4 Hovedtrekk i dagens ordning
4.1 Vilkår for rett til rehabiliteringspenger
Ytelser til medisinsk rehabilitering er regulert i folketrygdloven kapittel 10. Det er et vilkår for rett til rehabiliteringspenger at arbeidsevnen er nedsatt med minst 50 prosent på grunn av sykdom, skade eller lyte, og at vedkommende er under aktiv behandling med utsikt til bedring av arbeidsevnen jf § 10-8. Etter § 10-4 er det videre et vilkår at medlemmet er mellom 18 og 67 år. Stønadsperioden er som hovedregel begrenset til 52 uker. Unntaksvis kan stønad ytes i et lengre tidsrom, jf § 10-8 siste ledd. Departementet har gitt forskrifter med nærmere vilkår for en sammenhengende stønadsperiode ut over 52 uker. Til yrkesaktive ytes rehabiliteringspenger etter utløpet av sykepengeperioden. Til personer som ikke har rett til sykepenger, ytes rehabiliteringspenger først etter at vedkommende har vært sammenhengende arbeidsufør i 52 uker.
Rehabiliteringspenger kan i spesielle tilfeller ytes ved lavere uføregrad enn 50 prosent. Det gjelder i forbindelse med tilbakeføring til arbeid i sluttfasen av et rehabiliteringsopplegg. Det kan også ytes rehabiliteringspenger under arbeidstrening på egen arbeidsplass. I en begrenset periode kan det også ytes rehabiliteringspenger før et attføringstiltak settes i verk.
4.2 Vilkår for rett til attføringspenger og attføringsstønader
Ytelser til yrkesrettet attføring ytes etter folketrygdloven kapittel 11. Etter § 11-5 er det et vilkår at medlemmet på grunn av sykdom, skade eller lyte har fått sin evne til å utføre arbeid varig nedsatt, eller sine muligheter til å velge yrke eller arbeidsplass vesentlig innskrenket.
Attføringspenger etter § 11-8 er en ytelse til livsopphold for personer mens de gjennomgår yrkesrettede attføringstiltak. Det må foreligge et tap i inntektsevne på minst halvparten før attføringspenger kan ytes. Det kreves ikke tidligere tilknytning til arbeidslivet. Attføringspenger ytes etter § 11-4 andre ledd til personer mellom 19 og 67 år. Attføringsstønader etter § 11-7 ytes til personer mellom 16 og 67 år under gjennomføring av yrkesrettede tiltak. Til yrkesaktive som ikke har brukt opp retten til sykepenger, kan sykepenger ytes under yrkesrettede attføringstiltak. Det kan også ytes attføringspenger i ventetid før yrkesrettede tiltak settes i verk, i ventetid under selve attføringen og i ventetid etter avsluttet attføring. I ventetiden etter avsluttet attføring er det i forskrift 20 september 1994 nr 0898 om attføringspenger i ventetid på høvelig arbeid § 1 stilt krav om at medlemmet i så fall må stå tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker og er pliktig til å ta tilbudt arbeid eller tiltak. Stønadene skal dekke konkrete merutgifter knyttet til attføringsopplegget. De ytes bare i forbindelse med gjennomføringen av yrkesrettede tiltak og ikke i ventetid. Satsene fastsettes gjennom årlige budsjettvedtak i Stortinget. For enkelte stønader er det adgang til å kompensere ekstra store utgifter som medlemmet har for eksempel på grunn av funksjonshemming.
I tillegg til den kompensasjon stønadene gir i form av å dekke faktiske merutgifter, kan det ytes stønad til dekning av husholdsutgifter. Denne stønaden er basert på en «levekostnadsfaktor» som skal dekke medlemmets og eventuelt familiemedlemmers utgifter til daglig underhold, dog ikke boutgifter.
4.3 Skatt og avgift
Mottakere av rehabiliterings- og attføringspenger har krav på et halvt særfradrag i skattelikningen. Ytelsene er ikke pensjonsgivende. Det betales trygdeavgift etter lav sats av ytelsene etter samme regler som for alders- og uførepensjonister, 3 prosent.
4.4 Beregning av hovedytelsene
Både rehabiliterings- og attføringspenger beregnes etter samme regler som uførepensjon, jf henholdsvis folketrygdloven §§ 10-9 og 11-9. Ytelsene består av grunnpensjon, tilleggspensjon og eventuelle forsørgingstillegg. Det ytes ikke særtillegg til rehabiliterings- eller attføringspenger.
Grunnpensjonens størrelse er avhengig av trygdetid i Norge. Det kreves som hovedregel 40 års trygdetid for å få full grunnpensjon. Full grunnpensjon er lik 1 G (45 370 kroner).
Tilleggspensjon beregnes på grunnlag av opptjente pensjonspoeng av tidligere pensjonsgivende inntekt, eventuelle poeng for omsorgsarbeid og framtidige pensjonspoeng, beregnet på grunnlag av mulig framtidig inntekt.
Faktiske registrerte pensjonspoeng er som hovedregel tjent opp ved pensjonsgivende inntekt, mens framtidige pensjonspoeng beregnes fra det tidspunktet arbeidsevnen ble nedsatt og til og med det året stønadsmottakeren fyller 66 år. For å få godskrevet framtidige pensjonspoeng må stønadsmottakeren på det tidspunkt inntektsevnen ble nedsatt, ha hatt en inntekt som tilsvarer en årlig pensjonsgivende inntekt på minst 1G, eller ha vært godskrevet pensjonspoeng for det nærmeste foregående kalenderår, eller for minst tre av de nærmeste foregående fire kalenderår. Det godskrives 3 pensjonspoeng per år etter 1992 for perioder med ulønnet omsorgsarbeid. Personer som er født uføre eller er blitt uføre i ung alder, får beregnet tilleggspensjon på grunnlag av 3,3 pensjonspoeng.
Rehabiliterings- og attføringspenger beregnes etter samme regler. De to ytelsene har dermed samme kompensasjonsgrad i forhold til inntekt som yrkesaktiv. Fordi inntekten tilbake i tid og stipulert framtidig inntekt legges til grunn, vil stønadsnivået være avhengig av stønadsmottakers alder, av antall år i innteksgivende arbeid og antall år fram mot pensjonsalder. Personer med samme inntekt på det tidspunkt de falt ut av arbeid, vil med disse regler kunne få ulikt stønadsnivå. I praksis vil kompensasjonsgraden i forhold til tidligere inntekt utgjøre om lag 55 - 60 prosent før skatt for en gjennomsnittsinntekt. Det er jevn kompensasjonsgrad gjennom hele stønadsperioden. For personer som hever attføringspenger, kan det i forbindelse med gjennomføringen av tiltak ytes attføringsstønader.
Kompensasjonsnivået totalt i forhold til tidligere inntekt må ses i sammenheng med flere forhold; kompensasjonsgraden for selve hovedytelsen, minste årlige ytelse, særregler og ulike tillegg, andre stønader og skatte- og avgiftsregler.
Dersom yrkesrettet attføring og medisinsk rehabilitering pågår parallelt, ytes det bare attføringspenger som ytelse til livsopphold og ikke en blanding av begge hovedytelsene. Attføringspenger ytes da for samlet uføregrad.
4.4.1 Forsørgingstillegg
Stønadsmottakere som forsørger ektefelle og/eller barn under 18 år, kan etter dagens regler ha krav på forsørgingstillegg etter bestemmelsene for alders- og uførepensjonister. Forsørgingstillegget består av et ektefelletillegg og et barnetillegg, jf §§ 3-24 til 3-26.
Ektefelletillegget kan gis til den gruppe som omfattes av folketrygdlovens bestemmelser i § 1-5 om sivilstand og utgjør 50 prosent av grunnpensjonen. Ektefelle anses som forsørget dersom vedkommende har en årlig inntekt (inkludert kapital inntekt) som er lavere enn 1 G. Når ektefellen er under 60 år, ytes det ektefelletillegg bare dersom det ikke kan ventes at ektefellen skaffer seg arbeidsinntekt på grunn av omsorg for barn eller pleie av pensjonisten, eller av andre årsaker. Tillegget inntektsprøves mot mottakerens inntekter som nevnt i § 3-26 og avkortes med 50 prosent av den inntekt som overstiger et beløp definert som minstepensjon for ektefeller tillagt 0,25 G. I inntektsprøvingen inngår arbeidsinntekt, folketrygdpensjon, tjenestepensjon, individuell pensjonsforsikring og livrente.
Barnetillegget utgjør 25 prosent av grunnpensjonen for hvert barn den stønadsberettigede forsørger. Barnet må være under 18 år. Barn som har en årlig inntekt (inkludert kapitalinntekt) som overstiger 1 G, eller som får etterlatteytelser, regnes ikke som forsørget. Barnetillegget inntektsprøves på samme måte som ektefelletillegget, men fribeløpsgrensen økes med 0,3 G for hvert forsørget barn.
4.4.2 Minste årlige ytelse
Personer som ikke har opparbeidet rett til tilleggspensjon eller fyller vilkårene for garantert minste tilleggspensjon, får grunnpensjon. Grunnpensjonens størrelse avhenger av trygdetiden. Full grunnpensjon ytes til den som har minst 40 års trygdetid og utgjør 100 prosent av grunnbeløpet.
4.4.3 Stønad til unge uføre
Personer som er født uføre eller som har blitt uføre i ung alder, er garantert en minste tilleggspensjon. Garantiordningene sikrer at fødte og unge uføre får pensjonsytelse utover minstepensjon. Garantiordningene gir dem på denne måten kompensasjon for at tidlig uførhet har hindret dem i å tjene opp tilleggspensjon i folketrygden. Med virkning fra 1 januar 1998 er det foretatt en skjerping og presisering i de medisinske vilkårene for å få garantert minste tilleggspensjon som ung ufør. I følge folketrygdloven § 3-21 skal uførheten skyldes en varig og alvorlig sykdom, skade eller lyte som er klart dokumentert for å få medregnet framtidige pensjonspoeng med minst 3,3 poeng for hvert år. Bestemmelsen gjelder også ved beregning av rehabiliterings- og attføringspenger. Etter lovendringen er de medisinske vilkårene for rett til garantert tilleggspensjon adskillig strengere enn de medisinske vilkår som gjelder for rett til rehabiliteringspenger og attføringspenger etter de alminnelige bestemmelsene. Det må i hvert tilfelle tas stilling til om rehabiliterings- eller attføringspengemottakeren fyller de medisinske vilkår for å få beregnet ytelsen i h t reglene i § 3-21. Garantert minste tilleggspensjon utbetales fra fylte 20 år. Samlet ytelse utgjør om lag 110 000 kroner per år. For å gi unge uføre større muligheter til å forsøke seg i arbeidslivet uten risiko for å miste retten til den garanterte tillleggspensjonen, er rettighetene i behold dersom det er klart dokumentert at de medisinske vilkårene var oppfylt før fylte 26 år og kravet settes frem før fylte 36 år.
4.5 Gradering av rehabiliteringspenger
Det skal ytes hele rehabiliteringspenger hvis medlemmet har tapt hele sin arbeidsevne. Hvis medlemmet har tapt en del av sin arbeidsevne, skal det ytes graderte rehabiliteringspenger. Ytelsens størrelse skal svare til den del av arbeidsevnen som er tapt.
For tidligere yrkesaktive graderes rehabiliteringspengene ut fra reduksjonen i arbeidstiden og/ eller inntektstap etter de samme prinsippene som gjelder for sykepenger. Dersom stønadsmottakeren har hatt deltidsarbeid og blitt 100 prosent arbeidsufør, vil vedkommende ha krav på 100 prosent (hele) rehabiliteringspenger. I de fleste tilfeller vil det være samsvar mellom redusert inntektsevne og bortfall av arbeidsinntekt/reduksjonen i arbeidstiden. I noen tilfeller må det imidlertid benyttes en full arbeidsdag for å kunne utføre en halv jobb, og det kan da ytes rehabiliteringspenger med 50 prosent. Potensielle yrkesaktive som ikke er i arbeid på tidspunktet for sykmelding, skal ved utmåling/gradering av rehabiliteringspengene behandles som yrkesaktive. For hjemmearbeidende skal rehabiliteringspenger utmåles/graderes på grunnlag av tapt arbeidsevne i forhold til arbeid i hjemmet.
Det er ingen friinntektsordning for mottakere av rehabiliteringspenger, heller ikke i ventetiden på yrkesrettet attføring. Rehabiliteringspenger ved yrkesskade ytes ved uføregrader ned til 30 prosent. For å lette overgangen til arbeid kan det i sluttfasen av rehabiliteringen ytes rehabiliteringspenger også når arbeidsevnen er nedsatt med mindre enn 50 prosent. I denne perioden kan rehabiliteringspengene graderes helt ned til 20 prosent av hel ytelse.
Det foreslås ingen endringer i reglene for gradering av rehabiliteringspenger. De vil derfor ikke behandles i forslagsdelen.
4.6 Gradering av attføringspenger
Dersom et medlem har tapt en bestemt del av sin inntektsevne, ytes graderte attføringspenger i forhold til tapt inntektsevne, jf folketrygdloven § 11-10 andre ledd. Det er et vilkår at inntektsevnen, på grunn av sykdom, skade eller lyte, er redusert med minst halvparten, jf folketrygdloven § 11-8 første ledd. For personer med yrkesskade ytes attføringspenger ved uføregrader ned til 30 prosent, jf folketrygdloven § 11-17.
For å vurdere hvordan graderingen skal skje, må inntektsevnen vurderes i forhold til inntektsmulighetene før og etter at sykdommen/skaden eller lytet inntraff. Forskrift 5 mai 1997 nr 0428 om gradering av attføringspenger fastsetter dette prinsippet. For øvrig fastsetter forskriften at det i vurderingen av inntektsmulighetene før og etter sykdommen/skaden/lytet inntraff, skal legges vekt på arbeidet tid, pensjonsgivende inntekt og utsikt til arbeid. I disse vurderingene tas det hensyn til forhold som personens alder, evner, utdanning/planlagt utdanning, yrkesbakgrunn, yrkeserfaring, arbeidstid, arbeidsmuligheter på hjemstedet og arbeidsmuligheter på andre steder der det er rimelig at vedkommende tar arbeid og sykdommens art og omfang.
Dersom vurderingen av inntekt gir den høyeste inntektsevnen, skal etter forskriften inntekten være avgjørende. I praksis skjer fastsettingen av inntektsevnen og graderingen av attføringspengene i all hovedsak med utgangspunkt i faktisk arbeidet tid. Årsaken til dette er at faktisk arbeidet tid i de fleste tilfeller gir et riktig bilde av inntektsevnen. Det tas i tillegg hensyn til om medlemmet har reduserte muligheter til å utføre inntektsgivende arbeid på grunn av attføringen, jf folketrygdloven § 11-10 tredje ledd. Dette betyr at det under tiltak på full tid normalt ytes fulle attføringspenger, selv om medlemmet har en restinntektsevne.
Skjer det en vesentlig endring i inntektsevnen i løpet av attføringsperioden, skal inntektsevnen fastsettes på ny. Inntekt under 1 890 kroner per måned (den såkalte friinntekten på 0,5 G per år:12) anses imidlertid ikke som en endring vesentlig nok til å føre til slik ny fastsetting. Varierer inntekten, kan en i denne vurderingen se den i gjennomsnitt i løpet av en tre måneders periode.
4.7 Avbrudd i stønadsperioden
Utgangspunktet for retten til attføringspenger etter folketrygdloven kapittel 11 er at medlemmet gjennomfører et yrkesrettet attføringstiltak. Loven har ingen direkte regulering av hva som skjer i tilfeller hvor det yrkesrettede attføringstiltaket ikke lar seg gjennomføre, av akseptable eller uakseptable grunner. Retten til attføringsytelser ved midlertidige avbrudd er et stykke på vei regulert i § 11-8 andre ledd. Denne bestemmelsen regulerer imidlertid tilfellene hvor det gis rett til attføringspenger i ventetid før tiltak settes i verk, i ventetid under attføringen og i ventetid etter avsluttet attføring.
Når det skjer avbrudd mens attføringsløpet pågår, har loven ikke uttrykkelige bestemmelser om retten til ytelser. Det har utviklet seg en praksis på dette området i form av konkrete vurderinger ved arbeidskontorene om ytelsene skal stanses eller ikke. Denne praksis aksepterer visse avbrudd i attføringen uten at ytelsene stanses. Det er et grunnkrav at avbruddet ikke må forlenge den planlagte attføringsperioden.
Dersom avbruddet skyldes sykdommen som er årsak til at vedkommende gjennomgår et yrkesrettet attføringsopplegg, vil dette normalt ikke medføre stans i utbetalingen av ytelser knyttet til tiltaket. Det forutsettes at det i utarbeidelsen av attføringstiltaket, i form av den handlingsplan hver enkelt skal ha, er tatt hensyn til nettopp avbrudd på grunn av den kjente sykdommen.
Dersom avbruddet skyldes senere inntrådt sykdom, vil attføringsytelsene fortsatt kunne utbetales forutsatt at avbruddet har en varighet på mindre enn fire uker. Er sykdomsavbruddet av lengre varighet, eller har sin årsak i annet enn sykdom (f eks svangerskap, fødsel eller verneplikt) vil attføringsplanene kunne revurderes. Arbeidskontoret vil da kunne fatte vedtak om midlertidig stans i attføringsytelsene under henvisning til at vilkårene i §§ 11-7 og 11-8 om gjennomføring av et yrkesrettet attføringstiltak ikke lenger er oppfylt.
I disse tilfellene består retten til yrkesrettet attføring i avbruddsperioden. Rettsvirkningen er knyttet til at ytelsene, attføringspengene pluss eventuelle attføringsstønader, faller bort inntil selve attføringen kan gjenopptas. Dersom arbeidskontoret kommer til at videre attføring ikke er nødvendig eller hensiktsmessig, fattes vedtak om avslag på videre attføring i medhold av § 11-6. Saken kan da eventuelt overføres trygdekontoret for vurdering av andre ytelser, rehabiliteringspenger ved fornyet medisinsk behandling eller uførepensjon hvor videre attføring ikke lar seg gjennomføre.
For de som mottar attføringspenger i ventetid på høvelig arbeid, gjelder andre og strengere bestemmelser. Dette er personer som har avsluttet selve attføringen, og hvor forskrift 20 september 1994 nr 0898 om attføringspenger i ventetid på høvelig arbeid setter som krav at vedkommende må være reell arbeidssøker. For å oppfylle kravene til å være reell arbeidssøker vises til de bestemmelser som gjelder dagpengemottakere i folketrygdloven kapittel 4. I disse tilfellene kan også kortvarige avbrudd føre til stans i attføringspengene på lik linje med dagpengemottakere. Det foreslås enkelte tekniske endringer på dette punktet.
Endelig finnes hjemmel for stans av attføringsytelser i de helt spesielle tilfeller hvor vilkårene i folketrygdloven §§ 21-7 om feilaktige opplysninger og 21-8 om skjødesløshet med egen helse kan være overtrådt.
4.8 Arbeidsdelingen trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten
Behandlingen av søknader om yrkesrettet attføring, innvilgelse, anvisning, utbetaling og oppfølgning av den enkelte bygger i dag på en arbeidsdeling mellom trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten. Arbeidsdelingen ble fastsatt som følge av attføringsreformen som trådte i kraft 1 januar 1994, og bygger på forslag i Ot prp nr 58 (1992-93) om lov om endringer i lov 17 juni 1966 nr 12 om folketrygd og i visse andre lover (Yrkesrettet attføring).
Trygdekontoret har en generell veilederfunksjon for den enkelte i forhold til om og når krav om yrkesrettet attføring skal settes fram. Dette betyr at trygdekontoret til enhver tid må vurdere hvilke tiltak en person som mottar trygdeytelser, har behov for. Trygdekontoret skal derfor i forbindelse med oppfølging av den sykmeldte, enten det er i sykepenge- eller rehabiliteringspengeperioden, vurdere hvilken ytelse som kan være den rette. Et krav om yrkesrettet attføring etter folketrygdloven kapittel 11 skal derfor alltid settes fram for trygdekontoret, som skal ta stilling til kravet. Dersom trygdekontoret finner at vedkommende fyller de medisinske vilkår for yrkesrettet attføring, oversendes saken til arbeidsmarkedsetaten. Arbeidsmarkedsetaten skal deretter vurdere om attføring er nødvendig eller hensiktsmessig, og om den yrkeshemmede kan komme i høvelig arbeid gjennom attføringen. Arbeidskontoret har plikt til å behandle saken dersom trygdekontoret er kommet til at vilkårene om nedsatt arbeidsevne etter folketrygdloven § 11-5 (de medisinske vilkår) er oppfylt. For å sikre medlemmet økonomisk i denne overgangen mellom etatene, ytes rehabiliteringspenger i en begrenset periode etter § 10-8 tredje ledd fram til arbeidskontoret har fattet vedtak om attføring etter kapittel 11.
Både rehabiliteringspenger og attføringspenger beregnes og utbetales av trygdeetaten. Attføringspengene anvises likevel av arbeidsmarkedsetaten som har oppfølgingsansvaret når vedkommende gjennomgår attføring og på denne måte fyller hovedvilkåret for rett til attføringspenger. Attføringsstønadene beregnes av arbeidsmarkedsetaten og anvises av denne etat for utbetaling gjennom trygdeetaten. Etatene har utfyllende rutiner som beskriver hele saksgangen og klargjør på hvert punkt hvem som har ansvaret for de ulike deler angående innhenting av informasjon, vurdering, vedtak, beregning/korrigering, anvisninger og stans av ytelsene. Disse rutinene er nedfelt i et felles samarbeidsrundskriv for etatene.
Hvis attføringen må avbrytes, fatter arbeidskontoret vedtak om avslag på videre yrkesrettet attføring og stans av attføringsytelser. Dersom det ikke er aktuelt med videre bistand fra trygdeetaten, avsluttes saken hos arbeidskontoret uten tilbakesending til trygdeetaten.
Når saken er overført fra trygdekontoret til arbeidskontoret, har arbeidsmarkedsetaten oppfølgingsansvaret for den yrkeshemmede og budsjettansvaret for attføringsytelsene etter kapittel 11. Den etat som har budsjettansvaret, er dermed også ansvarlig for å sørge for innhenting av opplysninger om og endringer i beregningsgrunnlaget for attføringspengene. Denne etaten skal også fatte vedtak om tilståelse av ytelsen og behandle klager/anker på det aktuelle vedtaket.
Ved behov for ny beregning oversendes opplysningene om de endrede forholdene til trygdekontoret. Trygdekontoret foretar den nye beregningen og sender den til arbeidskontoret. Arbeidskontoret fatter nytt vedtak med endret beløp, som anvises trygdekontoret til utbetaling. Hvis trygdekontoret får kjennskap til forhold som medfører endring av attføringspengenes størrelse, kan trygdekontoret foreta ny beregning og sende denne til arbeidskontoret. Arbeidskontoret må imidlertid anvise beløpet som ellers.
Attføringsstønadene har en annen arbeidsdeling. Dette er ytelser i tillegg til attføringspengene som er knyttet til selve attføringsopplegget og gjennomføringen av dette. Arbeidskontoret vurderer retten til slike ytelser, beregner og fatter vedtak og anviser tilståtte ytelser. Utbetalingen foretas imidlertid av trygdekontoret.
Ved endringer i grunnlaget for ytelsene, utbetaler trygdekontoret endret ytelse etter arbeidskontorets anvisning. Disse anvisningene oversendes på manuell liste fra arbeidskontor til trygdekontor en gang per uke. Løpende ytelser utbetales en gang per måned, og stønader i form av engangsutbetalinger utbetales fortløpende.