Prop. 107 L (2017–2018)

Lov om arv og dødsboskifte (arveloven)

Til innholdsfortegnelse

11 Forloddsrett for barn

Arveloven § 36 har i første ledd en regel om at et barn som ikke har mottatt full forsørgelse på det tidspunktet arvelateren dør, har krav på en sum av boet forlodds for å sikre livsopphold og utdanning «dersom dette er rimelig etter tilhøva». Summens størrelse skal avpasses forholdene.

Videre følger det av annet ledd i § 36 at hjemmeværende barn som uten rimelig vederlag har gjort særlig mye for arvelateren, ved arveoppgjøret kan få en sum av boet forlodds. Også her er kravet at dette «er rimeleg etter tilhøva», og det er angitt at summens størrelse skal avpasses forholdene.

Forloddsretten etter § 36 kan ikke begrenses ved testament, jf. § 37. Forloddsretten går foran andre livsarvingers rett til arv og ektefellens og samboerens legalarverett. Det er likevel noe uklart om den går foran ektefellens minstearv.

Arvelovutvalget vurderer reglene om forloddsrett for barn på side 146–147 i NOU 2014: 1. Utvalget viser til at reglene i § 36 første ledd har liten praktisk betydning og foreslår at de oppheves. Utvalget viser til at de danske reglene om forloddsrett ble opphevet ved arveloven 2007. De svenske reglene er også opphevet, men i Sverige har boet en begrenset underholdsplikt overfor uforsørgede barn i tre måneder etter dødsfallet. Videre uttaler utvalget:

«Etter utvalgets syn vil trygdeordninger og forsikringer komme inn og dekke livsarvingenes behov i de tilfellene hvor vilkårene i arvelovens § 36 første ledd ellers ville være oppfylt. Avkortningsreglene vil også kunne komme inn hvor de eldre livsarvingene har fått mer enn de yngre og uforsørgede. Regelen i arveloven § 36 første ledd inneholder dessuten flere skjønnsmessige avveiningskriterier, noe som medfører at den som påberoper seg reglene, utsetter seg for en ikke uvesentlig prosessrisiko. Utvalget mener at forloddsreglene i arveloven § 36 første ledd ikke lenger er nødvendige, og at de bør oppheves.»

Utvalget viser til at bestemmelsen i arveloven § 36 annet ledd heller ikke synes å være mye brukt, og at også denne bestemmelsen reiser noen vanskelige avgrensningsspørsmål, for eksempel der den som har pleiet foreldrene, også har bodd gratis. Utvalget viser til at et forhold som kan ha startet med at foreldrene har ytet mest til barnet, kan ha utviklet seg over tid til at barnet har ytet mest til foreldrene. Bestemmelsen har etter utvalgets syn en uhensiktsmessig avgrensning ved at den bare kan gjøres gjeldende av arvelaterens barn, ikke andre som har stelt for arvelateren, og ved at den krever at barnet har bodd i foreldrehjemmet. Byrden for barnet kan ha vært like stor om det har tatt den gamle hjem til seg, som når barnet har flyttet hjem til arvelateren.

Arvelovutvalget uttaler at selv om bestemmelsen har form av en arveregel, har den i realiteten mer til felles med vederlags- og berikelsesregler. Slike regler hører etter utvalgets syn ikke hjemme i arvelovgivningen selv om de retter seg mot boet etter en avdød person. Utvalget mener at arveloven § 36 annet ledd bør oppheves, men at krav som kunne vært fremmet på grunnlag av denne bestemmelsen, uansett må kunne fremmes som alminnelige vederlags-, berikelses- eller restitusjonskrav.

Under høringen slutter Oslo byfogdembete seg til forslaget om å oppheve reglene i § 36. Oslo byfogdembete er enig i at reglene har liten praktisk betydning. Professor dr. juris Thomas Eeg ved Universitetet i Bergen gir på den annen side uttrykk for at utvalgets forslag om å øke ektefellens minstearv, jf. punkt 6.5.2, tilsier at det vurderes å innføre eller videreføre regler som ivaretar livsarvinger med særskilte behov, typisk mindreårige. Han viser i den forbindelse til regelen i arveloven § 36 første ledd.

Departementet foreslår under en viss tvil å videreføre en regel om at en livsarving som ikke har mottatt full forsørgelse, skal kunne kreve en ekstra utbetaling av boet, jf. § 56 i lovforslaget. Departementet deler utvalgets vurdering av at bestemmelsen i gjeldende § 36 første ledd er lite i bruk, og at det ikke lenger er det samme behovet for en slik regel. Departementet har likevel kommet til at bestemmelsen fortsatt kan ivareta viktige hensyn, og at det i visse tilfeller fortsatt kan være behov for en regel som supplerer pliktdelsreglene.

Foreldre har plikt til å forsørge sine barn, jf. barneloven kapittel 8. I et tilfelle der foreldrene blir skilt eller av andre grunner ikke bor sammen, vil det foreligge en bidragsplikt som sikrer forsørgelsen av barnet. Hvis en av eller begge foreldrene dør, får barnet rett til barnepensjon. Det primære forsørgelsesbehovet vil dermed være dekket gjennom velferds- og eventuelt forsikringsordninger. Det kan imidlertid være behov for regler som sikrer et barn økonomisk støtte ut over dette. Departementet legger til grunn at en slik økonomisk støtte vil være i samsvar med det de fleste foreldre ville ha hatt ønske om for sine mindreårige barn.

Også hensynet til likebehandling i en søskenflokk tilsier etter departementets syn at det kan være grunn til å videreføre bestemmelsen. Om ett av barna har fått mulighet til å reise et år utenlands, eller har fått en viss støtte som fersk student, må det kunne legges til grunn at foreldrene normalt ville ha hatt et ønske om at et yngre søsken får de samme mulighetene. Bestemmelsen legger til rette for en slik løsning uten at pliktdelsreglene stenger for det, og uten at dette må fastsettes i testament.

Departementet støtter utvalgets forslag om ikke å videreføre bestemmelsen om forloddsrett for hjemmeværende barn som har gjort særlig mye for arvelateren, jf. § 36 annet ledd i gjeldende lov. Departementet slutter seg til utvalgets begrunnelse.

Til dokumentets forside