Prop. 107 L (2017–2018)

Lov om arv og dødsboskifte (arveloven)

Til innholdsfortegnelse

39 Økonomiske og administrative konsekvenser

39.1 Økonomiske og administrative konsekvenser av reglene om retten til arv

Den delen av lovforslaget som avløser arveloven 1972 (i hovedsak lovforslagets andre del), vil ikke ha nevneverdige konsekvenser for det offentlige. Disse reglene gjelder retten til arv og omfanget av arveretten og retter seg primært mot privatpersoner. Hvordan reglene vil slå ut for privatpersoner, er omtalt i punktene 5 til 23.

§ 63 i lovforslaget om oppbevaring og registrering av testament hos tingretten innebærer i det vesentlige en videreføring av reglene i gjeldende lov. De foreslåtte reglene innebærer noen endringer av rutinene i tingrettene, men uten at dette vil ha budsjettmessige konsekvenser. Tjenesten er for øvrig gebyrfinansiert ved at det etter rettsgebyrloven § 27 c skal betales 0,8 ganger rettsgebyret for oppbevaring av testament.

I § 63 fjerde ledd annet og tredje punktum foreslås det en ny regel om erstatningsansvar for staten hvis et testament som er innlevert til tingretten, ikke blir lagt frem når testator er død, og noen som følge av dette lider tap. Med gode rutiner hos tingrettene og registrering av innleverte testamenter i domstolenes elektroniske saksbehandlingssystem («Lovisa») skal det mye til for at det blir aktuelt med erstatningsansvar for staten (se nærmere side 208–209 i NOU 2007: 16 om dette). Omfanget av et eventuelt erstatningskrav beror på innholdet i testamentet, hvor mye arvingen som har lidt tap, hadde krav på som testamentsarv, og i hvilken grad en forbigått arving kan gjøre krav gjeldende mot andre arvinger etter reglene i § 69, jf. § 70.

Lovforslagets kapittel 10 om fordelingen av arven når den avdøde ikke har arvinger, har en viss betydning for det offentlige, men på dette punktet foreslås en ren videreføring av gjeldende lov. Det ble gjennomført omfattende endringer av de nevnte reglene i 2015 (endringslov 12. mai 2015 nr. 28).

39.2 Økonomiske og administrative konsekvenser av reglene om dødsfallsbehandling og skifte av dødsbo mv.

Et viktig formål med lovforslagets tredje del om dødsfallsbehandling og skifte av dødsbo er å utforme et regelverk som er lettere tilgjengelig enn skifteloven 1930. Med en lov som er mer oversiktlig, og som har et enklere og mer forståelig språk, vil brukerne forhåpentligvis kunne sette seg inn i regler og rutiner raskere og med mindre innsats enn det som er tilfellet i dag. Dette vil ha positive konsekvenser ikke bare for dem som arbeider med skiftesaker i domstolene, men også for bostyrere og for publikum og deres rådgivere (advokater mv.).

Som det fremgår av punkt 24, foreslår departementet at det fortsatt skal være domstolene som har ansvaret for oppgavene i forbindelse med dødsfallsbehandling og skifte av dødsbo. Endringer av de skifterettslige reglene vil derfor først og fremst ha betydning for domstolene. Oppgavemengden og oppgavesammensetningen påvirkes imidlertid i liten grad av lovforslaget, se nedenfor.

I § 88 foreslår departementet en bestemmelse som legger til rette for økt delegasjon i domstolene av oppgaver i forbindelse med skiftebehandlingen. Flere oppgaver kan etter forslaget utføres av saksbehandlere ved domstolene enn det det er adgang til i dag. Dette vil gi domstolene en økt fleksibilitet som kan bidra til en mer effektiv utnyttelse av domstolens ressurser.

Det legges i lovforslaget opp til at kostnadene ved skiftesakene i all hovedsak fortsatt skal dekkes av brukerne gjennom rettsgebyret. I rettsgebyrloven kapittel 5 er det gitt regler om hvilke gebyrer som skal betales for registrering og forsegling av eiendeler i boet, utstedelse av proklama, forberedende rettsmøter, åpning av offentlig skifte og den videre skiftebehandlingen. Disse reglene og omfanget av gebyrplikten foreslås videreført.

I lovforslagets kapittel 13 behandles oppgavene i den innledende fasen frem til boet er overtatt til privat skifte eller det åpnes offentlig skifte. Denne delen av lovforslaget vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. Lovforslaget innebærer i det vesentlige en videreføring av reglene om melding og registrering av dødsfall. Som det fremgår av punkt 25.1.4, pågår det et arbeid med sikte på en digital innsamling og videreformidling av opplysninger om dødsfall. På denne bakgrunn foreslår departementet en hjemmel til å gi forskrift om registrering og videreformidling av meldingen om at en person er død, om hvem meldingen skal gis til, og om hvordan opplysningene skal behandles og meldes videre, jf. lovforslaget § 89 tredje ledd. Formålet med en digitalisert løsning vil være å forenkle rutinene, men forskriftshjemmelen vil i seg selv ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser.

Forslaget om å lovfeste en veiledningsplikt for tingretten overfor dem som kan ha rettigheter i dødsboet, er, som det fremgår av punkt 25.2, først og fremst ment å ha en opplysningsverdi. Departementet antar at en lovfesting neppe vil medføre merarbeid av betydning for tingrettene.

Det foreslås en del endringer av reglene om selve skiftebehandlingen. Reglene er likevel gjenkjennelige og viderefører i stor grad det gjeldende systemet. Med noen forbehold, som omtales nærmere nedenfor, er det først og fremst enkeltelementer i reglene som foreslås endret. Disse endringene vil medføre at noen rutiner må legges om, men dette vil ikke ha budsjettmessige konsekvenser.

Lovforslagets kapittel 16 om privat skifte er utformet med sikte på at det kan være arbeidsbesparende at loven gir en tydeligere regulering av hvordan et slikt skifte skal eller kan gjennomføres, se punkt 26.3. Når loven gir mer veiledning, kan de privatskiftende arvingene gjennomføre skiftet på en mer effektiv måte og med større trygghet for at det gjennomføres korrekt. Dette kan igjen virke konfliktforebyggende og slik bidra til at det i mindre grad blir behov for å bruke rettsapparatet.

Forslaget som er omtalt i punkt 27.2, om å lovfeste en adgang til å holde saksforberedende rettsmøte før åpning av offentlig skifte, herunder adgangen til å inngå rettsforlik i slike saksforberedende møter, vil ikke ha nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser for det offentlige ettersom det allerede i dag holdes slike møter i tingrettene. Partene skal etter rettsgebyrloven § 16 nr. 3 betale to ganger rettsgebyret for gjennomføringen av møtet. Det forberedende rettsmøtet finansieres dermed uansett av partene selv.

For å avhjelpe problemet med såkalte «flytende bo» foreslår departementet i punkt 27.2 at det gis en viss adgang for tingretten til å åpne offentlig skifte av eget tiltak også der midlene i boet ikke er tilstrekkelige til å dekke skifteomkostningene, jf. lovforslaget § 129 første ledd annet punktum. Lovforslaget går ut på at tingretten av eget tiltak kan åpne offentlig skifte i et slikt bo hvis det foreligger «særlige grunner». Staten hefter i så fall for skifteomkostningene opp til 50 ganger rettsgebyret. Om det legges til grunn at det på årsbasis er 40 slike saker, og at det i de fleste bo er noen midler som kan brukes til å dekke skifteomkostningene, kan man anslå en merkostnad på ca. 1,6 millioner kroner i ekstra kostnader til denne sakstypen hvert år.

Det foreslås i punkt 34.3 at ektefeller med fullstendig særeie og samboere skal få adgang til å gjennomføre oppgjøret etter et samlivsbrudd etter skifteprosessuelle regler. Dette kan medføre en viss økning av antallet offentlige skifter. Videre kan man ikke utelukke at det blir en mindre økning av saksmengden som følge av de foreslåtte reglene om forberedende rettsmøter for samboere og for ektefeller med særeie. En økning av disse sakene vil imidlertid finansieres av partene selv etter reglene i rettsgebyrloven og vil dermed ikke påføre det offentlige økte kostnader. Det vises i den forbindelse til de foreslåtte endringene av rettsgebyrloven § 16 nr. 1 og 3 og § 18 annet og tredje ledd i lovforslaget § 181 nr. 3.

I tillegg til de nevnte årlige kostnadene vil det påløpe enkelte engangskostnader i forbindelse med ikrafttredelsen av loven. Innføringen av en ny lov gjør det nødvendig med tilpasninger i domstolenes elektroniske saksbehandlingssystem («Lovisa»). Disse tilpasningene må være på plass før loven settes i kraft. Departementet anslår at disse kostnadene vil beløpe seg til ca. 8 millioner kroner. I tillegg vil det være behov for kompetansetiltak i domstolene. Kostnadene til dette anslås til ca. 2,9 millioner kroner.

Departementet legger til grunn at de nye skifterettslige reglene i lovforslagets tredje del i liten grad vil ha økonomiske eller administrative konsekvenser for private. Det legges til rette for privat skifte i minst like stor grad som i dag, og det er ikke noen grunn til å tro at lovforslaget i seg selv vil medføre økte kostnader for privatskiftende arvinger. Heller ikke for de offentlige skiftene kan departementet se at lovforslaget vil innebære øke kostnader for arvingene.

Til dokumentets forside