjemtransport. Særlig viktig er dekning av utgifter til tannlegehjelp som i de fleste andre tilfeller ikke dekkes av folketrygden.

Utgiftsdekningen er normalt begrenset til de stønadsformer som folketrygden ellers yter etter folketrygdlovens kapittel 5. Ved konsultasjon hos lege uten driftstilskudd, vil f.eks. den høyere egenbetalingen som følger av at dette ikke bli refundert den yrkesskadde. I praksis skjer ofte dekningen av utgifter ved at medlemmet får tilbakebetalt utlegg til egenandeler og lignende.

Etter yrkesskadeforsikringsloven (forskriften § 2–1) skal påførte utgifter fram til oppgjørstidspunktet erstattes individuelt, i tråd med skadeserstatningsloven § 3–1. Et flertall av merutgiftene ved (mindre alvorlige) yrkesskader vil normalt være dekket fullt ut etter av folketrygden eller det offentlige, f.eks. ved sykehusopphold, fritak for egenandeler ved medisinsk stønad o.l. Utgifter som ikke dekkes av folketrygdens stønadsprogram, for eksempel til transport kan imidlertid søkes dekket av yrkesskadeforsikringen.

4.4.3 Dekning av framtidige utgifter

Folketrygden dekker normalt utgifter etter hvert som de påløper, se punkt 4.3.2 ovenfor. Grunnstønad og hjelpestønad ytes imidlertid løpende. Formålet er å gi økonomisk kompensasjon for visse ekstrautgifter og for særskilt tilsyn eller pleie på grunn av varig skade, sykdom eller lyte. Ved yrkesskade gis også disse ytelsene selv om vedkommende ikke lenger er medlem i folketrygden, forutsatt at han eller hun var det på skadetidspunktet, se folketrygdloven § 6–9.

Etter yrkesskadeforsikringen skal framtidige utgifter erstattes individuelt (forskriften § 2–2). Det fastsettes et engangsbeløp på grunnlag av framtidige gjennomsnittlige årlige utgifter basert på følgende kapitalisering:

  • 21 ganger årlig erstatning når skadelidte er under 35 år,

  • 19 ganger årlige utgifter når skadelidte er mellom 35 og 49 år,

  • 16 ganger årlige utgifter når skadelidte er mellom 50 og 59 år,

  • 14 ganger årlige utgifter når skadelidte er mellom 60 og 69 år,

  • 8 ganger årlige utgifter når skadelidte er over 70 år.

Utmålingen skjer på bakgrunn av de individuelle forholdene i den konkrete saken, se skadeserstatningsloven § 3–1. Det kan også være aktuelt å utbetale et engangsbeløp som svarer til én konkret utgift som vil påløpe som et resultat av skaden, for eksempel tilpasning av boligen. Det er rimelige og nødvendige følger av skaden som kan kreves erstattet. Hva som nærmere ligger i dette må vurderes konkret, ut fra de retningslinjer som er trukket opp gjennom rettspraksis.

Det må på yrkesskadeområdet blant annet trekkes en grense mellom personlige utgifter som personskaden må antas å påføre skadelidte i framtiden, og utgifter som i realiteten må anses dekket gjennom erstatningen for framtidig inntektstap. Verdien av arbeid i hjemmet anses som inntekt og kompenseres gjennom den standardiserte erstatningen for tap i fremtidig erverv.

Høyesteretts dom i den såkalte «Martinsen-saken» gjaldt forståelsen av bestemmelser i den tidligere «trygghetsforsikringen», se Rt. 1998 s. 1916. Spørsmålet i saken var om forsikringen dekket fremtidige merutgifter til vedlikehold av egen bolig i tillegg til tap i fremtidig erverv. Høyesterett besvarte dette benektende. I dommen er det også uttalelser om forståelsen av skadeserstatningsloven § 3–1 om erstatning for skade på person og om bestemmelser i forskriftene til yrkesskadeforsikringsloven. Det uttales blant annet:

«Utgifter til å leie arbeidshjelp for å utføre oppgaver som skadelidte ikke lenger makter, må derimot normalt anses som en merutgift knyttet til tap av ervervsevnen og slikt tap skal fastsettes særskilt etter § 3–1, annet ledd. Dette gjelder også for arbeid i heimen, jf bestemmelsens 2. punktum».

4.4.4 Ytelser som skal dekke tapt arbeidsfortjeneste

Folketrygdloven

Sykepenger fra folketrygden skal dekke tapt arbeidsfortjeneste. Sykepenger til arbeidstakere gir i utgangspunktet 100 prosent dekning for bortfall av arbeidsinntekt inntil 6 G på grunn av arbeidsuførhet. Som regel er det derfor ingen vesentlige forskjeller mellom yrkesskadetilfellene og det ordinære stønadsprogrammet i folketrygden.

Særskilte regler om sykepenger ved yrkesskade finnes i folketrygdloven § 8–55. De viktigste særfordelene er:

  • Vilkåret om opptjeningstid på 14 dager før man får rett til sykepenger gjelder ikke.

  • Sykepengene ytes minst ut fra sykepengegrunnlaget på tidspunktet for skaden (i normale tilfeller benyttes sykemeldingstidspunktet).

  • Sykepengene utbetales også under opphold utenfor Norge.

  • Sykepenger ytes i opp til 248, 250 eller 260 dager, uten hensyn til de alminnelige reglene i § 8–12.

De viktigste ytelsene fra folketrygden som er ment å erstatte et inntektstap etter sykepengeperiodens utløp, er rehabiliteringspenger, attføringspenger, tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon. De tre førstnevnte ytelsene er ment å sikre inntekt i en omstillingsperiode. Av særfordeler når det gjelder rehabiliteringspenger, attføringspenger, tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon nevnes at de ytes ned til 30 prosent uførhet, og at det ikke kreves forutgående medlemskap i folketrygden, se lovens §§ 10–18, 11–20 og 12–18.

Tidsbegrenset uførestønad skal gis når det etter en samlet vurdering ikke framstår som usannsynlig at vedkommende til tross for uførheten etter en tid kan vende tilbake til arbeidslivet. Stønaden kan gis opp til fire år. Varig uførepensjon innvilges som hovedregel bare i tilfeller med 100 prosent arbeidsuførhet uten utsikt til bedring av arbeidsevnen. Tidsbegrenset uførestønad ble vedtatt av Stortinget 20. juni 2003, og trådte i kraft 1. januar 2004.

Yrkesskadeforsikringen

Tapt inntekt frem til oppgjørstidspunktet skal erstattes individuelt, i tråd med skadeserstatningsloven § 3–1, se forskriften § 2–3. Normalt vil store deler av inntektstapet den første tiden bli dekket av sykepengene fra folketrygden. Sykepenger gis likevel bare for inntekter opp til seks ganger folketrygdens grunnbeløp. Siden oppgjøret i mange tilfeller kommer mer enn et år etter at skaden/sykdommen ble konstatert, vil ofte inntektstapet bli større fordi folketrygdens rehabiliteringspenger, attføringspenger, tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon i slike tilfeller bare kompenserer cirka 45 til 60 prosent av tidligere arbeidsinntekt.

4.4.5 Ytelser som er ment å dekke det framtidige inntektstapet

Folketrygdens ytelser

Uførepensjonens formål er å sikre inntekt for personer som har fått sin inntektsevne eller arbeidsevne varig nedsatt på grunn av skade, sykdom eller lyte. Uførepensjon gir i gjennomsnitt cirka 45 til 60 prosent kompensasjon for bortfall av arbeidsinntekt, se tabell 4.1.

Tabell 4.1 Folketrygdpensjon ved forskjellige inntektsnivåer.

Inntekt i kroner/tilsvarer antall G Poeng tall Årlig pensjon (kroner) Kompensasjonsgrad (%)
56 861/1 G 0,00 101 964 179,32 %
113 722/2 G 1,00 101 964 89,66”
170 583/3 G 2,00 104 624 61,33”
227 444/4 G 3,00 128 506 56,50”
284 305/5 G 4,00 152 387 53,60”
341 166/6 G 5,00 176 269 51,67”
398 027/7 G 5,33 184 150 46,27”
454 888/8 G 5,67 192 270 42,27”
511 749/9 G 6,00 200 151 39,11”
568 610/10 G 6,33 208 032 36,59”
625 471/11 G 6,67 216 151 34,56”
682 332/12 G 7,00 224 032 32,83”

Grunnbeløp per 1. mai 2003, 56 861 kroner. Forutsetninger som er lagt til grunn for beregning er: pensjonsprosent 42, enslig pensjonist med 40 års opptjening.

For uførepensjon gjelder det en del viktige særregler ved yrkesskade:

  • Det er ikke krav til tre års forutgående medlemskap i folketrygden, eller til at man «fortsetter medlemskapet»(§ 12–18).

  • Pensjon kan ytes ned til en uføregrad på 30 prosent, mens det ellers er krav om at evnen til å utføre inntektsgivende arbeid er nedsatt med minst halvparten (§ 12–18). For uføregrader under 30 prosent kan det være aktuelt å få dekket tapet av yrkesskadeforsikringen, se nærmere nedenfor.

  • Ved yrkesskade reduseres ikke uførepensjonen på grunn av mindre enn 40 års opptjeningstid (§ 12–18).

  • Ved beregning av tilleggspensjonen kan den skadelidtes inntekt på skadetidspunktet legges til grunn (§ 3–30). Normalt benyttes gjennomsnittet for de 20 beste årene.

De særskilte reglene for beregning av uførepensjon ved yrkesskader og yrkessykdommer kan gi den enkelte en noe høyere ytelse enn etter det ordinære stønadsprogrammet, gjennomsnittlig cirka 10 prosent. Den yrkesskadde beholder også den høyere ytelsen når han/hun går over fra å være uførepensjonist til å bli alderspensjonist, se folketrygdloven § 19–11.

Erstatning fra yrkesskadeforsikringen

Yrkesskadeforsikringen har et system med standardiserte satser for erstatning for framtidig inntektstap (forskriftens kapittel 3). Erstatningen fastsettes ut fra den skadelidtes inntekt, alder på oppgjørstidspunktet og den ervervsmessige uførheten:

  • Inntektsgrunnlaget kan fastsettes ut fra den pensjonsgivende inntekten i året før skaden eller sykdommen ble konstatert (folketrygdloven § 3–15). Man har altså valgt å knytte utmålingen opp mot en mer objektiv konstaterbar inntektsstørrelse, og ikke hva som ville vært skadelidtes framtidige inntekt uten yrkesskaden. Det finnes visse unntak fra denne hovedreglen, der den pensjonsgivende inntekten ikke gir et riktig bilde.

  • Grunnerstatningen varierer fra 22 til 30 ganger folketrygdens grunnbeløp (G) ved 100 prosent uførhet (cirka 1 250 000 til 1 705 000 kroner) avhengig av inntekt. Det gjelder et «inntektsgulv» på 7 G, noe som gjør at alle med årsinntekter opp til 398 030 kroner vil få den samme erstatningen (de som har inntekt under dette nivået blir altså overkompensert). Videre gjelder det et «inntektstak» på 12 G, slik at inntekter over 682 330 kroner ikke gir uttelling i erstatningens størrelse. Grunnerstatningen gjelder for skadelidte som er 45 eller 46 år. Erstatningen økes når skadelidte er yngre enn dette, og reduseres dersom skadelidte er eldre. I forskriften er det tatt inn bestemte prosentsatser for økning og for reduksjon.

  • Dersom den skadelidte «bare» har tapt deler av sin ervervsevne, reduseres erstatningen tilsvarende.

4.4.6 Menerstatning

Menerstatningen er ment å kompensere skadelidtes reduserte livsutfoldelse som følge av yrkesskaden (det ikke-økonomiske tap). Man kan godt kalle det en «ulempeerstatning » . Grunnvilkåret for rett til menerstatning er at den skadelidte har blitt påført en varig og betydelig skadefølge av medisinsk art. I de fleste kompensasjonsordninger ved yrkesskade regnes skaden som betydelig når invaliditeten er på minst 15 prosent. Ved utmåling av menerstatningen tas det bare hensyn til skadens rent medisinske følger (ikke ervervsevne), og uten hensyn til om skaden i det enkelte tilfellet er mer eller mindre byrdefull enn normalt.

Det er gitt regler i folketrygdloven § 13–17 om menerstatning. Dette er den eneste ytelsen i folketrygden ved yrkesskade som ikke bygger på det ordinære stønadsprogrammet, og som dekker et ikke-økonomisk tap. Ved forskrift av 21. april 1997 nr. 373 om menerstatning ved yrkesskade er det gitt nærmere regler for utmåling mv. I forskriften del II er det gitt en egen invaliditetstabell som angir medisinske skadefølger for en rekke skader. Ved de høyeste invaliditetsgradene utgjør den årlige erstatningen 75 prosent av grunnbeløpet, det vil si 42 645 kroner fra 1. mai 2003. I utgangspunktet utbetales menerstatningen løpende (månedsvis), men dersom skadelidte ønsker det, kan menerstatningen utbetales som et (kapitalisert) engangsbeløp. Dersom skadelidte på grunn av individuelle forhold rammes hardere enn i normaltilfellet, kan det gis inntil to gruppeopprykk. Det vil si at skadelidte får fastsatt en høyere gruppe enn det den tabellariske invaliditeten isolert skulle tilsi.

Den yrkesskadde kan også ha rett til menerstatning fra yrkesskadeforsikringen . Det er gitt nærmere regler om utmålingen i forskriften om standardisert erstatning kapittel 4. Erstatningen utbetales i form av et engangsbeløp. Grunnerstatningen ved 100 prosent medisinsk invaliditet er 4,5 ganger (unntaksvis 5,5 ganger) folketrygdens grunnbeløp. Grunnerstatningen gjelder for skadelidte som er 45 eller 46 år. Erstatningen øker dersom skadelidte er yngre enn dette (med to prosent for hvert år), og reduseres dersom skadelidte er eldre (to prosent for hvert år).

4.4.7 Ytelser til etterlatte

Ved dødsfall som skyldes en yrkesskade yter folketrygden etterlattepensjon og barnepensjon etter særskilte regler, se folketrygdloven §§ 17–12 og 18–11. Det stilles blant annet ikke krav om forutgående eller fortsatt medlemskap i folketrygden. Etterlattepensjonen beregnes ut fra den uførepensjonen/alderspensjonen som den avdøde (yrkeskadde) ville hatt. I tillegg gjelder det særregler for båretransport, se folketrygdloven § 7–5.

Yrkesskadeforsikringen gir ved dødsfall standardisert erstatning til gjenlevende ektefelle/samboer, se forskriften § 6–1. Erstatning vurderes ikke ut fra faktisk forsørgelse, det avgjørende er om gjenlevende har status som ektefelle eller samboer. Erstatningen er på 15 G, dvs. 852 920 kroner per 1. mai 2003, men reduseres med fem prosent for hvert år avdøde var over 46 år, se forskriften § 6–2.

Erstatning til etterlatte barn fastsettes på grunnlag av hvert barns alder, og varierer fra 6,5 G (369 600 kroner) for barn som er under ett år til én G (56 861 kroner) for en 19-åring. Dersom avdøde var eneforsørger, får barnet dobbelt så stor erstatning. Se nærmere i forskriften § 6–2.

4.4.8 Særlig om ytelser etter tariffavtalte ordninger m.m.

Ved yrkesskader gjelder det enkelte særlige regler etter hovedtariffavtalene for statlig og kommunal sektor, se fellesbestemmelsene § 24 (stat) og § 11 (kommune). Dekningsområdet er noe videre enn ellers (se punkt 4.3.2 ovenfor). Dessuten gjelder det enkelte særlige regler for utmåling av erstatning, se nærmere nedenfor.

Etter tariffavtalene gis det en ytelse til livsopphold på inntil 15 G ved 100 prosent ervervsmessig uførhet, eller til de etterlatte ved dødsfall, og en menerstatning fra en til tre G, avhengig av invaliditetsgraden. Samlet erstatning for uførhet og menerstatningen kan likevel ikke overstige 15 G. Videre er samlet utbetaling av erstatning til etterlatte og utbetaling av gruppelivsforsikring etter tariffavtalene begrenset til 18 G. Ved erstatningsutmålingen beregnes erstatning både etter yrkesskadeforsikringsloven og tariffavtalene, og skadelidte utbetales erstatning etter det regelsett som gir den høyeste samlede erstatningen. Dersom utbetalingen er høyest etter tariffavtalene, mottar skadelidte erstatningsutbetalingen etter yrkesskadeforsikringslovens regler, mens differansen (tilleggsbeløpet) utbetales etter tariffavtalenes bestemmelser.

Hovedforskjellen mellom yrkesskadeforsikringen og tariffbestemmelsene, er at erstatning etter tariffavtalene ikke avhenger av alderen eller inntekten til skadelidte, se illustrasjon i figur 4.1.

Figur 4.1 Forskjell i ytelser mellom lov om yrkesskadeforsikring og hovedtariffavtalens
 fellesbestemmelser

Figur 4.1 Forskjell i ytelser mellom lov om yrkesskadeforsikring og hovedtariffavtalens fellesbestemmelser

Kilde: Statens Pensjonskasse

For vernepliktige m.fl. gjelder det enkelte særskilte (gunstige) regler for utbetaling av menerstatning og erstatning til etterlatte, se forskrift av 22. juni 2000 nr. 634. Blant annet ytes det erstatning ned til to prosent medisinsk invaliditet. Personell som tjenestegjør i internasjonale fredsoperasjoner er også yrkesskadedekket i særavtale for personell som deltar i internasjonale operasjoner. Disse har ved 100 prosent ervervsmessig uførhet krav på en maksimumserstatning på 65 G.

4.4.9 Senere endring av ytelsen/erstatningen m.m.

Etter folketrygdloven er det mulig å få tatt en sak opp til ny prøving dersom de faktiske forhold som lå til grunn for et vedtak senere har endret seg. For eksempel der en yrkesskade har forverret seg, kan skadelidte sette fram et nytt krav om menerstatning for trygdekontoret.

Tilsvarende regler finner vi etter lov om yrkesskadeforsikring . Dersom skadelidtes ervervsmessig uføregrad eller medisinske invaliditet senere endrer seg vesentlig som følge av yrkesskaden, kan skadelidte kreve etteroppgjør innen fem år etter at oppgjøret er avsluttet (forskriften om standardisert erstatning § 5–1). Regelen går noe videre enn det som følger av den alminnelige erstatningsrett, noe man i forarbeidene blant annet begrunner med at skadelidte som prøver å være i arbeid, ikke skal tape på dette i erstatningsoppgjøret.

Dersom forverringen skyldes andre forhold enn yrkesskaden, vil vilkårene for etteroppgjør ikke være tilstede. Ved avgjørelsen av hva som er årsaken, må det alminnelige vilkåret om årsakssammenheng være oppfylt. Hva som anses å være en vesentlig endring er overlatt til praksis å ta stilling til, men i forarbeidene antydes det at endringen bør være på minst 20 prosent. Etteroppgjør kan kreves for erstatning for framtidige utgifter, tapt ervervsevne og menerstatning.

4.5 Organisering

I dette punktet beskrives hovedtrekkene ved organiseringen på yrkesskadeområdet; både når det gjelder folketrygden, yrkesskadeforsikringen og for tariffavtalte ordninger. Forhold som gjelder ulike sider ved saksbehandlingen, for eksempel klage/anke og saksbehandlingsrutiner, beskrives nærmere i punkt 4.6 nedenfor.

4.5.1 Trygdeetaten

Trygdeetaten er i dag organisert i tre administrative nivåer: Rikstrygdeverket, 20 fylkestrygdekontorer (herunder hjelpemiddelsentraler, Folketrygdkontoret for utenlandssaker, arbeidslivssentra) og cirka 470 trygdekontorer. Etaten er hovedsakelig underlagt Sosialdepartementet, men på enkelte faglige områder også andre departementer, se figur 4.2. Andre statlige organer som trygdeetaten også har forhold til er blant annet Finansdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Aetat, Sivilombudsmannen, Datatilsynet og Riksrevisjonen.

Fra 1. januar 2001 har Rikstrygdeverket delegert tilnærmet all avgjørelsesmyndigheten i enkeltsaker til ytre etat. Dette er et ledd i Rikstrygdeverkets arbeid med rendyrking av direktoratsfunksjonen.

Figur 4.2 Organisering av trygdeetaten

Figur 4.2 Organisering av trygdeetaten

Avgjørelsesmyndigheten i yrkesskadesaker er noe forskjellig ved ulykkesskader og yrkessykdommer.

Ved ulykkesskader er det foretatt full delegering av avgjørelsesmyndighet til trygdekontoret. For å styrke den faglige kompetansen hos saksbehandlerne og kvaliteten på vedtakene, er behandlingen av yrkesskadesaker, særlig menerstatning, i de fleste fylker lagt til et regionalt eller sentralt trygdekontor.

Ved yrkessykdommer kan trygdekontoret fatte positive vedtak ved krav om godkjennelse av lidelsen i forhold til ytelser etter kapittel 5 (medisinsk behandling) og kapittel 8 (sykepenger). Ved krav om andre ytelser, for eksempel menerstatning, skal fylkestrygdekontoret i Oslo avgjøre kravet. Trygdekontorene har imidlertid alltid kompetanse til å avslå godkjennelse av en sykdom, uansett hvilke krav som er fremmet.

For øvrig følger avgjørelsesmyndigheten i yrkesskadesaker de regler om delegasjon som til enhver tid gjelder innenfor de andre stønadskapitlene.

Det er opprettet en egen ankeinstans, Trygderetten, for å avgjøre tvister mellom medlemmer i folketrygden og trygdeetaten. Det er vanlig å karakterisere Trygderetten som et forvaltningsorgan med et sterkt domstolspreg. Den er uavhengig, det vil si at den ikke kan instrueres av f.eks. departementet i enkeltsaker, og den har heller ikke selv instruksjonsmyndighet overfor trygdeetaten. Dommerne i Trygderetten er jurister, leger, attføringskyndige og lekmenn (trygderettsloven § 3). Rettens sammensetning i den enkelte sak avhenger av hva slags spørsmål det gjelder (trygderettsloven § 7). Kjennelser fra Trygderetten kan ved søksmål bringes inn for de alminnelige domstoler, og sakene går da direkte til lagmannsretten. Se nærmere om saksbehandling og klage/ankeadgang i punkt 4.6 nedenfor.

Den 3. oktober 2001 inngikk Stoltenberg-regjeringen en intensjonsavtale med partene i arbeidslivet om et mer inkluderende arbeidsliv. Regjeringen Bondevik II har fulgt opp avtalen, som inneholder en tiltakspakke som skal legges til grunn i et gjensidig forpliktende samarbeid for å redusere sykefraværet, redusere tilgangen til uførepensjon, øke den reelle pensjonsalderen og skape et mer inkluderende arbeidsliv med større plass for blant annet yrkeshemmede. Det er opprettet arbeidslivssentre i fylkene med egne kontaktpersoner som IA-virksomheter kan forholde seg til. Kontaktpersonene sørger for koordinering av sykefraværsarbeidet og samarbeidet mellom myndighetene og den enkelte virksomhet.

4.5.2 Private forsikringsselskaper

De private forsikringsselskapene synes å ha en noe forskjellig organisering etter størrelsen på selskapene og omfanget av yrkesskadesaker. Det er likevel mulig å peke på noen fellestrekk.

Alle selskaper har i hovedsak sentralisert saksbehandlingen og utviklet spesialistgrupper for yrkesskadesaker. Begrunnelsen er trolig at saksområdet oppfattes å være forholdsvis komplisert og i behovet for å få kompetente miljøer. Behovet for juridisk kompetanse har vist seg å være mer framtredende enn forutsatt. Selskapene synes derfor også å akseptere at mange skadelidte har behov for advokatbistand.

I de senere årene har det kommet eksterne skadeoppgjørskontor inn på markedet. Disse behandler blant annet erstatningsoppgjør etter oppdrag fra forsikringsselskapene.

I henhold til EØS-reglene om fri tjenesteytelse over landegrensene er det adgang for et forsikringsselskap som ikke er etablert i Norge, å tilby yrkesskadeforsikring her. De krav som stilles for slik virksomhet i Norge er at selskapet er godkjent i sitt hjemland for denne type forsikringsvirksomhet, at selskapet fremlegger forsikringsvilkårene for Kredittilsynet, at forsikringsvilkår og annen nødvendig informasjon om forsikringsforholdene foreligger på norsk, at selskapet kan motta og besvare henvendelser fra arbeidstakere om erstatning etter loven på norsk, og at erstatning, om ønskelig, utbetales i norsk valuta.

Det private forsikringsmarkedet er underlagt offentlig tilsyn på flere måter. Den viktigste tilsynsmyndigheten er Kredittilsynet. Forsikringsvirksomhet i Norge krever i regelen konsesjon fra tilsynet. Kredittilsynet skal blant annet påse at premiene er tilstrekkelige og står i et rimelig forhold til selskapets økonomi og den risiko som overtas samt at det benyttes forsikringsvilkår som er rimelige og betryggende. Justisdepartementet har ansvaret for yrkesskadeforsikringsloven. Datatilsynet er et frittstående administrativt organ, og oppgaven er å beskytte den enkelte mot at personverninteressene krenkes gjennom behandling av personvernopplysninger. Personvernnemnda avgjør klager over Datatilsynets avgjørelser. Datatilsynet er underordnet Justisdepartementet når det gjelder lovgivning. Det er imidlertid Arbeids- og administrasjonsdepartementet som har ansvaret for etatstyring av Datatilsynet og Personvernnemnda.

Figur 4.3 Offentlig tilsyn m.m. av den private yrkesskadeforsikringen

Figur 4.3 Offentlig tilsyn m.m. av den private yrkesskadeforsikringen

Det er etablert både interne og eksterne klagenemnder for å forestå konfliktløsning i forsikringssaker. Disse kan også benyttes i yrkesskadesaker. Den eksterne klageordningen består av Forsikringsklagekontoret med Forsikringsskadenemnda . Krav om erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven kan også fremmes for de alminnelige domstoler. Se nærmere i punkt 4.6 nedenfor.

Figur 4.4 Organisering av den private yrkesskadeforsikringen

Figur 4.4 Organisering av den private yrkesskadeforsikringen

4.5.3 Yrkesskadeforsikringsforeningen

Yrkesskadeforsikringsforeningen (YFF) ble stiftet den 26. mars 1990 blant annet for å løse praktiske spørsmål knyttet til ansvaret etter yrkesskadeforsikringsloven § 7 for arbeidsgivere som ikke har tegnet yrkesskadeforsikring (se nærmere om dette fellesansvaret for uforsikrede i punkt 4.2.3 ovenfor).

Alle forsikringsselskaper som tilbyr yrkesskadeforsikring i Norge, plikter i henhold til lov om yrkesskadeforsikring § 4 å være medlemmer av YFF. Det gjelder også selskaper som har hovedkontor i en annen stat innenfor det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, uavhengig av om det skjer ved etablering av filial eller etter bestemmelsene om grenseoverskridende virksomhet. Per 31. desember 2002 var 27 selskaper registrert som medlemmer av YFF.

I løpet av de årene som er gått siden yrkesskadeforsikringsloven trådte i kraft, er det per 1. september 2003 meldt 732 saker. YFF skal også administrere og overføre refusjonsbeløp fra forsikringsgivere til Rikstrygdeverket i henhold til avtale om dette, se punkt 7.8.3.

YFF forestår også oppgjør av krav om erstatning fra skadelidte hvor forsikringsselskapene ikke er enig om hvilket selskap som er ansvarlig for kravet.

4.5.4 Statens Pensjonskasse

Staten som arbeidsgiver er unntatt forsikringsplikt i henhold til yrkesskadeforsikringsloven § 3, men arbeidstakere på statlig sektor har de samme rettigheter etter loven som arbeidstakere for øvrig. Staten er selvassurandør. Det er Statens Pensjonskasse som behandler sakene og utbetaler erstatningene etter lov om yrkesskadeforsikring. Statens Pensjonskasse er ikke tilknyttet Finansnæringens Hovedorganisasjon eller Yrkesskadeforsikringsforeningen, slik de private forsikringsselskapene og Kommunal Landspensjonskasse (KLP) er. Statens Pensjonskasse behandler også krav som knytter seg til bestemmelsene i statens tariffavtaler vedrørende yrkesskade.

Stortinget ga ved behandling av St.meld. nr. 33 (1993–94) sin tilslutning til regjeringens forslag om at Statens Pensjonskasse fra 1. januar 1995 skulle overta behandlingen av krav om erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring og etter fellesbestemmelsen § 24. For skader som hadde inntrådt før 1. januar 1995, og der virksomheten selv hadde startet saksbehandlingen, kunne virksomheten velge om den selv skulle avslutte saken, eller om saken skulle overlates til Statens Pensjonskasse.

4.6 Saksbehandling mv. i yrkesskadesaker

4.6.1 Informasjon om rettighetene ved yrkesskade

Informasjon om folketrygdens særfordeler ved yrkesskader gis på mange måter og i mange ulike fora. Det finnes blant annet brosjyrer på trygdekontorene, legekontorer, informasjon på Internet osv. Når en skade eller sykdom er godkjent som yrkesskade, blir medlemmet samtidig informert om blant annet hvilke ytelser det kan ha krav på.

Det gis også informasjon som er målrettet mot spesielle grupper. For eksempel kan Kreftregisteret uten hinder av taushetsplikt gi Rikstrygdeverket melding om yrkesbetinget kreft. Rikstrygdeverket har et særskilt informasjonsopplegg for slike målgrupper.

Yrkesskadeforsikringsloven § 4 gir enkelte regler om informasjon, blant annet at forsikringsvilkår o.l. skal foreligge på norsk. Viktigere i denne sammenheng er nok likevel den alminnelige informasjonsplikt etter forsikringsavtaleloven. Kredittilsynet har tidligere uttalt 4 at yrkesskadeforsikringen må anses å være en kollektiv forsikring i medhold av forsikringsavtaleloven § 1–2 bokstav d. Det foreligger da en selvstendig informasjonsplikt etter samme lovs § 9–3, både for forsikringsselskapet og arbeidsgiveren. Hva som nærmere ligger i informasjonsplikten, og hvor langt den strekker seg, er mer uklart.

Det synes i dag å være noe forskjellig praksis i selskapene for hvordan informasjon spres; fra mer omfattende utsendelse av forsikringsbevis til arbeidstakerne, til kun å gi informasjon til bedriften/arbeidsgiveren. Det har de siste årene vært igangsatt flere tiltak for å bedre informasjonen, og få en raskere og bedre innmelding av skader:

  • På baksiden av folketrygdens sykemeldingsattest og skademeldingsblankett gis det nå en orientering om yrkesskadeforsikringen. Videre skal det ligge brosjyremateriell om ordningen på alle landets trygdekontor.

  • Trygdeetaten skal nå gi direkte informasjon om yrkesskadeforsikringen til de yrkesskadde i alle tilfeller som godkjennes som yrkesskader etter folketrygdloven.

  • Skademeldingsblanketten har fått en rubrikk hvor arbeidsgiveren skal oppgi i hvilket selskap yrkesskadeforsikring er tegnet.

4.6.2 Melding av yrkesskader og yrkessykdommer

Meldeplikt overfor trygdeetaten m.m.

Saksbehandlingen i trygdeetaten starter vanligvis opp ved at trygdekontoret får melding om en mulig yrkesskade.

Etter folketrygdloven § 13–14 gjelder det en meldeplikt ved yrkesskade. Arbeidsgivere plikter snarest å sende skademelding til trygdekontoret når en arbeidstaker blir påført en skade eller en sykdom som kan gi rett til yrkesskadefordeler. Meldeplikten gjelder også for rektorer, forlegningssjefer og andre i tilsvarende stilling når en elev/student, militærperson eller andre personer som har yrkesskadedekning etter folketrygdloven, blir skadet.

Meldeplikten gjelder også når arbeidsgiver er i tvil om det foreligger en yrkesskade. Det er utarbeidet egne skjemaer for melding av yrkesskader. Medlemmet kan selv melde fra hvis den meldepliktige ikke gjør dette. Dette suspenderer ikke arbeidsgivers meldeplikt, men medlemmets melding vil avbryte meldefristen. Trygdekontoret kan unnlate å kreve skademelding ved bagatellmessige småskader som etter all sannsynlighet ikke vil medføre varig men. Ved tannskader, hodeskader, nakke/ryggskader eller ved yrkessykdommer skal skademelding innhentes. Selvstendig næringsdrivende og frilansere skal melde skaden selv.

Det gjelder en meldefrist på ett år. Ved ulykkesskader regnes fristen fra da arbeidsulykken skjedde, mens fristen ved yrkessykdommer starter da medlemmet eller den meldepliktige ble klar over årsaken til sykdommen. Slik kunnskap vil medlemmet som oftest få ved at sykdommen blir påvist hos lege. Den meldepliktige, f.eks. arbeidsgiveren, vil som regel få slik kunnskap fra arbeidstakeren selv eller fra lege som har fått tillatelse av arbeidstakeren til å melde sykdommen til arbeidsgiveren etter arbeidsmiljøloven § 22.

Selv om meldefristen er oversittet, kan det gjøres unntak når «det er klart at forholdet er en yrkesskade, og det foreligger særlige grunner til at melding ikke er gitt i rett tid» , se folketrygdloven § 13–14 fjerde ledd. «Særlige grunner» etter loven anses i praksis å foreligge når opplysningene i sakens dokumenter klart godtgjør at vilkårene for å kunne godkjenne en ulykkesskade eller sykdom likestilt med yrkesskade foreligger. I praksis har man ikke vurdert om det foreligger «særlige grunner» dersom det er klart at forholdet er en yrkesskade.

Melding av yrkesskader til forsikringsselskapene. Foreldelse

Det foreligger i dag ingen meldeplikt for arbeidsgiver til forsikringsselskapet når en arbeidstaker ved bedriften har vært utsatt for en arbeidsulykke eller har pådratt seg en yrkessykdom som følge av arbeidet. Det er dermed opp til den enkelte arbeidstaker å melde hendelsen til forsikringsselskapene.

Arbeidstakerens krav mot forsikringsgiveren foreldes etter tre år, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 15. Fristen begynner å løpe ved utløpet av det kalenderåret da arbeidstakeren fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om det forhold som begrunner kravet. Krav som er meldt selskapet før foreldelsesfristen er utløpt, foreldes tidligst seks måneder etter at arbeidstakeren har fått særskilt skriftlig melding om at foreldelse vil bli påberopt. Meldingen må angi hvordan foreldelse avbrytes.

Arbeidsmiljølovens regler om melding av arbeidsrelaterte skader og sykdommer

Etter arbeidsmiljøloven § 22 har leger plikt til å melde til Arbeidstilsynet alle sykdommer som antas å være helt eller delvis forårsaket av skadelig påvirkning i arbeid. Dersom medlemmet ønsker det, kan samme sykdom også meldes til trygdeetaten av legen. Meldeplikten er her videre enn etter folketrygdloven § 13–14, i det alle arbeidsrelaterte lidelser omfattes. Videre har arbeidsgiveren en meldeplikt overfor Arbeidstilsynet og politiet ved arbeidsulykker som har forvoldt dødsfall eller alvorlig skade, se arbeidsmiljøloven § 21.

4.6.3 Saksbehandlingsregler- og rutiner i trygdeetaten

Saksbehandlingsregler

I trygdeetaten gjelder det en rekke krav til saksbehandlingen som er ment å ivareta rettssikkerheten. For yrkesskader i folketrygden gjelder i hovedsak de samme regler som for andre trygdeytelser.

Et viktig prinsipp er at forvaltningsloven i hovedsak gjelder ved behandling av saker etter folketrygdloven. Enkelte særlige bestemmelser er imidlertid gitt i folketrygdloven kapittel 21, bl.a. om taushetsplikt og klagebehandling. Samlet sett gir disse lovene et betydelig omfang av saksbehandlingsregler. For saksforberedelsen gjelder det f.eks. regler om forhåndsvarsel, undersøkelsesplikt, informasjonsplikt og partsinnsyn. For vedtaket gjelder det formkrav, plikt til å begrunne og underrette om vedtaket mv. I tillegg gjelder det en rekke mer generelle regler om habilitet, veiledningsplikt mv.

Innhenting av opplysninger og erklæringer

Dersom trygdekontoret er i tvil om det foreligger en ulykkesskade , må det innhentes supplerende opplysninger fra arbeidsgiver, skadeforklaring fra medlemmet, og medisinske opplysninger fra først behandlende leges journal. Det kan også innhentes skriftlig eller muntlig forklaring fra vitner. Dette vil særlig være aktuelt ved for sent meldte skader hvor det ofte kan være vanskelig å få klarhet i hva som skjedde på skadedagen.

I saker som gjelder mulige yrkessykdommer innhenter trygdekontoret opplysninger om hvilke skadelige påvirkninger medlemmet har vært utsatt for i sitt arbeid, hvor sterk påvirkningen har vært og over hvor lang tid den har foregått. Trygdekontoret bør også undersøke om arbeidstilsynets lokale avdeling har opplysninger om eksponeringsnivåer hos den aktuelle arbeidsgiver. Av hensyn til fastsettelse av skadetidspunktet kan det også være viktig å få tidfestet når påvirkningen opphørte.

Opplysningene innhentes først og fremst fra medlemmet selv og de aktuelle arbeidsgivere. Skademeldingsblanketten har egne rubrikker for opplysninger om yrkessykdom. Dersom opplysningene ikke er tilstrekkelige eller er uklare, kan det være aktuelt å innhente supplerende opplysninger. I enkelte tvilstilfeller vil det være aktuelt å henvende seg til arbeidstilsynets avdelingskontorer med anmodning om bistand, for eksempel gjennom å få tilsendt data hvis arbeidstilsynet tidligere har foretatt målinger e.l. ved bedriften, eventuelt be om en yrkeshygienisk kartlegging av forholdene ved bedriften.

I de fleste saker som gjelder yrkessykdommer, vil det også være aktuelt å innhente en eller flere spesialisterklæringer . I praksis vil trygdeetaten være den som har innhentet spesialisterklæringer først. I noen tilfeller vil det forsikringsselskapet hvor arbeidsgiver har tegnet yrkesskadeforsikring (oppgis på skademeldingen) allerede ha innhentet spesialisterklæring i den samme saken. Det vil ofte være arbeids- og tidsbesparende for trygdeetaten å be om kopi av slike opplysninger, noe det er hjemmel for i folketrygdloven § 21–4.

Det hender imidlertid at medlemmet selv ønsker å innhente erklæring fra en bestemt spesialist (gruppe) med et annet kompetanseområde enn det som er aktuelt etter trygdeetatens retningslinjer. Medlemmet har rett til å legge frem en slik erklæring i sin sak, men blir gjort oppmerksom på at utgifter i forbindelse med innhenting av erklæringen bare kan påregnes dekket dersom erklæringen skulle vise seg å få avgjørende betydning i saken. Dekning av utgiftene begrenses til hva det ville koste å innhente erklæring fra nærmeste spesialist som kunne avgitt tilsvarende erklæring.

Saksbehandlingstid m.m.

Godkjennelse av en skade eller sykdom som yrkesskade er utgangspunktet for å kunne gi ytelser etter særbestemmelsene ved yrkesskade. For å unngå lang samlet behandlingstid prioriterer trygdeetaten godkjenningsspørsmålet. Dette er for å unngå lang behandlingstid for ytelser som en godkjent yrkesskade kan utløse. Dersom godkjennelsesspørsmålet er komplisert og krever en viss tid å utrede, kan krav om andre trygdeytelser som følge av skaden behandles parallelt med eller om nødvendig uavhengig av yrkesskadesaken. Det kan i slike tilfeller være tale om krav om for eksempel rehabiliteringspenger, attføringspenger, tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon.

I folketrygden gjelder det tidsgrenser for saksbehandlingen. Det vil si hvor lang tid som kan gå før saken skal være ferdigbehandlet og vedtak skal foreligge. For alle andre krav enn menerstatning, er tidsgrensen 12 måneder fra kravtidspunktet. Ved krav om menerstatning er den ytre tidsgrensen 18 måneder. Ved klage og anke er den ytre tidsgrensen satt til 6 måneder.

Trygdeetaten har imidlertid også utarbeidet normtider for saksbehandlingen. Det vil si krav til når sakene normalt skal være ferdigbehandlet. Dette innebærer at ved f.eks. krav om godkjennelse av skade eller sykdom som yrkesskade (skademelding), skal 75 prosent av alle saker være ferdigbehandlet innen to måneder fra kravet ble satt fram.

Opplysninger og statistikk for den faktiske saksbehandlingstid mv. er tatt inn i punkt 7.6.

4.6.4 Saksbehandlingsregler- og rutiner ved krav etter loven om yrkesskadeforsikring

Innledning

Yrkesskadeforsikring er et trekantforhold mellom disse aktørene: arbeidstaker, arbeidsgiver/forsikringstaker og forsikringsgiver.

Private forsikringsselskaper er underlagt andre regler for saksbehandling enn trygdeetaten. En viktig forskjell er at forvaltningsloven ikke gjelder for forsikringsselskapene. Forsikringskundene og forsikringsselskapene er formelt sett likestilte parter i et kontraktsforhold. Ofte vil imidlertid et forsikringsselskap være kunden overlegen når det gjelder kunnskap, erfaringer og ressurser. Det er derfor opprettet en rekke regler for å ivareta den skadelidtes interesser, blant annet i forsikringsavtaleloven. I tillegg erstatter selskapene rimelige og nødvendige utgifter til advokathjelp.

Det private forsikringsmarkedet er dessuten underlagt et omfattende offentlig tilsyn. Dette er regler som dels skal ivareta kundenes interesser, blant annet ved å sikre at det benyttes forsikringsvilkår som er rimelige og betryggende, og dels for å ivareta det offentliges interesse i å ha et velfungerende forsikringsmarked og hindre at slike finansinstitusjoner går konkurs (se nærmere i punkt 7.8.4).

Forsikringsselskapene har i tillegg ofte egne rutinebeskrivelser for saksgangen i selskapet. Rutinene gjelder fra kravet mottas og frem til saken avsluttes med avgjørelse om å yte erstatning eller å avslå kravet. Enkelte generelle fellestrekk finnes likevel, se nærmere nedenfor.

Hvilket selskap har ansvar for kravet?

Registrering av mottatt krav skjer normalt fortløpende ved mottak av skademeldingsskjemaer fra de skadelidte. Deretter er det en forberedende saksbehandling der det fastslås om forsikringsselskapet er rett adressat for kravet. Det er forsikringsselskapet til den arbeidsgiveren som skadelidte har når skaden eller sykdommen blir konstatert som er ansvarlig for kravet, se yrkesskadeforsikringsloven § 5. I praksis har skadelidte i noen tilfeller opplevd å bli en kasteball mellom forsikringsselskapene ved tvil om konstateringstidspunktet. Det er imidlertid nå inngått en avtale mellom de berørte parter om at Yrkesskadeforsikringsforeningen i slike tilfeller skal forskuttere erstatningsutbetalingen.

Innhenting av opplysninger

Dersom skademeldingen ikke er bekreftet av arbeidsgiver eller dersom en trenger flere eller mer detaljerte opplysninger, skal arbeidsgiver kontaktes. Interne rapporter som virksomheten kan ha om skaden, kan være et supplement til innsendte skademeldingsskjemaer.

Legeerklæringen på skademeldingsskjema kan være retningsgivende for om skadelidte antas å være varig medisinsk eller ervervsmessig ufør. Saken skal normalt henlegges dersom den skadelidte er i full jobb, legeerklæringen gir uttrykk for god prognose og det ikke er dokumentert noe økonomisk tap.

Er skadelidte sykemeldt for en lengre periode og legeerklæringen tyder på at det kan bli tale om en varig skade, innhentes ytterligere legeerklæringer eller spesialisterklæringer slik at skadens omfang kan fastslås. Normalt vil trygdekontoret ha innhentet spesialisterklæring i forbindelse med dets behandling av yrkesskadesaken. Denne vil kunne utlånes dersom selskapet har fullmakt fra skadelidte til innhenting av nødvendige dokumenter for selskapets behandling av kravet.

Så godt som alle forsikringsselskapene bruker interne leger. De går gjennom spesialisterklæringer og vurderer den skadelidtes medisinske situasjonen kort tid etter ulykken som grunnlag for à konto utbetalinger.

Enkelte forsikringsselskaper lar det bli opp til den skadelidte å velge medisinsk spesialist forutsatt at spesialisten tilfredsstiller faglige krav. Det kreves da ingen forhåndsgodkjennelse og selskapet dekker kostnadene ved utarbeidelse av erklæring. Andre selskaper benytter nærmeste sentralsykehus og overlater til sykehuset å finne spesialist med relevant kompetanse og ledig kapasitet. Atter andre selskaper har en mer restriktiv praksis ved at det kreves forhåndsgodkjenning ved valg av spesialist før kostnadene dekkes.

Utbetaling av forskudd, renter m.m.

Det foreligger noe varierende praksis mellom forsikringsselskapene når det gjelder à konto utbetalinger . Det synes imidlertid å være enighet om at en ikke skal holde tilbake erstatning for påløpt tap hvor ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng er avklart. Dersom ansvarsspørsmålet er avklart, vil nok selskapene føle seg forpliktet til å utbetale det minimumsbeløpet som skadelidte under enhver omstendighet skal ha.

Rehabilitering

En del selskaper benytter seg av aktiv skadebehandling/rehabilitering. Det vil si at selskapet så tidlig som mulig prøver å komme i gang med medisinsk- og yrkesmessig rehabilitering overfor skadelidte. Flere selskaper har knyttet til seg medisinske rehabiliteringsinstitusjoner og de fleste skadelidte får tilbud om medisinsk rehabilitering. Rehabilitering etter yrkesskader er i dag ikke en lovpålagt oppgave for forsikringsselskapene, og det synes å være en del variasjon mellom selskapene når det gjelder hvilken aktivitet som utvises for å bidra med yrkesmessig rehabilitering.

4.6.5 Klage-/ankebehandling

Trygdeetatens klage-/ankebehandling

Klage over vedtak som er fattet av trygdekontoret, behandles av fylkestrygdekontoret som klageinstans. I 2002 ble 2,5 prosent av alle vedtak trygdekontorene fattet på yrkesskadeområdet påklaget. Av klagene som klageinstansen behandlet, ble 6 prosent omgjort til gunst for klager.

Vedtak fattet av fylkestrygdekontor kan påankes til Trygderetten. I 2002 ble 38 prosent av alle vedtak fattet av fylkestrygdekontorene (unntatt Yrkessykdomskontoret) påanket. Den gang Rikstrygdeverket fattet vedtak i yrkessykdomssakene, ble cirka 20 prosent av vedtakene påanket til Trygderetten. I 2001 omgjorde Trygderetten omlag 24 prosent av alle påankede vedtak på yrkesskadeområdet til gunst for den ankende part. I 2002 sank gunstprosenten til 21,9. Når det gjelder Yrkessykdomskontoret spesielt ble 14 prosent av alle vedtak i 2002 påanket. Av de saker som ble oversendt Trygderetten i 2002 ble 24 prosent omgjort til gunst for den ankende part.

Behandlingen ved klage/anke over enkeltvedtak som er fattet etter folketrygdloven, reguleres i hovedsak av lov 16. desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten, jf. folketrygdloven § 21–12.

Lovligheten av Trygderettens kjennelser kan prøves av de alminnelige domstoler, se § 23 i lov om anke til Trygderetten. Det har i de senere årene vært en betydelig økning i antall søksmål for lagmannsrett. I 2001 mottok Rikstrygdeverket ca. 50 søksmål på yrkesskadeområdet. I 2002 sank antallet til ca. 30. Som regel har staten blitt frifunnet i lagmannsretten. I de to tilfellene der en anke over en dom i lagmannsretten har blitt behandlet av Høyesterett, er trygdeetatens avgjørelser blitt stadfestet.

Klage-/ankeadgang ved krav etter lov om yrkesskadeforsikring

Krav om erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven kan selvsagt fremmes for domstolene. Det vanligste er imidlertid at kravene gjøres opp i minnelighet. Det eksisterer også tilbud om enklere ordninger for konfliktløsning.

Flere forsikringsselskaper har interne klagenemnder som de skadelidte uten omkostning kan benytte. Disse har også eksterne representanter (for eksempel frittstående advokater). Selskapene er i regelen bundet av nemndas avgjørelser, mens skadelidte fritt kan gå videre med saken.

I tillegg finnes det en ekstern klageordning , som består av Forsikringsklagekontoret med Forsikringsskadenemnda .

Forsikringsklagekontoret (FKK) ble opprettet ved avtale mellom Forbrukerrådet og Finansnæringens Hovedorganisasjon. I dag er også Næringslivets Hovedorganisasjon avtalepart. Kontoret har omlag 25 ansatte, og er organisert med et eget partssammensatt styre. Det er forsikringsbransjen som betaler for driften av kontoret, ved at selskapene faktureres per innklaget sak. Forsikringsbransjen har ikke anledning til å gripe inn i kontorets faglige vurderinger. For de skadelidte er saksbehandlingen gratis.

Det første skrittet dersom en ønsker å benytte seg av dette tilbudet, er en klage til Forsikringsklagekontoret. Forsikringsklagekontoret vurderer sakene, og gir partene kommentarer og råd. Kontoret har ingen avgjørelsesmyndighet, men kan anmode selskapet om å omgjøre sitt standpunkt (til gunst for skadelidte).

Sakene fra Forsikringsklagekontoret kan bringes inn for Forsikringsskadenemnda til avgjørelse. Nemnda behandler saker vedrørende forståelsen av forsikringsvilkår eller lovgivning som har betydning for konkrete klagesaker. Nemnda er delt i en avdeling for skadeforsikring og en for personforsikring. Lederne i avdelingene er gjerne en dommer, og ved siden av lederen sitter to representanter fra forsikringsbransjen og to fra brukerorganisasjonene (Forbrukerrådet og Forbrukerombudet). Saker som ikke egner seg for skriftlig behandling, kan avvises. Dette kan for eksempel skje dersom det ikke er tilstrekkelig med skriftlig bevisførsel.

Nemndbehandling er ikke til hinder for at saken senere bringes inn for domstolene. Selskapene må melde fra til Forsikringsklagekontoret dersom de ikke godtar nemndas avgjørelse. Dersom slik melding ikke blir gitt innen fire uker, anses selskapet bundet av uttalelsen i den enkelte sak.

4.6.6 Særskilt om saksbehandling ved krav om yrkesskade etter andre ordninger

Det er en forutsetning for erstatning etter tariffavtalene i statlig og kommunal sektor at det foreligger yrkesskade eller yrkessykdom, se Hovedtariffavtalen § 24 nr. 1 (staten) og § 11.1 (kommunen). Tariffbestemmelsene inneholder ingen definisjon av uttrykkene yrkesskade og yrkessykdom, men henviser til begrepene i folketrygden, se folketrygdloven §§ 13–3 og 13–4.

Ved saksbehandling etter tariffavtalen på statlig sektor tolkes tariffavtalen i tråd med trygdemyndighetens generelle forståelse, og trygdeetatens avgjørelse tillegges vekt. Men en er ikke bundet dersom trygdekontorets avgjørelse er i strid med folketrygdloven eller Rikstrygdeverkets egen forståelse av denne, eller dersom avgjørelsen bygger på uriktige eller mangelfulle fakta.

Ved saksbehandling etter tariffavtalen på kommunal sektor er Rikstrygdeverkets vedtak i yrkesskadesaker bindende for arbeidsgiver. Dette gjelder også i forhold til den Rikstrygdeverket har bemyndiget. Det er et vilkår at vedtaket angir medisinsk og ervervsmessig uføreprosent med direkte referanse til yrkesskaden/yrkessykdommen. Slik godkjenning må framlegges av den yrkesskadde før erstatning etter tariffavtalen kan gis. Trygdeetatens fastsettelse av uføregrad skal legges til grunn ved fastsettelse av erstatningsutmåling etter Hovedtariffavtalen.

4.7 Finansiering m.m.

4.7.1 Finansiering av folketrygdens yrkesskadefordeler

Folketrygden finansieres hovedsakelig ved arbeidsgiveravgiften, trygdeavgiften og ved tilskudd fra staten (folketrygdloven §§ 23–2, 23–3 og 23–10). Finansiering av ytelsene skjer i hovedsak løpende, det vil si at det ikke er satt av fond eller lignende til å dekke framtidige forpliktelser. De særskilte fordelene og ytelsene ved yrkesskader finansieres på samme måte som de øvrige ytelsene.

Folketrygdens utgifter fellesfinansieres gjennom avgifter og tilskott, se folketrygdloven § 23–1. Arbeidsgiveravgiften, se § 23–2, finansierer om lag halvparten av de årlige utgiftene. Arbeidsgiveren skal betale arbeidsgiveravgift av lønn og annen godtgjørelse for arbeid og oppdrag i og utenfor tjenesteforhold.

Arbeidsgiveravgiften ble spesielt forhøyd i 1971 da yrkesskadetrygden, arbeidsledighetstrygden og syketrygden ble inkorporert i folketrygden. Se nærmere om dette under punkt 16.3.2 nedenfor.

Fellesfinansieringen innebærer at man ikke kan si at arbeidsgiveravgiften finansierer spesielle deler av folketrygdens utgifter. Arbeidsgiveravgiften er likevel spesielt relatert til ytelser som gjelder arbeidstakere. Selvstendig næringsdrivende betaler således en høyere medlemsavgift fordi folketrygden ikke får noen arbeidsgiveravgift for disse, og de har dårligere dekning på flere områder.

Folketrygden får imidlertid i dag refundert en del av sine utgifter ved yrkesskade, gjennom en refusjonsordning knyttet til yrkesskadeforsikringen. Nedenfor omtales kort de viktigste reglene for refusjonsordningen.

4.7.2 Refusjonsordningen – en kobling mellom folketrygden og yrkesskadeforsikringen

Bakgrunn og formål

Arbeidsgiveravgiften ble forhøyet med 0,2 prosent i 1971 for å finansiere særfordelene ved yrkesskader, som fra da av skulle dekkes av folketrygden. Etter hvert viste det seg at dette ikke var nok til å dekke folketrygdens totale faktiske utgifter ved yrkesskader.

Med virkning fra 1. januar 1991 ble det derfor innført en refusjonsordning knyttet til den obligatoriske yrkesskadeforsikringen.

Istedenfor å øke arbeidsgiveravgiften ytterligere eller innføre en ny generell avgift, ble det valgt en modell der utgiftene kanaliseres tilbake til skadevoldende virksomhet gjennom en refusjonsordning knyttet til yrkesskadeforsikringen. Hensikten var å legge finansieringsansvaret noe mer direkte og følbart over på arbeidsgiverne, og dermed fremme økt forebygging. Se Ot.prp. nr. 77 (1989–90), kapittel 7.

Refusjonsordningen er regulert i folketrygdloven § 23–8. Det heter her at:

«Forsikringsselskapene skal refundere trygdeutgifter ved yrkesskader med et beløp som beregnes i prosent av selskapenes erstatningsutbetalinger etter lov av 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring.

Kongen fastsetter prosentsatsen som skal benyttes ved refusjonsoppgjøret.

Forsikringsselskapenes utgifter til refusjon finansieres gjennom arbeidsgiverens premie til yrkesskadeforsikringen.

Departementet gir forskrifter om refusjonsordningen, og kan herunder gi bestemmelser om tilsvarende refusjon fra staten og fra kommuner og fylkeskommuner som har unnlatt å tegne forsikring etter samtykke som nevnt i yrkesskadeforsikringsloven § 3 andre ledd.»

Refusjonen er basert på erstatningsutbetalingene i det enkelte forsikringsselskap (ikke på premieinntektene). Prosentsatsen for refusjon er fastsatt til 120 av erstatningsutbetalingene. Det vil si at for hver krone et forsikringsselskap utbetaler til en skadelidt som erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven, så skal det overføres 1,20 kroner til folketrygden.

Den vedtatte modellen for refusjonsordning har som forutsetning at ved hver erstatningsutbetaling etter yrkesskadeforsikringsloven, vil folketrygden samtidig utbetale ordinære trygdeytelser samt eventuelle særfordeler ved yrkesskade. Videre er det en forutsetning at man kan fastsette et gjennomsnittlig forholdstall mellom erstatninger og ytelser fra folketrygden i tilsvarende tilfeller.

Refusjonen og størrelsen på den, er dermed avledet av forsikringsselskapets vurdering av om det foreligger en yrkesskade og graden av uførhet og/eller skadefølge (men) som gir grunnlag for utmåling av erstatning. Refusjonsordningen er således ikke basert på at det skal foreligge en tilsvarende godkjennelse av yrkesskaden i folketrygden. Se nærmere Ot.prp. nr. 77 (1989–90) side 63. Det er ulike vilkår i de to ordningene, bl.a. har folketrygden minstekrav for rett til særfordeler ved uførhet på 30 prosent uførhet, og noe strengere bevisvurdering for visse yrkessykdommer.

Nærmere om beregning og overføring av refusjonsbeløpet

Refusjonsordningen er regulert i folketrygdloven § 23–8. Refusjonsordningen er nærmere regulert i forskrift av 25. mars 1997 nr 270, hvor det er gitt nærmere regler om beregning og overføring mv. av refusjonsbeløpet.

Fastsettelsen av refusjonssatsen er basert på folketrygdens beregnede og ikke de faktiske utgifter. En forholdsmessig refusjon skal beregnes for uførepensjon (inkludert særfordel ved overgang til alderspensjon), ektefelle- og barnepensjon, grunn- og hjelpestønad samt menerstatning. Sykepenger, rehabiliteringspenger og attføringspenger inngår i beregningsgrunnlaget i de tilfeller der det ytes uførepensjon og/eller menerstatning.

Forskriftens § 1 tre første ledd lyder

«Ved erstatningsutbetalinger etter lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring, skal forsikringsgiveren yte en forholdsmessig refusjon til folketrygden av trygdens beregnede utgifter til uførepensjon (inkludert særfordel ved alderspensjon), ektefelle- og barnepensjon, grunn- og hjelpestønad samt menerstatning. Sykepenger, rehabiliteringspenger og attføringspenger inngår i beregningsgrunnlaget i tilfeller det ytes uførepensjon og/eller menerstatning.

Refusjonsordningen skal finansieres gjennom en andel av arbeidsgiverens premie til den lovbestemte yrkesskadeforsikringen.

Refusjon til folketrygden skal beregnes i prosent av forsikringsgiverens erstatningsutbetalinger etter yrkesskadeforsikringsloven. Erstatningsutbetalinger til personer som ikke er medlemmer av folketrygden, se folketrygdloven kapittel 2, omfattes ikke av refusjonsordningen. Tilfeller hvor arbeidsgiver er uforsikret, se yrkesskadeforsikringsloven § 7, holdes likeledes utenfor.»

De beregnede trygdeytelser refusjonsordningen beløpsmessig tar sikte på å omfatte , er således både korttids- og langtidsytelser i tilfeller som fører til varig men eller pensjonsytelser. Derimot skal tilfeller som avsluttes med korttidsytelser som sykepenger, rehabiliteringspenger og attføringspenger i utgangspunktet ikke omfattes.

For å ha en praktisk og enkel ordning, skal forsikringsgiver likevel ikke foreta en tilsvarende sondring av ytelser som nevnt i forskriften, men skal utbetale refusjon av stort sett alle erstatningsutbetalinger. Dette innebærer at det blir gitt refusjon for erstatning for lidt tap også i korttidstilfeller som avsluttes i sykeperioden, selv om dette ikke inngår i de ytelser som tas med ved beregning av refusjonssatsen.

I forskriftens § 4 andre ledd presiseres følgende:

«Refusjonen gjelder også erstatningsutbetalinger i tilfeller som ikke godkjennes som yrkesskade eller yrkessykdom etter folketrygdloven, jf yrkesskadeforsikringsloven § 11 c. Det skal likevel ikke beregnes refusjon av tilleggserstatning som ytes til personer som ikke har rett til særytelser etter folketrygdloven kapittel 13.»

Refusjonen skal følgelig stort sett omfatte alle erstatningsutbetalinger i henhold til yrkesskadeforsikringsloven fra forsikringsgiver til skadelidte i oppgjørsåret, herunder à konto utbetalinger. Dette gjelder også utbetalte erstatninger for tilfeller som ikke godkjennes som yrkesskade i folketrygden (med unntak av tilleggserstatningen). Det beregnes ikke refusjon av ytelser etter tariffavtalene. For øvrig skal følgende poster holdes utenfor beregningsgrunnlaget:

  • Erstatningsutbetalinger til personer som ikke er medlemmer i folketrygden.

  • Tilfeller hvor arbeidsgiver er uforsikret.

  • Tilleggserstatning til personer som ikke har rett til ytelser etter folketrygdloven kapittel 13.

  • Utbetalte renter til skadelidte.

  • Advokatutgifter.

  • Utgifter til sakkyndige erklæringer.

Fastsettelse av refusjonssatsen

Etter folketrygdlovens § 23–8 skal prosentsatsen for refusjon fastsettes av Kongen. Endringer i satsen må fastsettes senest 1. oktober før det kalenderåret som satsen skal gjelde for, se forskriftens § 2. Refusjonssatsen har vært uendret (120 prosent) siden ordningen ble innført.

Etter forskriftens § 1 skal trygden yte en «forholdsmessig refusjon av de beregnede utgifter til uførepensjon (inkludert særfordel ved alderspensjon), ektefelle- og barnepensjon, grunn- og hjelpestønad samt menerstatning. Sykepenger, rehabiliteringspenger og attføringspenger inngår i beregningsgrunnlaget i tilfeller det ytes uførepensjon og/eller menerstatning.»

De nevnte ytelser i forskriften er ikke ment som en begrensning for hvilke ytelser forsikringsselskapene skal betale refusjon for, men hvilke ytelser som skal inngå i forholdstallet for refusjon. Refusjonen skal som nevnt betales av stort sett alle erstatningsutbetalinger, slik loven tilsier.

Da ordningen ble innført i 1991 var det en viktig forutsetning for den valgte modellen at man skulle kunne beregne et forholdstall mellom parallelle erstatningsutbetalinger og tilsvarende trygdeytelser i identiske tilfeller på individnivå . Refusjonssatsen skulle dermed kunne fastsettes teoretisk for de enkelte parallelle ytelser etter at det ble innført standardiserte satser i yrkesskadeforsikringen. Ved å koble forsikringssaker til tilsvarende parallelle trygdeytelser i identiske saker, skulle man kunne etterprøve forholdsmessigheten. Denne såkalte «Leren-modellen» fikk sin betegnelse etter direktør Ivar Leren som var med i utformingen av modellen. Utvalget vil betegne denne metoden som «parallell-metoden».

I ettertid viser det seg at når man som alternativ beregner/estimerer en «brutto» forholdsmessighet mellom de samlede erstatninger til personer som har mottatt erstatning og de samlede trygdeytelser som er nevnt i forskriften, gir dette et lavere forholdstall enn etter parallell-metoden. Man har da begrenset tilfellene til godkjent yrkesskade i folketrygden, noe som for så vidt ikke var forutsatt i lovens forarbeider, se Ot.prp. nr. 77 (1989–90) side 63. Utvalget kaller dette for brutto-metoden.

Som det går fram av punkt 16.8 nedenfor, er utvalget delt når det gjelder spørsmålet om fastsettelse etter parallell-metoden bør videreføres etter at man i dag har tilstrekkelig erfaringsmateriale til å foreta en brutto sammenligning.

Oppgjør. Renter mv. Overføring av refusjonsbeløpet

Forsikringsgivere og Statens Pensjonskasse skal uoppfordret overføre refusjonsbeløpet til Rikstrygdeverket ved ett samlet årlig oppgjør, se forskriftens § 3.

Oppgjørsordningen må ta hensyn til både private og offentlige regnskaps- og budsjettrutiner. Oppgjørsåret følger kalenderåret, hvilket er det mest praktiske, men de fleste selskapene kan først ha oppgjøret ferdig beregnet og utbetalt 1. mars i det etterfølgende året. Det er forskriftsbestemt at ved betaling fra 1. januar og fram til 1. mars, blir selskapene belastet renter i henhold til dagslånsrenten i Norges Bank. Først ved betaling etter 1. mars påløper vanlige forsinkelsesrenter.

4.7.3 Yrkesskadeforsikringen

Innledning

Finansieringen av yrkesskadeforsikringen skjer gjennom innbetaling av forsikringspremie fra arbeidsgiverne. Regelverk, innbetaling av premier og utbetaling av erstatningsytelser tilsvarer i hovedsak det som gjelder for øvrige skadeforsikringer. Det viktigste unntaket gjelder refusjonsordningen som er knyttet til de betalte ytelsene, se nærmere nedenfor. Et annet særtrekk ved denne forsikringsordningen er for øvrig at det tar lang tid før alle yrkesskader er endelig oppgjort.

Nedenfor gis det en oversikt over regler, rammevilkår og prinsipper, mens statistiske opplysninger vedrørende finansieringen er tatt inn i punkt 7.8.

Regelverk og rammebetingelser

Yrkesskadeforsikringen består av et sett av plikter og rettigheter for arbeidsgiver, arbeidstaker og forsikringsselskap. Dette trekantforholdet innebærer at rettigheter knyttet til en yrkesskade har en helt annen rettslig stilling enn om avtaleforholdet bare hadde bestått av arbeidstaker og arbeidsgiver. I det følgende vil det blant annet omtales hvordan dette trekantforholdet sikrer arbeidstakers rettigheter og arbeidsgivers økonomiske forpliktelser i forhold til yrkesskade.

For arbeidstaker som omfattes av yrkesskadeforsikringsloven vil rettighetene være sikret ved at arbeidsgiver plikter å tegne forsikring, jf. lovens § 3. Yrkesskadeforsikring skal tegnes i et forsikringsselskap eller i en forsikringspool av solidarisk ansvarlige forsikringsselskaper, jf. lovens § 4. Videre må forsikringsgivere godkjennes av Kongen. Dette kravet gjelder ikke for forsikringsgivere som har hovedsete i en annen stat som omfattes av EØS-avtalen, og som er godkjent i sitt hjemland. Forsikringsgivere som tilbyr yrkesskadeforsikring må være tilsluttet Yrkesskadeforsikringsforeningen.

I yrkesskadeforsikringsloven § 18 heter det at forsikringsavtaleloven gjelder for yrkesskadeforsikringen dersom ikke annet er bestemt i eller i medhold av loven eller går fram av sammenhengen. Det er også bestemmelser i loven som skal bidra til at rettighetene til arbeidstaker sikres for eksempel dersom arbeidsgiver ikke har overholdt forsikringsplikten.

Forsikringsvirksomhetsloven gir nærmere regler for selskaper som driver forsikringsvirksomhet. Av lovens § 7–6 framgår at et forsikringsselskap skal benytte premier som står i rimelig forhold til den risiko som overtas og i forhold til selskapets økonomi. Premiene skal være tilstrekkelige til å gi sikkerhet for oppfyllelse av de inngåtte forsikringsavtaler. I bestemmelsen heter det videre at Kongen kan forby bruk av premier som Kongen finner ikke er betryggende eller urimelige.

Det er gitt utfyllende bestemmelser om de midlene som skal bidra til å sikre de forsikredes krav. Med hjemmel i forsikringsvirksomhetsloven § 8–6 er det fastsatt forskrift 10. mai 1991 nr. 301 om forsikringstekniske avsetninger og risikostatistikk i skadeforsikring. Av forskriftens § 3 går det fram at selskapet ved beregningen av kravene til de forsikringstekniske avsetninger så vidt mulig skal benytte eller ta utgangspunkt i risikoteoretiske metoder. De generelle overordnede kravene til avsetninger følger av forskriftens § 4. Av denne bestemmelsen følger at selskapets avsetninger i alle tilfeller til enhver tid skal oppfylle fastsatte minstekrav til avsetninger. Videre heter det i samme bestemmelse at de forsikringstekniske avsetninger omfatter premieavsetning, erstatningsavsetning, sikkerhetsavsetning og reassuranseavsetning samt andre avsetninger til dekning av risiko avledet av forsikringsvirksomheten. Selskapet skal dessuten ha en egen administrasjonsavsetning. Nærmere bestemmelser om minstekrav til avsetninger i skadeforsikringsselskap, unntatt kredittforsikringsselskap, er gitt i forskriftens § 5.

Av denne paragrafen framgår det spesielt at minstekravet til både premieavsetning og erstatningsavsetning skal være oppfylt for hver skadeforsikringsbransje som omfattes av selskapets konsesjon. Videre er det verdt å merke seg at (minste) kravet til sikkerhetsavsetning skal dekke den statistiske usikkerheten knyttet til tilstrekkeligheten av de beregnede (minste) kravene til premieavsetning og erstatningsavsetning, mens kravet til reassuranseavsetning skal dekke de kostnader som påløper dersom en eller flere av forsikringsselskapets reassurandører ikke dekker sine andeler av de samlede forsikringstekniske forpliktelser. Det er videre gitt utfyllende bestemmelser til denne forskriften, se forskrift av 18. november 1992 nr. 1242 om forsikringstekniske avsetninger og risikostatistikk i skadeforsikring. Bestemmelsene i den utfyllende forskriften omhandler i all hovedsak de risikoteoretiske metoder som skal benyttes ved beregningen av minstekravene til avsetninger.

Yrkesskadeforsikring er definert som en egen forsikringsbransje. Et forsikringsselskap tilbyr gjerne forsikringer som hører inn under forskjellige bransjer. I forsikringsvirksomhetsloven § 7–5 heter det at et forsikringsselskap skal fordele sine kostnader, tap, inntekter samt alle fond mv. på en rimelig måte mellom forsikringsbransjer, forsikringskontrakter og forsikrede, og at tilsvarende gjelder i forholdet mellom selskaper i samme konsern. Det er gitt utfyllende regler til dette i forskrift, se forskrift av 21. november 1989 nr. 1167 om fordeling av kostnader, tap, inntekter, fond mv. mellom forsikringsselskaper i konsernforhold og mellom bransjer og kontrakter i et forsikringsselskap. I forskriftens § 2 heter det at inntekt og utbetaling under forsikringskontrakt skal henføres den bransjen kontrakten tilhører. Videre skal kostnader som direkte knytter seg til en bransje henføres til denne bransje mens andre kostnader skal fordeles mellom bransjene i den utstrekning den enkelte bransje reelt har belastet selskapets administrasjon eller andre fellesfunksjoner. Av forskriftens § 4 framgår det at finansinntekter og finanskostnader fordeles mellom bransjer i forhold til de forsikringstekniske avsetninger for den enkelte bransje.

De forsikredes krav er sikret blant annet ved at forsikringsselskapet setter av midler (forsikringstekniske avsetninger) som omtalt tidligere. Det er videre gitt bestemmelser som skal sikre en forsvarlig forvaltning av kapitalen, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 7–4 og tilhørende forskrift. Også andre bestemmelser på området skal bidra til å sikre de forsikredes krav. For å bidra til soliditet og å trygge forsikringstakernes krav, må et forsikringsselskap til enhver tid tilfredsstille minstekrav til kapitaldekning og minstekrav til solvensmargin, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 7–3. Videre er forsikringsselskap underlagt offentlig tilsyn, og kan ikke slås konkurs, men kan bli satt under offentlig administrasjon dersom situasjonen i selskapet tilsier det. Forsikrede i skadeforsikring omfattes også av en garantiordning som skal bidra til å hindre eller redusere tap for sikrede etter forsikringskontraktene dersom økonomien hos et eller flere av medlemmene svikter.

Det tekniske beregningsutvalg for avsetningsmetoder mv. i skadeforsikring ble nedsatt av Kredittilsynet den 7. oktober 1993. I henhold til mandatet skal det tekniske beregningsutvalget blant annet vurdere regelverket for forsikringstekniske avsetninger i skadeforsikring, herunder de risikoteoretiske baserte beregningsmetoder. I de senere årene har det tekniske beregningsutvalget blitt engasjert som en forsikringsteknisk ekspertgruppe i forbindelse med utarbeidelse av et bransjeregnskap for yrkesskadeforsikringsordningen. Det første offentlige bransjeregnskapet, basert på data fra de seks største selskapene innen denne bransjen, dekket regnskapsårene 1991 til 2000. Regnskapet ble ferdigstilt ved årsskiftet 2001/2002. Et oppdatert bransjeregnskap per 31. desember 2001 ble ferdigstilt i september 2002. I tillegg til oppgaver over resultatregnskap og forsikringstekniske avsetninger for bransjen yrkesskadeforsikringer, inneholder rapporten om bransjeregnskapet omfattende risikostatistikk relatert til utviklingen av premienivået, anslag på erstatningskostnadene, avviklingen av de enkelte skadeårganger mv. I tillegg til å være en ekspertgruppe for bransjeregnskapet, har beregningsutvalget foretatt egne analyser av bl.a. tilstrekkeligheten av premieinntektene og de forsikringstekniske avsetninger relatert til denne bransjen.

Nærmere om produktpakker, rabatter og prissetting

Et selskap som tilbyr yrkesskadeforsikring, kan tilby denne sammen med andre forsikringer som eksempelvis trygghetsforsikring og gruppelivsforsikring. På det vis kan de ulike delprodukter til sammen utgjør en pakke av produkter.

Et forsikringsselskap omfattes av lov om finansieringsvirksomhet, jf. blant annet denne lovs §§ 3–5, 1–2 og 1–4. I finansieringsvirksomhetslovens §§ 2–11 og 2–14 er det gitt bestemmelser om produktpakker, og bakgrunnen er blant annet å ivareta hensynet til effektiv konkurranse i finansmarkedet.

Finansieringsvirksomhetsloven § 2–11 omhandler opplysningsplikt om priser og produktpakker. Her framgår det at en finansinstitusjon skal gi kundene opplysninger om renter, provisjoner og andre priser på sine tjenester. Finansinstitusjonen skal også opplyse om de tjenester som inngår i en produktpakke, tilbys enkeltvis og oppgi prisen på de enkelte tjenester som inngår i pakken. Et selskap som tilbyr yrkesskadeforsikring, kan tilby produktet sammen med andre produkter som eksempelvis trygghetsforsikring og gruppelivsforsikring, slik at det hele fremstår som en pakke av produkter.

Finansieringsvirksomhetsloven § 2–14 gir hjemmel til å fastsette forskrifter som begrenser en finansinstitusjons adgang til å tilby en tjeneste på betingelse av at kunden samtidig skaffer seg en annen tjeneste fra den selv eller annen finansinstitusjon, eller til å innrømme en kunde gunstige vilkår på betingelser av at dette gjøres. I medhold av bestemmelsen er det fastsatt forskrift av 1. juni 1990 nr. 429 om produktpakker. Forskriften vil omfatte tilbyder av yrkesskadeforsikring. Av produktpakkeforskriften § 2 framgår det at en finansinstitusjon ikke kan tilby en tjeneste med vilkår om at kunden samtidig skaffer seg en annen tjeneste fra den selv, annen finansinstitusjon, annet selskap som inngår i samme konsern eller selskap som finansinstitusjonen har samarbeidsavtale med. Forbudet gjelder likevel ikke der det foreligger en tilknytning mellom flere tjenester, slik at tilbud av en tjeneste forutsetter samtidig tilbud av en annen tjeneste, eller hvor et samlet tilbud av flere tjenester er begrunnet med kostnadsbesparelser. I forskriftens § 3 heter det at Kredittilsynet i særlige tilfeller kan dispensere fra bestemmelsene i § 2. Produktpakkeforskriften § 2 setter også forbud mot å gi gunstigere betingelser (lavere premier) for tjenester på det vilkår at kunden samtidig skaffer seg en annen tjeneste fra finansinstitusjonen eller fra annen finansinstitusjon i samme konsern.

Kredittilsynet har opplyst at det ikke har vært mange saker vedrørende tolkning av eller dispensasjon fra bestemmelsene i forskriftens § 2. Kredittilsynet har videre opplyst at det i utgangspunktet praktiserer produktpakkeforskriften strengt. Noe forenklet betyr dette bl.a. at et forsikringsselskap som tilbyr slike pakker, skal se til at den rene risikopremien for «pakken» tilsvarer summen av de rene risikopremier for de forsikringsprodukter som inngår i pakken. Eventuelle premierabatter skal således være begrunnet i at selskapets administrasjonskostnader ved slike pakker er mindre enn de administrasjonskostnader som påløper dersom de aktuelle forsikringsprodukter markedsføres/selges enkeltvis.

Kredittilsynets praktisering av produktpakkeforskriften og andre forhold i denne sammenheng er for øvrig nærmere omtalt i Banklovkommisjonens utredning nr. 6 NOU 2001: 23 Finansforetakenes virksomhet kapittel 9.2. Her foreslår kommisjonen enkelte presiseringer/innskjerpinger av bestemmelsene om produktpakker. Kommisjonen anfører at lovregulering bør utformes slik at det skal være forbudt å tilby en tjeneste på vilkår om at kunden samtidig skaffer seg en annen tjeneste. Den gjeldende forskriftsbestemmelsen om at en tjeneste ikke kan tilbys på særlig gunstige vilkår på betingelse av at kunden samtidig skaffer seg en annen tjeneste, foreslås ikke videreført av Kommisjonen. Kommisjonen foreslår i stedet en lovbestemt opplysningsplikt når to eller flere tjenester tilbys samlet. Det skal opplyses om vilkårene for å utnytte tilbudet samt prisen på de enkelte tjenester som inngår i pakken. Slike presiseringer, herunder den utvidede opplysningsplikten om vilkårene for å utnytte tilbudet, kan bidra til et mer gjennomsiktig system. Banklovkommisjonens forslag vil kunne medføre at det blir enklere å avdekke i hvilken grad selskapenes praktisering av bestemmelser om produktpakker og betryggende premier er i tråd med regelverket.

Nærmere om beregning av premien, salgsform mv.

Grovt sett skal premien dekke to hovedelementer, risiko og administrasjon:

  • Risikoen knytter seg til to forhold; selve erstatningsutbetalingen til skadelidte og refusjonsutbetalingen til folketrygden. I tillegg til risiko og ansvar knyttet til skader hos egne kunder har selskapene også ansvar for de erstatningsutbetalingene som skjer i Yrkesskadeforsikringsforeningens regi. Selskapene bærer sine deler av dette ansvaret i forhold til egen markedsandel.

  • Administrasjonsdelen av premien skal dekke salgskostnader, administrasjon av ordningen og kontraktene når det gjelder risikovurdering og polisebehandling, samt kostnader knyttet til erstatningsbehandlingen. Dette gjelder administrative kostnader, og ikke skadetilknyttede kostnader som utgifter til medisinsk spesialist eller til dekning av skadelidtes advokatutgifter. Slike utgifter dekkes av risikodelen som er omtalt foran.

Ett års premie skal dekke de skader som er konstatert i det aktuelle året, uavhengig av hvor lang tid det går før skaden meldes, behandles og gjøres opp. Dette fører til at årets premie i liten utstrekning (under 10 prosent) utbetales igjen i form av erstatninger i samme år. Store deler av premiene må avsettes for anvendelse til senere administrasjonsutgifter og erstatningsutbetalinger. Avsetningene gir finansavkastninger som danner en betydelig inntektskilde i tillegg til premien. Dette får betydning for økonomien i ordningen og resultatet for de enkelte årganger.

Yrkesskadeforsikring selges ved det enkelte forsikringsselskaps salgsapparat direkte til den enkelte kunden, via megler eller innenfor rammen av en bransjeavtale (hvor selvfølgelig også en megler kan være inne i bildet).

I noen tilfeller selges det «ren» yrkesskadeforsikring, i andre tilfeller selges slik forsikring som en del av et «pakkeprodukt» (hvor for eksempel elementer som fritidsulykke, og død/uførhet ved annen sykdom enn yrkessykdom, er omfattet av pakken), og igjen i andre tilfeller sammen med for eksempel gruppelivsforsikring og kollektiv pensjonsforsikring. I slike tilfeller kan teknisk og markedsmessig rabattering gjøres gjeldende for skadeforsikringene, men for eksempel ikke til den kollektive pensjonsforsikringen.

En annen og mer spesiell form for yrkesskadeforsikringsavtale er en slags skreddersydd «kontoordning», hvor for eksempel kunden betaler inn et større beløp til forsikringsselskapet som anvendes til erstatningsoppgjør for kundens «regning og risiko». Slike ordninger må være supplert med at forsikringsselskapet i tillegg til å administrere ordningen, også må (selv eller fra andre) sørge for at kontoen er reassurert slik at skadelidte er sikret erstatning uansett. Dette synes å være et lite brukt konsept i markedet.

De forskjellige forsikringsselskapene har noe forskjellig system og rutiner for prissettingen når yrkesskadeforsikring selges i en markedsmessig konkurransesituasjon. Generelt består prissettingen av tre hovedelementer.

For det første beregner selskapene en slags grunnpris . Den fremkommer ved prisgruppering etter virksomhet/næring, alt etter skadefrekvensen i de ulike selskapene. Det innebærer at man teller antall arbeidstakere i forskjellige yrkeskategorier på den enkelte bedrift. Hvilken vekt de selskaper som benytter både nærings- og personkategorisering, tillegger de to elementene, er interne forhold i det enkelte selskap.

For det andre foretas en mer konkret risikovurdering hvor siktemålet er å avdekke om kunden har et positivt eller negativt HMS (helse-miljø-sikkerhet) – og risikoavvik som tilsier rabatt eller forhøyet premie i forhold til den grunnprisen kunden skal ha etter sin næring og sin arbeidstakersammensetning. Selskapene har her forskjellige rutiner og skjemaer for denne risiko-tekniske kartleggingen. Det anvendes blant annet generelle skjemaer for bruk i de fleste situasjoner og noen mer spesielle for visse kundekategorier. Dette kan for eksempel være små kontorbedrifter med lite kompleks virksomhet hvor det er tilstrekkelig med enklere gjennomganger, eller det kan være mer spesielle og omfattende gjennomganger og skjemaer for sammensatte store virksomheter som eksempelvis kommuner.

Når det gjelder bedriftsbesøk og konkret risikogjennomgang i bedriften, varierer dette. Gjennomgående er det imidlertid hyppigere bedriftsbesøk hos store kunder enn hos små, hvor dette er relativt lite vanlig.

Den premiemessige betydningen av de positive og negative risikoavvik som slike gjennomganger vil avdekke, vil selvfølgelig variere. Dette er helt og fullt opp til det enkelte selskap. Det vil også kunne variere med hvor spesifikt system selskapene har for fastsetting av grunnpremien. Imidlertid kan det grovt og generelt antydes et nivå for «tak» på slik risikorelatert rabattering ved svært godt HMS-nivå, på 20 til 30 prosent. På den andre siden av skalaen (nemlig når det gjelder bedrifter med negativt avvik fra normalen ved at de «besvarer» risikogjennomgangen på en måte som viser et dårlig HMS-nivå), synes det å være en mer åpen vurdering av hvor stort premietillegg som skal gis. Tillegget kan variere fra mindre påslag til flere ganger grunnpremien.

For det tredje kan det gis markeds-/konkurranserabatt i den enkelte salgssituasjonen, avhengig av mange variable og konkrete forhold knyttet til salget og kunderelasjonen. Dette er ordinære markedsforhold som er kjent som naturlige elementer i enhver konkurransesituasjon i et åpent konkurransemarked. Nivået på slik markedsrabattering kan variere mellom enkeltkunder avhengig av hvilket konsept det enkelte selskap måtte ha. Det opplyses imidlertid generelt at det nå nok ligger godt under grensene for risikorelatert rabattering.

For noen av de ordninger (for eksempel store kunder eller ordninger som omfatter mange mindre bedrifter) som vedvarer i et selskap over flere år, eksisterer det også en tilleggsmulighet for å oppnå riktigste mulige premienivå. Det er såkalt erfaringstariffering. Det setter forsikringsselskapet i stand til å justere premien i forhold til det skadeomfang man erfarer at kunden/kundegruppen har hatt. Erfaringstariffering forutsetter dog et relativt omfattende erfaringsmateriale.

Når det gjelder salg innenfor rammen av bransjeavtaler, kan det være avtalt særlige former for prissetting. En modell er at kundene risikovurderes etter samme mal som andre kunder, men i tillegg får en spesiell rabatt fordi de omfattes av avtalen. En annen modell er at alle bedrifter som omfattes av avtalen, får en mer eller mindre enhetlig pris som varierer med antall ansatte/årsverk, men ikke nødvendigvis med konkrete risikoforhold på den enkelte bedrift.

4.7.4 Særskilt om Statens Pensjonskasse

Staten er unntatt fra plikten til å tegne yrkesskadeforsikring, se yrkesskadeforsikringsloven § 3.

Fram til 1. januar 1995 var den enkelte statlige arbeidsgiver både økonomisk og administrativt ansvarlig for krav etter lov om yrkesskadeforsikring og fellesbestemmelsene i hovedtariffavtalen i staten § 24. Med økonomisk ansvarlig menes at den enkelte statlige bedrift inntil denne dato hadde plikt til å dekke yrkesskadeutbetalingene over sitt budsjett.

Fra 1. januar 1996 gikk statlige arbeidsgivere over fra å måtte dekke løpende erstatningsutbetalinger til å betale en forsikringsteknisk beregnet premie. Premien for yrkesskadeordningen skal dekke forsikringsansvaret etter lov om yrkesskadeforsikring og tilleggsansvaret etter hovedtariffavtalen i staten, og skal dekke kostnadene for de skader som konstateres dette året, også om skaden meldes og gjøres opp flere år senere. Premien baseres på en risikovurdering av den enkelte virksomhet.

Yrkesskadeordningen i staten er ikke fondsbasert. Premieinnbetalingene fra statlige virksomheter inntektsføres i statsbudsjettet samtidig som det gir Statens Pensjonskasse en bevilgning som skal dekke kostnadene ved ordningen i budsjettåret.

Statens Pensjonskasse beregner et fiktivt fond der premie og avkastning utgjør inntektssiden, mens administrasjon, erstatningsutbetalinger, RTV-refusjon og legehonorarer utgjør utgiftssiden. Avkastningen i det fiktive fondet tilsvarer renten på langsiktige statsobligasjoner.

4.7.5 Særskilt om kommunal sektor

Kommuner og fylkeskommuner kan etter dispensasjon få unntak fra forsikringsplikten. Et slikt unntak er, så vidt utvalget har brakt på det rene, hittil ikke gitt. I de tilfeller der det er unntak fra forsikringsplikten, kan arbeidstakeren kreve erstatning direkte fra arbeidsgiveren.

5 Yrkesskadeordninger i enkelte andre land

5.1 Innledning

En gjennomgang av rettstilstanden i de nordiske land er ment som bakgrunnstoff for utredningens del II. I del II vurderer utvalget blant annet forskjellige modeller for hvordan en framtidig yrkesskadeordning kan se ut. Noen av disse modellene er basert på omtalen i dette kapitlet.

I punkt 5.2 gis det en oversikt over erstatningsordninger ved yrkesskade i europeisk perspektiv. I punktene 5.3 til 5.5 er det gitt en oversikt over yrkesskadeordningene i Danmark, Sverige og Finland.

Tallene i dette kapitlet baserer seg på opplysninger som utvalget har fått fra de enkelte land ved sine studiereiser. Det ville medføre mye arbeid å oppdatere alle tallene, og det ville ikke være avgjørende for utvalgets vurderinger. I kapittel 7 er det imidlertid oppdaterte tall (2002) fra Danmark under punktet om administrative konsekvenser.

5.2 Erstatning ved yrkesskade i europeisk perspektiv – hovedtrekk og trender 5

5.2.1 Innledning

I europeiske land er det vanlig med særskilte regler eller dekninger for yrkesskader, men med enkelte unntak (f.eks. Nederland). Det nærmere innholdet i yrkesskadeordninger varierer imidlertid betydelig fra land til land. Det skyldes blant annet at slike ordninger må ses i sammenheng med hvilke andre dekningsmuligheter som finnes, for eksempel i alminnelige sosiale sikringssystemer, alminnelig erstatningsrett og gjennom ulike typer forsikringer. Dette gjør det vanskelig å foreta sammenligninger av ulike lands regler og dekninger ved yrkesskader. Formålet i dette punktet er i første rekke å antyde noen internasjonale fellestrekk og trender ved ulike yrkesskadeordninger. Framstillingen begrenser seg i hovedsak til land som det er naturlig å sammenligne med.

5.2.2 Historikk

I andre halvdel av 1800-tallet oppsto det nye tanker om sosialt ansvar, risiko og sosiale rettigheter i Europa. Det hadde sammenheng med utfordringen med og diskusjoner om arbeidsulykker og bedriftsulykker. Tankene nedfelte seg i lover, en sveitsisk fra 1877 og deretter i den tyske ulykkesforsikringsloven fra 1884. En rekke land fulgte etter: Østerrike i 1887, Norge i 1894, Finland i 1895, Irland og Storbritannia i 1897, Frankrike, Italia og Danmark i 1898, Nederland og Sverige i 1901 og Belgia i 1903.

Som i Europa for øvrig, ble den første lovgivning i Norge som hadde karakter av sosial forsikring knyttet til risikoen som industrisamfunnet medfører. Den norske loven om Ulykkesforsikring for Arbeidere i Fabriker mv. av juli 1894, trådte i kraft 1. juli 1895.

Etter hvert ble de øvrige velferdssystemene forbedret og utvidet.

5.2.3 Vilkår

Vilkårene for å få erstatning eller særfordeler ved yrkesskade er normalt uttrykkelig regulert i ulike yrkesskadeordninger. Selv om graden av regulering kan variere fra land til land, vil i de fleste tilfeller et minimum av obligatoriske vilkår være definert i lov eller avtale.

Ofte finner man en del fellestrekk mellom ulike lands ordninger i de vilkår som settes. Det gjelder blant annet for den personkrets som er yrkesskadedekket. Historisk sett har erstatning ved yrkesskader ofte vært forbeholdt enkelte (særlig risikoutsatte) yrkesgrupper. I noen land har man hatt slike begrensninger inntil nylig (f.eks. Italia). I dag er det imidlertid en klar tendens til at alle arbeidstakere omfattes , uavhengig av hvilken risiko de er utsatt for.

Normalt etableres det fellesskapsløsninger (f.eks. en pool-ordning) til å ta ansvar for uforsikrede arbeidstakere. Det kan også finnes yrkesgrupper som i et privat marked ikke er ønsket av forsikringsselskapene, f.eks. på grunn av høy eller uforutsigbar risiko. Dette synes i hovedsak å bli løst enten ved at et eller flere selskap forpliktes til å tegne forsikring, eller gjennom pool-ordninger.

Noen land har yrkesskadedekning også for andre enn arbeidstakere. Slike utvidede dekninger finner man blant annet for militærpersoner og skoleelever/studenter (Norge), selvstendige næringsdrivende (Portugal) og ufødte barn skadet under graviditeten (Danmark).

Det er videre vanlig at det i lov eller avtale angis noen definisjoner eller avklaringer av hva som skal regnes som en yrkesskade . I de fleste land synes man å skille mellom definisjon av ulykkesskader og yrkessykdommer.

Definisjonen av hva som er en ulykkeskade inneholder ofte flere av disse momentene:

  • dekningen omfatter i hovedsak personskader,

  • det er krav om at skaden skal kunne tilbakeføres til en uventet plutselig ytre hendelse,

  • ulykken må skje mens man er yrkesskadedekket («i arbeid»),

  • det må være årsakssammenheng mellom ulykken/hendelsen og skaden.

Den konkrete utformingen av disse kriteriene, og hvilke som benyttes, varierer noe fra land til land. I enkelte systemer oppstiller man også tilleggskrav, for eksempel om at man må være ute av stand til å arbeide en viss periode (ofte en til tre dager). Begrunnelsen for en slik avgrensing er å holde de mer bagatellmessige skader utenfor.

Når det gjelder dekning for yrkessykdommer synes det i hovedsak å være tre ulike måter å definere dette på:

  • Gjennom generelle bestemmelser, f.eks. slik man har i Sverige. Praksis vil da være viktig for å kunne angi grensene for hva som dekkes, f.eks. slik det er i mange av statene i USA («case law»).

  • Et system med lister over sykdommer som kan godkjennes som yrkessykdom. Listene blir gjerne gruppert etter årsakene til sykdommene (fysisk, kjemisk, biologisk m.m.) eller etter sykdomstypene (kreft, allergi mv.).

  • En kombinasjon av «listesykdommer» og mer generelle bestemmelser. Der er årsaks-/beviskravene ofte mer restriktive enn etter de alminnelige bestemmelsene enn ved «listesykdommene». Dette synes å være den mest utbredte modellen i europeisk sammenheng.

Hvilke lidelser man definerer som yrkessykdommer, eller som gir rett til dekning, varierer. Et praktisk viktig spørsmål knyttet til de ulike yrkesskadeordningene er hvorvidt de omfatter «moderne» og vidt utbredte sykdommer som belastningslidelser og psykiske lidelser. Her varierer det naturlig nok mye fra land til land. Sverige, og til dels Danmark, synes å være blant de land som har gått lengst i retning av å anerkjenne slike lidelser som yrkessykdommer. Diskusjoner med hensyn til hvilke lidelser som bør omfattes av yrkesskadedekning, for eksempel belastningslidelser, finner man i flere land.

5.2.4 Ytelser

En sammenligning av yrkesskadeordninger i et internasjonalt perspektiv gir ikke noe entydig bilde av hvilke ytelser som gis, omfanget av ytelsene eller størrelsen på dem. Stønadsprogrammene varierer betydelig. Fra land som ikke har noe eget stønadsprogram ved yrkesskade (Nederland) til land der erstatningen eller ytelsene er regulert i detalj. Hvilke former for erstatning eller ytelser som gis, er blant annet influert av hva som ellers finnes av dekningsmuligheter for den skadelidte, for eksempel gjennom det alminnelige sosialforsikringssystemet. Den skadelidte kan også være avhengig av å søke dekket hele eller deler av sitt tap gjennom den alminnelige erstatningsretten.

Det finnes imidlertid noen viktige skillelinjer og fellestrekk med hensyn til hvordan de ulike stønadsprogrammene er oppbygd og utformet. De fleste ordninger synes å skille mellom løpende ytelser og engangsbeløp . I systemer der det foreligger rett til pensjonsytelser fra det generelle sosialsikringssystemet brukes ofte engangsutbetalinger, men ellers synes det å være vanlig med løpende ytelser. Ved mindre uføre- eller invaliditetsgrader, for eksempel under 10 til 15 prosent, synes imidlertid engangsbeløp å være vanlig.

I den første fasen etter en yrkesskade gis ofte medisinsk stønad. Det vil si at det sørges for nødvendig medisinsk hjelp og behandling. Hjelpen kan bestå i kontantytelser og/eller naturalytelser. Normalt dekkes det i denne perioden også opp for helt eller delvis tapt inntekt , i noen tilfeller ved at arbeidsgiverne pålegges å betale lønn en viss periode før den ansvarlige yrkesskadeordning overtar. Det synes også å være relativt utbredt at den skadelidte får dekket nødvendige ekstrautgifter som er en direkte følge av skaden i denne perioden.

Når det gjelder langtidsytelsene synes det å være større variasjon i de ulike lands systemer, både med hensyn til omfang og størrelse. En viktig økonomisk ytelse for den skadelidte ved varige skader er erstatning for det framtidige inntektstapet . Det varierer noe om man bruker medisinsk invaliditet, ervervsmessig uførhet (redusert inntektsevne) eller en kombinasjon av disse som grunnlag for beregningen. Noen systemer bruker f.eks. bare medisinsk invaliditet som grunnlag for erstatningsutmåling, slik at skadelidtes inntekter eller restarbeidsevne er irrelevant. Det vanligste synes imidlertid å være at man ser hen til skadelidtes inntektsmuligheter før og etter skaden når erstatningen skal utmåles.

Det synes videre å være relativt utbredt med egne ytelser til etterlatte ved dødsfall som skyldes yrkesskade. Ytelsenes størrelse varierer, men ligger i europeiske land normalt på mellom cirka 70 og 85 prosent av de ytelser skadelidte ville hatt krav på. I en del systemer gis også erstatning for ikke-økonomisk tap, ofte i form av mènerstatning.

5.2.5 Organisering og administrasjon

Organiseringen av yrkesskadeordninger i de enkelte land varierer. En hovedinndeling kan man likevel se ut fra om markedet er dominert av offentlige eller private aktører, eller en kombinasjon av disse.

I de nordiske landene er det et stort innslag av private aktører, mens man i en europeisk målestokk finner et større innslag av offentlige yrkesskadeordinger, gjerne som en del av det alminnelige sosiale sikringssystemet.

Spørsmålet om man bør ha private eller offentlige systemer på yrkesskadeområdet har vært diskutert i flere land de senere årene. Noen land har fått økte private elementer på yrkesskadeområdet de siste årene (Norge), noen er inne i slike prosesser mens andre har en lang tradisjon med hel eller delvis privat administrasjon av yrkesskadeområdet (Portugal og Belgia).

I land der staten tar hånd om yrkesskadeområdet selv, eller der oppgavene administreres av et offentlig organ på vegne av staten, er finansieringen ofte basert på et pay-as-you-go system og premier/bidrag er forhåndsbestemte. Staten har da ansvar for å innkreve premier/bidrag til ordningen, behandle krav og utbetale ytelser.

Land som har «privatiserte» yrkesskadeordninger er ofte karakterisert med et fritt marked der det forutsettes en konkurranse mellom private forsikringsaktører. Det er ofte differensierte premier, bestemt ut fra forhold som risiko (individuell vurdering eller ut fra grupperinger), konkurranse mv. Finansieringen er i all hovedsak fondsbasert og administrasjonen skjer i hovedsak i regi av selskapene.

Disse formelle utgangspunktene må imidlertid tas med visse modifikasjoner. Et system som i utgangspunktet er privatisert, kan være under så stor offentlig innflytelse og regulering at det f.eks. er vanskelig å snakke om et fritt marked med fri prising av produktet. På samme måte kan en «offentlig ordning» i stor utstrekning bli administrert av private aktører på vegne av staten.

Det finnes også land med en blanding av offentlige og private ordninger, f.eks. med konkurranse mellom private og statlige aktører eller som et supplement til hverandre. Et flersporet system slik man har i Norge, der det dels gis erstatning fra det offentlige og dels fra privat forsikring for yrkesskaden, synes å være mindre utbredt. Mer vanlig synes det da å være at staten har ansvaret for enkelte grupper eller skadetyper, mens resten er overlatt til privat forsikring. Det gjelder f.eks. for Belgia der staten har ansvaret for sjømenn og håndteringen av yrkessykdommer.

Man kan også finne ordninger der partene i arbeidslivet (eventuelt sammen med staten) har hånd om administreringen. Dette finner man i den danske ordningen når det gjelder yrkessykdommer. Der etablerte man for få år siden Arbejdsmarkedets Erhvervssygdomssikring (AES). AES er en selveiende institusjon som i utgangspunktet er privat, men som for visse områder er underlagt offentlig regulering, f.eks. med hensyn til reglene i forvaltningsloven og med et styre der partene i arbeidslivet er representert. Se nærmere i punkt 5.3 nedenfor.

I flere land er hele eller deler av administreringen av yrkesskadeområdet overlatt til egne institusjoner. Det gjelder som oftest for de statlige ordningene, men til en viss grad også i private ordninger. I markeder der man har sluppet til private forsikringsaktører, kan man også ha et system der beslutninger foretas av en «tredjemann», for eksempel slik man har med den danske Arbejdsskadestyrelsen.

I ordninger der det er etablert egne «yrkesskadeinstitusjoner» er disse gjerne uavhengig av både den skadelidte og forsikringsselskapene. Slik er det i Danmark, der Arbejdsskadestyrelsen i hovedsak har det avgjørende ord når det gjelder yrkesskadespørsmål. En annen løsning som er noe brukt, er at man forsøker å komme til enighet mellom de berørte parter. I Belgia skal man forsøke å få en enighet mellom forsikringsselskap og den forsikrede, med bistand fra et statlig yrkesskadeorgan.

Den nærmere utformingen av, og oppgavene til, slike institusjoner varierer betydelig. I noen land har man etablert en egen institusjon som tar seg av all administrasjon, for eksempel innkrever premie/bidrag, behandler krav og utbetaler ytelser. Andre steder er institusjonen opprettet for begrensede formål. Det kan være å forestå hele eller deler av saksbehandlingsprosessen, drive rehabilitering eller fastsette uførhet/medisinsk invaliditet.

Flere land har egne klageorganer som er etablert som et alternativ til domstolsbehandling, enten som generelle klageinstanser på sosialforsikringsområdet eller mer begrensede til yrkesskadeområdet. Den Sociale ankestyrelsen i Danmark er et eksempel på et slikt klageorgan.

5.2.6 Saksbehandling

Saksbehandlingen i yrkesskadesaker følger oftest et bestemt tidsforløp, der viktige elementer er melding av skaden, forsøk på rehabilitering/attføring, vurdering av skadens størrelse og varighet samt vurdering av hvilke ytelser som kan være aktuelle. Regler og rutiner for saksbehandlingen varierer i ulike lands yrkesskadesystem.

En slik variasjon finner man i forhold til om arbeidsgiver eller andre har en meldeplikt ved yrkesskader, og det nærmere innhold av meldeplikten. Mens det ikke er noen meldeplikt for arbeidsgiver etter (den norske) yrkesskadeforsikringsloven, pålegger den danske arbeidsskadeforsikringsloven arbeidsgiver å melde fra snarest mulig, og senest innen 9 dager, om ulykker som må antas å føre til krav etter loven (48 timers frist ved dødsfall). I noen land har leger meldeplikt, ofte ved yrkessykdommer, enten istedenfor eller som et supplement til arbeidsgivers plikt. Normalt kan også arbeidstakeren selv melde fra om skaden eller sykdommen.

Et annet trekk man finner igjen i flere lands yrkesskadesystemer i denne tidlige fasen er at det prøves ut rehabilitering, dvs. at det settes i gang eventuelle tiltak for å forhindre langvarige negative konsekvenser av ulykken/sykdommen. Dette kan være igangsatt på bakgrunn av rettslige (og moralske) forpliktelser eller økonomiske insentiver.

Tidsaspektet er viktig ved rehabilitering, det vil si at man kommer tidlig i gang med eventuelle tiltak. Eksempelvis synes det som om norske forsikringsselskaper i noen tilfeller får sent melding om oppståtte yrkesskader sammenlignet med en del andre land. Det kan skyldes at det ikke gjelder noen meldeplikt fra arbeidsgiver overfor forsikringsselskapet og at en generell trygdeordning ofte dekker den skadelidtes tap fullt ut den første perioden etter at skaden er inntrådt.

I hvilken utstrekning og i hvilket omfang det drives målrettet rehabilitering varierer en del. Noen land har detaljert utformede systemer for oppfølging av den skadelidte. Et eksempel på et slikt system finner man i Tyskland, der man har et eget detaljert rehabiliteringsopplegg. Det viser seg at en stor del av tiltakene er vellykkede (opp til 80 prosent fører til bedring). Det hører imidlertid med til bildet at rehabiliteringstiltak ofte bare blir satt i gang for personer under 40 år. Eksempler på andre land som driver rehabilitering i regi av egne institusjoner er Finland, se nærmere nedenfor i punkt 5.5.

Rehabilitering ved yrkesskader må for øvrig også ses i sammenheng med hvilke ordninger man mer generelt har for rehabilitering og attføring av skader og sykdommer, for eksempel som en del av det alminnelige sosiale sikringssystemet.

I en del tilfeller viser det seg at det ikke er hensiktsmessig med (fortsatt) rehabilitering og at skaden er varig. Det blir da aktuelt med langvarige eller endelige ytelser. Ofte vil dette først være aktuelt ett til to år etter at skaden oppstod. Et viktig element i mange systemer er da fastsettelsen av medisinsk invaliditet og/eller redusert inntektsevne . Denne vurderingen har ofte store konsekvenser i saken, både for den skadelidte og det ansvarlige yrkesskadeorgan, og kan i en del tilfeller være kontroversiell og ta noe tid. Som regel vil det bli innhentet uttalelser fra sakkyndige til hjelp i dette arbeidet. I en del land er det opprettet egne institusjoner som blant annet har ansvaret for vurderingen av dette spørsmålet, se punkt 5.2.5 ovenfor.

5.2.7 Finansiering m.m.

Det finnes en rekke systemer for å finansiere utgifter og ytelser ved yrkesskade i internasjonal sammenheng. Ofte vil finansieringen avhenge av hvordan det enkelte yrkesskadesystemet ellers er oppbygd og utformet, men noen fellestrekk kan antydes.

Et viktig skille går mellom ordninger som er løpende finansiert (pay-as-you-go) og fondsbaserte ordninger. Som nevnt ovenfor er de privatiserte ordningene oftest basert på at det avsettes penger i fond til å dekke framtidige forpliktelser, mens utgiftene til yrkesskadeordninger som administreres av staten (alene) oftere finansieres løpende etter hvert som de oppstår.

Utgiftene til å dekke yrkesskadeordninger blir ofte finansiert gjennom innkreving av premie eller bidrag fra arbeidsgiverne. Det er imidlertid stor variasjon mellom ulike land når det gjelder prinsipper for beregning av premien/bidragene og størrelsen på dem. I noen land har man i prinsippet en fri prising av produktene (i mange av statene i USA), mens man i en del land foretar risikogradering ut fra yrkesgrupper (Sør-Afrika) eller betaler en fast avgift (Polen).

Økte insitamenter til å drive forebyggende arbeid blir ofte framhevet som et argument for en hel eller delvis risikodifferensiering av den premie arbeidsgiver betaler, enten gjennom fri konkurranse, bonusordninger e.l. På den annen side har det vist seg å være en tendens i en del land med «fri prising» at små bedrifter eller virksomheter kan være problematiske å håndtere i en slik sammenheng. De fanges ofte ikke tilstrekkelig opp av systemer og sikkerhetsrutiner. De har ofte heller ikke de samme økonomiske insentivene til å drive forebyggende arbeid, fordi prisingen av produktet er mer standardisert og det i mindre grad bygges på individuelle erfaringer fra den enkelte bedrift. Denne problemstillingen synes i en viss grad å bli løst gjennom prising på bransjenivå, eller ved å premiere forebyggende arbeid/tiltak i små virksomheter (Frankrike).

I noen land har man etablert et skille mellom ulykkesskader og yrkessykdommer når det gjelder finansiering, for eksempel i Portugal. Der fondsfinansieres ulykkesskader gjennom innbetaling av risikograderte premier (gjennomsnittspremie på cirka tre prosent av lønn), mens yrkessykdommene finansieres gjennom en fast avgift fra arbeidsgiver på 0,5 prosent av lønn. Også i Danmark har man en særskilt finansiering (og administrasjon) av yrkessykdommene, se punkt 5.3.7 nedenfor.

5.2.8 Statistikk

Det er vanskelig å gi en sammenfattende statistisk oversikt over yrkesskadeområdet i et internasjonalt perspektiv, men noen generelle trender kan antydes.

Det har vært anslått at det skjer over en million alvorlige yrkesskader på verdensbasis i løpet av ett år. Det er imidlertid stor variasjon i omfanget av yrkesskader, både mellom regioner, land og bransjer. Det er også vanskelig å angi de samfunnsøkonomiske kostnader av yrkesskader i en så stor målestokk, men ILO har anslått at cirka fire prosent av BNP på verdensbasis går tapt på grunn av yrkesskader.

Når det gjelder utviklingen av antall arbeidsulykker de siste 30 til 40 årene, så synes det å ha vært en nedgang av omfanget på verdensbasis. For eksempel har Tyskland hatt en halvering av antall arbeidsulykker fra 1970 til 1996, og den samme tendensen finner man i andre land. Nedgangen har nok flere årsaker, blant annet som et resultat av den teknologiske utviklingen, mer kontroll og styring av risikofylte arbeidsprosesser, økt kontroll og regulering samt økt utdannelse. Bildet er imidlertid ikke helt entydig. I noen land har utviklingen de siste ti årene vist en liten økning i antall arbeidsulykker, for eksempel i Sverige, Belgia og Spania.

I motsetning til ulykkesskader ser derimot utbredelsen av yrkessykdommer å ha økt de siste årene, selv om dette selvsagt varierer mellom land og regioner. Økningen kan skyldes flere forhold som utviklingen i hvilke lidelser som godkjennes som yrkessykdommer, utviklingen i diagnostiseringen av yrkessykdommer og økt fokus på yrkesskadeordningen.

Det er også vanskelig å gi et dekkende bilde av årsaker til at yrkesskader skjer. Dersom man sammenligner land i OECD med land utenfor, kan man imidlertid finne noen forskjeller. Det synes å være en tendens til at arbeidsulykker i OECD-landene oftere skjer på grunn av svikt i sikkerhetsrutiner og ved ukjente risikoer av nye prosesser og teknikker. Land utenfor OECD synes derimot i større grad å ha arbeidsulykker som knytter seg til bruk teknologi som ikke korresponderer med de siste sikkerhetskravene, manglende sikkerhets- og kontrollrutiner, manglende informasjon om sikkerhetsspørsmål og større andel av risikofylt arbeid. De samme trender og forskjeller synes å gjøres seg gjeldende for årsaker til utbredelsen av yrkessykdommer.

5.3 Danmark

5.3.1 Innledning

Etter dansk rett kan en person som blir yrkesskadet, ha rett til økonomisk kompensasjon fra flere hold. De generelle stønader fra sosialforsikringen og de alminnelige sosiale ytelsene kompenserer en del av skadelidtes tap. Man har også etablert en obligatorisk yrkesskadeforsikring .

Loven dekker ulykkesskader og noen nærmere definerte yrkessykdommer som blir påført arbeidstakere. Det oppstilles ikke krav om at det må foreligge en ansvarlig skadevolder. I hovedsak tegnes forsikring i private forsikringsselskaper, og erstatningen blir utbetalt derfra. For yrkessykdommer er det imidlertid opprettet en egen administrasjon og finansiering gjennom en selveiende institusjon.

Administrasjonen av krav om erstatning ved yrkesskade hører i hovedsak inn under Arbejdsskadestyrelsen. Dette er en statsvirksomhet underlagt Beskæftigelsesministeriet. Styrelsen behandler enkeltsaker, både yrkesskader og enkelte andre saker, og bistår ministeren i lovgivningen og ved besvarelse av spørsmål fra Folketinget og borgerne. Arbejdsskadestyrelsen avgjør som hovedregel om en skade omfattes av loven og gir rett til erstatning. Mindre skader kan imidlertid avgjøres av forsikringsselskapene.

5.3.2 Historikk

Den første danske ulykkesforsikringslov ble innført den 7. januar 1898. Loven fastslo arbeidsgivernes utvidede ansvar for arbeidstakere som ble utsatt for arbeidsulykker under utførelsen av arbeidet. Det var frivillig å forsikre seg for arbeidsgiverne. Loven omfattet bare arbeidsgivere med særlig farlig virksomhet og visse grupper av arbeidstakere (særlige fabrikkarbeidere).

Gjennom årene ble loven utvidet til stadig å omfatte nye grupper, og etter hvert ble også yrkessykdommer med i dekningsområdet. I 1976 ble det etablert en egen fortegnelse (liste) over yrkessykdommer, og i 1978 en lov om arbeidsskadeforsikring. Denne loven er revidert flere ganger, og hovedpunktene er videreført i den nåværende lov nr. 943 av 16. oktober 2000 om «sikring mod følger af arbejdsskade».

5.3.3 Vilkår

Den sikrede personkrets består av ansatte, herunder lærlinger. De ansatte er forsikret under alt arbeid for arbeidsgiveren, også ulønnet arbeid. De er forsikret både i landet og ved reise til utlandet. Forsikringen er også utvidet til å gjelde visse personers aktiviteter utenfor det tradisjonelle arbeidsforholdet, blant annet for ombudspersoner og under redningsarbeid. Arbeid som utgjør mindre enn 400 timer i året i privat husholdning eller tjeneste er unntatt fra forsikringsplikten, men arbeidstakere er uansett dekket av loven.

Oppdragstakere og selvstendig næringsdrivende omfattes ikke av loven. Det samme gjelder i hovedsak for elever og studenter.

Hvilke skader og sykdommer som er dekket av forsikringen, går fram av arbeidsskadeforsikringsloven kapittel 2. Begrepet arbeidsulykke er ikke definert i loven, men det har i praksis vært tradisjon for (tiltrådt av Højesteret) å definere dette som: «En tilfældig af den sikredes vilje uafhængig, pludselig udefrakommende indvirkning på legemet, som har en påviselig beskadigelse af dette til følge.» Dette er det tradisjonelle ulykkesbegrepet i dansk erstatningsrett. Forsikringen dekker som hovedregel ikke ulykker som skjer på vei til og fra arbeidsstedet.

Skadelig påvirkning med en varighet på maksimalt fem dager omfattes også av lovens ulykkesbegrep. I praksis synes man å benytte en tidsgrense på tre til fire timer, men med unntak for f.eks. forfrysninger og psykiske påvirkninger. Fra 1996 omfattes også plutselige løfteskader av ulykkesbegrepet. Dette begrepet har man i arbejdsskadeforsikringsloven (§ 9 a) definert som «varig muskel-, nerve- og ledskader, der opstår spontant i umidelbar tilknytning til løftearbejde i akavede stillinger hos personer som i øvrigt har belastende løftearbejde, når skaden må anses for udelukkende eller i overvejende grad at være forårsaget af løftearbejdet.» Foreløpig har det blitt godkjent få slike løfteskader.

Visse yrkessykdommer er likestilt med yrkesskader. Disse yrkessykdommene er fastsatt i en spesiell fortegnelse som gjennomgås annet hvert år. Fortegnelsen inneholder mange av de samme lidelser som er tatt inn på den norske «listen» over yrkessykdommer, men fortegnelsen dekker også enkelte belastningslidelser og er noe mer detaljert. Det gjelder en presumpsjon for rett til erstatning; skadelidte har krav på ytelser etter loven «med mindre det anses for overvejende sandsynligt at sygdommen skyldes andre forhold end de erhvervsmæssige» (§ 11 første ledd).

Også andre sykdommer enn dem som er tatt med i fortegnelsen over yrkessykdommer, kan godkjennes som yrkesskade. Den skadelidte må da sannsynliggjøre at den aktuelle sykdommen etter de seneste medisinske erfaringer oppfyller de krav som generelt stilles til sykdommer som tas med i fortegnelsen, eller sannsynliggjøre at sykdommen utelukkende eller i overveiende grad er forårsaket av arbeidets særlige art.

5.3.4 Ytelser

Arbeidsskadeforsikringen gir rett til erstatning for behandlingsutgifter, hjelpemidler, godtgjørelse for varig mén, erstatning for tapt ervervsevne samt erstatning til etterlatte.

For å gi rett til erstatning må ménet være minst fem prosent, og tapet av ervervsevne må være minst 15 prosent.

Erstatningen for tap av ervervsevnen utbetales som hovedregel i form av en løpende ytelse. Er arbeidsevnen nedsatt med mindre enn 50 prosent, skal imidlertid erstatningen normalt utbetales som en engangserstatning. Ved erstatninger over 50 prosent kan det kapitaliseres inntil 50 prosent som utbetales som et engangsbeløp. Unntak kan tenkes der man forventer en snarlig forverring av skaden eller sykdommen. Erstatning til etterlatte utbetales som en løpende ytelse, men ytelsen til etterlatt ektefelle (ikke barn) kan etter anmodning utbetales som en engangserstatning. Menerstatningen utbetales alltid som et kapitalisert engangsbeløp.

Erstatningen utbetales gjennom forsikringsselskapene og Arbejdsmarkedets Erhvervssygdomssikring, se nærmere i punkt 5.3.5. For uforsikrede arbeidstakere utbetales erstatningen av Arbejdsskadestyrelsen.

5.3.5 Organisering og administrasjon

Innledning

Administrasjonen av den danske arbeidsskadeforsikringen skjer i stor grad i offentlig regi. Styringen og ansvaret for området tilligger Beskæftigelsesministeriet. Arbejdsskadestyrelsen fungerer som et «politisk sekretariat» for ministeriet i tillegg til å behandle enkeltsaker om yrkesskade. For yrkessykdommer er det etablert en egen administrasjon og finansiering gjennom Arbejdsmarkedets Erhvervssygdomssikring. I tillegg finnes et eget Erhvervssygdomsudvalg som blant annet gir faglige råd om yrkessykdommer. Den Sociale Ankestyrelse er ankeinstans for enkeltsaker på det «sosiale området».

Figur 5.1 Organisering av yrkesskadeområdet

Figur 5.1 Organisering av yrkesskadeområdet

Arbejdsskadestyrelsen

Arbejdsskadestyrelsen har siden 1993 vært en statsvirksomhet. En av Styrelsens hovedoppgaver er å behandle krav om erstatning ved yrkesskade. Styrelsen utfører imidlertid også oppgaver vedrørende lovgivning og forberedende arbeid, og ved besvarelsen av spørsmål til ministeren fra Folketinget og andre. I slike saker har Styrelsen status som departementsavdeling. Styrelsen utarbeider også lover, bekjentgjørelser, sirkulære og veiledninger på området for yrkesskade.

Beskæftigelsesministeren har ansvaret for den administrasjon som ivaretas av Styrelsen. Det gjelder også for saksbehandlingen, men med den begrensning at ministeren ikke kan påvirke avgjørelsen i den enkelte sak. Arbejdsskadestyrelsen styres i praksis gjennom en resultatkontrakt som er inngått mellom Beskæftigelsesministeren og Styrelsens direktør. Det overordnede mål med resultatkontraktene er å gjøre Styrelsen konkurransedyktig og framtidsorientert. Det er oppstilt konkrete mål for kvalitet, effektivitet, service og formidling. I tilknytning til resultatkontraktene har Styrelsen utarbeidet en handlingsplan. Midler til å nå målene er blant annet resultatlønn og omfattende interne og eksterne målinger av de elementer som inngår i kontrakten.

Arbejdsskadestyrelsen holder til i København og dekker hele landet. Således skiller de seg fra andre saksområder på velferdsrettens område, der oppgaver og kompetanse er desentralisert. Den sentrale behandling av den enkelte skadesak innebærer administrative fordeler med hensyn til for eksempel koordinering av praksis.

Styrelsen får ikke statlig tilskudd, og må basere seg på inntekter ved behandling av yrkesskadesaker og andre saker. Forsikringsselskapene, statlige institusjoner, kommuner mv. betaler for behandlingen av yrkesskader som meldes til Styrelsen. Det samme gjelder for veiledende uttalelser i private saker. Inntektene innkreves per meldt yrkesskade og per anmodning om veiledende uttalelse i private saker (stykkpris). Den økonomiske planleggingen avhenger av muligheten til å danne et realistisk bilde over forventede inntekter og utgiftsnivået må tilpasses deretter.

Arbejdsmarkedets Erhvervssygdomssikring (AES)

Som et ledd i omleggingen av det danske yrkesskadeområdet vedtok Folketinget opprettelsen av Arbejdsmarkedets Erhvervssygdomssikring (AES) med virkning fra 1. januar 1999. AES er en selveiende institusjon underlagt offentlig regulering. Den ledes av et styre bestående av 20 representanter fra partene i arbeidslivet alle arbeidsgivere har plikt til å melde seg inn i AES. Om lag 184 000 arbeidsgivere er med i ordningen.

Formålet med AES er å finansiere og utbetale erstatning for godkjente yrkessykdommer og plutselige løfteskader. Da denne oppgaven ble lagt til AES, bortfalt samtidig plikten til å tegne forsikring for disse skadetypene. Det er imidlertid fortsatt Arbejdsskadestyrelsen som avgjør de enkelte sakene, det vil si behandling av krav om godkjenning som yrkesskade og krav om erstatning.

Styret i AES fastsetter og innkrever hvert år et bidrag, som bl.a. skal dekke lovpliktige ytelser til skadelidte og avsetninger. Se nærmere i punkt 5.3.7 om finansieringen.

Erhvervssygdomsudvalget

Det er opprettet et erhvervssygdomsudvalg som skal gi Arbejdsskadestyrelsen råd ved revisjon av listen over ervervssykdommer, ved behandling av enkeltsaker om sykdommer utenfor listen og ved behandling av saker om plutselige løfteskader.

Erhvervssygdomsudvalget består av en formann og åtte andre medlemmer, som utnevnes av ministeren for tre år om gangen. Det er lovfestet at arbeidslivets parter sammen med representanter fra Sundhedstyrelsen og Arbejdstilsynet skal være representert her. Yrkessykdomsområdet utvikles på denne måten i et nært samarbeid med og mellom partene i arbeidslivet.

Den Sociale Ankestyrelse

Arbejdsskadestyrelsens avgjørelser kan klages inn for Den Sociale Ankestyrelse. Den Sociale Ankestyrelse er den øverste administrative instans på en rekke områder, blant annet for yrkesskader. Ved myndighetsutøvelse er Den Sociale Ankestyrelse uavhengig av ministeren, som ikke kan påvirke Ankestyrelsens avgjørelser i konkrete saker. Den Sociale Ankestyrelses viktigste funksjoner er å garantere rettssikkerheten og sikre ensartet behandling av borgerne på det sosiale feltet, og den svarer til Trygderetten i Norge.

Sakene avgjøres i et såkalt ankemøte, der det deltar tre medlemmer. Hvis saken reiser medisinske spørsmål deltar det også en medisinsk spesialist. Avgjørelsene i Ankestyrelsen skal begrunnes. Den normale saksbehandlingstiden i Ankestyrelsen er for tiden cirka tre måneder. Sakens parter kan under hele saksbehandlingen i Ankestyrelsen få kopi av sakens dokumenter, for eksempel ved innhenting av nye opplysninger, og mulighet for å komme med merknader til disse. Arbeidsgivere har imidlertid bare rett til få se dokumenter som handler om forholdene på arbeidsplassen.

5.3.6 Saksbehandling

Arbeidsgiveren plikter å melde ulykker, kortvarig skadelig påvirkning og plutselige løfteskader som de ansatte utsettes for. Leger og tannleger har plikt til å melde yrkessykdommer. Skader som antas å være omfattet av loven, skal meldes snarest mulig, og senest innen ni dager etter at skaden inntraff. Den skadelidte kan også selv melde skaden, og da gjelder det normalt en meldefrist på ett år fra det tidspunkt skadelidte fikk kjennskap til yrkesskaden.

I utgangspunktet treffer Arbejdsskadestyrelsen alle avgjørelser etter arbeidsskadeforsikringsloven. Forsikringsselskapene har imidlertid adgang til selv å behandle saker som gjelder mindre skader, blant annet ved krav om dekning av medisinske utgifter mv. Om lag halvparten av yrkesskadesakene avgjøres direkte av selskapene. Saker som avgjøres i forsikringsselskapene kan bringes inn for Arbejdsskadestyrelsen.

Saksbehandlingen etter arbeidsskadeforsikringsloven følger den vanlige forvaltningsrettslige lovgivningen, blant annet gjelder forvaltningsloven og offentlighetsloven. Det innebærer for eksempel at Arbejdsskadestyrelsen er ansvarlig for sakens opplysning. Som ved saksbehandlingen i Den Sociale Ankestyrelse skal avgjørelsene begrunnes, og sakens parter skal ha kopi av sakens dokumenter og mulighet for å uttale seg før avgjørelsen tas. Saksbehandlingen er omkostningsfri for skadelidte, og utgifter ved nødvendige undersøkelser kan erstattes. Fra 1. juli 2001 er Arbejdsskadestyrelsen forpliktet til å revurdere saker som er påklaget, før saken eventuelt sendes til Den Sociale Ankestyrelse. Dette for raskt å kunne gi Arbejdsskadestyrelsen mulighet for å få endret åpenbare feil.

Når det gjelder saksbehandlingstid er det bestemt at det skal det treffes vedtak om godkjenning som yrkesskade innen henholdsvis tre måneder (ulykker) og ni måneder (yrkessykdommer). Videre skal avgjørelser om mènerstatning og erstatning for framtidig inntektstap så vidt mulig avgjøres innen ett år og senest innen to år regnet fra skaden ble meldt.

Det er adgang til å få gjenopptatt en sak, men i hovedregelen innenfor en frist på fem år. Det må normalt foreligge vesentlige endringer i saken, for eksempel nye opplysninger, for at saken skal kunne gjenopptas.

Partene kan anke avgjørelser fra Arbejdsskadestyrelsen inn for Den Sociale Ankestyrelse, se punkt 5.3.5 ovenfor. Ankefristen er normalt fire uker fra skadelidte mottok avgjørelsen. I noen spesielle tilfeller gjelder det lengre ankefrister, og Ankestyrelsen kan dessuten se bort fra overskridelser av fristen dersom det er en særlig grunn til det.

5.3.7 Finansiering m.m.

Utgiftene ved yrkesskade finansieres av arbeidsgiverne ved premier til forsikringsselskapene og ved bidrag til Arbejdsmarkedets Erhvervssygdomssikring (AES). Det finnes i overkant av 20 forsikringsselskaper som driver med arbeidsskadeforsikring. Dersom forsikring ikke er tegnet, er det mulighet for regress. Finanstilsynet gir konsesjon til forsikringsvirksomheten, og kontrollerer blant annet selskapenes økonomi. Hvis Arbejdsskadestyrelsen blir oppmerksom på at en arbeidsgiver ikke har tegnet den lovpliktige forsikringen, kan styrelsen be politiet fastsette en bot, selv om det ikke foreligger noen yrkesskade.

Man har et skille mellom ulykkesskader og yrkessykdommer når det gjelder finansieringen, på samme måten som for organiseringen. Ulykkesskader finansieres gjennom ordinære forsikringstekniske premier som innbetales til private forsikringsselskaper. Stat og kommuner kan være selvassurandører når det gjelder finansieringen av utgiftene til ulykkesskader.

Fram til 1. januar 1999 ble også yrkessykdommer finansiert som for ulykkesskadene. Finansieringen av yrkessykdommer og plutselige løfteskader skjer imidlertid nå gjennom Arbejdsmarkedets Erhvervssygdomssikring (AES). Styret i AES fastsetter og innkrever hvert år det samlede bidrag fra arbeidsgiverne, som blant annet skal dekke lovpliktige ytelser til skadelidte og avsetninger. Størrelsen på bidraget avhenger blant annet av antall ansatte, forventede utgifter hos arbeidsgiveren og den enkelte arbeidsgivers bransjetilhørighet (95 grupper). Bransjegruppene er sammensatt ut fra produksjons- og risikomessige betraktninger, der det tas utgangspunkt i utgiftene til skader for hver bransje over en treårsperiode. Det synes å være stor variasjon mellom avgiften for de ulike bransjer, fra hundre kroner til flere tusen kroner per ansatt per år.

5.3.8 Statistikk

Omfang – antall meldte og godkjente yrkesskader

Det finnes flere typer statistikk for arbeidsrelaterte skader og sykdommer i Danmark. Som i Norge går et viktig skille mellom skader som meldes til Arbeidstilsynet og skader som meldes til forsikringsselskapene og/eller Arbejdsskadestyrelsen med krav om erstatning. Det er imidlertid også utarbeidet en felles statistikk med opplysninger om skader og sykdommer som er meldt begge steder.

Nedenfor er det fokusert på skader og sykdommer som er meldt til Arbejdsskadestyrelsen. I tillegg til de skadene som meldes dit er det viktig å være oppmerksom på at forsikringsselskapene selv avgjør cirka 45 000 saker i året som gjelder mindre skader/sykdommer (bagatellskader). I tabell 5.1 vises skader og sykdommer som er meldt til Arbejdsskadestyrelsen i årene 1994 til 2000, fordelt på skadetype.

Tabell 5.1 Yrkesskader meldt til Arbejdsskadestyrelsen

  År for opprettelse
Saksklasse 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000
Arbeidsulykker 25.270 25.606 23.912 23.131 20.149 19.833 19.925
Yrkessykdommer 15.550 15.856 15.655 15.610 14.198 13.197 13.748
Brilleskader 1.898 1.475 1.120 810 424 385 247
Plutselige løfteskader 447 1.306 1.559 1.779 1.777
I alt 42.718 42.937 41.134 40.859 36.330 35.195 35.697

Kilde: Statistikhæfte for Arbejdsskadestyrelsen 2000

Tabellen viser at det totale antall meldte yrkesskader har vist en fallende tendens siden 1995, inntil man i år 2000 får en svak stigning (opp 1,4 prosent). Noe av forklaringen på nedgangen skyldes at statsinstitusjonene i 1997 fikk samme adgang som forsikringsselskapene til selv å behandle saker som gjelder mindre ulykkesskader (bagatellskader).

Figur 5.2 Godkjennelsespraksis i Arbejdsskadestyrelsen

Figur 5.2 Godkjennelsespraksis i Arbejdsskadestyrelsen

Kilde: Statistikhæfte for Arbejdsskadestyrelsen 2000

Antall meldte skader/sykdommer som blir godkjent som yrkesskader er vist i figur 5.2. Om lag 70 prosent av de meldte ulykkesskadene blir godkjent som en yrkesskade, mens om lag 15 til 20 prosent av yrkessykdommene blir godkjent. For yrkessykdommenes del er det imidlertid stor variasjon i godkjenningsprosenten for de ulike sykdomstyper. De tradisjonelle typer yrkessykdommer som for eksempel hudlidelser, hørselsskader, lungelidelser o.l., godkjennes i langt større grad enn de nye typer yrkessykdommer som for eksempel belastningslidelser.

Ikke alle godkjente yrkesskader medfører utbetaling av erstatning (ut over dekning av behandlingsutgifter). Om lag 30 prosent av de meldte ulykkesskadene gir erstatningsutbetaling, mens nesten alle godkjente yrkessykdommer medfører erstatningsutbetaling.

Administrasjon

I 2000 var det tilknyttet 264,2 årsverk til Arbejdsskadestyrelsen, fordelt på seks kontorer. Det kan anslås at omtrent halvparten av disse årsverkene går med til å behandle yrkesskadesaker. De resterende fordeler seg på blant annet departementsoppgaver, private erstatningssaker m.m.

Arbejdsskadestyrelsen finansieres ved et administrasjonsbidrag for hver sak de behandler. Dette bidraget er for tiden 2971 danske kroner. Styrelsen hadde i 2000 utgifter på 146,8 mill. danske kroner og inntekter på 145,9 mill. danske kroner, hvorav omlag 120 mill. danske kroner kan relateres til yrkesskadesaker 6 . Det negative resultatet på 0,9 mill danske kroner blir imidlertid oppveid av et overskudd fra tidligere år, noe som ga et akkumulert resultat på 7,6 mill. danske kroner. Styrelsen utarbeider og publiserer et eget virksomhetsregnskap med detaljert statistikk.

Saksbehandling

Hvert år behandler Arbejdsskadestyrelsen som nevnt omlag 36 000 saker, hvorav om lag 20 000 er ulykkesskader, 14 000 er yrkessykdommer og 2 000 plutselige løfteskader. Hver sak innebærer imidlertid ofte flere avgjørelser, blant annet spørsmålet om godkjenning som yrkesskade og vurdering av hvilken erstatning som eventuelt skal gis og utmåling av denne. I 2000 traff Arbejdsskadestyrelsen cirka 103 000 avgjørelser av denne typen. Det er for øvrig foreslått at man i framtiden bare skal ha én samlet avgjørelse for hver sak, se nærmere i punkt 5.3.9 nedenfor.

I de fleste sakene innhentes opplysninger fra arbeidsgiver, leger, spesialleger samt skadelidte. Arbejdsskadestyrelsen har 42 ansatte legekonsulenter. Foruten den konkrete saksbehandlingen av meldte saker driver Arbejdsskadestyrelsen også en utstrakt informasjons–og veiledningsvirksomhet, samt korrespondanse med berørte parter. I 2000 ble for eksempel 323 000 brev mottatt mens 465 000 brev ble sendt ut.

Når det gjelder saksbehandlingstid er det som nevnt frister for å avgjøre spørsmålet om godkjenning som yrkesskade på henholdsvis tre måneder ved ulykkesskader og ni måneder ved yrkessykdommer. Den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden i 2000 var 78 dager for ulykkesskader og 210 dager for yrkessykdommer 7 . Videre skal avgjørelser om mènerstatning og erstatning for framtidig inntektstap så vidt mulig avgjøres innen ett år og senest innen to år regnet fra skaden ble meldt.

For ulykkesskader ble omlag 72 prosent avgjort innen ett år og omlag 28 prosent avgjort innen to år. Når det gjelder yrkessykdommer ble omlag 83 prosent avgjort innen ett år mens omlag 17 prosent ble avgjort innen to år.

I tallmaterialet for saksbehandlingstiden er det kun målt nye saker. Det vil si at saker som er gjenopptatt eller revidert ikke er tatt med. Antall revisjons- og gjenopptakelsessaker i 2000 var om lag 36 prosent for ulykkesskader og 25 prosent yrkessykdommer. De såkalte bagatellskadene, som behandles av forsikringsselskapene, er heller ikke med i disse tallene.

Avgjørelser fra Arbejdsskadestyrelsen kan som nevnt ankes til Den Sociale Ankestyrelse. I 2000 ble 8,1 prosent av Arbejdsskadestyrelsens avgjørelser anket, og av disse ble omlag 27 prosent endret eller hjemvist til ny behandling. Det vil si at av de totalt omlag 103 000 avgjørelser som Arbejdsskadestyrelsen traff i 2000, ble altså 2,2 prosent endret eller hjemvist mens 97,8 prosent av avgjørelsene ble stadfestet.

Finansiering

Finansieringen av utgiftene ved yrkesskader skjer i Danmark hovedsakelig gjennom premier/bidrag fra arbeidsgivere. I år 2000 utgjorde de samlede erstatningsutgifter cirka 1,7 mrd. danske kroner, hvorav cirka 1,3 mrd danske kroner gjaldt ulykkesskader.

5.3.9 Endringer i den danske yrkesskadeordningen

Den 27. mai 2003 (lovforslag nr. L 216) ble det vedtatt en ny arbeidsskadereform i Danmark. Den nye loven om arbejdsskadesikring trer i kraft 1. januar 2004, men først ett år senere skal endringene i yrkessykdomsreglene iverksettes. Et viktig formål med den nye loven er å redusere saksbehandlingstiden. Arbejdsskadestyrelsen skal heretter treffe én samlet avgjørelse om erstatning i den enkelte sak. I dag treffes det tre separate avgjørelser i form av godkjennelse av yrkesskaden/yrkessykdommen, mènerstatning og eventuelt erstatning for tap av ervervsevnen. Ved å gå over til én samlet avgjørelse av disse spørsmålene, ønsker man at saksbehandlingen skal skje raskere og samtidig gjøre den mer oversiktlig og forståelig for de skadelidte. Fristen for den samlede avgjørelsen i en sak justeres ned fra to til ett år.

Personkretsen utvides ved at selvstendige næringsdrivende og medarbeidende ektefeller gis adgang til å tegne arbeidsskadeforsikring.

Den mest radikale forandringen som gjennomføres, er en utvidelse av ulykkesbegrepet. Det er innført et nytt og felles ulykkesbegrep i lovens § 6 første ledd med følgende ordlyd: «Ved en ulykke forstås efter denne lov en personskade forårsaget af en hændelse eller en påvirkning, der sker pludseligt eller inden 5 dage.» Endringen i ulykkesbegrepet innebærer at uansett om en skade er forventet eller sedvanlig, vil den bli godkjent som yrkesskade. Det nye ulykkesbegrepet innbefatter også plutselige løfteskader og kortvarig skadelig påvirkning. Fortsatt må det være årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og skadefølgen. Etter praksis vil det ved skader som kan oppstå uten kjent ytre årsak, kreves at hendelsen eller påvirkningen anses egnet til å forårsake skaden. I dette ligger at det må være en biologisk naturlig og logisk forklaring på at skaden oppsto som følge av en hendelse eller påvirkning på arbeidsplassen.

I lovens § 7 er det innført et utvidet yrkessykdomsbegrep. Yrkessykdomsbegrepet er fortsatt todelt. Det inneholder dels en fortegnelse («liste») over kjente yrkessykdommer, dels en mulighet til å få godkjent sykdommer som ikke omfattes av denne listen («sikkerhetsventil»). Vilkårene for å ta sykdommer inn på listen er imidlertid justert fra det gjeldende krav om «medicinsk og teknisk erfaring» til et krav om «medicinsk dokumentation». Det er med denne ordlyden tilsiktet en utvidelse i forhold til dagens bestemmelser. Med «medicinsk og teknisk erfaring» forstås normalt fullt vitenskapelig bevis. Anvendelse av formuleringen «medicinsk dokumentation» åpner for å supplere de tilfeller der det ikke eksisterer fullt vitenskapelig bevis med den viten som faktisk finnes eller kan framskaffes på området.

Det foreligger i tillegg en del mindre justeringer på ytelsessiden, for eksempel økt dekning av utgifter sykebehandling samt ved etterlatteytelser, men disse kommenteres ikke særskilt.

Merutgiftene som lovendringen fører med seg, finansieres gjennom avskaffelse av gjeldende utløsningsbeløp som gir kompensasjon til skadelidte eller etterlatte fram til fylte 69 år, uansett om den faktiske pensjonsalderen i arbeidsmarkedet er lavere. I tillegg forhøyes arbeidsgiverpremien og bidraget til Arbejdsmarkedets Erhvervssygdomssikring.

5.4 Sverige

5.4.1 Innledning

Personer som arbeider i Sverige og som blir yrkesskadd eller pådrar seg yrkessykdom, kan, som i Norge, få kompensasjon fra flere ulike kilder. Først og fremst fra den «allmänna försäkring» (AFL) som tilsvarer den norske folketrygden. Dernest finnes det i Sverige en særskilt lov som gir bedre økonomisk kompensasjon ved yrkesskader og yrkessykdommer, den såkalte «arbetsskadeförsäkringen» (LAF), se punkt 5.4.3. I tillegg har partene i arbeidslivet i Sverige på rent avtalemessig grunnlag innført den såkalte «trygghetsförsäkringen» (TFA), se punkt 5.4.9. Der verken offentlige ordninger eller trygghetsforsikringen gir skadelidte full kompensasjon, kan bestemmelsene i «skadeståndlagen» komme til anvendelse, se punkt 5.4.9.

5.4.2 Historikk

«Arbetsskadeförsäkringen» er Sveriges eldste sosialforsikringslov. Den første loven kom i 1901 etter et langvarig arbeid med å få etablert en obligatorisk yrkesskadelovgivning. Lovgivningen var et uttrykk for behovet for vern av den svakere parten i et arbeidsforhold i en tid da det sosiale sikkerhetsnettet var svakt. 1901-loven var ingen trygdelov, men innebar en forpliktelse for arbeidsgiver til å betale erstatning dersom arbeidstakeren skadet seg på arbeidsplassen. Dette gjaldt imidlertid bare innen nærmere definerte bransjer, primært knyttet til industrien.

Det var frivillig å tegne forsikring. Arbeidsgivere i visse bransjer ble gitt mulighet til å forsikre seg i den institusjon som ble opprettet med dette formål, nemlig Riksförsäkringsverket (RFV). RFV konkurrerte dermed med de private forsikringsselskapene.

En senere lov om olycksfallsförsäkring av 1916 foreskrev obligatorisk forsikring for yrkesskade. Fra og med 1920 ble også skader på reise til og fra arbeidsplassen omfattet av loven. I 1929 ble visse yrkessykdommer likestilt med ulykkesskader.

Lov om yrkesskadeförsäkring (YFL) fra 1954 erstattet de foran nevnte lover. Personkretsen ble utvidet, og flere sykdommer ble likestilt med yrkesskade. RFV og særskilte forsikringsselskaper administrerte ordningen. På begynnelsen av 1970-tallet ble administrasjonen overført til RFV og försäkringskassorna (trygdekontorene).

I 1977 trådte lov om arbetsskadeförsäkring (LAF) i kraft. Det ble da innført et generelt yrkesskadebegrep. Etter dette kunne alle skader og sykdommer godkjennes som yrkesskader dersom «det fanns sannolikhet för skadlighet i det aktuella arbetet» samt at det var grunnlag for å anta at skaden var en følge av denne påvirkningen fra arbeidet. Den 1. januar 1993 ble yrkesskadebegrepet endret. Endringen var foranlediget av at det tidligere yrkesskadebegrepet ble ansett for å ha ført til alt for stor forskjell mellom den trygdemessige og medisinske årsaksvurdering. Innskjerpingen av årsakskravet medførte en dramatisk reduksjon i antall godkjente tilfeller. Dette resulterte i sterk kritikk, ikke minst fra fagbevegelsen. Blant annet ble det anført at det er for vanskelig å få godkjent sykdom som yrkessykdom. Særlig gjaldt dette for kvinner. Kritikken medførte en del materielle endringer i LAF, som ble iverksatt 1. juli 2002 og 1. januar 2003. Endringene vil bli kommentert særskilt under de enkelte hovedavsnittene.

5.4.3 Vilkår

Personkretsen

Alle som arbeider i Sverige er medlemmer av LAF. LAF gjelder obligatorisk for alle som «förvärvarbetar». Det innebærer at både ansatte, oppdragstakere og egne næringsdrivende omfattes av yrkesskadedekningen. Den gjelder også for personer under attføring eller arbeidsmarkedstiltak. Visse elevgrupper omfattes i perioder når disse utfører arbeid som kan likestilles med det «förvärvsarbetande» utfører.

Spesielle persongrupper er dekket under tjenesteplikt etter lov om statlig personskadeskydd (LSP) av 1977. Dette gjelder bl.a. vernepliktige, sivilarbeidere, deltakere i redningstjeneste og innsatte i fengsel. Disse har 24 timers dekning, og enhver skade eller sykdom som oppstår i tjenestetiden godkjennes. Kompensasjonsreglene er i hovedtrekk identisk med LAF. Försäkringskassan behandler krav som ikke gjelder ideell skade (mèn). Disse vurderes av Statens trygghetsnämnd (TrN). Nevnte persongrupper kommenteres ikke nærmere i det følgende.

Bedriftsmessige vilkår

Dekning ved yrkesskade gjelder som i Norge primært på arbeidsplassen, og mens man er i arbeid i arbeidstiden. Dekningen gjelder også under spisepauser og ved forberedelser før arbeidet tar til, herunder ved vask og klesskift etter at arbeidsdagen er omme. I Sverige er man imidlertid også yrkesskadedekket under ferdsel på vei til og fra arbeidsplassen, dersom reisen er foranlediget av og står i nært sammenheng med arbeidet, se kapittel 2 § 1 tredje ledd i LAF.

Arbeidsulykke

Etter kapittel 2 § 1 første ledd, er yrkesskade blant annet skade forårsaket av arbeidsulykke («olycksfall»). Hendelsen skal etter praksis være relativ kortvarig, og i en viss utstrekning uvanlig og uforutsett.

Yrkesskade

LAF kapittel 2 § 1 første ledd første punktum tilkjennegir at som yrkesskade regnes «skade til följd av olycksfall …». Dette innebærer som i Norge at enhver skade og sykdom kan godkjennes som yrkesskade, forutsatt at tilstanden er forårsaket av arbeidsulykke – «olycksfall». Det må imidlertid være årsakssammenheng mellom ulykken og skadefølgen. Dette er regulert i kapittel 2 § 2, som kommenteres nærmere nedenfor under avsnittet om yrkessykdom. Ved bedømmelsen av hvorvidt ulykkesskade/yrkessykdom foreligger, skal vedkommende «tas som han/hun er» («i befintlig skick»). Det vil si at dersom enkelte på grunn av individuell disposisjon har økt sårbarhet hva gjelder utvikling av skade eller sykdom, skal dette ses bort fra ved årsaksvurderingen.

Det presiseres at dersom kravet til årsakssammenheng er oppfylt, omfattes alle former for smittsomme sykdommer som påføres ved arbeidsulykke .

Yrkessykdom

LAF har et generelt utformet sykdomsbegrep. Med yrkessykdom menes enhver sykdom som er forårsaket av skadelige faktorer i arbeidsmiljøet, se kapittel 2 § 1 første ledd. Etter endring av yrkesskadebegrepet i 1993 anses en faktor som skadelig i lovens forstand dersom den «med hög grad av sannolighet» kan gi opphav til den sykdom som skadelidte har, se LAF kapittel 2 § 1 første ledd andre punktum.

Kriteriet «hög grad av sannolighet» innebærer at det må foreligge vesentlig kunnskap innen for eksempel medisinsk vitenskap om at en bestemt faktor har skadebringende egenskaper. For at dette skal kunne gjøres gjeldende, kreves at oppfatningen er relativt allment akseptert innen medisinsk forskning. Før 1993 var det tilstrekkelig at miljøfaktoren «sannolikt» hadde den skadevoldende egenskap. Bevisbyrden er likevel objektiv, idet forsikringsorganet har utredningsplikt. Eksempler på skadelig påvirkning kan være tungt eller ensidig arbeid, vibrasjoner eller rystelser, støy samt et psykisk belastende arbeidsmiljø.

I LAF kapittel 2 § 1 andre ledd nevnes eksplisitt at som skadelig faktor regnes ikke bedriftsnedleggelse, arbeidstvist, bristende anerkjennelse av egen arbeidsinnsats, vantrivsel vis a vis arbeidsoppgaver eller arbeidskollegaer, eller andre liknende forhold.

Smittsomme sykdommer kan godkjennes som yrkessykdommer i den grad smitten er påført ved arbeid med smittestoffet i laboratorium. Ut over dette godkjennes smittsomme sykdommer bare der smitten er påført ved arbeid i helseinstitusjon eller ved annen behandling av person med smitte, eller smittebringende dyr eller materialer. I disse tilfeller er det bare visse nærmere avgrensede sykdommer som godkjennes.

Etter LAF kapittel 2 § 2 må det for godkjenning som yrkessykdom også være årsakssammenheng, «samband», mellom «skadlig inverkan i arbetet» og den aktuelle sykdommen. Årsakssammenheng antas først å foreligge der «övervägande skäl talar för det». Dette er en klar innskjerping i forhold til rettstilstanden før 1993, da årsakssammenheng ble forutsatt «om inte betydligt stärkare skäl talar emot». I praksis anses yrkessykdom ikke å foreligge dersom to leger med samme kompetanse er uenige om årsakssammenhengen.

Med virkning fra 1. juli 2002 er det gitt nye bevisregler i LAF. Disse gjelder imidlertid bare for tilfeller inntruffet etter denne dato . Det vil si at 1993-reglene fortsatt vil gjelde i en lang rekke saker.

De nye reglene innebærer at man ikke lengre får vurdering av både «skadlighet» og «samband» med ulike beviskrav, men en felles bevisregel der det nå er tilstrekkelig for godkjenning at «övervägande skäl» tilsier at skaden er en følge av arbeidsulykke eller annen skadelig påvirkning fra arbeidsmiljøet. «Övervägande skäl» betyr i praksis alminnelig sannsynlighetsovervekt. Hensikten med denne oppmykningen av regelverket er at det skal bli lettere å få godkjent sykdom som yrkessykdom. Ikke minst for kvinner med muskel- og skjelettplager. I forarbeidene er det særlig presisert at den omstendighet at to leger har ulik oppfatning i et tilfelle, ikke (lenger) medfører at yrkessykdom uten videre er utelukket.

5.4.4 Ytelser

Sykelønn/sykepenger

Fra 1. juli 1993 har den yrkesskadde ingen særrettigheter i forhold til sykelønn/sykepenger. Uansett årsak til sykdommen, har man rett til sykepenger etter AFL. Det vil normalt innebære sykepenger i 365 dager ut fra 80 prosent av sykepengegrunnlaget, dog med én karensdag. De fleste får imidlertid tillegg fra avtalefestede ordninger, se avsnitt 5.4.9. Først når sykepengetilfellet er opphørt og det fortsatt foreligger nedsatt arbeidsevne, kan kompensasjon gis etter LAF, se nedenfor. Dersom tilfellet inntreffer etter 1. januar 2003 og godkjennes som yrkesskade av försäkringskassan og skadelidte får kompensert inntektstap, erstattes også økonomisk tap som følge av karensdager.

Livrente

Det gis «attføringspenger» eller uførepensjon etter AFL til den som får redusert arbeidsevnen med minst . Det er et vilkår at arbeidsevnen er nedsatt varig eller for en betydelig periode på grunn av sykdom eller annen nedsettelse av fysisk eller psykisk yteevne.

Ved yrkesskade gjelder det særregler. «När den sjukdom som har förorsakats av skadan har upphört», kan man ha krav på livrente fra LAF. Dette forutsetter at arbeidsevnen er nedsatt med minst 1/15 samt at det årlige inntektstapet er minst av «basbeloppet» (grunnbeløpet) ved årets begynnelse. Livrenten skal i prinsippet utgjøre differansen mellom den inntekt skadelidte ville ha hatt uten yrkesskaden og den inntekt skadelidte anses å få med yrkesskade. Som livrentegrunnlag regnes sykepengegrunnlaget, maksimalt 7,5 ganger basbeloppet. Livrenten kan tidsbegrenses eller gis inntil videre. Den opphører uansett når skadelidte får alderspensjon. For å forenkle livrentevurderingen og forkorte saksbehandlingstiden, er loven fra 1. januar 2003 endret slik at ytelsen kan innvilges «när nedsättningen er varaktig eller kan antas bestå under minst ett år». For å sikre livrentemottakers kjøpekraft, vil det for tilfeller inntruffet etter 1. januar 2003 skje en indeksregulering i tråd med den generelle lønnsutvikling i samfunnet, og ikke ut fra prisstigningen. Der det inntreffer en endring i livrentemottakers ervervsmessige situasjon, plikter han eller hun å underrette försäkringskassan slik at saken kan bli tatt opp til ny prøving.

Medisinsk behandling og lignende

LAF gir ikke rett til dekning av utgifter til lege, fysikalsk behandling, legemidler i større utstrekning enn det som gjelder etter AFL. Ved tannskader har skadelidte likevel rett til dekning av nødvendige kostnader ved tannbehandling. LAF gir også kompensasjon ved behov for særskilte hjelpemidler og sykebehandling utenlands.

Menerstatning

Etter LAF gis ikke erstatning for «tort og svie» eller varig medisinsk mén.

Kompensasjon ved dødsfall

Til dekning av utgifter til begravelse ved dødsfall etter yrkesskade, gis et beløp tilsvarende 30 prosent av basbeloppet på skadetidspunktet. Tjenestegruppelivsforsikring (TGL) gir i tillegg 50 prosent av basbeloppet. Reglene om etterlattelivrente samsvarer i hovedsak med AFL’s regler om pensjon til etterlatte. Til avdødes barn og ektefelle, herunder med ektefelle likestilt person, gis etterlattelivrente basert på avdødes inntekt.

Kompensasjon for karensdager

Slik kompensasjonsordning er innført fra 1. januar 2003, og gjelder for tilfeller inntruffet etter denne dato. Kompensasjon for to dager utbetales i samband med innvilget livrente.

5.4.5 Organisering og administrasjon

RFV, försäkringskassorna og premiepensjonsmyndigheten (PPM) administrerer sammen sosialforsikringene i Sverige. RFV svarer overfor regjeringen for bl.a. tilsyn og evaluering av försäkringskassornas og PPM’s virksomhet. Försäkringskassan er imidlertid eget rettssubjekt og ikke undergitt direkte styring av RFV. RFV har ansvar for sentral informasjon og utdanning. RFV driver dessuten sosialforsikringens IT-system.

RFV’s styre utnevnes av regjeringen, og styre ledes av generaldirektøren.

De 21 försäkringskassorna med lokalkontorer behandler enkeltsakene. Disse har omlag 13 000 ansatte. Hver kasse ledes av et styre og en direktør. Försäkringsnämder med tillitsvalgte avgjør i visse enkeltsaker, se punkt 5.4.6.

Kostnadene til administrasjonen av den svenske yrkesskadetrygden er for 2001 anslått til omlag seks milliarder svenske kroner. Det utgjør cirka to prosent av utgiftene til folketrygden, som i år 2000 var 342 milliarder svenske kroner, eller 1/6 av det svenske statsbudsjettet.

I henhold til försäkringskassornas tidsrapportering for 2000, benyttes 492 årsverk til behandling av saker om livrenter og 99,5 årsverk til øvrig arbeid innenfor rammen av LAF. Antall avgjørelser samme år var 19 297, hvilket utgjør 32,6 per årsverk. Gjennomsnittlig kostnad per avgjørelse for hele landet var 11 287 svenske kroner.

5.4.6 Saksbehandling

Dersom yrkesskade oppstår hos arbeidstaker, skal arbeidsgiver og verneombudet snarest mulig underrettes. Verneombudet skal sammen med arbeidsgiver skrive under på skademeldingen. Verneombudet beholder en kopi. Arbeidsgiver plikter å melde skadetilfellet til försäkringskassan. Studenter skal melde skaden til skolen, som så skal melde tilfellet til försäkringskassan. Egne næringsdrivende må selv melde skaden. Försäkringskassan sender en kopi av alle skademeldinger til Arbetsmiljöinspektionen.

I likhet med annen behandling av sosialforsikringsytelser i Sverige, er saksbehandling etter LAF er desentralisert og finner sted på försäkringskassornas lokalkontor. I en utredning (2001: 3) tar RFV til orde for en mer sentralisert saksbehandling i yrkesskadetilfellene, blant annet av hensyn til faglig kvalitet og likebehandling. Det er nedsatt en arbeidsgruppe som skal se nærmere på dette. Arbeidsgruppen skal også vurdere behovet for oppbygging av en kunnskapsbank for så vidt gjelder sammenheng mellom skadelig eksponering fra arbeidsmiljøet og utvikling av yrkessykdom.

Det var tidligere ikke et vilkår for rett til kompensasjon etter LAF, at skadelidte framsatte et krav overfor försäkringskassan. Behandlingen skjedde oftest ex officio. Fra 1. januar 2003 er loven endret, slik at for tilfeller inntruffet etter dette tidspunkt må det settes fram skriftlig søknad om ytelser. Om yrkesskade foreligger blir bare vurdert i den utstrekning dette er nødvendig for å avgjøre om det foreligger rett til kompensasjon etter LAF. Dersom det er tale om mulig yrkesskade, avgjøres saken av den enkelte saksbehandler ved försäkringskassan. Denne har også fullmakt til å fatte vedtak i saker som gjelder mer bagatellmessige yrkessykdommer. Tilfeller med egen livrente, etterlattelivrente samt mer alvorlige yrkessykdommer, avgjøres av försäkringskassans socialförsäkringsnämnd.

Dersom arbeidstakeren er misfornøyd med försäkringskassans avgjørelse, kan han eller hun påklage denne til länsretten. Dette er en forvaltningsdomstol som avgjør alle tvistemål i trygdesaker. En stor del av de saker länsretten behandler, gjelder nettopp spørsmål i forbindelse med yrkesskade og yrkessykdom. Anke kan skje til kammarretten og deretter til Regjeringsretten. RFV kan også bringe en avgjørelse fra försäkringskassan inn for domstolen, dersom man finner denne i strid med lovverket. Länsretten i Sverige svarer til Trygderetten i Norge, men har et videre arbeidsområde. Dertil er länsretten domstol, mens Trygderetten er et domstolslignende forvaltningsorgan.

5.4.7 Finansiering m.m.

LAF finansieres gjennom avgifter som betales av arbeidsgiver og egne næringsdrivende. Avgiften utgjør en viss prosent av det arbeidsgiver har utbetalt i lønn i form av penger eller naturalytelser. Prosentsatsen har vært 1,38 i en årrekke, til tross for betydelige variasjoner i utbetalingene. Dette resulterte i et økende underskudd i 1980-årene, men som på slutten 1990-tallet endret seg til et overskudd. Det er likningsetaten som innkrever avgiftene. Staten er selvassurandør. Som følge av endring i de materielle regler fra 1. juli 2002, forventes en økning i fremtidige utbetalinger. Avgiften ble tilført Arbetsskadefonden, som ble avviklet i 1999. 1/30 av avgiftene går til staten til dekning av kostnadene forbundet med forvaltning av LAF.

5.4.8 Statistikk

I 2000 ble det meldt noe over 20 000 tilfeller (skader og sykdommer) til försäkringskassorna for vurdering av rett til kompensasjon. I 1990 var det 120 000 tilfeller. Den dramatiske nedgang i antall tilfeller skyldes for en del endring i yrkesskadebegrepet i 1993. Men hovedårsaken er at den yrkesskadde fra 1. juli 1993 ikke lenger har noen særrettigheter i forhold til sykepenger. Andelen «godkjennelser» sank fra 88 prosent i 1988 (høyest) til 50 prosent i 1995 (lavest). I 2000 ga noe over 80 prosent av alle tilfeller med anmeldt ulykkesskade og «färdskada» rett til kompensasjon, mot cirka 50 prosent av alle meldte sykdommer. Om lag halvparten av disse igjen var muskel- og skjelettlidelser. I 1990 var derimot 85 prosent av alle meldte yrkessykdommer av denne typen.

I 2000 fikk nesten 40 prosent av mennene avslag på sine «krav», mot noe over 50 prosent for kvinnene. Dette kan forklares med at menn som hovedregel rammes av ulykkesskader, som er lettere å få godkjent. Kvinner derimot melder hyppigere sykdommer som på grunn av regelverket er vanskeligere å få godkjent som yrkessykdommer, typisk slitasjelidelser. Som nevnt antas at den liberalisering av bestemmelsene om yrkessykdommer som nå er innført, skal bidra til at det blir enklere å få godkjent sykdom som yrkessykdom, særlig i kvinneyrker.

I 2000 var det totalt omlag 90 000 personer som oppebar livrente i Sverige, cirka 49 prosent av disse var kvinner. Kvinneandelen er imidlertid synkende, idet det som nevnt synes vanskeligere å få erkjent typiske «kvinnelidelser» som slitasjesykdommer etter 1993. I 1997 var 50 prosent av alle livrenter en følge av yrkessykdom. Halvparten av tilfellene gjaldt personer i alderen 50 til 59 år. Mens det i 1991 ble utbetalt nesten 7 milliarder svenske kroner i sykepenger ved yrkesskader, var det ingen utbetaling etter 1997 fordi slike tilfeller ikke lenger ga rett til særytelser.

5.4.9 Andre ordninger

Trygghetsförsäkring

Den dekning som LAF gir, kompletteres for de fleste ansatte i privat sektor av en egen trygghetsforsikring ved yrkesskade (TFA). Dette er en ordning som arbeidsgivernes og arbeidstakernes organisasjoner i fellesskap gjennom kollektivavtaler har blitt enige om. TFA administreres av AFA Trygghetsförsäkring. AFA Trygghetsförsäkring har eksistert siden 1974, men ble forsikringsselskap i 1995 og eies av AFA Sjukförsäkring med cirka 90 prosent og PTK (Privattjänstemannakartellen) med cirka 10 prosent. AFA Sjukförsäkring eies på sin side med 50 prosent av Svenskt Näringsliv (SN) og med 50 prosent av LO. AFA, som består av Trygghetsförsäkring, Sjukförsäkring og Livsförsäkring, har 710 ansatte, og har per desember 2001 en forvaltningskapital på 165 milliarder svenske kroner. 207 personer arbeider utelukkende med TFA og TFA-KL. Omlag 3 millioner arbeidstakere er omfattet av ordningen. Forsikringspremien betales av arbeidsgiver, og baseres på lønningene. Premien er «flat» i den forstand at den ikke er basert på antatt risiko i ulike bransjer. Arbeidsgiver som ikke har tegnet kollektivavtale, kan likevel forsikre sine ansatte gjennom TFA. Tilsvarende løsninger finnes på kommunalt, fylkeskommunalt (TFA-KL) og statlig område (PSA). Nedenfor redegjøres kort bare for TFA for privatansatte innen SN-LO-PTK-området.

Hensikten med TFA er at den som rammes av yrkesskade skal kunne få erstatning i henhold til alminnelige erstatningsrettslige prinsipper for krav som ikke dekkes av LAF, uten at det foreligger skyld hos arbeidsgiver. TFA gjelder fra første arbeidsdag, og så lenge arbeidsforholdet varer. Dekningen er stort sett den samme uansett område. Yrkesskade- og yrkessykdomsbegrepet i TFA er identisk med det i LAF. TFA har størst betydning i forhold til «tort og svie» og varig medisinsk mèn. Kompensasjon fra TFA reguleres på ulike måter under den aktuelle sykdomsperiode, avhengig av om det foreligger yrkesskade eller yrkessykdom. Generelt gis det imidlertid noe bedre dekning etter TFA ved skade og sykdom i utlandet enn det LAF gir.

Kompensasjon etter TFA kan gis ved skade forårsaket av:

  • Arbeidsulykker.

  • Ulykker på vei til eller fra arbeidsstedet («färdolycksfall»), men ikke tilfeller som omfattes av trafikskadelagen.

  • Yrkessykdom, dersom sykdommen fortsatt består etter 180 dager samt er godkjent av försäkringskassan eller er omfattet av ILO-konvensjon 121.

AFA vurderer om yrkesskade foreligger etter ulykkesskade ved:

  • Kostnader på minst 600 svenske kroner (karensbeløp på 500 svenske kroner).

  • Inntektstap ved tap av arbeidsevnen på minst 15 dager.

  • Tannskader (tap av tann).

  • Varig vansirete arr.

  • Varig medisinsk invaliditet.

  • Dødsfall.

Ved yrkessykdom:

  • Lidelsen må bestå i minst 180 dager og være godkjent av försäkringskassan eller være omfattet av ILO-konvensjon 121.

Kompensasjon:

  • Med hensyn til hvilke type ytelser som gis, skiller man mellom akuttid, invaliditetstid og dødsfall.

Under akuttid kan skadelidte få dekket:

  • Inntektstap. Dette gjelder imidlertid ikke for «färdskador». Det gjelder heller ikke ved yrkessykdommer, med mindre «vållande» foreligger. Det vil si at arbeidsgiver kan bebreides at sykdommen har oppstått (culpa etter skadeståndslagen). Skadelidte har imidlertid bevisbyrden. Ved «vållande» gis dekning for fullt inntektstap.

  • Kostnader ved legebehandling, skade på briller eller klær ved samtidig personskade, eller andre nødvendige merkostnader

  • Tort og svie. Det vil si fysiske og psykiske plager av forbigående art som skaden har medført i løpet av den tid som går med til helbredelsen.

Under invaliditetstid kan følgende dekkes:

  • Framtidig inntektstap

  • Framtidige kostnader

  • Varig medisinsk mèn

  • Særskilte ulemper

  • Rehabilitering

Ved dødsfall kan blant annet dekkes:

  • Begravelsesomkostninger.

  • Ytelser til etterlatte.

Avgjørelser som treffes av AFA, kan påklages til TFA-nämnden. Klagefristen er seks måneder. Det er cirka 1000 klager hvert år. Det er svært få som når fram. TFA-nämndens avgjørelser kan påklages til Skiljenämnden. Årlig dreier dette seg om cirka 250 saker. Det er også her et fåtall som får medhold. Saksbehandlingen i TFA-nämnden og Skiljenämnden er gratis. Fram til medio 2002 var det 18 tilfeller der skadelidte hadde brakt avgjørelsen fra Skiljenämnden inn for domstolen. Ingen har så langt fått medhold i sine søksmål.

I 2001 ble det meldt 51 946 tilfeller etter TFA og TFA-KL. Ulykkesskadene utgjorde 31 824, hvorav 28 235 ble godkjent. 9 945 påberopte yrkessykdommer ble meldt, og 4 045 ble godkjent. I tillegg ble 36 dødsfall godkjent.

I 2001 ble 632 millioner svenske kroner utbetalt i erstatning fra TFA, og 142 millioner fra TFA-KL.

Andre muligheter for kompensasjon

Dersom yrkesskade ikke kompenseres ved LAF eller TFA, får reglene i skadeståndslagen av 1972 anvendelse (1972: 207). Bestemmelsene her innebærer bl.a. at den som har arbeidstaker i sin tjeneste skal erstatte personskader denne volder som følge av feil eller forsømmelser i tjenesten. Arbeidsgiver svarer således ikke bare for egen skadeforvoldelse, men også for uaktsomhet hos sine ansatte. Når det særlig gjelder arbeidstakerens ansvar for skade som er påført en annen arbeidstaker, er ansvaret dog begrenset. Den skadevoldende arbeidstaker er bare pliktig til å erstatte skaden der hvor «synerliga skäl föreligger med hensyn til handlingens beskaffenhet, arbetstagarens ställning, den skadelidtes interesse och de övriga omständigheter».

Det er noe uklart hvilken praktisk betydning arbeidsgivers erstatningsansvar har i gjeldende svensk rett. Skadeserstatningslovens regler vil under enhver omstendighet kunne komme inn i bildet der arbeidsgiver ikke har tegnet trygghetsforsikring.

TFA er innført ved avtale i svensk næringsliv. Det eksisterer derfor ingen plikt til å tegne forsikring for arbeidsgiver som ikke er medlem av arbeidsgiverforeninger. For disse grupper står erstatningsansvaret fortsatt sentralt når det gjelder spørsmål om å få dekket det fulle tap etter yrkesskade og yrkessykdom. Reglene om objektivt ansvar kan i enkelte tilfeller anvendes ved arbeidsulykker. Erstatningsutmåling skjer på bakgrunn av reglene i skadeserstatningsloven.

Personer som er omfattet av LAF, men ikke av TFA kan i enkelte tilfelle ha rett til erstatning for lyte, mèn og andre ulemper etter vanlig erstatningsrettslige regler.

I tillegg til LAF og TFA kan en rekke privat ordninger komme til anvendelse ved yrkesskade, også kollektive ulykkes- og gruppelivsforsikringer.

5.5 Finland

5.5.1 Innledning

I Finland er arbeidstakere ved ulykkesskader og yrkessykdommer dekket gjennom en lovbestemt obligatorisk forsikringsordning. Det er en egen lov for ulykkesskader og en for yrkessykdommer, og ordningen administreres av forsikringsselskaper.

Alle arbeidsgivere er forpliktet til å tegne forsikring for sine ansatte som dekker skade ved ulykke og yrkessykdommer dersom ansettelsesforholdet varer mer enn 12 dager i løpet av et år. Skulle arbeidsgiveren forsømme å tegne forsikring er samtlige arbeidstakere dekket gjennom lovens bestemmelser. Kravene behandles i så tilfelle av Olycksfallsförsäkringsanstalternas forbund.

Erstatningen for yrkesskader kommer foran andre former for lovbestemt kompensasjon eller pensjon. Dette innebærer at skadelidte arbeidstakere først får utbetalt erstatning han eller hun er berettiget til etter det lovbestemte yrkesskadesystemet.

Ved siden av å erstatte yrkesskader har det finske systemet som mål å forbedre arbeidsmiljøet gjennom å samvirke med regler på andre områder. Det innebærer blant annet et velutviklet inspeksjons- og skaderapporteringssystem, særskilte regler om rehabilitering av den som blir yrkesskadet, i tillegg til et premiesystem som skal stimulere til skadeforebyggende tiltak.

Et forsikringsselskap kan ikke selv velge å opprettholde eller avvikle en forsikring. Oppsigelse av en forsikring er ikke gyldig om det ikke samtidig dokumenters at ny forsikring trer i kraft i annet forsikringsselskap når varigheten av den oppsagte forsikringen utløper. De selskaper som har konsesjon for ulykkesforsikring kan etterforsikre sine skadekostnader over et visst beløp per skade i en forsikringspool.

5.5.2 Historikk

Den lovbestemte forsikringen ved yrkesskader den eldste form for sosial trygd i Finland. Finland fikk sin første lov om yrkesskade i 1895, og loven bygget i stor grad på den tyske modellen for yrkesskade fra 1884.

Den nåværende loven om olycksfallsförsäkring er fra 1948. Loven er blitt endret en rekke ganger, med blant annet utvidede reformer av hvilke ytelser som dekkes av ordningen. Dekning av yrkessykdommer etter denne loven ble erstattet av Yrkessjukdomslagen som trådte i kraft 1. januar 1989.

5.5.3 Vilkår

Alle personer med en arbeidsavtale i privat eller offentlig sektor, samt personer uten arbeidsavtale i offentlig sektor, har rett til erstatning fra ulykkesforsikringen. Gjennom en særskilt ordning dekkes også personer under utdanning og innsatte i institusjoner og i fengsel. Forholdene for bønder, fiskere og rengjøringspersonale reguleres i en egen lov. I alminnelighet gjelder forsikringen også for ansatte som sendes ut av landet av sin arbeidsgiver.

Loven dekker ikke arbeidsgiveren, hans nærmeste, eller ansatte i foretakets ledelse. Personer som ikke omfattes av den obligatoriske ulykkesforsikringen, kan frivillig skaffe seg den samme forsikringsdekning som de øvrige arbeidstakerne.

Forsikringen dekker ulykkesskader og yrkessykdommer. Med ulykkesskade i arbeid menes skade eller sykdom som rammer arbeidstakeren i arbeid eller under forhold i tilknytning til arbeidet. Skaden kan inntreffe på arbeidsplassen eller på annet område som tilhører arbeidsplassen, på vei til eller fra arbeid eller under ærend/oppdrag som utføres på arbeidsgivers regning.

Etter loven om yrkessykdom foreligger yrkessykdom når det er sannsynliggjort at sykdommen beror på en fysisk, kjemisk eller en biologisk faktor i arbeidet, det vil si at det må foreligge årsakssammenheng. Sykdommen anses oppstått den dagen sykdommen første gang «framtrådte». Det vil si den dag arbeidstakeren første gang søkte lege for sykdommen som senere viste seg å være en yrkessykdom.

5.5.4 Ytelser

Følgende ytelser kan utbetales etter ulykkesforsikringen: kostnader ved sykepleie, dagpenger, ulykkespensjon, menerstatning, kostnader ved hjemmehjelp, alle kostnader ved rehabilitering, briller, høreapparat, diverse nødvendige kostnader. Erstatning kan også ytes til skadelidtes familie i form av familiepensjon. Begravelsesomkostninger erstattes opp til et maksimalbeløp.

Dagpenger ytes fra tredje dag etter ulykken. Dagpengeerstatningen ytes maksimalt i et år etter ulykken og er skattepliktig inntekt. Om skadelidtes arbeidsevne fortsatt er redusert ett år etter ulykken, har han rett på ulykkespensjon. Forutsetningen er at arbeidsevnen er nedsatt med minst 10 prosent og at inntektstapet utgjør minst fem prosent. Den totale pensjonen utgjør maksimalt 85 prosent av årsinntekten og er skattepliktig inntekt til fylte 65 år. Deretter utbetales en pensjon som utgjør 70 prosent av årsinntekten. Er skadelidte fortsatt delvis arbeidsfør, reduseres pensjonen.

Menerstatning ytes tidligst etter utgangen av den perioden som gir rett til dagpenger. Erstatningen utbetales i 20 forskjellige menklasser. Ved avgjørelsen tas det hensyn til den medisinske invaliditet. Erstatningen er skattefri.

Erstatning fra olycksfallsförsäkringen er primær i forhold til annen sosial forsikring. Dersom forsikrede har krav på erstatning fra annet hold, utbetales kun differansen mellom den lovbestemte forsikringen og eventuell tilleggsforsikring.

5.5.5 Organisering og administrasjon

Det finske Sosial- og helsedepartementet og et offentlig organ som svarer til Kredittilsynet overvåker arbeidet til forsikringsselskapene som administrerer den lovbestemte ulykkesforsikringen i Finland, både i forhold til erstatning og hvilken forsikringsdekning som tilbys.

Den lovbestemte ulykkesforsikringen blir håndtert av private forsikringsselskaper, som må ha konsesjon for forsikringsvirksomhet i sitt hjemland .

Forsikring må tegnes i et av de 12 forsikringsselskapene som har konsesjon for ulykkesforsikring. Finland har to helt eller delvis statlige institusjoner som regulerer og håndterer forsikring for andre ansatte. Statskontoret administrerer skader for bl.a. militære og statlige ansatte. Landbruksforetagarnas Olycksfallsförsäkring behandler forsikringen for landbruket.

Et forsikringsselskap skal meddele departementet vilkårene for den obligatoriske forsikringen i henhold til ulykkesforsikringsloven senest to måneder før de tas i bruk. Forsikringsselskapene har en kontraheringsplikt, det vil si at de ikke kan nekte noen å tegne forsikring.

Olycksfallsförsäkringsanstalternas Forbund

Olycksfallsförsäkringsanstalternas Forbund er et samarbeidsorgan for selskapene som har konsesjon, samt for de statlige forsikringsinstitusjonene. Forbundet er et koordineringsorgan for alle organisasjonene som er knyttet til den lovbestemte ulykkesforsikringen. Hovedoppgaven er å koordinere lovendringer og forvaltning av den lovpålagte ulykkesforsikringen.

Olycksfallsförsäkringsanstalternas Forbund består av en generalforsamling og et styre, i tillegg til Ersättningsnämden för Olyckfallsärendena (se nedenfor).

Olycksfallsförsäkringsanstalternas Forbunds arbeidsoppgaver er regulert i loven. Samtlige selskap med konsesjon plikter å delta i dette forbundet. Forbundet medvirker i utredninger i forbindelse med katastrofer og dødsfall. Videre står forbundet for statistikken ved ulykker og yrkessykdommer og summerer følger og kostnader. Disse tallene danner grunnlag for forsikringsselskapenes premieberegning.

Forbundet justerer erstatningsnivåene og sørger for enhetlig praksis. Videre utformes direktiv og anbefalinger til forsikringsselskapene. Forbundet har representanter fra forsikringsbransjen, tilsynsmyndigheten og arbeidslivets parter. Den viktigste virksomheten skjer ved det juridiske kontoret som forbereder spørsmål angående nye regler og forandrer forsikringene.

Ersättningsnämnden

Inn under Olycksfallsförsäkringsanstalternas Forbund hører som nevnt Ersättningsnämnden för Olycksfallsärendena (Ersättningsnämnden). Nemnden skal sikre ensartet praksis i skadeoppgjør av yrkesskadeerstatning. Nemnden har en ordfører, tre «lagfarna» medlemmer, fire representanter fra arbeidslivets parter, fem medisinsk sakkyndige og et nødvendig antall vararepresentanter. Alle utnevnes av departementet for tre år av gangen.

5.5.6 Saksbehandling

Så snart en ulykke inntreffer, skal den ansatte umiddelbart melde fra til arbeidsgiver for å få et forsikringsbevis. Ved å fremvise forsikringsbeviset får den ansatte nødvendig legehjelp og reseptbelagte medisiner kostnadsfritt.

Dersom skaden medfører høye kostnader/utgifter eller nedsatt arbeidsevne i mer enn tre dager, må hendelsen meldes forsikringsselskapet for at skadelidte skal få dekket inntektsbortfallet. Arbeidsgiveren må melde ulykken til forsikringsselskapet før utbetaling av erstatning kan skje.

Om skadelidte ikke er fornøyd med forsikringsselskapets avgjørelse kan vedkommende påklage avgjørelsen skriftlig til Olycksfallsnämnden innen 30 dager etter at melding om forsikringsselskapets avgjørelse er mottatt. Klagen sendes forsikringsselskapet som har anledning til å omgjøre avgjørelsen på bakgrunn av klagen. Opprettholder forsikringsselskapet sin avgjørelse, oversendes klagen til Olycksfallsnämnden.

Olycksfallsnämndens vedtak kan prøves av en egen forsikringsdomstol. En avgjørelse fra forsikringsdomstolen kan innankes til Høyesterett.

5.5.7 Finansiering m.m.

Etter ulykkesforsikringsloven skal et forsikringsselskap som utøver forsikringsvirksomhet i henhold til loven ha beregningsgrunnlag som viser hvordan forsikringspremien beregnes. Premien fastsettes slik at forsikringspremiene står i forhold til de kostnader som forsikringen medfører hensyntatt risiko for ulykkesskader og yrkessykdommer i forhold til de yrkessgrupper som forsikres. Videre skal premien dekke kostnadene for Olycksfallsnämnden, samt en avgift til Arbetarskyddsfond til anvendelse for arbeidsmiljøfremmende tiltak. Den eksakte premie fastsettes først når de endelige utgiftene foreligger. Om den endelige premien er lavere enn den foreløpige, skjer det en tilbakebetaling til forsikringstakerne.

Premien bestemmes på basis av den risiko det spesifikke arbeidet medfører, samt de lønnsutbetalinger som arbeidsgiver har. Gjennomsnittspremien er på cirka 1,1 prosent av lønningene.

Olycksfallförsäkringsanstalternas Förbund erstatter skader som om forsikring fantes. Forbundet har innenfor visse rammer regresskrav for det de måtte ha utbetalt. Videre finnes det mulighet for å kreve firedoblet premie fra den enkelte arbeidsgiver som ikke har tegnet forsikring til riktig tid. Det finnes ikke noe separat kontrollsystem, slik at ikke-forsikrede virksomheter oppdages først idet skade meldes. Omlag 0,45 prosent av det totale premievolum avsettes for ikke-forsikrede.

5.5.8 Statistikk

I henhold til ulykkesforsikringsloven er forsikringsselskapene forpliktet til å gi Olycksfallsförsäkringsanstalternas Förbund nødvendig informasjon om skadestatistikk og erstatningsutbetalinger.

I Finland står ulykkestilfellene for 95 prosent av meldingene og yrkessykdommene for fem prosent. Det meldes årlig omlag 130 000 yrkesskader- og sykdommer.

6 Det internasjonale rammeverket

6.1 Innledning

Etter hvert som ulike nasjoners økonomi vokser sammen og ikke-statlige organisasjoner får økt innflytelse, blir standarder for sikkerhet ved arbeidsmiljøet og forsikringer mot yrkesskader i økende grad definert på tvers av landegrensene.

Norske lovgivere er i utgangspunktet suverene til å fastsette restriktive eller liberale regler med hensyn til trygderettigheter og forsikringsdekning for norske arbeidstakere. Det gjelder likevel visse skranker i mellomfolkelig rett (folkerett). Globaliseringen er økende og blir etter hvert altomspennende. Økonomiske, juridiske og sosiale spørsmål som tidligere har blitt besvart på nasjonal nivå, blir nå i økende utstrekning knyttet til utviklingen i andre land.

Den fremste drivkraften av globaliseringen er harmonisering av handelsregler som er fremmet av The World Trade Organizations (WTO) på verdensbasis, videre av North American Free Trade Agrement (NAFTA), av Mercado del Sur (MERCOSUR) og den Europeiske Union (EU) på regional basis.

Harmonisering av internasjonale handelsregler berører en rekke andre lovgivningsområder. Sosiale spørsmål faller som hovedregel utenfor. Bare spørsmål av spesiell sosial karakter er blitt tatt opp til vurdering, og da har diskusjonen fokusert på de grunnleggende menneskerettighetene som barnearbeid og organisasjonsfrihet.

Arbeidskostnad er sett på som en viktig konkurransefaktor. For å unngå «sosial dumping» er det blitt sett som en internasjonal plikt å standardisere nasjonale regler på feltene for sosial sikkerhet, blant annet i forhold til arbeidsmiljø og yrkesskadeforsikring.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO har utarbeidet grunnleggende standarder som er relevant på dette området. Det er reguleringer som omfatter personlig dekning ved forsikring, basisdefinisjoner av arbeidsulykke og yrkessykdom, forhold som må sikres og organiseringen av denne type sosial forsikring.

Europarådet har fulgt denne tilnærmingen og videreutviklet noen standarder i den hensikt å speile de spesielle behov på europeisk nivå.

Ved vedtagelse av menneskerettsloven av 21. mai 1999 og EØS-avtalen av 1. januar 1994 er enkelte internasjonale konvensjoner og EU-direktiver gjort gjeldende som norsk rett. I de tilfeller hvor det oppstår motstrid mellom norsk rett og internasjonale regler i medhold av menneskerettsloven eller EØS-avtalen, har regler omfattet av disse to regelverk forrang foran nasjonal rett.

I tillegg til de konvensjonene som er inntatt i menneskerettsloven har Norge som stat ratifisert en rekke særkonvensjoner.

Kapitlet er delt i tre hoveddeler.

Først vil internasjonale regler som gjelder som norsk rett på yrkesskadeområdet bli behandlet, som menneskerettsloven av mai 1999, samt EØS-avtalen. Disse regelverkene er gjort gjeldende som norsk rett og har i tilfelle motstrid med nasjonal rett forrang. Særlig vil Forordning 1408/71 bli behandlet. Se punkt 6.2.

Deretter vil internasjonale regler som er bindende for Norge som stat, bli beskrevet. Her blir det redegjort for ILO og sentrale ILO konvensjoner, samt den europeiske kodeks for sosial sikkerhet med tilhørende protokoll. Se punkt 6.3.

Som tredje hoveddel vil internasjonale konvensjoner på yrkesskadeområdet som Norge ikke har ratifisert/ikke er bundet av, bli beskrevet. Sentralt her er ILO-konvensjon nr. 121 om yrkesskadetrygd som Norge ikke har ratifisert. Se punkt 6.4.

Avslutningsvis vil en foreta en vurdering av det internasjonale rammeverket i forhold til yrkesskadeutvalgets mandat. Se punkt 6.5.

6.2 Internasjonale regler som gjelder som norsk rett

6.2.1 Menneskerettsloven

Menneskerettighetene er et sett forpliktelser om hvilke normer og standarder som skal gjelde. Det dreier seg om rettigheter for det enkelte menneske, og det er staten som har påtatt seg forpliktelsen til å oppfylle og respektere rettighetene. Forpliktelsene er innbyrdes likeverdige og utgjør et uatskillelig hele. Norge og en rekke andre land har ratifisert hele eller deler av disse rettighetene i nasjonal rett.

Grunnloven § 110 c lyder:

«Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne.

Nærmere Bestemmelser om Gjennemførelsen af Traktater herom fastsættes ved Lov».

Ved vedtagelse av lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) av 21. mai 1999 er følgende konvensjoner gjort gjeldende som norsk rett:

  • Den europeiske konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter,

  • FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og

  • FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter.

  • Senere er FNs barnekonvensjon inkorporert i norsk rett.

Bestemmelsene i disse konvensjonene vil i tilfelle motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning.

Krav til rettferdig rettergang

Begrepet «rettferdig rettergang» (fair trial) i EMK artikkel 6 henviser til flere uskrevne prinsipper. Av særskilt betydning for utvalgets arbeid er prinsippet om partenes jevnbyrdighet og prinsippet om partenes mulighet til å føre sin sak.

Prinsippet om partenes jevnbyrdighet (equality of arms) gjelder etter menneskerettighetsdomstolens praksis også for sakkyndiges medvirkning i saken. Når den ene parten i saken har fått «sin mann» oppnevnt av retten som sakkyndig, er det således ikke tilstrekkelig at den andre parten får anledning til å føre en sakkyndig som vitne. Skal partene likestilles, må begge de sakkyndige ha samme status.

Når det gjelder partenes mulighet til å fremme og følge opp sin sak, så har den europeiske menneskerettighetsdomstolen i en avgjørelse slått fast at en part har rett til å delta i og kommentere den sakkyndiges utredning der den har avgjørende betydning for utfallet av saken. I en sivil sak som gjaldt spørsmålet om en persons død var forårsaket av medisinsk feilbehandling, var det etter omstendighetene en krenkelse av retten til «rettferdig rettergang» at klageren ikke hadde fått mulighet til å være tilstede og medvirke i de undersøkelser som sakkyndige gjorde ved sykehuset der dødsfallet hadde skjedd. Tilsvarende må en yrkesskadet ha rett til stor grad av innsyn og medvirkning når vedkommende gjør krav gjeldende mot et forsikringsselskap i Norge.

Rettstvisten skal avgjøres innen rimelig tid

Partenes rett til å få en rettstvist avgjort innen rimelig tid går direkte fram av EMK artikkel 6 (1). Partenes rett kan trolig bli krenket dersom prosessen trekker ut fordi sakkyndige arbeider for sent. Både domstolen og myndighetene som organiserer domstolene, må da ta initiativ for å sørge for rimelig framdrift i saken.

EMK tilleggsprotokoll nr. 1 artikkel 1

Etter artikkel 1 i tilleggsprotokollen til EMK er eiendomsretten (possessions) beskyttet på en måte som svarer til Grunnloven § 105. Begrepet «possessions» er blitt tolket på en vid måte, slik at det for eksempel omfatter goodwill. Domstolen i Strasbourg har etter hvert gitt beskyttelse for mange legitime forventninger. Kommisjonen har betraktet trygderettigheter som finansieres ved trygdeavgifter, som «possessions» og dermed beskyttet av ovennevnte artikkel.

FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, artikkel 9

Artikkel 9 stiller krav om at konvensjonsstatene skal anerkjenne retten for enhver til sosial trygghet innbefattet sosialtrygd. Artikkelen sier at det skal være et trygdesystem, men stiller ingen krav til systemets innhold. Det stilles ingen krav til materielle regler. Derimot inneholder konvensjonen prosessuelle regler.

6.2.2 Avtalen om det europeiske økonomiske samarbeidsområde – EØS-avtalen

Den 1. januar 1994 trådte avtalen om det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS-avtalen) i kraft. Dette er en avtale mellom medlemsstatene i EU (Den europeiske union) på den ene siden og medlemsstatene i EFTA (Det europeiske frihandelsområdet), deriblant Norge, på den andre siden. Formålet med avtalen er å opprette et enhetlig europeisk samarbeidsområde. Dette målet skal nås ved å fremme styrking av handel og økonomiske forbindelser mellom avtalepartene, med like konkurranseregler og overholdelse av et felles regelverk.

I lov 27. november 1992 nr. 109 (EØS-loven) er det bestemt at hoveddelen av EØS-avtalen skal gjelde som norsk lov. Det er dessuten gitt en rekke lov- og forskriftsbestemmelser for å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen.

EU har ikke kompetanse til å utøve direkte innflytelse på det enkelte medlemslands lovgivning vedrørende forsikringssystemet for yrkesskader eller yrkessykdommer (per 1. mai 2002). Det innebærer at det enkelte medlemsland fritt kan vedta egne lovregler på området, åpne muligheten for privat forsikring eller etablere et statlig monopol på dette området, bestemme rekkevidden av forsikringen, og selv organisere samarbeidet mellom elementene forsikring, forebygging og rehabilitering.

Men det er enkelte elementer som har indirekte innvirkning på kompensasjon ved yrkesskadeerstatning. EU har et differensiert system med regler vedrørende sikkerhet på arbeidsplassen og dette blir sett på som en viktig konkurransefaktor. Dette er direktiver som er implementert av de nasjonale myndighetene. De omhandler bruk av spesielle materialer (for eksempel asbest), beskyttelse av visse grupper arbeidstakere (for eksempel unge mennesker) eller enkelte potensielle skadelige aktiviteter (for eksempel manuell håndtering av gods).

EF-domstolen

Et viktig kjennetegn ved EU-retten er EF-domstolen som behandler saker med direkte virkning for den enkelte borger i et EU-land. Domstolen behandler ikke saker mellom stater eller stat og borger. EF-domstolen er således et instrument til å sikre borgernes rettigheter og ikke kun spørsmål om henstilling om at den enkelte stat bør gjøre det riktige.

EU’s skadeforsikringsdirektiv

Skadedirektivene (Rdir. 73/239/EØF, 88/357/EØF og 92/49/EØF) er gitt anvendelse i Norge gjennom EØS-avtalen. Et av hovedprinsippene i skadeforsikringsdirektivene er at et forsikringsselskaps virksomhet innenfor EØS-området i sin helhet skal være underlagt hjemlandets tilsyn. Det skal således være tilstrekkelig å ha konsesjon til å drive forsikringsvirksomhet i hjemlandet for å kunne drive virksomhet i EØS-området for øvrig. Det er ikke nødvendig med ytterligere godkjennelse fra det eller de land selskapet ønsker å drive virksomhet i (vertsland).

Lov om lovvalg i forsikring

Et forsikringsselskaps virksomheter er i sin helhet i utgangspunktet underlagt virksomhetsreglene i hjemlandet. Det gjelder uten hensyn til om virksomheten i et annet EØS-land drives ved etablering av filial i vertslandet eller gjennom såkalt grenseoverskridende virksomhet (det vil si at selskapet tilbyr eller tegner forsikring hvor risikoen eller forpliktelsen består i et annet land, vertslandet). Vertslandet kan gjøre gjeldende nasjonale virksomhetsregler dersom anvendelsen av disse er begrunnet i allmene hensyn (general good). Kommisjonens meddelelse «Fri udveksling af tjenesteydelser» og begrepet «almenne hensyn» innen forsikringssektoren» (2000/C 43/03) av 16. februar 2000 viser at det stilles strenge krav til hva slags regler som kan anses som begrunnet i allmene hensyn.

I dagens yrkesskadeforsikringslov gjenspeiles dette i § 4 første til tredje punktum som lyder:

«Yrkesskadesforsikring skal tegnes i et forsikringsselskap eller en forsikringspool av solidarisk ansvarlige forsikringsselskaper. Forsikringsgivere må godkjennes av Kongen. Kravet til godkjenning gjelder ikke for forsikringsgivere som har hovedsete i en annen stat som omfattes av Det europeiske samarbeidsområdet, og som er godkjent i sitt hjemland.»

Hovedregelen i EØS-området er at selv om utenlandske forsikringsselskaper fritt kan konkurrere på det norske markedet, så er det likevel ikke deres hjemlands rett som skal gjelde. Gjeldende hovedregler om lovvalg på området for skadeforsikring er at det er retten i det landet hvor risikoen består, som er rådende.

Lovvalgsreglene gjelder ikke i større grad for norske selskaper enn for utenlandske. Selv om det gis restriktive norske regler, vil norske selskaper derfor kunne konkurrere i utlandet på samme vilkår som lokale selskaper. Norske domstoler må da undertiden anvende fremmed rett som er mer liberal overfor selskapene enn norsk rett, for eksempel når et norsk forsikringsselskap saksøkes i Norge i forbindelse med en forsikring som er tegnet i utlandet.

En viktig presisering i forhold til lovpliktig forsikring er i de tilfellene hvor det typisk dreier seg om ansvarsforsikring, hos oss for eksempel bilansvarsforsikring og yrkesskadeforsikring. Her får den tvingende lovgivningen i den staten som har pålagt forsikringen, større gjennomslagskraft enn ellers.

I tidligere evalueringer av den norske yrkesskadeforsikringsordningen har LO og NHO tatt til orde for å opprette en egen yrkessykdomspool basert på et «pay as you go- prinsipp», og der premieregulering og utgiftsutjevning er sentrale elementer.

Det er i den anledning et spørsmål om en slik yrkessykdomspool vil være forenlig med EØS-avtalens bestemmelser. Når en skal vurdere dette spørsmålet nærmere, er det viktig å skille mellom en poolordning innenfor og utenfor en forsikringsbasert løsning.

Ved vurdering av en poolordning i forhold til EU’s regelverk er det naturlig å ta utgangspunkt i den danske utredningen om arbeidsskadeforsikring («Betækning om arbejdskadeforsikring mv.») som ble avgitt av Sosialministeriet i 1994.

Det synes å være en allmenn oppfatning om at en yrkessykdomspool innenfor en forsikringsløsning vil være i strid med EØS-avtalens bestemmelser.

Danske myndigheter har i den ovennevnte utredningen om arbeidsskadeforsikring inntatt det klare standpunkt at det vil stride mot grunntanken i EU’s tredje skadedirektiv (Rdir 92/49 EØF) om fri konkurranse på forsikringsmarkedet å opprettholde den poolordning en har for yrkessykdommer, «Erhvervssygdomspoolen». Det kan videre pekes på at artikkel 17 i tredje skadedirektiv om plikten til å foreta avsetninger for hele forsikringsvirksomheten vil innebære at hensiktsmessigheten av en poolordning reduseres betydelig. En yrkessykdomspool innenfor en forsikringsbasert løsning vil trolig også kunne stride direkte mot EØS-avtalens konkurransebestemmelser (artikkel 53), og synes heller ikke uten videre å komme inn under de generelle unntaksreglene (gruppeunntak) i forskrift 4. desember 1992 nr. 964 om materielle konkurranseregler i EØS-avtalen mv. kapittel IX (slik denne lyder etter forskriftsendring 28. juni 1994 nr. 733). Det er vanskelig å si noe om mulighetene for å oppnå individuelle unntak. I henhold til ESA’s (EUs kontrollorgan) praksis må slike avtaler i innhold ligge så nær opp til gruppeunntaksreglene som mulig for å ha forhåpninger om å oppnå unntak fra konkurransereglene.

Dersom man velger en yrkessykdomspool utenfor en forsikringsbasert løsning, vil man ikke lenger være bundet av reglene i EU’s skadeforsikringsdirektiv. Imidlertid vil også ordninger som etableres utenfor forsikringsområdet etter forholdene kunne tenkes å rammes av konkurransereglene i EØS-avtalen. Det er på dette punkt vanskelig å si noe generelt om hva slags ordning som vil kunne aksepteres. Hver enkelt modell vil måtte vurderes konkret. For å foreta nærmere vurderinger av disse spørsmål må en med andre ord ha klart for seg hvordan en slik «poolordning» tenkes bygget opp og organisert.

6.2.3 Særlig om EU/EØS reglene om likebehandling og belastningslidelser

Av mandatet framgår det at utvalget ikke skal vurdere eller foreslå materielle endringer i reglene om yrkesskade, blant annet hvilke skader/sykdommer som skal være omfattet.

Det har i utvalget blitt diskutert om EØS-avtalens likebehandlingsregler, artikkel 69 om likelønn og artikkel 70 om likebehandling med direktiver gitt for gjennomføring av prinsippene som vedlegg XVIII til EØS-avtalen, reiser spørsmål som utvalget må ta stilling til.

Ved vedtakelse av EØS-avtalen ble ikke likebehandlingsreglene ansett for å være i strid med norsk rett. Etter utvalgets oppfatning faller heller ikke lovgivningen på yrkesskadeområdet innenfor anvendelsesområdet for EØS-avtalens § 69 og artikkel 70.

Etter utvalgets syn er prinsippet om likebehandling i henhold til EØS-reglene ikke noe som vil oppstå som følge av en eventuell overgang til en ny lovfestet ordning om arbeidsskader. Det ligger utenfor utvalgets mandat å vurdere om belastningslidelser skal være omfattet av en eventuell ny arbeidsskadeordning. Det må bli opp til Barne- og familiedepartementet å vurdere hvorvidt utelatelse av belastningslidelser fra yrkesskadedekningen er i strid med likestillingsloven og EØS-bestemmelsene om likebehandling.

Utvalgets medlem fra Landsorganisasjonen i Norge, Atle S. Johansen, sendte brev til utvalgets leder Asbjørn Kjønstad den 3. november 2003. I brevet uttales det blant annet:

«Helt siden utvalgets arbeidet startet opp har vi for eksempel etterlyst en utredning og nærmere vurdering av forholdet mellom likebehandlingsregelen i EU/EØS og dekningsomfanget av bestemmelsene som i det alt vesentlige ikke omfatter typiske kvinnesykdommer som belastningslidelser og lignende. EU/EØS-reglene og forholdet mellom belastningslidelser og likebehandlingsregelen er fremdeles ikke omtalt i utvalgets kapittel 6, og dette ble på ny etterlyst i møtet 24. oktober 2003. Dersom EFTA-domstolen i en konkret sak kommer til at det ikke er forenelig med EU/EØS-reglene å ha bestemmelser som utelukker typiske kvinnesykdommer, vil statens ansvar som lovgiver aktualiseres. Dette er bakgrunnen for at vi flere ganger har ønsket en utredning av disse spørsmål.»

Utvalget har også mottatt kopi av brev fra Norsk Sykepleierforbund (NSF) til likestillingsombudet datert 16. mai 2003 og kopi av brev fra likestillingsombudet til Norsk Sykepleierforbund (NSF) datert 11. juni 2003. Brevene gjelder belastningslidelser og yrkesskadelovgivning. Brevene er i sin helhet sitert nedenfor.

Brev fra Norsk Sykepleierforbund til Likestillingsombudet, datert 16. mai 2003 lyder følgende:

«NSF mener at dagens bestemmelser om yrkesskade/yrkessykdom diskriminerer kvinner ved at belastningslidelser ikke godkjennes som yrkesskade/-sykdom og ved at de såkalte «listesykdommene» i Frtl. § 13–14 i liten grad er tilpasset typiske kvinneyrker.

Reglene om yrkesskade i folketrygdloven og lov om yrkesskadeforsikring er slik at belastningslidelser som har utviklet seg i tid til sykdommer i muskel eller skjelettsystemet ikke regnes som yrkessykdom. Det samme gjelder psykiske påkjenninger eller belastninger som over tid har skapt mentale problemer.

Slik yrkesskadelovgivningen fungerer i dag, er det best tilpasset skader som kan oppstå på industriarbeidsplasser. Dette gjelder særlig fysisk farlige arbeidsplasser og tilfeller der skaden eller sykdommen kan knyttes direkte til en ulykkeshendelse eller langvarig eksponering, for eksempel for farlige stoffer.

Årsaken til sykdommen eller skaden skal helst være entydig og ikke kunne knyttes til andre forhold. Konsekvensen av disse kravene er at yrkesskadefordelene ser ut til å gi bedre dekning for typisk mannlige arbeidsplasser (industri, anlegg) enn for typiske kvinnelige arbeidsplasser (kontor, helsesektor) der slitasjelidelser oppstår over tid.

Så lenge den type sykdom kvinner oftest påføres gjennom sitt arbeid skyldes belastninger som over tid gir belastningslidelser, er vår erfaring at store kvinnegrupper stenges ute fra yrkesskadeordningen. Det som er problematisk med belastningslidelser er å finne hele årsaksbildet. Så vidt vi er kjent med har Sverige et mer generelt yrkesskadebegrep hvis definisjon ikke utelukker noe spesielle sykdommer.

Vi er av den oppfatning at man må utrede å få likestilt belastningslidelser med annen yrkesskade/-sykdom for at kvinner skal få de samme muligheter til å få erstatning for yrkesbetingende skader.

Disse spørsmål ble bl.a. behandlet i NOU 1999: 13 «Kvinners helse i Norge». Kvinnehelseutvalget konkluderte bl.a med:

«Utvalget er imidlertid av den oppfatning at vi som Sverige kan ha et generelt yrkesskadebegrep som ikke pr. definisjon utelukker noen sykdommer.

Sosialkomiteen gikk i vår inn for å utrede konsekvensene av å la yrkesskadefordelsordningen også omfatte muskel- og skjelettlidelser samt psykiske belastninger. Utvalget er av den oppfatning at også slike typer sykdommer må kunne utløse yrkesskadefordeler, dersom de er arbeidsrelaterte. Utvalget understreker at dette punktet er svært viktig for at kvinner skal få de samme rettighetene som menn.»

NSF er også av den oppfatning at mange sykdomstilstander som er følgeskader av påvirkning av kjemiske stoffer i helsevesenet for eksempel narkosegasser, er problematiske i et kvinneperspektiv. Bevisbyrdereglene medfører at sykdomstilstander som følge av dette, ikke godkjennes som yrkessykdom.

Vi er av den oppfatning at listen over sykdommer som skal likestilles med yrkesskade i alt for stor grad har vært fokusert på typiske arbeidsplasser hvor menn arbeider. Vi ønsker økt fokus på dette slik at sykepleiere som blir påført sykdom i sitt arbeid, får godkjent disse som yrkessykdom.

NFS ber likestillingsombundet om å ta fatt i disse diskriminerende forhold på generelt grunnlag. Dersom det er ønskelig, men ytterligere opplysninger, ber vi om å bli kontaktet.»

Av svarbrev fra likestillingsombud Kristin Mile til Norsk Sykepleierforbund (NSF) den 11. juni 2003 framgår følgende:

«Likestillingsombudet takker for brev fra Norsk Sykepleierforbund (NSF) datert 16. mai 2003.

NSF er av den oppfatning at folketrygdlovens bestemmelser om yrkesskade og yrkessykdom diskriminerer kvinner i og med at belastningslidelser ikke godkjennes som yrkesskade eller yrkessykdom og ved at sykdommene listet opp i folketrygdloven § 13–14 i liten grad er tilpasset typiske kvinneyrker. NSF ber derfor Ombudet om å ta fatt i denne problemstillingen.

Likestillingsombudet har tidligere uttalt seg om dette spørsmålet, jf vedlagte høringsbrev fra 1992 og 2000. Som man vil se er Ombudet enig i at yrkesrelaterte belastningslidelser bør likestilles med andre yrkessykdommer.

Det er nå opprettet et offentlig utvalg som skal vurdere yrkesskadelovgivningen og yrkesskadesystemet i sin helhet. Det er ventet at dette utvalget vil komme med en utredning i løpet av høsten 2003. Forhåpentligvis vil likestilling av belastningslidelser med yrkesskade inngå som et av forslagene i denne utredningen. Jeg finner det derfor ikke hensiktsmessig å ta opp denne problemstillingen på et generelt grunnlag før utredningen foreligger, men vil uttale meg nærmere om dette i høringsrunden.

Jeg har likevel sendt kopi av NSFs brev og dette svaret til utvalget slik at utvalget gjøres kjent med at NSF har tatt opp problemstillingen.»

6.2.4 Forordning (EØF) nr. 1408/71

EØS-avtalen medfører at Norge er bundet av Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 av 14. juni 1971 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor EU-området (EØS-området). Forordningen er implementert i norsk rett ved forskrift 1. april 2000 nr. 1204 som er fastsatt ved hjemmel i en rekke lover, blant annet folketrygdloven § 1–3 og § 25–15 og yrkesskadeforsikringsloven § 1 andre ledd.

Yrkesskadetrygd er å regne som ytelser i relasjon til forordningens regler. EØS-reglene skal anvendes sammen med den norske lovgivningen som omhandler yrkesskader.

Forordning 1408/71 bygger på fire hovedprinsipper:

  • Likebehandlingsprinsippet: Det er forbudt for en EØS-stat å diskriminere statsborgere fra andre EØS-stater. For eksempel skal medlemmer i trygdeordninger i andre EØS-stater likestilles med medlemmer i den norske folketrygden når det for eksempel gjelder ytelser til dekning av helsetjenester etter folketrygdloven kapittel 5.

  • Sammenleggingsprinsippet: Når en skal avgjøre om en person fyller minstekrav til opptjeningstid for rett til trygdeytelser, skal opptjeningstid fra alle pensjons- og trygdesystemer i ulike EØS-land som vedkommende har vært knyttet til, legges sammen. Dette punktet er ikke spesielt aktuelt i forhold til yrkesskadeforsikring, hvor retten til ytelser dels er avhengig av en enkeltstående hendelse eller en lengre tids påvirkning. Det avgjørende i denne forbindelse er hvor vedkommende er forsikret.

  • Proporsjonalitetsprinsippet (pro rata temporis): Pensjon og trygdeytelser som utbetales fra det enkelte land, skal beregnes ut fra opptjeningstid i de ulike EØS-statens pensjons- og trygdesystemer.

  • Eksportprinsippet: Pensjons- og trygdeytelser skal som hovedregel utbetales der trygdemottakeren bor eller oppholder seg, selv om dette er i en annen EØS-stat enn den staten ytelsen er opptjent.

Forordningen inneholder detaljerte regler om hvordan disse fire hovedprinsippene skal anvendes og modifiseres i forhold til de enkelte trygdeytelsene.

Hovedregelen i forordningen 1408/71 ligger på to nivåer. Det er ufravikelige regler om minstekrav for å være omfattet av et lands trygdeordninger, og det er regler om hvilket land som skal stå for utbetalingen. Formålet med forordningen er at EØS-statenes pensjons- og trygderettigheter i størst mulig grad skal koordineres slik at en person som flytter innenfor EØS-området, ikke skal tape pensjons- og trygderettigheter. Dette betyr at EØS-statene kan opprettholde sine egne pensjons- og trygdeordninger så lenge de ikke diskriminerer de andre medlemslandenes borgere eller legger hindringer i veien for arbeidskraftens frie bevegelighet, samt for fri bevegelighet for varer, tjenesteytelser og kapital. Det stilles altså ikke krav om at reglene er harmonisert over landegrensene. Dette kan ses i sammenheng med at sosialforsikringsordningene i EU er ulike mellom landene, og at heller ikke skattereglene er harmoniserte. Koordineringsreglene skal likevel bidra til at de fire friheter ivaretas, og da særlig hensynet til fri flyt av arbeidskraft.

Gjennomføringsforordning 574/72 gir nærmere bestemmelser om gjennomføring av forordning 1408/71. I og med at Norge ikke er med i EU blir vårt forhold til gjennomføringsforordningen regulert i et eget vedlegg, vedlegg 6.

Forordning 1408/71 gir i Avdeling III, kapittel 4, Yrkesskade og yrkessykdom, artikkel 52 til artikkel 64, og i gjennomføringsforordningen artikkel 60 til 77 regler om koordinering av ytelser ved yrkesskader og yrkessykdommer innenfor EØS-området.

Bestemmelsene om hvilken personkrets som går inn under forordning 1408/71, finnes i forordningens artikkel 2. Her er det bestemt at forordningen gjelder for:

  • arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og studenter som er eller har vært omfattet av lovgivningen i en eller flere av EØS-statene, og som er statsborgere i en av medlemsstatene,

  • flyktninger og statsløse,

  • familiemedlemmer og etterlatte til en arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende og studenter.

Begrepene arbeidstaker og selvstendig næringsdrivende er definert i artikkel 1 bokstav a i forordning 1408/71. En kan imidlertid ikke bruke disse definisjonene direkte. Grunnen er at forordningens definisjoner av begrepene viser til definisjonene i medlemsstatenes nasjonale lovgivning. I vedlegg I til forordning 1408/71 har Norge definert arbeidstaker og selvstendig næringsdrivende som en person som er arbeidstaker og selvstendig næringsdrivende etter folketrygdloven.

Bestemmelser om forordningens saklige anvendelsesområde finnes i forordningen artikkel 4. Her er det bestemt at forordningen får anvendelse på alle pensjons- og trygdeordninger, med eller uten avgiftsbetaling, på ett eller flere av de følgende stønadsområdene:

  • ytelser ved sykdom, svangerskap og fødsel,

  • ytelser ved uførhet, inkludert ytelser som tar sikte på å bevare eller forbedre arbeidsevnen,

  • ytelser ved alder,

  • ytelser til etterlatte,

  • ytelser ved yrkesskade og yrkessykdom,

  • gravferdshjelp,

  • ytelser ved arbeidsløshet,

  • familieytelser,

  • ikke-avgiftsbaserte ytelser (ytelser som ligger i grenseland mellom trygd og sosialhjelp).

I artikkel 4 nr. 1 bokstav a beskrives en persons rett til sykebehandling ved begrepet naturalytelser. Begrepet er ikke nærmere definert i forordningen, og det er således det enkelte lands lovgivning som er avgjørende for i praksis hva som går inn under begrepet naturalytelser. Det henspeiles på det enkelte lands lovgivning på området «… i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender …», jf. artikkel 4 nr. 1 bokstav a. Generelt kan en si at det må forstås som retten til lege- og tannlegehjelp, medisiner, sykehusopphold, proteser og lignende. Det gjelder enten gratisytelser eller ytelser mot betaling av egenandel fastsatt av oppholds-, bosteds- eller arbeidslandet.

I Norge gis stønad til helsetjenester etter folketrygdloven kapittel 5. Det gjelder blant annet stønad til legehjelp, fysikalsk behandling, psykolog behandling, legemidler mv. I tillegg gis helsetjenester etter andre lover som lov om helsetjeneste i kommunene og lov om spesialisthelsetjenester.

Den stat hvor vedkommende er medlem i trygden og/eller har rett på ytelser fra, kalles for kompetent stat. «For kompetent stats regning» vil si at oppholds- eller bostedslandet vil sende regning til kompetent stat i ettertid for de utgiftene landet har hatt på vedkommende. I henhold til forordningen skal den kompetente staten refundere oppholds/bostedslandets utgifter, enten faktiske utgifter eller på grunnlag av summariske «rundsumsoppgjør» etter reglene i gjennomføringsforordningen artikkel 93 til 96. I henhold til forordning 1408/71, artikkel 36 nr. 3, kan det avtales andre oppgjørsformer, herunder refusjonsavkall. Oppholds- og bosettingslandet har på en måte «forskuttert» for kompetent stat og har rett til refusjon fra den kompetente staten. Medlemmet skal anvende oppholds-/bostedslandets trygdeordning og få refusjon derfra.

Utgangspunktet er at rett til sykebehandling i de enkelte EØS-land vil bli dekket av oppholds- eller bostedslandet etter de regler og satser som gjelder i dette landet, men for kompetent stats regning. Det vil si at vedkommende har rett på tilsvarende behandling i utlandet som landets egne borgere. Vedkommende må betale de egenandeler som blir avkrevd og dette skal være de samme som er fastsatt for landets innbyggere. Retten til sykebehandling er også normalt begrenset til det offentlige tilbudet som foreligger. Det medfører at behandling hos privat behandler/institusjon bare vil bli dekket i den utstrekning institusjonen i oppholds-/bostedslandet betaler for slik behandling. Forordningen gir ikke rett til behandling i utlandet når dette er formålet med reisen, med mindre den kompetente institusjon har gitt tillatelse til dette, noe som i visse tilfeller ikke kan nektes. For yrkesskade kan en slik tillatelse ikke nektes dersom vedkommende ikke kan få adekvat behandling i bostedslandet (jf. artikkel 55 nr. 1, bokstav c, jf. nr. 2).

En arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende har rett til sykehjelp etter oppholds- eller bostedslandets lovgivning, og i utgangspunktet for den kompetente stats regning. Kompetent stat betyr her kompetent i forhold til yrkesskaden. Retten er ikke begrenset til øyeblikkelig hjelp under midlertidig opphold, det vil si at en skal ha tilsvarende ytelse som oppholds-/bostedslandets borgere har krav på. Denne retten vil en ha i kompetent stat, i bosettingslandet, eventuelt i et nytt bosettingsland, samt under midlertidig opphold, for eksempel ferie, i andre EØS-land.

Familiemedlemmer til yrkesskadde har rett til sykehjelp etter de vanlige reglene beskrevet ovenfor i forordningen 1408/71 avdeling III, kapittel 2.

Forordningen har regler om ytelser når arbeidstakeren har vært utsatt for den samme risiko i flere medlemsstater, jf. artikkel 57. Når en person som har pådratt seg en yrkessykdom, har utført arbeid som på grunn av sin art må antas å kunne forårsake denne sykdommen under lovgivningen i to eller flere medlemsstater, skal ytelsene som vedkommende eller etterlatte kan gjøre krav på, utelukkende innvilges etter den siste av disse statenes lovgivning hvis vilkår var oppfylt, eventuelt etter at det er tatt hensyn til bestemmelsene i punkt nr. 2 til 5, jf. artikkel 57 punkt nr. 1.

Forordningen har egne regler for reiseutgifter når en person har pådratt seg en yrkesskade eller yrkessykdom. Artikkel 59 er en spesialbestemmelse om refusjon for utgifter ved transport av en yrkesskadet person hvis visse vilkår er oppfylt. Dersom den kompetente stat har bestemmelser om dekning av utgifter til transport av den yrkesskadde til sykehus eller bopel i sysselsettingslandet, skal den i utgangspunktet også dekke slike utgifter til tilsvarende sted i et annet EØS-land hvor vedkommende er bosatt. Det er krav om forhåndstilsagn fra kompetent stat, med mindre det gjelder en grensearbeider. I Norge vil denne bestemmelsen være aktuell da vi har særskilte regler om dette i folketrygdloven § 5–25.

Ved forverring av en yrkessykdom som en arbeidstaker har mottatt eller mottar ytelser for, er det gitt nærmere regler om dette i artikkel 60.

Dersom vedkommende ønsker å reise til et annet land enn bostedslandet i den hensikt å få behandling der, må det innhentes tillatelse fra kompetent stat, jf. artikkel 55 nr. 1 bokstav c. Som tidligere nevnt kan denne tillatelsen ikke nektes om adekvat behandling ikke kan tilbys i bostedslandet.

6.3 Internasjonale regler som er bindende for Norge som stat

6.3.1 ILO

På yrkesskadeområdet har Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) vedtatt en rekke konvensjoner som også tar opp sentrale menneskerettsspørsmål. Norge har ratifisert enkelte av disse konvensjonene. ILO konvensjonene er folkerettslig bindende og skal tilpasses de enkelte medlemslands lovverk. Det er med andre ord et lovinstrument som regulerer de fleste felt innen arbeidslivet. Gjennom å ratifisere (godkjenne) en konvensjon, forplikter statene seg til å oppfylle konvensjonene og samtidig akseptere internasjonal overvåking gjennom ILOs kontrollsystem. ILO er FNs særorganisasjon for arbeidslivet, skapt for å bedre levevilkårene, arbeidsforholdene og arbeidsmulighetene for arbeidstakere over hele verden. ILO ble etablert i 1919 som en del av fredsslutningen etter den første verdenskrig. I 1946 ble ILO den første særorganisasjon i FN. ILO er sammensatt av representanter fra regjeringer, arbeidstakere og arbeidsgivere. I Norge er Arbeids- og administrasjonsdepartementet ansvarlig for koordinering av ILO-spørsmål, og har ledervervet i den norske ILO-komiteen som er partsammensatt.

ILOs konvensjoner og anbefalinger setter minstestandarder for arbeidslivet. Konvensjonene dekker arbeidsmiljø, trygdeordninger, sysselsetting, arbeidslivsadministrasjon, organisasjonsfrihet, arbeidsforhold for sjøfolk, vern av barn og ungdom og kvinner i arbeidslivet. Per 31. desember 2000 har ILO vedtatt 183 konvensjoner og Norge har ratifisert 105 av disse.

Konvensjonene er bindende for de nasjoner som ratifiserer dem. ILO har et permanent kontrollsystem for å sikre at landene følger opp det de har forpliktet seg til gjennom ratifikasjonen.

Den internasjonale arbeidskonferansen holdes årlig. Arbeidskonferansen velger styret, vedtar ILOs budsjett som er finansiert av ILOs medlemsland, vedtar internasjonale arbeidsstandarder og fungerer som et internasjonalt forum for arbeids- og sosiale spørsmål. Arbeidskonferansen vedtar konvensjoner og rekommandasjoner. Hvert enkelt lands delegasjon består av to delegater fra myndighetssiden, en delegat hver fra arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden som følges av rådgivere. De tre partene uttaler seg og stemmer uavhengig av hverandre.

Helt fra 1920-årene har ILO sett det som viktig å sikre arbeidstakere som rammes av ulykker eller sykdommer i arbeidet, en viss økonomisk standard. Det har blitt utarbeidet ulike konvensjoner om erstatning etter yrkesskader og yrkessykdommer. Rundt 1960 mente en at de tidligere konvensjonene hadde blitt liggende etter i forhold til den utvikling som hadde skjedd på yrkesskadeområdet. Det var ønskelig å erstatte de gjeldende konvensjonene i samsvar med utviklingen innenfor området. Tanken var å utarbeide en ny konvensjon med generelle prinsipper slik at flest mulig land kunne ratifisere den.

Etter ILO-konvensjon nr. 42 er Norge forpliktet til å anerkjenne som yrkessykdommer en rekke sykdommer knyttet til en korresponderende liste av arbeidstilfeller, når vedkommende sykdommer rammer arbeidere som arbeider eller har arbeidet i denne type virksomhet. Med mindre nasjonal lovgivning har en tilstrekkelig vid definisjon av yrkessykdom, påhviler det vedkommende stat å inkorporere listen. Norge har ingen generell definisjon av yrkessykdommer som er tilstrekkelig vid til å favne sykdommene i fortegnelsen, og må derfor basere seg på listesystemet.

Ved kgl. res. 6. februar 1987 ble det bestemt at de sykdommer eller forgiftninger som er nevnt i omhandlede liste og som rammer arbeidere som er beskjeftiget i næringsgrener eller industri som er nevnt i listen, skal likestilles med yrkesskade, med mindre det foreligger annen sykdom eller påvirkning som gir et mer nærliggende eller sannsynlig grunnlag for de aktuelle symptomer.

ILO-konvensjon nr. 102 Sosial sikkerhet (1952), etablerer minstestandarder for trygdeytelser i de forskjellige stønadsområdene. De varierende forholdene i de forskjellige land må tas i betraktning. Konvensjonen ble ratifisert av Norge i 1954.

Konvensjonen inneholder de ni hovedgrenene i trygdesystemet: sykebehandling, sykepenger, arbeidsledighetsstønad, aldersstønad, yrkesskadestønad, familiestønad, barselstønad, uførhetsstønad og etterlattetrygd. I henhold til denne konvensjonen og Den europeiske kodeks om sosial sikkerhet (se punkt 6.3.2) skal ytelser ved yrkesskade omfatte minst 50 prosent av alle arbeidstakere. Avtalen dekker sykdom, arbeidsuførhet og forsørgertap som følge av yrkesskade/yrkessykdom. Ytelsene skal omfatte fri lege- og tannlegehjelp, behandling i sykehus, medisiner og proteser mv.

I tillegg til visse felles regler (som for eksempel definisjoner og administrasjon, standarder som skal følges ved periodiske kontantytelser, finanser og ankesaker) har konvensjonen regler for hver enkelt gren, tilpasset definisjonen av de trygdetilfellene som er dekket. Herunder hører minstedekning, stønadens nivåer, varighet og de vilkårene som kvalifiserer for stønad. På disse punktene er konvensjonen formulert med den fleksibilitet som er nødvendig for en rekke forskjellige ordninger og utviklingsnivåer.

Bosatte utlendinger skal ha de samme rettighetene som bosatte statsborgere. Det kan imidlertid gis spesielle regler hva angår stønad som skal betales av offentlige midler, eller med hensyn til overgangsordninger (artikkel 68).

Konvensjonen har regler om hvordan stønader skal finansieres. Den fastsetter at medlemsstatene skal ta generelt ansvar for at stønader ytes på riktig måte.

Konvensjonen gjelder ikke sjømenn og fiskere (artikkel 77).

ILO-konvensjon nr. 118 Lik behandling (sosialtrygd 1962); skal sikre lik behandling innenfor territoriet til alle medlemsland som ratifiserer konvensjonen med hensyn til sosial trygd til flyktninger, statsløse personer og borgere av andre medlemsland som har ratifisert konvensjonen. Konvensjonen ble ratifisert av Norge i 1963.

Lik behandling gjelder både dekning og rett til stønad. Lik behandling skal gis uten bostedsbetingelse. Medlemslandene kan akseptere forpliktelsene i konvensjonen for en eller flere av følgende trygdegrener som dekkes av en nasjonal lovgivning: sykebehandling, sykepenger, barselsstønad, uførestønad, aldersstønad, etterlattestønad, yrkesskadestønad, arbeidsledighetsstønad, familiestønad. Norge har akseptert delene om etterlattestønad og familiestønad (artikkel 2 nr. 1 bokstav f og i).

Konvensjonen gjelder ikke spesielle ordninger for statstjenestemenn, ordninger for krigsofre eller sosialhjelp.

Konvensjonen bestemmer at visse stønader (uførestønad, aldersstønad, etterlattestønad, dødsfallserstatning og yrkesskadepensjoner) skal være garantert medlemsstatens statsborgere, selv når de er bosatt i utlandet. Disse stønadene skal også garantere borgere av hvilket som helst annet medlemsland som har godtatt konvensjonens forpliktelser for tilsvarende gren. Familiestønad skal være garantert både for medlemsstatens borgere og for borgere av andre medlemsstater som har godtatt konvensjonens forpliktelser for samme gren. Konvensjonen fastsetter at medlemsstater skal søke å delta i ordninger med sikte på å opprettholde opparbeidede rettigheter og rettigheter som er under opparbeidelse.

ILO-konvensjon nr. 155 Sikkerhet og helse i arbeidsmiljøet ble ratifisert av Norge i 1982. Konvensjonens mål er en konsekvent nasjonal politikk for sikkerhet og helse i arbeidsmiljøet, samt sikre kommunikasjon og samarbeid på alle nivåer innenfor dette området.

Konvensjonen gjelder alle næringsgrener og alle arbeidstakere, men det finnes mulighet for å gjøre visse unntak. I lys av nasjonale vilkår og praksis og under rådslagning med de mest representative organisasjonene for arbeidsgivere og arbeidstakere, skal medlemsstatene formulere, iverksette og periodevis gjennomgå en konsekvent nasjonal politikk for sikkerhet og helse i arbeidsmiljøet.

Formålet er å forhindre ulykker og helseskader som skyldes, er forbundet med eller inntreffer under arbeid. Så langt det er rimelig praktisk mulig, skal årsakene til farene i arbeidsmiljøet minimaliseres.

Konvensjonen definerer de viktigste innsatsområdene for en slik politikk. Den legger fram en rekke relativt detaljerte regler for innsats på nasjonalt nivå og på bedriftsnivå.

Den gir regler for lovbestemmelser eller forskrifter, opplæring eller andre passende metoder som er beregnet på et inspeksjonssystem. Den gir også regler for tiltak som må treffes fra utformingsstadiet og fremover – dvs. før man tar i bruk maskiner og stoffer osv.

6.3.2 Den europeiske kodeks for sosial sikkerhet med tilhørende protokoll av 16. april 1964

Arbeidet med å bringe i stand et europeisk instrument for sikring av en viss minstestandard for sosial sikkerhet i Europarådets medlemsland, ble igangsatt etter initiativ fra Europarådets Rådgivende forsamling i dens aller første møte, i 1949, samme år som Europarådet ble opprettet.

I rekommandasjon 28, vedtatt av Parlamentarikerforsamlingen og Ministerkomitéen i 1950, ble så en ekspertkomité gitt i oppdrag å utarbeide et utkast til et slikt instrument. To år senere, mens ekspertkomitéen fortsatt arbeidet med utkastet, vedtok ILO sin konvensjon nr. 102, om minstestandard for sosial sikkerhet. Ministerkomiteen besluttet at denne ILO-konvensjonen skulle brukes som modell for utformingen av Europarådets standardsettingsinstrument på trygdeområdet. Man ønsket imidlertid at dette instrumentet skulle sette høyere standarder enn ILO-konvensjon nr. 102, og det ble derfor utarbeidet en frivillig tilleggsprotokoll.

Europarådets standardsettingsinstrument på trygdeområdet, kalt «kodeks», samt den tilhørende tilleggsprotokollen, ble vedtatt av Ministerkomitéen og åpnet for ratifikasjon 16. april 1964.

Det er parallellitet mellom kodeks og ILO-konvensjon nr. 102 ikke bare ved at det materielle virkeområdet er sammenfallende, men også ved at ILOs overvåkningsorgan har påtatt seg å gjennomgå rapporteringen på begge områder.

Kodeks fastsetter minstenormer på følgende områder: medisinsk behandling, sykepenger, arbeidsledighetstrygd, alderstrygd, ulykkestrygd, barnetrygd, svangerskapstrygd, uføretrygd og etterlattetrygd. Normene omfatter en rekke forskjellige forhold, som for eksempel hvor stor andel av befolkningen trygdesystemet må dekke, betingelsene som må oppfylles for å få rett til trygdeytelsene, ytelsenes størrelse og deres varighet.

Tilleggsprotokollen går som nevnt lengre enn kodeks på flere områder. Protokollen forutsetter at et prosentvis større antall personer skal dekkes av trygdesystemet enn det kodeks fastsetter. Kravet til ytelsenes varighet er økt, og betingelsene er gjort mer liberale.

Ved Norges ratifikasjon av kodeks og den tilhørende protokollen i 1966, ble disse instrumentene vurdert i forhold til lov om yrkesskadetrygd av 12. desember 1958. Denne loven gjelder fortsatt, men innholdet er senere videreført i folketrygdloven av 1966 kapittel 11, og folketrygdloven av 1997 kapittel 13.

Yrkesskadestønad er behandlet i del VI i kodeks, artiklene 31 til 38.

Det landene forplikter seg til, er i henhold til artikkel 32 å gi de personene som har pådratt seg yrkesskader/yrkessykdommer, og som er omfattet av yrkesskadeordningen (eventuelt deres etterlatte):

  • Medisinsk behandling (nærmere definert i artikkel 34). Det kan ikke kreves egenandeler i forbindelse med yrkesskade (følger antitetisk av artikkel 34, jf. artikkel 10)

  • Kompensasjon for inntektsbortfall ved midlertidig arbeidsuførhet. I henhold til artikkel 38 er det maksimalt tillatt med tre karensdager.

  • Kompensasjon for inntektsbortfall ved permanent arbeidsuførhet.

  • Stønad ved tap av forsørger.

I henhold til artikkel 33 skal yrkesskadeordningen omfatte minst 50 prosent av alle arbeidstakerne. Protokollen øker dette kravet til 80 prosent.

Landene forplikter seg kun til å sikre yrkesskadeytelser til omfattede arbeidstakere som var sysselsatt på vedkommende lands territorium da ulykken inntraff eller da de pådro seg sykdommen, jf. artikkel 37.

I artikkel 36 er det bestemt at kontantytelser som hovedregel skal utbetales i form av periodiske utbetalinger. Det kan skje en samlet engangsutbetaling dersom uførhetsgraden er liten, eller hvis den kompetente myndighet mener å ha sikkerhet for at engangsytelsen vil bli brukt på en forsvarlig måte.

Kodeks stiller også krav til ytelsenes størrelse. For eksempel skal kompensasjonen til en såkalt «standardstønadsmottaker» ved fullstendig, permanent arbeidsuførhet som følge av yrkesskade, være 50 prosent av tidligere inntekt (jf. artiklene 36 og 65). Standardstønadsmottakeren er i denne sammenheng definert som en faglært mannlig kroppsarbeider, med kone og to barn. Protokollen endrer ikke dette utgangspunktet, men har et tillegg om at ytelsen minst skal være 66,6 prosent av tidligere inntekt dersom den arbeidsuføre har behov for stadig hjelp.

Det norske regelverket om yrkesskade tilfredsstiller i dag alle krav som oppstilles i kodeks og den tilhørende protokollen.

6.3.3 Den europeiske sosialpakt av 18. oktober 1961 og Den reviderte europeiske sosialpakt av 3. mai 1996

Den europeiske sosialpakt av 18. oktober 1961 ble ratifisert av Norge i 1962, og trådte i kraft for Norge i 1965. En tilleggsprotokoll av 1988 om blant annet likestilling mellom kjønnene, informasjon og konsultasjon i bedrifter og om arbeidsmiljøspørsmål, trådte i kraft for Norge i 1994. I oktober 1991 undertegnet Norge en endringsprotokoll vedrørende kontrollprosedyrer. I 1998 trådte ytterligere en tilleggsprotokoll i kraft for Norge. Denne etablerer en klageordning der arbeidslivets parter og andre organisasjoner kan innklage medlemsstatene for mangelfull gjennomføring av Sosialpakten.

Sosialpakten er inndelt i en prinsippdel I som angir politiske målsettinger i 19 punkter, og en del II der disse målsettingene er konkretisert til forpliktende bestemmelser gjennom like mange artikler. Minst fem av følgende syv artikler (gjerne kalt «kjernen») må aksepteres:

artikkel 1: Retten til arbeid og fritt valg av yrke

artikkel 5: Retten til å organisere seg

artikkel 6: Retten til å føre kollektive forhandlinger

artikkel 12: Retten til sosial trygghet

artikkel 13: Retten til sosial og medisinsk hjelp

artikkel 16: Familiens rett til sosialt, rettslig og økonomisk vern

artikkel 19: Rett til vern og hjelp for arbeidstakere som flytter fra land til land og deres familier

De artiklene som inngår i «kjernen», omfatter rettigheter som anses som særlig viktige og grunnleggende. I tillegg må en stat, for å ratifisere Sosialpakten, akseptere et visst minimum av konvensjonens øvrige bestemmelser. Langt de fleste av de 25 land som har ratifisert Sosialpakten, har akseptert alle artiklene i «kjernen», og det er ingen av de kontraherende stater som bare har godtatt det minimum av bestemmelser som kreves for ratifikasjon.

I yrkesskadesammenheng er artikkel 12 av størst betydning. Artikkel 12 i Sosialpakten av 1961 krever at det sosiale trygdesystem minst skal være på det nivået som er nødvendig for å ratifisere ILO-konvensjon nr. 102, samt at man skal søke å bedre trygdedekningen ut over dette. Grunnen til at man ikke her viste til Europarådets egen kodeks, er at dette instrumentet ennå ikke var vedtatt ved Sosialpaktens vedtakelse.

I henhold til artikkel 12, skal partene videre treffe tiltak for å sikre borgere av andre kontraherende parter samme behandling som egne borgere når det gjelder retten til trygd, herunder retten til å beholde ytelser etter trygdelovgivningen, dersom de flytter fra ett kontraherende land til et annet. Slike rettigheter kan sikres enten ved bilaterale eller multilaterale avtaler, eller på annen måte. Ved avtaler kan også trygderettigheter sikres ved hjelp av sammenlegging av trygde- og sysselsettingsperioder som er opptjent i de forskjellige kontraherende stater. For å sikre enkeltpersoners trygderettigheter har Norge inngått en rekke bi- og multilaterale trygdeavtaler.

Den reviderte europeiske Sosialpakten av 3. mai 1996 er hittil blitt ratifisert av 15 stater. Den reviderte europeiske Sosialpakten er en selvstendig konvensjon som kan ratifiseres både av stater som ikke har ratifisert Sosialpakten av 1961 og av stater som tidligere har ratifisert denne. I det siste tilfelle trer den reviderte Sosialpakten i stedet for den tidligere ratifiserte konvensjonen, men en stat kan ikke ved ratifikasjon av den reviderte Sosialpakten fraskrive seg forpliktelser den tidligere har påtatt seg. Den reviderte Sosialpakten trådte i kraft 1. juli 1999.

Intensjonen på lang sikt er at den reviderte Sosialpakten, som omfatter flere nye rettigheter i tillegg til de som inngår i Sosialpakten av 1961 med senere tillegg, helt skal avløse Sosialpakten av 1961. Norge undertegnet og ratifiserte den reviderte Sosialpakten 7. mai 2001, og den trådte i kraft for Norges del 1. juli samme år.

I den reviderte Sosialpakten er antallet kjerneartikler økt fra syv til ni, og det minste antall kjerneartikler man må godta er økt fra fem til seks. De to nye kjerneartiklene er:

artikkel 7: Barn og unges rett til vern

artikkel 20: Rett til like muligheter og lik behandling i saker som har å gjøre med sysselsetting og yrke uten diskriminering på grunn av kjønn

Sistnevnte har en viss trygderettslig relevans, i og med at avtalelandene uttrykkelig forplikter seg til slik likebehandling bl.a. i forbindelse med yrkesrettet attføring.

Også i forhold til den reviderte Sosialpakten er imidlertid artikkel 12 den kjerneartikkelen som er av størst betydning i yrkesskadesammenheng. Artikkel 12 i Sosialpakten av 1961 krevde som nevnt ovenfor at trygdesystemet minst måtte være på det nivået som er nødvendig for å ratifisere ILO-konvensjon nr. 102. I artikkel 12 i den reviderte Sosialpakten er henvisningen til ILO-konvensjon nr. 102 erstattet med en henvisning til Den europeiske kodeks for sosial sikkerhet av 1964, se punkt 6.3.2. Dette innebærer ingen realitetsendring, da kravene i disse to instrumentene er de samme. Ut over dette er artikkel 12 i den reviderte Sosialpakten identisk med artikkel 12 i Sosialpakten av 1961.

Norges trygdesystem oppfyller vilkårene i den reviderte Sosialpakten.

6.4 Internasjonale konvensjoner på yrkesskadeområdet som Norge ikke har ratifisert/ikke er bundet av

ILO konvensjon nr. 121 om yrkesskadetrygd – 1964

I 1964 ble konvensjon nr. 121 om yrkesskadetrygd vedtatt i ILO. Formålet med denne konvensjonen var å sikre arbeidstakere som rammes av ulykke eller sykdommer i arbeidet, en viss økonomisk standard.

Innledningsvis inneholder konvensjonen bestemmelser om omfang, unntaksmuligheter og definisjoner. Videre følger regler hvor det slås fast at nasjonal lovgivning om stønad ved yrkesskade skal dekke alle arbeidstakere og lærlinger, og at den i tilfelle forsørgers død skal omfatte visse nærmere angitte grupper etterlatte.

Når de trygdetilfellene som dekkes, skyldes yrkesskade, skal de omfatte yrkessykdom, arbeidsuførhet på grunn av yrkessykdom, tap av ervervsevne og tap av underhold på grunn av forsørgers død. Videre må ratifiserende medlemsland definere hva uttrykket «arbeidsulykke» skal omfatte, og sette opp en fortegnelse over hva som skal regnes som yrkessykdom, eller innføre en så vid definisjon av hva som er yrkessykdom, at den dekker de sykdommene som er nevnt i vedlegg til konvensjonen.

Ytelsene ved yrkesskade skal omfatte sykebehandling med tilleggsytelser og kontantstønad ved arbeidsuførhet, tap av ervervsevne og ved forsørgers død.

For øvrig inneholder konvensjonen en rekke detaljerte regler om ulike typer sykebehandling, ulike stønadsformer, beregning av ytelsene, rett til å anke avgjørelser mv. Til slutt i konvensjonen pålegges ratifiserende stat å likestille utlendinger med landets borgere når det gjelder rett til ytelser ved yrkesskader.

Til hinder for norsk ratifikasjon har vært visse grupper av utenlandske sjøfolk på norske skip. Det gjelder, nærmere bestemt restaurantarbeidere på cruiseskip og østasiatiske mannskap som blir ansatt på særlige vilkår er unntatt fra folketrygdens bestemmelser om yrkesskadetrygd.

Protokoll til ILO konvensjon om sikkerhet og helse i arbeidsmiljøet fra 1981

Protokoll til ILO-konvensjon nr 155 om trygghet, helse og arbeidsmiljø ble fremmet for Stortinget i St.meld. nr 42 (2002–2003) om ILO’s 90. internasjonale arbeidskonferanse i Genève. Formålet med protokollen er å fremme harmonisering av registrerings- og meldeordninger og statistikk over sykdommer og ulykker knyttet til arbeidslivet. Det er anledning til å gå lenger i å pålegge registrerings- og meldeplikt og føring av statistikk enn det som følger av protokollen, så lenge registerne og statistikken blir ført på en slik måte at sammenligningsgrunnlaget mellom de ratifiserende statene ikke blir ødelagt.

I St.meld. nr. 42 (2002–2003) uttaler Den norske ILO-komiteen:

«konstaterer at protokollen ikkje er i samsvar med norsk rett. Hovudskilnadene er at det etter protokollen vert krevja at farlege hendingar og arbeidsreiseulykker blir registrerte og melde, og at det blir ført og offentleggjort statistikk over slike hendingar. Vi har ikkje tilsvarande krav i norsk lovgiving.

Komiteen tilrår at diskusjonen om Noreg bør ratifisere protokollen eller ikkje, bør utsetjast til etter at yrkesskadeutvalet (Kjønstadutvalet), som greier ut den framtidige organiseringa av yrkesskadeordninga i Noreg, har lagt fram si innstilling.

Komiteen ber om at Arbeids- og administrasjonsdepartementet oppmodar Sosialdepartementet om å ta med protokollen og rekommandasjonen i si oppfølging av innstillinga frå yrkesskadeutvalet.»

Arbeids- og administrasjonsdepartementet uttaler at:

«høyringsfråsegnene synar at protokollen ikkje er i samsvar med norsk rett. Hovudskilnadene er at det etter protokollen krevst at farlege hendingar og arbeidsreiseulykker skal registrerast og meldast, og at det skal førast og offentleggjerast statistikk over slike hendingar.

Departementet finn ikkje grunnlag for å tilrå ratifikasjon av protokollen, og legg til grunn at yrkesskadeutvalet tek protokollen med i vurderinga i si utgreiing om den framtidige organiseringa av yrkesskadeordninga i Noreg. Det same gjeld for spørsmålet om oppfylling av rekommandasjonen.»

I innstilling fra Stortingets kommunalkomité om ILO’s 90. internasjonale arbeidskonferanse i Genève, 3.–20. juli 2002 viser komiteen til ILO-konvensjon nr. 155 om trygghet, helse og arbeidsmiljø fra 1981 er godkjent av Norge i 1982, se Innst. S. nr. 10 (2003–2004). Av innstillingen framgår det følgende:

«Komiteen viser til at professor Asbjørn Kjønstad for tida leier eit utval som skal greia ut om framtidig yrkesskadeordning i Norge og er samd med departementet i at yrkesskadeutvalet tek protokollen med i si vurdering. Komiteen meiner både spørsmål om ratifisering av konvensjon nr. 161 om bedriftshelseteneste og konvensjon nr. 121 om yrkesskadetrygd bør vurderast ratifisert i den samanhang, det same gjeld spørsmål om oppfylling av rekommandasjonen. Komiteen vil ta stilling til desse spørsmåla når vurderingane frå Kjønstad-utvalet ligg føre.»

6.5 Vurdering i forhold til yrkesskadeutvalgets mandat

I Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 44 ble det fra Sosialdepartementets side i høringsrunden til yrkesskadeforsikringsloven bemerket at:

«Det nåværende system kan – som Rikstrygdeverket bemerker – være komplisert. Men en opphevelse av særfordelene etter kap. 11 vil kunne reise en rekke problem.

Enkelte arbeidstakere med liten tilknytning til Norge ville bare få sterkt begrensede eller ingen trygdeytelser dersom særfordelene etter kap. 11 blir opphevet. Norge har dessuten gjennom internasjonale avtaler innenfor Europarådet og ILO forpliktet seg til et visst minstenivå på trygdeytelser ved yrkesskade og yrkessykdom.»

Det er imidlertid ikke tidligere ansett problematisk i forhold til internasjonale avtaleforpliktelser å overføre ansvaret i folketrygden til annen eller ny lovgivning. Det forutsettes da at rettighetene etter ny lovgivning oppfyller kravene i de internasjonale forpliktelsene. Ordningen må imidlertid være lovfestet og obligatorisk. I forhold til internasjonale avtaler (for eksempel EØS-avtalen) vil slike ordninger og lovgivning regnes som trygdeordninger/-lovgivning, uten hensyn til om administrasjon og utbetaling er lagt til private forsikringsselskaper eller andre institusjoner/organer.

Konvensjonene stiller ikke krav til lovgivningens oppbygning. Det stilles heller ikke krav til om administrasjon av ordningen skal være privat eller offentlig. Videre stilles det ikke krav til hvordan finansiering skal foretas.

Så lenge de materielle rettighetene til arbeidstakerne ikke forringes eller endres vesentlig, kan utvalget ikke se at det internasjonale rammeverket per i dag legger særlige skranker for utvalgets arbeid.

Når det gjelder forholdet til Protokoll til ILO-konvensjon nr. 155, (jf. St.meld. nr. 42 for 2002–2003) konstaterer utvalget at Den norske ILO-komiteen konkluderer med at protokollen ikke er i samsvar med norsk rett. Dette utvalget foreslår i det vesentlige å videreføre gjeldende rett. Det ligger i mandatet at utvalget ikke skal vurdere eller foreslå materielle endringer i reglene om yrkesskade. Utvalget viser videre til at Arbeids- og administrasjonsdepartementet ikke finner grunnlag for å tilrå ratifikasjon av protokollen.

I innstilling fra Stortingets kommunalkomité om ILO’s 90. internasjonale arbeidskonferanse i Genève, 3.–20. juli 2002 (Innst. S. nr. 10 2003–2004) framgår det at ratifisering av konvensjon nr. 161 om bedriftshelsetjeneste og konvensjon nr. 121 om yrkesskadetrygd bør vurderes i sammenheng med protokoll til ILO-konvensjon nr. 155 om trygghet, helse og arbeidsmiljø ble fremmet for Stortinget i St.meld. nr 42 (2002–2003).

Det inngår i arbeidslivslovutvalgets mandat å vurdere bedriftshelsetjenesten i det lokale arbeidsmiljøet. Yrkesskadeutvalget skal ikke vurdere arbeidsmiljøspørsmål, og mener det er mer hensiktmessig at konvensjon nr. 161 om bedriftshelsetjeneste vurderes i forbindelse med oppfølgingen av innstillingen arbeidslivslovutvalget.

En vurdering av konvensjon nr. 121 om yrkesskadetrygd kan, etter utvalgets syn, vurderes i forbindelse med oppfølgingen av innstillingen fra yrkesskadeutvalget.

7 Statistikk

7.1 Innledning

Dette kapitlet har to hovedformål. Kapitlet skal for det første gi en generell beskrivelse av fakta- og tallopplysninger i dagens yrkesskadeordninger. Videre skal opplysningene være med på å danne grunnlag for utvalgets vurderinger .

Ved en eventuell sammenslåing av folketrygdenes særfordeler ved yrkesskade og den lovpålagte yrkesskadeforsikringen er det av betydning å få en oversikt over omfanget av yrkesskader som meldes til trygdeetaten, forsikringsselskapene og Arbeidstilsynet, se punkt 7.2.

Yrkesskader fordelt på ytelsesart er beskrevet i punkt 7.3. Tallmaterialet i dette punktet er blant annet en viktig premiss for beregning av en riktig refusjonsfaktor, se punkt 7.8.3. Punkt 7.3 er også viktig for vurderingen av framtidig refusjonsmodell, se punkt 16.8.

Yrkesskader fordelt på næring og skadeart er beskrevet i punkt 7.4. Det følger av mandatet at hensynet til å stimulere til forebyggende arbeid i virksomhetene bør stå sentralt. Det er derfor av betydning å få kartlagt arbeidsrelaterte skader i de ulike næringene.

Administrative kostnader er beskrevet i punkt 7.5. Et av formålene er å belyse kostnadsnivået i trygdeetaten, forsikringsnæringen, Statens Pensjonskasse, og den danske Arbejdsskadestyrelsen. Det følger av mandatet at utvalget skal vurdere om det kan være hensiktsmessig å ha en annen organisering på yrkesskadeområdet enn i dag. En totalvurdering av de administrative kostnadene i dagens flersporede ordninger er av betydning for en eventuell omlegging og sammenslåing. Det er også viktig bakgrunnsmateriale for finansiering av en framtidig ordning, se punkt 16.6 og 16.7.

Når utvalget skal vurdere hvordan yrkesskadesystemet bør organiseres i framtiden skal hensynet til å sikre skadelidte et raskt, korrekt og effektivt oppgjør stå sentralt. Saksbehandlingstiden- og resultatet i trygdeetaten og forsikringsnæringen er beskrevet i punkt 7.6 og 7.7. Framstillingen gir bakgrunnsinformasjon for å vurdere, om og hvordan, en eventuell ny organisering av yrkesskadeområdet bør utformes for å sikre skadelidte et raskt, korrekt og effektivt oppgjør. Bakgrunnsmaterialet til punkt 7.7 er tatt inn i vedlegg 11.

Finansiering av folketrygdens yrkesskadefordeler, yrkesskadeforsikringen, refusjonsordningen m.m. er beskrevet i punkt 7.8. Disse forhold vurderes nærmere i forbindelse med finansieringen av en eventuell framtidig ordning, punkt 16.7 og 16.8.

I punkt 7.9 er det tatt inn en undersøkelse fra Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) vedrørende bruk av spesialisterklæringer og advokattjenester i forsikringsoppgjør. I punkt 7.9 er det også tatt inn en undersøkelse av Landsorganisasjonen i Norge (LO) vedrørende bruk av legeerklæringer i trygdeetaten og forsikringsnæringen, og om forholdet mellom trygdevedtaket og forsikringsselskapenes behandling av en yrkesskadesak.

I punkt 7.10 beskrives en undersøkelse om uføregrad ved varig uførhet etter yrkesskade i trygdeetaten og forsikringsnæringen.

Tabellene er så langt det er mulig ajourført med tall fra 2002. Som grunnlag for det utredningsarbeidet som presenteres i punkt 7.7, anvendes et spesialregister med opplysninger om saksbehandlingen i yrkesskadesaker for de fleste forsikringsselskaper (DAYSY), som kobles med identiske tilfeller i trygdeetaten. Dette koblede registeret inneholder saker fra 1991 til 1999.

Bransjeregnskapet og årgangsregnskapet for forsikringsnæringen som er beskrevet i punkt 7.8, dekker henholdsvis årene 1991 til 2001 og 1991 til 2000.

7.2 Melding av yrkesskader

7.2.1 Innledning

Melding av yrkeskader, administrasjon, saksbehandling og finansiering m.m. er nærmere beskrevet i kapittel 4 om gjeldende rett.

Registrering av yrkesskader

Ved yrkesskader og yrkessykdommer skal arbeidsgiver snarest mulig sende inn en skademelding til trygdeetaten. Legene plikter å melde yrkessykdommer til Arbeidstilsynet. Medlemmet (av folketrygden) kan også selv melde yrkesskader/yrkessykdommer. Se punkt 4.6.2.

I trygdeetaten registreres alle meldinger om yrkesskader eller yrkessykdommer i trygdeetatens saksbehandlingsdatabase (Infotrygd-databasen SOS). Meldinger om skader eller sykdommer anses kun som krav om godkjennelse av skadene/sykdommene. Dersom medlemmet mener at kravet utløser rettigheter etter folketrygdloven, må vedkommende sette fram eget krav om dette. Alle krav registreres i Infotrygd-databasen. Det kan på bakgrunn av saksbehandlingsregisteret hentes ut statistikk på inngang, produksjon og resultat.

Når det gjelder melding av yrkesskader/yrkessykdommer og krav om menerstatning, registreres opplysninger om resultat, skadedato og skadens art. For sykdommer registreres diagnose (ICD 10) i stedet for skadeart, samt hvilken bransje skadelidte arbeidet i etter standard for næringsgruppering utgitt av Statistisk sentralbyrå. Ved avslag registreres årsak.

Yrkesskadeforsikringsloven har ingen bestemmelser om meldeplikt for arbeidstaker eller arbeidsgiver ved yrkesskader eller yrkessykdommer, se punkt 15.4.3. Yrkesskadeforsikringsloven § 9 pålegger forsikringsgiverne å registrere krav som følger av yrkesskader. Offentlige myndigheter, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner kan kreve innsyn i registeret for bruk i skadeforebyggende arbeid. I forskrift 13. oktober 1989 nr. 1041, gitt med hjemmel i lov om yrkesskadeforsikring § 9 tredje punktum, er det bestemt at registeret skal inneholde opplysninger om yrkesskadens art og omfang samt arbeidsstedet hvor yrkesskaden er forårsaket. Dersom årsaken til yrkesskaden er kjent, skal registeret også inneholde opplysninger om dette.

I dag leverer Statens Pensjonskasse, samt forsikringsselskapene If, Gjensidige, Vesta, Sparebank1, Kommunal Landspensjonskasse (KLP) og Fiskerens Gjensidige Trygdelag, data til et felles register (DAYSY). Registeret administreres av Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH). De øvrige forsikringsselskapene som tegner yrkesskadeforsikring, har egne lokale registre som skal oppfylle lovens krav. Det samme gjelder utenlandske selskaper som tegner yrkesskadeforsikring i Norge.

Tabell 7.1 viser markedsandelen for de selskaper som leverer tall til DAYSY, til de utenlandske selskapene som har tegnet yrkesskadeforsikring i Norge, samt de resterende norske selskapene som ikke leverer data til DAYSY.

Tabell 7.1 Markedsandeler i yrkesskadeforsikring. I prosent

År Markedsandel selskaper i DAYSY Markedsandel øvrige norske selskaper Markedsandel i utenlandske selskaper
1991 89,7 9,4 0,9
1992 89,5 9,7 0,8
1993 90,0 9,5 0,5
1994 92,1 7,6 0,3
1995 91,4 6,2 2,4
1996 91,3 5,2 3,5
1997 91,3 5,8 2,9
1998 89,7 5,4 5,0
1999 87,1 4,5 8,4
2000 82,7 5,3 12,0
2001 84,3 9,5 6,2

I dag inneholder DAYSY yrkesskader som har oversteget eller forventes å overstige 500 kroner i erstatningsutbetaling (inklusive RTV-refusjon).

Det utarbeides hvert år en rapport som gir en bred presentasjon og bruk av de årsaksdata som samles inn i DAYSY.

Arbeidstilsynet registrerer yrkesskader på grunnlag av gjenpart av Rikstrygdeverkets skademeldingsskjema 11.01a. Denne ordningen kom i stand midt på 1980-tallet som et resultat av at Arbeidstilsynet hadde behov for mer detaljert data enn det trygdeetatens databaser kunne tilby. Arbeidstilsynet mottar for tiden omkring 30 000 skademeldinger per år. Arbeidstilsynets distriktskontorer registrer skjemaene.

Arbeidstilsynets hoveddatabase, Virksomhets- og yrkesskaderegisteret (VYR), ble lansert høsten 1999. Data fra det tidligere registeret ble konvertert. VYR baserer seg på virksomhetsdata fra Enhetsregisteret som mottas kvartalsvis. Det er i utgangspunktet et tilsynsverktøy for Arbeidstilsynets inspektører, men inkluderer også en skadedel. Data som innhentes av Arbeidstilsynet, som for eksempel tilsynsvirksomhet, pålegg, og skader, hektes på den enkelte bedrift. Kodeverket i VYRs skadedel er basert på Rikstrygdeverkets skjema 11.01a, samt Standard for næringsgruppering (NACE) og Standard for yrkesklassifisering (ISCO-88).

7.2.2 Yrkesskader meldt til trygdeetaten

Datatilfang og datakvalitet i trygdeetatens databaser

Yrkesskader i folketrygdlovens forstand griper inn i mange ulike trygdefagområder; derfor ligger yrkesskadeinformasjonen spredt i mange ulike dataregistre. De aller fleste krav om ytelser knyttet til en yrkesskade/yrkessykdom registreres i trygdeetatens saksbehandlingsdatabase. Vedtak om innvilgelse av en ytelse registreres både i saksbehandlingsrutinen og i ulike trygdefagrutiner. Aktuell trygdefagrutine avhenger av hvilken ytelse som innvilges. Beregninger av ytelsene og utbetalinger er knyttet opp til trygdefagrutinene.

I trygdeetatens statistikkproduksjon skilles det mellom saksbehandlingsstatistikk og det som kalles stønadsstatistikk. Saksbehandlingsstatistikken gir opplysninger om krav, produksjon og restanser, samt resultater av saksbehandlingen og saksbehandlingstider. Stønadsstatistikken viser hvilke ytelser som er innvilget, når de er innvilget og hvilke beløp som utbetales. Til stønadsstatistikken hører også den informasjon som er nødvendig for å beregne de ulike ytelsene. Kobling av data mellom de ulike datakildene er ikke mulig, sett i et historisk perspektiv. Fødselsnummer er ikke tilgjengelig i komplett form i saksbehandlingsrutinen før i 1998.

Trygdeetatens informasjon om yrkesskade som benyttes til statistikkformål gjenfinnes i følgende registre, hvor punkt 1 gjelder saksbehandlingsstatistikk, mens punkt 2 til 6 gjelder stønadsstatistikkregistrene:

  1. Saksbehandlingsregistrene, herunder

    1. melding og godkjenning av en yrkesskade

    2. skillet mellom yrkesskade og yrkessykdom

  2. Menerstatningsregistre (fra 2. halvår 2001 – innlemmet i saksbehandlingsregistrene)

  3. Sykepengeregistrene

  4. Rehabiliteringspenger-/yrkesmessig attføringregistrene (fra 2002 er registre for yrkesmessig attføring overtatt av Aetat)

  5. Pensjonsregistre (uførepensjon, alderspensjon, etterlattepensjon)

  6. Grunn- og hjelpestønadsregistre (innlemmet i pensjonsregisteret)

I tillegg finnes det enkelte trygdeytelser som ikke registreres elektronisk på personnivå 8 . Dette gjelder først og fremst helsetjenesteområdet (se folketrygdloven kapittel 5). Det kan derfor ikke framskaffes oversikt over omfang og hvor store beløp i yrkesskadesakene som utbetales til helsetjenester.

Det er ønskelig å framstille helhetlige (elektroniske) oversikter som kan bidra til å besvare spørsmål av typen:

  • Hvilke ytelser er samlet sett innvilget.

  • Når i en saksbehandlingsprosess de ulike ytelsene er innvilget i en yrkesskadesak.

  • Hvilke beløp er samlet sett utbetalt i yrkesskadesaken.

For å kunne besvare slike spørsmål, kreves omfattende koblinger av dataregistre. Dette er bare mulig å få til i de tilfeller fødselsnummer er knyttet sammen med øvrige opplysninger.

Antall meldinger/krav/klager/anker

Tallene for saker kommet inn til trygdeetaten fra 1999 til og med 2002 framgår av tabell 7.2.

Tabell 7.2 Saker innkommet til trygdeetaten i årene 1999 til 2002

Saker innkommet til trygdeetaten 1999 2000 2001 2002
Yrkesskademeldinger 48 457 46 988 44 667 41 795
Skoleskader 27 292 27 602 30 704 32 037
Skademelding yrkessykdom 2 355 2 177 2 303 2 305
Totalt 78 104 76 767 77 674 76 137
Menerstatning 4 486 4 294 4 453 4 380

Vi ser at skoleskader utgjør en vesentlig og økende del av de anmeldte skadene. Antallet yrkesskader er gått noe ned de senere årene, mens antallet yrkessykdommer er relativt stabilt.

Tallene for samme periode for ferdigbehandlede saker i trygdeetaten framgår av tabell 7.3.

Tabell 7.3 Saker i trygdeetaten i årene 1999 til 2002

Ferdigbehandlede saker i trygdeetaten 1999 2000 2001 2002
Yrkesskademeldinger 49 201 46 683 44 826 41 467
Skoleskader 27 002 27 013 30 723 31 527
Yrkessykdommer 2 010 2 370 2 363 2 405
Totalt 78 213 76 066 77 912 75 399
Menerstatning 4 816 4 419 4 391 4 494

De fleste skader som meldes til trygdeetaten godkjennes som yrkesskader. Innvilgelsesprosenten er på ca. 85 prosent. For sykdommene er innvilgelsesprosenten lavere enn for ulykker, ca. 60 prosent.

Tabell 7.4 Klager innkommet til trygdekontorene/fylkestrygdekontorene fra 1999 til 2002

Klager innkommet tk/ftk 1999 2000 2001 2002
Klager 1 791 1 656 1 473 1 870
Anker 310 365 372 718

Som det framgår av tabell 7.4 har inngangen av klager og anker vært relativt stabil i årene 1999 til 2002. Som det framgår er det en sammenheng mellom antall klager og anker – i de årene hvor en har mye klager er det også flest anker.

7.2.3 Yrkesskader meldt til forsikringsnæringen

Statistikk over meldte skader starter i 1991 etter innføring av refusjon til folketrygden (se punkt 7.8.3) og standardisering av ytelsene etter lov om yrkesskadeforsikring. På grunn av sen innmelding av yrkesskadene vil antall meldte skader øke i de første årene etter 1991. Dette framgår av tabell 7.5.

Antallet meldte skader økte raskt de første årene fra i underkant av 1 800 skader i 1991 til drøyt 9 000 skader i 1998 og 1999.

Tabell 7.5 Antall meldte skader til forsikring

Meldt år Antall meldte skader Herav ulykkesskade Herav yrkessykdom
1991 1 786 1 556 230
1992 2 746 2 412 334
1993 3 840 3 444 396
1994 4 858 4 538 320
1995 5 640 5 247 393
1996 6 567 6 109 458
1997 7 866 7 155 711
1998 9 020 8 120 900
1999 9 379 8 507 872
2000 7 591 6 794 797
2001 6 510 5 623 885
2002 6 445 5 702 807
Sum 72 248 65 207 7 103

Reduksjonen i antall meldte skader i 2000 til 2002 må ses i sammenheng med at forsikringsselskapene anmodet forsikringstakerne om ikke å melde skader som forventes å resultere i null-krav. I tillegg er visse rutiner lagt om ved registrering av småskader (null-krav), slik at omfanget ved registrering av disse er redusert.

Økningen i antall skader i årene 1991 til 1999 gjenspeiler ikke en endring i risikoen for å bli yrkesskadd, men gjenspeiler det faktum at en betydelig del av yrkesskadene meldes i årene etter at de har skjedd. Dette gjelder så vel alvorlige som mindre alvorlige yrkeskader. Dette er vist i figur 7.1. I perioden 1991 til 2002 utgjør ulykkesskadene nesten 90 prosent av alle meldte krav.

Figur 7.1 Meldemønster yrkesskader inntruffet i 1991

Figur 7.1 Meldemønster yrkesskader inntruffet i 1991

Mellom 40 og 45 prosent av alle de ulykkesskader som skjedde i 1991 ble meldt i det året de skjedde, men bare vel 10 prosent av de yrkessykdommer som ble konstatert i 1991 ble meldt i det samme året. Ca. 30 prosent av ulykkesskadene ble meldt året etter at de skjedde.

Den samme tendensen kan en se for de yrkesskader som er vurdert til å resultere i varig uførhet. I perioden 1991 til 1999 er det meldt inn 5 049 yrkesskader som er vurdert til å resultere i varig uførhet. For statlig sektor (Statens Pensjonskasse) foreligger imidlertid bare tall fra og med 1996. Tabellene 7.6 og 7.7 viser meldemønsteret for ulykkesskader og yrkessykdommer.

Tabell 7.6 Ulykkesskader som er vurdert til å resultere i varig uførhet

      Meldt antall år etter skadeår      
Skadeår 0 1 2 3 4 5 6 7 8 Sum
1991 126 133 63 33 10 11 14 4 7 401
1992 126 132 78 40 22 12 11 15 436
1993 109 130 54 37 23 16 15 384
1994 146 166 83 37 20 17 469
1995 204 205 78 45 23 555
1996 272 278 106 55 711
1997 248 235 102 585
1998 259 260 519
1999 230 230
Sum 1 720 1 539 564 247 98 56 40 19 7 4 290

Hittil er mer enn 1 000 (564+247+98+56+40+19) ulykkesskader som er vurdert til å resultere i varig uførhet, meldt mer enn to år etter at ulykkesskaden har skjedd. Antall varig uføre vil åpenbart øke i årene framover når kravene for skadeårene 1992 til 1999 meldes til selskapene.

De sene meldingene en kan konstatere for yrkessykdommer generelt, gjør seg også gjeldende for dem som er vurdert til å resultere i varig uførhet. Også yrkessykdommer meldes lenge etter at de er inntrådt.

Tabell 7.7 Yrkessykdommer som er vurdert til å resultere i varig uførhet

      Meldt antall år etter skadeår      
Skadeår 0 1 2 3 4 5 6 7 8 Sum
1991 6 20 17 18 7 4 8 3 2 85
1992 11 29 18 12 9 7 6 9 101
1993 11 19 12 12 15 12 5 86
1994 7 20 27 24 8 12 98
1995 12 25 36 22 14 109
1996 9 51 28 17 105
1997 26 45 22 93
1998 22 38 60
1999 22 22
Sum 126 247 160 105 53 35 19 12 2 759

7.2.4 Yrkesskader meldt til Arbeidstilsynet

Meldingen av yrkesskader har vist en betydelig økning de siste årene. Etter arbeidsmiljøloven har legene en plikt til å melde yrkessykdommer til Arbeidstilsynet. For de delene av arbeidslivet som ikke omfattes av Arbeidstilsynets tilsynsmyndighet, er det andre etater som samler inn og offentliggjør data. Rikstrygdeverkets skjema 11.01a har varianter for offshorevirksomhet (Oljedirektoratet 11.01e) og fiske og sjøfart (Sjøfartsdirektoratet 11.01b).

Arbeidstilsynet mottar en del henvendelser fra virksomhetene samt partene i næringslivet, forskere, studenter mv. Internt benyttes data fra skaderegisteret til blant annet risikovurdering og intervensjon. Arbeidstilsynet har også deltatt i European Statistics on Accidents at Work (ESAW) siden midt på 1990-tallet.

Yrkesskadedata offentliggjøres på Arbeidstilsynets internettsider, i årsrapporten, via Eurostat (ESAW), ILO, Statistisk årbok, samt European Agency for Safety and Health at Work.

Antall skader som er meldt til Arbeidstilsynet i årene 1986 til 2002 framgår av figur 7.2.

Figur 7.2 Antall skader i årene 1986 til 2002

Figur 7.2 Antall skader i årene 1986 til 2002

Tilsynelatende viser figur 7.2 en fallende tendens i antall yrkesskader per år. Forsinket rapportering er en viktig forklaringsårsak til dette. Erfaringsmessig øker antall krav for de siste skadeårene når en får med flere rapporteringsår. Det er samme fenomen som gjør seg gjeldende for rapporteringen til Arbeidstilsynet som gjelder rapportering til forsikringsnæringen, selv om situasjonen ikke er helt den samme som for forsikring (figur 7.1). I rapporteringen til Arbeidstilsynet vil økningen være størst for skadeårene 2000 og 2001.

Arbeidstilsynet fører også statistikk over arbeidsrelaterte sykdommer, som kan være arbeidsrelatert (meldes på mistanke). Statistikken omfatter blant annet belastningslidelser, og kan således ikke sammenlignes med yrkessykdommer i trygdeetaten og forsikringsnæringen, der belastningslidelser er unntatt. Arbeidstilsynets statistikk over arbeidsrelaterte sykdommer er derfor ikke tatt inn her.

7.2.5 Melding av yrkesskader til forsikringsnæringen og status i trygdeprosessen

For å belyse når i trygdeprosessen forsikringsnæringen får melding om yrkesskader, tar vi utgangspunkt i henholdsvis:

  • første sykmeldingsperiode,

  • første attføringsperiode,

  • tidspunkt for uførepensjonering.

Dette er framstilt i tabellene 7.8 til 7.10.

Tabell 7.8 Meldingstidspunkt for personer sykmeldt etter yrkesskade

    Meldt innen
Første sykmeldingsår Meldt før sykmelding 1 år 2 år 3 år 4 år 5 år > 5 år Sum
1991 16 183 93 39 29 12 33 405
1992 44 360 158 98 40 33 63 796
1993 41 380 149 87 58 47 52 814
1994 44 500 211 94 51 47 13 960
1995 65 747 245 117 76 26 1 276
1996 103 1 087 324 145 54   1 713
1997 113 1 221 359 95     1 788
1998 126 1 495 240       1 861
1999 206 1 021         1 227
2000 129           129
Sum 887 6 994 1 779 675 308 165 161 969

For dem som var sykmeldt i årene 1991 til 1994 ble ca. halvparten meldt til forsikringsselskapene enten før sykmelding hadde funnet sted, eller i løpet av ett år etter at sykmelding hadde funnet sted. Tilsvarende er omlag halvparten meldt mer enn ett år etter at første sykmelding har funnet sted. Splitter en opp gruppen som ble meldt innen ett år, viser det seg at 30 prosent av disse er meldt til forsikringsselskapene mer enn seks måneder etter første sykmelding.

Tabell 7.9 Meldingstidspunkt for personer som har vært på rehabilitering og attføring etter yrkesskade

Første år med rehab/attf. Meldt før rehab/attf. Meldt innen
    1 år 2 år 3 år 4 år 5 år > 5 år Sum
1992 119 74 34 20 8 4 14 273
1993 173 109 34 16 8 7 7 354
1994 192 107 37 23 11 11 8 389
1995 269 140 51 21 25 4   510
1996 359 177 65 30 6   637
1997 456 221 71 22     770
1998 541 254 51     846
1999 671 208       879
2000 624         624
Sum 3 404 1 290 343 132 58 26 29 5 282

For personer som var på rehabilitering og attføring i perioden 1992 til 1994, var i overkant av halvparten meldt til forsikringsselskapene etter at rehabiliteringen og attføringen ble påbegynt. Dette betyr at forsikringsselskapenes mulighet til å spille en aktiv rolle i forhold til dem med alvorlig yrkesskade var meget liten.

Tabell 7.10 Meldingstidspunkt for personer som er innvilget uførepensjon fra trygdeetaten

Tilgangsår uførepensjon Meldt før innvilgelse Meldt innen
    1 år 2 år 3 år 4 år 5 år > 5 år Sum
1991 1 4 3 4 16 28
1992 18 18 6 4 1 8 9 64
1993 76 18 8 3 6 3 10 124
1994 157 22 9 7 10 5 2 212
1995 189 50 25 17 11 8 300
1996 244 61 19 18 6 348
1997 359 81 39 16 495
1998 545 94 21 660
1999 671 93 764
2000 586 586
Sum 2845 438 131 68 34 28 37 3 581

Per 31. desember 2000 var 3 581 personer som hadde en yrkesskade, innvilget generell uførepensjon av trygdeetaten. Hvorvidt det er yrkesskaden som er hovedårsak til innvilgelse av uførepensjon, vil bli vurdert dels i punkt 7.7, og dels i vedlegg 11. For 736 personer er saken meldt til forsikringsselskapene først etter at uførepensjon er innvilget av trygdeetaten. Dette betyr at saksbehandlingen for varig uførhet er avsluttet i trygdeetaten før den i det hele tatt er påbegynt i forsikringsselskapene.

7.2.6 Sammenligning

Forskjellen mellom Arbeidstilsynets og trygdeetatens tall

Bakgrunnen for forskjellene i Arbeidstilsynets og trygdeetatens tall er sammensatte. Arbeidstilsynet registrerer ikke skoleskader. Rikstrygdeverkets skademeldingsskjema består i realiteten av tre skjemaer. De tre delene sendes henholdsvis til Arbeidstilsynet, Sjørfartsdirektoratet og Oljedirektoratet. Yrkesskader i sjøfart og oljebransjen registreres således ikke i Arbeidstilsynet. Det samme gjelder for vernepliktige. I tillegg er ikke alle meldinger for 2001 (ulykkesåret, ikke meldeåret) mottatt og registrert ennå, da det er et visst etterslep i systemet. De faktiske registreringene i årene 1999, 2001, og 2002 er henholdsvis 33 906, 30 742, 35 605 skader per år.

En sammenligning mellom forsikringsnæringens og trygdeetatens tall

Ved en eventuell sammenslåing av folketrygdens særfordeler og den lovpålagte yrkesskadeforsikringen, er det viktig å ha tall for hvor mange yrkesskader som meldes til trygdeetaten.

I 2001 ble det meldt 44 667 yrkesskader (ulykkesskade) og 2303 yrkessykdommer til trygdeetaten, totalt 46 970. Samme år ble det meldt 5 623 ulykkesskader og 887 yrkessykdommer til forsikringsselskapene, totalt 6 510.

Når man vurderer antall skademeldinger til trygdeetaten, ser man at et betydelig antall forsvinner før vi finner dem igjen i forsikringssnæringen. Hovedårsaken til frafallet kan være at skadene ikke er så alvorlige og at de ikke har medført noe økonomisk tap av betydning utover det folketrygden dekker.

Per 31. desember 2000 var 3 581 personer som hadde en yrkesskade, innvilget generell uførepensjon av trygdeetaten. For 736 personer er sakene meldt til forsikringsselskapene først etter at uførepensjon er innvilget av trygdeetaten. Dette betyr at saksbehandlingen for varig uførhet er avsluttet i trygdeetaten før den i det hele tatt er påbegynt i forsikringsselskapene.

7.3 Yrkesskader fordelt på ytelsesart

7.3.1 Innledning

Utvalget er i mandatet bedt om å vurdere forholdet til den gjeldende refusjonsordningen. En oversikt over yrkesskader fordelt etter ytelsesart er en viktig premiss for beregning av en riktig refusjonsfaktor, se punkt 7.8 om finansiering.

7.3.2 Yrkesskader etter ytelsesart i folketrygden

Kostnader knyttet til yrkesskadene

De årlige regnskapstallene for yrkesskadeytelsene er godt egnet til å belyse yrkesskadenes betydning for de ulike ytelsene innenfor folketrygden.

Sykepengeutgiftene ved yrkesskadene avmerkes ikke særskilt i fagrutinen for sykepenger og utgiftene må derfor anslås. Det har ved flere anledninger vært utarbeidet anslag for sykepengeutgiftene til yrkesskadene.

Personer som har uførepensjon med godkjent yrkesskade etter folketrygdloven kapittel 13, kan også ha andre lidelser som gir rett til «vanlig» uførepensjon etter folketrygdloven kapittel 12. Vedkommende vil da få fastsatt hvor stor del av uførheten som skyldes yrkesskaden. Blant de løpende pensjonstilfellene (med skadetidspunkt i 1990 eller senere) var det drøyt 700 personer eller 17 prosent av pensjonistene som hadde en kombinert kapittel 12 og kapittel 13 pensjon. For å finne fram til de merutgiftene som yrkesskadene har påført folketrygden, må det korrigeres for dette forholdet. I oppstillingen i tabell 7.11 er det ikke foretatt korrigering.

Tabell 7.11 Yrkesskader i folketrygden. Regnskapstall per år. 1999–2001

Løpende mill. kroner 1999 2000 2001 Vekst 1999–2001
Rehabilitering 91 111 130 43 %
Yrkesrettet attføring 113 135 160 42 %
Etterlattepensjon 92 95 98 7 %
Uførepensjon 931 1054 1172 26 %
Menerstatning 133 133 140 5 %
I alt – løpende kroner 1 360 1 528 1 700 23 %

Sykepenger til yrkesskadede personer som mottar uførepensjon med yrkesskadefordel, er anslått å beløpe seg til 221 mill. kroner i 1999 og 241 mill. kroner i 2001.

Tallene i tabell 7.11 viser folketrygdens årlige regnskapsførte utgifter ved yrkesskader. Tallene omfatter alle yrkesskadesaker i folketrygden som har ført til en utbetaling, og i 2001 var utgiftene ca. 2 milliarder kroner. Sykepengeutgiftene som nevnt under tabell 7.11, er anslåtte utgifter. (Anslaget er basert på en forventning om at 1 000 personer har sykepenger på gjennomsnittelig 4,76 G i ett helt år). Utgifter til helsetjenester etter folketrygdloven kapittel 5 inngår ikke. Utgiftene til uførepensjoner er utgifter til løpende /årlige pensjoner. Utgiftene til menerstatning gjelder alle menerstatninger, både løpende og engangsutløste. Utgiftene til etterlattepensjoner omfatter alle løpende etterlattepensjoner.

Figur 7.3 Viser prosentvis fordeling av folketrygdens samlete kostnader
 til yrkesskader i år 2001

Figur 7.3 Viser prosentvis fordeling av folketrygdens samlete kostnader til yrkesskader i år 2001

Grunnlagsdataene er hentet fra tabell 7.11. Tallene viser fordelingen av folketrygdens løpende kostnader til yrkesskader, med noen mindre unntak, herunder utgiftene til helsetjenester etter folketrygdloven kapittel 5. Vi ser at nesten 2/3 av utgiftene knytter seg til uførepensjon.

Innvilgede pensjoner i perioden 1991 til 2000 med skadetidspunkt etter 31. desember 1990

Det er bare en liten andel av de meldte yrkesskadene som fører til varig mén, det vil si at det innvilges menerstatning eller uførepensjon med godkjent yrkesskade. Fra 1998 til 2000 er det innvilget ca. 1 000 pensjoner per år. Av disse har ca. 900 et skadetidspunkt som er senere enn 1990. Saker med skadetidspunkter etter 1990 hører med til refusjonsordningen som trådte i kraft 1. januar 1991.

I perioden 1991 til 2000 ble det innvilget 4 270 uførepensjoner med godkjent yrkesskade med et skadetidspunkt i 1991 eller senere. 9 Tabell 7.12 viser hvorledes disse sakene fordeler seg etter de årene de ble innvilget (registreringsår).

Tabell 7.12 Innvilgede yrkesskadepensjoner i folketrygden i årene 1991 til 2000. Omfatter bare saker med skadetidspunkt senere enn 1990

Registreringsår Antall i alt Herav med uføregrad lik 100 % Andel med 100 % pensjon Herav yrkessykdom Prosentvis andel med yrkessykdom
1991        
1992 35 18 51,4 7 88,6
1993 144 92 63,9 31 41
1994 237 159 67,1 36 20,7
1995 323 202 62,5 50 20,1
1996 431 269 62,4 92 25,1
1997 513 292 56,9 163 35,7
1998 789 436 55,3 264 37,3
1999 944 513 54,3 191 22,2
2000 854 449 52,6 167 21,1
Sum 4270 2430 56,9 1001 27,6

I behandlingen av uførepensjonskrav i en skadesak blir kravet først vurdert i forhold til regelverket i folketrygdloven kapittel 12 som omhandler retten til uførepensjon etter vanlige uførepensjonsregler. Deretter blir saken vurdert etter folketrygdlovens kapittel 13 som omhandler uførepensjon med godkjent yrkesskade.

Menerstatning

Menerstatning skal kompensere varig medisinsk invaliditet etter yrkesskader, og den gis i praksis som hovedregel som et engangsbeløp. Menerstatning innvilges når den medisinske invaliditet er minst 15 prosent.

Tabellene 7.13 og 7.14 viser hvor mange som har mottatt menerstatning fra folketrygden i perioden 1999 til 2001 og hvilke beløp som i gjennomsnitt er utbetalt. En menerstatning kan utbetales som et engangsbeløp (kapitalverdi) eller som en løpende terminytelse. Tabellene 7.13 og 7.14 viser hvor mange som har valgt å få menerstatningen «engangsutløst» og hvor mange som mottar menerstatning som en terminytelse.

Statistikken forteller ikke i hvilken grad en person både har mottatt en løpende ytelse en viss periode av året og deretter fått menerstatningen kapitalutløst. Det antas imidlertid ut fra kjennskap til praksis i trygdeetaten at dette ikke skjer ofte.

Tabell 7.13 Antall personer som har mottatt menerstatning i året. Engangsutløste og løpende utbetalinger i perioden 1999 til 2001

År I alt Engangsutløste utbetalinger i året Løpende utbetaling nye saker i året Løpende i prosent av alle
1999 1521 1142 379 25
2000 1894 1512 382 20
2001 1881 1415 466 25

Tabell 7.14 Gjennomsnittlig utbetalt menerstatning i året i løpende kroner Engangsutløste og løpende utbetalinger i perioden 1999 til 2001

År Engangsutløste Løpende utbetalinger
1999 60 841 7 849
2000 65 943 8 833
2001 68 979 9 914

Fram til 1998 ble statistikken for menerstatninger i folketrygden utarbeidet på basis av kopier av vedtaksbrev sendt til Rikstrygdeverket for statistikkføring. Statistikktall basert på slike registreringer viste en underrapportering på 25 til 30 prosent. Tallene har derfor ikke vært publisert som statistikktall, men har sammen med de årlige regnskapstallene vært benyttet som grunnlag for å anslå det samlete antall vedtak per år, samt til å anslå gjennomsnittlig årlig utbetaling. De samlete utbetalingene til menerstatning er kjente størrelser som kan hentes fra regnskapene.

Statistikktallene fra og med 1998 er basert på utbetalinger på personnivå og omfatter alle som har mottatt et menerstatningsbeløp i året. Denne omleggingen av statistikken fører til et brudd i forhold til tidligere oppgitte tall.

De nye statistikktallene tar hensyn til antall som mottar løpende menerstatningsbeløp. Slike tall har ikke vært tilgjengelig før i 1998. De nye tallene viser at de gamle estimatene til en viss grad undervurderte antallet saker med små utbetalinger på bekostning av en viss overvurdering av gjennomsnittlig utbetalt beløp per mottaker.

Den nyetablerte utbetalingsfilen inneholder ikke opplysninger som er egnet til å beregne andelen engangsutløste ytelser. Ut fra tidligere statistikk basert på vedtaksdata gikk det fram at ca. 90 prosent av alle vedtakene ble engangsutløst. Dette tallet holdt seg stabilt i første halvdel av 1990-tallet. Det er ikke grunnlag for å anta at dette forholdstallet skulle ha endret seg. Det er imidlertid usikkert om engangsutløsningene fant sted med en gang vedtaket ble fattet eller om den fant sted etter en periode med utbetaling av terminytelser.

Andelen som har fått utbetalt en menerstatning og som samtidig har en yrkesskadepensjon (med skadeår etter 1990) avtar fra år til år i perioden 1999 til 2001. Dette kan bety at det tar noe lengre tid å få behandlet et pensjonskrav enn et menerstatningskrav.

Grunn- og hjelpestønad

Personer med rett til en uførepensjon med yrkesskadefordel har i enkelte tilfelle rett til grunn- og/eller hjelpestønad fra folketrygden.

Grunnstønad innvilges til personer med varig sykdom, skade eller lyte. Stønaden skal kompensere for ekstrautgifter av ulik art som følger av sykdommen, skaden eller lytet som for eksempel ekstra transportbehov, ekstraordinære telefonutgifter, fordyrende kost- eller klesutgifter. Hjelpestønad skal kompensere utgifter ved behov for særskilt tilsyn og pleie.

Tabellene 7.15 til 7.17 viser hvor mange personer som har en løpende uførepensjon med yrkesskadefordel ved utløpet av året og som også mottar en grunn- og /eller hjelpestønad. Tabellene viser også hvor mye disse mottar i stønad per år. Tabellene gjelder yrkesskadesaker med et skadetidspunkt senere enn 1. januar 1991.

Tabell 7.15 Andelen uførepensjonister med yrkesskadefordel som har løpende pensjon fra folketrygden og med skadetidspunkt senere enn 31. desember 1990 som også mottar løpende grunn- og/eller hjelpestønad. Tall per 31. desember

  1999 2000 2001
Alle pensjonister i alt 2 859 3 508 4 105
Herunder
Antall med bare grunnstønad 263 332 394
Antall med bare hjelpestønad 11 13 16
Antall med både grunn- og hjelpestønad 45 60 80

Tabell 7.16 Andelen uførepensjonister med yrkesskadefordel som har løpende pensjon fra folketrygden og med skadetidspunkt senere enn 31. desember 1990 og som også mottar løpende grunn- og/eller hjelpestønad. Prosent. Tall per 31. desember

  1999 2000 2001
Alle pensjonister med grunn- og/eller hjelpestønad i alt 11,2 11,5 14,0
Herunder
Andel med bare grunnstønad 9,2 9,5 11,2
Antall med bare hjelpestønad 0,4 0,4 0,5
Antall med både grunn- og hjelpestønad 1,6 1,7 2,3

Tabell 7.17 Utbetalt grunn- og hjelpstønadsbeløp i året i gjennomsnitt til personer som har en løpende uførepensjon med yrkesskadefordel, og som også har en løpende grunn- og/eller hjelpestønad. Løpende kroner

  1999 2000 2001
Bare grunnstønad 9 084 9 471 9 781
Bare hjelpestønad 26 459 26 997 26 573
Både grunn- og hjelpestønad 10 387 10 509 10 824

7.3.3 Yrkesskader etter ytelsesart i forsikringsnæringen

Hovedtyngden av erstatningsutbetalingene går til personer som er blitt varig uføre etter en yrkesskade. Nær 80 prosent av alle erstatningsutbetalinger for avsluttede krav som har skjedd i 1995 eller tidligere, er til personer som er blitt varig uføre etter en yrkesskade. Dette gjenspeiles også i fordelingen på de ulike ytelsesartene. Dette er vist i figur 7.4.

Figur 7.4 Erstatningsutbetalinger for avsluttede yrkesskadekrav inntruffet
 1991 til 1995, fordelt på ytelsesart

Figur 7.4 Erstatningsutbetalinger for avsluttede yrkesskadekrav inntruffet 1991 til 1995, fordelt på ytelsesart

Kilde: DAYSY

Av figur 7.4 framgår det at 59 prosent av erstatningsutbetalingene skal dekke framtidig tap av ervervsinntekt, og 20 prosent dekker inntektstap som oppstår fra skaden skjer og fram til endelig oppgjør finner sted. Dette betyr at nær fire av fem kroner som utbetales, enten dekker inntektstap som har oppstått eller vil oppstå i framtiden. Erstatning for framtidig inntektstap utbetales kun i de tilfeller der skadelidte blir varig ervervsufør.

Av i alt vel 5 500 avsluttede skadesaker som skjedde i 1995 eller tidligere, er det foretatt erstatningsutbetaling for framtidig inntektstap i vel 2 200 av sakene. I overkant av 700 personer (av de 2 200) har fått direkte utbetalt erstatning for tap i framtidig inntekt uten at det har vært foretatt utbetaling for lidt inntektstap. Dette gjelder særlig eldre skadelidte (mer enn 50 år) der det i liten grad iverksettes rehabiliterings- og/eller attføringstiltak. I overkant av 1 500 har mottatt erstatning kun for lidt inntektstap. Her er det en overvekt av yngre (under 40 år) skadelidte.

Fire prosent av utbetalingene dekker utgifter som enten har oppstått eller som vil oppstå i framtiden. Ulike former for erstatninger etter dødsfall utgjør åtte prosent av de samlede erstatningsutbetalinger. Menerstatning utgjør ni prosent av de samlede erstatningsutbetalinger.

7.3.4 Sammenligning

En forsiktig konklusjon basert på de usikkerhetsmomenter det foreliggende tallmaterialet inneholder, viser at det for de sentrale erstatningspostene er stor grad av sammenfall i utbetaling mellom de ulike postene i trygdeetaten og i forsikringsnæringen.

Når det gjelder den viktigste erstatningsposten «framtidig inntektstap», utgjør den 59 prosent av erstatningsutbetalingene for avsluttede yrkesskadekrav inntruffet 1991 til 1995. Tall fra folketrygden viser av 63 prosent av de estimerte totale utgifter til yrkesskader i 2001, gikk til uførepensjon med yrkesskadefordeler.

Samlet utgjør nær 80 prosent av erstatningsutbetalingene i forsikringsnæringen i denne perioden lidt tap (20 prosent) og framtidig inntektstap (59 prosent). Regner vi både (anslåtte) sykepenger samt utgifter til yrkesrettet attføring og rehabilitering i folketrygden som lidt tap, utgjør utgiftene til disse ytelsene – sammen med yrkesskadepensjonen – om lag 88 prosent av de samlede utgifter til yrkesskader i 2001.

Ser vi på menerstatning, utgjør denne ytelsen 7 prosent av utbetalingene etter yrkesskader i folketrygden og 9 prosent i forsikringsnæringen.

Også for de øvrige erstatningspostenes vedkommende synes stor grad av sammenfall. Eksempelvis etterlatteytelser 5 prosent i folketrygden og forsørgertap 8 prosent i forsikringsnæringen. Tallmaterialet her er imidlertid for lite til man skal kunne trekke noen bastante konklusjoner.

Hovedinntrykket når det gjelder de sentrale erstatningspostene er imidlertid at det ikke er noen markante forskjeller i utbetaling i folketrygd og forsikringsnæringen.

7.4 Yrkesskader fordelt på næring og skadeart

7.4.1 Innledning

Risikoen for å bli yrkesskadet varierer betydelig mellom de ulike næringene, og det er forskjeller mellom næringene i hvilke skader som skjer. Det følger av mandatet at hensynet til å stimulere til forebyggende arbeid i virksomhetene bør stå sentralt. Det er derfor av betydning å få kartlagt arbeidsrelaterte skader i de ulike næringene.

I dette punktet beskrives tall fra forsikringsnæringen når det gjelder yrkesskader fordelt på næring og skadeart. Arbeidstilsynet utarbeider også statistikk med skader fordelt på næring og type ulykke, men denne statistikken vil ikke bli nærmere beskrevet i det følgende.

Trygdeetaten har ikke registrert yrkesskader fordelt på næring og skadeart tidligere, men begynte å registrere dette 21. mars 2001 i saksbehandlingsregisteret INFOTRYGD.

7.4.2 Yrkesskader fordelt på næring

Risikoen for å bli yrkesskadet varierer betydelig mellom de ulike næringene. Tabell 7.18 viser fordelingen i de ulike næringene. Oversikten er basert på skadeårene 1991 til 1996, det er for å sikre at de fleste skadene som har skjedd, også er meldt til forsikringsselskapene. Tabell 7.18 viser antall yrkesskader større enn 500 kroner per 1 000 årsverk i næringen for seksårsperioden 1991 til 1996.

Tabell 7.18 Antall yrkesskader per 1000 årsverk

Næringsgruppe Antall yrkesskader per 1000 årsverk
Jordbruk, fiske og fangst 2,445
Bygg og anlegg 1,545
Bergverk og industri 1,357
Kraft og vannforsyning 1,292
Tjenesteyting – offentlig 0,906
Transport og telekommunikasjon 0,612
Finans 0,485
Varehandel, hotell og restaurant 0,343
Gjennomsnittlig skadefrekvens 1,113

Kilde: DAYSY

Antall skader per 1 000 sysselsatte er klart størst innen jordbruk, fiske og fangst og lavest i varehandel, hotell og restaurantbransjen.

7.4.3 Ulykkesskader fordelt på skadeart

Det er sett nærmere på hvilke typer yrkesskader som er framtredende ved ulykkesskader. Her foreligger det er interessante forskjeller mellom næringene. Dette er vist i tabell 7.19.

Tabell 7.19 Prosentvis fordeling av de viktigste skadeartene for fem næringsgrupper

Skadeart Jordbruk og fiske Industri Bygg og anlegg Varehandel, hotell og restaurant Offentlig tjenesteyting
Klem, støt 27,7 15,8 16,7 19,2 16,2
Sår, rift 13,0 9,5 8,0 9,5 4,6
Tapt legemsdel 4,3 9,8 6,2 2,8 1,7
Forstuing, forvridning 12,7 11,8 13,6 16,8 18,6
Brudd 16,5 18,2 24,6 18,1 11,8
Overbelastning. 2,6 1,8 1,8 1,6 9,3
Andre årsaker 14,8 15,8 13,8 15,7 17,6
Ukjent 8,5 17,4 15,5 17,9 20,3
Sum 100,0 100,0 100,0 100,0 100,0

Kilde: DAYSY

Av tabell 7.19 ser man at for jordbruk og fiske skyldes vel 1/4 av skadene klem og støt. Denne type skader forekommer omtrent dobbelt så hyppig her som i de andre næringene.

I industrien er det brudd som er den hyppigste skadearten (18,2 prosent), men i forhold til de andre næringsgruppene er det spesielt tap av legemsdel som skiller seg ut. Her er det nok arbeid med store industrimaskiner som er spesielt risikofylt. Det er særlig trevare- og møbelindustri der disse typer skader forekommer hyppig. Skadene opptrer ofte i forbindelse med feil bruk av maskiner.

For offentlig tjenesteyting er det to typer av skader som klart skiller seg ut. Forstuing/forvridning er vanlig for denne næringsgruppen (18,6 prosent), men spesielt er overbelastning en skade som forekommer oftere enn hos de andre næringsgruppene. For offentlig tjenesteyting er denne andelen mer enn tre ganger større enn for de øvrige næringene. Ulykker som skyldes overbelastning og forstuing/forvriding inntreffer ofte i forbindelse med pasientbehandling i helsesektoren. Også for varehandel, hotell og restaurant er det en overvekt av forstuings-/forvridningsskader.

7.4.4 Sammenligning

Antall skader per 1 000 sysselsatte er klart størst i primærnæringene (jordbruk og fiske). Nesten 1/3 av skadene skjer ved klem og støt. Disse forekommer nesten dobbelt så hyppig som i de andre næringene. I industrien er det spesielt tap av legemsdel som peker seg ut. Dette kommer sannsynligvis av bruk av ulike maskiner som kan være risikofylte. Ellers er brudd hyppig forekommende i bygg og anlegg med omtrent 25 prosent av skadene. Fallulykker er også et problem i denne bransjen, og det er nærliggende å relatere det store antallet brudd til slike ulykker. For offentlig tjenesteyting er andelen av overbelastninger mer enn tre ganger større enn i de øvrige næringene. Forklaringen på dette er trolig skader i muskel- og skjellett i helse og omsorgssektoren.

7.5 Administrative kostnader

7.5.1 Innledning

Formålet med dette punktet er å belyse de administrative kostnader som påløper i folketrygden, forsikringsnæringen og Statens pensjonskasse. Vi vil også søke å sammenligne kostnadene der det er mulig. I tillegg vil vi søke å gjøre en sammenligning mot den danske Arbejdsskadestyrelsen som håndterer yrkesskadekrav på vegne av danske forsikringsselskaper.

Boks 7.3 Komponentene i kostnadene ved å ha ansatte i trygdeetaten og forsikringsbransjen

Komponentene består hovedsakelig av:

1. Gjennomsnittlig årslønn inklusive feriepenger for en oppgjørsmedarbeider, med tillegg for overtid og vikarlønn.

2. Sosiale kostnader der de viktigste postene er:

  • arbeidsgiveravgift

  • pensjonsavgifter

  • personalforsikringer

  • sykelønnsrefusjon (fratrekk)

3. Øvrige kostnader, som omfatter utgifter til:

  • arbeidsstasjon (PC og linje)

  • telefonutgifter

  • reiseutgifter

  • bilgodtgjørelse

  • kurs

  • aviser

  • velferdstiltak m.m.

4. Kostnader til kontorhold, som inneholder kostnader til:

  • leie av kontor med strøm og renholdskostnader, inkluderer også fellesareal

  • kantine

  • postavdeling

  • sikkerhet i bygget

  • forsikring av bygg og inventar

  • sentralbord

  • kontorrekvisita

  • porto

  • parkeringsplass

5. Øvrige indirekte kostnader. Her inngår IT-utgifter som drifting og utvikling av stormaskinsystemene (særskilte fagsystemer som f eks DAYSY, Infotrygd), økonomifunksjon, personalfunksjon, jurister, leger, aktuar m.m.

6. Ledelseskostnader. Omfatter både ledelse av avdeling (kan vurderes som direkte kostnad) og konsernledelse.

7.5.2 Trygdeetaten

Innledning

Ved en eventuell overføring av folketrygdenes særfordeler til forsikringsnæringen er det viktig å kartlegge hvor mange som arbeider med yrkesskadesaker og hvor mye en saksbehandler koster i trygdeetaten. På bakgrunn av de estimater som er gjort kan det anslås at ca. 150 årsverk arbeider med yrkesskadesaker i trygdeetaten, og at et årsverk i alt koster 541 892kroner.

Hvor mange arbeider med yrkesskadesaker i trygdeetaten

Trygdeetaten hadde i 2002 i snitt 7 346 årsverk. Disse fordeler seg på 470 trygdekontorer, 20 fylkestrygdekontorer (herunder hjelpemiddelsentraler og arbeidslivssentre og Folketrygdkontoret for utenlandssaker), Trygdeetatens Innkrevningssentral og Rikstrygdeverket. I trygdeetaten er det slik at det enkelte trygdekontor bemannes etter størrelsen på det område det skal betjene. Dette betyr at antall ansatte varierer, fra en til to i små kommuner og så oppover avhengig av størrelsen på kommunen. De fire største byene har bydelskontorer. Bærum trygdekontor har som det største trygdekontor i landet, cirka 100 ansatte.

Hvert trygdekontor skal behandle enhver sak som kommer inn til kontoret. Gitt den store forskjellen i bemanning på enkelte trygdekontor har en del saksbehandlere ansvar for alle områder trygdeetaten er satt til å administrere, og dermed kanskje bare behandler noen få yrkesskadesaker per år, mens det på andre kontorer med større grad av spesialisering kan være en eller flere som behandler yrkesskadesaker på heltid. Det er også stor variasjon mellom kommunene hva angår antall yrkesskadesaker de har. Som det framgår av punkt 7.4.3, vil kommuner med mye industri ha vesentlig flere yrkesskader enn kommuner hvor de fleste jobber innen servicenæringen. Disse forhold vanskeliggjør å gi noe eksakt tall på hvor mange som arbeider med yrkesskader i trygdeetaten.

Skal man gjøre et estimat av hvor mange ansatte som arbeider med yrkesskader i trygdeetaten, kan dette skje ved å kartlegge tidsbruken for forskjellige typer yrkesskadesaker og se dette i forhold til antall saker på landsbasis. Rikstrygdeverket har tidligere gjort flere studier av tidsbruk, såkalte klokkestudier. Ved disse undersøkelser kartlegger man den tid det tar å behandle hver sak. Dette danner så grunnlag for gjennomsnittstider per sak og kan, ved å se dette opp mot sakstilgangen, gi grunnlag for å estimere hvor mange som arbeider med yrkesskadesaker. Denne type klokkestudier er imidlertid bare gjort ved behandling av skademelding, menerstatning og klager/anker. På bakgrunn av klokkestudier ved trygdekontorer legger Rikstrygdeverket til grunn at skademeldinger tar 1 time å behandle, menerstatning fire timer og klager/anker fire timer. Dette gjelder kun den rendyrkede tidsbruken på trygdekontoret. I tillegg kommer administrasjon (30 prosent) og personlig tid (17,65 prosent). Dersom saken også behandles på fylkestrygdekontor, vil denne tiden komme i tillegg. Statistisk Sentralbyrå legger til grunn at et årsverk er 1 695 timer.

Det er på bakgrunn av dette, og sammenliknet med antall saker som kommer inn på disse områdene (se punkt 7.2.2), grunn til å tro at anslagsvis 113 personer arbeider full tid med skademeldinger, menerstatningskrav og klager/anker på yrkesskadeområdet i trygdeetaten.

For krav om andre særfordeler ved yrkesskade, er det ikke gjort tilsvarende studier. Med unntak for ytelser etter folketrygdloven kapittel 5 (Stønad ved helsetjenester), må en anta at ytterligere behandling av eventuelle særfordeler ikke tar vesentlig tid. Dette skyldes dels at krav om slike ytelser uansett må vurderes av trygdeetaten og dels at det ikke dreier seg om spesielt mange saker. Rikstrygdeverket antar at det i året behandles cirka 35 000 saker per år hvor det er spørsmål om særfordeler etter kapittel 5. I gjennomsnitt antas sakene å ta en halv time inkludert administrasjon og personlig tid. Basert på dette anslaget skulle 10 årsverk gå med til behandlingen av særfordeler etter kapittel 5.

Alle trygdekontor og fylkestrygdekontor har knyttet til seg leger som hjelper til med å vurdere de krav som kommer inn. Per april 2002 er det totalt 78 årsverk i trygdeetaten. De rådgivende legene er vanligvis ansatt etter en fast stillingsbrøk med alt fra 6 timer per uke og opp til full stilling. Det totale antall leger som er ansatt i trygdeetaten er derfor omlag dobbelt så høyt. Av Rikstrygdeverkets statistikk for rådgivende leger 10 framgår at i 2000 var ni prosent av alle skriftlige framlegg for rådgivende lege spørsmål som knyttet seg til krav etter folketrygdloven kapittel 13. Det foreligger ikke statistikk på hvor mange framlegg som gjaldt spørsmål om særfordeler etter folketrygdlovens øvrige kapitler. Statistikken er dessuten kun basert på antall saker som er forelagt for rådgivende lege, ikke på hvor lang tid rådgivende lege har brukt på saken. Det skal bemerkes at saker etter kapittel 13 nok er vanskeligere enn gjennomsnittet av saker etter øvrige kapitler i folketrygdloven. Dersom en tar høyde for også disse forhold, vil en anta at det totalt er 15 leger som jobber med yrkesskadesaker på full tid.

I tillegg til dette har Fylkestrygdekontoret i Oslo, Yrkessykdomskontoret knyttet til seg 11 spesialister innenfor forskjellige medisinske fagfelt. Disse jobber som konsulenter og blir honorert for hver sak de avgir uttalelse i. Det er derfor vanskelig å beregne hvor mange årsverk dette faktisk utgjør, men en kan anslå at det tilsvarer 2 årsverk.

Med de ovenfor nevnte forutsetninger og reservasjoner, vil dette estimat totalt gi 140 årsverk som jobber med yrkesskader i folketrygden.

En annen måte å estimere antall årsverk er å henvende seg til flere trygdekontorer og be disse angi hvor mye tid de bruker på yrkesskadesakene. Dette tallet vil inkludere all saksbehandling av særfordeler, anke/klagebehandling, samt også tidsbruk på henvendelser fra publikum, advokater, etc. Etter rundspørring til flere kontorer av forskjellig størrelse og beliggenhet synes det å gå med ett årsverk per 30 000 innbyggere på trygdekontornivå. Dette tilsvarer omlag 150 årsverk. I tillegg kommer klage-/ankebehandling på fylkesnivå. Ved samme tilnærming kan det tyde på at tallet her er cirka ti årsverk. I tillegg kommer Fylkestrygdekontoret i Oslo, Yrkessykdomskontoret med seks årsverk. En tilsvarende undersøkelse overfor de rådgivende leger har vist ett årsverk per 200 000 innbyggere, noe som gir ca 23 fulltidsstillinger. Med Yrkessykdomskontorets medisinske konsulenter i tillegg, jf. over, skulle dette gi totalt 185 årsverk.

Begge estimater er som det framgår beheftet med svært mye usikkerhet. Mens estimatet på bakgrunn av antall saker og tidsforbruk per sak må anses som et minimumsanslag, synes estimatet på bakgrunn av intervjuene å være et maksimumsanslag. Vurderes disse to tilnærmingsmåter opp mot hverandre kan et samlet estimat være at ca. 150 årsverk i trygdeetaten brukes til å behandle yrkesskadesaker.

Hvor mye koster et årsverk i trygdeetaten

For å kartlegge kostnader per årsverk i trygdeetaten som arbeider med generell saksbehandling, tas det utgangspunkt i lønnsutgifter til saksbehandlere, ledere og støttepersonell samt driftsutgifter og andre utgifter knyttet til hele virksomheten.

Fordi det er svært vanskelig å gjennomføre en slik undersøkelse med nesten 7 500 ansatte ble kartleggingen basert på innrapporterte tall fra fylkestrygdekontorene Telemark og Oppland til Rikstrygdeverket per 31. desember 2002. Det er også hentet inn tall for Rikstrygdeverket og for hele etaten. Grunnlaget for beregning av kostnader per trygdeansatt med generell saksbehandling omfatter seks punkter, se tabell 7.20.

Kostnadene fra de to fylkene samsvarer i stor grad med hverandre. Det eneste som skiller fylkene fra hverandre er kostnadene til ledelsen og administrasjonen, som er på noen tusen kroner.

Tabell 7.20 Kostnader per årsverk i trygdeetaten som arbeider med generell saksbehandling i 2002-kroner

  Beløp I prosent
1. Lønn 271 562 50,11
2. Sosiale kostnader 60 830 11,23
3. Ledelse og støttepersonell 111 578 20,59
4. Varer og tjenester 37 462 6,91
5. Drift av bygg og anlegg 56 029 10,34
6. Annen anskaffelse 4 432 0,82
Sum 541 892 100,00

Den estimerte kostnaden per saksbehandler i trygdeetaten er 541 892 kroner. Brutto lønn utgjør den største prosentandelen av årsverkskostnadene. Dernest kommer de indirekte kostnader. Ved oppretting av nye stillinger i 2002 ble trygdeetaten tilført om lag 410 000 kroner per årsverk. Summen skulle inkludere lønn, sosiale avgifter og driftskostnader.

7.5.3 Yrkesskadeforsikring i forsikringsselskapene

Innledning

I regi av Finansnæringens Hovedorganisasjon er det foretatt undersøkelser og beregninger av driftskostnadene ved yrkesskadeforsikringen. Undersøkelsen er gjennomført i fem selskaper som til sammen har en markedsandel for yrkesskader på 92,2 prosent per 30. juni 2001 (basert på antall forsikrede). Utformingen av prinsippene for undersøkelsen har skjedd i samråd med NHO, og de innsamlede data er kvalitetssikret av en ekstern konsulent. En del av resultatene fra denne undersøkelsen er omtalt nedenfor.

Kostnader ved administrering av yrkesskadeforsikringen

Kostnadene for yrkesskadeforsikring er beregnet med utgangspunkt i kostnader som påløper i forbindelse med:

  • selskapenes behandling av anmeldte krav (oppgjørskostnaden),

  • selskapenes salg og fornyelser av yrkesskadeforsikringer.

Innen hver av disse to hovedaktivitetene, er det beregnet en årsverkskostnad og det antall årsverk som er involvert i aktiviteten. Produktet av disse størrelser utgjør den årlige driftskostnaden for hovedaktiviteten. De samlede driftskostnader for yrkesskadeforsikringen for regnskapsåret framkommer som summen av driftskostnadene for hovedaktivitetene oppgjør og salg.

Alle kostnadstall er basert på regnskapstall (2000 og 2001) og budsjettall (2001) innhentet fra selskapene. Alle de tall som inngår i årsverkskostnaden er kontrollert i forhold til de grunnlag som er levert fra selskapene. Tabell 7.21 viser årsverksfordelingen på de ulike aktivitetene i 2001.

Tabell 7.21 Årsverksfordeling salg og oppgjør av forsikring med støttefunksjoner

Funksjon Antall årsverk I prosent
Oppgjør 49,4 23,00
Salg 84,3 39,25
Polise1) 21,4 9,96
Risikovurdering2) 21,7 10,10
Støttefunksjoner3) 38,0 17,69
Sum 214,8 100

1) Fire av selskapene har vurdert tidsbruken per kontrakt i forbindelse med nytegning, fornying og eventuelle endringer i avtaleperioden til 11 minutter per kontrakt per år for direkte salg. Tidsbruken for fornyelse er vesentlig lavere enn dette. Polisearbeidet for kontrakter som kommer inn via megler og storkunde, er mer komplisert og kommer totalt sett opp i nesten en time evt. 59 minutter per kontrakt per år. Her er det heller ingen vesentlig forskjell i tidsbruk på fornying og nytegning.

2) Årsverksforbruket i forbindelse med risikovurdering er basert på de ressurser som selskapene har allokert til dette formålet. Dette er dels uttrykt gjennom konkret tidsbruk i forbindelse med megler- og storkundesegmentet, der risikovurderingen ofte gjøres i tilknytning til den enkelte kontrakt.

3) Støttefunksjonene omfatter alle de funksjoner som kreves for å drive et forsikringsselskap fra ledelse (9 årsverk) til kontormedarbeidere og kantinefunksjon (8 årsverk).

Kostnadsundersøkelsens resultater for 2001 er oppsummert i tabell 7.22 og 7.23.

Tabell 7.22 Resultater av kostnadsundersøkelsen i yrkesskadeforsikring for 2001

Kostnadsart Beløp i mill kr
Skadeoppgjør 52,3
Sum salg 158,4
Sum driftskostnader 210,7

Tabell 7.23 Resultater av kostnadsundersøkelsen i yrkesskadeforsikring for 2001

Salg Beløp i mill kr
Direkte salg 61,2
Megler og storkundesalg 27,5
Meglerprovisjon 24,4
Poliseproduksjon 22,5
Risikovurdering /analyse 22,8
Sum salg 158,4

Kostnadene gir uttrykk for både de direkte kostnader ved å utføre aktiviteten (oppgjør og salg) og de indirekte kostnadene, som gir uttrykk for de kostnader som påløper for funksjoner som kommer i tillegg til hovedaktiviteten. Av de indirekte kostnadene er det særlig kostnader i forbindelse med IT som dominerer. Disse er oppgitt til 26,9 mill. kroner, der 7,2 mill. kroner er allokert til skadeoppgjør.

Som nevnt innledningsvis er et av formålene å sammenligne kostnadsnivået i forsikringsnæringen, Statens Pensjonskasse, folketrygden og den danske Arbejdsskadestyrelsen. I de tre sistnevnte organer vil det ikke, eller i svært beskjeden grad, påløpe kostnader til annet enn oppgjør av skader. Den videre framstilling vil derfor bli konsentrert om kostnader i forbindelse med behandling av krav fra skadelidte.

Nærmere om beregning av oppgjørskostnadene i forsikringsnæringen

I beregningen er det tatt utgangspunkt i gjennomsnittlig saksbehandlingstid for henholdsvis null-krav (dvs. krav med lavere erstatningsutbetaling enn 500 kroner) og krav med erstatningsutbetalinger minst 500 kroner. Det er gjennomført tidsestimater i to selskaper for å beregne tidsforbruk på behandling av null-krav. Tidsstudiene gir et nivå på 30 til 45 minutter per sak. I tidsestimatet på 45 minutter er det lagt inn 10 minutter til håndtering av kravet ved den lokale enheten som tar i mot kravet; yrkesskader gjøres opp sentralt, men registreres ofte lokalt.

Selskapenes normtall varierer noe fra litt i underkant av 200 nye krav per medarbeider per år til opp mot 250 nye krav per medarbeider. Selskaper med de høyeste normtallene har over tid hatt større null-skadeandeler enn selskaper med lavere normtall.

På grunnlag av normtall for antall nye krav per oppgjørsmedarbeider, er det beregnet et tidsforbruk på 16 til 20 timer per reell sak. Beregningen er basert på følgende forutsetninger; 200 nye skader per år per saksbehandler, null-skadeandel mellom 60 og 70 prosent og 1 343 effektive arbeidstimer per år.

Et normtall på 200 årlige krav per medarbeider med en andel reelle krav på 37 prosent (dette tilsvarer gjennomsnittet for perioden 1991 til 2000) gir et tidsbruk på 16,9 timer for hvert reelt krav. På null-kravene (126 krav av 200) brukes 94,5 timer og på de resterende reelle krav (74 krav av 200) brukes 1 248,5 timer (1 343–94,5). Dette tilsvarer gjennomsnittlig 16,9 timer per reelt krav.

Årsverkskostnaden innen oppgjør

Årsverkskostnaden er knyttet til direkte utgifter som påløper ved å ha en person i arbeid, og indirekte felleskostnader som fordeles per hode i organisasjonen. De indirekte felleskostnader gir uttrykk for de kostnader som påløper som en konsekvens av at aktiviteten utøves innenfor rammen av et forsikringsselskap og ikke for eksempel et eksternt oppgjørskontor. I tabell 7.24 beskriver punktene 1 til 4 de direkte kostnadene, og punktene 5 og 6 de indirekte kostnader ved å ha en person i arbeid.

Tabell 7.24 Årsverkskostnad i 2001 ved oppgjør av yrkesskader i forsikringsnæringen

Kostnadsart Beløp I prosent
1. Lønn 373 814 35,28
2. Sosiale kostnader 74 851 7,06
3. Øvrige direkte kostnader 73 000 6,90
4. Kontorkostnader med mer 121 702 11,49
5. Øvrige indirekte kostnader 255 890 24,15
6. Ledelseskostnader 160 188 15,12
Sum 1 059 445 100

Undersøkelsen viser at de fire første komponentene utgjør 60,7 prosent av årsverkskostnaden. De resterende 39,3 prosent skyldes fordelte indirekte kostnader. Med unntak av kostnader relatert til avdelingsledelsen, er i all hovedsak de øvrige indirekte kostnader fordelt på hver enkelt ansatt i forsikringsselskapet. Store deler av de indirekte kostnader er kostnader som ikke er reelle om en betrakter dette som en ren oppgjørsfunksjon. Men det er kostnader som vil påløpe fordi dette er en del av et forsikringsselskap, med de funksjoner som et forsikringsselskap må ha.

Når det foretas sammenligninger mot prisnivå for ekstern oppgjørsbehandling, vil det bare være komponentene 1 til 4 med tillegg for kostnader relatert til avdelingsledelse som skal inngå i sammenligningen.

Selskapene har oppgitt antall effektive arbeidstimer i et år til 1 343. Et årlig timetall på 1 343 tilsvarer en gjennomsnittlig total timepris på 789 kroner når postene 1 til 6 inkluderes. Legger en til grunn postene 1 til 4 og legger til for avdelingsledelse, blir timeprisen 509 kroner. Dersom den totale IT-kostnaden inkluderes, øker timekostnaden til 616 kroner.

Til sammenligning kan nevnes at private oppgjørsfirmaer lå på en timepris på 750 kroner og derover for personskadeoppgjør før det ble moms på tjenester. Etter 1. juli 2001 vil dette kunne resultere i en timepris på 930 kroner per time.

For 2001 er prisen for en null-skade i overkant av 590 kroner og prisen for et reelt krav i overkant av 13 300 kroner (inklusive alle indirekte kostnader). Fordelingen av krav på henholdsvis null-krav og reelle krav er dermed av avgjørende betydning for kostnadsnivået for oppgjør av yrkesskadekrav.

Tabell 7.25 viser antall årsverk og kostnaden per krav for perioden 1991 til 2000.

Årsverkskostnaden er inflasjonsjustert og gitt i 2001 kroner.

Tabell 7.25 Antall årsverk ved oppgjør av yrkesskadeforsikring og kostnad per krav

Meldt år Antall årsverk oppgjør Totalkostnad per krav
1991 4,6 3705
1992 11,5 4413
1993 14,9 4367
1994 18,2 3699
1995 21,1 3759
1996 25,1 3803
1997 30,7 3903
1998 36,5 3991
1999 42,8 4672
2000 46,1 5600
2001 49,4  

Fordelingen mellom null-krav og reelle krav sammen med lønnsnivå for oppgjørsmedarbeider/saksbehandler er også av avgjørende betydning for sammenligningen av kostnadsnivå for folketrygden, de norske forsikringsselskapene, Statens Pensjonskasse og den danske Arbejdsskadestyrelse.

7.5.4 Særskilt om statlig sektor. Statens Pensjonskasse

Statens Pensjonskasse (SPK) ble fra og med 2. januar 2001 omdannet til forvaltningsbedrift. Det ble innført en økonomimodell hvis mål er å framskaffe et styringsverktøy som viser de reelle økonomiske verdiene og de faktiske økonomiske bevegelsene i Statens Pensjonskasse og de pensjons- og forsikringsordninger som administreres.

Hovedprinsippet i modellen er at en gjør et økonomisk skille mellom pensjons- og forsikringsordningene og det administrative apparatet i SPK som forvalter og administrerer ordningene. I regnskapsmessig forstand er det opprettet et selskap for pensjons- og forsikringsordninger og et selskap for administrasjonsapparatet.

Seksjon Forsikring (FSY) er en egen resultatenhet i SPK Forvaltningsbedrift. Alle kostnader med unntak av felleskostnader (husleie, strøm etc.) kan henføres direkte til resultatenheten eller støttefunksjonen. Estimater for kostnader fastsettes i den årlige budsjettprosessen, og dette vil typisk være kostnader i forhold til lønn, kompetanseoppbygging, konsulent, hard- og software i IT-avdelingen. Felleskostnadene vil i utgangspunktet være avhengig av antall ansatte i SPK Forvaltningsbedrift, og fordeles etter antall ansatte i resultat- og støtteenhetene.

FSY i Statens Pensjonskasse har totalt 8,6 årsverk, inkludert avdelingsledelse og forværelsesfunksjon. Behandling av krav om gruppeliv, samt arbeid med gruppelivspremien i henhold til Hovedtariffavtalen i staten § 23, har totalt 1,5 årsverk.

Nær 4,6 årsverk er direkte knyttet til oppgjør av krav i henhold til lov om yrkesskadeforsikring og yrkesskadebestemmelsene i HTA § 24. For øvrig er FSY i Statens Pensjonskasse part ved saker som føres for domstolene, og overfor Forsikringsklagekontoret. Dette er holdt utenfor i oppgjørskostnaden i FNHs kostnadsundersøkelse. I tillegg har FSY ansvar i SPK for innkreving av yrkesskadepremier fra de enkelte arbeidsgiverne. Se tabell 7.26 for kostnadsoversikt for 2001.

Tabell 7.26 Kostnadsoversikt for «Seksjon Forsikring» for 2001

Kostnadsart Beløp I prosent
1. Lønn 282 517 33,11
2. Sosiale kostnader 66 880 7,83
3. Øvrige direkte kostnader 39 228 4,59
4. Kontorkostnader med mer 105 556 12,37
5. Øvrige indirekte kostnader 220 401 25,83
6. Ledelseskostnader 138 504 16,23
Sum 853 086 100

Kilde: Statens Pensjonskasse

7.5.5 Den danske Arbejdsskadestyrelsen

Her skal det gis en kort oppsummering av administrasjonen av den danske Arbejdsskadestyrelsen. For nærmere beskrivelse, se kapittel 5. Videre gis det en kort beskrivelse av behandlingen av arbeidskader i det danske forsikringsselskapet Tryg.

I 2002 var det totalt 32 727 skader og sykdommer som ble meldt til Arbejdsskadestyrelsen. Forsikringsselskapene avgjør i tillegg til disse ca. 45 000 saker i året som gjelder mindre skader/sykdommer («bagatellskader»).

I år 2002 var det tilknyttet 280,1 årsverk til Arbejdsskadestyrelsen, og 144,5 av årsverkene gikk med til å behandle yrkesskadesaker. De resterende fordeler seg på blant annet departementsoppgaver, private erstatningssaker m.m.

Arbejdsskadestyrelsen får ikke statlig tilskudd, og må derfor basere seg på inntekter ved behandling av yrkesskadesaker og andre saker. Forsikringsselskapene, statlige institusjoner, kommuner mv. betaler for behandlingen av yrkesskader som meldes til Styrelsen. Det samme gjelder for veiledende uttalelser i private saker. Inntektene oppkreves per meldt yrkesskade og per anmodning om en veiledende uttalelse i private saker (stykkpris). Den økonomiske planleggingen avhenger derfor av muligheten for å danne et realistisk bilde over forventede inntekter, og utgiftsnivået må tilpasses deretter.

Tabell 7.27 Kostnader per årsverk i 2002. Danske kroner

Kostnadsart Beløp I prosent
1. Lønn 352 899 61
2. Sosiale kostnader 39 432 7
3. Øvrige direkte kostnader 43 530 7
4. Kontorkostnader med mer 66 257 11
5. Øvrige indirekte kostnader 78 720 14
6. Totalt 580 838 100

Kilde: Arbejdsskadestyrelsen

Totalsummen av punktene 1 til 5 i oppstillingen er 580 838 danske kroner. Totalt antall årsverk i 2002 er 280,1. Totale kostnader blir 162,7 mill danske kroner (280,1 x 580 838). For å kunne sammenligne årsverkskostnadene med forsikringsnæringen i Norge tar man de totale kostnadene i Danmark og deler på antall årsverk som arbeider med yrkesskadesaker, årsverkskostnadene utgjør da 1 125 951 danske kroner (162,7/144,5).

Lønn til Arbejdsskadestyrelsens ledelse registreres ikke særskilt, og er således inkludert i den gjennomsnittlige årslønn som framgår av punkt 1 i tabell 7.27. Punkt 1 tilsvarer således både punkt 1 og 6 i tabell 7.24 og 7.26.

Kostnadene som forsikringsselskapene har ved å behandle yrkesskadesaker er ikke inkludert i tabell 7.27. Utvalget har derfor innhentet opplysninger fra det danske forsikringsselskapet Tryg. Dette selskapet har en markedsandel innenfor yrkesskadeområdet som per mars 2003 utgjorde ca. 23 til 24 prosent. I Tryg går det med 8,8 årsverk til å behandle yrkesskadesaker. Skadebehandlingen består blant annet av vurdering av bagatellsaker, behandlingsutgifter, oversendelse av saker til Arbejdsskadestyrelsen, vurdering av avgjørelsen i forbindelse med anke til Den Sociale Ankestyrelsen, reserveavsettelser, erstatningsutbetalinger, administrasjon og avstemning av løpende ytelser, faglig kompetanseutvikling m.m.

Tryg kan ikke gi en oversikt over kostnader per årsverk som arbeider med yrkesskade. Dette fordi funksjonene i forhold til arbeidsskade er plassert i ulike deler av selskapet.

7.5.6 Sammenligning

Innledning

Det følger av mandatet at utvalget skal vurdere om det kan være hensiktsmessig å ha en annen organisering på yrkesskadeområdet enn i dag. En totalvurdering av de administrative kostnadene i dagens flersporede ordninger er av betydning for en eventuell omlegging og sammenslåing. Det er også viktig bakgrunnsmateriale for finansiering av en framtidig ordning, se kapittel 14 og 16. Formålet med dette punktet er å forsøke å sammenligne kostnadsnivået i folketrygden, forsikringsnæringen, Statens Pensjonskasse og den danske Arbejdsskadestyrelsen, se punkt 7.5.1.

En sammenligning av de administrative kostnadene

Årsverkskostnadene i trygdeetaten, forsikringsnæringen, Statens Pensjonskasse og Arbejdsskadestyrelsen varierer fra 541 892 kroner per år i trygdeetaten til 1 059 445 kroner per år i forsikringsnæringen. Se tabellene 7.20, 7.24, 7.26 og 7.27. For den danske Arbejdsskadestyrelsen er kostnadene gjengitt i danske kroner. Mens tallene fra forsikringsnæringen og Statens Pensjonskasse er fra 2001, er tallene fra Arbejdsskadestyrelsen og trygdeetaten fra 2002.

I dette punktet vil utvalget sammenligne kostnadene for å forsøke å gi en forklaring på hvorfor årsverkskostnadene varierer så mye.

Lønnskostnadene i trygdeetaten, forsikringsnæringen, Statens Pensjonskasse og Arbejdsskadestyrelsen er henholdsvis 271 562, 373 814, 282 517 og 352 899 kroner per år per årsverk.

Når kostnader per saksbehandlerårsverk i trygdeetaten sammenlignes med forsikringsselskapene og Statens Pensjonskasse, ligger den gjennomsnittlige lønnen til en oppgjørsarbeider i forsikringsselskapene 25 000 kroner høyere enn lønnen til en leder i trygdeetaten, og 100 000 kroner høyere enn en saksbehandler. Videre er det store forskjeller i lederlønninger i trygdeetaten og forsikringsselskapene. Lønnskostnaden er imidlertid ikke fullt ut sammenlignbar i trygdeetaten og forsikringsnæringen. Dette da lønn i forbindelse med overtid og vikarer er inkludert i tallene fra forsikring, mens det ikke er inkludert i tallene fra trygdeetaten. Forskjell i bruk av overtid og vikar forklarer rundt 20 000 kroner av forskjellen på saksbehandlernivå. Lønnskostnaden i forsikringsnæringen gjenspeiler nivået for en gruppe med en særskilt spisskompetanse, som har en lønn som avviker fra det generelle lønnsnivå for saksbehandlere i forsikringsnæringen. Lønnskostnaden for trygdeetaten gir uttrykk for et gjennomsnittlig lønnsnivå for saksbehandlere. Lønnsnivåene er derfor ikke fullt ut sammenlignbare, uten at dette kan forklare hele forskjellen mellom trygdeetaten og forsikringsnæringen.

Lønnskostnadene i Statens Pensjonskasse er 282 517 kroner per år. Tallene fra Statens Pensjonskasse gjelder kun 8,6 årsverk, og gruppen består av flest akademikere.

Lønnskostnadene i Arbejdsskadestyrelsen er om lag 350 000 kroner per år per årsverk. Lønn til Arbejdsskadestyrelsens ledelse registreres ikke særskilt, og er således inkludert i denne summen.

Det er ingen vesentlige forskjeller når det gjelder utgiftene til de sosiale kostnadene i trygdeetaten, forsikringsnæringen, Statens Pensjonskasse og Arbejdsskadestyrelsen.

Øvrige direkte kostnader i forsikringsnæringen er om lag 73 000 kroner. I trygdeetaten kalles posten «Varer og tjenester» og utgjør om lag 38 000 kroner. I trygdeetatens tall er ikke kostnader til PC inkludert, mens dette er inkludert med 30 000 kroner i tallene fra Statens Pensjonskasse og forsikringsnæringen. Når dette legges til, blir disse kostnadene om lag det samme. I Statens Pensjonskasse og Arbejdsskadestyrelsen er de øvrige direkte kostnadene henholdsvis 39 228 og 43 530 kroner per år per årsverk.

Kostnader til kontorhold omfatter en lang rekke underposter som er spesifisert i 7.5.1. I forsikringsnæringen er kostnadene om lag 120 000 kroner, men utgiftsomfanget er større enn det som er lagt til grunn for trygdeetaten. Dette vanskeliggjør en direkte sammenligning. Trygdeetaten har hentet tallene fra regnskapsposten « Bygg og anlegg », og posten utgjør om lag 56 000 kroner. Kostnadene i trygdeetaten er ikke rene husleieutgifter. Det varierer om kostnadene i trygdeetaten inkluderer strøm og vask, mens dette er inkludert i forsikringsnæringen. Dette fordi de ulike trygdkontorene har ulike vilkår i sine husleiekontrakter.

I Statens Pensjonskasse og Arbejdsskadestyrelsen er kostnadene til kontorhold henholdsvis om lag 105 000 og 66 000 kroner per år per årsverk.

Det er vanskelig å sammenligne posten «Kostnader til kontorhold», da forsikringsnæringen og trygdeetaten ikke har tatt med de samme utgiftene i denne posten. Noe av forklaringen kan imidlertid være at landets 470 trygdekontor har lavere husleieutgifter enn forsikringsselskapenes kontorer. Fylkestrygdekontorene og trygdekontorene ligger geografisk spredt over hele landet. Utgifter til trygdekontorene utenfor by-sentrene er normalt lavere enn trygdekontorer i by-sentrene. Når man tar gjennomsnittet av driftsutgiftene til alle trygdekontorene i Norge vil man få et lavt tall. Dette kan begrunnes med at det er flere trygdekontorer som ligger ute i distriktene enn i bykjernene. Dette i motsetning til forsikringsnæringen hvor kontorene primært er lokalisert i byene og større tettsteder med relativt sett høyere husleie.

Øvrige indirekte kostnader omfatter blant annet IT utgifter, personalfunksjon, drift, leger m.m. Forsikringsnæringens og Statens Pensjonskasses utgifter for indirekte kostnader utgjør henholdsvis om lag 256 000 og 220 000 kroner per årsverk. Trygdeetaten har ikke en tilsvarende post i sin oppstilling, men kostnadene er for en stor del likevel tatt med i under post 3, ledelse og administrasjon. I dette punktet er de indirekte kostnader knyttet til all ledelse og administrasjon tatt inn, herunder er hele Rikstrygdeverket definert som støttefunksjon. Når det gjelder IT-utgifter har trygdeetaten tatt med de kostnader som er knyttet til EDB-avdelingen i Rikstrygdeverket. Kostnadene til basis drift og vedlikehold av IT er også tatt med. Dette tilsvarer ca. 25 000 kroner per årsverk og er også lagt inn under post 3, ledelse og administrasjon. Derimot er ikke de kostnader som Rikstrygdeverket har til utbetaling av de månedlige pensjonsutbetalinger tatt med. I forsikringsnæringen utgjør drift av IT vel 107 000 kroner per årsverk. I forsikringsnæringen er det også slik at store deler av kostnadene til drift oppstår i tilknytning til oppgaver som ikke har tilknytning til oppgjør av yrkesskader (for eksempel all aktivitet i forbindelse med forsikringsavtalene). Basert på en totalvurdering, ble disse kostnadene inkludert i årsverkskostnaden for forsikringsnæringen, mens dette ikke fullt ut er gjort for trygdeetaten. I forsikringsselskapene er utviklingskostnadene inkludert med vel 37 000 kroner, uavhengig om dette har sammenheng med oppgjør av yrkesskader eller ikke. Trygdeetaten har ikke tatt med utviklingskostnadene på IT-siden, da disse i liten grad har sammenheng med kostnader knyttet til saksbehandling av yrkesskadesaker (dette dreier seg for eksempel om kostnader knyttet til utvikling av nytt bidragssystem, ny hjelpemiddelapplikasjon, osv.).

Forsikringsnæringen har inkludert blant annet støttefunksjon, regnskap, lønn personal i indirekte kostnader. I trygdeetaten ligger stort sett personalansvaret hos trygdesjefene. Fylkestrygdekontorene har imidlertid egne ansatte som arbeider med personal og regnskap. Disse utgiftene er inkludert i post 3, ledelse og administrasjon. I sin oppstilling har også trygdeetaten tatt med støtteårsverk inn i årsverksforbruket (for eksempel leger), mens forsikringsnæringen har lagt dette inn i årsverkskostnaden.

Trygdeetaten har inkludert ledelse i post 3. Forsikringsnæringen har en egen post for ledelseskostnader. Denne posten utgjør om lag 160 000 kroner per år. Statens Pensjonskasse har også egen post for ledelseskostnader, denne utgjør om lag 139 000 kroner per år.

Fylkestrygdekontorene har egne driftsregnskap. Når det gjelder stønadsregnskap, så arbeider alle saksbehandlere i trygdeetaten med å legge dette inn i datasystemet. I tillegg arbeider en del spesialpersonell med stønadsregnskapet. Utgiftene til driftsregnskap og stønadsregnskap er inkludert i tallene i post 3, ledelse og administrasjon.

Trygdeetaten benytter seg svært sjelden av ekstern bistand til arbeidet med IT, det på grunn av lønnsnivået i etaten som gjør det billigere å ansette egne medarbeidere. I forsikringsnæringen derimot har flere selskaper outsourcet denne tjenesten. Siden årsverkskostnadene er beregnet med basis i 2001, da det ble innført moms på tjenester, er dette med på å øke denne kostnaden.

Kostnadsanalyser

Det foreligger kostnadsanalyser fra forsikringsnæringen knyttet til informasjon og markedsføring (salg), risikovurdering og skadeforebyggende virksomhet, administrasjon av avtaler, samt skadeoppgjørskostnader. Fra trygdeetaten og fra statens egen ordning i regi av Statens Pensjonskasse foreligger kun data knyttet til skadeoppgjør. Dette er naturlig, da verken trygdeetaten eller Statens Pensjonskasse har tilsvarende funksjoner som et forsikringsselskap i markedskonkurranse må ha.

Generelt kan man betrakte de kostnader som påløper i forsikringsnæringen med hensyn til markedsføring som den pris man må betale for å oppnå konkurranse mellom flere aktører mht. prisdifferensiering, rådgivning og driftsservice, slik Stortinget forutsatte da yrkesskadeforsikringsloven ble vedtatt. At også markedet verdsetter, og ønsker å betale for, slike tjenester viser den kraftige veksten man har sett siden 1990 når det gjelder bedrifters bruk av forsikringsmeglere. I et marked med fri konkurranse kan det ikke være tjenlig å forsøke å regulere kostnader til markedsføring administrativt. Disse vil måtte holdes nede gjennom at det stimuleres til priskonkurranse mellom markedsaktørene, det vil si forsikringsmeglerne og selskapenes egne serviceenheter.

Kostnader knyttet til risikovurdering og skadeforebyggende virksomhet påløper som følge av man har valgt en forsikringsmodell for ordningen. I tillegg til kvalitet på saksbehandlingen er risikovurdering (underwriting) det viktigste konkurranseparameter i et forsikringsmarked. Risikovurderingen er et nødvendig verktøy for å få til den prisdifferensiering som Stortinget ønsket. Både for høy og for lav pris vil true selskapets overlevelsesevne i markedet. Skadeforebyggende virksomhet vil på samme måte redusere selskapets risikoeksponering, og omfanget av slik virksomhet vil således styres av kost/nytte. Både prisdifferensieringen og den skadeforebyggende aktiviteten bidrar over tid til færre skader, og at bedriftene opplever det som lønnsomt å forebygge yrkesskader.

Både kostnader til risikovurdering, skadeforebygging og øvrige administrasjonskostnader knyttet til yrkesskadeordningen vil inngå i selskapenes totale samlede kostnader. Disse utgjør det tredje viktigste konkurranseparameter (etter risikovurdering og skadeoppgjør) i forsikringsnæringen. Et velfungerende marked bør vedlikeholde det nødvendige press på slike kostnader, og lite kostnadseffektive selskaper vil over tid prise seg ut av markedet. I forsikringsvirksomhetsloven § 7–5 er selskapene pålagt å fordele sine samlede kostnader korrekt mellom de ulike forsikringsbransjer.

Utvalgets konklusjon

Utvalget er kommet til at det er svært vanskelig å sammenligne de administrative kostnadene i trygdeetaten, forsikringsnæringen, Statens Pensjonskasse og Arbejdsskadestyrelsen. Noe av forklaringen er at det er benyttet ulik beregningsmåte, at ikke alle har med de samme komponentene i de ulike postene, og at noen har med flere komponenter i postene.

Utvalget vil bemerke at det er en totalvurdering av de administrative kostnadene i dagens flersporede ordninger som etter utvalgets syn er av betydning for en eventuell omlegging og sammenslåing. Dette behandles i kapittel 18 Økonomiske og administrative kostnader.

7.6 Saksbehandling

7.6.1 Innledning

Det følger av utvalgets mandat at hensynet til å sikre skadelidte et raskt, korrekt og effektivt oppgjør skal ivaretas og stå sentralt. I punkt 7.6.2 og 7.6.3 beskrives saksbehandlingstiden i trygdeetaten og forsikringsnæringen. I punkt 7.6.4 er det foretatt en sammenligning.

Hendelsesforløpet i en yrkesskadesak kan deles opp i flere stadier som knytter seg til ulike tidspunkter:

Trygdeetaten:

  • skadetidspunktet

  • meldetidspunktet

  • godkjenning av skaden som yrkesskade

  • vedtakstidspunktet (ved søknad om flere ytelser, vil det foreligge flere vedtak)

  • utbetaling av ytelsen(e)

Forsikringsnæringen:

  • skadetidspunktet

  • meldetidspunktet

  • delutbetaling (akonto)

  • oppgjørstidspunktet (oppgjort samtlige ytelser, men slik at nye oppgjør kan foretas i framtiden dersom det skjer forverrelse eller nye skader)

For personer som blir varig uføre på grunn av en yrkesskade, vil skadelidte som regel gjennomgå rehabilitering eller attføring en eller flere ganger før det konkluderes med at arbeidsevnen er varig redusert.

Når det inntreffer en ulykkesskade på arbeidsplassen som medfører en personskade, skal arbeidsgiver så snart som mulig sende en skademelding til trygdeetaten. Det samme gjelder dersom det foreligger mistanke om en yrkessykdom. Meldinger om skader eller sykdommer anses kun som krav om godkjennelse av skaden/sykdommen. Dersom vedkommende mener at kravet utløser rettigheter etter folketrygdloven, må han eller hun også sette fram krav om de ulike ytelsene. Den samlete saksbehandlingsperioden i trygdeetaten er perioden fra en skade inntreffer og fram til det tidspunktet skadeomfanget er endelig avklart og alle krav om relevante ytelser er avgjort.

I forsikringsnæringen er meldetidspunktet starttidspunktet for saksbehandlingen. Den skadede sender kun en enkelt melding til forsikringsselskapene som utløser alle krav samtidig.

Trygdeetaten og forsikringsnæringen har som det framgår ulik praksis angående hvilket tidsrom som medregnes i en saksbehandlingsperiode ved behandlingen av yrkesskader.

7.6.2 Saksbehandlingsprosessen i trygdeetaten

Saksbehandlingsprosessen

For å få rett til ytelser etter folketrygdlovens regler om yrkesskade må den skadede selv framsette et krav. Overfor trygdeetaten framsettes kravene om de enkelte trygdeytelsene suksessivt etter hvert som behov melder seg. Den enkelte søknad må være relevant i forhold til medlemmets situasjon på kravtidspunktet. Det må framsettes ett krav for hver enkelt ytelse.

Saksbehandlingstiden i trygdeetaten regnes vanligvis fra medlemmet setter fram krav og til aktuelle sak er avsluttet med et vedtak. Fordi en yrkesskade kan utløse krav på forskjellige ytelser, kan det være framsatt flere krav som behandles hver for seg. Den samlete behandlingsperioden i en skadesak kan derfor bestå av flere kortere og klart avgrensete saksbehandlingsperioder, med en avsluttet saksbehandlingsperiode for hvert delkrav. For eksempel vil den vanligste "veien fram" til en varig uførepensjon være sykepenger i ett år, deretter rehabilitering i ett år så yrkesrettet attføring i ett eller flere år, avhengig av medlemmets alder og forventete muligheter på arbeidsmarkedet. Først når rehabilitering/attføring ikke har ført fram, er tiden inne for å framsette krav om tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon. Søker medlemmet om tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon før det er endelig avklart om det foreligger utsikt til bedring av funksjonsevnen, vil enten vedkommende bli bedt om å trekke kravet eller så vil trygdekontoret avslå kravet i påvente av utfallet av rehabiliteringen/attføringen. I saker som fører fram til tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon, kan det således ha vært framsatt og behandlet flere ulike krav på forskjellige tidspunkter i saksbehandlingsprosessen.

Saksbehandlingstid for yrkesskademeldinger og menerstatning

Trygdeetaten har de siste årene satt interne mål for hvor raskt man skal avgjøre krav om stønad innenfor de enkelte saksområder. Man operer i den forbindelse med to begreper; normal saksbehandlingstid (normtid) og «ytre grense-saker».

Normal saksbehandlingstid er den tiden som 75 prosent av alle saker på aktuelle område skal avgjøres innen. Når det gjelder godkjennelse av yrkesskader, har Rikstrygdeverket satt to måneder som normaltid. Det vil si at 75 prosent av alle skademeldinger som kommer inn, skal avgjøres innen to måneder etter at kravet ble satt fram.

Når det gjelder begrepet ytre grense-saker, er denne grensen satt til 12 måneder for skademeldinger og 18 måneder for menerstatningskrav. Det skal ikke finnes saker som er eldre, med mindre det gis en god forklaring i hvert enkelt tilfelle på at overskridelsen skyldes forhold som etaten ikke kan påvirke. Den særlige fristen for menerstatning må ses i sammenheng med at det er et vilkår at det normalt skal ha gått minst 12 måneder fra skadetidspunktet før menerstatning kan innvilges, se forskrift om menerstatning § 4 nr. 1, gitt i medhold av folketrygdloven § 13–17 andre ledd.

Se tabell 7.28 om godkjennelse av yrkesskader og innvilgelse av menerstatning i årene 1998 til 2001.

Tabell 7.28 Godkjennelse av yrkesskader og innvilgelse av menerstatning i årene 1998 til 2001

Tidsforbruk angitt i måneder   1998 1999 2000 2001
Yrkesskademeldinger
  Gjennomsnittstid 2 1,6 1,1 1,1
  Når var 75 % avgjort 1) 2 1,4 1,1 1,1
Skoleskader
  Gjennomsnittstid 1,2 0,9 0,7 0,7
  Når var 75 % avgjort 1) 1,2 0,9 0,8 0,8
Menerstatninger
  Gjennomsnittstid 10,2 9,0 7,5 7,8
  Når var 75 % avgjort 1) 13,9 11,5 10,5 10,8

Saksbehandlingstiden fra melding av yrkesskaden ble mottatt i trygdekontoret til vedtak om godkjenning forelå var i gjennomsnitt 1,1 måned i 2001. For skoleskader var saksbehandlingstiden 0,7 måneder, og for menerstatning 7.8 måneder.

Spesielt om saksbehandlingstid i yrkessykdomssaker

Kravene til saksbehandlingstid i yrkessykdomssaker er i utgangspunktet den samme som for ulykkesskader. Imidlertid vil disse sakene ta lengre tid å behandle. Dette skyldes sakens kompleksitet, ofte på grunn av behovet for å innhente flere medisinske opplysninger. Fra 1. januar 2001 ble behandlingen av de fleste yrkessykdomssaker lagt til Fylkestrygdekontoret i Oslo, Yrkessykdomskontoret. Før dette ble disse sakene behandlet av Rikstrygdeverket.

Statistikk for 2001 viser at den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden var 277 dager (ca. 9 måneder) fra sakene kom inn til Yrkessykdomskontoret, til vedtak forelå. Av den samlede saksbehandlingstid medgikk det 241 dager i trygdekontoret og 36 dager på Yrkessykdomskontoret.

Dersom man bryter saksbehandlingstiden ned i intervaller, framgår det at trygdekontorene oversender 30 prosent av sakene til Yrkessykdomskontoret innen 92 dager, 50 prosent innen 185 dager og 70 prosent innen 304 dager. Yrkessykdomskontoret avgjorde henholdsvis 30 prosent av sakene innen fire dager, 50 prosent av sakene innen 12 dager, og 70 prosent av sakene innen 28 dager.

Statistikken må ses i sammenheng med at det etter de interne delegasjonsbestemmelser er de mest kompliserte yrkessykdomssaker som skal oversendes Yrkessykdomskontoret for avgjørelse.

Fordelingen av den totale behandlingstiden (fra skadetidspunktet og fram til vedtaksåret) for innvilget uførepensjon med godkjent yrkesskade i årene 1998 til 2000 framgår av tabell 7.29. Tabell 7.29 viser prosentvis fordeling av vedtak fattet i årene 1998 til 2000 etter hvor mange år det har tatt fra skaden inntraff og fram til vedtak om pensjon ble fattet. Det understrekes at dette ikke illustrerer saksbehandlingstiden i trygdeetaten, men den tiden det tar å komme fram til en endelig avklaring av et skadeomfang. Dette kan variere mye fra sak til sak, og jo yngre medlemmet er, jo lengre vil naturlig nok denne prosessen være.

Å få sluttbehandlet alle saker som tilhører en skadeårgang (det vil si alle saker som er inntruffet i ett kalenderår) er en meget langsiktig prosess. Dette skyldes primært at enkelte yrkessykdomssaker først meldes etter mange år. Perioden fra skadelig påvirkning til sykdomsutbrudd og til skademelding innsendes kan være meget lang. Men de fleste skadesaker får en avklaring innenfor et rimelig tidsintervall.

Tabell 7.29 Antall innvilgete uførepensjoner med yrkesskadefordel etter vedtaksår. Vedtak fattet i årene 1998, 1999 og 2000 fordelt etter skadetidspunkt. Prosentvis fordeling etter skadetidspunkt

  Vedtaksår
Skadetidspunkt 1998 1999 2000
Skadetidspunkt før 1980 5,1 4,0 5,3
Skadetidspunkt i perioden 1980–1990 25,3 17,5 18,2
Skadetidspunkt 1991 eller senere 69,6 78,4 76,5
I alt 100 100 100

Tabell 7.29 viser hvor stor andel av vedtakene om innvilgelse i årene 1998 til 2000 som har et skadetidspunkt før 1991. De eldste sakene blant innvilgelsene i henholdsvis 1998 til 2000, er fra 1971. Dette gjelder i all hovedsak yrkessykdomssaker.

Dersom yrkessykdommen konstateres etter at den skadelige påvirkning er opphørt, settes skadetidspunktet til tidspunktet for opphør av skadelig eksponering, se folketrygdloven § 13–5 andre ledd andre punktum. Med hjemmel i lov om yrkesskadetrygd av 12. desember 1958 § 55 settes skadetidspunktet til januar 1971 for skader meldt etter 31. desember 1989 selv om skadelig påvirkning har skjedd før 1971. Dette vil gjelde for yrkessykdomssaker med lang latenstid, for eksempel lungesykdommer og kreft. Det er således viktig å understreke at skadetidspunktet i yrkessykdomssaker ikke har noe med skadeår eller saksbehandlingstid å gjøre. Det kan derfor heller ikke danne grunnlag for sammenlikning av saksbehandlingstiden i trygdeetaten og forsikringsnæringen.

7.6.3 Saksbehandlingsprosessen i forsikringsnæringen

Som saksbehandlingstid regnes den tid som medgår fra et skadetilfelle meldes til et forsikringsselskap til alle eventuelle erstatningsutbetalinger er foretatt. I denne prosessen kan det være mange stadier og tidspunkter, som for eksempel:

  • Det vil først gå en tid fra erstatning kreves til yrkesskaden godkjennes som yrkesskade av forsikringsselskapet (uten at dette tidspunktet registreres).

  • Dernest kan det oppstå en fase der skadelidte mottar økonomiske ytelser fra forsikringsselskapet (akonto) uten at det foretas et sluttoppgjør. Dette vil kunne skje når skadelidte er på rehabiliterings- og attføringstiltak.

  • Avslutningsvis vil selskapet vurdere om skadelidte har varig redusert ervervsevne og eventuelt utbetale erstatning for framtidig inntektstap og framtidige merutgifter.

Den lengste saksbehandlingstiden finner en erfaringsmessig der skadelidte blir varig ufør av en yrkesskade. Her vil saksbehandlingstiden kunne være avhengig av hvor lenge rehabilitering og attføring blir utprøvd før det konkluderes med at ervervsevnen er varig redusert. Særlig lang saksbehandlingstid vil en derfor kunne finne for unge skadelidte.

Figur 7.5 viser hvor stor del av de totale yrkesskadekrav som er avsluttet i løpet av ett, to, tre år osv.

Figur 7.5 Oppgjørshastighet alle yrkesskadekrav meldt 1991 til
 2000

Figur 7.5 Oppgjørshastighet alle yrkesskadekrav meldt 1991 til 2000

Andelen krav som er gjort opp etter ett år varierer betydelig for krav som er meldt i perioden 1991 til 2000. Oppgjørshastigheten øker betydelig fram til 1999. For krav som er meldt i 1998 er 70 prosent avsluttet i løpet av ett år. For krav som ble meldt i perioden 1991 til 1995 er 49 prosent oppgjort etter ett år. Det er et svakt fall i oppgjørshastighet for krav meldt i 1999 og 2000.

Den samme tendensen ser vi for andelen av krav som er oppgjort etter to, tre og fire år etter melding. Andelen oppgjorte saker etter to år stiger fra 70 prosent for perioden 1991 til 1995 til i overkant av 80 prosent for årene 1997 til 1999. Etter fire år er omlag 90 prosent av alle meldte krav oppgjort, etter fem år er om lag 92 til 95 prosent oppgjort, og etter seks år eller mer er 96 prosent oppgjort. Det er innenfor de krav som gjøres opp etter tre til fem år en finner en overvekt av skadetilfelle med varig uførhet. Innenfor gruppen av krav som gjøres opp etter ett år, er det tilsvarende en klar overvekt av krav som ikke resulterer i erstatningsutbetalinger eller svært små erstatningsutbetalinger.

Tabell 7.30 viser oppgjørshastighet for de kravene som medfører utbetaling av lidt inntektstap uten at det foreligger varig uførhet og for tilfeller som resulterer i varig uførhet.

Tabell 7.30 Oppgjør av yrkesskader med midlertidig inntektstap og med varig uførhet. Per 31. desember 2000

Meldingsår Antall meldte krav med lidt inntektstap Herav antall oppgjorte krav Andel oppgjorte krav Antall krav med varig uførhet Herav antall oppgjorte krav Andel oppgjorte krav
1991 48 46 95,8 % 132 123 93,2 %
1992 147 140 95,2 % 290 273 94,1 %
1993 226 218 96,5 % 361 326 90,3 %
1994 281 261 92,9 % 449 387 86,2 %
1995 518 481 92,9 % 537 457 85,1 %
1996 684 618 90,4 % 682 518 76,0 %
1997 774 629 81,3 % 801 539 67,3 %
1998 883 647 73,3 % 739 366 49,5 %
1999 889 462 52,0 % 734 272 37,1 %
Sum 4450 3502 78,7 % 4725 3261 69,0 %

Som forventet avsluttes krav som bare resulterer i midlertidig inntektstap raskere enn krav som resulterer i varig uførhet. Dersom det legges til grunn at skadetilfellene som bare resulterer i midlertidig inntektstap meldes jevnt i løpet av året, er 90 prosent av kravene avsluttet etter ca. fire til fem år, og 80 prosent av kravene er oppgjort etter ca. tre til fire år. For krav som er vurdert til å resultere i varig uførhet er 90 prosent oppgjort etter ca. sju år. Halvparten av kravene som er vurdert til å resultere i varig uførhet, er oppgjort etter ca. to og et halvt år. Oppgjørstiden vil i stor grad være avhengig av i hvor lang tid rehabilitering og attføring utprøves. Oppgjørstiden vil også avhenge av hvilken informasjon som er tilgjengelig når saken meldes til forsikringsselskapene. Tabellene 7.31 og 7.32 gir fordelingen på yrkessykdom og ulykkesskade

Tabell 7.31 Oppgjør av saker om yrkessykdom med midlertidig inntektstap og med varig uførhet

Meldingsår Antall meldte krav med lidt inntektstap Herav antall oppgjorte krav Andel oppgjorte krav Antall krav med varig uførhet Herav antall oppgjorte krav Andel oppgjorte krav
1991 5 5 100,0 % 6 6 100,0 %
1992 7 7 100,0 % 31 29 93,5 %
1993 10 8 80,0 % 57 51 89,5 %
1994 20 17 85,0 % 62 55 88,7 %
1995 26 21 80,8 % 63 58 92,1 %
1996 19 15 78,9 % 85 70 82,4 %
1997 61 37 60,7 % 164 127 77,4 %
1998 78 50 64,1 % 136 78 57,4 %
1999 92 25 27,2 % 135 75 55,6 %
Sum 318 185 58,2 % 739 549 74,3 %

Tabell 7.32 Oppgjør av saker om ulykkesskader med midlertidig inntektstap og med varig uførhet

Meldingsår Antall meldte krav med lidt inntektstap Herav antall oppgjorte krav Andel oppgjorte krav Antall krav med varig uførhet Herav antall oppgjorte krav Andel oppgjorte krav
1991 43 41 95,3 % 126 117 92,9 %
1992 140 133 95,0 % 259 244 94,2 %
1993 216 210 97,2 % 304 275 90,5 %
1994 261 244 93,5 % 387 332 85,8 %
1995 492 460 93,5 % 474 399 84,2 %
1996 665 603 90,7 % 597 448 75,0 %
1997 713 592 83,0 % 637 412 64,7 %
1998 805 597 74,2 % 603 288 47,8 %
1999 797 437 54,8 % 599 197 32,9 %
Sum 4132 3317 80,3 % 3986 2712 68,0 %

For yrkesskader som resulterer i varig uførhet gjøres saker om yrkessykdommer opp raskere enn saker om ulykkesskader. Her kan alderssammensetningen være av avgjørende betydning. De som rammes av yrkessykdommer er ofte gjennomgående eldre enn de som rammes av ulykkesskader. Erfaringsmessig blir det ikke prøvd ut rehabilitering og attføring på eldre arbeidstakere.

For personer som bare mottar erstatning for midlertidig inntektstap, er det sakene med ulykkesskade som gjøres opp raskest. Mest markert er forskjellen for de sakene som ble meldt i 1999.

Totalt er det 1 464 skadelidte som er konstatert som varig uføre uten at sakene er avsluttet. Tabell 7.33 viser hvor stor del av disse som har mottatt erstatningsutbetalinger fra forsikringsselskapene og hvor mye som er utbetalt per person. Refusjonsdelen til folketrygden er holdt utenfor.

Tabell 7.33 Erstatningsutbetalinger til personer som er vurdert som varig uføre der endelig oppgjør ikke har funnet sted

Meldingsår Antall ikke avsluttede uførekrav Andel ikke oppgjorte krav der det er foretatt erstatningsutbetaling Gjennomsnittlig utbetalt per person ekskl. refusjon
1991 9 66,7 % 429 614
1992 17 94,1 % 500 065
1993 35 80,0 % 668 872
1994 62 88,7 % 475 036
1995 80 83,8 % 410 616
1996 164 82,9 % 369 547
1997 262 76,0 % 319 154
1998 373 69,4 % 284 509
1999 462 60,8 % 173 754
Sum 1 464 71,5 % 304 898

I vel 70 prosent av de løpende sakene er det foretatt erstatningsutbetalinger til skadelidte, og i gjennomsnitt er det utbetalt i overkant av 300 000 kroner til dem som har mottatt erstatningsutbetalinger. Det er et naturlig fall i utbetalt erstatning per person over tid fordi tapsperioden blir kortere. For en del av de kravene som ble meldt i 1999, kan situasjonen være den at det ennå ikke har oppstått et inntektstap. Dette har blant annet sammenheng med den skadelidtes sykemeldingsperioder i forbindelse med yrkesskaden. Dette vil bli belyst senere i kapitlet.

7.6.4 Sammenligning

Saksbehandlingen i trygdeetaten skiller seg klart fra saksbehandlingen i forsikringsnæringen. Meldetidspunktet til forsikringsselskapet som er starttidspunktet for saksbehandlingen i forsikringsnæringen, vil svært ofte være senere enn kravtidspunktene i trygdeetaten. Det er dokumentert at kravene gjennomgående meldes langt senere til forsikringsselskapene enn til trygdeetaten (tabellene 7.8 til 7.10). Den skadede sender kun en enkelt melding til forsikringsselskapene som innebærer krav om alle erstatningsposter samtidig. Den ulike praksisen angående hvilket tidsrom som skal telle med i en saksbehandlingsperiode ved behandlingen av yrkesskader, vanskeliggjør sammenligning av behandlingstid i trygdeetaten og forsikringsnæringen.

Det er likevel av en viss interesse å sammenligne den samlete behandlingstiden i trygdeetaten og i forsikringsnæringen. Trygdeetatens saksbehandlingsrutiner (SOS) har et begrenset utvalg av data, sett i et historisk perspektiv (før 1998). Det vil likevel være mulig å finne fram til den samlete saksbehandlingsperioden i de sakene som har ført fram til en uførepensjon med godkjent yrkesskade. Både skadetidspunktet og tidspunktet for innvilgelse av uførepensjon med godkjent yrkesskade er datoer som finnes lagret elektronisk. På bakgrunn av disse to datoene blir samlet behandlingsperiode beregnet.

Skadetidspunktet i folketrygdloven vil i yrkessykdomssaker i tid ofte komme vesentlig før konstateringstidspunktet etter yrkesskadeforsikringsloven. En kan derfor ikke direkte sammenligne tallene i trygdeetaten og forsikringsnæringen. For ulykkesskader vil det imidlertid være sammenfallende skadetidspunkt og ulykkesskadene utgjør en vesentlig del av de yrkesskader som meldes til trygdeetaten og forsikringsnæringen.

7.7 En sammenligning av saker med varig uførhet i trygdeetaten og forsikringsnæringen

På bakgrunn av data fra forsikringsnæringens database DAYSY, tilkoblet trygdedata for samme personkrets, er opplysninger om personer med varig uførhet blitt analysert. Formålet var å avdekke eventuelle systematiske variasjoner mellom trygdeetaten og forsikringsselskapene, i forhold til håndtering av skadesakene.

Analysene viser at forsikringsselskapene vurderer uføresakene på selvstendig grunnlag, at gjennomsnittlig behandlingstid er 7–8 måneder kortere i forsikringsnæringen enn i trygdeetaten. Forsikringsselskapene gir erstatning også ved lavere uførhetsgrad sammenlignet med hva som gir uførepensjon etter godkjent yrkesskade fra trygdeetaten. Etter folketrygdloven kan det ikke gis uførepensjon ved yrkesskade for lavere uføregrad enn 30 prosent.

DAYSY inneholder opplysninger om drøyt 5 800 personer som enten har fått innvilget erstatning for varig tap av framtidig arbeidsinntekt (trygd og forsikring) eller har fått en midlertidig avsetning for varig tap av framtidig arbeidsinntekt (bare forsikring). 1 400 av 5 800 har fått innvilget generell uførepensjon uten yrkesskadefordel. Analysene gjelder skader inntruffet og behandlet i perioden 1. januar 1991 til 31. desember 1999. I en spesialanalyse som Rikstrygdeverket gjennomførte for å kontrollere saksbehandlingen i disse sakene, gikk det fram at dette er saker der yrkesskaden ikke har ført til en uføregrad på 30 prosent eller mer.

Analysene i dette avsnittet gjelder skader inntruffet og behandlet i perioden 1. januar 1991 til 31. desember 1999.

I tillegg til de 5 800 personene finnes det ytterligere 2 060 personer som er innvilget uførepensjon med yrkesskadefordel av trygdeetaten. Dette er personer som ikke gjenfinnes i DAYSY. Dette avviket skyldes at DAYSY bare dekker ca. 80 prosent av forsikringsnæringens forretningsområde, samt at DAYSY heller ikke dekker ytelser til uforsikrede, til trafikkskadede og til statsansatte. Beregninger viser at DAYSYs dataområde bare dekker ca. 62 prosent av samlet antall saker. Sakene som ikke gjenfinnes i DAYSY er holdt helt utenfor analysene i punkt 7.7 og vedlegg 11, og inngår heller ikke i noen av tabellene eller figurene.

To undersøkelser står sentralt i analysen. Den ene er en undersøkelse av inntektsforholdene for ulike mottakergrupper, mens den andre er en undersøkelse av gjennomsnittlig saksbehandlingstid i trygdeetaten og forsikringsnæringen. Se vedlegg 11 for detaljert redegjørelse av analysen.

En skadelidt – to vurderinger

Et sentralt spørsmål knyttet til analysene er hvor mange personer som har fått utbetalt erstatning fra forsikringsnæringen og fått innvilget uførepensjon med yrkesskadefordel fra folketrygden, eller bare har fått fra den ene av de to. Svaret på spørsmålet er illustrert i figur 7.6 som viser hvor mange saker som faktisk er avsluttet.

Figur 7.6 Saker som er registrert i DAYSY og som har resultert i innvilgelse
 eller vedtak om varig uførhet med yrkesskadefordel i forsikringsnæringen
 og i trygdeetaten

Figur 7.6 Saker som er registrert i DAYSY og som har resultert i innvilgelse eller vedtak om varig uførhet med yrkesskadefordel i forsikringsnæringen og i trygdeetaten

For omlag 1 000 av de 1 600 personene som kun har mottatt fullt oppgjør fra forsikringsnæringen, er det foretatt erstatningsutbetalinger av en slik størrelsesorden at dette indikerer at forsikringsnæringen mener at skadelidte har en uføregrad som ligger over folketrygdlovens nedre grense på 30 prosent for innvilgelse av uførepensjon etter godkjent yrkesskade. Samtidig er det bare rundt 400 personer som ikke mottar noen trygdeytelse, der forsikringsnæringen har foretatt en erstatningsutbetaling som indikerer en uføregrad som ligger over folketrygdlovens nedre grense på 30 prosent.

Forsikringsselskapene har også muligheten til å foreta delvise utbetalinger og vurdere om personer er varig uføre som følge av en yrkesskade. Denne muligheten foreligger i trygdeetaten bare dersom uføregraden er minst 30 prosent ervervsmessig uførhet (15 prosent før 1. mai 1997). I mindre enn 900 av de løpende sakene er det foretatt vurderinger av framtidige erstatningsutbetalinger for varig uførhet som ligger over folketrygdlovens grense for innvilgelse av uførepensjon med godkjent yrkesskade.

Ulikt regelverk viktigste forklaring?

En av hovedproblemstillingene i analyser basert på data fra DAYSY tilkoblet opplysninger fra trygdeetaten har vært å finne forklaringen på årsaken til de forskjellige saksbehandlingsresultatene i trygdeetaten og i forsikringsnæringen. Ulikt regelverk har vært en framtredende forklaringsmodell på avviket. Antagelsen har vært basert på det faktum at det ikke innvilges uførepensjon med yrkesskadefordel etter folketrygdlovens regelverk dersom uføregraden er lavere enn 30 prosent (før 1. mai 1997 var nedre grense 15 prosent). I lov om yrkesskadeforsikring, som er det regelverket forsikringsnæringen forholder seg til, finnes det i prinsippet ingen nedre uføregrense.

Data som kan vise uføregrader i de sakene der det bare er forsikringsnæringen som har innvilget erstatning ved varig uførhet, er ikke tilgjengelig. Siden uføregrad og arbeidsinntekt for en stor del er to sider av samme sak, er det foretatt en analyse av inntektsforholdene for ulike mottakergrupper. Formålet med en slik inntektsundersøkelse har vært å kartlegge i hvilken grad ulikt regelverk er den viktigste forklaringen på det uensartete resultatet av saksbehandlingen i forsikringsnæringen og i trygdeetaten,

Følgende tre mottakergrupper har vært analysert:

  • de som bare har mottatt erstatning for varig uførhet i forsikringsnæringen.

  • de som har vært utsatt for en yrkesskade og finnes i DAYSY, men som verken er vurdert som varig ufør i trygdeetaten eller i forsikringsnæringen.

  • de som er innvilget uførepensjon med yrkesskadefordel/mottatt erstatning for varig uførhet både i trygdeetaten og i forsikringsnæringen.

Undersøkelsen avdekket at de som bare er vurdert som varig uføre i forsikringsnæringen, gjennomgående har høyere pensjonsgivende inntekt (eksklusive sykepenger) enn de som er vurdert som varig uføre både av trygdeetaten og av forsikringsnæringen. Dette er dokumentert i figur 11.4 og 11.5 i vedlegg 11 og gjelder uavhengig av om saken er avsluttet i forsikringsselskapet eller ikke. De som verken er vurdert som varig uføre av trygdeetaten eller av forsikringsnæringen, har høyest inntekt.

Resultatet indikerer at de personene som bare har fått innvilget erstatning for varig uførhet fra forsikringsnæringen, gjennomgående har en lavere uføregrad enn de personene som er innvilget pensjon både av trygdeetaten og av forsikringsnæringen.

Blant personer som har mottatt oppgjør for varig uførhet av forsikringsnæringen og som ikke mottar verken uførepensjon, rehabiliterings- eller attføringspenger fra folketrygden (ca. 800 personer i alt), kan det se ut til at det for ca. 50 prosent er et reelt inntektstap på opp til 30 prosent. Analysen for de øvrige 50 prosentene peker i retning av en uføregrad som ligger over folketrygdlovens grense for innvilgelse av uførepensjon med godkjent yrkesskade. Inntektsundersøkelsen gir således ikke full støtte til antagelsen om at ulikt regelverk alene kan forklare forskjellen i saksbehandlingsresultat.

Det ser imidlertid ut til at de to instanser i ca. 70 prosent av sakene der uføregraden bare er delvis nedsatt, vurderer fastsettelse av uføregrad ulikt (se punkt 7.10). Ulik vurdering av uføregradens nivå kan derfor, til en viss grad, bidra ytterligere til å forklare årsaken til at saksbehandlingsresultatene ikke sammenfaller.

Selvstendig saksbehandling i forsikringsselskapet?

Fra ulikt hold har det opp igjennom 1990-tallet vært hevdet at forsikringsselskapene i stor grad har basert sin saksbehandling på trygdeetatens avgjørelser der det foreligger varig ervervsmessig uførhet etter en yrkesskade. I mer enn 700 saker vil dette være korrekt fordi trygdeetaten har innvilget generell uførepensjon før sakene er blitt meldt til forsikringsselskapene (tabell 7.2.10). I de resterende sakene viser analysen at forsikringsselskapene vurderer uføresakene på selvstendig grunnlag. Både inntektsundersøkelsen og undersøkelsen av gjennomsnittlig saksbehandlingstid i trygdeetaten og forsikringsnæringen, bekrefter dette.

I noen saker kan det settes spørsmål ved om erstatningsutmålingen fra forsikringsnæringen innebærer en viss form for overkompensasjon i forholdt til inntekt.

Forskjell i behandlingstid

En sammenligning av saker med varig ervervsmessig uførhet som er avsluttet av trygdeetaten i 2000 og av forsikringsnæringen i 2001, viser at den gjennomsnittlige behandlingstid er 7 til 8 måneder kortere i forsikringsnæringen enn i trygdeetaten. Dette betyr ikke at alle sakene avsluttes tidligere i forsikringsnæringen enn i trygdeetaten, men at det er hovedtendensen.

Resultatene støttes av funnene i den andre undersøkelsen. Når status i saksbehandlingen for trygdeetaten og forsikringsnæringen sammenlignes per 31. desember 2000, foreligger det vel 300 saker der trygdeetaten har innvilget uførepensjon etter godkjent yrkesskade uten at forsikringsnæringen har avsluttet de samme sakene. Samtidig har forsikringsnæringen avsluttet vel 1 600 saker med erstatning for varig ervervsmessig uførhet etter en yrkesskade, som ikke er gjenfunnet med innvilget uførepensjon etter godkjent yrkesskade i trygdeetaten. Det antas at rundt 600 (jf. tabell 11.6 og oppsummeringen i vedlegg 11) av disse sakene har så lav grad at det ikke foreligger rett til pensjon fra folketrygden. Forklaringen på hvorfor de resterende 1 000 personer ikke har mottatt noen ytelse er trolig sammensatt – dette kan skyldes ulik vurdering i forsikringsnæringen og i trygdeetaten. Man kan heller ikke se bort fra at noen av disse personene fremdeles er under aktiv behandling i trygdeetaten (270 personer) med et usikkert utfall av behandlingen. Det kan ikke utelukkes at noen av disse personene vil kunne bli uførepensjonert med eller uten yrkesskadefordel. Mens forsikringsselskapene har som mål å få sakene raskt behandlet, er det et hovedpoeng i trygdeetatens saksbehandling at attføring skal være forsøkt før en sak sluttføres.

Trygdeetaten har i så måte ikke samme anledning til å foreta en vurdering av varig uførhet uten at det innvilges en uførepensjon (gradert eller full) som det forsikringsnæringen har. En vurdering av varig uførhet der det ikke foreligger noen erstatningsutbetaling er heller ikke bindende for selskapene. Men erfaringen i forsikringsnæringen tilsier at dette også resulterer i erstatningsutbetalinger i framtiden. Tendensen er heller at de faktiske erstatningsutbetalingene overstiger det nivået som selskapene har vurdert dem til.

7.8 Finansiering, herunder refusjonsordningen

7.8.1 Innledning

Dagens finansiering av de ulike yrkesskadeordningene gir bakgrunnsmateriale for å vurdere finansieringen av en framtidig ordning, se kapittel 16.

Finansiering av folketrygdens ytelser ved yrkesskade framgår av punkt 7.8.2, refusjonsordningen av punkt 7.8.3, finansiering av yrkesskadeforsikringen av punkt 7.8.4 og årgangsregnskapet for yrkesskadeforsikring av punkt 7.8.5. Punkt 7.8.6 beskriver finansieringen av yrkesskadeordningen i statlig sektor.

7.8.2 Finansiering av folketrygdens ytelser ved yrkesskade

Folketrygden finansieres hovedsakelig ved arbeidsgiveravgiften, trygdeavgiften og ved tilskudd fra staten (folketrygdloven §§ 23–2, 23–3 og 23–10). Finansiering av ytelsene skjer i hovedsak løpende – pay as you go. Det bygges ikke opp betydelige fond til å dekke framtidige forpliktelser. De særskilte fordelene og ytelsene ved yrkesskader finansieres på samme måte som de øvrige ytelsene. Folketrygden får imidlertid tilbakeført en del av sine utgifter ved yrkesskade, gjennom en refusjonsordning knyttet til yrkesskadeforsikringen.

Arbeidsgiveravgiften ble forhøyet med 0,2 prosent i 1971 for å finansiere merutgiftene ved yrkesskader. Det viste seg etter hvert at dette ikke var tilstrekkelig til å dekke trygdeetatens utgifter ved yrkesskader. Med virkning fra 1. januar 1991 ble det derfor innført en refusjonsordning knyttet til den obligatoriske yrkesskadeforsikringen.

7.8.3 Refusjonsordningen

Innledning

I dette punktet vil statistiske opplysninger, og den økonomiske siden av refusjonsordningen, bli beskrevet. De viktigste reglene om refusjonsordningen er kort beskrevet i kapittel 4 om gjeldende rett, se punkt 4.7.2.

Bakgrunn og formål

En økning med 0,2 prosent av arbeidsgiveravgiften var ikke tilstrekkelig for å finansiere yrkesskadedekningen i folketrygden. Man kunne valgt å øke arbeidsgiveravgiften eller innføre en ny generell avgift. Istedenfor ble det valgt en modell der utgiftene kanaliseres tilbake til skadevoldende virksomhet gjennom yrkesskadeforsikringen. Hensikten var å legge finansieringsansvaret noe mer direkte og følbart over på arbeidsgiverne, og dermed fremme økt forebygging.

Nærmere om beregning og overføring av refusjonsbeløpet

Refusjonsordningen er regulert i folketrygdloven § 23–8. Med hjemmel i bestemmelsens fjerde ledd er det ved forskrift av 25. mars 1997 nr. 270 gitt nærmere regler om beregning og overføring mv. av refusjonsbeløpet.

Refusjonen er basert på utbetalingene i det enkelte forsikringsselskap (ikke på premieinntektene). For tiden utgjør refusjonen 120 prosent av erstatningsutbetalingene. Det vil si at for hver krone et forsikringsselskap utbetaler til en skadelidt, så skal det overføres 1,20 kroner til folketrygden.

Fastsettelsen av refusjonssatsen er basert på trygdeetatens beregnede utgifter, ikke de faktiske. Ikke alle ytelsene fra folketrygden inngår i beregningsgrunnlaget, blant annet er utgifter til helsetjenester holdt utenfor. Refusjonsordningen skal i utgangspunktet dekke både folketrygdens særfordeler og vanlige stønader i yrkesskadetilfeller. Prosentsatsen fastsettes av Kongen.

Endringer i satsen må fastsettes senest 1. oktober før det kalenderåret som satsen skal gjelde for. Refusjonssatsen har vært uendret (120 prosent) siden ordningen ble innført.

Refusjonen skal i utgangspunktet omfatte alle erstatningsutbetalinger fra forsikringsgiver til skadelidte i oppgjørsåret, og à konto utbetalinger. Dette gjelder også utbetalte erstatninger for tilfeller som ikke godkjennes som yrkesskade i folketrygden (med unntak av tilleggserstatningen). Følgende poster holdes utenfor beregningsgrunnlaget:

  • Erstatningsutbetalinger til personer som ikke er medlemmer i folketrygden.

  • Tilfeller hvor arbeidsgiver er uforsikret.

  • Erstatning til selvstendig næringsdrivende.

  • Utgifter til innhenting av spesialisterklæring og journalopplysninger.

  • Utgifter til ekstern advokat.

  • Det beregnes ikke refusjon av ytelser etter tariffavtalene.

Refusjonsbeløpet skal overføres årlig. Det kan avtales at overføringen skal skje samlet gjennom Yrkesskadeforsikringsforeningen (YFF), en ordning partene i dag benytter seg av. Beløpet forfaller til betaling 1. mars etter oppgjørsåret (følger kalenderåret). Fra utløpet av oppgjørsåret fra 1. januar til 1. mars påløper det renter i tråd med dagslånsrenten i Norges Bank, og ved oppgjør før forfall begrenses rentefradraget tilsvarende. Ved overføring etter forfall den 1. mars påløper det forsinkelsesrenter.

Refusjonsinnbetalinger 1992 til 2003

I tabell 7.34 vises innbetalte refusjonsbeløp fra forsikringsselskapene for årene 1992 til 2003. Ved at refusjonsordningen bare gjelder for nye tilfeller, hadde den en begrenset effekt for folketrygdens inntekter de første årene etter at den ble innført. Man ser derfor at størrelsen på de innbetalte refusjonsbeløpene viser en jevnt økende tendens.

Utbetalingsprofilen som Rikstrygdeverket benytter går over 15 år, det vil si at man regner med at det kan ta inntil 15 år før alle skadene i en skadeårgang er ferdig oppgjort. Refusjonsbeløpene har derfor ennå ikke kommet opp på riktig nivå.

I ulike sammenhenger har man drøftet alternativer til den nåværende refusjonsmodellen, se kapittel 16.

Tabell 7.34 Innbetalte refusjonsbeløp til folketrygden i mill. kroner

År 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003
Refusjon 19 37 94 175 260 293 398 552 623 707 722 831

7.8.4 Finansiering av yrkesskadeforsikringen

Innledning

Den obligatoriske yrkesskadeforsikringsordningen ble innført med virkning fra 1. januar 1990, og fra 1. januar 1991 omfatter den også en refusjonsordning overfor folketrygden, se punkt 7.8.3.

Innbetaling av premier og utbetaling av erstatningsytelser relatert til yrkesskadeforsikringen gjennomføres i all hovedsak som for øvrige skadeforsikringer. Unntaket gjelder refusjonsordningen som er knyttet til de betalte ytelsene, se punkt 7.8.3. Et særtrekk ved denne forsikringsnæringen er for øvrig at det tar lang tid før alle yrkesskader der konstateringstidspunktet er henført til samme kalenderår, vil være endelig oppgjort. Forsikringsselskapene regner således med at det for ulykkesskader kan gå inntil 10 til 12 år før alle konstaterte skader er meldt til selskapene, samt behandlet og endelig oppgjort av selskapene. For yrkessykdommer anslås tilsvarende «avviklingstid» til 15 til 20 år. Som en følge av dette må forsikringsselskapene bygge opp erstatningsavsetninger til dekning av framtidige erstatningsytelser relatert til allerede inntrufne/konstaterte skader.

Disse avsetningene gir finansavkastninger, som det må tas hensyn til når man vurderer premien. Se tabell 7.38.

Premier, erstatningskostnader og forsikringstekniske resultater

For skadeårgangene 1991 til 2001 har de opptjente bruttopremier og anslåtte brutto erstatningskostnader for de seks største selskapene innenfor yrkesskadeforsikring utviklet seg som vist i tabell 7.35. Tabellen viser også, for hver av disse skadeårgangene, hvorledes de anslåtte brutto erstatningskostnader per 31. desember 2001 (rapporteringstidspunktet) var fordelt på betalte bruttoerstatninger og brutto erstatningsavsetninger. Videre inneholder tabellen en oversikt over utviklingen av de anslåtte brutto erstatningskostnader regnet i prosent av de opptjente bruttopremier (det vil si skadeprosenten regnet på bruttobasis).

Tabell 7.35 Opptjente bruttopremier og anslåtte brutto erstatningskostnader. Mill. kroner

År 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001
Bruttopremier 836 1020 1075 1058 1016 896 803 820 904 1110 1365
Anslåtte bruttoerstatninger1) 889 1004 987 1089 1256 1334 1398 1524 1478 1433 1517
Herav:
– betalte bruttoerstatninger 767 846 802 833 902 826 694 566 318 142 35
– brutto erstatningsavsetninger 122 158 185 256 354 507 704 958 1160 1291 1482
Anslått brutto skadeprosent 106 98 92 103 124 149 174 186 163 129 111

1) Anslagene er utarbeidet per 31. desember 2001.

Tabell 7.35 viser at for perioden 1991 til 2001 sett under ett har ikke de opptjente premiene vært tilstrekkelige til å dekke forsikringsselskapenes anslåtte erstatningskostnader. Dette gjelder særlig for skadeårgangene 1995 til 1998. Deretter har selskapene gjennomført markerte premieøkninger med det formål å rette opp misforholdet mellom premier og (forventede) erstatningskostnader, noe som har medført at den anslåtte brutto skadeprosenten har falt fra 186 (i 1998) til 111 (i 2001). Det nevnte misforholdet er også illustrert i tabell 7.36 som viser utviklingen av bruttopremier og anslåtte brutto erstatningskostnader per forsikret gjennom perioden 1991 til 2001.

Tabell 7.36 Opptjente bruttopremier og anslåtte brutto erstatningskostnader per forsikret. I kroner

År 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001
Bruttopremie 818 866 877 857 759 689 576 572 650 855 1052
Anslått bruttoerstatning1) 870 852 805 882 938 1025 1002 1062 1061 1104 1170

1) Anslagene er utarbeidet per 31. desember 2001.

Hvis det i tillegg til opptjente premier og anslåtte erstatningskostnader tas høyde for en beregnet investeringsavkastning 11 (inkl. de kortsikte renteinntekter selskapene har av folketrygd–andelen av de betalte bruttoerstatninger) og de beregnede driftskostnader relatert til yrkesskadeforsikringene, kan det fastsettes et forsikringsteknisk bruttoresultat for denne bransjen.

Ved i tillegg å ta høyde for at selskapene i denne bransjen gjenforsikrer en del av risikoen, samt endringen fra år til år i selskapenes sikkerhetsavsetninger mv., framkommer et forsikringsteknisk resultat for egen regning.

I tabell 7.37 er det gitt en oversikt over utviklingen av de forsikringstekniske bruttoresultater og egenregningsresultater for regnskapsårene 1991 til 2001.

Tabell 7.37 Forsikringstekniske resultater. Mill. kroner

År   1991 1992 1993 1994 1995
Bruttoresultat – 44 – 6 52 222 326
Egenregningsresultat – 143 – 195 – 125 – 77 337
År 1996 1997 1998 1999 2000 2001
Bruttoresultat 161 – 431 – 925 – 1022 – 309 – 2
Egenregningsresultat 224 – 286 – 494 – 419 – 107 18

Av tabell 7.37 framgår det at de forsikringstekniske resultater, både på bruttobasis og egenregningsbasis, ble kraftig forverret fra 1996 til 1999. Dette skyldtes at økningen i de anslåtte erstatningskostnader i disse årene var betydelig høyere enn økningen i de opptjente premier, men også at selskapene var nødt til å øke erstatningsavsetningene relatert til skader med konstateringstidspunkt i tidligere regnskapsår. 12 I 2000 og 2001 er denne tendensen reversert, både ved at de opptjente premier har økt betydelig mer enn de anslåtte erstatningskostnader, og ved at selskapene i mindre grad har vært nødt til å øke erstatningsavsetningen relatert til tidligere skadeårganger. For regnskapsåret 2001 er således det forsikringstekniske bruttoresultatet omlag i balanse, mens det forsikringstekniske resultatet for egen regning viser et beskjedent overskudd.

Det skal for øvrig bemerkes at egenregningsresultatet for spesielt regnskapsårene 1998 og 1999 er betydelig mindre negativt enn de tilsvarende bruttoresultater. Dette skyldes i all hovedsak at selskapenes reassurandører har blitt belastet med erstatningskostnader som er langt høyere enn premiene disse reassurandørene har mottatt.

For hele perioden 1991 til 2001 sett under ett er det akkumulerte forsikringstekniske bruttoresultatet på noe under minus 2 mrd. kroner, mens det akkumulerte forsikringstekniske resultatet for egen regning er på noe under minus 1,3 mrd. kroner.

Forsikringsteknisk bruttoregnskap for årene 1991 til 2001

Ovenfor er det blant annet vist til bransjeregnskapet som er basert på data for de seks største forsikringsselskapene innenfor yrkesskadeforsikring. Dette bransjeregnskapet utarbeides i regi av Kredittilsynet på oppdrag fra Sosialdepartementet.

En oversikt over hovedpostene i den delen av dette bransjeregnskapet som er basert på bruttostørrelser er gitt i tabell 7.38.

Tabell 7.38 Forsikringsteknisk bruttoregnskap for årene 1991 til 2001. Mill. koner

  1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001
Opptjente bruttopremier 836 1020 1075 1058 1016 896 803 820 904 1110 1365
Beregnet brutto investeringsavkastning 49 156 168 214 241 224 211 284 343 469 493
Påløpne bruttoerstatninger – 795 -1040 – 1043 – 897 – 774 – 800 – 1278 – 1855 – 2084 – 1694 – 1648
Herav:
– anslåtte bruttoerstatninger – 795 – 969 – 1055 – 1035 – 953 – 892 – 1069 – 1346 – 1499 – 1511 – 1517
– brutto avviklingsresultat 0 – 71 12 137 179 92 – 209 – 508 – 584 – 183 – 131
Forsikringsrelaterte brutto driftskostnader – 134 – 143 – 148 – 153 157 – 159 – 166 – 175 – 185 – 195 – 211
Forsikringsteknisk bruttoresultat – 44 – 6 52 222 326 161 – 431 – 925 – 1022 – 309 – 2

I forbindelse med regnskapsavslutning 31. desember, foretar alle forsikringsselskaper en vurdering av størrelsen på sine framtidige erstatningsutbetalinger for alle skader med skadedato før 31. desember i samme regnskapsår. Hvis selskapet vurderer de framtidige utbetalinger til å være lavere enn de faktiske utbetalinger, oppstår avviklingstap. Dersom det viser seg at de faktiske utbetalinger blir lavere enn vurderingen per 31. desember oppstår det et avviklingstap.

Av tabell 7.38 framgår det blant annet at forsikringsselskapene har hatt betydelige avviklingstap i perioden 1997 til 2001. I løpet av disse fire årene er den delen av brutto erstatningsavsetning som kan relateres til tidligere skadeårganger blitt forsterket med til sammen i overkant av 1,6 mrd. kroner. Det vises for øvrig til kommentarene vedrørende utviklingen av premier, erstatningskostnader og forsikringstekniske resultater gitt i tilknytning til tabellene 7.35 og 7.37.

Skadeprosent (forholdet mellom anslått erstatning og premie) gir ikke samme bilde av lønnsomheten i yrkesskadeforsikringen som for andre forsikringsområder. Dette skyldes blant annet at premien innbetales mange år tidligere enn eventuell erstatning utbetales. Finansavkastningen av den del av innbetalt premie som ikke er benyttet til å dekke driftsomkostninger og utbetalte erstatninger (2 346 mill per 31. desember 2001), vil også gi en inntekt som sammen med driftskostnadene bidrar til å gi et fullstendig bilde av hvordan yrkesskadeforsikringsordningen utvikler seg økonomisk. Ved utløpet av 2001 er ordningen godskrevet 2 852 mill i finansinntekter. For andre forsikringsområder vil finanselementet være ubetydelig og selskapene må ha langt lavere skadeprosenter enn for yrkesskadeforsikring for å unngå tap.

Tabell 7.38 viser at det er innbetalt 10 903 mill fra 1991 til 2001 og at finansavkastningen for samme periode er 2 852 mill eller 26,2 prosent av premien inklusive 120 prosent refusjon til folketrygden.

Mer om erstatningsavsetninger og anslåtte erstatningskostnader

Innledningsvis ble det påpekt at det kan gå lang tid før alle yrkesskader med konstateringstidspunkt i et gitt kalenderår er endelig oppgjort av forsikringsselskapene. Det innebærer at selskapene må bygge opp erstatningsavsetninger for å kunne dekke framtidige erstatningsutbetalinger relatert til de ikke oppgjorte skadetilfellene.

Tabell 7.39 gir en oversikt over utviklingen av de seks forannevnte selskapers brutto erstatningsavsetninger målt ved utløpet av regnskapsårene 1991 til 2001. For regnskapsårene 1994 til 2001 er disse avsetningene også fordelt på henholdsvis ulykkesskader og yrkessykdommer.

Tabell 7.39 Brutto erstatningsavsetninger ved utløpet av regnskapsårene 1991 til 2001. Mill. kroner

År 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001
Yrkesskade i alt1) 762 1744 2627 3229 3547 3832 4411 5307 6262 6742 7176
Herav:
Ulykkesskader 2290 2530 2878 3326 4014 4794 5169 5445
Yrkessykdommer 940 1017 953 1085 1294 1468 1573 1732

1) Erstatningsavsetninger relatert til skader konstatert i 1990 og tidligere skadeårganger er ikke innarbeidet i tabellen.

De samlede brutto erstatningsavsetningene er blitt nesten tidoblet i løpet av perioden som dekkes i tabell 7.39, og utgjør ved utløpet av 2001 ca. 7,2 mrd. kroner. Denne kraftige økningen må også vurderes på bakgrunn av at den obligatoriske yrkesskadeforsikringsordningen faktisk ble etablert som en helt ny skadeforsikringsbransje på begynnelsen av 1990-tallet. Det forventes likevel at de samlede brutto erstatningsavsetninger fortsatt vil øke noe, i alle fall fram mot 2005 (under forutsetning av at antall forsikrede forblir relativt konstant).

Andelen av de samlede brutto erstatningsavsetninger som kan relateres til ulykkesskader, har i løpet av de siste årene stabilisert seg rundt 75 til 77 prosent, mens 23–25 prosent kan relateres til yrkessykdommer.

Det forhold at det tar lang tid å avvikle en årgang med yrkesskader og yrkessykdommer, gjenspeiles også i hvordan de anslåtte erstatningskostnader for de enkelte skadeårganger er fordelt mellom følgende komponenter:

  • Betalte bruttoerstatninger.

  • Brutto avsetninger relatert til yrkesskader og yrkessykdommer som er meldt til forsikringsselskapet, men ikke er endelig oppgjort. (Dette er de såkalte RBNS–skader 13 .)

  • Brutto avsetninger relatert til yrkesskader og yrkessykdommer der konstateringstidspunktet allerede har inntruffet, men skaden ennå ikke er meldt til forsikringsselskapet. (Dette er de såkalte IBNR–skader 14 .)

Fordelingen av de anslåtte brutto erstatningskostnader mellom de tre forannevnte komponentene kan illustreres på flere måter. En mulig innfallsvinkel er å ta utgangspunkt i et gitt rapporteringstidspunkt og sammenlikne fordelingen mellom de tre komponentene for de skadeårgangene som ennå ikke er ferdig oppgjort. En slik sammenlikning er gitt ved figur 7.7.

Figur 7.7 Sammensetningen av anslåtte brutto erstatningskostnader.
 Data per 31. desember 2001. Mill. kr.

Figur 7.7 Sammensetningen av anslåtte brutto erstatningskostnader. Data per 31. desember 2001. Mill. kr.

Av figur 7.7 framgår det at for hver av skadeårgangene 1997 til 2001 utgjør brutto erstatningsavsetning mer enn 50 prosent av brutto erstatningskostnader slik disse er anslått per 31. desember 2001. Videre ser man at for skadeårgangene 2000 og 2001 utgjør IBNR–avsetningene alene mer enn 50 prosent av de anslåtte erstatningskostnader ved utløpet av 2001.

En alternativ vinkling vil være å vise hvorledes sammensetningen av de anslåtte brutto erstatningskostnader for en gitt skadeårgang endres over tid. I figur 7.8 er dette illustrert for skadeårgang 1991 ved å se på fordelingen mellom de tre komponentene ved utløpet av hvert av regnskapsårene 1991 til 2001. En tilsvarende illustrasjon for skadeårgang 1992 er gitt i figur 7.9 ved å vise fordelingen mellom de tre komponentene ved utløpet av hvert av regnskapsårene 1992 til 2001.

Figur 7.8 illustrerer tydelig hvordan andelen som representerer de betalte erstatninger øker markert, mens andelen relatert til IBNR–avsetninger avtar betydelig hver gang anslaget på erstatningskostnadene for skadeårgang 1991 blir oppdatert. Et tilsvarende mønster finner man også for oppdateringen av anslagene på erstatningskostnadene for 1992-årgangen (jf. figur 7.9) og de øvrige skadeårganger.

Avslutningsvis skal det nevnes at det alltid vil være en viss usikkerhet knyttet til anslagene på erstatningskostnadene for de enkelte skadeårganger. Dette gjelder spesielt for de «yngste» skadeårgangene, der IBNR-avsetningene vil utgjøre en dominerende andel av de anslåtte kostnader. Fram til nå synes imidlertid denne usikkerheten først og fremst å ha fremskaffet et behov for oppjusteringer av anslagene på brutto erstatningskostnader, etter at disse opprinnelig ble satt for lavt ved utløpet av de respektive skadeårganger.

På den annen side bør forsikringsselskapene over tid ha opparbeidet et bredere erfaringsgrunnlag for å håndtere denne usikkerheten enn det selskapene hadde da den obligatoriske yrkesskadeforsikringsordningen ble implementert på begynnelsen av 1990-tallet.

Figur 7.8 Sammensetningen av anslåtte brutto erstatningskostnader.
 Skadeårgang 1991. Data ved utløpet av regnskapsårene
 1991 til 2001

Figur 7.8 Sammensetningen av anslåtte brutto erstatningskostnader. Skadeårgang 1991. Data ved utløpet av regnskapsårene 1991 til 2001

Figur 7.9 Sammensetningen av anslåtte brutto erstatningskostnader.
 Skadeårgang 1992. Data ved utløpet av regnskapsårene
 1992 til 2001

Figur 7.9 Sammensetningen av anslåtte brutto erstatningskostnader. Skadeårgang 1992. Data ved utløpet av regnskapsårene 1992 til 2001

7.8.5 Årgangsregnskap for yrkesskadeforsikring

Formålet med et årgangsregnskap er å vise et resultat for hver enkelt skadeårgang etter at det er tatt hensyn til både administrasjonsomkostninger og finansinntekter. Årgangsregnskapet blir dermed først og fremst et styringsverktøy i forbindelse med vurderingene av premienivået for yrkesskadeforsikring.

Et årgangsbasert regnskap avviker klart fra det forsikringsregnskapet som er presentert i punkt 7.8.4, ved at det ikke har det resultatregnskap som følger et forsikringsregnskap. Det trekker heller ikke inn avviklingsresultatet fra tidligere skadeår inn i regnskapet for siste år (2000). I et skadeårsregnskap vil avviklingstap eller gevinst medføre en justering av anslått erstatning for det aktuelle skadeår. Avkastningen regnes heller ikke med utgangspunkt i de forsikringstekniske avsetninger, men med utgangspunkt i den gjennomsnittlige kapitalbeholdning gjenstår igjen i ordningen. Kapitalbeholdningen er beregnet som opptjent premie tillagt finansinntekter, med fradrag for administrasjonsomkostninger og erstatningsutbetalinger.

Tabell 7.40 Et årgangsbasert regnskap for yrkesskadeforsikring 1991 til 2000. Beløp i mill. kroner

    Skadeår
  1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001
Inntekter              
Opptjent premie, brutto 936 1140 1188 1116 1059 935 830 841 952 1114 1147
Finansinntekter per 31.12.00 355 444 437 345 271 191 135 109 91 56 75
Inntekter i alt 1291 1584 1625 1461 1330 1126 965 950 1043 1170 1522
Kostnader                    
Betalte erstatninger per 31.12.00 794 862 779 784 806 698 502 361 166 64 35
Erstatningsavsetning per 31.12.00 147 233 310 340 458 699 897 1184 1380 1484 1565
Brutto driftskostnader per 31.12.00 154 161 165 161 166 168 176 175 180 179 201
Kostnader i alt 1099 1256 1254 1285 1430 1565 1575 1720 1726 1727 1801
Resultat per 31.12.00 196 328 371 176 -100 -439 -610 -770 -683 -557 - 279
Framtidige kostnader 1 1 2 3 4 5 8 10 13 22 26
Framtidige finansinntekter 153 295   389 270  70  -219  -364 -468  -237  91  652
Sluttresultat 348 622 758 443 -34 -663 -982 -1248 -933 -488 347

For skadeåret 2002 vil den økte premieinntekten føre til at sluttresultatet vil bli høyere enn 2001.

Av regnskapet framgår det at forsikringsselskapene hadde overskudd i skadeårene 1991 til 1994, for deretter å drive med underskudd. I regnskapet er det tatt utgangspunkt i størrelsen på brutto opptjent premie og brutto anslått erstatning fra tabell 7.40. Avkastningen er satt til seks prosent. Avkastningen ligger svakt under den gjennomsnittlige finansavkastningen (netto finansinntekt i forhold til forvaltningskapital) som selskapene har hatt i perioden 1991 til 2000. Administrasjonskostnadene for perioden 1991 til 2000 er lagt inn i henhold til resultatene fra kostnadsundersøkelsen (se punkt 7.5.3). Tallene for opptjent premie og anslått erstatning er hentet fra regnskapet i punkt 7.8.1, men er oppjustert til 100 prosent av det norske markedet. Markedsandelen for de seks selskapene som har levert data til regnskapet varierer mellom 90 og 98 prosent i perioden 1991 til 2000.

For hele perioden 1991 til 2000 sett under ett er det akkumulerte bruttoresultatet på minus 2,088 mrd. kroner. Dette er stort sett i samsvar med det akkumulerte resultatet fra bransjeregnskapet i 7.37 på minus 2,0 mrd, men fordelingen på de forskjellige årene blir vesentlig forskjellig. De akkumulerte resultatene er vist i tabell 7.41.

Tabell 7.41 Akkumulerte resultater skadeårene 1991 til 2000

Beløp i mill. kroner Sum
  1991–2000
Inntekter  
Opptjent brutto premie 10111
Finansinntekter per 31.12.00 2434
Inntekter i alt  12545
Kostnader  
Betalte erstatninger per 31.12.00 5816
Erstatningsavsetning per 31.12.00 7132
Brutto driftskostnader per 31.12.00 1685
Kostnader i alt  14633
Resultat per 31.12.00 -2088
Framtidige kostnader 69
Framtidige finansinntekter -364
Sluttresultat -2177

7.8.6 Særskilt om statlig sektor. Statens Pensjonskasse

Staten som arbeidsgiver er selvassurandør. Staten har valgt å dekke erstatningsutbetalingene løpende over statsbudsjettet.

Fra 1. januar 1996 gikk statlige arbeidsgivere over fra å dekke løpende erstatningsutbetalinger over eget budsjett til å betale en forsikringsteknisk beregnet premie til Statens Pensjonskasse.

Den enkelte arbeidsgiver/virksomhet belastes kostnadene ved ordningen ved en årlig premie. Premien for yrkesskadeordningen skal dekke forsikringsansvaret etter lov om yrkesskadeforsikring og tilleggsansvaret etter hovedtariffavtalen i staten. Dette gjelder for kostnader for de skader som konstateres dette året, også om skaden meldes og gjøres opp flere år senere. Premien baseres på en risikovurdering av den enkelte virksomhet.

Yrkesskadeordningen i staten er ikke fondsbasert. Premieinnbetalingene fra de statlige virksomhetene inntektsføres i statsbudsjettet samtidig som Statens Pensjonskasse gis en bevilgning som skal dekke kostnadene ved ordningen i budsjettåret.

Statens Pensjonskasse beregner et fiktivt fond der premie og avkastning utgjør inntektssiden, mens administrasjon, erstatningsutbetalinger, folketrygd-refusjon og legehonorarer utgjør utgiftssiden. Avkastningen i det fiktive fondet tilsvarer renten på langsiktige statsobligasjoner.

Det fiktive fondet spaltes opp i ulike skadeårganger ut fra skadenes konstateringstidspunkt. En kan dermed følge utviklingen for hver årgang etter hvert som utbetalingene skjer for å se om årgangens premie var tilstrekkelig til å dekke årgangens framtidige utbetalinger og omkostninger. Se tabell 7.42. Statens Pensjonskasse følger utviklingen ved å sammenligne det fiktive fondet med erstatnings-, sikkerhets-, administrasjons- og folketrygd-avsetninger som beregnes med utgangspunkt i de avsetningskrav som Kredittilsynet fastsetter.

Tabell 7.42 Bruttopremie og utbetalinger for konst.årene 1996 til 2001

Konst.år Bruttopremie Utbetalinger inkl folketrygd -ref og legehonorarer
1996 84.185.003 47.579.589
1997 54.468.385 12.653.010
1998 51.438.806 32.024.338
1999 53.995.938 23.729.643
2000 58.073.213 6.921.364
2001 77.570.318 209.780

Utbetalingene i tabell 7.42 omfatter perioden fra og med konstateringsåret og til og med 2001. For alle årgangene i tabell 7.42 vil det fortsatt komme utbetalinger i mange år (avviklingstiden for en årgang kan være 15 til 20 år). For årgangene 1996 til 2001 er statens gjeld (sum avsetninger) per 31. desember 2001 i størrelsesorden 320 millioner kroner.

7.9 Innhenting av legeerklæringer og advokathjelp

7.9.1 Innledning

Forsikringsnæringens Hovedorganisasjon (FNH) har foretatt en undersøkelse vedrørende innhenting av spesialisterklæringer og bruk av advokat i forsikringsnæringen. Undersøkelsen er beskrevet i punkt 7.9.2. Undersøkelsen omfatter krav i forsikringsnæringen som er avsluttet i 2001.

Landsorganisasjonen i Norge (LO) har foretatt en undersøkelse vedrørende innhenting av legeerklæringer i forsikringsnæringen og trygdeetaten, og undersøkelse om forholdet mellom trygdevedtaket og forsikringsselskapenes behandling av en yrkesskadesak. Undersøkelsene er beskrevet i punkt 7.9.3. Undersøkelsen baserer seg på saker som var til behandling i LOs juridiske avdeling medio 2002. Undersøkelsene kan dreie seg om konfliktsaker, og de kan derfor gi uriktig totalbilde.

Som det framgår har både FNH og LO foretatt undersøkelser om innhenting av spesialisterklæringer. FNH har undersøkt bruken i forsikringsnæringen, og LO har undersøkt både i trygdeetaten og forsikringsnæringen. Undersøkelsene baserer seg på ulik metode og datamateriale.

7.9.2 Undersøkelser av Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH)

Som et ledd i kartlegging av ressursbruk i yrkesskadeforsikringen, ble forsikringsselskapene bedt om å gjennomføre en undersøkelse om innhenting av spesialisterklæringer og utgifter til advokater i forbindelse med oppgjør av saker om yrkesskader.

Det er gjennomført en undersøkelse om innhenting av spesialisterklæringer og utgifter til advokater for de krav som er avsluttet i 2001 for at undersøkelsen skal gi en best mulig beskrivelse av dagens situasjon. Undersøkelsen omfatter selskapene Gjensidige NOR, If skadeforsikring, Vesta, Sparebank1 og KLP. Dette er de samme fem selskapene som inngår i kostnadsundersøkelsen for yrkesskadeforsikring.

Undersøkelsen er gjennomført som en utvalgsundersøkelse. Krav mindre enn 5 000 kroner er ikke inkludert i undersøkelsen. Når det gjelder krav mindre enn 5 000 kroner vil det ikke være innhentet spesialisterklæring fordi kravet ellers åpenbart ville ha oversteget 5 000 kroner på grunn av prisen på en spesialisterklæring. Krav som overstiger 5 000 kroner er delt i tre grupper som består av krav i intervallene:

  • 5 000 – 100 000

  • 100 000 – 500 000

  • ³ 500 000

Alle kravbeløp regnes inklusive folketrygd-refusjon.

Følgende utvalgsnøkkel ble benyttet:

  • hvert sjuende krav mellom 5 000 og 100 000 kroner som er avsluttet i 2001 inngår i undersøkelsen,

  • hvert sjette krav mellom 100 000 og 500 000 kroner som er avsluttet i 2001 inngår i undersøkelsen,

  • hvert åttende krav som overstiger 500 000 kroner som er avsluttet i 2001 inngår i undersøkelsen.

For hvert av de avsluttede kravene som omfattes av undersøkelsen, ble følgende opplysninger registrert:

  • selskap,

  • skadenummer,

  • erstatningsbeløp,

  • antall spesialisterklæringer innhentet av selskapet,

  • antall spesialisterklæringer innhentet av andre (trygdeetaten, skadelidte selv, m.fl.),

  • selskapets kostnader til spesialisterklæringer,

  • selskapets kostnader til advokatbistand.

Undersøkelsen omfatter 240 krav av i alt 1 704 avsluttede krav som oversteg 5 000 kroner i 2001.

Bruk av spesialisterklæringer i forsikringsnæringen

Det er innhentet spesialisterklæring i 74 (69+4+1) av i alt 240 avsluttede saker. I fire saker er det innhentet to spesialisterklæringer fra selskapenes side og i én sak er det innhentet tre spesialisterklæringer.

Tabell 7.43 Spesialisterklæring innhentet av forsikringsselskapene etter kravstørrelse

Antall spesialisterklæringer 5000–99999 Erstatning 100000–499999 ³500000 Sum
0 64 47 55 166
1 18 19 32 69
2 0 1 3 4
3 0 0 1 1
Sum 82 67 91 240

Tabell 7.44 Spesialisterklæringer innhentet etter kravstørrelse av andre instanser

Antall spesialisterklæringer 5000–99999 Erstatning 100000–499999 ³500000 Sum
0 62 35 36 133
1 18 31 47 96
2 0 1 8 9
3 2 0 0 2
Sum 82 67 91 240

Forsikringsselskapene innhentet altså spesialisterklæring i 31 prosent av de avsluttede kravene. De detaljerte resultatene er vist i tabell 7.43.

For krav under 100 000 kroner er det innhentet spesialisterklæring i 22 prosent av sakene. Andelen stiger til 30 prosent for krav mellom 100 000 og 500 000 kroner. For krav som overstiger 500 000 kroner er det innhentet spesialisterklæring i 40 prosent av sakene.

I alt er det innhentet 80 spesialisterklæringer for de 240 krav som inngår i undersøkelsen. Dette gir et estimert totalomfang på 580 spesialisterklæringer for alle krav som ble avsluttet i 2001 og som oversteg 5 000 kroner.

For de 80 spesialisterklæringene har selskapene betalt 531 927 kroner. Gjennomsnittskostnaden er 6 649 kroner. Selskapenes samlede utgifter til innhenting av spesialisterklæringer kan dermed anslås til 3,9 millioner kroner i 2001.

Det er innhentet spesialisterklæring av andre instanser i 107 av i alt 240 avsluttede saker. I ni saker er det innhentet to spesialisterklæringer, og i to saker er det innhentet tre spesialisterklæringer. Det er ikke foretatt noen kartlegging av hvem som inngår i gruppen «andre instanser». Der dette er registrert, synes trygdeetaten å være i overvekt.

For krav under 100 000 kroner er det innhentet spesialisterklæring av andre i 22 prosent av sakene. Andelen stiger til 48 prosent for krav mellom 100 000 og 500 000 kroner. For krav som overstiger 500 000 kroner er det innhentet spesialisterklæring i 60 prosent av sakene. Gjennomsnitt av alle de tre gruppene er 45 prosent.

I alt er det innhentet 120 spesialisterklæringer for de 240 saker som inngår i undersøkelsen. Dette gir et totalomfang på 870 spesialisterklæringer av andre for de krav som ble avsluttet i 2001 og som oversteg 5 000 kroner. Det er dermed større hyppighet i innhenting av spesialisterklæring av andre enn av forsikringsselskapene.

Den totale bruk av spesialisterklæringer innhentet både av forsikringsnæringen og andre er vist i tabell 7.45.

Tabell 7.45 Total bruk av spesialisterklæringer etter kravstørrelse

Antall spesialisterklæringer 5000–99999 Erstatning 100000–499999 ³500000 Sum
0 47 22 14 83
1 32 38 54 124
2 1 5 21 27
3 0 2 0 2
4 2 0 2 4
Sum 82 67 91 240

For krav under 100 000 kroner er det totalt sett innhentet spesialisterklæring i 43 prosent av sakene, av disse har forsikringsselskapet innhentet halvparten. I denne gruppen er det er i svært liten grad innhentet spesialisterklæringer både fra forsikring og andre.

For krav mellom 100 000 og 500 000 kroner er det totalt innhentet spesialisterklæring i 67 prosent av sakene. Her har forsikringsnæringen innhentet noe under halvparten. Også i denne gruppen er det i liten grad innhentet spesialisterklæringer både fra forsikringsnæringen og andre.

For krav som overstiger 500 000 kroner, er det innhentet spesialisterklæring i 85 prosent av sakene. Forsikringsnæringen har innhentet noe mindre enn halvparten av disse. Her er det et noe større omfang av dobbelt innhenting av spesialisterklæringer. Det er innhentet to spesialisterklæringer i 21 av de 91 sakene og i to av sakene er det innhentet fire spesialisterklæringer.

Det framgår av undersøkelsen at når det er innhentet en spesialisterklæring av andre, baserer ofte forsikringsselskapene seg på denne og innhenter ikke egen spesialisterklæring. Hvorvidt andre benytter spesialisterklæringer som er innhentet av forsikringsnæringen ligger det utenfor undersøkelsens ramme å gi svar på. Samlet foreligger det spesialisterklæringer i 65 prosent av sakene.

Bruk av advokat overfor forsikringsnæringen

Undersøkelsen i forsikringsnæringen antas å omfatte en spesiell gruppe skadelidte. Vedkommende har valgt å bruke advokat, det kan indikere at det er fordi skadelidtes sak er komplisert.

Undersøkelse av skadelidtes bruk av advokatbistand viser at advokat er benyttet i ca. 30 prosent av de avsluttede kravene. De detaljerte resultatene er vist i tabell 7.46.

Tabell 7.46 Saker der skadelidte har hatt advokatbistand som er dekket av selskapene

Erstatning Antall saker med advokat Alle saker % andel m. advokat
5000–99999 13 82 15,8 %
100000–499999 14 67 20,9 %
³500000 42 91 46,2 %
Sum 69 240 28,8 %

Skadelidte har hatt bistand fra advokat i nesten halvparten av sakene der erstatningen overstiger 500 000 kroner. I saker der erstatningen er under 500 000 kroner har skadelidte hatt advokatbistand i ca. 18 prosent av sakene.

For saker som overstiger 500 000 kroner er det utbetalt ca. 34 300 kroner i gjennomsnitt per sak i advokathjelp, mens det for saker som ligger under 500 000 kroner er utbetalt i underkant av ca. 20 000 kroner i gjennomsnitt per sak. De totale utgifter til advokat for saker som ble avsluttet i 2001, kan dermed anslås til 15,0 millioner kroner.

7.9.3 Undersøkelser av Landsorganisasjonen i Norge (LO)

Bruk av legeerklæringer i trygdeetaten og i forsikringsnæringen

Det er foretatt en gjennomgang for å klarlegge bruken av legeerklæringer. Statistikken omfatter alle saker som medio 2002 var til behandling ved LOs juridiske avdeling, Trondheimskontoret. Statistikken omfatter også helt nye saker som er kommet inn. Tallene omfatter samtlige legeerklæringer i yrkesskadesakene, det vil si spesialisterklæringer innhentet av trygdeetaten og forsikringsnæringen, samt uttalelser fra rådgivende leger, herunder uttalelser fra selskapenes rådgivende leger i den grad disse er gjort kjent for skadelidte.

Undersøkelsen er gjennomført ved at det er foretatt en fullstendig gjennomgang av saksmappene i hver enkelt yrkesskadesak. For å begrense arbeidet med gjennomgangen av tallmaterialet som ellers ville blitt svært omfattende, er undersøkelsen knyttet til de saker som behandles av Trondheimskontoret. Totalt utgjør dette 106 saker. Omfanget av undersøkelsen er begrenset på denne måten av kapasitetshensyn, da det vil være en nesten uoverkommelig oppgave å gå detaljert igjennom alle legeerklæringer som foreligger ved LOs juridiske kontor i Oslo og Stavanger. LOs juridiske kontor i Trondheim har på sin side så mange saker til behandling at det er grunn til å tro at tallene er representative for denne type konfliktsaker.

Statistikken fra Trondheimskontoret viser at det i de 106 sakene som kontoret har til behandling, foreligger 312 legeuttalelser, et snitt på 2,9 legeerklæringer per sak. I 13 av sakene var det innhentet en legeerklæring eller mindre, men samtlige av disse var i oppstartfasen. Holdes disse sakene utenfor, er det et snitt på 3.3 legeerklæringer per sak. I 72 av sakene er det innhentet 2 eller flere legeerklæringer, i 26 av sakene er det innhentet 4 til 6 legeerklæringer. Det høyeste antall legeerklæringer innhentet i en sak, er 10.

En svakhet ved tallene er at statistikken bare omfatter løpende saker. Saker som er avsluttet før medio 2002 er derfor ikke omfattet av gjennomgangen. Det er rimelig å anta at det totale antall legeerklæringer som er innhentet per sak ville vært høyere dersom også disse sakene hadde vært omfattet av gjennomgangen.

Forholdet mellom trygdevedtak og forsikringsselskapenes behandling av yrkesskadesaker

Undersøkelsen omfatter alle saker som medio 2002 var til behandling ved LOs juridiske avdeling. Gjennomgangen omfatter således alle saker som medio 2002 var til behandling ved LOs juridiske kontor i Oslo, Stavanger og Trondheim. Undersøkelsen er gjennomført ved tilbakemeldinger fra 17 advokater som har yrkesskadesaker. I alt omfatter gjennomgangen 514 saker. Saker som er avsluttet før medio 2002 er av kapasitetshensyn ikke omfattet av gjennomgangen.

Gjennomgangen har tatt sikte på å kartlegge forholdet mellom trygdevedtak og selskapenes behandling. En hovedmålsetting med yrkeskadeforsikringsloven var at selskapene skulle behandle tvistesakene på selvstendig grunnlag uten å vente på trygdevedtak. Fra forsikringsnæringen er det anført at dette også gjøres i stor utstrekning. Gjennomgangen har derfor tatt sikte på å kartlegge i hvor stor grad selskapene erkjenner erstatningsansvar og utbetaler erstatning uten at det foreligger noe trygdevedtak i saken.

Undersøkelsen viser at selskapene i 15 saker (3 prosent) erkjente ansvar og foretok utbetaling før det forelå trygdevedtak. I dette begrensede materialet er det et fåtall av sakene der selskapene vil erkjenne erstatningsansvar og foreta utbetaling uten at det foreligger godkjenning fra trygdeetaten. Dette kan ha sammenheng med at denne undersøkelsen knytter seg til konfliktsaker.

Det er ikke foretatt noen gjennomgang for å klarlegge omfanget av saker hvor selskapene avslår erstatning uten å vente på trygdevedtak. Tilsvarende er det heller ikke foretatt noen undersøkelse for å kartlegge om selskapene erkjenner ansvar og foretar utbetaling hvis trygdeetaten først avslår krav på yrkesskade.

Tilbakemeldingene fra de advokater som har deltatt i gjenomgangen, er imidlertid entydige: Hvis trygdeetaten avslår krav på yrkesskade vil forsikringsselskapene i de fleste sakene også avslå. Omvendt er det imidlertid ikke uvanlig at selskapene avslår krav på yrkesskadeerstatning selv om trygdeetaten kommer til at vilkårene for yrkesskadedekning er oppfylt.

7.10 Uføregrad ved varig uførhet etter yrkesskade som fastsettes av trygdeetaten og av forsikringsnæringen

Bakgrunn for undersøkelsen

Utvalget har søkt å kartlegge om det foreligger systematisk forskjellsbehandling i trygdeetaten og forsikringsnæringen. Forsikringsnæringens Hovedorganisasjon (FNH) ble bedt om å gjennomføre en undersøkelse om fastsettelse av uføregrad i trygdeetaten og forsikringsnæringen.

Datamateriale

Datamaterialet er hentet fra registeret som ble dannet ved sammenkobling av DAYSY-registeret og trygdeetatens registre for helserelaterte ytelser (syke-, rehabiliterings-, attføringspenger og uførepensjon). Undersøkelsen er begrenset til saker som er avsluttet både i trygdeetaten og forsikringsnæringen. I de sakene der det er innvilget uførepensjon med yrkesskadefordel, sammenlignes uføregraden etter yrkesskade i trygdeetaten og forsikringsnæringen. I trygdeetaten angis to uføregrader, en som er knyttet til den generelle uførhet og en som er knyttet til den del av uførheten som kan tilbakeføres til yrkesskaden. I den videre framstilling vil denne bli betegnet som yrkesskadegrad. Materialet består av 1 548 saker.

For trygdeetaten legges yrkesskadegraden per 31. desember 2001 til grunn.

Metode for beregning av uføregrad i forsikringsnæringen

I en rekke saker der det er foretatt en erstatningsutbetaling for varig uførhet, er det ikke registrert uføregrad i DAYSY. For disse sakene beregnes uføregraden med utgangspunkt i erstatningsutbetalingen for varig uførhet. I beregningen av uføregrad er det tatt hensyn til skadelidtes alder ved oppgjør og folketrygdlovens gjennomsnittlige grunnbeløp (G) i oppgjørsåret. Det er videre lagt til grunn at skadelidtes inntekt på skadetidspunktet ikke overstiger 7 G (som hovedregel er dette oppfylt). Dersom inntekten overstiger 7 G, vil yrkesskadegraden bli for høyt anslått.

Endringer av uføregrad over tid

Både i trygdeetaten og forsikringsnæringen endres uføregrader over tid i takt med endringer i skadelidtes helsetilstand og evne til å delta i arbeidslivet. Fellesregisteret gir ingen muligheter til å kontrollere endringer over tid.

Endringer over tid i uføregrad både i trygdeetaten og forsikringsnæringen tilsier at en bør være varsom med å trekke sikre konklusjoner på saksnivå, fordi endringene ikke nødvendigvis kommer samtidig i trygdeetaten og forsikringsnæringen.

Av dem som har gradert uførepensjon fra trygdeetaten får årlig ca. 8 prosent innvilget krav om forhøyet uføregrad (Basisrapport 2000).

Resultater

Per 31. desember 2001 var den gjennomsnittlige yrkesskadegrad i trygdeetaten 78,4 prosent. For de samme 1 543 sakene er den gjennomsnittlige uføregrad i forsikringsnæringen per 31. desember 2000 beregnet til 78,5 prosent. Totalt sett er det altså svært liten forskjell i uføregrad i trygdeetaten og i forsikringsnæringen. Tabell 7.47 viser imidlertid at det er visse forskjeller på saksnivå, men her må en være varsom med å trekke bastante konklusjoner på grunn av endringer i uføregrad over tid.

Tabell 7.47 Uføregrad i trygdeetaten (per 31. desember 2001) og forsikringsnæringen (per 31. desember 2000)

Yrkesskadegrad i trygdeetaten Gjennomsnittlig yrkesskadegrad i forsikringsnæringen Antall saker
100 90,0 909
70–90 78,3 61
51–69 78,6 43
50 63,4 361
30–49 53,1 112
15–29 43,1 62

I 909 saker har trygdeetaten fastsatt yrkesskadegraden til 100 prosent og i 361 saker til 50 prosent per 31. desember 2001. De mellomliggende uføregrader (51 til 90 prosent) er i liten grad benyttet. Det er også få saker med uføregrad under 30 prosent. Dette har sammenheng med økning i kravet om minst 30 prosent ervervsmessig uførhet fra 1. mai 1997. Det er kun de krav der det er søkt om uførepensjon med yrkesskadefordel før 1. mai 1997 som vil bli vurdert etter uføregrad lavere enn 30 prosent.

Der yrkesskadegraden i trygdeetaten er fastsatt til 100 prosent, ligger forsikringsnæringen i gjennomsnitt 10 prosentpoeng under. Dette bildet endres imidlertid for lavere uføregrader i trygdeetaten. Der trygdeetaten har fastsatt yrkesskadegraden til 50 prosent ligger forsikringsnæringen i gjennomsnitt 13 prosentpoeng høyere. Dette bildet gjelder også for lavere yrkesskader i trygdeetaten.

I tabell 7.48 tas det utgangspunkt i uføregradene fra forsikringsselskapene.

Tabell 7.48 Uføregrad i trygdeetaten (per 31. desember 2001) og forsikringsnæringen (per 31. desember 2000)

Yrkesskadegrad i forsikringsnæringen Gjennomsnittlig yrkesskadegrad i trygdeetaten Antall saker
100 90,9 854
70–90 79,6 155
51–69 62,7 179
50 63,6 130
30–49 55,1 166
15–29 50,1 64

I 854 saker har forsikringsselskapene fastsatt yrkesskadegraden til 100 prosent og i 130 saker til 50 prosent per 31. desember 2000. De mellomliggende uføregrader (51 til 90 prosent) er hyppigere benyttet i forsikringsnæringen enn i trygdeetaten. Også i forsikringsnæringen er det få saker med uføregrad mellom 15 og 29 prosent.

Der yrkesskadegraden i forsikringsnæringen er fastsatt til 100 prosent, ligger trygdeetaten i gjennomsnitt 9 prosentpoeng under. Dette samsvarer med resultatet der trygdeetaten hadde satt uføregraden til 100 prosent og forsikringsnæringen i gjennomsnitt lå 10 prosentpoeng lavere.

Resultatene er også sammenfallende der forsikring har satt en lav uføregrad (under 50 prosent). Her ligger trygdeetaten i gjennomsnitt over forsikring. Dette er som forventet når den gjennomsnittlige uføregrad er lik i trygdeetaten og forsikringsnæringen.

Det er grunn til å understreke at en må være varsom med å trekke bastante konklusjoner med utgangspunkt i dette materialet. Det er grunn til å regne med endring i yrkesskadegradene over tid både i trygdeetaten og forsikringsnæringen. Dette gjelder særlig lave uføregrader både i forsikringsnæringen og trygdeetaten. Dersom en person får endret sin uføregrad i trygdeetaten, vil dette også kunne danne grunnlag for en revurdering i forsikringsnæringen og omvendt.

Fotnoter

1.

Se Rt. 2000 s. 70, Rt. 2000 s. 1338 og Rt. 1999 s. 895.

2.

Ot.prp. nr. 29 (1995–96) s. 28.

3.

Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 89 første spalte

4.

Brev til Sosial- og helsedepartementet fra Kredittilsynet datert 20. januar 1998, ref. nr. 98/00176 dok. 2

5.

Kilder: Rapport fra Münich Re Group; Workers Compensation – Analysis of private and public systems.

6.

Det var ekstra store utgifter til IT-investeringer slik at tallet normalt ligger lavere. I 1999 var det tilsvarende tallet ca 106 mill dkr.

7.

Kilde Arbejdsskadestyrelsens statistikhæfte.

8.

Forekomst av fødselsnummer er nødvendig for å koble sammen informasjon fra ulike datakilder

9.

Samlet sett var det per 31. desember 2000 ca. 7 800 løpende yrkesskadepensjoner (til personer i alderen 18 til 66 år) i Rikstrygdeverkets pensjonsregistre. Dette gjelder alle løpende yrkesskadepensjoner, også saker med skadetidspunkt før 1991.

10.

Rikstrygdeverkets statistikk 03/2002 utgitt februar 2002.

11.

Beregningsgrunnlaget settes lik de gjennomsnittlige forsikringstekniske avsetninger over regnskapsåret. Det anvendes en risikofri rente på dette grunnlaget.

12.

I regnskapsterminologien for skadeforsikring kalles dette avviklingstap (eller negativt avviklingsresultat). De anslåtte erstatningskostnader korrigert for avviklingsresultatet kalles påløpne erstatningskostnader.

13.

RBNS står for «Reported But Not Settled».

14.

IBNR står for «Incurred But Not Reported».

Til dokumentets forside