Til endringene i lov 28 februar 1997 nr 19 om folketrygd

Til §§ 3-2, 3-5, 3-6, 3-12, 3-17, 3-24, 3-25, 3-27 og 3-30

Når beregningen av rehabiliterings- og attføringspenger skal løsrives fra pensjonssystemet, må henvisningene til disse ytelsene fjernes fra pensjonsberegningsreglene. Endringene i ovennevnte bestemmelser innebærer at kapittel 3 ikke lenger omhandler rehabiliterings- og attføringspenger.

Til § 8-48

Endringene i folketrygdloven kapittel 11 medfører endringer i paragrafnumrene slik at paragrafhenvisningen i andre ledd må endres.

Til § 10-9

Paragrafen gir regler om rehabiliteringspengegrunnlaget.

Rehabiliteringspenger skal ikke lenger utmåles som uførepensjon. Det fremgår av bestemmelsen at rehabiliteringspenger skal beregnes ut fra et fastsatt rehabiliteringspengegrunnlag, basert på tidligere pensjonsgivende inntekt.

Som utgangspunkt legges til grunn pensjonsgivende inntekt i det siste avsluttede kalenderåret før arbeidsevnen ble nedsatt med minst halvparten på grunn av sykdom, skade eller lyte. I de fleste tilfeller vil dette gi det høyeste grunnlaget. Enkelte kan imidlertid av ulike årsaker ha hatt en inntektsnedgang, og det skal derfor være anledning til å legge til grunn gjennomsnittet av pensjonsgivende inntekt for de tre siste avsluttede kalenderårene før arbeidsevnen ble nedsatt.

Femte ledd setter en øvre grense for pensjonsgivende inntekt som kan medtas i beregningsgrunnlaget. Grensen er på seks ganger grunnbeløpet, og tilsvarer de regler som gjelder ved beregning av sykepenge- og dagpengegrunnlag. Det vises til punkt 5.2.

Til § 10-10

Rehabiliteringspengene skal utgjøre 66 prosent av rehabiliteringspengegrunnlaget som fremkommer i henhold til § 10-9. Det innføres en minsteytelse som skal utgjøre 1,6 ganger grunnbeløpet.

Tredje og fjerde ledd viderefører gjeldende minste stønadsnivå for «unge uføre». Vilkårene for å falle inn under denne ordningen er uendret. Det vises til punkt 5.2.1, 5.2.2 og 5.2.3.

Femte ledd gir fullmakt til forskrifter om barnetillegg. Det skal innføres et standardisert tillegg, likt som i dagpengeordningen. Det innføres en begrensning på utbetaling av barnetillegget. Samlet utbetaling av rehabiliteringspenger og barnetillegg må ikke utgjøre mer enn 90 prosent av rehabiliteringspengegrunnlaget. Det vises for øvrig til punkt 5.3 og til merknadene til § 11-11 nedenfor.

Til § 10-11

Det skal ytes rehabiliteringspenger for fem dager i uken, det samme dagantall som gjelder for dagpenger og sykepenger.

Til § 10-13

Paragrafen viderefører reglene i gjeldende § 10-12 om avkall på rehabiliteringspenger til fordel for at ektefellen kan få utmålt sin pensjonsytelse som forsørger. I ny bokstav a er alternativene rehabiliteringspenger og attføringspenger fjernet, da disse ytelsene ikke lenger gir rett til forsørgingstillegg for ektefelle. I bokstav b har et av alternativene for avkall vært at rehabiliteringspengemottakeren har kortere trygdetid enn ektefellen. Dette alternativet utgår, da trygdetid ikke lenger får betydning for utmåling av ytelsen.

Til § 10-14

Paragrafen gir regler om rehabiliteringspenger under opphold i helseinstitusjon og lignende. Da rehabiliteringspenger ikke lenger skal utmåles som en pensjonsytelse, har det vært nødvendig å innføre nye omregningsregler. Omleggingen av beregningsreglene medfører store likhetstrekk med sykepenger, og det har derfor vært naturlig å innføre tilsvarende omregningsregler for kapittel 10 som for kapittel 8. Når det gjelder reduksjonsperiodens lengde m v er det ikke tatt sikte på noen endringer i forhold til det som i dag følger av § 3-27. Bestemmelsen om at faste utgifter til bolig og annet kan medføre at rehabiliteringspengene ikke reduseres eller reduseres mindre, er en videreføring av hva som i dag følger av § 3-28. Det vises til punkt 5.4 og til merknaden til § 11-16.

Til § 10-18

Paragrafen gir regler om beregning av rehabiliteringspenger ved yrkesskade. Etter de nye beregningsreglene vil ikke lenger trygdetid og antall poengår få betydning. Gjeldende regler som sikrer yrkesskadde mot at ytelsene reduseres som følge av manglende trygdetid/poengår, blir dermed overflødige. Gjeldende regler om fastsettelse av pensjonspoeng for yrkesskadde sikrer denne gruppen ytelser basert på antatt årsinntekt på skadetidspunktet dersom dette gir et høyere poengtall enn sluttpoengtallet.

Etter de nye reglene skal antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet legges til grunn for beregningen dersom dette gir et høyere beregningsgrunnlag enn hva som fremkommer av regelen i § 10-9. Denne beregningsmåten viderefører prinsippene i gjeldende regler. I beregningen av rehabiliteringspenger ut fra antatt årlig arbeidsinntekt, vil inntekt over 6 G ikke regnes med i grunnlaget, jf § 10-9. Med arbeidsinntekt menes her inntekt av en slik art at den er eller vil bli registrert som pensjonsgivende inntekt, se § 3-15. For personer som ikke får inntekten registrert som pensjonsgivende inntekt, er det tilstrekkelig at inntekten etter sin art er pensjonsgivende i folketrygdlovens forstand. Dette gjelder f eks utenlandske sjøfolk uten bosted her i landet og som arbeider på norsk skip i utenriksfart registrert i norsk skipsregister. Fremgangsmåten ved fastsettelsen av antatt årlig arbeidsinntekt skal være den samme som etter § 3-30.

Til § 11-7

Bestemmelsen er ny for mottakere av attføringsytelser. Innholdet tilsvarer i stor utstrekning reglene om meldeplikt og møteplikt for dagpengemottakere, jf folketrygdloven § 4-8.

I første ledd angis hovedreglene for meldeplikten. Reglene skal gjelde for både mottakere av attføringspenger og mottakere av attføringsstønad. Melding til arbeidsformidlingen skal etter forslaget være en forutsetning for å få utbetalt ytelser etter kapittel 11. Som hovedregel skal melding skje hver fjortende dag. Dette kalles meldeperioden.

«Arbeidsformidlingen» dekker både arbeidskontorene og Arbeidsmarkedsetatens service-senter (ASS), som begge er organer innenfor «arbeidsformidlingen».

I andre ledd gis arbeidskontoret fullmakt til å bestemme hvordan melding skal skje. Dette samsvarer med tilsvarende bestemmelse for dagpengemottakere. Medlemmet skal som regel fylle ut opplysninger om arbeid, avbrudd i attføringen, gjennomføringen av attføringen m v i et meldekort som sendes til ASS. Det kan imidlertid tenkes tilfeller hvor arbeidskontoret finner det mest hensiktsmessig å be om oppmøte på arbeidskontoret for annen oppfølging av attføringsløpet.

Tredje ledd omhandler følgene av å ikke oppfylle meldeplikten. En konsekvens av at oppfylt meldeplikt til fastsatt tidspunkt er en forutsetning for å ha rett til ytelser etter kapittel 11, er at retten til ytelser faller bort for den perioden medlemmet ikke melder om. Dette gjelder likevel ikke dersom det sannsynliggjøres at vedkommende hadde «rimelig grunn» for å unnlate melding. En slik grunn kan for eksempel være sykdom den dagen meldekortet skulle postlegges.

Fjerde ledd gir departementet fullmakt til å fastsette forskrift med bestemmelser om innhold og omfang av meldeplikten, dvs hva det skal meldes om, og om unntak fra meldeplikten eller meldepliktens hyppighet. Departementet mener unntaksreglene bør baseres på hvor tyngende meldeplikten er for den enkelte attføringspengemottaker med vekt på vedkommendes skades/sykdoms/lytets art, omfang av bistandsbehov for å oppfylle meldeplikten og sannsynligheten for endringer i attføringsløpet. Innholdet av eventuelle unntak kan for eksempel være at vedkommende får lengre meldeperiode eller at det gis fritak fra innsending av meldekort. Arbeidskontorene bør være pliktige til av eget tiltak å vurdere om det bør gis unntak fra meldeplikt i det enkelte tilfelle, uavhengig av om medlemmet setter fram krav om unntak.

Til § 11-8

Departementet foreslår en viss omlegging av stønadene som tilstås til dekning for enkelte konkrete merutgifter som påløper i forbindelse med gjennomføringen av et yrkesrettet attføringstiltak.

Stønader gitt med hjemmel i bokstavene a-c foreslås ikke endret. Nåværende bokstav d gir hjemmel for å tilstå stønad til husholdsutgifter. Denne stønaden foreslås opphevet, se omtalen under punkt 6.2.

Som ny bokstav d foreslås innført hjemmel til å tilstå stønad til barnetilsyn til de som deltar i aktive yrkesrettede tiltak. Departementet foreslår innført tilsvarende regler som i dag gjelder for deltakere på arbeidsmarkedstiltak, fastsatt i forskrift 4 desember 1990 nr 0948 om tilskudd under opplæring med sikte på høvelig arbeid. Disse gir mulighet til å få dekket deler av dokumenterte utgifter til stell og pass av barn under 10 år. Det kan også ytes slikt tilsynstillegg for barn over 10 år som pga sykdom, skade eller lyte må ha kontinuerlig pleie og/eller stell. Utgifter til tilsyn med barn må være nødvendige for gjennomføringen av tiltaket.

Bokstav e er en lovfesting av forskrift 30 september 1993 nr 0916 om attføringsstønad § 2-6, som gir adgang til å få dekket nødvendige ekstrautgifter til bolig på attføringsstedet når vedkommende ikke kan bo hjemme under gjennomføringen av attføringstiltaket. Denne forskriftsbestemmelsen er av et slikt materielt innhold at den bør fremgå av loven. Det nærmere innholdet av stønaden foreslås ikke endret, og vil fortsatt fremgå av forskrift fastsatt med hjemmel i denne paragraf siste ledd.

I siste ledd ønsker departementet å få klarere frem at fullmakten til å gi forskrifter om stønadene og til å avgjøre hva som ligger i ny bokstav f «andre formål som har avgjørende betydning for å gjennomføre attføringstiltaket», ligger hos departementet.

Til § 11-9

Bestemmelsen angir når det kan ytes attføringspenger. Det foreslås ingen endringer i forhold til dagens rettstilstand.

Det foreslås en omformulering av bokstav c uten at det innebærer noen realitetsendring. Det er i dag et krav at en som har gjennomgått yrkesrettet attføring må være tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker, jf forskrift 20 september 1994 nr 0898 om attføringspenger i ventetid på høvelig arbeid. Departementet ønsker å flytte dette kravet inn i selve lovteksten. Kravet er for øvrig omtalt i Ot prp nr 58 (1992-93) på side 25.

Omformuleringen innebærer videre at en går bort fra å bruke uttrykket «er anvist arbeid» om det å ha fått tilbud om arbeid. Bestemmelsen vil på dette vis språklig sett samsvare bedre med ordbruken i kapittel 4, jf for eksempel § 4-20, hvor formuleringen «motta tilbud om arbeid» benyttes konsekvent.

Til § 11-10

Bestemmelsen innebærer en omlegging av beregningsreglene for attføringspenger. Beregningsreglene vil etter forslaget være løsrevet fra reglene for pensjonsberegninger. Ved beregningen skal det tas utgangspunkt i medlemmets pensjonsgivende inntekt i en viss periode forut for det tidspunktet hvor inntektsevnen ble redusert eller mulighetene for yrkesvalg ble vesentlig innskrenket, jf §§ 11-5 og 11-9.

Første ledd gir en definisjon av ordet «attføringspengegrunnlag». All pensjonsgivende inntekt skal ligge til grunn for beregningen av attføringspenger. Det fremgår av lov 18 august 1911 nr 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) § 55 hva som er pensjonsgivende inntekt. Intensjonen med attføringspengegrunnlaget er at dette mest mulig bør tilsvare den inntekt medlemmet ville ha hatt på årsbasis ved arbeid hele året. Når vedkommende i deler av året har mottatt trygd i stedet for lønnsinntekt, kompenseres dette ved at det ikke bare er arbeidsinntekt, men all pensjonsgivende inntekt, herunder ulike trygdeutbetalinger, som skal legges til grunn.

Andre ledd angir beregningsmåten ved fastsetting av attføringspengegrunnlaget. Grunnlaget skal fastsettes ut fra den pensjonsgivende inntekt kalenderåret forut for tidspunktet hvor man fylte vilkårene for å få attføringsytelser, jf §§ 11-5 og 11-9. Dersom gjennomsnittlig inntekt for de tre siste kalenderårene før samme tidspunkt gir et høyere grunnlag, kan dette velges. Alternativene tilgodeser de med mer enn ett års tilknytning til arbeidslivet. Samtidig vil treårsregelen motvirke at de som har fått gradvis reduksjon i inntektene forut for tidspunktet hvor vilkårene for attføring er oppfylt, får et tilsvarende redusert nivå på ytelsen. De som ikke har hatt arbeidsinntekt eller annen pensjonsgivende inntekt i det aktuelle tidsrom forut for beregningen, vil motta et minste årlig stønadsnivå fastsatt i § 11-11 andre ledd siste punktum. Dette gjelder også nykommere i arbeidslivet med kort tid i arbeid.

Tredje ledd fastslår at pensjonsgivende inntekt det siste, eller gjennomsnittlig tre siste år, skal omregnes i henhold til folketrygdens grunnbeløp på søknadstidspunktet. Det vil si det tidspunkt hvor krav om attføring fremmes.

I henhold til fjerde ledd skal attføringspengegrunnlaget være gjenstand for en justering i samsvar med regulering av grunnbeløpet. Dermed sikres at mottakere av attføringspenger får justert opp ytelsen i takt med utviklingen i grunnbeløpet.

Femte ledd fastsetter en øvre grense for hvilken pensjonsgivende inntekt som kan medtas i beregningsgrunnlaget. Grensen er satt til pensjonsgivende inntekt som overstiger seks ganger grunnbeløpet, og er tilsvarende ved beregning av dagpenger under arbeidsløshet, jf § 4-11 og sykepenger, jf § 8-10.

Til § 11-11

I første ledd angis kompensasjonsnivået på attføringspenger. Når attføringspengegrunnlaget er fastlagt, vil den årlige ytelsen utgjøre 66 prosent av grunnlaget. Dette kompensasjonsnivået følger av forutsetningen for lovendringsforslagene om at rehabiliterings- og attføringspenger skal være omlag på samme nivå som før omleggingen. Til sammenligning ligger kompensasjonsnivået for dagpenger på omlag 62,4 prosent av dagpengegrunnlaget. Dette er eksklusive ferietillegget til dagpengene.

Andre ledd regulerer minste årlige ytelse for attføringspenger. Bestemmelsen får anvendelse for medlemmer som ikke, eller i svært liten grad har hatt tilknytning til arbeidslivet forut for attføringen. Minstenivået er fastsatt til 1,6 ganger grunnbeløpet.

I tredje ledd reguleres minste årlige ytelse for medlemmer som fyller vilkårene for å bli ansett som ung ufør, jf bestemmelsens ordlyd. Minsteytelsen er i slike tilfeller 2,4 ganger grunnbeløpet. Det tilsvarer et stønadsnivå som uførepensjon med garantert minste tilleggspensjon (3,3 pensjonspoeng), som denne gruppen har i dag. Inntatt i bestemmelsen er også dagens regulering i § 3-21 sjette ledd av at personer som fyller vilkårene før de er fylt 26 år, kan forsøke seg i arbeid i mer enn 50 prosent stilling uten å miste rettighetene ved tilbakefall. Forutsetningen for dette er at kravet fremsettes før vedkommende fyller 36 år.

Fjerde ledd viderefører gjeldende bestemmelse i § 3-21 femte ledd om at attføringspenger utmålt etter reglene i forslagets § 11-11 tredje ledd ikke skal utbetales før fra den måneden medlemmet fyller 20 år.

Femte ledd gir en rett til barnetillegg til den som forsørger barn. Dette tillegget erstatter ett av to behovsprøvde forsørgertillegg til attføringspenger som har fulgt pensjonsberegningssystemet. Forslaget som ble sendt på høring innebærer at det tidligere ektefelletillegget avvikles, og at det tidligere barnetillegget erstattes av et nytt, standard barnetillegg som ytes per barn. Det faste barnetillegget skal være som i dagpengeordningen, dvs et gitt antall kroner per dag per barn under 18 år, for tiden kr 17. At barnetillegget skal ytes «Til den som forsørger barn», innebærer at dersom begge foreldre mottar rehabiliteringspenger eller attføringspenger og er forsørgere for barna, mottar begge barnetillegg. Dette avviker fra hva som gjelder i dagpengeordningen i dag. Departementet finner det naturlig at den som har forsørgeransvar, skal motta barnetillegg, uavhengig av hva slags inntekt den andre av foreldrene oppebærer.

Femte ledd andre setning fastsetter en begrensning på utbetaling av barnetillegget. Samlet utbetaling av attføringspenger og barnetillegg må ikke utgjøre mer enn 90 prosent av attføringspengegrunnlaget. For de som mottar minstegrunnlaget eller for unge uføre som mottar minsteytelsen på 2,4 G, må det foretas en omregning slik at minstegrunnlaget antas å utgjøre 66 prosent av et fiktivt attføringspengegrunnlag. På denne måten vil man kunne fastlegge hva som vil utgjøre 90 prosent også for denne gruppen. Dette innebærer at en attføringspengemottaker må ha mer enn fem barn før regelen vil få anvendelse. Bestemmelsen antas ikke å ville omfatte mange attføringspengemottakere. Begrunnelsen for å innføre en slik bestemmelse er at den skal forhindre at medlemmer med lavt beregningsgrunnlag og mange barn kan få mer utbetalt i trygd enn man fikk ved lønnet arbeid, og derved fjerne incentivet til å ta arbeid. Departementet gis fullmakt til å utarbeide nærmere forskrifter om barnetillegget.

Til § 11-12

Første ledd i utkastet er en teknisk omlegging som innebærer at attføringspenger skal utbetales fem dager per uke i stedet for dagens ordning med seks dager per uke. Dette er regelen for både dagpenger og sykepenger. Det er også i tråd med forslag fra Trygdelovutvalget i NOU 1990:20 Forenklet folketrygdlov. Trygdelovutvalgets forslag til endring i dagpengeordningen ble begrunnet med at tidligere bestemmelse om utbetaling for alle ukedager unntatt søndager var naturlig i en tid der det var vanlig å arbeide også på lørdager. I dag har de aller fleste fem dagers arbeidsuke, og en endring i antall stønadsdager for attføringspengemottakere vil være mer i tråd med tilnærmingen til dagpengeordningen og tanken bak arbeidslinja som sådan. Endringen vil ikke ha noen betydning for ytelsenes størrelse, da det er tatt hensyn til dette i beregningsformelen i andre ledd, se nedenfor.

Andre ledd fastslår at dagsatsen ved fem stønadsdager per uke fremkommer ved å dividere den årlige ytelsen (attføringspengegrunnlaget) med 260. Dette gir en dagsats på 2,54 promille av attføringspengegrunnlaget.

Til § 11-13

Bestemmelsen regulerer på hvilke vilkår medlemmet kan motta hele eller graderte attføringspenger.

Første ledd tilsvarer dagens § 11-10 første ledd. Det fastslår at hele attføringspenger ytes til den som har tapt hele sin inntektsevne. Det ligger i kravet til tapt inntektsevne at i den perioden vedkommende har krav på eller mottar lønn, anses inntektsevnen ikke for tapt.

Det foreslås i andre ledd at det kan ytes graderte attføringspenger til den som har redusert inntektsevne med minst 40 prosent. Dette medfører ingen endring av grunnvilkåret for å få attføringspenger, som fremdeles vil være at inntektsevnen må være redusert med minst 50 prosent, jf ny § 11-9. I någjeldende ordning er grensen for hvor mye et medlem kan arbeide når attføringspenger mottas også 50 prosent, lik grunnvilkåret. Etter endringen kan man imidlertid, så snart man er inne i ordningen, arbeide tilsvarende som i 60 prosent stilling. Endringen er motivert ut fra at det skal kunne være lettere å kombinere trygd og arbeid.

Departementet mener at det bør fremgå direkte av loven hvilke prinsipper som gjelder for gradering. Tredje ledd er derfor nytt og sier at inntektsevnen skal fastsettes etter faktisk arbeidet tid. Dette er en kodifisering av dagens praktisering av graderingsbestemmelsene. Opplysninger om arbeidstid er lett kontrollerbare og lett tilgjengelige. Administrativt vil dette være en enkel regel, fordi dette er av opplysningene som skal nedtegnes i meldekortet som mottakeren av attføringsytelser etter omleggingen vil være pliktig å sende inn.

For å fastlegge inntektsevnen skal det i utgangspunktet foretas en sammenligning mellom normal arbeidstid for det yrket vedkommende utøver og faktisk arbeidet tid i attføringsperioden. Attføringspengene skal reduseres i samsvar med de arbeidstimene som er nedlagt. Det skal imidlertid fortsatt være slik at det skal tas hensyn til medlemmets reelle muligheter for arbeid og inntekt. Det innebærer at dersom et medlem har en gjenværende inntektsevne som det kan forventes at medlemmet utnytter, men som ikke utnyttes fullt ut, skal attføringspengene reduseres i forhold til de timene vedkommende kunne ha vært i arbeid.

Nytt fjerde ledd tilsvarer tidligere § 11-10 tredje ledd. Det skal fremdeles være slik at ytelsene ikke reduseres dersom det er attføringstiltaket man deltar i som forhindrer utnyttelse av gjenværende inntektsevne. Har man for eksempel redusert inntektsevne på 50 prosent, men tiltaket man følger er på 100 prosent basis, så skal det likevel kunne ytes hele attføringspenger.

Femte ledd innebærer et unntak fra hovedregelen om at faktisk arbeidet tid skal være grunnlaget for reduksjon i attføringspengene. I enkelte tilfeller arbeider medlemmet i et godkjent attføringstiltak hvor lønnen ikke er basert på vanlige prinsipper for avlønning. Dersom vedkommende av denne grunn tjener 1G eller mindre, skal inntektsevnen fastlegges og graderingen skje med et lavere timetall enn det vedkommende faktisk arbeidet, dvs på grunnlag av produktiv arbeidstid. I enkelte tiltak, bl a tiltaket Arbeid med Bistand, kan tiltakslønnen stige etterhvert som arbeidstilpasningen og arbeidsevnen bygges opp hos tiltaksdeltakeren. For at det skal være mulig å vinne på å få høyere lønn, legger departementet opp til å forskriftsfeste unntak fra grensen på 1G for denne gruppen.

Sjette ledd har sammenheng med forslag til ny § 11-7 om meldeplikt. Bestemmelsen fastslår at tap i inntektsevnen skal regnes ut som et gjennomsnitt av faktisk arbeidet tid i meldeperioden. I de fleste tilfeller vil det være gjennomsnittlig arbeidet tid i løpet av fjorten dager. Dersom enkelte har fått unntak fra fjorten dagers meldeperiode, regnes det ut et gjennomsnitt av arbeidet tid i løpet av den fastsatte meldeperioden.

Syvende ledd er likelydende tidligere forskriftshjemmel til departementet i § 11-10 siste ledd.

Til § 11-14

Bestemmelsen er ny og kodifiserer langt på vei dagens praksis.

Første ledd fastslår at retten til, og utbetaling av, attføringsytelser opprettholdes ved avbrudd som følge av sykdom i inntil fire uker. Forutsetningen er imidlertid at attføringen på tross av avbruddet kan gjennomføres som forutsatt - uten tidsforsinkelse.

Andre ledd regulerer andre tilfeller av avbrudd enn nevnt i første ledd. Dersom ett av alternativene i bestemmelsen foreligger, vil fortsatt rett til attføring vurderes i henhold til § 11-6. Dette er en vurdering som arbeidskontoret uansett skal foreta jevnlig i et attføringsløp. Departementet anser det imidlertid hensiktsmessig både for medlemmene og for forvalterne av regelverket at det er lovfestet når en slik vurdering skal foretas. Vurderingen kan resultere i at attføringsplanene revurderes eller at ytelsene stanses fordi fortsatt attføring ikke anses hensiktsmessig. Arbeidskontoret kan også i dag fatte vedtak om midlertidig stans i ytelser med hjemmel i någjeldende §§ 11-7 og 11-8 uten at det har følger for retten til videre attføring. Dette videreføres i forslag til nye §§ 11-8 og 11-9.

Første alternativ gjelder sykdomsavbrudd ut over tidsrommet i første ledd på fire uker. En vurdering av sykdommens varighet m v vil for eksempel kunne føre til at medlemmet blir overført til trygdekontoret med sikte på rehabiliteringspenger for perioden med medisinsk behandling. Andre alternativ tar sikte på tilfeller av avbrudd av en viss varighet men av andre årsaker enn sykdom, for eksempel ved avtjening av verneplikt, svangerskap, fødsel m v. Slike tilfeller vil normalt føre til stans av ytelsene, idet medlemmet ikke gjennomfører attføringstiltak, men har en annen hovedaktivitet over et lengre tidsrom. Det siste alternativet i andre ledd gjelder de tilfellene hvor medlemmet gjentatte ganger ikke oppfyller meldeplikten som pålegges i henhold til forslagets § 11-7. Som nevnt i merknaden til § 11-7, skal ytelser ikke utbetales for de periodene hvor melding ikke skjer. Ytelsene blir imidlertid utbetalt igjen så snart vedkommende igjen sender meldekort. Her reguleres følgene av de tilfeller hvor medlemmet lar være å sende inn meldekort gjentatte ganger. Det kan være et tegn på at attføringen heller ikke går som forutsatt, og en foranledning for arbeidskontoret til å foreta en vurdering av vilkårene i § 11-6. Denne kan resultere i at ytelsene stanses fordi videre attføring ikke anses som hensiktsmessig.

I siste ledd gis departementet hjemmel til å regulere avbrudd nærmere i forskrift, bla med sikte på virkningen av avbrudd, adgangen til å benytte egenmelding ved sykdom, når nytt krav om attføring må fremsettes, hvilke krav som skal stilles til varsling, dokumentasjon av avbruddsårsak m v.

Til § 11-15

Bestemmelsen er endret som en konsekvens av forslaget om å legge om fra et pensjonsberegningssystem til et beregningssystem basert på tidligere inntekt, samt at forsørgertilleggene oppheves.

Bokstav a er endret som en følge av at attføringspenger og rehabiliteringspenger skal bli pensjonsgivende inntekt. Disse to ytelsene er tatt ut fra gruppen ytelser til ektefelle som kunne aktualisere spørsmålet om avkall.

Bokstav b regulerer det tilfellet som gjenstår som aktuelt for avkall på attføringspenger - der vedkommende mottar graderte attføringspenger. Vedkommendes trygdetid er etter omleggingen uinteressant.

Etter dette gjenstår at avkall er aktuelt for mottaker av graderte attføringspenger og der ektefellen er mottaker av pensjonsytelse som det kan ytes forsørgertillegg til. Attføringspengene må imidlertid ikke overstige 1G for at ektefellen skal kunne ha rett til forsørgertillegg, jf § 3-3. Det vil antakelig kun være aktuelt for en liten gruppe medlemmer.

Til § 11-16

Bestemmelsen regulerer attføringspenger til et medlem som gjennomgår attføring ved opphold i institusjon med fri kost og losji. Da attføringspenger ikke lenger skal utmåles som en pensjonsytelse, har det vært nødvendig å innføre nye omregningsregler. Omleggingen av beregningsreglene for rehabiliterings- og attføringspenger medfører store likhetstrekk med sykepenger, og det har derfor vært naturlig å innføre lignende omregningsregler for kapittel 10 og 11 som for kapittel 8.

Sykepenger ytes uten reduksjon for innleggelsesmåneden og de tre påfølgende månedene. For attføringspenger videreføres gjeldende regel om at det ytes fulle attføringspenger for innleggelsesmåneden og den påfølgende måned. Gjeldende tidspunkt for når reduksjonen opphører videreføres også, slik at det ytes fulle penger fra og med den måneden institusjonsoppholdet tar slutt. Dette avviker fra sykepengereglene, som gir fulle penger først fra dagen etter oppholdet tar slutt. Beregningsprinsippene for øvrig samsvarer med det som gjelder for sykepenger. Det vises for øvrig til merknaden til § 10-14.

Til § 11-20

I første ledd er ordet «stønad» endret til «ytelser». Dette fordi bestemmelsen også i dag omfatter både attføringsstønad og attføringspenger. Endringen innebærer kun en språklig presisering.

Andre ledd bokstav b er endret som følge av at man går bort fra pensjonsberegningsmodellen og over til en beregning på grunnlag av tidligere pensjonsgivende inntekt. Gjeldende regler om fastsettelse av pensjonspoeng skal sikre den yrkesskadde ytelser basert på den inntekten vedkommende hadde på skadetidspunktet. Etter omleggingen vil ikke lenger poengår og trygdetid ha noen betydning. Det er nå inntekten i forutgående eller tre siste forutgående kalenderår som skal legges til grunn for utmålingen av beregningsgrunnlaget. Dette medfører at inntekten i inneværende år ikke blir en del av beregningsgrunnlaget. For å sikre en videreføring av gjeldende særregler for yrkesskadde skal antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet legges til grunn dersom dette gir et høyere beregningsgrunnlag enn hva inntekten etter de alminnelige beregningsregler ville gi. Bestemmelsen om at inntekt over 6 G ikke regnes med i grunnlaget gjelder også her. Fremgangsmåten ved fastsettelsen av antatt årlig arbeidsinntekt skal være den samme som etter § 3-30. Målet er å finne den inntekt som er representativ for vedkommende på årsbasis. For øvrig vises det til merknaden til § 10-18 om tilsvarende beregning for rehabiliteringspenger ved yrkesskade.

Bokstavene a og c samt andre ledd er uendret. Siste ledd bortfaller som en følge av omleggingen.

Til § 21-2 første ledd

Bestemmelsen gir uttrykk for at krav om ytelser etter folketrygdloven som regel skal fremsettes for trygdekontoret der medlemmet bor. Den viser imidlertid til § 21-15 som gjør et unntak fra dette for dagpengenes vedkommende. Det tas nå også inn en henvisning til § 21-14 som gjelder hvilket organ som har avgjørelsesmyndighet for de ulike attføringsytelsenes vedkommende.

Til § 21-14

En følge av omleggingen av regelverket for beregning av attføringspenger er at det nå vil være arbeidskontoret som skal forestå beregningen av attføringspenger. Dette innebærer endringer i avgjørelsesmyndigheten for henholdsvis trygdeetat og arbeidsmarkedsetat. En annen konsekvens av løsrivingen fra pensjonsberegningssystemet er at bestemmelsen om attføringspenger til unge uføre nå er inntatt i kapittel 11, se forslag til § 11-11 tredje ledd.

Første ledd angir at arbeidskontoret har avgjørelsesmyndighet etter bestemmelsene i kapittel 11, med unntak av det som er fastsatt i andre ledd i bestemmelsen. Avgjørelsesmyndigheten omfatter blant annet om attføringspenger og attføringsstønad skal ytes, beregningen av attføringspenger, hvilket tiltak som kan anses som nødvendig og hensiktsmessig for vedkommende m v.

Andre ledd har nå en positiv angivelse i bokstavene a til e av trygdekontorets avgjørelsesmyndighet. Trygdekontoret skal fortsatt avgjøre om grunnvilkårene for å få attføring er oppfylt, så som medlemskap, alder og sykdom/skade/lyte-vurderingen. Det innebærer at krav om attføring skal fremsettes for trygdekontoret der medlemmet bor. Videre er det trygdekontoret som fortsatt skal foreta vurderingen av om de medisinske vilkårene for å motta attføringspenger etter § 11-11 tredje ledd er oppfylt og som skal vurdere om særreglene for yrkesskade etter § 11-20 kommer til anvendelse.

I tredje ledd er reguleringen av trygdekontorets avgjørelsesmyndighet tatt ut - den fremkommer nå av andre ledd. For øvrig er tredje ledd uendret.

Til § 22-10 andre og siste ledd

I andre ledd er attføringspenger tatt ut av listen for hvilke folketrygdytelser som gis per dag og som vanligvis utbetales etterskottsvis hver måned. Dette er en følge av at attføringspenger skal utbetales etterskottsvis hver fjortende dag, slik som dagpenger.

Siste ledd tar inn attføringsytelser sammen med dagpenger som de ytelsene som vanligvis skal utbetales etterskottsvis hver fjortende dag. Departementet har valgt å benytte samlebegrepet «attføringsytelser» fremfor å begrense det til bare «attføringspenger» fordi det er mulig at det er rasjonelt å utbetale enkelte stønader også per dag og etterskottsvis hver fjortende dag. Dette vil det bli tatt nærmere stilling til ved utformingen av forskriftene for stønadene, for utbetaling og kontroll av attføringsytelser, jf forskriftshjemmelen som også ligger i siste ledd.

Til § 23-3 andre ledd nr 2

Ny bokstav b er inntatt som følge av at rehabiliteringspenger og attføringspenger blir pensjonsgivende inntekt og at det skal betales trygdeavgift etter mellomhøy sats i stedet for, som i dag, etter lav sats. Bokstavene c til f er en forskyvning av tidligere b til e.

Til endringene i lov 18 august 1911 nr 8 om skatt av formue og inntekt

Til § 55

Endringen i skatteloven § 55 nr 2 bokstav a sikrer at rehabiliteringspenger etter folketrygdloven kapittel 10 og attføringspenger etter folketrygdloven kapittel 11 skal inngå ved fastsettelsen av personinntekten og at ytelsene skal være pensjonsgivende.

Til § 77

Bestemmelsen er endret for å følge opp at folketrygdytelsene rehabiliterings- og attføringspenger ikke lenger skal kvalifisere til halvt særfradrag ved beskatningen.

Til endringene i lov 27 juni 1947 nr 9 om tiltak til å fremme sysselsetting

Til § 31

Det er gjort en presisering i samsvar med folketrygdloven § 21-14 med hensyn til at det er trygdekontoret som avgjør om grunnvilkårene for yrkesrettet attføring er oppfylt. Deretter skal alle krav om ytelser i forbindelse med yrkesrettet attføring settes frem for arbeidskontoret der medlemmet bor.

Til endringene i lov 6 juli 1957 nr 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser

Til § 23

Bestemmelsen inneholder regler om samordning av tjenestepensjon med tilleggspensjon, særtillegg, ventetillegg for tilleggspensjon og overgangsstønad til enslige forsørgere fra folketrygden.

Nr 1 andre ledd endres slik at gjeldende rett opprettholdes. For nærmere omtale se punkt 7.4.

Til bestemmelsene om ikrafttredelse og overgangsordninger

Første ledd gir Kongen hjemmel til å fastsette dato for ikrafttreden etter 31 desember 1999. Det tas sikte på at de nye reglene skal tre i kraft fra 1 januar 2000.

Andre ledd, som gir departementet myndighet til å fastsette overgangsregler, er nødvendig for å sikre at de foreslåtte endringer ikke fører til at enkeltpersoner som mottar ytelser skal gå nevneverdig ned i ytelser når de nye reglene trer i kraft. Departementet foreslår at overgangsreglene fastsettes i forskrift. De prinsipper som vil bli lagt til grunn for utarbeidelsen av disse er omtalt under punkt 9.2.