NOU 2012: 4

Trygg hjemme— Brannsikkerhet for utsatte grupper

Til innholdsfortegnelse

1 Innledning og sammendrag

1.1 Bakgrunn og mandat

Regjeringen oppnevnte 17. desember 2010 et offentlig utvalg for å gjennomgå brannsikkerheten til særskilte risikogrupper. Bakgrunnen for oppnevningen framgår av St.meld. nr. 35 (2008-2009) Brannsikkerhet, der regjeringen varsler at den vil nedsette et slikt utvalg. Oppnevningen er også i tråd med Stortingets innstilling til brannmeldingen, jf. Innst. 153 S (2009-2010).

I oppdraget knyttes opprettelsen av utvalget til at noen grupper er mer utsatt enn andre for å omkomme i brann.1 Særlig gjelder dette eldre. Erkjennelsen av at antallet personer over 70 år trolig vil fordobles frem mot 2060, kombinert med at den eldre delen av befolkningen i større grad enn før bor i egne hjem eller omsorgsboliger framfor i institusjoner, har medført et behov for å se på denne gruppens brannsikkerhet.

For dem som bor i ordinære boliger som ikke er spesielt tilrettelagt er det den enkeltes ansvar å sørge for tilfredsstillende sikkerhet mot brann. For noen, for eksempel personer med bevegelseshemninger eller orienteringshemninger, vil det være nødvendig med særskilte tiltak for å oppnå en tilfredsstillende brannsikkerhet. Omsorgsboliger har i brannteknisk forstand, fram til ny plan- og bygningslov 1. juli 2009, vært betraktet som ordinære boliger og har følgelig hatt samme krav til brannsikkerhet som andre boliger. Samtidig er omsorgsboliger tilpasset orienterings- og bevegelseshemmede personer og fysisk tilrettelagt for at beboerne skal kunne motta heldøgns pleie og omsorg. Dette innebærer i praksis at beboerne ofte vil ha behov for brannsikringstiltak utover det som kreves i ordinær bolig. Konsekvensene av brann i omsorgsboliger kan være fatale, og enkelte kommuner har på denne bakgrunn besluttet å installere automatiske slokkeanlegg i sine omsorgsboliger. I utvalgets oppdrag presiseres det at det er behov for å vurdere hvilke brannvernkrav som skal gjelde i eksisterende omsorgsboliger.

Oppdraget peker også på omfanget av branner i asylmottak og viktigheten av å se på hvordan risiko ved branner i mottak kan reduseres. De siste ti årene har det i gjennomsnitt vært 19 branner per år i asylmottak, og i 2010 brant Lier ventemottak ned som følge av ildspåsettelse. Videre framheves situasjonen for enkelte grupper av arbeidsinnvandrere. I perioden 2008-2009 omkom til sammen tolv polske arbeidsinnvandrere i fem boligbranner. Utvalget er bedt om å gi en vurdering av ytterligere tiltak som kan ivareta brannsikkerheten til arbeidsinnvandrere. Generelt viser oppdraget også til betydningen av kommunikasjons- og språkferdigheter når det gjelder brannsikkerhet.

Av begrunnelsen for oppnevningen framgår det at utvalget skal bidra til regjeringens målsetting om færre omkomne i brann i årene fremover. Utvalget er gitt følgende mandat:

«Hovedformålet med utvalgets arbeid er å få en vurdering av mulige tiltak og virkemidler som kan bedre brannsikkerheten til spesielt utsatte og sårbare grupper. Forebygging er her et nøkkelord. Det er et mål å finne gode, helhetlige og kostnadseffektive løsninger som tar hensyn til ulike risikogruppers (og enkeltindividers) forutsetninger for å ta ansvar for seg selv og egen brannsikkerhet. Det viktige samspillet mellom offentlige og private aktører skal vektlegges.

  1. Utvalget skal gjennomgå behovene særskilte risikogrupper har for spesielt tilrettelagte brannverntiltak og hvordan disse kan imøtekommes.

  2. Utvalget skal legge til grunn en bred tolkning av hvem som anses å være særskilte risikogrupper med hensyn til brann. I tillegg til eldre med behov for assistanse, som bor i ordinære boliger eller omsorgsboliger, vil særskilte risikogrupper også omfatte andre personer med redusert boevne (funksjonshemninger, rus, psykiske problemer, demens og kognitiv svikt). Asylsøkere i asylmottak, arbeidsinnvandrere som er lite kjent med norsk sikkerhetskultur og personer som ikke eller i liten grad kan kommunisere på et skandinavisk språk eller engelsk, vil også anses som særskilte risikogrupper.

  3. Utvalget skal beskrive og vurdere sentrale utviklingstrekk med betydning for brannsikkerheten til de særskilte risikogruppene. Vurderingene skal omfatte mulige konsekvenser både for samfunnet og det enkelte individ.

  4. Utvalget skal beskrive og vurdere dagens organisering, regelverk og ressursbruk knyttet til brannsikkerheten til særskilte risikogrupper. Vurderingen skal inkludere forholdet mellom offentlig og privat ansvar for brannsikkerheten til disse gruppene.

  5. Utvalget skal utrede og foreslå mulige framtidige tiltak som kan bidra til bedre brannsikkerhet for de særskilte risikogruppene. Forebyggende og kosteffektive tiltak skal vektlegges.

  6. Utvalget skal redegjøre for økonomiske, administrative og andre vesentlige konsekvenser av sine forslag. Minst ett (samlet) forslag skal være basert på uendret ressursbruk, jf. Utredningsinstruksen punkt 3.1.

  7. Utvalget skal holde seg orientert om pågående utredningsarbeid med betydning for brannsikkerheten til de særskilte gruppene, søke informasjon og kunnskap på bred basis og ha dialog med relevante fagpersoner og kompetansemiljøer.

  8. Utvalget skal avgi sin utredning i form av en NOU til Justis- og politidepartementet snarest mulig og senest innen 31. januar 2012. Utvalget kan ta opp spørsmål om tolkning eller avgrensning av mandatet med departementet.»

1.2 Utvalgets sammensetning og arbeid

Utvalget har hatt følgende sammensetning:

Utvalgsleder:

  • Fylkesmann Svein Ludvigsen, Tromsø

Utvalgsmedlemmer:

  • Avdelingsleder Ståle Fjellberg, Stavanger

    (Norsk Brannbefals Landsforbund)

  • Sjefsingeniør Terje Olav Austerheim, Stokke

    (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap)

  • Assisterende administrerende direktør Inger Vold Zapffe, Bærum

    (Kommunal- og regionaldepartementet)

  • Seniorrådgiver Anders Smith, Oslo

    (Helsedirektoratet/Helse- og omsorgsdepartementet)

  • Pensjonist Einar A. Eriksen, Tromsø

    (Statens seniorråd)

  • Pensjonist Ragnhild Queseth Haarstad, Grue

    (Statens seniorråd)

  • Seniorrådgiver Anders Eriksen, Oppegård

    (Statens råd for likestilling av funksjonshemmede)

  • Hovedverneombud Nelly M. Drivdal, Kristiansand

    (Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon, KS)

  • Seniorrådgiver Maria Anh Nguyen, Asker

    (Utlendingsdirektoratet)

  • Fagdirektør Odd A. Rød, Drammen,

    (Finansnæringens fellesorganisasjon)

  • HR-direktør Wenche Lyngholm, Moss

Der hvor medlemmene er oppnevnt etter forslag fra bestemte organer eller organisasjoner er disse oppgitt i parentes.

Utvalget har hatt til sammen 11 møter, herunder en studietur i regi av Brannvesenet Sør-Rogaland IKS (interkommunale selskap). Utvalget har hatt en bred sammensetning med hensyn til medlemmenes bakgrunn, kunnskaper og perspektiver. Sammensetningen har bidratt til å sikre brannfaglig kompetanse, ulike risikogruppers interesser og et bredt samfunnsmessig perspektiv.

I tråd med mandatet har utvalget lagt vekt på å søke informasjon og kunnskap på bred basis og ha dialog med relevante fagpersoner og kompetansemiljøer. En oversikt over presentasjoner og skriftlige innspill til utvalget er gitt i vedlegg 2.

Flere utredninger er utarbeidet etter oppdrag fra utvalget:

  • Oversikt over norske og internasjonale studier og litteratur om risikogrupper (SINTEF NBL)

  • Brannsikkerhet for risikogrupper – en kunnskapsstatus (SINTEF NBL)

  • Effekt av tiltak for risikogrupper (SINTEF NBL)

  • Undersøkelse av brannvesenenes arbeid med risikogrupper (DSB)

  • Konsekvensvurdering av risikoreduserende tiltak for risikogrupper (Multiconsult AS, Analyse & Strategi AS)

Utvalgets sekretariat har fritt kunnet benytte fagmiljøet og kunnskapsbasene i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) i framskaffing av faktagrunnlag og datamateriale.

1.3 Presisering av utvalgets forståelse av mandatet

Mandatet presiserer at det skal legges til grunn en bred tolkning av hvem som skal anses å være særskilte risikogrupper, samtidig som noen grupper nevnes eksplisitt. Utvalget har på denne bakgrunn gjennomgått risikonivå for gruppene nevnt i mandatet, samt vurdert hvorvidt det er grunner for å framheve andre grupper eller faktorer i tillegg til disse. Noen av gruppene som mandatet nevner, er store og heterogene. Det har derfor vært behov for å avgrense nærmere definerte undergrupper, hvor flere risikofaktorer opptrer samtidig. Det vil være individuelle variasjoner innad i en gruppe, og noen kan oppleve det stigmatiserende å bli plassert i en risikogruppe hvor man ikke identifiserer seg med bildet som blir skissert. Dette gir en grunn for en viss varsomhet i hvordan ulike grupper omtales og vurderes.

Det er utfordringer forbundet med å avgjøre kriteriene for å framheve noen som en risikogruppe. Statistikken er en viktig kilde som i noen grad kan avdekke hvilke grupper som empirisk har forekommet hyppig i dødsbrannstatistikken. Samtidig kan det også godt tenkes at potensialet for brann er svært høyt selv om dette ikke foreløpig har gitt seg utslag statistisk. Utvalget har lagt begge disse forholdene til grunn i vurderingen av de ulike risikogruppene, men informasjon om brannomkomne og alvorlig brannskadde er tillagt størst vekt. Utvalget har valgt å ikke vurdere risiko som medfører materielle skader, men kostnader ved slike skader er likevel inkludert i konsekvensvurderingen av tiltak mot risikogrupper. Videre har utvalget prioritert branner i bolig. Dette skyldes at de aller fleste som omkommer i brann gjør det i bolig. Utvalget har bare i noen grad sett på brannrisiko i institusjoner, på arbeidsplasser og i publikumsbygg, og har lagt til grunn at det her allerede er en mer omfattende regulering og oppfølging av brannsikkerheten. Dette betyr ikke at det ikke kan være behov for forbedringer i brannsikkerheten også i slike bygg.

Utvalget har lagt til grunn Utredningsinstruksens krav om konsekvensvurdering, jf. instruksens kapittel 2, med vekt på de samfunnsøkonomiske konsekvensene. Finansdepartementets veileder om samfunnsøkonomisk analyse og Håndbok i samfunnsøkonomiske analyser fra Direktoratet for økonomistyring er viktige styringsdokumenter som presiserer disse kravene, men beregningsgrunnlaget i konsekvensvurderingen avviker på enkelte punkter fra Finansdepartementets normer. Dette er begrunnet nærmere i utredningen. Konsekvensvurderingen omfatter samlet effekt av aktuelle tiltak, og inneholder så langt som mulig tallfestede anslag over kostnader og gevinster. Usikkerhet knyttet til antatte virkninger er vurdert, bl.a. gjennom sensitivitetsanalyser som viser hvordan den samfunnsøkonomiske lønnsomheten av tiltak påvirkes av endringer i nøkkelvariabler, og delvis med anslag for maksimums- og minimumsalternativer for nytte og kostnader, jf. instruksens pkt 2.3.1.

1.4 Sammendrag av hovedkonklusjoner

1.4.1 Utredningens struktur

Utredningens andre kapittel gjennomgår sentrale faglige og prinsipielle spørsmål som gir en ramme for utvalgets påfølgende analyser og vurderinger. Kapittel tre gjennomgår dagens risikobilde og kapittel fire gjennomgår dagens virkemiddelbruk. Kapittel fem drøfter hvordan dagens virkemiddelbruk er egnet til å håndtere dagens og fremtidens risikobilde og gir en vurdering av behovet for nye tiltak. Kapittel seks gjennomgår alternativer for forsterking av dagens virkemidler og for innføring av nye, og angir utvalgets syn på hvilke valg som bør gjøres. I kapittel sju gjennomgås til slutt de beregnede samfunnsøkonomiske virkninger av noen sentrale tiltak og tiltakspakker, og det gis en samlet vurdering av økonomiske og administrative konsekvenser.

1.4.2 Risikostyring, brannsikkerhet og ansvar

Utvalget er bedt om å vurdere flere sentrale faglige og normative spørsmål. Det faglige består i å forstå og forklare hvordan brann oppstår og utvikler seg og hvordan ulike virkemidler på en mest mulig effektiv måte kan forhindre alvorlige tap ved brann. Ut fra et risikostyringsperspektiv framstår forebyggende virkemidler som helt sentrale i arbeidet med bedre brannsikkerhet. Risikofaktorer – og årsaker til sviktende sikkerhet – kan knyttes til kjennetegn ved personer, personers bo-forhold, og til de sosiale omgivelsene. Utfordringen består i å sette inn ressurser og virkemidler der hvor de effektivt kan forhindre tap. En brann er en type hendelse som kan forhindres eller begrenses med et bredt spekter av ulike tiltak. Disse må på hver sin måte bidra til å bryte mulige hendelsesforløp som i siste instans kan resultere i alvorlig personskade eller død.

Risikostyring fra et samfunnsperspektiv innebærer også en vurdering av toleranse for risiko og etablering av kriterier for risikoaksept. Det er ikke mulig å eliminere risiko, men det er mulig å kartlegge risikonivå, bedømme betydningen av kritiske risikofaktorer og iverksette tiltak som kan bidra til et akseptabelt risikonivå. Men risikostyring dreier seg også om verdivalg og prioriteringer. Dette gjelder særlig spørsmålet om samfunnsansvar for styring av risiko veid opp mot den enkeltes ansvar for egen sikkerhet, spørsmålet om riktig og forsvarlig offentlig ressursbruk, samt spørsmål om inngrep i privatsfæren kontra hensynet til personlig integritet og frihet.

Utvalget legger til grunn at virkemidler for bedring av brannsikkerhet, som andre risikoområder, også må vurderes etter aksepterte normer for samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Selv om slike vurderinger alene ikke gir entydige svar på hva som er akseptabelt risikonivå, er de like fullt et viktig utgangspunkt for prioritering av tiltak og for kostnadsfordeling mellom samfunnet og den enkelte. For tiltak med usikre eller negative samfunnsøkonomiske virkninger bør den enkelte likevel informeres om de muligheter som foreligger for bedre brannsikkerhet. Gitt at brannsikkerhet for særlig utsatte grupper krever tiltak i folks private hjem, kan offentlige inngrep komme i konflikt med integritetshensyn. Utvalget mener likevel at forebyggende sikkerhet i eget hjem også er et offentlig anliggende, særlig i den grad flere kan rammes og/eller den utsatte selv ikke kan forventes å overskue egen risiko.

1.4.3 Brannrisiko – status og utviklingstrekk

En vurdering av personrisiko ved brann må i Norge i stor grad basere seg på statistikk over dødsbranner. Omfanget av skader og nesten-ulykker er i mindre grad kjent. Antall omkomne per år som følge av brann har ligget relativt stabilt, med et gjennomsnitt på mellom 60-65 for de siste 15 årene. Brann i bygninger forårsaker flest menneskelige tap og skader. Åtte av ti som dør i brann, gjør det i boliger. Norsk brannstatistikk gir bare personrelaterte opplysninger om alder og kjønn. Hovedmønsteret er at eldre og menn er overrepresentert i statistikken. I tillegg gis opplysninger om årsaker, som også kan knyttes til personforhold. Blant annet er røyking en viktig brannårsak. For å få et bredere bilde av hvem som er særlig utsatt for brann må vi gå til andre kilder. På bakgrunn av særskilte studier og statistikk fra andre land finner vi at følgende personrelaterte faktorer forekommer hyppigere enn normalt ved dødsbranner: bruk av alkohol og rusmidler, ulike mentale og fysiske funksjonsnedsettelser blant annet som følge av aldring, psykisk sykdom og medikamentbruk, samt sosial posisjon (enslige og lav inntekt/utdanning). I tillegg kan etnisk bakgrunn også være en risikofaktor. Betydningen av sosiokulturelle faktorer kan være vanskelige å bedømme, blant annet fordi de kan variere over tid. Midlertidige økonomiske og situasjonsbestemte faktorer kan spille inn, eksempelvis når det gjelder arbeidsinnvandrere som midlertidig kan akseptere dårlige boforhold for lave kostnader. Bo-forhold har betydning for risikonivå på flere måter. Det er grunn til å anta at mange blokk- og leilighetsbygg fortsatt har for dårlig brannsikkerhet i forhold til beboernes evne til selv å evakuere, selv om sikkerhetsnivået i for eksempel omsorgsboliger er bedret de senere årene. I all hovedsak samsvarer mandatets opplisting av risikogrupper godt med utvalgets egen vurdering ut fra den kunnskapen som foreligger. Det er samtidig viktig å være oppmerksom på at uakseptabel risiko gjerne oppstår som følge av at flere faktorer opptrer samtidig. Med dagens kunnskap er det på gruppenivå vanskelig å fastslå presist hvordan slike kombinasjoner i sum uttrykker et faktisk risikonivå.

1.4.4 Dagens virkemidler og behovet for nye tiltak

Dagens virkemidler bygger i stor grad på at den enkelte eier og bruker selv tar ansvar for brannsikkerhet i bygninger og boliger. Virkemidlene er hovedsakelig hjemlet i bygningsregelverket og i brannregelverket. Nye byggetekniske krav til blant annet blokk- og leilighetsbygg og boliger for pleie og omsorgsformål vil over tid bidra til å bedre brannsikkerheten for utsatte grupper. Likevel vil den demografiske utviklingen med stadig flere eldre antakelig bety flere branndødsfall i de nærmeste tiårene. Heller ikke andre planlagte eller iverksatte reformer er tilstrekkelig for å demme opp for denne utviklingen. Offentlige tilsynsordninger er i liten grad rettet spesifikt inn mot risikogrupper i boliger. Mye av arbeidet mot disse gruppene skjer gjennom aksjoner, kampanjer og prosjekter. En del kommuner har iverksatt tiltak, og det foregår en del arbeid på nasjonalt nivå i samarbeid mellom myndigheter, forsikringsselskap, Norsk brannvernforening og andre aktører.

Dagens lovgivning innen helse, omsorg og tekniske hjelpemidler har i liten grad innarbeidet skadeforebyggelse og brannsikkerhet i formålsbestemmelser eller regelverk for øvrig, på tross av at risikoutsatte grupper for brann i stor grad er målgrupper for slike velferdsordninger ut fra andre behov.

Utvalget peker på tre hovedutfordringer som utgangspunkt for vurdering av virkemidler. For det første har vi mangelfull kjennskap til akkurat de personer som er særlig utsatt for brann, og som derfor har behov for særskilte tiltak, selv om vi et stykke på vei kjenner risikobildet på gruppenivå. For det andre er det nødvendig å konkretisere hvilke tiltak som skal gjennomføres i de enkelte tilfellene hvor faktiske behov er avdekket. For det tredje er det nødvendig med tiltak av mer generell karakter, som ikke retter seg spesifikt inn mot de enkelte tilfellene eller personene, men som gir overordnede føringer og rammer for lokal innsats.

Utvalgets forslag til reformer og tiltak gjelder både finansiering, regelverk, offentlig tilsyn og kontroll, informasjon og veiledning, kunnskapsutvikling, organisering og direkte tekniske / fysiske tiltak i boliger. Forslagene vil ofte være kombinasjoner av ulike tiltakstyper (som finansiering og regelendringer om tekniske/fysiske tiltak). De er rettet inn mot alle ledd i årsakskjedene som kjennetegner de ulike risikokontekstene i forhold til brann, vurdert ut fra hva som er mest formålseffektivt og samfunnsøkonomisk forsvarlig. Utvalget er bedt om å vektlegge forebyggende tiltak, og i sum innebærer forslagene en vesentlig dreining av ressursbruken over mot det forebyggende brannvernarbeidet.

En styrking og prioritering av det forebyggende arbeidet er nødvendig dersom alvorlig personskader og død som følge av brann skal reduseres. De viktigste tiltakene her er knyttet til økt sikkerhet i boliger. Det betyr at innsatsen må rettes inn mot oppsøkende virksomhet i folks hjem, med konkrete risikovurderinger og oppfølgende tiltak. Kommunen må få et klarere ansvar for det forebyggende arbeidet, og de samlede ressursene kommunen disponerer må utnyttes bedre for dette formålet. Statlig oppfølging gjennom regelverk, styringsdialog og veiledning må understøtte det lokale skadeforebyggende arbeidet. Finansiering av konkrete tiltak fordeles mellom statlige støtteordninger, hjelpemiddeltilbud og kommunale tilbud. En konsekvensutredning av foreslåtte tiltak viser at det er nødvendig å målrette tiltakene mot de mest utsatte gruppene for å oppnå samfunnsøkonomisk lønnsomhet.

1.5 Utvalgets forslag til tiltak

1.5.1 Sentral statlig regelverksendring, finansiering og styring

På sentralt nivå foreslår utvalget endring og samordning av styringssignaler og reguleringer som tydeliggjør kommunenes plikter til å følge opp utsatte grupper, men som samtidig understøtter lokale prioriteringer og gir handlingsrom for iverksetting av tiltak.

1.5.1.1 Endringer i brannregelverket

1.5.1.1.1 Forebyggende arbeid i brannvesen

Reguleringen av brannvesenets forebyggende arbeid og tilsyn endres slik at kommunene står friere til å foreta lokale prioriteringer. Dagens ordning med krav om faste frekvenser for tilsyn i særskilte brannobjekter fjernes og erstattes med et krav om at kommunene utarbeider årlige tilsynsplaner basert på risiko- og sårbarhetsanalyser. Reguleringen av brannvesenets forebyggende informasjonsarbeid bør forsterkes og konkretiseres. Prioriteringer og innsats må følges opp gjennom styringsdialog og rapportering, herunder om utnyttelse av beredskapspersonell i det forebyggende arbeidet.

1.5.1.1.2 Omprioritering av feiertjenesten

Regulering av feiervirksomheten endres slik at dagens feierressurser brukes der hvor det er størst risiko. Avgiftssystemet endres/avvikles slik at ressursen ikke bindes til feiing av piper og ildsteder. To alternativer for videre finansiering av feiervesenet må utredes videre.

Alternativ 1: Alle eiere av bygg, herunder boligeiere og andre pliktige etter brannlovgivningen, pålegges en avgift som skal dekke kostnader til brannforebyggende arbeid i kommunen, herunder kostnader til tilsynet med særskilte brannobjekter. Avgiftsnivået beregnes slik at de samlede ressursene til brannforebyggende tiltak opprettholdes på dagens nivå.

Alternativ 2: Det opprettes et fond hvor en viss andel (1 til 3 %) av samlet brannpremie fra forsikringsselskapene hvert år avsettes til et eget fond for brannforebyggende tiltak. Dette er en løsning som er velfungerende i andre land som for eksempel i Finland. Et slikt fond kan eksempelvis administreres av Husbanken og kan benyttes til finansiering av feiertjenesten og ulike brannverntiltak rettet mot utsatte grupper.

1.5.1.1.3 Klargjøre brann- og feiervesenets adgang til å gjennomføre tilsyn i boliger

Brann- og feiervesenet har i dag anledning til å gjennomføre tilsyn i boliger etter bestemte kriterier og prosedyrer. Det er behov for å vurdere nærmere hvordan tilsynet med boliger kan forenkles slik at uhensiktsmessige hindringer for inngrep mot brannrisiko i boliger kan unngås. Denne vurderingen må blant annet ses i sammenheng med forslaget over om endring i feiertjenestens oppgaver.

1.5.1.1.4 Informasjon og veiledning

Reguleringen av brannvesenets informasjonsplikter forsterkes og konkretiseres og følges opp gjennom rapporteringssystemet. Den varslede informasjonsstrategien, jf. St.meld. nr. 35 Brannsikkerhet må utarbeides og gjennomføres med særlig henblikk på utsatte gruppers behov. Utvalget støtter de forslagene som er fremmet i NOU: 2011 Innovasjon i omsorg når det gjelder etablering av egen rådgivningstjeneste for boligtilpasning i samarbeid mellom kommunene, Husbanken og NAV / hjelpemiddelsentralene. Det bør imidlertid presiseres at tilbudet bør inkludere skadeforebyggelse og brannsikkerhet.

1.5.1.2 Endringer i helseregelverket

Helseregelverkets krav til kommunens oppfølging av sikkerhet i hjemmet må tydeliggjøres gjennom en endring av forskrift om habilitering og rehabilitering. Skadeforebyggelse bør her inngå i forskriftens formålsparagraf og for øvrig gjenspeiles i de øvrige bestemmelser.

Utvalget foreslår videre at helsepersonelloven endres slik at helse- og omsorgspersonell som i kraft av sin yrkesutøvelse oppdager eller blir kjent med forhold som kan representere en brannfare hos en person som mottar kommunal helse- eller omsorgstjeneste, har plikt til å medvirke til at risikoen blir redusert. Plikten gjelder også fastleger og andre leger med behandlings- og oppfølgingsansvar. Hvis andre tiltak ikke har ført frem, har personellet en plikt til å melde fra til brannvesenet i kommunen. En slik melding skal journalføres.

1.5.1.3 Endringer i folketrygdloven og hjelpemiddelsystemet

Folketrygdlovens bestemmelser og vilkår for tildeling av hjelpemidler foreslås endret slik at det tydelig framgår at også skadeforebyggende hjelpemidler av vesentlig betydning for personsikkerheten i bolig skal inkluderes. Slike hjelpemidler må inngå som del av hjelpemiddelsentralenes sortiment. Utvalget finner det urimelig at kun positivt formulerte behov for livsutfoldelse skal omfattes, mens legitime og opplagte behov for å redusere sjansen for alvorlig skade og død er utelatt. Forslaget må følges opp med nærmere avklaring av kriterier for tildeling, der spørsmålet om hva som skal anses å være av vesentlig betydning presiseres.

Vi viser for øvrig til utvalgets forslag om endring i forskriften om habilitering og rehabilitering som regulerer kommunenes rolle når det gjelder hjelpemiddelsystemet, jf. punkt 1.5.1.2 over. Brann- og feiervesenet må her inngå som samarbeidspart i den grad det avdekkes behov for brannsikkerhetstiltak.

1.5.1.4 Oppgradering av boliger til pleie- og omsorgsformål

Det bør etableres stimulerings- og støtteordninger som over en viss tid kan bringe alle boliger til pleie- og omsorgsformål, herunder omsorgsboliger, opp på et akseptabelt sikkerhetsnivå, fortrinnsvis ved installering av automatiske slokkeanlegg. En slik gradvis oppgradering bør nedfelles i en nasjonal oppgraderingsplan som gjennomføres over en 5-10 års periode. Planen må omfatte statlige økonomiske støtteordninger som eksempelvis kan forvaltes av Husbanken, jf. nærmere omtale nedenfor. Planen må så langt det er hensiktsmessig klargjøre ansvarsforhold og kostnadsfordeling for ulike aktører, både staten, kommunen, eiere av bygg/boliger og leietakere/brukere.

1.5.1.5 Særskilt om finansiering og samfunnsøkonomi

Utvalget støtter de forslagene som er fremmet i NOU: 2011 Innovasjon i omsorg når det gjelder økonomiske virkemidler, men mener at disse også må kunne dekke brannforebyggende tiltak i boliger, se kapittel 5. Dette gjelder særlig forslaget om styrking av Husbankens virkemidler til ombyggings- og utbedringsformål. Forslaget går konkret ut på at personer som ønsker å oppgradere boligen slik at den tilfredsstiller kravene til universell utforming eller livsløpsstandard innvilges et øremerket investeringstilskudd. Det foreslås videre at de som selv finansierer slik oppgradering av boligen, innvilges et inntektsfradrag tilsvarende det beløpet de kunne fått som tilskudd fra Husbanken. Videre foreslås en ordning med boligsparing for eldre der det blir mulig å spare med skattefradrag dersom pengene låses til ombygging og tilrettelegging av bolig med tanke på endret funksjonsnivå i framtiden.

Det er naturlig at disse finansieringsordningene omfatter forebyggende tiltak som kan bidra til å redusere sannsynligheten for framtidig skade og ulykker i hjemmet.

Vi viser for øvrig til det alternative forslaget om at en andel av brannforsikringspremien inngår i et fond til finansiering av brannforebyggende tiltak, jf. punkt 1.5.1.1.2 over. En slik løsning vil kunne gi et betydelig økonomisk bidrag til utbedring av boliger og vil kunne samordnes med forslagene over gjennom samlet administrering av Husbanken. Utbedringstiltak vil da naturlig dekke mer omfattende ombygginger som kan ivareta sikkerhetshensyn mer rasjonelt og effektivt enn tekniske/fysiske tiltak under betegnelsen «løsøre». Etter en samfunnsøkonomisk vurdering vil boligsprinkling i blokk/leilighetsbygg være det gunstigste alternativet.

For øvrig foreslår utvalget at det i det videre arbeidet må klargjøres tydeligere hvilke kriterier og vilkår som skal legges til grunn for finansiering og tildeling av støtte til teknisk/fysisk brannsikring i boliger.

1.5.2 Organisering og effektiv ressursbruk i kommunene

Gjennomføringen av tiltak overfor utsatte grupper vil i all hovedsak være et kommunalt ansvar. Konsekvensene for kommunene vil i første rekke være å omprioritere ut fra dagens ressursbruk. Oppsummert vil kommunens ansvar og endringer i prioriteringer være å a) kartlegge risikogrupper for brann, b) foreta en individuell risikovurdering og c) vurdere behov for tiltak og støtte til finansiering av slike:

  1. Kommunenes arbeid med skadeforebyggelse og brannsikkerhet må styrkes og systematiseres. Arbeidet må integreres i kommunens risiko- og sårbarhetsanalyser og internkontrollsystemer, slik at ressursene prioriteres riktig og ansvarsforhold og arbeidsprosesser klarlegges. Økt samarbeid, samordning og utveksling av informasjon er vesentlig for å oppnå resultater. Tilgjengelige ressurser, blant annet i brann- og feiervesenet, må utnyttes bedre i det forebyggende arbeidet. Kommunene bør også søke å mobilisere frivillige i arbeidet med skadeforebyggelse.

  2. Systematisk kartlegging av risikoforhold i hjemmet må inngå som en del av folkehelsearbeidet i kommunen. Fastlegene bør følge opp egne klienter med tanke på endringer i funksjonsnivå og bo-forhold som kan påvirke sikkerheten i hjemmet på alle områder. Det må gjennomføres målrettet informasjons- og veiledningsarbeid tilpasset de ulike risikogruppenes situasjon og forutsetninger, blant annet ved å oppsøke arenaer der gruppene kan nås mer direkte. En fagperson fra brann- og feiervesenet bør fast tilknyttes eldresentre og andre sentrale møteplasser der flere kan nås.

  3. Det må etableres ordninger med systematiske hjemmebesøk i boliger med informasjon, veiledning og risikovurdering, blant annet ved å bruke allerede eksisterende kommunale hjemmetjenester, feiertjenesten og beredskapspersonell i brannvesenene. Kommunalt ansatte som har risikoutsatte i sine målgrupper, herunder helse- og omsorgspersonell må gis særskilt brannvernopplæring. Opplæring i bruk av egne sjekklister kan inngå.

  4. Brannsikkerhet må inngå som vurderingstema for kommuneansatte som av andre grunner oppsøker folk i egen bolig, eksempelvis i forbindelse med forebyggende hjemmebesøk til eldre. Ved tildeling av helse- og omsorgstjenester må behovet for brannsikkerhetstiltak inngå, sammen med informasjon og veiledning. Dette må følges opp jevnlig ved utøvelsen av tjenesten. Habiliterings- og rehabiliteringstjenesten må involveres etter behov, og brann- og feiervesenet må varsles i den grad dette er hensiktsmessig for å finne gode løsninger.

  5. Brannsikkerhet i hjemmet må i større grad følges opp av forebyggende- og beredskapspersonell i brann- og feiervesenet. Arbeidsformer kjent fra blant annet Aksjon boligbrann kan utvikles og benyttes i langt større grad gjennom hele året.

  6. Brannvesenet må i større grad basere sitt tilsyn på lokal kunnskap og risikovurderinger. Tilsyn med boligselskaper og boliger til pleie- og omsorgsformål må etter utvalgets syn prioriteres, samt tilsyn med asylmottak og arbeidsinnvandreres boforhold.

  7. Direkte fysiske tiltak i boliger må iverksettes etter risikovurderinger foretatt i forbindelse med besøk og/eller tilsyn i boliger. Dette kan omfatte både brannforebyggende og skadebegrensende tiltak (inventar, sprinkling, alarmer, komfyrvakt m.v.). Ny teknologi må gjøres tilgjengelig og tas i bruk i større grad.

  8. Ved kommunal tildeling av bolig til pleie- og omsorgsformål må det gis et boligtilbud med forsvarlig brannsikkerhet vurdert ut fra personens funksjonsevne. Når det offentlige på denne måten yter hjelp i hjemmet framfor å tilby institusjonsplass med tilhørende krav til forsvarlig brannsikring, er det utvalgets oppfatning at det også påhviler et ansvar for å sørge for at sikkerhetsnivået i boligen til en hver tid er tilpasset personens funksjonsevne. De som av ulike grunner ikke kan forventes å komme seg ut av boligen ved en brann, bør tilbys bolig med automatiske slokkesystemer. Dette forslaget må ses i sammenheng med forslaget om en nasjonal oppgraderingsplan og økonomiske støtteordninger som omtalt over.

På sentralt nivå er det behov for samordnet styring og klar ansvarsplassering som understøtter kommunenes arbeid med å finne løsninger i lys av situasjon og behov. Organisering, arbeidsdeling, ressurser, kompetanse, demografi mv. varierer fra kommune til kommune. Løsninger må være tilpasset lokale forutsetninger og kan også endres over tid. Enkelte av de forløp og arbeidsprosesser som er beskrevet, kan tjene som utgangspunkt for lokale valg. Det er resultatene som teller. Herunder må det understrekes at det i mange kommuner gjennomføres mye frivillig innsats som uten mye offentlig ressursbruk kan utnyttes i det forebyggende arbeidet. Foruten pårørende, kan frivillige organisasjoner, pensjonerte brannfolk og lignende ha viktige roller i det forebyggende arbeidet. Kommunen kan på ulike måter bidra til å mobilisere frivillige, naboer og pårørende, blant annet gjennom informasjon og veiledning og etablering av kontaktnettverk (blant annet ved behov for assistert rømning)

1.5.3 Kunnskapsutvikling

Utvalget ser et tydelig behov for bedret kunnskap om risikoutsatte grupper. Dagens kunnskapsnivå er ikke tilstrekkelig for å definere risikoutsatte grupper presist nok til å spisse tiltak der hvor risikoen er høyest. Utvalget foreslår derfor

  • Kompetansebygging på lokalt nivå som bidrar til kunnskapsbasert og effektivt brannforebyggende arbeid

  • Utvikling av bedre kunnskap om branner, brannårsaker og risikofaktorer, blant annet ved bedre etterforskning, granskning, bedre brannstatistikk mv.

  • Ny forskning som kan gi mer kunnskap om årsaker til branner, relativ risiko knyttet til kritiske faktorer og hva som kjennetegner det helhetlige risikobildet blant utsatte grupper.

Den samfunnsøkonomiske konsekvensvurderingen konkluderer med at en trinnvis strategi for implementering av risikoreduserende tiltak er mest fornuftig. Analysene viser at dersom tiltakene spisses mot grupper med forhøyet risiko, vil tiltakene bli samfunnsøkonomisk lønnsomme. Dette gjelder særlig en del direkte fysiske tiltak i boliger, slik som automatisk slokking. Siden vi vet for lite om hvem disse gruppene er, og hva som kjennetegner dem, kreves det mer kunnskap. Flere av de tiltakene som er foreslått vil understøtte det videre arbeidet med å identifisere risikoutsatte og å målrette tiltak mer presist. Gjennom de foreslåtte hjemmebesøkene kan kunnskapen om personenes funksjonsnivå og de brannfaglige vurderingene kobles. Dette forutsetter at ulike etater som er i kontakt med potensielle risikoutsatte grupper samarbeider, og at det etableres arenaer for slikt samarbeid. Videre vil bedre kunnskap om årsaker og risikofaktorer kunne bedre tiltakenes treffsikkerhet. Det må rapporteres mer detaljert og systematisk for å bygge slik kunnskap. Dette forutsetter en bedre og utvidet brannetterforskning og/eller granskning.

1.6 Konsekvensvurdering

Samfunnsøkonomiske vurderinger gir ikke entydige svar på hva som er akseptabelt risikonivå og når tiltak skal iverksettes. Utvalget anser likevel analysene som et viktig utgangspunkt for prioritering av tiltak og for kostnadsfordeling mellom samfunnet og den enkelte. Dersom et tiltak skal gjennomføres med offentlige midler, må utgangspunktet være at dette skal skje i alle tilfeller der visse vilkår er oppfylt, eksempelvis ved at et nærmere definert sett av risikofaktorer er tilstede. Kostnader og nytte må beregnes samlet for alle slike tilfeller, herunder den antatte risikoreduserende effekten. Implementering og finansiering av tiltak i enkelttilfeller må kunne forsvares ut fra forutsetningen om at alle ’like tilfeller’ også vil kunne utløse samme typer tiltak.

Ansvar og kostnader ved gjennomføring av tiltak vil være fordelt mellom både statlige, kommunale og private aktører. Kommunene vil være sentrale i gjennomføringen, og bedre samordning og ressursutnyttelse på kommunalt nivå er sentrale forutsetninger for å lykkes. Utvalget legger til grunn at kommunene har ulike utfordringer og ulik organisering, og at de langt på vei må løse oppgavene ut fra lokale forutsetninger uten detaljert statlig styring. Forslagene om å styrke informasjons- og veiledningsinnsatsen i kommunene, blant annet gjennom hjemmebesøk til utsatte grupper, kan etter utvalgets syn gjennomføres ved omprioriteringer, og innenfor eksisterende økonomiske rammer. Forslaget om at støtte til skadeforebyggende hjelpemidler inkluderes i hjelpemiddeltilbudet gjennomføres i den grad slike tiltak anses samfunnsøkonomisk forsvarlige. For øvrig kan de tilleggsfinansieres gjennom egenandeler, basert på faglige råd og i samråd med kommunen.

Fotnoter

1.

Oppdragsbrev med mandat er i sin helhet gjengitt i vedlegg 4.

Til dokumentets forside