14 Merknader til de enkelte bestemmelsene

14.1 Merknader til endringene i folketrygdloven

Til ny § 5-24 a

Refusjonsordningen foreslås forankret i folketrygdloven kapittel 5 ved en ny bestemmelse § 5-24 a, og folketrygdlovens saksbehandlingsregler mv. vil komme anvendelse. Forvaltningen av folketrygdloven kapittel 5 (helserefusjoner) ble fra 1. januar 2009 overført fra Arbeids- og velferdsetaten til Helsedirektoratet, og det ble i den anledning gjort endringer i folketrygdloven for å videreføre relevante rettigheter og plikter.

Første ledd etablerer retten til stønad under forutsetning av at de fastsatte vilkår er oppfylt.

Annet ledd gir hjemmel for å fastsette nærmere regler om refusjonsordningen i forskrift. Det er behov for regulering av en rekke forhold.

Ett av forholdene vil være avgrensning av ordningen, jf. annet ledd bokstav a. Mye av den helsehjelpen som vil omfattes av refusjonsordningen tilsvarer helsetjenester som det ytes stønad til etter folketrygdloven kapittel 5 når tjenesten mottas i Norge. Refusjonsordningen vil imidlertid også omfatte annen type helsehjelp, herunder tannlegehjelp som i Norge ytes av Den offentlige tannhelsetjenesten og i noen grad spesialisthelsetjenester som finansieres på annen måte enn gjennom folketrygdloven kapittel 5. Det vises til punkt 7 ovenfor om hvilke tjenester som vil omfattes.

Hvem som har rett til ytelser etter folketrygdloven kapittel 5 er regulert § 5-2. Det kan være behov for enkelte presiseringer eller unntak i forbindelse med den nye refusjonsordningen, jf. annet ledd bokstav b. Det kan for eksempel være aktuelt med unntak for asylsøkere.

Et generelt utgangspunkt vil være at de samme vilkår vil gjelde for stønad etter § 5-24 a som for tilsvarende helsehjelp mottatt i Norge. Det vil være behov for presiseringer av hva dette innebærer når helsehjelpen mottas i andre land, jf. annet ledd bokstav c. Dette kan for eksempel gjelde krav til tjenesteyterens kvalifikasjoner i form av spesialistgodkjenning. Se også punkt 12 ovenfor.

Når det gjelder beregning av stønadsbeløp, jf. annet ledd bokstav d, er utgangspunktet at stønaden ikke skal overstige det beløp tilsvarende helsehjelp ville belastet det offentlige med om hjelpen var mottatt i Norge. Det vil være behov for nærmere regler for hvordan man beregne stønaden i tråd med dette prinsippet i og med at det ikke alltid er lett å fastsette hvor stort dette beløpet er. Det skal aldri ytes mer i stønad enn den faktiske utgift. Det er også behov for nærmere regler om beregning av egenandel.

Departementet mener reise- og oppholdsutgifter bør dekkes med et beløp inntil det det ville kostet pasienten å reise til nærmeste sted i Norge hvor den aktuelle helsehjelpen kunne vært mottatt, eller steder som likestilles med dette, etter reglene for syketransport i Norge. Det vil være behov for regler om dette, jf. annet ledd bokstav e.

Dokumentasjonskrav er også blant de forhold som må reguleres i forskrift i og med at de norske regler og rutiner ikke kan anvendes uten tilpasning, jf. annet ledd bokstav f. Det kan også være behov for regulering av ansvaret for å sørge for oversettelse av dokumentasjonen.

Når det gjelder forholdet til andre regler om stønad mottatt i annet land, jf. annet ledd bokstav g, vil det i første rekke være behov for regulering av forholdet til trygdforordning nr. 1408/71, som er omtalt i punkt 5.2.2 ovenfor.

14.2 Merknader til endringene i kommunehelsetjenesteloven

Til § 5-1 nytt sjette ledd

Visse kommunehelsetjenester vil omfattes av refusjonsordningen, jf. punkt 7.1 og punkt 7.3.1 ovenfor. Den nærmere avgrensning foreslås regulert i forskrift, men departementet mener at helsehjelp hos allmennlege, fysioterapeut og jordmor skal omfattes, mens pleie- og omsorgstjenester foreslås holdt utenfor. Vilkårene for stønad ved tilsvarende tjenester i Norge fremgår av folketrygdloven §§ 5-4, 5-8 og 5-12 med forskriftsverk. Disse vil i hovedsak gjelde også når hjelpen mottas i annet EØS-land. Nærmere regulering av hvilke vilkår som skal gjelde og eventuelle tilpasninger vil bli fastsatt i forskrift.

Refusjonsordningen foreslås forankret i folketrygdloven kapittel 5, og de nærmere vilkårene for å få refusjon vil fremgå av forskrift gitt i medhold av § 5-24 a.

Bakgrunnen for at det også foreslås en bestemmelse i kommunehelsetjenesteloven er at kommunene etter forslaget skal ha finansieringsansvar, jf. punkt 9 ovenfor. Bestemmelsen i kommunehelsetjenesteloven § 5-1 nytt sjette ledd første punktum gir således ikke særskilt hjemmel for å kreve dekning av utgifter til helsehjelp i utlandet.

Finansieringsansvaret for kommunene vil gjelde tjenester som tilsvarer tjenester som hører under kommunehelsetjenesten i Norge. Kommunen skal dekke refusjonsutgiftene for disse tjenestene fullt ut. Det blir ikke en deling av utgiftene mellom kommunen og staten (folketrygden) slik som når tilsvarende tjenester ytes i Norge. Helsedirektoratet (eller den direktoratet delegerer oppgaven til) vil behandle refusjonskrav og utbetale refusjonen til pasienten. I sjette ledd annet punktum foreslås en forskriftshjemmel med tanke på regulering av oppgjøret mellom Helsedirektoratet (eller den direktoratet delegerer oppgaven til) og kommunene.

Kommunens ansvar vil i hovedsak gjelde personer som er bosatt i kommunen. Departementet vil i forskrift foreta en nærmere avgrensning av hvilke personer som omfattes av refusjonsordningen, jf. folketrygdloven § 5-24 a annet ledd bokstav b.

14.3 Merknader til endringene i tannhelsetjenesteloven

Til § 5-1 nytt fjerde ledd

Etter forslaget vil refusjonsordningen omfatte tannhelsetjenester som ytes av Den offentlige tannehelsetjenesten som fylkeskommunene har ansvaret for, jf. punkt 7.2 ovenfor. Den nærmere avgrensning foreslås regulert i forskrift, jf. folketrygdloven § 5-24 a annet ledd bokstav a, men departementet antar at refusjonsordningen bør omfatte tjenester som i Norge ytes vederlagsfritt eller mot delvis vederlag til prioriterte grupper etter tannhelsetjenesteloven § 1-3 første ledd bokstav a-d.

Refusjonsordningen foreslås forankret i folketrygdloven kapittel 5, og de nærmere vilkårene for å få refusjon vil fremgå av forskrift gitt i medhold av § 5-24 a. Bestemmelsen i tannhelsetjenesteloven § 5-1 fjerde ledd første punktum gir ikke særskilt hjemmel for å kreve dekning av utgifter til helsehjelp i utlandet.

Bakgrunnen for at det også foreslås en bestemmelse også i tannhelsetjenesteloven er at fylkeskommunene skal ha finansieringsansvar. Fylkeskommunene skal dekke refusjonsutgifter knyttet til behandling i andre EØS-land som tilsvarer behandling som i Norge ville blitt gitt gratis eller mot delvis vederlag i regi av fylkeskommunen. Se punkt 9 ovenfor.

Helsedirektoratet (eller den direktoratet delegerer oppgaven til) vil behandle refusjonskrav og utbetale refusjonen til pasienten, jf. punkt 8.3 ovenfor. Den instans som behandler refusjonskrav vil kunne forelegge et krav for fylkeskommunen ved tvil om den aktuelle helsehjelpen ville blitt dekket av Den offentlige tannhelsetjenesten.

I fjerde ledd annet punktum foreslås en forskriftshjemmel med tanke på regulering av oppgjøret mellom Helsedirektoratet (eller den direktoratet delegerer oppgaven til) og fylkeskommunene.

Bestemmelsen innebærer ikke at fylkeskommunene får finansieringsansvar for refusjonsutgifter knyttet til behandlingsformer (tannlegehjelp ved sykdom) som det i Norge ytes stønad til etter folketrygdloven § 5-6. Departementet foreslår at folketrygden dekker disse utgiftene, jf. punkt 9 ovenfor.

14.4 Merknader til endringene i spesialisthelsetjenesteloven

Til § 5-2 nytt fjerde ledd

Refusjonsordningen skal gjelde ikke-sykehusbehandling, og dette vil omfatte noen typer tjenester som hører under spesialisthelsetjenesten, jf. punkt 7.1 og 7.3.2 ovenfor.

For det første omfattes hjelp fra legespesialist som det i Norge ville ytes stønad til etter folketrygdloven § 5-4. Det samme gjelder psykologhjelp som det i Norge ytes stønad til etter § 5-7, og utgifter til prøver og undersøkelser ved medisinske laboratorier samt radiologisk undersøkelse og behandling, jf. § 5-5. For det andre omfattes i noen grad helsehjelp som ytes poliklinisk på sykehus. Helsehjelpen omfattes i den grad den er å anse som ikke-sykehusbehandling, jf. punkt 3 og 7.3.2 ovenfor. Avgrensning av ordningen vil bli regulert i forskrift.

Refusjonsordningen foreslås forankret i folketrygdloven kapittel 5, og de nærmere vilkårene for å få refusjon vil fremgå av forskrift gitt i medhold av § 5-24 a. Bestemmelsen i spesialisthelsetjenesteloven § 5-2 nytt fjerde ledd første punktum gir ikke særskilt hjemmel for å kreve dekning av utgifter til helsehjelp i utlandet. Bakgrunnen for at det også foreslås en bestemmelse også i spesialisthelsetjenesteloven er at det foreslås at de regionale helseforetakene skal ha finansieringsansvar. Departementets forslag innebærer at de regionale helseforetakene fullt ut dekker refusjonsutgifter knyttet til spesialisthelsetjenester, jf. punkt 9 ovenfor. Det foretas ikke en deling av utgiftene mellom de regionale helseforetakene og staten, tilsvarende finansieringsordningen for tjenester som ytes i Norge.

Helsedirektoratet (eller den direktoratet delegerer oppgaven til) vil behandle refusjonskrav og utbetale refusjonen til pasienten, jf. punkt 8.3 ovenfor. Den instans som behandler refusjonskrav vil kunne velge å forelegge et krav for helsetjenesten ved tvil om den aktuelle helsehjelpen ville blitt dekket av det offentlige i Norge.

I fjerde ledd annet punktum foreslås en forskriftshjemmel med tanke på regulering av oppgjøret mellom Helsedirektoratet (eller den direktoratet delegerer oppgaven til) og de regionale helseforetakene.

14.5 Merknader til endringene i pasientskadeloven

Til § 19 annet punktum

Forslaget til endringer i annet punktum innebærer en presisering av vilkårene for at pasientskadeloven skal komme til anvendelse ved skader knyttet til helsehjelp mottatt i utlandet. Pasientskadeloven vil ikke komme til anvendelse når behandling er mottatt i utlandet selv om pasienten får refundert utgiftene etter den nye refusjonsordningen. Det samme gjelder når pasienten får helsehjelp i utlandet etter trygdeforordning nr. 1408/71 eller gjensidige avtaler med andre stater. Det vises til punkt 11 ovenfor.

Behandlingsreiser som omtalt i punkt 5.2.4 ovenfor omfattes av pasientskadeloven. Dette fremgår uttrykkelig av gjeldende ordlyd i § 19 annet punktum, og den særskilte henvisningen til behandlingsreiser videreføres.