Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2007: 7

Fritz Moen og norsk strafferettspleie

Til innholdsfortegnelse

1 Innledning

1.1 Sammendrag

1.1.1 Sammendrag av hendelsesforløpet

1.1.1.1 Drapet på Sigrid Heggheim

I september 1976 forsvant student Sigrid Heggheim. Hun ble sist observert natt til 5. september i forbindelse med et arrangement i Studentersamfundet i Trondheim. Den 11. september ble hun funnet død på et jorde noe syd for Lerkendal stadion. Hun var da avkledd og hadde et bluseerme, en BH og snoren i hetten på sin regnjakke stramt knyttet rundt halsen, samt et bluseerme dyttet inn i munnen. Dødsårsaken var kvelning. Det ble funnet sæd i hennes vagina og blodflekker på flere klesplagg. Patologene og åstedsgranskerne antok at det hadde skjedd en voldtekt før hun ble drept.

Vaginalsekretet og blodflekkene ble analysert. Den sakkyndige uttalte at det var overveiende sannsynlig at blodtypesubstansen i vaginalsekretet skrev seg fra den påviste sæd, og at sæden måtte stamme fra en person med blodtype A utskiller. I blodflekkene ble det også påvist blodtype A-substans.

Det ble igangsatt en omfattende etterforskning. I løpet av høsten 1976 ble flere personer mistenkt/siktet for drapet, men mistankene ble avkreftet. Fritz Moen var blant de mange som ble moduskontrollert tidlig på høsten 1976, men ble raskt sjekket ut. Politiet fikk ikke noe gjennombrudd i etterforskningen.

1.1.1.2 Drapet på Torunn Finstad

Natt til 2. oktober 1977 forsvant student Torunn Finstad, også hun på vei hjem fra fest i Studentersamfundet. Hun ble funnet 6. oktober på elvebredden ca. 160 meter sørvest for Stavnebrua. Kroppen var delvis avkledd, hodet og overkroppen lå under vann. Snoren fra regnjakken var surret rundt halsen hennes. Dødsårsaken var drukning.

På grunn av likheten med Sigrid-drapet antok politiet at man kunne stå overfor samme gjerningsmann.

Gjennom en omfattende etterforskning avhørte politiet Torunns familie, hennes kontaktnett, deltakerne på festen i Studentersamfundet 1. oktober og personer som hadde oppholdt seg på strekningen mellom Studentersamfundet og funnstedet. Tips fra publikum førte til at flere personer ble etterlyst.

1.1.1.3 Fritz Moen tilsto å ha drept Torunn

Dagen etter at Torunn ble funnet, foretok politiet undersøkelser rettet mot Fritz Moen som mulig gjerningsmann. Fritz Moen bodde den gangen på vernelagets hybelhus som lå i gangavstand fra åstedet. Fritz Moen var døv og han hadde store sosiale- og kommunikasjonsmessige problemer. Han var også lam i høyre arm.

Moen ble pågrepet den 7. oktober 1977, og han tilsto denne dagen flere tilfeller av blotting i området rundt funnstedet. I tillegg innrømmet han å ha antastet en kvinne ved Stavnebrua. Moen ble så formelt siktet for disse forholdene.

De påfølgende dagene ble det gjennomført intense og langvarige avhør av Moen. Den 9. oktober svarte han ifølge avhørsrapporten bekreftende på spørsmål om han hadde drept Torunn. Senere samme dag vekslet han mellom å erkjenne og benekte å ha drept henne, før han natt til 10. oktober ga en mer detaljert tilståelse. Forklaringen gikk ut på at han hadde fulgt etter en kvinne som gikk vestover Stavnebrua. Han hevdet imidlertid at han ikke husket hvordan han hadde drept henne, og mente at det hele var en drøm.

Den 10. oktober ble Moen varetektsfengslet for blotting og antastelse, men det ble ikke begjært brev-, besøks- eller mediaforbud. Dagen etter gjentok han sin forklaring fra 10. oktober og presiserte på ny at det var en drøm. I avhør 15. oktober forklarte Moen at han hadde kastet kvinnen ned i en steinrøys ved brokaret på Stavnebrua. Dette stemte ikke med åstedsfunnene.

Under avhør 16. oktober sa Moen at han skulle fortelle «alt som skjedde med Torunn». Deretter ga han en detaljert tilståelse som på vesentlige punkter samsvarte med politiets tekniske funn. Dagen etter ble hans varetektsfengsling forlenget, men for forhørsretten nektet han for å ha hatt noe med drapet å gjøre.

Etter 16. oktober var etterforskningen i Torunn-saken stort sett rettet mot Moen som gjerningsmann, og Moen fastholdt sin tilståelse i de fleste avhørene. Han medvirket dessuten under to rekonstruksjoner, og hadde da forsvarer til stede.

1.1.1.4 Mistanke om at Fritz Moen hadde drept Sigrid

Politiet mistenkte Fritz Moen for også å ha drept Sigrid Heggheim. En spyttprøve viste imidlertid at han hadde blodtype 0 eller var ikke-utskiller, noe som betød at Moen nærmest var utelukket som drapsmann dersom man la til grunn at det var drapsmannens sæd som ble funnet i Sigrids vagina. 1

Politiet ba nå om å få en ny vurdering fra den sakkyndige, og en tilleggserklæring avsvekket den tidligere konklusjon. Den sakkyndige uttalte at det var mest sannsynlig at sæden kom fra en person av blodtype A utskiller. Imidlertid kunne det ikke utelukkes at den påviste substans skyldtes bakterier, og at gjerningsmannens blodtype derfor var ukjent.

Høsten 1977 og våren 1978 avhørte politiet Moen parallelt om de to drapene. Til tross for at Moen også ble avhørt meget om Sigrid-saken, tilsto han ikke dette drapet. Overfor andre enn politiet nektet Moen også stort sett for å ha drept Torunn.

Da Sigrid ble funnet, var politiet overbevist om at hun ble drept natt til søndag 5. september. Flere vitner fortalte at de hadde hørt sterke kvinneskrik fra området ved åstedet denne natten, og ingen personer hadde observert Sigrid søndagen eller senere. Dette drapstidspunktet utelukket i så fall Moen som gjerningsmann; denne natten var han i Selbu.

Politiet så imidlertid klare likhetstrekk mellom de to drapene og vurderte om Sigrid kunne være drept inntil et døgn senere enn først antatt. Moen hadde da ikke alibi.

1.1.1.5 Torunn-saken ble iretteført

Påtalemyndigheten bestemte seg våren 1978 for å iretteføre Torunn-saken og å la Sigrid-saken bero inntil videre. Under hovedforhandlingen i mai 1978 tilsto Moen drapet på Torunn to ganger, samtidig som han flere ganger også erklærte seg uskyldig. Det forelå ikke tekniske bevis som kunne knytte Moen til drapet. Tiltalen for drap og voldtekt var basert på Moens tilståelse.

Rettsforhandlingen ble gjennomført over fem rettsdager. All bevisførsel i tilknytning til Sigrid-saken ble holdt utenfor.

Ved dom 29. mai 1978 ble Moen dømt til 21 års fengsel for drapet på Torunn Finstad. Etter anke til Høyesterett ble fengselsstraffen redusert til 16 år.

1.1.1.6 Ny etterforskning i Sigrid-saken, Moen tilsto

Høsten 1980 gjenopptok politiet etterforskningen mot Fritz Moen i Sigrid-saken. Han ble avhørt inngående og avga etter hvert detaljerte tilståelser om hvordan han drepte Sigrid og forsøkte å voldta henne. Han tilsto bare forsøk på voldtekt. Hans forklaringer til politiet var preget av at det skjedde en viss progresjon fra dag til dag; forklaringene ble stadig mer forenlige med de tekniske funn. Moen erklærte seg imidlertid uskyldig overfor sin forsvarer og andre.

I september 1981 ble Moen tiltalt for drap og voldtektsforsøk, hvilket var i samsvar med tilståelsen. Funnene på åstedet talte imidlertid for at det hadde skjedd en fullbyrdet voldtekt, og at voldtektsmannen ikke kunne være Moen.

1.1.1.7 Sigrid-saken ble iretteført

Allerede første dag under hovedforhandlingen i Sigrid-saken ga Fritz Moen en detaljert forklaring hvor han tilsto drapet. Under åstedsbefaringen påviste han imidlertid åstedet for drapet ca. 30-40 meter feil. Under den videre rettsbehandlingen vekslet Fritz Moen mellom å forklare seg i detaljer om drapet og å erklære seg uskyldig.

Forsvareren argumenterte med at det forelå to utelukkelsesbevis: For det første var drapet begått natt til 5. september 1976, og da hadde Fritz Moen alibi. For det andre var drapet begått av en person med blodtype A utskiller, og ikke av Fritz Moen som hadde blodtype AB ikke-utskiller.

Aktoratet hevdet til dette at Sigrid ble drept sent om kvelden søndag 5. september 1976. Videre hevdet aktor at Fritz Moen var avgiver av den sæd som ble funnet i Sigrid.

De sakkyndige forklarte i retten at det var langt over 50 % sannsynlig at sædavgiver hadde blodtype A utskiller. Ut fra dette sa lagmannen i sin rettsbelæring at man måtte legge til grunn at Fritz Moen ikke var sædavgiver. Lagmannen reiste i stedet spørsmål om Sigrid kunne ha hatt samleie med en gammelkjæreste tidligere på dagen. Dette kunne i så fall forklare sædfunnet og rokket for øvrig ikke ved Moens tilståelse.

Etter rettsbelæringen ba forsvareren om at lagmannen kommenterte obduksjonsrapportens konklusjon om at Sigrid Heggheim med overveiende sannsynlighet var voldtatt mens hun fortsatt var i live. Anmodningen ble ikke etterkommet.

Fritz Moen ble 18. desember 1981 dømt til fengsel i fem år i tillegg til dommen i Torunn-saken. En anke til Høyesterett, grunngitt med saksbehandlingsfeil, førte ikke frem.

1.1.1.8 Gjenopptagelsesprosessen 2000-2006

Fritz Moen fremmet i januar 2000 begjæring om gjenopptagelse av de to drapsdommene. Hjemmelen var for det første straffeprosessloven § 391 nr. 3 som gir grunnlag for gjenopptagelse når det opplyses om «en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse».

Begjæringen ble for det annet begrunnet i straffeprosessloven § 392 annet ledd som tillater gjenopptagelse der «særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny». 2

I forhold til Torunn-saken ble det i begjæringen anført at Moen hadde tilnærmet alibi på drapstidspunktet, og at to sentrale vitner ikke ble ført under hovedforhandlingen i 1978. Begjæringen om å gjenoppta Sigrid-saken ble i hovedsak begrunnet med at Moen hadde alibi på drapstidspunktet, og at drapsmannen hadde blodtype A utskiller. Sistnevnte utelukket Moen.

For begge sakers vedkommende ble det i tillegg gjort gjeldende at Moens tilståelser var falske. De var fremkommet under press, og Moen hadde blitt lært av politiet hva som stemte med åstedsfunnene. Begjæringene om gjenopptagelse var for øvrig underbygget med en omfattende dokumentasjon.

Begjæringene førte til at politiet gjennomgikk sakens dokumenter og foretok en rekke nye etterforskningsskritt. Man fant ikke å kunne innstille på gjenopptagelse. Det ble fremholdt at de bevis som ble fremlagt, ikke var nye i lovens forstand, eller at de i alle fall ikke kunne anses egnet til frifinnelse. Videre mente politi og påtalemyndighet at det ikke forelå «særlige forhold» som kunne grunngi gjenopptagelse.

Spesielt i forhold til Sigrid-saken fremholdt påtalemyndigheten at blodtypebeviset ikke var entydig, og at det på grunn av bakterier var en mulighet for at blodtypen til sædavgiveren var ukjent. Politiet hevdet også at de nye etterforskningsskrittene hadde avdekket flere vitner til støtte for det aktoratet fremholdt i 1981; at Sigrid først ble drept søndag kveld eller natt til mandag.

Hålogaland lagmannsrett tillot ikke sakene gjenopptatt. Kjennelsen ble påkjært av Fritz Moen.

Høyesteretts kjæremålsutvalg oppnevnte ny sakkyndig vedrørende blodtypebeviset. Tore Sandberg hadde forut for dette innhentet sakkyndiguttalelser, og disse måtte tolkes slik at det var lite sannsynlig at Fritz Moen var sædavgiver. Den nye sakkyndige anså det ikke som sannsynlig at Fritz Moen kunne ha vært sædavgiveren, og fant det overveiende sannsynlig at sædavgiver hadde blodtype A utskiller.

Høyesteretts kjæremålsutvalg tillot Sigrid-saken gjenopptatt. Torunn-saken ble ikke gjenopptatt, bl.a. fordi Kjæremålsutvalget vurderte Moens tilståelser i denne saken noe annerledes.

Etter at Moen ble frikjent for drapet på Sigrid Heggheim i oktober 2004, begjærte han gjenopptagelse av Torunn-saken overfor Gjenopptagelseskommisjonen. Behandlingen ved kommisjonen fortsatte også etter at Fritz Moen døde 28.mars 2005.

Gjenopptagelseskommisjonen besluttet i juni 2006 å gjenoppta Torunn-saken. Dette var etter at en mann i desember 2005, like før sin død, erkjente å ha stått bak drapene på Sigrid og Torunn. I august 2006 ble Fritz Moen frifunnet også for drapet på Torunn Finstad.

1.1.2 Sammendrag av utvalgets vurderinger

1.1.2.1 Etterforskningen og påtalevedtaket i Torunn-saken

I kapittel 4 vurderer utvalget etterforskningen og påtalevedtaket i Torunn-saken.

Politiets teori om hvordan drapet på Torunn hadde skjedd, ble nedfelt i åstedsrapporten. Denne viser at undersøkelsene på åstedet var meget detaljerte og grundige. Utvalget finner det imidlertid uheldig at et sentralt funn av ullfiber ved gjerdet nederst i skråningen der Torunn skal ha blitt skjøvet utfor, ikke er med i listen over sikret materiale. Funnet av tre hvite tråder på åstedet skulle også vært nærmere omtalt. Disse trådene kunne verken knyttes til Torunn eller Fritz Moen.

Da avhørene av Fritz Moen ble innledet 7. oktober 1977, ble han oppført som vitne i avhørsrapporten. Først utpå kvelden ble han betegnet som siktet, og da med bakgrunn i noen blotterepisoder han hadde tilstått. Men Moen fikk etter loven status som siktet allerede da han ble pågrepet 7. oktober. Politiet skulle derfor betraktet ham som siktet og foreholdt ham hans rettigheter som siktet da avhøret tok til.

Det er ikke helt klart om Moen fikk bistand av tolk fra starten av avhøret. Uansett kan det reises spørsmål om han forsto det som han fikk opplyst om sine rettigheter. Det er også usikkert om han forsto at han kunne nekte å forklare seg, slik han fikk opplyst da han senere på dagen ble ansett som siktet. Til tross for at Moen klaget over at avhørene var for lange, ble avhørene også de påfølgende dagene gjennomført med meget høy intensitet. Dette kan sees som en indikasjon på at Moen ikke forsto at han kunne nekte å forklare seg.

Utvalget har ikke grunnlag for å rette noen generell kritikk mot nedtegnelsen av avhørene, selv om avhørsrapportene ofte fremtrer som knappe. Imidlertid ga Moen den 9. oktober en forklaring som ikke ble skrevet ned. Avhørslederen tolket forklaringen slik at Moen erkjente å ha drept Sigrid Heggheim, og dette skulle ha vært nedtegnet i avhørsrapporten.

Under avhør 9. oktober ga avhørsleder uttrykk for at han trodde Moen hadde drept Torunn. Dette skjedde på et tidspunkt da det ikke var tolk til stede. Utvalget har ikke tilstrekkelig grunnlag til å konstatere noe regelbrudd, men fremgangsmåten var klart uheldig.

Utvalget legger til grunn at Moen følte avhørssituasjonen som et betydelig press. Utvalget har imidlertid ikke grunnlag for å anta at Moen ble utsatt for tvang eller trusler i avhør, eller at noen avhørsleder slo i bordet til ham. Den polititjenestemannen som fungerte som tolk høsten 1977, har imidlertid forklart at han slo i bordet til Moen ved en anledning, da han syntes Moen vaklet i sin forklaring. Utvalget konstaterer at dette er i strid med kravet til «ro og verdighet» under avhør.

Granskningen har ikke avdekket forhold som tilsier at noen avhørsleder bevisst ga Moen detaljer fra åstedet. Utvalget utelukker imidlertid ikke at Moen gjennom de spørsmål som ble stilt under avhørene, kan ha fått med seg detaljer som han har brukt i sine forklaringer. Sammen med tidligere kjennskap til stedet og avisenes omtale av saken kan dette ha påvirket tilståelsens innhold.

I ettertid kan man se at Moen på grunn av sin personlighet og sine spesielle kommunikasjonsproblemer allerede kort tid etter at avhørene ble innledet, burde ha fått oppnevnt forsvarer. Utvalget finner imidlertid ikke at politiet på dette tidspunkt hadde forutsetninger for å forstå dette.

Utvalget er kommet til at det var en forsvarlig beslutning å konsentrere etterforskningen omkring Moen etter at han tilsto drapet på Torunn i dagene 16. til 19. oktober 1977. Den forklaring Moen ga, var på vesentlige punkter i samsvar med politiets teori, og det forelå på dette tidspunkt få spor i andre retninger. Etterforskning i andre retninger ville også krevd betydelige ressurser.

For å besvare om tiltalebeslutningen i Torunn-saken var i samsvar med beviskravet «in dubio pro reo», tar utvalget utgangspunkt i en vurdering av troverdigheten i Fritz Moens tilståelse. Her må det vektlegges at tilståelsen på flere punkter ikke var i samsvar med åstedsfunn. Moen kjente f.eks. ikke til at det var et gjerde i bunnen av skråningen, at Torunn hadde en snor surret rundt halsen, eller hvilke klær Torunn hadde på seg. På den annen side inneholdt tilståelsen mange detaljer som var forenlige med åstedsfunnene. Særlig Moens forklaring om angrepet på Torunn oppe på gangstien styrket tilståelsens troverdighet. Måten Moen beskrev at han slo Torunn mot gjerdet på, var dessuten forenlig med skader på Torunn som ikke var omtalt i avisene. Også rekonstruksjonene styrket tilståelsens trover­dighet.

Utvalget har videre vurdert om det forelå andre bevis i saken som kunne etablere rimelig tvil om Moens skyld. Her nevnes de tre hvite trådene som ble funnet på brinken. Ellers var særlig sammenhengen med Sigrid-saken et bevis av betydning. De store likhetstrekkene mellom sakene gjorde det meget sannsynlig at man sto overfor samme drapsmann. Utvalget har ikke kjennskap til om noen av disse forholdene ble vurdert da tiltale ble tatt ut.

Det forelå to vektige bevis som tilsa at Moen ikke hadde begått drapet på Sigrid: Moen hadde alibi på det tidspunkt Sigrid mest sannsynlig ble drept, og blodtypebeviset tilsa at Sigrids drapsmann høyst sannsynlig var A utskiller. Uttalelser fra den rettsmedisinsk sakkyndige ga imidlertid påtalemyndigheten grunn til å tro at vekten av blodtypebeviset var vesentlig mindre enn det objektivt var grunnlag for.

På grunn av likhetstrekkene mellom de to drapssakene kunne de nevnte bevisene i Sigrid-saken etter utvalgets syn etablere en viss tvil om Moens skyld også i Torunn-saken. Slik bevissituasjonen fremsto for påtalemyndigheten våren 1978, med Moens mange og detaljerte tilståelser, har utvalget likevel funnet at det var i samsvar med det strafferettslige beviskrav å ta ut tiltale i Torunn-saken.

1.1.2.2 Hovedforhandlingen i Torunn-saken

I kapittel 6 gir utvalget en vurdering av hovedforhandlingen i Torunn-saken. Det var avsatt to uker til forhandlingen, men saken ble sluttført i løpet av fem rettsdager. Etter at Fritz Moen tilsto på den første rettsdagen, fikk saken en viss karakter av en tilståelsessak ved at mange vitner ble frafalt. Moen gjentok sin tilståelse den femte rettsdagen. Det var tilståelsen som utgjorde det bevismessige grunnlaget for domfellelsen.

Utvalget er kritisk til at statsadvokaten og lagmannen ikke sørget for å trekke inn sammenhengen til Sigrid-saken og de bevis som talte for at Moen ikke hadde drept Sigrid, som en del av det samlede bevisbilde i Torunn-saken. Disse bevis talte i favør av Moens uskyld. Utvalget er imidlertid tvilende til om dette ville ha påvirket domsresultatet.

På grunn av Moens manglende forståelse av begrepet «sannhet» er det mulig at Moen i den første forklaringen ikke mente å tilstå, men ga en forklaring som samsvarte med det hendelsesforløp som politiet la til grunn. Rettsforhandlingen avdekket at det til tider var store kommunikasjonsproblemer med Moen. Flere ganger maktet heller ikke de to døvetolkene å oppklare hva Moen mente.

Etter utvalgets syn var tempoet under forhandlingen uforsvarlig høyt, og utvalget anser det som meget sannsynlig at Moen, selv med døvetolker til stede, ikke fullt ut forsto det som ble forhandlet. Dette var imidlertid neppe den gang synbart for aktor, forsvarer eller lagmann.

Utvalget påpeker som uheldig at lagmannen under rettsbelæringen ga en misvisende beskrivelse av de forhold som talte for at Moens tilståelse var troverdig.

1.1.2.3 Etterforskningen og påtalevedtaket i Sigrid-saken

I kapittel 8 gir utvalget en vurdering av etterforskningen og påtalevedtaket i Sigrid-saken.

Utvalget finner at politiet i Trondheim foretok en omfattende og grundig etterforskning i tiden etter at Sigrid Heggheim ble funnet død.

Da politiet i 1977 rettet mistanke mot Fritz Moen for Sigrid-drapet, talte de biologiske spor og Moens alibi mot at han kunne være drapsmannen. Politiets mistanke hadde i stedet sammenheng med at man var overbevist om at Moen hadde drept Torunn Finstad. Dette førte til at politiets etterforskning i Sigrid-saken etter utvalgets oppfatning til en viss grad ble styrt av teorien om at Moen var drapsmannen. Utvalget dokumenterer enkelte tilfeller hvor politiet synes å ha krenket kravet til objektiv etterforskning høsten 1977 og våren 1978.

Utvalget anser det kritikkverdig at politiet gjennomførte mange og omfattende avhør av Fritz Moen i oktober 1980, uten at man i forkant sørget for at det ble etablert kontakt med forsvarer.

Utvalget reiser spørsmålet om det i 1977-1981 var mulig for politiet å få utredet bedre om blodtypebeviset utelukket Fritz Moen som sædavgiver. Utvalget gjennomgår i den forbindelse sakkyndige erklæringer som ble avgitt under gjenopptagelsesprosessen. Denne gjennomgangen gir grunnlag for å konkludere med at prosektor Halldis Lies sakkyndige tilleggserklæring av 24. oktober 1977 burde ha vært utdypet. Slik den fremsto, klargjorde den ikke problemstillingene i tilstrekkelig grad, og den virket villedende. Det hadde vært mulig å gi klarere svar i 1977. Utvalget henviser her spesielt til overlege Henning Sørensens sakkyndige erklæring til Høyesteretts kjæremålsutvalg fra mai 2003.

Utvalget har vurdert flere sider ved beslutningen om å ta ut tiltale mot Fritz Moen i Sigrid-saken. Først har utvalget vurdert om påtalevedtaket var i samsvar med beviskravet «in dubio pro reo». I den forbindelse analyseres troverdigheten i Moens tilståelse, som var det sentrale beviset mot ham:

Den første tilståelsen (22. oktober 1980) var på flere punkter forenlig med de objektive funn. Men Fritz Moen påviste feil åsted for drapshandlingen, og forklarte heller ikke at han knyttet en snor eller klær rundt Sigrids hals. Han tilsto dessuten bare forsøk på voldtekt, noe som var uforenlig med obduksjonsrapporten.

Gjennom en rekke avhør de neste dagene tilsto Fritz Moen stadig flere detaljer som stemte med åstedsfunnene. Dette gjaldt blant annet åstedets plassering og det forhold at han bandt Sigrids jakkeerme rundt hennes hals og strammet til. Moen medvirket også under to rekonstruksjoner med forsvarer til stede.

Utvalget legger til grunn at påtalemyndigheten var overbevist om at Fritz Moen hadde tilstått selvopplevde handlinger, på det tidspunkt da tiltalen ble tatt ut. Utvalget mener at påtalemyndighetens vurdering av Fritz Moens troverdighet på dette punktet var forsvarlig.

Men en slik overbevisning alene var ikke tilstrekkelig grunnlag for tiltale. Avgjørelsen om å ta ut tiltale måtte bero på en grundig vurdering av hele bevissituasjonen:

På den ene side forelå sterke likhetstrekk med Torunn-saken, hvor Moen var blitt domfelt. På den annen side forelå det tungtveiende bevis for at gjerningsmannen hadde blodtype A utskiller. Tross den uklarhet som ble skapt ved tilleggserklæringen, uttalte prosektor Lie fortsatt at sæden mest sannsynlig kom fra en person som hadde blodtype A utskiller. Det var også sterke holdepunkter for at Sigrid ble drept natten til 5. september 1976, da Moen hadde alibi.

Selv om påtalemyndigheten mente at ingen av disse bevisene med 100 % sikkerhet utelukket Fritz Moen som gjerningsmann, var dette så pass tungtveiende bevis at utvalget mener det forelå begrunnet tvil. Det var da ikke tilstrekkelig grunnlag for å ta ut tiltale i 1981.

Utvalget har deretter uttalt at påtalevedtaket var uforsvarlig sett i lys av de krav som måtte stilles til påtalemyndigheten som organ. Ved denne tilleggsvurderingen har utvalget også lagt vekt på feil som var gjort i politiet og som de enkelte tjenestemenn kjente til (anonyme og kumulative feil).

Utvalget har imidlertid ikke ansett skjønnsutøvelsen til beslutningstager innen påtalemyndigheten som uforsvarlig. Her påpekes spesielt den uklarhet som var skapt ved prosektor Halldis Lies tilleggserklæring, den omstendighet at det etter gjeldende rett ikke forelå en sikker norm for hvilket beviskrav som skulle utgjøre grunnlaget for tiltale, og manglende kjennskap til de feil som var gjort av politiet.

1.1.2.4 Hovedforhandlingen i Sigrid-saken

I kapittel 10 gir utvalget en vurdering av hovedforhandlingen i Sigrid-saken.

Utvalget har funnet det godtgjort at bevisførselen under hovedforhandlingen tilsa at det var lite sannsynlig at Moen kunne ha vært avgiver av den sæd som ble funnet i Sigrids vagina. Sett sammen med bevisførselen omkring kvinneskrik fra funnstedet natt til 5. september 1976 mener utvalget at blodtypebeviset medførte at det strafferettslige beviskravet for domfellelse ikke var oppfylt. Statsadvokaten skulle da objektivt sett ha nedlagt frifinnelsespåstand.

Ved vurderingen av statsadvokatens opptreden må utvalget imidlertid legge til grunn at statsadvokaten oppfattet bevisførselen om blodtypebeviset annerledes enn f.eks. lagmannen, og at han fortsatt mente at Moen var sædavgiver. Utvalget har ikke tilstrekkelig grunnlag til å ta stilling til om statsadvokatens bevisbedømmelse på dette punkt var forsvarlig.

Etter utvalgets syn var tempoet under hovedforhandlingen for høyt hensett til at tiltalte Fritz Moen var avhengig av døvetolk. Det er derfor grunn til å tro at Fritz Moen ikke forsto alt som skjedde under forhandlingene. Ansvaret må her ligge på lagmannen og hans administrasjon av hovedforhandlingen.

Videre reiser utvalget kritikk mot lagmannen for å ha begått en saksbehandlingsfeil i rettsbelæringen: Etter å ha uttrykt begrunnet tvil om Moen var avgiver av den sæd som ble funnet i Sigrids vagina, trakk lagmannen inn en alternativ forklaring på sædfunnet. Imidlertid ga ikke straffeprosessloven adgang til å trekke inn et faktum under rettsbelæringen som ikke hadde vært gjenstand for etterforskning, bevisførsel og kontradiksjon. Forklaringen kan ha bidratt til at det ble avsagt en uriktig dom i Sigrid-saken. Det er nærliggende å tro at lagretten kan ha lagt vekt på lagmannens uttalelse, selv om den ikke var bundet av lagmannens bevisbedømmelse. Dersom feilen hadde blitt gjort til ankegrunn, burde dette ført til opphevelse.

Om forsvarerens rolle under hovedforhandlingen bemerker utvalget at forsvareren hadde ført opp tilnærmet alle bevis av betydning i favør av Fritz Moen som han hadde kunnskap om. For utvalget virker det som om forsvareren under forhandlingen gjennomførte et grundig og aktivt forsvar.

Forsvareren anket dommen fordi han mente at lagmannen hadde begått saksbehandlingsfeil ved å unnlate å utfylle sin rettsbelæring. Denne anførselen traff imidlertid forkjært i forhold til den saksbehandlingsfeilen som det etter utvalgets syn var grunnlag for å gjøre gjeldende.

1.1.2.5 Politiets og påtalemyndighetens opp­treden under gjenopptagelsesprosessen

I kapittel 12 vurderer utvalget politiets og påtalemyndighetens opptreden under gjenopptagelsesprosessen. Utvalget kommenterer også kort arbeidet til de sakkyndige og forsvarerne.

Spørsmålet for utvalget har vært om politiet og påtalemyndigheten under gjenopptagelsesprosessen opptrådte i samsvar med de krav som må kunne stilles til objektiv og forsvarlig straffesaksbehandling.

Hensett til de strenge vilkår straffeprosessloven setter for gjenopptagelse, opptrådte påtalemyndigheten etter utvalgets syn forsvarlig da man motsatte seg gjenopptagelse både for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget konstaterer at det skjedde en betydelig endring i bevisbildet da en mann i desember 2005 tilsto begge drapene. Etter tilståelsen endret påtalemyndigheten standpunkt og gikk inn for at Torunn-saken, som da var under behandling i Gjenopptakelsekommisjonen, skulle gjenopptas.

Påtalemyndigheten foretok ingen grundig gjennomgang av Frostating lagmannsretts behandling av blodtypebeviset i Sigrid-saken. Dette synes å ha hatt sammenheng med presentasjonen av anførslene i begjæringen om gjenopptagelse. Utvalget bemerker imidlertid at påtalemyndighetens anførsler burde ha vært klarere når det gjaldt betydningen av blodtypebeviset.

Utvalget stiller seg kritisk til deler av den etterforskning som politiet iverksatte i år 2000, ved at den ikke var tilstrekkelig objektiv.

1.1.3 Sammendrag av utvalgets hoved­konklusjoner

I kapittel 13 kommer utvalgets konklusjoner for så vidt gjelder årsakene til at Moen ble domfelt i Torunn-saken og Sigrid-saken.

Utvalget understreker at det var Moens tilståelser som utgjorde grunnlaget for begge domfellelsene. Utvalget drøfter deretter hva som kan ha motivert Moen til å avgi (eventuelt) uriktige tilståelser, og nevner flere teorier: Det kan være at Moen ga etter for press. Det kan være at han hadde drømt om drapet, og at han også selv til tider trodde at han var drapsmann. Det kan være at han tilsto for å bli berømt. Utvalget utelukker ikke at alt dette kan ha virket sammen.

Utvalget reiser spørsmålet om hva som gikk galt under etterforskningen og hos påtalemyndigheten. Først spørres det hvordan politiet kunne se om tilståelsene var falske.

Utvalget antar at dette kunne være vanskelig, bl.a. på grunn av detaljrikdommen i Moens forklaringer. Noe av grunnen til detaljene var trolig Moens kjennskap til området, særlig der Torunn ble drept. Utvalget antar at Moens forklaring om måten han angrep Torunn på, ved å slå henne mot gjerdet, omtalen av flaggstengene som sto på bueskytterbanen, og av gjerdestolpene i overgangen mellom skråningen og bueskytterbanen kan være bygget på forhåndskjennskap til området.

Avisene beskrev også mange detaljer omkring de tekniske funn. Flere av detaljene i tilståelsen kunne Moen ha lest om i avisene. Det var uheldig at avisene skrev om slike detaljer, og at Moen hadde tilgang på aviser i denne perioden. For utvalget kan det se ut som om politi, påtalemyndighet og senere domstolen ikke var klar over hvor mange av detaljene rundt åstedet som var omtalt i avisene.

Selv om det forelå flere omstendigheter som gjorde det vanskelig for politiet å avdekke om tilståelsen var falsk, er det grunn til å reise spørsmål om politiet på grunn av sin overbevisning om Moens skyld ikke klarte å være kritisk nok til Moens forklaringer i Torunn-saken.

I Sigrid-saken hadde derimot Moen alibi for det tidspunktet som politiet i over ett år etter drapet anså som det sannsynlige drapstidspunktet. I tillegg var det gjort funn av både sæd og blod, og det var stor sannsynlighet for at sædavgiver hadde blodtype A utskiller. Tilleggserklæringen fra prosektor Halldis Lie åpnet imidlertid for at sædavgivers blodtype kunne være ukjent. Utvalget mener at denne erklæringen kan ha bidratt til at politiet ikke ble så kritiske til Moens tilståelser som de burde være, og at dette også fikk betydning for Torunn-saken.

En viktig årsak til at etterforskningen til dels bar galt av sted, er politiets og påtalemyndighetens brudd på objektivitetsprinsippet. Dette ble brutt flere ganger.

Videre peker utvalget på den omstendighet at politiet ikke sørget for at Fritz Moen fikk forsvarer i forkant av avhørene i 1980. Hensett til den kunnskap politiet i Trondheim hadde om Moen, har utvalget stilt seg kritisk til at det ikke i forkant av avhørene ble begjært oppnevnt offentlig forsvarer i medhold av straffeprosessloven 1887 § 102.

Utvalget er av den oppfatning at bevissituasjonen per september 1981, da tiltale ble tatt ut Sigrid-saken, tilsa at det forelå begrunnet tvil, og at påtalevedtaket derfor var objektivt sett urettmessig.

Utvalget kommenterer også den rekkefølge sakene ble iretteført i:

De store likhetene mellom drapet på Sigrid og drapet på Torunn gjorde det meget sannsynlig at man sto overfor samme gjerningsmann. I Sigrid-saken tilsa både blodtypebeviset og Fritz Moens alibi at han ikke kunne være drapsmannen. Når påtalemyndigheten på denne bakgrunn valgte bare å iretteføre Torunn-saken i 1978, unnlot man samtidig å sørge for at bevisene som tilsa at Moen ikke hadde drept Sigrid (og dermed ifølge dobbeltdrapteorien Torunn), ble gjort kjent for den dømmende rett. Dette førte til at viktige bevis som talte for Moens uskyld, ble unndratt lagrettens bevisbedømmelse.

Aktor hadde etter straffeprosessloven plikt til å sørge for at straffesaken ble opplyst så godt som mulig, og det var derfor objektivt sett i strid med loven at bevisene i Sigrid-saken ikke ble gjort kjent for den dømmende rett i 1978. På lagmannen hvilte en tilsvarende plikt til å påse at saken ble så godt opplyst som mulig. Denne plikten synes han å ha brutt ved å avskjære bevisførsel om Sigrid-saken under hovedforhandlingen om Torunn-drapet.

Selv om bevisene i Sigrid-saken som talte mot at Moen var skyldig, hadde vært fremlagt i Torunn-saken, mener utvalget at Moen i 1978 likevel kunne ha blitt domfelt for Torunn-drapet.

Dommen i Torunn-saken ble brukt som bevis i Sigrid-saken. Sammen med Moens tilståelse og en del andre bevismomenter bidro dette til en ny domfellelse i 1981. På denne måten kan rekkefølgen som sakene ble iretteført i, ha innvirket på resul­tatet.

I Sigrid-saken tilsa imidlertid bevisførselen – uavhengig av Torunn-saken – mest sannsynlig at det strafferettslige beviskravet ikke var oppfylt, og møtende aktor skulle etter utvalgets oppfatning objektivt sett ha nedlagt frifinnelsespåstand. Det var dessuten uheldig at lagmannen i sin rettsbelæring ga signaler om at beviskravet var oppfylt. Endelig begikk lagmannen en saksbehandlingsfeil ved å trekke inn et alternativt faktum etter at bevisførselen var avsluttet. Utvalget mener at disse forholdene samlet kan ha bidratt til at det ble avsagt en uriktig dom i Sigrid-saken.

1.2 Granskningsutvalgets sammen­setning, mandat og arbeid

1.2.1 Utvalgets sammensetning

Utvalget har hatt følgende sammensetning:

  • Professor Henry John Mæland (leder)

  • Lagdommer Inger Marie Dons Jensen

  • Psykiater Ingrid Lycke Ellingsen

Advokat Roald Hopsnes har vært sekretær for utvalget.

1.2.2 Utvalgets mandat

1.2.2.1 Presentasjon av det opprinnelige ­ man­datet.

Utvalgets mandat lyder:

«Granskningen skal omfatte straffesakene mot Fritz Moen fra det tidspunkt politiet startet etterforskningen til Borgarting lagmannsrett avsa frifinnelsesdom 24. august 2006. Også behandlingen av begjæringene om gjenopptakelse av straffesakene skal omfattes av granskningen.

Granskningen skal primært rette seg mot politiets og påtalemyndighetens behandling av sakene. Utvalget skal vurdere om de reglene i lov, forskrift, retningslinjer etc. som gjaldt på de aktuelle tidspunktene, ble fulgt, og om det skjønnet som ble utøvd innenfor de rammene rettsreglene ga, var forsvarlig. Granskningen skal særlig ha for øyet om disse myndighetene til enhver tid har oppfylt sin plikt til å sørge for at straffesakene ble tilstrekkelig opplyst. Utvalget skal vurdere hvilket bevismateriale og hvilke opplysninger som forelå på de ulike stadier av sakene, og hvordan dette materialet ble vurdert av påtalemyndigheten og presentert for domstolene, dvs. hvilket faktisk grunnlag domstolene bygget sine avgjørelser på. Det skal særlig legges vekt på om og eventuelt i hvilken grad påtalemyndigheten hadde opplysninger som kunne skape berettiget tvil om hvorvidt tiltalene og senere dommene var riktige, på hvilket tidspunkt slike opplysninger eventuelt forelå, hvordan de i så fall ble vurdert av påtalemyndigheten og hvordan de ble presentert for domstolene under behandlingen av straffesakene og under behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringene.

Selv om granskningen primært skal rette seg mot politiets og påtalemyndighetens behandling av saken, må utvalget ta hensyn til at også en rekke andre aktører – særlig forsvarere og sakkyndige – har deltatt i prosessene. Utvalget bør også se på den måten disse aktørene har opptrådt på under sakene.

Også domstolene har vært sentrale i straffesakene mot Fritz Moen. Granskning av uavhengige domstoler av et regjeringsoppnevnt utvalg reiser konstitusjonelle spørsmål som det er behov for å avklare før granskningsmandatet kan ferdigstilles på dette punktet. Justisdepartementet vil snarest foreta de nødvendige avklaringer, og komme tilbake med et tilleggsmandat til utvalget om granskning av domstolene.

Utvalget skal søke å avdekke om regelverket som gjaldt for behandlingen av straffesakene fungerte tilfredsstillende, og om eventuelle svakheter er avhjulpet gjennom senere lovreformer. I den grad svakheter i regelverket ikke allerede er rettet opp, skal utvalget foreslå lovendringer og endringer i retningslinjer som kan bidra til å redusere risikoen for uriktige domfellelser i fremtiden.

Det hører ikke under mandatet å vurdere om noen person som har hatt befatning med saken, har gjort seg skyldig i noe straffbart forhold. Utvalget står imidlertid fritt til å uttale kritikk i den grad utvalget finner dette berettiget.

Utvalget skal ikke ta stilling til om Moens arvinger har krav på erstatning eller oppreisning. Slike krav vil bli behandlet etter de alminnelige reglene om erstatning etter uberettiget strafforfølgning.»

1.2.2.2 Presentasjon av tilleggsmandatet

Ved brev av 22. november 2006 ble utvalget gitt et tilleggsmandat. I brevet heter det blant annet:

«En gransking av domstolenes rolle i Fritz Moen-sakene må ikke fremstå som et forsøk på å overprøve domstolenes avgjørelser i strid med det konstitusjonelle og grunnlovfestede prinsippet om at domstolene dømmer i siste instans. Det vil i denne sammenheng være av stor betydning om granskingen er rettet mot domstolsavgjørelser som senere er opphevet eller endret innenfor domstolssystemet, eller om granskingen er rettet mot domstolsavgjørelser som fortsatt reelt eller formelt står ved lag. Hensynet til domstolenes selvstendighet veier dessuten generelt tyngre jo kortere tilbake i tid de aktuelle domstolsavgjørelsene ligger. For at man i størst mulig utstrekning skal kunne trekke lærdom av granskingen av straffesakene mot Fritz Moen, er det på den annen side viktig at utvalget gransker domstolenes rolle ved domfellelsene av Fritz Moen i 1978 og 1981 i tillegg til granskingen av politiet, påtalemyndigheten og andre aktørers behandling av sakene. På denne bakgrunn bes utvalget også granske Frostating lagmannsretts behandling av straffesakene mot Fritz Moen frem til domfellelsene i henholdsvis 1978 og 1981.

Utvalget må klarlegge hvilke prosessuelle avgjørelser som ble tatt med hensyn til bevisførselen, og vurdere om det var mer domstolene burde ha gjort for å få frem fakta i saken.

I den grad grunnlagsmaterialet ikke gir grunnlag for en vurdering av lagmannsrettens behandling av sakene, må utvalget ta forbehold om det. Granskingen skal ikke omfatte forhold ved juryens interne rådslagning og stemmegivning som jurymedlemmene ikke vil kunne forklare seg om ved et bevisopptak.»

1.2.2.3 Kommentarer til mandatet

1.2.2.3.1 Objektet for granskningen

Objektet for granskningen er primært politiet og påtalemyndigheten. Utvalget skal i forhold til politi og påtalemyndighet både se på deres arbeid i forbindelse med de opprinnelige sakene og i forbindelse med gjenopptagelsessakene.

I tillegg følger det altså av tilleggsmandatet at domstolen skal underlegges granskning, men da bare rettet mot Frostating lagmannsretts avgjørelser i Torunn-saken (dom avsagt den 29. mai 1978) og i Sigrid-saken (dom avsagt den 18. desember 1981). Granskningen av disse prosessene skal omfatte de prosessuelle avgjørelser som ble tatt med hensyn til bevisførselen. I tillegg skal det vurderes om det var mer domstolene burde ha gjort for å få frem fakta i saken.

Mandatet forutsetter at også andre aktørers opptreden i prosessene skal vurderes. Forsvarerne og de sakkyndige nevnes spesielt.

1.2.2.3.2 Granskningens tema

Granskningen vil for utvalget naturlig dele seg i fire sentrale oppgaver:

  1. Utvalget skal klarlegge hva som fant sted, og hvilken kunnskap de ulike aktørene satt med på de ulike stadiene av prosessen.

  2. Utvalget skal kartlegge hvilke rettsregler som gjaldt på de ulike stadiene, og vurdere om de beslutninger som ble tatt av ulike aktører, lå innenfor rammene for «lov, forskrift, retningslinjer etc». Utvalget forstår mandatet slik at dette også omfatter ulovfestede prinsipper som gjaldt på det aktuelle tidspunkt.

  3. I tillegg til å kontrollere om rettsregler ble brutt, skal utvalget se om de ulike aktørenes skjønnsutøvelse har vært forsvarlig.

  4. Til slutt skal utvalget vurdere om gjeldende regelverk er tilfredsstillende. I den grad reglene ikke er tilfredsstillende i dag, ligger det innenfor utvalgets mandat å foreslå regelendringer.

De fire ulike oppgavene som tilligger granskningsutvalget, henger nøye sammen. Dels kan det også være vanskelig å trekke grensene mellom dem. Det gjelder særlig grensen mellom punkt 2 og 3.

1.2.2.3.3 Utvalgets metode og premisser for å klarlegge faktum

Ved vurdering av aktørenes opptreden blir det helt sentralt å klargjøre hvilket beviskrav som skal legges til grunn. Utvalget kan i henhold til mandatet gi kritikk, men skal ikke ta stilling til eventuell straffeskyld. Utvalget finner det derfor naturlig å ta utgangspunkt i beviskravet i sivile saker. Dette innebærer at utvalget som et utgangspunkt vil legge til grunn det faktum som fremstår som mest sannsynlig. I sivile saker er det i rettspraksis fastslått at beviskrav kan bli skjerpet noe for tilfeller hvor det faktum som legges til grunn, er svært belastende for den enkelte. I den grad utvalget finner grunn til å kritisere enkeltpersoner, tar utvalget utgangspunkt i et noe strengere beviskrav.

Det er nå omkring 30 år siden drapene på Sigrid og Torunn ble begått. Siden den gang har mange aktører avgått ved døden. Moen døde 28. mars 2005. Ved bevisbedømmelsen på grunnlag av intervjuer i dag må det også tas hensyn til at det er vanskelig å huske 30 år tilbake i tid. Dette stiller utvalget overfor store utfordringer med hensyn til å klarlegge hva som skjedde under etterforskningen og iretteføringen av de to sakene. Av den grunn vil utvalget tillegge skriftlige bevis fra tiden nær opp til hendingen størst vekt. Vitneforklaringer lang tid etter hendelsen, og særlig hvor vitnet kan ha egeninteresse eller særinteresse i resultatet av bevisvurderingen, tillegges normalt vesentlig mindre vekt. Dette innebærer at politidokumentene fra etterforskningen blir helt sentrale for utvalgets granskning.

For mange av de spørsmålene som ligger innenfor utvalgets mandat, har det vist seg vanskelig å finne bevis som kan kartlegge de faktiske forhold. Dette er naturlig rundt 30 år etter hendelsene. I den grad bevismaterialet ikke fremstår som tilstrekkelig, har utvalget valgt å avstå fra å trekke konklusjoner. Det vil likevel ved enkelte tilfeller bli trukket konklusjoner basert på forutsetninger.

1.2.2.3.4 Nærmere om beslutninger og handlingers rettmessighet

Når utvalget skal ta stilling til om de ulike aktørene har holdt seg innenfor lov, forskrift, retningslinjer og ulovfestede prinsipper, forstår utvalget dette dit hen at utvalget skal vurdere om det foreligger objektive rettsbrudd. Utvalget skal vurdere hva gjeldende rett var på det aktuelle tidspunkt, for deretter å vurdere faktum opp mot dette.

Utvalget vil i enkelte sammenhenger vurdere politiet eller påtalemyndigheten som organ, og ikke bare se på enkeltpersoners opptreden.

1.2.2.3.5 Vurdering av om påtalemyndigheten som organ har truffet et forsvarlig påtalevedtak

En tolkning av mandatet tilsier at det er ønskelig at granskningen avdekker grunnlag for systemkritikk. Hensett til dette vil det være hensiktsmessig å vurdere enkelte beslutninger i et videre perspektiv. Beslutningen om å ta ut tiltale beror på en vurdering av foreliggende skriftlig bevismateriale, holdt opp mot rettsnormen «in dubio pro reo». Denne subsumsjonen vil avhenge av en tolkning og vekting av bevis hvor det må gis rom for en skjønnsmargin. Det kan tenkes bevissituasjoner hvor det både vil være forsvarlig å ta ut tiltale og å la det være. Av den grunn vil utvalget vurdere om avgjørelsen om å ta ut tiltale fremtrer som et forsvarlig vedtak fra påtalemyndighetens side som organ.

Ved denne forsvarlighetsvurderingen vil det kunne tas hensyn til subjektive unnskyldningsgrunner som aktsom faktisk villfarelse, men ikke rettsvillfarelse. Utvalget mener at en vurdering av om påtalevedtaket fra etatens side er forsvarlig, også må omfatte den kunnskap som beror hos de enkelte tjenestemenn i politiet. Dette betyr at anonyme og kumulative feil også innen politiet inngår i den vurderingen utvalget foretar på dette punkt.

1.2.2.3.6 Vurdering av om beslutningstagere har utvist en forsvarlig skjønnsutøvelse

Når utvalget også skal vurdere om aktørene har utvist et forsvarlig skjønn, må det tas standpunkt til om beslutninger og handlinger var klanderverdige eller kritikkverdige. Ethvert objektivt rettsbrudd tilsier ikke at det er utvist et uforsvarlig skjønn. Villfarelse særlig av faktisk – men også av rettslig – karakter kan virke som subjektive unnskyldningsgrunner.

1.2.2.3.7 Vurdering av om saksbehandlingen var forsvarlig

I vurderingen av om en handling eller beslutning er forsvarlig, kan det også komme inn prosessuelle krav. Selv om en beslutning er rettmessig, og dermed også materielt forsvarlig, vil utvalget i enkelte sammenhenger også vurdere om beslutningsprosessen var tilfredsstillende.

1.2.2.3.8 Utvalgets vurdering av behov for regelendringer

Det ligger i utvalgets mandat å vurdere om reglene var og/eller er tilfredsstillende. Innenfor mandatet kan det foreslås lovendringer som kan redusere risikoen for uriktige domfellelser i fremtiden.

I kapittel 13 har utvalget gitt en kort redegjørelse for sine vurderinger. Utvalget har enkelte forslag til lovendringer. I enkelte tilfeller foreslår utvalget at det foretas en evaluering av behovet for regelendringer. I begge tilfeller bør berørte parter trekkes inn i prosessen. Sett i lys av utvalgets sammensetning har utvalget derfor ikke utformet konkrete endringsforslag.

1.3 Nærmere om utvalgets arbeid

Utvalget har under sitt arbeid fått tilgang til en betydelig mengde dokumenter, både i antall og i omfang. Utvalget anslår at saksdokumentene totalt omfatter nærmere 17 000 dokumentsider som av politiet i Trondheim per september 2006 er samlet og systematisert i 44 ringpermer.

Sigrid-saken og Torunn-saken var to selvstendige straffesaker. Men allerede i forbindelse med iretteføringen av Sigrid-saken i 1981 ble det laget en del fellesdokumenter. Senere ble det laget fellesdokumenter under behandlingen av en sak om sikring i 1999. Under gjenopptagelsesprosessen 2000-2006 ble sakene enda mer flettet inn i hverandre med felles dokumentasjon.

Per september 2006 er saksdokumentene for begge sakene som nevnt samlet i 44 permer, og da slik at også såkalte 0-dokumenter, dvs. notater, tips, brev, arbeidsoppgaver og saksdokumenter som ble ansett uten betydning i 1976-81, er dokumentført. Mappe 1-25 inneholder Sigrid-saken, mens mappe 26-34 Torunn-saken. Mappe 35-36 inneholder avisutklipp av betydning for de to straffesakene, mens mappe 37 inneholder sikringssaken. Mappe 38-44 inneholder saksdokumentene under gjenopptagelsesprosessen.

I tillegg til å gjennomgå de opprinnelige etterforskningsdokumentene har utvalget nedlagt atskillig arbeid på å undersøke ulike problemstillinger som under gjenopptagelsesprosessen ble reist av Tore Sandberg i til dels omfattende anførselsskrifter:

  1. Bevisanalyse til Gjenopptagelsesbegjæring i Sigrid-saken, datert 29. februar 2000.

  2. Bevisanalyse til Gjenopptagelsesbegjæring i Torunn-saken, datert 29. februar 2000.

  3. Gjennomgang av Trondheim politidistrikts etterforskning i gjenopptagelsessakene, datert 16. mars 2001.

  4. Tilleggsdokumentasjon 27.04.2006 til begjæring om gjenopptakelse datert 15.oktober 2004

Utvalget har flere ganger vært på åstedsbefaring på aktuelle steder i Trondheim. I tillegg har utvalget skaffet seg opplysninger gjennom intervjuer med personer som på forskjellig vis har hatt betydning for utvalgets arbeid, dels fordi de har hatt befatning med straffesakene mot Fritz Moen og/eller fordi de har hatt kunnskaper som utvalget har ansett relevante for granskningen. I alfabetisk orden gjelder dette:

Navn  
Baardsen, Rune direktør, Conrad Svendsen Senter, Oslo.
Christiansen, Per politiførstebetjent ved Trondheim politikammer, deltok ved etterforskningen av Sigrid-saken og noe i Torunn-saken.
Eriksen, Britt avdelingsingeniør, Rettsmedisinsk institutt.
Fremo, Skjalg journalist og referent for NTB, tilstede under begge hovedforhandlingene. Skjalg Fremo tok omfattende referater fra rettsforhandlingene og utvalget har fått innsyn i store deler av disse.
Føreland, Anne Regine spesiallege/døvepsykiater, rettspsykiatrisk sakkyndig i begge drapssakene, deltok under hovedforhandlingene. Het Hauge i 1978.
Glent, Jan F. advokat hos Advokatfirmaet Elden, medvirket under gjen­opptagelsesprosessen, herunder som forsvarer i Hålogaland lagmannsrett.
Haugen, Olav A. professor dr.med., foretok obduksjon av Sigrid og Torunn, sakkyndig vitne under hovedforhandlingen i Torunn-saken, avga sakkyndiguttalelser til Tore Sandberg.
H, P (PH) bestyrer ved Vernelagets hybelhus i Valøyslyngen (Moens bosted i 1977), vitnet under begge hovedforhandlingene, særlig om Moens person og språkforståelse. Het PHR tidligere.
H, A (AH) vitne i Torunn-saken vedrørende observasjoner ved Stavnebrua drapsnatten, ikke ført som vitne under hovedforhandlingen. Het AS i 1977.
H, JE (JEH) vitne i Torunn-saken vedrørende observasjoner ved Stavnebrua drapsnatten, ikke ført som vitne under hovedforhandlingen.
Jakhelln, Olaf statsadvokat og aktor i Sigrid-saken.
Kalland, Torbjørn politibetjent ved Trondheim politikammer, etterforsker i Torunn-saken, var bl.a. med på å utarbeide åstedsrapporten.
Kristiansen, Janne advokat, leder av Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker.
Mevåg, Bente senioringeniør, Rettsmedisinsk institutt.
Rogde, Sidsel professor dr.med., Rettsmedisinsk institutt.
Rosenqvist, Randi spesialist i psykiatri, leder av Den rettsmedisinske kommisjon.
R, LO (LOR) vitne i Sigrid-saken om observasjon av regnjakke på åstedet. Het bare LO i 1977.
Skullerud, Kari overlege professor dr.med., Rettsmedisinsk institutt.
Solberg, Magnar politibetjent ved Trondheim politikammer, deltok som etterforsker i begge drapssakene, bisitter ved aktor i hoved­forhandlingen i Sigrid-saken.
Stedje, Eirik politiførstebetjent i Kripos, etterforsker i Sigrid-saken, leder av utrykningsenheten i Kripos i Torunn-saken.
S, B (BS) miljøarbeider ved Vernelagets hybelhus i Valøyslyngen (Moens bosted i 1977).
Sørforsli, Lyder politibetjent ved Trondheim politikammer, var kjent med tegnspråk og var tolk under de fleste politiavhør av Moen både i 1977 og 1980.
Thelle, Randi språkkoordinator, Conrad Svendsen Senter, Oslo.
Thingstad, Olav politibetjent ved Trondheim politikammer, etterforsker i Sigrid-saken fra oktober 1976 til våren 1977.
Vikhals, Hans politiførstebetjent ved Sør-Trøndelag politidistrikt, deltok i etterforskningen under gjenopptagelsesprosessen i år 2000-2003.
Volden, Maj psykologspesialist, Conrad Svendsen Senter, Oslo.
Wyller, Torgeir Bruum overlege professor dr.med., Ullevål sykehus.
Aarthun, Sjur politibetjent ved Kripos, deltok i etterforskningen av Torunn-saken, foretok avhør av Moen fra 7. til 9. oktober 1977.

Utvalgets intervjuer med de ovennevnte har funnet sted i tidsrommet fra 25. oktober 2006 til 11. mai 2007. Fra en del av intervjuene er det utarbeidet referat som er forelagt den enkelte for eventuelle korreksjoner og underskrift. Referatene følger utvalgets trykte utredning som et utrykt vedlegg. De vil senere bli omtalt og sitert i den grad dette er naturlig eller nødvendig.

Utvalget har også hatt samtale med Tore Sandberg om sentrale spørsmål av betydning for granskningen. Utvalget har i tillegg tilskrevet flere personer med bestemte spørsmål. Dette gjelder bl.a. førstestatsadvokat Jan Henrik Dahle. Endelig nevnes at utvalget – stort sett ved lederen – per telefon har vært i kontakt med ytterligere en del personer.

Utvalget har ikke funnet det nødvendig, innenfor de rammer utvalget har hatt, å ta kontakt med noen av jurymedlemmene. Utvalget har skaffet seg kunnskaper om rettsforhandlingene på annen måte.

Utvalget har hatt 11 møter som ofte har strukket seg over flere dager.

Fotnoter

1.

Moens blodtype ble senere nærmere bestemt til AB ikke-utskiller.

2.

For gjenopptagelse av Torunn-saken stilte loven krav om at de særlige forholdene gjorde det «meget tvilsomt» om dommen var riktig, jf. lov 11. juni 1993 nr. 80.

Til dokumentets forside