10 Overgangsordning

10.1 Forslaget i høringsbrevet

Fra høringsbrevet av 16. juni 2008 hitsettes:

«Folketrygdloven har regler om frister for fremsettelse av krav. Departementet legger til grunn at disse bør gis anvendelse. Etter folketrygdloven § 22-13 må krav «settes fram innen seks måneder etter at kravet tidligst kunne vært satt fram». Dette er greit med hensyn til krav relatert til helsehjelp som er mottatt etter at bestemmelsene om rett til refusjon er satt i kraft. Dersom det ikke fastsettes overgangsregler antar departementet at det vil være et tolkningsspørsmål om helsehjelp mottatt i andre EØS-land før ikraftsettelsen vil kunne gi grunnlag for refusjon. Det kan argumenteres med at krav tidligst kunne settes frem da refusjonsordning ble opprettet. For å unngå usikkerheten med hensyn til hvordan eldre krav vil bli behandlet, foreslår departementet at det gis overgangsregler.

En enkel løsning ville være å fastsette at det kun er krav som gjelder helsehjelp mottatt etter ikrafttredelsen som kan kreves refundert. Andre hensyn kan tale for at det skal kunne gis refusjon også for krav relatert til helsehjelp mottatt før dette tidspunkt. Prinsippet om fri bevegelighet av tjenester er nedfelt i EØS-avtalen som trådte i kraft i 1. januar 1994. At dette prinsippet innebærer en forpliktelse for landene til å gi pasienter rett til refusjon av utgifter ved helsehjelp i andre EØS-land, ble imidlertid ikke klargjort før gjennom EF-domstolens rettspraksis vedrørende pasientmobilitet det siste tiåret. Spørsmålet om forhåndsgodkjenning kan forsvares for ikke-sykehusbehandling, tok EF-domstolen stilling til i 2003. Det kan drøftes om forpliktelsen i prinsippet strekker seg helt tilbake til 1994, eller først oppsto da EF-domstolen klargjorde hva reglene om fri bevegelse for tjenester innebærer på dette punkt. Når refusjonsordningen trer i kraft har Norge uansett i prinsippet hatt en EØS-rettslig forpliktelse til å gi refusjon. Det vil da kunne virke urimelig å avskjære refusjon for all helsehjelp mottatt før ikrafttredelsestidspunktet. I lys av at den alminnelige foreldelsesfrist i Norge er tre år, foreslår departementet derfor at utgifter til helsehjelp som er mottatt de siste tre år før refusjonsordningen trer i kraft, skal kunne refunderes. Forutsetningen vil naturligvis være at de alminnelige vilkår for refusjon er oppfylt, herunder også dokumentasjonskrav. I tråd med bestemmelsen i folketrygdloven § 22-13 om at krav må «settes fram innen seks måneder etter at kravet tidligst kunne vært satt fram», foreslår departementet at krav som gjelder helsehjelp mottatt før ikrafttredelsen, må settes frem de første seks månedene etter ikrafttredelsen.»

10.2 Høringsinstansenes syn

Arbeids- og velferdsdirektoratet uttaler at de er enig i den foreslåtte overgangsordningen hvoretter det kan kreves refusjon for behandling de siste tre år før ikrafttredelse, og mener dette er mest i samsvar med folketrygdloven § 22-13 sjette ledd. De bemerker imidlertid at en slik overgangsordning reiser spesielle problemstillinger med hensyn til krav til dokumentasjon.

Sørum kommune støtter også departementets forslag om at det skal kunne gis refusjon for behandling mottatt de siste tre år før ikrafttredelsen.

Yrkesorganisasjonenes sentralforbund mener derimot at det ikke bør gis tilbakevirkende kraft fordi arbeidet med dokumentasjon av utgifter og saksbehandling ville bli omfattende, og kontrollmulighetene små.

Troms fylkeskommune og Østfold fylkeskommune ser ikke behov for tilbakevirkning. Østfold fylkeskommune uttaler at «for tannhelsetjenester til prioritert klientell er det vanskelig å se behovet for at forskriften gis tilbakevirkende kraft».

10.3 Departementets vurdering

Departementet ser at den foreslåtte overgangsordningen vil innebære utfordringer med hensyn til dokumentasjon mv., men kan ikke se at dette er så tungtveiende at man bør velge en annen løsning. Under henvisning til de argumenter som er trukket frem i høringsbrevet, jf. punkt 10.1 ovenfor, fastholder departementet forslaget om at det skal kunne gis refusjon for utgifter til helsehjelp mottatt i løpet av de siste tre år før ikrafttredelsen dersom de alminnelige vilkårene for refusjon er oppfylt. Selv om det kan tenkes at det i praksis er lite aktuelt med eldre refusjonskrav for tannhelsetjenester til prioritert klientell, finner ikke departementet grunn til å sondre mellom ulike typer behandling.