11 Forholdet til pasientskadeloven

11.1 Gjeldende rett

Lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven) § 19 om lovens virkeområde lyder:

«Loven gjelder skade som voldes i riket med Svalbard. Loven gjelder også skade voldt ved helsetjenester i utlandet (herunder behandlingsreiser til utlandet) som det offentlige helt eller delvis bekoster. Kongen kan bestemme at loven ikke skal gjelde når det ytes helsehjelp her i riket med særskilt liten norsk tilknytning.»

I høringsbrevet av 16. juni 2008 heter det om forståelsen av bestemmelsen:

«Det synes på det rene at annet punktum er ment å omfatte helsehjelp i utlandet som skjer i regi av den norske helsetjenesten. Dette gjelder blant annet når den norske helsetjenesten kjøper tjenester i utlandet til sine pasienter, for eksempel til pasienter som har sjeldne lidelser eller fordi behandlingskapasiteten i en periode er for liten. Dessuten antas det å gjelde der pasienter sendes til utlandet i medhold av pasientrettighetsloven § 2-1 fjerde ledd om fristbrudd eller femte ledd om tilfeller der det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i Norge. Det synes også klart at loven gjelder ved behandlingsreiser i regi av Rikshospitalet som omtalt [...] ovenfor. Når pasienter mottar helsehjelp i utlandet i regi av norske myndigheter fordi helsehjelpen ikke kan gis i Norge, eller ikke kan gis innen fastsatt frist, er det rimelig at pasientene nyter godt av den gunstige pasientskadeerstatningsordning vi har i Norge. I slike tilfelle vil norsk helsepersonell og norske myndigheter dessuten ofte være involvert i forbindelse med valg av behandlingssted. Det er naturlig at loven gjelder der den norske helsetjenesten benytter utenlandske aktører for å ivareta sitt «sørge for»-ansvar.

Norsk Pasientskadeerstatning har i en avgjørelse lagt til grunn at pasientskadeloven ikke gjelder i tilfelle der norske pasienter får behandling i utlandet etter vedkommende lands regler i medhold av trygdeforordning nr. 1408/71 fordi behovet oppstår under utenlandsoppholdet.»

11.2 Forslaget i høringsbrevet

I høringsbrevet foreslo departementet en omformulering av pasientskadeloven § 19 annet punktum som presiserer at loven gjelder tilfeller der helsehjelpen i utlandet skjer i regi av norske myndigheter.

Fra høringsbrevet av 16. juni 2008 hitsettes:

«Departementet finner det ikke naturlig at pasientskadeloven skal gjelde når en pasient etter eget valg søker behandling i utlandet, selv om det er behandling som ville blitt dekket av det offentlige i Norge og som pasienten derfor vil få refusjon for etter den refusjonsordningen som foreslås i dette høringsnotatet. Pasienten velger selv å søke behandling i utlandet og velger selv tjenesteyter. Departementet mener det ikke er urimelig at pasienten da også er henvist til å forholde seg til de erstatningsregler og -systemer som gjelder i behandlingslandet. Det varierer om landene har særskilte pasientskadeerstatningsordninger slik Norge og de andre nordiske land har.

Departementet vil derfor ikke foreslå at behandling mottatt i andre EØS-land skal omfattes av den norske pasientskadeerstatningsordningen, selv om behandlingen omfattes av refusjonsordningen som foreslås i dette høringsnotatet. For å unngå tvil om spørsmålet bør det presiseres i pasientskadeloven § 19 at loven ikke gjelder behandling med refusjon etter den nye ordningen.

Samtidig bør det etter departementets oppfatning, for å klargjøre rettstilstanden, presiseres at loven heller ikke gjelder behandling som dekkes etter trygdeforordning nr. 1408/71. Det kunne være naturlig å gjøre unntak for tilfeller der pasienter søker og får forhåndsgodkjenning av dekning av behandlingsutgifter i utlandet (blankett E112) fordi de ikke får behandling i Norge innen den tid som anses medisinsk forsvarlig. Ved fristbrudd benyttes imidlertid i all hovedsak den ordningen som følger av pasientrettighetsloven § 2-1 fjerde ledd og som administreres av NAV Pasientformidling. Denne ordningen vil ofte være gunstigere for pasienten. Trygdeforordningens regler om forhåndsgodkjenning (blankett E112) benyttes i praksis lite, og da som oftest til andre formål enn fristbrudd. Departementet finner derfor ikke grunn til å gjøre unntak for denne ordningen.»

11.3 Høringsinstansenes syn

Relativt få høringsinstanser har kommentert forholdet til pasientskadeloven. Norsk pasientskadeerstatning, Tannlegeforeningen og Landsorganisasjonen i Norge uttaler at de er enige i at pasientskadeloven ikke skal gjelde for helsehjelp som er refusjonsberettiget etter den nye ordningen for refusjon av utgifter til helsehjelp mottatt i andre EØS-land. Norsk pasientskadeerstatning og Landsorganisasjonen i Norge påpeker at det er viktig med informasjon om dette til pasientene. Informasjonshensyn må antas å ligge til grunn også for kommentar fra Yrkesorganisasjonenes sentralforbund om at det bør presiseres i forskrift at pasientskadeloven ikke gjelder.

Justisdepartementet bemerker:

«Forslaget lyder slik at loven gjelder ved helsetjenester som "mottas i utlandet i regi norske myndigheter". Vi oppfatter Helse- og omsorgsdepartementets redegjørelse i høringsnotatets punkt 11 slik at bestemmelsen er ment å dekke behandlinger i utlandet som pasienten mottar på norske helsemyndigheters initiativ, selv om behandlingen rent faktisk ikke utføres av en norsk behandlingsinstitusjon beliggende i utlandet. Det vil si at norske myndigheter i en slik sammenheng bare har en bestillerfunksjon. Samtidig er bestemmelsen ment å skulle avgrense ordningen mot de tilfeller behandlingen finner sted på pasientens initiativ uten annen medvirkning fra Norge enn at behandlingen vil bli refundert etter den foreslåtte refusjonsordningen. Denne forståelsen av lovbestemmelsen bør reflekteres bedre i ordlyden. Eksempelvis kan bestemmelsen omformuleres slik: "[M]ottas i utlandet etter oppdrag fra norske myndigheter".»

11.4 Departementets vurdering

Ingen høringsinstanser har tatt til orde for en annen løsning enn den som ble foreslått i høringsbrevet, og som innebærer at pasientskadeloven ikke omfatter skade som oppstår ved helsehjelp i andre land selv om pasienten får refusjon for utgiftene til helsehjelpen etter den nye refusjonsordningen som proposisjonen her omhandler.

Kommisjonens forslag til direktiv om pasientrettigheter ved grensekryssende helsetjenester tilsier heller ingen annen løsning. Forslaget innebærer at det er behandlingslandets myndigheter som skal sørge for at pasienter har mulighet for å få erstatning ved pasientskader, og at det finnes systemer for ansvarsforsikring, garantier eller lignende ordning for mulig erstatningsansvar for helsehjelp som ytes i landet. Dette er ikke til hinder for at land utvider sin pasientskadeordning til å gjelde også behandling i andre land, men direktivforslaget innebærer ingen plikt til å gjøre det.

Departementet fastholder den løsning som ble foreslått i høringsbrevet, og som innebærer at pasientskadeloven ikke vil komme til anvendelse ved skader knyttet til helsehjelp som det ytes refusjon for etter den nye refusjonsordningen for helsehjelp mottatt i andre EØS-land.

Lovforslaget innebærer også en presisering av at det samme gjelder helsehjelp som mottas etter reglene i trygdeforordning nr. 1408/71 (se punkt 5.2.2 ovenfor) eller gjensidige avtaler med andre land som omfatter helsehjelp. Det samme må gjelde helsehjelp i utlandet som det ytes stønad til etter folketrygdloven § 5-24 eller bidrag til etter § 5-22.

Departementet er enig i at Justisdepartementets forslag til formulering i pasientskadeloven § 19 annet punktum bedre reflekterer meningen. Departementet finner også grunn til å foreslå en utforming av bestemmelsen som klargjør at pasientskadeloven omfatter helsehjelp som mottas i utlandet i medhold av pasientrettighetsloven § 2-1 fjerde ledd om fristbrudd og femte ledd om mangel på adekvat medisinsk tilbud i Norge. Dette for ikke å utelukke pasientskadelovens anvendelse dersom skadelidte unntaksvis har søkt helsehjelp i utlandet uten medvirkning fra norske myndigheter, men etterpå har fått innvilget refusjon i medhold av pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd.