Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2007: 7

Fritz Moen og norsk strafferettspleie

Til innholdsfortegnelse

6 Vurdering av hovedforhandlingen i Torunn-saken

6.1 Kort om mandatet

Sentralt i utvalgets mandat står en vurdering av påtalemyndighetens (aktors) opptreden under hovedforhandlingen. I tillegg skal utvalget se på andre aktørers rolle i prosessen. Utvalget vil her særlig se på Fritz Moens forsvarer.

I medhold av tilleggsmandatet skal utvalget også vurdere domstolens arbeid. Undersøkelsene skal knytte seg til de prosessuelle avgjørelsene som ble tatt, og om det var noe mer domstolene burde ha gjort for å få frem fakta i saken. Granskningen skal ikke omfatte forhold ved juryens interne rådslagning og stemmegivning som jurymedlemmene ikke vil kunne forklare seg om ved et bevisopptak. 1

6.2 Aktors opptreden

6.2.1 Bevisbyrden og objektivitetsplikten under hovedforhandlingen

Bevisbyrden i straffesaker ligger på påtalemyndigheten. Dette innebærer at påtalemyndigheten må bevise utover enhver rimelig tvil at den tiltalte er skyldig. Som nevnt ovenfor i punkt 4.2 gjelder objektivitetsprinsippet også for påtalemyndigheten under hovedforhandlingen. Aktor kan ikke nøye seg med å fremlegge de bevis som taler for tiltaltes skyld. Alle bevis av betydning for skyldspørsmålet skal fremlegges for den dømmende rett. Hovedansvaret for å fremskaffe og føre bevisene ligger altså på aktor.

Kravet til objektivitet er like sterkt under innledningsforedraget og under selve forhandlingen som på etterforskningsstadiet. Under selve forhandlingen vil det likevel være naturlig og forsvarlig med en rollefordeling mellom aktor og forsvareren. I den grad forsvareren ikke tar opp bevis og spørsmål som taler for tiltaltes uskyld, påligger det imidlertid aktor å ta disse opp av eget tiltak.

Det har vært noe omdiskutert om aktor også må opptre fullt ut objektivt i prosedyren. Andenæs har hevdet: 2

«Når man kommer til prosedyren, vil det være naturlig at det finner sted en rollefordeling mellom aktor og forsvarer. Man kan ikke av aktor kreve en slik objektiv oppsummering av bevisførselen som man i jurysaker venter av rettens formann. Aktor må stort sett kunne konsentrere seg om det som han mener tilsier fellelse, og overlate til forsvareren å trekke frem argumenter for frifinnelse. Men det regnes som et godt prinsipp at aktor ikke påberoper seg sin egen, personlige overbevisning om at tiltalte er skyldig. Det er vekten av bevisene han skal prosedere på, ikke sin egen intuisjon. Er aktor på enkelte punkter i tvil om beviset er tilstrekkelig, bør han ikke legge skjul på det. Finner han at det ville være uforsvarlig å domfelle på det bevis som er kommet frem, bør han nedlegge påstand om frifinnelse.»

Når tiltalte har forsvarer, er utvalget enig i at aktor under prosedyren ikke må opptre med samme grad av objektivitet som på tidligere stadier av hovedforhandlingen. Det må i prosedyren være forsvarlig å fremheve den del av bevisførselen som styrker oppfatningen om at tiltalte er skyldig, og gi en nærmere redegjørelse for de resonnementer som bygger opp under dette. 3

Dette gjelder imidlertid bare hvor bevisførselen etter en forsvarlig vurdering har gitt tilstrekkelig bevis for tiltaltes skyld. Dersom bevisførselen klart viser at beviskravet ikke er oppfylt, vil aktor være forpliktet til selv å nedlegge påstand om frifinnelse. Det har imidlertid vært noe diskutert om plikten til å nedlegge frifinnelsespåstand også gjelder når det er noe uklart om beviskravet er oppfylt. 4 Utvalget kommer tilbake til dette nedenfor i punkt 13.4.9.2.

6.2.2 Innledningsforedraget

6.2.2.1 Presentasjon av regelverket

Det fulgte av straffeprosessloven 1887 § 329 at aktor innledningsvis skulle redegjøre for tiltalen og de bevis som ville bli ført. I motsetning til i sivile saker, hvor hver av partene holdt et innledningsforedrag, var det i straffesaker (som i dag) normalt bare aktor som holdt innledningsforedrag. Dette gjorde det særlig viktig at fremstillingen fikk en balansert og objektiv form.

6.2.2.2 De hvite trådene funnet på brinken

Som det er redegjort for i punkt 3.3.4 og 4.3.3.2, ble det funnet tre hvite tråder på brinken på det stedet der gjerningsmannen trolig tok av Torunn benklærne. Politiets undersøkelser og analyser som ble foretatt, tilsa at trådene verken stammet fra Torunns eller Moens klær, og dette var, slik utvalget ser det, et teknisk bevis av relevans for skyldspørsmålet.

Når aktor i innledningsforedraget fremhevet at politiet ikke hadde noen tekniske bevis som gjorde «det usannsynlig at tiltalte [kunne] være drapsmannen», var dette for så vidt dekkende. De hvite trådene på brinken gjorde det ikke usannsynlig at Moen var drapsmann, men dette var ikke bevistemaet. Spørsmålet var om det forelå bevis som ga grunnlag for en rimelig, forstandig tvil om tiltaltes skyld. Slik aktors innledningsforedrag var formulert, kan det ha gitt retten det inntrykk at det i det hele ikke forelå tekniske bevis av betydning. Utvalget har ikke kunnet fastslå om aktor var kjent med funnet av de hvite trådene og de sammenligninger som ble foretatt opp mot Moens og Torunns klær. Hvis statsadvokaten ikke ble gjort kjent med dette beviset av politiet, kan han neppe klandres for ikke å ha oppdaget det.

6.2.2.3 Sammenhengen med Sigrid-saken

Politiet hadde helt fra starten av etterforskningen i Torunn-saken mistanke om at det var samme person som hadde drept Sigrid og Torunn. Det var store likhetstrekk mellom de to drapene. 5 Særlig er det grunn til å fremheve at begge ble funnet med en hettesnor fra egen jakke knyttet/surret rundt halsen. Denne detaljen var ikke omtalt i avisene før drapet på Torunn og kunne bare være kjent av svært få personer. Det fremsto som meget sannsynlig at man sto overfor en og samme gjerningsmann, og utvalget mener dette også var oppfatningen i politi og påtalemyndighet da Torunn-saken ble iretteført. 6

I Sigrid-saken var det to bevis som talte for at Fritz Moen ikke kunne ha begått drapet på Sigrid. Det var stor sannsynlighet for at Sigrids drapsmann hadde blodtype A utskiller, 7 mens Fritz Moen hadde blodtype AB ikke-utskiller. I tillegg hadde Fritz Moen alibi natt til 5. september som bevismessig fremsto som det klart mest sannsynlige drapstidspunktet. 8 Når det ble ansett sannsynlig at en og samme gjerningsmann sto bak begge drapene, skulle de to nevnte forholdene, som utvalget antar at aktor må ha kjent til, vært trukket inn som bevis ved avgjørelsen av om Moen hadde begått drapet på Torunn.

Utvalget har ikke noen detaljert kunnskap om innledningsforedraget til aktor. Verken avisreferater eller notatene til NTB-journalist Skjalg Fremo tyder på at Sigrid-saken ble nevnt under innledningsforedraget. Selv om blodtypebeviset var svekket gjennom prosektor Lies tilleggserklæring og det forelå en viss tvil om drapstidspunktet, mener utvalget at disse forhold hadde betydning som bevis i Torunn-saken. Etter utvalgets syn talte disse bevisene klart til gunst for Moen, og skulle derfor vært trukket inn. Det er mulig at lagmannen gikk mot at Sigrid-saken skulle trekkes inn i Torunn-saken. 9 Det er i så fall vanskelig å kritisere aktor for at dette ikke ble gjort.

6.2.3 Aktors frafall av vitnene AS og JEH

Tore Sandberg har i sin bevisanalyse fra år 2000 kritisert at vitnene AS og JEH ble frafalt. 10 Ifølge Sandberg gjorde disse vitnene «de mest detaljerte observasjonene – og dermed de observasjoner som ... [var] tettest opp mot drapsåstedet». 11

Utvalget konstaterer at det ble skrevet ut vitnestevning til AS og JEH 18. april 1978. 12 Stevningen av JEH ble sendt til Romsdal politikammer, men kom i retur med påskrift om at han var flyttet tilbake til Trondheim. I brev fra statsadvokaten til lagmannsretten 10. mai fremgår det at AS og JEH hadde flyttet til Kirkeveien 10 i Lakselv i Finnmark. Statsadvokaten ba i brevet om å få utvidet vitnenes møteplikt. 13 Retten utvidet møteplikten ved beslutning 10. mai. 14 Det er påført for hånd på et annet dokument som er stemplet ved Trondheim politikammer, at stevningen av AS og JEH var blitt sendt til lensmannen i Porsanger 9. mai 1978. I intervju med JEH og AH har utvalget fått opplyst at de ikke ble stevnet til hovedforhandlingen. Utvalget vet ikke om lensmannen i Porsanger mottok anmodningen, og forsøkte å stevne dem, men legger til grunn at AS og JEH ikke ble stevnet, og at dette var årsaken til at de ble frafalt.

For utvalget reiser dette spørsmål både om politi og påtalemyndighet gjorde en tilstrekkelig innsats for å stevne dem, og om det var forsvarlig under hovedforhandlingen å frafalle dem som vitner.

Utvalget antar at politiet, da innkallingen ble sendt, brukte adressene som var registrert i Folkeregisteret. Tiltalen ble tatt ut 11. april 1978. At stevningen først ble sendt 3. mai, vel fire uker etter, er neppe uvanlig. Den opprinnelige utsendelsen av stevningen må derfor antas å ha vært forsvarlig. Oversendelsen til lensmannen i Porsanger skjedde 15 dager før de skulle avgi forklaring. Normalt skulle dette også være tilstrekkelig til å få dem stevnet. Utvalget har ikke funnet forklaringen på hvorfor AS og JEH ikke ble stevnet. 15 Utvalget finner ikke grunnlag for å rette kritikk mot politi og påtalemyndighet for håndteringen av stevningen.

Når disse vitnene ikke var stevnet, sto aktor overfor valget mellom å begjære saken utsatt, eller frafalle vitnene. Som drøftet ovenfor i punkt 4.9.2.2.6, finner utvalget ikke at vitneforklaringene fra AS og JEH var så sentrale at de ville fått nevneverdig betydning for bevisbedømmelsen. Utvalget kan derfor ikke se at det er grunnlag for kritikk mot aktor for å ha frafalt dem.

6.2.4 Forhandlingens tema

Under selve forhandlingen tilsa objektivitetsprinsippet at aktor tok opp alle de bevis og sider ved saken som kunne ha vekt i vurderingen av tiltaltes skyld. Ut fra politiforklaringene til de vitnene som ble ført, synes det klart at det under hovedforhandlingen ble ført bevis både omkring Torunns person 16 og hennes bevegelser i Studentersamfundet den aktuelle kveld/natt. 17 Utvalget antar at det ikke ble ført bevis rundt de observasjoner som var blitt gjort av en mann med mistenkelig atferd utenfor Studentersamfundet på det tidspunkt Torunn trolig forlot stedet. Ingen av vitnene som avga politiforklaring om disse observasjonene, ble ført under hovedforhandlingen. Sett i lys av Moens tilståelse og det faktum at personen verken kunne knyttes til drapsstedet eller drapshandlingen, fremstår dette som forsvarlig.

Det ble også ført bevis omkring mulige observasjoner av Torunn i Elgeseter gate og Holtermanns veg på vei mot Stavnebrua, 18 og om observasjoner rundt åstedet i tidsrommet mellom kl. 01.30 og 02.30. 19 Under hovedforhandlingen ble det videre foretatt bevisførsel omkring Moens bevegelser om kvelden 1. oktober og ut på natten 2. oktober. 20

Troverdigheten av Moens forklaringer ble gjenstand for betydelig bevisførsel. Avvikene mellom forklaringene og de tekniske funnene ble gjort til et sentralt tema. Utvalget nevner her bevisførselen om hvor Torunn ble antatt å ha blitt angrepet på gangstien, 21 og bevisførselen omkring Moens uriktige forklaring om at det bare stod gjerdestolper i bunnen av skråningen. 22

Det ble også avgitt forklaringer om Moens fysiske kapasitet, og hvorvidt han var i stand til å dra en bevisstløs Torunn over bueskytterbanen. 23 Tema var også at Moen ikke husket å ha surret en snor rundt halsen til Torunn. 24 Under forhandlingene var det også reist spørsmål om sammenhengen mellom obduksjonsrapportens konklusjon om at det ikke var funnet sæd i Torunns vagina, og Moens forklaring. 25 Det ble tatt opp at Moens påvisning av stedet hvor det seksuelle overgrepet skjedde, avvek 18 meter fra det stedet politiet gjorde funnene på brinken. 26

Forholdene under politiavhørene var også tema under forhandlingen. 27 I den forbindelse ble det reist spørsmål både om Moen ble utsatt for press under avhørene, om politiet fortalte om sine tekniske funn til Moen, og om lengden på avhørene. Det var også bevisføring om Moens person, hans virkelighetsoppfatning og språkforståelse.

Utvalget konstaterer at svært mange at de relevante bevismomentene i saken ble gjort til tema under hovedforhandlingen. Det er likevel etter utvalgets oppfatning særlig ett bevismoment som synes å ha blitt utelatt fra bevisføring. Sammenhengen med Sigrid-saken og sannsynligheten for at samme gjerningsmann hadde drept både Torunn og Sigrid, var ikke tema under hovedforhandlingen. 28 Det vises her til punkt 6.2.2.3.

6.2.5 Prosedyren

Det fulgte av straffeprosessloven 1887 § 339 at aktor og deretter forsvarer skulle få ordet to ganger etter at bevisførselen var avsluttet. Krav til prosedyrens nærmere innhold og form var ikke fastsatt.

Formålet med prosedyren er å oppsummere de bevis som er ført under hovedforhandlingen, og å konkludere i forhold til hvilket faktum som finnes bevist. I prosedyren kan det også være grunn til å gjennomgå de rettsreglene som har betydning i saken (rettsanvendelsen), og vurdere om disse er anvendelige på det faktum som finnes bevist (subsumsjonen). I hvilken grad aktor bør gå inn på rettsanvendelsen og subsumsjonen, beror på bevisbildet og de rettsspørsmål dette reiser.

I Torunn-saken var det bevissituasjonen som sto sentralt. Prosedyren måtte derfor forventes i betydelig grad å være en gjennomgang av bevisene i saken. En slik gjennomgang skal saklig og korrekt gjengi bevisene som er ført under hovedforhandlingen. Bevis eller bevistema som ikke har vært gjenstand for forhandlinger, skal ikke trekkes frem i prosedyren. Utvalget har hatt få kilder til å kartlegge innholdet i prosedyren, men har ikke grunnlag for å anta at aktor gikk ut over disse rammene da han holdt sin prosedyre.

6.2.6 Noen kommentarer til polititjenestemennenes forklaring

6.2.6.1 Politibetjent Schrøens vitneprov om identifikasjon og pågripelse av Moen

På samme måte som någjeldende straffeprosesslov ga straffeprosessloven 1887 en begrenset adgang til at det under hovedforhandlingen ble lest opp forklaringer avgitt av et vitne som selv ikke var til stede i retten. 29 Loven bygget imidlertid på den oppfatning at en politirapport som var nedtegnet av en polititjenestemann i forbindelse med avhør av et vitne, var tjenestemannens egen erklæring om de forklaringer han selv hadde mottatt. 30 Det var derfor tillatt at en polititjenestemann som vitne kunne forklare seg om de avhør han hadde tatt i saken. Han kunne forklare seg om omstendighetene rundt avhøret, hva vitnet hadde forklart, hvilke tanker polititjenestemannen gjorde seg både om vitnet og det som ble forklart, osv. Under et slikt avhør kunne polititjenestemannen støtte seg til den skrevne rapporten.

Utvalget har funnet grunn til å trekke frem forklaringen gitt av politibetjent Rolf Schrøen i lagmannsretten den 23. mai 1978. Utvalget gjengir følgende referat fra Adresseavisen dagen etter:

«To dager etter drapet, og to dager før Torunn ble funnet drept, hadde en mann oppført seg påfallende akkurat på det stedet hvor Torunn Finstad etter all sannsynlighet ble slått ned og veltet utfor skråningen. En skolegutt fra Osloveien skole (tidligere Stavne skole) hadde ved 19-tiden om kvelden sett en mann stå bøyd over rekkverket og kaste opp flere ganger. Mannen virket beruset. Gutten hadde sett denne mannen i nærheten av broen flere ganger i dagene før drapet. Gutten ble konfrontert med 37-åringen [Fritz Moen], og sa med stor sikkerhet at det var samme mann. Det var dette vitneutsagnet som for alvor rettet politiets søkelys mot tiltalte.»

Dersom politibetjent Schrøen ble gjengitt riktig i avisen, avga han en misvisende forklaring for domstolen. Ut fra det materialet utvalget har hatt tilgang til, er det grunn til å reise spørsmål ved om det var Moen han hadde sett kaste opp ved rekkverket. I politiavhør av 6. oktober 1977 hadde skolegutten nemlig bl.a. forklart at mannen på spørsmål hadde uttalt at han «ikke hadde noen problemer» på trønderdialekt. 31 Utvalget viser også til skoleguttens forklaring til Tore Sandberg av 21. august 2000, hvor politibetjent Schrøens forklaring ble bestridt. 32

Selv om skolegutten ved øyesyn hadde gjenkjent Moen, hadde politibetjent Schrøen en plikt til å gjøre domstolen kjent med den tidligere avgitte forklaring om at han snakket trønderdialekt, noe som svekket dette bevismomentet. Utvalget nevner også at den aktuelle avhørsrapporten hvor disse opplysningene fremgikk, ble uriktig plassert som et 0-dokument, slik at den ikke var tilgjengelig for forsvareren i 1978. Det er også på det rene at den «konfrontasjonen» som ble foretatt, ikke oppfylte regelverkets krav til en konfrontasjon. Det siste burde også vært opplyst for domstolen.

6.2.6.2 Forklaringen fra de tekniske etterforskerne

Flere av de tekniske etterforskerne avla forklaring for retten. Det ble i den forbindelse foretatt en gjennomgang av rekonstruksjonene holdt opp mot åstedsundersøkelsene. Funnet av de hvite trådene på brinken og etterforskningen som viste at disse verken kunne knyttes til Torunn eller Moen, ble etter det utvalget kan se, ikke omtalt. Polititjenestemann Kalland, som avga forklaring for retten, har forklart for utvalget at han var kjent med beviset. Utvalget finner det klart at også politiførstebetjent Klegseth må ha visst om dette tekniske funnet og resultatene fra undersøkelsene ved Kriminalpolitisentralen. Utvalget mener objektivitetsprinsippet tilsier at de begge skulle gjort retten kjent med dette beviset. 33

6.2.6.3 Kriminalsjef Brodahls forklaring

Kriminalsjef Brodahl avga forklaring under hovedforhandlingens fjerde dag, den 25. mai. Ifølge Adresseavisen 26. mai 1978 skal Brodahl ha forklart at «... tiltalte ikke kunne bygge sin tilståelse på avisreportasjene» og at «Politiet holdt alle detaljer om funn på åstedet for seg selv for å kunne kontrollere dem mot en eventuell forklaring fra en mistenkt».

Dersom dette er en korrekt gjengivelse av kriminalsjef Brodahls forklaring, finner utvalget denne objektivt sett villedende. Flere av de bevismomenter som lagmannen fremhevet i sin rettsbelæring – antagelig som følge av bevisføringen og aktors sluttinnlegg – var mulig å lese ut av avisene. Utvalget mener at det var få av de detaljene som senere har blitt trukket frem i bevisbedømmelsen som ikke ble omtalt i avisene i dagene etter funnet av Torunn.

6.3 Lagmannens håndtering av saken

6.3.1 Domstolens ansvar under hoved­forhandlingen

6.3.1.1 Generelt om rettens ansvar for sakens opplysning

Lagrettens oppgave under hovedforhandlingen er begrenset til å svare ja eller nei på skyldspørsmålet. Denne siden av saken faller utenfor utvalgets mandat. Det er rettens saksbehandling som skal granskes, og her står straffeprosessloven 1887 § 331 femte ledd helt sentralt: 34

«Retten vaager paa Embeds Vegne over Sagens fuldstændige Oplysning og kan til Opnaaelse heraf beslutte at indhente nye Beviser og at udsætte Behandlingen.»

Med «retten» mente bestemmelsen de juridiske dommerne. 35 Fagdommerne var således pålagt et overordnet ansvar for at avgjørelsen bygget på et riktig og tilstrekkelig faktisk grunnlag. Bestemmelsen gjaldt direkte under hovedforhandlingen, men ga uttrykk for et prinsipp som gjaldt hele prosessen fra tiltale ble reist og frem til dom var avsagt. Rettens plikt var å våke over saken, slik at den ble «fuldstændig» opplyst, og bygget etter sin ordlyd på en idealstandard. Bestemmelsen måtte imidlertid vurderes i lys av kravene til effektivitet og domstolens rolle i prosessen.

Rettens plikt til å våke over sakens opplysning måtte sees i sammenheng med politiets utrednings- og objektivitetsplikt. 36 I den grad politi og påtalemyndighet oppfylte sine plikter, var domstolens plikt etter straffeprosessloven 1887 § 331 femte ledd overflødig. Det kan heller ikke være tvil om at det først og fremst var partene som skulle sørge for å få saken opplyst. 37 Rettens plikt var subsidiær, og man kunne bare forvente domstolens inngripen der det forelå omstendigheter i saken som tilsa at politi/påtalemyndighet og forsvarer ikke hadde fremskaffet et tilstrekkelig bevismateriale. Etter straffeprosessloven 1887 skulle aktor sammen med tiltalebeslutningen og bevisoppgaven sende lagmannsretten en redegjørelse for saken forut for hovedforhandlingen, men lagmannsretten fikk ikke oversendt saksdokumentene. Rettens plikt til å gripe inn må derfor sees i lys av at den normalt hadde begrenset kjennskap til saken før hovedforhandlingen var gjennomført.

Dersom et bevistema i saken mer eller mindre sto uten bevis, ville det klart nok være foranledning til å gripe inn. Dette var f.eks. situasjonen da det under hovedforhandlingen i Sigrid-saken ble trukket inn som en alternativ forklaring at sæden som ble funnet i Sigrid, kunne stamme fra en annen enn gjerningsmannen, nemlig en tidligere kjæreste som kunne hatt samleie med Sigrid tidligere på dagen. Dette var et bevistema som ikke var etterforsket. Dette vil utvalget komme tilbake til nedenfor.

Annerledes stilte det seg hvor det forelå bevis som understøttet påtalemyndighetens teori, men hvor bevisene ikke ga et dekkende bilde. Denne situasjonen oppsto hvor bevis ikke var innsamlet ( mangelfull utredning), eller hvor bevis som ikke talte for påtalemyndighetens teori, ble unnlatt fremlagt ( manglende objektivitet).

I vurderingen av om domstolen burde ha oppdaget bevisenes utilstrekkelighet, måtte det også sees hen til kravene til effektiv og rask saksavvikling i domstolene. Det var ikke slik at enhver mangel eller uklarhet omkring bevis kunne gi grunnlag for utsettelse og ytterligere bevisinnsamling.

6.3.1.2 Forsering av saken etter tilståelsen

I forkant av hovedforhandlingen var det ifølge VG satt av 14 dager til hovedforhandling i Torunn-saken. 38 Det var innkalt nærmere 50 vitner, og det var ventet at hovedforhandlingen kom til å være ekstra tidkrevende, siden alt måtte oversettes til Moen av døvetolk. Likevel ble hovedforhandlingen, inkludert domsavsigelse, gjennomført i løpet av seks rettsdager. VG fra 24. mai 1978 forklarte dette slik:

«Opprinnelig var Torunn-saken ventet å vare ut hele neste uke, men tiltaltes innrømmelser har ført til store endringer i vitneføringen, slik at saken trolig vil kunne avsluttes allerede i slutten av denne uken.»

For det tilfellet at en tiltalt tilsto under hovedforhandlingen, inneholdt straffeprosessloven 1887 § 331 første ledd en særregel som ga retten adgang til å begrense bevisførselen:

«Afgiver Tiltalte en fuldstændig Tilstaaelse, afgjør Retten, hvorvidt og i hvilken Udstrækning Bevisførelse skal finde Sted.»

Moen avga innledningsvis en forklaring hvor han tilsynelatende innrømmet skyld. Han hevdet imidlertid samtidig at han var uskyldig – og at hendelsen fremsto som en drøm for ham.

Etter utvalgets oppfatning var straffeprosessloven 1887 § 331 første ledd ikke direkte anvendelig i en slik situasjon. Det fremgår heller ikke av rettsboken at det ble truffet noen beslutning i medhold av denne bestemmelsen.

For utvalget oppstår likevel spørsmålet om retten burde ha grepet inn mot at aktor og forsvarer frafalt så vidt mange vitner. Utvalget reiser også spørsmål om tempoet under forhandlingen var for høyt til at Moen kunne forstå den bevisførselen som foregikk.

6.3.1.3 Frafall av vitner

Fra aktoratets side ble følgende vitner frafalt: MHA, HB, politiførstebetjent Per Johan Gjønnes, EKS, EN, ML, Erling Berntsen, AS og JEH. Enkelte ble frafalt på grunn av gyldig forfall, mens andre ble frafalt på grunn av tilståelsen. Det følger av rettsboken at forsvarer samtykket i at vitnene ble frafalt. Av forsvarerens vitner ble følgende frafalt: BIB, ToS, TeG, RP og NB. Ifølge rettsboken hadde aktor ikke innvendinger mot dette.

Utvalget legger til grunn at retten normalt måtte kunne godta at vitner ble frafalt. Når også begge parter gikk inn for dette, må det helt konkrete forhold til for at retten skal ha plikt til likevel å kreve bevisene ført. Utvalget kan ikke se at slike omstendigheter forelå her, heller ikke i forhold til AS og JEH. 39

6.3.1.4 Tempoet i forhandlingene

I løpet av de seks rettsdagene hovedforhandlingen varte

  • holdt aktor innledningsforedrag

  • avla Moen forklaring

  • ble det ført til sammen 40 vitner

  • forklarte seks rettsoppnevnte sakkyndige seg

  • ble det gjennomført fire prosedyrer

  • skrevet og avsagt dom i saken.

Den andre rettsdagen ble det gjennomført 17 vitneavhør. Blant vitnene var personer som var utsatt for blotting og antasting av Moen, i tillegg til venner av Torunn. Avhørsleder under de sentrale avhørene av Moen, politibetjent Sten Hjertaas, ble også avhørt.

Dagen etter ble det ifølge rettsboken gjennomført til sammen 23 vitneavhør. Blant disse var BS og PHR. Begge kjente Moen fra den tiden han bodde på Vernelagets hybelhus, og kunne gi informasjon om Moens person og hans språkforståelse. Sentrale personer fra etterforskningen, som politibetjent Sjur Aarthun, politiførstebetjent Eirik Stedje og politiførstebetjent Johan Klegseth, var også vitner denne dagen. 40

Når man ser på hvor mye som ble gjennomgått de enkelte dager, og det forhold at alt skulle tolkes til døvespråk, synes tempoet under hovedforhandlingen å ha vært høyt.

Selv om Moen tilsto under hovedforhandlingen, uttalte han samtidig at han var uskyldig. Det var flere forhold ved tilståelsen som kunne gi grunn til å stille spørsmål ved dens troverdighet. 41 Dette var forhold som tilsa en ekstra betryggende saksbehandling, noe som burde gjenspeilet seg i lengden på hovedforhandlingen.

6.3.1.5 Forsto Moen tilstrekkelig av hva som foregikk under hovedforhandlingen?

6.3.1.5.1 Krav om bruk av tolk

Domstolloven § 135 fastslo at dersom noen som ikke kunne norsk, skulle «ta del i forhandlingen», skulle det brukes tolk som retten hadde oppnevnt eller godkjent. Utvalget finner det ikke tvilsomt at tiltalte Moen, med de kommunikasjonsproblemer han hadde, skulle ha tolk under forhandlingene. Det ble da også under hovedforhandlingen benyttet to tolker som tolket vekselvis.

6.3.1.5.2 Krav til at tiltalte forstår meningsinnholdet i spørsmålene og at svarene blir oversatt riktig

I tillegg til at tiltalte har krav på tolk, er det et selvsagt krav at tolkingen må ha en kvalitet som gjør at tiltalte kan forstå spørsmålene, og at dét tiltalte formidler, blir riktig oversatt.

Fritz Moen hadde problemer med å forstå abstrakte begreper og kunne av den grunn misforstå hva som ble sagt. I mange situasjoner var det derfor nødvendig for tolkene å bruke tid til å forklare Moen meningsinnholdet i spørsmålene. Dette støttes av en forklaring avgitt av døvepsykiater Anne Regine Føreland til politiet i 2000. I rapporten heter det: 42

«Vitnet ble spurt om sine synspunkter om tolker og hvorledes sakene etter hennes mening ble tolket. Til dette sier vitnet at hennes oppfatning av tolkene som ble benyttet var god. Hun vil imidlertid igjen nevne at forhandlingene gikk for raskt, slik at tolkene var under et stort press. Hun mener at tolkene ikke alltid fikk meddelt Moen det essensielle i spørsmålet. Hun mener derfor at det oppsto misforhold mellom spørsmål og svar.»

Utvalget mener det er grunn til å tro at Moen ved enkelte anledninger ikke forsto de spørsmål som ble stilt ham under hovedforhandlingen i Torunn-saken. Det vises her særlig til samtalen mellom Moen og lagmannen fredag 26. mai 1978 som er referert i avisene. 43

Utvalget viser også til hovedforhandlingens første dag hvor Moen ble anmodet om å fortelle «sannheten». Det er mulig at Moen i begrepet «sannheten» la en beskrivelse av hendelsesforløpet slik politiet mente det hadde skjedd. Det er uklart for utvalget hvor langt lagmannen prøvde å få brakt klarhet i hva Moen mente. Ifølge NTB-journalist Skjalg Fremos notater skal lagmannen ha spurt Moen om det var selvopplevd eller drøm, og Moen skal da ha svart at det var «sannhet». Skjalg Fremo har i samtale med utvalget fortalt at ingen maktet å få forklart Fritz Moen hva ordet «sannhet» sto for. Ut fra NTB-meldingen for 23. mai 1978 hadde to dagers rettsforhandlinger «ikke brakt klarhet i om tiltalte selv mener han har voldtatt og drept Torunn Finstad – eller om han mener han bare gjennom en drøm har tilknytning til forbrytelsen». NTB-meldingen fortsatte slik:

«Dette spørsmålet står fortsatt åpent, og verken etterforskere, lagmannen, aktor, forsvareren eller de to døvetolkene har klart å bringe klarhet på dette punktet.»

Lagmannen forsøkte under hovedforhandlingen å få klarhet i hva Moen mente med «sannhet». Utvalget finner ikke grunnlag for å kritisere lagmannen at han tilsynelatende ikke har klart å få dette spørsmålet klarlagt.

6.3.1.5.3 Krav til at tiltalte skal forstå bevisførselen under hovedforhandlingen

Selv om det ikke var uttrykkelig uttalt i straffeprosessloven 1887 at kravene til tolkene var slik at tiltalte også måtte forstå bevisførselen under hovedforhandlingen, legger utvalget dette til grunn som et selvsagt krav. 44 Dette innebar at forhandlingen måtte gi rom for en tilfredsstillende tolkning overfor Moen. Av lovens § 340 fulgte det imidlertid at det samme kravet ikke gjaldt i forhold til prosedyrene. Etter denne bestemmelsen var det tilstrekkelig at en døv tiltalt fikk tolket de nedlagte påstander.

Døvepsykiater Anne Regine Føreland forklarte til Tore Sandberg den 26. oktober 1999 i forbindelse med Sigrid-saken: 45

«Helt fra begynnelsen av Sigrid-saken reagerte vitnet på at tempoet i rettsmøtene var så høyt at hun var sikker på at Fritz Moen ikke forsto hva som ble sagt. Selv om Fritz Moen flere ganger nikket bekreftende når han fikk spørsmål om han forsto, så var vitnet sikker på at han likevel ikke forsto. Vitnet bygget sin oppfatning på samtaler hun kontinuerlig hadde med Moen mens rettssaken pågikk, slik som i pauser og ved besøk i fengselet.»

I intervju med utvalget har Anne Regine Føreland bekreftet ovennevnte erfaringer. På spørsmål fra utvalget uttalte Føreland at Fritz Moen bare forsto brøkdeler av rettsforhandlingen, anslått til ca. 20-30 %.

Det er ulike oppfatninger av hvor store kommunikasjonsproblemer Moen hadde. 46 Døveprest Dueland forklarte under hovedforhandlingens første dag at Moen hadde et relativt stort ordforråd, men at han kunne legge et annet innhold i ordene enn normalt hørende. Dueland fremhevet at med et visst kjennskap til tiltaltes måte å artikulere på, kunne man forstå hva han forsøkte å formidle. 47 Dueland hadde på dette tidspunkt kjent Moen over tid. Som tolk under hovedforhandlingen fremstår det som sannsynlig at han ville ha grepet inn dersom han mente Moen ikke forsto det som ble tolket.

For utvalget er det vanskelig å ha noen sikker oppfatning om hvor store problemer Moen hadde med å forstå det som foregikk under hovedforhandlingen. Det antas at Moen ikke har klart å følge forhandlingene fullt ut. Imidlertid foreligger det ikke bevis for at lagmannen skulle ha oppdaget dette. Ingen av tolkene som ble benyttet under hovedforhandlingen, ga uttrykk for at Moen ikke klarte å følge med. Heller ingen av de tre rettspsykiaterne skal under forhandlingene i Torunn-saken ha gitt uttrykk for at Moen ikke forstod det som foregikk. Den eneste som stilte spørsmål ved Moens språkforståelse, synes å ha vært vitnet PHR da han avga vitneforklaring. Utvalget kan ikke se at det er grunnlag for kritikk av lagmannen på dette punkt.

6.3.2 Forhandlingens tema

Utvalget mener bevisførselen i Torunn-saken i hovedsak fikk frem de relevante sidene ved de faktiske forhold. Det er likevel særlig ett bevistema utvalget mener skulle vært belyst bedre i saken. Det gjelder sammenhengen mellom Torunn- og Sigrid-saken.

En henvisning til Sigrid-saken under hovedforhandlingen i Torunn-saken ble referert fra andre rettsdag i Adresseavisen. I forbindelse med at Moen hevdet at han hadde alibi, spurte statsadvokat Mikael Slåttsveen om Moen blandet de to drapssakene sammen. Lagmann Mats Stensrud grep da straks inn og avverget at Sigrid-saken ble brakt inn. 48 Utvalget har ikke klart å bringe på det rene om lagmannen generelt motsatte seg bevisførsel omkring Sigrid-saken. I medhold av straffeprosessloven 1887 § 331 annet ledd kunne retten bare avskjære tilgjengelige bevis som «ikke vedrører Sagen». Visse sider ved Sigrid-saken var åpenbart relevante bevis i Torunn-saken, og en generell avskjæring av bevisførsel om Sigrid-saken ville være et klart brudd på bestemmelsen.

Det er også grunn til å reise spørsmål om ikke retten i medhold av § 331 femte ledd skulle ha tatt opp likhetstrekkene mellom de to drapssakene av eget tiltak. Det var mye som talte for at drapene ble begått av samme person. Både blodtypebeviset og bevisene omkring drapstidspunktet tilsa at Moen ikke hadde begått drapet på Sigrid. Etter utvalgets syn var det likheten med Sigrid-saken som i størst grad kunne være egnet til å skape begrunnet tvil i Torunn-saken. Torunn-saken ble benyttet under hovedforhandlingen i Sigrid-saken som et moment som talte for at Moen også hadde begått drapet på Sigrid. Tilsvarende måtte Sigrid-saken kunne vært brukt som bevis til Moens gunst under hovedforhandlingen i Torunn-saken.

Utvalget finner det sannsynlig at lagmannen fra media var kjent med at Moens alibi tilsa at han ikke kunne ha begått drapet på Sigrid. Avisene hadde skrevet om dette ved flere anledninger. Det er imidlertid uklart for utvalget hvilket kjennskap lagmannen hadde til detaljene i Sigrid-saken. Det kan også være noe uklart hva som var bakgrunnen for at dette ikke ble gjort til del i bevisførselen. Utvalget er kritisk til at lagmannen ikke sørget for at Sigrid-saken ble trukket inn, men har ikke tilstrekkelig grunnlag til å konkludere med at lagmannen kan bebreides på dette punkt.

6.3.3 Lagmannens rettsbelæring

Straffeprosessloven 1887 bestemte i § 347 annet ledd at lagmannen i nødvendig grad skulle forklare «Spørgsmaalene og de Retssætninger, som skal lægges til Grund for deres Besvarelse». Gjennomgangen av rettsreglene måtte være juridisk korrekt, og lagmannens forståelse av reglene var bindende for lagretten. Til denne siden av lagmannens rettsbelæring har utvalget ingen merknader.

I tillegg skulle lagmannen gjennomgå «Sagen og dens Bevisligheder». 49 Lagmannen skulle altså foreta en kort gjennomgang av bevisene og forsøke å fremheve de mest sentrale bevis som var fremkommet under hovedforhandlingen. Det var ikke i strid med loven at lagmannen ga uttrykk for sitt eget syn på bevisspørsmål. 50 Det ble normalt ikke regnet som en saksbehandlingsfeil som partene kunne pårope seg, at lagmannen viste et dårlig skjønn ved sin gjennomgang av bevisene. Dersom gjennomgangen av bevisene var så uskjønnsom at den var misvisende eller villedende for lagretten, kunne dette likevel medføre opphevelse. 51 Det var også et krav om at lagmannen ikke på utilbørlig måte påvirket juryen. 52 I dette lå bl.a. at lagmannen måtte formidle at lagretten ikke var bundet av hans vurderinger.

Utvalget mener lagmannen ikke ga en tilstrekkelig balansert fremstilling av de forhold som talte for at Moens tilståelse var troverdig. 53 Det var objektivt sett ikke grunnlag for formuleringen: «Er det overhodet mulig å skyte blink så mange ganger på rad?» Under hovedforhandlingen var det bevisførsel omkring en rekke avvik mellom Moens forklaring og åstedsfunnene. 54 Disse avvikene kom lagmannen tilsynelatende ikke inn på under sin egen gjennomgang av bevisene i rettsbelæringen.

Lagmannen ga etter utvalgets syn også en objektivt sett misvisende beskrivelse av i hvilken grad detaljene i Moens forklaring talte for at tilståelsen omhandlet noe selvopplevd. Det vises til at avisene tidlig lanserte teorien om at Torunn var kvalt, 55 og at hun døde av drukning. 56 Det var også kjent at gjerningsmannen hadde begått seksuelle overgrep. 57 At buksen og trusen ble funnet i elven, var det mulig å lese ut av avisene før Moens politiforklaring ble avgitt. 58

Selv om lagmannens rettsbelæring fremstår som noe uheldig, har utvalget så begrensede opplysninger omkring dens innhold, at det ikke er grunnlag for å konkludere med at den var i strid med straffeprosesslovens regler.

6.4 Forsvarerens håndtering av saken

6.4.1 Forsvarerens ansvar

Forsvarerens oppgave under hovedforhandlingen var ikke lovregulert. Det var likevel på det rene at forsvareren skulle være tiltaltes talsmann og samfunnets garanti for at bevis til tiltaltes fordel, kom frem for den dømmende rett. 59

I gjenopptagelsesbegjæringen refereres det fra en rapport Tore Sandberg skrev etter samtale med BS 30. november 1999. BS var ansatt og hadde vakt på Vernelagets hybelhus da Torunn ble drept. Hun reagerte på forsvarerens opptreden og mente han var for passiv: 60

«Vitnet sier at hun forklarte seg som vitne i retten ganske tidlig i saken. Etter at hun selv hadde avgitt vitneforklaring, fulgte hun hele resten av saken fra tilhørerplass. Vitnet sier at hun reagerte sterkt på forsvarerens passivitet. Likeledes reagerte hun på at forsvareren ikke grep fatt i at Fritz Moens forklaringer var åpenbart innbyrdes motstridende og dessuten i strid med åstedsfunn og andre bevis.»

Både døvepsykiater Føreland og journalist Skjalg Fremo har vært inne på det samme i intervju med utvalget. Det er imidlertid vanskelig for utvalget å ha en oppfatning av dette. Det pekes bl.a. på at forsvarerens opptreden kan ha bygget på en kjennskap til saken som utvalget ikke har, eller den kan skyldes en bevisst taktikk som ble valgt av hensyn til Moen. Utvalget finner derfor ikke grunnlag for å rette noen kritikk mot forsvareren på dette punkt.

6.4.2 Burde forsvarer grepet inn mot rammene for bevisførselen?

Utvalget antar at det var retten som ga føringer for den forsering av saken som skjedde etter at Moen hadde avgitt sin tilståelse den første rettsdagen. Det er uklart hva forsvareren gjorde i forhold til dette. Det fremstår som klart at forsvareren selv frafalt en del vitner, og at han samtykket når aktor gjorde det samme. Ut fra bevissituasjonen kan utvalget ikke kritisere forsvareren for å ha akseptert at bevisførselen ble begrenset. Dette gjelder også det forhold at aktor under hovedforhandlingen frafalt vitnene AS og JEH. Betydningen av disse vitnene var etter utvalgets syn begrenset, og i den situasjonen som oppsto, fremsto ikke en utsettelse av saken som aktuell.

Det er ikke opplysninger om at forsvareren tok opp med aktor at tempoet kanskje var for høyt for Moen. Mye kan tyde på at forsvareren ikke oppfattet omfanget av Moens kommunikasjonsproblemer. Verken politi, påtalemyndighet, rettspsykiaterne eller retten synes å ha sett kommunikasjonen med Moen som noe stort problem i Torunn-saken, selv om det dukket opp konkrete episoder som nevnt i punktene 5.4.3 og 5.4.7. Det kan derfor ikke klandres forsvareren om han ikke tok dette opp.

6.4.3 Oppfylte forsvareren sin oppgave med å få frem bevis som talte for frifinnelse?

Politiet og påtalemyndighetens utrednings- og objektivitetsplikt tilsa at både spor som talte for og mot tiltaltes skyld, skulle undersøkes, og at relevante bevis måtte fremlegges og gjøres synlige. I utgangspunktet måtte forsvarer kunne stole på at politiet forholdt seg til dette. I noen grad måtte det likevel forventes av forsvarer at han foretok en selvstendig gjennomgang av sakens dokumenter, og eventuelt foretok undersøkelser eller begjærte undersøkelser foretatt dersom han fant at politiets etterforskning var mangelfull.

Også i forhold til forsvareren er det nærliggende å vurdere om Sigrid-saken burde vært gjort til tema i Torunn-saken. Utvalget legger til grunn at også forsvareren fra media kjente til forholdene i Sigrid-saken som talte mot at Moen var gjerningsmann. 61

Det kan tenkes flere forklaringer på at forsvareren valgte å holde Sigrid-saken utenfor. En forklaring kan være at lagmannen signaliserte at Sigrid-saken ikke skulle trekkes inn i Torunn-saken. Forsvareren kan også ha fryktet at dette ville knytte Moen nærmere til drapet på Sigrid. Utvalget finner derfor ikke grunnlag for å rette kritikk mot forsvareren på dette punkt.

6.4.4 Prosedyren

Forsvarerens prosedyre skulle være et motinnlegg til påtalemyndighetens prosedyre. På samme måte som for aktor var det naturlig for forsvareren å gjennomgå bevisene i saken, rettsreglene av betydning for saken (rettsanvendelsen) og se om reglene kunne anvendes på det faktum som ble ansett bevist (subsumsjonen). For forsvareren gjaldt det imidlertid ikke noe krav til objektivitet. Gjengivelsen fra bevisførselen under hovedforhandlingen skulle likevel være saklig og korrekt.

Det var naturlig å begrense prosedyren til bevisspørsmålene, og fremheve de feil og mangler som kunne være knyttet til tilståelsen og andre bevis i saken. I ovennevnte samtale mellom Sandberg og BS 30. november 1999 sa BS også:

«Da vitnet satt og lyttet til forsvarerens prosedyre, oppfattet hun den som så svak og mangelfull i forhold til å påpeke hvor dårlige bevisene var mot den tiltalte at hun tenkte: Herregud Fritz, nå har du tapt.»

Utvalget registrerer at prosedyren var kort. Den var ikke veldig grundig på punktene i tilståelsen hvor det under forhandlingene var fremkommet avvik fra tekniske funn. Samtidig må det fremheves at det kan ha foreligget grunner som tilsa at prosedyren burde gjøres kort. Det er uansett selve forhandlingen som skal danne grunnlag for domfellelsen. Utvalget har ikke tilstrekkelig grunnlag for å si at forsvarerens prosedyre ikke var forsvarlig.

Fotnoter

1.

Se nærmere om utvalgets mandat i punkt 1.2.2.

2.

Andenæs, «God åklagarsed», side 68.

3.

Slik også NOU 1996: 15 (Liland-utvalget) side 70 andre spalte.

4.

I LoR 1984 side 297 skriver F. Gripne en anmeldelse av Klas Lithners: Åklagararbetet och åklagarroll. I boken skriver Lithner at det vil være riktig å nedlegge påstand om frifinnelse hvor aktor under hovedforhandlingen skulle bli «övertygad om att en frikännande dom er det riktiga...» Til dette skriver Gripne: «Dette forekommer meg å være en tvilsom lære. Vilkåret for å frafalle tiltalen – eventuelt påstå frifinnelse – bør ikke være at aktor blir overbevist om at en frifinnende dom er den riktige. Det bør være tilstrekkelig at grunnlaget for tiltalen rokkes på en slik måte at aktor ikke lenger føler seg overbevist om tiltales straffeskyld. Kravet til objektivitet og nøkternhet bør for så vidt være det samme også etter at tiltale er reist. Aktor bør ikke be om fellelse uten selv å være overbevist om at en fellende dom vil være den riktige.»

Tidligere måtte kompetent påtalemyndighet treffe beslutning om å frafalle tiltale. Dette ble endret ved lov 16. juni 1989 nr. 68. Riksadvokaten ga i forbindelse med lovendringen reelt sett uttrykk for at aktor i stor grad kunne velge om det skulle nedlegges påstand om frifinnelse dersom han selv bedømte bevisene som utilstrekkelig etter gjennomført bevisføring. Konkret refereres fra Riksadvokatens brev: «En kan ikke se at det er behov for en slik endring av straffeprosessloven § 254. Dagens ordning, hvor møtende aktor kan påstå frifinnelse dersom det foreliggende bevismaterialet ikke er tilstrekkelig for fellelse eller hvor samtykke til å frafalle eller utvide tiltalen innhentes telefonisk, er neppe noen forsinkende faktor» (uthevet her). Statsadvokatembetet i Eidsivating ga imidlertid uttrykk for et annet syn: «I de tilfeller som er fremhevet av idégruppen som begrunnelse for forslaget bør og skal aktor påstå frifinnelse. Det er også det som gjøres i dag» (uthevet her). Se nærmere Ot. prp. nr. 79 (1988-89) side 35 første spalte.

Se også Hov, Påtalemyndigheten, side 141. Noe mer forbeholdent, Andenæs, Norsk straffeprosess I side 43.

5.

Se nærmere gjennomgang ovenfor i punkt 4.9.3.4, jf. også 8.4.5.4.

6.

Se nærmere i punkt 4.9.3.4.

7.

Se nærmere nedenfor i punkt 7.2.2.3.

8.

Se nærmere nedenfor i punkt 7.2.3. Også tidligere polititjenestemann Magnar Solberg, som var meget sentral i etterforskningen av Sigrid-saken, har forklart til utvalget at han alltid har sett natt til søndag som det mest sannsynlige drapstidspunkt.

9.

Se punkt 5.4.4.

10.

Sandberg 2000 Torunn-saken side 75.

11.

Sandberg 2000 Torunn-saken side 75. Sandberg har fremhevet at AS og JEH ikke «en gang» ble stevnet som vitner i forbindelse med hovedforhandlingen.

12.

Mappe 29, dok. nr. XIII. Datoen er senere strøket over for hånd, og datoen 3. mai er påført.

13.

I brevet heter det: «Det ansees nødvendig at vitnene møter under hovedforhandlingen, og jeg ber om at retten i medhold av strpl § 171, 4. ledd, utvider møteplikten for disse vitner, da de etter strpl § 171, 1. ledd, ikke har møteplikt.»

14.

Mappe 29, dok. nr. XIII/11/3.

15.

Forklaringen kan f.eks. ligge i postgangen, treg behandlingstid hos lensmannen i Porsanger eller at AS og JEH av en eller annen grunn ikke var tilgjengelige i den aktuelle perioden.

16.

Se punkt 5.4.4 ovenfor hvor det fremgår at TW, SR og TT avla forklaring. Utvalget antar at de forklarte seg i hovedsak i samsvar med politiforklaringene. Det vises derfor også til gjennomgangen av deres politiforklaringer ovenfor i punkt 3.4.2.1.

17.

Se punkt 5.4.4 og 5.4.5 ovenfor hvor det fremgår at SR, OM og BAS avga forklaring. Utvalget antar at de forklarte seg i hovedsak i samsvar med politiforklaringene, og viser til gjennomgangen av deres politiforklaringer ovenfor i punkt 3.4.2.2.

18.

Se ovenfor i punkt 5.4.5 hvor det fremkommer at SÅB, TEI, BW, UnS, TS, ASF og FØ ble ført som vitner i saken. Deres politiforklaringer er gjennomgått ovenfor i punkt 3.4.2.4.

19.

MH, RFJ og GØ avla forklaring under hovedforhandlingen, se punkt 5.4.5 og 5.4.6. Deres politiforklaringer er gjennomgått ovenfor i punkt 3.4.2.5. I forhold til dette spørsmålet ble AS og JEH frafalt, se ovenfor i punkt 6.2.3. Derimot ble OT ført som vitne, og hans observasjon av en mann i buskene ved Stavnebrua kl. 01.00 natt til 2. oktober ble gjort kjent for den dømmende rett, se nærmere ovenfor i punkt 3.4.2.6.

20.

Utvalget antar at RTO og JES forklarte seg i hovedsak som i politiforklaringene, se punkt 5.4.4 og 5.4.5 og punkt 3.4.4 ovenfor. BS som også forklarte seg om Moens bevegelser i dette tidsrommet, avvek noe fra tidligere forklaringer, sammenlign punkt 5.4.5 og 3.4.4. I forhold til dette spørsmålet ble også ToS, TeG og RP frafalt som vitner.

21.

Se ovenfor i punkt 5.4.6.

22.

Se ovenfor i punkt 5.4.6.

23.

Se om overlege Kleives forklaring ovenfor i punkt 5.4.6.

24.

Se ovenfor i punkt 5.4.6.

25.

Se gjengivelsen av professor Olav A. Haugens forklaring ovenfor i punkt 5.4.6.

26.

Se ovenfor i punkt 5.4.6.

27.

Se referat fra Hjertaas sin forklaring ovenfor i punkt 5.4.4, Aarthun sin forklaring ovenfor i punkt 5.4.5 og fra Wetlesens forklaring i punkt 5.4.6.

28.

Beviset omkring de hvite trådene som ble funnet på brinken var også relevant for skyldspørsmålet. Det er uklart om aktor kjente til dette beviset, og det drøftes derfor ikke nærmere.

29.

Se straffeprosessloven 1887 § 332 fjerde ledd.

30.

Jf. Andenæs, Straffeprosessen 1962 side 326.

31.

Jf. Dok. nr. 0/1-2, nå ligger avhøret i Mappe 30, dok. nr. XVI/1/2. Se nærmere om avhøret av JRT ovenfor i punkt 3.4.5.

32.

Se Sandberg 2001 avsnitt 6.1.4.

33.

VG skrev 25. mai 1978 om Klegseths forklaring: «Politiet har gjort omfattende beslag i tiltaltes garderobe. Det er funnet jord som er identisk med jorda på åstedet, men samtlige prøver er så små at de ikke med sikkerhet kan sies å stamme nettopp fra det stedet der Torunn ble seksuelt misbrukt og drept.» Dette viser både at det ble forhandlet om tekniske bevis og at det ble gått inn på detaljer omkring de tekniske undersøkelsene som hadde langt mindre bevisverdi enn de hvite trådene.

34.

I dag finnes tilsvarende bestemmelse i straffeprosessloven § 294.

35.

Straffeprosessloven 1887 § 306.

36.

Se nærmere om utredningsplikten ovenfor i punkt 4.2.

37.

Andenæs, Straffeprosessen 1962 side 37.

38.

VG 20. mai 1978.

39.

Det vises her til drøftelsen i punkt 6.2.3 ovenfor.

40.

Politiførstebetjentene Stedje og Klegseth ga riktignok forklaring også den påfølgende dagen.

41.

Se nærmere ovenfor i punkt 4.9.2.

42.

Mappe 38, dok. nr. 13 side 3.

43.

Se ovenfor i punkt 5.4.7.

44.

Regelen kunne utledes av bestemmelser i straffeprosessloven 1887: Av § 322 fulgte det at tiltalte innledningsvis i forhandlingene skulle «opfordres til med Opmærksomhed at følge Forhandlingen». Formålet var å sikre at tiltalte kunne ta til motmæle mot bevis som førtes for hans skyld, og derved sikre en effektiv kontradiksjon. Hensynet til effektiv kontradiksjon lå også bak bestemmelsen i § 338 om tiltaltes rett til å uttale seg etter hvert enkelt vitne. Disse reglene ga ingen mening dersom tiltalte ikke skulle kunne følge med og forstå den bevisførsel som foregikk under hovedforhandlingen.

45.

Vedlegg til bevisanalysene i gjenopptagelsesbegjæringene, Mappe 39.

46.

Se nærmere i punkt 2.3.

47.

Se ovenfor i punkt 5.4.3.

48.

Se ovenfor i punkt 5.4.4, hvor det siteres fra Adresseavisen 24. mai 1978.

49.

Jf. straffeprosessloven 1887 § 347 annet ledd.

50.

Se Rt. 1972 side 1077 og 1977 side 182.

51.

Se Rt. 1977 side 182, Straffeprosesslovkomiteens innstilling om Rettergangsmåten i straffesaker av 1969 side 386 og Andenæs, Norsk straffeprosess, Bind I, 1984, side 403. Denne rettstilstanden er i dag også fastslått gjennom Rt. 2005 side 1702.

52.

Se Rt. 1977 side 182 og senere presisert i Rt. 2005 side 1702.

53.

Se nærmere foran i punkt 5.4.8.

54.

Utvalget viser bl.a. til at Moen ikke husket at Torunn hadde med seg veske (se punkt 5.4.7), plasserte overfallsstedet 25 (30) meter fra det stedet åstedsfunnene tilsa (se punkt 5.4.6), ikke hadde kjennskap til gjerdet i overgangen mellom skråningen og bueskytterbanen (se punkt 5.4.6), plasserte «brinken» lengre øst enn åstedsfunnene tilsa (se punkt 5.4.6) og ikke husket snoren rundt Torunns hals (se punkt 5.4.3).

55.

Dette står omtalt som årsak til hennes død i Dagbladet 8. oktober 1977. Samme dag fremgår det av VG at Torunn ble drept på nøyaktig samme måte som Sigrid: «Begge ble strupt med et klesplagg.»

56.

Fredag 7. oktober 1977 hadde Adresseavisen på forsiden et bilde av funnstedet. Kommentaren til bildet er: «politiet fant den myrdede i Nidelven like ovenfor Stavne bro». Dette er også omtalt i andre aviser. Den 10. oktober 1977 skrev Adresseavisen at «etter det vi erfarer er drukning selve dødsårsaken». Fra Valøyslyngen 2 hvor Moen bodde, var det også mulig å se politiet arbeide på åstedet.

57.

Fredag 7. oktober 1977 fremgår det f.eks. av Adresseavisen at «foreløpige undersøkelser tyder på at hun har vært utsatt for seksuelle overgrep».

58.

Adresseavisen 8. oktober 1977 trykket et bilde av noe som er funnet i elven. I omtalen heter det «...og en del gjenstander som kan ha interesse for saken ble plukket opp.» Det er neppe mulig å se fra bildet hva som ble plukket opp. Men den 10. oktober skrev Adresseavisen direkte: «Hennes truse og dongerybukse ble funnet på samme sted som Torunn ble funnet.»

59.

Andenæs, Straffeprosessen 1962 side 70.

60.

Sandberg 2000 Torunn-saken side 83.

61.

Utvalget antar forsvareren var alminnelig orientert om saken via media. I tillegg må det antas at han var kjent med den omtalen av Sigrid-saken som fulgte av dokumentene i Torunn-saken. Imidlertid er det grunn til å tro at han ikke kjente til detaljene omkring vitnene som hørte skrik natt til søndag 5. september 1976, og vitnet som forklarte å ha sett en jakke som kunne være Sigrids ved funnstedet søndag morgen. Forsvareren antas derimot å ha kjent til enkelte sider ved blodtypebeviset.

Til dokumentets forside