NOU 2016: 11

Regnskapslovens bestemmelser om årsberetning mv.

Til innholdsfortegnelse

5 Delårsregnskap

5.1 Innledning

Etter mandatet pkt. 9 skal utvalget vurdere om regnskapslovgivningen bør ha bestemmelser om delårsregnskap. I sin helhet lyder dette mandatpunktet:

«9. Vurdere om det bør innføres regler om delårsregnskap i regnskapslovgivningen
Gjeldende regnskapslov regulerer ikke utarbeidelse og offentliggjøring av delårsregnskap. Det er imidlertid oppstilt krav om delårsregnskap for enkelte rapporteringspliktige, herunder for utstedere etter verdipapirhandelloven, for enkelte institusjoner underlagt Finanstilsynets tilsyn mv.
Utvalget bes om å vurdere om det er behov for særlige regler om delårsregnskap i regnskapslovgivningen. Utvalget bes i den forbindelse drøfte om det er behov for krav til offentliggjøring av delårsregnskap utover dem som i dag er omfattet av særskilte krav i spesiallovgivningen og/eller om det er behov for presentasjons- eller opplysningskrav til frivillig avlagte delårsregnskap, herunder om nasjonale eller internasjonale regnskapsstandarder helt eller delvis bør legges til grunn for slike krav. Utvalgets vurderinger bør ta høyde for nye eller forventede EØS forpliktelser som svarer til nytt rapporteringsdirektiv i EU. Det bør tas hensyn til at regnskapsbrukere av selskaper med høy aksjeomsetning må gi det norske finansmarkedet tilstrekkelig oppdatert regnskapsinformasjon.»

Siste del av teksten viser til bestemmelser i nytt rapporteringsdirektiv, som vanligvis brukes som betegnelse på direktiv 2013/50/EU. Dette direktivet endrer transparency-direktivet 2004/109/EU som i norsk lovgivning er gjennomført i verdipapirhandelloven kapittel 5, se omtale under gjeldende rett nedenfor. Teksten i mandatet kan derfor forstås dithen at utvalget skal vurdere behovet for endringer i disse bestemmelsene som følge av nytt rapporteringsdirektiv. Utvalget har imidlertid fått avklart med Finansdepartementet at mandatet ikke er ment å omfatte verdipapirhandelslovens rapporteringsbestemmelser for børsnoterte foretak, men bare behovet for periodisk rapportering fra andre regnskapspliktige etter regnskapsloven.

Utvalget antar at spørsmålet om delårsrapportering for andre regnskapspliktige kan romme to typer spørsmål. For det første kan det være spørsmål om det er grupper av regnskapspliktige, utover de som omfattes av bestemmelsene i verdipapirhandelloven kapittel 5 samt banker og forsikringsselskaper, som skal pålegges å utarbeide og offentliggjøre delårsregnskap. Et eventuelt bekreftende svar på dette spørsmålet reiser behov for å presisere hva et slikt delårsregnskap skal bestå av. For det annet kan det være spørsmål om det er behov for regulering av utarbeidelse av frivillig delårsregnskap.

5.2 Gjeldende rett

Regnskapsloven har ingen bestemmelser om delårsregnskap, bortsett ifra det som eventuelt må forstås å være innbakt i den generelle bestemmelsen om god regnskapsskikk i regnskapsloven § 4-6, jf. omtale nedenfor.

Behovet for bestemmelser om delårsrapportering var gjenstand for en konkret vurdering ved utarbeiding av gjeldende regnskapslov. Bakgrunnen for dette var dels at daværende aksjelov (av 1976) inneholdt plikt til delårsrapportering for store selskaper, og dels at daværende børsforskrift påla delårsrapportering for selskaper som har utstedt børsnoterte verdipapirer. Delårsrapporteringsplikten etter disse to bestemmelsene var i noen grad sammenfallende ettersom daværende aksjelovs definisjon av store selskaper gjaldt selskaper med sum eiendeler over 10 mill. kroner eller mer enn 200 ansatte, eller som hadde aksjer eller obligasjoner notert på børs. De relevante regnskapsdirektivene innenfor EØS, dvs. fjerde og syvende direktiv, inneholdt ingen bestemmelser om delårsrapportering, men regnskapslovutredningen punkt 10.3 refererer også til direktiv 82/121/EØF (som senere er erstattet av transparency-direktivet) som gjaldt regelmessig informasjon som skulle offentliggjøres av selskaper med børsnoterte verdipapirer. Bestemmelsene i børsforskriften ble i 1994 tilpasset kravene i det nevnte direktivet. Vurderingen som Regnskapslovutvalget 1990 gjorde av behovet for bestemmelser om delårsrapportering gjaldt således først og fremst ikke-børsnoterte foretak.

Med en begrunnelse om at «det er først og fremst av hensyn til aktørene i kapitalmarkedene det er behov for å opprettholde en plikt til å utarbeide og offentliggjøre delårsrapporter» (NOU 1995: 30, s. 200), konkluderte Regnskapslovutvalget 1990 med at plikten til å utarbeide og offentliggjøre delårsrapport ikke burde utvides utover gruppen av børsnoterte foretak. Utvalget tilrådde således at regnskapsloven ikke skulle ha noen bestemmelse om delårsrapportering. Det fremgår av omtalen av høringen til denne utredningen i lovproposisjonen at Kredittilsynet (nåværende Finanstilsynet) og Økokrim var uenige i tilrådningen og anbefalte bestemmelser om delårsrapportering i regnskapsloven, mens ingen andre høringsinstanser uttalte seg om dette spørsmålet. Økokrim uttalte at (Ot.prp. nr. 42 (1997 – 98) s. 197):

«Etter vår oppfatning er det for de større foretak åpenbart av betydning at det foreligger mer fullstendige regnskapsavslutninger oftere enn årlig, ikke bare av hensyn til nåværende og potensielle investorer, men også av hensyn til styret, ledelsen mv. i foretaket, samt for kreditorene. (…) I den grad en virksomhet avlegger delårsregnskaper – pliktig eller frivillig – må sannhets- og informasjonsplikten også gjelde delårsrapportene. Det er i dag noen uklarhet om dette, og spørsmålet bør avklares ved nærværende lovendring.»

Departementet sluttet seg til utvalgets vurdering av at det ikke er nødvendig å videreføre reglene om plikt for enkelte selskaper til å utarbeide og offentliggjøre delårsrapport i regnskapsloven. Med henvisning til Økokrims anførsler sa departementet seg enig i at det også for andre store foretak kan være behov for delårsregnskap, bl.a. av hensyn til foretakets ledelse og kreditorer, men at (Ot.prp. nr. 42 (1997 – 98), s. 197):

«Etter departementets syn bør det i tilfelle være opp til det enkelte foretak å vurdere nødvendigheten av slike regnskap på bakgrunn av bl.a. investorstrukturen og foretakets rutiner for internkontroll. Departementet anser det ikke nødvendig å videreføre et krav til delårsrapportering i regnskapsloven.»

Ved evaluering av regnskapsloven i 2003 (jf. NOU 2003: 23) var spørsmålet om delårsrapportering ikke nevnt i mandatet, og det ble heller ikke tatt opp til vurdering av Evalueringsutvalget.

Som det fremgår av mandatet finnes det i gjeldende rett krav om delårsregnskap for utstedere etter verdipapirhandelloven og for institusjoner under Finanstilsynets tilsyn. Verdipapirhandelloven kapittel 5 og tilhørende forskrift inneholder et bredt sett av informasjonsbestemmelser som gjelder foretak med børsnoterte gjelds- eller egenkapitalinstrumenter, og bestemmelser om delårsregnskap inngår bare som en komponent i dette. Etter vphl. § 5-6 skal slike foretak (med enkelte unntak) utarbeide halvårsrapporter som inneholder et halvårsregnskap og en halvårsberetning samt erklæringer fra foretakets ansvarlige om at regnskapet gir et rettvisende bilde og beretningen en rettvisende oversikt. For foretak som har utstedt aksjer som er børsnotert («aksjeutstedere»), skal denne rapporteringen skje kvartalsvis. Foretak som er underlagt IFRS-forordningen (se kapittel 8), skal ved utarbeiding av delårsregnskapet benytte den internasjonale regnskapsstandard for delårsregnskaper, IAS 34. For andre foretak gir loven visse spesifikasjoner til innholdet. Delårsberetningen skal minst inneholde opplysninger om viktige begivenheter i regnskapsperioden og deres innflytelse på halvårsregnskapet, samt en beskrivelse av de mest sentrale risiko- og usikkerhetsfaktorer virksomheten står overfor i neste regnskapsperiode. Delårsrapporten er ikke revisjonspliktig, men det skal tydelig fremgå om revisjon er foretatt eller ikke.

Bestemmelser om delårsregnskap for institusjoner under tilsyn av Finanstilsynet er fastsatt i forskrift med hjemmel i regnskapsloven § 10-1 tredje ledd. Forskrift 16.12.1998 nr. 1240 gjelder årsregnskap m.m. for banker, finansieringsforetak og morselskap for slike. Etter kapittel 9 skal slike foretak utarbeide delårsregnskap for hvert kvartal, og forskriften angir minstekrav til detaljeringsgraden for delårsregnskap. Forskrift 16.12.1998 nr. 1241 gjelder årsregnskap m.m. for forsikringsselskaper. Etter kapittel 6 skal også forsikringsselskaper utarbeide kvartalsvise regnskaper, og for forsikringsselskapene gjelder dessuten at delårsrapporteringen skal følge IAS 34. Både for banker og forsikringsselskaper gjelder at kvartalsregnskapet kan være urevidert, men det skal fremgå hvilke opplysninger som er revidert, og hvilke som ikke er det. Med hensyn til offentlighet krever begge disse forskriftene at delårsregnskapene holdes offentlig tilgjengelig på selskapets/institusjonens kontor.

På tross av manglende eksplisitt regulering av delårsregnskap i regnskapsloven fastsatte Norsk RegnskapsStiftelse en regnskapsstandard om delårsrapportering (NRS 11) i 2001, som senere ble revidert i 2002 og 2008 og til slutt opphevet i 2011. Standardens virkeområde var «foretak som i henhold til forskrift har plikt til å offentliggjøre delårsrapporter samt andre foretak som velger å foreta delårsrapportering», jf. punkt 5. Forskriften som det her refereres til, var børsforskriften (forskrift 17.01.1994 nr. 30), jf. standarden punkt 7. Denne børsforskriften hadde bestemmelser om delårsrapportering i kapittel 6, som bl.a. regulerte antallet regnskapsperioder, frister for rapportering, og hvilke sammenligningstall og tilleggsopplysninger som skal gis. Børsforskriften inneholdt imidlertid ikke bestemmelser om hvilke prinsipper som skal følges ved delårsrapporteringen, og det var primært dette «hullet» standarden skulle fylle for de børsnoterte foretakene. Den nevnte børsforskriften ble opphevet i 2007, og regnskapsstandarden kan således ikke sies å ha hatt noen rettsvirkning for de børsnoterte foretakenes delårsrapportering i årene etter dette.

Som nevnt gjaldt standardens virkeområde også frivillig delårsrapportering fra andre regnskapspliktige. Den rettslige status for denne reguleringen er uklar. Det heter i standardens punkt 1 at:

«For at en rapport skal kunne sies å være i overensstemmelse med god regnskapsskikk må alle krav i denne standarden følges. Det må gis tilstrekkelig informasjon til at det er mulig for brukerne av informasjonen å bedømme resultatet av virksomheten i perioden.»

Det er følgelig retten for en regnskapsavlegger til å påberope seg at delårsregnskapet er i samsvar med god regnskapsskikk som tilsynelatende har vært regulert i standarden. En slik regulering av «varemerket» god regnskapsskikk har likhetstrekk med den rettskraft som IASB gir til sine standarder: Organisasjonen har ikke myndighet til å pålegge regnskapsprodusentene noe som helst, bortsett fra å definere hva som må til for å påberope seg samsvar med IFRS. Formelt sett halter imidlertid denne reguleringsteknikken noe når det gjelder Norsk RegnskapsStiftelses regulering av innholdet i frivillig delårsrapportering. Bestemmelsen om god regnskapsskikk i regnskapsloven § 4-6, som Norsk RegnskapsStiftelse har en særskilt rolle i forhold til (jf. omtale i delutredning I, kapittel 11), gjelder strengt tatt bare årsregnskapet. Standardens beskrivelse av god regnskapsskikk for delårsregnskapet er således en utvidelse av god regnskapsskikk-begrepet utover lovens ramme. Når det er sagt, er det ingen grunn til å tro at regnskapspliktige eller andre har trukket i tvil Norsk RegnskapsStiftelses faglige kompetanse til å definere hva som er god praksis med hensyn til delårsrapportering.

Det materielle innholdet i NRS 11 var i utgangspunktet langt på vei sammenfallende med den internasjonale regnskapsstandarden om delårsrapportering IAS 34, og dette slektskapet fremgikk eksplisitt i den første versjonen av standarden. Ettersom det legges til grunn et samsvar mellom prinsippanvendelse i årsregnskapet og i delårsregnskaper, vil systematiske forskjeller mellom IFRS og gjeldende regnskapslov nødvendigvis gjenfinnes også i delårsrapporteringen. Slike forskjeller har kunnet oppstå bl.a. som følge av regnskapslovens bestemmelser om grunnleggende prinsipper, jf. delutredning I, kapittel 5.

NRS 11 definerte minstekrav til delårsrapportens innhold. Delårsrapporten skulle som et minimum inneholde resultat, balanse, kontantstrømoppstilling, tilleggsopplysninger og avstemming av endringer i egenkapital. Detaljeringsgraden kunne imidlertid være lavere enn i årsregnskapet, og hva som lå i dette, ble presisert i standarden. Standarden inneholdt dessuten en del spesifikke informasjonskrav som særlig knytter seg til delårsperiodens forhold, bl.a. om virkningen av eventuelle sesongsvingninger.

Det fremgår av standarden at delårsrapportering byr på noen særlige utfordringer, særlig fordi en krever sammenheng med årsregnskapet. Standarden tar bl.a. stilling til slike prinsipielle forhold som at vesentlighetsgrensen som hovedregel må ses i relasjon til periodens forhold (punkt 29 – 30), at periodiseringen ikke må være mer presis enn i årsregnskapet (bl.a. punkt 31), og at usikre poster som forutsetter ressurskrevende estimering kan ha større usikkerhet i delårsrapportene (punkt 37). Periodisering av skatt og pensjon gjennom året reiser særlige utfordringer.

NRS 11 Delårsrapportering ble opphevet med virkning fra 1.1.2011, sammen med NRS 7 Resultat pr. aksje og NRS 10 Opplysninger om segmenter. Beslutningen om å oppheve standarden refererer til ikrafttredelsestidspunktet for regnskapsloven § 3-9 tredje ledd andre punktum, som gjelder foretak som omfattes av IFRS-forordningen (børsnoterte foretak), men som ikke utarbeider konsernregnskap. Som nevnt ovenfor hadde børsnoterte foretak på dette tidspunktet allerede vært frakoblet NRS 11 i noen år som følge av at den gamle børsforskriften var opphevet. Forholdet til frivillig delårsrapportering er ikke berørt i opphevelsesvedtaket.

5.3 EØS-rett

Regnskapsdirektivet 2013/34/EU har ikke bestemmelser om delårsregnskap. Heller ikke tidligere regnskapsdirektiver (fjerde og syvende direktiv) hadde bestemmelser om delårsregnskap.

Direktiv 2004/109/EF (transparency-direktivet) inneholder krav om halvårlig rapportering fra foretak som utsteder verdipapirer som er opptatt til notering på et regulert marked. Halvårsrapporten skal inneholde bl.a. et regnskap og en ledelsesberetning som gjelder halvåret. Dette direktivet er i norsk rett gjennomført i verdipapirhandelloven kapittel 5. Direktiv 2004/109/EF er endret gjennom nytt direktiv 2013/50/EU.

5.4 IFRS / IFRS for SMEs

IFRS for SMEs definerer delårsperioden (interim period) som «en finansiell rapporteringsperiode som er kortere enn et helt regnskapsår», men standarden har ingen bestemmelser om delårsregnskap. Etter nr. 3.10 skal finansregnskap presenteres minst én gang hvert år. Et foretak som beslutter å endre balansedag, kan ved overgangen ha en lengre eller kortere regnskapsperiode enn ett år. Nr. 3.10 inneholder i og for seg ikke noe eksplisitt forbud mot at den normale regnskapsperioden er kortere enn ett år, men et valg av kortere ordinære rapporteringsintervaller enn ett år er et annet saksforhold enn spørsmålet om rapportering for delårsperioder.

Mangelen på regulering av delårsrapportering stadfestes i nr. 3.25, men her fremgår det også at standarden ikke er til hinder for delårsrapportering:

«Denne IFRS omhandler ikke presentasjon av segmentinformasjon, resultat per aksje eller delårsrapporter utarbeidet av et lite eller mellomstort foretak. Et foretak som gir slike opplysninger skal beskrive grunnlaget for utarbeiding og presentasjon av informasjonen.»

Utvalget forstår dette slik at et foretak som utarbeider årsregnskap i henhold til IFRS for SMEs, kan utarbeide frivillig delårsregnskap som også hevdes å være i samsvar med IFRS for SMEs, forutsatt at grunnlag og prinsipper for utarbeidelsen er tilstrekkelig opplyst.

Full IFRS inneholder i IAS 1 Presentasjon av finansregnskap nr. 36 en bestemmelse med om lag samme ordlyd som IFRS for SMEs nr. 3.10. I nr. 37 er det imidlertid lagt til at et foretak «normalt vil (…) konsekvent utarbeide finansregnskap for en periode på ett år».

IAS 34 Delårsrapportering er en standard som fastsetter minstekrav til en delårsrapport som oppgis å være i samsvar med internasjonale regnskapsstandarder, jf. nr. 3. Standarden regulerer ikke hvilke foretak som skal ha delårsrapportering, hyppigheten av slik rapportering eller tidsfrister for offentliggjøring. Dette vil typisk være en regulering som fastsettes av nasjonal myndighet. Standarden inneholder imidlertid i nr. 1 en oppfordring til børsnoterte foretak om å «a) framlegge delårsrapport minst per utgangen av første halvdel av regnskapsåret, og b) gjøre delårsrapporten tilgjengelig senest 60 dager etter utgangen av delårsperioden.»

Reguleringen av delårsrapportering i IAS 34 forutsetter at det rapporterende foretaket skal følge de enkelte standarder i IFRS også i delårsregnskapet. Det er bare for presentasjon og noteopplysninger at det gis særlige bestemmelser. Standarden inneholder også enkelte veiledninger som gjelder innregning og måling.

Det anses ikke påkrevet å gjengi standardens innhold mer i detalj her. Standarden inngår, som de øvrige EU-godkjente internasjonale regnskapsstandardene, i forskrift om internasjonale regnskapsstandarder, og den finnes dermed i offisiell norsk oversettelse. Det finnes også utfyllende kommentarartikler om IAS 34 på norsk, bl.a. Kvifte (2014).

5.5 Delårsrapportering for ikke-børsnoterte foretak i Sverige og Danmark

Svensk lov om årsredovisning har et kapittel om delårsrapport som gjelder finansinstitusjoner og forsikringsselskaper. I tillegg har lov om värdepappersmarknaden bestemmelser om periodisk rapportering for utstedere av børsnoterte verdipapirer som gjennomfører transparency-direktivet. Svensk regnskapslovgivning inneholder ikke bestemmelser om delårsrapportering for andre regnskapspliktige.

Dansk årsregnskabslov har bestemmelser om delårsregnskap som gjelder statlige aksjeselskaper og «virksomheder, som har kapitalandele, gældsinstrumenter eller andre værdipapirer optaget til handel på et reguleret marked i et EU/EØS-land» (såkalt regnskapsklasse D). Erhvervsstyrelsen har med hjemmel i årsregnskabsloven fastsatt utfyllende bestemmelser for disse foretakenes delårsrapportering. Dansk regnskapslovgivning har ikke bestemmelser om delårsrapportering for andre regnskapspliktige.

5.6 Utvalgets vurdering

I delutredning I (NOU 2015: 10) har utvalget drøftet hvem som skal ha regnskapsplikt i kapittel 10. Denne drøftingen er basert på en prinsipiell gjennomgang av brukernes nytte av regnskapsinformasjon i kapittel 3.2, som igjen er understøttet av enkelte empiriske undersøkelser. Utvalget er av den oppfatning at spørsmålet om plikt til delårsrapportering må besvares med de samme typer argumenter som spørsmålet om hvem som skal ha regnskapsplikt.

Det er vanlig å fremstille foretakets eksisterende og potensielle eiere som primærbrukere av regnskapsinformasjon, og deres bruk er styrt av et investorformål (f.eks. kjøp og salg av aksjer) og et forvaltningsformål (etterprøving og oppfølging av forvaltningen av foretakets ressurser). For bruk av børsnoterte foretaks regnskaper er investorformålet svært sentralt, mens det for bruk av ikke-børsnoterte foretaks regnskaper som oftest er irrelevant eller perifert. Til sammenligning kan bruk av regnskapsinformasjon for forvaltningsformål være relevant i alle foretak uavhengig av om dets aksjer er gjenstand for omsetning eller ikke. Ved siden av eksisterende og potensielle eiere er finansielle kreditorer en viktig brukergruppe. Deres bruk av regnskaper har likhetstrekk med eiernes bruk ved at de foretar verdivurdering når det fattes kredittbeslutninger og anvender regnskapsinformasjon til oppfølging av utestående lån (f.eks. gjennom finansielle covenants). For kreditorenes bruk av regnskaper er skillet mellom børsnoterte og ikke-børsnoterte foretak ikke avgjørende. I tillegg til eiere og finansielle kreditorer peker delutredning I på handelskreditorer, ansatte, almennheten og offentlige etater som viktige brukere av regnskapsinformasjon.

Denne utredningen tar stilling til om det er behov for delårsregnskap i ikke-børsnoterte foretak, hvilket betyr at bruk av delårsregnskap for investorformål ikke kan være et sentralt argument. Faglitteraturen omtaler kun nytten av delårsregnskap for investorformål (i børsnoterte foretak), og konklusjonene i denne litteraturen er sprikende. På den ene siden har det lenge vært en etablert oppfatning, basert på teoretiske betraktninger, at regnskapsreguleringens ambisjon burde være mest mulig kontinuerlig informasjonsstrøm til regnskapsbrukerne (Beaver 1973). På den annen side gir empiriske undersøkelser ikke entydig holdepunkt for at delårsrapporter er av stor betydning for prisdannelsen i kapitalmarkedet. En medvirkende årsak til denne tvilen om nytteverdien kan være usikkerhet om det teoretiske fundamentet,1 manglende klarhet i regnskapsstandarder (McEwen og Schwartz 1992) og det forhold at delårsregnskap i de fleste jurisdiksjoner ikke kreves revidert. Sellæg og Hansen (2012) analyserer endringer i regnskapstallene for norske børsnoterte foretak mellom fjerde kvartal og årsregnskapet og stiller med utgangspunkt i denne analysen spørsmålstegn ved påliteligheten av delårsregnskapene. At norske delårsrapporter rangeres lavere enn f.eks. årsregnskapet som informasjonskilde, er bekreftet også i en spørreundersøkelse (Kvifte m.fl. 2014). Heller ikke hva som er den optimale frekvensen på delårsrapportering (halvårlig eller kvartalsvis), er det konsensus om (Mensah og Werner 2008), og det er i den sammenheng betegnende at transparency-direktivet gjennom direktiv 2013/50/EU har vært endret slik at kvartalsrapportering for foretak med børsnoterte aksjer ikke lenger skal være obligatorisk i EU.

En plikt til delårsrapportering for ikke-børsnoterte foretak må eventuelt kunne begrunnes med dens nytteverdi for forvaltningsformål. Heller ikke for dette formålet er argumentasjonen veldig sterk. En del av de tradisjonelle forvaltningsformålene for årsregnskapet er knyttet til lovbestemte funksjoner eller etablerte beslutningsrutiner som har årlig frekvens, slik som gjennomføring av ordinær generalforsamling, fastsettelse av prinsipper for ledelsens avlønning og beslutning om ordinært utbytte. Også skattemyndighetenes bruk av regnskapsinformasjon vil naturlig konsentreres om et regnskap som mest mulig samsvarer med det skattemessige inntektsåret. I noen forretningsforhold vet vi imidlertid at regnskapsbrukere etterspør mer løpende informasjon. For oppfølging av et utestående låneforhold og ved etablering av et system med finansielle covenants kan årlig rapporteringsfrekvens være utilstrekkelig. Utvalget mener likevel at noen regnskapsbrukeres behov for hyppigere informasjon ikke kan begrunne en generell plikt til delårsrapportering for ikke-børsnoterte foretak. I de særlige tilfeller hvor slik rapportering er hensiktsmessig, vil det typisk være anledning for kontraktspartene å avtale dette.

Som nevnt under omtalen av gjeldende rett omfattet virkeområdet for den tidligere norske standarden NRS 11 også «frivillig» delårsrapportering fra ikke-børsnoterte foretak. Utvalget er kjent med at standarden har vært brukt som referanse i kontraktsforhold for å presisere omfang og innhold i avtalt perioderapportering. Selv om spesifiserte rapporteringskrav i prinsippet kan avtales for hver enkelt kontrakt, kan det for samfunnet som helhet være rasjonelt og effektivt at avtalepartene har en alminnelig kontraktsstandard å forholde seg til, eventuelt slik at det avtales spesifikke tillegg eller fradrag i den enkelte kontrakt. Etter at NRS 11 ble opphevet har det i Norge ikke vært noen slik kontraktsstandard for regnskapsrapportering.

Utvalgets syn er at utvikling av en slik kontraktsstandard ikke er et forhold som skal reguleres i lov som definerer pliktig regnskapsinformasjon for de regnskapspliktige. Det eneste som på en meningsfylt måte kan reguleres i lov er hvem som skal ha myndighet til å fastsette en slik standard, men det er neppe noe behov for å lovregulere dette. I prinsippet kan hvem som helst (næringsorganisasjoner, private eksperter) utvikle en slik standard for frivillig bruk i kontrakter. Det kan være hensiktsmessig at utviklingen skjer i regi av Norsk RegnskapsStiftelse, men det vil i så fall være en oppgave som ligger utenfor oppgaven med å fastsette rettslig bindende regnskapsstandarder som utvalget har foreslått i delutredning I. Det ligger utvilsomt innenfor formålsangivelsen i gjeldende vedtekter at Norsk RegnskapsStiftelse kan utvikle en slik frivillig standard for delårsrapportering, og utvalget ser det som hensiktsmessig at også fremtidige vedtekter tillater dette. For øvrig mener utvalget at Norsk RegnskapsStiftelse selv må ta stilling til om utvikling av en frivillig standard for delårsrapportering skal være en prioritert oppgave.

Oppsummert er utvalgets synspunkter på delårsrapportering som følger: Utvalget tilrår ikke at plikt til å utarbeide delårsregnskap utvides utover gruppen børsnoterte foretak, som har krav om delårsrapportering gjennom verdipapirhandelloven, og gruppen finansinstitusjoner under tilsyn, som har krav om delårsregnskap gjennom forskrift fastsatt med hjemmel i regnskapsloven. Verken Sverige eller Danmark har noen slik plikt. Utvalget har ikke funnet grunn til å beregne kostnadene ved en eventuell delårsrapporteringsplikt, men de vil i alle fall være merkbare for den enkelte regnskapspliktige. Nytten av delårsrapportering for ikke-børsnoterte foretak er derimot tvilsom, unntatt i de tilfeller hvor delårsrapportering er knyttet til kontraktsforhold. Lovgivningen bør ikke være til hinder for at det utvikles en standard for frivillig delårsrapportering.

Fotnoter

1.

Det foreligger to syn på hva et delårsregnskap skal inneholde. «The discrete view» er at hver delårsperiode er en separat regnskapsperiode. «The integral view» er at delårsperioden skal ses som en bestanddel av det samlede regnskapsåret, slik at det er virkningen for hele året av periodens aktivitet og hendelser som skal vises. Det er det sistnevnte synet som har fått gjennomslag i regnskapsstandardene i IFRS og US GAAP, men det er ikke ukontroversielt ettersom det medfører utstrakt bruk av skjønn. Se bl.a. Wolk m.fl. (2004) s. 301.

Til dokumentets forside