NOU 2019: 6

Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2019

Til innholdsfortegnelse

5 Institusjonelle trekk ved lønnsdannelsen i Norge

I dette vedlegget gjennomgås organisasjonsgrader både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, ulike systemer for tariffavtaler og omfanget av tariffavtaledekning. Det gis også en oversikt over store tariffavtaler etter næring/sektor.

5.1 Organisasjonsgrader på arbeidstakersiden

Organisasjonsgraden 1 på arbeidstakersiden i Norge er om lag 50 prosent, og har endret seg lite de siste ti årene. Nivået er lavere enn på 1980-tallet og første halvdel av 1990-tallet. Utviklingen i andelen organiserte arbeidstakere totalt og i de ulike arbeidstakerorganisasjonene siden 1972 vises i figur 5.1. Organisasjonsgraden er lavere enn i de andre nordiske landene og Belgia, men høyere enn i andre vestlige land.

De ansatte er organiserte i ulike forbund som er tilsluttet de fire hovedorganisasjonene LO, Unio, YS og Akademikerne, samt en del mindre, frittstående forbund, jf. tabell 5.1.

Det er noe usikkerhet om størrelsen på organisasjonsgraden. Tall fra Fafo viser en organisasjonsgrad på 49,3 prosent i 2017.2 I 2018 publiserte SSB for første gang tall for yrkesaktive medlemmer i arbeidstakerorganisasjoner. I tallene fra SSB var andelen organiserte 50,7 prosent i 2017. Fafo og SSB har samme antall yrkesaktive medlemmer for LO og YS, mens Fafo har lavere tall enn SSB for Unio, Akademikerne og frittstående organisasjoner. Totalt har Fafo 42 000 færre yrkesaktive medlemmer enn SSB. Forskjellen skyldes at Fafo i noen tilfeller har innhentet andre opplysninger enn det som organisasjonene har rapportert til SSB, at Fafo har korrigert for noen grupper selvstendig næringsdrivende, og at SSB har dobbelttelling av enkelte grupper. Avvikene har sammenheng med at organisasjonene har ulike medlemsstrukturer og registrerte opplysninger.

Fafo reviderte i 2017 tallene for antall organiserte for perioden 2000–2016 (Nergaard, 2018). Fafo mener deres nye tall antakelig gir et litt for lavt anslag på den norske organisasjonsgraden, men gir mer presise anslag enn den opprinnelige beregningsmetoden. De nye anslagene medfører et brudd i tallene for organisasjonsgraden i 2000.

Nevneren for å beregne organisasjonsgraden er antall lønnstakere ifølge AKU. SSB reviderte i 2018 disse tallene tilbake i tid. Det gir økt organisasjonsgrad på 0,1–0,4 prosentpoeng i årene 2006–2016, samt 0,1 i 1996. I denne rapporten benyttes den reviderte tidsserien fra SSB.

I boks 5.2 redegjør utvalget for en alternativ beregning ut fra personer med fagforeningsfradrag i skattemeldingen. Dette gir et høyere estimat for antall organiserte, men om lag samme organisasjonsgrad.

Tabell 5.1 Medlemstall totalt i de fire hovedorganisasjonene og i frittstående forbund per 31.12. og andelen yrkesaktive medlemmer

Medlemstall totalt

2017

Yrkesaktive medlemmer1

Andelen yrkesaktive medlemmer

2017

Yrkesaktive medlemmer som andel av alle lønnstakere. Pst.

2007

2017

2007

2017

Landsorganisasjonen (LO)

925 605

569 042

592 624

64,0

25,4

24,0

Unio

359 054

208 895

253 471

70,6

9,3

10,3

YS

217 724

155 936

150 256

69,0

7,0

6,1

Akademikerne

203 102

91 337

135 504

66,7

4,1

5,5

Frittstående forbund2

118 564

84 600

86 000

72,5

3,8

3,5

I alt

1 824 049

1 109 810

1 217 855

66,8

49,5

49,3

MEMO:

I alt, Statistisk sentralbyrå

1 831 096

-

1 253 843

68,5

-

50,7

1 Tallene fra Fafo/Nergaard (2018) omfatter bare medlemmer som er yrkesaktive lønnstakere, dvs. selvstendig næringsdrivende er holdt utenom. Gjelder ikke tallene fra Statistisk sentralbyrå.

2 Av de frittstående er Norges Ingeniør- og Teknologiorganisasjon (NITO) den største organisasjonen med om lag 86 500 medlemmer totalt i 2017, herav 62 300 yrkesaktive.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Nergaard (2018).

Figur 5.1 Antall og andel2 organiserte arbeidstakere totalt og i de ulike arbeidstakerorganisasjonene. 1972/2001–2017. Yrkesaktive medlemmer1

Figur 5.1 Antall og andel2 organiserte arbeidstakere totalt og i de ulike arbeidstakerorganisasjonene. 1972/2001–2017. Yrkesaktive medlemmer1

1 Brudd i statistikken i år 2000, jf. omtalen i teksten.

2 Prosent av totalt antall lønnstakere ifølge AKU.

Kilde: Fafo.

5.2 Organisasjonsgrader på arbeidsgiversiden

Arbeidsgiversiden i Norge består av fem store aktører. I privat sektor og offentlig eide selskaper er Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Arbeidsgiverforeningen Spekter og Hovedorganisasjonen Virke de mest sentrale. I offentlig sektor er KS arbeidsgiverpart i kommunene, fylkeskommunene (utenom Oslo kommune) og kommunale foretak, mens Kommunal- og moderniseringsdepartementet er arbeidsgiverpart i staten.

I offentlig sektor har alle virksomheter tariffavtale. I privat sektor har ikke alle virksomheter som er medlem av en arbeidsgiverorganisasjon, tariffavtale, se tabell 5.2. I NHOs medlemsbedrifter arbeider om lag tre av fire ansatte i en bedrift med tariffavtale. Blant Virkes medlemsbedrifter arbeider om lag fire av ti ansatte i en bedrift med tariffavtale. Selv om antallet som arbeider i bedrifter med tariffavtale har økt i Virkes medlemsbedrifter, har andelen gått ned over tid ettersom medlemsveksten har vært sterkere blant bedrifter som ikke har tariffavtale. Andelen av alle arbeidstakere som er omfattet av tariffavtale er omtalt i avsnitt 5.3.3.

Tabell 5.2 Ansatte1 i staten og i medlemsvirksomheter i arbeidsgiverorganisasjoner per 31.12

Antall ansatte. 1000 personer

Ansatte i virksomheter med tariffavtale i prosent av ansatte i alle medlemsvirksomheter

Alle

Virksomheter med tariffavtale

2007

2017

2007

2017

2007

2017

Næringslivets Hovedorganisasjon

500

707

380

536

76

76

Kommunesektoren2

414

481

414

481

100

100

Hovedorganisasjonen Virke

160

236

88

100

55

42

Arbeidsgiverforeningen Spekter

172

216

172

215

100

99

Staten som arbeidsgiver

133

154

133

154

100

100

Øvrige organisasjoner (Norges Rederiforbund, Finans Norge m.fl.)3

207

205

147

149

71

72

Medlemsvirksomheter i alt

1 587

2 000

1 333

1 635

84

82

1 Andelen deltidsansatte varierer mellom organisasjonene/virksomhetene. Det er mange deltidsansatte i kommunene, Virkeområdet og i helseforetakene. Stillingsandel eller deltidsbrøk kan også variere mellom områdene. Regnet i årsverk kan forholdet mellom sysselsettingen i de ulike områdene endres.

2 Omfatter ansatte i kommunene inklusive Oslo kommune, fylkeskommunene og andre virksomheter som er medlemmer i KS, herunder bedriftsmedlemmer.

3 Finans Norges arbeidsgivermedlemmer har til sammen om lag 36 000 ansatte primært innen bank og forsikring, mens Norges Rederiforbunds medlemsbedrifter sysselsetter om lag 39 000 sjøfolk og offshorearbeidere.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget.

5.3 Tariffavtalene

En tariffavtale er en kollektiv regulering av lønns- og arbeidsvilkår. Tariffavtaler inngås mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening, og er bindende for avtalens parter og deres medlemmer. Tariffavtalene har derfor fundamental betydning for lønnsdannelsen i Norge. I tillegg til lønn, regulerer tariffavtalene også bestemmelser om forhold som sosiale rettigheter, pensjon for de som har dette avtalefestet, arbeidstidsspørsmål, samt oppsigelsesfrister, medbestemmelse og permittering. Hva som inngår varierer mellom de ulike tariffavtalene. Avtalene inngås på ulike nivåer i de ulike sektorene; mellom arbeidstakernes hovedorganisasjoner og en arbeidsgiverforening, mellom et fagforbund og en arbeidsgiverorganisasjon på bransjenivå, eller mellom bedriftsledelsen og forbundenes tillitsvalgte.

Tariffavtalene har ulike prinsipper for fastsettelse av lønn og lønnsutvikling, der det sentrale skillet er om reguleringen skjer på sentralt eller lokalt nivå, eller i kombinasjoner av disse. Konfliktretten i tradisjonell forstand ligger som hovedregel på sentralt nivå. Det kan i hovedsak skilles mellom tre hovedtyper tariffavtaler:

1. Minstelønnsavtaler

Minstelønnsavtaler er den vanligste lønnsfastsettende mekanismen i tariffavtalene i privat sektor, særlig blant arbeidere. Minstelønnsavtaler fastsetter minimumsavlønning for ulike kategorier av arbeidstakere. I tillegg forhandles det lokalt i bedriftene/virksomhetene om tillegg. Den vanligste måten å utforme lokale tillegg på er etter «de fire kriteriene» virksomhetens økonomi, produktivitet, framtidsutsikter og konkurranseevne. I Industrioverenskomsten er det i tillegg et femte kriterium: den aktuelle arbeidskraftsituasjonen.

Det er stor forskjell på minstelønnsavtalene mellom ulike tariffområder. I noen områder har man én eller to minstelønnssatser for unge/nyansatte lønnstakere som dermed gjelder for en liten andel av de ansatte, mens i andre områder avtales det minstelønnsstiger som omfatter rundt halvparten av de ansatte på det aktuelle området. Hvor mye som avtales sentralt og hvor mye lokal lønnsdannelse det er, varierer også mye fra område til område.

Lønnssystemet i kommunesektoren er også et minstelønnssystem eller garantilønnssystem for de fleste arbeidstakergruppene, men i motsetning til i minstelønnsavtaleområder i privat sektor blir rammene for de lokale tilleggene fastsatt i de sentrale forhandlingene.

2. Normallønnsavtaler

Normallønnsavtaler regulerer både nivå og endringer i forbindelse med tariffoppgjør. Lønnsfastsettelsen i slike avtaler er dermed i det alt vesentligste sentralisert. Tariffavtaler med fast lønnsregulativ kalles ofte normallønnsavtaler. Slike avtaler forutsetter i utgangspunktet at det ikke skal avtales tillegg utover normallønnen. Staten og Oslo kommune har normallønnsavtaler, men også deler av privat sektor, som bussbransjen, renhold, elektrofag og vektere har slike avtaler.

3. Avtaler uten sentrale lønnsbestemmelser

I avtaler uten sentrale lønnsbestemmelser foregår lønnsfastsettelsen vanligvis i sin helhet lokalt. Avtalene inngås mellom sentrale parter, men er snarere prosedyreregler for hvordan lønns- og arbeidsvilkår kan bestemmes i den enkelte bedrift, både som kollektive og individuelle avtaler. Avtaler uten sentrale lønnsbestemmelser er dominerende blant annet for funksjonærgrupper med lang utdanning i privat sektor og for YS sine funksjonæravtaler med NHO.

5.3.1 Fordelingen mellom sentrale og lokale lønnstillegg

I industrien bygger minstelønnsavtalene på at mye av lønnsdannelsen skal foregå i den enkelte virksomhet, jf. de fire kriteriene. For industriarbeidere har i gjennomsnitt de siste ti årene om lag 22 prosent av samlet lønnsvekst kommet gjennom sentralt avtalte tillegg det enkelte år. For store grupper industrifunksjonærer, med unntak av i enkelte LO-avtaler, avtales ikke sentrale tillegg. For disse avtales stort sett alle tillegg lokalt, ofte gjennom kollektive lønnsforhandlinger, dvs. at bedriften og de tillitsvalgte årlig fremforhandler en økonomisk ramme på vegne av sine medlemmer. Lønnsveksten for industrifunksjonærene er derfor i hovedsak lønnsglidning.

I normallønnsområdene i privat sektor er en stor del av lønnsveksten fastlagt gjennom det sentrale tariffoppgjøret. Det er også tilfellet for store tariffområder i offentlig sektor der eventuelle rammer for lokale tillegg avtales sentralt. For Virke-bedrifter i varehandelen er i underkant av 40 prosent av tilleggene avtalt sentralt de siste ti år. For Spekters virksomheter i privat sektor er om lag 15 prosent av tilleggene avtalt sentralt, de siste ti årene. For helseforetakene i Spekter er om lag to tredjedeler av tilleggene avtalt sentralt. I kommunene er om lag tre fjerdeler prosent av lønnsveksten avtalt sentralt. For de fleste akademikeryrkene skjer all lønnsdannelsen i kommunal sektor fra og med hovedtariffoppgjøret i 2002 lokalt, bortsett fra undervisningsansatte i skolen hvor det er sentral lønnsdannelse. I det statlige tariffområdet avtales alle tarifftillegg sentralt, også det som avsettes til lokale forhandlinger. Av samlet lønnsvekst har om lag tre fjerdeler av lønnsveksten kommet fra sentralt avtalte lønnstillegg og resten fra glidning, de siste ti årene. Fra og med 2016 er det inngått to ulike tariffavtaler i staten. Begge har en sentralt fastsatt ramme og sentralt avtalte tarifftillegg, men fordelingen av de sentralt avtalte tarifftilleggene til sentrale tillegg og lokal avsetning er forskjellig i de to avtalene.

Figur 5.2 Det sentrale bidraget til lønnsveksten fra 2009 til 2018 (gjennomsnitt per år)1
. Prosent

Figur 5.2 Det sentrale bidraget til lønnsveksten fra 2009 til 2018 (gjennomsnitt per år)1 . Prosent

1 Tallene i figur 5.2 er framkommet ved at den totale lønnsveksten mellom de årlige tellingspunktene for lønnsstatistikken er dekomponert i tarifftillegg og lønnsglidning. Det som ikke er fastsatt sentralt, består i hovedsak av lokal lønnsdannelse, men også endringer i gjennomsnittlig lønnsnivå som følge av bl.a. endringer i sammensetningen av sysselsettingen (strukturendringer) er med.

Kilde: Beregningsutvalget.

5.3.2 Tariffavtalenes varighet

Tariffavtalenes varighet avtales mellom partene og har i Norge i all hovedsak vært toårige, som regel med adgang til å forhandle om egen lønnsjustering for annet avtaleår (mellomoppgjør). Avtalene utløper normalt om våren. I NHO, Virke og i Spekter med unntak av helseforetakene, utløper de fleste tariffavtalene 31. mars. I de øvrige tariffområder er utløp gjerne tidligst 30. april. Mekanismene for revisjon av tariffavtaler er nøye regulert i partenes avtaleverk og i lovgivningen. Arbeidstvistloven inneholder bestemmelser om hvem som kan inngå tariffavtaler og hvordan de reforhandles. Arbeidstvistloven dekker hele arbeidslivet, bortsett fra staten. I staten gjelder tjenestetvistloven, som i hovedsak bygger på de samme prinsippene som arbeidstvistloven, men som er tilpasset særlige forhold i staten.

5.3.3 Tariffavtaledekning

Tabell 5.3 viser hvor stor andel av alle lønnstakere som er henholdsvis ansatt i en bedrift som er medlem av en arbeidsgiverorganisasjon, og andelen som er ansatt i en medlemsvirksomhet som i tillegg har tariffavtale, samlet og fordelt på organisasjoner. Andelen lønnstakere som jobber i en organisert virksomhet har økt med 10 prosentpoeng på ti år, mens veksten i andelen som jobber i en bedrift med tariffavtale har vært litt mindre.

Tabell 5.3 Ansatte1 i staten og i medlemsvirksomheter i arbeidsgiverorganisasjoner som andel av alle lønnstakere3 (prosent)

Alle medlemsvirksomheter

Virksomheter med tariffavtale

2007

2017

2007

2017

Næringslivets Hovedorganisasjon

22

29

17

22

Kommunesektoren2

18

19

18

19

Hovedorganisasjonen Virke

7

10

4

4

Arbeidsgiverforeningen Spekter

8

9

8

9

Staten som arbeidsgiver

6

6

6

6

Øvrige organisasjoner (Norges Rederiforbund, Finans Norge m.fl.)

9

8

7

6

Sum

71

81

59

66

1 Andelen deltidsansatte varierer mellom organisasjonene/virksomhetene. Det er mange deltidsansatte i kommunene, Virke-området og i helseforetakene. Stillingsandel eller deltidsbrøk kan også variere mellom områdene. Regnet i årsverk kan forholdet mellom sysselsettingen i de ulike områdene endres.

2 Omfatter ansatte i kommunene inklusive Oslo kommune, fylkeskommunene og andre virksomheter som er medlemmer i KS, herunder bedriftsmedlemmer.

3 Her er benyttet antall lønnstakere som gjennomsnitt for året ifølge AKU. Samme tall er benyttet ved beregning av organisasjonsgraden for arbeidstakere, jf. avsnitt 5.1.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget.

Tariffavtalene omfatter flere enn de arbeidstakerne som er organiserte. Det skyldes bl.a. at arbeidsgivere som er tariffbundet gjennom avtale- og rettspraksis, forpliktes å legge til grunn tariffavtalens vilkår også for ansatte i bedriften som ikke er organisert, hvis de faller inn under tariffavtalens virkeområde. Tariffavtaledekning kan måles ved hjelp av spørreundersøkelser som SSBs Arbeidskraftundersøkelse (AKU). Her spørres arbeidstakere om deres lønns- og arbeidsforhold fastsettes ved tariffavtale, ved individuell avtale eller om de ikke har noen avtale. En kan dermed se hvordan tariffavtaledekningen varierer mellom bransjer og grupper av arbeidstakere. Basert på AKU har Nergaard (2018) beregnet tariffavtaledekningen i privat sektor til om lag 52 prosent i 2017. Dette er lavere enn i undersøkelser tidligere på 2000-tallet. Tariffavtaledekningen for alle arbeidstakere beregnes til 69 prosent i 2017, der det antas full avtaledekning i offentlig sektor. Med utgangspunkt i registertall blir tariffavtaledekningen i privat sektor i 2017 om lag lik som målt ved AKU, og det er ingen nedgang i dataperioden (2004–2017).

Andelen arbeidstakere som i spørreundersøkelser oppgir at deres lønn fastsettes gjennom tariffavtale, har vært høyere enn det en kan forvente ut fra registerbaserte kilder. Noe av dette kan trolig forklares ved misforståelser eller manglende kunnskap, og ved at lønnssatsene i tariffavtalene benyttes i bedrifter som ikke formelt er bundet av disse avtalene (frivillig tilslutning). Det er vanskelig å vite hvor stort omfang dette har, men det antas at det særlig gjelder mindre virksomheter. I tillegg bidrar allmenngjøring i noen bransjer til å gjøre enkelte av tariffavtalens bestemmelser gjeldende for flere. Det er anslått at om lag 10 prosent av lønnstakerne i privat sektor jobber innen allmenngjorte områder i virksomheter uten tariffavtale, se avsnitt 5.4.

Tabell 5.4 Andelen arbeidstakere med tariffavtale1 etter bransje/sektor og bedriftsstørrelse. Privat sektor. Gjennomsnitt av 4. kvartal 2016 og 2017. Prosent

Prosent

Privat undervisning, helse og sosial omsorg

73

Transport og lagring

70

Industri, olje, bergverk

60

Detaljhandel2

59

Finansierings- og forsikringsvirksomhet

58

Overnattings- og serveringsvirksomhet2

50

Bygg, anlegg, el. og kraft

50

Kultur og annen tjenesteyting

47

Forretningsmessig tjenesteyting og fast eiendom

47

Engroshandel

39

Informasjon og kommunikasjon

34

Faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting

33

Bedriftsstørrelse

1–5 ansatte

31

6–9 ansatte

48

10–19 ansatte

52

20–49 ansatte

57

50–99 ansatte

56

100–199 ansatte

57

Over 200 ansatte

63

1 Andel som oppgir i AKU at lønns- og arbeidsvilkår helt eller delvis er regulert av en tariffavtale eller overenskomst. Gruppen «vet ikke» er antatt å fordele seg forholdmessig som øvrige på med/uten tariffavtale. Med dette øker andelen med tariffavtale fra 51 til 53 prosent for 2016 og 2017 under ett.

2 Det er særlig usikkerhet knyttet til disse tallene, som trolig er for høye. Registerbaserte tall gir lavere andel.

Kilde: Nergaard (2018).

Tabell 5.4 viser andelen arbeidstakere i ulike bransjer og sektorer som omfattes av tariffavtaler, og at tariffavtaledekningen øker med bedriftsstørrelsen. Det framgår at tariffavtaledekningen er lavest i næringene faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting, engroshandel og i informasjon og kommunikasjon. Tallene er basert på en utvalgsundersøkelse og de er derfor beheftet med usikkerhet. Det kan dessuten være store forskjeller innenfor enkelte bransjer. I transport er for eksempel tariffavtaledekningen høy innen buss, men lav innen langtransport med gods. Ifølge Fafo er andelen ansatte innen detaljhandel og overnattings- og serveringsvirksomhet som oppgir at deres lønns- og arbeidsforhold fastsettes av tariffavtale, langt større enn det som registerbaserte tall viser. Dette sier noe om «hvordan tariffavtalene også former lønnsbetingelser for arbeidstakere i virksomheter som ikke er tariffbundne, men der landsdekkende avtaler blir brukt som mal for lønnsnivået.» (Nergaard 2018).

5.4 Allmenngjøring

Lov om allmenngjøring av tariffavtaler mv. (allmenngjøringsloven) trådte i kraft samtidig med EØS-avtalen 1. januar 1994. Lovens formål er å sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har, og å hindre konkurransevridning til ulempe for det norske arbeidsmarkedet.

Loven åpner for at en uavhengig nemnd med deltakelse fra partene, Tariffnemnda, etter krav fra en arbeidstaker- eller arbeidsgiverorganisasjon kan fastsette at en landsomfattende tariffavtale helt eller delvis skal gjelde alle arbeidstakere i et fag eller et geografisk område, enten de er organiserte eller ikke og både for norske og utenlandske arbeidstakere. Det er i hovedsak overenskomstenes minstelønnssatser som er blitt allmenngjort, men også bl.a. bestemmelser om arbeidstid og overtid, og om kompensasjon for reise, kost og losji. Allmenngjøring innebærer således at det settes et gulv for hvor lavt arbeidstakere i den aktuelle bransjen kan lønnes.

I oktober 2016 åpnet ESA formell sak mot Norge med anførsel om at bestemmelsene i de norske allmenngjøringsforskriftene om krav til dekning av utgifter til reise, kost og losji, ikke er forenelige med EØS-avtalen og utsendingsdirektivet. Saken bygger på en klage fra NHO, som ble fremsatt i kjølvannet av Høyesteretts dom i den såkalte Verftssaken (Rt. 2013 s. 258). Høyesterett konkluderte i denne dommen med at reglene om reise, kost og losji i allmenngjøringsforskriften for skips- og verftsindustrien var i samsvar med EØS-retten. Arbeids- og sosialdepartementet har hatt løpende dialog med både ESA og partene i arbeidslivet med sikte på å finne en løsning som ivaretar de ulike hensynene i saken. I oktober 2018 fattet Tariffnemnda vedtak om å videreføre allmenngjøring av reglene om utgiftsdekning for reise, kost og losji i de berørte bransjene (verft, bygg, renhold, elektro). Bestemmelsen om reise, kost og losji ble imidlertid justert med sikte på at kravet om utgiftsdekning bare skal gjelde for reiser internt i Norge. I begrunnelsen viser Tariffnemnda blant annet til endringene som nylig er vedtatt i utsendingsdirektivet. Med dette er rettstilstanden endret. 19. desember 2018 besluttet ESA å lukke saken mot Norge. ESA har konkludert med at de endrede allmenngjøringsforskriftene er forenelige med EØS-retten.

Tariffnemndas vedtak om allmenngjøring fastsettes i forskrift og gjelder for alle arbeidstakere som utfører arbeid av den art forskriften omfatter. Forskriftens lønns- og arbeidsvilkår vil således gjelde som ufravikelige minstevilkår i alle bedrifter med arbeidsforhold som omfattes av den aktuelle allmenngjøringsforskriften. Dersom arbeidstakerne allerede er bundet av en tariffavtale, vil denne avtalens vilkår bare måtte vike i den grad vilkårene som følger av allmenngjøringsforskriften samlet sett er gunstigere for arbeidstakerne.

Tariffnemnda vedtok høsten 2018 forlengelse av allmenngjøring av samtlige gjeldende forskrifter. For tiden gjelder følgende forskrifter fra Tariffnemnda3, jf. boks 5.1:

  • Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for jordbruks- og gartnerinæringene

  • Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for byggeplasser i Norge

  • Forskrift om delvis allmenngjøring av Industrioverenskomsten for skips- og verftsindustrien

  • Forskrift allmenngjøring av tariffavtale for renholdsbedrifter

  • Forskrift om allmenngjøring tariffavtale for fiskeindustribedrifter

  • Forskrift om allmenngjøring av Landsoverenskomsten for elektrofagene

  • Forskrift om allmenngjøring av tariffavtaler for godstransport på vei

  • Forskrift om allmenngjøring av tariffavtaler for persontransport med turbil

  • Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for overnattings-, serverings- og cateringvirksomheter

Arbeidstilsynet4 fører tilsyn med at lønns- og arbeidsvilkår som følger av vedtak om allmenngjøring blir overholdt.

Nergaard (2018) anslår, på bakgrunn av data for 2013 og allmenngjorte områder i 2018, at om lag 10 prosent av lønnstakerne i privat sektor omfattes av allmenngjorte satser, ved at de arbeider innen allmenngjorte områder i virksomheter uten tariffavtale i 2018 (estimatert til om lag 200 000 personer i 2013). Av disse arbeider flertallet innen bygg og elektroinstallasjon, og overnatting og servering. Anslaget er omtrentlig, og fanger ikke opp innleide arbeidstakere.

5.5 Arbeidskonflikter

Figur 5.3 viser antall streiker og tapte arbeidsdager som følge av streik i perioden 1992–2017. Antall tapte dager varierer mye mellom år. I perioden 2000–2009 sto konfliktene i 2000 (bl.a. konflikt mellom LO og NHO der fullføring av den femte ferieuken var ett av elementene) for opp mot halvparten av de tapte arbeidsdagene. Videre på 2000-tallet var det relativt mange tapte dager og involverte arbeidstakere som følge av streiker i 2010 og 2012. Det var relativt omfattende streiker i kommunal sektor i 2010 og 2012, og i staten i 2012. Disse streikene involverte alle eller nesten alle organisasjonene. I 2010 var det også omfattende konflikter i byggevirksomheten. I 2016 ble det registrert 14 arbeidskonflikter med til sammen 165 800 tapte arbeidsdager, herav 92 700 i hotell- og restaurantvirksomhet. I 2017 var det 8 900 tapte arbeidsdager som følge av konflikt, hvorav 8 av 10 var innen helse- og sosialtjenester.

Figur 5.3 Antall streiker og tapte arbeidsdager. 1992–2017

Figur 5.3 Antall streiker og tapte arbeidsdager. 1992–2017

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Antall konflikter og tapte arbeidsdager har samlet sett gått ned på 2000-tallet. Antall tapte arbeidsdager er klart høyere i år med hovedoppgjør enn i år med mellomoppgjør. Dette har i hovedsak sammenheng med at det i hovedoppgjør er flere konfliktpunkter. Det forhandles om både lønnstillegg og endringer i de øvrige bestemmelsene i tariffavtalene, mens det i mellomoppgjør (andre avtaleår) normalt forhandles kun om lønnstillegg.

Boks 5.1 Gjeldende forskrifter om allmenngjøring av tariffavtaler

Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for jordbruks- og gartnerinæringene

Forskriften er fastsatt på grunnlag av Overenskomsten for jordbruks- og gartnerinæringene 2018–2020 mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og NHO Mat og Drikke på den ene siden og Landsorganisasjonen i Norge og Fellesforbundet på den annen side. Forskriften omfatter jordbruks- og gartneriarbeid, hagesenter, planteskolearbeid og lager-/terminalarbeid, samt alle fag innenfor området landbruk, naturbruk og naturforvaltning som naturlig utføres innenfor næringen.

For ferie- og innhøstingshjelp er det vedtatt følgende minstelønnssatser per time: for arbeidstakere under 18 år: 98,65 kroner, for arbeidstakere over 18 år og som er ansatt inntil 12 uker: 118,65 kroner, og for de over 18 år som er ansatt mellom 12–24 uker (3–6 måneder): 124,15 kroner. Arbeidstakere over 18 år som er ansatt mer enn 6 måneder skal ha lønn som ufaglært fast ansatt, der satsene er 138,55 kroner for ufaglærte arbeidstakere, og 108,15 kr for ansatte under 18 år. Fagarbeidere skal gis et tillegg på 11,75 kroner per time. I tillegg er det allmenngjort hellig- og helgedagstillegg.

Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for byggeplasser i Norge

Denne forskriften er fastsatt på grunnlag av Fellesoverenskomsten for byggfag (FOB) 2018–2020 mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og Byggenæringens Landsforening på den ene side og Landsorganisasjonen i Norge og Fellesforbundet på den annen side. Forskriften gjelder for faglærte og ufaglærte arbeidstakere som utfører bygningsarbeid på byggeplasser. Minstelønnssatsene per time er 203,80 kroner for fagarbeidere, 183,10 kroner for ufaglærte uten bransjeerfaring, 191,00 kroner for ufaglærte med minst ett års bransjeerfaring og 122,90 kroner for arbeidstakere under 18 år.

Forskrift om delvis allmenngjøring av Industrioverenskomsten for skips- og verftsindustrien

Forskriften er fastsatt på grunnlag av Industrioverenskomsten (VO-delen) 2018–2020 mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og Norsk Industri på den ene siden og Landsorganisasjonen i Norge og Fellesforbundet på den annen side. Forskriften gjelder fagarbeidere, spesialarbeidere og hjelpearbeidere som utfører produksjons-, montasje- og installasjonsarbeid i skips- og verftsindustrien. Minstelønnssatsene per time er 176,05 kroner for fagarbeidere, 168,03 kroner for spesialarbeidere og 160,10 kroner for hjelpearbeidere. Allmenngjorte tillegg for ulike typer skiftarbeid er om lag de samme satsene som gjelder i Industrioverenskomsten.

Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for renholdsbedrifter

Forskriften er fastsatt på grunnlag av Overenskomst for Renholdsbedrifter 2018–2020 mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og NHO Service og Handel den ene side og Landsorganisasjonen i Norge og Norsk Arbeidsmandsforbund på den annen side. Forskriften gjelder for private bedrifter som driver salg av renholdstjenester, og gjelder for ansatte i slike bedrifter som utfører renhold. Forskriften gjelder ikke for ansatte i bedrifter som er omfattet av tariffavtale inngått med fagforening med innstillingsrett. Forskriften innebærer at de berørte arbeidstakere skal minst ha en lønn per time på 180,43 kroner og arbeidstakere under 18 år minst 133,39 kroner. For arbeid mellom klokken 21.00 og 06.00 avtales lønnstillegg i hvert enkelt tilfelle. Lønnstillegget skal være minst 26 kroner per time.

Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for fiskeindustribedrifter

Forskriften er fastsatt på grunnlag av Overenskomst for Fiskeindustribedrifter 2018–2020 mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og Sjømat Norge på den ene side og Landsorganisasjonen i Norge og Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund på den annen side. Forskriften gjelder for fagarbeidere og produksjonsarbeidere med dertil hørende arbeidsoperasjoner, lagerarbeidere, transport, vakthold, rengjøring og kantine, håndverkere, reparatører, arbeidsledere, kontrollører, instruktører og kjølemaskinister/kuldemaskinister i fiskeindustribedrifter. Minstelønnssatsene per time er 192,20 kroner for fagarbeidere og 180,70 kroner for produksjonsarbeidere. Arbeidstakere under 18 år skal minst ha en lønn per time på 80 prosent av minstelønnssatsen. På arbeidsplasser med skiftarbeid er skifttilleggene allmenngjort.

Forskrift om delvis allmenngjøring av Landsoverenskomsten for elektrofagene

Forskriften er fastsatt på grunnlag av Landsoverenskomsten for elektrofagene 2018–2020 mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og Nelfo på den ene siden og Landsorganisasjonen i Norge og EL & IT Forbundet på den annen side. Forskriften gjelder for bedrifter som utfører installasjon, montasje og vedlikehold av elektriske anlegg for automatisering, data, telekommunikasjon o.l. Forskriften gjelder for arbeidstakere som utfører slikt arbeid i slike bedrifter. Forskriften gjelder ikke for petroleumsvirksomheten til havs. Minstelønnssatsene per time er 211,70 kroner for faglærte som utfører fagarbeid og 184,36 kroner for øvrige arbeidstakere. På arbeidsplasser med skiftarbeid er skifttilleggene for to- og treskiftsordninger allmenngjort.

Forskrift om allmenngjøring av tariffavtaler for godstransport på vei

Forskriften er fastsatt på grunnlag av de to likelydende avtalene Godsbilavtalen av 2018 mellom Norges Lastebileier-Forbund (NLF) og NLFs overenskomstbundne medlemsbedrifter på den ene side og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og Yrkestrafikkforbundet på den annen side og Overenskomst for godstransport av 2018 mellom Norges Lastebileier-Forbund og NLFs overenskomstbundne medlemsbedrifter på den ene side og Landsorganisasjonen i Norge/ Norsk Transportarbeiderforbund på den annen side. Forskriften gjelder for arbeidstakere som utfører godstransport på vei med kjøretøy med totalvekt over 3,5 tonn. Forskriften gjelder også kabotasjekjøring, det vil si transportoppdrag mellom steder i Norge som etterfølger en grensekryssende transport til Norge, og kombinert transport, det vil si transport på vei i Norge som starter eller slutter med en grensekryssende transport på jernbane eller skip. Forskriften gjelder ikke grensekryssende transportvirksomhet (internasjonal transport) ut over dette. For arbeidstakere i bedrifter som er etablert utenfor Norge gjelder forskriften bare i den utstrekning transporten er en tjenesteytelse etter arbeidsmiljøloven § 1-7 (utsendt arbeidstaker). Forskriften gjelder ikke ved transport av virksomhetens egne varer. Minstelønnssatsen per time er på 171,45 kroner. Ved transportoppdrag med planlagt overnatting, skal diett utbetales i henhold til det norske myndigheter til enhver tid godkjenner som skattefri diett. Det utbetales 1/3 diettsats per påbegynt 8. time.

Forskrift om allmenngjøring av tariffavtaler for persontransport med turbil

Forskriften er fastsatt på grunnlag av Bussbransjeavtalen av 2018 mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og NHO Transport på den ene side og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og Yrkestrafikkforbundet på den annen side og Bussbransjeavtalen 2018–2020 mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og NHO Transport på den ene side og Landsorganisasjonen i Norge og Norsk Transportarbeiderforbund på den annen side. Forskriften gjelder for arbeidstakere i bedrifter som utfører persontransport med turvogn eller buss når transporten ikke krever tildeling av løyve ved konkurranse etter yrkestransportlova § 8. Forskriften gjelder også kabotasjekjøring, det vil si når en utenlandsk transportvirksomhet driver midlertidig turbiltransport med på- og/eller avstigning i Norge. Forskriften gjelder ikke grensekryssende transportvirksomhet (internasjonal transport) ut over dette. For arbeidstakere i bedrifter som er etablert utenfor Norge gjelder forskriften bare i den utstrekning transporten er en tjenesteytelse etter arbeidsmiljøloven § 1-7 (utsendt arbeidstaker). Minstelønnssatsen per time er på 155,87 kroner.

Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for overnattings-, serverings- og cateringvirksomheter

Forskriften er fastsatt på grunnlag av Riksavtalen 2018–2020 mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og NHO Reiseliv på den ene siden og LO og Fellesforbundet på den annen side. Forskriften gjelder for ansatte innenfor overnattingsvirksomhet, serveringsvirksomhet, cateringvirksomhet og lignende på land, med unntak av ansatte som faller inn under Landforpleiningsavtalen og ansatte som organisasjonsmessig hører inn under avtaleområdet til FLT/LO. Begynnerlønn for arbeidstakere over 20 år/etter 4 md. praksis over 18 år er minst kr 161,87 per time. Unge arbeidstakere i kategoriene 16, 17 og 18 år skal ha en lønn per time på minst henholdsvis kr 105,83, 115,33 og 129,59. Det er fastsatt egne satser for fratrekk i lønn for innkvartering i bedriften.

Tabell 5.5 Store tariffavtaler etter næring/sektor

Næring/sektor

Tariffavtale

Forbund/forening

Arbeidsgiver-organisasjon

Forhandlingsnivå og omfang

Lønnsdannelse

Omtrentlig antall ansatte som omfattes i 2018

Industrien

Industrioverenskomsten1

LO/Fellesforbundet

NHO/Norsk Industri

Forbundsvist, arbeidere

Minstelønn

34 000

Bygg- og anleggsvirksomhet

Fellesoverenskomsten for byggfag

LO/Fellesforbundet

NHO/Bygge-næringens Landsforening

Forbundsvist, arbeidere

Minstelønn

38 000

Varehandel

Landsoverenskomsten med bransjeavtaler

Handel og Kontor

Virke

Forbundsvist, funksjonærer

Minstelønn

63 000

Samferdsel

Overenskomst for Posten

LO Stat

Spekter

Sentralt mellom LO Stat og Spekter. Lokalt mellom forbundene og ledelsen.

Minstelønn

10 000

Bussbransjeavtalen

LO/NTF og YS/YTF

NHO/NHO Transport

Forbundsvist, arbeidere

Normallønn

9 000

Bussbransjeavtalen

LO Stat/YS Spekter

Spekter

Sentralt, forbundsvist

Normallønn

4 500

Hotell- og restaurantvirksomhet

Riksavtalen for hotell- og restaurant

LO/Fellesforbundet

NHO/NHO Reiseliv

Forbundsvist, arbeidere

Minstelønn

30 000

Finanstjenester

Sentralavtalen for finansnæringen

Finansforbundet

Finans Norge

Sentralt, vertikalt

Minstelønn

29 000

Staten

Hovedtariffavtalene i staten

Hovedsammenslutningene i staten

KMD

Sentralt, vertikalt

Normallønn

153 000

Kommuner og fylkeskommuner, ekskl. Oslo kommune

Hovedtariffavtalen, kap 4 (stillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse)

Forhandlingssammenslutninger i KS-området

KS

Sentralt, vertikalt

Minstelønn

391 000

Hovedtariffavtalen, kap 3 og 5 (stillinger med lokal lønnsdannelse)

Lokalt. Ledere og akademikere

Uten lønnssatser

51 000

De statlig eide helseforetakene

Overenskomst for Norsk Sykepleierforbund

Norsk Sykepleierforbund

Spekter

Sentralt, forbundsvist

Minstelønn

40 000

Overenskomst for LO-forbund

Forbundene i LO Stat

Sentralt, forbundsvist

Minstelønn

24 000

Overenskomst for YS-forbund

Forbundene i YS Spekter

Sentralt, forbundsvist

Minstelønn

9 000

Overenskomst Akademikerne – Helse

Foreningene i Akademikerne – Helse

Sentralt, forbundsvist og lokalt

Normallønn/ minstelønn/ uten lønnssatser

22 000

Overenskomst øvrige akademikerforbund Helse

Foreningene i SAN

Forbundsvist og lokalt

Uten sentrale lønnssatser

9 000

NHO-området

Hovedavtalen Tekna

Tekna, Akademikerne

NHO/tilsluttede landsforeninger

Lokalt, funksjonærer

Uten lønnssatser

19 000

NHO-området

Overenskomst NITO

NITO

NHO/tilsluttede landsforeninger

Lokalt, funksjonærer

Uten lønnssatser

18 000

1 Om lag 2 500 av de som er omfattet av Industrioverenskomsten, er ansatte i byggebedrifter.

Kilde: Beregningsutvalget.

Boks 5.2 Organisasjonsgrad basert på opplysninger fra skattemeldingen

Figur 5.4 Antall personer med fagforeningsfradrag med alternative avgrensninger1, samt yrkesaktive medlemmer2.

Figur 5.4 Antall personer med fagforeningsfradrag med alternative avgrensninger1, samt yrkesaktive medlemmer2.

1 Personer i alderen 20–66 år med skatteforhold og lønn over 1 eller 2 G, henholdsvis bosattte i Norge og alle. Kilde: Statistisk sentralbyrå.

2 Medlemmer av arbeidstakerorganisasjoner som er yrkesaktive lønnstakere. Kilde: Fafo.

Estimater på organisasjonsgraden bygger oftest på medlemstall fra fagforeninger og spørreundersøkelser. En alternativ kilde til informasjon om fagorganisering er skattemeldingen. Personer med fagforeningsfradrag i skattemeldingen kan anses å være medlem av en fagforening. Dette vil omfatte både yrkesaktive lønnstakere og selvstendig næringsdrivende med lønnsinntekt, arbeidsledige, studenter, pensjonister og andre grupper. Dette innebærer en videre avgrensning enn i materialet fra Fafo omtalt i avsnitt 5.1, som skal gjelde yrkesaktive lønnstakere.

Figur 5.5 viser antall personer med fagforeningsfradrag. Vi er her interessert i et estimat på antall yrkesaktive medlemmer, og har derfor avgrenset populasjonen til personer i alderen 20–66 år med lønnsinntekt over et gitt nivå det enkelte år. Det er ikke opplagt hvordan en bør avgrense populasjonen, og i figuren er det anvendt to alternative kriterier for lønnsnivå, henholdsvis 1 G og 2 G.1 Dette gjøres for både alle personer og for personer som er bosatt i Norge. I figuren er antall yrkesaktive medlemmer basert på medlemstall også lagt inn. Begge statistikkilder viser vekst i antallet i perioden.

Figur 5.6 viser andelen personer med fagforeningsfradrag sammen med organisasjonsgraden målt ved andel yrkesaktive medlemmer. Avgrensningene med krav om lønn over 1 G gir andeler om lag på nivå med organisasjonsgraden basert på medlemstall.

Figur 5.5 Personer med fagforeningsfradrag i prosent av alle med skatteforhold og lønn1, samt andel yrkesaktive medlemmer2

Figur 5.5 Personer med fagforeningsfradrag i prosent av alle med skatteforhold og lønn1, samt andel yrkesaktive medlemmer2

1 Personer i alderen 20–66 år med fradrag for fagforeningskontingent og lønnsinntekt det enkelte året i prosent av alle med skatteforhold. Personer med lønn over 1 eller 2 G, henholdsvis bosattte i Norge og alle. Kilde: Statistisk sentralbyrå.

2 Medlemmer av arbeidstakerorganisasjoner som er yrkesaktive lønnstakere, som andel av alle lønnstakere. Kilde: Fafo.

1 Tabell 4.2 i vedlegg 4 viser utviklingen i grunnbeløpet i folketrygden (G).

Fotnoter

1.

Definert som andelen lønnstakere som er medlem av en arbeidstakerorganisasjon i forhold til samlet antall lønnstakere.

2.

Nergaard, K. (2018): Organisasjonsgrader, tariffavtaledekning og arbeidskonflikter 2016/2017. Fafo-notat 2018:20.

3.

Se Tariffnemndas nettsider: http://www.nemndene.no/tariffnemnda/

4.

Lønnssatsene i de allmenngjorte tariffavtalene framgår på Arbeidstilsynets hjemmeside: http://www.arbeidstilsynet.no/fakta.html?tid=90849

Til dokumentets forside