Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2007: 7

Fritz Moen og norsk strafferettspleie

Til innholdsfortegnelse

12 Vurdering av politiets og påtalemyndighetens opptreden under gjenopptagelsesprosessen

12.1 Sammendrag

Granskningen av gjenopptagelsesprosessen omfatter politiets og påtalemyndighetens opptreden. Utvalget kommenterer også kort arbeidet til de sakkyndige og forsvarerne.

Gjenopptagelse til gunst for siktede etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 skulle skje når det ble opplyst om en «ny omstendighet» eller skaffet frem et «nytt bevis» som syntes egnet til å føre til frifinnelse.

Gjenopptagelse til gunst for siktede etter straffeprosessloven § 392 annet ledd skulle i Sigrid-saken skje hvis det forelå særlige forhold som gjorde det tvilsomt om dommen var riktig. I forhold til Torunn-saken var kravet at det skulle være meget tvilsomt om dommen var riktig. Lovens krav var videre, og for begge sakenes vedkommende, at tungtveiende hensyn tilsa at siktedes skyld ble prøvd på ny.

Spørsmålet for utvalget har vært om politiet og påtalemyndigheten under gjenopptagelsesprosessen opptrådte i samsvar med de krav som må kunne stilles til objektiv og forsvarlig straffesaksbehandling.

Utvalget tar først stilling til påtalemyndighetens opptreden da den motsatte seg gjenopptagelse. Dette spørsmålet må ses i forhold til den dokumentasjon som forelå på de ulike stadier i prosessen.

Hensett til de strenge vilkår straffeprosessloven setter for gjenopptagelse, opptrådte påtalemyndigheten etter utvalgets syn forsvarlig da man motsatte seg gjenopptagelse både for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget konstaterer at det skjedde en betydelig endring i bevisbildet da Torunn-saken sto for Gjenopptagelseskommisjonen, ved at en mann i desember 2005 tilsto begge drapene. Etter tilståelsen endret påtalemyndigheten standpunkt og gikk inn for at Torunn-saken skulle gjenopptas.

Påtalemyndigheten foretok ingen grundig gjennomgang av Frostating lagmannsretts behandling av blodtypebeviset i Sigrid-saken. Dette synes å ha hatt sammenheng med presentasjonen av anførslene i begjæringen om gjenopptagelse. Utvalget bemerker imidlertid at påtalemyndighetens anførsler burde ha vært klarere når det gjaldt betydningen av blodtypebeviset.

Utvalget stiller seg kritisk til deler av den etterforskning som politiet iverksatte i år 2000 ved at den ikke var tilstrekkelig objektiv. Et eksempel på dette er politiets etterforskning vedrørende Sigrid Heggheims fottøy om kvelden lørdag 4. september 1976.

12.2 Hva utvalget skal granske

Ifølge mandatet skal utvalget først og fremst granske om politiets og påtalemyndighetens opptreden under gjenopptagelsesprosessen var i samsvar med lovverket, og om avgjørelser som ble tatt, var forsvarlige. Videre kan utvalget uttale seg om andre aktører, men med unntak av domstolene. De aktuelle aktørene er da de sakkyndige og Moens forsvarere.

12.3 Rettslige rammer for gjenopp­tagelse

12.3.1 Om straffeprosessloven § 391 nr. 3

Gjenopptagelse til gunst for siktede kan etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 kreves når det opplyses om en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse, avvisning eller til anvendelse av en mildere strafferegel eller en vesentlig mildere rettsfølge.

Omstendigheter og bevis kan benyttes som grunnlag for gjenopptagelse selv om de har vært kjent for en part eller partene tidligere, og kanskje burde ha vært påberopt tidligere. Det avgjørende er at de ikke ble påberopt. Med «ny» og «nytt» mener loven med andre ord «ikke gjort kjent for den dømmende rett» under den aktuelle straffesaken, jf. bl.a. Rt. 1994 side 1149 (Liland) og Rt. 2001 side 1521 (Torgersen).

Nye forklaringer fra domfelte eller vitner som har forklart seg for den dømmende rett, anses normalt ikke som nye omstendigheter eller nye bevis som gir grunnlag for gjenopptagelse etter § 391 nr. 3, se f.eks. Rt. 2000 side 2142. Derimot vil nye sakkyndige erklæringer kunne anses som nye bevis, jf. Rt. 1994 side 1149 (Liland) og Rt. 2001 side 1521 (Torgersen). Dette gjelder selv om erklæringene ikke er basert på nytt materiale. Det typiske vil da være at bevismaterialet blir undersøkt ved hjelp av nye metoder eller analysert på bakgrunn av ny generell innsikt.

Vilkåret om at beviset eller omstendigheten skal «synes egnet til frifinnelse», tilsier at en rimelig mulighet er tilstrekkelig. Denne forståelsen følger også av praksis fra Høyesteretts kjæremålsutvalg, se f.eks. Rt. 2000 side 2142 og Rt. 2001 side 585.

I den sistnevnte kjennelsen uttalte kjæremålsutvalget dessuten om den nærmere vurderingen:

«Ved avgjørelsen av om gjenopptakelse skal tillates, vil vurderingstemaet være hvilken betydning de nye omstendigheter eller bevis ville hatt, dersom de hadde foreligget for retten da saken ble pådømt. De må således ses i sammenheng med de øvrige omstendigheter og bevis som forelå for den dømmende rett.»

12.3.2 Om straffeprosessloven § 392 annet ledd

Av straffeprosessloven § 392 annet ledd følger at gjenopptagelse til gunst for siktede kan besluttes selv om vilkårene etter §§ 390 eller 391 ikke er oppfylt. Betingelsen er i dette tilfellet at særlige forhold gjør det tvilsomt 1 om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny. Tidligere var det et vilkår for gjenopptagelse etter denne bestemmelse, at særlige forhold gjorde det «meget tvilsomt» om dommen var riktig. Som nevnt fikk lovendringen virkning for vurderingen i Sigrid-saken, men ikke for Torunn-saken.

I juridisk litteratur er denne paragrafen kommentert av Bjerke og Keiserud side 1233, hvor det bl.a. uttales (henvisninger til rettspraksis er utelatt):

«Bestemmelsen er ment som en ytterste sikkerhetsventil, og det var lovgivers forutsetning at adgangen skal brukes med stor varsomhet, se bl.a. Innst. O. nr. 37 (1980-1981) s. 39. Etter endringen i 1993 er det fortsatt meningen at vilkårene for gjenopptakelse skal være strenge, se Ot.prp. nr. 78 (1992-1993) s. 63. Bestemmelsen forutsetter ikke som § 391 nr. 3 at det foreligger nye omstendigheter eller bevis, slik at også en eller flere saksbehandlingsfeil kan benyttes som grunnlag, likeledes en ny vurdering av bevisene, som må angå skyldspørsmålet, ikke bare straffutmålingen. Retten eller kommisjonen kan ved vurderingen se hen til arten og kvaliteten av de bevis eller den beviskjede som ligger til grunn for den angrepne dom, og det må foretas en samlet vurdering.»

I Rt. 1999 side 554 fremholdt Høyesterett betydningen av uttalelser i straffeprosesslovens opprinnelige forarbeider og forarbeidene til lovendringen i 1993. Førstvoterende uttrykte:

«Straffeprosesslovkomiteens sentrale utsagn om praktiseringen av bestemmelsen er uttalelsen [ … om] at «Den foreslåtte sikkerhetsventil bør brukes med stor varsomhet. Dette har man i annet ledd søkt å gi uttrykk for ved å stille også det vilkår at «tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny».»

... Jeg viser også til at justiskomiteen i Innst O nr 137 (1992-93) side 12-13 uttaler at « Komiteen er derfor, i likhet med departementet, av den oppfatning at det også etter den endring som nå foretas, bare i særlige tilfeller skal gis adgang til gjenopptakelse». Komiteen uttaler imidlertid deretter:

«Under henvisning til den meget restriktive praksis som har vært ført så langt, mener imidlertid komiteen at det er på sin plass med en viss oppmyking av adgangen til å kreve gjenopptakelse. Komiteen legger avgjørende vekt på at dersom det reises alvorlig tvil om en dom er korrekt, er det først og fremst av hensyn til den domfelte selv, men også av hensyn til rettssystemets troverdighet riktig at det gis adgang til ny overprøving. En mistanke om at noen kan ha blitt uskyldig dømt, er en så alvorlig belastning for tilliten til rettssystemet at det også fra rettsvesenets side kan være ønskelig å få en ny prøving av en sak.»»

Vurderingen etter straffeprosessloven § 392 annet ledd vil noen ganger måtte ha karakter av overprøving av den tidligere domstols bevisvurdering. Bevistemaet blir likevel et noe annet: Frostating lagmannsrett måtte i 1978 og 1981 ta stilling til om det var hevet over rimelig tvil at Moen var skyldig. Spørsmålet i gjenopptagelsesprosessen var om det forelå særlige forhold som gjorde dommene tvilsomme .

I en gjenopptagelsessak skal man i ettertid vurdere et bevismateriale som i sin tid ble fremlagt umiddelbart for den dømmende rett. Dette må man ta høyde for ved den nye vurderingen av bevisene, noe Høyesteretts kjæremålsutvalg understreket i Rt. 2001 side 1521 (Torgersen):

«Ved avgjørelsen av krav om gjenopptakelse etter § 391 nr. 3 og § 392 annet ledd er det av vesentlig betydning at når den dømmende rett har funnet at det ikke er rimelig tvil om tiltaltes skyld, er det skjedd på grunnlag av umiddelbar bevisførsel. Bevisførselen ved krav om gjenopptakelse er derimot middelbar eventuelt supplert med gransking og muntlige forhandlinger av begrenset karakter i forhold til forhandlingene for den dømmende rett. Bevisumiddelbarhet at den dømmende rett selv skal høre tiltalte og vitnene er et bærende prinsipp i straffeprosessen. Ved de forklaringer som avgis, og de tilføyelser, endringer og avklaringer som skjer gjennom eksaminasjon i retten, og ved det inntrykk som formidles gjennom den personlige opptreden i rettssalen, får den dømmende rett normalt et langt bedre grunnlag for å vurdere troverdigheten og holdbarheten av forklaringer enn man kan få ved lesing av dokumenter der forklaringene er nedtegnet.

De hensyn som i sin alminnelighet tilsier at gjenopptakelsesretten viser varsomhet i overprøvingen av en avgjørelse truffet etter umiddelbar bevisførsel, forsterkes med tiden. Nye forklaringer vil gjennomgående preges av at erindringer svekkes og forskyves over tid, eller forklaringer lar seg ikke gjenta. Tekniske bevis vil kunne reduseres i verdi eller gå tapt.»

Om hvordan gjenopptagelsesdomstolen skal forholde seg til at saken som begjæres gjenopptatt, er avgjort av lagrette og dermed ikke begrunnet, sier Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt. 2001 side 1521 (Torgersen):

«Av betydning er det også om den avgjørelse som søkes gjenopptatt, er begrunnet eller ikke. I saker med lagrette, der avgjørelsen av skyldspørsmålet ikke er begrunnet, lar det seg normalt vanskelig gjøre å si noe sikkert om hvorledes de enkelte bevis i sin tid ble vurdert av lagretten. Lagretten må forutsettes å ha bygget på en samlet vurdering av det bevismateriale som ble presentert. Og det vil i sin alminnelighet kunne antas at enkelte bevis har spilt en mer fremtredende rolle enn andre. Men utover dette må den domstol som tar stilling til gjenopptakelsesspørsmålet, vise tilbakeholdenhet med å forutsette hvorledes lagretten har vektlagt enkelte bevis i forhold til andre.

I andre saker er det uttalt at det ikke til siktedes gunst kan legges vekt på at skyldspørsmålet er avgjort ved lagrette, se f.eks. Rt. 1999 side 554.

I Hålogaland lagmannsretts kjennelse 12. januar 2002 side 28 2 uttales det på bakgrunn av rettskildematerialet følgende om Torunn-saken og Sigrid-saken:

«Skyldspørsmålet ble i begge straffesakene avgjort av lagrette. Kjennelsene er ikke begrunnet. Det er derfor ikke mulig å fastslå hvordan de ulike bevis er vektlagt ved avgjørelsen av skyldspørsmålet. Imidlertid foreligger i begge saker et omfattende skriftlig materiale, herunder referat fra avhør av Moen, avhør av vitner, sakkyndige erklæringer, rapporter fra rekonstruksjoner mv. Dette materialet, sammenholdt med de opplysninger som fremkommer i rettsbøker, straffutmålingspremisser og, for straffesaken vedrørende drapet på Sigrid Heggheim sitt vedkommende, aktors notater fra forhandlingene gir etter lagmannsrettens oppfatning et godt bilde av det som fremkom under hovedforhandlingene. Også de saksdokumenter som er tilkommet i anledning gjenopptakelsessaken, herunder avhør av vitner og i en viss utstrekning avisartikler, bidrar til å kaste lys over det som fremkom ved behandling av straffesakene i Frostating lagmannsrett.»

Utvalget slutter seg til Hålogaland lagmannsretts beskrivelse og mener den gir et dekkende bilde av utgangspunktet for bevisvurderingen under gjenopptagelsesprosessen.

12.4 Politiets og påtalemyndighetens plikter når gjenopptagelse kreves

Under hele straffeprosessen har politiet og påtalemyndigheten en objektivitetsplikt, og da slik at påtalemyndigheten har plikt til å bidra til at en sak etter straffeprosessens regler får et materielt riktig resultat. Dette gjelder også etter at en siktet er blitt domfelt.

Denne plikten reflekteres bl.a. i straffeprosessloven § 389 annet ledd jf. § 309. Her gis regelen om at påtalemyndighetens kan anke til gunst for siktede, tilsvarende anvendelse i forhold til å kreve gjenopptagelse. Dommens rettskraft eller siktedes død er ikke til hinder for et slikt krav.

Det er ellers klart at de øvrige regler som gjelder for politiets etterforskning, også gjelder under en gjenopptagelsesprosess, se f.eks. straffeprosessloven § 226 tredje ledd:

«Er en bestemt person mistenkt, skal etterforskingen søke å klarlegge både det som taler mot ham og det som taler til fordel for ham.»

Under en gjenopptagelsesprosess representerer politiet og påtalemyndigheten på den måten statens interesse i at strafferettspleien utføres på en forsvarlig måte.

Ofte begjæres gjenopptagelse lenge etter at vedkommende er blitt domfelt. I tilfellet Fritz Moen ble begjæringen om gjenopptagelse fremsatt ca. 20 år etter domfellelsen. Etter så lang tid kan nye forklaringer preges av at erindringen svekkes og forskyves, eller forklaringer lar seg ikke gjenta fordi vitner er blitt borte. Tekniske og biologiske bevis vil kunne reduseres i verdi eller gå tapt.

Det er under en slik synsvinkel åpenbare betenkeligheter ved å ha en for lav terskel for å tillate gjenopptagelse. Den som med rette er blitt domfelt, vil da kunne frifinnes etter ny behandling i forbindelse med gjenopptagelse, fordi bevisbildet er svekket av den tiden som har gått. Samfunnets, fornærmedes og vitners interesse i at en dom, etter at de ordinære ankemuligheter er uttømt, skal være endelig og bindende, må også tillegges vekt.

Lovens bestemmelser om gjenopptagelse har tatt høyde for disse hensyn. Det er bare når det foreligger et tilstrekkelig grunnlag for å tro at en person er blitt dømt med urette, at påtalemyndigheten skal arbeide for at saken gjenopptas. Er imidlertid lovens vilkår for gjenopptagelse ikke oppfylt, har påtalemyndigheten plikt til å motsette seg gjenopptagelse.

Dersom lovens vilkår for gjenopptagelse først er oppfylt, skal det – ideelt sett – ikke være noe motsetningsforhold mellom forsvarer og aktor. Begge skal i så fall legge ned påstand om gjenopptagelse.

Men avgjørelsen av om det er grunnlag for gjenopptagelse, vil mange ganger bero på et skjønn. Man må etter utvalgets syn tillegge påtalemyndigheten en ganske vid skjønnsmargin, og det skal noe til før man kan betegne påtalemyndighetens standpunkt i et spørsmål av denne karakter som uforsvarlig.

Det følger av straffeprosessloven § 68 femte ledd og påtaleinstruksen 1985 § 27-4 at det hører under riksadvokaten å avgjøre hvorvidt påtalemyndigheten skal begjære gjenopptagelse. For det tilfelle at påtalemyndigheten motsetter seg en begjæring om gjenopptagelse, vil underordnet påtalemyndighet kunne behandle saken. Men selv om statsadvokaten har kompetanse til å motsette seg gjenopptagelse, antar utvalget at han i særlige tilfeller kan ha plikt til å forelegge saken for riksadvokaten, sml. påtaleinstruksen 1985 § 22-3 annet ledd.

Utvalget er gjort kjent med at førstestatsadvokat Jan Henrik Dahle hadde et kort orienteringsmøte med riksadvokaten 29. mars 2000. Saken om gjenopptagelse ble behandlet på statsadvokatnivå frem til Høyesteretts kjæremålsutvalg traff sin avgjørelse 14. oktober 2003. Utvalget har ingen merknader til dette.

12.5 De spørsmål utvalget har vurdert

Som det går frem av gjennomgangen i kapittel 11, motsatte politiet og påtalemyndigheten seg at de to drapsdommene skulle gjenopptas, både under behandlingen for lagmannsretten og for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Da Fritz Moen overfor Gjenopptagelseskommisjonen krevde Torunn-saken gjenopptatt, var det først etter at etterforskningen av TrH’s tilståelse var avsluttet, at påtalemyndigheten endret sitt syn på spørsmålet om gjenopptagelse.

Spørsmålet som utvalget har vurdert, er om påtalemyndighetens standpunkt på de ulike trinn av saken var i samsvar med de krav straffeprosessloven stiller. Dette spørsmålet må ses i forhold til den dokumentasjon som forelå på de ulike stadier i prosessen. Det er i den forbindelse hensiktsmessig å operere med tre stadier:

  1. slik sakene sto for Hålogaland lagmannsrett i 2000-2001

  2. slik sakene sto for Høyesteretts kjæremålsutvalg i 2002-2003

  3. slik Torunn-saken sto for Gjenopptagelseskommisjonen i 2005-2006.

Videre vil utvalget knytte noen merknader til politiets etterforskning i år 2000-2001 og til politiets og påtalemyndighetens anførsler for domstolene under gjenopptagelsesprosessen.

12.6 Da sakene sto for lagmannsretten i 2000-2001

12.6.1 Sigrid-saken

Under hovedforhandlingen i Sigrid-saken ble alle vesentlige bevis som kunne tilsi frifinnelse, ført. Dette gjaldt bevis for at Sigrid var blitt voldtatt mens hun levde, og bevis for at drapsmannen hadde blodtype A utskiller. Det samme gjaldt bevisene for at Sigrid ble drept natt til søndag 5. september.

Hovedvekten av de bevistilbud som ble fremsatt av advokat John Christian Elden og Tore Sandberg i 2000/2001, kunne etter utvalgets syn ikke anses som nye bevis eller nye omstendigheter. De bevistilbud som derimot var nye i lovens forstand – slik som dagbokbeviset, enkelte vitneobservasjoner av mistenkelig bil natt til 5. september og erklæringen fra overlege Anne Svarstad – kunne etter utvalgets syn ikke antas å ha en slik vekt at de sammen med de øvrige bevis ville ha vært egnet til å føre til frifinnelse. Lovens vilkår etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 var derfor ikke oppfylt. Under enhver omstendighet var det ikke uforsvarlig av påtalemyndigheten i 2000/2001 å innta dette standpunktet.

Spørsmålet i Sigrid-saken var derimot om disse bevistilbudene hadde sannsynliggjort at det forelå «særlige forhold» som gjorde det tvilsomt om dommen var riktig, jf. straffeprosessloven § 392 annet ledd.

Utvalget bemerker at bevisanalysen fra Tore Sandberg 3 i stor grad forsøker å dokumentere at Fritz Moen i 1981 var dømt til tross for at det strafferettslige beviskravet den gangen ikke var oppfylt. Etter utvalgets syn hadde Tore Sandberg rett på dette punkt. Under hovedforhandlingen ble det i tillegg begått en saksbehandlingsfeil som trolig virket inn på lagrettens kjennelse. Utvalget viser i den forbindelse til at lagmannen under rettsbelæringen lanserte den teori at Sigrid hadde hatt samleie med en tidligere kjæreste.

Da gjenopptagelsessaken sto for lagmannsretten, ble det fra forsvarerens side fremlagt nye sakkyndige erklæringer som dels utdypet og dels befestet det syn at Sigrid var voldtatt mens hun levde, og av drapsmannen. For påtalemyndigheten endret ikke dette bevisbildet ettersom påtalemyndigheten nettopp argumenterte med at Sigrid var voldtatt og drept av Fritz Moen, og at Moen var sædavgiver. Dette var sammenfallende med det prinsipale grunnlaget til statsadvokat Olaf Jakhelln i 1981. Men det var på den annen side i strid med det standpunkt lagmannen i 1981 hadde gitt uttrykk for under sin rettsbelæring. Man kunne riktignok ikke med sikkerhet vite om lagrettens kjennelse bygget på lagmannens syn. Det måtte likevel i ettertid kunne legges til grunn at flere jurymedlemmer kunne ha basert sin avgjørelse på dette synet.

Spørsmålet for påtalemyndigheten var om disse omstendighetene ved den 20 år gamle dommen måtte anses som særlige forhold som gjorde det tvilsomt om dommen var riktig, jf. straffeprosessloven § 392 annet ledd. Ved denne vurderingen inngår også de øvrige sider ved bevisførselen under straffesaken, herunder bevisene for at Fritz Moen faktisk var drapsmann. Utvalget tar ikke stilling til hva som var riktig rettsanvendelse på dette punkt. Det var ikke uforsvarlig om påtalemyndigheten tok det standpunkt at § 392 annet ledd ikke fikk anvendelse, når påtalemyndigheten samtidig mente at det var tilstrekkelig grunnlag for å anta at dommens resultat var riktig.

12.6.2 Torunn-saken

Etter utvalgets syn viste også begjæringen om gjenopptagelse av Torunn-saken til bevis som enten ikke var nye, eller som ikke var egnet til å føre til frifinnelse. Vilkåret for gjenopptagelse i henhold til straffeprosessloven § 391 nr. 3 var da ikke oppfylt. Det kan ikke reises kritikk mot påtalemyndigheten for å ha påpekt dette.

Utvalget bemerker at hovedforhandlingen i Torunn-saken ble gjennomført uten at to bevistema som var til gunst for Moen, ble behandlet. Det gjaldt: (a) betydningen av de hvite trådene fra åstedet, som verken stammet fra klærne til Torunn Finstad eller Fritz Moen og (b) likhetstrekkene mellom drapene og teorien om samme gjerningsmann – og i forlengelsen av dette bevisene for at Fritz Moen ikke kunne ha drept Sigrid. I forbindelse med gjenopptagelsen ble disse anførsler ikke fremsatt. Etter utvalgets syn burde disse to bevis kunne rubriseres som nye bevis etter straffeprosessloven § 391 nr. 3.

Spørsmålet i Torunn-saken var også om det forelå «særlige forhold» som gjorde det meget tvilsomt om dommen var riktig. Forsvareren hadde påpekt at dommen i Sigrid-saken bare var mulig fordi Fritz Moen først ble dømt i Torunn-saken. Likhetstrekkene ved de to drapene inngikk som et viktig bevis mot Fritz Moen i Sigrid-saken. Under gjenopptagelsesprosessen hadde likhetstrekkene mellom de to drapene på tilsvarende vis vekt i favør av Fritz Moen. Men dette var en anførsel som i så fall først kunne få betydning dersom vilkårene for gjenopptagelse var til stede for dommen i Sigrid-saken.

Det var imidlertid også forskjeller på de to sakene, og det kunne tenkes at Fritz Moen var skyldig i drapet på Torunn, men ikke i drapet på Sigrid. Bevisene mot Fritz Moen i Torunn-saken var utvilsomt sterkere enn i Sigrid-saken. Utvalget viser i den forbindelse til at også forsvarerne under gjenopptagelsesprosessen argumenterte med at de to sakene måtte vurderes hver for seg. Påtalemyndigheten handlet ikke kritikkverdig ved å argumentere for at lovens vilkår for gjenopptagelse av Torunn-saken ikke var oppfylt.

12.7 Da sakene sto for Høyesteretts kjæremålsutvalg i 2002-2003

Bevisbildet i Sigrid-saken endret seg mellom behandlingen i Hålogaland lagmannsrett og behandlingen i Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det vises her til gjennomgangen i punkt 8.3.4.5: Spesialisterklæringene fra Hans Erik Heier og Kjetil K. Melby om blodtypebeviset fremlagt av Tore Sandberg kunne vanskelig tolkes på annen måte enn at det måtte regnes som lite sannsynlig at Fritz Moen var avgiveren av den sæd som ble funnet i Sigrids vagina. Den rettsoppnevnte sakkyndige, Henning Sørensen, anså det ikke som sannsynlig at Fritz Moen kunne ha vært sædavgiveren, og uttalte at det var overveiende sannsynlig at sædavgiver hadde blodtype A utskiller.

Utvalget mener at de nye sakkyndige erklæringene endret bevisbildet ved ytterligere å styrke det syn at Fritz Moen ikke kunne ha vært avgiver av den sæd som ble funnet i Sigrids vagina. Etter utvalgets syn var bevisbildet nå slik at vilkårene for gjenopptagelse i straffeprosessloven § 392 annet ledd var oppfylt. På denne bakgrunn mener utvalget at påtalemyndigheten på dette tidspunkt objektivt sett skulle ha endret standpunkt. Utvalget mener likevel at påtalemyndigheten ikke utøvet et uforsvarlig skjønn ved fortsatt å motsette seg gjenopptagelse.

12.8 Da Torunn-saken sto for Gjenopptagelseskommisjonen

Da gjenopptagelse av Torunn-saken var under behandling ved Gjenopptagelseskommisjonen, tilsto en mann i desember 2005 drapene på Sigrid og Torunn. Dette førte til at det ble iverksatt betydelig etterforskning mot denne mannen. Etterforskningen viste at det ikke kunne antas bevist at vedkommende var drapsmannen, men at dette var mulig. Tilståelsen fra denne personen førte til at påtalemyndigheten endret sitt standpunkt og uttalte at man ikke ville motsette seg at dommen i Torunn-saken ble gjenopptatt. Etter utvalgets syn var dette en korrekt avgjørelse.

12.9 Kommentar til politiets og påtalemyndighetens anførsler da sakene sto for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg

Utvalget vil bemerke at påtalemyndighetens anførsler i Sigrid-saken med hensyn til blodtypebeviset til dels var uklare. 4 Man argumenterte med, på samme måte som i 1981, at Fritz Moen var avgiver av den sæd som ble funnet i Sigrids vagina. Under hovedforhandlingen i straffesaken hadde imidlertid lagmann Karl Solberg i sin rettsbelæring uttalt at det etter hans syn var begrunnet tvil på dette punkt. Solberg mente at det måtte legges til grunn at en annen person var sædavgiver, og fulgte opp teorien fra aktor om frivillig samleie med en tidligere kjæreste. 5

I påtalemyndighetens uttalelser i gjenopptagelsessaken unnlot man etter utvalgets syn å forholde seg adekvat til denne delen av rettsforhandlingen fra 1981. Hensett til at påtalemyndigheten baserte seg alene på det forhold at Fritz Moen var sædavgiver, måtte det være nærliggende å spørre om lagmannens rettsbelæring på dette punkt hadde påvirket lagretten. Videre måtte det spørres om en slik mulig innvirkning utgjorde «særlige omstendigheter» som etter straffeprosessloven § 392 annet ledd gjorde det tvilsomt om dommen var riktig.

Utvalget har spurt statsadvokaten om påtalemyndigheten reiste denne problemstillingen. Førstestatsadvokat Jan Henrik Dahle har i brev til utvalget forklart at påtalemyndighetens syn i det vesentlige var det samme som beskrevet i Hålogaland lagmannsretts kjennelse på side 57 og 58. Påtalemyndigheten vurderte ikke om lagmann Solberg handlet i strid med lovverket ved å trekke inn et nytt faktum i sin rettsbelæring. Dahle viste til at spørsmålet i sin tid ble tatt opp i Moens saksbehandlingsanke i 1981, som ble avvist, og at dette var av betydning for påtalemyndighetens syn. Man vurderte om lagmannens uttalelse kunne ha påvirket jurymedlemmer, men kom til at dette var lite sannsynlig.

På grunnlag av ovennevnte svar antar utvalget at påtalemyndigheten ikke foretok grundige undersøkelser av hvordan blodtypebeviset ble behandlet av Frostating lagmannsrett i 1981.

Påtalemyndigheten synes under gjenopptagelsesprosessen å ha forholdt seg til presentasjonen av anførslene i begjæringen om gjenopptagelse.

Utvalget viser dernest til politiadjutant Nordbergs innstilling til statsadvokaten 6 som førstestatsadvokat Jan Henrik Dahle sluttet seg til ved sin uttalelse til lagmannsretten av 30. august 2000. Politiadjutant Nordberg påpekte bl.a. følgende:

«En vil særlig påpeke det faktum at Moen under Torunn-saken forklarte seg i høy grad samsvarende med politiets konklusjoner ut ifra de faktiske funn. Men, det gjorde han ikke i Sigrid-saken. Tvert imot, han forklarte seg mot politiets konklusjoner vedr. drapstidspunkt, antatt hendelsesforløp m.m. Det var intet i veien for at det hendelsesforløp Moen forklarte var riktig, og at politiets teorier var feil. Moens forklaring er fullt forenelig med fakta fra åstedet. Det en skal merke seg er at politiet umulig kunne ha lært Moen hva han skulle si, tvert imot, Moen holdt på sitt, på tross av politiets konklusjoner.

(Hvorfor skulle Moen forklare seg for å «tekke» politiet i Torunn-saken og ikke i Sigrid-saken?)»

Utvalget antar at politiadjutant Nordberg bygget dette resonnementet på den forklaring som politibetjent Hjertaas ga den 6. juni 2000, hvor følgende fremgår av avhørsrapporten:

«Vitnet har tenkt mye på gjeldende sak, også etter at han avga sin forrige forklaring 15.05.00. Han ville først bemerke at med Fritz Moens forklaringer/tilståelser, har vitnet etter forannevnte avhør, tenkt mye på om Moen kunne blitt påvirket av noe eller noen til å beskrive sine detaljerte tilståelser. Til dette ville vitnet bemerke at det var to vesentlige forskjeller mellom tilståelsene for drapet på Sigrid og Torunn.

Tilståelsen om drapet på Sigrid stemte ikke helt med det som politiet antok var fremgangsmåte. Men etter Moens detaljerte forklaring, fant man ut at ugjerningen godt kunne skjedd slik som Moen forklarte i sin frie fortelling om hva som hadde skjedd. I henhold til tekniske funn, ble det mer samsvar mellom de spor og de tekniske funn som ble funnet på åstedet, i motsetning til den teori som politiet hadde omkring hendelsesforløp, før Moens forklaring. Vitnet ville også bemerke at det var politiets teknikere som hadde «laget» det sannsynlige hendelsesforløp. Videre mente vitnet at Moen selv ved rekonstruksjonen i bl.a. Klæbuvn. knyttet seg sterkt til saken og åstedet ved sin kunnskap om detaljer, slik de hadde vært da drapet fant sted, mot hvordan det så ut ved rekonstruksjonen.»

Utvalget oppfatter dette slik at politiet gjorde gjeldende at Fritz Moen, da han tilsto drapet og forklarte at han hadde dunket Sigrids hode mot murveggen og slept henne ut på jordet, ga en forklaring som var i strid med det hendelsesforløp som politiet tenkte seg.

Dette er ikke riktig. Fritz Moens forklaring høsten 1980 beskrev riktignok et noe annet hendelsesforløp enn åstedsgranskerne først tenkte seg i 1976. Moen forklarte at han slo Sigrid i svime ved bygningen, og deretter dro henne ut på jordet; åstedsgranskerne hadde tenkt seg at Sigrid flyktet ut på jordet forfulgt av drapsmannen.

Våren 1978 hadde imidlertid politiet foretatt nye undersøkelser ved bygningen til Trondhjems Elektromotor AS. Utvalget viser til den undersøkelsen som ble foretatt den 11. og 12. mai 1978 av betongklossen ved bygningen til Trondhjems Elektromotor AS. 7 Formålet var å se om Sigrids hode kunne ha vært dunket mot en bestemt gjenstand som kunne forklare det vinkelformede merket på hennes hake/hals. Undersøkelsen ble iverksatt fordi Torunn hadde et tilsvarende merke, som man antok skyldtes at Moen hadde slått hodet hennes mot rekkverket ved gangstien ved Stavnebrua.

Da avhørene av Fritz Moen startet høsten 1980, hadde derfor politiet allerede den teori at Fritz Moen kunne ha dunket Sigrids hode mot murveggen og betongklossen hvor det var et vinkeljern, og at Sigrid deretter ble kvalt ute på jordet. Den forklaring Fritz Moen ga på dette punkt høsten 1980, var således helt i tråd med hva politiet da antok.

12.10 Merknader til politiets etter­forskning år 2000-2001

Selv om utvalget ikke har reist kritikk mot påtalemyndighetens beslutninger om å motsette seg gjenopptagelse, har utvalget funnet enkelte forhold ved etterforskningen som utvalget finner grunn til å kommentere.

12.10.1 Avhørene av tidligere politietter­forskere

I begjæringen om gjenopptagelse var det anført at Fritz Moens tilståelser var falske, og at politiet «lærte ham» hva som var riktig. Blant annet hensett til denne anførselen var det nødvendig for politiet å avhøre etterforskerne fra 1977-1981.

Utvalget bemerker at de forklaringer som de tidligere etterforskerne ga i år 2000, synes å bære noe preg av at Tore Sandbergs bevistilbud hadde skapt en viss polarisering, og at etterforskerne i første rekke tilstrebet å bistå politiet og påtalemyndigheten med å imøtegå Tore Sandbergs påstander fremfor å gi en fullt ut objektiv forklaring om hva de husket fra årene 1976-1981. Eksempler her synes å være forklaringer som Kjell Reitan og Johan Klegseth i tilsvar til Tore Sandbergs bevisanalyse ga om legden, jf. utvalgets omtaler foran under punkt 4.3.2.4.

Utvalget har også registrert noen avvik i forklaringer enkelte tjenestemenn har gitt utvalget i år 2006/2007 sammenholdt med hva som fremgår av avhørsrapportene fra 2000. For eksempel forklarte Lyder Sørforsli til politiet i år 2000 at «pb. S. Hjertaas kunne kommunisere verbalt med F. Moen uten at det var tolk tilstede», og at det skjedde ofte. 8 Overfor utvalget forklarte han høsten 2006 at han ikke kunne si hvor mye Moen forsto av samtalene med Hjertaas. Hjertaas kunne kanskje kommunisere litt med Moen. Han forklarte samtidig at politibetjent Aarthun ikke ville ha forstått Moen uten tolk.

Som et annet eksempel nevner utvalget at pensjonert politibetjent Magnar Solberg ifølge avhørsrapporten fra år 2000 forklarte at han ikke var i tvil om at det var Fritz Moen som drepte både Sigrid og Torunn. 9 Til utvalget fortalte han derimot at han hele tiden har båret på en tvil inne i seg. Magnar Solberg mente imidlertid at han på dette punkt ikke var gjengitt korrekt i avhørsrapporten i år 2000.

Videre forklarte Solberg til utvalget at han antok at sannsynligheten var større for at Sigrid ble drept natt til 5. september enn et døgn senere. I avhørsrapporten fra år 2000 fremkommer det derimot at det etter hvert ble «sannsynliggjort at drapet ikke kunne ha skjedd natt til søndag, men senere». Solberg uttalte til utvalget at sistnevnte ikke samsvarte med hans oppfatning, og at det han forklarte for utvalget var den oppfatning han hadde hatt hele tiden. Han hadde vært skeptisk til å flytte drapstidspunktet, men han hadde holdt denne tvilen for seg selv.

12.10.2 Vitner som beskrev Sigrids fottøy. Ny vitneobservasjon om kvinneskrik søndag kveld

Politiet i Trondheim satte i 2000-2001 i gang ny etterforskning vedrørende Sigrid Heggheims fottøy på vorspielet lørdag 4. september 1976. Det vises til omtalen i punkt 11.3.11. Utvalget finner grunn til kort å gjennomgå denne nye etterforskningen og sammenholde den med de kilder som utvalget for øvrig er blitt kjent med under granskningen.

12.10.2.1 Politiavhør av BSS den 17. juli 2000

BrS (senere BSS) ble avhørt av politiet den 11. og 12. september 1976. Ikke i noen av disse forklaringene sa hun at Sigrid hadde på seg raggsokker og/eller seilerstøvler under vorspielet. Politirapportene fra 1976 omhandlet imidlertid ikke Sigrids bekledning. BrS avga ikke forklaring for lagmannsretten i 1981.

I avhør den 17. juli 2000 forklarte BSS:

«Vitnet traff Sigrid H. for første og eneste gang på gjeldende vorspiel på sin manns hybel den aktuelle lørdagen. Hun satt også ved siden av henne i en sovesofa og de så sammen i et fotoalbum som tilhørte hennes mann. Sigrid satt med beina under seg oppe i sofaen, og dermed er det rimelig selvsagt at hun satt uten fottøy. Vitnet husket med sikkerhet at Sigrid hadde hjemmestrikkede raggsokker, uten at hun kunne huske hvilken farge de hadde.

Videre forklarte vitnet at det var regn og hun var også sikker på at Sigrid hadde seilerstøvler, og hun var rimelig sikker på at sistnevnte var blå med hvit kant øverst.»

12.10.2.2 Politiavhør av TeS den 16. og 17. juli 2000

TeS ble avhørt den 11. og 12. september 1976, og fortalte i avhøret 11. september at Sigrid hadde hatt «raggsokker på beina». Av Olaf Jakhellns notater side 55 fremgår det at TeS i lagmannsretten onsdag 9. desember 1981 skal ha uttalt at hun hadde:

«Regnjakke, joggesko. Hun satt vis-a-vis mener å være sikker på at hun hadde ullsokker på bena.»

TeS ble avhørt på ny 16. og 17. juli 2000. I avhøret den 16. juli fortalte han at han med uttrykket «raggsokker» mente «sokker som er hjemmestrikket av grovt ullgarn». Han ga så følgende nye forklaring til politiet den 17. juli 2000:

«Etter at vitnet hadde avgitt sin vitneforklaring i går, søndag 16.07.00, kom hjem og snakket med sin kone 10 om saken, husket hans kone godt raggsokkene. Men hun husket i tillegg at de hadde observert at Sigrid også hadde brukt seilerstøvler. Da vitnets kone nevnte dette, fikk han en «aha-opplevelse», og han husket også med sikkerhet at han hadde observert at Sigrid hadde brukt seilerstøvler, uten at han kunne si hvilken farge, i motsetning til hans kone.

...

Vitnet ville også bemerke at Fritz Moens forsvarer, adv. Olav Hestenes, fokuserte veldig på dette med sokkene, da vitnet avga sin forklaring i lagmannsretten. Han følte at Hestenes «kjørte ham» om dette for å gjøre ham usikker, men han husket at han var så sikker på at hans forklaring var riktig, at han trodde dette skinte godt gjennom. Videre kunne ikke vitnet huske om han hadde forklart seg om støvlene ved sin vitneforklaring i lagmannsretten eller til politiet.»

12.10.2.3 Politiavhør av MAa den 17. juli 2000

MAa ble avhørt av politiet 10. og 11. september 1976, bl.a. om Sigrids bekledning. Han forklarte i det første avhøret at Sigrid:

«var i Studentersamfundet iført: Mørk bomullsgenser, orange regnjakke, formentlig mørkeblå bukse».

MAa avga videre forklaring i lagmannsretten torsdag 3. desember 1981. Ifølge Olaf Jakhellns notater side 23 skal han da ha svart følgende om Sigrids bekledning:

«Kanskje blå bukse, strikkejakke. Vet ikke hva hun hadde på bena»

MAa ble avhørt av politiet den 17. juli 2000. Fra denne avhørsrapporten hitsettes følgende:

«Vitnet mener bestemt å huske at Sigrid Anna Heggheim var iført følgende aktuelle kveld:

Strikkejakke med trolig noe brunt i. Terelenbukser??, mørk av farge, orange regnjakke med hette. Hjemmestrikkede ullsokker og seilerstøvler.

Vitnet husker Sigrid slik fra aktuelle vorspiel: Sigrid satt i sofaen med bena i kors under seg. På bena hadde hun tykke ullsokker.

...

Vitnet har forklart seg så nøyaktig som mulig og slik han husker aktuelle forhold. Han vil imidlertid minne om at forholdet skjedde for 24 år siden og tar forbehold om at han kan huske feil. Om denne forklaringen fraviker tidligere forklaringer, formoder han at de tidligere avgitte forklaringer er riktige.»

12.10.2.4 Politiavhør av LM den 7. februar 2001

LM bodde i september 1976 på hybel i samme hus som Sigrid Heggheim. I politiforklaring 15. september 1976 forklarte hun at den lørdagen da Sigrid forsvant, hadde hun tatt bussen sammen med Sigrid. LM kunne likevel ikke tidfeste dette nærmere enn at det var tidlig på kvelden. Sigrid Heggheim hadde gått av bussen ved Studentersamfundet.

LM hadde den gang forklart til politiet at Sigrid Heggheim hadde på seg «den orange regnjakka, joggesko og blå Ola-bukser». Ifølge statsadvokat Olaf Jakhellns notater side 21 skal LM også som vitne i lagmannsretten den 3. desember 1981 ha uttalt at Sigrid var iført joggesko.

Fra avhøret i februar 2001 hitsetter utvalget:

«Vitnet ble gjort kjent med at hun i sin politiforklaring av onsdag 15.09.76, hadde forklart at Sigrid hadde på seg orange regnjakke, joggesko og blå Ola-bukse. Vitnet kunne ikke si annet enn at hun sikkert nok mente dette den gangen, uten at hun i dag kunne si hvor sikker hun hadde vært på dette den gangen. Hun ville også bemerke at det i media i ettertid av drapet ble mye fokusert på den orange regnjakken, og at hun husker denne godt av den grunn.

Videre ble vitnet gjort kjent med at det har fremkommet vitneutsagn om at Sigrid var iført raggsokker og seilerstøvler gjeldende lørdag, og ikke joggesko. I og med sistnevnte samt at hun kunne huske at det var veldig dårlig vær med regn og vind, så ikke vitnet bort fra at hun den gang kunne ha husket feil med tanke på fottøy.»

Spesielt i forhold til avhøret av LM rettet Tore Sandberg hard kritikk mot politiet. Utvalget hitsetter følgende fra Sandbergs rapport av 2001:

«Undertegnede har den 15.03.2001 kl. 16.20 tatt telefonisk kontakt med LM om ovenstående avhør som politibetjent Arve Hansen tok med LM den 07.02.2001. LM opplyser til Tore Sandberg at hun av politibetjent Arve Hansen var blitt fortalt at det var flere som den aktuelle kvelden hadde sett Sigrid Heggheim med seilerstøvler. LM hadde oppfattet politibetjent Hansen dit hen at dette var vitner som hadde vært sammen med Sigrid enten før eller etter at Sigrid Heggheim hadde vært i Studentersamfundet lørdag den 04.09.1976. LM opplyser videre at politibetjent Arve Hansen hadde fortalt henne at Sigrid Heggheim måtte ha vært hjemme på hybelen og skiftet fra seilerstøvler til joggesko fordi seilerstøvlene var blitt funnet av politiet på Sigrid Heggheims hybel.

LM sier at hun mente at det hun hadde forklart den 15.09.1976 var riktig – men at hun ble usikker da politibetjent Hansen fortalte henne at det var flere andre som hadde sett Sigrid Heggheim med seilerstøvler denne kvelden – og at LM derfor sa til politibetjent Hansen at hun ikke kunne se bort fra at hun kunne ha husket feil med tanke på Sigrid Heggheims fottøy.

På spørsmål fra Sandberg om politibetjent Hansen hadde informert LM om når politiet var blitt kjent med at Sigrid Heggheim angivelig skulle hatt på seilerstøvler den omtalte kvelden i september 1976 sier LM at politibetjent Hansen ikke sa noe om dette. Da Tore Sandberg på dette tidspunkt i samtalen gjorde LM oppmerksom på at politiet først hadde fått de omtalte vitneopplysningene sommeren 2000 – nesten 24 år etter Sigrid-drapet – sa LM at dette var opplysninger som politibetjent Hansen ikke fortalte henne. LM sier at Hansen fortalte LM at det var flere vitner som hadde sett Sigrid med seilerstøvler – at disse støvlene var funnet på Sigrids hybel – at Sigrid derfor måtte ha vært hjemme og skiftet til joggesko – og at Hansen på denne bakgrunn spurte LM om hun kunne ha tatt feil. Ovenstående er den 16.03.2001 kl. 16.20-16.30 lest opp for LM pr telefon og deretter oversendt henne pr brev.» 11

Uvalget har hatt kontakt med LM, som per telefon har bekreftet at hun i år 2001 følte at politiet ville ha henne til å endre sin forklaring. Hun kunne imidlertid ikke lenger huske de detaljer som fremgikk av Tore Sandbergs fremstilling. Utvalget har forelagt ovenstående for avhørslederen som har meddelt at han ikke kan huske noe omkring avhøret som kan belyse saken.

12.10.2.5 Politiavhør av politibetjent Kjell Reitan den 24. mai 2000

I avhør 24. mai 2000 forklarte pensjonert politibetjent Kjell Reitan at han husket at de fant raggsokker på hybelen til Sigrid Heggheim. Disse ble senere pakket ned og sendt til hennes foreldre. Reitan hadde dessuten i 1980 blitt spurt av de taktiske etterforskerne om han på hybelen til Sigrid hadde pakket ned og sendt raggsokker, noe han hadde gitt bekreftende svar på. I forbindelse med avhøret i år 2000 hadde Kjell Reitan med seg håndskrevne notater fra 1976 som han hadde tatt vare på. Disse notatene viste at det på hybelen til Sigrid Heggheim også ble funnet et par seilerstøvler.

Kjell Reitan forklarte i tillegg at etterforskningen, både taktisk og teknisk, hovedsakelig hadde dreiet seg om natt til søndag. I forlengelsen av dette uttalte Reitan:

«I forbindelse med arbeidet med å slå gresset og vegetasjonen på åstedet, som ble foretatt av tre kommunearbeidere under påsyn av polititeknikere, uttalte en av arbeiderne som bor like i nærheten av åstedet at han hadde hørt skrik som stakk seg ut fra vanlig helgauro gjeldende søndagskveld. Sistnevnte vitne ble ikke avhørt av den grunn at søndags kveld ble betraktet som uinteressant tidspunkt. Han mente videre, likt sistnevnte tilfelle, at observasjoner etc. etter natt til søndag ikke ble sjekket ut.»

12.10.3 Utvalgets konklusjon

Etter å ha gjennomgått politiets etterforskning i år 2000-2001 om Sigrids fottøy, finner utvalget grunn til å stille seg kritisk til kvaliteten på denne etterforskningen.

Utvalget viser til at det i år 2000 var gått 24 år siden vitnene hadde gjort sine observasjoner. Det var nå grunn for politiet til å være spesielt skeptisk til de nye vitneutsagnene, som for en stor del ikke var i samsvar med det vitnene hadde husket i 1976 og i 1981. De synes heller ikke å ha fått oppfølgningsspørsmål, f.eks. om hvordan de 24 år etter observasjonen kunne huske at Sigrid hadde hatt seilerstøvler på seg 4. september 1976. Politiavhørene skaper for øvrig det inntrykk at vitnene ikke fullt ut ble foreholdt hva de hadde forklart for politiet i 1976 og for lagmannsretten i 1981. Nå er det mulig at politiet i juli måned ikke hadde tilgang til Olaf Jakhellns notater fra 1981 hvor han kommenterte avhørene. Jakhelln ble avhørt av politiet 6. november 2000, og hans notater fra Sigrid-saken synes å ha blitt overlevert til politiet på det tidspunktet. 12 Notatene ble først dokumentført den 8. februar 2001. Men dette burde i så fall tilsi at det ble foretatt nye avhør av de aktuelle vitnene våren 2001, hvor de ble foreholdt hva de hadde uttalt for lagmannsretten i 1981.

De nye avhørene av LM og av personene som var til stede på vorspielet lørdag 4. september 1976, bærer i det hele preg av at politiet ukritisk søker svar som støtter politiets teori om at Sigrid kunne ha vært drept søndag kveld. Objektivitetskravet synes ikke ha blitt overholdt ved denne etterforskningen.

Utvalget finner det likedan uheldig dersom statsadvokaten var kjent med ovennevnte vitners forklaringer i 1976 og 1981, og likevel overfor Hålogaland lagmannsrett ukritisk opprettholdt anførselen om at Sigrid hadde seilerstøvler på lørdag kveld.

Utvalget undrer seg også noe over de nye opplysningene fra politibetjent Kjell Reitan. Utvalget viser til at drapstidspunktet var et omstridt tema under hovedforhandlingen i 1981. Kjell Reitan avga forklaring for lagmannsretten mandag 7. og tirsdag 8. desember 1981. Ingen av de kilder som utvalget har gjennomgått, tyder på at Kjell Reitan i 1981 forklarte seg som angitt ovenfor når det gjelder skrik søndag kveld. Kjell Reitan har i telefonsamtale med utvalgets leder i mai 2007 uttalt at han den gang ikke sa noe om dette.

12.11 De sakkyndige og Den retts­medisinske kommisjon

Særlig i Sigrid-saken spilte de sakkyndige en avgjørende rolle for at gjenopptagelse ble tillatt av Høyesteretts kjæremålsutvalg i 2003. Utvalget viser til redegjørelsen om dette foran under punkt 8.3.4.5. Der har utvalget samtidig en kritisk merknad til en uttalelse fra Den rettsmedisinske kommisjon. 13 Utvalget understreker at den sakkyndige i alle henseender skal opptre objektivt og hjelpe retten til å få belyst relevante faktiske spørsmål mest mulig fyllestgjørende.

12.12 Forsvarernes rolle under gjen­opptagelsesprosessen

Forsvarerne for Fritz Moen var advokatene John Christian Elden og Jan F. Glent. I Hålogaland lagmannsrett opptrådte også advokat Kristin Barth-Larsen. Etter utvalgets syn gjorde forsvarerne et meget godt arbeid.

Utvalget har imidlertid undret seg noe over at forsvarerne i Torunn-saken unnlot å anføre drapet på Sigrid og sannsynligheten for at man sto overfor én og samme gjerningsmann, som «nytt bevis» i relasjon til straffeprosessloven § 391 nr. 3. Advokat Jan F. Glent har fortalt utvalget at forsvarerne vurderte situasjonen slik at dersom det ble gitt medhold i Sigrid-saken, ville man også få medhold i Torunn-saken. Var Moens tilståelse falsk i Sigrid-saken, måtte dette også kunne antas i Torunn-saken.

Forsvarerne bygget hovedsakelig på et omfattende granskningsarbeid og analyser utført av Tore Sandberg. Utvalget legger til grunn at dommen i Sigrid-saken ikke ville blitt gjenopptatt av Høyesteretts kjæremålsutvalg i år 2003 uten dette betydelige arbeidet. Etter at TrH tilsto drapene både på Sigrid og Torunn, endret bevisbildet seg. Hensett til den dokumentasjon som forelå, var det da klart at det var grunnlag for gjenopptagelse også av dommen i Torunn-saken.

Fotnoter

1.

Etter endring ved lov 11. juni 1993 nr. 80.

2.

Jf. punkt 11.8.2 og Vedlegg 3.

3.

Sandberg 2000 Sigrid-saken.

4.

Se bl.a. førstestatsadvokat Dahles uttalelse 7. mai 2001 sitert foran under punkt 11.6.3.

5.

Lagmannens rettsbelæring er omtalt i punkt 9.16.3.

6.

Innstilling av 21. juli 2000, Mappe 38, dok. nr. 01,01.

7.

Jf. punkt 7.3.6. Se også Mappe 1, dok. nr. III/22 og 23.

8.

Jf. Mappe 38 dok. nr. 04.

9.

Jf. Mappe 38 dok. nr. 05.

10.

BSS

11.

Jf. Sandberg 2001 side 141.

12.

Det fremgår av førstestatsadvokat Jan H. Dahles brev 4. september 2000 at Dahle under arbeidet med uttalelsen 30. august 2000 hadde hatt Olaf Jakhellns notater, men at han ikke hadde gjort bruk av dem, jf. Mappe 38, dok. nr. 34.

13.

Jf. punkt 8.3.4.5.6.

Til dokumentets forside