Prop. 107 L (2017–2018)

Lov om arv og dødsboskifte (arveloven)

Til innholdsfortegnelse

12 Grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner

12.1 Gjeldende rett

Ønsker en arvelater å bestemme noe om hvem som skal arve ham eller henne, må dette gjøres ved testament. Arveloven innebærer at såkalte dødsdisposisjoner skal fastsettes ved testament, mens det ikke er nødvendig med testament for såkalte livsdisposisjoner. Grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner er etter dette avgjørende for om testamentsreglene i arveloven kommer til anvendelse. En dødsdisposisjon kjennetegnes ved at den får realitet først etter arvelaterens død, og at dette var arvelaterens mening. En livsdisposisjon kjennetegnes på den annen side ved at den hadde, eller var ment å ha, realitet for arvelateren i hans eller hennes levetid.

Arvelovutvalget gir følgende redegjørelse for grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner etter gjeldende rett (NOU 2014: 1 side 89–90):

«Arveloven § 48 første ledd regulerer testasjonskompetanse, men gir samtidig uttrykk for hva lovgiver oppfattet som kjernen i en testamentarisk disposisjon, nemlig bestemmelser om «kva som skal gjerast med det han let etter seg når han døyr». I arveloven § 35 og § 53 gis det likelydende bestemmelser som uttrykkelig bestemmer at pliktdelsreglene og testamensformkravene gjelder for «gåve som er meint å skulle oppfyllast etter at givaren er død» og «gåve han har gitt på dødsleiet». Bestemmelsene har en litt spesiell forhistorie, blant annet foranlediget av at begrepet dødsgave tidligere hadde et annet innhold – nemlig som et dødsgaveløfte som var bindende for arvelateren i hans levetid. I det følgende bruker utvalget begrepet dødsgave i betydningen gave som er ment oppfylt etter giverens død, det vil si en ordinær dødsdisposisjon.
Det finnes omkring 100 høyesterettsdommer fra de siste 150 årene som drøfter grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner. I de to nyeste dommene, Rt. 2007 s. 776 og Rt. 2008 s. 1589, ble den rettslige problemstillingen beskrevet gjennom en henvisning til arveloven § 35 og § 53. I Rt. 2007 s. 776 avsnitt 35 angis problemstillingen slik:
«For at en slik gave skal stå seg som livsdisposisjon – det vil si at den ikke strider mot arvelovens regel om pliktdelsarv for livsarvinger og reglene om testaments form – må den være ment å skulle oppfylles før [giverens] død, jf. arveloven § 35 og § 53. Avgjørende i denne forbindelse er, slik det uttrykkes i Rt. 1961 side 935, om den for giveren ‘innebar eller var ment å innebære noen realitet utover den å skulle sikre at mottageren etter giverens død og uberørt av en mulig skiftebehandling ble eier av den faste eiendom’.»
Det vises til disse uttalelsene også i Rt. 2008 s. 1589.
Det viktigste kjennetegnet på dødsdisposisjonen er som nevnt at den får realitet etter arvelaterens død, og at dette var arvelaterens mening eller formål: Disposisjonen var ikke ment å ha, og fikk heller ikke, realitet for arvelateren i hans eller hennes levetid. For å bli ansett som livsdisposisjon, må disposisjonen ha fått, eller vært ment å få, realitet for arvelateren i hans eller hennes levetid (livsrealitet).
Arvelaterens formål med disposisjonen har ofte vært fremhevet. Et «arvefordelingsformål» tyder på at det foreligger en dødsdisposisjon. Det samme aspektet fremgår av ordlyden i arveloven § 35 og § 53, nemlig at gaven først var ment først å skulle oppfylles etter arvelaterens død. Ment realitet ble ved formulering av rettsreglene i Rt. 2007 s. 776 og Rt. 2008 s. 1589, jf. også Rt. 1961 s. 935, likestilt med faktisk realitet.
En annen side av formålets betydning er den selvstendige vektleggingen av arvelaterens ønske om å sikre seg selv for sin levetid. Ved siden av konstateringen av at meningen var å gi disposisjonen realitet i arvelaterens levetid, ligger det også en moralsk betraktning i at arvelateren må få lov å bruke sine midler for å sikre seg et godt liv i den tiden han eller hun har igjen, fremfor å sikre arv til sine slektninger. Derfor godtas det ofte at arvelateren betaler godt for stell og pleie, og arvelateren gis ganske fritt rom for å avgjøre hvordan han eller hun vil bruke midlene sine, se Rt. 1963 s. 540. Høyesteretts argumentasjon har som regel vært knyttet til balansen mellom ytelsene, og det har vært fremholdt at det avgjørende er et forhåndsperspektiv og at vurderingen må være romslig. I Rt. 1995 s. 996 bygget eksempelvis Høyesterett på at den nødvendige balansen ikke forelå.
Etter gjeldende rett er arvefordelingsformålet imidlertid uten betydning hvis disposisjonen først har fått tilstrekkelig livsrealitet for arvelateren. Se for eksempel Rt. 1983 s. 1083 [skal nok være Rt. 1978 side 1083] på s. 1087 hvor Høyesterett, etter å ha konstatert av disposisjonen hadde tilstrekkelig realitet, fant det uten avgjørende betydning at arvelaterens formål var å begunstige gavemottakerne på bekostning av to eldre brødre.
I rettspraksis drøftes det noen ganger om en disposisjon er tilstrekkelig gjennomført eller fullbyrdet. Etter utvalgets mening er ikke dette noe selvstendig eller avgjørende kriterium. Gjennomføring alene er ikke tilstrekkelig dersom avtalen i seg selv ikke innebærer tilstrekkelig livsrealitet, typisk ved gave gitt og gjennomført på dødsleiet. Omvendt er det ikke avgjørende at disposisjonen rent faktisk ikke ble gjennomført, dersom reell gjennomføring i arvelaterens levetid var tilsiktet, for eksempel hvor arvelateren uventet dør i en ulykke.»

Se også HR-2017-716-A, der Høyesterett i stor grad slutter seg til Arvelovutvalgets beskrivelse av grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner.

12.2 Nordisk rett

I likhet med Norge har heller ikke de øvrige nordiske landene egne lovbestemmelser som direkte regulerer grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner. Alle landenes arvelover inneholder imidlertid bestemmelser om gaver og andre disposisjoner som likestilles med testamentariske disposisjoner, og som gjerne kalles dødsgaver. I de øvrige nordiske landene er rettsvirkningen av dødsgaver at testamentsreglene generelt får anvendelse.

Definisjonene av dødsgaver er også i grove trekk like, men med noe ulike formuleringer. En nærmere beskrivelse er gitt på side 90 i NOU 2014: 1.

12.3 Arvelovutvalgets forslag

Arvelovutvalget vurderer på side 90–93 i NOU 2014: 1 om det kan gis en hensiktsmessig regulering av grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner. Utvalget begrenser seg til å behandle spørsmålet om når arvelovens testamentsregler får anvendelse, men viser til at grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner kan få betydning også i andre sammenhenger. Utvalget legger videre til grunn at arveloven §§ 35 og 53 er en del av den generelle grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner, og at denne grensen er den samme i forhold til alle testamentsreglene.

Utvalget peker på at reglene etter gjeldende rett er skjønnsmessige, og på enkelte punkter uavklarte. Det finnes ingen faste objektive kriterier, og dessuten tillegges subjektive elementer en viss betydning. Alt i alt betyr dette lite forutberegnelighet. Arvelovutvalget mener at noe av usikkerheten kan reduseres ved en generelt formulert lovbestemmelse. Videre antar utvalget at en sentralt plassert lovbestemmelse vil kunne tjene som informasjonskilde. Utvalget antar at mange avtaler som i realiteten er dødsdisposisjoner, er skrevet uten juridisk bistand. En lett tilgjengelig lovbestemmelse kan gjøre brukerne av loven oppmerksomme på at det finnes begrensninger for hva som gyldig kan avtales. Dessuten kan en slik bestemmelse fungere som en påminnelse om at avtaler som i realiteten fordeler arv, må gjøres i testaments form og ta hensyn til pliktdelsreglene.

Utvalget foreslår å videreføre innholdet i arveloven §§ 35 og 53. Utvalget mener videre at oppsummeringen av grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner som ble gjort i dommene inntatt i Rt. 2007 side 776 og Rt. 2008 side 1589, er dekkende. Når det foreligger likeartede formuleringer i to relativt nye høyesterettsdommer, og med henvisning til en tredje dom, mener utvalget at det kreves gode grunner for å foreslå andre formuleringer i lovteksten. Utvalget har ikke funnet slike grunner. Utvalgets forslag til lovtekst tar derfor utgangspunkt i Høyesteretts kriterier for når det foreligger en dødsdisposisjon, sammenholdt med bestemmelsene i nåværende §§ 35 og 53.

Arvelovutvalget foreslår etter dette en innledende paragraf i arvelovens del om testamentsarv som generelt avgrenser testamentsreglenes anvendelsesområde, se § 30 i utvalgets lovforslag. Bestemmelsen er plassert i et eget kapittel V, som har fått overskriften «[a]nvendelsesområdet for lovens testamentsregler». I første ledd første punktum i denne bestemmelsen defineres dødsdisposisjoner som «avtaler og gaver som verken hadde eller var ment å ha realitet for arvelateren i hans eller hennes levetid». Videre slår annet punktum fast at «[d]ette gjelder blant annet gaver fra givere som snart skal dø, og som vet det».

Når det gjelder annet punktum, reiser utvalget spørsmål om det er nødvendig med en egen bestemmelse for dødsleiegaver. De sentrale vurderingene er uansett de samme som generelt gjelder for grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner, nemlig om gaven fikk tilstrekkelig livsrealitet for arvelateren. Utvalget foreslår likevel av pedagogiske grunner å videreføre en bestemmelse om dødsleiegaver. Utvalget viser til at personer som er kjent med at de snart kan dø, ofte vil tenke at det er på tide å foreta den ønskede fordelingen av formuen mens de ennå lever. En lovtekst som varsler at slike disposisjoner kan være ugyldige hvis de ikke er gjort i testaments form og innenfor pliktdelsreglene, kan etter utvalgets syn gi nyttig informasjon. Utvalget ønsker likevel ikke å beholde selve dødsleiebegrepet i lovteksten, og mener at ordlyden bør ta utgangspunkt i om gaven var gitt kort tid før giverens død, og om giveren var klar over at døden var nært forestående. Det presiseres at den foreslåtte lovteksten ikke er ment som noen reell endring av rettstilstanden. Rettspraksis knyttet til dødsleiebegrepet vil fortsatt være relevant.

I dansk rett får testamentsreglene ikke anvendelse på sedvanlige gaver som er gitt på dødsleiet, se den danske arveloven § 93 stk. 2. Arvelovutvalget foreslår ikke noe tilsvarende unntak i den norske bestemmelsen og viser blant annet til rettstekniske hensyn. Når dødsleiegaver fullt ut skal likestilles med testamentariske disposisjoner, er det liten grunn til å innføre en egen terskel.

Utvalget presiserer at forslaget til lovtekst ikke innebærer innholdsmessige endringer, men er ment som en presisering og tydeliggjøring av gjeldende rett. Det er derfor ikke behov for særlige overgangsregler.

Utvalget viser avslutningsvis til at testamentsreglene har en side til forsikringsavtalelovens regler om livsforsikring. Det har tidligere vært drøftet om en livsforsikring skal anses som en del av arven etter den avdøde forsikringstakeren eller fordeles etter egne forsikringsrettslige regler. Et sentralt spørsmål er om arvelaterens utvelgelse av hvem som skal ha rett til et oppspart beløp, må likestilles med en testamentarisk bestemmelse. Lovgiver har besvart dette negativt, jf. forsikringsavtaleloven §§ 15-1 flg. Utvalget foreslår ikke endringer i disse reglene og viser til at dette er et spørsmål som eventuelt må vurderes i forbindelse med en bredere gjennomgåelse av forsikringslovgivningen.

12.4 Høringsinstansenes syn

Oslo byfogdembete er positiv til Arvelovutvalgets lovforslag:

«Av de arvetvister som reises ved denne domstol, relaterer en større andel seg til tvister om grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner. Det var således klart et behov for en gjennomgang av reglene på dette området, for om mulig å finne frem til en mer hensiktsmessig regulering, som blant annet kunne imøtekomme ønsket om klare og enkle regler som ville gi forutsigbarhet.
En rekke av de utfordringer man har i denne sammenheng, er imidlertid, som også utvalget peker på, ikke mulig å avhjelpe ved utforming av rettsreglene. Målet må derfor være å finne frem til bestemmelser som på en bedre måte enn i dag, gir informasjon om gjeldende rett, for derigjennom å øke forutberegneligheten.
Oslo byfogdembete er enig med utvalget i at en del av den usikkerheten som råder rundt grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner kan reduseres ved en generelt formulert lovbestemmelse som beskriver hva en dødsdisposisjon er. I tillegg må en slik bestemmelse få en sentral plassering. På denne måten tilkjennegis at det finnes begrensninger med hensyn til hva man gyldig kan avtale.
Oslo byfogdembete mener at den formuleringen utvalget har foreslått i utkastets § 30 på en god og informativ måte forklarer hva som etter gjeldende rett regnes som dødsdisposisjoner. Videre er vi enige i at dødsleiebegrepet som sådan kan utgå og erstattes av en mer tekstlig beskrivelse. Som utvalget påpeker er det egentlig unødvendig og muligens forvirrende med en egen regel om «dødsleiegaver». En slik eksplisitt uttalt regel vil imidlertid kunne tjene som et nyttig varsel for en arvelater som nettopp befinner seg i en slik nær-døden-situasjon.
Utvalget peker på at en bestemmelse om dødsdisposisjoner også kan fungere som en påminnelse om at avtaler som i realiteten fordeler arv, må gjøres i testaments form. For å gjøre nettopp dette helt klart, vil vi foreslå at det i utkastets § 30 tilføyes at dødsdisposisjoner krever testaments form. Det vises i denne sammenheng til at man ellers i bestemmelsene om arv etter testament ikke finner igjen begrepet «dødsdisposisjon». I stedet brukes formuleringen «en disposisjon i testament».»

12.5 Departementets vurdering

Departementet er enig med Arvelovutvalget i at det kan være hensiktsmessig med en lovbestemmelse som angir grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner, og som dermed klargjør hvilke disposisjoner som må fastsettes i testament og begrenses av pliktdelsreglene. Departementet mener i likhet med utvalget at man med en slik bestemmelse ikke kan ha ambisjoner om å fjerne usikkerheten om grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner, men det vil likevel være en pedagogisk fordel om loven gjør oppmerksom på at det gjelder særlige regler for dødsdisposisjonene. Grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner er en så sentral arverettslig problemstilling at den etter departementets syn bør fremgå av loven. Med utvalgets forslag vil loven være lettere å forstå, selv om det i praksis fortsatt kan være vanskelig å vite hvor grensen skal trekkes i enkelttilfeller.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag til ordlyd (med noen ubetydelige språklige endringer). Departementet mener at utvalgets lovforslag gir en treffende beskrivelse av hva som menes med dødsdisposisjoner. Departementet er også enig med utvalget i at det av pedagogiske hensyn kan være hensiktsmessig med en uttrykkelig bestemmelse om dødsleiegaver. Også på dette punktet slutter departementet seg til den foreslåtte utformingen av bestemmelsen. Bestemmelsen er inntatt som § 40 i departementets lovforslag.

Lovforslaget har som formål å angi virkeområdet for lovens testamentsregler, herunder reglene om pliktdel. Etter utvalgets forslag skal dette fremgå av overskriften til kapitlet der bestemmelsen er plassert («Anvendelsesområdet for lovens testamentsregler»). Som Oslo byfogdembete peker på i høringen, bruker ikke loven ordet «dødsdisposisjon», og det kan derfor være behov for en ytterligere tydeliggjøring av koblingen mellom ordet «dødsdisposisjon» og testamentsreglene. Etter departementets syn er det dessuten ikke en optimal lovteknisk løsning at man må lese bestemmelsen i sammenheng med kapitteloverskriften for å forstå innholdet. Departementet foreslår i stedet at koblingen til testamentsreglene fremgår av selve lovteksten ved at det slås fast at en dødsdisposisjon må fremgå av et testament for å være gyldig. Med en slik utforming gir det seg selv at testamentsreglene gjelder (testamentsreglene gjelder åpenbart for testamenter). Departementet foreslår også en setning innledningsvis i bestemmelsen (jf. første ledd) som presiserer at en arvelater kan bestemme i testament hvem som skal arve ham eller henne. Formålet med denne bestemmelsen er å gi en introduksjon til testamentsreglene som kan fungere som en pedagogisk overgang fra reglene om legalarv. Ordlyden er hentet fra § 31 første ledd i utvalgets lovforslag. Departementet foreslår dessuten en presisering i § 50 annet ledd om pliktdelen slik at det kommer klarere frem at pliktdelsreglene setter grenser for hva som kan fastsettes i testament, og dermed hva en dødsdisposisjon kan gå ut på.

Til dokumentets forside