Prop. 107 L (2017–2018)

Lov om arv og dødsboskifte (arveloven)

Til innholdsfortegnelse

34 Skifteregler ved samlivsbrudd

34.1 Innledning

Ekteskapet er den dominerende samlivsformen i vårt samfunn, og mange ekteskap varer livet ut. Samtidig er om lag en firedel av samlivene organisert som samboerskap. De siste fem årene har skilsmissetallet ligget stabilt på oppunder 10 000 skilsmisser hvert år, mens bruddhyppigheten for samboerskapene er høyere.

Et samlivsbrudd oppleves for de fleste som svært krevende. I en slik situasjon er det viktig at partene har tilgjengelige, presise og konfliktdempende regler å forholde seg til. Dette gjelder fremfor alt de materielle reglene om delingen, men også de prosessuelle reglene har betydning. Disse vil bli drøftet i det følgende.

De som inngår i parforhold, ønsker å innrette livene sine på ulike måter. Og om de skal ha mulighet til det, må valgfriheten støttes av lovgivningen. Samtidig har familie- og samlivsmønsteret endret seg mye i løpet av de siste tiårene. Slike utviklingstrekk reiser også spørsmål om reguleringen av fremgangsmåten ved delingen av formuen ved samlivsbrudd mellom ektefeller med fullstendig særeie eller mellom samboere.

Departementet foreslår at reglene om dødsboskifte tas inn i den nye arveloven, og at skifteloven oppheves. Videre foreslås det at regler om felleseieskifte plasseres i ekteskapsloven. Det vises til omtalen av dette spørsmålet i punkt 4.1.

34.2 Ektefeller med felleseie

34.2.1 Gjeldende rett

Ektefeller kan på ethvert tidspunkt i samlivet bli enige om at felleseiet skal deles. Dette følger av den alminnelige avtalefriheten mellom ektefeller.

Reglene om når en ektefelle ensidig kan kreve deling av ektefellenes samlede formue som er felleseie, er inntatt i ekteskapsloven § 57 første ledd bokstav a til e. Det mest praktiske alternativet er at det er gitt bevilling til eller avsagt dom for separasjon eller skilsmisse, jf. bokstav a. På samme måte som ved skifte av dødsbo kan skifte av et felleseie foregå privat eller offentlig. Denne valgmuligheten fremgår ikke uttrykkelig av skifteloven, men følger av sikker rett.

Ektefellene har utstrakt avtalefrihet ved gjennomføringen av skiftet, jf. blant annet ekteskapsloven §§ 56 og 65. Dette gjelder særlig ved et privat skifte, men også, i noe mindre grad, ved et offentlig skifte. Selv om avtalefriheten først og fremst er knyttet til materielle spørsmål, det vil si utfallet av skiftebehandlingen, kan den også ha betydning for fremgangsmåten under skiftet.

Det store flertallet velger å skifte privat og ordner da selv med delingen og gjennomføringen av den. Det er i lovgivningen verken gitt formkrav eller andre saksbehandlingsregler for privat skifte av felleseie. Dersom partene under et privat skifte har behov for avklaring av tvister, er de henvist til å ta ut ordinært søksmål.

Skifteloven § 53 første ledd gir regler om når ektefellene skal skifte offentlig. Det skal blant annet skiftes offentlig hvis en av ektefellene begjærer det, jf. første ledd nr. 1. Av skifteloven § 53 annet ledd følger det at behandling for skifteretten likevel ikke finner sted hvis eiendelene antas å være utilstrekkelige til å dekke skifteomkostningene, og det ikke stilles fullgod sikkerhet for disse. Ved offentlig skifte kommer skiftelovens saksbehandlingsregler til anvendelse.

Offentlig skifte foretas av tingretten, jf. skifteloven § 1. Rekkevidden av skiftelovens saksbehandlingsregler fremgår av skifteloven §§ 9 og 11. Av skifteloven § 9 fremgår det at «under tingrettens avgjørelse hører spørsmålet om offentlig skiftebehandling skal åpnes samt alle spørsmål om skiftets gjennemførelse og slutning, medmindre noget annet i denne lov er bestemt». Skifteloven § 11 gir nærmere regler om hvilke krav som kan avgjøres under skiftet. I forbindelse med vedtakelsen av ekteskapsloven i 1991 ble virkeområdet for skiftereglene utvidet slik at spørsmålet om en ektepakt er gyldig, om hva som tilhører en ektefelles særeie, om bruksrett til bolig og om leien for slik bruk også kan avgjøres under skiftebehandlingen.

Til å gjennomføre det praktiske arbeidet med skiftet kan retten oppnevne en bobestyrer, jf. skifteloven § 16. Oppnevning av bobestyrer er ikke hovedregelen, slik det er ved dødsboskifte. Dersom det likevel oppnevnes bobestyrer, får reglene i skifteloven kapittel 13 A anvendelse så langt de passer.

Skifteloven har ikke regler om forberedende rettsmøte, men dette brukes likevel ofte i praksis. Mange ektefeller kommer til enighet i slike møter, med den konsekvens at begjæringen om offentlig skifte trekkes.

Ektefellene har som hovedregel fortsatt råderett over egne eiendeler, jf. skifteloven § 54 annet ledd. I ekteskapsloven § 90 er det gitt regler om at ektefellene kan kreve at tingretten straks tar opp fortegnelse over ektefellenes eiendeler og gjeld.

Forfalt gjeld som en ektefelle er ansvarlig for, kan retten etter begjæring av ektefellen sørge for at blir dekket av det som han eller hun rår over av felleseiet, jf. skifteloven § 55 første ledd. Dersom paret har gjeld som begge er ansvarlige for, kan en av ektefellene begjære at retten sørger for at den delen av gjelden som faller på den andre, blir dekket under oppgjøret eller sikret etter reglene i ekteskapsloven § 64, jf. skifteloven § 55 annet ledd.

Skifteloven kapittel 6 gir regler om utlodningen under offentlig skifte. Skiftet avsluttes ved en formell utlodningsbeslutning fra tingretten, jf. skifteloven § 35, eventuelt ved tilbakelevering etter § 32 eller innstilling etter § 33 a.

34.2.2 Skiftelovutvalgets forslag

Skiftelovutvalget går på side 155–156 i NOU 2007: 16 inn for å opprettholde adgangen til offentlig skifte av felleseie, slik utvalget også gjør når det gjelder dødsboskiftene, jf. proposisjonen punkt 24.2. Det er utvalgets vurdering at de hensyn som taler for å opprettholde en offentlig skifteform for dødsboskiftene, er tungtveiende også for felleseieskiftene. Gjennom et offentlig skifte kan ektefellene oppnå en fleksibel og konfliktdempende skiftebehandling, som kan tilpasses forholdene i det enkelte skifteoppgjøret. Det vil etter utvalgets syn ikke være god ressursbruk å kreve at alle tvister (eller potensielle tvister) mellom ektefellene skal gå for domstolene etter alminnelige sivilprosessuelle regler. Ifølge utvalget vil tilbudet om offentlig skifte også kunne skape trygghet for den parten som av ulike grunner står svakest, ikke minst av ressursmessige grunner. Offentlig skifte bidrar dessuten til å skape en rettslig ramme om oppgjøret hvor partene har et høyt konfliktnivå.

Etter Skiftelovutvalgets oppfatning kan de prosessuelle reglene om skifte av felleseie utformes nokså enkelt og uten vesentlige endringer i forhold til gjeldende rett, se side 155 i utredningen. Utvalget viser til at skiftelovens bestemmelser om felleseieskifter ble gjennomgått i forbindelse med vedtakelsen av ekteskapsloven i 1991 og derfor er av relativt ny dato. Videre er utvalget ikke kjent med at bestemmelsene har reist nevneverdige vansker i praksis. De fremstår i hovedsak som velegnede og hensiktsmessige.

En viktig endring er at utvalget foreslår å lovfeste et krav om forberedende rettsmøte før det åpnes offentlig skifte, se utredningen side 160 og forslaget til ny § 100 i ekteskapsloven. Det er ifølge utvalget en mangel ved gjeldende rett at ordningen med forberedende rettsmøter ikke er lovregulert. Utvalget går inn for at det som utgangspunkt skal holdes forberedende rettsmøte, men utvalget foreslår et snevert unntak for de tilfellene hvor et forberedende rettsmøte ikke vil ha noen hensikt.

Utvalget går også for felleseieskifter inn for å videreføre adgangen til å oppnevne bobestyrer, se lovforslaget § 101 første ledd. Utvalget mener at det bør være opp til tingretten å vurdere om det ut fra forholdene i den enkelte sak er hensiktsmessig med bobestyrer eller ikke. Utvalget understreker likevel at ordningen bør benyttes med varsomhet, se nærmere side 160 i utredningen.

Utvalget foreslår på side 160 at det fortsatt skal være slik at et offentlig skifte av et felleseie avsluttes med en formell utlodningsbeslutning eller ved at boet tilbakeleveres til privat skifte eller ved innstilling av skiftebehandlingen, se forslaget til §§ 107 flg. i ekteskapsloven.

Når det gjelder privat skifte, foreslår utvalget en bestemmelse som uttrykkelig slår fast at ektefellene selv forestår det private skiftet, jf. forslaget til ny § 95 i ekteskapsloven. Ut over dette legger utvalget til grunn at det ikke er nødvendig med regler om privat skifte, se side 159 i utredningen.

34.2.3 Høringsinstansenes syn

Domstoladministrasjonen, Oslo byfogdembete og Den Norske Advokatforening er positive til forslaget om at det fortsatt skal være adgang til offentlig skifte av felleseie. Oslo byfogdembete uttaler:

«Som utvalget finner Oslo byfogdembete det ikke tvilsomt at offentlig skifte ved domstolene fortsatt bør være et tilbud til ektefeller som går fra hverandre.
Oslo byfogdembete mottok i 2008 47 begjæringer om offentlig skifte av felleseie. Det ble gjennomført 44 meklingsmøter og det ble åpnet offentlig skifte i 14 av sakene. De fleste sakene blir således løst på det forberedende stadiet med dommeren som mekler. Mekling er særlig egnet for denne sakstype og det er viktig at uenigheter blir løst på et tidligst mulig stadium, ikke minst fordi partene ofte har barn som er berørt foreldrenes brudd. At skifteoppgjøret skjer ved rettens mellomkomst antas også å bidra til at partene anstrenger seg ytterligere for å få til løsninger.
Det medgår totalt sett ikke mye ressurser til denne sakstypen ved domstolene. Det er ikke mange saker hvor meklingen mislykkes og offentlig skifte må åpnes. Det er ingen forvaltning knyttet til arbeidet med de få boene som åpnes.»

Domstoladministrasjonen uttaler:

«Offentlig skifte av felleseiebo har vist seg å være et fleksibelt og konfliktdempende alternativ. Det kan særlig vises til ordningen med forberedende rettsmøter der rettens deltakelse ofte bidrar til at partene trekker begjæringen og klarer å fordele boet selv. Det vil antakelig kreve økte ressurser og være konfliktdrivende dersom man henviser alle konflikter i forbindelse med deling av felleseiebo til den alminnelige sivilprosessen. Muligheten for offentlig skifte kan også være en sikkerhet for den svakeste parten.
Vi nevner likevel at behovet for offentlig skifte for ektefeller og samboere blir mindre dersom man ikke opprettholder en særlig skifteprosess for bo under offentlig skifte, ettersom det stort sett bare er konfliktløsning som er domstolenes oppgave ved offentlig skifte etter separasjon, skilsmisse og samlivsbrudd. I dødsboskiftene er det mye større innslag av forvaltningsoppgaver.»

Når det gjelder høringsinstansenes uttalelser om forslaget om å lovfeste en ordning med forberedende rettsmøte, vises til punkt 27.2.

34.2.4 Departementets vurdering

Når det gjelder plasseringen av reglene om skifte av felleseie, vises til punkt 4.1. Som det fremgår der, går departementet, i likhet med Skiftelovutvalget, inn for at reglene flyttes fra skifteloven til ekteskapsloven.

Flere av de hensynene som begrunner en videreføring av adgangen til offentlig skifte av dødsbo, se punkt 24 i proposisjonen, gjør seg gjeldende også ved skifte i forbindelse med separasjon og skilsmisse. Det kan riktignok argumenteres for at ektefellene ved delingen av felleseie i større grad enn arvinger ved dødsboskifte selv bør ha ansvaret for å avklare eventuelle tvistepunktene seg imellom. I tillegg skifter de fleste i dag privat. Det kan dermed stilles spørsmål ved om det skal utarbeides et regelverk for en skifteform som sjelden finner sted.

Departementet støtter likevel utvalgets forslag om å videreføre ordningen med offentlig skifte av felleseie, se forslaget til ny § 94 annet ledd i ekteskapsloven. Tvister mellom ektefeller som gjelder delingen av et felleseie, skiller seg gjerne fra andre sivilrettslige tvister mellom private parter ved at de er mer komplekse, mer følelsesmettede og ofte preget av at det er formuesforhold i et langt tidsintervall som skal håndteres. I tillegg har partene ofte barn sammen og er derfor avhengige av å kunne forholde seg til hverandre og samarbeide i fremtiden. I tillegg har det vist seg at skjevdelingsreglene kan være vanskelige å håndtere for partene uten bistand. Det er etter departementets syn et særlig behov for fleksible og konfliktdempende tvisteløsningsordninger på dette området. Som det er fremhevet av Oslo byfogdembete, er det viktig at uenigheter i denne sakstypen blir løst på et tidligst mulig stadium, og også dette behovet kan imøtekommes gjennom adgangen til et offentlig skifte. Departementet viser også til utvalgets uttalelser om at det har en egen verdi å ha regler på området som er egnet til å skape trygghet for den part som av ulike grunner står svakest.

Departementet er enig med utvalget i at reglene om gjennomføringen av felleseieskifte i hovedsak kan videreføres. Om de enkelte bestemmelsene vises til forslaget til §§ 96 flg. i ekteskapsloven og merknadene til disse bestemmelsene. Departementet går etter dette i likhet med utvalget inn for at det fortsatt skal være adgang til å oppnevne bostyrer, og slutter seg til utvalgets uttalelse om at adgangen bør brukes med varsomhet. Regler om bostyrer foreslås inntatt i ny § 100 første ledd i ekteskapsloven. Departementet er også enig med utvalget i at skiftet bør avsluttes med fastsettelse av et booppgjør, tilbakelevering eller innstilling, se forslaget til §§ 106 flg. i ekteskapsloven.

Ordningen med forberedende rettsmøte synes å fungere godt og bør videreføres også for felleseieskiftene. Departementet foreslår i likhet med utvalget en lovfesting av ordningen, jf. forslaget til ny § 99 i ekteskapsloven. Det vises ellers til det som er sagt om forberedende rettsmøter i forbindelse med dødsboskifte i punkt 27.2.

I forslaget til ny § 95 i ekteskapsloven er det, som i utvalgets lovforslag, inntatt en regel som slår fast at ved privat skifte er det ektefellene som gjennomfører oppgjøret.

34.3 Ektefeller med fullstendig særeie og samboere

34.3.1 Gjeldende rett

Skifteloven har som nevnt prosessuelle regler for offentlig skifte av felleseie ved separasjon og skilsmisse mellom ektefeller. Skifteloven har derimot ikke regler om fordelingen av eiendeler ved separasjon og skilsmisse når ektefellene har fullstendig særeie. Eventuelle tvister i forbindelse med samlivsbrudd i slike tilfeller avgjøres etter alminnelige formuerettslige prinsipper og vanlige rettergangsregler for sivile tvister.

Skiftelovens regler får heller ikke anvendelse ved opphør av samboerskap mens begge samboerne lever. Ved samboerskap er det ikke noe felleseie som skal deles mellom partene, og hver part skal beholde sitt. Tvister i forbindelse med slike samlivsbrudd avgjøres også etter alminnelige formuerettslige prinsipper og vanlige rettergangsregler for sivile tvister. I tillegg gjelder husstandsfellesskapsloven § 3 om adgangen til å overta felles bolig og vanlig innbo.

34.3.2 Skiftelovutvalgets forslag

Skiftelovutvalget foreslår at også ektefeller som har fullstendig særeie, og samboere skal få adgang til å gjennomføre et oppgjør etter et samlivsbrudd etter skifteprosessuelle regler, se side 156–158 i NOU 2007: 16. Forslaget innebærer for det første at ektefeller med særeie og samboere skal få tilbud om et forberedende rettsmøte for avklaring av tvistepunkter og mulighet til å komme til enighet. Dersom partene ikke kommer til enighet i eller på bakgrunn av det forberedende rettsmøtet, foreslår Skiftelovutvalget at tvister under oppgjøret skal kunne behandles etter reglene for skiftetvister. Dette gjelder uavhengig av om det er begjært offentlig skifte eller ikke, se side 157 i utredningen og § 96 i utvalgets lovforslag.

Skiftelovutvalget foreslår videre at også ektefeller med fullstendig særeie og samboere skal kunne begjære offentlig skifte, jf. side 158. Det følger av dette at partene i slike tilfeller også vil få tilgang til de særlige skifteprosessuelle reglene om tvisteløsning for tvister som måtte oppstå mellom dem. Det er foreslått som en forutsetning for åpning av offentlig skifte både for ektefeller med fullstendig særeie og for samboere at begge partene samtykker til dette. I likhet med det som foreslås for ektefeller med felleseie, foreslås det en regel om at det som hovedregel skal holdes forberedende rettsmøte forut for åpning av offentlig skifte, jf. § 100 i utvalgets lovforslag.

For ektefeller med fullstendig særeie følger de nevnte forslagene av forslaget til et nytt kapittel 18 i ekteskapsloven, se blant annet § 97 annet ledd, § 100 og § 102 annet ledd. For samboere følger de nevnte forslagene av forslaget til ny § 3 a i husstandsfellesskapsloven.

34.3.3 Høringsinstansenes syn

Asker og Bærum tingrett og Oslo byfogdembete er skeptiske til forslaget om at tvister under oppgjøret skal kunne behandles etter reglene for skiftetvister uavhengig av om det er åpnet offentlig skifte. Asker og Bærum tingrett uttaler at det ikke er grunn til å innføre et slikt «tredje tvisteløsningsspor».

Når det gjelder forslaget om å utvide virkeområdet for reglene om offentlig skifte, er Barne- og likestillingsdepartementet, Domstoladministrasjonen og Den Norske Advokatforening positive til forslaget. Den Norske Advokatforening uttaler:

«Advokatforeningen er enig i at behovet svekkes noe av at den nye tvisteloven har innført mekanismer som bidrar til en effektiv og fleksibel tvisteløsning både gjennom reglene om rettsmegling / utenrettslig megling og småkravsprosess. På den annen side vil vilkårene for småkravsprosess ofte ikke være oppfylt på dette rettsområde. Advokatforeningen er derfor enig i at det kan hensiktsmessig å gi partene adgang til å velge tvisteløsning etter egne skifteregler ved at det skal kunne begjæres offentlig skifte ved delingen av formuen ved opphøret av samboerskap og ved skilsmisse, separasjon mv. når ektefellene har fullstendig særeie. Advokatforeningen er enig i at grunner for at åpning av offentlig skifte av formuen til ektefeller med særeie og mellom samboere skal være betinget av at begge parter er enige om det, slik utvalget foreslår […].»

Oslo byfogdembete er på den annen side uenig i utvalgets forslag om adgang til offentlig skiftebehandling for ektefeller med fullstendig særeie og samboere ved samlivsbrudd og uttaler at de samme hensynene ikke gjør seg gjeldende som ved skifte av felleseie.

Også Asker og Bærum tingrett er skeptisk til forslaget når det gjelder samboere:

«På prinsipielt grunnlag kan det være grunn til å være positiv til et forslag om at samboere og ektefeller likestilles også når det gjelder muligheten for offentlig skiftebehandling ved oppløsning av det økonomiske fellesskapet. Vi peker imidlertid på at de materielle reglene for slik oppløsning er vesentlig forskjellige for hhv ektefeller og samboere. Vi reiser spørsmål om ikke ordinær tvistebehandling etter tvisteloven vil være fullt ut tilfredsstillende for samboere som er uenige om oppløsning av sameie i bolig osv.»

Norges Bondelag uttaler at man «støtter også at regelverket rundt opphør av samboerskap styrkes».

34.3.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at skifteprosessuelle regler bør være tilgjengelige også for ektefeller med fullstendig særeie og for samboere.

Departementet er etter dette enig med utvalget i at ektefeller med fullstendig særeie bør gis adgang til å gjennomføre delingen av formuesmassen ved et offentlig skifte. Selv om det ikke er noe felleseie som skal deles, kan det oppstå kompliserte spørsmål om delingen av eiendeler i sameie, og det kan være uenighet om bruksrett til felles bolig eller om tolkningen av avtalene ektefellene har inngått med hverandre. Departementet ser det slik at også ektefeller som har fullstendig særeie, kan ha behov for en fleksibel og konfliktdempende skiftebehandling av tvister som oppstår i forbindelse med samlivsbruddet. Departementet er enig med utvalget i at det ikke er tungtveiende grunner som taler mot å gi også ektefeller med fullstendig særeie dette tilbudet.

Forutsetningen bør etter departementets syn være at ektefellene er enige om offentlig skifte. Begrunnelsen for dette er at det ved særeie ikke dreier seg om noe formuesfellesskap slik det er ved et felleseie. Åpning av offentlig skifte kan potensielt innebære en begrensning av partenes råderett over egne eiendeler. Departementet viser her til Skiftelovutvalgets uttalelser på side 293–294 i utredningen om dette.

I tråd med utvalgets forslag går departementet inn for at også samboere gis adgang til å begjære offentlig skifte hvis begge parter er enige om det. Også når samboere går fra hverandre, vil det kunne være behov for en fleksibel og konfliktdempende skiftebehandling. Det kan for eksempel være behov for å få avklart tolkningen av en samboeravtale, herunder om det er grunn til å lempe på bestemmelser i avtalen på grunn av urimelighet. Det kan også være krevende å fastslå de faktiske eiendomsforholdene og eierandelene i de enkelte formuesobjektene eller hvem som er ansvarlig for ulike gjeldsposter. I tillegg vil en offentlig skiftebehandling kunne bidra til å avklare mer skjønnspregede rettigheter som rett til vederlag etter ulovfestet rett eller rett til bolig eller innbo etter husstandsfellesskapslovens regler.

I likhet med det som foreslås for skifte av dødsbo og for skifte av felleseie ved separasjon og skilsmisse, slutter departementet seg til utvalgets forslag om at det også for samboere og ektefeller med særeie stilles krav om at det forut for åpningen av offentlig skifte som hovedregel skal holdes et forberedende rettsmøte. Erfaringen har vist at forberedende rettsmøter ofte har en konfliktdempende virkning. En av grunnene til dette er at møtene gjennomføres på et tidlig tidspunkt i delingsprosessen, før en eventuell konflikt har rukket å feste seg. Ordningen har vært vellykket for felleseienes del, med den følge at begjæringen om offentlig skifte ofte blir trukket tilbake. Ektefellene har via et forberedende rettsmøte fått bistand til å bli enige, eller de har fått tilstrekkelig hjelp og veiledning til at de kan fortsette skiftet privat.

For samboere og ektefeller med særeie foreslår utvalget også regler om forberedende rettsmøte uavhengig av om det er begjært offentlig skifte, se § 96 første ledd annet punktum i utvalgets lovforslag. Departementet har ikke fulgt opp dette forslaget. En regel om at det skal holdes forberedende rettsmøte, bør etter departementets syn forbeholdes tilfeller der domstolen uansett skal involveres fordi partene har bedt om offentlig skifte. En adgang for privatskiftende ektefeller eller samboere til å kreve forberedende rettsmøte uavhengig av en begjæring om offentlig skifte, reiser enkelte prinsipielle spørsmål om domstolenes rolle. En slik adgang er for øvrig foreslått verken for dødsboskifte eller for felleseieskifte, og departementet har vanskelig for å se hvorfor det skal gjelde noe annet for samboere og ektefeller med særeie.

Departementet har heller ikke funnet tilstrekkelig grunn til å følge opp Skiftelovutvalgets forslag om at tvister under oppgjøret skal kunne behandles etter reglene om skiftetvister uten at det åpnes offentlig skifte. Som Asker og Bærum tingrett er inne på, vil etablering av en slik tredje tvisteløsningsmodell trekke i motsatt retning av den forenklingen og moderniseringen av domstolenes behandling av sivile tvister som tvisteloven innebærer. Se i denne forbindelse også punkt 32.2.

Departementet foreslår i likhet med Skiftelovutvalget at det gis et nytt kapittel 18 i ekteskapsloven om fremgangsmåten ved deling av formuen ved separasjon og skilsmisse mv. Regler om forberedende rettsmøte og offentlig skiftebehandling for ektefeller med fullstendig særeie følger av ny § 99 og ny § 96 annet ledd i ekteskapsloven.

Når det gjelder samboere, foreslås det at tilsvarende regler inntas i husstandsfellesskapsloven som ny § 3 a. Husstandsfellesskapsloven omfatter etter § 1 flere former for bofellesskap enn det man vanligvis tenker på som samboerskap. Departementet foreslår at reglene begrenses til par som lever «i ekteskapsliknende parforhold» i tråd med definisjonen av samboere etter § 2 tredje ledd.

34.4 Forliksrådsbehandling i familiesaker

Tvister som oppstår under et offentlig skifte, løses etter skiftelovens regler om skiftetvister (jf. punkt 32). Reglene er felles for dødsboskifter og felleseieskifter. Skifteloven § 22 første ledd angir hvilke deler av tvistelovens regler som gjelder under offentlig skifte. Bestemmelsen innebærer blant annet at tvisteloven kapittel 6 om behandling i forliksrådet ikke gjelder under offentlig skifte. I det følgende behandles kun spørsmålet om forliksrådsbehandling i familiesaker som skal behandles etter tvistelovens regler.

Forliksrådets kompetanse i sivile saker er regulert i tvisteloven. Forliksrådsordningen reguleres i kapittel 6. Tvisteloven § 6-2 første ledd angir hvilke saker som kan behandles av forliksrådet, mens annet ledd angir i hvilke tilfeller forutgående forliksrådsbehandling er et vilkår for å bringe saken inn for tingretten.

Utgangspunktet er at forliksrådet kan behandle alle saker som kan anlegges ved stevning til tingretten etter reglene for allmennprosess eller småkravprosess i tvisteloven. Forliksrådet behandler likevel ikke familiesaker, med mindre saken bare gjelder det økonomiske oppgjøret ved samlivsbrudd eller deling av reisekostnader ved samvær, jf. § 6-2 første ledd bokstav a.

Utgangspunktet etter § 6-2 annet ledd er at før en sak om formuesverdier kan tas til behandling i tingretten, skal forliksrådet behandle saken når vilkårene i bestemmelsens første ledd er oppfylt. Fra dette utgangspunktet er det gjort visse unntak. Mest praktisk i denne sammenhengen er annet ledd bokstav a, hvor det er gjort unntak for saker der tvistesummen er minst 125 000 kroner og begge parter har vært bistått av advokat.

Skiftelovutvalget går inn for at familiesaker i sin helhet unntas fra forliksrådsbehandling, se NOU 2007: 16 side 161–163. Etter utvalgets oppfatning er forliksrådsbehandling uhensiktsmessig i familiesaker, selv med de begrensninger som er oppstilt i tvisteloven. Utvalget legger avgjørende vekt på at familiesaker er lite egnet for forliksrådsbehandling, og at det også i saker som bare gjelder det økonomiske oppgjøret etter et samlivsbrudd, sjelden vil være noe særlig vunnet ved forliksrådsbehandling. Utvalget uttaler på side 162 i utredningen:

«Utvalgets erfaring tilsier at ved mekling mellom samboere har forliksrådsbehandling sjelden særlig verdi på dette rettsområdet, og det er ikke grunn til å anta at forholdene vil være annerledes for ektefeller. Utvalget har ikke hatt tid og kapasitet til å foreta etterprøvbare undersøkelser av berørte parters erfaringer på dette området, og erkjenner at det her kan være rom for ulike oppfatninger og erfaringer. Utvalgets syn er imidlertid for det første at forliksrådene sjelden innehar den kompetanse om særlig familierettslige spørsmål som er nødvendig for å sikre et korrekt skifte som alle berørte parter kan slå seg til ro med i etterkant, og for det annet at det normalt vil være lettere for partene å oppnå en suksessfull mekling hvis mekleren klarer å gi partene en god og forståelig fremstilling av hva rettsreglene faktisk sier. På denne måten vil meklingen kunne ta utgangspunkt i objektive kriterier, og partene vil ha et grunnlag for faktisk å kunne ta stilling til hva som vil være et godt eller et dårlig meklingsresultat. Uten kjennskap til eller fokus på slike rettsregler, vil meklingen lettere bli basert på partenes subjektive oppfatninger om hva de synes er et rettferdig resultat, og all den tid det har kommet til en tvist, er det neppe grunn til å tro at partenes oppfatninger av dette vil være sammenfallende i et nevneverdig antall saker.
For utvalget blir det derfor et spørsmål om å veie den mulige gevinsten ved forliksrådsbehandling (som etter utvalgets syn er liten) opp mot det ekstra tidsforbruk som oppstår på grunn av forliksrådsbehandlingen. Dette tidsforbruket kan være betydelig, særlig i større byer hvor det tar flere måneder å få en sak inn i forliksrådet. Dette er et tidsforbruk som kommer i tillegg til den senere behandlingen ved tingretten og eventuelt senere instanser, og dette kan etter utvalgets syn være vanskelig å forene med et synspunkt om at skiftebehandlingen skal foregå uten unødig tidsspille. Svært mange forliksrådssaker må antas å bli henvist videre uten noe løsningsforslag, og da er lite vunnet.»

Utvalget viser videre til at tvistelovens regler reiser flere tolkningsspørsmål, blant annet hvordan grensen på 125 000 kroner skal forstås i relasjon til tvister i forbindelse med et felleseieskifte.

Under høringen er Agder lagmannsrett, Namsfogden i Oslo, Nord-Troms tingrett (ved sorenskriver Sverre Martens), Oslo byfogdembete og Den Norske Advokatforening positive til utvalgets endringsforslag. Agder lagmannsrett (v/førstelagmann Dag Bugge Nordén) uttaler:

«Jeg er enig i utvalgets forslag i punkt 17.10.3.2. Når jeg som medlem av Tvistemålsutvalget foreslo at forliksrådet skulle ha kompetanse til å behandle saker om det økonomiske oppgjøret ved samlivsbrudd, var det innenfor en ramme hvor forliksrådsbehandling ikke i noe tilfelle var obligatorisk. Med det som ble lovens løsning i henhold til endringen i proposisjonen, er jeg enig i at forliksrådsbehandling ikke bør være obligatorisk i noen tvister om det økonomiske oppgjøret ved samlivsbrudd.»

Oslo byfogdembete uttaler:

«Vi slutter oss til utvalgets vurderinger og konklusjoner på dette punkt, og bemerker særlig at det ikke vil være hensiktsmessig med forliksrådsbehandling i familiesaker.»

I praksis vil det etter gjeldene lov være obligatorisk med forliksrådsbehandling i et begrenset antall skiftesaker. Det er først når ingen av partene begjærer offentlig skifte, og tvistegjenstanden er under 125 000 kroner, eller over 125 000 kroner, men minst én av partene ikke benytter advokat, at forliksrådsbehandling er nødvendig. Det kan derfor hevdes at det ikke er noe stort behov for å endre bestemmelsen. Departementet er imidlertid av den oppfatning at forliksrådsbehandling er lite egnet i familiesaker uansett tvistesum og uansett om partene er representert ved advokat. Departementet foreslår derfor å følge opp Skiftelovutvalgets forslag om en endring i tvisteloven § 6-2 første ledd slik at familiesaker i sin helhet unntas fra forliksrådsbehandling. Departementet slutter seg til utvalgets begrunnelse.

Til dokumentets forside