Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 28 (2007-2008)

Om lov om endringer i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester mv.— (Omsorgen for enslige mindreårige asylsøkere inntil bosetting eller retur)

Til innholdsfortegnelse

11 Taushetsplikt og adgang til formidling av informasjon

11.1 Gjeldende rett

Ansatte i dagens mottak for enslige mindreårige asylsøkere har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 – 13 f. Mottakene med kommunal driftsoperatør er forvaltningsorganer som omfattes av forvaltningsloven, mens mottakene med private driftsoperatører ikke er å anse som forvaltningsorganer. For ansatte i mottak med private driftsoperatører følger taushetsplikten derfor av reglement for drift av statlig mottak (Driftsreglementet), gjeldende fra 25. oktober 2006, punkt 4.2.4.

For ansatte ved dagens barneverninstitusjoner følger taushetsplikten av barnevernloven § 6-7. Det følger av barnevernloven § 6-7 første ledd at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan eller en institusjon etter barnevernloven, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 – 13 e. Det følger videre av barnevernloven § 6-7 tredje ledd første punktum at taushetsbelagte opplysninger til andre forvaltningsorganer, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6, bare kan gis når dette er nødvendig for å fremme barneverntjenestens eller institusjonens oppgaver, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade på noens helse. Adgangen til å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer er således mer begrenset etter barnevernloven § 6-7 enn etter forvaltningsloven.

Et sentralt spørsmål er hvilke opplysninger ansatte ved dagens mottak kan formidle til utlendingsmyndighetene som behandler asylsaken. Når det gjelder Utlendingsdirektoratet, har mottakene i dag ingen plikt til å formidle opplysninger. I hvilken utstrekning ansatte ved dagens mottak har adgang til å formidle opplysninger til Utlendingsdirektoratet uten barnets eller vergens samtykke, avhenger imidlertid av om mottaket er drevet av kommunale eller private driftsoperatører.

For ansatte i mottak med kommunal driftsoperatør beror adgangen til å formidle opplysninger på en tolkning av unntakene fra taushetsplikten etter forvaltningsloven §§ 13 b – 13 f. Det følger av uttalelse fra Lovavdelingen i Justisdepartementet av 4. august 2005, at adgangen til å formidle opplysninger for ansatte i mottak med kommunal driftsoperatør er begrenset. Det mest praktiske unntaket som kan åpne for formidling er forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5. Om adgangen til å formidle opplysninger på grunnlag av dette unntaket skriver Lovavdelingen følgende:

«I henhold til fvl. § 13 b første ledd nr. 5 kan et forvaltningsorgan gi andre forvaltningsorganer opplysninger «om en persons forbindelse med organet og om avgjørelser som er truffet og ellers slike opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag».

Både de kommunale asylmottakene .... og UDI, er forvaltningsorganer etter forvaltningsloven og vil således falle innenfor bestemmelsens virkeområde. Det er imidlertid et vilkår for overlevering av taushetsbelagte opplysninger med hjemmel i bestemmelsens første alternativ at opplysningene angår en asylsøkers «forbindelse med» asylmottaket. Det er altså bare opplysninger som kan relateres til forholdet mellom asylsøkeren og asylmottaket som vil omfattes. Utenfor faller opplysninger om forhold fra før vedkommende kom i kontakt med asylmottaket og opplysninger som ikke kan sies å angå asylmottakets virksomhet.

Med hjemmel i bestemmelsens annet alternativ kan i utgangspunktet alle typer opplysninger utleveres, men bare i den utstrekning dette er «nødvendig» for å fremme avgiverorganets oppgaver. Taushetsbelagte opplysninger kan altså bare utleveres med hjemmel i bestemmelsens annet alternativ så langt dette anses som nødvendig for å fremme asylmottakets interesser. Det vil ikke være et tilstrekkelig grunnlag for utlevering at opplysningene kan ha interesse for UDI i deres saksbehandling.»

Når det gjelder ansatte i mottak med privat driftsoperatør, følger det av Driftsreglementets punkt 4.2.4 at ansatte i mottak ikke skal ha taushetsplikt overfor Utlendingsdirektoratet. Ansatte i mottak med private driftsoperatører har således en vid adgang til å formidle informasjon til Utlendingsdirektoratet.

I sin høringsuttalelse til NOU 2004:20 Ny utlendingslov av 6. juli 2005 foreslo Utlendingsdirektoratet at utlendingsloven også bør regulere mottaksansattes taushetsplikt, idet dette vil være gunstig av informasjons- og personvernhensyn, samtidig som det vil avklare de ulike aktørenes roller og skape klarhet og åpenhet. I merknad til lovforslagets § 106 uttalte Utlendingsdirektoratet blant annet følgende:

«Reglement for drift av statlig mottak (Driftsreglementet) gjennomgikk en større revidering i løpet av 2002. En av endringene var et nytt vilkår som lyder «Taushetsplikten skal ikke gjelde overfor Utlendingsdirektoratet». Dette vilkåret har blitt oppfattet av noen mottak som at mottaksansatte har fått en ny «rolle». Den viktigste innsigelsen som er kommet er at direktoratet og mottakssystemet har ulike funksjoner, og at rollene av hensyn til personvernet ikke må blandes.

Utlendingsdirektoratet har organisert virksomheten slik at mottakene fungerer som viktige samarbeidspartnere i den praktiske innkvarteringen og tilretteleggingen, samt i ulike sider av saksbehandlingen. I denne sammenheng vil det være viktig for direktoratet at taushetsbelagt informasjon i visse tilfeller blir meddelt direktoratet. Dette er viktig blant annet for å verne flyktninginstituttet, i arbeidet mot organisert menneskesmugling, og i oppsporing av foreldre til enslige mindreårige asylsøkere.

Det er behov for å få avklart i hvilken grad det kan skje utveksling av opplysninger om personlige forhold knyttet til beboere, uten deres samtykke, fra ansatte på mottakene til Utlendingsdirektoratet. Informasjonsflyten mellom direktoratet og mottakene henger sammen med hvilke oppgaver som lovlig kan legges til mottakene og om mottakene er å anse som et eget rettsubjekt, eller en del av utlendingsforvaltningen i henhold til forvaltningsloven.»

Arbeids- og inkluderingsdepartementet fant at det på tidspunktet for fremleggelse av Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) ikke forelå tilstrekkelig vurderingsgrunnlag for å utvide opplysningsplikten for offentlige myndigheter i tråd med forslaget i NOU 2004:20. Det ble derfor besluttet å utrede dette spørsmålet nærmere. Blant annet når det gjelder spørsmålet om utveksling av opplysninger mellom utlendingsmyndighetene og mottak, inneholder proposisjonen derfor kun en videreføring av gjeldende rett. Fremtidige endringsforslag ble imidlertid varslet, jf. proposisjonens side 338. Etter Arbeids- og inkluderingsdepartementets vurdering «synes det klart ønskelig å fastsette videre unntak fra ulike taushetspliktbestemmelser enn hva man har i dag.»

11.2 Forslaget i høringsnotatet

Barne- og likestillingsdepartementet tok i høringsnotatet utgangspunkt i at ansatte ved omsorgssentrene, på lik linje med ansatte i dagens mottak med kommunal driftsoperatør, bør ha taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13. Så lenge omsorgssentrene eies og drives av statlig regional barnevernmyndighet, vil taushetsplikten etter forvaltningsloven følge direkte av forvaltningsloven. En regulering i barnevernloven § 6-7 medfører imidlertid at dette også vil gjelde dersom driften skulle bli overlatt til private.

Departementet foreslo at det foretas en tilføyelse i barnevernloven § 6-7 første ledd og tredje ledd første punktum som medfører at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et omsorgssenter vil ha taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13e, med de begrensninger som gjelder i forhold til forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6.

Forslaget innebærer at omsorgssenterets ansattes adgang til å formidle taushetsbelagte opplysninger om barnet til andre avhenger av at det foreligger samtykke, eller at senteret har annen hjemmel til å videreformidle opplysningene. Det følger av forvaltningsloven § 13 a nr. 1 at dersom den som har krav på taushet samtykker i at opplysningene gjøres kjent for andre, oppheves taushetsplikten så langt som samtykket gjelder. Fra departementets side ble det gitt uttrykk for at omsorgssenterets ansatte, så langt som mulig og hensiktsmessig, bør basere sin videreformidling av opplysninger om barnets personlige forhold på slikt samtykke.

Når det oppstår spørsmål om å formidle opp­lysninger til andre offentlige instanser og tjenester, vil det først bli behov for å vurdere adgangen etter § 6-7 tredje ledd første punktum dersom det ikke foreligger samtykke eller annet hjemmelsgrunnlag for å formidle opplysningene.

Departementet foreslo videre en tilføyelse i barnevernloven § 2-3 sjuende ledd. Barnevernloven § 2-3 sjuende ledd omhandler den rett statlige sentrale og regionale myndigheter etter barnevernloven og fylkesmannen har til å kreve at alle institusjoner som omfattes av barnevernloven kapittel 5, uten hinder av taushetsplikt, gir de opplysninger som er nødvendige for at myndighetene skal kunne utføre sine oppgaver etter loven. Bestemmelsen regulerer videre disse myndighetenes rett til å kreve adgang til samtlige institusjoner som går inn under kapittel 5. Etter departementets oppfatning burde de samme regler gjelde i forhold til omsorgssentre for mindreårige etter kapittel 5 A, og forslaget til endring ivaretar derfor dette.

11.3 Høringsinstansenes syn

Omsorgssenterets taushetsplikt og adgang til å formidle informasjon er kommentert i åtte høringsuttalelser. På den ene siden står NGOU-nettverket som påpeker at de vil være svært bekymret for enhver endring av ordlyden som kan fortolkes dit hen at taushetsplikten uthules, samt Barneombudet som mener at det bør innføres et krav om at informasjon bare skal kunne formidles til utlendingsmyndighetene når vergen samtykker. På den andre siden står Utlendingsdirektoratet som er opptatt av at all nødvendig informasjon må gjøres kjent for dem uten hinder av taushetsplikten. Dette for at de skal få et best mulig grunnlag for å avgjøre hvorvidt et barn skal få tillatelse til opphold i Norge.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttrykker sin støtte til departementets forslag og uttaler følgende:

«Vi ser at spørsmålene rundt taushetsplikt og opplysningsplikt er grundig drøftet. Videre slutter vi oss til at det er omsorgssenteret som må foreta den konkrete vurderingen av om kravene etter barnevernloven § 6-7 tredje ledd første punktum er oppfylt når det gjelder hvilke opplysninger UDI skal få fra omsorgssenteret. Vi ønsker oss imidlertid at vergens rolle kommer tydeligere frem i denne prosessen.»

Barneombudet støtter også forslaget, men mener at det i tillegg må innføres et krav om at vergen samtykker:

«En forutsetning for at barna skal kunne bearbeide sine erfaringer er at barna kan føle seg trygge på at de kan snakke med fagfolk der de bor om sine opplevelser, for eksempel knyttet til hvordan de kom seg til Norge. Dersom barna er redd for at informasjonen gis videre til utlendingsmyndighetene, vil de naturlig nok kvie seg for å fortelle. Det er derfor bra at det legges opp til at det er de samme regler for adgangen til å formidle opplysninger til andre forvaltningsorgan som for andre barnevernsinstitusjoner, jf barnevernloven § 6-7 tredje ledd første punktum. Det vil normalt bety at dersom det ikke foreligger samtykke, kan opplysninger kun gis dersom det er nødvendig for å fremme barnevernets oppgaver. Departementet konkretiserer dette ved å gi eksempler på når man vil kunne tenke seg at det vil være det beste for barnet at det formidles opplysninger til utlendingsmyndighetene. Eksemplene som gis er svært runde, og gir ikke klare føringer. Barneombudet er bekymret for at dette vil gjøre at det er uklart og lite forutsigbart for barnet og de ansatte når informasjon faktisk kan gis. For å sikre at det kun gis informasjon til utlendingsmyndighetene når det er til det beste for barnet, bør det være krav om at vergen skal samtykke til at informasjonen gis.»

Politidirektoratet bemerker at forslaget pålegger omsorgssenteret et stort ansvar som medfører behov for opplæring av omsorgssenterets ansatte:

«Det fremgår av høringsnotatet at barneloven § 6-7 tredje ledd gir omsorgssenteret adgang til å formidle opplysninger som bidrar til å ivareta det aktuelle barns beste, herunder opplysninger som er nødvendige for å ivareta barnets beste ved behandlingen av asylsøknaden. Det påpekes videre at det uansett er omsorgssenteret som må foreta den konkrete vurderingen av hvorvidt kravene er oppfylt slik at opplysingen bør videreformidles til utlendingsmyndighetene. Til dette vil vi, i likhet med PU, bemerke at dette pålegger omsorgssenteret et stort ansvar. Omsorgssenteret er ikke part i asylsaken og det vil kunne være vanskelig å vurdere hva som er barnets beste uten å ha tilgang til alle opplysningene i saken. Utlendingsdirektoratet (UDI) har samtidig også en selvstendig plikt til å vurdere og å legge vekt på barnets beste ved behandlingen av asylsøknaden og opplysninger fra omsorgssenteret vil kunne gi direktoratet et bedre grunnlag for denne vurderingen.

Som eksempel kan nevnes at omsorgssenteret får vite at et barn har hatt kontakt med sine foreldre etter ankomst Norge. Spørsmålet må kunne reises om senteret vil være i stand til å ta stilling til om en familiegjenforening med foreldrene vil være til beste for barnet, uten nærmere kjenneskap til foreldrenes situasjon og tilgang til øvrige opplysninger i saken. Dersom opplysningen om kontakten med foreldrene derimot videreformidles til UDI, vil dette kunne føre til at foreldrene blir sporet opp og at deres situasjon kan kartlegges. UDI vil dermed ha et bedre grunnlag for å vurdere barnets beste ved behandlingen av asylsøknaden.

Det er viktig at omsorgssenterets ansatte får tilstrekkelig opplæring i UDIs arbeid med asylsøknader fra enslige mindreårige, herunder arbeidet med å oppspore eventuelle foreldre, landkunnskap og regelverket. Det er også viktig at de ansatte får opplæring i arbeidet mot organisert menneskesmugling og menneskehandel. En slik opplæring vil bidra til at omsorgssenteret får et bedre grunnlag å treffe avgjørelsen på.»

Utlendingsdirektoratet mener på sin side at det er ønskelig med en klarere hjemmel enn i dag om at nødvendige opplysninger må gjøres kjent for direktoratet:

«Utlendingsdirektoratet har merket seg departementets forslag til taushetsplikt og adgang til formidling av informasjon. Ifølge foreslått tekst til barnevernloven § 6-7 er det et vilkår at opplysninger bare kan gis når det er nødvendig for å fremme omsorgssenterets oppgaver. Det er således omsorgssenteret som i hvert enkelt tilfelle skal vurdere og ta standpunkt til formidling av opplysninger til utlendingsmyndighetene. Utlendingsdirektoratet stiller spørsmål ved dette.

Et omsorgssenter har en funksjon som er fundamentalt annerledes enn andre barneverninstitusjoner. Utlendingsdirektoratet vil påpeke at hensikten med barnas tilstedeværelse i Norge er å få prøvd sin asylsøknad. All erfaring tilsier at dette er særs viktig for barnet, uavhengig av andre forhold. I en slik vurdering bør det legges avgjørende vekt på hva som er nødvendig av hensyn til barnet. Dette hensynet er imidlertid ikke spesielt utdypet i høringsnotatet. Fra Utlendingsdirektoratets ståsted oppfattes det som svært viktig at utlendingsmyndighetene og omsorgssenteret samarbeider godt og utveksler relevant informasjon.

......

Utlendingsdirektoratet er oppmerksom på at barn i utlendingsforvaltningen er en sårbar gruppe, og at det særlig gjelder de barna som kommer alene til Norge. Utlendingsdirektoratet har derfor et spesielt fokus på barn og et mål om å prioritere søknader fra denne gruppen. I behandlingen av en søknad fra en enslig mindreårig asylsøker, står direktoratet overfor en rekke vanskelige vurderingstemaer. I en slik vurdering vil barnets beste være et grunnleggende, og ofte avgjørende hensyn.

Utlendingsdirektoratet kan vise til at konsekvensene av et avslag, med påfølgende retur for barnet, alltid vurderes. I denne vurderingen sees det hen til de aktuelle omsorgspersonenes evne og vilje til å dra omsorg for den enslige mindreårige. Hvis forutsetningene for retur av ulike grunner ikke er oppfylt, anses det å være til barnets beste å være i Norge. Utlendingsdirektoratet har lykkes i å oppspore barns foreldre i enkelte saker. Men i de tilfellene hvor direktoratet ikke har funnet omsorgsituasjonen som forsvarlig og tilfredsstillende, har barnet fått en tillatelse i Norge.

For å få et best mulig vurderingsgrunnlag for å fatte et vedtak, og herunder vurdere hva som er til det enkelte barns beste, er det imidlertid helt avgjørende at all relevant informasjon om barnet kommer frem. Det vises i den forbindelse til at forvaltningen har et ansvar og en plikt til å sørge for at saken er så godt opplyst som mulig, jf forvaltningsloven § 17 første ledd.

Når det gjelder enslige mindreårig asylsøkere vil det være Utlendingsdirektoratet som i utgangspunktet har ansvaret for å innhente den nødvendige informasjon om barns forhold. Det inkluderer blant annet hva barnet har reist fra, hvorfor barnet søker asyl og i enkelte tilfeller om barnet faktisk er mindreårig. Videre har norske myndigheter en plikt til å utrede om barnet har foreldre som kan gi det forsvarlig omsorg. Når disse forholdene forblir uavklart for barnets asylsak, kan det påføre barnet ytterligere belastning og usikkerhet.

Utlendingsdirektoratet mener derfor det verken er riktig eller forsvarlig at omsorgssenteret alene skal vurdere om relevant informasjon om barnets sak bør gjøres kjent for direktoratet. På tross av forskjellig ståsted, bør både direktoratet og omsorgssenteret ha ett felles mål om å finne en god og varig løsning for barna innenfor det regelverket og de forpliktelsene som gjelder.»

11.4 Departementets vurdering

I sitt arbeid med å ivareta den daglige omsorgen for de enslige mindreårige asylsøkerne, vil de ansatte ved omsorgssenteret opparbeide seg opplysninger om barnas personlige forhold. Slike opplysninger bør, både av hensyn til barnets integritet og personvern og av hensyn til tillitsforholdet mellom barna og de ansatte ved omsorgssenteret, være underlagt taushetsplikt.

Omsorgssenteret vil imidlertid ha behov for å formidle opplysninger om barnas personlige forhold til andre instanser og tjenester som også har oppgaver knyttet til barna, herunder blant annet til barnehagen, skolen, helsetjenesten og den kommunale barneverntjenesten. Omsorgssenteret vil videre ha behov for å formidle opplysninger til utlendingsmyndighetene som behandler barnets asylsak, til de instanser som skal bistå ved bosetting eller eventuell retur av barnet, samt til politiet - for eksempel i tilfeller der barnet forsvinner fra omsorgssenteret eller der det oppstår mistanke om at barnet kan være utsatt for menneskehandel. Omsorgssenteret må derfor ha adgang til å formidle slike opplysninger til andre instanser og tjenester.

De høringsinstansene som har kritiske synspunkter rundt taushetsplikten og adgangen til å formidle opplysninger, har sine synspunkter knyttet opp mot omsorgssenterets adgang til å formidle taushetsbelagte opplysninger til utlendingsmyndighetene når det ikke foreligger samtykke.

Departementet er enig med Utlendingsdirektoratet i at det er viktig for barnet at informasjon som kan ha betydning for utlendingsmyndighetenes vurdering av barnets asylsøknad, formidles til utlendingsmyndighetene. Omsorgssenteret bør derfor orientere barnet og vergen om viktigheten av dette og oppmuntre barnet og vergen til å formidle slik informasjon til utlendingsmyndighetene.

Når omsorgssenteret får taushetsbelagt informasjon som kan ha betydning for utlendingsmyndighetenes vurdering av et barns asylsøknad, bør omsorgssenteret ha klar rutine på å forsøke å innhente et samtykke som vil gi omsorgssenteret adgang til å formidle informasjonen. Samtykkekompetansen vil ligge hos vergen, samt barnet når det er over 15 år. Det vil således etter forslaget kun være i de tilfellene der det ikke foreligger et slikt samtykke at det vil kunne oppstå behov for å vurdere om opplysningene likevel skal formidles til utlendingsmyndighetene med hjemmel i barnevernloven § 6-7 tredje ledd første punktum.

Etter § 6-7 tredje ledd første punktum vil det være omsorgssenteret som vil måtte vurdere og ta standpunkt til om opplysningene kan, og i så fall skal, videreformidles til utlendingsmyndighetene. Spørsmålet om hvorvidt opplysningene kan videreformidles vil avhenge av en konkret vurdering av om formidling til utlendingsmyndighetene vurderes å være nødvendig for å fremme omsorgssenterets oppgaver, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade på noens helse. I praksis er det første alternativ det vil være aktuelt å vurdere.

Omsorgssenterets hovedoppgaver skal være å utøve den daglige omsorgen for barna, herunder å gi dem en trygg omsorgsbase preget av forutsigbarhet og varme. Videre skal senteret gi behandling for traumer, savn og vanskelige opplevelser, hjelp til å tilpasse seg det norske samfunnet samt gi barna grunnlag for en best mulig bosetting eller retur.

For at omsorgssenteret skal kunne oppfylle disse hovedoppgavene er det etter departementets oppfatning viktig å etablere et tillitsforhold mellom de ansatte på omsorgssenteret og det enkelte barn. Et slikt tillitsforhold er en forutsetning for at barnet skal føle trygghet og tørre å åpne seg, noe som er av sentral betydning for muligheten til å kunne gi barnet nødvendig behandling for traumer, savn og vanskelige opplevelser. Muligheten for å oppnå et slikt tillitsforhold vil blant annet avhenge av at det enkelte barn i alminnelighet kan stole på at personlige opplysninger som gis i fortrolighet til de ansatte, og som det ikke samtykkes i at kan videreformidles, ikke blir videreformidlet.

Ut i fra en generell vurdering av hva som kan ansees å være nødvendig for å fremme omsorgssenterets oppgaver, mener departementet at § 6-7 tredje ledd første punktum gir omsorgssenteret en adgang til å formidle opplysninger til utlendingsmyndighetene i visse tilfeller. Adgangen vil kunne foreligge dersom omsorgssenteret finner at formidling av opplysningene etter en konkret vurdering er nødvendig for å ivareta barnets beste, herunder å ivareta barnets beste ved behandlingen av asylsøknaden eller å sikre barnet en best mulig bosetting eller retur.

Hvorvidt formidling av opplysninger er nødvendig for å ivareta barnets beste ved behandlingen av asylsaken kan i enkelte tilfeller være vanskelig å ta stilling til. For at omsorgssenterets ansatte skal stå best mulig rustet til å foreta denne vurderingen, er det viktig at de ansatte får tilstrekkelig kunnskap om utlendingsmyndighetenes grundige arbeid med asylsøknader fra enslige mindreårige, herunder at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved vurderingen av barnas asylsøknad.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet utreder for tiden en rekke ulike spørsmål knyttet til opplysningsplikt og utveksling av personopplysninger mellom (nasjonale og utenlandske) offentlige myndigheter, herunder spørsmålet om utveksling av opplysninger mellom utlendingsmyndighetene og mottak/omsorgssentre.

Dersom denne utredningen avdekker at det er behov for andre unntak fra taushetsplikten enn det som foreslås her, og/eller opplysningsplikt i nærmere angitte situasjoner, vil regjeringen komme tilbake til Stortinget med dette. Inntil et slikt behov eventuelt er avdekket, foreslås det at det foretas en tilføyelse i barnevernloven § 6-7 første ledd og tredje ledd første punktum, som medfører at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et omsorgssenter vil ha taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13e, med de begrensninger som gjelder i forhold til forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6. Forslaget medfører at taushetsplikten for de som utfører tjenester eller arbeid for omsorgssenteret reguleres sammen med og likt med taushetsplikten for enhver annen som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan eller en institusjon etter barnevernloven.

Med utgangspunkt i omsorgssenterets adgang til å formidle opplysninger til andre myndigheter, understreker departementet at det er viktig å sikre gode rutiner for utveksling av opplysninger mellom omsorgssenteret og andre instanser og tjenester som også har oppgaver knyttet til å ivareta barna.

Departementet opprettholder videre forslaget om at det foretas en tilføyelse i barnevernloven § 2-3 sjuende ledd, som gir statlige sentrale og regionale myndigheter etter barnevernloven, samt fylkesmannen, adgang til å kreve at omsorgssenteret, uten hinder av taushetsplikt, gir de opplysninger som er nødvendige for at myndighetene skal kunne utføre sine oppgaver etter loven. Tilføyelsen gir videre disse myndighetene rett til å kreve adgang til omsorgssenteret. Forslaget medfører at myndighetene får samme adgang til å kreve opplysninger fra og adgang til omsorgssentre som omfattes av barnevernloven kapittel 5 A, som den de har i forhold til institusjoner som omfattes av barnevernloven kapittel 5.

Til toppen
Til dokumentets forside