Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2007: 7

Fritz Moen og norsk strafferettspleie

Til innholdsfortegnelse

11 Gjenopptagelsesprosessen

11.1 Sammendrag

Fritz Moen fremmet i januar 2000 begjæring om gjenopptagelse av både Torunn-saken og Sigrid-saken. Deretter ble det oversendt omfattende bevisanalyser.

Gjenopptagelse ble i begge sakene begjært på to grunnlag: Det første grunnlaget var straffeprosessloven § 391 nr. 3 som sier at gjenopptagelse til gunst for siktede skal skje når det opplyses om en «ny omstendighet» eller skaffes frem et «nytt bevis», som synes egnet til å føre til frifinnelse.

Det andre grunnlaget var straffeprosessloven § 392 annet ledd. For Torunn-sakens vedkommende kunne gjenopptagelse skje dersom det forelå særlige forhold som gjorde det meget tvilsomt om dommen var riktig, og tungtveiende hensyn tilsa at siktedes skyld ble prøvd på ny. En lovendring i 1993 lempet noe på dette beviskravet, og fikk virkning for Sigrid-saken. Til gunst for siktede kunne gjenopptagelse av denne dommen skje dersom det forelå særlige forhold som gjorde det tvilsomt om dommen var riktig, og tungtveiende hensyn tilsa at siktedes skyld ble prøvd på ny.

Begjæringen om gjenopptagelse av Torunn-saken ble i hovedsak begrunnet slik:

(i) Basert på observasjoner fra ansatte og beboere i Vernelagets hybelhus om at Fritz Moen ble sett i fellesstua fram til 2. oktober 1977 kl. 02.00, hadde Moen tilnærmet alibi for drapstidspunktet – og han hadde alibi hvis man la til grunn det tidsforbruk og hendelsesforløp dommen bygget på.

(ii) De to vitnene AH og JEH forklarte seg ikke for Frostating lagmannsrett. Dommen, som bygger på at Torunn var bevisstløs, er uforenlig med disse vitnenes observasjoner sammenholdt med observasjonen fra vitnet GØ som hørte skrik/stemmer.

Begjæringen om gjenopptagelse av Sigrid-saken ble i hovedsak begrunnet med at:

(i) Sigrid Heggheim ble drept natt til 5. september. Da hadde Fritz Moen alibi. Ingen hadde observert Sigrid Heggheim etter at hun skilte lag med AE den 5. september 1976 ca. kl. 02.00-02.15. Flere vitner som hadde observert en mistenkelig bil i Klæbuveien denne natten, hadde ikke avgitt forklaring i 1981. I tillegg anførte Moen at avskrift av Sigrids dagbok ikke hadde vært fremlagt. Avskriften viste at Sigrid ikke hadde skrevet dagbok etter den 3. september.

(ii) Det ble påvist sæd i Sigrids vaginalsekret. I vaginalsekretet ble det påvist blodtypesubstans A som ikke stemte med Fritz Moens blodtype. Det ble påvist slik blodsubstans også på blodflekker på fire steder på Sigrids klær. Fritz Moen fremla nye sakkyndige uttalelser til støtte for det syn at Sigrid hadde blitt voldtatt før hun ble drept, og at sædavgiveren måtte være gjerningsmannen.

(iii) Fritz Moen var på grunn av sitt fysiske handicap ikke i stand til å utføre drapshandlingen i samsvar med åstedsfunnene.

For begge sakers vedkommende ble det i tillegg gjort gjeldende at Fritz Moens tilståelser var falske. De var fremkommet under press, og Moen hadde blitt lært av politiet hva som stemte med åstedsfunnene.

Som vedlegg til begjæringen ble også fremlagt en omfattende dokumentasjon, bl.a. avhørsrapporter av vitner og sakkyndige som var blitt avhørt av Tore Sandberg. Enkelte vitner uttalte seg om saksbehandlingen i de to drapssakene og om Fritz Moens kommunikasjonsproblemer. Tre tidligere mistenkte for drapet på Sigrid Heggheim forklarte at de var blitt utsatt for stort press under politiavhør høsten 1976.

Innholdet i gjenopptagelsesbegjæringen førte til at politiet gjennomgikk sakens dokumenter, samtidig som man foretok en rekke nye etterforskningsskritt. Politiet avhørte bl.a. mange av de sentrale etterforskerne fra 1976-1981. I tillegg avhørte politiet mange av de samme vitner som var blitt avhørt av Tore Sandberg. Også Fritz Moen ble avhørt av politiet på ny.

I Torunn-saken bestred påtalemyndigheten de anførslene som var fremsatt.

I Sigrid-saken fremholdt påtalemyndigheten at blodtypebeviset ikke var entydig, og at det på grunn av bakteriologisk forurensning var en mulighet for at blodtypen til sædavgiveren var ukjent, og da slik at dette kunne ha vært Fritz Moen. Videre ble det bestridt at Fritz Moens nye bevistilbud om drapstidspunktet var egnet til å føre til frifinnelse. Påtalemyndigheten fremholdt at politiets nye etterforskning tvert om hadde avdekket flere vitner til støtte for at Sigrid hadde kommet hjem til sin hybel natt til søndag, og at hun var drept først søndag kveld/natt til mandag.

Etter gjennomgangen av Fritz Moens begjæring fant politiet ikke å ville innstille på gjenopptagelse. Politiets og påtalemyndighetens sentrale redegjørelser gikk i hovedsak ut på å dokumentere:

(i) at de bevis som var fremsatt av Tore Sandberg, også ble fremlagt for Frostating lagmannsrett i henholdsvis 1978 og 1981, og/eller at eventuelle nye bevis måtte anses som perifere og/eller ikke avgjørende og ikke egnet til frifinnelse.

(ii) at det heller ikke forelå andre «særlige forhold» som tilsa at sakene skulle gjenopptas.

Politiets og påtalemyndighetens redegjørelser førte til at Tore Sandberg utarbeidet en tilleggsrapport, hvor han kritisk gjennomgikk etterforskingen fra våren 2000. Denne rapporten ble kommentert av Trondheim politidistrikt og Trondheim statsadvokatembeter.

Under den muntlige hovedforhandling i Hålogaland lagmannsrett avga Fritz Moen forklaring. Moen kom da inn på Sigrid-saken, og han forklarte seg på en slik måte at tolkene og domstolen oppfattet at han på ny tilsto overfallet og drapet på Sigrid Heggheim. Etterpå ble det ved hjelp av videoopptak oppdaget at man hadde foretatt en alvorlig feiltolkning.

Hålogaland lagmannsrett avsa kjennelse i februar 2002. Begjæringene om gjenopptagelse ble ikke tatt til følge. Fritz Moen påkjærte kjennelsen.

Sommeren 2002 innhentet Tore Sandberg nye sakkyndige uttalelser om blodtypebeviset i Sigrid-saken. De nye spesialisterklæringene kunne vanskelig tolkes på annen måte enn at det måtte regnes som lite sannsynlig at Fritz Moen var avgiver av sæden i Sigrids vagina.

Høyesteretts kjæremålsutvalg oppnevnte ny sakkyndig. Denne anså det ikke som sannsynlig at Fritz Moen kunne ha vært sædavgiveren, og fant det overveiende sannsynlig at sædavgiver hadde blodtype A utskiller.

Høyesteretts kjæremålsutvalg traff kjennelse i oktober 2003. Sigrid-saken ble gjenopptatt med hjemmel i straffeprosessloven § 392 annet ledd, hovedsakelig på grunn av blodtypebeviset. Torunn-saken ble ikke gjenopptatt, bl.a. fordi Kjæremålsutvalget vurderte Moens tilståelser i denne saken noe annerledes.

I oktober 2004 ble Fritz Moen frifunnet for drap og forsøk på voldtekt av Sigrid Heggheim. Samme måned begjærte han gjenopptagelse av Torunn-saken overfor Gjenopptagelseskommisjonen. Moen døde senere, men behandlingen ved kommisjonen fortsatte.

I desember 2005 erkjente en person i Trøndelag like før sin død å ha stått bak drapene på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad. Etterforskning av denne mannen konkluderte med at det var mulig at han hadde utført drapene, men at det ikke kunne bevises.

Riksadvokaten opplyste i juni 2006 at påtalemyndigheten ikke motsatte seg at Fritz Moens begjæring om gjenopptagelse skulle tas til følge, og henviste særlig til etterforskningen av mannen som i desember 2005 tilsto drapene. Gjenopptagelseskommisjonen besluttet å gjenoppta Torunn-saken, og Fritz Moen ble frifunnet for drapet på Torunn Finstad i august 2006.

11.2 Begjæringen om gjenopptagelse for Frostating lagmannsrett

11.2.1 Innledning

Fritz Moen sonet drapsdommene på Ila fengsel og sikringsanstalt. Da han ble løslatt 19. mars 1996, hadde han sittet 18 år og 5 måneder i fengsel. Etter løslatelsen ble han overført til fri sikring, og han tok opphold på Conrad Svendsen Senter i Oslo. 1

I perioden 1986 til 1989 ble Fritz Moen behandlet av psykiater Inger Thon Nordhus. Under konsultasjoner skal han ha fortalt Nordhus at han var uskyldig, og at det hadde vært feil av ham å tilstå drapene. I 1998 tok Fritz Moen igjen kontakt med Inger Thon Nordhus, og han ba om hjelp til å få straffesakene gjenopptatt. Det ble nå formidlet kontakt med Tore Sandberg og advokat John Christian Elden.

Fritz Moen ved advokat Elden fremmet den 2. januar 2000 begjæring til Frostating lagmannsrett om gjenopptagelse av dommene i de to straffesakene. Når det gjaldt dommen i Torunn-saken, ble begjæringen begrenset til domfellelsen for drap og voldtekt.

Advokat Elden ga en nærmere begrunnelse for begjæringen om gjenopptagelse i prosesskriv 29. februar 2000. Gjenopptagelse ble i begge sakene begjært på grunnlag både av straffeprosessloven § 391 nr. 3 og § 392 annet ledd. Det ble fremlagt tre omfattende vedlegg som grunnlag for begjæringene om gjenopptagelse:

  • vedlegg 1: Bevisanalyse av 29. februar 2000 knyttet til drapet på Torunn Finstad

  • vedlegg 2: Bevisanalyse av 29. februar 2000 knyttet til drapet på Sigrid Heggheim

  • vedlegg 3: Vedlegg til bevisanalysene

Bevisanalysene ble opplyst å være utarbeidet i samarbeid mellom advokat John Christian Elden og Tore Sandberg. 2 Utvalget gjengir nedenfor de sentrale anførslene i bevisanalysen i Torunn-saken og Sigrid-saken. Deretter gis det utdrag fra enkelte av vitneavhørene som var foretatt av Tore Sandberg og vedlagt bevisanalysene.

11.2.2 Anførslene i bevisanalysen i Torunn-saken

11.2.2.1 Fritz Moen hadde tilnærmet alibi på drapstidspunktet

Det måtte på grunnlag av vitneforklaringene legges til grunn at drapet på Torunn skjedde kl. 02.40 natt til 2. oktober 1977. Ansatte og beboere i Vernelagets hybelhus hadde imidlertid sett Fritz Moen i fellesstuen fram til kl. 02.00. Med utgangspunkt i dette ble det anført at Fritz Moen hadde tilnærmet alibi for drapstidspunktet. La man videre til grunn det tidsforbruk dommen bygget på mht. øldrikking på rommet, gangtid til stien vest for Stavnebrua og ventetid før Torunn Finstad skulle ha kommet gående, hadde Fritz Moen alibi.

11.2.2.2 Vitneobservasjoner ved Stavnebrua. Ekteparet AH og JEH og GØ

Vitnene AH 3 og JEH ble ikke ført under hovedforhandlingen. Vitnene forklarte at de hadde vært ved åstedet få minutter etter kl. 02.40.

AS hadde hørt en kvinnestemme som kom fra skråningen nedenfor gangstien som ledet til Stavnebrua. Videre hadde hun hørt et skrik som ikke lød skremt. JEH sa i sin første forklaring at også han hadde hørt et kvinneskrik «omtrent som når noen blir kilet», og at han deretter hadde hørt prat som lød som om det var en mann og en kvinne som pratet sammen. Heller ikke JEH fikk inntrykk av at situasjonen var alvorlig. Ekteparets observasjon kunne tyde på at Torunn Finstad befant seg frivillig på åstedet sammen med en annen person enn Fritz Moen.

Den 23. september 1999 opptok Tore Sandberg forklaring av ekteparet AH og JEH og gjennomførte en åstedsbefaring med dem. Under befaringen ble JEH fotografert på det stedet der ekteparet mente de befant seg da de hørte stemmer/kvin. JEH pekte mot det stedet de mente lydene kom fra. JEH befant seg da om lag akkurat på det stedet hvor politiet mente at Torunn Finstad var blitt kastet ned skråningen mot bueskytterbanen, og pekte mot det sted hvor Torunn ble funnet.

I politiforklaringer 5. oktober 1977 hadde imidlertid både AS og JEH fortalt at de var ca. 20-25 meter fra Stavnebrua da de hørte stemmene. Det nye anviste observasjonsstedet var mellom 125 og 140 meter fra broen i vestlig retning. Det fremgikk derfor av Sandbergs rapport at ekteparet AH og JEH etter anvisningen i 1999 konkluderte med at avstanden til Stavnebrua var lengre enn det de hadde anslått til politiet.

I straffutmålingsspremissene la Frostating lagmannsrett til grunn at Torunn Finstad ble slått bevisstløs på gangstien, og at hun ikke senere kom til bevissthet nede på bueskytterbanen. Hensett til dette fremholdt Tore Sandberg at det var viktig å vurdere AH og JEH’s forklaring i sammenheng med GØ’s forklaring, og at de tre vitneobservasjonene samlet umuliggjorde det hendelsesforløpet som var lagt til grunn i dommen.

I bevisanalysen ble det også redegjort for en del andre vitneobservasjoner fra personer som trolig kunne ha sett Torunn Finstad i nærheten av Stavnebrua. Blant annet ble det vist til drosjesjåfør TS. Han hadde sett en kvinne som kunne ha vært Torunn, sammen med en mann. Observasjonen ble gjort i Holtermanns veg ca. kl. 02.30.

11.2.2.3 Tilståelsen i Torunn-saken var falsk

Videre ble det foretatt en analyse av de ulike forklaringene Fritz Moen ga til politiet, og det ble anført at Fritz Moens tilståelser var falske. De sentrale argumentene ble angitt slik:

(i) Den første tilståelsen kom uten døvetolk. Moens tilståelser var innledningsvis uriktige på så å si samtlige punkter sett i forhold til de faktiske omstendigheter/bevis. Moen påviste uriktig overfallssted og uriktig drapsåsted. Hans forklaring om at han skjøv Torunn utfor skråningen, kunne ikke samsvare med det faktum at furen i gresset øverst ved stien var 14 meter bred og trakt-formet. Moen hevdet at han hadde to samleier med Torunn Finstad, og at han hadde sædavgang i henne, men det var ikke påvist sæd i Torunn.

(ii) Politiet «lærte» Fritz Moen hva som var riktig. Fritz Moen hadde dessuten lest aviser og derved skaffet seg kunnskap om saken.

(iii) Politiet maste og maste på Fritz Moen og utsatte ham for press i retning av å tilstå. Det ble i den forbindelse vist til ny skriftlig forklaring av 26. oktober 1999 fra sakkyndig psykiater Anne Regine Føreland. Det ble også vist til at politibetjent Sjur Aarthun i Frostating lagmannsrett i 1978 erkjente å ha utsatt Fritz Moen for press da den første tilståelsen i Torunn-saken ble avgitt.

(iv) Fritz Moens begrepsforståelse var sviktende. Forståelsen av f.eks. et sentralt begrep som «sannhet», var ifølge fagpersonell som hadde hatt kontakt med Moen, identisk med hva autoriteter sa var sant.

11.2.2.4 Andre seksualforbrytere hadde operert ved Stavnebrua

I bevisanalysen ble det i tillegg vist til flere konkrete anmeldelser fra kvinner som hadde blitt antastet av en person/personer uten handicap i området ved Stavnebrua.

11.2.3 Anførslene i bevisanalysen i Sigrid-saken

11.2.3.1 Drapstidspunkt og alibi

Sigrid ble drept natt til 5. september 1976. Da hadde Fritz Moen alibi. For å underbygge dette ble bl.a. følgende fremholdt:

  • Sigrid var ikke blitt observert av noen etter 5. september 1976 ca. kl. 02.00-02.15.

  • Sigrids dagbok var ikke ført etter 3. september. Det ble vist til vitneforklaring av 24. februar 2000 fra Sigrids søster. Hun hadde uttalt til Tore Sandberg at hun følte seg «overbevist om at Sigrid ville ha ført dagbok om hva hun hadde opplevd lørdag 04.09.76 om hun hadde kommet hjem til hybelen den natten hun gikk hjemover etter festen i Studentersamfundet».

  • Det ble også vist til at Sigrids søster uttalte at familien «fant det lite sannsynlig at Sigrid skulle ha gått i de samme klærne hvis drapet hadde skjedd et døgn senere». Sigrid «hengte klær hun hadde brukt, til lufting – for å få vekk røyklukt».

Videre ble det fremholdt at man ikke kunne utelukke at AE og Sigrid skilte lag så tidlig som kl. 02.00, og at det var lite sannsynlig at de skilte lag etter kl. 02.10. Observasjoner i området ved Lerkendal stadion og sydover mot funnstedet etter kl. 02.00 kunne derfor være interessante.

I tilknytning til dette ble det gjennomgått ca. 25 vitneforklaringer fra høsten 1976 til støtte for det syn at det på strekningen Klæbuveien ved Lerkendal stadion til funnstedet syd for Trondhjems Elektromotors bygning i Klæbuveien 196 skjedde en alvorlig forbrytelse i tidsrommet etter at Sigrid Heggheim og AE hadde skilt lag. Langs praktisk talt hele denne strekningen hadde 16 vitner hørt kvinneskrik, nesten samtlige beskrev nødskrik fra en kvinne. Til flere av observasjonene var det også knyttet bildur og mannsstemmer.

De aller fleste av disse vitnene forklarte seg for retten. Men det gjorde ikke drosjesjåførene NW og TM. NW (ca. kl. 02.05) og TM (ikke oppgitt eksakt tid) hadde observert en rød Volvo Amazon i Klæbuveien. Bilen sto parkert vis-à-vis Vassdragslaboratoriet med fronten i retning åstedet og med høyre dør åpen. Det virket enten som om bilen var i ferd med å ta opp en haiker, eller at det var «raggare» på ferde.

Heller ikke vitnet SB forklarte seg for Frostating lagmannsrett. Til politiet hadde SB forklart at han søndag 5. september 1976 ca. kl. 02.00-02.30 kjørte drosje fra Studentersamfundet. Da drosjen kjørte forbi området ved Texaco-stasjonen, så SB en bil på sydsiden av bygningen med åpne dører og nedrullede vinduer. Bilen virket «frasegslengt». Bilen kunne ha vært en rød Ford Taunus eller Volvo Amazon. Den sto med parkeringslysene tent. SB kunne vagt antyde at han muligens så noen skyggelignende bevegelser i gresset nedenfor bilen.

Vitnet AL hadde hørt flere kvinneskrik fra åstedet og gjorde en ny observasjon noen minutter etter at hun hadde hørt det siste kvinneskriket. Da hørte hun en bil som brått startet og akselererte raskt, hun hørte hjulene spinne i grus. Lyden kom fra området ved Texaco-stasjonen. AL observerte at bilen i meget høy fart passerte krysset Klæbuveien-Omkjøringsveien, og at den kjørte Klæbuveien nordover i retning Trondheim sentrum. Det var etter at hun hadde hørt bilen, at hun så på klokken. Den var da 02.40.

Umiddelbart i forlengelsen av AL’s bilobservasjon møtte vitnet LBW en bil i stor fart da hun kom kjørende i motsatt retning. Rett før LBW nådde frem til krysset Klæbuveien-Anton Grevskotts vei, kom denne bilen i veldig stor fart rundt svingen. Bilen lignet på en rød Volvo Amazon. LBW var garderobedame i Studentersamfundet lørdag 4. september 1976 og kjørte andre garderobedamer hjem natt til søndag. I sin første forklaring mente hun at hun møtte bilen ca. kl. 02.45. Etter å ha kjørt strekningen om igjen justerte LBW tidspunktet for møtet med den røde bilen til ca. 02.35. Dette var således også tidsmessig i meget godt samsvar med AL’s observasjon. Denne «bekreftelsen» på AL’s forklaring fikk retten ikke høre noe om. LBW mente det satt to unggutter i bilen.

Garderobedame GuS var passasjer i LBW’s bil. I likhet med LBW forklarte GuS at de møtte en bil som kom kjørende mot dem, like før de selv var fremme i krysset Klæbuveien-Anton Grevskotts vei. GuS forklarte seg ikke for retten.

Derimot forklarte vitnet GR seg for Frostating lagmannsrett. Hun hadde møtt en rød Volvo Amazon ca. kl. 02.20-02.35, da hun gikk sydover Klæbuveien sammen med en unggutt. GR hadde i tre forskjellige avhør forklart seg ulikt om hvilken dato hun gjorde observasjonen. Overfor retten var det derfor skapt usikkerhet om observasjonen av den røde bilen i høy hastighet nordover Klæbuveien. Retten fikk på den annen side ikke høre vitnene LBW og GuS, som med god grunn ikke var i tvil om hvilken dato de så den røde bilen.

Vitnet OG sto med sin bil på rødt lys i krysset Holtermanns veg/Nardovegen retning sydover 5. september kl. 02.45. Han ble da passert av en rød Volvo Amazon med to unggutter i. Volvoen kjørte over krysset på rødt lys – trolig over fartsgrensen. OG’s tidsangivelse var godt i samsvar med observasjonene gjort av vitnene AL, LBW, GuS, og for så vidt også GR.

11.2.3.2 Blodtypebeviset utelukket Moen

Sigrid var blitt voldtatt før hun ble drept. Drapsmannen hadde blodtype A utskiller og kunne derfor ikke være Fritz Moen. I bevisanalysen ble det vist til Halldis Lies rapport av 16. februar 1977 som omtalte sædfunn i vaginalsekretet til Sigrid Heggheim og blodflekk på Sigrids regnjakke:

«Det er på grunnlag av de foretatte undersøkelser sannsynlig at blodet på regnjakken er fra såret i vaginalinngangen, men at det er blandet med sæd fra en person med blodtype A, utskiller. Det er påvist sæd i vaginalsekretet fra avdøde, og det er overveiende sannsynlig at sæden stammer fra en person av blodtype A, utskiller.»

Det ble også vist til obduksjonsrapportens dokumentasjon av skade og blødninger fra en opprivning av slimhinnen i Sigrids kjønnsorgan, samt patologenes konklusjon om at det var overveiende sannsynlig at hun var blitt voldtatt mens hun var i live.

11.2.3.3 Moens fysiske handicap med lam høyre arm

Det ble stilt spørsmålstegn ved om Fritz Moen på grunn av sitt fysiske handicap hadde noen mulighet til å ta livet av Sigrid Heggheim på den måten åstedsfunnene viste at hun ble drept. Tore Sandberg påpekte spesielt at Fritz Moen under rekonstruksjonen i gymnastikksalen den 31. oktober 1980 bare hadde vist hvordan han knyttet et erme av en T-skjorte rundt Sigrids hals; det ble ikke undersøkt om Fritz Moen kunne knytte bysteholderen. Det ble heller aldri undersøkt om Moen kunne knytte hettesnoren på den måten åstedsrapporten beskrev.

11.2.3.4 Tilståelsen i Sigrid-saken var falsk

Etter en analyse av de ulike forklaringene som Fritz Moen ga til politiet, ble det videre anført at Fritz Moens tilståelser var falske. De sentrale argumentene var:

(i) Fritz Moens forklaringer fra 22. oktober 1980 og utover var fullstendig i strid med de åstedsfunn politiet hadde gjort. Også Fritz Moens rekonstruksjon av drapshandlingen ved Trondhjems Elektromotors bygning om kvelden 22. oktober var i strid med åstedsfunnene.

(ii) Fritz Moens «tilståelse» av at han først tok av henne anorakken, deretter en blågrønn bluse, deretter bysteholder, var i strid med sentrale åstedsfunn. Disse viste at Sigrid først ble kledd av på underkroppen og at hun var voldtatt på åstedet og med regnjakken på seg. Det siste ble underbygget ved at politiet fant en blodflekk blandet med sæd på innsiden av regnjakken i den posisjonen hun ville ha ligget med setet, når hun lå på ryggen med regnjakken på.

(iii) Så å si det eneste moment som talte for at Fritz Moen skulle ha begått drapet på Sigrid Heggheim, var hans «tilståelser» til politiet og i Frostating lagmannsrett under hovedforhandlingen. Fagpersoner med inngående kjennskap til Fritz Moen hadde i tilknytning til gjenopptagelsebegjæringen forklart seg om sin oppfatning av den sterkt tale- og hørselshemmede Moens språk- og begrepsforståelse:

BS, som var Moens spesialkontakt ved Vernelagets hybelhus, forklarte at Moens oppfatning av begrepet «sannhet» var likestilt med hva autoriteter sa var sant.

Daværende bestyrer av Vernelagets hybelhus, PHR (i dag PH), hadde også forklart seg om hvordan Fritz Moen oppfattet begrepet «sannhet». Før Sigrid-saken kom opp for retten i desember 1981, skrev PHR den 4. desember 1980 til høyesterettsadvokat Olav Hestenes bl.a.:

«...Jeg kom etter hvert til den oppfatning at politiets stadige oppfordringer om at Moen skulle snakke sant, i hans oppfatning ga ordet sant det innhold, at sant var samsvarende med å si at han hadde drept Torunn Finstad. Ut fra denne kobling kunne han i et og samme åndedrett si: «Jeg snakker sant, jeg er uskyldig».»

Døvepsykiater Anne Regine Føreland forklarte at flere av de svar Fritz Moen hadde gitt i retten, var regelrette «God dag mann økseskaft»-svar. Hun sa at rettens administrator ikke på en betryggende måte hadde forsikret seg om at Moen var i stand til å oppfatte og forstå det som ble sagt under saken.

(iv) Som ved tilståelsen i Torunn-saken hevdet Fritz Moen at politiet maste og maste på ham og utsatte ham for press. Det ble i den forbindelse vist til skriftlig forklaring av 26. oktober 1999 fra Anne Regine Føreland. Hun oppfattet at Fritz Moen hadde vært i en pressituasjon, og at han hadde gitt etter for mas og press for å få fred i den akutte situasjonen.

Det ble også vist til vitneforklaringer fra andre personer som hadde vært mistenkt og avhørt for drapet på Sigrid Heggheim høsten 1976. Disse bekreftet at politiet hadde brukt betydelig press overfor dem.

11.2.4 Enkelte forklaringer opptatt av Tore Sandberg og vedlagt bevisanalysene

11.2.4.1 Om saksbehandlingen og om Fritz Moens språkforståelse

11.2.4.1.1 Vitneforklaring fra Anne Regine Føreland 26. oktober 1999

Deler av døvepsykiater Anne Regine Førelands forklaring av 26. oktober er gjengitt i punkt 10.6. Hun forklarte seg der bl.a. om Moens språkproblemer under rettssaken og sitt eget forsøk på å gjøre lagdommer Karl Solberg oppmerksom på dette.

Tore Sandberg foreholdt videre Føreland avhørsrapporten av 9. oktober 1977 der Fritz Moen første gang svarte bekreftende på spørsmål om han hadde drept Torunn Finstad:

«Vitnet sier at denne tilståelsen virker lite troverdig på henne. Vitnet sier at hun tviler på om Fritz Moen hadde mulighet til å forstå Sjur Aarthuns spørsmål korrekt. Det synes for vitnet at Moen har vært i en slik press-situasjon at han for å få fred i den akutte situasjonen han var i, ga etter for mas og press for å få fred.

Om situasjonen da Sjur Aarthun forandret sitt utsagn fra «...Jeg tror at du drepte henne...» til «...Jeg vet at du drepte henne...» sier vitnet at Moen da har vært under et så sterkt press at Moen sannsynligvis har vært livredd for hva politiet ville gjøre med han. Vitnet sier at Moens sammenbrudd og gråt i to timer er et uttrykk for uvitenhet om hva som kunne skje med ham i politiavhør - manglende innsikt og forståelse for det som skjedde. Vitnet vil sammenligne den situasjonen Moen var i ved denne anledningen med om man skulle komme ut for en hodejeger-stamme i Ny Guinea. Det miljøet og de pressede omstendighetene Moen her ble satt inn i var etter vitnets oppfatning for ham like ukjent og uforståelig som den metaforen hun bruker om hodejeger-situasjonen. Vitnet sier at det norske språk er et fremmedspråk for Fritz Moen. Døve har både et eget språk og en egen kultur.

Vitnet sier at selv om hun er spesialist på området, så har hun aldri kunnet snakke bare norsk til Fritz Moen. Hun har alltid måttet støtte seg til tegnspråk i tillegg til norsk. Det har også som regel vært nødvendig for vitnet å gjenta et spørsmål flere ganger for at vitnet skulle kunne forsikre seg om at Moen hadde forstått det hun spurte om.»

11.2.4.1.2 Vitneforklaring fra BS 30. november 1999

BS forklarte bl.a. følgende:

«På spørsmål fra Sandberg sier vitnet at hun oppfattet Fritz Moen i utgangspunktet som normalt intelligent. Men han var sterkt preget av sine funksjonshemninger og sosiale bakgrunnshistorie. Vitnet sier at hun opplevde at man måtte være ekstremt konkret i all samtale med Fritz. Vitnet sier at han ofte hadde vanskelig for å forstå sammensatte meninger, og når han ble stilt overfor slike situasjoner, så kunne det lett oppstå misforståelser. Det kunne hende at vitnet ikke med det samme forsto at Fritz Moen hadde misforstått det vitnet sa – at dette først ble klart for vitnet senere. Ganske raskt oppfattet vitnet det dithen at det var enklere – og sikrere – å kommunisere med Fritz ved å skrive i stedet for å snakke. Ved flere anledninger oppsto det situasjoner der vitnet forsto at Fritz la et annet meningsinnhold i det vitnet sa enn det vitnet mente.

Begrepet «Sannhet»

Vitnet sier at Fritz hadde vanskelig for å oppfatte/forstå/forholde seg til abstrakte begreper. Vitnet sier at et begrep som «sannhet» kan ha både en konkret og en abstrakt betydning. Hun sier at Fritz etter hennes oppfatning bare hadde en konkret forståelse av dette begrepet – i den forstand at det som et maktmenneske eller en autoritet sa, var den objektive «sannheten» – det som virkelig hadde skjedd.

  • Det som ble sagt i Dagsrevyen, var «sannheten»

  • Det som sto i avisene, var «sannheten»

  • Det som vitnet selv sa som «autoritet», var «sannheten»

  • Det som bestyrer PHR sa, var «sannheten»

  • Derfor var det som politiet sa, også «sannheten» i Fritz sine øyne».

11.2.4.1.3 Vitneforklaring fra PH 13. januar 2000

PH forklarte bl.a. om Moens språkproblemer. Denne delen av forklaringen er gjengitt i punkt 2.3.2.2. PH forklarte seg også om Moens forståelse av begrepet «sannhet». Fra Tore Sandbergs rapport hitsettes:

«Sandberg viser til at Moen i flere sammenhenger – både i politiavhør og under hovedforhandlingene i lagmannsretten – ble bedt om å fortelle sannheten og at han i slike sammenhenger avla sammenhengende drapstilståelser som omfattet hendelsesforløp fra han forlot Vernelagets hybelhjem til han var tilbake i det samme hybelhjemmet. Vitnet sier at han i sin kontakt med Fritz Moen etter at han ble varetektsfengslet oppfattet Moen slik han også har gjengitt i sitt brev av 04.12.80 til h.r.adv. Olav Hestenes der vitnet på s. 2 bl.a. skriver: «Jeg kom etter hvert til den oppfatning at politiets stadige oppfordringer om at Moen skulle snakke sant, i hans oppfatning ga ordet sant det innhold, at sant var samsvarende med å si at han hadde drept Torunn Finstad. Utfra denne kobling kunne han i et og samme åndedrett si: «Jeg snakker sant, jeg er uskyldig».»

11.2.4.2 Om politiets avhørsmetoder

11.2.4.2.1 Vitneforklaring fra PS 1. desember 1999

PS og ID ble høsten 1976 mistenkt for drapet på Sigrid Heggheim. Den helgen Sigrid ble drept, hadde de to brutt opp en brusautomat ved Texaco-stasjonen like ved stedet der Sigrid ble funnet. Vitnet PS:

«sier at han allerede i 1976 var godt vant med å bli avhørt av politiet. Da drapet på Sigrid Heggheim skjedde, var vitnet 22 år gammel. Allerede fra 13-14 års alder kom vitnet i kontakt med politiet i forbindelse med at vitnet var med på forskjellige typer lovbrudd – slik som mopedtyverier, kjøring uten førerkort (stanset inntil 3 ganger pr. dag), innbrudd, ildspåsettelse og andre lovbrudd. Vitnet sier at han i hele denne perioden fra han var 13-14 år var i jevnlig kontakt med politiet.

Han sier at polititjenestemennene i avhørssituasjoner nesten uten unntak har opptrådt på en grei og korrekt måte. Det vitnet opplevde fra politiets side i forbindelse med avhørene i Sigrid-saken var helt annerledes. Vitnet sier at han selvsagt forstår at selve saken – Sigrid-drapet – var en langt alvorligere sak enn de andre sakene han hadde vært borti. Vitnet kan likevel ikke se noen grunn til at politiet skulle opptre slik de gjorde overfor vitnet.

Vitnet sier at avhørene ofte varte svært lenge. Avhørene kunne begynne så tidlig som i 06-07-08-tiden om morgenen, og de kunne vare til langt utover kvelden. Vitnet kan ikke huske at han i noen annen sammenheng har vært utsatt for så langvarige avhør. Vitnet sier at han flere ganger ble svært sliten og trett under avhørene.

...

Vitnet sier at han under disse avhørene ble utsatt for regelrett press og manipulasjon fra politiets side. Som eksempel på dette sier vitnet at politiet etter en tid ble svært aggressive og sa at det ikke var tvil om at det var vitnet og de to andre som hadde drept Sigrid Heggheim. Polititjenestemannen som avhørte vitnet, sa ved en anledning at den som tilsto først, ville få en bedre behandling og mildere straff. Politimannen sa også at hvis vitnet hadde hatt en mer passiv rolle – f.eks. at han hadde sittet i bilen mens drapet ble begått – så ville vitnet slippe enda billigere unna hvis han tilsto slik at saken ble oppklart.

Videre sa etterforskerne at vitnets forklaring ikke stemte – at de ikke hadde vært i Selbu på det tidspunktet vitnet sa de hadde vært der. Presset for å få tilståelse ble sterkere og sterkere. Politiet ville etter hvert ikke snakke om noe annet. En av polititjenestemennene sa til vitnet at han måtte forstå/vite at han kunne ha fortrengt en slik alvorlig handling – og at han kunne ha begått drapet selv om han ikke husket det. Dessuten sa politimannen at det var funnet blodspor på vitnets (eller muligens noen av de andres) klær som politiet kunne knytte til drapet. Hos ID hadde politiet dessuten funnet en skjorte som var spjæret i ryggen, ble vitnet fortalt.

Politiet var av den oppfatning at Sigrid enten hadde blitt med vitnet og de to andre i bilen de kjørte – eller at Sigrid hadde overrasket dem da de brøt seg inn i brusautomaten.

Etter hvert var vitnet så utmattet og manipulert – og politimennene var så overbevist – at vitnet begynte å tvile på seg selv. Han begynte å fundere på om han virkelig kunne ha gjort det han ble beskyldt for og at hendelsen likevel etterpå var strøket helt ut av hukommelsen. Ved flere anledninger sa både lokale polititjenestemenn og folk fra Kripos at forhold som vitnet hadde forklart seg om – og som han var helt sikker på var korrekt – likevel ikke stemte.

Politiet hadde tatt en rekke tekniske prøver – slik som blodprøve og spyttprøve – beslaglagt sko, klær og kjøretøy. Da politiet virket bare sikrere og sikrere selv etter at disse tekniske prøvene var tatt, var vitnet til slutt så utmattet at han sa til [etterforskeren] at han godt kunne skrive under en forklaring med tilståelse av drapet selv om han ikke husket noe av drapshandlingen. Men dette sa [etterforskeren] nei til.»

11.2.4.2.2 Vitneforklaring fra ID 1. desember 1999

Vitnet ID forklarte bl.a.:

«...Vitnet husker ikke akkurat når han og PS ble pågrepet for ranet av brusautomaten, men det var noen dager eller en stund etter at liket av Sigrid Heggheim ble funnet.

Vitnet sier at han også tidligere hadde vært i politiavhør i forbindelse med andre saker. Han var derfor vant til dette, men han hadde alltid tidligere opplevd polititjenestemenn som opptrådte høflig og korrekt. Det kunne selvfølgelig hende at enkelte polititjenestemenn maste på vitnet i slike avhør, men vitnet hadde aldri tidligere opplevd direkte press under politiavhør.

Vitnet sier at de avhørene han opplevde i forbindelse med Sigrid-drapet var helt annerledes enn noe han tidligere hadde opplevd. Vitnet sier at han forklarte sannheten til politiet. Han forklarte at han hadde vært med på tyveriet fra brusautomaten. Han forklarte likeledes at han hadde vært med på et våpentyveri like i forveien fra en bunkers på Sundland-skrenten i nærheten av åstedet for drapet og ranet av brusautomaten.

Vitnet sier at politiet ikke var fornøyd med dette. Vitnet sier at han føler at han ble utsatt for press fra politiet til tross for at han selv hadde fortalt sannheten og lagt kortene på bordet i forbindelse med de straffbare handlingene han selv hadde vært med på.

Vitnet sier at politiet gang på gang tok opp igjen de samme spørsmålene. En gjennomgangstone i avhørene var at polititjenestemennene sa at de visste at vitnet og PS hadde begått drapet på Sigrid Heggheim. Gang på gang ba politiet vitnet om å tilstå drapet.

Politiet tok spyttprøve av vitnet. Hjemme hos vitnet fant politiet et laken med blod på. På den tiden politiet fant dette lakenet hadde vitnets søster menstruasjon og hadde blødd på lakenet (eller muligens en venninne av søsteren – vitnet husker ikke med sikkerhet hvem av disse det var). Politiet sa til vitnet at de trodde dette kunne være blod fra Sigrid Heggheim som vitnet hadde fått på seg i forbindelse med drapet og som han dermed hadde hatt på seg når han hadde kommet hjem.

Vitnet sier at han etter hvert ble sliten. Han sier at avhør kunne begynne kl. 08 om morgenen og vare til neste morgen kl. 08 – bare avbrutt av halvtimes spisepauser. Ved flere anledninger brøt vitnet sammen i gråt. Etter hvert begynte han å tvile på seg selv. Han begynte å lure på om det virkelig var slik at han kunne ha vært med på drapet uten at han husket det. Situasjonen var så uvirkelig at han begynte å lure på om han var i ferd med å bli gal.

Vitnet sier at det kom så langt at vitnet var i ferd med å tilstå selv om han visste at han ikke hadde noe med drapet å gjøre. Vitnet sier at han var i ferd med å gjøre dette for å slippe unna det voldsomme presset fra politiets side. Vitnet vet ikke i dag hva det var som avholdt han fra å tilstå. Han vet at det flere ganger var på nippet til at han tilsto for å bli ferdig med det hele og komme bort fra den situasjonen han var satt i.

Ved en anledning var det tre polititjenestemenn til stede. Alle avhørte vitnet samtidig. En av dem var «snill» og sa noe slikt som «...det går så bra bare du svarer på spørsmålene...». Han klappet vitnet på skulderen. Den andre var til å begynne med ganske rolig uten at han stilte så mange spørsmål. Den tredje var helt rabiat. Han slo i bordet, gikk helt opp i vitnets ansikt og stilte så intense spørsmål opp i ansiktet at vitnet kjente han ble truffet av politimannens spytt. Han slo i bordet når han ikke var fornøyd.

Etter hvert ble spørsmålene mer intense fra alle sammen. Alle tre stilte spørsmål samtidig. Før vitnet hadde rukket å besvare spørsmål fra den ene, kom det spørsmål fra den andre. Før vitnet hadde rukket å besvare spørsmål fra den andre, kom spørsmål fra den tredje. Og så videre – gang på gang. Vitnet sier han ble bombardert med spørsmål. Hele gjennomgangstonen i dette bombardementet gikk ut på at de ville ha vitnet til å tilstå. Vitnet sier at de metodene politiet her brukte var en psykisk tortur som han i dag aldri ville ha gått med på å gjennomgå igjen.

Til slutt brøt vitnet sammen i gråt. To av politimennene forlot da rommet. Den tredje ble igjen for å «trøste» vitnet. Han sa at hvis vitnet nå tilsto, så ville alt bli mye bedre.

Vitnet sier at han regnet seg selv som ganske tøff på denne tiden. Men i Sigridavhørene ble vitnet drevet til sammenbruddets rand. På spørsmål om hvordan vitnet ville vurdere en situasjon der den handicappede og tale- og hørselshemmede Fritz Moen var satt inn i den samme avhørssituasjonen som vitnet selv opplevde, sier vitnet at det ville være naturlig å tilstå hva som helst.

Vitnet sier at hvis han hadde kommet i en tilsvarende situasjon i dag, så ville han nektet å avgi politiforklaring hvis han ikke hadde hatt en advokat til stede. Den gangen var det ikke snakk om noe slikt. Ingen var der for å kontrollere hva slags metoder politiet brukte.»

11.2.4.2.3 Vitneforklaring fra BjS 14. januar 2000

BjS tok på eget initiativ kontakt med Tore Sandberg og fortalte at han 18 år gammel, i februar 1977, ble beskyldt av politiet i Trondheim for å ha begått to drap – deriblant drapet på Sigrid Heggheim. BjS hadde blitt innkalt til politiavhør fordi en tidligere venninne av ham var blitt meldt forsvunnet. Om gjennomføringen av avhørene forklarte han:

«...Vitnet understreker at han har et plettfritt rulleblad ut over at han har et par fartsbøter.

En dag tidlig i februar 1977 ble vitnet innkalt til politikammeret i Trondheim. Da vitnet kom til politikammeret, ble han først mottatt på en vennlig måte av to polititjenestemenn. De fortalte at han var innkalt til politiet i forbindelse med at en tidligere venninne av vitnet, LF fra Averøy, var savnet. LF er jevnaldrende med vitnet, altså 18 år.

Vitnet hadde hatt fast følge med LF trolig fra midten av mai 1976 og i ca. et halvt år til november/desember 1976. Da hadde vitnet gjort det slutt med LF. Den 28. januar 1977 ble vitnet oppsøkt av LF der han bodde i Rosenborggata 25 i Trondheim. Hun sa at hun gjerne ville gjenoppta forholdet til vitnet. Vitnet og LF ble sittende på vitnets rom og snakke sammen i 2-3 timer. Vitnet gjorde det klart at han ikke ønsket å gjenoppta forholdet til henne. Vitnet sier at det var en rolig tone mellom dem.

Etter at de hadde snakket sammen fulgte vitnet LF hjem til hennes tante og onkel som bodde i en blokkleilighet på Øya i Trondheim. Dette er en ganske lang spasertur der vitnet og LF fortsatte å snakke om det samme. Etter det vitnet kan huske, gikk de hånd i hånd på denne turen. Vitnet sier at han fulgte henne helt inn til inngangsdøra til LF’s tante og onkel. Der tok vitnet farvel med henne og gikk hjem igjen. På spørsmål sier vitnet at han ikke så at hun ringte på dørklokken. Han så heller ikke om hun gikk inn gjennom døra til onkelens/tantens leilighet. Han vet derfor ikke om hun faktisk gikk inn i leiligheten eller om hun ventet til vitnet hadde gått og at hun i så fall ikke hadde vært innom leiligheten overhode.

Vitnet sier at LF var lei seg over at vitnet ikke ville gjenoppta forholdet. Han oppfattet likevel ikke noe i retning av at hun ikke hadde til hensikt å gå inn i leiligheten.

Vitnet mener at han ble innkalt til politiet 6-8 dager etter at han hadde fulgt LF hjem til onkelen og tanten hennes. Etter en vennlig åpning der det ble snakket om løst og fast, begynte polititjenestemennenes tone å forandre seg. Den første forandringen vitnet merket kom da en av politimennene spurte om vitnet ville ha kaffe. Vitnet sa ja til det. Da politimannen kom med kaffen, hadde han likevel bare med seg kaffe til politimennene selv. Vitnet fikk ingen kaffe. Etter en stund spurte den ene politimannen om vitnet ville ha en sigarett. Politimannen holdt sigarettpakken fram mot vitnet. Da vitnet var i ferd med å ta en sigarett, trakk politimannen sigarettpakken tilbake og sa: «...Nei, du får ingen ting du...»

Avhøret ble nå stadig skarpere. Etter hvert følte vitnet det som psykisk tortur. Politimennene sa at de visste at vitnet løy når han sa at han hadde forlatt LF foran inngangsdøra til onkelen og tanten.

Avhørene foregikk over flere dager. Vitnet ble ikke satt i varetekt, og han overnattet derfor hjemme mellom hver avhørsdag. Han hadde likevel fått forbud av politiet om å forlate Trondheim. Så lenge etterpå kan ikke vitnet huske hva som ble sagt på hver enkelt dag. Etter det vitnet kan huske het en av politimennene Y. Vitnet sier at han var den mest usympatiske av de to. Vitnet sier at han oppfattet politimennenes opptreden som et rollespill. Den andre politimannen var ikke fullt så usympatisk som Y. Den andre politimannen signaliserte til vitnet at vitnet trygt kunne åpne seg for ham og «fortelle sannheten». Vitnet sa gang på gang at det nettopp var sannheten han hadde fortalt. Stadig – og i mer og mer skjerpede ordelag – sa politimennene at de ikke trodde på vitnet.

Uten å spørre vitnet påsto politimannen at vitnet hadde drept LF. Han sa noe slikt som «...Du har vel drept’a. Du voldtok’a vel og, ditt svin...». Vitnet ble forferdet. Han sier at han også nå når han skal gjenfortelle hva som skjedde, kjenner sinne og forferdelse. Vitnet ble helt uforskyldt utsatt for direkte drapsanklager fra polititjenestemennene. Vitnet sier at politimennene åpenbart gikk inn for å bryte ned vitnets selvtillit. Vitnet sier at de også greide det – og at dette er noe vitnet fortsatt sliter med snart 23 år senere.

Etter hvert tok politiet ikke noe forbehold. De sa at de visste at vitnet hadde drept LF. De ga vitnet tre alternative måter å ha kvittet seg med liket på etter at vitnet skulle ha drept henne. De sa:

  • Har du partert’a?

  • Har du brent’a?

  • Har du kastet henne på elva?

Vitnet sier at disse aggressive påstandene ikke ble skrevet ned i avhørsreferatene. Vitnet sier at avhørsreferatene avspeiler en helt annen virkelighet enn den som faktisk utspant seg under avhørene. Avhørsreferatene fremstår derfor som «snillere» enn hva avhørene faktisk var – men også som mer mistenkeliggjørende for vitnet enn det var noen dekning for.

Som eksempel på hvordan avhørene skjedde sier vitnet at politiet etter 5-10 minutter eller en time kunne komme tilbake til hva vitnet tidligere hadde forklart ved at de refererte hva vitnet skulle ha sagt. Hver gang dette skjedde reagerte vitnet ved å si at politiet refererte vitnet feil. Politimennene sto da fast på at de gjenga vitnets tidligere uttalelser korrekt og at vitnets senere forklaring viste at vitnet løy og forklarte seg ulikt.

Vitnet sier at han innvendig ble fullstendig ødelagt. Han greide likevel å holde seg sterk utvendig. Han visste at han hadde snakket sant. Etter hvert begynte han likevel å bli usikker på om han kanskje likevel kunne ha gjort det han ble anklaget for selv om han ikke husket noe slikt.

Politiet ransaket også vitnets hybel. Under ransakingen fant politiet dameundertøy – en BH og en truse. Dette var klær som lå igjen på vitnets hybel etter at LF hadde flyttet ut. Hun hadde tidligere overnattet flere ganger på vitnets hybel.

Hver dag etter avslutningen av dagens avhør fikk vitnet lese gjennom det politiet hadde skrevet som avhørsreferat. Vitnet sier at han reagerte på måten dette skjedde på. Han fikk ikke utlevert avhørsreferatet. Politimennene sa at vitnet måtte reise seg. Så ble avhørsreferatet lagt på bordet foran vitnet. Deretter kunne vitnet lese gjennom forklaringen i stående stilling.

Allerede da han leste gjennom avhørsreferatet den første dagen sa vitnet at det politiet hadde skrevet ned ikke var i samsvar verken med det vitnet selv eller politimennene hadde sagt. Vitnet ba om at forklaringen måtte forandres, slik at den samsvarte med hva vitnet hadde forklart. Y sa da at dette ikke hadde noe å si. Politimennene sa at de ikke ville endre forklaringen i tråd med vitnets ønske. De sa at vitnet ikke ville slippe ut av politikammeret før vitnet undertegnet forklaringen slik polititjenestemannen hadde formulert den.

Vitnet følte seg i denne situasjonen så presset og selvtilliten var blitt så sterkt nedbrutt at han undertegnet forklaringen selv om han visste at elementer i forklaringen var uriktige og at han hadde gjort politimennene kjent med dette. For vitnet var det åpenbart at han ikke hadde noe annet valg enn å undertegne.

På et tidspunkt under avhørene sa en av politimennene noe slikt som «...Det var vel du som tok’a Sigrid også...» Igjen formulerte politimennene påstander i stedet for spørsmål. Vitnet sier at han – om mulig – ble enda mer forferdet. Vitnet sier at han fikk en form for sorgreaksjon. Han sier at det er vanskelig å forklare riktig hvordan han følte denne situasjonen. Det var som om den siste rest av selvtillit var tatt fra ham. Det virket som om politimennene var desperate for å kunne henge Sigrid-drapet på vitnet.

Vitnet sier at han var på nippet til å undertegne en tilståelse for å ha tatt livet av Sigrid Heggheim. Vitnet sier at den minst usympatiske politimannen prøvde å lokke vitne til å undertegne en drapstilståelse i Sigrid-saken, mens den andre politimannen (...) prøvde å true vitnet til å gjøre det.

Politimennene spurte hvor vitnet hadde vært da Sigrid Heggheim ble drept. Vitnet sier at han i seg selv har forståelse for at politiet ville spørre vitnet om hvor han var på det tidspunkt Sigrid Heggheim ble drept hvis det hadde vært den minste grunn til noen mistanke mot vitnet. Men han reagerte sterkt på måten det skjedde på. Politiet hadde allerede uten noe grunnlag konkludert med at vitnet hadde tatt livet av en person. Det fantes verken noe lik, drapsvåpen eller drapstilståelse eller motiv for noen kriminell handling. Deretter knyttet politimennene vitnet opp mot et drap de visste var begått – men uten at politiet hadde den fjerneste grunn til å kople vitnet til drapet på Sigrid Heggheim.

Vitnet sier at han har full forståelse for at personer kan bryte sammen og tilstå forbrytelser de ikke har begått hvis de blir utsatt for slike avhørsmetoder som vitnet selv opplevde ved Trondheim politikammer i februar 1977. Vitnet sier at han som 18-åring aldri ble informert av politimennene at han hadde rett til å få advokat. Ved det nest siste eller siste avhøret spurte vitnet selv om han hadde rett til å ha noen til stede under avhørene. Til det svarte politimennene noe slikt som om vitnet hadde behov for det. De bekreftet likevel at vitnet hadde rett til dette.

Vitnet sier at han hadde problemer med å redegjøre for hva han hadde gjort 5 måneder tidligere – i september 1976 da Sigrid Heggheim ble tatt av dage. Så vidt vitnet kan huske, greide han likevel etter hvert å rekonstruere hva han hadde gjort disse dagene. Etter det vitnet kan huske «lettet trykket» vedr. Sigrid-anklagene mot vitnet etter at han hadde greid å redegjøre for hva han hadde gjort da Sigrid Heggheim ble tatt av dage.

Vitnet sier at han var så nedbrutt da han gikk fra politiavhørene at han ikke greide å ta trikken hjem slik han hadde tenkt. Vitnet følte at folk kunne se utenpå ham at han var mistenkt for dobbeltdrap.

...

Da vitnet under politiavhørene sa til politiet at de var i ferd med å drive ham til vanvidd, sa politimennene at han da måtte oppsøke psykiater. Politimennene ringte til rettspsykiater Karl Ewert Hornemann og avtalte time for vitnet. Vitnet sier at han oppfattet Hornemanns opptreden som profesjonell – men vitnet oppfattet likevel konsultasjonen slik at Hornemann var ute etter å avdekke bestemte personlighetstrekk som kunne passe med de forbrytelsene vitnet var blitt anklaget for av politimennene. Vitnet sier at han oppfatter konsultasjonen som om Hornemann stilte spørsmål etter en «handleliste» fra politiet – spørsmål som vitnet føler var rettet inn etter politiets ønsker. Vitnet oppfattet konsultasjonen hos Hornemann som en fortsettelse av politiavhørene.

Vitnet vil likevel igjen understreke at Hornemann gjennomførte dette profesjonelt. Vitnet sier at han også ble behandlet noe bedre av polititjenestemennene etter at han hadde vært hos Hornemann. Vitnet vil oppsummere politiavhørene og konsultasjonen hos Hornemann med at Hornemann og den ene politimannen opptrådte mer korrekt enn Y. Vitnet sier at Ys opptreden var helt uakseptabel og hinsides en hver fornuftig behandling av mennesker.

Vitnet sier at han var så nedbrutt etter politiavhørene at han i en periode vurderte å ta sitt eget liv.

Ca. 22. eller 23. februar 1977 fikk vitnet så vite at LF var kommet til rette i god behold. Etter det vitnet kan huske ble hun funnet i Hamburg eller i Antwerpen. Det var Frelsesarmeen som fant henne. Det viste seg at hun hadde haiket med en trailer fra Trondheim.»

11.2.4.2.4 Vitneforklaring fra BS 30. november 1999

BS forklarte bl.a. følgende om den avhørsmetode som hun ble utsatt for:

«...Vitnet sier at hun flere ganger ble avhørt av politiet i forbindelse med at Fritz Moen var siktet for drapet på Torunn Finstad. Ved en anledning ble vitnet spurt om hva hun visste om Fritz Moens evne til å kunne bruke den lamme armen. Det ble bl.a. snakket om Fritz kunne bruke den lamme armen når han rullet røyk og knyttet sko. Spørsmål og svar gikk litt fram og tilbake.

Etterforskeren var åpenbart ikke fornøyd med vitnets svar. Det er uklart for vitnet om politimannen trodde at vitnet forsøkte å skjerme og hjelpe Fritz gjennom sine svar. Plutselig eksploderte politimannen, lente seg «småtruende» mot vitnet og ropte aggressivt noe slikt som: «...Har du noen gang sett han knytte skolissene? Har du noen gang sett han knytte knuter? Er du egentlig klar over hvor sterk han er?...»

Vitnet sier at hun ble overrasket over politimannens utbrudd. Hun syntes situasjonen var ubehagelig, og hun tenkte: Når du behandler meg som vanlig vitne på denne ubehøvlede måten, hvordan behandler du da Fritz Moen?»

11.2.4.3 Om andre mulige mistenkte

Vedlagt gjenopptagelsesbegjæringen var dessuten en rekke vitneforklaringer til støtte for at det fantes andre mulige gjerningsmenn:

  1. vitneforklaring fra TjS om at en tidligere elev hadde opptrådt truende i Studentersamfundet 4. september 1976.

  2. vitneforklaring om at en poståpner på postkontoret hadde holdt opp en Sigrid-reportasje fra en avis og samtidig onanert.

  3. vitneforklaring fra RJ om at en gjest på et pensjonat i Bodø høsten 1977 fortalte ukjente detaljer om begge drapene, samtidig som han hadde fortalt til RJ at han ville finne henne uansett hvor hun skulle være, hvis hun fortalte det til noen.

  4. vitneforklaring fra KBH om at hun ble forsøkt voldtatt vest for Stavne bru i oktober 1975. 4

  5. vitneforklaring fra HGT som på kafé i Trondheim søndag etter Sigrid-drapet traff en finne som han kjente fra før, og som hadde sår i pannen og på kinnet.

11.2.5 Oversendelse av ytterligere vitne­forklaringer/erklæringer

I perioden mars-mai 2000 oversendte advokat Elden ytterligere avhørsrapporter/erklæringer til lagmannsretten.

11.2.5.1 Vitneforklaring av tidligere polititjenestemann AIP

Den 25. mars ble det oversendt vitneforklaring av 21. oktober 1999 fra tidligere polititjenestemann AIP. I forklaringen redegjorde AIP for forholdene på Trondheim politikammer under etterforskningen av Sigrid-saken. Fra denne tidligere tjenestemannens vitneprov gjengis følgende:

«Vitnet sier at mange i politiet …... uttrykte ... sterk tvil om den enarmede Fritz Moen ville være i stand til å frakte Torunn Finstad fra gangstien, ned skråningen, over bueskytterbanen og ned i Nidelven

Vitnet sier at han har opplevd situasjonen i politiet slik at politiet i enkelte sammenhenger har konsentrert etterforskningen om den som det var lettest å få dømt. ... Vitnet sier at det er en oppfatning i politiet at det er om å gjøre å få noen dømt. Når det er skjedd, er politimannen ferdig med saken. Politiet bryr seg da lite om feil mann kan være dømt. Holdningen er at politiet bare har gjort jobben sin… Vitnet sier at politimestere og etterforskere står under et sterkt press både fra påtalemyndigheten og media om å skaffe resultater i en straffesak. …

Da det ble kjent at det var funnet sæd i Sigrid Heggheim og at dette sædfunnet ikke var forenlig med Fritz Moens blodtype, var det mange ved kriminalavdelingen i Trondheim som ga uttrykk for at dette måtte utelukke Fritz Moen som gjerningsmann.»

11.2.5.2 Professor Olav A. Haugens erklæring 24. mai 2000

Sakkyndig rapport av professor Olav A. Haugen datert 24. mai 2000 ble også oversendt.

Professor Olav A. Haugen gjenomførte sammen med overlege Arne Ødegaard obduksjonene av både Sigrid Heggheim og Torunn Finstad. Han møtte som sakkyndig under hovedforhandlingen i Torunn-saken, men ikke under hovedforhandlingen i Sigrid-saken, da møtte hans kollega Arne Ødegaard.

I rapporten uttalte Haugen følgende om Torunns bevissthetstilstand:

«Det kan ikke med sikkerhet sies noe om Torunn Finstads bevissthetstilstand etter at hun ble påført hodeskaden. Det er likevel ikke urimelig å anta at gjentatte slag av hodet mot rekkverket har vært utført med en ikke ubetydelig kraft og at dette kan ha fremkalt hjernerystelse og bevisstløshet.»

Han uttalte videre bl.a. at det var:

«høyst usannsynlig at Torunn Finstad med de påviste skader og ut fra det hendelsesforløp som Fritz Moen selv har gitt, har kunnet føre en slik samtale som vitnene Skamfer/Hoset mener å ha overhørt».

Fritz Moen forklarte høsten 1977 at han hadde samleie med Torunn med sædavgang inne i hennes kjønnsorgan. Det ble ikke funnet sæd i eller på Torunn. Om dette uttalte professor Haugen at etter fem døgn kan manglende påvisning av sædceller «verken avkrefte eller bekrefte at det har skjedd sædavgang i vagina».

Av betydning for Sigrid-saken uttalte Haugen at:

«[d]et er en hypotetisk mulighet for at Sigrid Heggheim på et tidligere tidspunkt kan ha hatt samleie med en annen person, men i så tilfelle er det vanskelig å forstå at blodtypesubstans fra denne personen skulle ha kommet på regnjakken, snoren om Sigrids hals og i BH-koppen.»

Han uttalte videre med hensyn til de skader som var funnet i genitalia hos Sigrid:

«Dersom skaden skulle vært påført henne på et tidligere tidspunkt (før benklærne ble fjernet fra underkroppen), ville blodspor etter skaden trolig vært påviselig i tøyet.»

I den opprinnelige obduksjonsrapporten var det konkludert med at det var overveiende sannsynlig at Sigrid Heggheim ble voldtatt mens hun fortsatt var i live. Dette ble fastholdt av Haugen, men i rapporten understreket han i tillegg at:

«De påviste skader i genitalia hos Sigrid Heggheim tyder på et samleie som har vært voldelig.»

Om de vinkelformede skader på Sigrids hake og hals presiserte Haugen at:

«Det er ... ingen ting i veien for at et vinkeljern som i det aktuelle tilfelle, kunne fremkalle et «avtrykk» og blødning i tilstøtende bløtvev uten at det oppsto et egentlig knusningssår og at jernet nødvendigvis behøvde å penetrere huden.»

Om de andre skadene på Sigrid Heggheim uttalte Haugen bl.a.:

«Dersom man legger antall påviste skader til grunn ... dreier det seg om maksimalt syv slag/støt eller fall ... De øvrige skadene passer ... ikke godt med å skulle være fremkommet som følge av 12-15 støt mot murvegg slik domfelte har forklart.»

Videre uttalte Haugen:

«På grunnlag av de medisinske funn, kan man ikke ha noen selvstendig oppfatning av hvor Sigrid Heggheim ble voldtatt og drept, men sett i sammenheng med åstedsfunnene, ser jeg ingen vesentlig grunn til å skulle fravike politiets opprinnelige oppfatning om hendelsesforløpet».

Professor Haugen sa også:

«I all hovedsak kan jeg ... ikke se at noen av de elementer som fremgår av Fritz Moens «gjerningsbeskrivelse» avviker på vesentlige punkter fra de medisinske funn, med unntak om påstanden om manglende sædavgang ved samleieforsøk.»

11.3 Politiets etterforskningsskritt i år 2000

11.3.1 Oversikt

Gjenopptagelsesbegjæringen førte til at politiet i Trondheim gjennomgikk sakens dokumenter og foretok en rekke nye etterforskningsskritt.

Anførslene om avhørssituasjonen og om at Fritz Moens tilståelser var falske, gjorde at politiet fant det nødvendig å avhøre Moen og etterforskerne fra 1977-1981. Politiet avhørte også enkelte av de vitner som var omtalt av Tore Sandberg. I tillegg ble det avhørt vitner til støtte for at Sigrid Heggheim ble drept søndag kveld 5. september 1976. Endelig søkte politiet etter eventuelt oppbevart biologisk materiale som kunne brukes for en DNA-undersøkelse. Dette søket førte ikke frem.

Da flere sakkyndige rapporter fra 1977 og 1978 ikke hadde vært innsendt til Den rettsmedisinske kommisjon, ble disse høsten 2000 oversendt kommisjonen. I tillegg fulgte professor Haugens erklæring av 24. mai 2000.

11.3.2 Avhør av Fritz Moen

Politiet avhørte 30. mai 2000 Fritz Moen på Conrad Svendsen Senter på Nordstrand. 5 Utvalget hitsetter følgende fra denne rapporten:

«På direkte spørsmål fra politiet til vitnet om han kunne huske om han og eventuelt når han hadde sagt til politiet at han hadde drept Torunn Finstad, svarte han at han bare svarte ja da politiet maste på ham om drapet. Videre forklarte vitnet at han tilsto på grunn av at han følte seg svak av at politiet maste på ham. Han sa aldri selv uoppfordret at han hadde drept Torunn, og han brukte selv aldri ordene «jeg drepte henne», men han bekreftet kun politiets spørsmål. Vitnet ble nervøs av alt maset fra politiet om drapet, og som de sa at han hadde gjort.

På direkte spørsmål fra politiet til vitnet om hvem som hadde mast mest på ham av politifolkene, Stedje eller Hjertaas, svarte han at det var sistnevnte Hjertaas. Døvetolk Sørforsli var grei, litt streng og rolig. Vitnet husket sistnevnte som en veldig god tolk, og han forsto alltid hva Sørforsli tolket.

På direkte spørsmål fra politiet til vitnet om han kunne huske om han kunne kommunisere med Hjertaas uten tolk, svarte han at han husket dette som svært vanskelig.

Han kunne huske situasjonen slik at han måtte si ja til det som Hjertaas spurte ham om, for å slippe mer mas som han oppfattet som en stor belastning. Det stadige maset følte vitnet som en trussel. Vitnet forklarte at ved flere tilfeller skrev Hjertaas noe annet enn det som vitnet hadde fortalt døvetolken Sørforsli. Sørforsli hadde tydeligvis forstått vitnet riktig, men Hjertaas skrev noe annet. Ved ett tilfelle nektet vitnet å underskrive avhøret av forannevnte grunn.

På direkte spørsmål fra politiet til vitnet om han ved noe tilfelle ble lokket av politiet til å tilstå drapet/drapene, svarte han at han følte det slik og at belønning for tilståelse, var å bli ferdig, d.v.s. å slippe mer mas.

...

På direkte spørsmål fra politiet til vitnet om han ble lært hva han skulle fortelle av politiet under avhørene, svarte han ja til det. Politi Hjertaas fortalte ham gjennom døvetolk Sørforsli hvor klær ble kastet og hvordan. Han ble for eksempel lært at en sko ble kastet i elven. Det skjedde i stor grad på indirekte måte at han ikke direkte ble fortalt konkrete ting, men han forsto at politiet ikke var fornøyd med hans forklaring og han endret den av den grunn til politiet ble fornøyd.

På direkte spørsmål fra politiet til vitnet om han lærte noe om sakene gjennom avisene, svarte han benektende på det. Han hadde sett noen bilder, bl.a. et flyfoto av Stavnebrua, men det var politiet som lærte ham om hva som hadde skjedd. Som et eksempel på at politiet lærte vitnet, forklarte han at han i avhør forklarte om tre forskjellige steder hvor han hadde overfalt Torunn. Politiet hadde fortalt ham at det første stedet ikke stemte, og heller ikke det andre. Men da han forklarte seg om det tredje stedet, sa ikke politiet noe. Vitnet forsto da at det var «riktig» sted. Som et annet eksempel ville han nevne at politiet på tilsvarende måte lærte ham hvor flaggstangen sto i forhold til drapsstedet.

...

På direkte spørsmål fra politiet til vitnet om hva han forstår av ordet «sannhet», svarte han på en måte som gjorde det vanskelig å forstå hva han legger i dette ordet/begrepet.

...

På direkte spørsmål fra politiet til vitnet om han i «Sigridsaken» ble lært av politiet til å forklare seg på samme måte som i «Torunnsaken», svarte han at han ble lært om «snoren» og penger som han hadde mistet. Politiet lærte ham noe, men ikke alt. De maste også på samme måte, og da spesielt Hjertaas. Han følte masingen som ren plaging. Hjertaas slo også nå i bordet en eller to ganger i forbindelse med avhørene.»

Moen uttalte seg også om hvor mye av det som skjedde i retten, han hadde forstått. Denne delen av hans forklaring er gjengitt i punkt 2.3.2.3.2.

Til slutt i avhørsrapporten ble inntatt følgende:

«I forbindelse med opplesing av avhøret ville Tore Sandberg bemerke at det ikke ble protokollert at vitnet hadde forklart at han fikk lese aviser den tiden han satt varetektsfengslet på «Tunga». På spørsmål til vitnet, sa han at han leste aviser om Torunnsaken i ca. 2 uker, før politiet tok fra ham den muligheten.»

11.3.3 Avhør av politibetjent Sten Hjertaas

Politibetjent Sten Hjertaas overtok som avhørsleder 10. oktober 1977 og foretok de aller fleste avhørene av Fritz Moen. Hjertaas ble avhørt to ganger våren 2000. 6

I det første avhøret forklarte han om kommunikasjonen mellom Fritz Moen og døvetolkene og ham selv:

«...På spørsmål sier vitnet at både Sørforsli og Wetlesen, etter hans mening, behersket døvespråket på en utmerket måte og vitnet er av den formening at de to ikke hadde problemer med kommunikasjonen med Fritz Moen.

...

Vitnet sier at også han selv hadde en god og direkte kommunikasjon med Fritz Moen. Moen forsto godt hva vitnet sa og Moen kunne også verbalt forklare seg på en slik måte at vitnet forsto ham.

Vitnet fikk etter hvert god erfaring i hvorledes han kunne snakke direkte med Moen. Han vil imidlertid presisere at tolkens funksjon ikke ble neglisjert fordi han selv kunne kommunisere med Moen. Under de første avhørene ble all kommunikasjon med Moen tolket. Etter hvert som vitnet fikk mer erfaring i kommunikasjonen med ham, ble døvetolkens funksjon mer kontrollerende. Tolkene hadde hele tiden et «våkent blikk» for nyanser i ordbruk, og de grep inn i situasjoner der ordbruk som etter deres mening var for vanskelig for Moen.»

Om Fritz Moens forståelse av begrepet «sannhet» forklarte Hjertaas:

«Vitnet sier han overfor Moen brukte spesiell terminologi. Han var bevisst i sitt ordvalg fordi Moen som døvstum ikke hadde samme forståelsen av enkelte ord. Som et eksempel på dette sier vitnet at han overfor Moen ikke brukte ordet tilståelse. Moen skjønte ikke betydningen av et slikt ord. I stedet valgte vitnet å bruke ordet sannhet og at det som Moen fortalte måtte være sannhet. Ordvalget og den terminologien som ble benyttet var i samsvar med – og etter råd, fra døvetolken. På direkte spørsmål fra rapportskriver sier vitnet at der var helt klart for ham at Moen skjønte betydningen av ordet sannhet.

...

Vitnet ble gjort kjent med gjenopptagelsen side 82 7 hvor det hevdes at Moen hadde en oppfatning av at «Det som politiet sa, var sannhet i Fritz sine øyne». Vitnet har ikke en slik oppfatning. Han tilbrakte mange timer sammen med Moen og lærte etter hvert å forstå ham. Igjen vil vitnet presisere at det er Moen selv som har kommet med sin forklaring og at han på intet tidspunkt ble gitt detaljer om åstedet og hendelsen.

Vitnet vil avslutningsvis gi uttrykk for at Moen hele tiden var seg bevisst om det som han fortalte. Moen var hele tiden klar over at han hadde begått en svært alvorlig handling. Han var også klar over hvilke konsekvenser hans forklaring og handling måtte avstedkomme.

På direkte spørsmål fra rapportskriver sier vitnet at han verken i Sigrid-saken og Torunn-saken ... har vært i tvil om at Fritz Moen har gjort de handlingene han ble dømt for.»

Spesielt hva angår tilståelsens troverdighet, hitsettes følgende fra det første avhøret:

«På spørsmål sier vitnet at han etter hvert gjorde seg kjent med åstedet m.m., men hva som kom frem under åstedsgranskningen m.m. kjente han ikke til.

...

Gjennom avhørene av Moen, fortalte Moen detaljer fra hendelsen som vitnet ikke kjente til.

Moen ble pågrepet kort tid etter at Torunn ble funnet. Han hadde derfor ikke muligheten av å kunne tilegne seg detaljkunnskaper i en slik grad han etter hvert forklarte seg om.» 8

I forhold til Moens påstand om at politiet utsatte ham for press og lærte ham hva han skulle si, uttalte Hjertaas bl.a.:

«Avhørene av Moen ble gjennomført på en svært så rolig og behersket måte... De gangene Moen ga uttrykk for at avhørene ble for lange og intensiteten for høy, ble avhørene avsluttet eller utsatt.»

I avhøret ble Hjertaas foreholdt følgende utsagn fra Fritz Moen:

«Vitnet ble gjort kjent med gjenopptagelsens side 24, hvor det påstås: «Moen sier at politiet maste og maste og at han til slutt ble lei og skremt av at politiet sa han ville bli avhørt gang på gang i mange dager hvis han ikke tilsto. Han sier at politimannen Stein Hjertås (vitnet) skrek høyt til ham: ...Jeg bestemmer – jeg bestemmer... Moen sier at han til slutt følte seg hjelpeløs. Det var grusom. Politiet sa at de måtte bli ferdig med rapporten. De lokket meg. Jeg forsto det ikke...» Videre sier Moen: Moen sier han fant på og fortalte, men han sier at politiet lærte ham til å si hva som var riktig.»

Avhørsrapporten gjengir Hjertaas’ svar på dette slik:

«Vitnet sier at ovennevnte påstand er fullstendig feil. Hva angår det at Moen var blitt «lært» til å si hva som var riktig, viser han til det som han tidligere har forklart. Moen ble aldri «lagt ord i munn» og han ble aldri forelagt detaljer som han kunne forholde seg til.

Vitnet kjenner seg ikke igjen i avhørssituasjonen. Han har aldri forholdt seg som nevnt overfor. Som han tidligere har forklart, la han vekt på å opptre behagelig og behersket. Han var innstilt på å vise tålmodighet. Vitnet legger imidlertid [til] at han kanskje har uttalt at «det er jeg som bestemmer». Slike uttrykk er imidlertid myntet opp mot relasjonen som henspiller seg på praktiske spørsmål og gjøremål.»

Politibetjent Hjertaas ble også foreholdt Fritz Moens utsagn om at politiet lærte ham hvordan hendelsene skjedde:

«Vitnet ble gjort kjent med påstander om at Moen ble «lært» hva han skulle forklare seg. At han av avhørslederen ble ledet inn på riktig vei og riktig hendelse – hvordan hendelsen skjedde etter politiets mening.

Vitnet sier at så ikke er tilfelle. Samtlige av Moens forklaringer er fri fortelling. Det er riktig at Moen nærmet seg hendelsen og åstedet «skritt for skritt» hvor han til slutt endte med en forklaring som stemte med de faktiske forhold. Etter vitnets oppfatning, var Moen redd for å komme til «sannhets erkjennelse».

Vitnet ble videre gjort kjent med påstander om at han eksempelvis fortalte Moen at det som han fortalte, ikke var riktig. Videre at vitnet ledet ham frem til riktig åsted ved å fortelle ham at stedet som han selv fortalte, ikke kunne stemme. Vitnet sier at dette ikke er riktig. Det er riktig at Moen fortalte om forskjellige steder. Vitnet mener at det protokollerte, viser at Moen hele tiden forklarte seg fritt og uten korreksjoner. Alle hans forklaringer er frie fortellinger hvor han skritt for skritt nærmet seg åstedet og hendelsen. Han ble aldri fortalt hvilke teorier politiet hadde gjort seg og hva åstedet hadde fortalt om hendelsen. Dette bestyrkes av det som han tidligere har forklart – at han selv som avhører heller ikke kjente til detaljer som Moen forklarte seg om, og som senere viste seg å stemme med det faktiske.»

I forbindelse med Moens forklaring om at læringsprosessen skjedde indirekte, og at han endret forklaring helt til han forsto at politiet ble tilfreds, forklarte Sten Hjertaas i det andre politiavhøret:

«Vitnet har tenkt mye på gjeldende sak, også etter at han avga sin forrige forklaring 15.05.00. Han ville først bemerke at med Fritz Moens forklaringer/tilståelser, har vitnet etter forannevnte avhør, tenkt mye på om Moen kunne blitt påvirket av noe eller noen til å beskrive sine detaljerte tilståelser. Til dette ville vitnet bemerke at det var to vesentlige forskjeller mellom tilståelsene for drapet på Sigrid og Torunn.

Tilståelsen om drapet på Sigrid stemte ikke helt med det som politiet antok var fremgangsmåte. Men etter Moens detaljerte forklaring, fant man ut at ugjerningen godt kunne skjedd slik som Moen forklarte i sin frie fortelling om hva som hadde skjedd. I henhold til tekniske funn, ble det mer samsvar mellom de spor og de tekniske funn som ble funnet på åstedet, i motsetning til den teori som politiet hadde omkring hendelsesforløp, før Moens forklaring. Vitnet ville også bemerke at det var politiets teknikere som hadde «laget» det sannsynlige hendelsesforløp. Videre mente vitnet at Moen selv ved rekonstruksjonen i bl.a. Klæbuvn. knyttet seg sterkt til saken og åstedet ved sin kunnskap om detaljer, slik de hadde vært da drapet fant sted, mot hvordan det så ut ved rekonstruksjonen.»

11.3.4 Avhør av Lyder Sørforsli

Utvalget hitsetter følgende fra avhøret av politibetjent Lyder Sørforsli, 9 som fungerte som tolk ved politiavhørene høsten 1977, vedrørende kommunikasjonen med Fritz Moen under avhørene:

«På direkte spørsmål fra rapportskriver til vitnet om han mente at pb. S. Hjertaas kunne kommunisere verbalt med F. Moen uten at det var tolk tilstede, svarte vitnet at det skjedde ofte.

Han tolket avhør av sikt. Fritz Moen for flere tjenestemenn, pb. Hjertaas, pb. Aarthun, pfb. Stedje og andre som han ikke kunne huske konkret hvem. Ved flere avhør tolket han sammen med døveprest Wetlesen.

...

På direkte spørsmål fra rapportskriver til vitnet om han kunne huske om pb. Hjertaas tok nok hensyn til F. Moens eventuelle problemer med nyanser/detaljer, språklig sett, svarte vitnet at han var rimelig sikker på at F. Moen forsto alt han ble forelagt av spørsmål. Vitnet ble gjort kjent med det som pb. Hjertaas bemerket i sin egen forklaring vedrørende sistnevntes syn på hva Moen forsto omkring «sannhet» i motsetning til «tilståelse» og «erkjenne», samt at pb. Hjertaas alltid brukte ordet «sannhet» av denne grunn, svarte vitnet at han husket dette godt selv.

...

På direkte spørsmål fra rapportskriver til vitnet om han var sikker på om F. Moen kunne skille på drømmer/fantasier og virkelighet, svarte vitnet at han var og er sikker på at F. Moen hadde det helt klart for seg hva som var virkelighet.»

Sørforsli understreket at politiet verken brukte press eller lærte Fritz Moen hva han skulle si. Sørforsli forklarte at han ikke

«kunne huske om F. Moen ved noe tilfelle ble truet, skremt, lurt eller på annen måte forledet til å forklare seg mot sine egne ønsker eller komme med opplysninger i saken i strid med egne meninger. Han husker dog ett tilfelle hvor F. Moen begynte «å vingle» i sine forklaringer, og vitnet var da sikker på at F. Moen begynte å lyve. Vitnet ble sint, og han regnet med at F. Moen registrerte det, ut fra kroppspråk, samtidig som vitnet slo knyttneven i bordet og sa til F. Moen at nå måtte sistnevnte begynne å snakke sant igjen.»

For øvrig uttalte Sørforsli om Hjertaas:

«det største særkjenne på Hjertaas var at han alltid var svært rolig, tålmodig og saklig. Vitnet var helt sikker på at ved de avhørene som han tolket, slo Hjertaas aldri i bordet til F. Moen, ropte aldri mot ham eller truet ham på annen måte.»

Lyder Sørforsli ble også spurt om han kunne huske hvorvidt Moen på noen som helst måte ble ledet til å forklare seg som han gjorde. Til dette svarte Sørforsli bastant nei. Fritz Moen ble ifølge Sørforsli aldri gitt detaljer i saken før han avga forklaringer. Forklaringene som Sørforsli tolket, var etter hans oppfatning fri fortelling ut fra Moens hukommelse.

11.3.5 Avhør av andre polititjenestemenn

Også andre polititjenestemenn som avhørte Fritz Moen, uttrykte at de var sikre på at de forsto Moen og at Moen forsto dem. Dette gjaldt både politibetjent Sjur Aarthun 10 og politiførstebetjent Eirik Stedje. 11 Sistnevnte forklarte at han som etterforskningsleder i Torunn-saken hadde innskjerpet overfor andre at ingen detaljer skulle formidles til Moen. Dette var for øvrig elementær kunnskap.

Eirik Stedje og Johan Klegseth 12 forklarte også at rekonstruksjonene i 1977-1978 ble utført slik at Moen ikke på noen måte skulle kunne ledes til de riktige steder. Begge forklarte at Moen under rekonstruksjonene påviste riktige steder, dog slik at Stedje mente å huske at Moen søkte litt ute på brinken før han påviste det sted hvor han hadde lagt Torunn.

Magnar Solberg 13 forklarte at han hadde

«ansvaret for Sigrid-saken i tiden etter domfellelsen i Torunn-saken og frem til at Moen også ble dømt for Sigrid-saken. I løpet av denne perioden hadde vitnet mange kontakter med Fritz Moen. Både pr. tlf. og henting/fremstilling til avhør og andre mer personlige gjøremål som Moen måtte ønske. Det hendte flere ganger at Moen ringte vitnet, også privat. Vitnet kunne føre en kommunikasjon med Moen uten bistand av tolk – også pr. tlf.

...

På spørsmål om Moens oppfatning av og betydning av ordet sannhet, sier vitnet at det for ham fremsto slik at Moen hadde en konkret oppfatning av ordet. Moen hadde den samme oppfatning av sannhet som et hvert annet menneske.»

11.3.6 Sammenfatning av etterforskernes syn

Avhørsrapportene viste at polititjenestemennene:

  1. hevdet at det var uproblematisk å kommunisere med Fritz Moen ved bruk av døvetolk, og at tjenestemennene ofte også kunne kommunisere med Moen uten bruk av døvetolk.

  2. avviste Fritz Moens utsagn om at han ble utsatt for press under avhørene og påpekte at Fritz Moen under avhørene forklarte seg fritt, og at han uten påtrykk kom med detaljerte tilståelser.

  3. hevdet at detaljene i Moens tilståelser stort sett stemte med sakens øvrige bevis.

  4. avviste at Fritz Moen ble ledet til riktige steder og svar under rekonstruksjonene, og fremholdt at Moen fritt og uten påtrykk viste det som hadde skjedd.

11.3.7 Avhør av EBØ

I tillegg avhørte politiet vitnet EBØ. 14 Hun fortalte at hun i 1977, søndag to uker før drapet på Torunn Finstad, hadde opplevd at en mann om natten hadde forsøkt å klatre inn vinduet til hennes soveværelse. Hun skubbet ham tilbake, og han ble liggende på bakken utenfor. Mannen kom med noen rare strupelyder. Hun reagerte også på at mannen hadde store problemer med å komme seg opp, og at det virket som om mannen hadde skadet den ene armen. Da mannen senere rygget vekk fra vinduet, kunne hun huske at den ene armen «slang langs siden».

Hun fortalte om episoden dagen etter til sin far. Under rettssaken mot Fritz Moen hadde vitnets far tatt henne med til Tinghuset. EBØ skulle da ha gjenkjent Moen, uten at hun på tidspunktet for avhøret kunne huske dette. Hun skulle også ha fått et nervøst sammenbrudd, og hennes far skulle ha tatt henne med ut av bygningen. Øverland kunne i ettertid heller ikke huske dette, men hennes far hadde fortalt henne om hendelsen.

Foranledningen til vitneavhøret skal ha vært at faren til EBØ tok kontakt med politiet i 1999, da han var blitt kjent med at Fritz Moen ville forsøke å få straffesakene sine gjenopptatt. 15

11.3.8 Avhør av LJA

I begynnelsen av mars 2001 kontaktet vitnet LJA 16 politiet fordi hun hadde opplysninger om Fritz Moen. Hun fortalte at hun i 1977 bodde på hybelhuset i Valøyslyngen, der Moen også bodde. Drapet på Sigrid Heggheim var ofte et samtaletema blant beboerne. Ved en anledning da flere var sammen, skulle Moen ha pekt på seg selv og sagt: «Det er jeg som har drept a Sigrid.»

11.3.9 Avhør av Tore Sandbergs vitner, ­herunder AH og JEH

Politiet avhørte bl.a. AH og JEH, Anne Regine Føreland og BjS. 17

AH og JEH 18 forklarte begge at det stedet hvor de i 1976 hadde hørt stemmer (ca. 20-25 meter før broen), under rekonstruksjon med Tore Sandberg ble trukket atskillig lengre vestover, anslagsvis 80-85 meter. For øvrig uttalte JEH at han ikke kunne utelukke at stemmene han i sin tid hadde hørt, hadde kommet fra den andre siden av elven.

Anne Regine Føreland 19 gjentok i hovedtrekk den samme kritikk mot saksbehandlingen i lagmannsretten i Sigrid-saken som hun hadde fremholdt overfor Tore Sandberg i 1999. Hun presiserte likevel at den oppfatning hun hadde formidlet til Tore Sandberg om at Moen var blitt utsatt for press i politiavhør, alene skrev seg fra opplysninger hun hadde fått av Moen selv. Selv hadde hun ikke forutsetning for å mene noe om dette. Føreland opprettholdt derimot sin oppfatning av at Moen ble utsatt for press under hovedforhandlingen i lagmannsretten.

11.3.10 Avhør av tidligere statsadvokat Olaf Jakhelln

Daværende lagdommer, tidligere statsadvokat, Olaf Jakhelln 20 forklarte at han ikke hadde noen grunn til å tvile på at Moen forsto det som foregikk under hovedforhandlingen. Jakhelln var derfor uforstående til de påstander som døvepsykiater Føreland hadde fremsatt om at tempoet var for høyt under Sigrid-saken. Han kunne heller ikke huske at lagmann Karl Solberg hadde truet Føreland med utvisning fra rettssalen. Olaf Jakhelln mente at en slik hendelse ville ha vært så oppsiktsvekkende at han ville ha husket dette.

11.3.11 Vitner til støtte for at Sigrid ble drept søndag kveld

Politiet tok nye avhør av tre personer som hadde vært til stede under vorspielet lørdag 4. september 1976 sammen med Sigrid. Dette var TeS, 21 BSS 22 og MAa. 23 De tre forklarte at de var sikre på at Sigrid om kvelden 4. september hadde raggsokker og seilerstøvler, noe som ikke samsvarte med de tekniske funn. Da Sigrid ble drept, hadde hun bomullsokker og joggesko.

Politibetjent Kjell Reitan 24 forklarte at da politiet pakket ned Sigrids eiendeler fra hennes hybel, fant man bl.a. raggsokker og seilerstøvler.

Reitan fortalte dessuten at da gresset på åstedet i Sigrid-saken høsten 1976 ble slått av tre kommunearbeidere og under påsyn av polititeknikere,

«uttalte en av arbeiderne som bor i like i nærheten av åstedet at han hadde hørt skrik som stakk seg ut fra vanlig helgauro gjeldende søndagskveld. Sistnevnte vitne ble ikke avhørt av den grunn at søndags kveld ble betraktet som uinteressant tidspunkt.»

11.4 Uttalelse/innstilling fra politi og påtalemyndighet august 2000

11.4.1 Innledning

Etter at politiet hadde gjennomgått begjæringen om gjenopptagelse og foretatt ny etterforskning, 25 fant påtalemyndigheten ikke grunn til å innstille på gjenopptagelse. 26 Påtalemyndighetens redegjørelse gikk i hovedsak ut på å dokumentere at de bevis som var fremlagt av Tore Sandberg, også ble fremlagt for lagmannsretten i henholdsvis 1978 og 1981, og at eventuelle «nye» bevis måtte anses som perifere og ikke egnet til å føre til frifinnelse. Nedenfor gjengir utvalget et konsentrat av påtalemyndighetens anførsler.

11.4.2 Anførsler i Torunn-saken

11.4.2.1 Fritz Moen hadde ikke alibi

Det ble bestridt at Moen hadde alibi på gjerningstidspunktet. Politiet viste til vitneobservasjoner av Fritz Moen på hybelhuset fra den aktuelle kvelden/natten. Disse var noe forskjellige og viste tidsangivelser fra kl. 00.30 til 02.00. Det ble dessuten anført at Moen kunne ha utført drapet, selv om man la til grunn det siste av de nevnte tidspunkter.

11.4.2.2 Vitneobservasjoner på gjerningsstedet ikke uforenlige med dommen

Politiet fant GØ’s forklaring om et skrik fra elvekanten forenlig med at AS og JEH hørte en rolig kvinnestemme i samtale med en annen person. Man viste her til de nye avhør av AH og JEH hvor det fremkom at begge var:

«kritiske til Sandbergs fremgangsmåte i hans «avhør» av dem ... De hevder han har unnlatt å dokumentere bl.a. uenighet om observasjonsåsted ... De anslo dette til å være ca 25 meter fra brua, mens rekonstruksjonen med Sandberg ble gjort ca 100 meter fra brua.»

At Frostating lagmannsrett la til grunn at Torunn ble slått bevisstløs oppe på stien, behøvde etter politiets syn ikke bety at det var utelukket at Torunn kunne ha skreket nede ved elvekanten. Hun kunne ha vært delvis bevisstløs og klart å presse fram et skrik.

Førstestatsadvokat Dahle bemerket at det var store muligheter for at GØ hadde hørt Torunn, men sikkert var det ikke; det kunne være skrik fra andre. Vitnet JEH hadde i nytt avhør forklart at han ikke kunne utelukke at stemmene han hadde hørt, kom fra den andre siden av elven. Dahle anførte i tillegg:

«Hvis vi legger til grunn at det var Torunns skrik GØ hørte, er det overveiende sannsynlig at skriket kom etter at Torunn var skjøvet utenfor skråningen og etter at Moen hadde gått via stien til bueskytterbanen og mot det sted hvor Torunn var blitt liggende, eventuelt begynt å dra henne i retning elven. Vitnene JEH/AS må derfor ha vært på høyde med gjerningsstedet når Moen befinner seg ved elven. AS/JEH har hørt et «kvin» og stemmer fra området ved elven «på Byåsen-siden». Det er vanskelig å ha noen formening om hva ekteparet har hørt. Kan det være fra andre personer i nærheten av området? ... Eller kunne det vært Torunns stemme som JEH hørte? JEH mener at han hørte en mannsstemme og enkelte ord, noe AS ikke hørte.»

Førstestatsadvokat Dahle bemerket også at gjenopptagelsesbegjæringen la inn en god del forutsetninger som var basert på usikre tidsangivelser fra vitner. Det var ikke sikkert at vitner som var nevnt, faktisk hadde observert Torunn. Drosjesjåfør TS’ vitneobservasjon ble nevnt som et eksempel på en usikker vitneobservasjon, mens ekte­paret TEIW og BW’s observasjon ble ansett som noe mer sikker.

11.4.3 Anførsler i Sigrid-saken

11.4.3.1 Drapstidspunktet

Påtalemyndigheten anførte de tidligere kjente bevis til støtte for at Sigrid ble drept om kvelden søndag 5. september eller natt til mandag 6. september.

Man anførte bl.a. at Sigrid hadde vært hjemme og skiftet fottøy etter at hun var på Studentersamfundet. Til støtte for dette ble anført vitnet TeS’ forklaring fra 1976. I tillegg viste påtalemyndigheten til nye avhør av TeS og to andre personer som hadde vært til stede under vorspielet. Alle forklarte at de var sikre på at Sigrid lørdag kveld hadde raggsokkerog seilerstøvler.

Påtalemyndigheten erkjente på den annen side at dagboken representerte et nytt bevis, men man bestred at dagboken kunne vektlegges ved bevisvurderingen om drapstidspunktet. Sigrid kunne ha unnlatt å skrive dagbok angjeldende søndag.

Politiadjutant Nordberg fremholdt at de aller fleste skrikobservasjonene ble tidfestet til kl. 02.00-02.15. På dette tidspunkt kunne Sigrid umulig ha kommet frem til Trondhjems Elektromotors bygning. Skrikene som var hørt, måtte ha kommet fra et annet menneske enn Sigrid.

Førstestatsadvokat Dahle knyttet denne kommentaren til anførslene om vitneobservasjonene av skrik og en mistenkelig bil:

«Begjæringen anfører at 25 vitneforklaringer sannsynliggjør sterkt at det på strekningen Klæbuveien v/Lerkendal stadion til drapsstedet, en strekning på flere kilometer, har skjedd en alvorlig forbrytelse natt til søndag 5. september 1976 etter ca. kl. 02.00-02.15. Flere av skrikene skal være nødskrik fra en kvinne. I begjæringen tolkes dette sammen med andre momenter til at drapet av Sigrid Heggheim skjedde natt til 5. september 1976.

Påtalemyndigheten legger imidlertid til grunn at drapet skjedde natt til mandag 6. september 1976 hvilket vil si at de nevnte skrik, etter påtalemyndighetens mening ikke har noen bevismessig betydning. Det er også å bemerke at vitner som har registrert skrik har avgitt sine vitneforklaringer etter at liket av Sigrid ble funnet.»

11.4.3.2 Sædfunnet

Påtalemyndigheten viste til prosektor Halldis Lies undersøkelser, spesielt erklæringen av 24. oktober 1977. Lie uttalte der at blodtypebestemmelse av biologisk materiale som har vært utsatt for bakteriell påvirkning, kan få feilaktige typeresultater ved at (1) forurensende bakterier inneholder blodtypesubstans, eller (2) bakterier bevirker nedbrytning (ødeleggelse) av tilstedeværende blodsubstans:

«Spørsmålet blir da om hvor stor sjansen er for at den påviste A-substans kan skyldes bakterier og således ikke kan stamme fra den påviste sed.

I uttalelsen [fra Halldis Lie] sies følgende som en konklusjon: «I «Sigridsaken» er det påvist substans av blodtype A i vaginalsekretet. Det er derfor mest sannsynlig at den påviste sæd stammer fra en person av blodtype A-utskiller, men det kan ikke utelukkes at den påviste substans skyldes bakterier og at gjerningsmannens blodtype derfor er ukjent.»

Med andre ord kan det ikke utelukkes at seden funnet i Sigrids vagina er fra Fritz Moen. Dette spørsmålet ble ifølge pressen grundig behandlet i lagmannsretten.

...

Under etterforskningen i forbindelse med gjenopptagelsessaken har det ikke vært mulig å få nye opplysninger om ovennevnte problemstillinger.

Ovennevnte opplysninger var tema under behandlingen i lagmannsretten. Det foreligger ingen nye opplysninger.

For øvrig bemerkes at de biologiske spor som ble sikret i Sigrid-saken, ikke eksisterer lenger...»

11.4.4 Anførsler av betydning for begge saker

11.4.4.1 Fritz Moens fysiske handicap var ikke til hinder

Påtalemyndigheten viste til uttalelse av 30. mars 1978 fra spesialist i fysikalsk medisin I.H. Kleive ved Regionsykehuset i Trondheim. Kleive uttalte at Fritz Moens muskelkraft i venstre arm og hånd var meget god, og at Moen var generelt sterk. Kleive fremholdt at han ikke var i tvil om at Moen var i stand til å utføre ganske store fysiske prestasjoner.

For øvrig ble det vist til rekonstruksjonene i begge sakene og til kommentarer fra flere politietterforskere og behandlingspersonell vedrørende Moens bruk av venstre hånd.

«Selve måten drapene på både Torunn og Sigrid ble begått, er forenlig med at drapene er begått av en person med en defekt arm, spesielt når vi ser på måten snor og klær er knyttet på. En person uten et slikt fysisk handikap ville sannsynligvis brukt hendene til å kvele med. For han ville det vært unødvendig å bruke spesielle knuter, snor og klesplagg.»

11.4.4.2 Modus operandi

«Påtalemyndigheten er av den oppfatning at det er betydelige likheter mellom Sigrid- og Torunn-drapet. Det viser stort sett samme modus med hensyn til hvordan drapene er begått, spesielt med hensyn til selve drapsmåten, kvelning ved hjelp av knuter, snorer tilhørende klesplagg og ved hjelp av klesplagg, samt utstrakt vold mot hodet med antatt bevisstløshet til følge.

Moen har gjennom tidligere straffbare handlinger og sin atferd for øvrig vist en sterk seksuell fokusering.

Det vises også til vitneforklaring fra EBØ som ikke var kjent tidligere.»

11.4.4.3 Tilståelsene og avhørssituasjonen

Påtalemyndigheten gjennomgikk hovedtrekkene i Fritz Moens tilståelser i de to sakene og fremholdt at tilståelsene var troverdige. Til Fritz Moens anførsel om at han ble presset og lært av politiet hva han skulle svare, anførte Dahle:

«Moens forklaringer overfor politiet, de psykiatrisk sakkyndige og lagmannsretten i Sigrid-saken er så konkret og så detaljert om handlingsutførelsen at det han forklarer seg om må være selvopplevet. Det er ikke grunnlag for å hevde at politiet har «lært» han hva han skal si eller at politiet har presset han til å tilstå. Det er heller ikke grunnlag for å hevde at han, under etterforskningen, på grunn av sine hørsel taleproblemer, har misforstått ord og begreper. Ved hvert eneste politiavhør har det vært døvetolk til stede. Lyder Sørforsli er den som har fungert som døvetolk ved de fleste avhørene.

Det er heller ikke grunnlag for å hevde at Moen har sin kunnskap om saken fra media, hvilket heller ikke hevdes av Moen. Det er en del utsagn fra Moens side som må betraktes som originalutsagn, d.v.s. utsagn som han eventuelt ikke har fra media eller andre forhold som bare gjerningsmannen kan kjenne til. Påtalemyndigheten har gjennomgått avisartikler fra før rettsbehandlingene i lagmannsretten, og mener at følgende forhold som Moen har forklart seg om er originalutsagn:

  • at det var et erme rundt halsen

  • at det var en knute på ermet

  • at det var en knebel i munnen

  • at knebelen var et erme

  • at knebelen var stappet inn i munnen

  • at liket lå på ryggen

  • at det ene benet var bøyd i kneet og sto noe opp.»

Fra politiadjutant Nordbergs innstilling hitsettes i tillegg følgende:

«En vil særlig påpeke det faktum at Moen under Torunn-saken forklarte seg i høy grad samsvarende med politiets konklusjoner ut ifra de faktiske funn. Men, det gjorde han ikke i Sigrid-saken. Tvert imot, han forklarte seg mot politiets konklusjoner vedr. drapstidspunkt, antatt hendelsesforløp m.m. Det var intet i veien for at det hendelsesforløp Moen forklarte var riktig, og at politiets teorier var feil. Moens forklaring er fullt forenelig med fakta fra åstedet. Det en skal merke seg er at politiet umulig kunne ha lært Moen hva han skulle si, tvert imot, Moen holdt på sitt, på tross av politiets konklusjoner.

(Hvorfor skulle Moen forklare seg for å «tekke» politiet i Torunn-saken og ikke i Sigrid-saken?)»

11.4.4.4 Kommunikasjonen med Fritz Moen. Begrepet sannhet

Påtalemyndigheten bestred at tilståelsene var fremkommet som et resultat av kommunikasjonsproblemer, eller at Fritz Moen hadde manglende språkforståelse. Det ble vist til nye vitneforklaringer av politibetjentene Sten Hjertaas og Lyder Sørforsli. Også andre polititjenestemenn som avhørte Fritz Moen, uttrykte at de var sikre på at de forsto Moen, og at Moen forsto dem. Dette gjaldt f.eks. både Sjur Aarthun og Eirik Stedje. Alle etterforskerne var også sikre på at Fritz Moen forsto begrepet «sannhet» på samme måte som folk flest.

11.4.5 Påtalemyndighetens konklusjon

På grunnlag av ovenstående konkluderte påtalemyndigheten med at det ikke var fremkommet nye bevis som kunne være egnet til frifinnelse, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3 – og at det heller ikke forelå «andre særlige grunner» til at sakene skulle kunne gjenopptas etter § 392 annet ledd.

11.5 Overføring av saken til Hålogaland lagmannsrett

Tidligere statsadvokat, i dag lagmann, Olaf Jakhelln i Frostating lagmannsrett ble ansett som et sentralt vitne ved gjenopptagelse av dommen i Sigrid-saken. På grunn av dette besluttet Frostating lagmannsrett med hjemmel i domstolloven § 38 å overføre begge sakene til Hålogaland lagmannsrett. 27

11.6 Ytterligere saksforberedelse

11.6.1 Tore Sandbergs tilleggsrapport om politiets etterforskning i år 2000

Politiets etterforskningsskritt i år 2000 førte til at Tore Sandberg utarbeidet en rapport datert 16. mars 2001. Her gjennomgikk han den etterforskning som var foretatt i forbindelse med gjenopptagelsesbegjæringene. I rapporten ble politiets opprinnelige etterforskningsdokumenter fra 1977 til 1980 sammenholdt med de opplysninger som de tidligere etterforskerne ga i år 2000. Etter en slik dokumentasjon konkluderte Tore Sandberg med at:

  • «– Det ikke er riktig at Fritz Moen ikke ble utsatt for press under avhør – men at dette ble erkjent av polititjenestemenn selv i rettsmøte

  • – Det ikke er riktig at Fritz Moen forklarte seg fritt og uten påtrykk – men at det i rettsmøte ble erkjent at polititjenestemenn sa til Moen at han løy når tjenestemennene ikke var fornøyd med Moens svar

  • – Det ikke er riktig at detaljene i Moens tilståelser stort sett stemmer med sakenes øvrige bevis

  • – Det ikke er riktig at Fritz Moen under rekonstruksjonene beveget seg rett til og utpekte riktig overfallssted og riktig drapsåsted

  • – Tjenestemennene er lite konkrete når de hevder at detaljene i Fritz Moens forklaringer og rekonstruksjoner stemmer med sakens øvrige bevis

  • – De detaljopplysninger om sakenes bevis som tjenestemennene henviser til – og påberoper som bevis for at Moens tilståelser/rekonstruksjoner viser at han er gjerningsmannen – er i stor utstrekning faktisk uriktige

  • – Slike feil/erindringsforskyvninger konsekvent går i Fritz Moens disfavør

  • – De som har avhørt polititjenestemennene, unnlater konsekvent å konfrontere polititjenestemennene med at de forklarer seg objektivt sett uriktig.» 28

I tilleggsrapporten 29 ble det også vist til at vitnet JRT ikke forklarte seg for Frostating lagmannsrett selv om JRT ble avhørt av politiet 6. oktober 1977.

JRT forklarte til politiet 6. oktober 1977 at han tirsdag 4. oktober hadde sett en mann på stien ved Stavnebrua. Mannen sto og støttet seg til rekkverket, og han kastet opp. Mannen hadde lys stemme og snakket trønderdialekt. I politidokumentene ble denne rapporten plassert som et 0-dokument. I egenrapport av 10. oktober 1977 fra politibetjent Rolf R. Schrøen ble det opplyst at JRT hadde identifisert Fritz Moen som den mannen han hadde sett ved Stavnebrua.

JRT ble avhørt av Tore Sandberg 21. august 2000. JRT benektet da å ha gjenkjent Fritz Moen slik Schrøens egenrapport anga. Av Adresseavisen 24. mai 1978 fremgikk det at Schrøen, som vitne i Frostating lagmannsrett, hadde forklart at JRT hadde foretatt en sikker identifikasjon av Fritz Moen. For lagmannsretten fremsto det, på grunnlag av Schrøens forklaring, som om politiet hadde hatt god grunn til å gå til pågripelse av Moen. Dette var et av de få momenter utenom tilståelsen som talte mot Fritz Moen. Dette viste seg nå ifølge Sandberg ikke å være riktig.

I tilleggsrapporten var Tore Sandberg særlig kritisk til de etterforskningsskritt politiet hadde iverksatt om Sigrids fottøy på vorspielet 4. september 1976. Sandberg viste til at vitnet BSS var søster til statsadvokat BøS, tidligere kollega av førstestatsadvokat Jan Henrik Dahle. Sandberg antydet at de nye vitneutsagn måtte ses i en slik sammenheng. 30 Han uttalte også at politiet i Trondheim hadde påvirket vitnet LM til å endre sin forklaring fra 1976. 31

LM leiet hybel i samme hus som Sigrid Heggheim og hadde forklart til politiet 15. september 1976 at Sigrid hadde på seg joggesko da de to reiste med buss mot Trondheim sentrum tidlig om kvelden lørdag 4. september. Under avhør 7. februar 2001 ble hun av politiet foreholdt at andre mente at Sigrid hadde hatt seilerstøvler. LM uttalte da at hun kunne ha husket feil i 1976. 32

Tore Sandberg oversendte også et tilleggsskriv datert 18. desember 2000 hvor det bl.a. var vedlagt et uregistrert dokument som viste at politiet under etterforskningen i Sigrid-saken tok blod- og spyttprøver av ca. 30 personer. En rekke av disse hadde blodtype A utskiller.

11.6.2 Overlege Anne Svarstads erklæring

Tore Sandbergs nye rapport ble oversendt lagmannsretten 19. mars 2001 sammen med sakkyndig erklæring fra overlege Anne Svarstad, Ullevål sykehus. 33

Overlege Svarstads erklæring ble påberopt som nytt bevis i saken. Etter å ha gjennomgått obduksjonsrapporten fra 1976, beskrev overlege Svarstad skadene i Sigrids genitalia som «omfattende og betydelige». Hun konkluderte videre:

«De funn som er beskrevet i avdødes vagina er lite forenlig med at offeret, her avdøde Sigrid Heggheim har hatt frivillig seksuell aktivitet, samleie og at det har forårsaket skadene. Ut i fra skadens lokalisering, størrelse og omfang, tilstedeværelse av blod samt spermier i vaginalsekret er det stor sannsynlighet at et seksuelt overgrep, voldtekt har funnet sted.»

I Svarstads rapport ble det videre opplyst at skader på offerets genitalia kun fremkommer i et mindretall av voldtektssakene. I litteraturen er andelen angitt til mellom 5 og 25 %. Ved Voldtektsmottaket ble det i år 2000 rapportert skader i 11,2 % av sakene. Kun i to av 222 saker fra det samme året ble det ifølge Svarstad funnet tilnærmelsesvis så store skader som på Sigrid Heggheim.

Den rettsmedisinske kommisjon ga uttalelse til erklæringen:

«Den rettsmedisinske kommisjon, Alminnelig gruppe ved overnevnte, har behandlet denne sakkyndigrapporten uten å finne grunnlag for bemerkninger. Kommisjonens spesialsakkyndige medlem Ormstad har for egen del gjort følgende sakkyndige bedømmelse som det synes rimelig å sitere: «Er enig i at de beskrevne skadene i ytre kjønnsorganer er av et slikt omfang at de ikke med rimelighet kan antas å ha oppstått ved frivillig samleie. Forekomsten av blødning i området taler for at skadene har oppstått før dødens inntreden og før sirkulasjonsopphør.» 34

11.6.3 Tilleggsuttalelse fra politi og påtalemyndighet i april/mai 2001

Trondheim politidistrikt utarbeidet en kommentar til Tore Sandbergs tilleggsrapport og dens medfølgende støtteskriv fra advokat Elden. 35 Trondheim statsadvokatembeter ved førstestatsadvokat Jan Henrik Dahle fremsatte dernest en uttalelse om det samme. 36

Mot påstanden om at flere av de tidligere etterforskerne hadde forklart seg usant, fremholdt statsadvokat Dahle at eventuelle uoverensstemmelser kunne forklares med den lange tid som var gått siden sakene ble etterforsket og fikk sin rettslige avgjørelse.

Vedrørende det nye beviset om seilerstøvler, avviste påtalemyndigheten bestemt at det forelå en sammenheng mellom vitnet BSS, statsadvokat BøS og førstestatsadvokat Jan H. Dahle. Beviset var kommet i stand etter at politiet i Trondheim hadde kontaktet TeS. Videre avviste politiet at det hadde skjedd en utilbørlig påvirkning av vitnet LM.

Som nevnt oversendte påtalemyndigheten høsten 2000 flere sakkyndige rapporter fra 1977 og 1978 til Den rettsmedisinske kommisjon. I tillegg ble professor Haugens rapport av 24. mai 2000 oversendt. Ved kommisjonens svar var det vedlagt en uttalelse fra avdelingsleder dr. med. Niels Morling. 37 Morling sluttet seg til prosektor Halldis Lies uttalelse av 1977 om bakteriell påvirkning. I tillegg uttalte han:

«Det kan imidlertid ikke helt udelukkes at dele eller alt det biologiske materiale hidhører fra Fritz Moen, men i så fald må der være skæt en sjældent forekommende bakteriel forurening, nedbrydning eller omdannelse af blodtypesubstansen i det biologiske materiale.

Resultaterne af de rettsgenetiske undersøgelser vægter således imod, at sæden kommer fra Fritz Moen.» 38

Førstestatsadvokat Dahles syn var at uttalelsen fra Morling samsvarte med prosektor Halldis Lies uttalelse om bakteriell påvirkning. Videre fremholdt Dahle:

«På bakgrunn av at lagmannen i sin rettsbelæring ga uttrykk for tvil om sed-funnene stammet fra Fritz Moen er Morlings uttalelse neppe noe nytt bevis som er egnet til frifinnelse av Moen.

Lagmannen stilte i sin rettsbelæring spørsmålet om Sigrid kunne hatt samleie med «en gammelkjæreste» ... på søndag, jfr. aktors notat fra lagmannens rettsbelæring s. 113. Dette er et hypotetisk spørsmål. Påtalemyndigheten kan ikke se at det er noen holdepunkter i saksdokumentene for at Sigrid hadde samleie med noen «gammelkjæreste».

Påtalemyndigheten har forstått forsvarernes anførsler slik at dersom Sigrid har vært utsatt for fullbyrdet voldtekt må det være en annen gjerningsmann enn Moen. Er det utelukket at Moen har begått en fullbyrdet voldtekt mot Sigrid mens hun ennå var i live?

Påtalemyndigheten kan ikke se at uttalelsene om sed-funnene eller om eventuelt samleie med andre, er relevante nye opplysninger av betydning for gjenopptagelsesspørsmålet.» 39

11.7 Spørsmålet om oppnevnelse av sakkyndige på falske tilståelser

En vesentlig anførsel i begjæringen om gjenopptagelse var at Fritz Moens tilståelser var falske. Til å vurdere om man sto overfor falske tilståelser, begjærte advokatfirma Elden den 19. mars 2001 oppnevnt som sakkyndig Gisli H. Gudjonsson og dersom det var ønskelig med to sakkyndige, også James A.C. MacKeith.

Påtalemyndigheten hadde først ingen innvendinger mot at det ble oppnevnt sakkyndige til å vurdere Fritz Moens tilståelser. Men man mente at det var tilstrekkelig med en sakkyndig. Som eventuelt andre sakkyndig ble foreslått den svenske psykiater Ulf Åsgård.

Kort tid etter endret påtalemyndigheten syn 40 og motsatte seg oppnevnelse av sakkyndige. Hovedbegrunnelsen var at en sakkyndig vurdering av tilståelsene ville gripe inn i domstolens eksklusive vurdering og avgjørelse av skyldspørsmålet. Subsidiært foreslo påtalemyndigheten at Ulf Åsgård skulle oppnevnes i stedet for Gudjonsson.

Hålogaland lagmannsrett besluttet at slike sakkyndige ikke skulle oppnevnes. Lagmannsretten besluttet videre at det skulle avholdes muntlige forhandlinger om saken.

11.8 Behandlingen ved Hålogaland lagmannsrett

11.8.1 Den muntlige forhandlingen

Muntlig forhandling ble avholdt i Tromsø 17. til 21. desember 2001. Retten var sammensatt av lagmann Dag Nafstad (formann) og lagdommerne Bjørnar Stokkan og Kjell Martin Haug.

Som aktor møtte førstestatsadvokat Jan Henrik Dahle. I tillegg møtte som aktors bisitter politiadjutant Nordberg og, etter å ha avgitt vitneprov, Hans Vikhals. Som forsvarer møtte advokatene Jan F. Glent og Kristin Barth-Larsen. Gry A. Åland og Cathrine Nilsen ble oppnevnt som tolker.

Etter innledningsforedragene ble Fritz Moen, Tore Sandberg, Olav A. Haugen, Randi Thelle og Hans Vikhals avhørt.

Det ble gjort lyd- og bildeopptak av Fritz Moens forklaring, slik at tolkene hadde mulighet til å kvalitetssikre tolkingen.

Moen kom under sin forklaring 17. desember ganske tidlig inn på Sigrid-saken. Han fortalte om sin tur til Selbu lørdag 4. og søndag 5. september 1976. Da han fortsatte med å forklare seg om søndag 5. september 1976, oppfattet tolkene og domstolen først at Moen tilsto overfallet og drapet på Sigrid Heggheim enda en gang. Men ved gjennomgang av videoopptakene av forklaringen ble det oppdaget at man hadde tolket alvorlig feil. Feilen besto i at tolkene ikke hadde fanget opp at Moen først forklarte seg om noe selvopplevd, for deretter å forklare seg om det som skulle ha skjedd med Sigrid Heggheim. Misforståelsen ble oppklart da tolkerne la frem korrekt utskrift av Moens forklaring to dager etter.

Begge parters anførsler for Hålogaland lagmannsrett fremgår for øvrig av lagmannsrettens kjennelse, se Vedlegg 3.

11.8.2 Hålogaland lagmannsretts kjennelse

Hålogaland lagmannsrett avsa kjennelse 12. februar 2002. Begjæringene om gjenopptagelse ble ikke tatt til følge. Utvalget foretar i det følgende en kort gjennomgang av kjennelsen.

11.8.2.1 Om avhørssituasjon og språkforståelse

I premissene uttalte lagmannsretten innledningsvis at det ikke helt kunne utelukkes at politiet ved sin spørsmålsstilling i politiavhørene ga Moen grunnlag for visse slutninger vedrørende faktiske omstendigheter. Gjennomgående var det imidlertid lagmannsrettens inntrykk etter å ha gjennomgått avhørsprotokollene at politiet hadde vært oppmerksom på problemstillingen og søkt å unngå å tilføre Fritz Moen opplysninger av faktisk karakter.

Lagmannsretten avviste at omstendigheter vedrørende Moens språkutvikling, herunder hans forståelse av abstrakte begreper, i seg selv var egnet til å rokke ved de forklaringene han hadde gitt i politiavhør eller for Frostating lagmannsrett under hovedforhandlingene i 1978 og 1981.

11.8.2.2 Om drapet på Torunn Finstad

Om kravet i straffeprosessloven § 391 nr. 3 til «nytt» bevis uttalte lagmannsretten vedrørende Torunn-saken at det var uklart hva vitnene AH og JEH eventuelt hørte, og hvorvidt det hadde sammenheng med drapet på Torunn. Deres forklaringer kunne verken isolert sett, eller i sammenheng med GØ’s forklaringer og de beviser som for øvrig forelå for Frostating lagmannsrett, gi grunnlag for å frifinne Fritz Moen eller en rimelig mulighet for slik frifinnelse. Det var for øvrig ikke fremkommet nye omstendigheter eller nye bevis i gjenopptagelsessaken.

Det forelå heller ikke særlige forhold som gjorde det meget tvilsomt om dommen var riktig, jf. straffeprosessloven § 392 annet ledd slik den lød frem til lovendring 11. juni 1993 nr. 80. Om man så bort fra Frostating lagmannsretts dom av 28. desember 1981 i Sigrid-saken, var det ikke fremkommet nye omstendigheter eller bevis av vesentlig betydning for vurdering av skyldspørsmålet etter hovedforhandlingen i 1978. Det var heller ikke i forbindelse med gjenopptagelsessaken reist problemstillinger av betydning for vurdering av skyldspørsmålet som ikke også var reist under hovedforhandlingen i 1978.

11.8.2.3 Om drapet på Sigrid Heggheim

Om kravet til «nytt» bevis uttalte lagmannsretten i Sigrid-saken at professor Olav A. Haugens erklæring av 24. mai 2000 ikke kunne anses som nytt bevis, og at erklæringen heller ikke stilte spørsmålet om Sigrid ble voldtatt før hun ble drept, i noen annen stilling enn det sto under hovedforhandlingen i 1981. Derimot anså lagmannsretten erklæringen fra overlege Svarstad som et «nytt bevis» i lovens forstand, men denne erklæringen stilte likevel ikke saken i noen annen bevismessig stilling.

«Etter lagmannsrettens oppfatning talte det bevismateriale som den gang forelå, derunder opplysningene om likets tilstand da det ble funnet, opplysningene om spermier i vaginalsekretet, skader på genitalia og opplysningene om blodrester på klærne, men ikke i underbenklærne, med styrke for at Sigrid ble voldtatt før hun ble drept, slik også politiet la til grunn i sin åstedsrapport og de rettsmedisinsk sakkyndige la til grunn i obduksjonsrapporten. Erklæringen fra overlege Svarstad tilfører ikke saken noe kvalitativt nytt vedrørende dette spørsmålet.

...

Lagretten var på grunnlag av prosektor Lies erklæring og forklaring kjent med at hverken Fritz Moen eller Sigrid hadde denne blodtypen, og at det, dersom Sigrid var voldtatt av Moen, måtte ha funnet sted en sjeldent forekommende bakteriell forurensing, nedbrytning eller omdanning av blodrestene. De erklæringer som er utferdiget i anledning gjenopptakelsessaken tilfører ikke saken noe nytt. De er på alle vesentlige punkter overenstemmende med de erklæringer som forelå under hovedforhandlingen og som forutsetningsvis er vurdert av lagretten ved avgjørelse av skyldspørsmålet. Lagmannsretten kan på den bakgrunn ikke se at de nye erklæringene, om de hadde foreligget for Frostating lagmannsrett, ville vært egnet til å lede til frifinnelse. Lagmannens spekulasjon i rettsbelæringens uforpliktende bevisgjennomgang, kan ikke endre dette.

I lys av det bevismateriale som den gang forelå, og som med styrke talte for at Sigrid var blitt voldtatt, kan lagmannsretten heller ikke se at de forklaringer som er gitt i anledning gjenopptakelsessaken vedførende Sigrids forhold til gutter i sin alminnelighet og sannsynligheten for at hun skulle ha hatt et frivillig samleie før drapet, er egnet til å stille saken i noen annen stilling enn den da den ble behandlet av Frostating lagmannsrett.»

Lagmannsretten påpekte at både dagbokutskriften og forklaringen fra vitnet TH var nye bevis, men ingen av disse bevisene var alene eller sammen med de øvrige bevis egnet til å lede til frifinnelse.

Det forelå heller ikke særlige forhold som gjorde det tvilsomt om dommen var riktig. Lagmannsretten viste til at de problemstillinger som var reist i forbindelse med gjenopptagelsessaken, herunder spørsmålet om Sigrid ble voldtatt, betydningen av analyseresultatene fra Rettsmedisinsk institutt og spørsmålet om drapstidspunkt, var sentrale også da saken ble behandlet av Frostating lagmannsrett i 1981. Lagmannsretten mente at saken sto vesentlig i samme bevismessige stilling som i 1981.

11.8.2.4 Sammenhengen mellom sakene

På slutten av kjennelsen påpekte lagmannsretten at de to drapssakene var behandlet hver for seg, men at de påberopte nye bevis eller omstendigheter heller ikke samlet sett kunne lede til et annet resultat.

11.9 Saksgangen videre. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse

Fritz Moen påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Også mens saken sto for Kjæremålsutvalget, motsatte påtalemyndigheten seg gjenopptagelse.

Under saksforberedelsen fremla Moens advokater Jan F. Glent og John Christian Elden nye sakkyndige uttalelser av betydning for vurderingen av blodtypebeviset i Sigrid-saken. Utvalget har gjennomgått behandlingen av blodtypebeviset under gjenopptagelsesprosessen foran i punkt 8.3.4.5, og det henvises i sin helhet dit, særlig til punkt 8.3.4.5.3 flg. For øvrig sto saken i det vesentlige i samme stilling for Kjæremålsutvalget som for lagmannsretten.

Advokatfirmaet Elden begjærte videre oppnevnt politispesialist Asbjørn Rachlew som ny sakkyndig. Man ønsket at Rachlew skulle gi en generell redegjørelse for forskning og kunnskap i Norge og internasjonalt om falske tilståelser og utdypende informasjon om avhørsmetoder og faren for falske tilståelser. Kjæremålsutvalget fant ikke grunn til å foreta en slik oppnevning.

Høyesteretts kjæremålsutvalg avgjorde kjæremålet ved kjennelse 14. oktober 2003. 41 Torunn-saken ble nektet gjenopptatt, mens begjæringen i Sigrid-saken førte frem.

I Sigrid-saken fant Kjæremålsutvalget under tvil at vilkårene for gjenopptagelse etter § 391 nr. 3 ikke var oppfylt, men at vilkårene etter § 392 annet ledd var til stede. Begrunnelsen for det siste var at det var mest sannsynlig at de biologiske spor (sæd og blod) som ble funnet på åstedet, ikke kunne tilbakeføres til Moen. Hvis da ikke de biologiske sporene stammet fra en annen enn gjerningmannen – noe Kjæremålsutvalget fant svært lite sannsynlig – var det strafferettslige beviskravet ikke oppfylt for Moens vedkommende.

I Torunn-saken førte ikke påstanden om gjenopptagelse etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 frem. I forhold til § 392 annet ledd fant kjæremålsutvalget at Moens gjentatte tilståelser i saken samsvarte godt med åstedsfunnene. Skulle saken bli gjenopptatt, måtte dette eventuelt skyldes «den tvil om tilståelsens troverdighet som kan ha oppstått ved at dommen i Heggheimsaken tillates gjenopptatt». I denne vurderingen la Kjæremålsutvalget vekt på at Moens forklaringer hadde utviklet seg forskjellig i de to sakene, at forskjellen mellom politiets funn og Moens forklaringer var mindre i Torunn-saken, og at Moens situasjon i 1980 var annerledes enn i 1977, ved at han i 1980 allerede var domfelt i Torunn-saken. Tilståelsen i Torunn-saken ble derfor ansett å ha større troverdighet, og kravet om gjenopptagelse førte ikke frem.

11.10 Forskuddsutbetaling av oppreisningserstatning

Advokat John Christian Elden anmodet våren 2004 om utbetaling av forskudd på oppreisningserstatning i størrelsesorden kr 1 000 000. Førstestatsadvokat Jan Henrik Dahle ga støtte til en slik utbetaling. Det samme gjorde Riksadvokaten. 42 Den 13. august 2004 traff Justissekretariatene vedtak om utbetaling av nevnte sum som forskuddsutbetaling til Fritz Moen.

11.11 Frifinnelse i Sigrid-saken oktober 2004

Den 28. januar 2004 tok Trøndelag statsadvokatembeter etter ordre fra Riksadvokaten ut tiltale mot Fritz Moen for drap og forsøk på voldtekt av Sigrid Heggheim. Samtidig samtykket påtalemyndigheten i at det ble avsagt frifinnende dom uten hovedforhandling, jf. straffeprosessloven § 399 annet ledd.

Ved Borgarting lagmannsretts dom 7. oktober 2004 ble Fritz Moen frifunnet for drap og forsøk på voldtekt av Sigrid Heggheim.

11.12 Torunn-saken for Gjenopp­tagelseskommisjonen

11.12.1 Fritz Moen begjærte på ny gjenopp­tagelse

Den 13. oktober 2004 begjærte Fritz Moen på ny gjenopptagelse av Torunn-saken – nå for Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker. Det fremgikk at begjæringen var foreløpig, og at det i første omgang ble tatt sikte på å gi kommisjonen en oversikt over saken. Kommisjonen oppnevnte advokat John Christian Elden som Moens forsvarer, og Elden ble bedt om å utarbeide en endelig gjenopptagelsesbegjæring.

Den 23. februar 2005 begjærte advokat Elden oppnevnt den tyske politispesialisten Alexander Horn som sakkyndig. Formålet var å få en vurdering av sannsynligheten for at drapene på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad ble begått av samme gjerningsmann. Kommisjonen opplyste at den ville ta stilling til spørsmålet om oppnevnelse når endelig begrunnelse for gjenopptagelsesbegjæringen forelå. Behandlingen i kommisjonen ble etter dette stilt i bero i påvente av den endelige begrunnelsen for begjæringen.

11.12.2 Fritz Moen døde 28. mars 2005

Fritz Moen avgikk ved døden 28. mars 2005. Moens bror uttrykte kort tid etter at han ønsket at behandlingen av gjenopptagelsessaken skulle fortsette.

11.12.3 TrH’s tilståelse i desember 2005

TrH (født 1938) lå i desember 2005 på Namsos sykehus med langt fremskreden sykdom. Søndag 18. desember erkjente han overfor to sykepleiere å ha drept to kvinner i Trondheim på 1970-tallet. TrH nevnte navnene Sigrid og Torunn. Det samme gjorde han overfor en teamleder ved sykehuset.

I samtale med en prest dagen etter erkjente TrH drapene på ny. Han navnga kvinnene som Sigrid Finstad og Torunn Heggheim. Presten fant tilståelsen troverdig.

TrH ble samme dag oppsøkt av to betjenter fra Namsos politistasjon. En meget syk TrH skal ha fortalt at han hadde drept de to kvinnene. Om selve drapshandlingene ga TrH sparsomt med detaljer, han kunne ikke erindre mye. Han ga opplysninger om sin arbeidssituasjon som nordsjøarbeider i den aktuelle perioden, og at han drakk jevnt i sine friperioder. TrH døde neste dag.

På bakgrunn av opplysningene han hadde gitt, ble han siktet etter straffeloven § 233. Gjenopptagelseskommisjonen kontaktet på dette tidspunkt politi og påtalemyndighet, og man besluttet at kommisjonen skulle forestå den videre etterforskning. Kommisjonen fikk etterforskningsbistand fra Kripos. Nedenfor gir utvalget en kort redegjørelse for deler av sluttrapporten fra etterforskningen: 43

Vitnet KAH hadde levd sammen med TrH i tre år frem til 1986 og fortalte at han hadde vært brutal mot henne. Han skulle bl.a. ha tatt strupetak på henne med begge hender da hun nektet ham samleie.

TrH skulle ha sagt til vitnet at han hadde mishandlet flere kvinnfolk, og fortalt om en spesiell kvinne som vitnet fant grunn til å tro at det hadde skjedd noe brutalt med. TrH nevnte imidlertid aldri navn, eller at han hadde drept noen. KAH hadde aldri snakket med ham om Sigrid- eller Torunn-saken.

KAH anmeldte i 1986 TrH for vold. 44 Mange av episodene var knyttet opp mot at siktede tiltvang seg sex, og bestod bl.a. av slag og forsøk på kvelning med en pute. Hun uttalte under etterforskningen at hun anså det «helt mulig» at TrH kunne være gjerningsmannen.

TrH var fra 1979 innlagt en rekke ganger på psykiatrisk sykehus. Angst og depresjoner var gjennomgående diagnosen, men behandlerne hadde ifølge journalene ikke klart å finne årsaken. TrH hadde en gang fortalt til sin siste fastlege at han ble plaget av minner fra en båtulykke i tillegg til noe annet som han ikke hadde villet gå nærmere inn på. Ut over dette fortalte fastlegen at TrH var en mann av få ord.

Etterforskningen av TrH viste at han hadde blodtype A. Det lyktes ikke å få fastslått om han var utskiller eller ikke.

I sluttrapporten oppsummeres funnene. Til styrkelse av hans tilståelse nevnes bl.a.:

  • at TrH ikke var i Nordsjøen da drapene fant sted

  • at presten fant tilståelsen troverdig

  • riktigheten av de få faktiske opplysninger TrH husket, herunder tidspunktene

  • at TrH hadde vært beruset og på Studentersamfundet

  • at han brukte ordene «kvalte» og «drepte»

  • hans psykiske helse, med sammenbrudd i 1979

  • at et vitne fortalte om en stor forandring i TrH’s væremåte etter tidspunktet for det første drapet

  • KAH’s vitnemål

  • TrH’s blodtype

  • markeringer i TrH’s bibel av bestemte ord, så som «gjerningsmannen»

  • opplysningen til TrH’s fastlege om «noe mer».

Til svekkelse av tilståelsen nevnes at TrH i sin forklaring fortalte lite om hendelsene, og husket få detaljer.

Etterforskningen konkluderte med at man ikke kunne bevise at TrH var drapsmannen. Men man fant heller «ikke ... noe som tyder på det motsatte».

11.12.4 Øvrige undersøkelser. Tilleggs­dokumentasjon fra Tore Sandberg

Kommisjonen foretok også enkelte undersøkelser på bakgrunn av det opprinnelige etterforskningsmaterialet i Sigrid- og Torunn-sakene i tillegg til det materialet som ble utarbeidet i forbindelse med gjenopptagelsesbegjæringen fra år 2000.

Tore Sandberg fremla dessuten en ny rapport datert 27. april 2006. Denne inneholdt tilleggsdokumentasjon til gjenopptagelsesbegjæringen. 45

11.12.5 Påtalemyndigheten ville ikke ­motsette seg gjenopptagelse

Den 29. mai 2006 innstilte Statsadvokaten i Trøndelag på at påtalemyndigheten ikke burde motsette seg gjenopptagelse, et standpunkt også Riksadvokaten den 13. juni 2006 konkluderte med. Riksadvokaten viste særlig til TrH’s forklaring og de spesielle omstendighetene rundt denne og sluttet seg til den nærmere begrunnelse gitt av statsadvokaten.

11.12.6 Gjenopptagelse ble besluttet

Begjæringen ble behandlet og tatt til følge av Gjenopptagelseskommisjonen 15. juni 2006. 46 Kommisjonen viste til at det var fremkommet nye bevis, og at TrH’s erkjennelser sammen med det øvrige bevismaterialet var egnet til å føre til frifinnelse, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3. Siden domfelte Fritz Moen var avgått ved døden, fulgte det av straffeprosessloven § 400 femte ledd at retten skulle avsi frifinnende dom uten hovedforhandling.

11.13 Fritz Moen ble frifunnet 24. august 2006

Ved Borgarting lagmannsretts dom av 24. august 2006 ble Fritz Moen frifunnet for drapet på Torunn Finstad.

Fotnoter

1.

Selv om Fritz Moen hadde sonet dommene og var fri fra fengsel, ble det fortsatt anvendt sikring. Ved Trondheim byretts dom av 6. oktober 1999 ble påtalemyndigheten således gitt bemyndigelse til fortsatt anvendelse av sikringsmidler som nevnt i straffeloven § 39 nr. 1 bokstav a til c, med en lengstetid på fem år.

2.

Dokumentene er inntatt i Mappe 39, dok. nr. 28 med underbilag.

3.

AH’s pikenavn var S, og hun blir også benevnt AS.

4.

Korrekt tidsangivelse for hendelsen var iht. politiets arkiver 8. oktober 1974, jf. Trondheim politikammers sak 4134/74.

5.

Mappe 38, dok. nr. 14.

6.

Avhørt 15. mai og 6. juni 2000. Mappe 38, dok. nr. 02. Hjertaas ble senere avhørt 7. mai 2001.

7.

BS’ forklaring.

8.

Sml. Sandberg 2001 side 46-50 som dokumenterer den adgang Moen hadde til aviser og hva som hadde stått i avisene.

9.

Avhørt 18. mai 2000. Mappe 38, dok. nr. 04.

10.

Avhørt 31. mai 2000. Mappe 38, dok. nr. 08.

11.

Avhørt 29. mai 2000. Mappe 38, dok. nr. 09.

12.

Avhørt 24. mai 2000. Mappe 38, dok. nr. 07.

13.

Avhørt 23. mai 2000. Mappe 38, dok. nr. 05.

14.

Avhørt 29. mai 2000. Mappe 38, dok. nr. 12.

15.

Jf. politiadjutant Nordbergs innstilling 21. juli 2000.

16.

Avhørt 22. mars 2001. Mappe 38, dok. nr. 63.

17.

Sistnevnte ble avhørt 7. august 2000 og fastholdt forklaringen avgitt til Tore Sandberg, jf. Mappe 38, dok. nr. 25.

18.

Avhørt 7. juni 2000. Mappe 38, dok. nr. 10 og 11.

19.

Avhørt 13. juni 2000. Mappe 38, dok. nr. 13.

20.

Avhørt 6. november 2000. Mappe 38, dok. nr. 42.

21.

Avhørt 16. og 17. juli 2000. Mappe 38, dok. nr. 19 og 22.

22.

Avhørt 17. juli 2000. Mappe 38, dok. nr. 23.

23.

Avhørt 17. juli 2000. Mappe 38, dok. nr. 24.

24.

Avhørt 24. mai 2000. Mappe 38, dok. nr. 06.

25.

Innstilling fra politiadjutant Thomas Nordberg av 21. juli 2000.

26.

Innstilling/uttalelse fra førstestatsadvokat Jan H. Dahle av 30. august 2000.

27.

Beslutning av 20. november 2000. Mappe 38, dok. nr. 46.

28.

Sandberg 2001 side 5 og 6.

29.

Se Sandberg 2001 avsnitt 6.1.

30.

Se Sandberg 2001 avsnitt 14.5.2.

31.

Se Sandberg 2001 avsnitt 14.5.3.

32.

Mappe 38, dok. nr. 54.

33.

Datert 13. mars 2001. Mappe 42, dok. nr. 71.

34.

Uttalelse av 7. mars 2001. Mappe 42, dok. nr. 90.

35.

Datert 17. april 2001. Mappe 42, dok. nr. 75.

36.

Datert 7. mai 2001. Mappe 42, dok. nr. 82.

37.

Datert 3. mars 2001. Mappe 42, dok. nr. 72.

38.

Mappe 42, dok. nr. 72.

39.

Mappe 42, dok. nr. 82.

40.

Brev av 31. mai og 8. juni 2001. Mappe 42, dok. nr. 86 og 87.

41.

Inntatt i Rt. 2003 side 1389 og Vedlegg 4 her.

42.

Se Dahles påtegningsark til Riksadvokaten datert 5. juli 2004 og Riksadvokatens brev til Justissekretariatene 22. juli 2004.

43.

Sluttrapport 31. mars 2006 ved politioverbetjent Asbjørn Hansen. Mappe 44, dok. nr. 8.

44.

Anmeldelse 2. desember 1986, jf. Inntrøndelag politikammer sak nr. 4430/86.

45.

Sandberg 2006, inntatt i Mappe 44.

46.

Avgjørelsen er inntatt som Vedlegg 5.

Til dokumentets forside