Prop. 107 L (2017–2018)

Lov om arv og dødsboskifte (arveloven)

Til innholdsfortegnelse

15 Arvepakter

15.1 Gjeldende rett

En arvelater kan etter arveloven § 56 første ledd ved arvepakt binde seg til «ikkje å gjere, endre eller tilbakekalle testament». Det var også før nåværende arvelov adgang til å binde testasjonskompetansen, men med arveloven 1972 ble slike avtaler underlagt formkravene for testament. Det følger av § 56 annet ledd at reglene om opprettelse av testament i §§ 48 til 52 gjelder for opprettelse av arvepakter.

Arveloven § 56 går for det første ut på at arvelateren kan binde seg til ikke å opprette testament. Med en slik disposisjon sikres legalarvingene at arven skal fordeles etter de fordelingsreglene som følger av loven.

For det annet kan arvelateren binde seg til ikke å endre eller tilbakekalle et testament han eller hun har opprettet. Dette innebærer i så fall et unntak fra arveloven § 55, som slår fast at testator fritt kan tilbakekalle eller endre testamentet sitt.

Man kan også tenke seg at arvelateren ønsker å forplikte seg til å opprette testament på et senere tidspunkt. Et slikt løfte er ikke rettslig bindende. Bakgrunnen for dette er at lovens formkrav for opprettelse av testament i så fall ville miste mye av sin betydning. Arveloven har etter dette ikke regler om slike løfter.

En arvepakt kan være ensidig bebyrdende eller betinget av motytelser fra den eller de som begunstiges. Arvelovutvalget uttaler følgende om dette på side 102 i NOU 2014: 1:

«En arvepakt kan være enten ensidig bebyrdende for arvelateren eller betinget av motytelser fra den eller de som begunstiges. Hvis det er gitt motytelser fra den eller de som begunstiges gjennom arvepakten mens arvelateren lever, og det er en viss balanse mellom ytelse og motytelse, står man overfor en gjensidig bebyrdende avtale som må anses som livsdisposisjon. Da er selvfølgelig avtalen gyldig og kan gi grunnlag for krav mot boet. I mange tilfeller benyttes arvepaktterminologi og testamentsform på disposisjoner som i realiteten er livsdisposisjoner.»

15.2 Utenlandsk rett

Arvelovutvalget uttaler følgende om utenlandsk rett på side 103 i NOU 2014: 1:

«I Norge har vi tradisjon for at det er adgang til å fraskrive seg testasjonskompetansen. Det er imidlertid ikke opplagt at det skal være slik. I mange land, blant andre Tyskland, Sverige og Finland, er det ikke adgang til å fraskrive seg testasjonskompetansen. Se eksempelvis den svenske ärvdabalken 10: 5 andre ledd: «Utfästelse att ej återkalla testamente är icke bindande.» I svensk rett er det et generelt forbud mot avtaler om arv i ärvdabalken 17: 3.»

15.3 Arvelovutvalgets forslag

Arvelovutvalget behandler reglene om adgangen til å fraskrive seg sin testasjonskompetanse ved arvepakt på side 102–106 i NOU 2014: 1. Et samlet utvalg mener at behovet for arvepakt er begrenset. Utvalget uttaler at mange av de disposisjonene som gjøres i arvepakts form, i realiteten er livsdisposisjoner og ville ha stått seg uavhengig av reglene om arvepakt. Utvalget mener også at den beskyttelsen som legalarvingene oppnår ved en arvepakt, er begrenset. Ved livsdisposisjoner står arvelateren i utgangspunktet fritt til å disponere over sine eiendeler til skade for legalarvinger eller testamentsarvinger. I og med at arvepakten normalt er en ensidig bebyrdende disposisjon og har et klart gavepreg, vil terskelen for å komme fri fra arvepaktvirkningen ut fra bristende eller uriktige forutsetninger eller avtaleloven § 36 også kunne være lavere enn ved mer forretningspregede avtaler.

Utvalget er imidlertid delt i synet på om reglene om arvepakt bør videreføres. Flertallet (Coward, Forsnes, Hambro, Buttingsrud Mathiesen og Unneberg) går inn for å opprettholde adgangen til å binde seg ved arvepakt, jf. § 42 i utvalgets lovforslag. Det vises til at arvepakten har lange tradisjoner i norsk rett. Flertallet ser ingen vesentlige ulemper ved arvepakten. Flertallet legger videre til grunn at arvepakten kan ha positive virkninger i enkelte situasjoner. Flertallet gir følgende eksempler på dette på side 103 i utredningen:

«Dels vises det til at en testator i en tidlig fase av demens ønsker å fastsette med endelig virkning hva som skal skje med hans eller hennes etterlatenskaper for å beskytte seg mot senere disposisjoner som kan være preget av sykdommen. Dels kan det være et ønske fra enkelte arvelatere om å binde seg for å unngå mas eller press fra arvingene, eller for å unngå konkurranse mellom potensielle arvinger om arvelaterens gunst. Det kan også være at arvelateren har sterke ønsker om å skape en viss sikkerhet om arverekkefølgen til en virksomhet han eller hun driver, f.eks. for å begrense risikoen for arvinger som innretter seg med hensyn til utdannelse eller valg av bosted, for en gang å skulle tre inn i virksomheten.»

Flertallet mener at de negative sidene av arvepakten er begrensede. Det vil i noen tilfeller oppleves vanskelig for testator å ha bundet sin testasjonskompetanse hvis han eller hun senere angrer seg. Flertallet legger imidlertid til grunn at adgangen til å fri seg fra arvepakten gjennom avtaleloven § 36 eller forutsetningslæren vil kunne hjelpe arvelateren i de mer kvalifiserte tilfellene av urimelighet.

Flertallet legger også til grunn at et forbud mot arvepakt vil være prosesskapende. I dag trenger retten vanligvis ikke å ta stilling til om det foreligger en livs- eller dødsdisposisjon når det foreligger en arvepakt. Er det en livsdisposisjon, vil avtalen av den grunn være bindende. Er det en dødsdisposisjon, vil den være bindende fordi den er gjort i testaments form. Spørsmålet om livs- eller dødsdisposisjon kommer på spissen bare hvis det blir spørsmål om disposisjonen krenker pliktdelsreglene eller en ektefelles eller samboers arverettigheter. Hvis man forbyr arvepakt, vil man få en rekke tvister om hvorvidt man har å gjøre med en livsdisposisjon eller en ugyldig avtale om binding av testasjonskompetanse.

Flertallet viser også til at en endring av adgangen til å opprette arvepakter vil nødvendiggjøre overgangsregler. Man vil da kunne stå overfor et valg mellom overgangsregler som skal virke i svært lang tid, eller mer hardhendte overgangsregler som kan komme i konflikt med Grunnlovens forbud mot tilbakevirkende lovgivning.

Flertallet peker på at et forbud mot arvepakter vil kunne vanskeliggjøre tilnærmingen til EU-forordningen om kompetanse, lovvalg, anerkjennelse og fullbyrdelse av rettsavgjørelser og offisielt bekreftede dokumenter vedrørende arv og om innføring av et europeisk arvebevis, jf. avsnitt 20 i fortalen til forordningen.

Flertallet ser ingen grunn til å endre på dagens krav om testamentsform for arvepakter. Hensynet til notoritet tilsier at testamentsform fortsatt bør benyttes.

Mindretallet (Frantzen og Kløvstad) går på den annen side inn for ikke å videreføre reglene om arvepakt. Mindretallet viser til at arvepakter benyttes sjelden, og at arvepaktreglene ikke fyller noe stort behov. Mindretallet kan ikke se at hensynet til å bevare eksisterende regler kan være tungtveiende i forbindelse med en fullstendig revisjon av arvelovgivningen.

Betydningen av at det er opprettet en arvepakt, viser seg hvis arvelateren ønsker å tilbakekalle arvepakten. Et nytt testament eller et ordinært tilbakekall blir uten virkning når arvelateren har bundet seg ved arvepakt. Det betyr at arven ikke vil bli fordelt i tråd med arvelaterens siste vilje. Mindretallet ser det som viktig at en person på ethvert tidspunkt, så lenge han eller hun har testasjonskompetanse, kan velge å opprette testament, eventuelt tilbakekalle et tidligere opprettet testament.

En gjensidig bebyrdende avtale som medfører at arvelateren har fått stell og pleie eller andre ytelser mens han eller hun lever, mot at den andre parten skal overta hele eller deler av formuen ved dødsfallet, vil gjerne være en livsdisposisjon. Mindretallet viser til at slike avtaler vil være gyldige også om reglene om arvepakt ikke videreføres. Spørsmål om arvepakt oppstår i de tilfellene der det ikke er noen livsdisposisjon. Mindretallet kan ikke se at den som er begunstiget i et testament, bør kunne innrette seg på at det aldri kan endres. I hvert fall må de hensynene som tilsier at arvelateren på ethvert tidspunkt fritt kan utpeke sine arvinger (med de begrensninger som følger av pliktdelsreglene), etter mindretallets syn være langt mer tungtveiende.

I noen tilfeller kan det være en fordel at en person kan innrette seg på å arve. Mindretallet viser som eksempel til et tilfelle der arvelateren ønsker at ett av barna skal overta næringsvirksomhet, boligen eller en fritidseiendom. En arvepakt vil kunne gi forutsigbarhet for arvingen, som da kan investere tid og penger i det han eller hun skal arve. Mindretallet uttaler at det likevel er svært sjelden at arvepakter benyttes i slike tilfeller. Det synes dermed å være et begrenset behov for arvepakter også i disse tilfellene. Mindretallet viser videre til at selv om det opprettes arvepakt, gir denne ingen beskyttelse mot arvelaterens livsdisposisjoner, og hvis arvelateren gifter seg, blir samboer eller får barn, vil også dette kunne medføre at arven fordeles på en annen måte enn det som fremgår av arvepakten. Arvefordelingen kan også endres ved disposisjoner i ektepakt, og en usikkerhetsfaktor er dessuten at en arvepakt kan falle bort på grunn av uriktige forutsetninger eller ut fra avtaleloven § 36. Mindretallet uttaler at arvepakter er uheldige først og fremst fordi arvelaterens testasjonskompetanse bindes, men også fordi arvingen gis en uriktig oppfatning av at han eller hun er sikret en bestemt arv.

Mindretallet fremhever at det i mange tilfeller vil være uklart om det er opprettet en arvepakt eller et vanlig gjenkallelig testament. Mindretallet uttaler at «[d]et kan være uklart på bakgrunn av formuleringene som er brukt, og det er noe uklart om ugjenkallelighet kan innfortolkes i et testament. Det kan også være uklart om testamentet er ugjenkallelig, fordi en arvepakt også krever at det er skjedd en avtalemessig binding mellom testatoren og den begunstigede». Flertallet har enkelte merknader til spørsmålet om det kan innfortolkes ugjenkallelighet, på side 104 i utredningen.

Mindretallet mener i motsetning til flertallet at arvepaktinstituttet også kan være prosesskapende fordi retten ofte må ta stilling til om en disposisjon er en livsdisposisjon eller en dødsdisposisjon når det foreligger en arvepakt. Mindretallet kan ikke se at hensynet til reglene i EUs arveforordning taler for eller mot å tillate arvepakt, og viser blant annet til at Norge ikke er bundet av forordningen. Mindretallet kan heller ikke se at det er vanskelig å gi overgangsregler dersom arvepaktinstituttet oppheves.

Mindretallet foreslår etter dette en lovbestemmelse som slår fast at en bestemmelse om ikke å tilbakekalle, endre eller opprette et testament ikke er bindende.

15.4 Høringsinstansenes syn

Den norske Dommerforening og Jussformidlingen slutter seg til flertallets syn om at adgangen til å fraskrive seg sin testasjonsfrihet ved arvepakt bør videreføres. Den norske Dommerforening viser til at det kan være behov for arvepakt i forbindelse med et organisert generasjonsskifte eller ved oppgjør mellom særskilte livsarvinger og en ny ektefelle eller samboer. Slike avtaler og oppgjør vil etter denne høringsinstansens syn kunne lettes dersom det med bindende virkning kan bestemmes hvem som skal arve i neste runde, og hvordan fordelingen da skal skje. Jussformidlingen er enig i at behovet for arvepakter er begrenset, men anser det som naturlig at testator bør kunne fraskrive seg egen testasjonskompetanse. Jussformidlingen mener det bør presiseres at en arvepakt i realiteten er en avtale, og at det ved en henvisning til avtaleloven § 36 presiseres at arvepakten vil kunne settes til side dersom den er urimelig.

Oslo byfogdembete er på den annen side enig med mindretallet i at ordningen med arvepakter ikke bør videreføres:

«Oslo byfogdembetes erfaring er at arvepakter benyttes i svært begrenset grad, hvilket synliggjør at det ikke er et nevneverdig behov for ordningen. For de få tilfeller der det kunne være hensiktsmessig med arvepakt, vil det ofte være mulig å sikre seg på annen måte. Vi har også erfart i de få tilfellene vi møter på arvepakter, at det ikke sjelden dukker opp uheldige sider. Som også påpekt av mindretallet, kan det blant annet oppstå tvil om det er opprettet en arvepakt eller et vanlig gjenkallelig testament.
Etter vår oppfatning kan arvepakt være et uheldig instrument både for arvelater og den som begunstiges ved den. Det er betenkelig at arvelaters testasjonskompetanse bindes for all fremtid. Samtidig er det betenkelig at arvingen gis en falsk trygghet med hensyn til fremtidig arv, ettersom arvingen for eksempel ikke er sikret mot testators livsdisposisjoner eller mot konsekvensene hvis testator inngår ekteskap/samboerskap, og/eller får livsarvinger.»

15.5 Departementets vurdering

Departementet går under en viss tvil inn for å videreføre reglene om arvepakter. Reglene er inntatt som § 49 i departementets lovforslag.

Departementet slutter seg til synspunktet om at det synes å være et begrenset behov for regler om at man kan binde seg ved arvepakt. Det er samtidig klart at det forekommer tilfeller der arvelateren ønsker å binde sin testasjonskompetanse ved arvepakt, se i den forbindelse flertallets eksempler som er gjengitt i punkt 15.3. Departementet legger som flertallet også vekt på at adgangen til å opprette arvepakt har lang tradisjon i norsk rett. Departementet er riktignok enig med mindretallet i at man ved en fullstendig revisjon av arveloven må kunne stå nokså fritt ved vurderingen av hvilke regler den nye loven skal inneholde. Men etter departementets syn bør man likevel ha gode grunner for ikke å videreføre i den nye loven muligheter som man har etter den gamle loven. Det kan være at man på grunn av de innvendingene som kan reises mot ordningen med arvepakter, ikke ville ha innført regler som åpner for dette i dag. Men når den nåværende loven allerede gir adgang til å opprette arvepakter, blir vurderingen en noe annen. Det kan være en pedagogisk utfordring å fjerne ordninger som er kjent fra den tidligere lovgivningen. Dette gjelder særlig regler som innebærer en form for «tilbud» for den som skal disponere. Departementet viser også til det flertallet peker på om behovet for overgangsregler hvis man i den nye loven skulle forby arvepakter. Etter departementets vurdering måtte disse overgangsreglene i så fall gjelde i et langt tidsperspektiv, slik at det i flere tiår fremover ville være to lovregimer for arvepakter (gyldighet for eldre arvepakter og forbud mot nye) som ville gjelde side om side.

Mindretallet legger i sin vurdering betydelig vekt på hensynet til arvelateren og viser til at dersom han eller hun har bundet seg ved en arvepakt og senere ønsker å fordele arven på en annen måte, vil ikke arven bli fordelt etter arvelaterens siste vilje. Departementet legger ikke like stor vekt på dette hensynet. Reglene om arvepakter er gitt av hensyn til arvelateren selv. Når arvelateren binder seg ved en arvepakt, er dette nettopp et uttrykk for hans eller hennes vilje, og man må kunne legge til grunn at arvelateren har gode grunner for å binde seg på denne måten. Reglene om arvepakter gjør det mulig for arvelateren å finne frem til fornuftige arrangementer for seg og den som er begunstiget. Departementet har ut fra dette vanskelig for å se at det i forbindelse med arv er viktigere å beskytte arvelateren mot seg selv enn i andre tilfeller der en person ensidig eller ved en gjensidig forpliktende avtale binder seg med virkning for fremtiden og dermed er forhindret fra å ombestemme seg.

Departementet er enig i at arvepakten kan gi den som er begunstiget, en uriktig oppfatning av å være sikret en bestemt arv, og at dette kan tale mot en videreføring av reglene. Departementet vil likevel bemerke at den begunstigede tross alt er bedre stilt med en bindende arvepakt enn uten. Departementet antar at det i tilfeller der det er behov for forhåndsavtaler om hvordan arven skal fordeles, vil kunne forekomme at arvelatere gir løfter om dette uavhengig av hvilke regler arveloven gir om arvepakter. Et slikt løfte vil ikke ha noen rettslig betydning hvis man forbyr arvepakter, men kan det opprettes en bindende arvepakt, vil i hvert fall ikke senere testasjoner ødelegge for den begunstigede arvingen (med mindre det skulle foreligge særlige omstendigheter som tilsier ugyldighet).

Flertallet mener at et forbud mot arvepakter vil være prosesskapende, mens mindretallet mener at en ordning som tillater at man binder seg ved arvepakt, kan være prosesskapende. Departementet finner det vanskelig å anslå noe om hvilken regel som vil skape mest prosesser, men legger til grunn at siden arvepakter benyttes forholdsvis sjelden, utgjør dette uansett ikke noe avgjørende argument mot å videreføre ordningen.

Til dokumentets forside