NOU 2012: 4

Trygg hjemme— Brannsikkerhet for utsatte grupper

Til innholdsfortegnelse

3 Brannrisiko – status og utviklingstrekk

I dette kapitlet gjennomgås brannrisiko for ulike grupper, basert på data og studier fra Norge og enkelte andre land. Data fra andre land er først og fremst ment som sammenlikningsgrunnlag og for å supplere norske data der hvor disse gir mangelfull kunnskap om risiko for særlig utsatte grupper.

Datamaterialet fra Norge er hentet fra den nasjonale brannstatistikken som inneholder data fra 1986 til i dag, med mindre annet er oppgitt.1 Årsintervallene som benyttes kan variere noe, blant annet fordi det er valgt intervaller som gir best mulig datagrunnlag for de ulike formålene.

Kapitlet fokuserer ikke kun på grupper, men også på ulike typer faktorer som hver for seg og i sum kan medføre høy risiko. Slike faktorer er knyttet til egenskaper og adferd hos personer, til kjennetegn ved bo-forhold og inventar, og til sosiale omgivelser og situasjon, jf. foregående kapittel.

3.1 Det generelle bildet

3.1.1 Omfang og hovedmønster

Den nasjonale brannstatistikken føres av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og baserer seg på innrapportering av utrykninger fra brannvesenet og rapporter om brannårsaker fra politiet. Brannvesenets totale antall utrykninger og oppdrag ligger årlig på om lag 90 000. En vesentlig andel av disse skyldes feilmeldinger og uønskede alarmer. Rundt 3000 utrykninger årlig gjelder bygningsbranner og om lag halvparten av disse er boligbranner. Antall boligbranner har vist en jevnt nedadgående trend siden 1996.

Antall omkomne i brann ligger relativt stabilt fra år til år, men med en viss økning i perioden 1999–2008, med noen år som unntak. De fem siste årene utmerker 2007 og 2008 seg med et svært høyt antall omkomne i brann. 2008 hadde det høyeste antallet branndøde siden 1979, blant annet som en følge av to store branner med til sammen 13 omkomne. I 2009 og 2010 lå antallet nærmere gjennomsnittet for de siste 15 årene (mellom 60 og 65). I 2011 var imidlertid antallet nede i 44, som er det laveste siden registreringen startet i 1979. Store branner med flere omkomne skjer relativt sjelden i Norge. Gjennomsnittlig antall omkomne per dødsbrann var 1,15 personer i perioden 1997-2009. Brann i bygninger utgjør den vesentligste risikoen for personskade og omkomne og boliger, dominerer som sted for dødsbranner.

Figur 3.1 Omkomne i brann i Norge 1979-2010 med fem års middelverdier

Figur 3.1 Omkomne i brann i Norge 1979-2010 med fem års middelverdier

Kilde: DSB

Norstat.net er en fellesnordisk brannstatistikkdatabase som gir mulighet for å sammenlikne omfanget av dødsbranner på en relativt presis og ensartet måte. I perioden 1998-2009 har Norge i gjennomsnitt hatt 1,37 omkomne i brann per 100 000 innbyggere. Dette er lavere enn tilsvarende tall for Danmark og Finland, med henholdsvis 1,47 og 1,51 branndøde per 100 000 innbyggere, men noe høyere enn Sverige, som ligger på 1,28.2

Det finnes ingen presis eller dekkende oversikt over branner med personskade i Norge. Dødsbrann-statistikken er derfor det nærmeste vi har i dag som grunnlag for å vurdere personrisiko for brann. Det er heller ingen oversikt over omfanget av branner med potensial for skade eller dødsfall. Internasjonal forskning opererer med ulike forholdstall for sammenhengen mellom antallet branndøde og antallet brannskadde. På bakgrunn av analyser av svensk statistikk er forholdstallene mellom dødsfall, store personskader og lettere personskader beregnet til 1:7:7, det vil si at det i gjennomsnitt er 14 skadde for hvert dødsfall.3 Basert på skaderegisteret hos Statens institutt for folkehelse, har SINTEF har lagt til grunn at det i perioden 1991-1999 kun var tre skadde per død i Norge, og at andelen alvorlig skadde var relativt lav (17 %).4 SINTEF konkluderer derfor med at brann er en type ulykkeshendelse der skadene ofte blir dødelige; særlig gjelder dette eldre, der andelen brannskadde er liten.5 Det tas samtidig forbehold om at datagrunnlaget kan være mangelfullt. Andre kilder tyder på at forholdstallet mellom døde og skadde ligger noe høyere. DSB’s brannstatistikk viser at gjennomsnittlig antall brannskadde per år har vært 315 i perioden 2000 – 2010. Dette gir et forholdstall på ca 1:5, det vil si 5 skadde per dødsfall. Denne statistikken er basert på brannvesenets og politiets innrapportering, hvor opplysninger om brannskadede inngår.

Selv om dødsbrannstatistikken i hovedsak legges til grunn for vurdering av risikonivå i det følgende, er det viktig å være oppmerksom på at denne kun gir oss en del av bildet.

Boks 3.1 Definisjoner og statistikkgrunnlag i norsk brannstatistikk

Definisjon på «omkomne i brann» i DSBs dødsbrannsstatistikk:

  • Personer som omkommer, innen 3 måneder, som en direkte følge av brannen, det vil si død forårsaket av brannskader og/eller røykskader. Ekskludert er de som dør på grunn av slag, støt, fallende objekt, brudd etc., da dette ikke er en direkte følge av brannen.

  • Statistikken omfatter alle som dør som følge av brann på norsk grunn eller kontinentalsokkel, uavhengig av om personen er bosatt i Norge, har norsk personnummer eller ikke.

Datagrunnlag:

  • Søk etter brannomkomne i media

  • Utrykningsrapport fra brannvesen

  • Rapport om brannårsak fra politiet

Grunnlaget for innsending av utrykningsrapport fra brannvesenet er at (1) de har rykket ut til brannen og (2) at det har vært en åpen flamme eller glødebrann. DSB registrerer derfor ikke såkalte «kalde branner eller «gnistbranner» (i motsetning til Finansnæringens statistikk).

Det antas at DSB mottar rapport om brannårsak fra politiet for om lag 70 prosent av alle bygningsbranner som brannvesenet rykker ut til.1

1 Det er grunn til å tro at alle dødsbranner blir rapportert.

Dagens statistikk gir ikke anledning til å identifisere særskilte risikogrupper ut over kriterier knyttet til alder og kjønn. Andre indikasjoner kan eventuelt framkomme gjennom analyse av øvrige variabler i statistikken. Dette gjelder i første rekke brannsted, tidspunkt og direkte brannårsaker, slik som bruk av bar ild og røyking.

Boks 3.2 Brannskadebehandling ved Haukeland sykehus

Avansert brannskadebehandling ved Brannskadeavsnittet (BSA) på Haukeland sykehus omfatter akuttbehandling av pasienter med store flammeskader, etseskader, elektriske skader og skoldingsskader samt rekonstruksjon og oppfølging etter disse. Brannskadeavsnittet behandler alvorlig brannskadde, herunder barn med brannskader som omfatter mer enn 5 prosent av kroppsoverflaten (dyp delhudskade), og voksne med skader over 15 prosent av kroppsoverflaten. BSA mottar alvorlig brannskadde fra andre sykehus når det er sannsynlig at pasienten kan overleve. Dette betyr at øvrige brannskadde ved andre sykehus som hovedregel har så omfattende skader at de sannsynligvis omkommer av skadene, eller at de har lettere brannskader. I 2010 ble 42 pasienter behandlet for flammeskader på Haukeland. I 2007, 2008 og 2009 ble henholdsvis 52, 36 og 32 pasienter behandlet for flammeskader ved sykehuset. Pasienter innlagt ved BSA krever generelt flere kirurgiske inngrep samt omfattende sår- og intensivmedisinsk behandling, hvilket medfører langvarige opphold. Pasientene har behov for omfattende trening med fysioterapeut og de fleste trenger rehabiliteringsopphold etter utskrivelse.

Kilde: Helse Vest, Årsrapporter 2007,2008,2009 og 2010, Nasjonal behandlingstjeneste i avansert brannskadebehandling

3.1.2 Nærmere om sted, tid og årsaker

3.1.2.1 Hvor og når brenner det?

Hele 8 av 10 som omkommer i brann, gjør det i bolig. Av den totale andelen boligbranner skjer gjennomsnittelig 60 prosent i eneboliger, 33 prosent i blokk/leiligheter og 7 prosent i rekkehus (1986-2009). Det er ingen store årlige variasjoner i denne fordelingen. I forhold til fordelingen av befolkningen i ulike boligtyper er blokk/leilighet overrepresentert i dødsbranner, mens eneboliger er noe overrepresentert i totalt antall boligbranner.

Figur 3.2 Omkomne i brann i Norge etter brannsted (1986-2009)

Figur 3.2 Omkomne i brann i Norge etter brannsted (1986-2009)

Kilde: DSB

Boliger dominerer forøvrig som sted for dødsbranner i alle de nordiske landene, se figur 3.3. Norge skiller seg her noe ut ved at de fleste dødsbrannene skjer i eneboliger. Tilsvarende tall for Sverige og Danmark var henholdsvis 40 prosent og 34 prosent. Dette har sammenheng med at opp mot 80 prosent bor i eneboliger i Norge, mens tilsvarende tall for Sverige og Danmark er henholdsvis 60 prosent og 40 prosent. Sammenlignet med de andre nordiske landene har Norge større gjennomsnittlig bo-areal per bolig.6

Figur 3.3 Dødsbranner i Norge, Sverige og Danmark etter brannsted (1999-2008)

Figur 3.3 Dødsbranner i Norge, Sverige og Danmark etter brannsted (1999-2008)

Kilde: Nordstat.net

Arnested for dødsbrann i bolig er henholdsvis stue (33 %), kjøkken (19 %), soverom (11 %), kjeller (4 %), andre rom (19 %), mens 14 prosent av tilfellene har ukjent arnested. De aller fleste omkommer inne i egen branncelle (boenhet). Dette betyr at mange ikke rekker å komme seg ut fra boligen eller fra egen leilighet til fellesareal før de mister livet.

De fleste dødsbranner i Norge, om lag 60 prosent, skjer i vinterhalvåret. Desember, og særlig juletida, er perioder med særlig høy brannhyppighet. Dødshyppigheten i branner i juleuka er 2,5 ganger høyere enn ellers i året. Dette har sammenheng med økt bruk av både elektrisitet og bar ild, slik som stearinlys. Generelt er det en overhyppighet av branner i helger og om nettene.

3.1.2.2 Direkte brannårsaker

Brannstatistikken i Norge gir en begrenset forståelse av brannårsaker i den forstand at kun de umiddelbare og utløsende årsakene framkommer. Hovedkategoriene er påsatt brann, bar ild, elektrisk årsak og feil bruk av elektrisk utstyr. I om lag en fjerdedel av alle dødsbranner er brannårsaken ukjent.

Bar ild er den dominerende brannårsaken, hvorav årsaker knyttet til røyking utgjør en relativt stor andel, og over 15 prosent av det totale antallet, se figur 3.4. Tørrkoking /komfyrbranner er også en vesentlig årsaksfaktor. 74 dødsbranner i perioden 1997-2009 var knyttet til bruk av komfyrer og kokeplater. I en norsk undersøkelse av dødsbranner i perioden 1978-1992 framgår det at 60-70 prosent omkom av CO-forgiftning, mens vel 20 prosent var registrert med forbrenningsskader som dødsårsak. I Sverige har man funnet at andelen omkomne av forbrenningskader øker med økende alder.7 Det er grunn til å tro at lignende tendenser gjør seg gjeldende i Norge.

Figur 3.4 Fordeling av brannårsaker for alle dødsbranner (1997-2008)

Figur 3.4 Fordeling av brannårsaker for alle dødsbranner (1997-2008)

Kilde: DSB

3.1.3 Alder og kjønn

Det er vel kjent at eldre er overrepresentert i dødsbrannstatistikken. Brannhyppigheten for de over 70 år er 4,6 ganger større enn for befolkningen for øvrig. Av figur 3.5 framkommer brannhyppighet for alderssegmenter målt i forhold til segmentets størrelse i befolkningen, og den viser en klar overrepresentasjon av eldre mennesker.

Figur 3.5 Branndøde i bolig pr 1 mill innbyggere etter alderssegment (1997-2008)

Figur 3.5 Branndøde i bolig pr 1 mill innbyggere etter alderssegment (1997-2008)

Kilde: DSB

Menn er gjennomgående overrepresentert i dødsbrannstatistikken, selv om forskjellene har minket siden midten av 1990-tallet, jf. figur 3.6.

Figur 3.6 Omkomne i brann i Norge etter kjønn (1982-2010)1

Figur 3.6 Omkomne i brann i Norge etter kjønn (1982-2010)1

1 Barn under 16 år fordeles ikke etter kjønn og er derfor egen kategori.

Kilde: DSB

Ser vi på de relative dødsfrekvensene, korrigert etter størrelsen på befolkningssegmentene, får vi et mer presist bilde (blant annet lever kvinner i snitt noe lengre enn menn, og dette påvirker frekvenser for kjønn og alder). Sett i kombinasjon med alder ser vi av figur 3.7 at menn over 70 år er den mest utsatte gruppen, etterfulgt av kvinner i samme aldersgruppe. Gruppen menn 40-69 år ligger også høyt, markant over kvinner i samme aldersgruppe.

Figur 3.7 Antall branndøde i bolig per 1 mill innbygger etter kjønns- og alderssegment – gjennomsnitt 1996 – 2009

Figur 3.7 Antall branndøde i bolig per 1 mill innbygger etter kjønns- og alderssegment – gjennomsnitt 1996 – 2009

Kilde: DSB

3.1.4 Sammenhenger mellom alder, kjønn og brannårsaker

Som det framgår av figur 3.4 er bar ild, elektrisk årsak og feil bruk av elektrisk utstyr viktige årsaker til dødsbranner. Årsakenes betydning varierer imidlertid avhengig av både kjønn og alder.

Flere menn enn kvinner omkommer som følge av bar ild. Både blant kvinner og menn er de eldste overrepresentert blant de omkomne. Røyking er den største enkeltårsaken til branndød innen kategorien «bar ild». Av figur 3.8 under framgår det at røyking er en viktig direkte årsak til branndød, særlig sett i kombinasjon med alder. Justert etter gjennomsnittlig folkemengde innen hver av aldersgruppene i perioden er dødsbrannfrekvensen for gruppen over 70 år (med årsak røyking) opp mot seks til tolv ganger så høy som for øvrige aldersgrupper.

Figur 3.8 Gjennomsnittlig antall omkomne i branner med årsak røyking, per 1 mill innbyggere  (1997-2009)

Figur 3.8 Gjennomsnittlig antall omkomne i branner med årsak røyking, per 1 mill innbyggere (1997-2009)

Kilde: DSB

Går vi nærmere inn i statistikken, finner vi at brannhyppigheten knyttet til røyking øker ytterligere med alder. Særlig høy er hyppigheten for menn over 90 år, med et gjennomsnittlig antall omkomne på over 60 per million innen alderssegmentet. Tallene må imidlertid tolkes med en viss varsomhet, da antallet omkomne er relativt få.

Når det gjelder brannårsaken «levende lys» er det eldre kvinner som omkommer hyppigst, og også her med økende hyppighet med økt alder. Blant menn er antallet omkomne her jevnere fordelt over aldersgruppene.

Dødsbranner med elektrisk årsak betyr at det er en eller annen form for teknisk svikt ved anlegg/utstyr som har forårsaket brannen. Eldre personer – særlig menn – er overrepresentert i branner med elektrisk årsak. Igjen må tallene tolkes med varsomhet på grunn av få branndøde i gruppen.

Feil bruk av komfyr utgjør en stor andel av kategorien feil bruk av elektrisk utstyr, selv om antallet komfyrbranner per år har vært synkende. To grupper utmerker seg her når det gjelder antall skadde og døde.8 Den ene gruppen er yngre personer, under 55 år, som omkommer eller skades i branner på nattestid. Det er flere som dør lørdag og søndag, men flere blir skadet de øvrige dagene i uken. Den andre gruppen som skiller seg ut er eldre mennesker som omkommer eller skades i komfyrbranner på dagtid. Det er generelt flere menn både blant de omkomne og skadde.

Sammenlikner vi dødsbrannårsaker med Danmark og Sverige er det særlig en brannårsaksforskjell som peker seg ut, se figur 3.9. Mens røyking oppgis som årsak i kun ca 21,3 prosent av dødsbrannene i Norge i perioden 1999-2010, ligger tallene for Sverige og Danmark på henholdsvis 40,3 og 49,8.9

Figur 3.9 Fordeling av totalt antall dødsbranner med kjent årsak i Norge, Sverige og Danmark  (1999 – 2010)

Figur 3.9 Fordeling av totalt antall dødsbranner med kjent årsak i Norge, Sverige og Danmark (1999 – 2010)

Kilde: Nordstat.net

3.2 Risikogrupper og risikofaktorer

3.2.1 Kunnskapsgrunnlaget

Brannstatistikken i Norge gir som nevnt få muligheter til å identifisere kjennetegn ved risikogrupper (og undergrupper) mer presist. Slik kunnskap framkommer i dag gjennom særskilte granskninger, gjennomgang av politirapporter eller gjennom andre dybdestudier. For øvrig finnes det også mye lokal kunnskap om risikogrupper, men lite av dette er systematisert (se boks 3.3).

Boks 3.3 Lokal kunnskap om risikogrupper

I en spørreundersøkelse blant landets brannvesen i 2011 oppgir mange respondenter at de i stor grad har oversikt over hvor mange som har omkommet innen sin kommune/ region de siste ti årene. Brannvesenet har ofte selv vært tilstede ved brannene og har også opplysninger ut fra lokal kunnskap. På spørsmål om hva som kjennetegner personer som anses å være særlig utsatt for brann, peker flest respondenter på eldre, personer med nedsatt funksjonsevne, demente og rusmisbrukere. Andre faktorer som trekkes fram er: Etnisk bakgrunn, psykisk sykdom, behov for assistanse til rømning, røykere, aleneboere, personer med nedsatt hørsel/syn, pleietrengende, sosialklienter, psykisk utviklingshemmede, barn og mer generelt de med manglende kunnskap om og forståelse for fyring og brannfare.

Få respondenter oppgir at det foretas mer systematiske registreringer av branner med alvorlig personskade eller død. Et unntak er Skien brannvesen, hvor brannsjef Guttorm Liebe har foretatt en gjennomgang av alle dødsbranner fra 1985-2010. Materialet er ikke representativt i statistisk forstand, men omfatter case-beskrivelser av 15 dødsbranner med 18 omkomne innenfor ansvarsområdet til et av Norges største brannvesen (Skien ligger for øvrig på landsgjennomsnittet for antall dødsbranner med ca 1,5 per 100 000 innbygger). Fysisk funksjonsnedsettelse, ruspåvirkning og røyking går igjen som viktige risikofaktorer i dataene. Brannrisikoen er størst dersom flere risikofaktorer er til stede: Alle de omkomne kan – med ett unntak – knyttes til en eller flere av følgende kjennetegn: barn under 5 år, høy alder, fysisk eller mental funksjonsnedsettelse, psykisk ubalanse og rusmiddelproblem/påvirkning.

En annen observasjon er at brannvesenet ikke har nådd fram raskt nok til å avverge dødsbrannen selv med svært kort utrykningstid. Liebes vurdering av materialet er at sprinkleranlegg eller automatisk slokking trolig ville kunne reddet de fleste av de omkomne.

Kilde: DSB, 2011b og presentasjon for utvalget av brannsjef Guttorm Liebe

SINTEF har tidligere foretatt en gjennomgang av politirapporter etter dødsbranner i perioden 1978-1992, og avdekket her flere kritiske personkjennetegn ut over alder og kjønn.10 Disse var:

  • personer med nedsatt fysisk funksjonsevne

  • personer med nedsatt psykisk funksjonsevne

  • berusede eller personer med rusmiddelproblem

  • personer i psykisk ubalanse

Undersøkelsen fant også en overhyppighet i antall dødsbranner med kun en person til stede ved brannstart.

Kunnskapen om risikofaktorer knyttet til personkjennetegn er med andre ord begrenset dersom vi kun ser på norske data og studier. Utvalget bestilte på denne bakgrunn en gjennomgang og oppsummering av kunnskapsstatus fra SINTEF NBL som også tar for seg publiserte internasjonale studier. Funnene herfra supplerer det bildet vi har fra norske kilder, særlig når det gjelder funksjonsnivå, rus og sosiale og kulturelle faktorer. Studien konkluderer med at følgende faktorer er kritiske når det gjelder brannrisiko, særlig når de opptrer i kombinasjon: Alder (små barn og eldre), fysisk og psykisk funksjonsnivå, sosiale og kulturelle faktorer, samt rusmiddelbruk.11 Vi refererer mer detaljert til enkeltstudier i det følgende, både hentet fra SINTEF’s gjennomgang og fra andre kilder. Vi omtaler i første omgang studier som gir et mer samlet bilde, og gjennomgår senere særskilte studier knyttet mer spesifikt til de ulike risikofaktorene og gruppene.

Generelt må man ta visse forbehold når det gjelder eldre studier og studier fra andre land. Risikonivå og variasjoner mellom grupper kan for eksempel avhenge av det til enhver tid gjeldende regelverk og andre rammebetingelser, og kan også variere med blant annet sosioøkonomiske, demografiske og bomessige forhold. Generelt vil studier som omfatter store populasjoner gi mer pålitelige data, blant annet fordi en del risikogrupper da framkommer tydeligere i statistikken. Når man sammenligner brannstatistikk fra ulike land må man også være oppmerksom på at definisjoner og metoder for datainnsamling kan variere på måter som kan gi misvisende inntrykk. Eksempler på forhold som kan variere, er blant annet definisjon av brannårsaker, definisjon av dødsfall i brann og hvor stor andel av dødsfall som er inkludert.12

3.2.2 Studier fra nordiske land

I Norden er det først og fremst i Sverige og Finland at det er gjennomført mer omfattende undersøkelser. For Danmarks del må vi tilbake til en studie av dødsbranner fra 1998.13 Denne viser en overhyppighet av branndøde blant eldre, alkoholikere, alkoholpåvirkede, fysisk syke og funksjonshemmede, psykisk syke, enslige og mottakere av offentlig støtte. De fleste av de omkomne befant seg nær arnestedet og var som oftest alene; brannvesenet var sjelden blitt varslet. Røyking var viktigste utløsende enkeltårsak, sammen med levende lys og matlaging.

Fra Sverige foreligger flere studier. Generelt bekreftes bildet av eldre som særlig risikoutsatt. Personer i aldersgruppen 65-79 år har 1,5 ganger høyere risiko for å omkomme i brann sammenlignet med gruppen 50-64 år, mens aldersgruppen 80 år og oppover har hele 4,5 ganger høyere risiko sammenlignet med samme gruppe.14 To tredjedeler av de omkomne mellom 1999 og 2006 var enslige, hvilket er vesentlig mer enn i befolkningen som helhet. 40 prosent av de omkomne mellom 1999 og 2007 hadde drukket alkohol før brannen. I aldersgruppen 20-64 år hadde over 70 prosent av mennene og nesten 60 prosent av kvinnene inntatt alkohol.15 Man finner også flere tilfeller av påvist bruk av an antidepressiva, smertestillende eller annen beroligende medisin blant omkomne i boligbranner.16

En tidligere gjennomgang av 1672 dødsbranner i Sverige i perioden 1988-2000 fant at mange brannomkomne var røykere, og sigaretter var vanligste årsak til dødsbrannene (28 %). Alkoholbruk ble konstatert i mer enn 14 prosent av tilfellene, mens nesten 15 prosent hadde en eller annen form for funksjonsnedsettelse.17 I en nyere studie er det gjennomført en sammenstilling av flere datakilder som omfatter 1198 omkomne personer og 1104 branner i perioden 1999 – 2007.18 Koblingen av flere dataregistre har gjort det mulig å framskaffe informasjon om flere typer persondata (sivilstand, fødselsland), skadedata (type skade med mer) og data om innhold i blodet (alkohol, medikamenter, andre stoff). Alkoholforekomst i blodet hos personer omkommet i boligbranner er vanligst for de mellom 20 og 69 år og er også mest utberedt blant menn. Røyking og alkohol framstår som en farlig kombinasjon i boligbranner, særlig i aldersgruppen 50-69 år. De eldre omkommer langt sjeldnere i brann der alkoholpåvirkning har vært en faktor (se under).

Går vi til data fra Finland, viser en gjennomgang av dødsbranner i perioden 2007-2010 at gjennomsnittlig antall omkomne per år har vært 95 personer. Normalt omkom bare én person per brann. Analysen har identifisert kjønn, familiestatus og inntektsnivå som viktige risikofaktorer. 73 prosent av de omkomne var menn, 70 prosent bodde alene og 62 prosent hadde lav inntekt. Mennene som omkom var oftest over 50 år gamle og høyest risiko hadde menn mellom 60 og 69 år. De omkomne kvinnene var oftest over 70 år, mens kvinner mellom 80 – 89 år hadde høyest brannrisiko. Årsaken til at branner utvikler seg til en dødsbrann synes å være knyttet til at rask evakuering har mislyktes eller vært umulig. Risikoen for å omkomme i en brann øker betraktelig dersom personen har nedsatt funksjonsevne enten dette skyldes alder, psykiske eller fysiske funksjonsnedsettelser, rus eller medisinering. Av de omkomne i undersøkelsen hadde bare 10 prosent normal funksjonsevne, mens 61 prosent hadde nedsatt funksjonsevne. På bakgrunn av statistikk fra redningstjenesten bedømmes brannrisikoen innen omsorgsboliger og institusjoner til å være størst ved psykiatriboliger og boliger til rusomsorg. Risikoen er i begge tilfeller betydelig større enn i boliger for eldre.

3.2.3 Studier fra andre land utenfor Norden

Studier fra andre land bekrefter langt på vei det samme bildet når det gjelder risikofaktorer. I en gjennomgang av 318 dødsbranner i bolig gransket av London Fire Brigades i perioden 1996-2000, var tilstanden til 117 av ofrene kjent ved brannstart. Alkoholproblem ble konstatert i 15 prosent av tilfellene, funksjonshemming i 50 prosent, svekket helse i 15 prosent og mental sykdom i 13 prosent av tilfellene. I tillegg var det 9 sovende (8 %). Uforsiktig omgang med sigaretter, fyrstikker/lighter og levende lys var årsak til 64 prosent av 259 boligbranner i London i perioden, og det var nær sammenheng mellom sigaretter som tennkilde og sengeklær og stoppete møbler som første antente materiale.19 National Fire Protection Association i USA fant i en gjennomgang av dødsbranner i perioden 2005-2009 at mulig påvirkning av alkohol eller andre stoff var en faktor i 14 prosent av dødsfallene og at 73 prosent av disse tilfellene gjaldt menn. Nedsatt fysisk funksjonsevne var en faktor hos 14 prosent av de omkomne og mulig nedsatt mental funksjonsevne hos 5 prosent. Søvn var en faktor hos hele 30 prosent av de brannomkomne. Det ble videre påvist at litt over halvparten av ofrene omkom i arnestedsområdet. 40 prosent av disse sov mens 67 prosent hadde fysiske funksjonsnedsettelser og 66 prosent hadde mental funksjonsnedsettelse.20

En amerikansk studie fra 2007 viste også at i de tilfellene hvor personer omkom selv om røykvarsleren fungerte, var det mer sannsynlig at disse var påvirket av alkohol eller narkotika, eller at de hadde psykiske eller fysiske funksjonsnedsettelser sammenlignet med personer som omkom i brann der det ikke var noen røykvarsler.21 En studie av 131 dødsbranner New Zealand i 2005 fant at nesten 39 prosent av de omkomne hadde en helsetilstand eller funksjonsevne som kan ha hatt betydning for å starte brannen eller evakuere fra den. Et høyt antall av de omkomne hadde drukket alkohol før brannen startet. Nesten 2/3 av de omkomne hadde ikke hatt tilstrekkelig tid til å evakuere fra brannen, eller var ikke i stand til å rømme ved egen hjelp.22

Flere utenlandske studier finner også at sosio-økonomiske bakgrunnsfaktorer har betydning for brannrisiko.23 Det samme gjelder funn knyttet til økt brannrisiko for barn. I følge amerikansk statistikk har barn under 5 år 1,5 ganger så høy sannsynlighet for å omkomme i brann som for alle aldersgrupper under ett. Derimot finner samme studie at barn på alle alderstrinn har gjennomsnittlig eller lavere gjennomsnittlig sannsynlighet for å få forbrenningsskader i en brannsituasjon. Barns lek med ild er funnet å være årsaken i mellom 3 og 10 prosent av dødsbranner i ulike land.24 I Norge er det imidlertid få barn som omkommer som følge av brann (jf. figur 3.6 over).

3.3 Nærmere om kritiske risikofaktorer

Kunnskap om atferd og handlingsmønstre er viktig for å forstå hvordan mennesker oppfører seg i brannsituasjoner. Mens man før antok at mennesker kun reagerer på og utsettes for en brann, er nyere forskning opptatt av å forstå hvordan man selv aktivt medvirker i et brannforløp. Kjennetegn ved menneskelig adferd ved brann er knyttet til (1) deteksjon, at man blir oppmerksom på brannen og oppfatter signaler om at det brenner (lukt, lyd, flammer), (2) til individuelle beslutningsprosesser der man vurderer og forstår signaler om at det brenner, og (3) til at man handler konkret – og med ulik respons på trusler fra brannen. Selv om handlingsmønstre varierer mellom mennesker, vet vi blant annet at:

  • mennesker starter de fleste bygningsbranner gjennom sine vanlige aktiviteter

  • menneskers aktiviteter kan føre til raskere brannutvikling og brannspredning gjennom uaktsomme handlinger før og under brannen

  • mennesker reagerer ofte for sent på brannsignaler og tiden blir knapp når faren oppdages

  • mennesker vil ofte prøve å slokke brannen selv, hvilket kan føre til skader og dødsfall.25

Vi tar her utgangspunkt i mer generelle faktorer knyttet til redusert bo- og funksjonsevne som kan medføre økt brannrisiko, og ser også på hvordan kombinasjoner av faktorer bidrar til å øke risikoen. Ulike personkjennetegn og spesifikke risikofaktorer kan påvirke brannsikkerheten i ulike faser i et (potensielt) brannforløp: at brann lett oppstår på grunn av atferdsmønster, at brann vanskelig oppdages på grunn av lite effektiv varsling i forhold til personkjennetegn (som redusert hørsel), eller at sjansen for slukking eller rømning er redusert for eksempel på grunn av midlertidige eller permanente funksjonsnedsettelser.

Kategorisering av risiko i forhold til gruppekjennetegn kan være en utfordring, siden de ulike risikofaktorene opptrer i ulike kombinasjoner. Selv om vi her behandler ’alder’ som en risikofaktor, er det grunn til å minne om at det neppe er alderen i seg selv, men fysiske og mentale endringene som normalt følger med alder, som i realiteten utgjør risikofaktorene (som dårligere syn, hørsel, lengre reaksjonstid og svekket hukommelse). Slike faktorer forekommer imidlertid også i andre aldersgrupper og funksjonsnivå kan variere betydelig innenfor gruppen ’eldre’.

3.3.1 Alder og aldring

Ser man nærmere på aldersgruppen over 70 år, vises en relativt klar tendens til at brannrisikoen øker med økende alder. Store variasjoner fra år til år kan skyldes relativt små populasjoner (jf. gruppen over 90 år).

Figur 3.10 Branndøde i bolig pr 1 mill innbyggere etter alderssegment (1996-2009)

Figur 3.10 Branndøde i bolig pr 1 mill innbyggere etter alderssegment (1996-2009)

Kilde: DSB

Det er en rekke personrelaterte faktorer knyttet til aldring som påvirker evnen til å oppdage, håndtere og evakuere fra en brann. Mange eldre overlever for eksempel ikke selv om de har fungerende røykvarsler (se figur 3.11). Mulige årsaker kan være at de ikke hører varselet, at de ikke klarer å reagere adekvat på varselet, eller at de ikke tidsnok klarer å komme seg ut etter å ha hørt røykvarsleren.

Figur 3.11 Antall personer som omkommer i bygningsbranner selv om røykvarsler fungerer; etter kjønn og aldersgruppe per 1 mill innbyggere (snitt (1997-2009)

Figur 3.11 Antall personer som omkommer i bygningsbranner selv om røykvarsler fungerer; etter kjønn og aldersgruppe per 1 mill innbyggere (snitt (1997-2009)

Kilde: DSB

Forekomsten av de fleste former for sykdom og funksjonsnedsettelse øker med alderen. Til tross for en bedring av eldres helsetilstand generelt må det de nærmeste årene forventes en økning av antall mennesker med funksjonsnedsettelser som følge av flere eldre.26 Med økt alder følger ofte en eller flere funksjonsnedsettelser som blant annet redusert syn og/eller hørsel, lengre reaksjonstid, lettere hukommelsestap, redusert bevegelighet og svimmelhet/ustødighet. At disse funksjonene endres er helt normalt, men kan representere utfordringer for brannsikkerhet i hjemmet, fra det å høre røykvarsler til å handle riktig og raskt nok ved en brann.

Kognitiv funksjonsevne påvirkes også av alder, og dreier seg om innhenting, lagring og bearbeiding av informasjon.27 For å betegne noe som en kognitiv svikt, må den ha et omfang som virker negativt inn på personens evne til å håndtere dagliglivets utfordringer og krav. Mild kognitiv svikt kan beskrives som gradvis reduksjon i kognitive prestasjoner, og er velkjent ved økende alder. Det kan ofte gi seg utslag i et opplevd eller påvist hukommelsesproblem, og kan ha mange ulike årsaker. Demens (se boks 3.4) er en felles benevnelse for flere hjernesykdommer som oftest opptrer i høy alder og som gir både nedsatt hukommelse og nedsatt kognitiv kapasitet for øvrig (det vil si dømmekraft, selvinnsikt, oppmerksomhet, evne til abstrakt tenkning m.v.). Demente kan bli forvirret og reagere motsatt av hva som er rasjonelt i farlige situasjoner.28 I brannsikkerhetsperspektiv kan dette ha som konsekvens at tiltak må være automatisert og virke uavhengig av personlig medvirkning.

Boks 3.4 Demens

Personer som rammes av demens får vansker med å opprettholde innlærte ferdigheter og vansker med å mestre hverdagsaktiviteter. Andre hyppige symptomer er angst, depresjon, mistenksomhet, vrangforestillinger og tvangsmessig atferd. Demens kan være vanskelig å oppdage, og sykdommen utvikles gradvis. Selv pårørende mangler ofte nok kunnskap om diagnosen til å oppdage faresignaler hos sine nære. Som et ledd i Omsorgsplan 2015 legges det nå til rette for et utdanningstilbud for pårørende til mennesker med demens («Pårørendeskoler»).1

I dag er det om lag 70 000 demente i Norge og under halvparten bor i sykehjem. Det antas at 10.000 personer får sykdommen hvert år. Undersøkelser viser imidlertid at bare halvparten er utredet og diagnostisert.2 Aktivitet og sosial kontakt kan forbedre livskvaliteten hos personer med demens og kognitiv svikt og også bidra til og forsinke sykdomsutviklingen og redusere behovet for medikamentell behandling. Demens vil være like brannfarlig der det er en yngre person som har blitt rammet av sykdommen, og spesielt dersom man bor alene. Prognosene tilsier at tallet på personer med demens vil fordobles de neste 30 år.3

1 NOU 2011: 11 s 71

2 NOU 2011: 11 s 32

3 NOU 2011: 11 s 90, 32

3.3.2 Funksjonsnedsettelser

Begrepet funksjonshemning benyttes når det foreligger et gap mellom individets forutsetninger og omgivelsenes utforming eller krav til funksjon, og knyttes derfor ikke bare til individkjennetegn, men til selve forholdet mellom individ og miljø.29 Med nedsatt funksjonsevne menes tap av eller skade på en kroppsdel eller i en av kroppens funksjoner. Det er vanlig å skille mellom tre ulike grupper funksjonshemninger – bevegelseshemninger, miljøhemninger og orienteringshemninger. Gruppen med miljøhemmede omfatter ulike funksjonsnedsettelser som følge av allergi, hjerte- og lungesykdommer, mens det med orienteringshemmede siktes til synshemmede, hørselshemmede og forståelseshemmede.30

Siden det ikke finnes én riktig definisjon eller én riktig måte å avgrense funksjonshemming på, er det også utfordrende å operere med konkrete tall for antall funksjonshemmede i Norge. I følge SSB var det 542 000 funksjonshemmede i alderen 15 – 66 år i Norge i 2. kvartal 2011. Disse utgjorde 16 prosent av befolkningen i aldersgruppen.31

Selv om brannstatistikken i Norge ikke har opplysninger om hvorvidt omkomne eller alvorlig brannskadde har hatt nedsatt funksjonsevne, har vi som omtalt over likevel kunnskap fra andre kilder som viser at disse gruppene er særlig risikoutsatte.32 I den nevnte svenske undersøkelsen av dødsbranner i perioden 1988-2000, var det gitt opplysninger om funksjonsnedsettelse for 250 av ofrene (15 % av totalen). Den viste at 71 hadde aldersrelaterte funksjonsnedsettelser, 126 hadde fysisk funksjonsnedsettelse hvorav 7 var blinde, 36 hadde psykiske lidelser, og 17 hadde mental funksjonsnedsettelse hvorav 8 var senil demente.33

En amerikansk undersøkelse fra 2011 fant at fysiske funksjonsnedsettelser var en faktor i gjennomsnittlig 14 prosent av boligdødsbrannene per år mellom 2004 og 2008.34 Mange av ofrene hadde ikke mulighet for å redde seg selv, og mange av de omkomne var involvert i antennelse og befant seg ved arnestedet da brannen startet. 41 prosent av brannene startet som følge av røyking. Det tilsvarende tallet for alle dødsbranner i bolig for samme periode lå på 25 prosent. Det var, sammenlignet med alle dødsbranner, mer sannsynlig at personer med funksjonsnedsettelse ville omkomme ved branner som startet i enten madrass, seng eller klær. 61 prosent av ofrene var over 65 år.

Nedsatt funksjonsevne kan påvirke brannsikkerhet på mange ulike måter:35

  • Generelt vil begrenset mobilitet vanskeliggjøre rask reaksjon både når det gjelder slokking og rømning. For bevegelseshemmede vil bruk av trapp som rømningsvei være problematisk, og heis kan være utelukket. Generelt vil evakueringsplaner og branninstrukser i ulike typer bygg være viktig for denne gruppen.

  • Orienteringshemmede kan ha en rekke problemer knyttet til å oppdage og reagere på brann. Hørselshemmede vil kunne ha problemer med å høre alarmer. Synshemmede vil være avhengig av lukt- og varmesignaler for å unngå skade, i den grad de ikke ser brannen. Døvblinde, hørselshemmede og døve vil trenge forskjellig typer tilpasset brannvernutstyr, slik som vibrerende røykvarslere, både i hjemmet og på hoteller o.l.

  • For psykisk utviklingshemmede er det viktig å unngå kaos i en brannsituasjon. En særlig utfordring for denne gruppen er derfor opplæring i brannforebygging og rømning. Noen kan ha problemer med å lære seg enkle, hverdagslige ting, og kan få langt større utfordringer med å lære seg brannforebygging og øve på rømning. Opplæringen kan kreve stor individuell tilpasning for den enkelte.

Figur 3.12 Dødsbrann I

Figur 3.12 Dødsbrann I

Sterkt funksjonshemmet eldre kvinne. Døde i startbrannrom i tomannsbolig av treverk. Årsak ukjent

Foto: Innhentet fra norske brannvesen av DSB

3.3.3 Rusmiddelbruk

Rusmiddelbruk er en faktor som øker brannrisikoen betydelig, og en rekke studier referert over viser at rus er en svært viktig risikofaktor. Enkelte studier peker også på at risikoen kan være større enn det som framkommer kun gjennom funn av rusmidler i blodet til branndøde; i mange tilfeller er for eksempel barn involvert i rusrelaterte branner, men uten at de selv har slike funn i blodet.36 En stor andel av omkomne i branner er påvirket av alkohol i ulik grad, av andre rusmidler, eller av kombinasjoner av rusmidler. Inntak av rusmidler og røyking er en spesielt uheldig kombinasjon. Bruk av enkelte rusmidler øker i seg selv risikoen for å starte brann, som ved cannabis der det brukes åpen ild ved tilberedningen, og ved sniffing av brannfarlige løsemidler.37 Økt risiko har her sammenheng med både brannstart, deteksjon og evne til slukking og rømming.

I en svensk studie av dødsbranner i perioden 1992-2002 ble det gjennomført rettmedisinske analyser av 921 av de totalt 1242 brannomkomne.38 Man fant spor etter alkohol hos nesten 43 prosent av de omkomne. Over 70 prosent av mennene og nesten 60 prosent av kvinnene i aldersgruppen 45 – 64 år hadde drukket alkohol før ulykken inntraff. Andelen alkohol var imidlertid lavere i de eldste og yngste aldersgruppene både for menn og kvinner. Funn av narkotika ble gjort hos 166 av de 921 brannomkomne, hovedsakelig i de yngste aldersgruppene.

Noen av disse funnene understøttes av nyere svensk forskning som også viser at dødsbranner relatert til alkohol synes å være langt mer utbredt for middelaldrende personer enn for eldre.39 Mens gjennomsnittet for alkoholforekomst hos branndøde er 43 prosent, er andelen oppe i ca 70 prosent for gruppen mellom 30 og 60 år. Aldersgruppen 20-29 år ligger på 61 prosent og gruppen 60-69 år ligger på 55 prosent. Øvrige grupper ligger godt under gjennomsnittet. Menn er overrepresentert og særlig da ugifte og skilte menn. Det er altså få unge som dør i brann, men mange av de som gjør det har alkohol i blodet. Omvendt er det mange eldre som dør i brann, men få av disse har alkohol i blodet. I samme studie finner man også at kombinasjonen røyking og alkohol forekommer hyppig.

Det er nylig satt i gang en egen studie i Norge i regi av Norsk brannvernforening basert på gjennomgang av politirapporter fra boligbranner og dødsbranner (sistnevnte omfatter 227 dødsbranner med 259 omkomne).40 De foreløpige funnene viser at 47 prosent av de omkomne har vært alkoholpåvirket, og at 84 prosent av disse var menn. 64 prosent av de omkomne i aldersgruppen 40 – 60 år var alkoholpåvirket. SINTEF NBL finner forøvrig i sin studie av komfyrbranner at mange av dødsbrannene som skyldes glemt komfyr på nattestid kan knyttes til rus.41

Det er ingen grunn til å anta at risiko knyttet til alkohol og brann vil bli redusert som følge av endret forbruk. Alkoholforbruket har i Norge økt siden 1970-tallet, og nye generasjoner drikker mer alkohol, i tillegg til at de oftere drikker seg beruset sammenlignet med tidligere generasjoner på samme alder. I perioden 1993-2000 økte alkoholforbruket i gjennomsnitt med 20 prosent (i alle sosioøkonomiske grupper). Forbruket er høyest i aldersgruppen 20-25 år. Blant menn og kvinner over 60 år er det henholdsvis 17 og 30 prosent som opplyser at de ikke drikker alkohol overhodet. For andre aldersgrupper er tallene en tredel av dette. Etniske nordmenn drikker mer alkohol enn innvandrere fra Asia og Afrika.42

Figur 3.13 Dødsbrann II

Figur 3.13 Dødsbrann II

To omkomne; kvinne 49 år og mann 50 år; begge ruspåvirket av alkohol. Befant seg i startbrannrom i separat hybelleilighet i enebolig av treverk. Årsak ukjent

Foto: Innhentet fra norsk brannvesen av DSB

3.3.4 Psykiatri – medikamentbruk

Det er lite norsk materiale som sier noe om sammenhengen mellom brann og psykiske problemer. I SINTEF NBLs gjennomgang av dødsbranner i bygninger fra 1995 fant man imidlertid en økning i antall dødsbranner der ofrene var i psykisk ubalanse, og antall dødsbranner der det var mistanke om selvmord. I perioden 1990-92 er det grunner til å tro at 11 personer sannsynligvis tok livet sitt i bygningsbranner, noe som tilsvarer 7 prosent av brannofrene i denne perioden.43 Flere studier fra andre land viser også at ulike typer psykiske problemer er en risikofaktor ved brann.44 Det kan være vanskelig å finne klare indikasjoner her, men bruk av ulike typer medikamenter kan avsløres gjennom obduksjonsrapporter. Disse kan også gi opplysninger om lettere medikamentbruk, slik som sovemedisin.

I Sverige fant man i 2006 at 278 av 921 obduserte brannomkomne hadde forekomst av legemidlene anestetika, antiepileptika, neuroleptika og psykoanaleptika. Blant de omkomne med spor av slike medikamenter var det flest kvinner.45 Nyere undersøkelser fra Sverige tyder også på en overhyppighet av medikamentbruk (som nevroloptika og antidepressiva) hos branndøde.46

Salget av vanedannende angstdempende legemidler og sovemidler gikk i 2010 ned med i underkant av to prosent, etter mange år med gradvis økning og en utflating av forbruket de siste tre år. Angstdempende legemidler brukes av åtte prosent av Norges befolkning, mens sovemidler brukes av seks prosent. Det samme gjelder bruken av antidepressiva.47 Det er vanskelig å si noe klart om hvorvidt risikonivået vil endres som følge av endret forekomst av psykiske problemer og medikamentbruk i samfunnet.

3.3.5 Sosial posisjon

Begrepet sosial posisjon benyttes her generelt for å beskrive et individs stilling i samfunnet. Variabler som knyttes til sosial posisjon er i denne sammenhengen for eksempel sivilstand, yrke, utdanning, inntekt og sysselsetting.48 Det er vel kjent at sosial posisjon har betydning for et individs helse.49 Flere studier viser også en sammenheng mellom sosial fattigdom og risiko for å omkomme i brann. Det å bo alene er også en risikofaktor.50

Figur 3.14 Brannfarlig adferd

Figur 3.14 Brannfarlig adferd

Mann i femtiårene, ensom, men velfungerende på jobb. Forhold varslet av postfunksjonær på grunn av sterk lukt. Videre oppfølging ble foretatt av politi, arbeidsgiver og brannvesenet. Leilighet ryddet og vasket, manglende brannvernutstyr montert.

Foto: Innhentet fra norske brannvesen av DSB

En norsk undersøkelse fra 2001 viste at sannsynligheten for brann var 4,9 ganger høyere i boliger der det bodde en enslig uføretrygdet mann i alderen 30-49 år. Tilsvarende var brannrisikoen 2,6 ganger høyere i boliger med en enslig uføretrygdet person med barn.51 Flere utenlandske studier finner at kulturelle og sosioøkonomiske bakgrunnsfaktorer har betydning for brannrisiko.52 En gjennomgang av svenske data fra 1992-2002 viser at hele 2/3 deler av de omkomne i brann i perioden var enslige.53 Funn basert på data fra perioden 1999-2006 viser at ugifte og skilte menn er overrepresentert blant branndøde med alkoholforekomst i blodet.54 En dansk undersøkelse om dødsbranner viste at 57 prosent av ofrene bodde alene.55

Flere utenlandske studier har påvist en sammenheng mellom nivået på sosial nød og antall dødsbranner. I London Fire Brigades analyse av 318 dødsbranner i bolig i perioden 1996-2000 fant man en sammenheng mellom sosial fattigdom og dødsbrannrisiko. Man fant også at brannrisiko var sterkt knyttet til type bolig, med høyest risiko i kommunale boliger for vanskeligstilte og i midlertidige boliger.56 Også studier fra USA og New Zealand har påvist at brannrisiko har sammenheng med lavt utdanningsnivå, fattigdom, sysselsetting og kriminalitet. I New Zealand ble det i 2005 gjennomført en studie hvor en fant at 63 prosent av de omkomne i brann skåret lavt på sosioøkonomiske variabler. Lignende funn ble også gjort i en undersøkelse fra 2001.57 En svensk studie viser og at det kan være sammenhenger mellom utdanningsnivå og brann.58

Det er ulike oppfatninger om hva som kan forklare dette bildet. Når det gjelder sivilstatus er det rimelig å anta at der hvor flere bor sammen er det større sannsynlighet for at noen oppdager og/eller kan håndtere en brannsituasjon. Sammenhengen mellom utdannelse og/eller sysselsetting og brann kan være vanskeligere å forklare. En faktor kan være at de som ikke er sysselsatt befinner seg mer i hjemmet. En annen mulig forklaring kan være knyttet til at noen også har en eller annen form for funksjonsnedsettelse som bidrar til å øke brannrisikoen.59 Videre kan det være at sysselsetting bidrar til økt bevissthet og kunnskap av betydning for brannsikkerheten, også i eget hjem. De som av ulike grunner står utenfor arbeidslivet er i større grad overlatt til seg selv.60

Når det gjelder betydningen av fattigdom for brannrisiko kan en forklaring være knyttet til at personer med lav inntekt har boliger med dårligere brannutrusting. I en studie fra USA i 2004 ble det anslått at 75 prosent av befolkningen hadde fungerende røykvarslere i boligen, og at 65 prosent av alle dødsfall i boligbranner inntraff i de 25 prosent av boligene som ikke hadde fungerende røykvarsler. Det er samtidig påvist at færre fattige hjem i USA har installert røykvarsler sammenlignet med hjem over fattigdomsgrensen.61

3.3.6 Språk og sikkerhetskultur

I Norge er det i dag om lag 287 000 personer fra andre land i Europa, 210 000 personer har bakgrunn fra Asia, 74 000 har bakgrunn fra Afrika og 19 000 har bakgrunn fra Sør- og Mellom-Amerika. I tillegg er det 11 000 personer med bakgrunn fra Nord-Amerika og Oseania.

DSBs statistikk sier ikke noe om de omkomnes fødeland eller etniske bakgrunn. En undersøkelse gjennomført for DBE i 2001 viste likevel at brannrisikoen var 1,8 ganger så høy i boliger der det bor minst en innvandrer.62

I en analyse av amerikansk brannstatistikk fra perioden 2003-2007 ble etnisk bakgrunn identifisert som en risikofaktor. Amerikanere med asiatisk bakgrunn hadde minst risiko, mens afro-amerikanere hadde høyest risiko.63

Indirekte indikasjoner på at etnisk bakgrunn og innvandrerbakgrunn har betydning for brannsikkerhet kan vi finne ved å se på sosioøkonomiske faktorer (jf. over). Det er flere studier som viser at lav sosioøkonomisk status og dårlige levekår gir større dødelighet ved brannulykker, og vi vet at levekårene til noen grupper innvandrere er dårligere enn for den norske befolkningen, til tross for noe sosial mobilitet. Sammenlignet med gjennomsnittet av befolkningen har innvandrere dårligere boliger og boforhold, lavere sysselsetting og dårligere økonomi. Dette bildet er imidlertid preget av stor variasjon innad mellom innvandringsgruppene. Noen grupper har høyere yrkesdeltagelse enn gjennomsnittet for befolkningen, mens andre grupper oftere faller utenfor arbeidsmarkedet.64 Risikobildet for innvandrere er med andre ord uklart og komplekst, og det er grunn til å anta at det er store forskjeller mellom ulike grupper. Slike forskjeller er observert på trafikksikkerhetsområdet, se for øvrig boks 3.5.

Boks 3.5 Om sikkerhetskultur

Begrepet sikkerhetskultur har fått mye oppmerksomhet de siste 15-20 årene, både i faglitteraturen og blant praktikere som jobber med sikkerhet. Begrepet er gjerne knyttet til hvilken prioritet og oppmerksomhet sikkerhetshensyn har for organisasjoner og individer. Sikkerhetskultur i organisasjoner dreier seg om egenskaper og kjennetegn som antas å påvirke deres evne til å styre risiko, det vil si holdninger, normer, prioriteringer/oppmerksomhet, kunnskap, oppfatninger og adferdsmønstre som påvirker organisasjoners evne til å opprettholde en akseptabel sikkerhet.1 Selv om faglitteraturen om organisatorisk sikkerhetskultur er sprikende og mangfoldig, er det likevel en del felles kjennetegn som ofte går igjen i beskrivelsen av sikkerhetskritiske faktorer som kan knyttes til kultur: overordnet prioritering av sikkerhet, evne til å håndtere informasjonsstrømmer, evne til å registrere og lære av hendelser, fravær av ’blame&shame’ holdninger, evne til å utnytte kunnskap og ekspertise, evne til å håndtere usikkerhet og uforutsette situasjoner.2

Betydningen av organisasjonsmedlemmers etniske og nasjonale bakgrunn har også vært tema for forskning om sikkerhetskultur, på linje med andre faktorer som antas å påvirke holdninger, adferdsmønstre o.l. Enkelte studier peker eksempelvis på nasjonale variasjoner i sikkerhetsnivå mellom virksomheter innen samme bransje, herunder også variasjoner mellom enkeltvirksomheter i samme selskap.3

Det er vanskelig å finne studier som ser generelt på forholdet mellom sikkerhet, risiko og kultur. Et unntak er såkalt «Cultural Theory», som anviser et rammeverk for sammenhengen mellom sosiokulturelle kjennetegn ved grupper og deres forhold til risiko.4 En sentral tese innenfor dette perspektivet er at gruppers forhold til risiko i hovedsak må forklares med utgangspunkt i nettopp slike sosiokulturelle kjennetegn, snarere enn ut fra risikofaktorene i seg selv. Kort sagt: ’størrelsen’ på risikoen er ikke det avgjørende, og folk frykter ofte ’feil farer’. Eksempelvis kan grupper som preges av egalitære levesett med sterkt gruppefellesskap være mer kritisk til miljøforurensning enn grupper med individualistiske og/eller hierarkiske kulturtrekk, uavhengig av faktisk risikoeksponering. «Cultural Theory» har hatt betydelig innflytelse i deler av risikoforskningen, men er omstridt, både som teoretisk perspektiv og med hensyn på empirisk belegg.

Studier av sikkerhetskulturelle variasjoner og etnisk/nasjonal bakgrunn er ellers gjerne knyttet til enkeltsektorer eller spesifikke risikoområder. Innenfor transportsektoren er det gjennomført flere studier som viser til dels store variasjoner i ulykkesrisiko.5 Eksempelvis har innvandrere med norsk førerkort høyere ulykkesrisiko enn norskfødte med norsk førerkort. Dette gjelder generelt innvandrere fra «ikke-vestlige» land (Asia, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika og Øst-Europa) og spesielt innvandrere fra Midt-Østen og Nord-Afrika. Forskjellen gjør seg gjeldende i nesten alle aldersgrupper. Ulike kulturelle faktorer, som ’skjebnetro’, grad av lojalitet til offentlige regler/myndigheter, grad av individualisme mv., kan bidra til forklare forskjeller i risiko som skyldes trafikkadferd. Det er samtidig vanskelig å skille ut kjennetegn ved ulike etniske/nasjonale grupper, som utelukkende kan knyttes til ’kulturelle’ forskjeller av mer grunnleggende karakter. Andre faktorer som (midlertidige) språkproblemer, sosioøkonomisk status, kunnskapsnivå mv., spiller også inn på måter som ikke er fullt ut forstått. Utfordringene knyttet til innvandreres forhold til trafikksikkerhet har i Norge vært oppsummert slik: Innvandrere synes for det første å bringe med seg holdninger fra opprinnelseslandet, men holdningene endres gjennom integrering. Videre kan det å være fra et land med andre kjøre- og trafikkforhold gjøre det vanskelig å håndtere trafikken i Norge. Endelig oppleves føreropplæringen som problematisk av mange og språk er en viktig utfordring i forhold til dette.

1 Se bl.a. Guldenmund, 2000; Pidgeon, 1998; Glendon & Stanton, 2000

2 Reason, 1997; Pidgeon, 1998

3 Se f.eks. Lamvik og Ravn, 2006

4 Se Douglas & Wildavsky 1982; Rayner 1992.

5 Nordbakke og Assum 2008; Berg m.fl. 2010

Utover forhold knyttet til sosioøkonomisk status, kan språklige og kulturelle faktorer bidra til å forklare at brannrisiko kan være høyere blant en del innvandrergrupper. Personer som ikke kan språket og/eller har problemer med å lese kan være sårbare i den forstand at de kan ha større problemer med å tilegne seg nødvendig brannvernsinformasjon dersom dette ikke er formidlet på en tilpasset måte. Med kulturfaktorer menes gjerne forhold knyttet til ulike virkelighetsoppfatninger, forståelsesformer, verdier og normgrunnlag. Det kan være vanskelig å skille ut akkurat hvilke faktorer som her kan påvirke risiko i ulike sammenhenger. Forskjeller kan være knyttet til normgrunnlag og ulikhet i risikotoleranse, men kan også være knyttet til kunnskap og forståelse av faktiske forhold. I forhold til migrasjon og innvandring er det grunn til å tro at sikkerhetsutfordringer vil dempes med økende kunnskap om bygningsforhold, elektrisitet, oppvarming, produkter, matlaging etc.

3.4 Brannrisiko, boforhold og inventar

3.4.1 Generelt om boforhold og funksjonsevne

Brannrisiko avhenger ikke bare av kjennetegn ved personer og grupper, men i stor grad også av boform og boligens beskaffenhet. De branntekniske kravene til en ordinær bolig baserer seg på at beboeren opptrer på en slik måte at brann ikke oppstår, at han/hun er i stand til å oppdage og eventuelt slukke brannen, og/eller kan ta seg ut ved egen hjelp i en nødssituasjon, se kapittel 4. Det er et fellestrekk ved risikogruppenes situasjon at en eller flere av disse forutsetningene ikke er oppfylt. Brannrisikoen øker i de tilfellene der det er et misforhold mellom en persons funksjonsevne og boligens beskaffenhet. Er boligen tilpasset brukerens funksjonsnivå, vil funksjonsnedsettelser i mindre grad representere brannfare.

Totalt var det per 1. januar 2011 registrert 2 343 010 boliger i Norge. Eneboliger utgjør drøyt halvparten, med 1 223 485 boliger (52,2 %). Deretter følger blokkleiligheter med 529 453 (22,6 %). Det finnes vel 271 304 boliger i rekkehus, kjedehus og andre småhus (11, 6 %). I tillegg kommer 213 937 tomannsboliger (9,1 %) og 43 136 boliger i bygninger for bofellesskap (1,8 %). Dessuten er det drøyt 61 000 boliger i bygninger hvor hoveddelen av arealet er knyttet til annet enn boligformål, i hovedsak næringsbygninger.65

Boks 3.6 Brannsikkerhet og boforhold i Sverige

Myndigheten för samhällsskydd og beredskap (MSB) sluttførte i 2011 en studie om brannvern i ulike bomiljø basert på innsatsstatistikk og dødsbrannsstatistikk for perioden 1998-2008. Undersøkelsen viste at dødsbranner i institusjoner og omsorgsboliger oftest skyldtes røyking og at brannvernet ofte var mangelfullt. For dødsbranner i flerbolighus og småhus ble det konkludert med at dødsbranner i denne type bolig oftest rammet personer med begrenset mulighet for å oppdage og/eller håndtere en brann (fysisk, mental eller aldersrelatert funksjonsnedsettelse). De som omkom i flerbolighus i perioden ble nesten alltid funnet i den branncellen der brannen begynte, og svært sjeldent i trapperom. I småhus hadde brannen i 70 prosent av tilfellene spredt seg til flere rom innen brannvesenet kom til stedet. Soverom, stue og kjøkken var vanligste arnested i både småhus og flerbolighus, mens løs innredning oftest var det som tok fyr. I flerbolighusene startet dødsbrannene som skyldtes røyking oftest i sofa, seng eller i en lenestol. Det var flest enslige blant de branndøde, og i særlig grad gjaldt dette dødsbrannene i flerbolighus.1

1 MSB 2011c

Et viktig spørsmål for boligbrannsikkerhet er hvorvidt boligen muliggjør evakuering ved egen hjelp. De fleste ordinære boliger, enten det er tale om enebolig, rekkehus eller blokk- og leilighetsbygg, er bygget ut fra forutsetningen om at beboerne kan bringe seg i sikkerhet ved egen hjelp. Kravene til brannutstyr i eksisterende boliger er at det skal være minst en røykvarsler som kan høres i alle soverom når dørene er lukket, at det finnes slokkeutstyr i boligen samt adgang til to uavhengige rømningsveier. Nedsatt funksjonsevne kan imidlertid gjøre det vanskelig å oppdage brann (for eksempel fra vanlig røykvarsler) og/eller å slokke selv (for eksempel med et vanlig håndslokkeapparat). Risikoen for å omkomme eller bli alvorlig skadet i brann øker naturlig nok også når muligheten for å evakuere ved egen hjelp ikke er tilstede. Personer med funksjonsnedsettelse har større sannsynlighet for å omkomme i startbrannleiligheten enn funksjonsfriske personer, hovedsakelig på grunn av at de ikke kommer seg bort fra brannen i tide.66 For bevegelseshemmede kan det være utfordringer knyttet til bruk av rullestol, for eksempel ved forflytning fra seng til rullestol og fra en etasje til en annen. Rømning fra høye bygninger medfører utfordringer fordi heis normalt ikke kan brukes ved en brann, og bruk av trapper kan være svært tidkrevende eller umulig. Evakuering ved egen hjelp kan også være utfordrende for blinde, sterkt synshemmede eller utviklingshemmede.67

Redning av personer som trenger hjelp for å komme ut er tidkrevende og i dag kan det ikke forventes at personer som ikke kommer seg ut av startbrannleiligheten på egen hånd kan bli reddet av brannvesenet dersom ikke spesielle tiltak iverksettes. Det er imidlertid usikkerhet knyttet til spørsmålet om hvilken slokke- og redningsinnsats som kan forventes av brannvesenet.68 Som eksempel tok det brannvesenet 1,5 time å redde 18 personer som trengte assistanse ved en brann i en boligblokk på 10 etasjer i Tønsberg i 2008. I dag er det heller ikke vanlig med noen planlagt form for vakt eller annen organisasjon som kan assistere personer som har behov for hjelp til evakuering fra bolig fram til brannvesenet kommer.69

Boligsituasjon kan være en utfordring for funksjonshemmede. Nesten halvparten av alle funksjonshemmede bor i boliger som ikke er tilpasset deres behov. Det anslås at 80 prosent av norske boliger verken tilfredsstiller kravene til universell utforming eller livsløpsstandard.70 Flere undersøkelser har også vist at husholdninger med funksjonshemmede har lavere inntekt enn andre, noe som henger sammen med lavere yrkesdeltakelse. Samtidig er det er små forskjeller mellom mennesker med funksjonsnedsettelser og andre når det gjelder nivået på bo-utgiftene, og mange har også store utgifter blant annet til transport, medisiner og lege. Det synes å være yngre funksjonshemmede som har dårligst råd og som har de største problemene med å etablere seg i egen bolig.71 Dette kan gjøre det utfordrende å gjøre endringer av boligen som kan være viktige i forhold til brannsikkerhet.

3.4.2 Inventar og utstyr i hjemmet

Feil ved elektriske anlegg og feil bruk av elektrisk utstyr utgjør vesentlige årsaker til boligbranner generelt og også til dødsbranner selv om andelen her er noe lavere. I perioden 1997 – 2009 hadde 25 prosent av dødsbrannene en eller annen form for elektrisk årsak, jf. figur 3.4 over. Over halvparten av tilfellene skyldes feil bruk av elektrisk utstyr. Den dominerende årsaken her er knyttet til bruk av komfyrer og kokeplater, som var medvirkende i hele 74 dødsbranner i perioden. Andre årsaker kan være knyttet til oppvarmingskilder og belysning hvor brann kan oppstå som følge av blant annet tildekking. Feil ved ledninger, kabler og stikkontakter medfører også brannfare. Branner som skyldes mer tekniske årsaker kan være serielysbue og ulike produktfeil.

Figur 3.15 Dødsbrann III

Figur 3.15 Dødsbrann III

Middelaldrende mann med omfattende fysiske funksjonsnedsettelser omkom. Han befant seg i startbrannrommet i rekkehus av treverk. Antatt forløp er at han prøvde å røyke og at stolen tok fyr. Har prøvd å reise seg og ble funnet på gulvet av røykdykkerne. Varslet brannvesenet på telefon.

Foto: Innhentet fra norske brannvesen av DSB

I Norge er møbler og madrasser vanligvis en stor del av inventaret i de aller fleste boliger. I det norske markedet er det krav til at denne type inventar skal kunne motstå antennelse av en ulmende sigarett. Imidlertid vet vi at disse produktene, dersom de først begynner å brenne, kan avgi store mengder varme og røyk. Antennelse i en stol eller madrass vil alene kunne gi overtenning i et rom og risikoen for videre spredning av brann er forholdsvis stor. For utsatte grupper representerer dette en særlig brannrisiko.72 Mellom 1986 og 2009 startet henholdsvis 33 prosent og 11 prosent av brannene i stue og soverom, som er de rommene hvor det er mest stoppede møbler og madrasser. Analyser av dødsbranner i Sverige mellom 1988 og 2000 har vist at sengeklær og klær er vanlige antennelseskilder, og at mange av brannene oppstod i soverom og hverdagsrom.73 En studie fra London viste at det var nær sammenheng mellom sigaretter som tennkilde og sengeklær og stoppete møbler som første antente materiale.74 I USA er det gjort funn som viser at det er mer sannsynlig at personer med funksjonsnedsettelse vil omkomme ved branner som starter enten i madrass, seng eller klær.75 SINTEF NBL har konkludert med at dagens branntekniske krav til stoppete møbler og madrasser i Norge ikke er gode nok, og at det er behov for strengere krav til slikt inventar både i private boliger og offentlig tilgjengelige bygninger. Det presiseres at stoppete møbler og madrasser med gode branntekniske egenskaper vil være et viktig risikoreduserende tiltak blant annet i omsorgsboliger.76

Det er relativt få boliger med gassanlegg i Norge, noe som skyldes at elektrisk strøm og fyring med ved er vanligste oppvarmingskilde. Bruk av gass er svært sjelden den direkte årsaken til brann i boliger. Gassprodukter som dekorasjonspeiser, gassovner og gassgriller blir imidlertid mer og mer vanlig også i Norge, og man har sett en del tilfeller av ulykker hos eldre som kjøper gassovn når strømprisene blir dyre og/eller som tilleggsoppvarming. De siste årene har DSB registrert flere uhell knyttet til bruk av alkoholfyrte dekorpeiser.

3.4.3 Nærmere om boforhold for de med pleie- og omsorgsbehov

Personer med pleie- og omsorgsbehov deles ofte inn i tre kategorier:

  • de som bor i institusjon, med særskilte krav til brannsikkerhet og tilsyn

  • de som bor i tilrettelagte boliger, finansiert med offentlige midler og tildelt gjennom kommunen eller kjøpt/leid privat

  • de som bor i sine opprinnelige hjem

Institusjoner registreres normalt som særskilte brannobjekter. Med hjemmel i brann- og eksplosjonsvernlovgivningen (se kapittel 4) stilles gjennom dette særskilte organisatoriske og tekniske krav, og objektet underlegges tilsyn. Brannsikkerheten i denne bygningstypen anses å være god blant annet som følge av mange år med branntilsyn.

3.4.3.1 Fra institusjon til bolig

I tråd med sosial- og helsepolitiske føringer fra 90-årene, har en rekke pleie- og omsorgstjenester blitt endret fra å være institusjonsbasert til å bli boligbasert. Det har skjedd en nedbygging av segregert særomsorg og institusjoner til integrerte hjemmebaserte tjenestetilbud og nye boformer i nærmiljøet. Store sentrale HVPU- institusjoner er avviklet, psykiatriske plasser i helseinstitusjoner er nedbygd, og isteden er disse gruppene bosatt i egne kommuner gjennom ulike boligløsninger. Også fysisk funksjonshemmede bor gjerne i egen bolig i sin hjemkommune. Utbygging av omsorgsboliger som alternativ til institusjon er et sentralt utviklingstrekk. Grensene mellom syke- og aldershjem og omsorgsboliger med hjemmetjenester viskes mer og mer ut, og ulike fagtradisjoner i den kommunale helse- og sosialtjenesten smelter sammen.77

Tabell 3.1 Beboere i institusjon, i boliger til pleie- og omsorgsformål og mottakere av hjemmetjenester 1992-20101

1992

1996

2000

2004

2008

2010

Beboere i institusjoner

45 571

43 075

42 236

40 985

42 106

43 457

Beboere i boliger til pleie- og omsorgsformål

35 254

45 515

47 569

49 463

42 806

Mottakere av hjemmesykepleie og/eller praktisk bistand

146 272

144 765

159 669

163 415

167 648

174 659

1 Endring i antall beboere i boliger til pleie- og omsorgsformål i 2010 skyldes ny registreringspraksis, ikke en reell nedgang. Beboere i kommunale boliger til andre formål enn pleie og omsorg ble i 2009 tatt ut av statistikken.

Kilde: SSB / IPLOS

Den enkelte kommune vurderer selv om boligbaserte pleie- og omsorgstjenester skal gis i egne tilrettelagte boliger eller i brukerens opprinnelige hjem. Fra begynnelsen av 1990-tallet har mange kommuner bygget egne boliger til pleie- og omsorgsformål, mange med støtte fra Husbanken, se boks 3.7.

Boks 3.7 Boliger til pleie- og omsorgsformål

Det finnes en rekke boligtyper i kommunene med ulik alder, standard og benevnelse som benyttes for pleie- og omsorgsformål, men som ikke regnes som institusjoner (omsorgsbolig, eldresenter, bo- og servicesenter, bofellesskap for psykisk utviklingshemmede, psykiatriboliger etc.). Disse regnes sammen i SSBs statistikk over slike boliger (se tabell 3.1). Eierforholdende og omsorgstilbudet varierer. Noen kan ha heldøgns bemanning dersom behovet tilsier det. Beboerne mottar uansett pleie- og omsorgstjenester på vanlig måte etter vedtak i kommunen. Slike boliger er beboers eget hjem og er ikke særskilt regulert i lovverket. De er ikke institusjoner og beboer har selvstendig råderett over boligen som eier eller leietaker (jf husleieloven).

Begrepet omsorgsbolig ble innført i 1994 i forbindelse med en ny statlig låne- og tilskuddsordning administrert av Husbanken. Ordningen innebar at boligen måtte oppfylle visse krav til utforming og til kommunens pleie- og omsorgstilbud. Husbanken definerer en omsorgsbolig som en bolig som er tilpasset orienterings- og bevegelseshemmede og fysisk tilrettelagt slik at beboere etter behov skal kunne motta heldøgns pleie og omsorg og hvor kommunen har tildelingsplikt/rett til boligen.1

1 Se også rundskriv I-27/97, H – 24/97 B fra Sosial- og helsedepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet: her er siste ledd om kommunens tildelingsplikt ikke tatt med. Vi viser også til definisjonen brukt i bygningsregelverket: ”bolig beregnet for personer med behov for heldøgns pleie og omsorg”, jf. kapittel 4.

I den offentlige debatten blir ofte omsorg omtalt synonymt med eldreomsorg. I virkeligheten er bildet mer nyansert. De kommunale helse- og omsorgstjenestene har tjenestemottakere i alle aldre med et mangfold av behov, både med hensyn til boform og tjenestetilbud. Begrepet eldreomsorg brukes derfor ikke i helse- og omsorgslovgivningen, eller i statlige eller kommunale budsjett. Lovgivning og ressurstilgang legger i all hovedsak til grunn at det ikke skal gjøres forskjell på grunn av alder, og at omsorgstjenestene omfatter alle som har behov for det uavhengig av alder, kjønn, diagnose, funksjonsevne eller problem. 1/3 av de som får omsorgstjenester i eget hjem er under 67 år. Tallet på brukere under 67 er nesten tredoblet de siste 20 årene samtidig som det i samme periode ikke har blitt flere eldre brukere av slike tjenester. De kommunale omsorgstjenestene opplyste i 2009 at omtrent halvparten av hjemmetjenestemottakerne bodde alene.78

Beboere i boliger til pleie- og omsorgsformål omfatter eldre, yngre personer med funksjonsnedsettelser, personer med psykiatriske lidelser. 45 prosent av de som bor i slike boliger er over 80 år. 20 prosent er i alderen 67 – 79 år og 35 prosent er under 67 år. ¼ av de eldre mottar heldøgns pleie og omsorg i disse boligene. For de under 67 år mottar derimot omtrent halvparten et heldøgnstilbud. Dette impliserer at det hovedsakelig er for de yngre brukerne at boligene benyttes som alternativ til institusjon. Halvparten av brukerne under 67 år har forståelseshemninger. ¼ har psykiske og sosiale problemer, mens de øvrige har funksjonsnedsettelser somatisk karakter (herunder MS, Parkinson, hjerneslag, demens, epilepsi, ulykker mv.).79

Ulike former for felleskapsløsninger har generelt vært den dominerende boformen for utviklingshemmede siden HVPU-reformen. 79 prosent bor i bofelleskap, 2 prosent bor i bokollektiv og 18 prosent bor i selvstendig bolig.80

3.4.3.2 Brannsikring i boliger til pleie- og omsorgsformål

Boliger til pleie- og omsorgsformål hadde i utgangspunktet ikke noen særskilt brannteknisk regulering. I Rundskriv om omsorgsboliger fra 1997 (se boks 3.7) ble det pekt på at mange av beboerne i slike boliger vil ha svekkede sanser (lukt, syn, hørsel) og/eller redusert bevegelsesevne/førlighet. For å bidra til å forebygge brann og for å bedre mulighetene for rømning i branntilfelle, ble kommunene oppfordret til å vurdere både organisatoriske, bygningstekniske og andre tiltak (vaktordninger, brannøvelser, konstruksjoners brannmotstand, alarmsystem, utforming av rømningsvei, ubrennbare eller lite brennbare materialer i møbler og annet innbo mv.). Det ble også vist til at boliger der beboerne ikke er i stand til å bringe seg selv i sikkerhet uten assistanse ved eventuell rømning, skulle bygningsteknisk utføres i høyeste risikoklasse (med henvisning til gjeldende tekniske forskrifter, se kapittel 4). Eksisterende pleie- og omsorgsboliger bygd etter tidligere bygningsforskrifter har likevel ofte hatt samme sikkerhetsstandard som vanlige boliger. Dette er en risikofaktor siden mange beboere kan ha store problemer med å evakuere ved egen hjelp ved en brann. For noen vil dette være tilfellet allerede ved innflytting, mens andre får denne utfordringen gradvis etter hvert som de blir eldre og mer redusert.

Justis- og politidepartementet nedsatte i 2002 en arbeidsgruppe med deltagere fra flere direktorater som fikk i oppgave blant annet å kartlegge praktiseringen av regelverket. Arbeidsgruppen la til grunn at for at en beboer skulle ha tilfredsstillende brannsikkerhet, måtte boenhet med god bygningsmessig utførelse være tilknyttet alarmsystem til døgnvakt som kunne iverksette innsats i brannrom innen 3 minutter. Alternativt måtte boenhet og/eller bygning sprinkles.

I en kartlegging utført av arbeidsgruppen i 2003 fremkom det at boliger til omsorgsformål i hovedsak ble oppført som vanlige boliger, og at nær 80 prosent av disse ikke hadde tilfredsstillende brannsikkerhet i forhold til de behovene som de aktuelle beboerne hadde.81 Gjennom aktiv sentral påvirkning og lokale tiltak ble imidlertid situasjonen betydelig bedret i løpet av en fire årsperiode, og i en tilsvarende undersøkelse foretatt i 2007 ble det anslått at om lag en tredjedel av de kartlagte bygningene ikke hadde tilfredsstillende brannsikkerhet. Manglende samarbeid mellom kommunale etater ble påpekt som en av flere kritiske faktorer.82

Nye boliger beregnet for heldøgns pleie- og omsorg skal etter veiledningen til det nye bygningsregelverket være utstyrt med automatiske slokkeanlegg og brannalarmanlegg (jf. kapittel 4). Pleie- og omsorgsboliger faller normalt ikke inn under gruppen særskilte brannobjekter. Tilsyn i bygninger med definerte omsorgsboliger er vanligvis blitt hjemlet i lokal forskrift. Alternativt kan kommunestyret fatte enkeltvedtak om tilsyn i de enkelte boligene. I en kartlegging fra 2005 utført av ovennevnte arbeidsgruppe fremkom det da at i 54 prosent av kommunene ble det gjennomført tilsyn i pleie- og omsorgsboliger.

3.4.3.3 Boliger til utsatte grupper – kommunenes rolle

Kommunen kan være involvert i å bistå med å finne bolig til utsatte grupper på ulike måter. Eksempelvis engasjeres kommunene i å tildele/bistå med å finne bolig til personer som har funksjonsnedsettelser, rusproblemer, psykiatriske lidelser eller til nyankomne flyktninger. Hvem som står som eier av bolig vil variere. Av og til vil kommunen være eier av de aktuelle boligene og har da et ansvar på lik linje med andre eiere. I andre tilfeller kjøper kommunen seksjoner i et eierseksjonssameie eller andeler i borettslag eller leier boliger fra det private markedet. Aktørbildet kan bli fragmentert i disse prosessene og med varierende bevissthet i kommunen om boligens beskaffenhet sett i forhold til brukernes behov for brannsikkerhet.

3.5 Asylsøkere og arbeidsinnvandrere

3.5.1 Asylsøkere i mottak

En asylsøker er en person som kommer til Norge på egenhånd og ber om beskyttelse. Asylsøkere har lovfestet rett til et sted å bo mens de venter på at søknaden behandles, og Utlendingsdirektoratet (UDI) har ansvaret for å skaffe alle asylsøkere et botilbud. I 2010 var det 16 600 beboere i landets 129 asylmottak.UDI har det overordnete ansvaret for driften av asylmottakene i Norge, men selve driften er konkurranseutsatt. Asylmottakene er etablert i alle landets fylker, men antall mottaksplasser varierer mye mellom fylkene. UDI utarbeider retningslinjer for drift, etablering/nedlegging og kvalitetssikring av mottak. Dette innebærer styringsansvar, instruksjonsrett og tilsyn overfor driftsoperatørene av mottakene. Asylmottakene blir drevet av kommuner, frivillige organisasjoner og private selskap som har kontrakter med UDI.83 Sentralt for asylområdet er at søkerne befinner seg i ulike faser:

  • Ved ankomst: transittmottak

  • Under søknadsbehandling: ordinære mottak (sentraliserte og desentraliserte mottak), samt mottak for enslige mindreårige samt forsterkede avdelinger

  • Innvilget oppholdstillatelse: flyktninger som har fått opphold i Norge skal bosettes i en kommune. IMDI har ansvaret for å finne en egnet bosettingskommune.

  • Ved avslag: personer med endelig avslag får bo i ordinært asylmottak fram til utreisen faktisk skjer. Enslige mindreårige asylsøkere under 15 år får bo-tilbud i omsorgssenter tilpasset denne gruppen i regi av det statlige barnevernet, mens enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år får bo-tilbud i egne avdelinger tilknyttet ordinære mottak.

Det er til tider mye omtale i media rundt branner i asylmottak. Sommeren 2010 var preget av uro ved landets to ventemottak hvor Lier ventemottak ble brent ned til grunnen og Fagerli ventemottak ble utsatt for omfattende ødeleggelser.84 Forsikringsbransjen har også bidratt til oppmerksomhet på området i forbindelse med økning av premie eller unnlatelse av å fornye forsikringsavtaler med mottak på grunn av (antakelser om) høy brannrisiko.85

Ser vi på omfanget av branner registrert i DSBs database framgår det at brannvesenet i perioden 1997 – 2009 rykket ut til 144 branner i asylmottak. Brannårsaken er ukjent i nesten halvparten av tilfellene. Spesielt for asylmottak er at påsatte branner ved bar ild er den hyppigst forekommende kjente brannårsaken. I samme periode har det imidlertid bare vært en dødsbrann – i 2005 ved Storslett asylmottak i Troms hvor en 32 år gammel somalisk mann omkom. Brannen hadde elektrisk årsak.86

Norsk brannvernforening gjennomførte våren 2010 en spørreundersøkelse om brannvern på asylmottak, hvor til sammen 89 asylmottak avga svar. Av undersøkelsen fremgikk det at halvparten av asylmottakene hadde opplevd branntilløp en eller flere ganger i løpet av de siste tre årene. De hyppigst forekommende årsakene var branntilløp i forbindelse med matlaging og påsatte branner. I nesten sju av ti av tilfeller førte branntilløpet til at brannvesenet rykket ut. Blant de spurte ansatte i mottakene mente sju til åtte av ti at beboerne ved mottaket hadde nokså lite eller svært lite kunnskaper om brannsikkerhet når de flytter inn i mottak.87

I NOU 2011: 10 vises det til studier som tyder på at det største helseproblemet blant asylsøkere er av psykisk art, og at en stor andel asylsøkere har posttraumatisk stresslidelse, depresjon og angst.88 Det har vært pekt på at asylsøkere ofte sliter med psykiske problemer, som også kan gi større brannrisiko i mottak, jf. også omfanget av påsatte branner. Det finnes ingen klar dokumentasjon av slike påstander i Norge, men vi vet fra andre studier at det er sammenheng mellom brannrisiko og psykiske lidelser og ubalanse, jf. kapittel 3.3.4 over.

Etablering av mottaksplasser går i syklus. I perioder med mange søkere etableres mange mottak og flere ferske operatører arbeider på området.89 Mottakskapasitet må ofte bygges opp og avvikles på kort tid. Forsikringsbransjen har blant annet tatt opp de bygningsmessige forholdene ved asylmottak som en brannsikkerhetsmessig utfordring. Det er blitt hevdet fra bransjen at bygningene ofte ligger utenfor allfarvei, at de er uegnet til andre formål og/eller at eierne ikke har andre muligheter for utleie eller salg. Videre hevdes det at minimumsløsninger for sikkerhet velges, fordi kostnadene blir for store i forhold til avtaletiden overfor UDI. Beboernes kulturbakgrunn og livssituasjon hevdes også å kunne påvirke sikkerheten.90 Dette er noe av bakgrunnen for at forsikringsbransjen har begynt å stille strengere krav enn det regelverket legger opp til dersom asylmottak skal få forsikring. Dette kan oppleves som en utfordring for mottakene.

Se for øvrig boks 3. 8 der erfaringer fra aktører på asylområdet viser at det kan være ulike syn på utfordringer og risikonivå.

3.5.2 Arbeidsinnvandrere

De aller fleste arbeidsinnvandrere i Norge kommer fra våre nærområder, hovedsakelig fra de nordiske landene, Polen og de baltiske landene.91 I perioden 1990-2009 fikk 108 000 personer arbeidstillatelse i Norge. Etter EU-utvidelsen i 2004 har det særlig vært en økning i arbeidsinnvandringen fra de nye EU-landene i Øst-Europa, og fra Polen i særdeleshet. I hele perioden kom det flest arbeidsinnvandrere fra Polen, Tyskland, Storbritannia og Litauen. Arbeidstillatelser gitt til ikke-europeiske borgere har vært relativt stabilt de siste årene og betraktelig lavere enn arbeidsinnvandringen fra EØS/EFTA-området. Menn er i flertall blant arbeidsinnvandrerne og en stor andel kommer fra Polen og Litauen, ofte for kortere arbeidsperioder (under fem år).92

Ved utgangen av 2009 hadde 12 utenlandske statsborgere omkommet ved fem branner i boliger for gjestearbeidere i løpet av de foregående 12 månedene.93

  • November 2009: To polakker omkom i en boligbrann i Bergen

  • September 2009: En polsk mann omkom i brann i hus i Ålesund

  • August 2009: En polsk arbeider omkom og en annen skades kritisk i en brann i Flekkefjord

  • November 2008: Syv polske bygningsarbeidere omkom i brann på Gulskogen i Drammen

  • November 2008: Polsk statsborger funnet død etter brann i campingvogn i Nedre Eiker

Ved et par av dødsbrannene, storbrannen i Gulskogen i Drammen inkludert, var årsaken direkte manipulering av sikringer. I disse tilfellene var ikke det elektriske anlegget dimensjonert for å betjene det antallet beboere som bodde i boligene. En konsekvens av overbelastning på det elektriske anlegget kan være at sikringene begynner å gå – noe som igjen kan ha medført at beboere har gjort noe med sikringene for unngå dette. Et viktig poeng i denne sammenheng er at omfanget av energiforbruk og bruksmønster i Norge skiller seg mye fra det som mange gjestearbeidere er vant til fra sine hjemland. Mens elektrisitet i mange land kun benyttes til belysning, brukes elektrisitet i Norge både til oppvarming og matlaging.94

Figur 3.16 Brannen på Gulskogen

Figur 3.16 Brannen på Gulskogen

Foto: Nils J. Maudal

I etterkant av brannen på Gulskogen startet Drammensregionen interkommunale brannvesen opp et samarbeid med plan- og bygningsetatene, el-tilsynet, arbeidstilsynet, feiervesenet og politiet. Bedre involvering og oppfølging av ulike statlige og kommunale myndigheter ble sett som en forutsetning for å gripe tak i disse problemene. Gjennom samarbeidet, med et stort antall tilsyn med gjestearbeiderboliger, har en fått ytterligere innsikt i risikoforholdene. Det er avdekket flere brannfeller som utvilsomt ville kunne fått en tragisk utgang ved brann, blant annet knyttet til midlertidig bosetting av sesongarbeidere i landbrukssektoren.95 Bare et halvt år etter brannen på Gulskogen i Drammen fant brannvesenet blant annet en låve i Lier hvor 60 polakker bodde uten tilstrekkelig rømningsvei og uten brannvarslingsanlegg.96

Boks 3.8 Erfaringer med brannrisiko i asylmottak

Hero Norge1

Hero Norge er Norges største driftsoperatør med 25 års erfaring med drift av alle typer asylmottak, og har de senere år opplevd en økning i antall branner i mottak. De hevder samtidig at asylmottak av og til får et høyere fokus på brannfaren enn de kanskje fortjener. Av aktuelle utfordringer trekkes blant annet fram:

  • Mange asylsøkere forstår ikke godt nok brannfaren i norske boliger og bruk av teknisk utstyr.

  • Kjøkken er det største problemet, herunder feil bruk av utstyr, at kjøkkenet forlates mens maten koker, og mye bruk av oljer til steking. Uaktsom bruk står for 50 prosent av alle branntilfeller.

  • «Sabotasje», hærverk, påsatte branner og alarmutløsninger for å få oppmerksomhet.

  • Psykotiske asylsøkere som tenner på for å ødelegge bygningsmassen og skade beboerne kan forekomme, men skjer sjeldent

  • Uklarhet med hensyn til ny plan- og bygningslov og TEK 10, særlig om desentralisert mottak skal plasseres i risikoklasse 6.

  • Manglende ressurser fra UDI til brannvernarbeid blant asylsøkere

  • Uklarhet om hva som forventes av brannvernarbeid i driftsreglementet fra UDI

Dale asylmottak2

Dale er et av de største mottakene i Norge og hadde i 2010 412 flyktninger. Dale består av alle typer mottak, og eies av Hero Norge. Elsikkerhet trekkes fram som en av utfordringene ved mottaket. Måten vi bruker strøm i Norge skiller seg mye fra det mange er vant til, og ’kreative’ løsninger med anlegg og utstyr forekommer. Asylsøkernes livssituasjon representerer også en utfordring. Det har vært tilfeller av hærverk på brannalarmsystem eller slokkesystem som kan tolkes som uttrykk for frustrasjon og et ønske om oppmerksomhet fra mennesker i en vanskelig livssituasjon. Generelt kan det være manglende forståelse for betydningen av branntekniske anlegg, blant annet ved å unngå å utløse unødvendige alarmer og evakuere dersom alarmen går. Språk og holdninger oppleves som en utfordring for brannforebyggende arbeid, herunder formidling av informasjon til de som ikke kan lese og holdninger til avfall og lagring.

Fossnes AS3

Fossnes AS huser 1000 flyktninger og har med det ca 7-8 prosent av markedet. Fossnes AS består utelukkende av desentraliserte mottak og har siden 1993 opplevd svært få branntilløp. Mange av asylsøkerne kommer fra byer og er teknologisk på høyde med nordmenn i forhold til bruk av utstyr som pc, mobiltelefoner, bankkort osv. Forekomsten av rusmidler er lav. Det samme gjelder psykiske lidelser, og selv om mange kan ha opplevd store belastninger er inntrykket at mange håndterer psykiske vansker selv, uten at dette medfører noen særskilt brannrisiko. Til tross for at media ofte tegner et annet bilde, er erfaringen at det er lite kriminalitet og rolige tilstander i boligene. Erfaringene her er at det ikke er økt risiko som skyldes særtrekk ved asylsøkerne som gruppe. De er innbyrdes svært forskjellige. Med god internkontroll, øvelser og informasjon er det mulig å opprettholde god brannsikkerhet i mottak.

Erfaringer fra tilsynsmyndighetene – Brannvesenet Sør-Rogaland IKS4

Brannvesenet i Sør-Rogaland IKS har etablert et godt samarbeid med mottakene Hero Dale og Stavanger mottak. Gjennom erfaring fra tilsyn og befaringer peker brannvesenet på feil bruk av elektrisk anlegg som en viktig risikofaktor. Eksempler på risikoforhold i disse objektene er triksing med sikringsskap og elektrisk anlegg, ovner på fullt når rommet står tomt, tildekkede ovner, ovn under tørkestativ, tøybiter i lampe for å dempe belysning, plasttallerken i steikeovn, henting av elektriske apparater og utstyr fra avfallsmottak, kokeplate uten tilsyn i rømningsvei, sneiper i trapperom, hærverk på branntekniske installasjoner og uforutsigbar bruk. Brannvesenet peker på viktigheten av at byggene som benyttes til ordinære mottak er tilpasset bruken, herunder blant annet ved tilfredsstillende sikring og at det elektriske anlegget er tilpasset bruken av elektrisk utstyr.

1 Skriftlig innspill fra Hero Norge

2 Fløysvik 2010

3 Presentasjon for utvalget av daglig leder Stein Bungum

4 Grahl-Jacobsen, 2010

Av funnene som er gjort i forbindelse med tilsyn er manglende eller ingen brannvarsling, manglende slokkemateriell, manglende rømningsveier, manglende/mangelfulle brannskiller mellom leiligheter/trapperom, og ulovlige bygningsmessige arbeider (seksjonering til flere leiligheter osv). Andre typiske trekk er mange beboere, framleie og manglende kjennskap hos eier i forhold til hva som er gjort eller antall beboere i bygningen. Flere steder forekommer grove feil på det elektriske anlegget og feil i sikringsskap synes å være en gjenganger.

Etter brannen på Gulskogen ble fokus i stor grad rettet mot en av polakkene som hadde manipulert elanlegget. Det ble i langt mindre grad viet oppmerksomhet mot huseiers manglende oppfølging av brannsikkerhet i boligen, og/eller på det ansvaret de som leier inn arbeidskraft har for at boforholdene er forsvarlige. Prosjektet har avdekket behov for å se på bakenforliggende årsaker til dårlige og uverdige boforhold og betydningen av å ansvarliggjøre aktører på ulike nivåer. Brannvesenet møter også ofte utenlandske arbeidere uten gyldige papirer. Overbefolkede boliger er en generell utfordring sett fra et brannperspektiv, men det er like fullt lov til å ha så mange som en ønsker på besøk så lenge en vil.97

3.6 Kort oppsummering av dagens risikobilde

En vurdering av personrisiko ved brann må i Norge i stor grad basere seg på statistikk over dødsbranner. Omfanget av skader og nesten-ulykker er i mindre grad kjent. Antall omkomne som følge av brann har ligget relativt stabilt, med et gjennomsnitt på mellom 60 – 65 for de siste 15 årene.

Brann i bygninger forårsaker flest menneskelig tap og skader. Åtte av ti som dør i brann gjør det i boliger. Norsk brannstatistikk gir bare personrelaterte opplysninger om alder og kjønn. Hovedmønsteret er at eldre og menn er overrepresentert i statistikken. I tillegg gis opplysninger om årsaker, som også kan knyttes til personforhold. Blant annet er røyking en viktig brannårsak.

For å få et bredere bilde av hvem som er særlig utsatt for brann må vi gå til andre kilder. På bakgrunn av særskilte studier og statistikk fra andre land, finner vi at følgende personrelaterte faktorer forekommer hyppigere enn normalt ved dødsbranner: bruk av alkohol og rusmidler, ulike mentale og fysiske funksjonsnedsettelser blant annet som følge av aldring, psykisk sykdom og medikamentbruk, samt sosial posisjon (enslige og lav inntekt/utdanning). I tillegg kan etnisk bakgrunn også være en risikofaktor. Betydningen av sosiokulturelle faktorer kan være vanskelig å bedømme, blant annet fordi de kan variere over tid. Midlertidige økonomiske og situasjonsbestemte faktorer kan spille inn, eksempelvis når det gjelder arbeidsinnvandrere som midlertidig kan akseptere farlige boforhold for lave kostnader. Boforhold har betydning for risikonivå på flere måter. Det er grunn til å anta at mange blokk- og leilighetsbygg fortsatt har for dårlig brannsikkerhet i forhold til beboernes evne til selv å evakuere, selv om sikkerhetsnivået i omsorgsboliger er bedret de senere årene.

Boks 3.9 Brannen i Stasjonsgata 36, Gulskogen i Drammen 9.november 2008

Omkomne og skadde:

Brannen i Drammen natt til 9.november 2008 førte til at sju polske beboere omkom, mens en person fikk omfattende brannskader. På branntidspunktet var det 22 beboere i bygningen hvorav 14 overlevde. Alle var polske gjestearbeidere.

Politiet varslet brannvesenet etter å ha blitt kontaktet av en nabo. Brannen ble først oppdaget ved at våkne beboere kjente røyklukt. De varslet de andre og evakuerte deretter fra huset. Etter at trapperommet ikke kunne benyttes som rømningsvei ble vindu forsøkt som alternativ. Vinduene i 1. etasje var vanskelig å evakuere fra fordi de ikke ga tilstrekkelig stor åpning. En beboer omkom etter å ha hoppet ut et vindu i andre etasje. Vinduet var plassert rett over en kjellernedgang der den ene kjellerlemmen stod åpen. En brannstige var alternativ rømningsvei til trapperom for de i 3. etasje. Denne ble ikke benyttet, og det er uvisst om beboerne kjente til stigens plassering og funksjon. Mye røyk der hvor stigen var plassert kan ha ført til vanskeligheter med å bruke den. Tre av de sju beboerne som omkom var våkne. Det er ikke funnet opplysninger som tyder på at de fire øvrige som omkom var klar over brannen.

Brannårsak:

Årsaken til brannen var overbelastning av det elektriske anlegget som følge av at sikringene var blitt manipulert. Dette gjorde at de ikke løste ut ved vedvarende overbelastning av strømkursen eller ved en kortslutning i anlegget eller tilknyttet utstyr. En av beboerne erkjente i politiavhør å ha manipulert sikringene.

Eier/hovedleietaker/bruker:

Eier av bygget hadde en utleieavtale med en virksomhet/hovedleietaker. I kontrakten var det fastslått at framleie ikke var tillatt. Hovedleietaker har likevel framleid bygningen til to firma som formidlet polsk arbeidskraft innen byggebransjen (bruker av bygget). I starten leide disse kun en etasje i bygningen, men etter hvert tok de hele bygningen i bruk. Fremleieforholdet var avtalt muntlig. Brukerne benyttet bygget som bolig for firmaenes egen arbeidskraft. Noen av beboerne var ansatt hos bruker mens andre beboere hadde egne firma som ble engasjert i pågående oppdrag.

Om beboerne:

Alle beboerne var engasjert av de to firmaene (brukerne). Noen av beboerne hadde bodd i boligen i flere måneder; andre var ankommet Norge bare noen dager før brannen.

Om bygget:

Da bygget ble oppført i 1910, framgikk det at bygningen skulle brukes til beboelse med tre leiligheter i hver etasje. Det framgår ikke av dokumentasjonen i byggesaksarkivet at det er gitt positive tillatelser til bruk av hele loftsetasjen til bolig. Av dokumentasjon i forbindelse med seksjonering av bygget til tre separate eierseksjoner 11. oktober 2004 framgår det likevel at hele loftsetasjen ble tatt i bruk til boligformål. Seksjonering etter lov om eierseksjoner setter ikke samtidig krav til obligatorisk saksbehandling etter gjeldende plan- og bygningslov. Etter plan- og bygningsloven er et tiltak lovlig dersom det fortsatt oppfyller kravene som var gjeldende på oppføringstidspunktet til bygget. Er det derimot tale om en bruksendring vil tiltaket være søknadspliktig og nye krav vil gjelde. Siden det ikke har vært mulig å finne ut av tidspunktet for eventuell byggesaksbehandling av bruksendring av loftsetasjen til bolig, er det uklart hvorvidt bygget ble brukt på ulovlig vis. På branntidspunktet hadde leiligheten på loftet sju beboere. Fem av disse omkom.

Brannvernutstyr i bygningen:

Det er ikke noen entydig bekreftelse på hvorvidt det fantes røykvarsler(e) og slokkeutstyr i boenhetene. Beboerne fortalte i avhør at de ikke hadde hørt røykvarslere eller noen annen form for brannalarmsignal. Eier hevder at dette var utplassert i hver etasje i bygningen ved overlevering av bygningen til hovedleietaker, men eier er usikker på hvor dette var montert. Det fantes en brannstige på den ene veggen av bygningen.

Tilsyn fra feiervesenet:

Feiervesenet gjennomførte tilsyn i bygget 11. juni 2008. Ved tilsyn skal eier være tilstede, og eier skal varsle beboere og andre brukere av bygningen. Ved tilsynet møtte tre representanter for eier, og flere av rommene var låst. Eier gav tilbakemelding til feiervesenet på de 21 merknadene som ble gitt gjennom firmaet som forvaltet leiekontrakten med leietaker. Tilsynet var rettet mot fyringsanlegget i bygget. Tilsyn med røykvarsler, slokkemidler og rømningsforhold inngår ikke i kommunens plikt til å føre tilsyn med fyringsanlegg og ble ikke utført.

Kilde: DSB 2009b

Brannsikkerhet for utsatte grupper påvirkes av en rekke forhold, og det er viktig å være oppmerksom på at kritisk risiko gjerne oppstår som følge av at flere faktorer opptrer samtidig. For det første er kjennetegn ved personen av betydning, herunder blant annet grad av brannfarlig atferd som for eksempel røyking på sengen og/eller funksjonsnedsettelser som reduserer evnen til å oppdage eller rømme fra brannen. Videre påvirkes brannrisikoen av produkter og utstyr i personens bolig, som stoppede møbler og madrasser og elektriske produkter. Tilgjengelig rømningstid kan påvirkes av boligens bygningstekniske beskaffenhet. Også det sosiale miljøet rundt en person er av betydning for brannsikkerheten. Det finnes nær sagt et uendelig antall kombinasjoner av verdier på disse variablene som påvirker brannrisikoen. Med dagens statistikk og kunnskap er det vanskelig å fastslå presist hvordan slike kombinasjoner i sum uttrykker et faktisk risikonivå for en gitt risikogruppe, slik de er omtalt her.

I kapittel 5 drøftes særtrekk ved risikofaktorer og utviklingstrekk som vil påvirke framtidas risikobilde vurdert opp mot dagens virkemidler.

I all hovedsak samsvarer mandatets opplisting av risikogrupper godt med utvalgets egen vurdering ut fra den kunnskapen som foreligger.

Fotnoter

1.

En grundig undersøkelse av dødsbranner basert på denne statistikken ble publisert i en egen rapport som dekker perioden fra 1986-2009 (DSB 2010).

2.

Se http://www.nordstat.net/firedeaths.aspx. Merk at svenske tall kan bli noe oppjustert pga underrapportering. Det er ulike kilder til data om brann internasjonalt og ulikheter i rapporteringssystemer gir ikke alltid god sammenlignbar statistikk. I den mest omfattende internasjonale brannstatistikken (WHO) ligger Norge høyt i europeisk sammenheng, med årlig opp mot 1,5 branndøde per 100 000 innbyggere (DSB, 2010).

3.

Harrami & McIntyre, 2006. Tilsvarende forholdstall for ulykker generelt er i samme studie beregnet til 1:30:200.

4.

2/3 av skadene skyldes røykforgiftning. Kun 7 % av de skadde var eldre enn 70 år, mens aldersgruppen mellom 30 og 49 var hyppigst representert i statistikken over brannskadde. 62 % av personene med røykskade var menn (Mostue, 2000).

5.

Steen-Hansen og Storesund 2011b

6.

Se Mostue og Stenstad, 2005.

7.

Räddningsverket, 2001

8.

Sesseng, 2010; Stølen m.fl., 2011

9.

Det er ikke klart i hvilken grad disse forskjellene skyldes ulikheter i registrering og bruk av data.

10.

Steen-Hansen, 1995

11.

Steen- Hansen og Storesund, 2011a

12.

Ibid

13.

Leth, 1998

14.

MSB, 2010: 10

15.

Ibid: 9- 11

16.

MSB, 2011c

17.

Albinson, 2001; Steen-Hansen og Storesund, 2011a

18.

Undersøkelsen er foretatt av Anders Bergqvist og kolleger, er foreløpig upublisert, men ble presentert for utvalget i møte 09.08.11 Materialet omfatter MSB’s brannstatistikk, Sosialstyrelsens dødsårsaksregister, Rättsmendicinalverkets Rättsbase, Rättsmedisinalverkets toxbase, MSBs innsatsrapportsregister og Socialstyrelsens befolkningsregister. Det planlegges i fortsettelsen å supplere databasen med bl.a. sosioøkonomiske data som familietype og inntekt.

19.

Holborna et al., 2003, gjengitt i Hansen og Storesund 2011a og Multiconsult, 2011

20.

Evarts, 2011a gjengitt i Steen-Hansen, 2011

21.

Ahrens, 2007 gjengitt i Multiconsult, 2011

22.

Miller, 2005 gjengitt i Steen-Hansen 2011 og Steen-Hansen og Storesund 2011a

23.

National Fire Protection Association, 2010; Holborna et.al., 2003 gjengitt i Steen-Hansen, 2011 og Steen-Hansen og Storesund, 2011a

24.

Flynn, 2010 gjengitt i Steen-Hansen 2011 og Steen-Hansen og Storesund 2011a

25.

Jf. Proulx, 2002 og Miller, 2005 begge gjengitt i Steen-Hansen og Storesund 2011a

26.

NOU 2001: 22 (kapittel 11.4); Molden m.fl., 2009

27.

Walhovd og Fjell, 2008

28.

Presentasjon for utvalget ved Kari Aursand, styreleder i Skadeforebyggende forum

29.

Jf. NOU 2009: 14

30.

http://uukurs.be.no/modul-2/ulike-grupper-og-behov/orienteringshemmede-2/

31.

Arbeidsdepartementet, 2011

32.

Steen-Hansen, 1995

33.

Räddningsverket, 2001

34.

Evarts, 2011b gjengitt i Steen-Hansen 2011 og Steen-Hansen og Storesund 2011a

35.

Evarts, 2011b; Federal Emergency Management Agency 1999a, 1999b og1999c; Dixon et.al 2010, alle gjengitt i Steen-Hansen og Storesund 2011a; Mostue 2008b

36.

Ball & Bruck, 2004 gjengitt i Steen-Hansen 2011. Samme studie oppsummeres bl.a. slik: ”Presence of alcohol in the system has been found to elevate the risk factor for death for those who would usually be least vulnerable, that is those aged between 18 and 64, to the extent that it matches the risk factor for the most vulnerable age groups… alcohol intoxication has been found to greatly increase the probability of death from fire across all age groups to the extent that it has emerged as the single most important risk factor.”

37.

Miller, 2005 gjengitt i Steen-Hansen og Storesund 2011a

38.

Andersson, m.fl 2006: 28-29

39.

Bergqvist, 2011a; 2011b

40.

Foreløpige funn presentert for utvalget av Norsk brannvernforening. Endelig rapport ventes å foreligge i mars 2012

41.

Sesseng, 2010; Stølen m.fl, 2011

42.

Folkehelseinstituttet, 2011a

43.

Steen-Hansen, 1995: 44

44.

Steen-Hansen, 2011; Steen-Hansen og Storesund 2011a

45.

Andersson, 2006: 38

46.

MSB, 2011c; Bergqvist, 2011a; 2011b

47.

Folkehelseinstituttet, 2011b; 2011c

48.

Andersson et al, 2006: 44

49.

St.meld. nr. 20 (2006-2007)

50.

Steen-Hansen 2011; Steen-Hansen og Storesund 2011a

51.

Sandvik, 2001

52.

National Fire Protection Association 2010; Holborna et.al., 2003; Flynn, 2010; Ahrens, 2007; Caufield, 2003 - alle gjengitt i Steen-Hansen 2011 og/eller Steen-Hansen og Storesund 2011a

53.

Andersson et al, 2006

54.

Bergqvist, 2011b

55.

Leth, 1998

56.

Holborna et.al 2003 gjengitt i Steen-Hansen og Storesund 2011a

57.

Ahrens, 2007, Caufield, 2003 gjengitt i Steen-Hansen og Storesund 2011a, Miller 2005, Duncanson et.al 2001, National Fire Protection Association 2010 gjengitt i Steen-Hansen 2011

58.

Andersson et al, 2006: 48

59.

Molden m.fl., 2009: 41

60.

Presentasjon for utvalget ved daglig leder i Skadeforebyggende forum Eva Jacobsen Vaagland

61.

Ahrens, 2007 gjengitt i Steen-Hansen og Storesund 2011a

62.

Sandvik 2001

63.

Flynn, 2010 gjengitt i Steen-Hansen og Storesund 2011a. Se også National Fire Protection Association, 2010

64.

Henriksen m.fl. 2010; IMDI 2009; Likestillings- og diskrimineringsombudet, 2009.

65.

SSB boligstatistikk

66.

Mostue 2008b

67.

Evarts 2011b, Federal Emergency Management Agency 1999a, 1999b og 1999c, Dixon et.al 2010, alle gjengitt i Steen-Hansen og Storesund 2011a; Mostue 2008b

68.

Mostue, 2008b; Steen-Hansen, 1995

69.

Mostue, 2008b; Steen-Hansen, 1995

70.

NOU 2011: 11 s 83; Molden m.fl 2009: 53

71.

Jørgensen og Clausen 2007; Likestillings- og diskrimineringsombudet, 2009; NOU 2001: 22 kap 11

72.

Steen-Hansen og Storesund 2011b, Steen-Hansen og Kristoffersen 2007

73.

Räddningsverket 2001

74.

Holborna et.al 2003, gjengitt i Multiconsult 2011: 49

75.

Evarts 2011a gjengitt i Steen-Hansen 2011 og Steen-Hansen og Storesund 2011a

76.

Steen-Hansen og Kristoffersen 2007; Steen-Hansen m.fl 2010

77.

Stortingsmelding nr. 25 (2005-2006)

78.

NOU 2011:11 ss 23, 24, 37, 45

79.

NOU 2011: 11 ss 23, 37, 45, 89

80.

Kittelsaa og Tøssebro, 2011

81.

DSB, 2003

82.

DSB, 2007

83.

IMDI, 2010: 11; UDI, 2010a: 23–25; UDI, 2008; UDI 2010b; UDI 2011a; UDI 2011b

84.

UDI, 2010a: 22

85.

UDI, 2003

86.

DSB, 2010: 28, http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/02/27/424683.html

87.

Norsk brannvernforening, 2010

88.

NOU 2011:10 ss 214–225,

89.

UDI, 2010a: 22

90.

Juell-Andersen 2010, Steen-Hansen og Storesund, 2011a

91.

St.meld. nr. 18 (2007-2008)

92.

Henriksen og Ellingsen, 2010: 13,15,19 37

St.meld. nr. 18 (2007-2008): s 10

93.

Byggfagbladet, 2009

http://www.dsb.no/no/Ansvarsomrader/Brannvern/Aktuelt/12-gjestearbeidere-omkommet/

94.

http://www.dsb.no/no/Ansvarsomrader/Brannvern/Aktuelt/12-gjestearbeidere-omkommet/

95.

Presentasjon for utvalget ved Per Døviken, Drammensregionen brannvesen

96.

Fafo, 2007; http://e24.no/jobb/polakker-stues-sammen-i-brannfeller/3397571

97.

Presentasjon for utvalget ved Per Døviken, Drammensregionen brannvesen

Til dokumentets forside