Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2007: 7

Fritz Moen og norsk strafferettspleie

Til innholdsfortegnelse

8 Vurdering av etterforskningen og påtalevedtaket i Sigrid-saken

8.1 Sammendrag

Etter at Sigrid Heggheim ble funnet død den 11. september 1976, foretok politiet i Trondheim en meget omfattende og grundig etterforskning. Flere personer var mistenkt, men uten at politiet fikk noe gjennombrudd.

I midten av oktober 1977 rettet politiet mistanke mot Fritz Moen. Verken tekniske eller biologiske spor kunne knytte ham til drapet på Sigrid Heggheim. Tvert om talte de biologiske spor, det forhold at Fritz Moen hadde blodtype AB ikke-utskiller, sterkt for at han ikke kunne være drapsmannen. Undersøkelser av blod og sæd funnet på Sigrid, talte med overveiende sannsynlighet for at drapsmannen hadde blodtype A utskiller. Fritz Moen hadde i tillegg et sikkert alibi natt til 5. september 1976; den natten som politiet fram til høsten 1977 med sikkerhet mente at Sigrid ble drept.

Når politiet rettet mistanke mot Fritz Moen for drapet på Sigrid, hadde dette sammenheng med at politiet var overbevist om at Fritz Moen hadde drept Torunn Finstad. Det var store likhetstrekk mellom drapene, og politiet mente at man stod overfor samme gjerningsmann. Dette førte til at politiets etterforskning i Sigrid-saken etter utvalgets oppfatning til en viss grad ble styrt av teorien om at Moen var drapsmannen. Utvalget påpeker at politiet i Trondheim ved enkelte anledninger synes å ha krenket kravet til objektiv etterforskning høsten 1977 og våren 1978, ved å tilpasse bevis til teorien om at Fritz Moen hadde drept Sigrid Heggheim.

Utvalget anser det kritikkverdig at politiet gjennomførte mange og omfattende avhør av Fritz Moen i oktober 1980, uten at politiet i forkant sørget for at det ble etablert kontakt mellom forsvarer og Fritz Moen.

Utvalget reiser spørsmålet om det i 1977-1981 var mulig for politiet å få utredet bedre om blodtypebeviset utelukket Fritz Moen som sædavgiver. Utvalget gjennomgår i den forbindelse sakkyndige erklæringer som ble avgitt under gjenopptagelsesprosessen i 2002-2003. Denne gjennomgangen gir grunnlag for å konkludere med at prosektor Halldis Lies sakkyndige erklæring av 24. oktober 1977 burde ha vært utdypet. Slik den fremsto, klargjorde den ikke problemstillingene i tilstrekkelig grad, og den virket villedende. Det hadde vært mulig å gi klarere svar i 1977. Utvalget henviser her spesielt til overlege Henning Sørensens sakkyndige erklæring datert 5. mai 2003. På grunnlag av det tidligere kjente faktagrunnlag antok overlege Sørensen at det ikke var sannsynlig at påvisning av anti-A i Sigrids vaginalsekret og på blodflekker på Sigrids klær kunne skyldes bakteriologisk påvirkning. Det var derfor overveiende sannsynlig at sædavgiver hadde blodtype A utskiller.

Utvalget har vurdert flere sider ved beslutningen om å ta ut tiltale mot Fritz Moen i Sigrid-saken. Først har utvalget vurdert om påtalevedtaket var i samsvar med beviskravet «in dubio pro reo». Denne vurderingen har utvalget basert på det bevisbildet som avtegnet seg gjennom saksdokumentene som forelå på det tidspunktet som tiltalen ble besluttet. Utvalget har deretter tatt stilling til om påtalevedtaket var forsvarlig.

Spørsmålet om påtalevedtaket var i samsvar med beviskravet «in dubio pro reo» beror på en sammensatt vurdering. Det sentrale beviset mot Fritz Moen var hans egen tilståelse: Den første tilståelsen (22. oktober 1980) var på flere punkter forenlig med de objektive funn. Men under denne forklaringen påviste Fritz Moen feil åsted for drapshandlingen. Han forklarte heller intet om at han knyttet en snor eller klær rundt Sigrids hals. Han tilsto videre alene forsøk på voldtekt, mens obduksjonsrapporten viste at det var funnet sæd i Sigrids vagina, og at hun med overveiende sannsynlighet var blitt voldtatt.

Gjennom en rekke nye avhør de neste dagene tilsto Fritz Moen flere og flere detaljer som stemte med åstedsfunnene. Han endret allerede 23. oktober sin forklaring med hensyn til åstedet. Den 27. oktober fortalte han at han bandt Sigrids jakkeerme rundt hennes hals og strammet til. I det hele skjedde det en progresjon under avhørene, og Fritz Moens forklaring stemte mer og mer med åstedsfunnene.

Moens endelige forklaring inneholdt flere opplysninger som påtalemyndigheten mente bare drapsmannen kunne kjenne til. Under rekonstruksjonene som ble gjennomført med Fritz Moen (22. og 31. oktober 1980), var statsadvokat Olaf Jakhelln og Moens forsvarer advokat Thorvald Wiig til stede. Utvalget legger til grunn at påtalemyndigheten var overbevist om at Fritz Moen hadde tilstått selvopplevde handlinger på det tidspunkt da tiltalen ble tatt ut. En slik overbevisning kunne imidlertid ikke anses tilstrekkelig som grunnlag for tiltale.

Avgjørelsen om å ta ut tiltale må bero på en grundig vurdering av hele bevissituasjonen. Spørsmålet måtte være om de samlede bevisene i saken tilsa at Fritz Moen med meget høy grad av sikkerhet var drapsmannen, dvs. at det ikke forelå begrunnet tvil.

Som en del av det samlede bevisbildet hadde man på den ene side Frostating lagmannsretts dom fra 1978, som fant Fritz Moen skyldig i drapet på Torunn Finstad. Det var store likhetstrekk mellom de to drapene.

Men i Sigrid-saken forelå det på den annen side tungtveiende bevis som talte for at Sigrid Heggheim var drept av en gjerningsmann som hadde blodtype A utskiller. Prosektor Lie hadde i sin tilleggsrapport av 24. oktober 1977 rett nok åpnet for at man ikke kunne være helt sikker på sædavgivers blodtype, og at det var en mulighet for at den kunne være ukjent. Hun uttalte imidlertid fortsatt at sæden mest sannsynlig kom fra en person som hadde blodtype A utskiller. Det var også sterke holdepunkter for at Sigrid ble drept natten til 5. september 1976 da Moen hadde alibi. Utvalget viser i den forbindelse spesielt til at ingen hadde sett eller hørt fra Sigrid etter natt til 5. september, og at vitner hadde hørt kvinneskrik/angstskrik fra åstedet denne natten.

Selv om påtalemyndigheten mente at ingen av disse bevisene med 100 % sikkerhet utelukket Fritz Moen som gjerningsmann, var dette så pass tungtveiende beviser at utvalget mener det forelå begrunnet tvil i saken. Det var da ikke tilstrekkelig grunnlag for å ta ut tiltale i 1981.

Utvalget vurderer deretter om påtalevedtaket var uforsvarlig sett i lys av de krav som måtte stilles til påtalemyndigheten som organ. Ved denne tilleggsvurderingen har utvalget også lagt vekt på feil som var gjort i politiet og som de enkelte polititjenestemenn kjente til (anonyme og kumulative feil). Utvalget uttaler at påtalevedtaket etter en slik vurdering var uforsvarlig.

Endelig har utvalget vurdert om innstillende og besluttende tjenestemenn innen påtalemyndigheten utøvde et uforsvarlig skjønn da tiltalen ble tatt ut. Utvalget har funnet at dette ikke var tilfelle. Her påpekes spesielt den uklarhet som var skapt ved prosektor Halldis Lies tilleggserklæring, den omstendighet at det etter gjeldende rett ikke forelå en sikker norm for hvilket beviskrav som skulle utgjøre grunnlaget for tiltale, og manglende kjennskap hos påtalemyndigheten til de feil som var gjort av politiet.

8.2 Politiets etterforskning i perioden 11. september 1976 til 16. oktober 1977

Politidokumentene viser at politiet i Trondheim foretok en meget omfattende og relevant etterforskning høsten 1976, etter at Sigrid Heggheim ble funnet død den 11. september samme år. Åstedsundersøkelsene og åstedsrapporten fremtrer som grundige. Det samme inntrykk gir obduksjonsrapportene med påvisning av skader på Sigrids legeme.

Straks etter at Sigrid Heggheim ble funnet drept lørdag 11. september, innrettet politiet sin etterforskning på at drapstidspunktet var natten til søndag 5. september. Dette fremgår klart av etterforskningen de aller første dagene, f.eks. «hus til hus»-undersøkelsene rundt Nidarvoll og de spørsmål som da ble stilt. Etterforskningen var for øvrig hele det første året basert på at Sigrid ble drept natt til 5. september.

I ettertid kan det reises spørsmål om dette var heldig. All etterforskning bør som utgangspunkt anlegges bredt. Det må f.eks. åpnes for ulike drapstidspunkt når nøyaktig drapstidspunkt ikke kan bestemmes med sikkerhet. Nå er det imidlertid mulig at politiet høsten 1976, på bakgrunn av vitneobservasjonene den gangen, nettopp mente å kunne bestemme drapstidspunktet med sikkerhet – og da til ca. kl. 02.30 natt til søndag 5. september. Utvalget sikter da til vitnene som hadde hørt kvinneskrik/angstskrik fra jordstykket på Nidarvoll ca. kl. 02.00-02.30 denne natten. Utvalget viser også til vitnet LOR’s observasjon av Sigrids regnjakke tidlig søndag morgen. Det forhold at ingen hadde observert Sigrid etter at hun skilte lag med AE natt til søndag ca. kl. 02.10, kunne også gi grunn for politiet til å føle seg sikre på drapstidspunktet.

De første 13 månedene av etterforskningen ble flere personer pågrepet og mistenkt og utsatt for til dels lange avhør. Fra september 1977 fulgte politiet dessuten et nytt spor. Sigrids ring ble funnet i Støren-hallen og innlevert til politiet. Politiet foretok da en omfattende etterforskning også av dette sporet, uten at det ga resultater. I midten av oktober 1977 sto politiet uten navn på bestemte mistenkte personer.

Utvalget har ikke foretatt inngående undersøkelser av det etterforskningsarbeidet som ble gjort i Sigrid-saken det første året. Men så langt som utvalget har gått inn i dette arbeidet, har utvalget ikke funnet kritikkverdige forhold av direkte betydning for den aktuelle granskningen. 1

8.3 Etterforskningen mot Fritz Moen i Sigrid-saken

8.3.1 Nødvendige etterforskningsskritt i perioden 1977-1978

I midten av oktober 1977 rettet politiet mistanke mot Fritz Moen. Verken tekniske eller biologiske spor på åstedet ved Nidarvoll kunne knytte ham til drapet på Sigrid Heggheim. Tvert om talte de biologiske spor, det forhold at Fritz Moen ikke hadde blodtype A utskiller, sterkt for at han ikke kunne være drapsmannen. Undersøkelser av blod og sæd i Sigrids vagina og av blod på klærne hennes, talte med meget stor sannsynlighet for at drapsmannen måtte ha blodtype A utskiller. Fritz Moen hadde alibi natt til 5. september 1976, dvs. den natten som politiet frem til høsten 1977 mente at Sigrid måtte ha blitt drept.

Når politiet rettet mistanke mot Fritz Moen for drapet på Sigrid, hadde dette sammenheng med politiets overbevisning om at Fritz Moen hadde drept Torunn Finstad. Det var store likhetstrekk mellom drapene på de to unge kvinnene.

Etterforskningen mot Fritz Moen ble iverksatt straks etter at han 16. oktober 1977 hadde tilstått drapet på Torunn Finstad. Politiet tok da kontakt med prosektor Halldis Lie ved Rettsmedisinsk Institutt. Hun ble spurt om sædavgiver med sikkerhet hadde blodtype A utskiller. I tillegg foretok politiet en omfattende etterforskning for å bringe på det rene om Fritz Moen var i Selbu natt til søndag 5. september 1976. Videre ble Fritz Moen høsten 1977 og våren 1978 avhørt flere ganger som mistenkt for drapet på Sigrid. Politiet avhørte også personer i Fritz Moens bekjentskapskrets i Døveforeningen og på det hybelhuset hvor han bodde. Slik saksforholdet fremsto for politiet på angjeldende tidspunkter, mener utvalget at de ovennevnte etterforskningsskritt i 1977-1978 var hensiktsmessige og naturlige.

8.3.2 Gjennomføringen av enkelte vitne­avhør i perioden 1977-1978

8.3.2.1 Innledning

Politiet måtte under sin etterforskning respektere og overholde objektivitetsprinsippet. Det var også egne regler om vitneavhør i påtaleinstruksen 1968 §§ 7 og 8.

Etter at politiet høsten 1977 fant bevist at Fritz Moen hadde alibi natt til 5. september, gjennomgikk politiet saken på nytt for å finne ut om Sigrid kunne være drept et døgn senere. Deler av den tidligere etterforskningen som talte for at Sigrid var drept natten til 5. september 1976, utelukket en domfellelse av Fritz Moen. Utvalget mener å ha funnet eksempler på at etterforskningen vinteren 1977-1978 ble påvirket av at politiet nå trodde at Moen var drapsmannen.

Utvalget mener at etterforskningen i disse tilfellene kom i strid med objektivitetsprinsippet og kravene til vitneavhør i påtaleinstruksen 1968.

8.3.2.2 Vitnet LOR

Utvalget viser spesielt til det sentrale vitnet LO (senere LOR): Den 19. november 1976 forklarte hun at hun hadde sett en oransje regnjakke ved åstedet tidlig om morgenen (ca. kl. 06.00) søndag 5. september 1976. Under rekonstruksjonen 20. november 1976 – 75 dager etter at hun hadde gjort sin observasjon – påviste hun at hun hadde sett regnfrakken meget nær funnstedet.

Figur 8.1 

Figur 8.1

Figur 8.2 

Figur 8.2

LOR hadde meldt seg for politiet umiddelbart etter at Sigrid ble funnet, men politiavhøret ble foretatt først 19. november 1976. Under nytt politiavhør ett år og tre måneder senere, den 24. februar 1978, 2 endret hun sin forklaring. Hun var nå svært usikker både på datoen for sin iakttakelse og på selve iakttakelsen.

LOR var et svært viktig vitne til støtte for det syn politiet først hadde, nemlig at Sigrid ble drept natten til 5. september. Etter det nye avhøret 24. februar 1978, var dette sentrale vitneprovet betydelig svekket. Under hovedforhandlingen (9. desember 1981) avga imidlertid LOR vitneforklaring hvor hun igjen tidfestet iakttagelsen til natten til 5. september. Arbeider-Avisa 10. desember 1981 gjenga bl.a. følgende fra avhøret av henne:

«Ei ung dame som kom fra fest tidlig om morgenen søndag 5. september 1976, sa i lagmannsretten i går at hun da la merke til ei regnjakka av skarp gul eller oransje farge på jordet ved Texaco-stasjonen i Klæbuveien.

Vitnet gikk stien over jordet fra Nidarvoll skole mot bensinstasjonen, og hun meldte fra om det til politiet straks det ble kjent at Sigrid Heggheim var funnet drept. Vedkommende ble først avhørt i november…

I februar 1978 ble hun avhørt nok en gang, og hun var da ikke fullt så sikker på at det var om morgenen den 5. september hun hadde sett jakka. Vitnet gikk over jordet flere ganger i uka, så hun utelukket ikke at det var en annen gang hun hadde gjort sin oppdagelse, men hun sa i retten i går at hun er 90 % sikker på at det var søndag morgen hun så jakka.»

Som det fremgikk av avisreferatet, ble hennes vitneforklaring av 24. februar 1978 også referert i retten. Utvalget har grunn til å tro at forklaringen fra februar 1978 var foranlediget av et betydelig press fra politiet, som ønsket at hun skulle endre sin tidligere forklaring. I et intervju med utvalget i mars 2007, forklarte LOR at politiet den 24. februar 1978:

«sa ganske tydelig at de trodde ikke på meg. Dette hadde de også sagt til mine venner. 3 Hvis jeg trakk dette nå, skulle det ikke få konsekvenser for meg... De mente at jeg hadde kommet med forklaringen min for å gjøre meg interessant… Det var en forferdelig stemning under det avhøret. De skulle ha meg til å trekke det jeg mente var riktig... De sa mye for at jeg skulle tvile. Det var vanskelig å være 100 % sikker og jeg følte meg presset til å si noe annet enn tidligere.»

LOR husket avhøret som en meget vond opplevelse som hun ønsket å fortrenge.

Slik LOR beskriver avhøret den 24. februar 1978, er det ikke tvilsomt at avhørsleder grovt krenket dagjeldende påtaleinstruks § 7 nr. 4, som satte forbud mot med trusler å søke å oppnå forklaring i en bestemt retning.

Utvalget har foreholdt vitnets beskrivelse for avhørslederen som har fortalt utvalget at politiet den gangen trodde at vitnet hadde gitt en uriktig/falsk forklaring. Han har erkjent å ha sagt til vitnet at en bevisst uriktig forklaring kunne få konsekvenser, og han har fortalt utvalget at vitnet gråt da han gjentok spørsmålet om riktigheten av tidsangivelsen når det gjaldt observasjonen av regnjakken. Han mente imidlertid at politiet hadde grunn til å tro at vitnet ikke var troverdig, og det ble antydet at hun kunne ha lest om funnstedet i Adresseavisen 6. september 1976.

Utvalget har på grunnlag av saksdokumentene ikke funnet noe som burde svekke det aktuelle vitnets troverdighet.

8.3.2.3 Vitnene JT og ET

Som et annet eksempel nevner utvalget at politiet høsten 1977 foretok undersøkelser med sikte på å knytte Fritz Moen til Nidarvoll (åstedet), og da slik at dette helst kunne tidfestes til søndag 5. september 1976. Utvalget viser i den forbindelse til avhør av vitnene JT og ET. De fortalte begge under avhør den 22. oktober 1977 at de hadde observert Fritz Moen ved en bussholdeplass like overfor Texaco-stasjonen i Klæbuveien en søndag høsten 1976. ET hadde i tillegg sett ham en påfølgende onsdag. Det var ikke mulig å huske om det hadde skjedd før eller etter drapet på Sigrid.

Under avhør to dager senere forklarte de først at observasjonene måtte ha skjedd søndag den 19. og onsdag 22. september 1976, men de var ikke helt sikre. Fordi det regnet så mye den 5. september, trodde de ikke at det kunne være denne helgen. Moen var nemlig ikke våt da de så ham.

Av avhørsrapporten fremgår det at vitnene var uenige etter å ha lest gjennom forklaringen. ET endret da sitt standpunkt til søndag 5. september. Hun begrunnet dette med at hun den onsdagen da hun alene så Moen, ikke hadde hørt om drapet. Hun mente at hun ville ha reagert dersom hun så Moen der etter at hun hadde hørt om drapet. Ved nytt avhør 28. oktober 1977 endret også JT sin observasjon til 5. september 1976.

JT og ET avga vitneprov under hovedforhandlingen 3. desember 1981. Adresseavisen 4. desember 1981 refererer følgende:

«Et døvstumt ektepar som kjenner tiltalte, forklarte at de ved et par anledninger i september 1976 hadde sett tiltalte i området ved Texaco-stasjonen, men de var begge noe usikre på når dette var.»

Ifølge NTB-journalist Skjalg Fremos notater skal ET under hovedforhandlingen ha fortalt at hun hadde sett Fritz Moen to ganger på Nidarvoll; en søndag og en onsdag, kanskje med en til to ukers mellomrom. Hun hadde tidligere uttalt til politiet at hun hadde sett Fritz Moen to ganger med en til to ukers mellomrom, men politiet mente at det måtte være samme uke. ET var ikke sikker på dette. 4

8.3.3 Avhørene av Fritz Moen høsten 1980

8.3.3.1 Generelt om gjennomføringen av ­avhørene

Høsten 1980 avhørte politiet Fritz Moen nærmest daglig i perioden 14. til 29. oktober, samt 13. november. I tillegg medvirket Fritz Moen ved to rekonstruksjoner. Disse ble gjennomført 22. og 31. oktober.

Når det gjelder de rettsregler og instrukser som gjaldt for avhør av mistenkte, viser utvalget til drøftelsen foran under punkt 4.4.2. Utvalget har ikke avdekket kritikkverdige forhold ved politiets behandling av Fritz Moen i avhørssituasjonen denne høsten. Lengden på de daglige avhørene anses heller ikke kritikkverdig. Men utvalget har likevel funnet grunn til å tro at Fritz Moen ble utsatt for et ikke ubetydelig press i retning av å tilstå drapet, jf. punkt 8.3.3.4 nedenfor.

Utvalget har inntatt som Vedlegg 7 kopi av avhørene i perioden 22.-29. oktober og 13. november. Disse avhørene inneholder Fritz Moens tilståelse av Sigrid-drapet. Utvalget understreker imidlertid at det ikke er Fritz Moens egne formuleringer som er nedtegnet. Utvalget har på den annen side ikke grunnlag for å tro at avhørsrapportene ikke gjengir meningsinnholdet i det Fritz Moen formidlet. Avhørene foregikk med politibetjent Lyder Sørforsli som tolk. Han hadde god erfaring med døvespråk etter å ha vokst opp med døve foreldre. Formuleringene i avhørsrapportene må skrive seg fra politibetjent Lyder Sørforsli og/eller avhørslederen, politibetjent Sten Hjertaas.

8.3.3.2 Kritikkverdig at forsvarer ikke ble oppnevnt i forkant

Den 14. oktober 1980 ble Fritz Moen overflyttet fra Ila fengsel og sikringsanstalt, der han sonet dommen for drapet på Torunn Finstad, til Trondheim kretsfengsel, Tunga. Utvalget må anta at dette skjedde uten hans samtykke. 5 Hensikten med flyttingen var at politiet i Trondheim ville gjenoppta etterforskningen mot ham for drapet på Sigrid og avhøre ham på ny.

I og med at Moen sonet dom i Torunn-saken, var det ikke aktuelt med varetektsfengsling og oppnevnelse av forsvarer i den forbindelse. Utvalget reiser spørsmål om ikke etterforskningen mot Moen i oktober 1980 burde tilsi at det straks ble begjært oppnevnt offentlig forsvarer, jf. straffeprosessloven 1887 § 102. 6 Utvalget kan ikke se at dette ble vurdert.

Første gang det er angitt at Fritz Moen fikk kontakt med forsvarer, var etter at han hadde tilstått 22. oktober 1980. Kontakten begrenset seg da til et kort møte. Det varte i 15 minutter, og politibetjent Sørforsli var tolk. Dette skjedde i forkant av og under gjennomføringen av rekonstruksjonen om kvelden 22. oktober. På dette tidspunktet hadde Moen altså allerede gitt en omfattende forklaring hvor han tilsto å ha drept Sigrid.

Det fremgår ikke av politirapportene at Fritz Moen – som mistenkt for drapet på Sigrid – ble gjort kjent med sin rett til å la seg bistå av forsvarer. Selv om dette regnes som selvsagt i dag, gjaldt det i 1980 ingen regel som påla politiet å foreholde den mistenkte/siktede at han hadde en slik rett. 7 Vi hadde heller ingen regel om at forsvarer hadde rett til å være til stede under et ordinært politiavhør. 8 En annen sak var at mistenkte/siktede kunne sette som vilkår for å gi forklaring at forsvarer var til stede. Enkelte ganger gjorde også avhørsleder mistenkte/siktede oppmerksom på at han kunne la seg bistå av forsvarer.

Utvalget mener at politiet burde forstått at Fritz Moen hadde behov for forsvarer allerede da han ble overført til Trondheim kretsfengsel i begynnelsen av oktober 1980. Politiet i Trondheim hadde på dette tidspunkt erfaringer med Moen: De kjente hans problemer med kommunikasjon, hans bakgrunn og hans store sosiale dysfunksjon. De var også kjent med hans forklaringer i Torunn-saken, hvor han stadig hadde vekslet mellom å tilstå og å fragå sine forklaringer. Videre kjente politiet til at Moen under hovedforhandlingen i Torunn-saken hadde beskyldt dem for å ha «lært ham» detaljer fra åstedet. Politiet visste dessuten at Moen hadde uttalt at han tilsto drapet på Torunn fordi politiet maste, og fordi han måtte fortelle «sannheten», et begrep som det var reist spørsmål om Fritz Moen i det hele tatt forsto.

Etter utvalgets syn befant man seg i kjerneområdet for straffeprosessloven 1887 § 102. Dette innebar at politiet hadde plikt til å sørge for at det ble oppnevnt forsvarer. Utvalget anser det som kritikkverdig at politiet i Trondheim ikke sørget for forsvareroppnevnelse for Fritz Moen i forkant av avhørene høsten 1980.

Det var først ved en ekspedisjon til Trondheim forhørsrett 31. oktober 1980 at Trondheim politikammer ved kriminalsjef Helge Olav Fugelsøy begjærte oppnevnt offentlig forsvarer for Fritz Moen. Dette er også første gangen Fritz Moen sees betegnet som «siktet» for drapet på Sigrid. 9 I denne ekspedisjonen begrunnes begjæringen med at det antas

«nødvendig på grunn av tilfellets særegne beskaffenhet, jfr. Straffeprosessloven § 102. Videre har siktede uttalt at han ønsker høyesterettsadvokat Olav Hestenes som sin forsvarer ved en eventuell lagmannsrettssak. Gjenpart av denne påtegning sendes sistnevnte.»

Advokat Thorvald Wiig 10 ble oppnevnt som Moens forsvarer og møtte under rekonstruksjonene 22. og 31. oktober 1980.

Utvalget konstaterer således at Fritz Moen var uten forsvarer mens avhørene pågikk fra 14. oktober 1980 og frem til han tilsto drapet på Sigrid Heggheim åtte dager senere. Det var som nevnt først i forkant av rekonstruksjonen om kvelden 22. oktober at det ble etablert kontakt mellom Fritz Moen og Thorvald Wiig. Politibetjent Lyder Sørforsli bisto imidlertid som tolk, slik at det ikke var mulig for forsvareren å føre en fortrolig samtale med Fritz Moen som klient og drapsmistenkt. Utvalget anser dette som svært uheldig.

I de avhørene som ble holdt etter den 22. oktober 1980, var forsvarer ikke tilstede. I 1980 var det ikke vanlig at forsvarer var til stede under slike avhør. Det er uklart for utvalget hvor meget kontakt det ellers var mellom advokat Wiig og Fritz Moen høsten 1980.

8.3.3.3 Kritikkverdig dersom Fritz Moen ikke ble gjort kjent med retten til ikke å forklare seg

Ved avhør av mistenkte stilte påtaleinstruksen 1968 § 10 første ledd krav om at mistenkte i forkant av avhøret skulle foreholdes at han ikke hadde plikt til å forklare seg for politiet.

Det fremgår av avhørene fra 14. oktober til 13. november 1980 at Fritz Moen ble gjort kjent med hva saken gjaldt, og at han ble avhørt som mistenkt for drapet på Sigrid Heggheim. Det fremgår derimot ikke at politiet gjorde Fritz Moen kjent med hans rett til ikke å forklare seg.

Utvalget føler seg ikke trygg på at Fritz Moen faktisk ble gjort kjent med dette i forkant av avhørene. Politibetjent Sørforsli har i samtale med utvalget forklart at det til tider var vanskelig å få Fritz Moen med til avhørene, og at det undertiden måtte overtalelse til. Utvalget ser det som kritikkverdig dersom politiet ikke foreholdt Fritz Moen at han ikke hadde plikt til å forklare seg.

Uansett er det grunn til å rette kritikk når det gjelder formalia på dette punkt: Riksadvokatens rundskriv nr. 1 av 15. mars 1969 fastsatte at det skulle fremgå av avhørsrapporten at bestemmelsen i påtaleinstruksen 1968 § 10 første ledd var overholdt. Avhørsrapportene fra den aktuelle perioden oppfyller ikke dette kravet.

8.3.3.4 Fritz Moens anførsel om at politiet også høsten 1980 lærte ham hva han skulle si

Fritz Moen har anført at politiet under avhørene lærte ham hva han skulle si, og at formålet var å få hans forklaring til å stemme med åstedsfunnene. De polititjenestemenn som deltok i avhørene av Moen, ga forklaring i anledning gjenopptagelsessaken i år 2000. Gjennomgående understrekes det i disse forklaringene at Moen ikke ble tilført faktisk kunnskap gjennom avhørene, og at han forklarte seg fritt og utvunget. Både avhørene i Torunn-saken høsten 1977 og avhørene i Sigrid-saken høsten 1980 ble foretatt av politibetjent Hjertaas. I hovedsak var det politibetjent Sørforsli som var tolk.

Utvalget viser til hva som er uttalt om denne anførsel i punkt 4.4.3.5. De samme betraktninger som utvalget har påpekt der, gjør seg gjeldende ved de avhør som ble foretatt høsten 1980. Utvalget har således heller ingen holdepunkter for å anta at politiet i 1980 bevisst tilførte Moen kunnskap om drapet.

Men politiet kan i en avhørssituasjon også ubevisst komme i skade for å tilføre kunnskap og opplysninger som blir brukt av den som avhøres. At slik kunnskapsoverføring kan skje indirekte, eksempelvis ved at den som avhøres, forstår at politiet ikke er tilfreds med hans forklaringer, er ikke tvilsomt. Døvepsykiater Føreland har overfor utvalget forklart at Moen, som døv, var spesielt mottakelig for slik påvirkning.

Utvalget må anta at Fritz Moen under avhørene i 1980 var utsatt for et ikke ubetydelig press fra politiets side. Psykiater Føreland har overfor utvalget uttalt at hun tror Fritz Moen i sin tid valgte å forklare seg slik politiet ønsket. Motivasjonen skulle være å komme ut av en vanskelig situasjon og få en avslutning på avhørene.

Moen selv forklarte i år 2000 til politiet at han gjennom de lange avhørene etter hvert skjønte hva de ønsket at han skulle si. Utvalget kan ikke utelukke at det var dette som faktisk skjedde. Dagen etter den første tilståelsen og rekonstruksjonen endret f.eks. Moen sin forklaring betydelig i forhold til hvor han etterlot Sigrid. Han endret også sin forklaring med hensyn til spørsmålet om han hadde knyttet noe rundt Sigrids hals (jakkeermet). Dette skjedde under avhøret den 27. oktober. Det fremgår imidlertid ikke av avhørsrapportene at politiet stilte kontrollspørsmål til Moen om disse forholdene.

Avhørsrapportene for perioden 22. til 29. oktober 1980 gir signaler om hvilke temaer politibetjent Hjertaas tok opp og spurte om. For eksempel spurte Hjertaas om Moen brukte snor i forhold til Sigrid (se avhørene den 27., 28. og 29. oktober). Fritz Moen tilsto riktig nok aldri at han brukte snor rundt Sigrids hals. Men utvalget reiser spørsmål om politibetjent Hjertaas ville ha stilt spørsmålet slik, dersom han ikke hadde sett hen til åstedsfunnet.

Avhørsrapportene viser også på andre punkter at åstedsfunnene ble gjort til tema under avhørene. Et eksempel er spørsmålet om Moen fjernet det han skulle ha puttet i munnen på Sigrid. I avhøret 27. oktober 11 mente han å ha fjernet dette etter at hun var blitt «helt rolig». Senere i avhøret gikk Moen tilbake på dette, og kunne ikke si helt sikkert om han tok det ut. 12 Utvalget kan ikke utelukke at dette skjedde på bakgrunn av spørsmål som ble stilt og/eller repetert av politibetjent Hjertaas.

Utvalget kan ikke se bort fra at Fritz Moen gjennom de lange avhørene etter hvert gjettet seg til hvilke svar politiet var ute etter, og at han til slutt ga disse svarene. Utvalget viser i den forbindelse til at Moen flere dager satt i lange avhør, mens avhørsrapportene er svært korte. Selv om det var tidkrevende å avhøre Moen, kan utvalget ikke utelukke at det var kommunikasjon mellom avhørsleder og Moen som ikke er nedtegnet, og som ga Moen grunnlag for visse slutninger vedrørende faktiske omstendigheter, slik at han kunne treffe med sine svar. Utvalget viser også til at det fra den første tilståelsen 22. oktober og frem til tilståelsen 29. oktober foregikk en utvikling hvor Moens forklaring gradvis ble endret slik at den samsvarte stadig bedre med åstedsfunnene.

Når det gjelder lengden på avhørene sammenholdt med lengden på tekst i avhørsrapportene høsten 1980, sammenfatter utvalget de ulike avhør i tabell 8.1.

8.3.4 Kunne politiet gjort mer for å få klargjort om Fritz Moen var avgiver av den sæd som ble funnet hos Sigrid?

Tabell 8.1 

Dato Tid Pauser Sider i rapport
14.10 10.30-15.25 13.20-13.50 1 ½
15.10 09.40-15.30 11.45-12.30 1 ¾
16.10 10.00-15.20 11.20-11.55 1 ½
17.10 10.40-14.30 11.45-12.15 ¾
20.10 12.00-14.10 ¼ (16 linjer)
21.10 10.00-15.05 11.40-12.15 ¾
22.10 09.30-16.30 Intet uttales 4 ½
Samtale med forsvarer Wiig, kl. 19.00-19.15
22.10 (rekonstr.) 19.30-20.45
23.10 10.20-15.30 11.45-12.30 1 ½
24.10 09.50-15.00 11.30-12.00 2 ½
27.10 10.30-19.40 12.00-12.45 15.30-17.15 2
28.10 Starttidspunkt ikke oppgitt – slutt kl. 14.35 11.30-12.00 1
29.10 10.45-17.00 12.30-13.00 5
13.11 11.50-14.20 1 ¾

8.3.4.1 Innledning

Straffeprosessloven 1887 forutsatte at politiet gjennom etterforskningen skulle foreta en grundig utredning av det faktiske beslutningsgrunnlaget for tiltale. Utvalget viser til den redegjørelsen som er gitt foran under punkt 6.2. Dette innebar at politiet hadde plikt til å undersøke og utrede et eventuelt utelukkelsesbevis. Utvalget reiser i den forbindelse spørsmålet om politiet i 1977 burde ha gjort mer for å få klarlagt hvor sannsynlig det var at Fritz Moen var avgiver av den sæd som ble funnet i Sigrids vagina.

8.3.4.2 Prosektor Halldis Lies første uttalelse, februar 1977

Etter at Sigrid Heggheim ble funnet død, ble det foretatt undersøkelser av blod/sekret i liket og av blodflekker som ble funnet på Sigrids klær m.m. Prosektor Halldis Lie ved Rettsmedisinsk institutt konkluderte i en uttalelse 16. februar 1977 med at:

«Det er påvist sæd i vaginalsekretet fra avdøde.

Det er påvist blodtypesubstans av type A i sekretet. Da Sigrid Heggheim er av blodtype 0 er det lite sannsynlig, men ikke utelukket at den påviste substans kan stamme fra henne.

Men det er overveiende sannsynlig 13 at substansen skriver seg fra den påviste sæd, som således må stamme fra en person av blodtype A utskiller.

Det er også påvist blodtype-A-substans i blodflekk på regnjakke, på regnjakkesnor og på brystholder. Dette kan bety at blodet stammer fra en person av blodtype A. Det er imidlertid ingenting i veien for at flekkene kan være blod av type 0 iblandet blod eller andre vevsvæsker fra en person av blodtype A.»

I rapporten ble det uttalt spesielt om hettesnoren (regnjakkesnoren) at den:

«har et svakt rødliggrått skjær i den ene frie enden, som gir positiv benzidinreaksjon, a. Snoren er knyttet med to knuter, – ytterst en båtmannsknop, innerst en «kjerringknute». Inni innerste knute er en liten benzidinpositiv flekk b. Fibre fra a og b ga reaksjon med anti-A. Tilsynelatende ikke-blodflekket snor ga også en svak reaksjon med anti-A, men mye svakere enn a og b.»

Om flekk som ble påvist på bysteholderen ble det uttalt:

«På venstre skulderstropp, ca ½ cm fra festet i ryggen er svakt rødlige benzidinpositive flekker a. I den ene skålen er også en lignende flekk b. Fibre fra a ga en svak reaksjon, mens fibre fra b ga en sterkere reaksjon med anti-A.»

Undersøkelsen til prosektor Lie av februar 1977 tilsa med meget høy grad av sannsynlighet at Sigrids drapsmann hadde blodtype A utskiller. Politiet hadde for øvrig allerede fra månedsskiftet oktober/november 1976 basert sin etterforskning nettopp på at Sigrids drapsmann hadde blodtype A utskiller.

8.3.4.3 Tilleggsuttalelsen fra prosektor Halldis Lie, oktober 1977

Da Torunn Finstad ble funnet drept i oktober 1977, mente politiet at det var sannsynlig at man sto overfor samme gjerningsmann som i Sigrid-saken. Etter at Moen ble pågrepet, mistenkte politiet ham derfor også for drapet på Sigrid Heggheim. Det ble tatt spyttprøve av Fritz Moen antagelig allerede i oktober 1977, dvs. straks etter at han ble mistenkt. Spyttprøven viste at han hadde blodtype 0 eller var ikke-utskiller av ukjent blodtype. 14 Fritz Moen hadde altså ikke blodtype A utskiller. Prosektor Lies undersøkelse av 16. februar 1977 syntes da å utelukke Fritz Moen som sædavgiver.

For å bringe klarhet i om den påviste blodtype A-substans i sæd/blod i vaginalsekretet og i blodflekker på hettesnor, bysteholder og regnjakke likevel kunne stamme fra Fritz Moen, innhentet politiet nå en tilleggsuttalelse fra prosektor Lie. Hun uttalte i sin rapport av 24. oktober 1977 om dette:

«Spørsmål er stilt om hvor stor sjansen er for at den påviste A-substans kan skyldes bakterier og således ikke stamme fra den påviste sæd.

Det er vanskelig å svare eksakt på dette spørsmål, fordi det så vidt vites, ikke foreligger noen undersøkelse med akkurat denne problemstillingen for øyet.

De av de nevnte bakterier som kan være aktuelle som forurensning i denne sammenheng, er E.coli og Proteus. Av disse to synes det å være E.coli som mest sannsynlig kan danne substans av type A. Av E.coli finnes det mange stammer. En forsker som undersøkte 29 av disse stammer fant at én av dem inneholdt blodtypesubstans A (OKADA,S.: Gunma J.Med. Sci. 2: 63, 1953).

Av dette må man trekke den konklusjon at man ved blodtypebestemmelse av biologisk materiale som har vært utsatt for bakteriell påvirkning kan få feilaktig typeresultat av to grunner: 1) Ved at forurensende bakterier inneholder blodtypesubstans, og 2) Ved at bakterier bevirker nedbrytning (ødeleggelse) av tilstedeværende blodtypesubstans.

Det lar seg ikke avgjøre, uten langvarige bakteriologiske spesialundersøkelser, om det i en konkret sak foreligger noen av de to nevnte feilmuligheter.

I «Sigridsaken» er det påvist substans av blodtype A i vaginalsekretet. Det er derfor mest sannsynlig at den påviste sæd stammer fra en person av blodtype A-utskiller, men det kan ikke utelukkes at den påviste substans skyldes bakterier og at gjerningsmannens blodtype derfor er ukjent.»

Tilleggsrapporten åpnet muligheten for at påvisning av blodtypesubstans A kunne skyldes bakterier, og således ikke nødvendigvis stammet fra en person av blodtype A utskiller. Konklusjonen i tilleggsrapporten hadde en henvisning til påvist substans av blodtype A i «vaginalsekretet», hvoretter prosektor Lie uttalte:

« Det er derfor mest sannsynlig at den påviste sæd stammer fra en person av blodtype A-utskiller, men det kan ikke utelukkes at den påviste substans skyldes bakterier og at gjerningsmannens blodtype derfor er ukjent ».

8.3.4.4 Utvalgets syn på prosektor Halldis Lies tilleggsuttalelse

Etter utvalgets syn var den informasjonen som fremkom i denne tilleggsrapporten, utilstrekkelig. Den klargjorde ikke problemstillingene i tilstrekkelig grad og virket villedende. Spesielt var det ikke opplyst hvor sannsynlig det var at bakterier kunne forårsake de aktuelle påvisningene av blodtype A substans i vaginalsekretet og på klær samtidig, når sekretet lå i vagina mens blodflekkene på hettesnor, bysteholder og regnfrakk lå ute under lav temperatur (ca. 2-8 grader) ca. 6-7 dager fra antatt dødstidspunkt.

Prosektor Lie viste i sin rapport til forekomsten av bakteriene E.coli og Proteus, og hun nevnte E.coli som det mest sannsynlige. Denne delen av hennes redegjørelse var imidlertid generell og løsrevet fra hennes konkrete undersøkelser. Av hennes rapport av 16. februar 1977 fremgår det at alt prøvematerialet fra Sigrid Heggheims vaginalsekret ble studert i mikroskop. Rapporten sier imidlertid intet om hun faktisk fant forekomst av E.coli-bakterier. Etter det utvalget har forstått, ville E.coli bakterier kunne sees som relativt store stavbakterier. Det ville ha vært naturlig at det ble nevnt i rapporten dersom E.coli-bakterier faktisk var påvist. Prosektor Lie burde ha redegjort for dette, og også betydningen av at hun ikke fant slike bakterier.

Blodtypebeviset sto sentralt under gjenopptagelsesprosessen. I særlig grad gjaldt det da gjenopptagelsessaken sto for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget finner det nødvendig allerede nå å gjennomgå store deler av denne diskusjonen.

8.3.4.5 Blodtypebeviset under gjenopptagelsesprosessen

8.3.4.5.1 Innledning

Ved behandlingen av gjenopptagelsesbegjæringen kunne politiet ikke finne noen uttalelse fra Den rettsmedisinske kommisjon til rapportene fra prosektor Lie. 15 Dette gjaldt både i Torunn-saken og i Sigrid-saken. Kommisjonen ble derfor bedt om å uttale seg om rapportene i begge sakene.

I uttalelse av 27. mars 2001 sa kommisjonen at den ikke hadde «funnet grunnlag for vesentlige bemerkninger til noen av de ovenfor nevnte sakkyndigrapportene». Afdelingsleder dr.med. Niels Morling, Retsgenetisk Afdeling ved Retsmedicinsk Institut, Københavns Universitet, var ekstraordinær medlem av Den rettsmedisinske kommisjon, og han avga en egen erklæring vedrørende rapportene fra prosektor Lie.

8.3.4.5.2 Niels Morlings rapport

I rapporten fra afdelingsleder Morling av 3. mars 2001 het det: 16

«Jeg afgiver denne udtalelse i min egenskab af ekstraordinært medlem af Den Rettsmedisinske Kommisjon.

...

Vedr.: Sigrid:

De beskrevne retsgenetiske undersøgelser i sagen var god praksis på tidspunktet for undersøgelserne. Udtalelsen fra prosektor Halldis Lie vedr. usikkerhet ved blodtypebestemmelse af biologisk materiale som har været utsatt for bakteriell påvirkning viser, at arbejdet er udført/superviseret af en kompetent retsgenetiker.

Vurderingen af resultaterne af de retsgenetiske undersøgelser er korrekt.

I skrivelse af 15.11.1999 fra Tore Sandberg A.S til Professor Olav A. Haugen er stillet 11 spørgsmål vedr. drapet på Sigrid. Jeg opfatter kun spørgsmål 8 relateret til retsgenetik. Spørgsmålet er:

«I Sigrids vaginalsekret ble det påvist sæd med en annen blodtypesubstans enn Fritz Moens blodtype. Sædblandet blod med samme type utslag på blodtypesubstans ble påvist på flekken på innsiden av regnjakken – ytterst på regnjakkesnoren som var strammet og knyttet rundt Sigrids hals – ½ cm fra kneppingen bak på Sigrids BH – og inne i den ene BH-koppen. Er det tenkelig/sannsynlig at dette kan ha skjedd ved at Sigrid har hatt samleie med en annen person?»

Svar:

Spørgsmålet er besvaret i «udtalelse vedr. usikkerhet ved blodtypebestemmelse af biologisk materiale som har været utsatt for bakteriell påvirkning» dateret 24.10.1977 fra Rettsmedisinsk Institutt, Universitetet i Oslo ved prosektor Halldis Lie til Kriminalpolitisentralen, Laboratorieavdelingen, Oslo.

Jeg kan tilslutte mig besvarelsen.

  1. Det er tenkelig, at de påviste sædceller og det påviste blod- og sekretmateriale hidrører fra en eller flere andre personer end Fritz Moen. Resultaterne af blodtype-bestemmelserne taler for, at det biologiske materiale hidrører fra en eller flere andre personer af blodtype A-utskiller frem for, at det biologiske materiale hidrører fra Fritz Moen, som ikke udskiller A-substans. Det kan imidlertid ikke helt udelukkes at dele eller alt det biologiske materiale hidrører fra Fritz Moen, men i så fald må der være sket en sjældent forekommende bakteriel forurening, nedbrydning eller omdannelse af blodtypesubstansen i det biologiske materiale.

    Resultaterne af de retsgenetiske undersøgelser vægter således imod, at sæden kommer fra Fritz Moen.

  2. Sædceller i en kvindes skede antages sædvanligvis at være indført ved samleje»

8.3.4.5.3 Hans Erik Heiers svar på spørsmål fra Tore Sandberg

Etter Hålogaland lagmannsretts kjennelse 12. februar 2002 gjorde Tore Sandberg et betydelig arbeid gjennom egne undersøkelser om sannsynligheten for bakterievekst av E.coli og ved å utforme relevante problemformuleringer og forelegge disse for nye sakkyndige. I brev av 23. juni 2002 stilte Sandberg ti spørsmål til avdelingsoverlege dr.med. Hans Erik Heier ved Avdeling for immunologi og transfusjonsmedisin ved Blodbanken i Oslo. Spørsmålene ble besvart i brev av 26. juli 2002. Nedenfor gjengis spørsmålene med Heiers svar: 17

«Med utgangspunkt i den muntlige orientering De ga meg ved overleveringen av analyseresultatet, oppfattet jeg Dem slik at analysen entydig viser at det er utelukket at den blodtypesubstans som ble funnet i vaginalsekretet til drapsofferet Sigrid, kan ha blitt skilt ut og kommet dit fra Fritz Moen. Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål:

  • 1. Er det korrekt oppfattet av undertegnede at analysen entydig viser at Fritz Moen ikke kan ha skilt ut den blodtypesubstans som ble funnet i sæden i Sigrids vaginalsekret?»

    Svar: «Ja.»

  • «2. Kan De beskrive nærmere hva som er utslagsgivende for en entydig konklusjon vedr. Fritz Moens blodtype sammenholdt med den påviste blodtypesubstans i sædfunnet i Sigrids vaginalsekret?»

    Svar: «Dannelse av blodtypesubstansene A og B på erytrocytter følger en annen utviklingsvei enn dannelse av tilsvarende substans i sekreter og vevsvæsker. De to utviklingsveiene styres tildels av hver sine gener. For at utvikling skal kunne finne sted i sekreter og vevsvæsker, må personen ha genet Se. Hvis man har dette genet, vil genet Le gi utvikling av substansen Le(b) i stedet for Le(a). En person som er Le(a+) 18 kan derfor ikke være «utskiller», d.v.s. at vedkommende mangler evnen til å danne den varianten av blodtypesubstansene A og B som finnes i sekreter og vevsvæsker. Le-substansene akkumuleres på overflaten av røde blodlegemer og kan derfor påvises ved ordinær blodtypingsteknikk ...»

  • «3. Hva innebærer det at en person er «utskiller»? – Hva innebærer det at en person er 'ikke utskiller'?»

    Svar: «Svaret fremgår av svar på spm. 2.»

  • «4. Om påvisningen av blodtype A substans i Sigrids vaginalsekret teoretisk kunne tenkes å ha vært forårsaket av bakteriepåvirkning – er det da korrekt at begge de følgende forutsetninger måtte være oppfylt – med en kombinert sannsynlighet i utgangspunktet på ca 1:260? -:

    • At Sigrid var en av de 11-12 % av friske kvinner der man finner E.coli i små mengder

    • At den E.coli stamme som i så fall tilfeldigvis måtte være akkurat den av de 29 stammene som det er henvist til av Halldis Lie...?

    • At det selv blant kvinner med urinveisinfeksjon er snakk om en sannsynlighet i utgangspunktet på vel 1 %.»

    Svar: «Ja vedrørende ledd 1 og 2. Jeg har ikke grunnlag for å ta standpunkt til ledd 3.»

  • «5. Hva er optimal temperatur og optimale øvrige forutsetninger for fremvekst av E.coli bakterier?»

    Svar: «Jeg er ikke mikrobiolog og mener at dette spm. bør forelegges spesialist i medisinsk mikrobiologi. Så vidt jeg vet, er optimal temperatur 37 ° C i næringsrikt miljø. E.coli er en typisk tarmbakterie, men den kan også vokse i andre, varme kroppshulrom.»

  • «6. Er det mulig å forklare funnene av blodtypesubstans A på regnjakkesnor, på regnjakken og BH med bakterievekst når samtlige av disse funn har vært eksponert for temperaturer ned mot og delvis under 0 grader og nær 80 mm nedbør i løpet av en uke?»

    Svar: «Jeg kan ikke forestille meg at bakterievekst skulle være forklaringen, men henviser likevel for fullstendighetens skyld til spesialist i mikrobiologi.»

  • «7. Har De noen oppfatning av om det kan foreligge noen praktisk sannsynlighet for at både forutsetningene i spørsmål 4 og i spørsmål 6 skulle slå til samtidig?»

    Svar: ««Kvalifisert gjetning» vil tilsi at sannsynligheten er meget liten, om i det hele tatt eksisterende.»

  • «8. Prosektor Halldis Lie er eksplisitt blitt spurt om bakterievekst kan forårsake forurensning av det innsendte prøvematerialet. Av Halldis Lies rapport av 16.02.1977 fremgår det at alt prøvematerialet fra Sigrids vaginalsekret er studert i mikroskop. Det er her ikke beskrevet noen observasjon av bakterieforekomst. Er det tenkelig at en spesialist, som har fått et direkte spørsmål om bakteriell forurensning og som finner stavbakterier ved undersøkelse i mikroskop ikke nevner dette i sin beskrivelse?»

    Svar: «Jeg finner det merkelig om Halldis Lie skulle ha utelatt beskrivelse av bakterier når hun åpenbart har vært klar over bakteriers mulige effekt i dette tilfellet.»

  • «9. Hvis vaginalsekret inneholder E.coli med blodtypesubstans A, hvor store mengder av E.coli må da være til stede for at blodtypesubstansen skal kunne påvises med datidens metodikk?

    • 10 bakterier?

    • 10.000 bakterier?

    • Eller 10.000.000 bakterier pr milliliter?»

    Svar: «Jeg kan ikke svare. Det vesentlige må være om bakteriene må være til stede i tilstrekkelig antall til å påvises i mikroskop.»

  • «10. Kjenner De til noe tilfelle i medisinsk litteratur utenom rene laboratorieundersøkelser med dyrking av bakterier der påvisning av «falsk blodtypeproduksjon» har skjedd i saker som er mulig å sammenligne med drapet på Sigrid?»

    Svar: «Nei.»

8.3.4.5.4 Tore Sandbergs kontakt med Kjetil K. Melby

Avslutningsvis ble Sandberg anbefalt å kontakte spesialist i medisinsk mikrobiologi for om mulig å få svar på de spørsmål Heier ikke kunne besvare. Heier anbefalte avdelingsoverlege, professor Kjetil K. Melby, Mikrobiologisk avdeling, Ullevål Universitetssykehus. Det ble opplyst at han hadde «særlig kompetanse i bakteriologi».

Sandberg henvendte seg deretter i brev av 20. august 2002 til professor Melby som besvarte henvendelsen i brev av 3. september 2002. Nedenfor gjengis spørsmål og svar på samme måte som foran: 19

  • «1: Er de konklusjoner som er angitt foran, allment akseptert blant mikrobiolgisk ekspertise?»

    Svar: «Ja.»

  • 2: (Heier spørsmål nr. 4)

    Svar: «Påvisning av blodtype A substans kan skyldes bakterienærvær i Sigrids vaginalsekret. Om så skal være tilfelle hører hun til den minoriteten som for eksempel har Escherichia.coli i små mengder i sitt vaginalsekret. Vanligvis finner man ikke dette hos kvinner i fertil alder. E.coli er normalt til stede i avføring og kan derfor tenkes å være til stede i området mellom endetarmsåpningen og vaginal-åpningen. E.coli er den hyppigste årsak til akutt nedre urinveisinfeksjon hos kvinner.»

  • «3: Foruten temperatur hvilke øvrige forhold, med relevans til denne saken, er forutsetning for fremvekst av E.coli bakterier?»

    Svar: «Om vedkommende har anvendt antibiotika i den aktuelle perioden kan dette favorisere vekst av slike bakterier. Bruk av for eksempel fenoxymetyl penicillin («vanlig» penicillin) vil kunne medvirke til at slike bakterier favoriseres (fordi de ikke er følsomme for denne type antibiotika).»

  • «4: (Heier spørsmål nr. 6 NB! Med tillegg for skydekkemålinger)

    Er det mulig å forklare funnene av blodtypesubstans A på regnjakkesnor, på regnjakken og BH med bakterievekst når samtlige av disse funn har vært eksponert for temperaturer ned mot og delvis under 0 grader, nesten sammenhengende skydekke og nær 80 mm nedbør i løpet av en uke?»

    Svar: «Det synes lite trolig.»

  • 5: (Heier spørsmål nr. 7)

    Svar: «Nei.»

  • «6: (Ikke stilt til Heier)

    Om alle disse forutsetninger skulle slå til samtidig, måtte man i så fall multiplisere en sannsynlighet på ca. 1:260 (jfr. Heiers svar på Heier spørsmål 4) med ytterligere en faktor og er det da mulig å anslå i størrelsesorden hva slags sannsynlighet man står overfor?»

    Svar: «Kan dessverre ikke svare på dette.»

  • 7: (Heier spørsmål 8)

    Svar: «Det virker lite trolig. Ved mikroskopi vil bakterier av typen E.coli fremstå som relativt store stavbakterier som lett bør kunne gjenkjennes ... og som nok ville ha vært nevnt om de hadde vært til stede i noen særlig mengde.»

  • 8: (Heier spørsmål nr. 9)

    Svar: «Vanskelig å svare på da teknikken som er anvendt ikke er kjent for meg. Dersom dette er en standard agglutinasjonsteknikk vil et relativt høyt bakterietall være nødvendig; formodentlig i størrelsesorden mellom 10.000 - 100.000 bakterier/ml.»

  • 9: (Heier spørsmål nr. 10)

    Svar: «Nei.»

  • «10: Innebærer uttrykket «standard strains» at E.coli stammene som Okada 20 har benyttet, er stammer der bakteriekolonier er dyrket fram før undersøkelsen om forekomst av blodtypesubstans er gjennomført?»

    Svar: «Uttrykket standard strains forstår jeg som at forskerne har en kolleksjon av forskjellige E.coli isolater (fra for eksempel ulike infeksjonstilfelle) som så hver for seg dyrkes opp og undersøkes for nærvær (presentasjon) av blodtypesubstans A eller andre aktuelle egenskaper.»

  • «11: Er det korrekt at det i slike fremdyrkede bakteriestammer finnes millioner av bakterier i hver stamme forut for påvisning av blodtypesubstans (slik som blodtypesubstans A i stamme 6)?»

    Svar: «Når man dyrker bakterier starter man opp med en «liten kultur» =inokulat, som får vokse i en buljongløsning eller på en petriskål. Ved dette dannes en rekke «nye» celler som er genetisk like utgangsisolatet. Alle hører til da en klon.»

  • «12: Om svarene på spørsmål 10 og 11 er bekreftende, er det i så fall tenkelig at et tilsvarende antall bakterier har foreligget hver for seg på i alt 5 steder i Sigrid-saken i Sigrids vaginalsekret, og dessuten i friluft på innsiden av Sigrids regnjakke, på to separate steder på Sigrids BH og på enden av regnjakkesnoren som var bundet rundt Sigrids hals?»

    Svar: «Det virker lite sannsynlig.»

8.3.4.5.5 Respons på uttalelsene fra Heier og Melby

Uttalelsene fra Heier og Melby ble forelagt for Den rettsmedisinske kommisjon som den 22. november 2002 uttalte: 21

«Kommisjonen har behandlet de to sakkyndigrapportene uten å finne grunnlag for vesentlige bemerkninger.

For ordens skyld: De to sakkyndige ansees velkvalifiserte innen sine respektive fagområder. Så vidt vites har imidlertid ingen av dem noen omfattende erfaring fra sakkyndig arbeid med spormateriale i straffesakssammenheng, og deres vurderinger bør sees i lys også av dette. Analyser og metoder som de som ble anvendt i den aktuelle sak (Halldis Lies rettsserologiske undersøkelser) har ikke vært anvendt i rettsmedisinsk sammenheng i noe omfang de siste 15-20 år. Det er derfor praktisk talt ingen som i dag behersker fagområdet fullt ut.

Afdelingsleder Morling har avgitt en egen rapport til Kommisjonen. Denne er vedlagt i kopi.»

I Morlings vurdering av 13. november 2002 het det: 22

«Avdelingsoverlege Hans E. Heier har besvaret 10 spørgsmål fra advokat Tore Sandberg, og professor Kjetil K. Melby har besvaret 12 spørgsmål fra advokat Tore Sandberg. Spørgsmålene vedrører forhold i forbindelse med blodtypebestemmelse af ABO-egenskaber i vaginalsekret fra ofret Sigrid.

Så vidt jeg kan se, er der i erklæringerne ikke nye forhold, som er relevante for sagen.

Jeg foreslår, at kommisjonen besvarer henvendelsen ved at udtale, at gruppen har behandlet sakkyndigrapporterne uten å finne grunnlag for bemerkninger.»

8.3.4.5.6 Utvalgets vurdering av svaret fra Morling og Den rettsmedisinske kommisjon

Utvalget finner det ikke helt treffende når afdelingsleder Morling uttalte at det i erklæringene ikke var fremkommet «nye forhold, som er relevante for sagen».

For det første anser utvalget at det kom frem nye opplysninger gjennom de svar som ble gitt av Hans Erik Heier og Kjetil K. Melby. Blant annet ble det påpekt at prosektor Lie ville ha sett E.coli-bakterier under sine mikroskopundersøkelser, noe hun ikke beskrev i sin rapport av 16. februar 1977. Det ble uttalt at dersom prosektor Lie faktisk hadde observert E.coli, ville dette mest sannsynlig ha fremgått av hennes rapport. Svarene fra Hans E. Heier og Kjetil K. Melby om hvorvidt de anså det sannsynlig at Fritz Moen kunne ha vært sædavgiver hensett til de konkrete omstendighetene ved åstedsfunnene, er også mer utfyllende sammenholdt med prosektor Lies rapport av 24. oktober 1977.

For det andre stiller utvalget spørsmål ved om det inngikk i mandatet til Den rettsmedisinske kommisjon å uttale seg spesifikt om hvorvidt de nye opplysningene var relevante for saken.

8.3.4.5.7 Oppnevnt sakkyndig Henning Sørensen

Da gjenopptagelsessaken sto for Høyesteretts kjæremålsutvalg, oppnevnte Kjæremålsutvalget 11. april 2003 overlege Henning Sørensen som ny sakkyndig. Sørensen er bestyrer ved Blodbanken, Rigshospitalet i København. Kjæremålsutvalget hadde i forkant fått opplyst at Sørensen i årene 1964 til 1971 foretok en rekke blodtypebestemmelser etter samme metode som var anvendt i Sigrid-saken. – Den sakkyndige ble gitt følgende mandat: 23

  • «1. På grunnlag av påvisningen av blodtypesubstans av type A i sekret fra Sigrids vagina og av blodsubstans av samme type i blodflekk på regnjakke, snor til regnjakke og på BH-koppen i tidligere sakkyndige rapporter om medisinsk mikrobiologi skal den sakkyndige vurdere sannsynligheten for feilaktig typeresultat og særlig om dette i tilfelle kan skyldes forurensende bakterier.

  • 2. Den sakkyndige skal videre vurdere sannsynligheten for at forurensende bakterier og/eller andre forhold kan ha medført feilaktig typeresultat ved analyse av blodflekker på offerets regnjakke, snor til regnjakke og på brystholder under hensyn til temperaturer og eventuelt andre forhold på åstedet i det tidsrom offeret antas å ha ligget der, og om det kan ha betydning at avdøde kan ha ligget på ett eller flere av klesplaggene.

  • 3. For det tredje bes vurdert betydningen av påvisningen av blodtype A substans i vaginalsekret og på offerets klær i forhold til den blodtype som Fritz Moen har.

  • 4. Videre bes vurdert betydningen av eventuell usikkerhet mht. om det faktisk er påvist sædceller i offerets vaginalsekret.»

Henning Sørensen avga sin uttalelse 5. mai 2003. Utvalget gjengir følgende fra denne uttalelsen: 24

«Indledningsvis kan jeg anføre, at jeg ikke er enig i resp. ikke forstår formuleringen i konklusionen i bilag 3 s. 2: 25

«Da Sigrid er av blodtype 0 er det lite sannsynlig, men ikke utelukket at den påviste substans kan stamme fra henne.»

En person af blodtype 0 kan ikke udskille blodtypesubstans A.

Det er oplyst, at prosektor Halldis Lie mødte i retten ved hovedforhandlingerne, men der er ikke referat af, hvad hun måtte have udtalt ved den leilighed. Set i lyset af den supplerende erklæring ..., det i sagen i øvrigt oplyste og den generelle viden om blodtypesubstanser og udskilleregenskaber ville jeg tro, at meningen er:

Min formulering:

Da Sigrid er blodtype 0 kan den påviste substans ikke antages at hidrøre fra hende, men meget vel fra den i vaginalsekretet påviste sæd, som i så fald kan antages at hidrøre fra en person af blodtype A udskiller.

Fritz Moen ... fandtes at tilhøre type ikke udskiller.

Den påviste sæd kan derfor ikke antages at hidrøre fra Fritz Moen.

Det kan imidlertid ikke udelukkes, at den påviste A substans kan hidrøre fra en forurening med bakterier, i hvilket tilfælde sæden kan antages at hidrøre fra personer af blodtype ikke-udskiller eller blodtype 0 udskiller.

Kardinalpunktet er altså:

Findes der i sagen holdepunkter for, at den påviste A substans hidrører fra bakterier, i hvilket tilfælde sæden godt kan stamme fra Fritz Moen, eller findes der ikke sådanne holdepunkter, i hvilket tilfælde sæden ikke kan antages at hidrøre fra ham resp. er der i det oplyste holdepunkter for, at det ene udsagn er mere sandsyndligt end det andet.

Følgende er taget i betragtning ved vurderingen:

Det var generelt kendt blant retsserologer på den tid ..., at tolkning af resultaterne af typebestemmelser af blodtypesubstanser i vaginalsekreter er meget vanskelig (og derfor helst skulle undgås, hvis det var muligt), fordi der er tre kilder til påvist blodtypesubstans: offeret, gerningsmanden og evt. bakteriel forurening i vaginalsekretet uden at man har mulighed for at identificere, hvilken af de tre kilder som er årsag til den/de påviste substanser.

Bakteriel forurening af vaginalsekret blev endvidere den gang anset for et hyppigt forekommende fænomen ...

Pletter på stof derimod havde som regel kun to kilder: gerningsmanden resp. offeret og evt. forurening. I en indtørret plet kan blodtypesubstanser bevares i flere år med minimal bakteriel forurening.

Den gyldne regel for datidens retsserologer var derfor: Hvis den fornødne information kan opnås ved typebestemmelse af pletter på tøj, så undlad så vidt muligt typebestemmelse af vaginalsekret.

Påvisning af bakteriel forurening

Prosektor Halldis Lie har formentlig været bekendt med og særdeles opmærksom på dette. Det fremgår efter min opfattelse af bemærkningen i parentes i bilag 4 s. 1, tredje afsnit: 26

I «Sigrid-saken» ble det (etter bestemt anmodning) foretatt typebestemmelse av avdødes vaginalsekret.

Med en rettsserologs øjne fra den tid tolker jeg denne bemærkning som: Almindeligvis ville jeg ikke have foretaget typebestemmelse af vaginalsekret (af de ovenfor anførte grunde) men da jeg er blevet bestemt anmodet herom, har jeg gjort det alligevel.

Jeg føler mig derfor overbevist om, at prosektor Halldis Lie må have været særdeles opmærksom på aktuel forekomst af bakterieforurening. Hvis positive holdepunkter herfor hadde kunnet påvises, ville det have givet hende mulighed for bemærkningen:

«På grund af bakteriel forurening kan den påviste sæd i vaginalsekretet ikke typebestemmes.»

Dette ses imidlertid ikke at være tilfældet.

Ved mikroskopisk undersøgelse ... af to udstrygningspræparater af vaginalsekret, 1 udvaskningspræparat fra en vatpind med vaginalsekret og et glas med 0,5 - 1 ml vaginalsekret påvistes sædceller og røde blodlegemer men forekomst af bakterier nævnes ikke.

(jf. sp. 7/8 til ovl. Heier og prof. Melby og deres svar herpå).

Jeg vil derfor tage den manglende omtale af bakterier ved den mikroskopiske undersøgelse ... til indtægt for, at der ikke er fundet tegn på bakterieforurening i vaginalsekretet.

Det skal dog bemærkes, at prof. Haugen i obduktionserklæringen under beskrivelse af Vaginalslimhinden anfører, at der i et område med en epiteldefekt: «sees rikelige hauger av bakteriekolonier som dels går ned mot og ligger an mot bindevevet. Her er det ikke tegn til betennelsesreaksjon.»

Jeg besidder ikke retspatologisk eller mikrobiologisk ekspertviden og kan derfor ikke udtale mig om betydningen af denne oplysning for evt. bakteriel forurening af vaginalsekretet og pletterne på klæderne.

Jeg går imidlertid indtil videre ud fra, at oplysningen om, at der ikke er tegn til betændelsesreaktion, indebærer, at det formentlig drejer sig om bakteriekolonier, som er vokset op post mortem og således efter, at vaginalsekret og pletterne på tøjet er blevet fysisk adskilte, da tøjpletterne må antages at være fremkommet ved sælve voldtægten.

Jeg har derfor i den videre udredning ikke inkluderet en mulig betydning af denne oplysning.

Mængden af blodtypesubstans i menneskelige sekreter contra mængden fra bakterier

Mængden af blodtypesubstans i sekreter fra mennesker af typen udskiller er normalt meget stor i spyt og sæd, mindre i sved, blodplasma og urin. Den mængde blodtypesubstans, som kan udskilles fra visse bakteriestammer, er til sammenligning hermed almindeligvis beskeden. Det er derfor specielt ved tolkningen af svage serologiske reaktioner, at de retsserologiske tolkningsproblemer mht bakteriel forurening er størst.

Styrken af de serologiske reaktioner

Generelt er der ikke angivet graduering af reaktionsstyrken i de foreliggende retsserologiske erklæringer ... Der er dog i bilag 3 27 under punkt 10) A-1: En anoraksnor anført: «Fibre fra a og b ga reaksjon med anti-A. Tilsynelatende ikke-blodflekket snor ga også en svak reaksjon med anti-A, men mye svakere enn a og b ...»

Da ikke-plettet snor gav en meget svagere reaktion end reaktionerne fra pletterne a og b, må det omvendt antages, at disse pletter gav en meget stærkere reaktion end ikke plettet stof altså en umiskendelig, utvilsom positiv reaktion formentlig en reaktion af moderat til kraftig styrke.

Tilsvarende er anført under pkt. 11) A-2: «Fibrene fra a ga en svak reaksjon, mens fibrene fra b ga en sterkere reaksjon med anti-A.»

Hvis de fundne reaktioner har været svage eller meget svage er det altså angivet i erklæringen. Man må derfor gå ud fra, at de steder, hvor reaktionsstyrken ikke er omtalt har reaktionerne været umiskendelige og utvivlsomt positive dvs stærkt positive eller moderat stærkt positive. Dette gælder:

3) Vaginalsekretet undersøgt med to forskellige metoder: serumhæmningstest og Nickolls-Pereira's metode.

5) A-1 plet på vrangen af en regnjakke.

10) A-1 to pletter a og b på en anoraksnor.

11) A-2 plet b på brystholder.

Det drejer sig altså om serologisk materiale, som er sikret fra fem forskellige og fysisk adskilte områder, som alle giver klare, umiskendelige, positive reaktioner. De umiskendelige og stærke serologiske reaktioner fundet i vaginalsekretet og i de ovenfor anførte pletter på tøj taler således efter min vurdering for, at reaktionerne er forårsaget af A-substans fra menneskesekret frem for A-substans frembragt ved bakteriel forurening.

Omgivelsernes indflydelse på spormaterialernes bevarelse og mulighed for opblomstring af evt. bakteriel forurening

I spørgsmål 2 og 3 skal der tages stilling til sandsynligheden for bakteriel forurening i betragtning af det i den mikrobiologiske erklæring oplyste og under hensyntagen til det oplyste vedrørende temperatur og vejrforhold på gerningsstedet, samt om det kan have haft betydning, om afdøde kan have ligget på et eller flere af klæderne.

Det er en almen regel og rutine overalt i verden hos professionelle blodbankfolk, at blodprøver til medicinske analyser og blodportioner til blodtransfusion opbevares i køleskab ved + 4° C (+/- 2°), fordi denne temperatur bevarer blodets egenskaber bedst muligt, samtidig med at vækst af bakterier hæmmes. Man tillader endog kortvarigt ophold af blod til blodtransfusion uden for køleskab, hvis blot blodtemperaturen ikke overstiger + 10° C ved slutningen av opholdet uden for køleskab ud fra en meget lang erfaring om, at disse temperaturer ikke rummer nævneværdig risiko for nedbrydning af blodet og dets bestanddele eller vækst af bakterier i blodet. Blodtypesubstans kan tåle frysning og opbevaring i frosset tilstand i måneder til år.

Temperaturoplysningerne i vejrrapporten viser temperaturer, som for det meste af tiden svarer til køleskabstemperaturer og derfor har været gunstige for bevaring af blod og ugunstige for vækst af bakterier.

Det skal dog bemærkes, at lokale detaljer ved «opbevaringsforholdene» for de enkelte biologiske materialer i og omkring liget (vagina, regnjakken, anoraksnoren) i tidsrummet fra drabet blev begået til sporene blev isoleret, kan have haft endog meget stor betydning for vurderingen af det væsentlige spørgsmål om bakteriel forurening som fejlkilde til de serologiske reaktioner.

Hvis det antages:

  • at offeret før drabet havde normal legemstemperatur + 37 ° C

  • at pletterne på regnjakke, anorakksnor og brystholder er fremkommet under voldtægten ved, at disse beklædningsgenstande har ligget mellem hendes ben og delvis under hende

  • at beklædningsgenstandene er blevet flyttet enten efter voldtægten, under selve drabet eller senere.

Må følgende forhold mht temperatur, vejrforhold og bakterieforurening tages i betragtning:

Der er sket en fysisk adskillelse af de blodtypeserologiske materialer: vaginalsekret, pletter på regnjakke, pletter på anoraksnor og pletter på brystholder, således at de er blevet «opbevaret» under ikke helt identiske ydre forhold (temperatur, fugtighed), specielt vaginalsekretet må have haft helt andre opbevaringsbetingelser end tøjpletterne.

Det er mit umiddelbare skøn, at et nøgent lig på en bar græsmark under de anførte temperatur- og vejrforhold formentlig først vil opnå omgivelsernes temperatur efter 20-24 timer, i hvilket tidsrum temperaturen i vagina vil falde fra +37° C til omgivelsernes temperatur. De lokale forhold i vagina kan derfor i længere tid have været i et for bakterievækst gunstigt interval (i og omkring bakteriernes temperaturoptimum), medens bakterier i biologisk materiale på tøjet under de givne betingelser næsten momentant udsættes for køleskabstemperatur og dermed hæmning af bakterieformeringen. Hvis det endvidere groft antages, at et temperaturinterval i vagina under ligets nedkøling har været i et område, hvor bakterieformeringen forløber med en fordobling hver 20.-30. minut, og at dette har stået på i fx 10 timer, kan forskellen på bakterievækst i vaginalsekretet og en plet på stof i det fri muligvis være af størrelsesordenen en million gange eller mere.

Det er en specialopgave for en retspatolog at skønne over kropstemperaturen (temp. i vagina) på et lig, som henligger som anført og en specialopgave for en mikrobiolog at skønne over forskellen i bakterievækst i vagina under sådanne forhold sammenlignet med køleskabsforhold. Jeg har ikke den nødvendige ekspertise på disse områder.

På det foreliggende kan jeg imidlertid konkludere, at jeg anser det ikke for sandsynligt, at en bakterieforurening fra en primær fælles kilde (vagina, afføring, gerningsmanden) kan have ført til ensartet bakterievækst i vaginalsekret og fire fysisk adskilte pletter på tøj i en sådan grad, at de har produceret ligeværdige mængder substans, der kan simulere blodtype A substans og alle steder give en kraftig eller moderat kraftig reaktion med anti-A. Jeg anser det heller ikke for sandsynligt, at bakterieforurening ude fra (græs, jord) kan have forårsaget ensartet bakterievækst og A substansproduktion de fem adskilte steder. (jf. sp. 12 til prof. Melby og dennes svar).

Regnvejrets betydning for sporene

Det fremgår af vejrrapporten, at det har regnet meget i den tid, hvor liget og klæderne har ligget på jorden, i alt ca. 80 mm. Kun en dag d. 9/9 har været relativ tør, idet der for denne dag kun er oplyst 0,1 mm regn kl. 07, men intet resten af dagen. Det har samtidigt været overskyet, så lokal opvarmning pga direkte sol, kan formentlig lades ude af betragtning. De ydre omstændigheder for «opbevaringsforholdene» for spormaterialerne har altså ifølge det oplyste været: Hovedsageligt køleskabstemperatur, konstant høj fugtighed og muligvis direkte påvirkning af pletterne med regnvand dvs skylning af materialerne med vand.

Direkte skylning med vand giver mulighed for afvaskning og dermed fjernelse af sporene. Det er imidlertid muligt efter det oplyste, at klæderne helt eller delvist har været dekket af liget. Da liget og tøjet kan være flyttet, er det muligt, at (nogle af) pletterne har været helt eller delvist beskyttet mod direkte afvaskning, fx kan pletterne på vrangen av regnjakken have været beskyttet mod regnen pga foldning og tildækning med regnjakkens udside. Brystholderen kan ligeledes have været foldet sammen og dækket af hovedet, således at også disse pletter kan have været beskyttet mod direkte afvaskning af flere lag stof og ligets hoved. Selvom sporene således kan have været mere eller mindre beskyttet mod direkte regn, må gennemvædning af stof og høj fugtighed påregnes.

Påvirkning af vand, regn, fugtighed vil alt andet lige tendere i retning af udvaskning af biologisk materiale og dermed fjernelse af sporene. Mængden af evt. deponeret sæd/sekret/blodtypesubstans kan derfor meget vel være mindre på undersøgelsestidspunktet end da det blev deponeret på gerningstidspunktet.

Det er i bilag 3 28 under A-1 anoraksnor bemærket, at tilsyneladende ikke-blodplettet snor gav en svag reaktion med anti-A, men meget svagere end a og b (dvs. de synligt blodplettede områder).

Dette kunne skyldes en uspecifik binding af anti-A til fibrene i stoffet (selve tekstilet), en bakteriel tilsmudsing på det valgte sted eller udsivning i den fugtige snor af spormateriale (blodtypesubstans fra sæd) fra den oprindelige plet. Hvis pletten primært som det er bemærket i det oplyste er deponeret som en blanding af blod og sæd, vil blodtypesubstans fra sæden primært være koncentreret samme sted som blodet. Farvningen af pletten skyldes det tilblandede blods indhold af røde blodlegemer og det røde blodfarvestof hæmoglobin, som vil bindes til stoffets fibre og derfor er meget vanskelig at vaske bort. Blodtypesubstans fra sædvæske er derimod vandopløselig og vil derfor i en fugtig snor diffundere (trækkes væk som i en væge) bort fra pletten. Der vil derfor godt kunnet påvises blodtypesubstans i en vis afstand fra pletten, men i lavere koncentration end på udgangsstedet. De fundne reaktioner i plettet og ikke-plettet stof på anoraksnoren kan derfor meget vel passe med det i sagens akter oplyste om forholdene på gerningsstedet. Med hensyn til regnens betydning for evt. bakterievækst på klæderne ved de lave temperaturer henvises til mikrobiologisk ekspertise.

Sammenfattende bedømmelse af de ovenfor nævnte forhold

Under hensyntagen til, at:

  • der ved de retsserologiske undersøgelser ikke er nævnt positive holdepunkter for bakterieforurening, selv om dette var en kendt teoretisk mulighed for fejkilde til typesubstans

  • de fundne blodtypeserologiske reaktioner ved den retsserologiske undersøgelse var kraftige og utvetydige med alle de typebestemte materialer

  • det kan antages, at de typebestemte materialer har været fysisk adskilte i fem områder

  • specielt vaginalsekretet må have været adskilt fra de øvrige materialer under meget forskellige ydre betingelser og i hvert fald i starten ved højere temperaturer

  • sporene på tøjet har været opbevaret ved lave temperaturer

anser jeg det ikke for sandsynligt, at de fundne serologiske reaktioner skyldes bakterieforurening.

Bakterieforurening med en A substansproducerende bakteriestamme er en kendt teoretisk og derfor mulig fejlkilde, som ikke med sikkerhed kan udelukkes, men der er i den konkrete sag ikke fundet tegn på/positive holdepunkter for bakterieforurening af de undersøgte materialer.

Jeg anser det derfor for overvejende sandsynligt, at de påviste reaktioner skyldes human blodtypesubstans af type A.

Under henvisning til det foran anførte, skal jeg besvare de stillede spørgsmål således:

Ad) Sp. 1

Jeg anser det ikke for sandsynligt, at påvisning af blodtypesubstans A i sekret fra Sigrids vagina, blodplet på regnjakken og på BH-koppen skyldes fejlagtige typeresultater forårsaget af forurenende bakterier.

Ad) Sp. 2

Under hensyntagen til temperaturerne på åstedet anser jeg det ikke for sandsynligt, at bakterievækst i materialerne fra de fem adskilte områder skulle have udviklet sig i en sådan grad, at de ligeværdigt skulle have forårsaget fejlagtige typeresultater i de fem materialer, specielt ikke når det tages i betragtning, at temperaturforholdene i vagina på liget formentlig i et vist tidsrum har været væsentligt gunstigere for vækst af bakterieforurening end på de øvrige steder.

Ad) Sp. 3

Der er foretaget blodtypebestemmelse d. 15-05-2002 på blodprøve fra Fritz Moen i blodbanken på Ullevål sykehus. Af svaret fremgår, at han fandtes at tilhøre blodtype AB Le (a+b-). Spytprøve fra Fritz Moen undersøgt i 1978 i forbindelse med drabet på Torunn Finstad v/ prosektor Halldis Lie (…) viser, at han må være af blodtype 0 eller ikke-udskiller. De to uafhængige undersøgelser af blod og spyt fra Fritz Moen stemmer overens og viser med stor sikkerhed, at Fritz Moen tilhører typen: ikke-udskiller. Fritz Moen udskiller således ikke blodtype A substans i sine sekreter. Den påviste blodtype A substans i sædpletterne og vaginalsekretet kan derfor ikke antages at hidrøre fra Fritz Moen.

Ad) Sp. 4

Det er af to uafhængige, professionelle undersøgere påvist sædceller i flere prøver udtaget fra offerets vaginalsekret fx i obduktionserklæringen beskrevet som «ganske vel bevarte spermier. Det sees også endel degenerert spermier uten hale». Der kan derfor ikke antages at være usikkerhed mht spørgsmålet. Der er med sikkerhed påvist sæd i offerets vaginalsekret.»

8.3.4.5.8 Respons på Henning Sørensens rapport

Den sakkyndige utredningen ble forelagt for Den rettsmedisinske kommisjon. Den 30. mai 2003 uttalte kommisjonen at den anså overlege Henning Sørensen «velkvalifisert for det oppdrag han har fått». Om den sakkyndige uttalelsen ble det sagt at kommisjonen «har ikke funnet grunnlag for bemerkninger til sakkyndigrapporten. Afdelingsleder Morling har utdypet sin vurdering av den sakkyndiges besvarelse av mandatets pkt 1». I denne uttalelsen fra Morling het det: 29

«Så vidt jeg har forstået fremsendte Høyesteretts Kjæremålsutvalg til Henning Sørensen bl.a. kopier af de serologiske undersøgelser, en række af sagens akter samt fire spørgsmål.

Jeg vurderer, at Sørensens udtalelse er rimelig og dækkende for så vidt angår de rettsserologiske spørgsmål. Fordi Sørensens udtalelse besvarer spørgsmål 1 på en måde, som måske kan være vanskelig at forstå, uddyber jeg min vurdering ganske lidt:

Sørensen summerer en række vurderinger i «Sammenfattende bedømmelse af de ovenfor nævnte forhold» ... således:

  • «... anser jeg det ikke for sandsynligt, at de fundne serologiske reaktioner skyldes bakterieforurening.»

  • «Bakterieforurening med en A substansproducerende bakteriestamme er en kendt teoretisk og derfor mulig fejlkilde, som ikke med sikkerhed kan udelukkes. Men der er i den konkrete sag ikke fundet tegn på/positive holdepunkter for bakterieforurening af de undersøgte materialer.»

  • «Jeg anser det derfor for overvejende sandsynligt, at de påviste reaktioner skyldes human blodtypesubstans af type A.»

Vurdering af Sørensens besvarelse af Høyesteretts Kjæremålsutvalgs fire spørgsmål:

Spørgsmål 1. Spørgsmålets første led er direkte besvaret. Spørgsmålets andet led «... og særlig om dette i tilfelle kan skyldes forurensende bakterier» er ikke besvaret her. Spørgsmålet er imidlertid indirekte besvaret ..., idet Sørensen skriver, at

«Bakterieforurening med en A substansproducerende bakteriestamme er en kendt teoretisk og derfor mulig fejlkilde, som ikke med sikkerhed kan udelukkes. Men der er i den konkrete sag ikke fundet tegn på/positive holdepunkter for bakterieforurening af de undersøgte materialer.»

Herudover har jeg ingen bemærkninger til den sagkyndiges vurdering.

Spørgsmål 2. Jeg har ingen bemærkninger til den sagkyndiges vurdering.

Spørgsmål 3. Jeg har ingen bemærkninger til den sagkyndiges vurdering.

Spørgsmål 4. Jeg har ingen bemærkninger til den sagkyndiges vurdering.

Så vidt jeg kan se, er der i den sagkyndiges vurdering ikke nye forhold, som ændrer vurderingen af de retsserologiske fund i sagen.»

8.3.4.6 Utvalgets avsluttende merknad

Etter denne gjennomgangen av de sakkyndige utredningene som ble foretatt i 2002-2003, påpeker granskningsutvalget at de spørsmål som ble reist under gjenopptagelsesprosessen, burde ha vært stilt og besvart i 1977, og i alle fall før det ble reist tiltale mot Fritz Moen i 1981. I oktober 1977 visste politiet at Moen var ikke-utskiller, og senere i desember 1977 fikk politiet tilbakemelding på de rettsmedisinske undersøkelsene ved The Metropolitan Police Forensic Science Laboratory (MPFSL) London, hvor det ble uttalt at Moen hadde blodtype AB ikke-utskiller. 30 Politiet i Trondheim hadde mulighet for å få blodtypebeviset atskillig bedre opplyst i 1977. Utvalget viser i den forbindelse særlig til redegjørelsen fra Henning Sørensen.

Prosektor Lies tilleggserklæring av 24. oktober 1977 ga utilstrekkelig informasjon, og hennes erklæring virket av den grunn villedende. Den personen som først og fremst burde ha forstått dette i 1977, var Halldis Lie. Det fremgår av hennes forklaring fra hovedforhandlingen i 1981 at hun forsto at henvendelsen gjaldt Fritz Moen. Hun visste således hva som var bakgrunnen for politiets henvendelse.

Etter det utvalget må anta, kom prosektor Lies tilleggsrapport etter en forespørsel fra politiet per telefon. Utvalget finner det uheldig at politiet i oktober 1977 ga den sakkyndige et mandat muntlig og per telefon . Et mandat i en så viktig sak og på et så avgjørende spørsmål burde vært avgitt skriftlig og med nøyaktig angivelse av de faktiske forutsetninger som politiet ønsket at den sakkyndige skulle foreta sin vurdering på grunnlag av. På angjeldende tidspunkt var Fritz Moen siktet for drapet på Torunn Finstad, og det var oppnevnt forsvarer. Hensett til dette burde et slikt mandat også vært forelagt Fritz Moens forsvarer.

8.3.5 Merknader til rekonstruksjonen 31. oktober 1980. Fritz Moens fysiske evner og hettesnorknuten

Fritz Moen forklarte bl.a. den 27. oktober 1980 at han knyttet et jakkeerme rundt halsen til Sigrid. Under rekonstruksjonen 31. oktober 1980 31 viste han hvordan han gjorde dette, og da ved å knytte en T-skjortearm rundt figurantens hals.

Ifølge åstedsrapporten var det imidlertid også knyttet en bysteholder rundt Sigrids hals. I tillegg var det knyttet en hettesnor rundt halsen hennes. Hettesnoren hadde den mest kompliserte knuten. Den var knyttet som en dobbeltknute med midtlinjen baktil. Den innerste knuten besto av tre tørner (kirurgisk knute), hvoretter det var lagt en enkel knute utenpå.

Som en del av objektivitetsprinsippet skal politiet foreta undersøkelser som både kan styrke og svekke politiets teorier. Tatt i betraktning at Fritz Moen bare hadde én arm som fungerte, burde det vært reist spørsmål ved om han var i stand til å knytte den mer kompliserte knuten på hettesnoren. Utvalget finner det uheldig at politiet ikke søkte å få saken opplyst på et så sentralt punkt så lenge Fritz Moen også var villig til å medvirke. Denne undersøkelsen kunne politiet ikke foreta den 31. oktober 1980, ettersom de på dette tidspunkt fortsatt ønsket å holde opplysningen om hettesnoren rundt Sigrids hals for seg selv. Men dersom Moen var villig til å samarbeide, kunne politiet ha foretatt et slikt forsøk etter at politibetjent Hjertaas den 13. november 1980 hadde foreholdt Moen at Sigrid ble funnet med hettesnoren knyttet rundt halsen. Utvalget konstaterer at en slik undersøkelse ikke ble utført.

Under hovedforhandlingen ble det reist spørsmål om Fritz Moen ville ha klart å knytte hettesnoren rundt Sigrids hals. Statsadvokat Olaf Jakhelln ville den gang føre et politivitne som skulle vise hvordan knuten kunne gjøres med en arm. Dette motsatte forsvareren seg, se nedenfor i punkt 9.10.

Fritz Moens fysiske styrke og ferdigheter hadde også vært et tema i Torunn-saken. Politiet hadde i 1978 fått Fritz Moen undersøkt av spesialist i fysikalsk medisin I.H. Kleive, som den gangen uttalte at Moen hadde klart å kompensere meget av sitt handicap ved en lam høyrearm gjennom oppøving og bruk av venstre arm. Fritz Moen var også fingernem med venstre hånd, bl.a. skal han ha knyttet skolisser og brukt sigarettruller med venstre hånd.

Utvalget utelukker ikke at politiet og påtalemyndigheten ikke anså den aktuelle knuten som et bevismessig problem da det ble tatt ut tiltale i Sigrid-saken. Som nevnt mener utvalget likevel at det var uheldig at politiet ikke den gangen sørget for å få prøvd ut om Fritz Moen kunne lage knuten med tilsvarende snor med hensyn til både tykkelse og lengde.

Under gjenopptagelsesprosessen har Tore Sandberg 32 stilt seg meget kritisk til at denne prøven ikke ble utført. Sandberg har fremholdt at det var stor forskjell på å knyte et erme av en T-skjorte rundt en persons hals med en hånd, og – med en hånd – å knyte en tynn og til dels kort snor som skulle strammes til, og hvor tampen ble svært kort. Utvalget mener som Sandberg at det kan være forskjell på disse to situasjonene, men utvalget deler ikke fullt ut Tore Sandbergs mistro til at Fritz Moen også kunne klart å knyte hettesnoren. Det samme gjelder for den bysteholderen som var knyttet rundt Sigrids hals.

Utvalget bemerker at Fritz Moen under rekonstruksjonen den 31. oktober 1980 ba om å få «klær/jakke» til å knyte rundt Sigrids hals. I henhold til rapporten om rekonstruksjonen fikk han overlevert en T-skjorte som hadde tilnærmet samme størrelse (bl.a. armlengde) som blusen som var knyttet rundt Sigrid. Tore Sandberg har påpekt som uheldig, at politiet under rekonstruksjonen overleverte ham en T-skjorte hensett til at han ba om en jakke. Utvalget kan ikke se at det er grunnlag for å kritisere politiet på dette punkt. Formålet med rekonstruksjonen var å få utprøvd om Fritz Moen kunne knytte en knute med et bluseerme da det var ermet på Sigrids bluse som var knyttet rundt hennes hals. Politiet kunne imidlertid ikke gi ham en bluse ettersom det kunne lære ham om åstedsfunnet. Å bruke en langermet T-skjorte var da hensiktsmessig.

8.3.6 Avskrift av Sigrids dagbok rubrisert som 0-dokument

Blant de dokumentene utvalget har hatt til rådighet, er det flere som først ble dokumentført i saken i oktober 2006. Et av dokumentene er betegnet «Avskrift av Sigrids dagbok». Dokumentet inneholder 5 ½ sider avskrift (skrevet på skrivemaskin) av Sigrid Heggheims dagbok for perioden 26. august til 3. september 1976. Etter det som er opplyst for utvalget, var dagboken rubrisert som 0-dokument da straffesaken mot Fritz Moen ble etterforsket og iretteført. Dette innebar at dokumentet ikke ble fremlagt for forsvareren.

Avskriften av dagboken for denne perioden viser følgende:

  1. Lørdag 28. august ca. kl. 8 og på veg nordover i bil, skrev hun for dagene 26. og 27. august. Her opplyste hun bl.a. at disse dagene for det meste hadde gått med til pakking.

  2. Søndag 29. august for dagene lørdag 28. og søndag 29. august, skrev hun bl.a. om bilturen til Trondheim og om installeringen på hybelen i Trondheim. Hun mente hybelen lå avsides, og ønsket å bytte hybel. I tillegg opplyste hun at hun ønsket å undersøke mulighetene for overflytting til skoleplass i Oslo.

  3. Mandag 30. august skrev hun bl.a. at hun oppsøkte skolebygget, og at hun leste «hybel til leie»-spalter både i Oslo og i Trondheim.

  4. Tirsdag 31. august skrev hun at hun hadde fått vite at sjansene for overflytting var små, og at hun denne dagen hadde pratet med bekjente.

  5. Onsdag 1. september skrev hun ganske omfattende om mange bekjente som hun hadde truffet. Hun skrev videre at hun hadde vært på fest og deretter på Samfundet.

  6. Torsdag 2. september skrev hun at hennes andre dag på skolen var forbi, at hun hadde fått studielån, hadde lite matlyst mv.

  7. Fredag 3. september skrev hun at hun hadde vasket hybelen og gått i byen med en bekjent, vasket klær, bestemt seg for å være seg selv og å melde seg inn i ungdomslag mv.

Det kunne ikke være tvilsomt at Sigrid Heggheims vaner med hensyn til å skrive dagbok, hadde bevisverdi i forhold til spørsmålet om når Sigrid ble drept. Hun skrev riktignok dagbok noen ganger for to dager under ett. Men som det fremgår ovenfor, skrev Sigrid dagbok hver dag etter at hun først hadde installert seg på hybelen i Trondheim. Dette kunne tale for at hun også ville ha skrevet dagbok for lørdag 4. september, dersom hun faktisk hadde oppholdt seg på sin hybel søndag 5. september. De siste nedtegnelser i dagboken var imidlertid fra 3. september. Dagboken fremsto slik sett som et ikke uvesentlig bevis for det syn at Sigrid Heggheim ble drept natt til 5. september 1976.

Utvalget antar at dokumentet ble arkivert som 0-dokument i 1976 fordi politiet regnet med at Sigrid var drept natt til søndag 5. september. På det tidspunkt kunne ikke politiet se at dokumentet hadde betydning som bevis. Utvalget finner det imidlertid kritikkverdig at dette beviset ikke ble tilbakeført og inntatt i saksdokumentene da politiet endret mening med hensyn til mulig drapstidspunkt. Det var uheldig at dokumentet ble unndratt statsadvokatens og forsvarerens kunnskap da straffesaken ble iretteført.

Utvalget opplyser for øvrig at Trondheim politidistrikt under gjenopptagelsesprosessen argumenterte med at dagboken i 1981 var kjent både for aktor og forsvarer. Det ble i den forbindelse vist til at dagboken var omtalt i vitneavhør av TV og LM henholdsvis den 11. og 15. september 1976. 33 Utvalget deler ikke Trondheim politidistrikts antagelse om at dagboken var kjent for aktor og forsvarer i 1981. Utvalget antar tvert om at dette ikke var tilfellet. Tidligere statsadvokat Olaf Jakhelln har overfor utvalget i april 2007 uttalt at han mener han først ble kjent med dagbokbeviset ved å lese domstolenes avgjørelser av 2002 og 2003 vedrørende gjenopptagelse.

8.3.7 Var «vinkelmerke»-rekonstruksjonen 27. november 1980 misvisende?

Under gjenopptagelsesprosessen har Tore Sandberg stilt seg kritisk til det beviset som politiet skaffet til veie ved rekonstruksjonen 27. november 1980 ved betongfremspringet på bygningen til Trondhjems Elektromotor AS. 34 Under rekonstruksjonen var politibetjent Sten Hjertaas figurant. Rekonstruksjonen gikk ut på å dunke hans hakeparti mot vinkeljernet på betongfremspringet, slik at det ble avsatt et vinkelformet merke som tilsvarte det merket som ble funnet på Sigrid.

Sandberg argumenterer med at dette bare er tilsynelatende. Han viser til obduksjonsrapporten hvor vinkelmerket på Sigrid er målt til 1 ½ x 2 cm, mens han argumenterer med at det aktuelle vinkeljernet hadde vinkelben på 6 cm:

«Et slikt merke ville strekke seg til over munnen og langt opp mot nesen på figuranten... Vi ser at merket langs kjeven er mer enn dobbelt så langt som det vertikale vinkelbenet. Merket som fremkom ved denne tenkte handling, tilsvarer altså ikke merkene i Sigrids hud.»

Utvalget er ikke enig i Tore Sandbergs kritikk av dette beviset. Hvis en skal bygge på Sandbergs teori, må det bety at Sigrids hode/hake ble ført rett ovenfra og ned på jernet, slik at hudflaten traff horisontalt på jernets øvre kant. I tillegg måtte hudflaten som traff, faktisk være plan i et område av minst seks cm. Dette fremstår etter utvalgets vurdering som lite sannsynlig. Sigrid lå nede på bakken, og gjerningsmannen har eventuelt løftet hennes overkropp opp slik at han har kunnet dunke henne mot fremspringet, men ikke høyere enn nødvendig . I denne situasjonen vil det bare avtegne seg et merke fra de deler av vinkeljernet som hadde direkte kontakt med huden, og merkets styrke vil kunne variere med hvilken kraft som ble brukt. Utvalget henviser her særlig til merket på Sigrids hals, der det venstre vinkelben (sett forfra) synes sterkere enn det høyre. I tillegg synes merket å avta, dvs. at det ikke har samme styrke «hele veien».

Utvalget viser for øvrig til at begge patologene, både Olav A. Haugen og Arne Ødegaard, var til stede under rekonstruksjonen. Disse konkluderte den gang med at merket på Sigrid var forenlig med at hennes hode kunne ha vært dunket mot betongfremspringet. Olav A. Haugen har i samtale med utvalget bekreftet det samme.

8.3.8 Betydningen av at åstedsrapporten beskriver et annet hendelsesforløp enn Fritz Moen

Under gjenopptagelsesprosessen har Tore Sandberg vektlagt at åstedsrapporten beskriver et annet hendelsesløp enn det Fritz Moen har forklart, 35 med hensyn til hvor de enkelte klesplagg, herunder den ene skoen og bukse/truse, ble funnet, og at det ble påvist blod på en sten. Sandberg mener at åstedsfunnene taler for at Sigrid flyktet med drapsmannen etter seg. Teorien er at hun først mistet den ene skoen, og at bukse/truse ble dradd av henne, før hun klarte å flykte et stykke videre, hvor hun igjen ble innhentet. Dette er i samsvar med det hendelsesforløp åstedsgranskerne tenkte seg.

Moen forklarte at han trakk Sigrid ut på jordet. Etter utvalgets syn var åstedsfunnene isolert sett forenlige med Moens forklaring. Når det spesielt gjelder blodet på den angitte stenen, kan det imidlertid tenkes, slik politibetjent Kjell Reitan var inne på under åstedsbefaring med utvalget, at det skrev seg fra en hund med løpetid. 36 Det er opplyst at mange luftet hunden sin i det aktuelle området.

8.3.9 Åstedsrapporten beskriver ikke «slepespor» på Sigrids bukse/sko

Fritz Moens endelige forklaring gikk ut på at han dro Sigrid 30-40 meter fra bygningen og ut på jordet. Sigrid ble funnet 50 meter fra bygningen. Jordet må på dette tidspunktet ha vært bløtt og fuktig. Åstedsrapporten opplyste ikke om spor av dette på Sigrids klær og sko.

Politiet hadde plikt til også å fremheve de omstendigheter som talte for at Fritz Moen ikke var gjerningsmannen. Mangelen på slepespor sees ikke nevnt på etterforskningsstadiet i 1980-1981 og heller ikke under hovedforhandlingen i desember 1981. Derimot har utvalget merket seg at forholdet er påpekt under gjenopptagelsesprosessen. 37 Selv om åstedsrapporten kunne sees som en indikasjon på at Sigrid ikke var blitt slept, noe som ville stå i motstrid til Moens forklaring, var dette imidlertid ikke noe tungtveiende bevismoment.

8.4 Vurdering av beslutningen om å reise tiltale i Sigrid-saken

8.4.1 Problemstillinger

Utvalget vil nedenfor under punktene 8.4.3 til 8.4.7 drøfte og ta stilling til om vedtaket om å ta ut tiltale var i samsvar med beviskravet «in dubio pro reo». Denne vurderingen vil utvalget basere på det bevisbildet som avtegnet seg gjennom saksdokumentene som forelå på det tidspunktet som tiltalen ble besluttet. Under punktene 8.4.8 til 8.4.10 vil utvalget deretter også ta stilling til om vedtaket var forsvarlig.

8.4.2 Beslutningsgrunnlaget som ble oversendt fra politiet til statsadvokaten

Trondheim politikammer oversendte den 30. mars 1981 saksdokumentene til statsadvokaten i Trondheim med forslag om at Fritz Moen skulle settes under tiltale for drap og voldtekt. Samtidig vedla politiet originaldokumentene i Torunn-saken.

Blant saksdokumentene viser utvalget spesielt til politiets oversiktsrapport datert 12. mars 1981. 38 Denne rapporten skulle bl.a. tjene som hjelp for statsadvokat/riksadvokat til å få oversikt over saken.

Rapporten var imidlertid mangelfull i den forstand at mange bevis som talte mot politiets teori, ikke ble nevnt. Dette gjaldt f.eks. alle vitneobservasjonene om kvinneskrik natt til 5. september 1976. Rapporten nevnte heller ikke prosektor Lies sakkyndige erklæringer og spørsmålet om Fritz Moen kunne ha vært sædavgiver. De sistnevnte rapporter var imidlertid lett tilgjengelige som dokument IV i saksdokumentene.

På grunn av saksdokumentenes omfang ville det imidlertid være tidkrevende for påtalemyndigheten å få full oversikt over de bevis som talte for at Sigrid ble drept natt til søndag 5. september 1976. Utvalget understreker at dersom politiets rapport skulle tjene som grunnlag for beslutningen om tiltale, var det åpenbart at rapporten skulle ha omtalt også de bevis som talte mot politiets teori.

8.4.3 Oversikt over bevissituasjonen

Da tiltale ble tatt ut i 1981, synes bevissituasjonen for påtalemyndigheten å ha vært slik:

Bevis for at Fritz Moen hadde drept Sigrid:

(a) Fritz Moens tilståelse inneholdt opplysninger som bare drapsmannen kunne kjenne til.

(b) Det forelå likhetstrekk med drapet på Torunn, som Moen var funnet skyldig i.

(c) Fritz Moen var observert nær åstedet høsten 1976. JT og ET tidfestet dette til søndag 5. og onsdag 8. september 1976.

(d) Personer i Døvemiljøet hadde sett Fritz Moen med skitne, blodflekkete klær og kloremerker i ansiktet dagene etter søndag 5. september 1976, og Moen hadde fremsatt enkelte kryptiske utsagn vedrørende drapet på Sigrid.

(e) Moen hadde en avvikende personlighet, herunder psykopatiske karaktertrekk og ukritisk seksuell opptreden med blotting/antastelser av kvinner, jf. tidligere domfellelser (herunder Torunn-saken) og de rettspsykiatriske erklæringer.

Bevis som talte mot at Fritz Moen var gjerningsmannen:

(a) Det forelå sterke indisier som talte for at Sigrid ble drept natt til 5. september 1976. Da hadde Moen alibi.

  • Ingen hadde observert livstegn fra Sigrid etter at hun forlot AE natt til søndag 5. september ca. kl. 02.10.

  • Sigrid ble funnet med de samme klærne som hun hadde på seg lørdag kveld.

  • Vitner hadde hørt kvinneskrik fra området ved åstedet natt til søndag 5. september ca. kl. 02.30-02.40.

  • LOR hadde observert en oransje regnfrakk ved funnstedet ca. kl. 06.00 om morgenen den 5. september. Dette vitneprov var imidlertid betydelig svekket gjennom en senere forklaring den 24. februar 1978, hvor hun var usikker på sin observasjon.

(b) Verken tekniske eller biologiske spor på åstedet kunne knytte Fritz Moen til drapet på Sigrid Heggheim. Tvert om tilsa biologisk materiale at sædavgiver var en person med blodtype A utskiller, mens Fritz Moen hadde blodtype AB ikke-utskiller. Åstedsfunnene og obduksjonsrapporten talte videre for at Sigrid var voldtatt på åstedet mens hun var i live, noe som innebar at drapsmannen måtte antas å være identisk med sædavgiveren og således hadde blodtype A utskiller. Rettsmedisineren var likevel ikke absolutt sikker på dette. I tilleggsuttalelsen fra Halldis Lie 24. oktober 1977 ble det uttalt at dette var mest sannsynlig, men at det også kunne være en viss mulighet for bakteriell forurensning/nedbrytning som tilsa at sædavgivers blodtype ikke var kjent.

8.4.4 Fritz Moens tilståelse var det sentrale beviset for straffeskyld

Det sentrale beviset mot Fritz Moen var hans egen tilståelse. Etter flere politiavhør i perioden 22. til 29. oktober 1980 forklarte Fritz Moen i avhøret 29. oktober i korte trekk:

Om kvelden søndag 5. september 1976, ved bygningen til Trondhjems Elektromotor AS, hadde han slått Sigrid Heggheim flere ganger i hodet med en flaske, slik at hun falt over ende på bakken. Han hadde deretter dunket hodet hennes mot bygningens murvegg. Han hadde dradd henne 30-40 meter ut på jordet og der tatt av henne klærne, stappet et jakkeerme inn i munnen hennes og knyttet det andre jakkeermet rundt halsen hennes og strammet til. Videre hadde han trykket hånden sin mot hennes munn. Han hadde holdt hånden slik lenge, helt til hun lå helt stille. Deretter hadde han forsøkt å ha samleie med henne, men ikke fått dette til.

Denne forklaringen var i store trekk forenlig med de tekniske funn fra åstedet og obduksjonen, bortsett fra at obduksjonen viste at det hadde skjedd en fullbyrdet voldtekt.

Fritz Moens endelige forklaring inneholdt flere detaljopplysninger som ifølge påtalemyndigheten ikke var fremkommet i media, og som politiet mente bare drapsmannen kunne kjenne til.

Nedenfor i punkt 8.4.6 gir utvalget en nærmere analyse av troverdigheten av Fritz Moens tilståelse. Utvalget vil også analysere momenter som påtalemyndigheten særlig vektla.

8.4.5 En vurdering av de øvrige bevis

8.4.5.1 Blodtypebeviset

Da statsadvokat Olaf Jakhelln skrev sin innstilling til riksadvokaten, oppfattet han forbrytelsen dit hen at Fritz Moen var skyldig i drap og fullbyrdet voldtekt, og at Moen var sædavgiveren. Oppfatningen var i samsvar med åstedsfunnene og skadene på Sigrids genitalia.

Riksadvokaten ga imidlertid pålegg om at tiltalen mot Fritz Moen skulle begrenses til forsøk på voldtekt. Etter det utvalget har fått opplyst, ble dette gjort for å holde alle muligheter åpne. Det man tenkte på var den mulighet at sædavgiveren kunne være en annen person enn Fritz Moen, men at Moen likevel var drapsmannen. Tenkelige forklaringer på dette kunne være at:

(a) Sigrid hadde hatt samleie med en person tidligere søndag kveld, eller at

(b) Sigrid ble utsatt for et seksuelt overgrep etter sin død på åstedet.

Men Riksadvokatens pålegg om å begrense tiltalen til forsøk på voldtekt kan også sees i lys av uskyldspresumsjonen og prinsippet om å velge det alternativ som var gunstigst for tiltalte. Begrunnelsen kan ha vært at påtalemyndigheten ikke ønsket å ta stilling til om bakteriologisk forurensning/nedbryting forelå, slik at Moen likevel kunne være sædavgiver. Forsøk på voldtekt samsvarte dessuten med hans tilståelse.

I forhold til forklaringen om at Sigrid kunne ha hatt samleie med en annen person tidligere på kvelden, bemerker utvalget at påtalemyndigheten ikke foretok seg noe for å etterforske en slik mulighet. Utvalgets nevner også at det ikke fremkommer noe i dokumentene som gir opplysning om at politiet eller påtalemyndigheten etterforsket den mulighet at sæden/blodet ble tilført Sigrid etter hennes død. Utvalget er kritisk til at mulighetene for disse alternative hendelsesforløp ikke ble etterforsket, dersom påtalemyndigheten virkelig mente at dette kunne være reelle forklaringer på den sæd som ble funnet i Sigrids vagina.

Da tiltale ble tatt ut, var imidlertid statsadvokatens standpunkt at Fritz Moen voldtok og drepte Sigrid, og at han var avgiver av den sæd som ble funnet i Sigrids vagina. Dette til tross for at tiltalen var begrenset til forsøk på voldtekt. Det var mao. ut fra statsadvokatens teori identitet mellom sædavgiver og drapsmann.

Utvalget understreker dette fordi nettopp dette temaet kom til å stå sentralt under hovedforhandlingen. Etter bevisførselen om sæd/blodflekkene under hovedforhandlingen og avhørene av de sakkyndige Lie og Halvorsen tok rettssaken en ny vending i forbindelse med lagmannens rettsbelæring. Lagmannen uttalte at lagretten burde legge til grunn at den sæd som ble funnet i Sigrids vagina, ikke stammet fra Fritz Moen. I sin rettsbelæring nevnte lagmannen samtidig den mulighet at Sigrid kunne ha hatt samleie forut for hendelsen, og at sædavgiver kunne være en annen person enn drapsmannen. Spørsmålet om blodtypebeviset kom til å stå sentralt også under gjenopptagelsesprosessen.

Når det gjaldt prosektor Lies undersøkelse, ble denne av statsadvokat Olaf Jakhelln tolket slik at voldtektsmannen meget vel kunne være Fritz Moen. I sin redegjørelse til lagmannen siterte statsadvokat Olaf Jakhelln fra hennes erklæring av 24. oktober 1977 slik:

«Når det i denne saken er påvist substans av blodtype A i vaginalsekretet, uttaler prosektor Lie at «det er derfor mest sannsynlig at den påviste sæd stammer fra en person av blodtype A-utskiller, men det kan ikke utelukkes at den påviste substans skyldes bakterier og at gjerningsmannens blodtype derfor er ukjent.»

Olaf Jakhelln knyttet følgende merknad til dette utsagn:

«Så vidt forstås må dette bety at blodtypeundersøkelseskonklusjonen ikke bidrar til sakens opplysning» (uthevet her). 39

Utsagnet kan tyde på at statsadvokaten vektla blodtypebeviset mindre enn prosektor Lies erklæring ga grunnlag for. Ifølge Halldis Lie var det i alle fall mest sannsynlig at sædavgiver hadde blodtype A utskiller.

I ettertid kan vi konstatere at blodtypebeviset ble feilvurdert da tiltale ble tatt ut. Som påpekt foran under punkt 8.3.4, mener utvalget at alle sider ved blodtypebeviset ikke ble tilstrekkelig utredet i 1977. Men basert alene på tilleggserklæringen av 24. oktober 1977 fra prosektor Lie, mener utvalget at det ikke er grunn til å rette kritikk mot beslutningstager innen påtalemyndigheten sin tolkning av den rettsmedisinske undersøkelsen. Det var ikke utelukket at sædavgivers blodtype var ubestemt, og slik Lie uttrykte seg, kunne da også Moen med blodtype AB ikke-utskiller tenkes å ha vært sædavgiver.

8.4.5.2 Bevisene om drapstidspunktet

Mange vitner fortalte om angstskrik natt til søndag 5. september 1976 nettopp fra området ved Texaco-stasjonen. Disse avhørene ble tatt meget kort tid etter at politiet fant liket av Sigrid, og bevisene måtte derfor tillegges stor vekt. Det er da også åpenbart at politiet høsten 1976 la stor vekt på disse forklaringene.

Det forelå ingen dokumentasjon for tilsvarende observasjoner sent søndag kveld. Dette kunne forklares med at politiet under sin rundspørring i september 1976 hadde hatt et for snevert fokus. Et poeng var det også at flere personer beveger seg ute natt til søndag enn natt til mandag, noe som tilsa at man hørte mest skrik og skrål natt til søndag.

Ingen av de aktuelle vitnene hadde meldt fra til politiet straks etter at de hørte skrikene. Vitnene uttalte seg først etter at de var blitt klar over hva som faktisk hadde skjedd på jordet på Nidarvoll, og politiet mente at enkelte av den grunn kunne ha blitt påvirket til å tolke egne opplevelser feil.

Kvinneskrikene som forskjellige beboere hadde hørt natt til søndag 5. september, ga også et noe uklart bilde. Det fantes beboere langs hele strekningen fra Lerkendal til Nidarvoll som hadde hørt kvinneskrik, men etter utvalgets syn er det tvilsomt om alle hørte Sigrids skrik. Sted og tid for observasjonene tilsa neppe det.

Vitnet OMH som bodde i Klæbuveien 209, ca. 200 meter nær åstedet, kunne meget vel ha hørt Sigrid. Det samme gjelder vitnet AL som bodde i Baglerveien 5, ca. 500 meter fra åstedet. De to vitnene tidfestet imidlertid observasjonene noe forskjellig. Men dersom Sigrid ble slått og voldtatt og deretter drept, kan skrikene ha kommet over et visst tidsrom. I tillegg kommer usikkerhet med hensyn til helt nøyaktig tidfesting fra vitners side.

OMH forklarte i avhør 17. september 1976 at hun natt til søndag 5. september våknet av at hun hørte et skrik fra en kvinne, og hun beskrev skriket som et langt «hjelp». Hun tidfestet skriket til kl. 02.15 og forklarte at hun da hadde sett på klokken.

AL forklarte at hun natt til 5. september plutselig ble vekket av et kvinneskrik. Utvalget gjengir følgende fra avhørsrapporten som er datert 27. september 1976: 40

«Kort etter [første skrik], vitnet kan ikke si hvor lenge, kanskje 5 min., hørte hun et nytt skrik og det kom i fra samme retning som det første. Vitnet sto opp og kikket ut gjennom vinduet som hadde stått åpent. Hun kikket i retning mot der skrikene hadde kommet fra, dvs. «Sporveishusene» som ligger i Birkebeinervn. ut mot Omkjøringsvn. Når man står i vinduet slik vitnet gjorde, og ser mot de nevnte «Sporveishusene», ser man bygningen hvor Texaco bensinstasjon ligger, mellom «Sporveishusene».

Mens vitnet stod i vinduet og kikket for å finne ut om skrikene kom fra noen av husene i nabolaget eller om de kom utenfra, hørte hun pånytt en kvinnestemme. Vitnet var ikke i tvil om at det var den samme stemmen som hadde skreket to ganger like før. Denne gangen var det ikke et skrik og for vitnet virket dette grufullt og det minnet henne om en person som dro sitt siste sukk. Lyden/stemmen tydet på at vedkommende hadde det veldig vondt og stemmen døde sakte bort. Etterpå var det stille en lang stund, uten at vitnet kan si noe om antall minutter. Hun ble stående i vinduet for hun skjønte at det foregikk et eller annet, og hun ville prøve å finne ut hva det var.

Plutselig hørte hun en bil som startet opp på den andre siden av Omkjøringsveien. Bilen måtte akselerere voldsomt for hun hørte nærmest at hjulene spant. Vitnet husker at hun kikket på sin klokke en eller annen gang etter at hun hadde stått opp. Klokka var da 0240. Mest sannsynlig er det at hun kikket på klokka etter at bilen hadde forsvunnet nordover Klæbuvn. og etter at det var blitt stille.»

Etter utvalgets syn var det – hensett til avstanden også mulig for vitnene GuR og PR og HA å høre Sigrids skrik fra åstedet. Disse vitnene bodde i Sunnlandsvegen, henholdsvis 43A og 43, som ligger ca. 600 meter fra Texacostasjonen. Denne tomannsboligen ligger på et høydedrag. I 1976 var det atskillig mindre bebyggelse mellom huset og jordet på Nidarvoll, og lyden ville kunne gå i rett linje opp til beboerne. Natten til 5. september var det omtrent vindstille (0,5 knop).

Også observasjonene fra disse vitnene måtte derfor tillegges betydelig vekt. Utvalget mener imidlertid at observasjonene fra vitner nord for Sunnlandsvegen, måtte tillegges atskillig mindre vekt. Avstanden til jordstykket var lenger, og i tillegg tilsa terrenget – høydedraget ved Sunnlandsvegen at lyden bar atskillig kortere enn om terrenget var flatt.

En av politiets teorier høsten 1976 var at Sigrid Heggheim hadde haiket eller blitt dradd inn i en bil etter at hun skilte lag med AE. Det fremgår av presseklipp fra høsten 1976 at politiet søkte etter biler som var blitt observert i området rundt det antatte drapstidspunkt. Teorien var at bilen hadde kjørt frem til bygningen til Trondhjems Elektromotor AS, og at Sigrid hadde flyktet ut på jordet. Vitnet SB 41 forklarte at han ca. kl. 02.00-02.30 kom kjørende sydover Klæbuveien i drosje forbi Texaco-stasjonen. På sydsiden av bygningen så en «frasegslengt» bil – som kunne ha vært en rød Volvo Amazon – med parkeringslysene på, åpne dører og nedrullede vinduer. Flere andre vitner forklarte at de hadde sett en rød Volvo Amazon i området på den aktuelle tiden. Politiet ba gjennom avisene om at føreren av bilen måtte melde seg. Dette skjedde ikke. For utvalget fremstår ikke politiets teori om at drapsmannen hadde bil, som usannsynlig.

Etter utvalgets syn måtte i alle fall opplysningene om kvinneskrik fra åstedet natt til 5. september 1976 ca. kl. 02.30 tillegges stor vekt ved tidsfesting av drapet. Vitnene var alle blitt avhørt de første ukene etter at Sigrid ble funnet, og flere av vitnenes forklaringer var forenlige med skrik fra åstedet ca. kl. 02.30. At mange av vitnene tidfestet sine observasjoner med 10 og 20 minutters avvik, endrer ikke dette. 42 Åstedsrapporten og åstedsfunnene tilsa også at det var meget sannsynlig at Sigrid hadde skreket i den situasjonen hun opplevde.

I tillegg til at flere vitner hadde hørt kvinneskrik/angstskrik, forelå det også andre indisier som talte for at Sigrid ble drept natt til 5. september 1976. Ingen hadde sett livstegn til Sigrid etter at hun forlot AE natt til søndag 5. september ca. kl. 02.10. Ut fra omstendighetene mener utvalget likevel at det var forsvarlig av påtalemyndigheten å anta at Sigrid kunne ha vært på sin hybel natt til søndag og hele søndagen, uten at noen av de andre beboerne hadde observert henne.

Sigrid ble funnet død med de samme klærne som hun hadde på seg lørdag kveld. Dette talte for at hun ikke hadde vært hjemme siden hun forlot Studentersamfundet. Dette forhold var imidlertid ikke noe sterkt bevismoment.

LOR hadde observert en oransje regnfrakk ved funnstedet ca. kl. 06.00 om morgenen den 5. september. Dette vitneprovet var imidlertid betydelig svekket gjennom den senere forklaringen 24. februar 1978, hvor hun var meget usikker på sine observasjoner. Dette medførte igjen at på det tidspunkt tiltalen ble tatt ut, måtte påtalemyndigheten kunne se bort fra dette beviset. Utvalget mener at det andre avhøret av LOR ble gjennomført på en kritikkverdig måte, men dette var neppe kjent for beslutningstager innen påtalemyndigheten (statsadvokat/riksadvokat) da det ble tatt ut tiltale.

Under gjenopptagelsesprosessen ble det fra Fritz Moens side påpekt at Sigrid ikke hadde ført dagbok søndag 5. september om sine opplevelser dagen før. Dette ble hevdet å være et indisiebevis for at hun var død. Tore Sandberg viste i sin bevisanalyse at Sigrid skrev dagbok både 2. og 3. september, men at det ikke var skrevet dagbok for 4. september, og at dette virket unaturlig dersom Sigrid hadde vært på sin hybel søndag 5. september. 43 Utvalget er ikke uenig i dette resonnementet, men tilføyer at det likevel er et bevismoment av begrenset vekt. Dagboken inneholdt eksempler på at Sigrid slo flere dager sammen da hun skrev, slik det også ble påvist fra påtalemyndighetens side for Hålogaland lagmannsrett under gjenopptagelsessaken.

Til støtte for at Sigrid kunne ha gått hjem natt til søndag og reist til byen igjen søndag kveld, viste politiet til vitnet TeS. Han fortalte at Sigrid hadde raggsokker på vorspielet lørdag 4. september, mens hun ble funnet drept med bomullsokker. Dette talte for at hun hadde vært hjemme og skiftet klær etter at hun forlot Studentersamfundet. Dette bevismomentet fremtrer for utvalget som marginalt. Sigrid Heggheim kunne eventuelt ha lånt et par raggsokker under vorspielet, 44 eller vitnet TeS kunne ha husket feil. Dessuten var det flere vitner som mente at Sigrid hadde joggesko lørdag kveld.

I tillegg støttet politiet seg til obduksjonsrapporten. Denne viste at Sigrid hadde matrester i magen som var ufordøyet, noe som viste at Sigrid hadde spist de siste 3-4 timene før hun ble drept. Ingen av vitnene som forklarte seg om Sigrids bevegelser i Studentersamfundet, nevnte at hun hadde spist noe. Til dette bemerker utvalget at i henhold til obduksjonsrapporten dreier det seg om 50 ml ufordøyde matrester. Dette er meget lite og tilsvarer en sjokolade eller noen chips. Sigrid kunne godt ha spist slik mat på Studentersamfundet uten at etterforskningen hadde avdekket dette.

Politiet la videre vekt på forklaringen fra vitnet HL, som mandag 6. september fra sitt kjøkkenvindu observerte Sigrids regnfrakk ute på jordet. HL kunne imidlertid ikke utelukke at regnfrakken også lå der søndagen. Rutinene for frokost var annerledes om søndagen. Etter utvalgets syn hadde HL’s vitneutsagn liten vekt som bevis for at Sigrid først ble drept søndag kveld.

Dette vitneutsagn ble imidlertid tillagt større bevisverdi av statsadvokaten enn det var grunnlag for. Utvalget viser til statsadvokatens redegjørelse til Frostating lagmannsrett av 9. november 1981 på side 8, hvor det ble uttalt om HL: «Han mener gjenstanden ikke var der søndag.» Utvalget har gjennomgått ekteparets politiforklaringer og kan ikke se at det var støtte for en slik påstand. Utvalget opplyser at HL forklarte seg som vitne fredag 4. desember 1981 for Frostating lagmannsrett. Ifølge VG og Arbeider-Avisa 5. desember 1981 forklarte han i retten at «flekken» også kunne ha vært der om søndagen, og han kunne ikke ta stilling til hvilken av de to alternativene som var mest sannsynlig. 45

Politiet viste i tillegg til at vitnet OdM luftet hunden sin både søndag og mandag, men at det først var mandag at hunden oppførte seg uvanlig. Også dette bevismomentet måtte for påtalemyndigheten fremstå som marginalt.

Sammenfatningsvis bemerker utvalget at de bevismomenter som kunne tale for at Sigrid Heggheim ble drept natt til mandag 6. september, var meget svake sammenholdt med de bevismomenter som talte for at hun ble drept natt til søndag. Utvalget legger til grunn at når politiet endret syn med hensyn til drapstidspunktet, skyldtes dette i det alt vesentlige mistanken mot Fritz Moen og det forhold at han hadde alibi natt til 5. september. Utvalget finner støtte for denne oppfatningen gjennom den etterforskningen som fant sted høsten 1977 og våren 1978, og i de vitneprov som fremkom senere under hovedforhandlingen i Frostating lagmannsrett, spesielt mandag 7. desember 1981. 46

Utvalget mener videre at politiet våren 1978, da tiltale ble tatt ut i Torunn-saken, anså Fritz Moens alibi natt til søndag 5. september og bevisene for at Sigrid faktisk ble drept denne natten, som de største bevismessige hindre for at det også kunne tas ut tiltale mot Fritz Moen for drapet på Sigrid Heggheim. Da Moen tilsto drapet på Sigrid høsten 1980, endret dette bevisbildet betydelig. Men fortsatt måtte spesielt noen av vitnene som hadde opplevd kvinneskrik fra åstedet natten til 5. september, anses problematiske ved avgjørelsen av om tiltale skulle uttas.

Utvalget finner også grunn til å knytte en bemerkning til på hvilket tidspunkt politiet endret syn på drapstidspunktet. Etter utvalgets syn skjedde dette antagelig allerede høsten 1977, og i alle fall per februar 1978, da det ble tatt ny forklaring av LOR. Utvalget viser for øvrig til Eirik Stedje, som under det som er betegnet «samtale» 13. april 1978, foreholdt Fritz Moen at man trodde drapet på Sigrid skjedde enten 4. eller 5. september 1976. Dette samsvarer ikke godt med den redegjørelse som senere ble gitt av politiavdelingsjef Klegseth 12. mars 1981 om dette punkt. Klegseth skrev: 47

«Etterforskningen i «Sigrid-saken» ble intensivert en tid etter at «Torunn-saken» var pådømt i Frostating lagmannsrett 29.5.1978. Dokumentene ble gjennomgått på nytt, og man ble da klar over at det ikke var sikre holdepunkter for tidspunktet når drapet var begått. Det sikreste syntes å være innenfor tidsrommet fra hun skilte lag med vitnet AE, dok. V/30 den 5.9.1976 kl. 0215 ved Lerkendal og frem til første observasjon på åstedet av vitnet HL, dok. V/132 mandag 6.9.1976 kl. 0900.»

Etter utvalgets syn er denne beskrivelsen misvisende. For det første skjedde det ingen etterforskning i Sigrid-saken fra Torunn-saken ble pådømt, og fram til oktober 1980. For det andre hadde politiet i Trondheim lenge før pådømmelsen av drapet på Torunn i mai 1978 hatt det syn at Sigrid kunne ha blitt drept et døgn senere enn først antatt, og da slik at Fritz Moen var gjerningsmannen.

8.4.5.3 Politiavhørene av Fritz Moens bekjente i Døveforeningen/hybelhuset

Avhørene av Fritz Moens bekjente i døvemiljøet omhandlet Moens opptreden, utseende og bekledning i september 1976. Disse avhørene styrket mistanken mot Fritz Moen som drapsmann. Særlig gjaldt dette de vitner som observerte Fritz Moen de nærmeste dagene etter 5. september 1976. Dette gjaldt OIF, som fortalte at Fritz Moen den 8. september hadde kloremerker i ansiktet. Det gjaldt også GH, som fortalte at Moens klær den 10. september var fulle av mold, og at jakken var blodete på venstre arm, samt at det var blod nedover venstre bukselår.

En svakhet ved disse vitneprovene var imidlertid at det var gått over ett år fra vitnenes observasjoner i september 1976 og frem til avhørene ble tatt høsten 1977.

Politiet hadde også undersøkt om Fritz Moen hadde oppholdt seg på sin daværende bopel, Frelsesarmeens herberge, Hvedingsveita, om kvelden søndag 5. september 1976. I henhold til bestyreren var det ikke registrert at han kom hjem denne kvelden. Dette talte for at Fritz Moen hadde vært ute sent, gjerne utover natten. Fraværsprotokollen var imidlertid ikke til å stole på. Det var f.eks. ikke registrert at Moen var fraværende natt til 5. september 1976, da han var i Selbu.

8.4.5.4 Betydningen av likhetstrekkene mellom drapene på Torunn og Sigrid

Da tiltale ble tatt ut i 1981, var Fritz Moen dømt for drapet på Torunn Finstad. Påtalemyndigheten måtte i 1981 legge til grunn at Fritz Moen faktisk hadde begått dette drapet. På grunn av de store likhetstrekkene mellom drapene talte meget for at den som hadde drept Torunn Finstad, også måtte ha drept Sigrid Heggheim:

  • Begge var unge studenter – ca. 20 år.

  • Begge kom fra dans i Studentersamfundet.

  • Begge åstedene ligger sør-øst for Studentersamfundet og i gangavstand fra Studentersamfundet.

  • Begge ble drept på et relativt øde sted, en regntung natt og omtrent på samme årstid (september/oktober).

  • Det dreier seg i begge tilfeller om et seksualdrap (voldtekt).

  • Begge ble slått i hodet.

  • Begge ble kvalt/forsøkt kvalt med hettesnor rundt halsen.

  • Begge ble kledd naken (Torunn kun nedentil).

  • I begge tilfeller ble klærne kastet av sted.

Spesielt i forhold til Fritz Moens forklaringer i de to straffesakene, kunne det påvises flere likhetstrekk:

  • Han hadde drukket alkohol og var beruset.

  • Han ville ha kvinnfolk og oppnå samleie.

  • Han dunket jentenes hode; mot et rekkverk i Torunn-saken og mot en murvegg i Sigrid-saken. Begge forklaringene var forenlige med de skader som ble funnet på jentene. For eksempel var det påviste vinkelformede merket på Sigrids hals/hake forenlig med at hun var blitt dunket mot et betongfremspring ved bygningen.

  • Han slepte deretter jentene et stykke over jordet/sletten.

  • Han kvalte/forsøkte å kvele jentene.

  • Han tok av klærne nedentil og kastet bukse og truse.

  • Han voldtok/forsøkte å voldta.

Utvalget antar at dommen i Torunn-saken inngikk som en viktig del av beslutningsgrunnlaget da påtalemyndigheten tok ut tiltale i Sigrid-saken.

8.4.5.5 Betydningen av Fritz Moens personlighet. De psykiatrisk sakkyndige

I tillegg til domfellelsen for drapet på Torunn, kom de bevis som politiet hadde om Fritz Moens person og karaktertrekk, slik disse ble fremstilt gjennom de rettspsykiatriske erklæringene og tidligere dommer, herunder domfellelsen i Torunn-saken. Fritz Moen hadde en personlighet som kunne tilsi at han kunne ha gjennomført drapet på Sigrid, jf. om Moens personlighet foran under kapittel 2.

8.4.6 Nærmere om troverdigheten av Fritz Moens tilståelse i Sigrid-saken

8.4.6.1 Fritz Moen forklarte seg om en sterkt ruspåvirket handling fire år tidligere

Ved vurderingen av mangler og feil i Fritz Moens tilståelse høsten 1980 sammenholdt med åstedsfunnene, måtte det tas hensyn til at Fritz Moen ga sine forklaringer ca. fire år etter at Sigrid ble drept. Det måtte videre tas hensyn til at Moen forklarte at han den aktuelle kvelden var sterkt beruset. Han hadde drukket nesten ½ flaske brennevin og flere flasker exportøl. Selv om det også ble lagt til grunn at Fritz Moen hadde en god hukommelse, ville store mengder alkohol selvsagt kunne ha påvirket Moens hukommelse betydelig.

8.4.6.2 Fritz Moens tilståelse den 22. oktober 1980 sammenholdt med åstedsfunnet

Fritz Moens tilståelse den 22. oktober 1980 ga i grove trekk en tilforlatelig forklaring på gjennomføringen av drapet på Sigrid. 48 På flere punkter stemte den overens med åstedsfunnet, og fremsto av den grunn som troverdig.

Men tilståelsen inneholdt også flere mangler, feil og unøyaktigheter sammenholdt med åstedsfunnet. Særlig var Fritz Moens uriktige påvisning av åstedet påfallende. Den 22. oktober forklarte Moen at han trakk Sigrid 2 ½ meter fram fra murveggen, hvoretter han tok av henne klærne. Sigrid ble funnet ute på jordet 50 meter fra murveggen. I tillegg kunne Moen ikke huske at han hadde hatt noe rundt halsen hennes. Sigrid ble funnet med snor, bluseerme og bysteholder knyttet rundt halsen.

Tilståelsen 22. oktober inneholdt også en del andre uriktige opplysninger, som imidlertid må tillegges mindre vekt ved vurderingen av om Moen tilsto en handling som han selv hadde utført. Dette gjaldt følgende deler av forklaringen:

(i) Han forklarte at Sigrid hadde en rødlig jakke og at hun enten hadde olabukse eller kjole. Etterpå forklarte han at hennes langbukse var blåsort, men virket litt glattere enn olabukse.

Sigrid ble funnet med en oransje regnjakke og dongeribukse.

(ii) Han forklarte at han tok av henne begge skoene, og disse trodde han var blå med gummisåler. Han kastet klærne 5-10 meter fra seg – bort fra huset. Sigrid ble funnet med den ene skoen på. Skoene var brune. Hennes klær ble funnet nær Sigrid ute på jordet.

(iii) Han fortalte at Sigrid ble stygg i ansiktet etter slagene med flasken. Sigrid var ikke stygg i ansiktet, men hun hadde et sår i hodet som var forenlig med det Moen ellers forklarte den 22. oktober, nemlig at han flere ganger hadde dunket henne i hodet med en flaske.

(iv) Han forklarte at han tok av henne en blågrønn bluse. Sigrids bluse var sort.

(v) Han sa at han forsøkte å få samleie med henne, men at han ikke fikk det til. Han gjorde ikke mer med henne, men la litt gress over henne. De objektive funn tydet på at Sigrid var blitt voldtatt, og det var sæd i hennes vagina. Åstedsrapporten viser ikke at det var gress over henne.

8.4.6.3 Utvikling av Fritz Moens tilståelse fra avhør til avhør

I dagene etter den 22. oktober 1980 ga Fritz Moen stadig nye forklaringer. Det skjedde en utvikling av hans tilståelse med stadig flere detaljer som passet med åstedsfunnet. Fritz Moens forklaring av 29. oktober fremsto isolert sett som troverdig. De ulike forklaringene som Moen ga i dagene fra 22. til 29. oktober, bar imidlertid preg av stor usikkerhet fra Moens side med hensyn til hva som faktisk skjedde.

Sigrid ble funnet ute på et jorde med til dels høyt gress, ca. 50 meter fra det sydvestre hjørnet på bygningen til Trondhjems Elektromotor AS. I Moens første tilståelse 22. oktober 1980 forklarte han som nevnt at han etter å ha slått Sigrid bevisstløs, la henne ned ved siden av bygningen, ca. 2 ½ meter fra murveggen. Også under rekonstruksjonen om kvelden 22. oktober påviste Moen åstedet klart uriktig, ved å si at han plasserte henne ute ved kanten av den grusbelagte plassen etter at han hadde slått henne i svime.

Det var først i politiavhør neste dag, den 23. oktober, at Fritz Moen endret sin forklaring og fortalte at han dro Sigrid 30-40 meter bort fra bygningen og ut på jordet. Dette politiavhøret varte i over fem timer, og det er kun protokollert 1 ½ side. Avhørsprotokollen viser ikke om det ble stilt spørsmål til Fritz Moen om hvorfor han hadde endret oppfatning når det gjaldt åstedet.

Utvalget bemerker at Moen under enkelte avhør også kom med direkte uriktige opplysninger. Et eksempel på dette er da han den 24. oktober forklarte at han tok flasken som var knust, og «med denne ripet han henne på brystet og maven». I avhørsrapporten ble det imidlertid samtidig tilføyd at han «er usikker på dette, han bare tror det».

De fleste feil og svingninger i Moens forklaringer var likevel i mindre grad egnet til å svekke troverdigheten av hans tilståelse. Utvalget påpeker følgende forhold: 49

Hvor mange meter fra hjørnet på bygningen sto han?

  • 5-7 m (22. oktober)

  • 2 m (23. oktober)

  • 2-3 m (29. oktober)

Hvor mange slag med ølflasken første gang?

  • 4-5 ganger (22., 23. oktober)

  • Flere – 4-5 slag mot hodet (22. oktober rekonstruksjon)

  • Antall ikke spesifisert, men flere ganger (27. oktober)

  • Flere, helt til hun var over ende på bakken (29. desember)

Ble hun slått med flaske også etter at hun var trukket rundt hushjørnet?

  • Ja (22. oktober s. 12 – mer usikkert s. 13, 24. oktober)

  • Nei (22. oktober rekonstruksjon, 23., 27. oktober)

  • Uklart, husker ikke sikkert (29. oktober)

Hvor mange slag med ølflasken på den andre siden av hushjørnet?

  • Flere ganger, i ansiktet og på kjeven (22. oktober)

  • Noen ganger (24. oktober)

Dunket han hodet hennes mot veggen i to omganger (på ulike sider av huset)?

  • Nei (22., 24. oktober)

  • Ja (22. oktober rekonstruksjon, 23. oktober, 27. oktober)

  • Ikke sikker (29. oktober)

Dunket hodet hennes der han slo henne ned mot hva?

  • Murvegg (22. oktober rekonstruksjon)

  • Veggen (23. oktober)

  • Murveggen, kan ikke si noe om betongkloss (27. oktober)

  • Veggen, kan ikke huske/si noe om betongkloss (29. oktober)

Dunket hodet hennes på andre siden av hushjørnet mot hva?

  • Veggen, beskrevet som en ru murvegg (22. oktober)

  • Murvegg (22. oktober)

  • Husveggen (23. oktober)

  • Veggen (24. oktober, 27. oktober)

Hvor mange dunk der han slo henne ned?

  • Flere ganger (22., 29. oktober)

  • Flere – 4-5 (22. oktober rekonstruksjon)

  • 4-5 ganger (23. oktober)

Hvor mange dunk mot hodet på den andre siden av hushjørnet?

  • Muligens 4-5 ganger (22. oktober rekonstruksjon)

  • 4-5 ganger (23. oktober)

  • Antall ikke spesifisert (27. oktober)

  • Antall ikke spesifisert, usikker (29. oktober)

Underlaget der han la henne?

  • Ikke sikker på om det var gress (22. oktober s. 12)

  • Uklart om gress eller sand (23. oktober)

  • Det var gress (22. oktober, 22. oktober rekonstruksjon, 24., 27., 29. oktober)

Ytterjakken?

  • En rødlig jakke, enten dynejakke eller anorakk (22. oktober)

  • Rød jakke (22., 23., 24., 29. oktober)

  • Regnjakke eller en type dynejakke, ganske myk, ikke helt tynn (27. oktober)

  • Regn-vinyljakke (29. oktober)

Tok av sko?

  • Sikker på begge (22. oktober)

  • Mener begge (22. oktober)

  • En eller begge (24., 27. og 29. oktober)

Flyttet liket på sletten?

  • 2-3 m ned skråning til fordypning, kastet eller skjøv henne ned en skråning – skråningen var imidlertid «ikke så bratt» som skråningen der Moen plasserte liket under rekonstruksjonen (22. oktober rekonstruksjon)

  • 3 m litt nedover, til et lavere sted (28. oktober)

  • 3 m til lavere terreng, rullet henne litt, dro henne noe (29. oktober)

Smykker?

  • Så bare øredobber, så ikke om hun hadde andre smykker/ringer, tok ikke med seg noe (24. og 27. oktober)

  • Tok halssmykke, vanskelig å huske om han tok ring (28. oktober),

  • Tok halssmykke og tror muligens at han tok ring (29. oktober)

Tildekket henne med jakken?

  • Ikke omtalt (22. og 24. oktober)

  • Ja (27., 28., 29. oktober)

La litt gress over henne?

  • Ja, men ikke helt tildekket (22. oktober)

  • Ja (22. oktober rekonstruksjon)

  • Ikke omtalt (23. oktober)

  • Plukket mye gress, 30-40 ganger, nesten helt tildekket (24. oktober)

  • Ja (28. oktober)

  • Plukket flere ganger, «det ble ikke så tett over bena» (29. oktober)

Når og hva som skjedde da han var tilbake onsdag?

  • Midt på dagen (ikke borttil liket), onsdag kveld (borttil) (22. oktober)

  • I nærheten to ganger onsdag, men ikke helt borttil (22. oktober rekonstruksjon)

  • Midt på dagen, om kvelden (lette i 15-20 min, men fant henne ikke) (28. oktober)

  • Midt på dagen/om formiddagen (ikke borttil liket), om kvelden (så, men fant henne ikke) (29. oktober).

8.4.6.4 Mangler og feil ved Fritz Moens endelige tilståelse per tiltaletidspunktet sammenholdt med åstedsfunnet

Som nevnt fremkom Moens endelige tilståelse av 29. oktober gjennom en utvikling over flere avhør. Men også denne tilståelsen inneholdt flere mangler og feil sammenlignet med åstedsfunnene:

  • Fritz Moen forklarte fortsatt at han ikke hadde fullbyrdet samleie med Sigrid. Men sæd ble funnet i vagina.

  • Moen forklarte at han ikke hadde knyttet snor rundt Sigrids hals. Han forklarte at han knyttet jakkeermet to ganger rundt halsen, og at han stappet det ene ermet inn i munnen hennes. Men det var bluseermet som var knyttet rundt halsen hennes, og som var stappet inn i hennes munn.

  • Han forklarte at han kastet buksen og trusen hver for seg, mens trusen ble funnet inne i buksen.

  • Han forklarte at Sigrids bukse var blåsort, men virket litt glattere enn olabukse, mens Sigrids bukse var en dongeribukse. Strikkejakken ble ikke nevnt.

Disse feilene tilsa likevel ikke at politiet nødvendigvis sto foran en falsk tilståelse.

Fritz Moen forklarte også at han knuste ølflasken mot murveggen. Men åstedsrapporten viste ikke at det ble funnet glassrester fra en ølflaske ved bygningen. Derimot ble det funnet glassrester av mineralvannsflasker ute på jordet. Til dette bemerker utvalget at det hadde gått fem arbeidsdager fra søndag kveld til Sigrid ble funnet. Trondhjems Elektromotor AS kunne meget vel ha rengjort den aktuelle plassen denne uken. Eventuelle glasskår langs denne bygningen hadde for øvrig neppe vært ansett som særlig relevant informasjon for åstedsgranskerne i september 1976.

8.4.6.5 Påtalemyndighetens sentrale bevis for at Fritz Moen i 1980 forklarte seg om noe selvopplevd

8.4.6.5.1 Innledning

Sentralt under hovedforhandlingen i 1981 og også under gjenopptagelsesprosessen har vært de bevis som talte for at Fritz Moen ga en tilståelse om forhold som bare drapsmannen kunne kjenne til. Det var på det rene at Fritz Moen leste aviser, og på det tidspunkt da han ble avhørt høsten 1980, kunne han meget vel ha blitt kjent med de detaljer om drapet på Sigrid som hadde vært fremme i media.

8.4.6.5.2 Hva hadde stått i avisene?

Utvalget gjengir følgende fra avisenes omtaler av åstedsfunn og etterforskningen høsten 1976 vedrørende drapet på Sigrid:

Dagbladet 13. september 1976:

«hun ble funnet sist lørdag på en grasbevokst slette og det var gjort svært lite for å skjule liket. Klær hun hadde på seg, ble funnet slengt omkring på åstedet.»

Avisen hadde bilder av klærne til Sigrid, og da med underoverskriften:

«Slike klær hadde Sigrid Heggheim på seg: orange regnfrakk, blå dongerybukser og brune joggesko. Under regnfrakken hadde hun en brun strikkejakke med lys brune og hvite striper øverst.»

Adresseavisen 14. september 1976:

«Hos politiet hersker det nå ingen tvil om at Sigrid ble utsatt for en seksualforbrytelse, og at det må ha foregått en voldsom kamp bak bensinstasjonen i krysset ved Omkjøringsveien og Klæbuveien. Pikens klær ble funnet spredt over et forholdsvis stort område. I går ettermiddag fant også to gutter en BH i samme området, men et stykke fra det området hvor de øvrige klærne ble funnet. Det ble også funnet en del skillemynt på stedet hvor piken ble funnet naken og til dels ille tilredt. Hun hadde blant annet et større sår i hodet, men noe slagvåpen er ikke funnet.

...

Ettersom det tydeligvis må ha foregått en voldsom kamp mellom piken og drapsmannen, er det ikke umulig at mannen kan ha skrammer i ansiktet.»

Arbeider-Avisa 14. september 1976:

«Sigrid Heggheim var naken da hun ble funnet. Det eneste hun hadde på seg var halvsokker og ei sko. Klærne var spredd over et 15-20 meter stort område. Liket var lemlestet, men det er ikke benyttet våpen av noe slag. I hodet hadde avdøde et stort sår...»

VG 14. september 1976:

«Piken ble kvalt – hva som ble brukt til å strangulere vil politiet holde for seg selv. Antagelig er det et klesplagg eller pikens halskjede. I et hvert fall ble hun kvalt med en gjenstand som ikke kan identifisere gjerningsmannen, ifølge etterforskningslederen, førstebetjent Wathne.»

VG 13. september 1976:

«Sporene på funnstedet og på liket bar bud om en hard kamp mellom de to, og det er slett ikke umulig at Sigrid kan ha greid å tilføye drapsmannen skader i form av for eksempel klor i ansiktet.»

VG 15. september 1976:

«Gresset på store deler av det åpne jordet er nå slått for hånd. Politiets teknikere har funnet mange tomflasker i gresset – en av flaskene kan ha vært brukt til å slå piken halvt bevisstløs.»

Arbeider-Avisa 15. september 1976:

«De medisinske undersøkelser av offeret viser at Sigrid var tilføyd et kraftig slag i hodet med en stump gjenstand. Hun var kvalt, og på kroppen er det funnet flere mindre sår som man har visse problemer med å finne årsaken til. Det er ikke påvist noen fullbyrdet voldtekt.»

VG 17. september 1976:

«Kriminalsjef Per Brodahl i Trondheim har gitt ordre om at en mur av taushet nå skal legges rundt opplysningene fra åstedet på Nidarvoll».

I Adresseavisen 17. september 1976 sa politiet at de ikke ville:

«fortelle hvilken tilstand liket var i, hva slags andre skader det eventuelt var blitt påført etter kvelningen. Selve kvelningsmåten vil politiet heller ikke komme inn på, og man er meget tilbakeholden med å fortelle hva som er funnet av interesse på stedet.»

I VG 25. september 1976 ble det uttalt at det skulle ha vært funnet tekniske spor på åstedet som kunne føre til at en identifisert mistenkt person kunne knyttes direkte til forbrytelsen: «Muligens er det et meget godt sko-avtrykk fra gjerningsmannen»

Adresseavisen 16. oktober 1976:

«...Politiet vil...…avkrefte ryktene om at liket var ille tilredt eller skåret opp på en bestialsk måte. Dette er ikke tilfelle, liket bar ikke andre merker enn det hadde fått som følge av drapsårsaken, som var kvelning, slaget i hodet og at det hadde ligget ute en uke.»

I Adresseavisen 2. november 1976 ble det uttalt at drapsmannens blodtype var bestemt. Det var også uttalt at Sigrid var både voldtatt og drept, og at det var gjort sædfunn.

I november/desember 1976 skrev VG at politiet var:

«temmelig sikre på at drapsmannen fjernet en ring fra Sigrids finger… Etter det VG har grunn til å tro, er det flere gjenstander som tilhørte Sigrid som politiet ikke har klart å finne igjen etter drapet. En politi-teori er at morderen også har fjernet disse etter ugjerningen».

Adresseavisen 30. august 1977 viste bildet av Sigrids ring samtidig som det ble reist spørsmål om drapsmannen tok den, og publikum ble anmodet om å kontakte politiet dersom de hadde kjennskap til ringen.

Utvalget gjengir følgende fra avisomtaler den 8. og 10. oktober 1977, hvor Sigrid-drapet ble sammenlignet med drapet på Torunn:

I VG lørdag 8. oktober 1977 ble det uttalt at Torunn ble drept på samme måte som Sigrid. Blant annet ble det uttalt at hun ble «strupt med et klesplagg».

VG 10. oktober 1977 hadde overskriften: «Dobbeltmorder med blodtype A»:

«Politiet er nå ganske overbevist om at det er en dobbeltmorder man leter etter i Trondheim. Og derfor kan det med stor sikkerhet påstås at Torunn Finstads morder er en mann med blodtype A.

De to drapene i Trondheim er rene tvillingforbrytelser.»

Under overskriften «Samme morder?» forsatte avisen samme dag:

«Politiet innretter nå sin etterforskning ut fra bl.a. følgende teori: Torunns morder er den samme som drepte 21-årige Sigrid Heggheim for 13 måneder siden. For omstendighetene er så godt som identiske:…

...

  • Sigrid ble antastet, voldtatt og myrdet i en uopplyst skråning ved siden av den beinveien hun hadde valgt. Samme skjebne rammet Torunn.

  • Etter udåden ble Sigrid dratt gjennom høyt gress, før hun ble etterlatt død. Torunn led samme skjebne.

    ...

  • Sigrid var iført langbukse, og hadde bluse, med en gul regnjakke utenpå. Torunn var nesten kledt likedan, regnjakkene var nesten identiske!»

8.4.6.5.3 Tilsto Fritz Moen omstendigheter som bare drapsmannen kunne kjenne til?

Som det fremgår ovenfor, hadde dagsavisene omtalt likfunnet, klærne og åstedet. Men ifølge påtalemyndigheten var følgende forhold ikke omtalt i nyhetene:

  • at et erme var rundt halsen

  • at det var knute på ermet

  • at det var knebel i munnen

  • at knebelen var et erme

  • at ermet var stappet i munnen til Sigrid slik at det ble vrengt inn i seg selv

  • at liket lå på ryggen

  • at det ene benet var bøyd i kneet og sto opp

Dette er forhold som statsadvokaten la stor vekt på under hovedforhandlingen i Frostating lagmannsrett. Dette er også forhold som ble tillagt stor vekt av Hålogaland lagmannsrett i 2001/2002 da denne domstolen ikke tillot gjenopptagelse.

Til disse punktene vil utvalget bemerke:

Ad: at et erme var rundt halsen

I VG lørdag 8. oktober 1977 var det uttalt at Torunn ble drept på samme måte som Sigrid, og da slik at hun ble «strupt med et klesplagg». Åstedsfunnet viste at det var et bluseerme rundt halsen til Sigrid. Utvalget påpeker at det først var i avhøret den 27. oktober, det tredje avhøret etter Moens tilståelse 22. oktober, at Moen kom med den opplysningen at han brukte et erme. Det han da fortalte, var at han surret jakkeermet rundt halsen hennes. Moen kunne imidlertid ikke huske at det også var en bysteholder og en snor rundt halsen.

Ad: at det var knute på ermet

Heller ikke denne opplysningen fremkom i tilståelsen den 22. oktober. At det var en knute på ermet benektet Moen i avhøret den 27. oktober: «Han mener sikkert at han ikke hadde knute på det som var rundt halsen, men han fikk strammet til hårdt likevel.» Han fortalte videre at han tok ermet vekk fra halsen før han forlot henne. Det var først under rekonstruksjonen den 31. oktober at han trodde at han hadde satt knute på ermet. Samtidig uttalte han at han ikke var sikker på det.

Ad: at det var knebel i munnen og at knebelen var et erme

Åstedsfunnet viste at Sigrid ble funnet med enden av et bluseerme (39 cm) inn i munnen. Det Fritz Moen forklarte var at han «stappet … noe av jakken inn i munnen hennes». Denne forklaringen stemte godt med det objektive funn. Opplysningen om bruk av knebel i munnen er såpass spesiell at den er egnet til å styrke tilståelsens troverdighet betydelig. Utvalget påpeker imidlertid at dette er en omstendighet som Moen først forklarte i avhøret den 27. oktober.

I sin forklaring 29. oktober brukte Moen uttrykket «noe av jakken», men under rekonstruksjonen den 31. oktober brukte han ermet som knebel. Utvalget antar at ermet vel måtte fremtre som en naturlig del av plagget til bruk som en knebel.

Ad: at ermet var stappet i munnen til Sigrid, slik at det ble vrengt inn i seg selv

Utvalget kan ikke se at Fritz Moen forklarte at ermet ble vrengt inn i seg selv. Den 27. oktober forklarte han at han stappet noe av jakken inn i munnen hennes, og at han stappet flere ganger slik at munnen ble full.

Ad: at liket lå på ryggen

Det er intet spesielt med dette utsagn. Det var naturlig å anta at Sigrid Heggheim enten lå på ryggen eller på magen.

Ad: at det ene benet var bøyd i kneet og sto opp

Fritz Moen forklarte 22. oktober 1980 at: «Hun lå på ryggen litt på skjeve. Hodet var vridd litt over mot høyre. En arm var langs kroppen og en litt utover. Det ene benet var rett, men det venstre var litt bøyd opp ved kneet.»

Beskrivelsen samsvarte bare delvis med åstedsrapporten, hvor det fremgikk:

«Liket lå på ryggen i lengderetning nord/syd og med hodet mot nord. Hodet var vridd noe over mot høyre. Armene lå utstrakt langs sidene og de sprikte noe ut fra kroppen. Den venstre armen sprikte noe mer enn den høyre. Hendene var løst knyttet og de hvilte mot underlaget med lillefingersiden. Bena lå utstrakte og sprikte omtrent 30 cm ved føttene.»

I sin forklaring 22. september 1976 uttalte vitnet ErM, som først fant liket, at det lå på ryggen, og at «det venstre beinet stakk ut i luften, et lite stykke over bakken. For ham virket det helt stivt, og ikke noen knekk i kneet e.l.» Under sin forklaring til politiet 23. september forklarte han at liket måtte være flyttet. Opprinnelig lå det slik at venstre ben stakk ut i luften, et stykke over bakken. I avhøret den 19. november fortalte han at det «venstre beinet lå også noe høyere enn det høyre». 50 Ingen av disse forklaringene støttet imidlertid opp under at Sigrids kne skulle ha vært bøyd.

Derimot fantes det støtte for at Sigrids kne skulle være bøyd, i en egenrapport av politibetjent Kjell Reitan datert så sent som 14. oktober 1980. 51 Kjell Reitan skrev i 1980 at han den 19. november 1976 var sammen med ErM på funnstedet. ErM skulle den gang ha fortalt at da han første gangen fant liket, lå det ene benet ikke plant med bakken, men det «var trukket noe opp med bøy i kneleddet». Denne forklaringen fremgår ikke av avhørsrapporten den 19. november 1976. Utvalget viser til at da politibetjent Reitan skrev sin egenrapport i 1980, var det gått ca. fire år siden han hadde hatt samtalen med ErM. I 1980 var ErM død, og det var ikke mulig å trekke ham inn som vitne om spørsmålet.

Etter utvalgets syn fremsto Fritz Moens forklaring om Sigrids venstre bøyde ben som et marginalt bevis for vurderingen av tilståelsens troverdighet.

8.4.6.6 Andre sider ved forklaringen som styrker dens troverdighet. Sykkelstativet. Sigrid hadde tom urinblære. Sigrids halsmerke

Under rekonstruksjonen 22. oktober 1980 sto det et sykkelstativ ved bygningen til Trondhjems Elektromotor AS. Fritz Moen uttalte da at sykkelstativet ikke sto der i 1976, da han slo Sigrid i hodet med en ølflaske. På politiets forespørsel bekreftet Trondhjems Elektromotor AS at sykkelstativet først ble satt opp i mai 1980. 52

Fritz Moens opplysning om sykkelstativet var derfor et moment som klart talte for at han hadde tilstått en selvopplevd handling. Avgjørende var påvisningen selvsagt ikke, idet utsagnet knyttet Fritz Moen til stedet, men ikke nødvendigvis til gjerningen. Moen kunne ha vært på åstedet flere ganger høsten 1976 etter at han hadde hørt om drapet på Sigrid, og han hadde da selvsagt ikke sett noe sykkelstativ. Utvalget viser til at ekteparet Thomassen hadde observert Fritz Moen på Nidarvoll høsten 1976.

Utvalget viser også til at Fritz Moen forklarte at han så Sigrid Heggheim gå bak bygningen til Trondhjems Elektromotor AS for å late vannet. Denne delen av forklaringen er forenlig med obduksjonen, som viste at Sigrids urinblære var tom.

Fritz Moen forklarte dessuten at han dunket Sigrids hode mot murveggen på bygningen. Det var påfallende at Sigrid var påført et vinkelmerke på hake og hals som kunne stemme med at hennes hode var blitt dunket mot betongfremspringet på hjørnet av bygningen. Utvalget viser til den åstedsundersøkelse som politiet gjennomførte den 27. november 1980, hvor politibetjent Sten Hjertaas var figurant. Under denne åstedsundersøkelsen deltok som nevnt patologene A. Ødegaard og Olav A. Haugen, og de konkluderte med at skadene som var påført Sigrid, var forenlige med at hun kunne ha blitt dunket nettopp mot dette betongfremspringet.

8.4.6.7 Utvalgets konklusjon med hensyn til troverdigheten av Moens tilståelse på tiltaletidspunktet

På det tidspunkt tiltale ble tatt ut, hadde Fritz Moen tilstått drapet på Sigrid gjennom flere forklaringer for politiet. Dersom man sammenholder Moens ulike tilståelser med åstedsrapporten, foreligger det flere feil. Feilene knyttet seg til:

  • åstedsangivelse

  • opplysningene om Sigrids klær

  • at han ikke kunne huske at noe var knyttet rundt halsen

  • at det ikke fant sted samleie

  • at han tok av henne begge skoene

  • at han ripet Sigrid opp på brystet med en knust flaske mv.

I tillegg vinglet Fritz Moen meget med hensyn til detaljene. Han ga også opplysninger som var tvilsomme, som f.eks. at han holdt knebelen for munnen til Sigrid i 20-30 minutter, og at han skar seg i ansiktet. Flere av de riktige opplysningene han kom med, gjaldt spørsmål der sannsynligheten for å svare rett var 50 %. Eksempelvis svarte han at jakken hadde knapper, og at det var glidelås i buksen.

At forklaringene inneholdt en del feil og usikkerhet om detaljer, måtte kunne sees i lys av at Fritz Moen ga sin forklaring om drapet hele fire år etter at handlingen skjedde. Han var også i en opphisset sinnstilstand. Moen har videre forklart at han på handlingstidspunktet var sterkt beruset. Men manglende hukommelse fire år senere forklarer likevel ikke at Fritz Moen den ene dagen husket at han la henne ned ved siden av bygningen og kledde av henne (22. oktober), mens han den neste dagen husket at han dro henne med seg 30-40 meter ut på jordet før han kledde av henne (23. oktober).

Utvalget konstaterer at det gjennom avhørene skjedde en utvikling hvor Fritz Moens forklaring mer og mer stemte med åstedsfunnene, og at Moens endelige forklaring inneholdt enkelte opplysninger som det var grunn til å tro at bare drapsmannen kjente til. Utvalget viser i den forbindelse spesielt til Moens opplysning om at han stappet klær inn i Sigrids munn.

Fritz Moen viste gjennom to rekonstruksjoner, henholdsvis 22. og 31. oktober 1980, hvordan han drepte Sigrid. Det støttet også Fritz Moens troverdighet at han uttalte at det i 1976 ikke fantes et sykkelstativ. Moens tilståelse om hvordan han dunket Sigrids hode mot betongveggen, ga dessuten en plausibel forklaring på hvordan det vinkelformede merket var blitt påført Sigrids hals/hake.

Det forhold at Fritz Moens tilståelse fremkom gjennom en progresjon i avhørene fra dag til dag, ga neppe påtalemyndigheten grunn til å være spesielt kritisk. Politibetjent Sten Hjertaas avhørte Fritz Moen høsten 1980, og han hadde kjennskap til Moen fra før. Det var også han som foretok alle avhør av Fritz Moen fra 11. oktober 1977 og utover høsten 1977, da Moen forklarte seg i Torunn-saken. Den utviklingen fra avhør til avhør som Hjertaas erfarte med Fritz Moen i 1980, kjente han til en viss grad igjen fra 1977, og dette ble neppe sett som noe stort bevismessig problem. Utvalget viser i den forbindelse til den forklaringen som Hjertaas ga til politiet under gjenopptagelsesprosessen. 53

Da tiltale ble tatt ut i 1981, hadde for øvrig Fritz Moen tilstått drapet også i samtaler med to av de rettspsykiatrisk sakkyndige, Husebø og Horneman. Han erklærte seg imidlertid uskyldig overfor døvepsykiater Anne Regine Føreland. Utvalget kjenner ikke til om Fritz Moen høsten 1980 tilsto overfor sin forsvarer Thorvald Wiig. Advokat Wiig deltok under rekonstruksjonene 22. og 31. oktober 1980, da Moen viste hvordan han hadde utført handlingene. Fritz Moen erklærte seg uskyldig overfor sin nye forsvarer advokat Olav Hestenes, som ble oppnevnt i februar 1981.

For påtalemyndigheten forelå som nevnt flere sterke indisier for at Fritz Moen måtte ha opplevd det han fortalte, selv om hans forklaringer også inneholdt flere uriktige opplysninger.

Etter en totalvurdering anser utvalget det ikke som uforsvarlig at påtalemyndigheten festet lit til Fritz Moens tilståelse av drapet på Sigrid.

8.4.7 Var vedtaket om å ta ut tiltale i samsvar med beviskravet «in dubio pro reo»? Konklusjon

Utvalget antar at normen for å ta ut tiltale i 1981 var identisk med det strafferettslige beviskrav «in dubio pro reo» 54 . Påtalemyndigheten skulle derfor ta stilling til om det i straffesaken forelå rimelig tvil om at Fritz Moen hadde drept Sigrid Heggheim. Ved denne vurderingen var det ikke tilstrekkelig at man innen påtalemyndigheten trodde at Fritz Moen var drapsmannen. Avgjørende var om bevisene i saken tilsa at Fritz Moen med meget høy grad av sikkerhet var drapsmannen, og da slik at det ikke forelå begrunnet tvil.

Da tiltale ble tatt ut, forelå rettskraftig dom for at Fritz Moen hadde drept Torunn Finstad. Det var store likhetstrekk mellom de to drapene, og dette talte sterkt for at man sto overfor samme drapsmann. Fritz Moen hadde tilstått drapet på Sigrid gjennom flere forklaringer for politiet. Vitneutsagn fra flere personer i døvemiljøet styrket også mistanken om at Fritz Moen hadde drept Sigrid.

For påtalemyndigheten forelå flere holdepunkter for at Fritz Moen selv måtte ha opplevd det han fortalte til politiet. Hans endelige tilståelse stemte i hovedsak overens med eller lot seg forene med åstedsfunnene. Hans tilståelse inneholdt opplysninger som bare drapsmannen, eventuelt også politiet, kunne kjenne til, eller som av andre grunner støttet opp om troverdigheten. Dette gjaldt f.eks. ermet som var brukt som knebel. Det gjaldt videre hans utsagn under rekonstruksjonen 22. oktober 1980 om at sykkelstativet ikke fantes der i 1976. Fritz Moens forklaringer inneholdt imidlertid også mange uriktige opplysninger og mangler. Påtalemyndigheten var videre kjent med Fritz Moens kommunikasjonsproblemer, og det var på det rene at hans tilståelse var fremkommet gjennom en progresjon over mange og lange avhør.

Som nevnt tilsto Fritz Moen drapet også i samtale med to av de rettspsykiatrisk sakkyndige, Husebø og Horneman. Videre tilsto han i praksis da han gjennomførte to rekonstruksjoner henholdsvis den 22. og 31. oktober 1980 med forsvarer Thorvald Wiig til stede.

Utvalget har ovenfor under punkt 8.4.6 analysert troverdigheten av Fritz Moens tilståelse og kom til at det var grunn for påtalemyndigheten til å feste lit til tilståelsen. Som nevnt ovenfor var det imidlertid ikke tilstrekkelig at påtalemyndigheten trodde at siktede er skyldig. Det samlede bevisbildet skulle med meget høy grad av sikkerhet tale for at han var skyldig.

Som regel ville dette være to sider av samme sak. Men dette var ikke situasjonen i Sigrid-saken. I straffesaken forelå nemlig også tungtveiende bevis som talte for at Fritz Moen ikke kunne være drapsmannen.

For det første talte de biologiske bevis for at drapsmannen hadde blodtype A utskiller. Selv om påtalemyndigheten så det slik at denne teorien ikke utelukket Fritz Moen, måtte den rettsmedisinske undersøkelsen tillegges stor vekt i favør av at Fritz Moen ikke var drapsmannen. For det andre tilsa bevisene fra etterforskningen høsten 1976 at Sigrid ble drept natt til 5. september, og ikke et døgn senere. Dette var klart synlig for påtalemyndigheten den gangen.

Bevisbildet i saken var uoversiktlig. Det forelå tungtveiende bevis som talte for skyld, og det forelå tungtveiende bevis som talte for uskyld. Bevisverdien av en entydig, detaljert og fullstendig tilståelse som ble støttet av åstedsfunnene, måtte selv under et slikt bevisbilde tillegges meget stor vekt. Men når tilståelsen hadde en slik karakter som i Sigrid-saken, mener utvalget at bevisene slik de fremgikk av saksdokumentene i 1981, tilsa at det ikke skulle ha vært tatt ut tiltale.

I ettertid kan det kanskje være lett å se at det ikke skulle ha vært tatt ut tiltale mot Fritz Moen i Sigrid-saken. Spørsmålet som utvalget må besvare, er likevel om påtalemyndigheten den gang handlet i strid med den norm som gjaldt for et slikt positivt påtalevedtak. Det avgjørende var etter utvalgets syn om beviskravet «in dubio pro reo» var oppfylt. Dersom denne normen legges til grunn, mener utvalget at det i september 1981 forelå begrunnet tvil. Det var da ikke grunnlag for å ta ut tiltale.

8.4.8 Var vedtaket om å ta ut tiltale forsvarlig av påtalemyndigheten som organ? Konklusjon

Utvalget mener videre at påtalevedtaket var uforsvarlig sett i lys av de krav som må stilles til påtalemyndigheten som organ. Ved denne vurderingen har utvalget i tillegg til ovennevnte momenter lagt vekt på feil som var gjort i politiet og som de enkelte tjenestemenn kjente til (anonyme og kumulative feil). I alle fall én tjenestemann i politiet kjente til at man hadde påvirket vitnet LOR til å endre mening med hensyn til at hun observerte Sigrids regnjakke tidlig om morgenen søndag den 5. september 1976. Utvalget legger videre til grunn at andre tjenestemenn i politiet visste at politiet også på andre områder hadde brutt objektivitetsprinsippet. Sigrids dagbok var f.eks. plassert som 0-dokument. Videre legger utvalget til grunn at i alle fall en av de mest sentrale etterforskerne bar på en tvil om at Moen var skyldig, men han holdt dette for seg selv.

8.4.9 Var beslutningstagers skjønnsutøvelse forsvarlig? Konklusjon

I dette avsnitt reiser utvalget spørsmålet om innstillende og besluttende tjenestemanns skjønnsut­øvelse var forsvarlig. Selv om det er gjort en feil, er ikke dette ensbetydende med at noen har handlet kritikkverdig og utøvd et uforsvarlig skjønn. Ved vurderingen er det nødvendig å se hen til subjektive forhold. Unnskyldelig villfarelse, enten den knytter seg til rettsreglene eller faktum, skal trekkes inn i forsvarlighetsvurderingen.

Når det gjelder lovanvendelsen, var det i 1981 ikke helt avklart om påtalemyndigheten skulle anvende beviskravet «in dubio pro reo». Hensett til den uklarhet som rådet om dette spørsmålet, antar utvalget at man ikke kan betegne beslutningstagers lovanvendelse som uforsvarlig dersom det ble tatt ut tiltale etter en norm som tillot en viss tvil om tiltaltes skyld.

Når det gjelder bevisbedømmelsen, viser utvalget særlig til prosektor Halldis Lies tilleggsrapport av 24. oktober 1977. Som påpekt ovenfor under punkt 8.3.4.4 virket denne erklæringen villedende. Utvalget antar at beslutningstager hos påtalemyndigheten oppfattet den sakkyndige dit hen at Fritz Moen meget vel kunne ha vært sædavgiver. Slik tilleggserklæringen fremsto, var en slik bevisbedømmelse nærliggende. Videre legger utvalget til grunn at beslutningstagerne innen påtalemyndigheten ikke kjente til de feil som politiet hadde begått under etterforskningen.

Etter utvalgets syn utøvet innstillende og besluttende påtalemyndighet av disse grunner ikke et kritikkverdig og uforsvarlig skjønn da tiltale ble tatt ut i 1981.

8.4.10 Var påtalemyndighetens saksbehandling forsvarlig? Konklusjon

I denne vurderingen må det tas stilling til om prosessen i forkant av vedtaket var forsvarlig innen påtalemyndigheten (statsadvokat/riksadvokat). Det var som nevnt uheldig at Trondheim politikammers oversiktsrapport av 12. mars 1981 utelot sentrale bevis som talte mot politiets teori. Utvalget må imidlertid legge til grunn at både statsadvokaten og riksadvokaten var kjent med de bevisene som talte for at Sigrid ble drept natt til 5. september 1976. De antas også å ha kjent til de sakkyndige erklæringene fra prosektor Lie om sædavgivers blodtype. Utvalget må derfor anta at saksbehandlingen innen påtalemyndigheten var forsvarlig.

Fotnoter

1.

Utvalget viser imidlertid til punkt 11.2.4.2, som bl.a. omhandler politiavhør av enkelte mistenkte personer i denne perioden. Utvalget er kritisk til den avhørsmetoden som disse personene beskriver.

2.

Mappe 4, dok. nr. V/134-1.

3.

Denne tolkningen av formålet med politiavhøret den 24. februar 1978, bekreftes av det LOR uttalte som vitne under hovedforhandlingen 9. desember 1981. I henhold til NTB-journalist Skjalg Fremos notater uttalte hun at «politiet ville vite om jeg hadde innbilt meg» at jeg hadde sett regnfrakken den søndagen.

4.

Dette støttes av Olaf Jakhellns notater side 25 hvor det er notert: «2 ganger observert, søndag og onsdag. Politiet mener det måtte ha vært samme uke.»

5.

Utvalget har merket seg at politidokumentene avtegner et bilde av Fritz Moen høsten 1980 som mislikte seg i fengselet på Tunga, og at han ønsket å komme tilbake til Ila.

6.

Utvalget har redegjort for denne lovbestemmelsen foran under punkt 4.4.4.1.

7.

Jf. NOU 1984: 27 side 115.

8.

Jf. Johs. Andenæs i Ntfk 1962 side 129.

9.

Fritz Moen var mistenkt for drapet på Sigrid allerede straks etter at han hadde tilstått drapet på Torunn den 16. september 1977. Men utvalget kan ikke se at Moen ble siktet for dette drapet verken høsten 1977 eller våren 1978. Dette på tross av at det ble igangsatt omfattende etterforskning mot Fritz Moen, og da i vesentlig grad med sikte på å få bekreftet den mistanke politiet hadde. Da etterforskningen mot Fritz Moen ble gjenopptatt høsten 1980, betegnes Fritz Moen i avhørene som mistenkt. Den samme betegnelsen brukes også etter at Moen har tilstått drapet og gjennomført rekonstruksjonen den 22. oktober 1980.

10.

Olav Hestenes ble oppnevnt som offentlig forsvarer den 15. februar 1981 i stedet for Thorvald Wiig.

11.

Mappe 6, dok IX/15 side 20.

12.

Mappe 6, dok. nr. IX/15 side 21. Dette holdt Moen fast ved i avhøret 29. oktober (se samme dokument side 25).

13.

Se nærmere om forståelsen av begrepet overveiende sannsynlig under pkt. 13.4.7.4.

14.

Undersøkelsen av spyttprøven fremgår av Halldis Lies erklæring av 11. januar 1978 i Torunn-saken, jf. Mappe 26, dok. nr. IV/11. Da Halldis Lie ga forklaring den 8. desember 1981 under hovedforhandlingen, forklarte hun at Fritz Moen hadde blodtype AB ikke-utskiller. Fritz Moens blodtype ble for øvrig undersøkt 13. mai 2002 av Blodbank og Immunologisk avdeling, Ullevål sykehus, som bestemte Fritz Moens blodtype til AB Le (a+b-). De to undersøkelsene av blod og spytt er samstemmende, og da slik at Fritz Moens blodtype tilhørte typen ikke-utskiller, jf. Henning Sørensens erklæring til Høyesteretts kjæremålsutvalg den 5. mai 2003.

Ved brev av 23. juni 2002 stilte Tore Sandberg spørsmål til avdelingsoverlege Hans-Erik Heier, Ullevål sykehus, bl.a. om hva en utskiller og en ikke-utskiller er. Til dette svarte Hans-Erik Heier:

«Dannelsen av blodtypesubstansene A og B på erytrocytter følger en annen utviklingsvei enn dannelse av tilsvarende substans i sekreter og vevsvæsker. De to utviklingsveiene styres til dels av hver sine gener. For at utvikling skal kunne finne sted i sekreter og vevsvæsker, må personen ha genet Se. Hvis man har dette genet, vil genet Le gi utvikling av substansen Le(b) i stedet for Le(a). En person som er Le(a+) kan derfor ikke være utskiller, d.v.s. at vedkommende mangler evnen til å danne den varianten av blodtypesubstansene A og B som finnes i sekreter og vevsvæsker. Le-substansene akkumuleres på overflaten av røde blodlegemer og kan derfor påvises ved ordinær blodtypingsteknikk.»

15.

Det fulgte av «Reglement for Den Rettsmedisinske kommisjon og de rettsmedisinske sakkyndige» (fastsatt ved kgl. res. 13. november 1931, med senere endringer) at alle rettsmedisinske sakkyndighetserklæringer skulle sendes kommisjonen. Men denne regelen ble tidligere ikke alltid etterlevd av patologene. Sml. någjeldende straffeprosesslov § 147 første ledd.

16.

Uttalelsen er også gjengitt av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt. 2003 side 1389 (avsnitt 243).

17.

Også gjengitt av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt. 2003 side 1389 (avsnitt 244).

18.

Ved blodtypebestemmelse 15. mai 2002 ble det hos Fritz Moen påvist blodtype AB Rh(D) neg. Le (a+) Le (b–).

19.

Ogå gjengitt av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt. 2003 side 1389 (avsnitt 245).

20.

Den forskeren som prosektor Lie viste til i sin uttalelse av 24. oktober 1977.

21.

Ogå gjengitt av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt. 2003 side 1389 (avsnitt 246).

22.

Ogå gjengitt av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt. 2003 side 1389 (avsnitt 247).

23.

Inntatt i Rt. 2003 side 1389 (avsnitt 248).

24.

Også gjengitt av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt. 2003 side 1389 (avsnitt 251).

25.

Prosektor Halldis Lies uttalelse av 16. februar 1977 (Mappe 1, dok. nr. IV/9).

26.

Uttalelsen av 24. oktober 1977 (Mappe 1, dok. nr. IV/9).

27.

Halldis Lies erklæring av 16. februar 1977.

28.

Halldis Lies erklæring av 16. februar 1977.

29.

Jf. også Rt. 2003 side 1389 (avsnitt 252).

30.

Sakkyndig erklæring av 23. desember 1977 fra Chr. John Price B.Sc., Ph.s. ved The Metropolitan Police Forensic Science Laboratory (MPFSL) London.

31.

Mappe 1, dok. nr. III/19-3.

32.

Sandberg 2001 punkt 7.1.3.

33.

Jf. Mappe 42, dok. nr. 75.

34.

Se Sandberg 2000 Sigrid-saken avsnitt 4. Rekonstruksjonen er også omhandlet i Mappe 1, dok. nr. III/22, se særlig figur 8.

35.

Sandberg 2000 Sigrid-saken avsnitt 3.1-3.3.

36.

Politibetjent Kjell Reitan forklarte seg annerledes under politiavhør 24. mai 2000. Da forklarte han at det ble funnet blod på en sten hvor skoen ble funnet. Ifølge Reitans forklaring kunne det «godt stemme at hennes sko hadde hektet seg fast i steinen under slepingen, og av den grunn blitt revet av henne», jf. Mappe 38 dok. nr. 06. Denne forklaringen til politibetjent Reitan fremstår som lite sannsynlig ettersom åstedsrapporten viser at den løse skoen ble funnet mer enn 20 meter fra stenen med blodspor.

37.

Jf. Advokatfirma Eldens støtteskriv til Høyesteretts kjæremålsutvalg 3. juli 2002.

38.

Jf. Mappe 1, dok. nr. II/11.

39.

Jf. også Adresseavisen 1. desember 1981 fra hovedforhandlingen: «Statsadvokaten sa imidlertid at typebestemmelsen av sæden i dette tilfellet ikke betyr noe for saken, da typen kan forandres ved bakteriologiske påvirkninger og således kan være vanskelig å fastslå.»

40.

Se Mappe 2, dok. nr. V/33-14.

41.

Mappe 4, dok. nr. V/137.

42.

Utvalget opplyser at påtalemyndigheten la stor vekt på slike forskjeller under den muntlige forhandlingen i Hålogaland lagmannsrett under gjenopptagelsesprosessen i desember 2001. Politiførstebetjent Hans Vikhals fremla som et hjelpedokument et oversiktskart med angivelse av vitnenes adresser og de angitte tidspunkter.

43.

Sandberg 2000 Sigrid-saken side 7-8.

44.

Dette påpekte da også lagmannen under rettsbelæringen i desember 1981, jf. punkt 9.16.3.2.

45.

Utvalget opplyser for øvrig at påtalemyndigheten fortsatte med å tillegge vitneutsagnet fra HL den samme overdrevne beviskraft under gjenopptagelsesprosessen for Hålogaland lagmannsrett i år 2000-2001.

46.

Se avisreferat fra denne rettsdagen, og da spesielt referat fra avdelingssjef Klegseths forklaring i Arbeider-Avisa 8. desember 1981, jf. punkt 9.8.

47.

Mappe 1, dok. nr. II/11.

48.

Politiet hadde tre år tidligere, i 1977-1978, avhørt Fritz Moen flere ganger som mistenkt for drapet på Sigrid. Det fremgår av avhørsrapporten den 8. november 1977 at politiet den dagen viste Fritz Moen åstedet på Nidarvoll ved hjelp av et bykart. Både av den grunn og gjennom media og i samtaler med andre visste Fritz Moen i 1980 at drapet hadde skjedd nær bygningen til Trondhjems Elektromotor AS.

49.

Alle avhørene fra denne perioden finnes i Mappe 6, dok. nr. IX/15, se også Vedlegg 7. I det videre vises til de ulike avhør ved dato. Rekonstruksjonen finnes i Mappe 1, dok. nr. III/19.

50.

Jf. Mappe 2, dok. nr. V/1.

51.

Mappe 2, dok. nr. V/1.

52.

Jf. Mappe 1, dok. nr. III/21.

53.

Avhør 15. mai 2000, jf. Mappe 38 dok. nr. 02 side 4.

54.

Se foran under punkt 4.9.1.

Til dokumentets forside