6 Etablering av en ny refusjonsordning forankret i folketrygdloven kapittel 5
Departementet la i høringsbrevet til grunn at Norge er EØS-rettslig forpliktet til å innføre en refusjonsordning for utgifter pasienter har hatt i andre EØS-land når det gjelder «ikke-sykehusbehandling».
EF-domstolen har brukt begrepene (1) sykehusbehandling og (2) ikke-sykehusbehandling for å skille mellom
tilfeller der hjemlandet kan kreve at pasienten søker om myndighetenes forhåndsgodkjenning av at refusjon skal gis, og godkjenning kan nektes blant annet hvis pasienten kan få behandlingen i hjemlandet innen den tid som anses medisinsk forsvarlig, og
tilfeller der pasienter i utgangspunktet vil ha rett til refusjon i den utstrekning det offentlige ville dekket utgiftene dersom den aktuelle behandlingen var mottatt i hjemlandet.
Det vises for øvrig til punkt 3 ovenfor om EF- og EFTA-domstolens rettspraksis og forholdet til EØS-avtalen.
Departementet viste i høringsbrevet også til at refusjonsordningen vil innebære økt valgfrihet for pasienter når det gjelder hvor de vil motta ikke-sykehusbehandling. I vår tid med økende mobilitet over landegrensene kan pasienter av ulike grunner ønske å søke helsehjelp i et annet land. Erfaring tilsier at de fleste ønsker å motta helsehjelp så nær bostedet som mulig, men i enkelte situasjoner kan det være fordelaktig å kunne velge å motta hjelpen i et annet EØS-land. Dette gjelder ikke bare behov som oppstår på reise. For personer som bor i grensestrøk, eller som deler av året oppholder seg i et annet land, vil det kunne være særlig aktuelt å søke helsehjelp utenfor Norge. Det samme kan i noen tilfelle gjelde personer som har personlig tilknytning til et annet land, for eksempel tidligere hjemland.
Ingen høringsinstanser har tatt til orde for at Norge ikke er forpliktet til å innføre en slik ordning. Det er heller ingen instanser som har hatt innvendinger mot hovedtrekkene i den refusjonsordningen departementet skisserte i høringsbrevet.
Enkelte instanser uttaler at det er positivt med økt valgfrihet for pasienter, herunder Kreftforeningen, Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke og Yrkesorganisasjonenes sentralforbund. Tannlegeforeningen påpeker at denne valgfriheten også innebærer en fare for negative erfaringer.
Departementet foreslo i høringsbrevet at refusjonsordningen forankres i folketrygdloven kapittel 5. Dette er naturlig både fordi mange av refusjonskravene vil gjelde helsehjelp som tilsvarer tjenester det ytes stønad til etter folketrygdloven kapittel 5, og fordi det synes hensiktsmessig at kravene behandles i samme system. Departementet foreslo følgende overordnede lovbestemmelse med hjemmel for å fastsette nærmere regler i forskrift:
§ 5-24 a Stønad til helsetjenester i annet land innenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS)
Det ytes stønad til dekning av utgifter til helsetjenester som medlemmet har hatt i annet land innenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) etter regler fastsatt av Kongen i forskrift.
Forskriften kan ha nærmere bestemmelser om blant annet:
hvilke typer helsetjenester det ytes stønad til
hvem som har rett til stønad
vilkår for stønad, herunder krav til tjenesteyteren
beregning av stønad
dekning av reise- og oppholdsutgifter
krav til dokumentasjon og oversettelse av dokumenter, og
forholdet til andre regler om stønad til helsehjelp mottatt i annet land
Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot at refusjonsordningen reguleres ved overordnede lovbestemmelser og nærmere regulering i forskrift, eller mot forankring i folketrygdloven. Det er heller ingen instanser som har kommentert utformingen av den foreslåtte nye bestemmelsen i folketrygdloven kapittel 5.
Departementet foreslår på denne bakgrunn en lovhjemmel i folketrygdloven kapittel 5 for å fastsette de nærmere regler om ordningen i forskrift, jf. forslag til ny § 5-24 a i folketrygdloven. Se punkt 8 og 9 nedenfor om administrering og finansiering av ordningen. Enkelte problemstillinger knyttet til avgrensning og utformingen av refusjonsordningen og vilkårene for refusjon er omtalt i punkt 7 og 12 nedenfor.
Enkelte høringsinstanser viser til at den nye refusjonsordningen må sees i sammenheng med Kommisjonens direktivforslag om pasientrettigheter ved grensekryssende helsetjenester (omtalt i punkt 3.5 ovenfor). Departementet legger til grunn at Norge er forpliktet til å innføre en refusjonsordning som nevnt, uavhengig av om og i hvilken form et slikt direktiv blir vedtatt og innlemmet i EØS-avtalen. I forbindelse med utarbeidelsen av forskrift med nærmere regulering av refusjonsordningen vil departementet imidlertid se hen til utviklingen i arbeidet med direktivforslaget.
Det bemerkes at lovforslaget i proposisjonen her ikke berører de eksisterende ordninger for dekning av utgifter til helsehjelp i utlandet som er omtalt i punkt 5.2 ovenfor.