Prop. 107 L (2017–2018)

Lov om arv og dødsboskifte (arveloven)

Til innholdsfortegnelse

21 Samtidige dødsfall og ukjent dødsrekkefølge

21.1 Gjeldende rett

Hvilke regler som skal gjelde for dødsfall som skjer tilnærmet samtidig, eller der dødsrekkefølgen er ukjent, vil ha betydning for fordelingen av arven. Om to nære familiemedlemmer for eksempel omkommer som følge av samme ulykke, vil en tilfeldig dødsrekkefølge kunne ha mye å si for hvem som mottar arven etter dem.

Arveloven § 72 har regler for tilfeller der dødsrekkefølgen ikke kan fastslås. Det følger av denne bestemmelsen at dersom en arving dør uten at man vet om arvingen overlevde arvelateren, skal arvingen anses for ikke å ha overlevd arvelateren. Bestemmelsen gjelder både der personene har gjensidig arverett etter hverandre, og der den ene arves av den andre, mens denne igjen arves av en tredjeperson. Bestemmelsen angir en legalpresumsjon, hvor arvingen anses for å ha dødd først hvis ikke noe annet bevises.

I rettspraksis er beviskravet tolket strengt, slik at det kreves en svært høy grad av sikkerhet for å legge til grunn at arvingen overlevde arvelateren. I dag vil man imidlertid i større grad enn tidligere kunne fastslå dødsrekkefølgen, ettersom det har skjedd en betydelig utvikling når det gjelder muligheten for å fastslå nøyaktig dødstidspunkt. Bestemmelsen har derfor mindre praktisk betydning i dag enn da arveloven trådte i kraft.

21.2 Nordisk rett

Den svenske ärvdabalken fra 2005 har en bestemmelse i 1 kap. 2 § som er nokså identisk med arveloven § 72: «Är arvingen till den, efter vilken arv fallit, jämväl avliden, och kan bevis ej förebringas att han överlevat arvlåtaren, skall med arvet så förfaras som om han icke överlevat denne.» Også her er lovens presumsjon at arvelateren overlevde arvingen.

I dansk rett heter det følgende i lov nr. 515 av 6. juni 2007 § 94 stk. 2: «Er to, som havde arveret efter hinanden, døde, uden at det vides hvem der er død først, anses den ene ikke for at have overlevet den andre.»

21.3 Skiftelovutvalgets forslag

Skiftelovutvalget ble i sitt mandat bedt om å foreta en vurdering av regelen i arveloven § 72, se side 39 i NOU 2007: 16. Skiftelovutvalget går i utgangspunktet inn for at regelen om at arvingen anses for ikke å ha overlevd arvelateren, videreføres. Utvalget viser til drøftelsen i Arvelovkomiteens innstiling 1962 side 242–243, der det uttales at ingen løsning peker seg ut som klart mer rimelig enn andre løsninger. Utvalget konkluderer med at gjeldende rett da med fordel kan videreføres på dette punktet.

Skiftelovutvalget viser på side 191 i utredningen til eksempler hvor arveloven § 72 kan ha betydning. Utvalget viser på den ene siden til flyulykker der dødsfallene normalt vil skje nesten samtidig når flyet treffer bakken eller på annen måte ødelegges. Ved fergeulykker kan det på den annen side gå en viss tid mellom dødsfallene. Utvalget viser i den forbindelse til ulykken om bord på Scandinavian Star i april 1990. Utvalget viser også til den mye omtalte Orderud-saken, hvor et eldre ektepar og deres datter ble drept i mai 1999. Det oppsto spørsmål om fordelingen av arven, og ett av spørsmålene var hvem av ektefellene som hadde omkommet først. Saken ble avgjort av Oslo skifterett med grunnlag i arveloven § 72, idet man ikke med sikkerhet kunne bestemme dødsrekkefølgen.

Skiftelovutvalget viser til at eksemplene illustrerer at arveloven § 72 kan komme til anvendelse i ulikeartede situasjoner, noe som gjør det vanskelig å gi en fullgod regulering av de spørsmålene som oppstår. Reglene må imidlertid tilpasses de ulike hensynene som foreligger. Etter Skiftelovutvalgets syn er det to viktige hensyn som må veies mot hverandre ved utformingen av reglene om dødsfall som kommer nært i tid, eller som er resultat av samme hendelse. På den ene siden er det tale om et område hvor det bør foreligge klare regler slik at arvefallet ikke avgjøres av en rettsanvenders skjønn. På den andre siden bør arvegangen ikke avgjøres av rene tilfeldigheter, og en klar regel uten noen åpning for skjønn kan gi tilfeldige utslag.

Skiftelovutvalget skisserer fire løsningsalternativer.

Alternativ 1 går ut på å videreføre gjeldende rett. Hvis det kan fastslås en dødsrekkefølge, er man utenfor § 72. Det spiller i så fall ingen rolle om arvelateren og arvingen døde som følge av samme hendelse, eller hvor lang tid det er mellom dødsfallene. Det tas utgangspunkt i medisinske vurderinger ved avgjørelsen av når dødsfallene skal anses å ha funnet sted, og ut fra dødstidspunktene bestemmes arvegangen. Først når det ikke med sikkerhet kan fastslås en dødsrekkefølge, anvendes § 72.

Alternativ 2 går ut på å knytte virkningen av § 72 til hendelsen snarere enn til dødsrekkefølgen. Hvis arvelateren og arvingen døde som følge av samme hendelse, skal arvingen anses for ikke å ha overlevd arvelateren. Som en innvending mot en slik regel viser utvalget til at det kan være vanskelig å fastslå om noen har omkommet «som følge av» en hendelse. Utvalget peker videre på at hvis det går lang tid mellom dødsfallene, vil det også gå lang tid før skiftet kan gjennomføres – uavhengig av om det er utvilsomt at dødsfallene skyldtes samme hendelse. Et jordskred i Bergen høsten 2005 kan illustrere dette: Raset tok umiddelbart to menneskeliv, mens en fire år gammel jente havnet i koma. Jenta døde nesten fem måneder senere, uten å ha kommet til bevissthet.

Skiftelovutvalgets alternativ 3 er å kombinere alternativet om dødsfall som skyldtes samme hendelse, med en tidsfrist, for eksempel to uker. Man unngår da at skiftet utsettes uforholdsmessig lenge, og man skaper større klarhet i anvendelsesområdet for regelen. En slik regel bringer imidlertid igjen inn elementer av tilfeldigheter, og den kan oppfordre til kyniske og umoralske spekulasjoner i spørsmålet om man skal fortsette behandlingen av en pasient.

Som alternativ 4 foreslår utvalget å begrense alternativ 1 ved å innføre et skjønnsmessig unntak. Det vil si at selv om det med sikkerhet kan fastslås at arvingen overlevde arvelateren, kan det bestemmes at hvis arvingen og arvelateren døde som følge av samme hendelse, og det er en slik nærhet i tid mellom dødsfallene at det kan sies å foreligge (tilnærmet) samtidighet, kan retten bestemme at § 72 skal gjelde tilsvarende.

Skiftelovutvalget foreslår at alternativ 4 velges som løsning. Om bakgrunnen for dette uttaler utvalget på side 192–193:

«Det kan være rom for delte meninger om hvilket av disse alternativene som er «best». Utvalget er imidlertid av det syn at det fjerde alternativet ovenfor alt i alt gir en tilfredsstillende avveining mellom hensynet til at det bør foreligge klare regler og hensynet til å unngå rene tilfeldigheter. Utgangspunktet må fortsatt være at dersom en person dør før sin arving, tar arvingen arv på vanlig måte. Dersom forholdene ligger slik an at dødsrekkefølgen er helt tilfeldig, er det likevel grunn til å oppstille en sikkerhetsventil slik at det kan unngås at arvefallet avgjøres av disse tilfeldighetene. Etter utvalgets syn er det de to momentene nevnt ovenfor som er relevante ved denne vurderingen.
Det må kreves at dødsfallet skjedde som følge av samme begivenhet, det vil si samme ulykke eller lignende. Dette vil i normale tilfeller være nokså enkelt å avgjøre, for eksempel hvor to personer omkommer i samme bil- eller flyulykke. Grensedragningen mellom en og flere begivenheter kan imidlertid i visse tilfeller by på tvil. I Orderudsaken ble tre personer drept, og det er klart at dette skjedde ved flere enkeltstående handlinger, det vil si flere skudd. Etter utvalgets syn er det likevel klart at det var tale om én begivenhet i denne sammenheng. Hvis to biler kolliderer, er det en begivenhet. Dette må gjelde selv om dødsfallene skulle ha ulik umiddelbar bakgrunn, eksempelvis ved at en person dør i kollisjonen mens en annen person dør når et innblandet kjøretøy tar fyr eller påkjøres på nytt. En kjedekollisjon er på samme måte én begivenhet etter utvalgets oppfatning, selv om det skulle være mange enkeltstående kollisjoner involvert og det ikke er noen fysisk kontakt mellom første og siste bil. Dersom det er et ulikt hendelsesforløp frem mot dødsfallene, vil det imidlertid være tale om to begivenheter. Hvis en person omkommer ved påkjørsel, og en person deretter løper ut i veien for å hjelpe til og selv blir påkjørt av et nytt kjøretøy, så er det tale om to begivenheter.
Det må videre være en umiddelbar nærhet i tid mellom dødsfallene. Som vist ovenfor vil tilfeldigheter kunne avgjøre om en person lever betydelig mye lenger enn en annen, men det vil ha uheldige konsekvenser om det ikke settes en snever tidsramme. Dersom anvendelsen av § 72 ikke kan avgjøres før lang tid før første dødsfall, vil et skifte bli utsatt på ubestemt tid med de uheldige konsekvenser det måtte ha. Som nevnt ovenfor (jf. andre løsningsalternativ) kan man også frykte at de pårørendes valg av behandlingsmåte og -varighet kan påvirkes av økonomiske hensyn. Etter utvalgets syn vil en tidshorisont på noen få timer være tilstrekkelig til å fange opp mange av de mest tilfeldige utslag av bestemmelsen, samtidig som de ovenfor nevnte innvendingene ikke i like stor grad slår til. Noen dager eller uker vil etter utvalgets syn være for lang tid.»

21.4 Arvelovutvalgets forslag

Arvelovutvalget behandler spørsmålene om samtidige dødsfall og ukjent dødsrekkefølge på side 155–157 i NOU 2014: 1.

Arvelovutvalget forslår en regel i samsvar med Skiftelovutvalgets forslag, jf. § 58 i Arvelovutvalgets lovforslag. Om utvalgets vurderinger heter det i NOU 2014: 1 på side 157:

«Utvalget har vurdert om bestemmelsen gir rimelige løsninger i en tid hvor det med stor grad av sikkerhet kan fastslås en dødsrekkefølge i langt flere tilfeller enn tidligere. Hvis noen dør som følge av samme begivenhet, men det kan fastslås hvem som døde først, er man utenfor § 72 og over i vanlige regler om arvegang. Ofte vil dødsrekkefølgen i slike tilfeller bero på rene tilfeldigheter, som ikke nødvendigvis bør få betydelige virkninger for arvegangen. Dette spørsmålet sto i fokus for Skiftelovutvalgets vurdering, jf. forrige punkt. For Arvelovutvalget blir spørsmålet å vurdere hva som er den kvalitativt beste og rettsteknisk enkleste av dagens regel og en modifikasjon etter de retningslinjer som Skiftelovutvalget drøftet.
Utvalget har drøftet om man skulle beholde dagens regel uendret eller gå inn for Skiftelovutvalgets forslag om en modifikasjon av regelen ved dødsfall som er følge av samme begivenhet. Utvalget går inn for å slutte seg til Skiftelovutvalgets forslag her, og viser til begrunnelsen for Skiftelovutvalgets forslag i punkt 18.4 foran.»

21.5 Høringsinstansenes syn

Den Norske Advokatforening uttaler i sin høringsuttalelse til NOU 2007: 16 at foreningen er enig i utvalgets konklusjon om at ingen av arvingene har overlevd hverandre, hvis de dør i samme ulykke.

Oslo byfogdembete gir støtte til utvalgets vurderinger, både i høringsuttalelsen til NOU 2007: 16 og i høringsuttalelsen til NOU 2014: 1. I den sistnevnte høringsuttalelsen heter det:

«Oslo byfogdembete slutter seg fullt ut til utvalgets forslag. Ved den foreslåtte endring unngår man den urimelighet som kan oppstå ved at arvegangen ved «samtidighetstilfellene» avgjøres på bakgrunn av tilfeldigheter med hensyn til dødsrekkefølgen, en virkning som blir særlig uttalt nå som dødsfallstidspunktet kan fastslås med stor nøyaktighet. Man unngår videre at rettsanvender for å styre klar av et urimelig resultat i den konkrete sak, krever en så høy grad av sikkerhet om dødsrekkefølgen at beviskravet, selv med dagens teknologi, vil være tilnærmet umulig å innfri.
Arvelovutvalgets forslag til ordlyd innebærer skjønnsutøvelse med hensyn til hva det vil si at de to «dør straks etter hverandre» som følge av «samme hendelse». Det bør i lovbestemmelsens forarbeider angis retningslinjer for dette skjønnet. Det vises i denne sammenheng til at Skiftelovutvalgets synspunkter inntatt i arvelovutredningen på side 156, annen spalte.»

21.6 Departementets vurdering

Et første spørsmål er om man bør videreføre regelen om at arvingen skal anses for ikke å ha overlevd arvelateren i tilfeller der man er usikker på dødsrekkefølgen. Et alternativ kunne være en regel om at arvingen i slike tilfeller skulle regnes for å ha overlevd arvelateren. Dette spørsmålet ble som nevnt drøftet i Arvelovkomiteens innstiling 1962 side 242–243. Arvelovkomiteen illustrerte betydningen av en slik alternativ regel med blant annet et eksempel der en far og hans eneste barn (en sønn som ikke har livsarvinger) omkommer i samme ulykke, og begge etterlater seg ektefelle. Eksempelet kan også brukes til illustrasjon av hvordan en alternativ regel kan slå ut i relasjon til lovforslaget i proposisjonen her. Med den alternative regelen ville farens kone arve en firedel, mens sønnens kone ville få tre firedeler av arven etter sin svigerfar (gjennom sønnens arverett etter sin far) og hele arven etter sin mann. Med løsningen etter nåværende § 72, som innebærer at sønnen ikke arver faren, vil farens ektefelle arve alt etter sin mann og sønnens ektefelle arve alt etter sin mann. (Eksemplene forutsetter at verken faren eller sønnen etterlater seg arvinger i andre arvegangsklasse.) Etter departementets vurdering er den sistnevnte løsningen antakelig best i samsvar med den alminnelige rettsfølelsen.

Et annet eksempel kan også illustrere hvilke utslag reglene kan gi. Dersom et myndig enebarn uten livsarvinger, som har foreldre som ikke er gift eller samboende, omkommer ved samme hendelse som sin far, ville den alternative regelen føre til at barnets mor tar hele arven etter faren via barnet etter lovforslaget § 5 tredje ledd første punktum. Etter løsningen i nåværende § 72 vil barnet ikke arve sin far, og arven vil bli fordelt på farens arvinger i andre eller tredje arvegangsklasse. Også i dette eksempelet gir regelen i nåværende arvelov det resultatet som må antas å være mest i tråd med den alminnelige rettsfølelsen. Med løsningen etter gjeldende lov unngår man at personer som ikke (lenger) har et forhold til hverandre, arver hverandre gjennom sine barn i tilfeller der det er vanskelig å fastslå dødsrekkefølgen.

Departementet går etter dette inn for å beholde presumsjonsregelen om at ved usikker dødsrekkefølge skal arvelateren regnes for å ha overlevd arvingen, og ikke omvendt, se lovforslaget § 67 første ledd første punktum.

Det neste spørsmålet er om dødsrekkefølgen alltid bør være avgjørende i de tilfeller der det er mulig å fastslå hvem som døde først.

Etter departementets syn bør man som utgangspunkt holde fast ved at dersom det er på det rene at en arvelater døde før sin arving, tar arvingen arv på vanlig måte. Som Skiftelovutvalget peker på, er det på et slikt område behov for klare regler. En regel basert på hva som fremstår som rimelig i det enkelte tilfellet, vil virke tvisteskapende og vil være vanskelig å forholde seg til for både domstolene og de etterlatte. Departementet er også enig med Skiftelovutvalget i at det neppe vil være en god løsning å stille krav for eksempel om at arvingen må overleve arvelateren en viss tid for at han eller hun skal ta arv. Også en slik regel vil kunne oppfattes som vilkårlig. Videre kan det fremstå som støtende at fordelingen av arven kan være avhengig av hvor lenge man klarer å holde liv i en døende pasient.

Departementet er på den annen side enig med Skiftelovutvalget og Arvelovutvalget i at det i tilfeller der dødsfallene skyldes samme hendelse, og det er en slik nærhet i tid mellom dødsfallene at det kan sies å foreligge tilnærmet samtidighet, kan være behov for å gjøre unntak. Det er særlig i slike tilfeller det vil kunne være vanskelig å forsone seg med at dødsrekkefølgen skal ha betydning for fordelingen av arven. Departementet foreslår på denne bakgrunn en regel i § 67 annet ledd om at arvingen skal anses for ikke å ha overlevd arvelateren hvis de to «dør straks etter hverandre som følge av samme hendelse». Med en slik regel unngår man at arverekkefølgen blir avgjort av en ren tilfeldighet der det like gjerne kunne ha vært den ene som den andre som døde først. Løsningen innebærer elementer av skjønn, både ved vurderingen av hva som er samme hendelse, og av hva som skal til for at dødsfallene skal anses å ha skjedd straks etter hverandre. Men det må antas at det vil være sjelden at det oppstår situasjoner der spørsmålet om arverekkefølgen kommer på spissen. For en nærmere omtale av hva som skal regnes som dødsfall som har inntrådt «straks etter hverandre som følge av samme hendelse», vises det til merknadene til § 67.

Til dokumentets forside