NOU 2019: 6

Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2019

Til innholdsfortegnelse

5 Utviklingen i konkurranseevnen

  • Det er en nær sammenheng mellom utviklingen i konkurranseevnen og lønnsomheten i næringslivet. Lønnskostnadenes andel av faktorinntektene er en sentral indikator for utviklingen i lønnsomheten og for fordelingen av verdiskapingen. Frontfagsmodellen bygger på prinsippet om at fordelingen av verdiskapingen i industrien er stabil på lang sikt, og danner en norm for lønnsveksten i andre deler av økonomien. Lønnskostnadsandelen i industrien varierer mye som følge av konjunkturbevegelser. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var lønnskostnadsandelen, medregnet beregnede arbeidskraftkostnader for selvstendige, i norsk industri i 2018 på 92 prosent, nesten 6 prosentpoeng høyere enn året før. I tiårsperioden 2009–2018 var gjennomsnittlig lønnskostnadsandel i underkant av 88 prosent, mens den i 20-årsperioden 1999–2018 var vel 83 prosent.

  • Lavere lønnskostnadsvekst i norsk industri enn i industrien hos handelspartnerne og en svekkelse av kronen bidro til at relative timelønnskostnader i felles valuta anslås å ha falt med 1,1 prosent i fjor.

  • En svekkelse av kronen og lavere lønnskostnadsvekst i Norge har bidratt til å bedre den kostnadsmessige konkurranseevnen til norsk industri siden 2013. Sett i et lengre tidsperspektiv har timelønnskostnadene i norsk industri økt mer enn hos handelspartnerne, noe som blant annet må ses i sammenheng med høy vekst i prisene på norske eksportprodukter og bedring av bytteforholdet mot utlandet. Gjennomsnittlige timelønnskostnader i norsk industri var i 2018 anslagsvis 29 prosent høyere enn et handelsvektet gjennomsnitt av våre handelspartnere i EU, 2 prosentpoeng lavere enn året før. At timelønnskostnadene er høyere i norsk industri enn i industrien hos våre handelspartnere, reflekterer norsk økonomis høye produktivitet og inntektsnivå, samt jevnere fordeling av inntektene.

  • Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall falt produktiviteten i norsk industri, målt ved bruttoprodukt per timeverk, med 0,3 prosent i fjor, etter å ha økt med 2,9 prosent året før. Produktivitetsveksten i norsk industri i perioden 2008–2017 var i gjennomsnitt på 1,8 prosent per år, litt høyere enn et vektet snitt av handelspartnerne.

  • I perioden 2008–2017 økte produktiviteten i Fastlands-Norge med i gjennomsnitt 0,8 prosent per år, det samme som et vektet snitt av våre handelspartnere. I fjor økte produktiviteten i fastlandsøkonomien med 0,7 prosent ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall.

  • I 2017 var Norges BNP, unntatt petroleumsrenten og regnet per innbygger, 31 prosent høyere enn OECD-snittet. Nivået i Norge er blant de høyeste i OECD-området, selv når petroleumsrenten holdes utenfor.

5.1 Innledning

Omfattende deltakelse i internasjonal handel med varer og tjenester har gjort det mulig for Norge å oppnå en høyere materiell levestandard enn hva som ville vært mulig dersom norsk økonomi hadde vært mer skjermet mot utenlandsk konkurranse. Fordelene vil imidlertid bli redusert hvis Norge ikke klarer å sørge for en effektiv ressursutnyttelse, herunder full sysselsetting og en akseptabel inntektsfordeling. For å høste gevinstene ved internasjonalt varebytte, må man klare å omstille ressurser som blir ledige som følge av endringer i markedsforholdene. Land som deltar i det internasjonale vare- og tjenestebyttet må også over tid ha en rimelig balanse i utenriksøkonomien. Et lands konkurranseevne uttrykker evnen til å opprettholde en rimelig balanse i utenriksøkonomien over tid, samtidig som en har full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling. Et land har ikke god konkurranseevne selv om det har balanse i utenriksøkonomien, dersom for eksempel store deler av landets arbeidsstyrke er arbeidsløs. Men full sysselsetting og lav arbeidsledighet sammen med store underskudd i utenriksøkonomien, tilsier også at et land har svakere konkurranseevne enn hva som kan være bærekraftig over tid.

Det er viktig å skille mellom konkurranseevnen for enkeltnæringer og for Norge som helhet. Konkurranseevnen for en næring beror på næringens lønnsomhet og dens evne til å avlønne innsatsfaktorene. En lønnsom næring må både kunne hevde seg i konkurranse med utenlandske bedrifter på produktmarkedene, og med andre norske næringer i faktormarkedene, herunder arbeidsmarkedet. En økonomi i vekst og med en høy omstillingsgrad vil være kjennetegnet av ulik utvikling i konkurranseevnen for de enkelte næringene. I konkurransen om knappe faktorer må noen næringer trappe ned sin virksomhet, mens andre kan ekspandere i takt med økt lønnsomhet. Dersom en næring mottar subsidier i tilknytning til sin virksomhet, kan dette bedre næringens konkurranseevne, men det fører normalt til en dårligere utnyttelse av ressursene samlet sett, og dermed ikke bedre konkurranseevne i samfunnsøkonomisk forstand.

I dette kapittelet ser vi på noen utvalgte indikatorer for utviklingen i industriens konkurranseevne. Avsnitt 5.2 gir en vurdering av hva som menes med konkurranseutsatte næringer og hvordan lønnsdannelsen skal sikre disse næringenes konkurranseevne gjennom den såkalte frontfagsmodellen. I tillegg presenteres tall for lønnskostnadsandeler, som en indikasjon på utviklingen i lønnsomheten i norsk industri. Videre i avsnitt 5.3 diskuteres utviklingen i lønnskostnader. I dette avsnittet ser vi også på forskjell i lønnskostnadsnivåene i industrien i Norge og andre land. Endelig i avsnitt 5.4 gir vi en beskrivelse av utviklingen i produktiviteten. For alle indikatorene som presenteres i kapittelet sammenlikner vi Norge med et aggregat av våre viktigste handelspartnere, jf. boks 5.1.

Boks 5.1 Norges handelspartnere

For å vurdere utviklingen i konkurranseevnen til norsk næringsliv, sammenliknes gjerne ulike indikatorer i Norge med tilsvarende størrelser hos våre handelspartnere. Ved beregning av handelspartneraggregat, legger utvalget til grunn beregninger av OECD for Norges handelspartnere. Beregningsutvalget har i denne rapporten benyttet konkurransevekter fra OECD for Norges handelspartnere for perioden 1997–2016.

Konkurransevektene til OECD gjenspeiler handelsstrømmene med de enkelte landene i hvert av årene i perioden, og er derfor forskjellige for hvert år i perioden 1997–2016. Utvalget har lagt de 25 landene med størst vekter i 2016 til grunn som landsammensetning for handelspartneraggregatet. Denne landsammensetningen er benyttet for alle år, selv om det i perioder har vært variasjoner mht. hvilke 25 land som har hatt størst vekter. Basert på landsammensetningen og OECDs konkurransevekter for de ulike årene, er det beregnet et vektet handelspartneraggregat for hvert år i perioden 1997–2016.

Tabell 5.1 viser landsammensetningen og vektene for 2016 i denne rapporten1. I tillegg viser tabellen vektene for 2013 i utvalgets rapport i fjor.2 De største endringene fra de gamle til de nye konkurransevektene inntreffer for Sverige som får markert høyere vekt, og Storbritannia som får lavere vekt. Endringene for Sverige og Storbritannia skyldes i all hovedsak revisjoner i tallene til OECD, og ikke utviklingen fra 2013 til 2016.

Ifølge OECD skyldes de store revisjonene at det har skjedd vesentlige klassifikasjonsendringer i handelstallene for en rekke land, særlig land utenfor OECD-området. Dette har sammenheng med at det har kommet nye føringsprinsipper for handelstall, som flere – men ikke alle – land har innført. Blant annet har det skjedd endringer i hva som blir klassifisert som henholdsvis varer og tjenester. Beregningene til OECD er basert på import og eksport mellom Norge og andre land av alle varer unntatt gruppe 3 i det internasjonale klassifiseringssystemet for handelsstatistikk (SITC3). Denne gruppen består av råolje, naturgass, raffinerte oljeprodukter og strøm. Tallgrunnlaget til OECD inkluderer ikke handel med tjenester. Klassifikasjonsendringer mellom varer og tjeneste vil dermed kunne påvirke tallene. I 2018 utgjorde tjenester 26 prosent av Norges eksport, og 35 prosent av Norges import.

Foruten Sverige og Storbritannia er det også en vesentlig endring i konkurransevekten til Sør Korea. Her er det utviklingen fra 2013 til 2016 som bidrar til endringen, og ikke revisjoner i tallene. For de andre landene i handelspartneraggregatet er endringene fra de gamle konkurransevektene av mindre karakter. OECD presiserer at metoden som er benyttet for beregning av konkurransevektene er den samme som tidligere.

Konkurransevektene her avviker noe fra eksportvektene som omtales i kapittel 4, se tabell 4.2. Dette er fordi vektene i kapittel 4 er beregnet utelukkende basert på destinasjonen for Norges tradisjonelle vareeksport.

Tabell 5.1 Sammensetning av handelspartneraggregat. Prosent

Nr.

Land

Vekter for 2016 i denne rapporten

Vekter for 2013 i fjorårets rapport

Differanse

1

Sverige

21,1

12,4

8,7

2

Tyskland

13,9

14,8

-0,9

3

Danmark

8,5

5,6

2,9

4

Nederland

6,9

7,7

-0,8

5

Storbritannia

6,0

11,0

-5,0

6

USA

5,7

6,8

-1,1

7

Sør Korea

5,5

1,9

3,6

8

Kina

3,9

5,6

-1,7

9

Polen

3,6

3,5

0,1

10

Belgia

2,6

3,8

-1,2

11

Finland

2,5

1,8

0,7

12

Italia

2,5

3,4

-0,9

13

Frankrike

2,4

4,8

-2,4

14

Singapore

2,2

1,2

1,0

15

Spania

1,9

2,3

-0,4

16

Canada

1,7

1,6

0,1

17

Japan

1,4

1,8

-0,3

18

Litauen

1,1

0,0

1,1

19

Brasil

1,1

1,1

0,0

20

Russland

1,1

2,6

-1,5

21

Tsjekkia

1,1

1,2

-0,2

22

Sveits

1,1

1,3

-0,3

23

Tyrkia

0,8

0,9

-0,1

24

Estland

0,8

0,0

0,8

25

Taiwan

0,7

0,8

-0,1

26

Østerrike

0,0

1,0

-1,0

27

Irland

0,0

1,0

-1,0

Sum

100,0

100,0

0,0

Kilde: OECD og Beregningsutvalget.

1 Konkurransevektene i 2016 er videreført for 2017 og 2018.

2 I fjorårets rapport benyttet utvalget vekter fra OECD for årene 1997–2013. Vektene i 2013 ble fremskrevet for årene 2014–2017.

3 SITC = Standard International Trade Classification.

5.2 Faktorinntektsfordeling i konkurranseutsatte og skjermede næringer

Tradisjonelt har konkurranseutsatte næringer blitt assosiert med industrien, mens skjermede næringer som regel har blitt assosiert med tjenesteproduserende næringer (varehandel, transporttjenester, offentlig sektor, finansiell tjenesteyting, annen privat tjenesteyting etc.). Økt globalisering, sterkere internasjonal konkurranse og lavere transportkostnader har imidlertid bidratt til at stadig større deler av norsk næringsliv utsettes for konkurranse fra utlandet.

Begrepene konkurranseutsatte og skjermede næringer er nærmere drøftet i Holden III-utvalgets rapport NOU 2013:13. Konkurranseutsatt sektor (k-sektor) består i prinsippet av bedrifter som produserer produkter som kan eksporteres/importeres, og som derfor konkurrerer mot utenlandske virksomheter. Bedrifter og virksomheter som ikke konkurrerer mot utenlandske virksomheter betegnes gjerne som skjermede, uavhengig av konkurransesituasjonen mellom slike bedrifter på det innenlandske markedet. Produktene fra skjermet sektor (s-sektor) kan det i teorien ikke handles med over landegrensene, de er lokale og må konsumeres i samme land som de produseres. Hindringen mot handel kan være politisk, men også praktisk/teknisk. Den teknologiske utviklingen har kontinuerlig økt mulighetene for handel. Skillet mellom k- og s-sektor i hovedkursteorien er stilisert. Det er nå svært få varer og tjenester som det teknisk sett ikke kan handles med, og det er lite av norsk markedsrettet virksomhet som ikke på en eller annen måte er utsatt for konkurranse fra utlandet. Størrelsen på transportkostnader kan imidlertid i praksis være et hinder.

I en utredning for Holden III-utvalget har Eika m.fl. (2013) foretatt en klassifisering av norsk næringsliv etter hvor utsatt de ulike næringer er for internasjonal konkurranse. Inndelingen er basert på andelen av næringenes verdiskaping som går til eksport eller i hvilken grad de konkurrerer mot import. Selv om det er store forskjeller mellom bedrifter i samme næring, og det er mange bedrifter som er internasjonalt konkurranseutsatte også i andre næringer, er en slik inndeling nyttig, fordi den gir kunnskap om hvilke aktører som i hovedsak er internasjonalt konkurranseutsatte. Ifølge utredningen stod de fastlandsbaserte konkurranseutsatte næringene for nær 15 prosent av verdiskapingen i Norge i 2012, og 11 prosent av sysselsettingen. De konkurranseutsatte næringene i fastlandsøkonomien kan deles i tre: Leverandørvirksomhet til petroleumsvirksomheten, næringer basert på andre former for naturressurser, og såkalte ikke-stedbundne næringer, dvs. konkurranseutsatte næringer som ikke er avhengig av norske naturressurser, og dermed i større grad kan flyttes til andre land.

I rapporten ble det pekt på at i årene med kraftig vekst i etterspørselen fra petroleumsvirksomheten, rettet mange konkurranseutsatte bedrifter mer av sin produksjon mot leveranser til petroleumssektoren. Dette bidro til at produksjonen i leverandørnæringene økte vesentlig sterkere enn i andre næringer. Samtidig er det ikke så mange næringer der slike leveranser utgjør hoveddelen av produksjonen. Holden III-utvalget peker på at for at konkurranseutsatt sektor skal bli stor nok samlet sett, vil man ha behov for et visst omfang av ikke-stedbundne næringer. I dag er det betydelig aktivitet i slike næringer, men for at den skal være stor nok også i fremtiden, er det vanskelig å se for seg at kostnadsnivået korrigert for produktivitetsforskjeller i vid forstand kan være mye høyere i Norge enn hos våre handelspartnere.

Stadig flere deler av næringslivet møter internasjonal konkurranse. Det er dels et resultat av at teknologisk utvikling gjør det mulig, for eksempel innen regnskap og IKT, men også at virksomheter i økende grad konkurrerer i andre land, som innen transport, bygg og anlegg, og matindustrien. I flere tjenesteytende næringer ser vi økende konkurranse fra utlandet og en klar økning i importen. Holden III-utvalget peker på at denne økningen i noen grad kan henge sammen med høyere kostnader i Norge enn hos nære handelspartnere. Selv om importandelen i disse næringene samlet sett er relativt liten, er andelen betydelig høyere i deler av næringene. Samtidig er dette næringer som vokser mer enn BNP samlet sett, slik at økte importandeler her vil gi stadig større utslag i samlet import. Økende import på nye områder innebærer isolert sett at vi trenger en ytterligere økning i aktiviteten i ikke-stedbundne næringer for å sikre langsiktig balanse i utenrikshandelen, eller at eksporten fra andre næringer øker.

5.2.1 Frontfagsmodellen

Industrien har i mesteparten av etterkrigstiden vært retningsgivende for øvrige tariffområder i lønnsforhandlingene i Norge. Opplegget for forhandlingene bygger på at lønnsveksten må tilpasses det konkurranseutsatt sektor over tid kan leve med. Dette ivaretas ved at avtaleområder med stort innslag av konkurranseutsatt virksomhet både forhandler først (det såkalte frontfaget), og at resultatet fra disse danner en norm for andre avtaleområder. Frontfaget har tradisjonelt vært industrioverenskomstens verksteddel ved forbundsvise oppgjør og bredere LO-NHO-områder, som industriarbeidere, ved sentrale oppgjør.

Frontfagsmodellen ble formalisert som en økonomisk modell, ofte omtalt som hovedkursteorien, da Utredningsutvalget for inntektsoppgjørene i 1966 la fram sin andre rapport høsten 1966. Hovedkursteorien beskriver de makroøkonomiske trender som vil gjelde for lønns- og prisutviklingen i Norge på lang sikt. Over tid stiller et ønske om full sysselsetting og balanse i utenriksøkonomien krav til størrelsen på konkurranseutsatt sektor som bare kan oppfylles dersom lønnsomheten i slik virksomhet ikke er dårligere i Norge enn i utlandet. Forventet avkastning på investeringer i Norge (kapitalavkastningen) må da på lang sikt være på nivå med forventet kapitalavkastning hos våre handelspartnere. Lavere forventet kapitalavkastning i Norge enn i utlandet vil føre til at investorer vil foretrekke å investere i utlandet fremfor i Norge. Dette medfører at produktreallønnskostnaden i industrien i Norge ikke kan være høyere enn det produktivitetsnivået i konkurranseutsatt sektor gir grunnlag for. Dersom reallønnen vokser raskere enn produktiviteten, vil kapitalavkastningen reduseres, og investeringene svekkes. Over tid vil lave investeringer i Norge føre til en gradvis nedbygging av konkurranseutsatt sektor. Med «hovedkurs» i Utredningsutvalgets rapport refereres det i tråd med dette til et «normalnivå på lønnskostnadsandelen i konkurranseutsatt sektor, dvs. hvor mye av faktorinntekten som normalt går til lønnstakerne og hvor mye som går til kapitaleierne. En stabil utvikling i lønnskostnadsandelen kan indikere en stabil lønnsevne og konkurransekraft i sektoren.

Når produktivitetsveksten bestemmer utviklingen i produktreallønn over tid, må nominell lønnsvekst være lik summen av produktivitets- og prisveksten. Hvis den nominelle lønnsveksten blir høyere enn dette, slik at reallønnen vokser mer enn det produktivitetsveksten gir rom for, vil konkurranseevnen svekkes og arbeidsledigheten stige. En blanding av markedsforhold og institusjonelle mekanismer bidrar til at lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor er normen også for lønnsveksten i resten av økonomien.

Frontfagsmodellen hviler blant annet på erkjennelsen av at lønnsdannelsen over tid har avgjørende betydning for nivået på arbeidsledigheten, mens reallønnsutviklingen først og fremst er knyttet til produktivitetsutviklingen. Erfaringene fra Norge og andre land tilsier at høy nominell lønnsvekst uten bakgrunn i tilsvarende produktivitetsvekst i all hovedsak slår ut i høyere inflasjon og økt arbeidsledighet på lengre sikt, og ikke i høyere reallønnsvekst. Ettersom konkurranseutsatte næringer konkurrerer med skjermede næringer om arbeidskraften, må de samme betingelsene for lønnsvekst gjelde også for skjermede næringer.

Den norske lønnsforhandlingsmodellen innebærer videre stor grad av koordinering, der hovedorganisasjonene i arbeidslivet spiller en avgjørende rolle. Institusjoner som Kontaktutvalget og Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene støtter opp under koordineringen. Organisasjonsgraden på arbeidstakersiden i Norge har de siste årene vært om lag 50 prosent, jf. vedlegg 5. Tariffavtaledekningen for alle arbeidstakere er anslått til 69 prosent, 52 prosent i privat sektor og tilnærmet 100 prosent i offentlig sektor. Tariffavtalene benyttes imidlertid også som rettesnor i bedrifter som ikke formelt er bundet av avtalene.

Samtidig som flertallet av arbeidstakerne i Norge dermed er dekket av de sentrale forhandlingene, er det et betydelig antall som ikke er dekket av kollektive avtaler. Blant annet ledere og en stor andel av funksjonærene i industrien får sin lønn bestemt gjennom lokale lønnsforhandlinger. Dette var en viktig bakgrunn for at Kontaktutvalget den 22. januar 2003 la fram en felles erklæring om situasjonen foran mellomoppgjøret 2003. I denne erklæringen het det blant annet:

«(…) På denne bakgrunn er regjeringen og organisasjonene i arbeidslivet enige om følgende: At den samlede lønnskostnadsveksten i 2003 må tilpasses utfordringene i konkurranseutsatt næringsliv og arbeidet for full sysselsetting. I arbeidet for å nå dette målet er det avgjørende at alle grupper omfattes. Når det gjelder en nærmere vurdering av utfordringene for konkurranseutsatt sektor i årene framover vises det til det nedsatte ekspertutvalget.
Partene i arbeidslivet vil i forbindelse med mellomoppgjøret 2003: Arbeide for å få lønnsveksten i Norge mer på linje med utviklingen hos våre handelspartnere. Oppgjøret i 2003 må derfor ta utgangspunkt i den delen av næringslivet som er utsatt for konkurranse fra utlandet. Den samlede lønnsveksten som avtales sentralt og lokalt for disse sektorene må være normgivende for de rammer som forhandles i de øvrige oppgjørene.
Samtidig er det viktig at det innenfor disse rammene gis rom for endringer i relative lønninger som sikrer et velfungerende arbeidsmarked og en rettferdig lønnsutvikling. Arbeidsgiversiden i privat og offentlig sektor vil aktivt arbeide for en lønnsvekst hos lederne i virksomhetene som ligger innenfor rammene for det øvrige arbeidslivet. I kraft av sine eierposisjoner i næringslivet vil en også fra statens side arbeide for en slik utvikling.»

Regjeringen Stoltenberg II satte i 2012 ned et offentlig utvalg (Holden III) for å vurdere erfaringene med lønnsdannelsen gjennom de 12 årene som hadde gått siden handlingsregelen og inflasjonsmålet for pengepolitikken ble innført. Holden III-utvalget (NOU 2013:13) påpekte i sin innstilling som ble lagt fram i desember 2013, at høy og økende aktivitet i petroleumsvirksomheten og økt bruk av oljepenger over statsbudsjetter hadde trukket opp kostnadsnivået i Norge sammenlignet med andre land, både gjennom høyere lønnsvekst enn hos handelspartnerne og gjennom en styrking av kronen. Det høye lønnskostnadsnivået innebærer samtidig at mange har fått glede av bytteforholdsgevinsten og det høye produktivitetsnivået. Utvalget pekte samtidig på at nedtrappingen av petroleumsvirksomheten som før eller senere ville komme, ville kunne utfordre stabiliteten i norsk økonomi, og at utfordringene ville øke dersom nedgangen kom brått, f.eks. som følge av en nedgang i oljeprisen. Utvalget skrev bl.a. at

«En slik utvikling vil kreve vesentlige tilpasninger både i den økonomiske politikken og i lønnsdannelsen. Norges Bank vil trolig redusere styringsrenten, kronekursen vil trolig svekkes betydelig, finanspolitikken må etter hvert strammes inn som følge av lavere vekst i fondskapitalen, og lønnstakerne må trolig godta en vesentlig svakere utvikling i kjøpekraften. Over tid vil svekkelsen av kronekursen og en lavere lønnsvekst bidra til ny vekst i tradisjonelle konkurranseutsatte næringer, og til at arbeidsledigheten etter hvert går ned igjen. Frontfagsmodellen er etter utvalgets mening godt egnet til å bidra til en tilpasning til et lavere kostnadsnivå for å bedre konkurranseevnen.»

I lys av nye utviklingstrekk siden Holden III-utvalget leverte sin rapport, satte regjeringen Solberg i mars 2016 ned et ekspertutvalg (Cappelen) som skulle vurdere utfordringer for lønnsdannelsen. Cappelen-utvalget (NOU 2016:15) konkluderte i sin rapport med at Holden III-utvalgets beregninger av konsekvensene av lavere oljepris for norsk økonomi fanget godt opp de mekanismene som har gjort seg gjeldende etter fallet i prisene på olje og gass.

5.2.2 Lønnsomheten i norsk industri

Det er en nær sammenheng mellom utviklingen i konkurranseevnen og lønnsomheten i næringslivet, jf. over. Hovedkursteorien peker på lønnskostnadsandelen som en sentral indikator for utviklingen i lønnsomheten. Høyere lønnskostnader, lavere produsentpriser og svakere produktivitetsutvikling er faktorer som isolert sett bidrar til svekket konkurranseevne og lavere lønnsomhet. En slik utvikling vil innebære at en større andel av bedriftenes overskudd tilfaller lønnstakerne og mindre kapitaleierne. Lønnskostnadsandelen vil da gå opp, mens driftsresultatandelen vil gå ned. Motsatt bidrar lavere lønnskostnader, høyere produsentpriser og sterkere produktivitetsutvikling isolert til bedret konkurranseevne og lønnsomhet. En slik utvikling vises ved en lavere lønnskostnadsandel og tilsvarende høyere driftsresultatandel.

Figur 5.1 viser utviklingen i lønnskostnadene som andel av netto faktorinntekter i industrien i Norge og våre handelspartnere siden midten av 1990-tallet. Lønnkostnadsandelen i Norge har historisk svingt med konjunkturene.

Figur 5.1 Lønnskostnadsandeler i industrien1

Figur 5.1 Lønnskostnadsandeler i industrien1

1 Lønnskostnadsandelene er beregnet ved lønnskostnader dividert på netto faktorinntekter, dvs. at driftsresultatet er justert for kapitalslit. Lønnskostnadene som inngår i beregningene inkluderer beregnet arbeidsinnsats til selvstendige, jf. utdyping i vedlegg 6.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Eurostat og Beregningsutvalget.

Nedgangen i lønnskostnadsandelen på første halvdel av 2000-tallet må trolig bl.a. ses i sammenheng med den markerte bedringen i Norges bytteforhold i handelen med utlandet etter at Kina begynte å spille en større rolle i det internasjonale varebyttet. Sterk vekst i etterspørselen fra Kina og andre framvoksende økonomier har gitt betydelig oppgang i prisene på flere viktige norske eksportprodukter. Samtidig har økt import fra lavkostland bidratt til nedgang i prisene på importerte konsumvarer, noe som har bidratt til merkbar bedring i lønnstakernes kjøpekraft. Når produktivitetsveksten i tillegg har vært høy, har dette gitt grunnlag for sterk vekst både i bedriftenes overskudd og i reallønnene.

Etter å ha kommet ned i vel 75 prosent i 2006, økte lønnskostnadsandelen de to neste årene. I forbindelse med finanskrisen steg lønnskostnadsandelen i norsk industri markert i 2009, før den falt noe tilbake igjen i 2010. I perioden 2011–2017 var lønnskostnadsandelen forholdsvis stabil mellom 86 og 89 prosent. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var lønnskostnadsandelen i fjor på 92 prosent, nesten 6 prosentpoeng høyere enn året før. Oppgangen i fjor må ses i sammenheng med en markert nedgang i driftsresultatet i industrien. Til sammenlikning har gjennomsnittet de siste ti årene vært i underkant av 88 prosent, mens gjennomsnittet de siste 20 årene har vært på drøyt 83 prosent, jf. figur 5.1.

Figuren viser også utviklingen i Sverige, Tyskland, Finland og Danmark. Når man sammenlikner lønnskostnadsandelen med andre land, er det viktig å være oppmerksom på at ulik næringsstruktur i ulike land vil kunne gi nivåforskjeller i lønnskostnadsandelene mellom landene. I vedleggstabell 4.5 presenteres tall for netto lønnskostnadsandel for industrien i Norge og utvalgte land.

5.3 Indikatorer for kostnadsutviklingen

Lønnskostnadene er den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene i næringslivet. Lønnskostnadene kan bl.a. måles ved timelønnskostnader og lønnskostnader per produsert enhet. Svakere krone kan bedre eksportbedriftenes inntekter og bedre bedriftenes konkurransesituasjon relativt til utlandet. Foruten lønnskostnadene vil andre kostnadskomponenter som energikostnader, kapitalkostnader, transportkostnader og andre kostnader til innenlandsk produsert produktinnsats ha betydning for norske bedrifters muligheter til å kunne hevde seg i den internasjonale konkurransen. Videre vil også produktivitetsutviklingen og offentlige avgifter og subsidier være av betydning for konkurranseevnen.

Utviklingen i industriens internasjonale konkurranseevne avhenger også av produktivitets- og kostnadsutviklingen i øvrige deler av norsk næringsliv. Disse næringene leverer produktinnsats, energi og kapitalvarer til industrien. Jo billigere disse leveransene er, desto bedre blir industriens internasjonale konkurranseevne. Videre konkurrerer industrien med øvrige næringer om innsatsfaktorer som bl.a. arbeidskraft. Lavere lønninger i andre næringer kan bidra til en bedring i industriens konkurranseevne ved at det blir lettere og billigere for industrien å skaffe arbeidskraft og kapitalvarer. Kostnadsutviklingen i industrien kan derfor ikke ses uavhengig av kostnadsutviklingen i norsk økonomi for øvrig. Svakere krone trekker i retning av dyrere produktinnsats på importerte varer og tjenester. Dette svekker isolert sett lønnsomheten, men gir også insentiver til å erstatte importerte produkter med norskproduserte varer og tjenester som så vil dempe effekten på lønnsomheten igjen.

Forutsigbare og stabile rammebetingelser kan også bidra til å styrke næringslivets konkurranseposisjon.

5.3.1 Vekst i timelønnskostnader

Tabell 5.2 og figur 5.2 viser utviklingen i lønnskostnader per time for ansatte i industrien i Norge og i industrien hos våre handelspartnere målt i felles valuta.

Figur 5.2 Relative timelønnskostnader i industrien. Indeks 2000 = 100

Figur 5.2 Relative timelønnskostnader i industrien. Indeks 2000 = 100

Kilde: Conference Board, Eurostat, Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget.

Etter å ha svekket seg i årene fram til og med 2012, bidro en markert svekkelse av kronen til at den kostnadsmessige konkurranseevnen målt ved relative timelønnskostnader i industrien i felles valuta bedret seg i perioden 2013–2018. Basert på foreløpige nasjonalregnskapstall og anslag på timelønnskostnadsveksten hos Norges handelspartnere, anslås den kostnadsmessige konkurranseevnen å ha bedret seg i 2018 med 1,1 prosent. Av dette kan 0,6 prosentpoeng tilskrives lavere vekst i timelønnskostnadene i norsk industri enn i industrien hos handelspartnerne, mens resten skyldes en svekkelse av kronen.

Samlet sett over den siste tiårsperioden har den kostnadsmessige konkurranseevnen bedret seg med i gjennomsnitt 0,7 prosent per år. Mens veksten i timelønnskostnader i norsk industri har vært høyere enn hos et vektet gjennomsnitt av handelspartnerne, har en svekkelse av kronen bidratt i motsatt retning.

Dersom en ser utviklingen i et litt lengre perspektiv har veksten i timelønnskostnader i norsk industri vært høyere enn i industrien hos handelspartnerne, jf. figur 5.2. Utviklingen i valutakursen har variert mye fra år til år, og bidratt til at det har vært langt større svingninger i den relative timelønnskostnadsveksten målt i felles valuta enn i nasjonal valuta.

Tabell 5.2 Timelønnskostnader i industrien. Prosentvis endring fra året før

Gj.snitt perioden

2009

2010

2011

2012

2013

2014

2015

2016

2017

2018

Vekst i lønnskostnader per time

Norge1

3,3

4,1

2,2

4,5

4,9

5,1

3,1

3,1

1,7

2,4

2,3

Handelspartnerne2

2,5

3,6

0,9

2,7

3,8

2,4

2,5

1,9

2,2

2,1

2,9

Relativ timelønnskostnadsvekst i nasjonal valuta

0,8

0,5

1,2

1,8

1,1

2,6

0,5

1,2

-0,5

0,3

-0,6

Relativ timelønnskostnadsvekst i felles valuta

-0,7

-2,3

5,6

3,8

2,7

-0,4

-5,3

-8,6

-1,9

0,9

-1,1

Memo:

Valutakurs3

1,6

2,9

-4,2

-1,9

-1,6

3,0

6,1

10,7

1,4

-0,6

0,5

1 Lønnskostnad per utførte timeverk i industrien, jf. nasjonalregnskapet.

2 Tallene for årene 2008–2016 er fra Conference Board. For 2017 og 2018 benyttes tall for vekst i arbeidskraftkostnadsindekser fra Eurostat. Tall for handelspartnerne er beregnet som veide geometriske gjennomsnitt, jf. boks 5.1.

3 Industriens effektive valutakurs. Et positivt endringstall innebærer en svekkelse av norske kroner målt ved industriens effektive valutakurs. Utviklingen i industriens effektive valutakurs kan avvike betydelig fra kronens verdi mot enkeltvalutaer. Dette innebærer bl.a. at et veid gjennomsnitt ikke gir et fullstendig uttrykk for den endringen i konkurransesituasjonen de enkelte bedriftene eller bransjene står overfor.

Kilde: Conference Board, Eurostat, Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget.

Dersom vi går ut over industrien og ser på næringsvirksomhet i bredere forstand har den kostnadsmessige konkurranseevnen bedret seg med i gjennomsnitt 0,5 prosent per år over de siste ti årene, jf. tabell 5.3. Mens veksten i arbeidskraftkostnader i Norge har vært høyere enn hos handelspartnerne, har en svekkelse av kronen i perioden bidratt i motsatt retning.

Tabell 5.3 Arbeidskraftkostnader i næringsvirksomhet1. Prosent endring fra året før

Gj.snitt perioden

2009

2010

2011

2012

2013

2014

2015

2016

2017

2018

Vekst i lønnskostnader pr. time

Fastlands-Norge

3,5

4,5

2,2

4,7

4,7

5,5

2,9

2,4

1,3

3,1

3,5

Handelspartnerne2

2,4

2,8

1,9

2,7

3,1

1,6

2,1

2,3

2,3

2,7

2,6

Relativ timelønnskostnadsvekst i nasjonal valuta

1,0

1,7

0,3

1,9

1,6

3,8

0,8

0,1

-1,0

0,4

0,9

Relativ timelønnskostnadsvekst i felles valuta

-0,5

-1,2

4,7

3,9

3,2

0,8

-5,0

-9,6

-2,4

1,0

0,4

Memo:

Valutakurs3

1,6

2,9

-4,2

-1,9

-1,6

3,0

6,1

10,7

1,4

-0,6

0,5

1 Unntatt offentlig virksomhet. Tallene for Fastlands-Norge er fra SSB, mens tallene for handelspartnerne er fra Eurostat.

2 Tall for handelspartnerne er beregnet som veide geometriske gjennomsnitt, jf. boks 5.1.

3 Industriens effektive valutakurs.

Kilde: Eurostat, Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget.

5.3.2 Vekst i lønnskostnader per produsert enhet

Høyere lønnsvekst i Norge enn hos handelspartnerne bidro til at lønnskostnadene per produsert enhet i norsk industri relativt til industrien hos handelspartnerne økte med 38 prosent fra 2000 til 2017, målt i nasjonal valuta. Utviklingen i valutakursen har variert mye fra år til år, og bidratt til at det har vært større svingninger i utviklingen i det relative forholdet for lønnskostnader per produsert enhet målt i felles valuta enn i nasjonal valuta, jf. figur 5.3. Fra 2000 til 2017 økte lønnskostnadene per produsert enhet i norsk industri med 32 prosent mer enn i industrien hos handelspartnerne, målt i felles valuta.

Figur 5.3 Lønnskostnader per produsert enhet i industrien i Norge relativt til handelspartnerne. Indeks 2000 = 100

Figur 5.3 Lønnskostnader per produsert enhet i industrien i Norge relativt til handelspartnerne. Indeks 2000 = 100

Kilde: OECD og Beregningsutvalget.

Dersom en ser på den siste tiårsperioden vi har tall for (2008–2017) har lønnskostnadene per produsert enhet i norsk industri relativt til industrien hos handelspartnerne falt med i gjennomsnitt 0,5 prosent per år, målt i felles valuta. Mens veksten i lønnskostnadene per produsert enhet i norsk industri i gjennomsnitt var om lag 1 prosent høyere per år enn hos handelspartnerne, bidro en svekkelse av kronen i motsatt retning.

5.3.3 Vekst i lønnskostnader per sysselsatt i hele økonomien

Ifølge tall fra OECD var veksten i lønnskostnader per sysselsatt i hele økonomien 0,3 prosentpoeng lavere i Norge enn i OECD-området i 2017, jf. vedleggstabell 4.4. Veksten i lønnskostnader per sysselsatt i Norge var samtidig på samme nivå som hos et vektet snitt av våre handelspartnere. For 2018 anslår OECD veksten i lønnskostnadene per sysselsatt i OECD-området til 2,9 prosent og hos et vektet snitt av våre handelspartnere til 3,2 prosent. OECD anslår videre veksten i lønnskostnadene per sysselsatt i 2019 til 3,2 prosent i OECD-området og til 3,5 prosent hos våre handelspartnere.

5.3.4 Lønnskostnadsnivåer i industrien

Forholdet mellom timelønnskostnadene i industrien i Norge og i industrien hos handelspartnerne i EU viste en oppadgående trend fram til 2011, jf. figur 5.4. Både høyere lønnskostnadsvekst i Norge enn hos handelspartnerne i EU og en styrking av kronen bidro. En markert svekkelse av kronen bidro til at differansen mellom timelønnskostnadene i norsk industri og i industrien hos handelspartnerne i EU falt fra 52 prosent i 2013 til 30 prosent i 2016. De siste tre årene har har den anslåtte differansen holdt seg forholdsvis stabil. Lavere lønnskostnadsvekst i norsk industri og en svekkelse av kronen bidro til at forskjellen i lønnskostnadsnivå falt med 2 prosentpoeng til 29 prosent i 2018.

Figur 5.4 Timelønnskostnader i industrien i Norge i forhold til industrien hos handelspartnerne i EU i felles valuta1. Handelspartnerne i figuren = 100

Figur 5.4 Timelønnskostnader i industrien i Norge i forhold til industrien hos handelspartnerne i EU i felles valuta1. Handelspartnerne i figuren = 100

1 Tallene fra 2008 til 2016 er fra Conference Board. Nivåene i 2017 og 2018 er framskrevet ved å benytte Nasjonalregnskapet for Norge og arbeidskraftkostnadsindekser fra Eurostat for handelspartnerne.

Kilde: Conference Board, Eurostat, Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget.

Endringen i konkurransevekter, jf. boks 5.1, bidrar til at lønnskostnadsnivåforskjellen mellom norsk industri og industrien hos våre handelspartnere i EU anslås noe lavere i denne rapporten enn i TBU-rapporten i fjor. Utviklingen i lønnskostnadsforskjellen over tid er imidlertid i liten grad påvirket av de nye konkurransevektene, jf. utdyping i boks 5.2.

Figur 5.5 illustrerer forholdet mellom lønnskostnadene per timeverk i industrien i Norge og i industrien hos handelspartnerne i EU i 2018. Selv om forholdet mellom timelønnskostnadene i industrien i Norge og i industrien hos handelspartnerne har falt markert siden 2013, var nivået i Norge i fjor fortsatt høyere enn hos alle de andre landene i sammenlikningen. Dette reflekterer norsk økonomis høye produktivitet og inntektsnivå, samt jevnere fordeling av inntektene, men også at lønnskostnadsveksten i norsk industri i nasjonal valuta har vært høyere enn hos handelspartnerne de siste ti årene. Av handelspartnerne er det Belgia, Danmark og Tyskland som har det høyeste lønnskostnadsnivået. Landene med lavest lønnskostnadsnivå i 2018 var Tsjekkia, Estland og Polen.

Figur 5.5 Timelønnskostnader i industrien i Norge i forhold til industrien hos handelspartnerne i EU1 i felles valuta i 2018. Handelspartnerne i figuren = 100

Figur 5.5 Timelønnskostnader i industrien i Norge i forhold til industrien hos handelspartnerne i EU1 i felles valuta i 2018. Handelspartnerne i figuren = 100

1 Figuren omfatter alle EU-landene i handelspartneraggregatet, jf. boks 5.1. Det vektede gjennomsnittet er beregnet ut fra Norges konkurransevekter.

Kilde: Conference Board, Eurostat, Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget.

Boks 5.2 Effekt for anslag på lønnskostnadsnivå av endring i konkurransevektene

Konkurransevektene i årets TBU-rapport er for enkelte land betydelig endret sammenliknet med konkurransevektene som ble benyttet i TBU-rapporten i fjor, jf. boks 5.1.

Tabell 5.4 nedenfor viser anslag på utviklingen i timelønnskostnadene i industrien i Norge i forhold til industrien hos handelspartnerene i EU i felles valuta. I den første kolonnen oppgis anslagene i årets TBU-rapport. I den andre kolonnen illustreres hvordan anslagene ville blitt dersom konkurransevektene som ble benyttet i fjorårets TBU-rapport hadde blitt lagt til grunn.

Tabell 5.4 Timelønnskostnader i industrien i Norge i forhold til industrien hos handelspartnerne i EU i felles valuta. Handelspartnerne = 100

Vekter i årets rapport1

Vekter i rapporten ifjor2

Vekter i årets rapport videreført fra 20133

Vekter i rapportene før 20134

2000

113

114

113

113

2001

118

118

118

118

2002

129

130

129

129

2003

124

125

124

124

2004

122

123

122

122

2005

129

130

129

129

2006

132

133

132

132

2007

135

137

135

135

2008

138

141

138

138

2009

135

137

135

135

2010

147

151

147

148

2011

153

158

153

152

2012

152

157

152

152

2013

152

157

152

151

2014

144

147

144

143

2015

137

140

138

136

2016

130

134

131

130

2017

131

135

133

131

2018

129

133

130

130

1 Konkurransevektene i årets TBU-rapport går frem til og med 2016. Vektene i 2016 er fremskrevet for 2017–2018.

2 Vektene i TBU-rapporten i fjor gikk til og med 2013. Vektene i 2013 er fremskrevet for 2014–2018.

3 Vektene for 2013 i årets TBU-rapport videreført for årene 2014–2018.

4 Vektene i TBU-rapportene før mars 2013 gikk frem til 2007. Vektene i 2007 er fremskrevet for 2008–2018.

Som illustrert i tabellen er forskjellen mellom det anslåtte lønnskostnadsnivået i norsk industri og industrien hos handelspartnerne litt lavere med de nye konkurransevektene. Utviklingen over tid er imidlertid om lag den samme med de to vektsettene. Mens nedgangen i lønnskostnadsnivåforskjell fra 2013 til 2018 anslås til 23 prosentpoeng med de nye vektene, anslås den til 24 prosentpoeng med vektene som ble benyttet i fjor.

Mens konkurransevektene i denne TBU-rapporten er beregnet for perioden 1997–2016, var konkurransevektene i fjorårets rapport beregnet for årene frem til og med 2013. For å få frem den isolerte effekten av revisjonene til OECD er det i den tredje kolonnen illustrert resultatene av en beregning der konkurransevektene i 2013 i årets TBU-rapport er benyttet for perioden 2014–2018.

De største endringene inntreffer for perioden 2010–2013 da revisjoner i vektene bidrar til å trekke ned lønnskostnadsnivåforskjellen med 5 prosentpoeng. Forskjellen mellom vektsettene er litt mindre i årene fra og med 2014. Dette må bl.a. ses i sammenheng med at den svenske kronen svekket seg markert i 2014.

TBU oppdaterer normalt konkurransevektene hvert tredje år. Også i 2013 var det store revisjoner i konkurransevektene. De nye konkurransevektene til OECD ligner i stor grad på vektene som ble benyttet i TBU-rapportene frem til mars 2013.

Figur 5.6 nedenfor illustrer utviklingen i relative timelønnskostnader beregnet med de fire ulike metoden som er oppgitt i tabell 5.4. Som figuren viser gir de ulike metodene om lag det samme forløpet for utviklingen i lønnskostnadsnivåforskjellen.

Figur 5.6 Timelønnskostnader i industrien i Norge i forhold til industrien hos handelspartnerne i EU i felles valuta. Handelspartnerne = 100

Figur 5.6 Timelønnskostnader i industrien i Norge i forhold til industrien hos handelspartnerne i EU i felles valuta. Handelspartnerne = 100

5.3.5 Sammensetningen av lønnskostnadene i industrien

Tabell 5.5 viser en oversikt over lønnskostnadenes sammensetning for industriansatte i 2016, basert på en oppsplitting på lønn for arbeidet tid, lønn for ikke-arbeidet tid og andre indirekte personalkostnader. Sammenstillingen for de 13 europeiske konkurrentlandene er knyttet til kildematerialet fra Conference Board i USA, mens fordelingen for Norge er estimert på bakgrunn av Arbeidskraftkostnadsundersøkelsen i Statistisk sentralbyrå for året 2016 med tilnærmet samme spesifisering av lønnskostnadene i industrien som for de øvrige landene.

I tabellen er gjennomsnittlige lønnskostnader pr. time omregnet til norske kroner for 2016. Foreløpig finnes det ikke oppdatert tallmateriale fra Conference Board for 2017 og 2018, men man har likevel beregnet et estimert nivå for lønnskostnader pr. time for 14 europeiske konkurrentland ved å bruke foreløpige veksttall fra Eurostat og endrede valutakurser. Veksttall for norsk industri fra 2016 til 2017 og fra 2017 til 2018, er basert på nasjonalregnskapet for Norge. Tabell 5.5 viser at forskjellen i lønnskostnadsnivået mellom industriansatte i Norge og i de fleste europeiske konkurrentlandene ble mindre for alle land unntatt Sverige, fra 2017 til 2018. For Tyskland, Estland, Tsjekkia og Polen ble forskjellen også redusert fra 2016 til 2017.

Lønn for ikke-arbeidet tid består av sykefravær, ferie og annet betalt fravær. Dette er fordelt på antall timer. For resten av de indirekte personalkostnadene er arbeidsgiveravgifter, pensjons- og forsikringsordninger de klart største bidragsyterne. I tråd med globaliseringen kan variasjonen i innslaget av ulike kategorier av ansatte mellom land, ha stor betydning i sammenlikninger av gjennomsnittlige lønnskostnader mellom land. Endringer i internasjonale standarder for næringsklassifisering og oppsplitting av industrienheter, har ført til at enheter som tidligere ble klassifisert som industri, er blitt flyttet til næringsgrupper utenfor industri. Årsaken til dette kan også ha sammenheng med nye og reviderte internasjonale yrkesstandarder (ISCO) som er blitt innført mer spesifikt knyttet til arbeidets innhold, og som i praksis kan være klassifisert som egne enheter, knyttet til nye næringsgrupper. Flere av lønnskomponentene kan være anslått på usikkert grunnlag fordi kvaliteten på datamaterialet kan variere mellom land.

Tabell 5.5 Lønnskostnader pr. time for 2016, omregnet til norske kroner1 for industriansatte og fordeling3 i prosent2 på hhv. lønn per arbeidet time, lønn for ikke arbeidet tid, samt andre indirekte lønnskostnader. Fremskrevet estimat for totale lønnskostnader 2017 og 2018

Gjennomsnittlig lønnskostnader i kr. pr. arbeidet time

Arbeidet tid

Ikkearbeidet tid

Arbeidet og ikkearbeidet tid

Andre sosiale kostnader

Totalt

20165

20176

20187

%

%

%

%

%

Norge

408

418

428

66,44

12,34

78,74

21,34

100

Belgia

397

403

422

48,5

20,5

69,0

31,0

100

Danmark

381

389

408

72,6

15,8

88,4

11,6

100

Tyskland

363

374

392

57,5

20,6

78,1

21,9

100

Sverige

350

349

348

58,4

10,8

69,2

30,8

100

Finland

325

321

333

58,9

20,7

79,6

20,4

100

Frankrike

317

323

340

56,4

13,2

69,6

30,4

100

Nederland

291

299

317

58,6

20,5

79,1

20,9

100

Italia

273

274

287

52,6

18,4

71,0

29,0

100

Storbritannia

239

231

243

71,9

13,6

85,5

14,5

100

Spania

197

199

207

54,8

20,4

75,2

24,8

100

Estland

97

104

114

64,4

9,6

74,0

26,0

100

Tsjekkia

90

100

115

60,4

13,0

73,4

26,6

100

Polen

72

78

87

58,9

23,1

82,0

18,0

100

1 Omregning til norske kroner ved gjennomsnittlige valutakurser.

2 Fordeling i prosent på ulike lønnselementer for hvert enkelt land.

3 Fordeling av 2016-nivå.

4 SSB. Fordelingen for Norge er basert på Arbeidskraftkostnadsundersøkelsen for 2016, da Norge mangler i materialet fra Conference Board.

5 Kildematerialet fra Conference Board omregnet til norske kroner.

6 Estimat for 2017 er basert på framskriving av 2016 med veksttall fra Eurostat 2017 og endrede valutakurser.

7 Estimat for 2018 er basert på framskriving av 2016 med veksttall fra Eurostat 2017 og 2018 samt endrede valutakurser.

Kilde: Conference Board, Statistisk sentralbyrå og Norges Bank.

Boks 5.3 Lønnsbegreper og lønnskomponenter i sammenlikningene

Lønnsbegrepene som brukes av Conference Board faller ikke helt sammen med ILOs definisjon av totale lønnskostnader (se for øvrig boks 5.4). Basis for beregningene i tabell 5.5 er arbeidet tid, i dette tilfelle arbeidet time i ulike land. Lønn for ikke-arbeidet tid (feriepenger, permisjoner, sykefravær etc. betalt av bedriften) vil komme som påslag i forhold til arbeidet tid. Fordi betaling for sykefravær har forskjellige former i de ulike landene, er slike kostnader i den internasjonale oversikten ført under andre sosiale kostnader og ikke under lønn for ikke-arbeidet tid. Det betyr at sykefraværskostnader i tabell 5.4 er med i de totale timelønnskostnadene, men er i fordelingen mellom komponentene tatt med under andre sosiale kostnader, til tross for at det rent logisk i norsk sammenheng vil være lønn for ikke-arbeidet tid.

Av andre indirekte lønnskostnader vil bedriftens pensjonskostnader, enten gjennom arbeidsgiveravgifter og/eller egne spesielle ordninger utgjøre en vesentlig del. En rekke andre ordninger knyttet til arbeidsgivers bruk av arbeidskraft vil også inngå. Noen elementer av indirekte lønnskostnader er ikke med. Blant annet er rekrutteringskostnader, opplæringskostnader, arbeidsklær og bedriftsfasiliteter som f.eks. kafeteria og helsetjenestekostnader ikke med i sammenlikningen. Grunnen til dette er at det ikke finnes data over slike kostnader i alle landene, og at det derfor gir en bedre sammenlikning når man ser bort fra disse kostnadene. I de land hvor slike kostnader er tilgjengelig utgjør de utelatte kostnadene mindre enn 4 prosent av de totale lønnskostnadene. I noen land, særlig i Norden, kan de utelatte kostnadene være påbudt ved lov eller avtale (f.eks. bedriftshelsetjenesten i Norge) og påløper automatisk ved ansettelse. Slike kostnader kan i andre land være frivillige og/eller driftskostnader, ikke knyttet til lønn.

De indirekte lønnskostnadene skal i prinsippet (i tabellene) også inkludere arbeidsgivers bidrag til pensjon, uførhet og andre ordninger som innebærer innbetaling til «fond» som kommer til utbetaling nå eller senere. Dette betyr at en del av kostnadene for bedriften er relatert til et lønnsbegrep som inneholder påløpte, men ikke realiserte lønnskostnadselementer («utsatt inntekt»).

For de fleste konkurrentlandene i tabellen har tyngdepunktet i aldersfordelingen beveget seg oppover. Dette innebærer sannsynligvis en økt kostnadsmessig belastning på lønnskostnadene pr. time fra pensjonsordninger. Det finnes en rekke ordninger som er svært ulike mellom land. For eksempel i Italia og Storbritannia fungerer slike ordninger vanligvis som forsikringsordninger. I slike land vil slike kostnader være lettere å plassere regnskapsmessig og innrapporteres som lønnskostnad. For andre land kan fordelingene være noe mer usikre mellom lønn og andre kostnadskomponenter. I land med ordninger som mer er baserte på arbeidstakers innbetalinger, vil sannsynligvis dette reflekteres i lønnsnivået i de respektive land.

Flere forhold taler for at nåværende pensjonskostnader bare delvis er med i tallene foran. Kildematerialet for slike kostnader er basert på undersøkelser noe tilbake i tid, samtidig som det har vært en betydelig økning i slike kostnader de siste årene (i alle fall etter årtusenskiftet) i flere land. Sannsynligvis er lønnskostnadene som følge av dette undervurdert noe i de fleste landene. Samtidig kan det være store forskjeller mellom land som ennå ikke er kommet tilsyne i de statistiske sammenlikningstallene. Utvalget vil på bakgrunn av en standardisering av lønnskostnader, særlig innenfor EØS-området, ta slike forhold med ved sammenlikning av lønnsnivå mellom land når slike opplysninger foreligger.

Et annet viktig element er bonusutbetalinger. Dette skaper stadig større usikkerhet i sammenlikningen mellom land.

Boks 5.4 Sammenlikning av lønnskostnader

Noen sentrale forhold knyttet til sammenlikninger av lønnskostnader mellom land, jf. bl.a. NOU 2000: 26, vedlegg 6:

For kostnadssammenlikninger av arbeidskraft mellom land vil kostnader per arbeidet tid være det mest relevante begrepet. I kildematerialet fra Conference Board for lønnskostnadsnivå og -vekst for ansatte i industrien hos handelspartnerne er kostnadene i prinsippet målt i forhold til arbeidet tid. For noen land kan imidlertid kostnadene være målt i forhold til betalt tid. Som eksempel på betydningen av dette forhold viste summariske oppstillinger (NOU 2000: 26) og beregninger basert på forskjellig arbeidstid pr. fulltidsårsverk i 1999 i ulike land i forhold til Norge at for eksempel Japan kunne ligge ca. 10 prosentpoeng høyere i kostnader pr. årsverk (jf. betalt tid) enn per arbeidet time. Motsatt ytterlighet var Tyskland med kort effektiv tid, hvor kostnadene per årsverk ble 10 prosent lavere enn per arbeidet time. Gjennomsnittlig vektede kostnader for alle landene var om lag de samme for betalt tid som for arbeidet tid.

5.3.6 Elektrisitetspriser

I tillegg til lønnskostnadene er kostnadene ved bruk av andre innsatsfaktorer og kapital viktige for industrien. Tabell 5.6 gir en oversikt over industriens priser på elektrisk kraft, som er av stor betydning for konkurranseevnen for deler av norsk industri. Kostnadene for elektrisitet er vesentlig lavere i Norge enn hos handelspartnerne. I 2017 var gjennomsnittlig pris til industrien i Norge knapt 40 prosent av gjennomsnittsprisen hos våre viktigste handelspartnere.

Tabell 5.6 Industriens elektrisitetspriser. Øre per kWh

Gj.snitt perioden

2008

2009

2010

2011

2012

2013

2014

2015

2016

2017

Norge

31,1

29,1

29,4

32,3

33,9

30,6

32,2

30,8

29,4

31,0

32,4

Handelspartnerne

73,5

65,9

71,4

68,0

69,9

65,3

72,3

77,5

81,3

82,5

81,6

Relative elektrisitetspriser, prosent1

42,3

44,2

41,2

47,5

48,5

46,9

44,5

39,8

36,2

37,6

39,7

1 Nivået på prisen i Norge i prosent av nivået hos handelspartnerne.

Kilde: IEA og Statistisk sentralbyrå.

5.4 Produktivitetsutviklingen

Høy produktivitetsvekst innenlands, sammen med eventuell bedring i forholdet mellom prisene på produktene til norsk industri og produktene til industrien hos handelspartnerne, kan legge grunnlag for god konkurranseevne. Produktivitetsvekst kan følge av økt kapital per arbeidstaker, teknologiske framskritt og organisatoriske forbedringer som gjør at man får mer varer og tjenester ut av samme innsats av arbeidskraft.

5.4.1 Utviklingen i produktiviteten målt ved bruttoprodukt per timeverk

Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall falt produktiviteten i norsk industri, målt ved bruttoprodukt per timeverk, med 0,3 prosent i fjor, etter å ha økt med 2,9 prosent året før.

Den relative produktiviteten mellom norsk industri og industrien hos handelspartnerne økte kraftig i 2009. Denne økningen må trolig i noen grad ses i sammenheng med ulik næringsstruktur, og at Norge ble mindre rammet av finanskrisen enn de fleste av våre handelspartnere. I 2010 og 2011 falt den relative produktiviteten tilbake igjen, noe som i stor grad må ses i sammenheng med kraftig vekst i bruttoproduktet i Sverige og Tyskland. Etter ny oppgang i 2012 og 2013, gikk den relative produktiviteten litt tilbake igjen i perioden 2014–2016. I 2017, som er det siste året vi har tall for handelspartnerne, økte den relative produktiviteten med 0,4 prosent. Produktivitetsveksten i norsk industri i perioden 2008–2017 var på 1,8 prosent, litt høyere enn et vektet snitt av handelspartnerne.

Tabell 5.7 Industrien. Produktivitet (målt ved bruttoprodukt per timeverk) og sysselsetting. Prosentvis vekst

Gj.snitt 2008–2017

2008

2009

2010

2011

2012

2013

2014

2015

2016

2017

2018

Produktivitet

Norsk industri

1,8

1,6

0,5

6,1

2,0

0,8

3,6

2,3

-1,1

-0,7

2,9

-0,3

Handelspartnerne

1,7

-1,7

-5,5

13,2

3,5

-0,8

1,3

2,6

0,3

2,5

2,5

Relativ produktivitet

0,1

3,3

6,4

-6,2

-1,5

1,6

2,3

-0,3

-1,4

-3,1

0,4

Sysselsetting

Norsk industri

-1,5

1,7

-4,4

-4,3

-0,4

1,1

0,9

0,3

-3,0

-4,4

-1,9

1,1

Handelspartnerne

-1,0

0,1

-7,6

-2,7

0,8

-0,5

-1,1

0,0

-0,4

0,1

1,2

Kilde: Statistisk sentralbyrå, OECD og Beregningsutvalget.

Tabell 5.8 Hele økonomien. Produktivitet målt ved bruttoprodukt per timeverk. Prosentvis vekst

Gj.snitt 2008–2017

2008

2009

2010

2011

2012

2013

2014

2015

2016

2017

2018

Fastlands-Norge

0,8

-1,3

0,1

1,6

0,0

2,0

2,1

0,9

0,6

0,4

1,5

0,7

Handelspartnerne

0,8

-0,2

-1,5

3,2

1,2

0,4

0,9

1,1

1,3

0,6

1,4

Relativ produktivitet

0,0

-1,1

1,7

-1,5

-1,2

1,6

1,2

-0,2

-0,7

-0,1

0,1

Kilde: Statistisk sentralbyrå, OECD og Beregningsutvalget.

Figur 5.7 sammelikner utviklingen mellom norsk industri og industrien hos handelspartnerne for bruttoprodukt per timeverk i henholdsvis løpende og faste priser. I perioden 2000–2007 var utviklingen i norsk industri vesentlig gunstigere når man ser på løpende enn faste priser. Dette gjenspeiler sterkere prisvekst på norske industriprodukter enn på produktene til handelspartnerne i denne perioden. I perioden 2007–2012 var utviklingen om lag den samme for bruttoprodukt per timeverk i henholdsvis løpende og faste priser. Etter 2012 har imidlertid utviklingen for norsk industri vært vesentlig svakere når man ser på løpende priser i felles valuta. Det knytter seg usikkerhet rundt dekomponeringen av verditall på volum og pris.

Figur 5.7 Bruttoprodukt per timeverk i norsk industri i forhold til bruttoprodukt per sysselsatt i industrien hos handelspartnerne. Faste priser og løpende priser i felles valuta. Indeks 2000 = 100

Figur 5.7 Bruttoprodukt per timeverk i norsk industri i forhold til bruttoprodukt per sysselsatt i industrien hos handelspartnerne. Faste priser og løpende priser i felles valuta. Indeks 2000 = 100

Kilde: OECD og Statistisk sentralbyrå.

Figur 5.8 viser utviklingen i bytteforholdet for Norge. Etter å ha styrket seg mye i perioden 2003–2006 gikk bytteforholdet for tradisjonelle varer noe tilbake igjen i perioden 2007–2009. Bytteforholdet bedret seg igjen i 2010 og 2011, men falt deretter i perioden 2012–2015 samlet sett. De tre siste årene har bytteforholdet bedret seg med 1,5 prosent i gjennomsnitt. I fjor bedret bytteforholdet for tradisjonelle varer seg med 0,7 prosent.

Man skal være oppmerksom på at ulik produktivitetsutvikling kan ha sammenheng med ulik industristruktur mellom land.

Figur 5.8 Bytteforhold for Norge. Tradisjonelle varer. Indeks 2000 = 100

Figur 5.8 Bytteforhold for Norge. Tradisjonelle varer. Indeks 2000 = 100

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall økte sysselsettingen i norsk industri med 1,1 prosent i fjor, etter å ha falt med 1,9 prosent året før. I perioden 2008–2017 falt sysselsettingen i norsk industri med i gjennomsnitt 1,5 prosent per år, mens sysselsettingen i industrien hos et vektet snitt av våre handelspartnere falt med 1,0 prosent per år.

Dersom en ser på hele økonomien var produktivitetsveksten i Norge i perioden 2008–2017 på 0,8 prosent i gjennomsnitt per år, dvs. det samme som hos et vektet gjennomsnitt av våre handelspartnere, jf. tabell 5.8. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall økte produktiviteten i fastlandsøkonomien med 0,7 prosent i fjor.

5.4.2 Kjøpekraftsjustert BNP justert for petroleumsinntekter

En annen metode for å sammenlikne inntekter i Norge med utviklingen i andre land er å se på tall for bruttonasjonalproduktet (BNP) per innbygger. I slike sammenlikninger er det hensiktsmessig å regne om BNP-tallene i de enkelte landene til et felles prissett ved å bruke såkalte kjøpekraftspariteter (KKP). Prisene på varer og tjenester i Norge er normalt høye når vi bruker offisielle valutakurser og sammenlikner med prisene på tilsvarende varer og tjenester i andre OECD-land. Sammenliknes landenes BNP per innbygger i felles valuta uten å ta hensyn til forskjeller i kjøpekraft, blir BNP i Norge svært høyt. Ved å bruke kjøpekraftsjusterte priser regnes verdiskapingen i Norge til internasjonale priser og ikke i norske priser slik Statistisk sentralbyrå gjør når nasjonalregnskapstallene lages. Da vil for eksempel prisen på en hamburger ikke bli verdsatt til det den koster i Norge, men hva en hamburger gjennomgående koster internasjonalt.

Før oljealderen tok til var Norges BNP per innbygger regnet i kjøpekraftsjusterte priser og i felles valuta (USD) litt lavere enn OECD-snittet, jf. figur 5.9. Beregningene til OECD viser at Norges inntektsnivå per innbygger var vel 40 prosent høyere enn OECD-snittet i 2017. De norske BNP-tallene er imidlertid sterkt påvirket av petroleumsinntektene. Mye av svingningene i Norges relative inntekter målt på denne måten kan forklares med variasjoner i oljeprisen. Fallet i relativ inntekt fra et nivå på 172 i 2013 til 137 i 2016 må ses i sammenheng med fallet i oljeprisen.

For å få et bedre grep om utviklingen i inntektsnivået i norsk økonomi relativt til i andre land, bør derfor de norske BNP-tallene justeres for den ekstraordinære avkastningen ressursinnsatsen i petroleumsvirksomheten gir. Denne ekstraordinære avkastningen kalles ofte for ressursrenten. Ved å deflatere petroleumsrenten med KKP-indeksen for Norge og trekke denne fra samlet BNP regnet i KKP-verdi, får man et BNP-tall eksklusive petroleumsrenten. Deretter divideres det med antall innbyggere for å beregne BNP per innbygger eksklusive petroleumsrente. Man kan så sammenlikne dette med gjennomsnittet for OECD slik det er gjort i figur 5.8.

Petroleumsrenten er her satt til null før 1975 og i figuren er derfor relativ BNP per innbygger den samme fra 1970 til 1974. Fra midten av 1970-tallet begynner kurvene å sprike. Det justerte norske inntektsnivået økte relativt sett særlig mye gjennom 1990-tallet og første del av 2000-tallet. I perioden 2008 til 2011 var relativ inntekt i Norge om lag uendret i forhold til OECD-snittet. I 2012 og 2013 økte Norges BNP ekskl. petroleumsrenten og regnet per innbygger til et nivå 50 prosent høyere enn OECD-snittet. Etter markert nedgang de neste årene var Norges BNP ekskl. petroleumsrenten 31 prosent høyere enn OECD-snittet i 2017. Samlet sett har inntektsveksten regnet som inntekt per innbygger vært meget sterk i Norge sammenliknet med andre land selv når vi holder petroleumsinntektene utenom.

Figur 5.9 BNP per innbygger i Norge (i KKP) relativt til OECD-snittet og BNP i Norge eksklusive petroleumsrente (i KKP) relativt til OECD-snittet. 1970–2017

Figur 5.9 BNP per innbygger i Norge (i KKP) relativt til OECD-snittet og BNP i Norge eksklusive petroleumsrente (i KKP) relativt til OECD-snittet. 1970–2017

Kilde: OECD og Statistisk sentralbyrå.

Til dokumentets forside