13 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget vil gi den enkelte pasient en utvidet rett til å velge i hvilket land ikke-sykehusbehandling skal mottas med utgiftsdekning fra det offentlige. Forslaget gir derimot ikke pasientene større rett til selv å velge hva slags behandling som skal mottas med utgiftsdekning. Helsehjelp som ikke dekkes i Norge, omfattes heller ikke av refusjonsordningen som foreslås etablert for helsehjelp mottatt i andre EØS-land.

Departementet legger til grunn at de vilkår som gjelder for å få helsehjelp i Norge, så langt som mulig også skal gjelde som vilkår for å få refusjon for tilsvarende helsehjelp i andre EØS-land, jf. punkt 12.1 ovenfor. Det kan være nødvendig med visse unntak og tilpasninger.

Dekning av reise- og oppholdsutgifter foreslås regulert i forskrift. Som i høringsbrevet er departementet innstilt på at slike utgifter ikke skal dekkes utover det som ville blitt dekket etter de ordinære reglene dersom pasienten reiste til nærmeste sted der behandlingen kunne mottas, eller steder som likestilles med nærmeste sted.

Hvor mange som vil benytte ordningen, er vanskelig å forutse. Det er nærliggende å tro at den samlede bruken av helsetjenester (i Norge og andre EØS-land) ikke vil øke vesentlig som følge av lovforslaget, men at noen pasienter vil velge å motta behandling i utlandet istedenfor i Norge.

Det knytter seg noe usikkerhet til konsekvensene av at det ikke settes vilkår om at tjenesteyteren har tilknytning til det offentlige helsevesen eller trygdesystem i behandlingslandet, jf. punkt 12.2 ovenfor. Rent private aktører kan i større grad enn tjenesteytere med offentlig tilknytning gi et tilbud som ikke er høyt prioritert, og eventuelt med kortere ventetid. Dette vil i noen grad kunne øke etterspørselen etter helsetjenester som i Norge har relativt lav prioritet og derfor lang ventetid i den offentlige helsetjenesten. Dette vil kunne medføre noe økning i total aktivitet. Det er vanskelig å si noe om omfanget av dette før ordningen har virket i en tid.

Departementet legger til grunn at refusjon aldri skal gis med mer enn den faktiske utgift, og at det som hovedregel skal gjøres fradrag for den egenandel pasienten ville betalt i Norge for tilsvarende helsehjelp. For mange tjenestetyper vil det derfor ikke innebære noen besparelse for pasientene å søke helsehjelp i andre EØS-land. Som nevnt i punkt 12.1 ovenfor legger departementet også til grunn at refusjonsbeløpet i prinsippet ikke skal overstige hva tilsvarende helsehjelp ville belastet det offentlig med om helsehjelpen var mottatt i Norge. Dette kan for noen typer helsehjelp være vanskelig å beregne eksakt, men prinsippet innebærer at det i all fall ikke vil bli noen nevneverdig merutgift for det offentlige ved den enkelte behandling. I noen tilfeller kan refusjonsbeløpet bli mindre enn kostnaden for det offentlige ville vært i Norge, fordi behandlingen er mottatt i et land med lavere prisnivå.

Behandling i lavkostland kan innebære en reduksjon i pasientens egenbetaling i de tilfeller hvor det er fri prisfastsettelse i Norge. Dette gjelder blant annet tannbehandling som det ytes stønad til fra folketrygden. Fri prisfastsettelse innebærer at tjenesteyteren kan kreve honorar av pasienten utover satsen for trygdestønad og eventuelle offentlig fastsatte egenandeler. Trolig vil det i første rekke være behandlingsformer med høy egenbetaling i Norge som vil bli etterspurt i utlandet, for eksempel rehabilitering av tannsett ved tanntap som skyldes periodontitt. Dersom total etterspørsel holdes konstant, vil det ikke medføre økte utgifter for det offentlige om behandlingen finner sted i utlandet i stedet for i Norge. Men dersom det som følge av lavere egenbetaling ved å motta tjenesten i utlandet blir en økt etterspørsel totalt sett fordi flere da ser seg råd til å gjennomføre nødvendig behandling, vil det medføre økte kostnader for det offentlige.

Nordmenn som har flyttet til utlandet og som ikke er medlem av folketrygden, vil ikke ha rett til refusjon. Nordmenn som oppholder seg midlertidig i et annet EØS-land mindre enn seks måneder i året, vil kunne benytte ordningen, og for disse vil det kunne være mer aktuelt enn for andre. Refusjonsordningen vil dekke utgifter til planlagt ikke-sykehusbehandling under utenlandsoppholdet. I dag må pasienten vanligvis dekke dette selv, med unntak av behandling som det oppstår behov for under oppholdet og som ikke kan vente til pasienten er vendt tilbake til Norge. Pasientene vil ikke få rett til annen behandling enn de ville hatt krav på med offentlig dekning i Norge, men pasientene kan velge å motta behandling under oppholdet i utlandet i stedet for å vente og motta den samme behandlingen mens de oppholder seg i Norge. Dette vil kunne medføre en noe annen utgiftsfordeling enn om behandlingen var mottatt i Norge, i og med at det foreslås at refusjonsutgiftene etter den nye ordningen fullt ut dekkes av det tjenestenivå som har «sørge for»-ansvaret, jf. punkt 9.3 ovenfor.

Det er usikkert i hvilket omfang refusjonsordningen vil bli benyttet. Tall fra Sverige viser at det i årene 2007 og 2008 ble innvilget om lag 1200 søknader per år. Antall søknader er noe høyere, med en innvilgelsesandel på om lag 77 prosent. Det ble utbetalt henholdsvis 11,2 og 12,3 millioner svenske kroner i 2007 og 2008. Sammenlignet med totale helseutgifter, er dette relativt lavt. At den svenske ordningen ikke er lovfestet kan ha begrenset omfanget. På den annen side er sykehusbehandling inkludert i den svenske ordningen, mens det foreslås holdt utenfor den norske ordningen. Basert på erfaringstall fra Sverige anslås det på usikkert grunnlag at det vil bli under 1000 refusjonskrav i Norge per år. Det er da ikke sett hen til at den eksisterende ordningen med bidrag til fysioterapi i utlandet etter folketrygdloven § 5-22, må vurderes, jf. punkt 5.2.5 ovenfor, og at dette vil kunne påvirke bruken av den nye refusjonsordningen. Bidrag til fysioterapi i utlandet ble i 2008 utbetalt for 7348 pasienter med til sammen 28,7 millioner kroner.

Departementet foreslår i proposisjonen her at de regionale helseforetakene, fylkeskommunene og kommunene dekker refusjonsutgiftene for de tjenestetyper de har «sørge for»-ansvaret for, innenfor basisbevilgningen, respektive de frie inntektene. Det foreslås at det ikke gis aktivitetsbasert delfinansiering fra staten (blant annet ISF-refusjon og stønad fra folketrygden) for behandling i andre EØS-land, jf. punkt 9 ovenfor. Hvis omfanget av behandling i andre EØS-land viser seg å bli vesentlig annerledes enn lagt til grunn, vil andre finansieringsløsninger eventuelt bli vurdert.

De økonomiske virkningene for folketrygden er foreløpig usikre. Dette er knyttet til at det er vanskelig å anslå om den samlede etterspørselen etter de aktuelle helsetjenester blir større enn før, eller om behandling i utlandet kun kommer istedenfor behandling som uansett ville blitt gitt i Norge. For folketrygden kan forslaget i denne proposisjonen medføre både mindre- og merkostnader: innsparinger er knyttet til forslaget om at det ikke skal utbetales trygderefusjon til de forvaltningsenheter som har «sørge for»-ansvar og som etter forslaget skal dekke de relevante kostnadene ved behandling i utlandet. Merkostnader kan oppstå dersom muligheten til å søke helsehjelp i andre EØS-land på det offentliges bekostning medfører at flere totalt sett mottar helsetjenester som skal belastes folketrygden. Dette antas i første rekke å være aktuelt når det gjelder tannbehandling for sykdom til den delen av befolkningen som ikke tilhører de prioriterte gruppene etter tannhelsetjenesteloven (som fylkeskommunene gjennomgående skal dekke refusjon for). Hvordan dette slår samlet ut for folketrygden over tid, er usikkert, men departementet vil omtale dette nærmere i budsjettsammenheng.

Departementet foreslår at det skal kunne gis refusjon for utgifter til helsehjelp mottatt de siste tre år før ikrafttredelsen forutsatt at de vanlige vilkår er oppfylt og det foreligger tilstrekkelig dokumentasjon, jf. punkt 10 ovenfor. Det er vanskelig å anslå hvor mange slike refusjonskrav som vil bli fremsatt og hvilke beløp som vil bli utbetalt, men departementet antar at det ikke vil være et vesentlig omfang.

Departementet foreslår i punkt 8 ovenfor at administrasjonen av ordningen legges til Helsedirektoratet. Det vil påløpe noen administrasjonskostnader i Helsedirektoratet (eller den direktoratet delegerer oppgaven til) for å håndtere krav, utbetaling av refusjon, henvendelser, informasjon osv. Departementet vil komme tilbake til dette i statsbudsjettet.