5 Brannforebyggende arbeid i Finland, Sverige og Danmark

Sverige

Organisering av brannforebyggende arbeid

Brannvernregulering er fordelt mellom flere myndigheter på sentralt og lokalt nivå. Myndigheten för samhällsskydd och beredskap (MSB) er overordnet nasjonal brannmyndighet. De utarbeider forskrifter og gir allmenne råd som retter seg både til den enkelte og til andre myndigheter. Boverket utarbeider forskrifter og gir allmenne råd for å fremme robuste og brannsikre bygg. Arbetsmiljöverket gir ut forskrifter om sikkerhetsanordninger, alarmer, evakuering og brannslokkingsutrustning. El-området reguleres av Elsäkerhetsverket. MSB er den sentrale myndigheten for brannsikkerhet og driver regel- og normgivende virksomhet med hjemmel i Lag om skydd mot olyckor. I tillegg arbeider MSB for å styrke kommunenes brannforebyggende innsats gjennom utvikling av metoder, støtte og veiledning, og utdanner også tilsynspersonell i kommunene. Et sentralt mål i brannvernarbeidet er å støtte opp under den enkelte persons evne til å forebygge og beskytte seg mot brann. Flere ulike aktører, bl.a. MSB, utarbeider informasjons- og kampanjemateriell om brannsikkerhet til ulike målgrupper.

Kommunale brannvesen arbeider med vern mot ulykker på lokalt nivå. De utfører bl.a. redningsinnsats og ulykkesforebyggende arbeid gjennom tilsyn, informasjon og rådgivning. Kommunene er etter Lag om skydd mot olyckor forpliktet til å styrke den enkeltes ansvar for egen brannsikkerhet gjennom informasjon. Kommunene utfører også tilsyn med eiere og innehaveres plikt til å forebygge og forhindre brann. Sverige har også en ordning med feiing og tilsyn av fyringsanlegg i bolig, men har ingen ordning for offentlig tilsyn av elektrisk anlegg i bolig.

Det er vanskelig å gi et totalbilde av ressursfordelingen mellom brannforebygging og beredskap. Fra 2003 til 2006 økte antallet årsverk som kommunene satset på tilsyn, men siden 2006 har det sunket igjen tilbake til 2003-nivå. I samme periode har også det operative personalet minsket i antall. Kompetansen innen det forebyggende arbeidet har blitt bredere; bl.a. har mange større kommuner nå egne informasjonsmedarbeidere.

Det har blitt vanligere at det operative personellet utfører forebyggende arbeidsoppgaver, som for eksempel tilsyn på enklere objekt eller informasjon og rådgivning til allmennheten, bl.a. gjennom hjemmebesøk. Inspirasjonen til hjemmebesøkene kommer fra Merseyside, UK (se kapittel 6). MSB planlegger å gjennomføre en studie for å evaluere ulike metoder for hjemmebesøk.1

MSB avleverte i 2010 en rapport til regjeringen med en nasjonal strategi for å styrke den enkeltes brannvern. Den la til grunn en langsiktig nullvisjon for arbeidet med brannforebygging, med resultatmål fram til 2020. Ett av målene er at antall døde og hardt skadde skal reduseres med minst en tredjedel. På bakgrunn av tiltakene som foreslås, ble det i 2011 etablert en samvirkegruppe som består av flere myndigheter og organisasjoner (Boverket, Socialstyrelsen, Konsumentverket, Migrationsverket, Länsstyrelser, kommuner, Svensk Försäkring, representanter fra boligeiere og Brandskyddsföreningen). Under denne samvirkegruppen er det en arbeidsgruppe som skal utvikle en veileder til kommunene om hvordan de kan arbeide for å identifisere spesielt utsatte grupper og iverksette sikkerhetstiltak.

Det finnes flere kommuner som arbeider med målrettede tiltak mot risikogrupper, herunder bl.a Varberg, Örebro, Linköping, Uppsala och Kristianstad. Disse har jobbet på litt ulike måter, men har det felles at de gjennom samarbeid mellom brann- og redningstjenesten og helse- og omsorgstjenesten har identifisert grupper og individer som har behov for bedre brannsikring. I minst en av kommunene er det dokumentert positive erfaringer.

Svenskene la om brannvesenets tilsyn med brannobjekter i 2004.2 Den gamle måten å gå tilsyn på var at brannvesenet gikk tilsyn med faste frekvenser uavhengig av hva status på det brannforebyggende arbeidet var. Tilsynene ble også i stor grad gjennomført uten en systemtilnærming, dvs. at man i liten grad så bak feil og mangler og årsaken til hvorfor de oppsto. Å gjennomføre tilsyn på denne måten ble vurdert å svekke eiers og brukers ansvarsfølelse for det brannforebyggende arbeidet. Brannvesenet ble i stor grad oppfattet av eiere og brukere som ansvarlige for brannsikkerheten i objektene. Målet med reformen var å gjøre tilsynet mer system- og risikobasert og å klargjøre ansvar. En oppfølgende evaluering har bekreftet at det nye opplegget har fungert etter hensikten.

Den nye ordningen er tydeligere på at ansvaret for brannvernet i objektene tilligger objektseier og bruker. I stedet for å gå tilsyn med faste frekvenser bestemt av sentral myndighet, bestemmer hver kommune nå hvilke objekter som skal underlegges tilsyn, herunder ved innsending av brannverndokumentasjon. Den enkelte kommune kan også selv bestemme hvilke bygg som skal ha tilsyn i form av stikkprøvekontroll. Dette tilsynet må ikke nødvendigvis være et fysisk besøk.

Resultater målt i 2009 viser at det nå utføres ca 50 000 tilsyn i landsgjennomsnitt, mot tidligere 85 000. Dette medfører at det gås tilsyn i ca 60 % av de tidligere objektene. Dette var som forventet. Det nye tilsynet tilgodeser ikke bare samfunnets krav på brannsikkerhet, men også i større grad virksomhetene selv.

Av pågående arbeid rettet mot utsatte gruppers brannsikkerhet inngår bl.a. et prosjekt om brann i klær, samt et arbeid for å få vurdert brannvernstiltak som del av hjelpemiddelsentralenes tilbud, slik som vanntåkeanlegg. Migrationsvärket har også fått økt fokus på brannsikkerheten i mottak, både for byggene som benyttes til mottak og kunnskapsnivå om brann hos beboere og ansatte. En arbeidsgruppe har hatt ansvar for å utarbeide relevant informasjon om brannsikkerhet til bruk i asylmottak. Socialstyrelsen har fått et regjeringsoppdrag om sikkerhetsfremmede arbeid for eldre. Oppdraget spenner over flere områder, herunder bl.a. brann, fallulykker og trafikkulykker.3

Kunnskap om risikogrupper

Statistikken fra redningstjenestens innsats har blitt samlet inn og sammenstilt på nasjonalt nivå siden 1996. På området brann i bygg er det stort fokus på hvordan brannen har startet, hvilken brannutrustning som fantes i bygget, samt hvilke nødtiltak som redningstjenesten har gjort.

Innsatsrapporteringen bygger på redningslederens opplysninger om brannen, og rapporten påbegynnes ofte under pågående innsats og ferdigstilles når innsatsen er sluttført. I innsatsrapporteringen finnes relativt detaljerte opplysninger om rommet brannen startet i, hvilket objekt brannen startet i, samt brannårsaker. Rapportene inneholder ingen opplysninger som personfaktorer. Derimot framgår antall omkomne samt antall alvorlig skadde og lettere skadde. Definisjonen på alvorlig skadde er at personen skal ha blitt innskrevet på sykehus. Lettere skadet innebærer at personen bare hadde behov for hjelp på stedet. Rapporten fylles ut av redningslederen straks etter selve innsatsen og bygger således på dennes vurdering. Tallene for de skadde er derfor usikre. Av data fra Socialstyrelsen framgår det at mellom 600 og 800 personer hvert år (i tidsrommet 1996-2005) har tilbrakt minst ett døgn på sykehus som følge av røyk og åpen ild. Dette er langt flere enn skadetallene som er rapportert fra redningstjenesten.4 Imidlertid er et forskningsprosjekt initiert av MSB og brannskadeklinikken i Uppsala og Linköping nylig startet opp, der formålet er knyttet til å bedre datainnsamlingen om alvorlig skade ved branner.

Alle dødsbranner som MSB eller redningstjenesten har hatt kjennskap til har siden 1999 blitt undersøkt i en egen ordning. Dataene lagres i MSBs dødsbrannsdatabase og inneholder opplysninger som registreres i skjema for dødsbrannrapportering. Rapportering av dødsbranner kommer også fra politiet samt gjennom opplysninger fra massemedia. Også Trafikverket, omsorgstjenesten og Rättsmedicinalverket bidrar med informasjon. Rapporteringen skjer hovedsaklig i tre steg:

1. Kort innledende informasjon om at en dødsbrann har skjedd (dato, antall døde eller alvorlig skadde mv.) sendes fra redningstjenesten og politiet til MSB.

2. Redningstjenesten og politiet kompletterer med mer opplysninger når utredninger av brannen er klar. Kopier av ulykkesutredning, kriminalteknikernes rapport og obduksjonsprotokoll sendes normalt til MSB.

3. Komplettering med ytterligere informasjon fra blant annet Rättsmedicinalverkets databaser.

I undersøkelsene som gjøres ved en dødsbrann arbeides det i større grad med å identifisere brannårsak og andre opplysninger omkring hendelsen. I dødsbranndatabasen finnes noen personopplysninger som til en viss grad kan muliggjøre identifikasjon av risikogrupper. MSB har imidlertid også tilgang til en forskningsdatabase hvor flere personopplysninger om omkomne kan utledes. Denne forskningsdatabasen kommer trolig til å bli en permanent ordning. I det første stadiet av forskningen har det vært fokusert på å samkjøre flere ulike databaser for å få fram personnummer på alle som har omkommet i branner de seneste årene (MSBs, Socialstyrelsens og Rättsmedicinalverkets databaser). Det foreligger ikke foreløpig noen endelig rapport om resultater og analyser av dataene.5

Det er nylig opprettet 14 regionale «utredningssamordnere» som har ansvar for å koordinere og samle ulykkesundersøkelser, brannutredninger og innsatsrapporter innen sine regioner. Disse vil også ha ansvar for å bygge nettverk mot politiet, Trafikverket m.fl., gjennom å ta initiativ til informasjonsutveksling og andre samordningsaktiviteter. Flere av de større redningstjenestene innhenter data om boligbranner som samles sentralt av Brandforsk, og som skal gi bedre kunnskap om risikogrupper og risikofaktorer.6 Brandforsk har i tillegg planer om å påbegynne en særskilt forskningssatsing om boligbranner.

Utfordringer i det videre arbeidet

I Sverige påpekes at man mangler et klart bilde av hvilke tiltak som gir resultat, og det er således behov for evalueringer av ulike typer virkemidler. I forbindelse med utarbeidelsen av den nasjonale strategien for styrket brannsikkerhet, ble det konstatert at de fleste tiltakene som ble foreslått allerede var kjent og utprøvd, men i liten grad evaluert. Tiltak mot brann i løs innredning trekkes fram som noe det i særlig grad bør søkes mer kunnskap om. Det samme gjelder funksjon og nytte av komfyrvakter.

I forhold til potensialet for reduksjon av brannrisiko framheves viktigheten av det løpende arbeidet med bred informasjon til allmennheten. Den store utfordringen ligger imidlertid i å nå de som egentlig har det største behovet for styrket brannsikkerhet. Her finnes det et stort potensial for å redusere brannrisiko, men disse gruppene kan være vanskelige å nå gjennom tradisjonelle kanaler som informasjon på nettet eller gjennom nærvær i lokalsamfunnet. Andre muligheter er å gå via pårørende eller frivillige organisasjoner. Det ser også ut til å være aksept for å gjennomføre hjemmebesøk.

Danmark

Organisering av brannforebyggende arbeid

Beredskabstyrelsen er sentral brannmyndighet i Danmark. Det brannforebyggende arbeidet utføres på to måter. Dels gjennom regelbasert plikt til teknisk forebygging, og dels gjennom holdnings- og adferdsrettede virkemidler. Erhvervs- og byggestyrelsen er ansvarlig for bygningsreglene. Sikkerhedsstyrelsen har ansvaret for elsikkerhet, gassikkerhet, samt produktsikkerhetsspørsmål.7

Brannsikkerhet reguleres blant annet gjennom beredskabsloven, plan- og bygningsloven samt produktsikkerhetsregler. I tillegg avgir Folketinget hvert fjerde år en «beredskabsavtale» som er retningsgivende for Beredskabsstyrelsens arbeid med forebygging og beredskap de følgende fire år.

Det brannforebyggende arbeidet prioriteres dels ut fra statistiske data og dels ut fra strategiske overveielser. Beredskabsstyrelsens undersøkelser viser for eksempel at dødsbranner ofte skyldes uforsiktighet ved røyking kombinert med at fungerende røykvarslere ofte ikke finnes hos de personene som omkommer. Samtidig satses det strategisk på å gi skoleelever (barn og unge) kunnskap og gode vaner for omgang med ild.

Lokale brannvesen skal gjennomføre tilsyn i nærmere definerte objekter. Det er innført nye regler som åpner for større grad av risikobasert begrunnelse for valg av tilsynsobjekter. Danmark har også en ordning for feiing av piper i bolig. Intervallene for feiing varierer avhengig av type fyringsanlegg og fyringsmønster. Tilsyn med elektrisk anlegg i bolig forekommer svært sjeldent.

Det er mange aktører som arbeider med informasjonsformidling til befolkningen både om brann og elsikkerhet.8Brandbevægelsen, som er et uformelt samarbeidsforum mellom myndigheter, interesseorganisasjoner og næringslivet for et brannsikrere Danmark, har satt som mål at både branndøde og brannskadde skal reduseres med 25 % i perioden 2005-2015. Brandbevægelsen har etablert en kampanje kalt «bliv dagens helt på under 5 minutter». Denne kampanjen har som mål at pårørende skal skaffe røykvarslere til familiens eldre medlemmer. Det er også opprettet et eget nettsted for kampanjen med tittelen «redfarmor.dk.» Kampanjen gjennomføres en gang i året. Andre eksempler på målrettet informasjonsarbeid er nettundervisning til kommuner, sykehus, pleieinstitusjoner o.l.

Brannvernarbeidet er preget av at de fleste ressurser brukes på beredskap og innsats. Samtidig er det en voksende forståelse for betydningen av forebygging. I en del kommuner ser man også et voksende samarbeid mellom sosial- og helsetjenester og brannvesenet om brannforebygging for risikogrupper, herunder etablering av løsninger som direkte varsling til brannvesenet, branntilsyn i boliger og bistand til installasjon av røykvarslere. Det er likevel lite sentral styring av dette arbeidet.

Kunnskap om risikogrupper

Den nasjonale brannstatistikken i Danmark baserer seg på registrerte opplysninger fra kommunene etter hendelser. Det er imidlertid ikke obligatorisk å sende inn disse opplysningene til Beredskabsstyrelsen, og en del underrapportering forekommer. Rapporteringen inneholder kun personopplysninger for skadde og omkomne. Forøvrig inneholder brannstatistikken opplysninger om adresse, arnested, hva som har tatt fyr, samt brannårsaker. Gjennom databasen ODIN har brannmyndighetene tilgang til opplysninger som konsekvens av brannene (dødsfall, brannskade, grader av skade) og personopplysninger om kjønn og alder. Kun et fåtall av brannene etterforskes av politiet, og det arbeides for tiden med å få etablert et bedre samarbeid. Gransking av branner foretas ikke i Danmark. Inntrykket er forøvrig at de lokale myndighetene primært benytter statistikk fra Beredskabsstyrelsen og i liten grad fører statistikk selv. Det er gjennomført noen forskningsprosjekter, blant annet en doktoravhandling om dødsbranner fra en rettsmedisiner.9 Beredskabsstyrelsens har selv gitt ut publikasjonene «Dødsbrande i Danmark 2000-2005» og «Dødsbrande i Danmark 2007» i tillegg til senere dødsbrannstatistikker. Utover dette er det ikke gjort koblinger mellom brannstatistikk og databaser/registre fra andre sektorer som helse og sosialetater.

Utfordringer i det videre arbeidet

Potensialet for reduksjon av brannrisiko for den generelle befolkningen anses som begrenset, mens det motsatte vurderes å være tilfelle for risikogrupper. Beredskabsstyrelsen mener at ressurssvake grupper i liten grad treffes i direkte kampanjer, men ser muligheter i å mobilisere personer i gruppenes omgivelser som familie og sosialarbeidere. Rapportering fra sosialarbeidere om risikoadferd vil trolig kunne identifisere flere potensielle brannofre. Utover dette synes tiltak som installering av røykvarslere og selvslokkende sigaretter å være effektive. Selv om det er en økt forekomst av røykvarslere i boliger (71 % av boligene i 2009), mangler disse oftere hos de risikoutsatte gruppene. Røykvarsler er påbudt kun i boliger som er bygget eller ombygget/restaurert etter 2004. Tiltak som boligsprinkling og brannforebyggende hjemmebesøk er kun i sin spede begynnelse.

Barn er lærevillige fram til tenårene og anses som forholdsvis enkle å nå med opplæring. For voksne bør det satses på budskap som appellerer til folks egeninteresse – med andre ord må det tydeliggjøres hva den enkelte har å tjene på bedre brannsikkerhet for seg selv og sine nærmeste. En forutsetning for å kunne spesialisere innsats for risikoutsatte grupper er at det generelle kunnskapsnivået i befolkningen forøvrig opprettholdes.

Finland

Organisering av forebyggende brannvern

Inrikesministeriet har ansvar for spørsmål vedrørende redningstjenesten og fører blant annet tilsyn med denne med hjemmel i redningsloven. Redningsloven omfatter også bestemmelser i forhold til brann og andre allmenne sikkerhetskrav for eksisterende bygninger. Miljöministeriet har ansvar for byggeregler og boligspørsmål.

Säkerhets- och kemikalieverket (Tukes) er nasjonal sikkerhetsmyndighet innen produkt- og konsumentsikkerhet. Tukes gjennomfører produkttilsyn med for eksempel elektriske produkter samt røykvarslere og håndslokkere og også etter EUs byggproduktdirektiv. Foruten Tukes finnes det ikke egne direktorater for brann- eller bygningssikkerhet.

Seks regionale kontorer underlagt Inrikesministeriet har som oppgave å føre tilsyn med det lokale redningsvesenets lovpålagte oppgaver.

Den lokale redningstjenesten, i alt 22, har ansvar for brann- og ulykkesforebyggende arbeid gjennom informasjon, rådgivning og tilsyn. For å koordinere samarbeid på tvers av redningsområdene har redningstjenesten etablert et nettverk, der også representanter fra Inriksministeriet deltar. Innenfor rammen av dette er det etablert prosjekter for utviklingsarbeid og ulykkesforebygging gjennom informasjonsaktiviteter, tilsyn m.v.

Redningstjenesten er etter redningsloven tillagt ansvar for å forebygge ulykker og skader gjennom tilsyn, opplæring og informasjonsaktiviteter. De skal også støtte andre myndigheters arbeid i kraft av å være sakkyndige på brannområdet. Tyngdepunktet i redningstjenestens forebyggende arbeid har vært branntilsynene, som tar størstedelen av ressursene. Den nye redningsloven som trådte i kraft i 2011, har mindre detaljerte krav til redningstjenestens tilsynsvirksomhet, og de kan nå i større grad organisere sitt forebyggende arbeid ut fra det lokale risikobildet.

Reguleringen av brann- og redningstjenesten er i prinsippet forøvrig ganske likt Norge. I redningsloven stilles allmenne krav til brann og ulykkesforebygging. En forskjell er imidlertid at myndighetene ikke gir ut detaljerte veiledninger. Derimot publiserer ulike bransjeorganisasjoner og foreninger relevante håndbøker og guider knyttet til regelverket. Forøvrig bærer hver og en selv det primære ansvaret for sikkerhet for seg selv og sine omgivelser. Et særskilt ansvar ligger på eiere og innehavere av bygninger, samt på virksomhetsutøvere. Boligbygg med minst tre leiligheter, alle institusjoner og andre boliger for omsorgsformål, skoler, daghjem og hotell skal ha en redningsplan som inneholder en beskrivelse av farer og risiko, sikkerheten i bygget, evakueringsveier, ulykkesforebyggende innretninger og eventuelt andre forhold knyttet til objektets beredskap.

I redningsloven finnes det særskilte krav til evakueringssikkerhet i pleieinstitusjoner eller andre former for serviceboliger. Virksomhetsutøver skal gjennom utredninger og planer påse at beboere i denne type boliger til enhver tid har mulighet til å evakuere fra brann eller annen farlig situasjon. For å oppfylle dette kravet skal det gjøres en evakueringsutredning som tar for seg faktorer som byggets beskaffenhet, personenes funksjonsnivå samt andre faktorer som påvirker evakueringssikkerheten. Utredningen oppdateres tredje hvert år. Redningsvesenet kan i noen tilfeller kreve at brannobjektet installerer automatisk slokkeanlegg. Behovet bestemmes ut fra en vurdering av risikoen i de respektive objektene og anses som mulig virkemiddel i tilfeller hvor tilstrekkelig evakueringssikkerhet ikke kan oppnås på andre måter. Krav om utredning av evakueringssikkerhet i eksisterende bygg har vært i redningstjenestens regelverk fra 2004. Tilsvarende krav til sikkerhetsutredning ved nye bygg har vært nedfelt i byggeregler fra 2002. Redningsbransjens sentralorganisasjon (SPEK) har utarbeidet en guide for utarbeiding av sikkerhetsutredninger.10

De siste 10 årene har vært preget av større satsning på informasjon og brannopplæring av personell innen helsesektoren, herunder blant annet et større prosjekt kalt «Bomiljø som tillater feil og glemsel», som har hatt som mål å bedre utsatte gruppers boligsikkerhet. Prosjektet har vært gjennomført i samarbeid mellom SPEK og de lokale redningstjenestene. Prosjektet har blant annet utarbeidet en håndbok, en sjekkliste for boligsikkerhet og opplæringsmateriell.

I 2009 gjennomførte Inrikesministeriet en landsdekkende undersøkelse om brannsikkerhet i helseinstitusjoner og andre bofellesskap for utsatte grupper. Undersøkelsen rettet seg mot omlag 4000 objekter med krav om sikkerhetsutredning. Formålet var å kartlegge i hvilken grad sikkerhetsutredninger faktisk ble utført, og i hvilket omfang automatiske slokkeanlegg ble installert. Undersøkelsen viste at 89 % av virksomhetene hadde utført sikkerhetsutredning hvorav 78 % i eksisterende bygg. Med grunnlag i sikkerhetsutredningen hadde 41 % besluttet å beskytte byggene med automatiske slokkeanlegg. Dette svarte til 30 % av alle de aktuelle objektene. I barnevernsvirksomheter og boliger for rusmisbrukere hadde forholdsvis få installert automatisk slokkeanlegg.

I et samarbeid mellom Migrationsverket, mottakssentraler, politi og redningstjeneste ble det i 2010 foretatt en kartlegging av asylmottakene, hvor fokus ble lagt på forekomst av redningsplaner, bygningsteknisk brannsikkerhet, sikkerhetsteknikk, personalets kunnskap og redningstjenestens rolle. Funnene fra kartleggingen indikerer at mange mottak har gode ordninger for brannsikkerhet. Prosjektet konkluderte med at øvinger, videoer og deltagelse både av personell og beboere er svært viktig i brannforebyggende arbeid, og at krav om dette bør regelfestes. Videre pekes det på betydningen av kontrollrunder av personell, robuste røykvarslere, brannalarmsystem og informasjonsmateriell basert på illustrasjoner.

Med støtte fra regjeringens program for den indre sikkerheten ble det i desember 2006 besluttet et handlingsprogram for brannsikkerhet i bolig. Programmet hadde sju tiltakspunkter som er blitt fulgt opp på ulike måter.

1. Brannsikkerhetskrav for sigaretter som ble gjort gjeldende 1.april 2010. Tiltaket har så langt vist lovende resultater. Antallet røykingsrelaterte dødsbranner minsket med 43 % i 2010. Det er imidlertid for tidlig å trekke noen definitive konklusjoner om tiltaket på det nåværende tidspunkt.

2. Utvikling av redningstjenestens brannutredningssystem med fokus på dødsbranner, alvorlig brannskadde og storbranner.

3. Strengere brannsikkerhetskrav for helseinstitusjoner og andre typer spesielt tilrettelagte boliger. Regjeringen har satt som mål at 50 % av denne type bygg skal være utrustet med automatisk slokkeanlegg innen 2015, sammenlignet med 17 % på starten av 2007.

4. Omlegging av tilsynsvirksomheten. Redningsloven ble revidert i 2011 der tilsynsaktivitetene ble risikobasert.

5. Endring av byggeregler i 2008 med krav om nettilkoplede røykvarslere i alle nye boliger.

6. Tverrsektorielt samarbeidsforum bestående av Inrikesministeriet, Miljöministeriet og Social- og hälsovårdsministeriet samles regelmessig.

7. Pågående arbeid med risikobasert dimensjonering av redningstjenesten.

Samarbeid mellom myndigheter

Den nye redningsloven skal bidra til samarbeid og effektivisering av lokalt sikkerhetsarbeid. Det stilles krav om at redningstjenesten deltar i lokal og regional sikkerhetsplanlegging, og at de samarbeider med andre myndigheter, foreninger og innbyggere om ulykkesforebyggende arbeid. Bygningers sikkerhet krever for eksempel samarbeid mellom brannvesenet, byggemyndighet og ofte også helse- og sosialmyndighet. På statlig nivå er politiet og Tukes viktige samarbeidspartnere for redningstjenesten i arbeidet med ulykkesforebygging.

Justitiekansleren i statsrådet11 har viet særskilt oppmerksomhet til informasjonsutveksling og samarbeid mellom myndighetene for bedret brannsikkerhet i service- og ulike typer støtteboliger. Justitiekansleren har bl.a. fremhevet at en sentral faktor for at denne type boliger skal være brannsikre, er samarbeid mellom myndigheter samt utveksling av informasjon mellom eksperter på de ulike områdene. Redningstjenesten må ha tilstrekkelig opplysninger om objekter som hører til deres virksomhetsområde for å utføre tilsyn i samsvar med regelverkets forpliktelser. Det er derfor vesentlig at for eksempel sosial- og helseaktørene evner å observere samt videreformidle informasjon relevant for brannsikkerhet til de instanser som har mulighet til å fatte beslutninger og konkret gripe inn der sikkerheten ikke er tilfredsstillende. Denne type informasjonsutveksling skal ikke hindres av bestemmelser om taushetsplikt. Justitiekansleren har også slått fast at de som utarbeider regelverket har ansvar for å påse at bestemmelsene muliggjør nødvendig informasjonsutveksling mellom ulike aktører. Av denne grunn er det nå i den nye redningsloven en særskilt bestemmelse om hvilke myndigheter og aktører som er pliktige å informere den lokale redningsmyndigheten om brannrisiko eller annen ulykkesrisiko.

Kunnskap om risikogrupper

Redningstjenesten har siden 1996 rapportert inn opplysninger om sine utrykninger. Dette er samlet i en database med informasjon om antall branner, brannårsaker, hvilke faktorer som medførte brannspredning, bygningstekniske egenskaper, brannvern, brannskader, samt redningstjenestens innsats. Dersom brannen har medført alvorlige personskader, lager redningstjenesten en tilleggsrapport med informasjon om eksempelvis type bolig og om personen var bevegelseshemmet, beruset eller på annen måte hadde problemer med å redde seg selv. Redningstjenestens innsatsstatistikk og dødsbrannstatistikk anses i dag for å være på et bra nivå og har også muliggjort identifisering av ulike risikogrupper.

I den nye redningsloven er det videre gitt bestemmelser om brannutredning. Redningstjenesten skal utføre brannutredning i alle tilfeller hvor brann har krevd tiltak eller innsats fra redningstjenesten. Brannutredningens omfang avhenger av hvor alvorlig konsekvensene av brannen har vært. Som et minimum skal den omfatte innsatsleders faglige vurdering av brannårsak, faktorer som medvirket til brannspredning, skader forårsaket av brannen og faktorer som påvirket skadeomfanget. Faktorer som har hatt betydning for skadeomfanget kan for eksempel dreie seg om beboers og eventuelt personalets handling i brannsituasjonen, samt hvordan redningsinnsatsen forløp. Hovedformålet med brannutredningen er å fremskaffe informasjon som kan benyttes direkte i redningstjenestens eget opplysningsarbeid, ved tilsyn og i utviklingen av redningsvirksomheten. Videre bidrar brannutredningen til å produsere statistikkmateriale og kunnskap som kan benyttes for å bedre brannsikkerheten gjennom mer effektiv bruk av virkemidler. Redningstjenesten plikter således å ha oversikt over risikoutviklingen og kunnskap om årsakssammenhenger som grunnlag for egen innsats.

Redningstjenesten er også forpliktet til å orientere andre relevante myndigheter og til å politianmelde regelbrudd og alvorlige ulykker.

Politiet foretar en egen etterforskning når det er tale om dødsbranner, branner med alvorlige personskader eller betydelige eiendomsskader.

Redningstjenestens bruk av forskning har vært relativt sporadisk. Det finnes mye bra brannforskning, men det meste har vært innen rammen av 1-2 års prosjekter uten tilstrekkelig kopling til myndighetsarbeid eller politiske beslutningsprosesser. Noe av årsaken har vært knyttet til manglende data- og statistikkgrunnlag. Dette har blitt bedre i senere tid.

Utfordringer i det videre arbeidet

Tradisjonelt har større endringer og reformer oftest kommet som følge av branner med alvorlige konsekvenser og/eller stor oppmerksomhet. Brannmyndighetene legger til grunn at det er mulig å påvirke risiko for brann og dødsbrann, men at det er behov for en langsiktig og bevisst strategi for å lykkes. Det vises til erfaringer fra England der man har halvert antallet dødsbranner i løpet av 20 år.

Den finske regjeringen satte i 2008 et mål om å halvere antallet dødsbranner før 2015. Samfunnets målsetting er følgelig per dags dato ikke en nullvisjon. Skal man oppnå en slik visjon er det behov for en politisk beslutning om at alvorlige personskader i boligmiljø ikke er akseptabelt. Videre må man kunne enes om at en nullvisjon i praksis betyr tiltak og system som for eksempel sprinkling. Informasjon og opplæring kan ikke forebygge alle dødsbranner, slik risikobildet ser ut i dag og i tiden fremover. En annen utfordring er knyttet til prioritering av ulykkesforebyggende arbeid på tvers av risiko- og sektorområder i en situasjon med knappe ressurser.