8 Utviklingen i konkurranseevnen

• Relative arbeidskraftkostnader per time mellom norsk industri og industrien hos handelspartnerne målt i felles valuta gikk opp med 0,1 prosent i 2025, ifølge foreløpig statistikk. Veksten i arbeidskraftkostnader per time i norsk industri var høyere enn i industrien hos handelspartnerne, mens en svekkelse av kronen trakk i motsatt retning.

• Industriens kostnadsmessige konkurranseevne har bedret seg siden 2012, etter å ha svekket seg i årene før. Svekkelsen frem til 2012 hadde både sammenheng med høyere vekst i arbeidskraftkostnadene per time i norsk industri enn hos våre handelspartnere og en styrking av kronen. Bedringen i årene etterpå avspeiler i stor grad utviklingen i kronekursen.

• Gjennomsnittlige arbeidskraftkostnader per time i norsk industri var i 2025 21 prosent høyere enn et vektet gjennomsnitt av våre handelspartnere i EU og Storbritannia. Forskjellen var med det om lag den samme som i 2024 og 43 prosentpoeng lavere enn i 2012 da den var på sitt høyeste. Av EU-landene var det bare i Danmark nivået var høyere i fjor. At arbeidskraftkostnadene per time er høyere i norsk industri enn i industrien hos de fleste av våre handelspartnere, reflekterer norsk økonomis høye produktivitet og inntektsnivå.

• OECDs anslag vektet med handelspartneraggregatet TBU benytter, innebærer en vekst i lønnskostnadene per sysselsatt hos våre handelspartnere på 4,2 prosent i 2025 og 3,3 prosent i 2026.

• Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall økte produktiviteten i norsk industri, målt ved bruttoprodukt per timeverk, med 2,3 prosent i fjor, etter å ha falt med 0,6 prosent året før. Produktivitetsveksten i norsk industri i perioden 2015–2024 var i gjennomsnitt 0,2 prosent per år, 1,3 prosentpoeng lavere enn et vektet gjennomsnitt av handelspartnerne.

• I 2024 var Norges BNP per innbygger, fratrukket petroleumsrenten, 39 prosent høyere enn OECD-gjennomsnittet. Nivået i Norge er blant de høyeste i OECD-området, selv når petroleumsrenten holdes utenfor.

8.1 Innledning

Omfattende deltakelse i internasjonal handel med varer og tjenester har gjort det mulig for Norge å oppnå en høyere materiell levestandard enn hva som ville vært mulig dersom norsk økonomi hadde vært mer skjermet mot utenlandsk konkurranse. Fordelene vil imidlertid reduseres hvis Norge ikke klarer å sørge for en effektiv ressursutnyttelse, herunder full sysselsetting, og en akseptabel inntektsfordeling. For å høste gevinstene ved internasjonalt varebytte, må man klare å omstille ressurser som blir ledige som følge av endringer i markedsforholdene.

Alle land må over tid ha en rimelig balanse i utenriksøkonomien. Et lands konkurranseevne uttrykker evnen til å opprettholde en rimelig balanse i utenriksøkonomien over tid, samtidig som en har full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling. Et land har ikke nødvendigvis god konkurranseevne selv om det har balanse i utenriksøkonomien, dersom for eksempel store deler av landets arbeidsstyrke er arbeidsløse. Men full sysselsetting og lav arbeidsledighet sammen med store underskudd i utenriksøkonomien, tilsier også at et land har svakere konkurranseevne enn hva som kan være bærekraftig over tid.

Det er viktig å skille mellom konkurranseevnen for enkeltnæringer og for Norge som helhet. Konkurranseevnen for en næring beror på næringens lønnsomhet og dens evne til å avlønne innsatsfaktorene. En lønnsom næring må både kunne hevde seg i konkurranse med utenlandske bedrifter på produktmarkedene, og med andre norske næringer i faktormarkedene, herunder arbeidsmarkedet. En økonomi i vekst og med en høy omstillingsgrad vil være kjennetegnet av ulik utvikling i konkurranseevnen for de enkelte næringene. I konkurransen om knappe faktorer må noen næringer trappe ned sin virksomhet, mens andre kan ekspandere i takt med økt lønnsomhet. Dersom en næring mottar subsidier i tilknytning til sin virksomhet, kan dette bedre næringens konkurranseevne, men det fører normalt til en dårligere utnyttelse av ressursene i økonomien samlet sett, og dermed ikke bedre konkurranseevne i samfunnsøkonomisk forstand.

I dette kapitlet ser vi på noen utvalgte indikatorer for utviklingen i industriens konkurranseevne. Det er en næring som i stor grad konkurrerer internasjonalt og som er viktig for balansen i utenriksøkonomien. I avsnitt 8.2 presenteres tall og anslag for utviklingen i lønnskostnader. I avsnittet ser vi også på forskjell i lønnskostnadsnivåene i industrien i Norge og andre land. I avsnitt 8.3 gir vi en beskrivelse av utviklingen i produktiviteten. For alle indikatorene som presenteres i kapitlet sammenligner vi Norge med et aggregat av våre viktigste handelspartnere, jf. boks 8.1. Se også boks 8.2 for beskrivelse av kildebruk.

8.2 Indikatorer for kostnadsutviklingen

Lønnskostnadene er den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene i næringslivet. Ifølge en analyse av Norges Bank utgjør de direkte lønnskostnadene 26 prosent av samlet produksjonsverdi i norske bedrifter. Hvis en inkluderer lønnskostnadene som påløper gjennom produktinnsatsen fra innenlandske underleverandører øker andelen til 39 prosent.1 Lønnskostnadene kan blant annet måles ved timelønnskostnader og lønnskostnader per produsert enhet. Svakere krone bedrer isolert sett bedriftenes konkurransesituasjon mot utlandet. Foruten lønnskostnadene vil andre kostnadskomponenter som energikostnader, kapitalkostnader, transportkostnader og andre kostnader til innenlandsk produsert produktinnsats ha betydning for norske bedrifters muligheter til å kunne hevde seg i den internasjonale konkurransen. Videre vil også produktivitetsutviklingen, prisutviklingen og offentlige avgifter og subsidier være av betydning for konkurranseevnen.

Utviklingen i industriens internasjonale konkurranseevne avhenger også av produktivitets- og kostnadsutviklingen i øvrige deler av norsk næringsliv. Disse næringene leverer produktinnsats, energi og kapitalvarer til industrien. Jo billigere disse leveransene er, desto bedre blir industriens internasjonale konkurranseevne. Videre konkurrerer industrien med øvrige næringer om innsatsfaktorer som blant annet arbeidskraft. Lavere lønninger i andre næringer kan bidra til en bedring i industriens konkurranseevne ved at det blir lettere og billigere for industrien å skaffe arbeidskraft og kapitalvarer. Kostnadsutviklingen i industrien kan derfor ikke ses uavhengig av kostnadsutviklingen i norsk økonomi for øvrig. Konkurranseevneforbedringen fra svakere krone dempes av dyrere produktinnsats på importerte varer og tjenester. Dette gir insentiver til å erstatte importerte produkter med norskproduserte varer og tjenester som så vil dempe kostnadene igjen.

8.2.1 Vekst i arbeidskraftkostnader

Den kostnadsmessige konkurranseevnen målt ved relative arbeidskraftkostnader per time i industrien i felles valuta svekket seg i årene fram til og med 2012. Svekkelsen hadde både sammenheng med høyere vekst i timelønnskostnadene i norsk industri enn hos våre handelspartnere og en styrking av kronen. I perioden etter 2012 har en markert svekkelse av kronen bidratt til at konkurranseevnen har bedret seg igjen. Utviklingen i valutakursen har variert mye fra år til år, og bidratt til at det har vært langt større svingninger i den relative timelønnskostnadsveksten målt i felles valuta enn i nasjonal valuta.

Figur 8.1 viser utviklingen i arbeidskraftkostnader per time siden år 2000 for ansatte i industrien i Norge sammenlignet med industrien hos våre handelspartnere målt i nasjonal og i felles valuta.

¹ For Norge er tallene for perioden 2016–2024 beregnet basert på statistikk for arbeidskraftkostnader og faktisk arbeidede timer som SSB publiserte i desember 2025. SSB sine tall for arbeidskraftkostnader og faktisk arbeidede timer er utarbeidet etter en ny metode sammenlignet med tidligere, og avviker derfor fra de tallene som Eurostat per tid har publisert for Norge. Framover vil SSB rapportere til Eurostat i tråd med den nye metoden. Det foreligger ikke tall etter den nye metoden for årene før 2016 og for 2025, og tallene for disse årene er derfor anslått med å bruke arbeidskraftkostnadsindekser som Eurostat har publisert for Norge.

² Handelspartnerne i figuren utgjør 80,6 prosent av handelspartneraggregatet i årene 2023–2025. For årene før 2023 varierer handelspartnernes andel av aggregatet mellom 76 og 81 prosent. Variasjonene skyldes at landenes vekter varierer fra år til år, jf. beskrivelse i boks 8.1. Figur 8.1 inneholder en større andel av handelspartneraggregatet enn figur 8.3 fordi det i denne figuren også foreligger tall for USA og Island.

³ Tallene for EU-landene og Island er arbeidskraftkostnadsindekser fra Eurostat. For Belgia foreligger det bare tall tom. 2. kvartal 2025, og årsveksten for Belgia er derfor anslått ved å beregne veksten fra 1–2. kvartal 2024 til 1–2. kvartal 2025. Tilsvarende er gjort for Nederland hvor det foreligger tall tom. 3. kvartal 2025. Tall for handelspartnerne er beregnet som veide geometriske gjennomsnitt. Tallene for Storbritannia er fra Office for National Statistics som publiserer tall for «Annual average labour compensation per hour worked». Det er publisert tall for Storbritannia per 3. kvartal 2025. Tallene for USA er fra U.S. Bureau of Labor Statistics som publiserer tall for «Employment cost index». Det er publisert tall for USA per 3. kvartal 2025.

Kilder: Eurostat, Office for National Statistics, U.S. Bureau of Labor Statistics, Statistisk sentralbyrå og Norges Bank

Ifølge tall for arbeidskraftkostnader fra Eurostat var veksten i arbeidskraftkostnader per time i norsk industri i fjor 4,8 prosent, 0,7 prosentpoeng høyere enn et vektet aggregat av våre handelspartnere, jf. tabell 8.2 under. I motsatt retning trakk en svekkelse av kronen, slik at den kostnadsmessige konkurranseevnen svekket seg med 0,1 prosent i fjor. Til sammenligning ble det i den foreløpige TBU-rapporten i februar anslått at svekkelsen i fjor var 1,6 prosent. Nedjusteringen skyldes at tallene for 2025 i den foreløpige TBU-rapporten var anslått basert på tall fra Eurostat per 3. kvartal 2025, mens det til denne rapporten foreligger tall fra Eurostat for hele 2025.

Sett over de siste ti årene samlet har gjennomsnittlig vekst i arbeidskraftkostnader per time i norsk industri vært 4,0 prosent per år, 0,5 prosentpoeng høyere enn hos våre handelspartnere. Kronen, målt ved industriens effektive valutakurs, har i gjennomsnitt svekket seg med 1,8 prosent per år.

Siden utvalgets rapport i fjor har SSB publisert oppdaterte tall for arbeidskraftkostnader og faktisk arbeidede timer. Tallene avviker betydelig fra tallene som ble benyttet ved beregningene i fjorårets TBU-rapport. Bakgrunnen for revisjonene er endringer i beregningsmetoden til SSB for data som skal leveres til Eurostat. Endringene er blant annet knyttet til beregninger av utførte timeverk kontra betalte timeverk som er en sentral variabel for å beregne arbeidskraftkostnader per time. Tallene er foreløpig ikke publisert av Eurostat, men framover vil SSB levere tall til Eurostat beregnet på denne metoden slik at dette etter hvert vil reflekteres i Eurostats database.

Dersom vi går ut over industrien og ser på næringsvirksomhet i fastlandsøkonomien har den kostnadsmessige konkurranseevnen bedret seg med i gjennomsnitt 1,5 prosent per år over de siste ti årene, jf. tabell 8.3. Som det framgår av tabellen har arbeidskraftkostnadene per time i Norge økt mer enn hos handelspartnerne i EU, men virkningen av kronesvekkelsen i perioden har vært større.

8.2.2 Arbeidskraftkostnader per time i industrien

Forholdet mellom arbeidskraftkostnadene per time i industrien i Norge og i industrien hos handelspartnerne i EU og Storbritannia økte trendmessig fram til 2012, jf. figur 8.3. Både høyere lønnskostnadsvekst i Norge enn hos handelspartnerne og en styrking av kronen bidro. I 2012 var arbeidskraftkostnadene per time i norsk industri 64 prosent høyere enn i industrien til et vektet snitt av handelspartnerne i EU inkludert Storbritannia. En markert svekkelse av kronen har bidratt til at differansen har falt, og var i fjor 21 prosent. Forskjellen mellom Norge og handelspartnere har de to siste årene vært på det laveste siden 2004.

¹ Se fotnote til figur 8.1 for en forklaring på tallene for Norge.

² Tallene for EU-landene er basert på Eurostats arbeidskraftkostnadsundersøkelse som utføres hvert fjerde år. Eurostat har publisert nivåtall for hvert år i perioden 2020–2024, og for hvert fjerde år f.o.m. 2008 til 2020. For år hvor Eurostat ikke har publisert nivåtall er nivåene i figuren anslått ved å legge til grunn arbeidskraftkostnadsindekser fra Eurostat. Disse indeksene omfatter lønnskostnader inkludert skatter (f.eks. arbeidsgiveravgift) og fratrukket lønnsubsidier, se definisjoner i boks 8.2. En svakhet med statistikken til Eurostat er at det i en del tilfeller er dårlig samsvar mellom de fireårige nivåtallene og indeksene i årene mellom. Anslagene for de årene hvor Eurostat ikke har publisert nivåtall må derfor tolkes med forsiktighet.

³ Tallene for Storbritannia er fra Office for National Statistics. Eurostat publiserte tidligere nivåtall for Storbritannia, men sluttet med det da landet gikk ut av EU. Sammenlignet med de gamle nivåtallene som Eurostat har publisert for Storbritannia ligger tallene fra Office for National Statistics litt høyere.

⁴ Handelspartnerne i figuren utgjør 70,8 prosent av handelspartneraggregatet i årene 2023–2025. For årene før 2023 varierer handelspartnernes andel av aggregatet mellom 68 og 79 prosent. Variasjonene skyldes at landenes vekter varierer fra år til år, jf. beskrivelse i boks 8.1.

Kilder: Statistisk sentralbyrå, Eurostat, Office for National Statistics og Norges Bank

Sammenlignet med utvalgets rapport i fjor er det for enkelte år vesentlige endringer i den beregnede forskjellen mellom arbeidskraftkostnadene per time i norsk industri og i industrien hos handelspartnerne i EU og Storbritannia. Blant annet er forskjellen i toppåret 2012 økt fra 56 til 64 prosent. Endringene siden i fjor skyldes i hovedsak de nye og forbedrede tallene fra SSB for arbeidskraftkostnadene per time i norsk industri.

Figur 8.1 viser at relative arbeidskraftkostnader per time mellom norsk industri og industrien hos våre handelspartnere har gått opp med 9,4 prosent fra 2000 til 2025, målt i felles valuta. Samtidig viser figur 8.2 at forskjellen i arbeidskraftkostnader per time mellom industrien i Norge og våre handelspartnere i EU og Storbritannia har økt med 12,6 prosent i samme periode. En grunn til at figurene viser litt ulik utvikling er at figur 8.1 som er basert på tall for årlig vekst inkluderer tall for USA og Island. En annen grunn er at figur 8.2 i beregningen tar hensyn til at de ulike landene som inngår har forskjellige lønnskostnadsnivåer. For et land med en gitt lønnsutvikling blir effekten på det vektede aggregatet større hvis nivået er høyt enn hvis det er lavt. Samlet sett over perioden har veksten i arbeidskraftkostnader per time vært høyest i Litauen, Polen og Tsjekkia, mens Tyskland, Frankrike og Italia har hatt den laveste veksten. En tredje grunn til at figurene kan vise litt forskjellig utvikling er knyttet til utviklingen i valutakursene. I figur 8.2 er arbeidskraftkostnadsnivåene til alle landene omregnet til euro. I figur 8.1 er omregningen fra relative arbeidskraftkostnader per time i nasjonal valuta til felles valuta gjort ved å benytte industriens effektive valutakurs (konkurransekursindeksen).

Figur 8.3 illustrerer forholdet mellom arbeidskraftkostnadene per timeverk i industrien i Norge og i industrien hos handelspartnerne i EU og Storbritannia i 2025. Selv om forholdet mellom arbeidskraftkostnadene per time i industrien i Norge og i industrien hos handelspartnerne har falt markert siden 2012, var nivået i Norge i fjor fortsatt høyere enn de fleste landene i sammenligningen. Dette reflekterer norsk økonomis høye produktivitet og inntektsnivå, samt jevnere fordeling av inntektene. Av handelspartnerne i EU er det bare industrien i Danmark som hadde høyere kostnadsnivå enn norsk industri i fjor. Av de andre handelspartnerne lå lønnskostnadsnivået i Belgia, Østerrike og Tyskland høyest i 2025, mens Tsjekkia, Polen og Litauen lå lavest.

¹ Det vektede gjennomsnittet er beregnet ut fra vektene som er beskrevet i boks 8.1. Figuren her illustrerer handelspartnerne som inngår i beregningene av figur 8.2 og 8.3. Figur 8.1 som viser veksten i arbeidskraftkostnader per time inkluderer også tall for USA og Island.

Kilder: Statistisk sentralbyrå, Eurostat, Office for National Statistics og Norges Bank

8.2.3 Sammensetningen av arbeidskraftkostnadene i industrien

Tabell 8.42 viser at arbeidskraftkostnadene for industriansatte i 12 utvalgte konkurrentland har nærmet seg det norske nivået, som var på 505 kroner per time i 2020. Neste oppdatering av nivået på arbeidskraftkostnadene vil bli tilgjengelig først for årgangen 2024 og vil bli oppdatert til neste års rapport.

Danmarks kostnadsnivå (eksklusive lærlinger) per time var i underkant av 76 prosent av det norske i 2012, men var litt høyere enn det norske nivået i 2020. Hadde vi sammenlignet arbeidskraftkostnadene for industriansatte inklusive lærlinger, ville det danske kostnadsnivået ligget like under det norske. Ellers viser tabellen at det er klare skiller mellom Øst-Europa, Sør-Europa og Nord-Europa. De østlige landene hadde et kostnadsnivå i 2020 som utgjorde 20–30 prosent av det norske. To av landene fra det sørlige Europa (Italia og Spania) hadde et nivå på 50–60 prosent, mens landene i Nord-Europa varierte fra et nivå på i overkant av 78 prosent av det norske (Finland) til vel 100 prosent (Danmark).

Arbeidskraftkostnadene i 2020 er splittet på lønn for betalt arbeidstid, ikke arbeidet tid og sosiale kostnader. Betaling for ikke arbeidet tid består av betaling for hellig- og velferdsdager, naturalytelser, uttak av varer fra virksomheten, fri bolig, firmabil, aksjeopsjoner og aksjekjøpsordninger, ordninger som fri kantine, fri transport og alle andre ytelser som blir betalt av arbeidsgiver på vegne av arbeidstaker. I tillegg er opplæringskostnader og eventuelt andre kostnader som arbeidsgiver har (klær, rekrutteringskostnader, flyttegodtgjørelse mv) inkludert.3 Sosiale kostnader inkluderer lønn for sykefravær, pensjons- og trygdeytelser, opplæringskostnader, andre utgifter som betales av arbeidsgiver, avgifter knyttet til lønnsutbetaling og fratrukket subsidier (eksempelvis lønnstilskudd).4

For Norge utgjør kostnadene til arbeidet tid i overkant av 70 prosent, som er 2 prosentpoeng over gjennomsnittet for landene i tabellen. Også kostnadsandelen for ikke arbeidet tid er nærmere 2 prosentpoeng over gjennomsnittet, mens andelen som går til sosiale kostnader er 4 prosentpoeng under gjennomsnittet. For øvrig er sosiale kostnader i 2020 for flere av landene påvirket av midlertidige lønnstilskudd og refusjoner gitt under pandemien. Ordningene varierer mellom land, men i flere land fikk arbeidsgivere lønnstilskudd, mot at lønnsmottakerne fikk beholde mesteparten av den normale lønnen selv om deres arbeidstid ble nedkortet. Et annet eksempel er refusjon for hele eller deler av arbeidsgivers kostnader til lønn under sykdom.

8.2.4 Vekst i lønnskostnader per sysselsatt i hele økonomien 5

Ifølge tall fra OECDs siste utgave av Economic Outlook (nr. 2, 2025), som ble publisert i desember i fjor, var veksten i lønnskostnader per sysselsatt i hele økonomien i Norge 5,1 prosent i 2024, jf. vedleggstabell 4.4. Det var 0,1 prosentpoeng høyere enn et vektet snitt av våre handelspartnere, jf. boks 8.1.

OECDs anslag vektet med handelspartneraggregatet TBU benytter innebærer en vekst i lønnskostnadene per sysselsatt hos våre handelspartnere på 4,2 prosent i 2025 og 3,3 prosent i 2026.

Anslagene fra OECD som presenteres i denne rapporten er usikre, og kan bli revidert.

8.2.5 Elektrisitetspriser

Også andre kostnader er viktige for industrien. Tabell 8.5 gir en oversikt over industriens priser på elektrisk kraft, som er av stor betydning for konkurranseevnen for deler av norsk industri. Krigen i Ukraina og påfølgende energikrise i Europa bidro til rekordhøye elektrisitetspriser i 2022. Prisene har kommet litt ned igjen, men var likevel høye også i 2023 og 2024. Det er per tid ikke publisert elektrisitetspriser i industrien for 2025. Men informasjon fra kraftbørser viser at spotprisene på kraft samlet sett var litt høyere i 2025 enn året før. Selv om industrien i stor grad har lange kontrakter, vil prisene de i gjennomsnitt betaler påvirkes av spotprisen.

For å gi en indikasjon på forskjell i nivået på elektrisitetsprisene i norsk industri og industrien hos våre handelspartnere benyttes tall fra Eurostat. Tallene til Eurostat er for ikke-husholdninger, og inkluderer mer enn industrien. Tallene er derfor ikke sammenlignbare med tallene for Norge i tabell 8.5, men kan likevel bidra til å gi en pekepinn på forskjellen i elektrisitetspriser. Som tabell 8.6 viser har elektrisitetsprisene for ikke-husholdninger i Norge gjennomgående vært lavere i Norge enn hos handelspartnerne i Europa.

8.3 Produktivitet og relative priser

Høy produktivitetsvekst innenlands og lavere vekst i prisene på arbeidskraft og andre innsatsfaktorer, vil isolert sett bedre norsk industris kostnadsmessige konkurranseevne. Dersom vi får en høyere pris på homogene varer enn andre land, for eksempel fordi vi utsettes for en lavere tollsats på relevante markeder, vil det trekke i samme retning og vice versa.

Prisene på ulike industrivarer beveger seg aldri helt i takt. Og hvis prisen på de varene vi produserer mye av stiger mye i forhold til andre, vil det i seg selv ikke bedre industriens konkurranseevne. Men en slik prisendring vil isolert sett bedre lønnsomheten og vil kunne reflektere økt internasjonal etterspørsel og derigjennom økte eksportmuligheter.

8.3.1 Utviklingen i produktiviteten målt ved bruttoprodukt per timeverk

Produktivitetsvekst kan følge av økt kapital per arbeidstaker, teknologiske framskritt og organisatoriske forbedringer som gjør at man får mer varer og tjenester ut av samme innsats av arbeidskraft.

Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall økte produktiviteten i norsk industri, målt ved bruttoprodukt per timeverk, med 2,3 prosent i fjor. Dette var første år med oppgang siden 2021. Norsk industris produktivitet i forhold til industrien hos handelspartnerne, målt i faste priser, har samlet sett i perioden 2000–2025 falt. Produktivitetsveksten i norsk industri i den siste tiårsperioden hvor vi har tall for handelspartnerne (dvs. 2015–2024) var i gjennomsnitt 0,2 prosent per år, 1,3 prosentpoeng lavere enn et vektet snitt av handelspartnerne, se tabell 8.6.

Av våre handelspartnere (jf. boks 8.1) som det foreligger tall for er det industrien i Danmark og Sveits som har hatt den høyeste produktivitetsveksten de siste ti årene, mens Canada og Finland har hatt svakest utvikling. En skal være oppmerksom på at ulik produktivitetsutvikling i stor grad vil ha sammenheng med ulik industristruktur mellom land.

Måling av produktivitet er vanskelig, og det er utfordringer både i målingen av tellerne og nevneren i de vanlige målene. Relativt høy prisvekst kan være tegn på god konkurranseevne for en næring, men vil uansett være gunstig for landets konkurranseevne og vice versa.

Figur 8.4 sammenligner utviklingen i bruttoprodukt per timeverk i norsk industri i forhold til handelspartnerne i henholdsvis løpende og faste priser. I perioden 2000–2012 var utviklingen i norsk industri vesentlig gunstigere målt i løpende priser enn i faste priser. Dette gjenspeiler sterkere prisvekst på norske industriprodukter enn på produktene til handelspartnerne i denne perioden. I perioden etter 2012 har utviklingen for norsk industri vært vesentlig svakere når en ser på løpende priser i felles valuta. Det knytter seg betydelig usikkerhet rundt dekomponeringen av verditall på volum og pris. Utviklingen i lønnsomheten til industrien er uansett den samme.

Kilder: OECD og Statistisk sentralbyrå

Figur 8.5 viser utviklingen i bytteforholdet for varer fra fastlandet for Norge. Litt ut på 2000-tallet bedret bytteforholdet seg markert, og har deretter svingt rundt et høyere nivå. Etter et klart fall fra 2018 til 2020 bedret bytteforholdet for varer fra fastlandet seg markert de to neste årene. Utviklingen må ses i sammenheng med høy vekst i prisene på eksport av varer fra fastlandet. I 2021 økte eksportprisene på varer fra fastlandet med 12,6 prosent, mens de i 2022 økte med hele 28,8 prosent, se tabell 8.7. Veksten i 2022 var den høyeste siden 1974. Den høye veksten i eksportprisene disse årene må blant annet ses i sammenheng med høy vekst i prisene på raffinerte oljeprodukter, metaller og for varegruppen «kjemikalier, kjemiske og mineralske produkter». I 2023 og 2024 svekket bytteforholdet seg igjen. Svekkelsen må blant annet ses i sammenheng med svak utvikling i prisene på eksport av metaller. I fjor bedret bytteforholdet for varer fra fastlandet seg litt. Oppgangen skyldes gunstig utvikling i bytteforholdet for industriprodukter, mens utviklingen i prisene i varegruppen «Produkter fra jordbruk, skogbruk og fiske» trakk i motsatt retning.

Dersom en holder raffinerte oljeprodukter utenom har svingningene i bytteforholdet i perioden vært noe mindre, jf. figur 8.5.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

For hele fastlandsøkonomien økte produktiviteten i perioden 2015–2024 med gjennomsnittlig 1,0 prosent per år, dvs. litt høyere enn et vektet gjennomsnitt av våre handelspartnere, jf. tabell 8.9. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall økte produktiviteten i fastlandsøkonomien med 1,3 prosent i fjor.

8.3.2 Vekst i lønnskostnader per produsert enhet

Høyere norsk lønnskostnadsvekst bidro til at lønnskostnadene per produsert enhet i norsk industri økte med 46,3 prosent fra 2000 til 2023 relativt til industrien hos handelspartnerne i Europa, målt i nasjonal valuta. Utviklingen i kronekursen har bidratt til at det har vært større svingninger i det relative forholdet for lønnskostnader per produsert enhet målt i felles valuta enn i nasjonal valuta, jf. figur 8.6. Fra 2000 til 2023 økte lønnskostnadene per produsert enhet i norsk industri med 20,4 prosent mer enn i industrien hos handelspartnerne, målt i felles valuta.

OECD har per tid ikke publisert tall for våre handelspartnere lenger enn til 2023. Tall fra SSB viser at lønnskostnadene per produsert enhet i norsk industri økte med 6,0 prosent i 2024 og 2,1 prosent i 2025. De siste ti årene (2016–2025) har lønnskostnadene per produsert enhet økt med i gjennomsnitt 3,0 prosent per år.

¹ Handelspartnerne i figuren utgjør 71,9 prosent av handelspartneraggregatet i år 2023. For årene 2000–2019 varierer andelen mellom 69 og 80 prosent, som følge av at vektene varierer fra år til år.

Kilder: OECD, Statistisk sentralbyrå og Norges Bank

Dersom en ser på den siste tiårsperioden hvor vi har tall for handelspartnerne (dvs. 2014–2023) har lønnskostnadene per produsert enhet i norsk industri relativt til industrien hos handelspartnerne falt med i gjennomsnitt 1,5 prosent per år, målt i felles valuta. Veksten i lønnskostnadene per produsert enhet i norsk industri var i gjennomsnitt 1,6 prosent høyere per år enn hos handelspartnerne, men svekkelsen av kronen mer enn motvirket det.

I dette kapitlet vies det mer plass til drøfting av utviklingen i relative timelønnskostnader enn relative lønnskostnader per produsert enhet. Det må blant annet ses i sammenheng med at tallene til OECD for lønnskostnader per produsert enhet publiseres sent, og det foreligger per tid ikke tall lenger enn til 2023. Videre er det trolig noe større usikkerhet til beregningene av tallene for lønnskostnader per produsert enhet hos våre handelspartnere, og det er ofte betydelige revisjoner i tallene.

8.3.3 Kjøpekraftsjustert BNP justert for petroleumsinntekter

En metode for å sammenligne inntekter i Norge med utviklingen i andre land er å se på tall for bruttonasjonalproduktet (BNP) per innbygger. I slike sammenligninger er det hensiktsmessig å regne om BNP-tallene i de enkelte landene til et felles prissett ved å bruke såkalte kjøpekraftspariteter (KKP). Prisene på varer og tjenester i Norge er normalt høye når vi bruker offisielle valutakurser og sammenligner med prisene på tilsvarende varer og tjenester i andre OECD-land. Sammenlignes landenes BNP per innbygger i felles valuta uten å ta hensyn til forskjeller i kjøpekraft, blir BNP i Norge svært høyt. Ved å bruke kjøpekraftsjusterte priser regnes verdiskapingen i Norge om til internasjonale priser og ikke i norske priser slik SSB gjør når nasjonalregnskapstallene lages. Da vil for eksempel prisen på en hamburger ikke bli verdsatt til det den koster i Norge, men hva en hamburger gjennomgående koster internasjonalt.

Før oljealderen tok til var Norges BNP per innbygger regnet i kjøpekraftsjusterte priser og i felles valuta (USD) litt lavere enn OECD-gjennomsnittet, jf. figur 8.7.6 OECDs beregninger viser at Norges inntektsnivå per innbygger i perioden 2015–2020 var 40–50 prosent høyere enn OECD-gjennomsnittet. Høye petroleumspriser bidro til at forskjellen økte markert i 2021 og 2022. Ifølge beregningene til OECD var inntektsnivået i Norge i 2022 hele 120 prosent høyere enn OECD-snittet. Lavere petroleumspriser har bidratt til at inntektsnivåforskjellen gikk ned igjen de to neste årene, og var i 2024 på 64 prosent.

Generelt er de norske BNP-tallene sterkt påvirket av varierende petroleumspriser og inntekter.

For å få et riktigere bilde på utviklingen i inntektsnivået i norsk økonomi relativt til i andre land, bør de norske BNP-tallene justeres for den ekstraordinære avkastningen ressursinnsatsen i petroleumsvirksomheten gir. Denne ekstraordinære avkastningen kalles ofte for petroleumsrenten. Bidraget fra petroleumsrenten til BNP kan betraktes som en omplassering av formue, og ikke inntekt. Petroleumsrenten er definert som driftsresultatet i sektoren inkludert indirekte skatter, fratrukket kapitalslit og antatt normal realavkastning på kapitalen i sektoren. I beregningene her er det lagt til grunn at normal realavkastning er 4 prosent.

Kilder: OECD og Statistisk sentralbyrå

Petroleumsrenten er her satt til null før 1975, og i figuren er derfor relativt BNP per innbygger det samme fra 1970 til 1974. Fra midten av 1970-tallet begynner kurvene å sprike. Det justerte norske inntektsnivået økte relativt sett særlig mye gjennom 1990-tallet og første del av 2000-tallet. Forskjellen i BNP (justert for petroleumsrenten) per innbygger mellom Norge og OECD-snittet var på sitt høyeste i 2022 da det var på nesten 54 prosent. De to neste årene falt forskjellen, og var i 2024 39 prosent høyere enn OECD-snittet. Samlet sett har inntektsveksten regnet som inntekt per innbygger, vært meget sterk i Norge sammenlignet med andre land selv når vi holder petroleumsrenten utenom.