NOU 2016: 11

Regnskapslovens bestemmelser om årsberetning mv.

Til innholdsfortegnelse

11 Utbyttenøytralitet

11.1 Innledning

Etter mandatet punkt 5 skal det under hensyn til utvalgets øvrige forslag vurderes om målsettingen om tilnærmet likt utbyttegrunnlag for selskaper som fører årsregnskap i samsvar med IFRS, og selskaper som følger regnskapsloven og god norsk regnskapsskikk, tilsier ytterligere selskapsrettslige tilpasninger.

11.2 Gjeldende rett

Adgangen til å velge regnskapsspråkene full IFRS og forenklet IFRS for bruk i selskapsregnskapet i stedet for regnskapsspråket regnskapsloven og god norsk regnskapsskikk ble en del av regnskapsloven fra 1. januar 2005. Som en følge av denne valgadgangen ble det samtidig innført regler som skulle sikre tilnærmet likt utbyttegrunnlag uansett hvilket av disse regnskapsspråkene som ble valgt. Følgende ble sagt om dette i Ot.prp. nr. 39 (2004 – 2005) punkt 6.1.5:

«I proposisjonen her foreslås det tilpasning til IFRS utenfor IFRS-forordningens område etter en annen modell enn den som er foreslått av utvalget. Modellen innebærer en adgang til å følge forenklede IFRS etter egne forskrifter, mens det ikke åpnes for utvidet anvendelse av virkelig verdi eller oppskrivning i de enkelte bestemmelsene i regnskapsloven (se pkt. 3.1.5). Departementet mener at en naturlig konsekvens av dette bør være at urealiserte gevinster knyttet til utvidet anvendelse av virkelig verdi og oppskrivning etter IFRS skal være bundet egenkapital. Dette inkluderer vurdering til virkelig verdi av andre finansielle instrumenter enn markedsbaserte finansielle omløpsmidler etter regnskapsloven § 5-8.
Departementet legger vekt på at utbyttegrunnlag bør være tilnærmet likt i selskaper som fører årsregnskap i samsvar med IFRS og de som følger regnskapsloven og norsk god regnskapsskikk. Departementet legger også vekt på de forhold utvalget mener taler for at urealiserte gevinster skal være bundet egenkapital.»

De forhold departementet og Evalueringsutvalget la vekt på, omtales i punkt 11.7.2.

Den bestemmelsen som skal sikre utbyttenøytralitet, er aksjelovene § 3-2 om fond for urealiserte gevinster i kombinasjon med bestemmelsen om utbyttegrunnlaget i § 8-1. Bestemmelsen i § 3-2 lyder:

Ǥ 3-2. Fond for urealiserte gevinster
(1) Selskapet skal ha et fond for urealiserte gevinster. Dersom selskapet vurderer eiendeler til virkelig verdi, skal det sette av til fondet en positiv differanse mellom balanseført verdi av hver enkelt eiendel eller gruppe av eiendeler og deres anskaffelseskost under hensyn til effekten av utsatt skatt. Dette gjelder tilsvarende ved vurdering av gjeld til virkelig verdi. Selskapet skal avsette til fondet på samme måte som etter annet punktum dersom det ved verdiregulering eller på annen måte regnskapsfører eiendeler til en verdi som overstiger anskaffelseskost.
(2) Plikten til å avsette til fond for urealiserte gevinster omfatter ikke differanser etter første ledd knyttet til vurdering av:
  1. finansielle instrumenter i samsvar med regnskapsloven § 5-8,

  2. pengeposter i utenlandsk valuta,

  3. andre poster når det er fastsatt i forskrift gitt av departementet.

(3) Fondet kan løses opp når og i den grad grunnlaget for avsetningen ikke lenger er til stede.
(4) Departementet kan i forskrift gi regler om beregning av differansen etter første ledd.»

Etter § 8-1 kan selskapet «bare dele ut utbytte så langt det etter utdelingen har tilbake netto eiendeler som gir dekning for selskapets aksjekapital og øvrig bundet egenkapital etter §§ 3-2 og 3-3».

Som det fremgår av disse bestemmelsene, har ikke dagens lovgivning noen mekanisme som sikrer full utbyttenøytralitet mellom språkene; det er bare urealiserte verdistigninger som nøytraliseres. Andre regnskapsmessige forskjeller mellom språkene hensyntas ikke, og forskjeller finnes det mange av.1 Et eksempel på en forskjell som kan være betydelig, er knyttet til behandlingen av ytelsesbasert pensjon. Etter IAS 19 «Ytelser til ansatte» skal aktuarberegnet netto pensjonsforpliktelse fremgå av et foretaks balanse, og det er ikke anledning til å utsette innregningen av estimatavvik. Etter NRS 6 «Pensjonskostnader» er det anledning til å utsette innregningen av estimatavvik på flere forskjellige måter, og hyppigst anvendt er den såkalte korridormetoden. Bruk av slike utsettelsesmetoder vil medføre at balanseført netto pensjonsforpliktelse ikke stemmer overens med aktuarberegnet netto pensjonsforpliktelse. Et foretak kan ha store uinnregnede negative estimatavvik som medfører at utbyttegrunnlaget etter regnskapsspråket regnskapsloven og god regnskapsskikk er betydelig høyere enn det ville være etter regnskapsspråkene IFRS og forenklet IFRS. Et annet eksempel er behandlingen av utviklingsutgifter. Det følger av IAS 38 «Immaterielle eiendeler» nr. 57 at immaterielle eiendeler som oppstår i utviklingsfasen av et internt prosjekt, skal innregnes dersom visse vilkår er oppfylt. Etter regnskapsloven § 5-6 kan egne utviklingsutgifter kostnadsføres. I en situasjon der vilkårene for balanseføring er oppfylt, vil utbyttegrunnlaget bli høyere etter IFRS og forenklet IFRS enn etter god regnskapsskikk med bruk av adgangen til kostnadsføring.

Dagens lovgivning fokuserer på forholdet mellom IFRS/forenklet IFRS og norsk lov og god regnskapsskikk for det som tradisjonelt har vært omtalt som øvrige foretak, i delutredning I benevnt foretak med alminnelig regnskapsplikt. For små foretak er det gitt forenklingsregler både i regnskapsloven og NRS 8 «God regnskapsskikk for små foretak». Små foretak trenger ikke å følge alle forenklingsreglene for små foretak i regnskapsloven og NRS 8, men kan kombinere valg av enkelte forenklingsregler med de ordinære reglene som gjelder for foretak med alminnelig regnskapsplikt. Som oftest innebærer bruk av disse forenklingsreglene at utbyttegrunnlaget for små foretak blir lavere enn for foretak med alminnelig regnskapsplikt. Et eksempel på dette er regnskapsloven § 5-8 annet ledd om at små foretak kan vurdere markedsbaserte finansielle omløpsmidler til historisk kost med nedskrivning i stedet for til virkelig verdi. Et annet eksempel er regnskapsloven § 5-12 om at små foretak kan inntektsføre langsiktige tilvirkningskontrakter når kontrakten er fullført i stedet for etter løpende avregnings metode. Det finnes imidlertid også eksempel på at små foretak som anvender forenklingsregler, får høyere utbyttegrunnlag enn foretak med alminnelig regnskapsplikt, jf. regnskapsloven § 5-10 om at små foretak kan unnlate å balanseføre pensjonsforpliktelser som er forsikret.

Oppsummert sikrer dagens regulering bare delvis utbyttenøytralitet. Dette skyldes dels at det ikke er gjort forsøk på nøytralisering av utbyttegrunnlaget mellom andre språk enn IFRS/forenklet IFRS og regnskapsloven og god regnskapsskikk for øvrige foretak, og dels skyldes det at andre forskjeller enn de som er knyttet til urealisert verdistigning innenfor IFRS/forenklet IFRS, ikke nøytraliseres.

Det henvises til kapittel 12 for en mer fullstendig fremstilling av den selskapsrettslige reguleringen av adgangen til å ta ut utbytte.

11.3 Lovutkastet i delutredning I

I delutredning I foreslås det å videreføre adgangen til valg mellom de samme regnskapsspråkene i årsregnskapet for aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper som etter gjeldende regnskapslov.2Det foreslås imidlertid endringer i språket som i mandatet omtales som regnskapsloven og god regnskapsskikk. Dette språket forutsettes basert på IFRS for SMEs, noe som vil innebære at det introduseres nye muligheter for måling til virkelig verdi og verdiregulert beløp.

Anleggsmidler kan måles til verdiregulert beløp dersom dette følger av regnskapsstandard, jf. lovutkastet § 4-17. Det er krav om at fond for verdsettingsdifferanser skal fremgå på egen linje under egenkapital i balansen, jf. lovutkastet § 5-1 C.III.

Finansielle instrumenter kan etter lovutkastet § 4-11 måles til virkelig verdi, med mindre annet følger av regnskapsstandard. Regnskapsstandard kan kreve måling til virkelig verdi og forby måling til virkelig verdi. Finansielle eiendeler og finansielle forpliktelser kan etter lovutkastet § 4-12 også regnskapsføres i samsvar med internasjonale regnskapsstandarder vedtatt i samsvar med forordning (EF) nr. 1606/2002. Finansielle eiendeler og finansielle forpliktelser som er pengeposter i utenlandsk valuta, måles etter kursen på balansedagen, jf. lovutkastet § 4-10.

Eiendeler som ikke er finansielle instrumenter, kan måles til virkelig verdi dersom dette følger av regnskapsstandard, jf. § 4-13.

Kapitalinteresser i form av eierandeler i datterforetak og tilknyttet foretak kan etter lovutkastet § 4-18 regnskapsføres etter egenkapitalmetoden i årsregnskapet.

Lovutkastet § 4-7 åpner for balanseføring av egne utviklingsutgifter, dersom dette følger av regnskapsstandard.

11.4 EØS-rett

Direktiv 2012/30/EU (kapitaldirektivet) inneholder den generelle reguleringen av adgangen til å ta ut midler fra et foretak. Reguleringen gjelder kun for allmennaksjeselskaper, ikke aksjeselskaper. Det henvises til kapittel 12 for en kort fremstilling av direktivets begrensninger på adgangen til å ta ut midler fra et foretak.

Regnskapsdirektivet inneholder ikke bestemmelser om utbyttenøytralitet mellom regnskapsspråk, men det inneholder enkelte bestemmelser som regulerer bruk av fond når regnskapsposter måles til annet enn historisk kost, samt en regel som begrenser adgangen til utdelinger når foretaket har balanseførte utviklingsutgifter. Disse bestemmelsene omtales kort under.

Artikkel 7 åpner for at medlemsstatene kan tillate eller kreve at anleggsmidler måles til verdiregulert beløp. Differansen mellom måling på grunnlag av anskaffelseskost eller tilvirkningskost og måling på grunnlag av verdiregulering skal føres i fondet for verdsettingsdifferanser. Ingen del av fondet kan deles ut, med mindre den tilsvarer en verdiøkning som faktisk er realisert, jf. artikkel 7 annet ledd. Etter direktivet vedlegg III er det krav om at et slikt fond vises som egen linje i balansen, jf. A.III.

Artikkel 8 nr. 1 bokstav a pålegger medlemsstatene å tillate eller kreve at finansielle instrumenter måles til virkelig verdi. Det fremgår av artikkel 8 nr. 8 første ledd at en endring i verdien på et finansielt instrument resultatføres når instrumentet måles til virkelig verdi, med mindre verdiendringen skyldes følgende forhold:

  • a) instrumentet som regnskapsføres, er et sikringsinstrument i et system for sikringsbokføring som tillater at en del av eller hele verdiendringen ikke resultatføres,3 eller

  • b) verdiendringen skyldes en kursforskjell i forbindelse med en pengepost som utgjør en del av et foretaks nettoinvestering i en utenlandsk enhet.

Dersom en verdiendring omfattes av disse punktene, skal den føres direkte i et fond for virkelig verdi. Direktivet stiller ikke krav om etterfølgende resirkulering til resultatet, men er tydelig på at beløp i fondet som ikke er nødvendige etter punkt a og b, skal justeres. Det er ikke gitt bestemmelser om at dette fondet må være bundet egenkapital. For andre finansielle instrumenter er det ikke gitt bestemmelser om avsetning til fond dersom måling til virkelig verdi tillates eller kreves.

Artikkel 8 nr. 1 bokstav b åpner for at medlemsstatene kan tillate eller kreve måling til virkelig verdi også for andre eiendeler enn finansielle instrumenter. Det er ikke gitt bestemmelser om avsetning til fond dersom måling til virkelig verdi tillates eller kreves.

Artikkel 9 nr. 7 bokstav a åpner for at medlemsstatene kan tillate eller kreve bruk av egenkapitalmetoden for kapitalinteresser.4 Etter artikkel 9 nr. 7 bokstav c skal inntektsført resultatandel fra kapitalinteresser som overstiger mottatt eller forfalt utbytte, avsettes i et fond som ikke kan deles ut til aksjeeierne.

Det følger av direktivet vedlegg III at medlemsstatene kan åpne for balanseføring av utviklingsutgifter (C.I.1). Dersom dette gjøres, følger det av artikkel 12 nr. 11 tredje ledd at medlemsstatene skal kreve at det ikke finner sted noen utdeling av utbytte med mindre midlene som er tilgjengelige for utdeling og overføringer fra tidligere år minst tilsvarer ikke-avskrevne kostnader. Etter artikkel 12 nr. 11 femte ledd kan medlemsstatene i unntakstilfeller tillate unntak fra tredje ledd. Slike unntak skal angis i notene til finansregnskapet og begrunnes.

11.5 IFRS for SMEs

IFRS for SMEs er en regnskapsstandard og inneholder naturlig nok ikke selskapsrettslig regulering. Ettersom hovedspørsmålet ved utdelingsreguleringen er om urealisert gevinst ved måling til virkelig verdi skal kunne deles ut, gis det her en kort omtale av standardens regler for måling av eiendeler og forpliktelser til annet enn historisk kost.

Etter IFRS for SMEs måles enkelte finansielle instrumenter til virkelig verdi. Dessuten måles biologiske eiendeler i landbruksvirksomhet5 til virkelig verdi fratrukket salgsutgifter dersom virkelig verdi kan måles på en pålitelig måte uten urimelige kostnader eller anstrengelser. Investeringseiendom6 måles etter første gangs innregning til virkelig verdi dersom virkelig verdi løpende kan måles på en pålitelig måte uten urimelige kostnader eller anstrengelser.

Regnskapsføring av finansielle instrumenter er beskrevet i delutredning I punkt 6.3.8. Av spesiell interesse i denne sammenheng er det at hovedregelen for måling av finansielle instrumenter innenfor virkeområdet til IFRS for SMEs kapittel 11 Vanlige finansielle instrumenter7 er amortisert kost, men at børsnoterte aksjer og andre ordinære aksjer som er offentlig omsatt og der virkelig verdi kan måles pålitelig uten urimelig kostnad eller anstrengelse,8måles til virkelig verdi. Virkelig verdi kan etter kapittelet normalt måles pålitelig dersom eiendelen er kjøpt av en utenforstående part. Det angis et hierarki for hvordan virkelig verdi skal fastsettes. Dersom børskurs finnes, skal denne brukes. I mangel av børskurs ses det på nylig inngåtte transaksjoner. Hvis sistnevnte heller ikke gir et godt estimat, brukes verdsettingsmetoder. Hovedregelen for måling av finansielle instrumenter innenfor virkeområdet til IFRS for SMEs kapittel 12 Andre finansielle instrumenter9 er virkelig verdi. Virkelig verdi finnes ved bruk av hierarkiet i standardens kapittel 11, jf. beskrivelsen av dette over.

For en nærmere beskrivelse av regnskapsføring av investeringseiendom og biologiske eiendeler vises det til delutredning I punkt 6.5.

11.6 Reguleringen i Sverige og Danmark

11.6.1 Sverige

De fleste reglene om utdelinger i aksjeselskaper finnes i aktiebolagslagen. Følgende fremgår av kapittel 17 §§ 1 og 3:

«Begreppet värdeöverföring
1 § Med värdeöverföring avses i denna lag
  1. vinstutdelning,

  2. förvärv av egna aktier, dock inte förvärv enligt 19 kap. 5 §,

  3. minskning av aktiekapitalet eller reservfonden för återbetalning till aktieägarna, och

  4. annan affärshändelse som medför att bolagets förmögenhetminskar och inte har rent affärsmässig karaktär för bolaget.

(...)
3 § En värdeöverföring får inte äga rum om det inte efter överföringen finns full täckning för bolagets bundna egna kapital. Beräkningen skall grunda sig på den senast fastställdabalansräkningen med beaktande av ändringar i det bundna egna kapitalet som har skett efter balansdagen.
Även om det inte finns något hinder enligt första stycket får bolaget genomföra en värdeöverföring till aktieägare eller annan endast om den framstår som försvarlig med hänsyn till 1. de krav som verksamhetens art, omfattning och risker ställer på storleken av det egna kapitalet, och 2. bolagets konsolideringsbehov, likviditet och ställning i övrigt.
Om bolaget är ett moderbolag, skall hänsyn tas även till de krav som koncernverksamhetens art, omfattning och risker ställer på koncernens egna kapital samt till koncernens konsolideringsbehov, likviditet och ställning i övrigt. »

I aktiebolagslagen kapittel 18 § 4 heter det videre:

«4 § Till förslaget om vinstutdelning skall fogas ett motiverat yttrande från styrelsen om huruvida den föreslagna vinstutdelningen är försvarlig med hänsyn till vad som anges i 17 kap. 3 § andra och tredje styckena. Om tillgångar eller skulder har värderats till verkligt värde enligt 4 kap. 14 a § årsredovisningslagen (1995:1554), skall det i yttrandet också anges hur stor del av det egna kapitalet som beror på att en sådan värdering har tillämpats.»

Noe regulering fremgår også av forslaget til ny årsredovisningslag.10 Etter lovforslaget kapittel 4 § 18 første ledd skal et aksjeselskaps egenkapital deles inn i bundet egenkapital og fri egenkapital eller akkumulert tap. Det følger av annet ledd i samme bestemmelse at aksjekapital, oppskrivningsfond, reservefond, fond for utviklingsutgifter og kapitalandelsfond er bundet kapital, og av tredje ledd at overkursfond, fond for virkelig verdi, øvrige frie fond, akkumulert overskudd eller tap samt overskudd eller tap for regnskapsåret er fri egenkapital.

Når det gjelder spørsmålet om urealisert verdistigning kan deles ut, fremgår det av forslaget til svensk regulering at det ikke gjøres bindinger utover det som kreves etter direktivet. Adgangen til måling til virkelig verdi etter det svenske lovforslaget er imidlertid ikke like omfattende som etter det norske lovforslaget. Det åpnes ikke for måling til virkelig verdi verken av investeringseiendom eller biologiske eiendeler. Under diskusjonen av om det skal tillates måling til virkelig verdi for investeringseiendom med resultatføring av verdiendringer og bruk av bundet fond for verdiendring, fremkommer følgende i SOU 2015:8 punkt 6.3:

«Samtidigt har lagstiftaren i tidigare lagstiftningsärenden tagit avstånd från tanken på ett generellt införande av bundna fonder för orealiserade vinster. I stället har lagstiftaren valt att utveckla den s.k. försiktighetsregeln (se 17 kap. 3 § aktiebolagslagen) och komplettera denna med särskilda krav på information från styrelsen (se bl.a. 18 kap. 4 § aktiebolagslagen). Det är ett ställningstagande som enligt utredningens mening fortfarande har goda skäl för sig. Införandet av bundna fonder bör därför förbehållas dels sådana fall där EU-rätten kräver att bundna fonder inrättas eller att visst redovisat belopp inte kan delas ut, dels sådana fall där det finns ett alldeles särskilt behov av borgenärsskydd. I båda de ovan nämnda fallen har de bundna fonderna (uppskrivningsfonden respektive fonden för utvecklingsutgifter) sin bakgrund i EU-rätten.
Såvitt utredningen kan bedöma gör sig behovet av borgenärsskydd inte gällande med större styrka när förvaltningsfastigheter värderas till verkligt värde än vid annan värdering som innebär redovisning av «orealiserade vinster». Inte heller ställer EU-rätten några krav på att det inrättas någon bunden fond för orealiserade vinster av detta slag. Det kan noteras att i de bestämmelser om värdering till verkligt värde som redan finns i svensk rätt (se 4 kap. 14 a § ÅRL och följande paragrafer) finns visserligen en bestämmelse om överföring till en fond för verkligt värde men denna fond är inte en bunden fond.»

I en fotnote til denne teksten utdypes følgende om fond til virkelig verdi:

«Vid införandet av bestämmelser om värdering av finansiella instrument till verkligt värde infördes visserligen också en bestämmelse om att värdeförändringar i vissa fall ska redovisas i en fond för verkligt värde (se 4 kap. 14 d § ÅRL) men denna fond gjordes inte bunden.»

11.6.2 Danmark

De fleste reglene om utdelinger i aksjeselskaper finnes i selskabsloven. Følgende fremgår av kapittel 11 §§ 179 og 180:

«Kapitalafgang
§ 179. Uddeling af selskabets midler til kapitalejerne kan kun finde sted
  • 1) som udbytte på grundlag af det senest godkendte årsregnskab, jf. § 180,

  • 2) som ekstraordinært udbytte, jf. §§ 182 og 183,

  • 3) som udlodning i forbindelse med nedsættelse af selskabskapitalen, jf. §§ 185-193, eller

  • 4) som udlodning i forbindelse med selskabets opløsning, jf. kapitel 14.

Stk. 2. Selskabets centrale ledelsesorgan er ansvarligt for, at uddeling ikke overstiger, hvad der er forsvarligt under hensyntagen til selskabets, og i moderselskaber koncernens, økonomiske stilling, og ikke sker til skade for selskabet eller dets kreditorer, jf. § 115, nr. 5, og § 116, nr. 5. Det centrale ledelsesorgan er desuden ansvarligt for, at der efter uddelingen er dækning for selskabskapitalen og de reserver, der er bundne i henhold til lov eller vedtægt.
Udlodning af ordinært udbytte
§ 180. Generalforsamlingen træffer beslutning om fordeling af det beløb, der er til rådighed efter årsregnskabet, ved udlodning af udbytte. Generalforsamlingen må ikke beslutte udlodning af højere udbytte end foreslået eller tiltrådt af selskabets centrale ledelsesorgan.
Stk. 2. Som udbytte kan kun anvendes frie reserver, hvorved forstås beløb, som i selskabets senest godkendte årsregnskab er opført som overført overskud, og reserver, som ikke er bundet i henhold til lov eller vedtægter, med fradrag af overført underskud.»

Det følger av bilag 2 til årsregnskabsloven at en balanse stilt opp på kontoform har følgende inndeling av egenkapitalen:

«EGENKAPITAL
  • I. Virksomhedskapital

  • II. Overkurs ved emission

  • III. Reserve for opskrivninger

  • IV. Andre reserver

    • 1. Reserve for nettoopskrivning efter den indre værdis metode

    • 2. Reserve for udlån og sikkerhedsstillelse

    • 3. Reserve for ikke indbetalt virksomhedskapital og overkurs

    • 4. Reserve for iværksætterselskaber

    • 5. Reserve for udviklingsomkostninger

    • 6. Øvrige lovpligtige reserver

    • 7. Vedtægtsmæssige reserver

    • 8. Øvrige reserver

  • V. Overført overskud eller underskud»

Reserve for opskrivninger er bundet, jf. årsregnskabsloven § 41 tredje ledd. Det samme gjelder reservene i IV.1 til 5, jf. årsregnskabsloven §§ 43 a femte ledd, 35 a første ledd, 35 b annet og tredje ledd, 35 c og 83 annet ledd.

Reserve for opskrivninger oppfyller kravet i direktivet artikkel 7, reserve for nettoopskrivning efter indre værdis metode oppfyller kravet i direktivet artikkel 9 nr. 7 bokstav c, og reserve for udviklingsomkostninger oppfyller kravet i direktivet artikkel 12 nr. 11 tredje ledd. Den danske reguleringen stiller ikke krav til binding av kapital ved urealiserte gevinster utover det som følger av direktivet. Etter årsregnskabsloven §§ 37 og 38 skal finansielle instrumenter med visse begrensninger måles til dagsverdi, mens investeringseiendommer og levende dyr og planter i landbruksvirksomhet kan måles til dagsverdi. Dansk lovgivning synes ikke å kreve noe fond for virkelig verdi slik svensk lov gjør, jf. årsredovisningslagen kapittel 4 § 14 d og direktivet artikkel 8 nr. 8.

11.7 Utvalgets vurderinger

11.7.1 Bør et system for å ivareta utbyttenøytralitet mellom regnskapsspråk videreføres?

Som omtalt over brukes ordet utbyttenøytralitet om det at utbyttegrunnlaget skal være tilnærmet likt uansett om regnskapet avlegges etter IFRS/forenklet IFRS eller etter lov og norsk regnskapsstandard for foretak med alminnelig regnskapsplikt. Ambisjonen om utbyttenøytralitet er likevel begrenset til aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper i og med at dagens regulering fremgår av aksjeloven og allmennaksjeloven. Av beskrivelsen over fremgår det også at gjeldende system for utbyttenøytralitet kun innebærer at urealisert verdistigning etter IFRS/forenklet IFRS ikke kan deles ut. Andre forskjeller mellom språkene tas det ikke hensyn til.

Hovedregelen etter aksjelovene § 8-1 første ledd er at et selskap bare kan dele ut utbytte så langt det etter utdelingen har tilbake netto eiendeler som gir dekning for selskapets aksjekapital og øvrig bundet egenkapital, og denne beregningen skal foretas på grunnlag av balansen i selskapets sist godkjente årsregnskap. Måleregler for eiendeler og forpliktelser i årsregnskapet vil derfor ha direkte påvirkning på hva som maksimalt kan deles ut som utbytte på et gitt tidspunkt. Dersom en eiendel vurderes til virkelig verdi i stedet for til historisk kost i en situasjon med verdistigning og differansen ikke avsettes til bundet egenkapital, vil netto eiendeler og dermed utbyttegrunnlaget på måletidspunktet gå opp. Ulike regler for måling gir likevel bare midlertidige forskjeller på regnskapsstørrelsene og utbyttegrunnlaget, i og med at forskjellene reverserer over tid. Dette kan illustreres med et enkelt eksempel. En aksje anskaffes 1.6.x1 for 100. 31.12.x1 er virkelig verdi 110. Aksjen selges 31.10.x2 for 115. Dersom aksjen måles til virkelig verdi, blir utbyttegrunnlaget 10 for år x1 og 5 for år x2. Dersom aksjen måles til historisk kost, blir utbyttegrunnlaget 0 for år x1 og 15 for år x2. Over eierperioden for aksjen er det aggregerte utbyttegrunnlaget altså likt, det vil si 15, uansett om aksjen måles til virkelig verdi eller til historisk kost.

IFRS har historisk inneholdt større muligheter for måling til virkelig verdi enn norsk god regnskapsskikk. For at valg mellom regnskapsspråkene IFRS og norsk god regnskapsskikk ikke skulle ha betydning for hvor stort utbytte som skulle være mulig å dele ut, ble fond for urealiserte gevinster innført samtidig med adgangen til å avlegge selskapsregnskap etter full IFRS eller forenklet IFRS. Evalueringsutvalget, som ble oppnevnt i 2002 for å evaluere regnskapsloven, foreslo i NOU 2003: 23 den såkalte moderniseringslinjen som et alternativ til adgang til bruk av full IFRS og forenklet IFRS i selskapsregnskapet, jf. omtale i delutredning I s. 34. Moderniseringslinjen innebar forslag om bestemmelser i loven om måling til virkelig verdi for finansielle eiendeler, investeringseiendom og biologiske eiendeler dersom virkelig verdi kunne måles pålitelig, samt krav om binding av urealisert verdistigning på investeringseiendom og biologiske eiendeler, jf. NOU 2003: 23 punkt 21.6.2. Dette utvalgets utkast til lov har likhetstrekk med Evalueringsutvalgets moderniseringslinje (som ikke ble vedtatt) på den måten at det åpnes for utvidet måling til virkelig verdi i regnskapsspråket regnskapsloven og norsk regnskapsstandard. Med en slik IFRS-tilpasning av loven er det etter utvalgets syn ikke lenger behov for et system som skal sikre utbyttenøytralitet, noe som heller ikke var foreslått av Evalueringsutvalget. Derimot er det behov for regulering som sikrer at utdelingsbegrensninger som følger av direktivet, samt eventuelle andre ønskede utdelingsbegrensninger, fremgår direkte av lovgivningen. Reglene bør være de samme uansett om årsregnskapet avlegges etter regnskapsloven og norsk regnskapsstandard eller IFRS/forenklet IFRS.

11.7.2 Skal urealisert verdistigning kunne deles ut når direktivregulering ikke er til hinder for det?

Som beskrevet over inneholder lovutkastet i delutredning I mulighet for måling til virkelig verdi av finansielle eiendeler og finansielle forpliktelser, samt av andre eiendeler enn finansielle eiendeler, i årsregnskapet (selskapsregnskapet). Videre åpner lovutkastet for måling til verdiregulert beløp av anleggsmidler og for behandling etter egenkapitalmetoden av eierandeler i tilknyttet foretak og datterforetak. Dessuten måles pengeposter i utenlandsk valuta etter kursen på balansedagen. I henhold til beskrivelsen av IFRS for SMEs over er investeringseiendom og biologiske eiendeler aktuelle kandidater for måling til virkelig verdi i gruppen andre eiendeler enn finansielle eiendeler. Det følger også av omtalen over at direktivet stiller krav om binding av midler knyttet til bruk av egenkapitalmetoden og ved verdiregulering. Spørsmålet om urealisert verdistigning skal kunne deles ut, vil derfor gjelde for pengeposter i utenlandsk valuta, finansielle eiendeler og finansielle forpliktelser for øvrig, samt for investeringseiendom og biologiske eiendeler.

I NOU 2003: 23 punkt 21.6.1 uttaler Evalueringsutvalget følgende om behov for selskapsrettslig nøytralisering av endringer i regnskapsreguleringen:

«Regnskapsreglene vil være i stadig utvikling, og kun unntaksvis er selskapsretten endret som en konsekvens av dette. Dette er etter utvalgets oppfatning en fornuftig løsning. Hvis selskapsrettslige konsekvenser skal vurderes ved stadige endringer i regnskapsreglene, kan dette hemme utviklingen av regnskapsreglene. På den annen side bør det ved store endringer som ved ny regnskapslov, og nå ved innføring av forordningen/ytterligere tilnærming mot IAS/IFRS, vurderes om generelle trekk i endringene er av vesentlig betydning for selskapsretten og kan gi utilsiktede virkninger på området.
Utvalget har vurdert om det er behov for å nøytralisere virkningen av endringene som i større grad åpner for regnskapsføring av ikke-realisert verdiøkning, slik at utdeling hindres frem til realisasjon. Begrunnelsen for en eventuell nøytralisering bør i så fall være knyttet til formålet ved kapitalbinding, og risiko for at formålet i mindre grad oppfylles hvis virkningen ikke nøytraliseres.»

Evalueringsutvalget siterer i denne forbindelse fra forarbeider til aksjelovgivningen (NOU 1996: 3 punkt 6.1.1):

«Selskapskapitalen er grunnlaget for den virksomhet selskapet skal drive. I første omgang er det derfor deltakerne i selskapet som har størst interesse av at selskapskapitalen er tilstrekkelig som grunnlag for virksomheten. Deltakerne er også interessert i at selskapet drives slik at kapitalen holdes intakt, helst øker, og gir avkastning av den investering deltagelsen utgjør.
Selskapskapitalen er imidlertid samtidig dekningsgrunnlaget for de forpliktelser selskapet pådrar seg under virksomheten. Det er dette som er karakteristisk for virksomhet som drives i aksjeselskapsform. For selskapskreditorene er det derfor viktig at selskapets kapitalgrunnlag til enhver tid er tilstrekkelig slik at selskapet kan dekke sine forpliktelser. Aksjeeierne selv hefter ikke for selskapets forpliktelser, og de plikter heller ikke å gjøre innskudd i selskapet i større utstrekning enn det følger av aksjetegningen (utkast § 1-8). Aksjeeiernes ansvar er altså begrenset til aksjeinnskuddet.
Kreditorinteressene er likevel til dels av mer begrenset rekkevidde enn deltakerinteressene. Hovedinteressen til kreditorene er at selskapet til enhver tid har et kapitalgrunnlag og blir drevet slik at det ikke oppstår tvil om utsikten til at kreditorene skal få dekning. Så lenge selskapets soliditet er utvilsom er kreditorene godt sikret, og resultatet av virksomheten har mindre betydning – i hvert fall på kort sikt. I alle tilfelle er det imidlertid viktig for kreditorene at det fra selskapets side ikke blir foretatt disposisjoner til fordel for aksjeeierne som kan innebære reduksjon av kapitalgrunnlaget i en slik grad at det truer dekningsmuligheten.»

Regler som skal sikre kapitalbinding, fremgår blant annet av aksjelovene kapittel 3 som har krav om bundet egenkapital (§§ 3-1 til 3-3), krav til egenkapitalen (§ 3-4 og § 3-5) og regulerer på hvilken måte utdelinger fra selskapet kan skje (§ 3-6). Regelen i aksjelovene § 8-1 regulerer hva som kan deles ut som utbytte, og den utgjør i tillegg rammen for flere andre utdelinger etter lovene.

Etter aksjelovene § 3-4 skal selskapet til enhver tid ha en egenkapital og en likviditet som er forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten i selskapet. Det fremgår i tillegg av aksjelovene § 8-1 fjerde ledd at selskapet bare kan dele ut utbytte så langt det etter utdelingen har en forsvarlig egenkapital og likviditet. Etter § 3-5 er det handleplikt ved tap av egenkapital. De nevnte bestemmelsene representerer en annen måte å beskytte kreditorene på enn den som ligger i bestemmelsene om formell bundet egenkapital.

Evalueringsutvalget foreslo at urealisert verdistigning på finansielle instrumenter skulle kunne deles ut, og begrunnet dette blant annet med at skillet mellom urealiserte og realiserte gevinster for disse postene er mindre relevant (NOU 2003: 23 punkt 21.2.6). På den annen side foreslo det at urealisert verdistigning på investeringseiendom skulle bindes. Argumentet for dette var usikkerhet ved måling av investeringseiendommer i kombinasjon med manglende erfaring knyttet til regnskapsmessig vurdering til virkelig verdi på denne typen eiendeler. Evalueringsutvalget foreslo også at urealisert verdistigning på biologiske eiendeler skulle bindes. Begrunnelsen var graden av usikkerhet i måling sett i sammenheng med manglende erfaring, eiendelenes karakter og betydningen av konjunktursvingninger, samt at eiendelene ikke kan realiseres på det tidspunkt verdiøkningen regnskapsføres fordi de er under produksjon.

Utvalgets avveining av de ulike argumentene som er relevante for om urealisert verdistigning skal kunne deles ut, er som følger:

  • Verken kapitaldirektivet eller regnskapsdirektivet har et generelt krav om binding av urealiserte gevinster. Direktivenes krav om binding av urealisert gevinst begrenser seg til de som følger av egenkapitalmetoden og verdireguleringsmodellen.

  • Virkelig verdi-måling har ulik grad av pålitelighet. Dersom målingen er pålitelig nok til å kunne legges til grunn i årsregnskapet (selskapsregnskapet), bør den etter utvalgets syn også anses pålitelig nok til å kunne danne grunnlag for utdeling.

  • Det er over tid opparbeidet betydelig erfaring med måling til virkelig verdi gjennom den plikt til bruk av måling til virkelig verdi som har vært gjeldende i børsnoterte foretaks konsernregnskap fra 2005, og den adgang til måling til virkelig verdi som har vært gjeldende fra samme tidspunkt for alle foretaks årsregnskap gjennom bruk av full IFRS eller forenklet IFRS.

  • Aksjelovenes regler om forsvarlig egenkapital og handleplikt ved tap av egenkapital er kvalitativt sett en mer målrettet og egnet regulering av selskapenes kapitalforhold enn mekaniske krav til fond basert på sammensetning av resultatet.

  • Regler om kapitalbinding kan være konkurransehemmende i den grad andre lands lovgivning ikke har slike regler. I Sverige kreves det ikke at urealisert verdistigning på finansielle instrumenter skal bindes. Danmark har regulering som åpner for mer vidtgående måling til virkelig verdi enn Sverige, men krever likevel ikke binding av urealisert verdistigning utover det som følger av direktivet.

  • Regler om binding gir et mer komplisert og ressurskrevende regelverk, bl.a. fordi det skaper behov for å holde orden på hva verdier ville vært etter historisk kost i tillegg til målingen til virkelig verdi.

Det ville være mulig å utforme regulering som går ut på at enkelte typer urealisert verdistigning skal kunne deles ut, mens andre typer ikke skal kunne deles ut. Skillet kunne gå på type eiendeler, jf. forslaget fra Evalueringsutvalget. Hvis hovedargumentet mot utdeling av urealisert verdistigning dreier seg om måleusikkerhet, ville det også være mulig å trekke et skille ved hjelp av det hierarkiet for måling som fremgår av lovutkastet § 4-15. Eksempelvis kunne skillet settes ved nivå 1 i dette hierarkiet, slik at kun urealisert verdistigning for eiendeler eller forpliktelser som har en observerbar markedspris i et velfungerende marked kan deles ut. Uansett utforming av en slik regulering, kommer en ikke bort ifra at den vil være regelteknisk krevende og legge beslag på ressurser ved praktiseringen.

Etter en helhetsvurdering av drøftingen over går utvalget inn for at det ikke skal være noen særskilte begrensninger på adgangen til å dele ut urealisert verdistigning som ikke er bundet etter direktivet.

11.7.3 Har utdelingsbegrensninger i direktivet betydning for annet enn aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper?

Lovutkastet § 1-2 som angir hvilke foretak som er regnskapspliktige, sier i nr. 1 også noe om hvilke foretak som er omfattet av direktivet.11 Dette er:

  1. aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper,

  2. ansvarlig selskap, kommandittselskap og partrederi som har deltakere med begrenset ansvar,

  3. SE-selskaper etter lov om europeiske selskaper,

  4. SCE-foretak etter lov om europeiske samvirkeforetak.

Utvalget omtaler i delutredning I foretakene i lovutkastet § 1-2 nr. 1 som foretak i kategori 1. Det fremgår av NOU 2015: 10 s. 287 at direktivets bestemmelser om størrelsesklasser og materielle bestemmelser for hver av disse vil måtte være innenfor direktivets rammer. For næringsdrivende foretak i kategori 2 står lovgiver og standardsetter friere til å fastsette regulering som passer for dem, jf. NOU 2015: 10 s. 288. Det følger av SCE-forordningen artikkel 68 første ledd annet punktum at det kan gjøres endringer i de nasjonale bestemmelsene som gjennomfører regnskapsdirektivet, for å ta hensyn til samvirkers særlige karakter. Utvalget ser det som hensiktsmessig at den samme regulering skal gjelde for europeiske samvirkeforetak som for norske samvirkeforetak, og foreslår derfor at SCE-foretak flyttes fra § 1-2 nr. 1 til nr. 2.

Som det følger av beskrivelsen av direktivet over, inneholder direktivet utdelingsbegrensninger når det gjelder fond for verdsettingsdifferanser (verdiregulering), fond for vurderingsforskjeller (bruk av egenkapitalmetoden) og balanseførte utviklingsutgifter. Med mindre direktivet gir holdepunkter for noe annet, må utgangspunktet være at de nevnte utdelingsbegrensningene gjelder for alle selskapsformene som omfattes av direktivet. Det kan imidlertid anføres at det er lite meningsfylt å la en teknisk utdelingsbegrensning i regnskapsdirektivet få anvendelse på utdeling fra selskapsformer som etter EU-retten ikke er undergitt spesielle utdelingsbegrensninger. Så lenge utdelingsbegrensningene i nasjonal lovgivning er utformet som eksempelvis en insolvenstest,12 blir en særskilt utbyttebegrensning knyttet til en spesiell regnskapspost fragmentarisk og derfor både meningsløs og ulogisk.

Artikkel 7 krever at fondet for verdsettingsdifferanser ikke skal kunne deles ut, og det er ikke noe i bestemmelsens ordlyd som indikerer at reguleringen bare gjelder aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. Basert på dette mener utvalget at denne utdelingsbegrensingen må gjelde alle foretak omfattet av direktivet, altså regnskapspliktige etter det justerte lovutkastet § 1-2 første ledd nr. 1.

Artikkel 9 nr. 7 bokstav c krever bruk av fond som ikke kan utbetales til aksjeeierne, i gjeldende regulering kalt fond for vurderingsforskjeller. Som en følge av at ordet «aksjeeierne» benyttes i denne bestemmelsen, mener utvalget at det ikke foreligger direktivkrav om binding når egenkapitalmetoden benyttes i regnskapet til andre regnskapspliktige nevnt i lovutkastet § 1-2 nr. 1 enn aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. Reguleringen av fond for vurderingsforskjeller er plassert i aksjelovene § 3-3, slik at gjeldende regulering kun gjelder aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. Bestemmelsens ordlyd (bruk av ordet utbytte, på engelsk «dividends») taler imidlertid også for at den kun slår inn når kapitalinteressen er en eierandel i et aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, noe utvalget også foreslår innarbeidet i bestemmelsen.

Artikkel 12 nr. 11 tredje ledd som vedrører utdelingsbegrensinger knyttet til utviklingsutgifter, lyder:

«Dersom nasjonal lovgivning tillater at utviklingskostnader tas med under eiendeler og utviklingskostnadene ikke er avskrevet fullt ut, skal medlemsstatene kreve at det ikke finner sted noen utdeling av utbytte med mindre midlene som er tilgjengelige for utdeling og overføringer fra tidligere år minst tilsvarer ikke-avskrevne kostnader.»

Ordet utbytte, som taler for at utdelingsbegrensningen kun gjelder selskaper som deler ut utbytter, det vil si aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper, er imidlertid norsk oversettelse av den engelske direktivteksten «distribution of profit». Distribution of profit er et videre begrep enn utbytte. En norsk oversettelse mer i tråd med den engelsk direktivteksten kunne være utdeling av overskudd eller resultat. Basert på den engelske direktivteksten er det etter utvalgets syn ikke grunnlag for å hevde at bestemmelsen bare gjelder utdelinger i aksjeselskap og allmennaksjeselskap. Utvalget legger derfor til grunn at utdelingsbegrensningen må gjelde for alle regnskapspliktige som omfattes av det justerte lovutkastet § 1-2 første ledd nr. 1.

11.7.4 Utforming av direktivbestemte utdelingsbegrensinger

Anleggsmidler til verdiregulert beløp – fond for verdsettingsdifferanser

Direktivet artikkel 7 krever bestemmelser om fond for verdsettingsdifferanser dersom måling til verdiregulert beløp tillates eller kreves. Måling til verdiregulert beløp, som er beslektet med oppskriving i tidligere norsk regnskapslovgivning, er tillatt etter full IFRS og forenklet IFRS. Standardsetter avgjør om verdiregulering skal være tillatt etter norsk regnskapsstandard, slik som etter IFRS for SMEs 2015.

Det er i utgangspunktet hensiktsmessig at bestemmelser som er selskapsrettslig begrunnet, fremgår av selskapslovgivningen. Utvalget foreslår derfor bestemmelser om bundet fond ved verdiregulering i aksjeloven, allmennaksjeloven og selskapsloven. For SE-selskaper følger det av SE-loven § 2 første ledd og SE-forordningen artikkel 5 at reglene i allmennaksjeloven for utdeling av utbytte gjelder for SE-selskap med forretningskontor i Norge. Det er dermed ikke behov for noen særskilt regulering for SE-selskaper.

Utvalget foreslår også at fondet skifter navn til fond for verdiregulering, for at det skal være lettest mulig å forstå hva fondets funksjon er. Selv om navnet fond for oppskrivning kanskje ville gjøre det enda lettere å skjønne fondets funksjon, er det begrepet verdiregulering som er benyttet i IFRS-forskriften. Som beskrevet i NOU 2015: 10 s. 54 benytter utvalget samme terminologi som i denne forskriften med mindre det oppfattes å være et helt klart behov for endringer.

Investering etter egenkapitalmetoden – fond for vurderingsforskjeller

Det vises til kapittelet om gjennomgående utbytte for utvalgets forslag til regulering av fond for vurderingsforskjeller.

Utvalget foreslår at fondet skifter navn til fond for måling etter egenkapitalmetoden, for at det skal være lettest mulig å forstå hva fondets funksjon er.

Balanseførte utgifter til utvikling

Reguleringen er selskapsrettslig begrunnet, og utvalget foreslår derfor at den skal fremgå av aksjeloven, allmennaksjeloven og selskapsloven. For SE-selskaper følger det av SE-loven § 2 første ledd og SE-forordningen artikkel 5 at reglene i allmennaksjeloven om utdeling av utbytte gjelder for SE-selskap med forretningskontor i Norge, slik at det ikke er behov for noen særskilt regulering for SE-selskaper.

Lovutkastet i NOU 2015: 10 § 4-7 sier at utgifter til egen forskning og utvikling skal innregnes som kostnad, men at utgifter til egen utvikling innregnes i balansen dersom dette følger av regnskapsstandard. IFRS for SMEs tillater ikke balanseføring av utgifter til egen utvikling. I NOU 2015: 10 s. 305 gir utvalget uttrykk for sitt syn på kriterier som bør være oppfylt for tilpasninger i norsk regnskapsstandard for foretak med alminnelig regnskapsplikt, og der trekkes egen utvikling frem som et eksempel på en løsning etter full IFRS som det kan være aktuelt å åpne for med utgangspunkt i ønsket om et så informativt regnskap som mulig.

Begrepet egen utvikling omfatter etter utvalgets oppfatning utgifter påløpt på et foretaks utviklingsprosjekter i egen regi, enten disse utgiftene er påløpt internt i foretaket eller er knyttet til kjøp fra eksterne, jf. lovutkastets definisjon av anskaffelseskost ved tilvirkning i § 4-5 annet ledd. Direktivbegrensingen slår etter utvalgets vurdering bare inn når utvikling balanseføres som en egen eiendel under immaterielle eiendeler.

Det svenske lovforslaget kapittel 4 § 12 annet ledd krever at aksjeselskaper og økonomiske foreninger overfører balanseførte egne utviklingsutgifter fra fri egenkapital til fond for utviklingsutgifter. Dette kan ha sammenheng med at det svenske lovforslaget i kapittel 4 om balansen § 18 og § 19 krever at egenkapitalen deles i bundet egenkapital og fri egenkapital for henholdsvis aksjeselskap og økonomiske foreninger. Også dansk regulering innebærer, som beskrevet over, krav om en egen balanselinje for fond for utviklingsutgifter. Den svenske og danske reguleringen har dermed en annen teknisk utforming enn den som er kjent fra norsk aksjerett. Den tidligere norske løsningen fra før lovendringene i 2013 innebar at balanseførte utgifter til forskning og utvikling inngikk som en reduksjonspost i balanseført egenkapital ved beregningen av et foretaks frie egenkapital. Av forenklingshensyn foreslår ikke utvalget innføring av et fond for utviklingsutgifter i norsk rett, men foreslår i stedet en reduksjonspost for balanseførte egne utviklingsutgifter i aksjelovene § 8-1 annet ledd og selskapsloven § 2-26 fjerde ledd.

Utvalget ser ikke hensiktsmessige unntak fra regelen, jf. direktivet artikkel 12 nr. 11 siste avsnitt. Unntak er heller ikke foreslått i dansk og svensk regulering.

Finansielle instrument til virkelig verdi der verdiendring ikke skal resultatføres – Fond for virkelig verdi

Utvalget mener som drøftet over at urealisert verdistigning som ikke er bundet etter direktivet, skal kunne deles ut. Direktivet krever et fond for virkelig verdi, men midlene i fondet er ikke bundet. Krav om fond for virkelig verdi fremstår dermed ikke som selskapsrettslig begrunnet, og utvalget foreslår derfor at reguleringen plasseres i regnskapsloven.

Lovutkastet § 4-16 annet ledd oppfyller kravet i direktivet artikkel 8 nr. 8 første ledd om et fond for virkelig verdi for regnskapsføring av endring i virkelig verdi på sikringsinstrument ved sikring som ikke er verdisikring, og endring i virkelig verdi forårsaket av valutakursendring på pengepost som utgjør del av nettoinvestering i utenlandsk foretak. Artikkel 8 nr. 8 annet ledd annet punktum sier imidlertid også at fondet skal justeres når beløp i det ikke lenger er nødvendig for å ta hensyn til de endringene i virkelig verdi som forårsaket egenkapitalføringen i utgangspunktet. Det kan hevdes at dette følger naturlig av lovutkastet § 4-16 annet ledd, men etter utvalgets syn er det hensiktsmessig og i tråd med utvalgets hovedprioritering om tydelig og lojal direktivimplementering at også artikkel 8 nr. 8 annet ledd annet punktum innarbeides i lovutkastet § 4-16.

Midler i fond for virkelig verdi er etter utvalgets forslag ikke bundne midler. Dersom et foretak sikrer en fremtidig valutainntekt (kontantstrømsikring) og velger sikringsvurdering av sikringen i årsregnskapet, vil en verdistigning på sikringsinstrumentet i løpet av regnskapsåret bli ført mot fond for virkelig verdi. Etter utvalgets forslag vil midler i fondet inngå i foretakets utbyttegrunnlag (eller grunnlag for utdeling dersom foretaket ikke er aksjeselskap). Sikringsbokføring er valgfritt etter IFRS for SMEs, og utbyttegrunnlaget blir det samme om foretaket velger sikringsvurdering eller behandler sikringsinstrumentet som ordinært finansielt instrument. Når dette foretaket foretar utdeling til sine eiere, oppstår det et spørsmål om utdelingen kan eller skal belaste fond for virkelig verdi, helt eller delvis. Spesielt kan en tenke seg en situasjon hvor utbyttegrunnlaget utelukkende består av et beløp i fond for virkelig verdi. Etter utvalgets syn skal slik utdeling alltid belastes V. Resultat fra tidligere år/VI. Resultat for regnskapsåret, og altså ikke fond for virkelig verdi (balansens IV. Andre fond). Dette gjelder også om disse postene får et negativt beløp. Grunnen til at EU-direktivet stiller krav om bruk av fond for virkelig verdi, må være at det anses informativt å opplyse om omfanget av denne typen ikke-resultatførte verdiendringer, og dette informasjonsargumentet tilsier at fondet ikke skal belastes ved utdeling.

Artikkel 8 nr. 8 annet avsnitt første punktum inneholder en medlemsstatsopsjon som lyder:

«Member States may permit or require a change in the value of an available for sale financial asset, other than a derivative financial instrument, to be included directly in a fair value reserve.»13

Medlemsstatsopsjonen til å tillate eller påby at en endring i verdien til en finansielle eiendel tilgjengelig for salg føres mot fond for virkelig verdi, synes å ha bakgrunn i regulering i IAS 39 «Finansielle instrumenter – innregning og måling». IAS 39 deler eiendeler i fire kategorier, og kategorien tilgjengelig for salg er ofte restkategorien som typisk inneholder anleggsaksjer. Verdiendring på anleggsaksjer skal etter IAS 39 føres mot «other comprehensive income» (OCI), som utvalget benevner poster i utvidet resultat, jf. delutredning I punkt. 3.4. Etter IFRS for SMEs skal foretaket gjøre et prinsippvalg mellom anvendelse av innregnings- og målereglene i IAS 39 og opplysningsregler etter IFRS for SMEs på den ene siden, og anvendelse av reguleringen i IFRS for SMEs kapittel 11 og 12 på den andre siden. Det følger av lovutkastet § 4-12 at regnskapsstandard kan fastsette at finansielle eiendeler og finansielle forpliktelser regnskapsføres og opplyses om i samsvar med internasjonale regnskapsstandarder. Det følger også av delutredning I at dette anses som et sporvalg, slik at alle finansielle eiendeler og forpliktelser i så fall må behandles etter full IFRS. Det skal ikke være adgang til å velge full IFRS bare for enkelte eiendeler og forpliktelser, og heller ikke til å velge måleregler fra full IFRS kombinert med opplysningsregler etter IFRS for SMEs. IFRS for SMEs inneholder ikke kategorien tilgjengelig for salg, og verdiendringer på vanlige anleggsaksjer vurdert til virkelig verdi regnskapsføres i resultatregnskapet, jf. standarden nr. 11.14 bokstav d. Dersom IFRS benyttes etter lovutkastet § 4-12, oppfattes kravet om regnskapsføring i samsvar med internasjonale regnskapsstandarder også å inkludere krav om føring av verdiendring mot poster i utvidet resultat for finansielle eiendeler tilgjengelige for salg.14 På denne bakgrunn anser utvalget at det ikke er behov for å ta inn noen regulering i loven med utgangspunkt i medlemsstatsopsjonen.

Fondet bør ha et navn som leder tankene hen på fondets reelle innhold. Begrepet fond for virkelig verdi kan lede tankene hen til at det omfatter forskjeller mellom all måling til historisk kost og måling til virkelig verdi, noe som slett ikke er tilfelle. Utvalget foreslår derfor at fondet skifter navn til fond for ikke-resultatførte verdiendringer.

11.7.5 Skal utdelingsbegrensninger etter regnskapsdirektivet gjelde også for foretak i kategori 2?

Foretak i kategori 2 er etter lovutkastet § 1-2 første ledd nr. 2 følgende andre næringsdrivende foretak:

  1. statsforetak,

  2. selskap som definert i selskapsloven § 1-2 første ledd bokstav a, som ikke er omfattet av nr. 1 bokstav b, og som i løpet av regnskapsåret har hatt salgsinntekter over 40 millioner kroner, eiendeler med verdi over 20 millioner kroner eller et antall ansatte som tilsvarer mer enn 20 årsverk. Indre selskap er likevel ikke regnskapspliktig.

  3. samvirkeforetak og økonomiske foreninger,

  4. næringsdrivende stiftelser, jf. stiftelsesloven § 4 annet ledd,

  5. enkeltpersonforetak som i løpet av regnskapsåret har hatt salgsinntekter over 40 millioner kroner, eiendeler med verdi over 20 millioner kroner eller et antall ansatte som tilsvarer mer enn 20 årsverk,

  6. utenlandsk foretak som utøver eller deltar i virksomhet her i riket eller på norsk kontinentalsokkel, og som er skattepliktig til Norge etter norsk intern lovgivning,

  7. boligbyggelag.

I tillegg følger det av punkt 11.7.3 over at utvalget foreslår at SCE-foretak (europeisk samvirkeforetak) skal være regnskapspliktig etter § 1-2 første ledd nr. 2.

Foretakene er en blanding av foretak med begrenset ansvar (statsforetak, samvirkeforetak, SCE-foretak, økonomiske foreninger, næringsdrivende stiftelser og boligbyggelag) og foretak med ubegrenset ansvar (selskaper etter selskapsloven § 1-2 første ledd bokstav a uten deltakere med begrenset ansvar og enkeltpersonforetak). Utenlandsk foretak omfattet av bokstav f kan være foretak både med begrenset ansvar og ubegrenset ansvar. Utvalget har ikke foretatt noen inngående drøfting av problemstillingen. Det kan være argumenter for at utdelingsbegrensningene for foretakene i kategori 1 også gjøres gjeldende for foretakene i kategori 2 med begrenset ansvar. Utdelingsbegrensningene vedrører verdiregulering av anleggsmidler og balanseførte utviklingsutgifter knyttet til utviklingsprosjekter i egen regi. Imidlertid kan det som nevnt over i punkt 11.7.2 anføres at det er lite meningsfylt å la en teknisk utdelingsbegrensning i regnskapsdirektivet få anvendelse på utdeling fra selskapsformer som etter EU-retten ikke er undergitt spesielle utdelingsbegrensninger. Etter EU-retten er det kun allmennaksjeselskaper som er undergitt spesielle utdelingsbegrensninger. Som omtalt i punkt 11.7.3 mener utvalget at utdelingsbegrensningene etter regnskapsdirektivet til tross for dette må gjelde for foretakene som er omfattet av regnskapsdirektivet, altså foretak i kategori 1. For foretakene i kategori 2 som etter lovutkastet ikke er omfattet av direktivet, står utvalget fritt til å foreslå hva som skal gjelde. Utvalget vektlegger det lite meningsfylte i å la utdelingsbegrensninger i regnskapsdirektivet få anvendelse på utdelinger fra selskapsformer som etter EU-retten ikke er undergitt spesielle utdelingsbegrensninger, og foreslår ikke utdelingsbegrensninger for regnskapspliktige i kategori 2.

Fotnoter

1.

Se for eksempel DIB «Differences between IFRS and NGAAP” oppdatert pr. 23. juni 2015.

2.

Det foreslås visse begrensninger i adgangen til valg av forenklet IFRS, jf. delutredning I punkt 10.4.4.

3.

Systemer for sikringsbokføring som tillater at en del av eller hele verdiendringen ikke resultatføres, er etter IFRS for SMEs kontantstrømsikring og sikring av nettoinvestering i utenlandsk enhet, jf. NOU 2015: 10 s. 128.

4.

Kapitalinteresser er i artikkel 2 nr. 2 definert som rettigheter i andre foretaks kapital som ved å skape en varig tilknytning til foretakene er beregnet på å bidra til foretakets virksomhet. En eierandel i et annet foretaks kapital skal anses å utgjøre en kapitalinteresse når den overstiger en prosentandel fastsatt av medlemsstatene som er lavere enn eller lik 20 %. Det er gitt en nærmere omtale av direktivets begrep «kapitalinteresse» i delutredning I pkt. 9.7 (s. 263 – 264).

5.

Biologiske eiendeler beskrives som levende dyr eller levende planter, mens landbruksvirksomhet er et foretaks forvaltning av den biologiske omdanningen av biologiske eiendeler som er beregnet på salg, til landbruksprodukter eller nye biologiske eiendeler. Landbruksprodukter defineres som de innhøstede produktene fra foretakets biologiske eiendeler. Biologiske eiendeler kan for eksempel være en ku, en laks eller et tre. Landbruksvirksomhet vil omfatte blant annet skogbruk og havbruk. Landbruksprodukter kan være for eksempel melk, druer og tømmer.

6.

Investeringseiendom er definert på denne måten i IFRS for SMEs nr. 16.2: «Investeringseiendom er eiendom (tomt, bygning eller en del av en bygning, eller begge deler) som innehas av eieren eller av leietakeren i henhold til en finansiell leieavtale for å opptjene leieinntekter eller for å oppnå verdistigning på kapital, eller begge deler, heller enn for: a) bruk i produksjon, levering av varer eller tjenester, eller for administrative formål, eller b) salg som en del av ordinær virksomhet.»

7.

IFRS for SMEs kapittel 11 omhandler regnskapsføring av de mest vanlige finansielle eiendelene og forpliktelsene, slik som bankinnskudd, kundefordringer, leverandørgjeld, ordinære aksjer, banklån, sertifikater og obligasjoner.

8.

Unntaket for urimelige kostnader eller anstrengelser ble tatt inn i standardens kapittel 11 gjennom endringene av IFRS for SMEs publisert i mai 2015.

9.

IFRS for SMEs kapittel 12 omhandler regnskapsføring av andre finansielle instrumenter, samt sikringsvurdering. Eksempler på finansielle instrumenter omfattet av kapittelet er derivater med finansielt oppgjør (opsjoner, tegningsretter, futurekontrakter, terminkontrakter, rente- og valutaswaper og varederivater med finansielt oppgjør), konvertible obligasjoner og aksjer med spesielle betingelser, slik som for eksempel aksjer med innløsningsrett.

10.

SOU 2015: 8

11.

Det fremgår av NOU 2015: 10 s. 287 at det kan være gjenstand for noe tolkningstvil hvilke foretak som inngår i 1b), og at det til syvende og sist vil være forståelsen av Norges direktiv-forpliktelser som setter grensene for hvilke av de ansvarlige foretakene som har en eierstruktur som gjør at de faller innenfor kategori 1.

12.

Kommandittselskaper kan etter selskapsloven bare foreta utdelinger dersom selskapets nettoformue etter balansen for siste regnskapsår overstiger to femdeler av selskapskapitalen. Ansvarlige selskaper skal utdele overskudd med mindre midlene trengs til betaling av selskapsforpliktelser eller til selskapets virksomhet, og med mindre dette åpenbart ville skade selskapets eller kreditorenes interesser.

13.

Artikkel 8 nr. 8 siste ledd inngår feilaktig ikke i den norske uoffisielle oversettelsen av direktivet.

14.

Det er ikke krav om poster i utvidet resultat etter lovutkastet, men det følger av lovutkastet § 2-2 første ledd tredje punktum at andre regnskapsoppstillinger skal utarbeides dersom dette følger av regnskapsstandard.

Til dokumentets forside