Prop. 107 L (2017–2018)

Lov om arv og dødsboskifte (arveloven)

Til innholdsfortegnelse

24 Domstolenes rolle ved dødsfallsbehandling og skifte

24.1 Gjeldende rett

Rettsregler for skifte etter avdøde eller mellom ektefeller er blant våre eldste rettsområder. Allerede fra tidlig middelalder har vi nedtegnelser om hvordan skiftene foregikk. På 1600-tallet vokste skifteforvaltningen frem. I Norske Lov fra 1687 ble det gitt detaljerte regler om offentlig skifte. Enhver av arvingene kunne etter Norske Lov 5-2-16 kreve at skiftet ble uført av den offentlige skifterett. I 1792 ble det innført en plikt til å melde fra om alle dødsfall i riket. En offentlig dødsfallsregistrering var dermed på plass. Disse reglene, supplert med sedvanerett, gjaldt frem til gjeldende skiftelov av 1930 ble satt i kraft. På side 43–44 i NOU 2007: 16 er det gitt en nærmere beskrivelse av utviklingen av rettsområdet frem til vedtakelsen av skifteloven 1930 og en oversikt over viktige endringer av loven i ettertid.

Skifteloven gir regler om fremgangsmåten ved skifte av ulike typer bo samt egne prosessregler for løsning av tvister i slike sakstyper. Oppgaven som skiftemyndighet er i dag lagt til tingretten. Oppgaven er firedelt: Tingretten har for det første et delansvar for dødsfallsbehandlingen. Videre kan registrering av dødsfall i dag skje hos tingretten, lensmennene og namsmennene, se nærmere om dette i punkt 25. Tingretten har også ansvar for skiftebehandlingen i dødsbo og ansvar for skifte av felleseie. Til sist har tingretten ansvar for tvisteløsning i slike saker, jf. punkt 32.

24.2 Skiftelovutvalgets forslag

Skiftelovutvalget ble i mandatet bedt om å vurdere hvilken rolle domstolene bør ha ved skiftebehandlingen. Utvalget har foretatt separate vurderinger av dette basert på domstolenes ulike oppgaver i forbindelse med et skifte. Utvalget vurderer domstolenes rolle på skifteområdet generelt på side 61 flg. i utredningen. Utvalget viser innledningsvis til at offentlige skifteoppgaver har lang tradisjon i norsk rett, men uttaler samtidig at dette ikke i seg selv er en tilstrekkelig begrunnelse for å videreføre ordningen. Utvalget viser til at fordeling av arv som regel vil berøre personer eller institusjoner som selv er i stand til å ivareta sine interesser. Hvis en ordning med skifte ved domstolene skal opprettholdes, må det være fordi arvefallet berører hensyn eller reiser spørsmål som skiller seg fra privatrettslige forhold ellers. Utvalget peker i den forbindelse på at loddeierne ikke er de eneste med interesser i et dødsbo. Ved siden av dem kan det være legatarer som er tilgodesett i arvelaterens testament, med interesser som lett kan komme i konflikt med loddeiernes. I en særstilling står arvelaterens kreditorer. Videre kan det være arvinger under vergemål eller arvinger som er fraværende eller forsvunnet.

Utvalget legger i sin vurdering vekt på at antallet offentlige skifter er svært lavt i forhold til antallet dødsfall pr. år, og at i de tilfellene hvor offentlig skifte faktisk åpnes, gjennomføres skiftet så godt som alltid ved bruk av en bobestyrer. Dette innebærer at domstolenes tidsbruk på forvaltningssiden er minimal. Videre pekes det på at den ordningen vi har i dag, fungerer godt sett fra publikums side. Utvalget uttaler at det grundig har overveid alternativer til den rollen domstolene spiller ved dødsfallsbehandling og skiftebehandling, og mener at grunntrekkene i gjeldende rett bør videreføres.

Utvalget vurderer særskilt domstolenes rolle ved dødsfallsbehandlingen og i tiden frem til skifteform er avklart på side 65–66 i utredningen. Utvalget uttaler at det i utgangspunktet kan synes overraskende at domstolene skal ha forvaltningsmessige gjøremål knyttet til registrering av dødsfall. Utvalget viser til at Folkeregisteret kunne ha hatt et slikt ansvar. Utvalget foreslår likevel en videreføring av dette som en domstolsoppgave og begrunner dette med at fasen fra dødsfallet og frem til skifteform er valgt ofte er preget av usikkerhet, med et tilsvarende behov for veiledning. Dette er etter utvalgets syn en veiledning som domstolene er nærmere til å gi enn skattekontorene/Folkeregisteret. Utvalget peker også på at tingrettene har et kvalifisert saksbehandlerkorps som, etter det utvalget kjenner til, yter meget tilfredsstillende service på området.

På side 64–65 vurderer utvalget om det fortsatt bør være adgang til å begjære et dødsbo skiftet offentlig. Utvalget legger vekt på at offentlig skifte er en betryggende og egnet form for bobehandling der partene er uenige om fordelingen av boet. Utvalget peker videre på at oppgaven i det vesentlige består av megling og tvisteløsning, med andre ord rene domstolsoppgaver. Siden antallet offentlige skifter er svært lite i forhold til antallet dødsfall, kan det reises spørsmål om offentlig skifte bør opprettholdes som et tilbud for de ytterst få som benytter seg av det. Utvalget uttaler om dette at «[n]år utvalget har funnet at svaret klart må være bekreftende, er det fordi de forberedende møter med offentlig skifte som alternativ i praksis har virket godt. Det er videre utvalgets syn at hvor partene ikke enes, er et offentlig skifte med bobestyrer og med retten som en konfliktløser etter skifteprosessuelle regler et velegnet organ for disse boer». Utvalget uttaler videre at det ikke kan se gode alternativer til offentlig skiftebehandling. Det eneste alternativet synes å være at skiftebehandlingen fullt ut overlates til privat skifte, med domstolsbehandling gjennom ordinære søksmål som den eneste muligheten for tvisteløsning. Utvalget mener at dette vil representere en langt mindre fleksibel ordning, som vil kunne bli mer kostnadskrevende for partene.

På side 66 uttaler utvalget at det finner det lite tvilsomt at offentlig skifte fortsatt bør være et tilbud til ektefeller som går fra hverandre. Dette spørsmålet er nærmere behandlet i punkt 34 i proposisjonen.

24.3 Høringsinstansenes syn

Når det gjelder det generelle spørsmålet om domstolene fortsatt bør ha en rolle i dødsfalls- og skiftebehandlingen, slutter Oslo byfogdembete seg til utvalgets konklusjoner. Oslo byfogdembete uttaler at skifte i domstolene «har lang tradisjon og er godt innarbeidet i norsk rettsbevissthet».

Fredrikstad tingrett uttaler seg i samme retning og gir uttrykk for at det er vanskelig å se for seg noe annet og godt alternativ til domstolene når det gjelder skiftebehandling. Videre uttales det:

«Saksbehandlere og dommere som arbeider med skiftespørsmål, har opparbeidet seg en betydelig kompetanse på området. Dersom skiftebehandlingen fjernes fra domstolene, legges det til grunn at det vil bli merarbeid for domstolene i form av flere tvister. Det er min oppfatning at andre organer ikke vil ha samme evne og mulighet til å finne løsninger som i domstolene, hvor det er et godt og utviklet samspill mellom saksbehandlere og dommere.
[…]
At skiftebehandlingen foregår på ett sted er svært brukervennlig. Fredrikstad tingrett er derfor enig med utvalget i at domstolene fremstår som det klart best egnede organet for skiftebehandlingen. Dette gjelder i samtlige faser av skiftebehandlingen. Det er en fordel at arvingene bare har en etat å forholde seg til når et skifte skal gjennomføres.»

Asker og Bærum tingrett, Kristiansand tingrett, Nedre Telemark tingrett, Namdal tingrett, Nord-Troms tingrett (ved sorenskriver Sverre Martens), Romsdal tingrett og Sør-Trøndelag tingrett og Trondheim tingrett (felles uttalelse) støtter også utvalgets forslag. Ingen av høringsinstansene har gått imot forslaget.

Samtlige av de høringsinstansene som har uttalt seg, støtter også at tingretten fortsatt skal ha et ansvar for dødsfallsbehandlingen og ansvar for saken i tiden frem til skifteformen er avklart.

Nedre Telemark tingrett uttaler:

«Arbeidet med dødsboene i denne fasen utføres i det alt vesentlige av saksbehandlere. Dette er saksbehandlere som har ervervet seg særlig kompetanse innen skifterett. Det tilbys regelmessig kurs og opplæring fra Domstoladministrasjonen i dette. Én saksbehandler har ansvaret for det enkelte dødsbo, og dette er registrert i saksbehandlingssystemet. Det er følgelig lett å finne frem til rette vedkommende ved henvendelser fra arvinger. Etter at det er brakt på det rene hvem som er rette arvinger og dødsboets aktiva og passiva er klarlagt, er den vesentligste delen av tingrettens oppgave å gi råd og veiledning om ulike skiftealternativer. Dette arbeidet forutsetter god juridisk kunnskap på området. Enkelte problemstillinger som kan oppstå i denne perioden, kan være kompliserte og krever bredere og dypere juridisk kunnskap. I slike situasjoner er det svært hensiktsmessig at saksbehandlerne kan søke råd hos en dommer som igjen er en del av et juridisk miljø i domstolen. Ved denne domstolen er det organisert slik at en av dommerne har denne oppgaven.
Det antas at veiledning av kompetente saksbehandlere er betryggende og virker konfliktdempende på arvinger noe som viser seg ved at det er få dødsbo som skiftes offentlig.
Dagens ordning gir en effektiv, betryggende og helhetlig skiftebehandling. Ordningen gir publikum god service i en vanskelig livssituasjon. Selv etter sammenslåingen av en rekke tingretter, bor de fleste relativt nær den enkelte tingrett. Tingrettene er også enkle å nå pr telefon, det er ikke felles telefonnummer til tingrettene slik man kan oppleve med andre offentlige etater som for eksempel skattekontorene.
Det skal også bemerkes at arbeidet med dødsboene er kvalifisert saksbehandlerarbeid. Det er populære arbeidsoppgaver og bidrar til at tingrettene er et attraktivt arbeidssted. For den fremtidige rekrutteringen av dyktige saksbehandlere er det av stor betydning at domstolene kan tilby varierte og utfordrende oppgaver.»

Fredrikstad tingrett, Nedre Telemark tingrett, Oslo byfogdembete, Sør-Trøndelag tingrett og Trondheim tingrett (felles uttalelse) og Den Norske Advokatforening er enig i utvalgets vurderinger når det gjelder domstolenes rolle ved offentlig skiftebehandling.

Oslo byfogdembete uttaler:

«Etter vår oppfatning er den gjeldende ordning med offentlig skifte for tingrettene, et godt fungerende system. Dersom ordningen skal opphøre må det finnes andre reelle alternativer.
Tingrettene bruker saksforberedende møter/mekling som middel til å få løst konflikter mellom arvingene. Disse møtene finner sted raskt etter at begjæringen om offentlig skifte er innkommet retten, og kan avverge åpning av offentlig skifte og eventuelle påfølgende tvister. Her vil så vel juridiske som mer praktiske spørsmål av betydning for partenes håndtering av skiftet, kunne drøftes og løses.
Det har vært hevdet at tvister under skifte av dødsbo ikke skiller seg fra andre tvister som behandles etter allmennprosessen. Vi er uenige i dette. I motsetning til hva som er tilfelle ved for eksempel sameiesituasjonen, får dødsfall ikke bare konsekvenser for loddeierne. Også andre aktørers interesser må ivaretas. Det gjelder kreditorer, umyndige arvinger, fraværende arvinger m.fl.
I Oslo åpnes det normalt 150 til 170 offentlige skifter pr år. Det er bobestyrerne som forestår de praktiske oppgavene i forbindelse med gjennomføringen av selve skiftebehandlingen. Det er i dag minimalt igjen av praktiske og forvaltningsmessige oppgaver for domstolene.
Det har vært anført at det offentlige skifte er et kostbart alternativ for arvingene sammenlignet med det de økonomisk belastes for tvister etter allmennprosessen. Vi er ikke enige i dette. Ved offentlig skifte med bobestyrer, vil gebyrbelastningen være begrenset til halvt gebyr dvs 12,5 R. I tillegg til rettens behandling av boet, dekker dette alle tvister som følger av skiftet, ikke bare en enkel tvist slik som etter allmennprosessen.
I tillegg vises til at de advokater som oppnevnes som bobestyrere er spesielt erfarne på området og at de arbeider under rettens tilsyn. Det forhold at arvingene kan be retten fastsette bobestyrers salær, er en sikkerhetsventil for at kostnadene ikke blir høyere enn det som er rimelig og nødvendig i den enkelte sak.
Når det meste av dødsbobehandlingen utføres av bobestyrerne, kan det hevdes at det ikke er behov for at skiftet ligger i domstolene. Vi er svært uenige i dette. Det er av vesentlig betydning at det arbeid bobestyrerne gjør har forankring i domstolene. Bobestyrerne gis større tyngde ved at oppdraget utføres på vegne av domstolene og arvingene vil ha særlig tillitt til at vedkommende bobestyrer ivaretar alle arvingers interesser. Dette mener vi også bidrar til at det blir forliksløsninger uten at retten er direkte er involvert.»

Når det gjelder domstolenes rolle ved offentlig skifte av felleseie mv., vises til punkt 34.

24.4 Departementets vurdering

Vi har lang tradisjon for at skifteoppgavene ligger til domstolene. Samtidig har det ved flere anledninger vært vurdert om dette er en hensiktsmessig ordning. Både i NOU 1980: 12 Distriktsrettene – herreds- og byrettene i framtiden og NOU 1999: 22 Domstolene i første instans var konklusjonen at oppgavene bør forbli i domstolene. Ved endringslov 22. juni 1990 nr. 40 ble likevel ordningen med bobestyrer ved offentlige skifter utvidet for å avlaste domstolene.

Det synes i dag å være en tendens til at offentlige institusjoner mv. ønsker å rendyrke oppgaveporteføljene sine, eller i det minste forenkle oppgavesammensetningen. Færre og mer likeartede oppgaver kan gjøre det enklere å oppnå de målene som er satt for organisasjonen. Dette er et syn som har vært fremme også når det gjelder domstolenes oppgaver. De senere årene har det da også vært en ikke ubetydelig reduksjon av domstolenes mer forvaltningspregede oppgaver og dermed også økt vekt på domstolenes dømmende virksomhet. Tinglysingsoppgavene er overført til Kartverket. Oppgaver knyttet til vergemål er overført til fylkesmannen. Og rollen som arveavgiftsmyndighet er avviklet som følge av at arveavgiften er fjernet.

Domstoladministrasjonen har pekt på at den omfattende veiledningsplikten som følger med skifteoppgavene, kan stå i motstrid til behovet for habile domstoler. En veiledning som har preg av konkret rådgivning, kan medføre at retten blir nødt til å overprøve egne råd. Dette er lite heldig, men vil etter departementets syn normalt kunne avhjelpes ved måten veiledningen gis på.

Departementet legger betydelig vekt på støtten i høringen til at skifteoppgavene beholdes i domstolene. Departementet har også merket seg at det synes å være bred enighet om at domstolene, basert på en samfunnsmessig vurdering, løser skifteoppgavene på en god måte.

Videre er det etter departementets oppfatning et viktig hensyn at skifteoppgavene har en betydelig nærhet til tvisteløsning, at disse oppgavene til dels krever den samme kompetansen, og at en god håndtering av skifteoppgavene kan ha en betydelig konfliktreduserende effekt slik at tvister forebygges. Det anses videre som rasjonelt at samme organ har hånd om hele prosessen fra dødsfallsbehandling og veiledning til tvisteløsning og endelig avslutning av boet. Videre legger departementet vekt på at domstolsfunksjonen i seg selv gir tillit og trygghet slik at man vil kunne forvente større effekt av forebygging av tvister når det er en domstolen som gjør dette, enn om de samme oppgavene ble utført av et organ som ikke også har dømmende oppgaver. På skifteområdet kan man hevde at domstolenes viktigste tvisteløsende funksjon nettopp skjer gjennom veiledning og bruk av forberedende rettsmøter. Denne formen for tvisteløsning innebærer store besparelser både for samfunnet og de enkeltpersonene som er direkte berørt av et dødsfall. Departementet har videre merket seg Fredrikstad tingretts vurdering av at det vil være en fare for flere tvister og dermed mer arbeid for domstolene dersom oppgavene legges til andre organer. Departementet kan ikke se at det i dag er noe annet organ som vil ha bedre forutsetninger for å utføre disse oppgavene enn domstolene. Departementet foreslår derfor at oppgavene med dødsfallsbehandling og skifte fortsatt blir liggende i domstolene.

Til dokumentets forside