2 Gjeldende telepolitikk

2.1 Telepolitiske mål

Gjeldende telepolitiske mål i Norge er fastlagt ved behandlingen av St.prp. nr. 70 (1995-96) Om avvikling av resterende eneretter i telesektoren og St.meld. nr. 24 (1998-99) Om enkelte regulatoriske spørsmål i telesektoren. Hovedmålene er

• å sikre alle husstander og bedrifter over hele landet grunnleggende teletjenester av høy kvalitet til lavest mulig pris

• å legge til rette for størst mulig verdiskapning og effektiv bruk av de ressurser som settes inn på telesektoren.

Disse hovedmålene ligger til grunn for og er nærmere presisert i telelovgivningen. Telelovens formål er nedfelt i en omfattende formålsbestemmelse i § 1-3. Oppfyllelse av nasjonale behov for telekommunikasjon og effektiv bruk av ressursene står sentralt blant de formål teleloven skal fremme. Et av virkemidlene som benyttes for å oppnå de nevnte formål er virksom konkurranse. Virksom konkurranse er imidlertid ikke et telepolitisk mål i seg selv.

Målet om landsdekning av grunnleggende teletjenester har til nå vært sikret ved at Telenor som en del av konsesjonsvilkårene har hatt en plikt til å levere pålagte landsdekkende tjenester. Taletelefoni, leide samband og tilknytning til digitalt nett regnes som grunnleggende tjenester. Merutgiftene knyttet til de grunnleggende tjenestene dekkes av Telenor.

2.2 Regulatorisk utvikling frem til i dag

Telekommunikasjonsvirksomhet var frem til 1980- og 90-tallet en relativt stabil og avgrenset virksomhet preget av utstrakt offentlig enerett, og med begrenset konkurranse over landegrensene. I Norge var det opprinnelig private og kommunale teleselskaper som drev geografisk avgrenset virksomhet. Disse teleselskapene ble gradvis kjøpt opp av Televerket. Det siste oppkjøpet ble foretatt på 1970-tallet. Bakgrunnen for denne gradvise monopoliseringen av telemarkedet var en antagelse om at denne form for virksomhet bar preg av å være et naturlig monopol og at en enerettssituasjon ville innebære effektiv tjenesteproduksjon. En av de vesentligste begrunnelsene for å gi Kongen enerett i telegrafloven av 1899 var også at sektoren ble ansett som såpass viktig for samfunnsutviklingen at det var ønskelig at staten tok ansvar for utbygging. I tillegg hadde man allerede i 1880-årene hatt samtrafikkproblemer ved at de to tilbyderne i Kristiania (Oslo) ikke hadde samtrafikkavtale med hverandre slik at enkelte kunder måtte gå til anskaffelse av abonnement hos begge tilbyderne.

Siden 1980-tallet har televirksomheten nasjonalt og internasjonalt vært preget av store endringer. På denne tiden ble det i Norge og Europa startet en politisk prosess som gradvis førte til avvikling av de legale enerettene innenfor sektoren. Dette la forholdene til rette for nyetableringer, og ga en mer dynamisk tilpasning til teknologisk og markedsmessig utvikling. De viktigste stegene i denne rereguleringen har for Norges del vært:

• 1987: Kabelfjernsynsnett til bruk for beboersammenslutning, institusjon el. ble unntatt fra konsesjonsplikt. Flere kabelfjernsynsnett i samme geografiske område ble tillatt.

• 1988: Avvikling av enerett på terminalutstyr (salg og omsetning av f.eks. telefon, modem og telefaks) og interne telenett.

• 1989: Verdiøkende teletjenester ble unntatt fra eneretten.

• 1991: Det ble gitt konsesjon til to aktører for tilbud av GSM-mobiltelefontjenester, dvs. Televerket og NetCom.

• 1993: Dataoverføringstjenester og videresalg av kapasitet i leide samband ble åpnet for flere aktører.

• 1994:Satellittnett og satellittkommunikasjon ble åpnet for konkurranse.

• 1996:Det ble åpnet for å etablere alternative telenett til Televerkets nett for tilbud av ikke -konsesjonspliktige teletjenester. Reguleringen av mobilkommunikasjonsområdet ble endret blant annet slik at det kunne utlyses konsesjoner for tilbud av mobiltelefontjenester i 1800 MHz-båndet.

• 1998:De resterende eneretter på taletelefoni og infrastruktur ble opphevet 1. januar 1998.

• 1999: Innføring av fast operatørforvalg og nummerportabilitet.

• 2001:Pålegg om å gi tilgang til det faste aksessnettet.

• 2001: Det ble tildelt konsesjoner for etablering og drift av fire UMTS-nett.

Utover disse hovedendringene i reguleringen har telemyndighetene fattet en lang rekke vedtak med sikte på å legge forholdene til rette for utvikling av markedet.

Tilsvarende liberalisering av telemarkedene har i samme periode skjedd over en stor del av verden. Liberalisering av telemarkedene har blitt sett på som et mer egnet virkemiddel enn enerett til å fremme effektiv utnyttelse av ressursene i sektoren, og derigjennom skape økonomisk vekst gjennom et omfattende tilbud av nye tjenester og anvendelser til lavere priser til bruk i yrkesliv, utdannelse, omsorg og fritid.

Liberaliseringen i Norge har skjedd i samsvar med den pågående utviklingen i EU, og har ivaretatt Norges internasjonale forpliktelser gjennom EØS-samarbeidet og WTO. Handel med teletjenester har fått økt betydning i økonomisk sammenheng, og felles regler innen telekommunikasjonsområdet internasjonalt er viktig for å stimulere handel og lette etablering av virksomhet i andre land.

2.3 Hovedpunkter i gjeldende rett

Telekommunikasjonssektoren reguleres av teleloven med tilhørende forskrifter. Det er foretatt flere endringer i teleloven de siste årene for å sikre at reguleringen er i samsvar med de behov som er oppstått i markedet, og som gjør at lovens bestemmelser er et hensiktsmessig verktøy for å fremme de telepolitiske mål, jf. Ot.prp. nr. 31/Innst.O. nr. 33 (1997-1998), Ot.prp. nr. 25/Innst.O. nr. 54 (1998-1999) og Ot.prp. nr. 87/Innst.O. nr. 121 (2000-2001).

Det gjeldende regulatoriske rammeverk er i hovedsak utformet for å legge til rette for en overgang fra et rettslig monopol til et marked hvor flere tilbydere tilbyr konkurrerende tjenester. Reguleringen er basert på at det er de største aktørene på markedet som er underlagt de mest omfattende plikter og kontroll. Teleloven pålegger konsesjonsplikt for tilbyder med sterk markedsstilling som anlegger, innehar eller driver offentlig telenett for tilbud om overføringskapasitet eller tilbyr offentlig telefontjeneste. Øvrige tilbydere er omfattet av en registreringsplikt for tilsvarende tilbud. Tilbyder regnes normalt for å ha sterk markedsstilling dersom vedkommende har en markedsandel på 25 pst. eller mer i det aktuelle markedet. I tillegg kreves alltid særskilt konsesjon for bruk av frekvenser, radioutstyr og radiosystem. Antall frekvenskonsesjoner begrenses ut fra tilgang på radiofrekvenser.

Gjennom regelverket legges det til rette for å fremme et tilbud av pålagte landsdekkende tjenester til lavest mulig pris, konkurranse på like vilkår, forbrukerrettigheter og personvern, effektiv utnyttelse av og like vilkår for tilgang til begrensede ressurser, samt grunnleggende krav om sikkerhet og kvalitet i telenettene.

Reguleringen sikrer ellers at enhver bruker skal kunne kommunisere med enhver annen bruker og kunne benytte seg av det totale tilbudet av teletjenester. Et annet viktig element i gjeldende regulering er at nye tilbydere av offentlig telenett og offentlig teletjeneste skal kunne benytte seg av eksisterende nettressurser. Dette er i samsvar med det telepolitiske hovedmålet om å sikre effektiv bruk av ressursene i telesektoren. Fra 1998 har nye tilbydere hatt tilgang til eksisterende nettressurser via samtrafikk, spesiell nettilknytning og leide samband. I tillegg ble det i februar 2001 innført en plikt for tilbydere av offentlig telenett med sterk markedsstilling til å gi andre tilgang til det faste aksessnettet. Aksessnettet er den siste delen av telenettet frem til sluttbruker. Typiske aksessnett er de kobberbaserte abonnentlinjene ut til den enkelte bruker og kabelfjernsynsnettene.

2.4 Utviklingen på teleområdet

2.4.1 Markedsutviklingen

Det har vært store endringer i de markedsmessige omgivelsene i telekommunikasjonssektoren de siste årene. Før avviklingen av enerettene var markedene i stor grad nasjonale, og mange av de bransjer som nå anses å være innenfor kommunikasjonssektoren var atskilte. Kombinasjonen av ny regulering og teknologisk og markedsmessig utvikling har medført at det i større grad er blitt vanskelig å skille mellom distinkte sektorer som tele, IT og kringkasting. Liberaliseringen har også medført at nasjonale markeder ikke utgjør en naturlig geografisk avgrensning av tilbydernes virksomhet.

Endringene kommer i form av:

• Konvergens, dvs. sammensmelting på tjenestenivå, nettverksnivå, terminalnivå og på markedsnivå på tvers av tele-, kringkastings- og IT-sektorene

• Fremvekst av nye organisasjonsstrukturer gjennom strategiske allianser, fusjoner etc.

• Globalisering/internasjonalisering av virksomheter

• Konsolidering/konsentrasjon og reduksjon i det totale antallet tilbydere i markedet.

Antall aktører i markedet

Antall registrerte tilbydere av offentlige telenett og offentlige teletjenester økte sterkt umiddelbart etter at telemarkedet ble liberalisert, men utviklingen i Norge ser nå ut til å ha stabilisert seg. I november 2002 var det registrert totalt 85 tilbydere av enten offentlig telenett, offentlig telefontjeneste eller overføringskapasitet. Det er av ulike årsaker stor forskjell mellom antall registrerte tilbydere og aktive tilbydere. De fleste aktørene er rene tjenestetilbydere som videreformidler og videreselger tjenester, og som må kjøpe transportkapasitet. Det er kun et begrenset antall tilbydere med egen infrastruktur.

Nøkkeltall for det norske markedet

Omsetningen i det norske telemarkedet var anslagsvis ca. 24,3 mrd. kroner i 2001, mot ca. 22,7 mrd. kroner i 2000. Figur 2.1 viser utviklingen i omsetning i perioden 1998-2001 for delmarkedene fastnett telefontjeneste, mobiltelefontjeneste, overføringskapasitet, dataoverføringstjenester og Internet. De største områdene innenfor markedet er fastnett telefontjeneste (49 pst. av markedet i 2001) og mobilkommunikasjon (35 pst. av markedet i 2001).

Kilde: Post- og teletilsynet.

Tabell 2.1 viser utviklingen fra 1999 til og med første halvår 2002 når det gjelder antall abonnenter på fastnett telefontjeneste, fast forvalg, mobiltelefontjeneste, kabel-TV, overføringskapasitet, ADSL, radioaksess (annet enn mobiltelefoni) og Internet.

Markedssituasjonen i noen delmarkeder

Fastnett telefontjeneste er det største tjenestesegmentet innen det norske telemarkedet og har nærmere 50 pst. av omsetningen i markedet. En rekke nye aktører har etablert seg i markedet, men de fleste abonnentene er fremdeles tilknyttet Telenor. Innføringen av fast forvalg og nummerportabilitet har bidratt til at nye aktører har tatt markedsandeler på fastnett trafikk, og Telenors andel av trafikk og trafikkomsetning har som følge av dette vært fallende (ikke minst i bedriftsmarkedet). Telenor har imidlertid ennå en betydelig markedsandel (ca. 78 pst.) Den største av konkurrentene er Tele2, som også er den eneste tilbyder som har hatt betydelig økning i sin markedsandel. Telenor og Tele2 hadde til sammen ca. 94 pst. av markedet i 2001. Telenor er på grunn av sitt eierskap til en betydelig andel av det faste aksessnettet en vesentlig underleverandør til de nye konkurrentene. Dette innebærer at en stor del av verdiskapningen i produksjon av f.eks. telefontjenester tilfaller Telenor. Nye aktører har hatt store utfordringer med å oppnå kundevolum og lønnsomhet. Et økende antall aktører tilbyr nå tjenester til sluttbrukerne basert på leie av overføringskapasitet i Telenors faste aksessnett. Dette forventes å kunne bidra til økt konkurranse både for trafikk og abonnement. Når det gjelder bruken av telefontjeneste som aksess til Internet forventes det også at en eventuell overgang til bredbåndsløsninger som ikke er basert på minuttaksering (dvs. tellerskritt) vil redusere omfanget av markedet for fastnett telefontjeneste, som allerede nå viser en svakt fallende tendens, jf. Figur 2.1.

I mobilmarkedet ble det i løpet av 2000-2001 etablert en rekke virksomheter, som inngikk videresalgsavtaler med NetCom og Telenor Mobil. Mange av disse virksomhetene har opphørt å eksistere. De videreselgerne som fortsatt opererer i markedet hadde i 2001 en markedsandel på telefontjeneste målt i omsetning på 10,4 pst., mens Telenor hadde 65 pst. og NetCom 24,6 pst. av markedet. Fra 1. november 2001 ble det innført mobil nummerportabilitet i Norge, slik at kundene kan bytte mobilselskap og samtidig beholde nummeret sitt. Ved utgangen av 2002 hadde nærmere 270 000 personer skiftet mobilabonnement og beholdt nummeret sitt. Hovedproduktet innen mobiltelefoni er fremdeles tale. Den viktigste tilleggstjenesten er SMS.

Markedet for Internet har de siste årene hatt en kraftig vekst. Omsetningen i dette markedet var ca. 823 mill. kroner i første halvår 2002. Dette anslaget gjelder de tilbyderne som i henhold til telelovgivningen har konsesjon eller er registrert som tilbyder av telenett, teletjenester og overføringskapasitet. Det er en rekke mindre tilbydere som ikke er omfattet av registreringsplikten. I alt er det rundt 170 selskaper (såkalte ISP'er - Internet Service Providers) som tilbyr aksess til Internet i Norge, men kun få av disse tilbyr landsdekkende tjenester. Telenor er den største aktøren med i overkant av 50 pst. markedsandel, mens Tele2 er den nest største aktøren.

Internet-tilgangen er ca. 70 pst. i privatmarkedet (blant de høyeste i Europa) og ca. 90 pst. i bedriftsmarkedet (kilde: Norsk Gallup). Det har vist seg vanskelig for mange av de små ISP'ene å finne lønnsomhet i å tilby aksess til Internet. Bakgrunnen for dette er at prisene i Norge pr. minutt for telefoni er lave. Størstedelen av både private husholdninger og bedrifter har tilgang via oppringt tilknytning (analogt eller via ISDN).

Markedet for overføringskapasitet kan deles opp i markedet for aksessnett og markedet for transportnett.

• Markedet for transport består av kun et fåtall selskap. De to store aktørene er Telenor og BaneTele. BaneTele kjøpte kundebasen og infrastrukturen fra Enitels konkursbo i september 2001. Kun Telenor har et landsdekkende transportnett. Telenor er også en betydelig underleverandør av transportnett til sine konkurrenter. Nye aktører etablerer seg for å kunne tilby overføringskapasitet mellom de største byene, men disse har kun små markedsandeler. Dekningen av transportnett er god, og nettene har høy kapasitet som også kan oppgraderes ved behov. Det er også generelt mye ledig kapasitet i transportnettene, med en utnyttelsesgrad på under 5 pst. på mange strekninger.

• Også i aksessmarkedet er Telenor dominerende aktør. Konkurransen øker gjennom nye aksessteknologier og etablering av mange nye (men små) aktører. De viktigste konkurrentene til Telenor i privatmarkedet er UPC og Tele2. Mange andre aktører tilbyr bedriftstilknytninger, men de har beskjedne markedsandeler. For nye tilbydere er tilgang til aksessnettet avgjørende for å kunne tilby et helhetlig tjenestetilbud, dersom man ikke bygger eget aksessnett. Mulighetene for økt konkurranse er bedret som følge av at Telenor har fått en plikt til å leie ut overføringskapasitet i sitt faste aksessnett og som følge av tildeling av frekvenser til trådløs aksess. For eksempel er Catch Communications og NextGenTel de viktige utfordrerne til Telenor på tilbud om bredbåndstilgang, og disse benytter Telenors aksessnett for sine tilbud. Det er også åpnet for at andre tilbydere enn Telenor kan overta abonnentsforholdet til sluttbrukerne.

Oppsummering om markedssituasjonen

I perioden etter 1998 har det vært en utvikling mot flere aktører og økt konkurranse i telemarkedet. Telenor har imidlertid fremdeles en sterk stilling på de tradisjonelle områdene av telemarkedet i Norge, herunder offentlig telefontjeneste, overføringskapasitet og annen tilgang til offentlig telenett. Telenors andel av de fleste markedssegmentene er imidlertid fallende. Det er et relativt lite antall «nye» tjenester som har stor vekst. Noen av disse har hatt god resultatmargin, f.eks. SMS, mens f.eks. Internet-tilgang har hatt relativt beskjeden lønnsomhet. Sektoren er nå i norsk og internasjonal sammenheng preget av konjunkturnedgang og konkurser. Likevel bør det påpekes at den såkalte «telekomkrisen» synes i hovedsak å være mer av finansiell karakter. De dårlige resultatene er ofte forårsaket av aktiviteter som ikke er knyttet til ordinær drift.

I Figur 2.2 gis det et anslag for hvordan markedsandelene for de forskjellige tjenestene var fordelt mellom Telenor og andre aktører i 2000 og 2001. Totalt sett er det anslått at Telenor første halvår 2002 hadde en markedsandel på 73 pst. av sluttbrukeromsetningen i det norske telemarkedet, hvilket innebærer at Telenors markedsandeler fortsatt er blitt redusert.

Kilde: Post- og teletilsynet.

2.4.2 Prisutviklingen

I internasjonal sammenheng har Norge i 1990-årene hatt et lavt prisnivå og et godt utvalg av teletjenester over hele landet. For eksempel ble prisene på teletjenester reelt sett redusert med vel 50 pst. fra 1989 til 1998. Etter 1998 har prisnedgangen vært beskjeden.

I Figur 2.3 og 2.4 vises oversikt over årlige utgifter til fastnett telefontjeneste for privatkunder og årlige utgifter til overføringskapasitet i OECD-land.

Prissammenligninger fra OECD viser at Norge den siste tiden har gått ned noen plasser i rangeringen, men at vi fremdeles ligger godt under snittet for OECD-land. Når det gjelder prissammenligning for aksess til Internet kommer imidlertid ikke Norge så godt ut. Bakgrunnen for dette er at en stor del av aksess til Internet gjøres ved oppringt forbindelse, hvilket innebærer at en av de vesentligste kostnadskomponentene er kostnaden for lokalsamtaler. I OECD-statistikken blir det norske markedet sammenlignet med en del markeder (blant annet Australia, Canada, New Zealand og USA), hvor det ikke blir tatt betaling for lokalsamtaler (mao. lokalsamtaler blir subsidiert av inntekter fra andre tjenester).

Norges geografi, topografi, klima og befolkningsmønster gir i utgangspunktet grunnlag for høyere kostnader enn land vi vanligvis sammenligner oss med. På tross av dette viser de internasjonale prissammenligningene at Norge har et mer utviklet tjenestetilbud og lavere priser enn flere land som man i utgangspunktet ville tro skulle ha hatt bedre markedsresultat på grunn av flere konkurrerende operatører og langt større kundegrunnlag.

2.4.3 Teknologiutviklingen

Om elektroniske kommunikasjonsnett

Forslag til ny lov om elektronisk kommunikasjon omfatter alle former for overføring av elektromagnetiske signaler, enten det skjer via lys (optiske overføringsmedier), radiosignaler eller andre former. Loven omfatter dermed all transmisjonsvirksomhet med tilhørende tjenester, utstyr og installasjoner uten hensyn til hvilken teknologi det tas utgangspunkt i.

Eksempel på ledningsbundne nett er det faste jordbundne telenettet, kabel-TV-nett, optisk fiberkabel samt elektrisitetsnett. Eksempel på radiobaserte nett er mobiltelefonnett eller annen trådløs radioaksess, radiolink, satellittnett, samt jordbundne nett for analog og digital-TV og radio. Internet fremstår for brukerne som ett enhetlig nett. Det er imidlertid ikke et eget fysisk overføringsnett, men et tjenestenett som benytter ulike typer infrastruktur som opprinnelig er bygget ut for andre teletjenester. Internetteknologien gjør det mulig å knytte sammen ulike typer fysiske nett i en stor sammenhengende logisk nettinfrastruktur.

De ulike typene av overføringsnett har svært ulike egenskaper, blant annet når det gjelder kapasitet med hensyn til hvor store mengder informasjon som kan overføres. Nett med stor overføringskapasitet frem til sluttbruker omtales ofte som bredbåndsnett.

Utviklingen går mot økt kapasitet i overføringsnettene og dermed større muligheter for å overføre tjenester og informasjon som krever større overføringskapasitet (blant annet multimedia og video). Det vil være kapasiteten i nettet fra/til brukerne som bestemmer hvilke typer tjenester som kan tas i bruk. I første rekke er det aksessnettene, dvs. den siste delen av forbindelsen i nettet mellom den enkelte sluttbruker ut til et knutepunkt, som vil være en flaskehals for bredbåndskommunikasjon. I transportnettene, dvs. knutepunktene i nettet og sambandene mellom disse, er kapasiteten bedre. Men for å kunne håndtere økte trafikkvolum som vil komme som følge av at nye tjenester tas i bruk av næringsliv, offentlig forvaltning og i privatmarkedet, kreves større overføringshastigheter enn det som finnes i dag.

Tradisjonelt har det vært vanlig å skille mellom telekommunikasjons- (inkl. datakommunikasjon) og kringkastingsnett. Tabell 2.2 viser noen karakteristika ved tele- og kringkastingsnettene og eksempler på tjenester som disse formidler.

Mens telenettene tradisjonelt har vært preget av interaktivitet og lav båndbredde har kringkastingsnettene vært preget av det motsatte; høy båndbredde og lite interaktivitet. Som beskrevet ovenfor skjer det nå store endringer mht. hvilke kvalitative egenskaper de ulike overføringsnettene har.

Konsekvensene av denne utviklingen, som gjerne betegnes konvergens, er at forskjellene mellom ulike overføringsnett blir mindre og etter hvert viskes ut.

Konvergens

Begrepet konvergens beskriver en utvikling mot at sektorgrensene mellom kringkasting, telekommunikasjon og IT blir mindre tydelige. Konvergensutviklingen fører med seg en rekke endringsprosesser:

• Nettverkskonvergens, som er beskrevet ovenfor, som kjennetegnes av at samme infrastruktur kan overføre alle typer digitale tjenester og innholdsprodukter, samt at infrastrukturene kan overføre informasjon både til og fra bruker (interaktivitet). Samlet sett skjer det en utbygging av ny infrastruktur og videreutvikling av eksisterende infrastruktur som bidrar til mindre knapphet på overføringskapasitet. Økt nettkapasitet har gitt lavere og stadig fallende priser for overføring av signaler. Det har dessuten blitt mer økonomisk interessant å bygge ut infrastruktur som gir høy overføringskapasitet ut til husholdningene. Dette har igjen gjort det mer aktuelt å tilby kapasitetskrevende tjenester til brukerne.

• Tjenestekonvergens, som kjennetegnes av at det utvikles tjenestehybrider som integrerer formelementer (lyd, tekst, bilde) fra tradisjonelle tjenester. Tjenestene blir i større grad interaktive og gir større valgmuligheter for brukerne. Tjenestene tilbys over flere ulike infrastrukturer og kan tas i mot på flere typer av terminaler.

• Terminalkonvergens, som kjennetegnes av at stadig flere mottakerapparater blir digitaliserte, og at de får multifunksjonelle egenskaper (dvs. kan håndtere både lyd, bilde, skrift osv. samtidig). Terminalene blir også interaktive og får økt prosesserings- og lagringskapasitet.

• Markedskonvergens,som kjennetegnes av endrede aktørstrukturer, større stordrifts- og breddefordeler og sterkere innslag av internasjonal konkurranse. Markedskonvergensen vil innebære at nye aktører kommer inn på markedet for elektronisk kommunikasjon og dermed omfattes av den nye reguleringen. Eksakte forandringer i markedet er vanskelig å forutse. Det er usikkert blant annet i hvilket omfang investeringer i infrastruktur skal kunne dekkes inn ved inntekter fra tjenester i nettene, og det er usikkerhet knyttet til hvilke tjenester som vil bli tilbudt og hva som vil bli etterspurt. Det er imidlertid nødvendig at reguleringen legger til rette for en hensiktsmessig markedsutvikling, blant annet gjennom fleksible bestemmelser og teknologinøytralitet i så stor grad som mulig.

Konvergensen er ovenfor beskrevet som sterke endringsprosesser innenfor nett, tjenester, terminaler og markeder som fører til at sektorgrensene mellom kringkasting, tele og IT blir mindre tydelige. Gjennom den nye loven om elektronisk kommunikasjon er det tatt høyde for dette.