Prop. 107 L (2017–2018)

Lov om arv og dødsboskifte (arveloven)

Til innholdsfortegnelse

19 Registrering og oppbevaring av testamenter

19.1 Gjeldende rett

Det følger av arveloven § 68 første ledd at testator kan innlevere testamentet til tingretten i den rettskretsen hvor han eller hun bor, slik at det blir tatt vare på der. Testator kan innlevere originalen eller en stadfestet kopi av testamentet. Hvis testator ønsker det, kan testamentet leveres inn i lukket omslag, og testator kan kreve at det blir oppbevart på denne måten.

Annet ledd i § 68 slår fast at oppbevaring hos tingretten ikke har noe å si for testamentets gyldighet. Det er heller ikke noe krav at tingretten skal varsles dersom testamentet kalles tilbake, eller at et eventuelt nytt testament må oppbevares på samme måte. Det fremgår likevel av bestemmelsen at dersom testator endrer eller tilbakekaller et testament som er innlevert til tingretten, bør tingretten gis melding om dette.

Det følger av tredje ledd i bestemmelsen at retten ikke har noe ansvar for at et testament som er innlevert til tingretten, blir lagt frem når testator er død.

Testamenter som leveres inn til tingrettene for oppbevaring der, blir registrert i et sentralt register. Registreringen gjøres i domstolenes elektroniske saksbehandlingssystem («Lovisa»). Dette systemet er felles for alle tingrettene, og testamentsregisteret er dermed landsdekkende. Dette sikrer at testamentet vil bli fremlagt selv om testators dødsfall meldes til en annen tingrett enn den tingretten som oppbevarer testamentet. Skiftelovutvalget gir en nærmere redegjørelse for ordningen på side 199–201 i NOU 2007: 16.

Før dødsfallet er det bare testator selv som har rett til innsyn i et testament som oppbevares av tingretten. Etter at testator er død, følger det av skifteloven § 77 at retten uten opphold skal varsle testamentsarvinger og legatarer om arvefallet og at de er tilgodesett i den avdødes testament.

Ordningen med oppbevaring av testamenter hos tingrettene er mye brukt. Ved utgangen av 2017 var det registrert ca. 139 000 testamenter i Lovisa. Det kommer inn mellom 11 000 og 12 000 nye testamenter årlig. Testamenter tas imidlertid også ut av Lovisa hvert år. Årlig netto økning av testamenter i Lovisa har ligget på mellom 4 000 og 5 000 testamenter.

I 2013 ble det innført en gebyrplikt for oppbevaring av testament hos tingretten. Gebyret utgjør 0,8 ganger rettsgebyret, jf. rettsgebyrloven § 27 c. Det vil si at gebyret i 2018 er på 904 kroner.

19.2 Skiftelovutvalgets forslag

Skiftelovutvalget ble i sitt mandat bedt om å vurdere reglene om registrering og oppbevaring av testamenter. Reglene behandles på side 199–209 i NOU 2007: 16.

Skiftelovutvalget vurderer for det første om oppgaven med registrering og oppbevaring av testamenter fortsatt bør ligge til domstolene, eller om den bør overføres til for eksempel Brønnøysundregistrene eller likningskontorene (nå skattekontorene). Utvalget konkluderer med at det fortsatt bør være domstolene som har denne oppgaven. Utvalget viser til at registrering ved de enkelte tingretter ikke har gitt store praktiske problemer, og det synes derfor ikke å være behov for omfattende administrative reformer. En overføring til Brønnøysundregistrene vil etter Skiftelovutvalgets vurdering kunne medføre kostnader som overstiger besparelsene for domstolene. Fordelene ved et sentralregister blir også vurdert som små, i og med at et testamentsregister ikke er et register som utenforstående kan søke om innsyn i. Utvalget viser videre til at en overføring av oppgaven til likningskontorene (skattekontorene) kan føre til reaksjoner i og med at testamentet da skal innleveres til den etaten som har ansvaret for skattleggingen av den samme formuen. Utvalget viser dessuten til at det i utredningen foreslås at domstolene skal beholde oppgaven som mottaker av dødsfallsmeldinger og oppgaven med behandlingen av disse (se punkt 25.1.2 i proposisjonen). Utvalget ser det da som naturlig og hensiktsmessig at domstolene i den forbindelse også har den umiddelbare tilgangen til de registrerte testamentene.

For at tingretten skal kunne gjenfinne testamentet etter testators død, mener Skiftelovutvalget at det er nødvendig å registrere testators navn og personnummer. Skiftelovutvalget vurderer om navnene på testamentsarvingene også bør registreres, men mener at en slik registrering vil bryte med prinsippet om at retten ved innleveringen ikke skal forholde seg til testamentets innhold.

Skiftelovutvalget mener at det bør kreves at originaltestamentet leveres inn til registrering. Med en slik regel unngår man tvil om testamentets gyldighet hvis man ikke finner originalen. Hvis det etter dødsfallet skulle vise seg at det er levert inn en kopi, legger utvalget til grunn at gyldighetsspørsmålet må løses etter alminnelige arverettslige regler.

Skiftelovutvalget går ikke inn for at testamenter skal registreres i fulltekst gjennom skanning og elektronisk lagring. En slik ordning ville riktignok kunne sikre testamenter bedre mot for eksempel brann og innbrudd, og det ville være enklere å få tilgang til testamentet hvis det er innlevert til en annen tingrett enn den tingretten som behandler dødsfallet. Utvalget legger imidlertid avgjørende vekt på at elektronisk lagring vil kunne gi mange flere personer muligheter for innsyn i testamentet.

Skiftelovutvalget foreslår at testamentet skal kunne innleveres ved enhver tingrett. Dette gir fleksibilitet. Etter testators død vil det ikke være noe problem å finne frem til testamentet selv om det oppbevares i en annen rettskrets enn tingretten på testators hjemsted. Testator må imidlertid være bosatt i Norge for at testamentet skal kunne registreres i Norge. Skiftelovutvalget foreslår ikke at det skal foretas noen kontroll av testamentets formelle eller materielle gyldighet ved innleveringen.

De nærmere reglene om gjennomføringen av testamentsregistreringen mener Skiftelovutvalget at bør reguleres i forskrift. Det foreslås en forskriftshjemmel til å gi nærmere bestemmelser om registrering, varetakelse og fremleggelse av testament.

Skiftelovutvalget foreslår at testamentet skal kunne utleveres kun ved personlig fremmøte i tingretten. Det kreves imidlertid ikke fremmøte ved samme tingrett som testamentet ble innlevert. Utlevering kan etter forslaget kreves ved enhver tingrett, slik at når testator møter opp hos en annen tingrett for å få utlevert testamentet, blir det oversendt fra den tingretten som oppbevarer testamentet. Skiftelovutvalget foreslår at også testators advokat skal kunne kreve å få testamentet utlevert, enten ved personlig fremmøte eller etter skriftlig henvendelse. Videre peker utvalget på at personer som av helsemessige grunner har vanskeligheter med selv å møte opp i tingretten, vil kunne ha behov for å bruke fullmektig. Utvalget mener at nærmere regler om dette bør fastsettes i forskrift, og at det i så fall kan stilles som krav at fullmakten inneholder en påskrift fra lege som bekrefter helsetilstanden.

I dag er det som nevnt bare testator selv som kan kreve innsyn i testamentet. Skiftelovutvalget foreslår at dette fortsatt skal være hovedregelen, og at retten ikke skal opplyse andre om at den har et testament til oppbevaring. Det foreslås likevel at overformynderiet skal kunne få innsyn i et testament som er opprettet av en person som er umyndiggjort eller har fått oppnevnt hjelpeverge. (Utvalgets utredning ble avgitt før vedtakelsen av vergemålsloven 2010.)

Når det gjelder innsyn etter dødsfallet, mener utvalget at retten fortsatt bør ha som oppgave å varsle testamentsarvinger og legatarer om arvefallet og at de er tilgodesett i arvelaterens testament. Videre bør slektsarvinger som ikke er tilgodesett i testamentet, kunne kreve innsyn slik at de kan vurdere om de skal bestride testamentets gyldighet. Skiftelovutvalget foreslår ikke regler om innsyn for sekundærarvinger i tilfeller hvor den lengstlevende ektefellen overtar arv etter et gjensidig testament.

Skiftelovutvalget drøfter også spørsmålet om statens erstatningsansvar i forbindelse med oppbevaring av testamenter. Skiftelovutvalget foreslår erstatningsansvar for staten på to grunnlag hvis noen lider tap fordi et testament som er levert inn for oppbevaring, ikke blir lagt frem etter testators død. Ansvar forutsetter at de som lider tap, ikke selv er å bebreide. Ansvar kan for det første utløses hvis det er gjort feil ved registreringen av testamentet, slik at det ikke kan gjenfinnes. For det andre kan ansvar utløses hvis retten unnlater å legge frem et testament som den vet eller burde vite at er levert inn til oppbevaring.

19.3 Arvelovutvalgets forslag

Arvelovutvalget går på side 134–135 i NOU 2014: 1 inn for at ordningen med oppbevaring av testamenter ved tingretten og registrering av opplysninger om testator i testamentsregisteret opprettholdes. Utvalget mener at dette er den sikreste oppbevaringsmåten for testamenter.

Når det gjelder det nærmere innholdet av reglene, slutter Arvelovutvalget seg til Skiftelovutvalgets forslag og til Skiftelovutvalgets begrunnelse for forslagene.

Arvelovutvalget er likevel ikke enig med Skiftelovutvalget i spørsmålet om sekundærarvingers rett til innsyn i et gjensidig testament hvor de er tilgodesett. Arvelovutvalget mener at hvis sekundærarvinger er nevnt i testamentet, bør de varsles om dette allerede i forbindelse med tingrettens behandling av den første testatorens dødsfallssak.

Arvelovutvalget foreslår også noen justeringer av Skiftelovutvalgets lovforslag som følge av at det etter at Skiftelovutvalget avga sin utredning, er vedtatt en ny vergemålslov. Arvelovutvalget foreslår at fylkesmannen skal få opplyst om en person som er under vergemål, har opprettet testament, og at fylkesmannen i tilfelle skal få rett til innsyn i testamentet.

Når det gjelder erstatningsansvar for feilregistrering eller manglende fremleggelse av testamentet etter testators død, mener Arvelovutvalget at grunnlaget for et slikt ansvar er sterkere nå enn da Skiftelovutvalget avga sin utredning. Utvalget viser til at siden oppbevaring av testamenter i dag er gebyrbelagt, får tjenesten et mer kontraktsmessig preg. Arvelovutvalget mener at det er rimelig at det da åpnes for ansvar ved feil fra tingrettens side. Arvelovutvalget foreslår imidlertid ikke noe mer omfattende ansvar enn det som var foreslått av Skiftelovutvalget.

19.4 Høringsinstansenes syn

Domstoladministrasjonen, Asker og Bærum tingrett, Oslo byfogdembete, Sør-Trøndelag tingrett, Den norske Dommerforening og Jussformidlingen gir uttrykk for generell støtte til forslaget om å videreføre ordningen med registrering og oppbevaring av testamenter hos tingrettene. Flere gir uttrykk for at ordningen fungerer godt. Domstoladministrasjonen peker likevel på at dersom man ønsker en rendyrking av domstolenes oppgaver, bør oppgaven med oppbevaring av testamenter tas ut av domstolene.

Oslo byfogdembete er enig i at det bare bør være originaltestamentet som skal kunne innleveres til tingretten. Den Norske Advokatforening mener det er en motsetning mellom kravet om innlevering av originaltestamentet og adgangen til å innlevere testamentet i en lukket konvolutt.

Oslo byfogdembete er i tvil om det er et reelt behov for å kunne innlevere testamentet ved enhver tingrett, men har likevel ikke innvendinger mot forslaget. Når det gjelder utlevering, gis det i høringsuttalelsen uttrykk for at hovedregelen bør være at testator personlig møter og kvitterer for mottakelsen. Fremmøte ved fullmektig bør likevel godtas i særlige tilfeller. Oslo byfogdembete er også enig i at man bør kunne henvende seg til enhver tingrett for utlevering. Videre er Oslo byfogdembete av den klare oppfatning at det ikke bør foreslås regler om at tingrettene skal utføre kontroll av testamentene. Oslo byfogdembete slutter seg dessuten til de foreslåtte reglene om varsling av arvingene etter testators død.

Den Norske Advokatforening mener at det må etableres en ordning med at et innlevert testament kan sendes i posten på en sikker måte. Det vises til at et testament kan innleveres til alle tingretter, og at det er tungvint for testator om han må hente det der det er levert hvis han eller hun har flyttet fra området.

Når det gjelder rett til innsyn, er Oslo byfogdembete ikke enig i Arvelovutvalgets forslag om at sekundærarvinger skal ha rett til innsyn i et gjensidig testament eller varsel ved det første dødsfallet. Oslo byfogdembete mener at innsynsrett i personlige forhold bare bør gis til personer som har rettslig interesse. Jussformidlingen er på den annen side enig i Arvelovutvalgets forslag om innsynsrett for sekundærarvingene.

Statens sivilrettsforvaltning mener det er nødvendig med en regel som gir vergemålsmyndigheten rett til å få opplyst om en person under vergemål har opprettet testament som er registrert og oppbevart ved tingretten. Statens sivilrettsforvaltning mener videre at det bør være en vid adgang til å gi fylkesmannen innsyn i testamentet, og at fylkesmannen må kunne videreformidle opplysninger om testamentet til vergen hvis dette har betydning for vergens utførelse av vergeoppdraget. Også Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Oslo byfogdembete er enig i forslaget om lovfesting av fylkesmannens innsynsrett.

Oslo byfogdembete er enig i forslaget om statens erstatningsansvar, men mener at det av hensyn til mulighetene for å gjenfinne testamentet bør være et krav om at testator oppgir fødselsnummeret ved innlevering av testamentet. Domstoladministrasjonen gir uttrykk for det samme synspunktet. Den Norske Advokatforening og Jussformidlingen slutter seg også til de foreslåtte reglene om erstatningsansvar.

19.5 Departementets vurdering

Også departementet går inn for at ordningen med registrering og oppbevaring av testamenter hos tingrettene videreføres. Departementet mener at ordningen fungerer godt, og at den gir et nyttig tilbud til dem som ønsker en sikker oppbevaring av testamentet og en trygghet for at testamentet blir fremlagt etter sin død. Ordningen er videreført i § 63 i lovforslaget.

Departementet er enig med Skiftelovutvalget og Arvelovutvalget i at det er originalen som skal kunne innleveres til tingretten, i og med at dette sikrer at det ikke oppstår tvil om gyldigheten av testamentet hvis originalen ikke finnes etter dødsfallet. Den Norske Advokatforening peker på at en adgang til å innlevere testamentet i lukket omslag innebærer at retten ikke kan kontrollere at det er originalen og ikke en kopi som innleveres. Departementet er enig i at dette gir en mulighet for omgåelse. På den annen side har det ingen rettslig betydning om retten oppbevarer en kopi i stedet for originalen. Testators rett til å holde testamentets innhold for seg selv må etter departementets syn veie tyngre enn behovet for å kontrollere at det er originalen og ikke en kopi som innleveres.

Departementet er enig i at testator må ha plikt til oppgi navn og fødselsnummer ved innleveringen. Departementet foreslår at det inntas en regel om dette i loven, se første ledd annet punktum i § 63.

Departementet er også enig i at testamentet bør kunne innleveres hos alle tingrettene og kunne kreves utlevert hos alle tingrettene. Når det gjelder utlevering, er departementet enig i at utgangspunktet bør være at testator møter opp personlig. Utvalgene foreslår at testamentet også bør kunne utleveres eller sendes til testators advokat. Samtidig peker Skiftelovutvalget på at testator av helsemessige grunner kan ha problemer med selv å møte opp i tingretten, og at han eller hun derfor kan ha behov for å bruke en fullmektig (som ikke er advokat). Departementet ser for sin del ikke behov for én regel som spesielt nevner advokater, og at det i forskrift i tillegg gis regler om i hvilke tilfeller og på hvilken måte man ellers kan benytte fullmektig. Det avgjørende bør uansett være at det er tilstrekkelig sikkert at testamentet utleveres eller sendes til en person som opptrer etter oppdrag fra testator, og i samsvar med testators vilje. Det sikreste vil være at testator møter opp selv og legitimerer seg. Men etter departementets syn bør man ikke utelukke at tilbakeleveringen kan skje på andre måter, eller at testamentet leveres eller sendes til andre enn testator selv, så lenge retten mener at tilbakeleveringen kan skje på en slik måte at det ikke er noen risiko for at testamentet havner i gale hender. En regel om dette er tatt inn som første ledd fjerde punktum i lovforslaget.

Når det gjelder innsynsrett før testator dør, er departementet enig i at det ikke bør kunne gis opplysninger om testamentet og dets innhold til andre enn testator selv, jf. annet ledd i lovforslaget. Hvis testator er under vergemål, foreslår departementet likevel som utvalgene at fylkesmannen skal ha rett til å få opplysninger om at det er innlevert et testament til oppbevaring hos tingretten. Departementet følger imidlertid ikke opp utvalgenes forslag om at fylkesmannen skal ha rett også til å få innsyn i testamentet. Å gi fylkesmannen rett til innsyn i testamentet vil etter departementets syn kunne fremstå som et tillitsbrudd eller i hvert fall innebære et brudd med forutsetninger testator kan ha hatt ved innleveringen av testamentet om at innholdet ikke skal gjøres kjent for andre. Dette gjelder særlig der testamentet er innlevert i lukket omslag (eller i en gjenlimt konvolutt). Vergemålsmyndighetene eller vergen har ikke rett til innsyn i et testament som oppbevares hjemme eller for eksempel i en bankboks eller hos en advokat, og det er etter departementets syn vanskelig å begrunne at det skal gjelde noe annet fordi testator har ønsket en sikker oppbevaring av testamentet hos tingretten. Departementet ser riktignok at en innsynsrett for fylkesmannen og eventuelt også vergen vil kunne bidra til å oppfylle testators vilje slik denne kommer til uttrykk i testamentet, i og med at vergen med kunnskap om innholdet kan unngå å foreta disposisjoner som er i strid med testamentet. Departementet mener likevel at hensynet til konfidensialitet må veie tyngre. Departementet foreslår som nevnt at fylkesmannen skal gis rett til å få opplyst at det er innlevert et testament til tingretten. Departementet foreslår dessuten at fylkesmannen skal kunne informere vergen om at det foreligger et testament hvis dette kan ha betydning for vergens utførelse av vergeoppdraget. En slik opplysning gir ikke den samme muligheten til å unngå å disponere i strid med testamentet, men kan i det minste gi grunnlag for samtaler med testator med sikte på å unngå å disponere over eiendeler som er omfattet av testamentet. Departementet viser i den forbindelse til bestemmelsen i vergemålsloven § 31 om at vergen innenfor rammen av sitt mandat skal ivareta interessene til den som er under vergemål, og dette kan innebære at vergen må foreta disposisjoner som ikke lar seg forene med testamentet. Vergen har på den annen side en plikt til å høre den som er under vergemål, og til å legge vekt på dennes mening, jf. vergemålsloven § 33.

Departementet foreslår i likhet med utvalgene å videreføre regelen i skifteloven § 77 om at retten etter dødsfallet skal varsle slektsarvinger og dem som har rett til arv etter testament, se lovforslaget § 90. Departementet foreslår dessuten en ny bestemmelse om rett til innsyn i testamentet etter testators død, se § 87 i lovforslaget og merknaden til denne bestemmelsen. De nevnte bestemmelsene i § 90 og § 87 gjelder både der retten har hatt testamentet til oppbevaring, og der testamentet innleveres til retten i forbindelse med dødsfallet.

Når det gjelder sekundærarvingenes rett til å få kjennskap til innholdet i et gjensidig testament, vil dette først kunne være aktuelt i forbindelse med det første dødsfallet. Departementet kan ikke se noen grunn til at sekundærarvingene skal ha innsynsrett mens begge testatorene lever. Spørsmålet blir da om sekundærarvingene bør varsles om og ha rett til innsyn i det gjensidige testamentet ved det første dødsfallet selv om deres arverett inntrer først når også den lengstlevende er død. Departementet er enig med Skiftelovutvalget i at man bør opprettholde dagens praksis hvor det ikke opplyses om sekundærbestemmelsene i testamentet. Departementet er enig i at dersom testatorene vil sikre seg at disse bestemmelsene etterleves, bør de gjøre dette kjent for de berørte på en annen måte. Videre legger departementet vekt på at gjensidige testamenter ofte er opprettet fordi testatorene ønsker å beskytte hverandre mot den førstavdødes arvinger. Det vises for øvrig til spesialmerknadene til §§ 87 og 90.

Departementet slutter seg til de foreslåtte reglene om erstatningsansvar for staten.

Til dokumentets forside