5 Gjeldende rett

5.1 Offentlig finansiering av helsetjenester i Norge

5.1.1 Spesialisthelsetjenester

Etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a skal de regionale helseforetakene sørge for at personer med fast bopel eller oppholdssted innen helseregionen tilbys spesialisthelsetjenester i og utenfor institusjon.

Etter pasientrettighetsloven § 2-1 første ledd første punktum har pasienten rett til øyeblikkelig hjelp. Dette gjelder alle tjenestenivåer, også spesialisthelsetjenesten, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 3-1, og uavhengig av hvor pasienten er bosatt.

Etter pasientrettighetsloven § 2-2 skal pasient som er henvist til sykehus eller spesialistpoliklinikk få vurdert sin helsetilstand innen 30 virkedager fra henvisningen er mottatt. Det skal vurderes om det er nødvendig med helsehjelp, og pasienten skal få informasjon om når behandlingen forventes å bli gitt. Det skal også vurderes om pasienten har slik «rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten» som er regulert i pasientrettighetsloven § 2-1 annet ledd. Dersom pasienten har slik rett, skal det fastsettes en frist for når medisinsk forsvarlighet krever at pasienten senest skal få behandling.

Rett til nødvendig helsehjelp etter § 2-1 annet ledd foreligger bare dersom pasienten har et tilstrekkelig prognosetap, kan ha forventet nytte av helsehjelpen og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt, jf. nærmere kriterier fastsatt i forskrift 1. desember 2000 nr. 1208 om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om klagenemnd (prioriteringsforskriften) § 2.

Plikten for de regionale helseforetakene til å sørge for spesialisthelsetjenester gjelder imidlertid også overfor pasienter som ikke har rett til nødvendig helsehjelp etter pasientrettighetsloven § 2-1. Pasienter uten lovfestet rett til helsehjelp, skal ha lavere prioritet enn pasienter med slik rett. Omfanget av behandling for andre enn rettighetspasienter, vil blant annet være avhengig av ressurssituasjonen til enhver tid.

Pasienter med rett til nødvendig helsehjelp etter § 2-1 annet ledd har særskilte rettigheter dersom helsehjelpen ikke er mottatt innen den fastsatte fristen, eller dersom pasienten ikke kan få den nødvendige helsehjelpen i Norge fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud her, jf. punkt 5.2.1 nedenfor.

I henhold til spesialisthelsetjenesteloven § 5-2 skal det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion dekke utgiftene til behandling m.m. i spesialisthelsetjenesten. Dette forutsetter at helsehjelpen mottas hos en tjenesteyter som eies av eller har avtale med det regionale helseforetaket (med mindre reglene i pasientrettighetsloven § 2-1 fjerde og femte ledd om behandling hos privat tjenesteyter eller i utlandet kommer til anvendelse). De regionale helseforetakene kan selv velge å tilby behandling hos annen tjenesteyter, for eksempel i utlandet, dersom dette finnes formålstjenlig.

Finansieringen av spesialisthelsetjenester (som er aktuelle her i den utstrekning de kan defineres som ikke-sykehusbehandling), er delt mellom de regionale helseforetakene, staten (herunder også folketrygden) og pasientene. Den offentlige finansieringen skjer gjennom rammeoverføringer til de regionale helseforetakene og aktivitetsbaserte refusjoner (ISF og poliklinikk). De aktivitetsbaserte refusjonene omfatter all somatisk aktivitet samt polikliniske konsultasjoner innen psykisk helsevern, rusbehandling og laboratorier og røntgen. Fordelingen mellom rammetilskudd og aktivitetsbaserte refusjoner for disse områdene er om lag 60/40. For poliklinisk behandling betales det vanligvis egenandel, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 5-5 med forskrifter om egenbetaling. De regionale helseforetakene mottar ISF-refusjon også for pasienter som de selv henviser til behandling i utlandet, og pasienter som behandles i utlandet i forbindelse ved fristbrudd eller mangel på adekvat tilbud i Norge etter reglene i pasientrettighetsloven § 2-1 fjerde og femte ledd.

Folketrygdloven kapittel 5 regulerer blant annet visse typer helsetjenester som hører inn under spesialisthelsetjenesten (legespesialister og psykologer som har driftsavtale med regionalt helseforetak samt laboratorier og røntgeninstitutter med avtale med regionalt helseforetak), jf. punkt 5.1.4 nedenfor. Behandling hos privatpraktiserende lege- og psykologspesialister finansieres dels gjennom driftstilskudd fra regionalt helseforetak i henhold til avtale og dels ved stønad fra folketrygden, samtidig som pasientene betaler egenandeler. Fordelingen mellom driftstilskudd på den ene siden og honorarinntekter (trygderefusjon og egenandeler) på den andre siden er om lag 40/60.

5.1.2 Kommunehelsetjenesten

Etter kommunehelsetjenesteloven § 1-1 skal kommunene sørge for nødvendig helsetjeneste for alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen. Kommunens helsetjeneste omfatter offentlig organisert helsetjeneste som ikke hører under stat eller fylkeskommune. For å oppfylle dette ansvaret skal kommunen sørge for en rekke tjenester som er nærmere listet opp i kommunehelsetjenesteloven § 1-3. Dette gjelder blant annet allmennlegetjeneste (herunder fastlegeordning), legevaktordning, fysioterapitjeneste, jordmortjeneste, hjemmesykepleie og sykehjem eller boform med heldøgns omsorg og pleie.

Kommunen kan organisere disse oppgavene ved å ansette personell i kommunale stillinger eller ved å inngå avtaler med personell om privat helsevirksomhet. Kommunen yter basistilskudd til privatpraktiserende fastleger og driftstilskudd til privatpraktiserende fysioterapeuter og jordmødre som har avtale med kommunen.

Kommunen skal dekke utgiftene ved helsetjenester som den har ansvaret for, jf. kommunehelsetjenesteloven § 5-1. De kommunale helsetjenestene finansieres i hovedsak gjennom statlige rammetilskudd som fordeles gjennom inntektssystemet for kommunene, jf. kommunehelsetjenesteloven § 5-2. I tillegg finansieres en andel av utgiftene gjennom folketrygden (med unntak av pleie- og omsorgstjenester) og pasientbetaling (egenandeler). Det vises til punkt 5.1.4 nedenfor om stønad ved helsetjenester etter folketrygdloven kapittel 5.

Kommunehelsetjenesteloven inneholder ingen bestemmelser om rett til å motta behandling i utlandet eller om dekning av utgifter ved behandling i utlandet.

5.1.3 Tannhelsetjenester

Etter tannhelsetjenesteloven § 1-1 har fylkeskommunen plikt til å sørge for at tannhelsetjenester, herunder spesialisttjenester, i rimelig grad er tilgjengelige for alle som bor eller midlertidig oppholder seg i fylket.

I tillegg skal fylkeskommunen gjennom Den offentlige tannhelsetjenesten både organisere forebyggende tiltak for hele befolkningen og gi et regelmessig og oppsøkende tilbud om tannhelsetjenester til visse pasientgrupper (prioriterte grupper) som er nevnt i tannhelsetjenesteloven § 1-3 første ledd bokstav a til d. De prioriterte gruppene er barn og ungdom under 18 år, psykisk utviklingshemmede i og utenfor institusjon, eldre langtidssyke og uføre i institusjon og hjemmesykepleie, samt ungdom som fyller 19 eller 20 år i behandlingsåret. Fylkeskommunen kan vedta å prioritere andre grupper i tillegg, jf. § 1-3 første ledd bokstav e. Gruppene er listet opp i prioritert rekkefølge, jf. § 1-3 andre ledd. Hvis ressursene ikke er tilstrekkelige for tilbud til alle gruppene, skal denne prioriteringen følges. Det fremgår videre av § 1-3 siste ledd at forebyggende tiltak skal prioriteres foran behandling.

De prioriterte pasientgruppene har rett til nødvendig tannhelsehjelp i den fylkeskommunen der de bor eller midlertidig oppholder seg, jf. tannhelsetjenesteloven § 2-1. Fylkeskommunen har ansvar for å dekke utgifter til Den offentlige tannhelsetjenesten, jf. § 5-1. Departementet har fastsatt takster for behandling som er inntatt i rundskriv I-2/2009 Folketrygdens stønad til dekning av utgifter til tannbehandling.

Det er gitt regler om betaling av vederlag i tannhelsetjenesteloven § 2-2 og forskrift 24. mai 1984 nr. 1268 om vederlag for tannhelsetjenester i den offentlige tannhelsetjenesten. De første tre prioriterte gruppene som er nevnt i lovens § 1-3 har krav på vederlagsfrie tannhelsetjenester, med unntak av kjeveortopedisk behandling. Ungdom som fyller 19 eller 20 år i behandlingsåret skal ikke betale høyere egenandel enn 25 prosent av takster fastsatt av departementet. Unntak gjelder tjenester som det ytes stønad ved etter folketrygdloven § 5-6. Fylkeskommunen kan da ta fullt honorar etter takstene, og pasientens egenbetaling blir differansen mellom dette og trygdestønaden.

Den offentlige tannhelsetjenesten kan i tillegg yte tjenester til voksent betalende klientell mot fullt vederlag. For øvrig er voksne pasienter som ikke tilhører de prioriterte gruppene, henvist til å søke tannhelsetjenester på det private marked. Folketrygden yter stønad til visse typer tannlegehjelp ved sykdom, jf. punkt 5.1.4 nedenfor.

Tannhelsetjenesteloven inneholder ingen bestemmelser om rett til å motta behandling i utlandet eller om dekning av utgifter ved behandling i utlandet.

5.1.4 Stønad ved helsetjenester etter folketrygdloven kapittel 5

Folketrygdloven kapittel 5 har bestemmelser om stønad ved helsetjenester. Bestemmelsene utfylles av et omfattende forskriftsverk.

Stønadsordningen etter folketrygdloven kapittel 5 omfatter for det første enkelte lovpålagte kommunale helsetjenester. Dette gjelder allmennlegetjeneste og kommunal legevaktordning (§ 5-4), fysioterapi (§ 5-8) samt jordmortjeneste (§ 5-12). Stønadsordningen omfatter ikke kommunale pleie- og omsorgstjenester, det vil si hjemmesykepleie og sykehjem mv.

Enkelte spesialisthelsetjenester omfattes, så som behandling hos lege- og psykologspesialister (§§ 5-4 og 5-7) samt private laboratorier og røntgenvirksomheter (§ 5-5).

I tillegg omfatter stønadsordningen enkelte tjenester som ikke er en del av den offentlige helsetjenesten. Dette er behandling hos privatpraktiserende tannlege for sykdom (§ 5-6), kiropraktor (§ 5-9), logoped og audiopedagog (§ 5-10) og ortoptist (§ 5-10a).

Folketrygden yter også stønad til dekning av viktige legemidler og spesielt medisinsk utstyr og forbruksmateriell til bruk utenom sykehus (§ 5-14).

Rett til stønad er betinget av en rekke vilkår med hensyn til type tjeneste, behovet for tjenesten, tjenesteyters kompetanse og tilknytning til det offentlige m.v. Takster og egenandeler er fastsatt i et detaljert regelverk.

Etter folketrygdloven § 5-22 kan bidrag ytes til visse helsetjenester og andre spesielle formål som ikke ellers dekkes av folketrygdlovens stønadsordninger eller av annen lovgivning. Det er fastsatt nærmere retningslinjer for bidrag. Kompetansen til å gi retningslinjer er nå lagt til Helsedirektoratet, jf. forskrift 18. april 1997 nr. 332 om bidrag til visse helsetjenester.

Folketrygdloven § 5-25 inneholder en særlig bestemmelse om full dekning for nødvendige utgifter til visse typer helsetjenester og varer ved skade eller sykdom som regnes som yrkesskade etter folketrygdloven kapittel 13.

Med enkelte unntak er det en forutsetning for stønad eller bidrag fra folketrygden at helsehjelpen mottas i Norge. Se punkt 5.2.3 og 5.2.5 nedenfor om stønad og bidrag til helsetjenester mottatt i utlandet.

Forvaltningen av folketrygdloven kapittel 5 er fra 1. januar 2009 i hovedsak overført fra Arbeids- og velferdsdirektoratet til Helsedirektoratet, jf. folketrygdloven § 21-11 a. Kompetansen til å fatte vedtak om ytelser etter kapittel 5 er gjennomgående delegert til direktoratets ytre forvaltningsapparat HELFO (Helseøkonomiforvaltningen).

5.2 Eksisterende ordninger for å motta helsetjenester i utlandet på det offentliges bekostning eller stønad til slike tjenester

5.2.1 Pasientrettighetsloven § 2-1

Som redegjort for i punkt 5.1.1 ovenfor, skal pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten i pasientrettighetslovens forstand, få fastsatt en frist for når faglig forsvarlighet krever at pasienten senest skal få helsehjelpen, jf. pasientrettighetsloven §§ 2-1 og 2-2.

Dersom det regionale helseforetaket ikke har sørget for at pasienten får den nødvendige helsehjelpen innen den fastsatte fristen, har pasienten etter § 2-1 fjerde ledd rett til å motta helsehjelpen uten opphold, om nødvendig fra privat tjenesteyter eller i utlandet. Ved fristbrudd kan pasienten henvende seg til HELFO Pasientformidling som vil sørge for at pasienten får et tilbud om helsehjelp så raskt som mulig. Behandlingstilbud kan gis i offentlig eller privat spesialisthelsetjeneste i Norge eller utlandet. Pasienten kan ikke fritt velge tjenesteyter. Det vises til prioriteringsforskriften § 6.

Pasient som har rett til nødvendig helsehjelp i pasientrettighetslovens forstand, men som ikke kan få den nødvendige helsehjelpen i Norge fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud her, har rett til å få helsehjelpen fra tjenesteyter utenfor riket innen den fastsatte fristen, jf. § 2-1 femte ledd. Slik helsehjelp organiseres vanligvis av helsetjenesten selv om dette ikke er et vilkår for dekning av utgiftene.

I begge tilfeller dekkes utgiftene ved helsehjelpen av det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 5-2.

Pasienter uten lovfestet rett til nødvendig helsehjelp har ikke rett til å få fastsatt en frist for når helsehjelpen senest skal gis, og har ikke rett til helsehjelp i utlandet etter reglene i pasientrettighetsloven § 2-1 fjerde og femte ledd.

5.2.2 Trygdeforordning nr. 1408/71

Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet (trygdeforordning nr. 1408/71), regulerer anvendelsen av trygdeordninger for arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer innenfor EØS-området. 1Forordningen gjelder som forskrift i henhold til forskrift 30. juni 2006 nr. 731 om inkorporasjon av trygdeforordningene i EØS-avtalen.

Forordningen gir blant annet regler om hvilket lands lovgivning som skal komme til anvendelse for personer som på grunn av sin yrkesaktivitet må forholde seg til flere enn ett medlemsland 2.

Artikkel 18 til 36 i trygdeforordningen har regler om rett til naturalytelser i form av helsetjenester ved sykdom, svangerskap og fødsel for personer som omfattes av forordningen. Dette gjelder arbeidstakere, offentlige tjenestemenn, selvstendig næringsdrivende, arbeidsløse, pensjonister og studenter som er statsborgere og medlemmer i trygdeordningen i et EØS-land, samt flyktninger og statsløse. Dersom vedkommende er medlem i trygdeordningen i et EØS-land med rett til naturalytelser, har familiemedlemmer (ektefelle og barn under 25 år) som ikke selv tilhører en av disse persongruppene avledet rett til dekning (uavhengig av statsborgerskap).

Bestemmelsene i forordningen kommer til anvendelse når omfattede personer arbeider, studerer, bor eller oppholder seg midlertidig i eller flytter til et EØS-land eller Sveits.

Forordningen har ingen definisjon av «naturalytelse». Det enkelte lands lovgivning avgjør hva som kan regnes som naturalytelser. Etter norsk lovgivning vil blant annet helsetjenester det gis stønad til etter folketrygdloven kapittel 5 regnes som naturalytelser. Det samme gjelder helsetjenester etter kommunehelsetjenesteloven, tannhelsetjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven.

I trygdeforordningen brukes begrepet «den kompetente stat» om det land hvor pasienten er medlem i eller omfattet av en nasjonal sosialsikrings- eller trygdeordning. Trygderettighetene kan følge av arbeidsforhold, bosetting e.a., og den kompetente stat vil derfor ikke alltid være bostedslandet. Her brukes derfor begrepet den kompetente stat.

Rett til naturalytelser ved bosetting i et annet EØS-land

Det følger av trygdeforordningen at arbeidstakere som hovedregel er medlem i sysselsettingslandets trygdeordning, og det er da sysselsettingslandet som er kompetent stat. Personer som er bosatt i et annet EØS-land enn den kompetente stat (for eksempel personer som arbeider i ett land, men bor i et annet), har som hovedregel rett til naturalytelser i bostedslandet, forutsatt at de har rett til dette i den kompetente stat. Utgiftene dekkes etter lovgivningen i bostedslandet, i prinsippet for den kompetente stats regning. Retten til helsetjenester dokumenteres med gyldig dokumentasjon (blankett i E-serien) som utstedes av den kompetente stat.

Rett til naturalytelser under midlertidig opphold i et annet EØS-land

Artikkel 22 nr. 1 bokstav a gir rett til helsehjelp som blir nødvendig under midlertidig opphold i et annet EØS-land enn den kompetente stat.

Etter norske regler regnes midlertidig opphold som opphold på inntil ett års varighet 3. Dette er typisk kortere tjenestereiser og ferier. Varer oppholdet i utlandet utover dette, regnes ikke vedkommende lenger som bosatt i Norge.

Retten omfatter de ytelser som fra et medisinsk synspunkt måtte bli nødvendige under oppholdet, sett i forhold til ytelsens art og oppholdets varighet. Dette gjelder således også helsehjelp utover øyeblikkelig hjelp. Retten etter artikkel 22 nr. 1 bokstav a omfatter som hovedregel ikke planlagt behandling. Visse typer løpende behandling, som for eksempel dialyse- og oksygenbehandling, anses som nødvendige ytelser og kan mottas på de vilkår som gjelder i oppholdslandet dersom oppholdets varighet og pasientens tilstand tilsier det. Det er et krav at behandlingen gis som ledd i en allerede regelmessig fortløpende behandling og at hensikten med reisen ikke er å oppnå slik behandling i oppholdslandet.

Retten til helsetjenester under midlertidig opphold dokumenteres ved Europeisk helsetrygdkort (EHIC). Det kan eventuelt utstedes hasteblankett (E111) dersom vedkommende ikke har med seg kortet.

Utgiftene til naturalytelser dekkes etter de regler og satser som gjelder i det land der vedkommende oppholder seg og mottar helsehjelpen. Pasienten betaler egenandel på lik linje med oppholdslandets egne innbyggere. Behandling hos privat lege eller i privat sykehus dekkes bare i den utstrekning myndighetene i oppholdslandet betaler for slik behandling.

Ved kjøp av legemidler i EØS-området under midlertidig opphold kan det være aktuelt med dekning av utgifter i henhold til trygdeforordning nr. 1408/71. Dette innebærer at resepter blir ekspedert etter reglene i oppholdslandet.

Det foretas som hovedregel oppgjør for helsehjelpen mellom landene basert på de faktiske utgiftene. Landene kan seg i mellom avtale andre oppgjørsformer, for eksempel helt eller delvis avkall på refusjon.

Reise til et annet EØS-land i den hensikt å motta behandling der

Utenom tilfeller hvor behovet for behandling oppstår under midlertidig opphold i annet EØS-land (jf. ovenfor) kan behandling mottas etter reglene i trygdeforordningen bare dersom pasienten har fått forhåndstillatelse fra den kompetente stat. Pasient som ønsker å reise til et annet EØS-land i den hensikt å motta (planlagt) behandling der, kan søke myndighetene i den kompetente staten om slik forhåndsgodkjenning, jf. artikkel 22 nr. 1 bokstav c (blankett E112). I følge trygdeforordningens artikkel 22 annet ledd kan forhåndstillatelse ikke nektes dersom den aktuelle behandlingen er blant de tjenester som vanligvis ytes i bosettingslandet, og behandlingen ikke kan gis innen den tid som vanligvis er nødvendig for å få slik behandling i bosettingslandet. Det skal tas hensyn til vedkommendes aktuelle helsetilstand og sykdommens mulige utvikling. Det er i slike tilfeller en forutsetning at pasienten har krav på den aktuelle helsehjelpen etter lovgivningen i den kompetente stat.

Dersom pasienten får forhåndsgodkjenning, kan behandlingen mottas i et annet EØS-land på de vilkår som gjelder etter behandlingslandets lovgivning. Pasienten betaler en eventuell egenandel, og oppgjør for øvrig finner sted mellom landene. En tilsvarende ordning gjelder ved behandling for yrkesskade, jf. artikkel 55 nr. 1 bokstav c punkt i.

I Norge behandles søknad om slik forhåndsgodkjenning av HELFO.

5.2.3 Stønad til helsetjenester i utlandet etter folketrygdloven § 5-24

Etter særlige regler i folketrygdloven § 5-24 med tilhørende forskrifter gis det på visse vilkår stønad til dekning av nødvendige utgifter til helsetjenester i utlandet. Det ytes stønad til helsetjenester som omhandlet i folketrygdloven kapittel 5, reise- og oppholdsutgifter ved undersøkelse og behandling, samt ambulansetransport og sykehusopphold.

Den som er medlem av folketrygden fordi vedkommende er bosatt i Norge (etter folketrygdloven § 2-1) har ikke rett til stønad etter § 5-24 under midlertidig utenlandsopphold. Ordningen kommer derfor særlig til anvendelse for medlemmer av folketrygden som er fast bosatt i andre land. Personer med vedvarende og regelmessig behov for oksygen- og dialysebehandling får likevel dekket nødvendige utgifter til slik behandling under midlertidige utenlandsopphold. Medlemmer i folketrygden som er bosatt i Norge kan også få dekket utgifter til helsehjelp ved fødsel hvis de reiser til utlandet for å føde.

De ordinære vilkårene for stønad etter folketrygdloven kapittel 5 må være oppfylt for å få rett til tilsvarende stønad etter § 5-24, med unntak av krav om offentlig tilknytning (driftsavtale mv.).

Nærmere bestemmelser om satser, dekningsnivå, egenandeler og egenandelstak mv. er fastsatt i forskrift.

Reglene i § 5-24 er av størst betydning utenfor EØS-området. I medhold av § 5-24 åttende ledd er det fastsatt forskrift 15. april 1997 nr. 316 om bortfall av rett til dekning av utgifter til helsetjenester mv på grunn av gjensidighetsavtale med annet land («avskjæringsforskriften»). På bakgrunn av trygdeforordning nr. 1408/71 (jf. punkt 5.2.2 ovenfor) bortfaller dermed rett til dekning i mange tilfelle i EØS-området. Unntak følger av forskrift 8. juni 2007 nr. 587 om unntak fra forskrift om bortfall av rett til dekning av utgifter til helsetjenester mv. på grunn av gjensidighetsavtale med annet land.

5.2.4 Behandlingsreiser til utlandet

Enkelte behandlingsreiser til utlandet finansieres gjennom en egen tilskuddsordning på statsbudsjettet. Dette er et supplement til behandlingstilbud i Norge for pasienter med revmatiske lidelser, psoriasis, senskader etter poliomyelitt og barn og ungdom med astma, lungesykdommer eller atopisk eksem (jf. St.prp. nr. 1 (2008-2009) kap. 729 post 70). Formålet er behandlingstiltak i varmt og solrikt klima. Staten dekker utgiftene til behandling og reise. Det betales en egenandel for voksne pasienter og ledsagere. Daglig administrasjon og faglig ansvar av ordningen tilligger Oslo universitetssykehus HF, Rikshospitalet.

5.2.5 Bidrag etter folketrygdloven § 5-22

Etter retningslinjer gitt med hjemmel i folketrygdloven § 5-22 kan det ytes bidrag til en rekke ulikeartede tjenester og varer som ikke omfattes av folketrygdlovens stønadsordninger eller av annen lovgivning. Det er som hovedregel en forutsetning at tjenesten eller varen er mottatt i Norge, men visse bidragsformål gjelder tjenester mottatt i utlandet, blant annet kurs/samlinger knyttet til barn med sjeldne sykdommer og fysioterapi i utlandet.

Etter retningslinjene kan det gis bidrag til fysioterapi i utlandet til medlemmer i folketrygden som er på reise eller langtidsopphold. Formålet med denne ordningen har vært å sikre lettere tilgang til fysioterapi hos norskspråklig personell i utlandet, særlig for norske pensjonister som har behov for regelmessig behandling også når de oppholder seg deler av året i utlandet. Retningslinjene omfatter ikke personer som er bosatt i utlandet og som har rett til å få dekket utgifter til helsetjenester etter lovgivningen der.

Henvisning fra lege, manuellterapeut eller kiropraktor som dokumenterer behovet for fysioterapi, må foreligge før avreise. Det er også en forutsetning at HELFO før avreise har gitt tilsagn om bidrag.

Bidrag kan etter retningslinjene bare ytes dersom behandlingsinstitusjonen eller det fysikalske instituttet eies og drives av norsk statsborger eller norsk organisasjon. Det er i tillegg et vilkår at behandlingen må gis av fysioterapeut med norsk autorisasjon. Det ytes bidrag bare dersom behandlingen mottas på et av de behandlingsstedene som står oppført på en liste inntatt i retningslinjene. Disse behandlingsstedene befinner seg i land både i og utenfor EØS-området (Spania, Italia, Israel, Montenegro, Thailand og Tyrkia).

Bidrag ytes med honorartakst uavhengig av pasientens diagnose. Reiseutgifter dekkes ikke. Det er en ordning med direkte oppgjør, slik at bidraget utbetales fra HELFO til behandlingsstedet, og ikke til det enkelte medlem (pasienten).

ESA har tatt opp med Helse- og omsorgsdepartementet om vilkårene for bidrag til fysioterapi i utlandet er i tråd med EØS-retten i lys av EF-domstolens praksis vedrørende reglene om fri bevegelighet av tjenester. ESA har pekt på kravet om forhåndstilsagn samt begrensningen til norskeide institutter og behandling gitt av fysioterapeut med norsk autorisasjon, og har i åpningsbrev 27. mars 2009 lagt til grunn at dette er i strid med EØS-avtalen artikkel 36. Departementet vil i budsjettsammenheng komme tilbake til hvordan ESAs synspunkter kan imøtekommes.

For omtale av ordningen med behandlingsreiser til utlandet, se punkt 5.2.4 ovenfor.